Hans Eskil Vigdel (2018): Ingen introverte i himmelen
Jeg er absolutt ingen stor lesehest på mine godt voksne dager. Nå har jeg imidlertid akkurat lest meg gjennom en bok, og boka det er snakk om er denne:
Her ble jeg fasinert av temaet ut fra forhåndsomtaler, og boka skuffet slettes ikke. Et meget interessant og aktuelt temaområde, og boka viste seg også å være bra skrevet med store muligheter for personlig innlevelse i stoffet. Også en god del eksterne personer, blant annet sentrale menighetsledere, beriker boken gjennom å delta med sine utsagn og kommentarer underveis i boka.
Tittelen kan virke noe provoserende. Forfatteren mener selvsagt at det også bør være plass for introverte både i himmelen og i menighetslivet, så tittelen er absolutt satt litt på spissen. Det som imidlertid er en utfordring er at også innenfor kristne sammenhenger er det ofte den ekstroverte måten å være på som framelskes, gjerne delvis på bekostning av de introverte.
Mine frie tanker og fortolkninger etter å ha lest boka gjengis videre i dette innlegget. I stor grad bruker jeg eget språk og velger å ikke nødvendigvis å gjengi ordrett det Hans Eskil har skrevet.
