Nok er nok, Sylvi Listhaug!

Wikipedia: Sylvi Listhaug

Utgangspunktet, etter min mening: Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet (FrP) har ingenting å gjøre som minister i regjeringen. Nok er nok for lengst av alle hennes tåpelige utspill. Hun er alt for kvass i sine uttalelser, presenterer hatretorikk og bidrar til splittelser. Hennes “tabbekvote” er for lengst overskredet med god margin.

Oppdatering pr. 3. mai 2019: Er det mulig? Dama blir resirkulert og tatt inn igjen i varmen hos regjeringen. Hun er fra 3. mai 2019 utnevnt til å være eldre- og folkehelseminister i Erna Solbergs regjering. Forstå det den som kan at de vil ha den bråkebøtta inn igjen i regjeringsmakt! Virkelig trist at hun har blitt gitt en ny sjanse til å få regjeringsmakt.

Oppdatering desember 2019: Rett før jul 2019 skiftet hun regjeringspost (departement) og ble ny olje- og energiminister. Resirkulering og gjenbruk over en lav sko. Neppe noe godt valg sett ut fra klima- og miljøhensyn, selv om hun ikke helt er klimafornekter.

Oppdatering januar 2020: FrP velger å forlate regjeringen, noe som også medfører at Sylvi Listhaug nok en gang er ute som minister. Nok en gang rykker hun tilbake til Stortinget som stortingsrepresentant.

“Miljøpartiet” FrP, med resirkulering og gjenbruk av (udugelige) statsråder og politikere.

Spørs om hun klarer å oppføre seg denne gangen, da. Hennes kvasse uttalelser, hatretorikk og splittende kommentarer og ord – som mer eller mindre er hennes varemerke – er det siste vi trenger. Videre spørs det om hun klarer å være lojal mot vedtatt politisk plattform i Solberg-regjeringen & Co. Splitt og hersk på sitt verste er nok i vente, er jeg redd.

Skrevet i mars 2018, i de tider Sylvi Listhaug sist gang mer eller mindre under frivillig tvang måtte forlate regjeringen pga. dårlig oppførsel og dømmekraft:

Oppdatering – nok var nok, Sylvi Listhaug:

  • 🙂 Hipp, hipp, hurra! Champagneflaska kan åpnes. Sylvi Listhaug fratrer som minister eller statsråd på eget initiativ, etter et stort press. 🙂 –

  • (Beklageligvis ble gleden kortvarig, da hun etter ca. ett år igjen er tilbake i manesjen til regjeringen….)

  • Selvsagt klarte hun ikke en gang å fratre uten å slenge litt dritt med leppene. Hun beskriver de siste ukene som den rene heksejakten på henne, for angivelig å kneble ytringsfriheten hennes.
  • Hun hevder videre at et lite Facebook-innlegg fra henne har omgjort norsk politikk til en barnehage, hvor hennes ansvar er å opptre voksent. Hun truer også med at hun ikke vil gå stille i dørene på Stortinget i fortsettelsen. Hun sier også at KrF er et “parti uten ryggrad”, og at Jonas Gahr Støre (Ap) ikke er egnet (alternativet med ham beskrives som en katastrofe) til å være statsminister i Norge. Selv påstår hun at hun “bare” kaller en spade for en spade.
  • Ennå forstår hun ikke sin egen rolle som hun har hatt, og hvor splittende og provoserende hun har opptrådt. Hennes egen opptreden har vært alt annet enn voksent.
  • Hennes egen virkelighetsoppfatning er det vanskelig å bli klok på.
  • Unorsk og uønsket bøllete væremåte.
  • Til tross for sin bakgrunn er hun dårlig på klar og samlende kommunikasjon. Spesielt fra en person som skal ikle seg rollen som landets justisminister/beredskapsminister forventes det mer seriøsitet enn det Listhaug har utvist. Så får vi bare tåle hennes løvebrøl fra Stortinget i fortsettelsen.
  • Listhaug-rådgiveren Espen Teigen går også av, noe som er ganske så naturlig. Hans rådgivning har ikke vært mye verdt sett ut fra situasjonen som har oppstått.
  • Rådgiveren Espen Teigen må ta sin del av skylda, da mange av uttalelsene i sosiale medier etc. i praksis er ført i hans penn. Det virker som om han ikke har vært helt moden for oppgaven, og han har også virket til å være litt for mye drevet av troen på diverse konspirasjonsteorier. Han framlegger et svært egoistisk verdensbilde (bryr seg i liten grad om andre i verden enn dem han kjenner).
  • Også Per Sandberg er heldigvis ute av regjeringen nå. Han har sannelig også vært en løs kanon på dekk for partiet FrP, med minimal kritisk sans (sikkerhetsmessig) for hva han selv finner på å gjøre med sine reiser og mobilbruk.

Noen momenter som gjør at jeg ikke har fnugg av tillit til dama som minister:

  • Hun fungerer som en privatpraktiserende polariseringsminister på hjemme-alene fest.
  • Splittende retorikk benyttes, det kjøres på med splitt og hersk av verste sort.
  • Unødvendig splittelse har oppstått, bygget steile fronter og motsetninger som resultat.
  • Nører opp under høyreekstremt hat og fordommer + konspirasjonsteorier.
  • Slenger ut på populistiske utspill ispedt usannheter.
  • Ekstremt iskald og kyniske politikk, umenneskelig og inhuman politikk (spesielt på asyl-/innvandrerområdet).
  • Enveiskommuniserende, lite interessert i besvare kritikk som stilles.
  • Alt for mye bruk av maktspråk, hersketeknikker og populistiske formuleringer. Dobbeltkommunikasjon.
  • Hun har vært med å innføre et tøffere språk og klima i politikken, noe som er uønsket sett med mine øyne.
  • Litt mer alminnelig folkeskikk og “sunt bondevett” fra Sylvi kunne ha vært tingen.
  • Uheldig og ufin klassifisering av “motstandere” (eliten, hylekoret osv.).
  • Hun viser liten evne eller interesse til å forbedre seg.
  • Hun har gjort nok skade for landet, og alle former for tabbekvote er for lengst oppbrukt.
  • Misbruker kristne verdier og korset for å oppnå kortsiktig politisk vinning.
  • At såpass mange kristne støtter FrP og Listhaug sin politikk er for meg et mysterium.
  • Mange støttespillere blant høyreekstreme (brun politikk, hakekors og/eller solkors-miljøer, nynazister), noe som ikke er noe kvalitetsstempel.
  • Det nøres opp under fremmedhat og rasisme.
  • Listhaug er selvsagt bare en “liten” brikke i det store politiske spillet. Hun gjennomfører politikk vedtatt av regjering og storting, og hun har rådgivere og annen stab rundt seg. Likevel kunne det ha vært greit med en mer “støyfri” minister i det offentlige rom enn det Listhaug har vist seg å være. Hun er for egenrådig og brutal i sine spissformuleringer og uttalelser.
  • Hun utviser til tider stor grad av opportunistisk (og egoistisk?) framferd.
  • Det kan virke som om hun er svært egenrådig, uregjerlig og lite samarbeidsvillig. Hun går sine egne veier uansett.
  • Innad i regjeringen virker det som om hun har stor støtte og sitter trygt.
  • Hennes oppførsel har vært bøllete, ufin og useriøs, inkludert et tøffere debattklima. Det er på mange måter noe nytt og uønsket i norsk politikk å ha en slik tilnærming til vervet som hun har hatt.
  • Ytringsfriheten hennes har aldri vært truet, og hun har ikke blitt sensurert. Derimot har hun blitt motsagt og kritisert, noe som har ført til at hun har inntatt offerrollen og påberopt seg manglende ytringsfrihet.
  • Hun prøver å stakkarsliggjøre seg selv og framstå som en martyr, felt av politikkens venstreside (les: Arbeiderpartiet med venner).
  • Hun forstår ikke alvoret i situasjonen hun har vært med på å skape i norsk toppolitikk.
  • Troverdigheten til dama blir ikke større når hun kommer med slike useriøse utspill som dette i etterkant: “– Vi har et lokalvalg å vinne om et år. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å få byttet ut den rødgrønne suppegjengen som styrer altfor mange kommuner i dette landet.” Kilde: MSN nyheter/NTB.
  • Drapstrusler etc. mot Sylvi er selvsagt ikke greit. Begge sider bør oppføre seg sivilisert.
  • Hun er i mine øyne en middelmådig politiker som farer med løgn og usannheter.
  • Bor det en god porsjon med pur ondskap i den dama?
  • Den dama har overdreven angst for alt som minner om rød politikk eller sosialisme.
  • Erna Solberg framstår som en svak og små-feig statsminister som ikke “styrer” dama, nissen på Høyre-lasset.

Det er ingen tvil om at hun kan kommunikasjon og at det hun gjør er veldig bevisst og målrettet. Imidlertid synes jeg at det hun står for og de virkemidlene hun benytter seg av kan sees på som “utskudd” som ikke er ønskelig i norsk politikk. Det er rett og slett en form for verdikamp og omhandler etikken innenfor rikspolitikken. La amerikanerne ha eneretten på slik fordummende politikk.

Selv er jeg noe småskeptisk til at det finnes en objektiv og samlende liste over norske verdier og/eller kristne verdier. Uansett er i hvert fall ikke Listhaug og hennes politikk (FrP) garantist for at slike verdier blir beholdt og videreført.

Strengt tatt skulle jeg ha ønsket meg en helt annen regjering, men å skape noen regjeringskrise eller skifte midt i en periode ønsker ikke en gang jeg. Jeg hadde vært tålig bra fornøyd hvis Sylvi hadde blitt historie innenfor rikspolitikken.

Alle “vettuge sjeler” bør ta sterkt avstand fra Facebook-siden “Slå ring om Norge”, en “grumsete” forsamling som støtter Listhaug pga. deres ønsker om å renske landet for innvandrere:

Slå ring om Norge

 

Helt ærlig tror jeg nok hun blir reddet fra å bli kastet. Beklageligvis… Hun får nok muligheten til å herse og splitte videre i fri dressur.

Oppdatering: HELDIGVIS tok jeg feil. Hun er ferdig som minister! Tirsdag 20.03.2018 går over i historien som er merkedag. Hun fortsetter som stortingsrepresentant for FrP, og sannelig har hun også blitt 1. nestleder av partiet.

Etter å ha blitt kastet som minister fortsetter hun sitt kjør. I oktober 2018 meldes det at hun – 1. nestleder av FrP – har skrevet bok, og Listhaug sin bok kunne jeg ALDRI ha funnet på å lese. Ifølge medier er hun i boka si opptatt av forhold slik som:

  • Sterk kritikk av KrF og enkeltpersoner i toppen av partiet.
  • Kirka og dens prester og biskoper som er for politiske kritiseres.
  • Innvandringskritikk/innvandringskritisk og anti-elitisk.
  • Feminister og #metoo-bevegelsen får gjennomgå.

Enkelt og greit mer av det sedvanlige ondskapsfulle budskapet fra den kanten. Likevel vil KrF samarbeide med FrP.

For en person… Selv slenger hun dritt rundt seg og fornærmer både den ene og den andre, men hun tåler tilnærmet ingenting tilbake. Hun forventer visstnok en unnskyldning eller beklagelse fra artisten Ole Paus etter at han sa noen velfortjente ord om diverse FrP-politikere under en kirkekonsert i Bergen.

Selv skal hun og partiet få ture fram, men når andre lar henne/dem smake samme “medisin” blir hun/partitopper fornærmet og/eller krenket. Nei, forstå det den som kan. Denne dobbeltmoralen, dobbeltstandarden og dobbeltheten er over mitt hode. Spørs forresten om FrP-folket vet hvordan en ekte unnskyldning er, da det kan virke som om det er partiet som “kronisk” ikke ber om unnskyldning.

Brynjar Meling (@BNMeling på Twitter) om Sylvi Listhaug og hennes “test” av å være båtflyktning og å sitte i fengsel.

 

Tilbake til nåtiden: Og nå i mai 2019, ca. ett år etter, er det på-an igjen! Hun skal nok en gang bli statsråd eller minister i Solberg-regjeringen. (Som varte fram til januar 2020, da hele FrP forlot regjeringskontorene.) Riktignok i et annet departement enn sist, men likevel. Huff. dette liker jeg så absolutt ikke! Det blir nok i stor grad reprise fra forrige runde med masse tåpelige, splittende, fornærmende og dømmende utspill. Jeg må si jeg er noe tvilende til om hun klarer å holde seg til sømmelig tale og å unngå nedsettende og totalt unødvendige karakteristikker av andre.

Hun går vel delvis fra fiasko til fiasko. Forrige ministerpost gikk det ikke særlig bra med, og hun har vel et ganske frynsete ettermæle etter at hun i tidligere tider var eldrebyråd i Oslo. Dama har virkelig litt å bevise. Hun må klare å vise seg tilliten verdig med sin nye deltakelse i regjeringen. At Høyre og FrP i det hele tatt tar sjansen på å inkludere henne i regjeringsapparatet er virkelig spesielt. Tilgivelse kan hun få, men jeg tviler sterkt på at hun har lært noe særlig fra forrige runde. Hele saken med å gi henne en slik framtredende regjeringsposisjon IGJEN framstår som en ren maktdemonstrasjon fra FrP sin side.

Dama selv er nok såre fornøyd, eller som noen skrev så passende på Facebook: Hun er marinert i sin egen fortreffelighet.

“Fantastisk” uttalelse fra en folkehelseminister: “Jeg mener folk skal få lov til å røyke, drikke og spise så mye rødt kjøtt de bare vil. Myndighetene kan gjerne informere, men folk vet stort sett hva som er sunt og hva som ikke er sunt, tror jeg.”

Det virker som om Listhaug (og andre i FrP) ser svært opp til USA og deres såkalte frihet. Selv vil jeg nå hevde at det er liten grunn til å se opp til og å beundre USA for oss her i Norge. På mange områder har vi kommet mye lengre enn USA, f. eks. når det gjelder sikkerhetsnett for svake grupper, velferdsgoder, gode og effektive offentlige tjenester osv.

I forbindelse med valg 2019:

Frp sine “kristne verdier” i praksis mot de svakeste svake, denne gangen båtmigranter.

 

Nok en gang et drøyt utspill (påstand, reklame) fra Frp og Sylvi Listhaug. Den dama er gang på gang grådig ufin i debatter og kommunikasjon, og det er slettes ikke rart at Amnesty har utpekt henne som nettversting.

I et Facebook-innlegg i gruppa “Vi som vil kaste Høyre/Frp/Venstre/KrF ved Stortingsvalget 2021!! #Valg2021” har jeg hentet følgende argumentasjon i og rundt Sylvi Listhaug:

  • “den mest handlingslammede og tafatte politikeren vi har her i Norge”
  • “hun vil møte seg selv i døra”
  • “en politiker helt uten holdninger, ryggrad, ærlighet og redelighet.”
  • “endrer meninger, holdninger alt etter hva hun får betalt for” – en holdningsløs politiker

Mine “angrep” mot Sylvi er ikke ment som hat, hets eller personangrep. Det må da være lov til å mene at hun gjør en dårlig jobb i sin rolle som sentral rikspolitiker og statsråd / regjeringsmedlem.

For all del: En smart, kalkulerende og utkrøpen strateg er hun! Hun kan kunsten med å få solgt inn sitt budskap og til å få støttespillerne og motstanderne til å gå på limpinnen. Imidlertid trenger man så absolutt ikke å like det hun fronter og står for. Jeg tar i hvert fall sterk avstand fra den politikken, retorikken og det spillet hun presenterer.

Etter FrP sin exit fra regjeringen: Sylvi Listhaug sitt angrep mot Abid Raja i forbindelse med at han blir statsråd er stygt og upassende. Abid beskyldes for skittkasting mot FrP og at det er en provokasjon at han blir statsråd. Hvem er det som snakker? Selveste drittkastingsdronningen beskylder andre for drittkasting? Lite troverdig!

Nytt lavmål: En usmakelig markering fant sted i slutten av mars 2020 på Stortinget i forbindelse med at Najmuddin Faraj Ahmad – kjent som mulla Krekarhar blitt sendt ut av landet til soning av fengselsstraff i Italia. Dette ble markert av flere Frp-politikere (selvsagt Frp!) – blant annet Sylvi Listhaug og Jøran Kallmyr – med kakespising og stygge / spydige kommentarer som feiring.

Krekar har vel på sett og vis vært et stort problem og belastning for Norge. Likevel er det ufint i mine øyne at toppolitikere opptrer så uprofesjonelt og godter seg slik på andres bekostning. Nå nærmer de seg forbildet Donald Trump i ufin oppførsel. Dagens regjering på sin side oppførte seg langt med balansert og sivilisert.

Per-Willy Amundsen (tidligere justisminister, nå representant på Stortinget) fra samme parti kunne også ha fått sin egen artikkel her i bloggen. Han er ikke hakket bedre enn Listhaug. Han har hatt flere polariserende og dømmende uttalelser av det “tullete” (useriøse) slaget. En del av uttalelsene har også vært små- eller hel-rasistiske, med liten forståelse av sin egen rolle som populistisk drittslenger. Noe av den samme kritikken kan rettes mot Jon Helgheim (Stortingsrepresentant, FrP). Det er generelt en hjerterå og egoistisk politikk som frontes fra dette partiets side, hvor Listhaug bare er en liten del av “problemet”.

En siste ting: Nei, Sylvi Listhaug, kirken er ikke spesielt venstrevridd som du hevder. Imidlertid må kirken i synet på asylanter og flyktninger + overfor andre “svake” menneskegrupper ta utgangspunkt i Bibelen sitt positive og humane menneskesyn som naturligvis har forrang foran høyrevridd og egoistisk FrP-politikk. Synet på mennesker styres av Bibelen og ikke av politisk venstre- eller høyre-syn, selv om Bibelen til tider har noe som minner om sosialistiske innslag. (Kanskje på tide å lese din Bibel, dame?) Bibelen sier flere ganger: Frykt ikke. Videre legger Bibelen opp til nestekjærlighet og gjestfrihet.

Nei, dette var virkelig en blåmandag og stor skuffelse at Sylvi nok en gang skulle få plass rundt kongens bord. Jeg vil nesten bruke det utslitte uttrykket ekstrem KATASTROFE. Totalt håpløst at den dama i det hele tatt har blitt gitt regjeringsmakt to ganger. Får håpe at nå når FrP har forlatt regjeringen for denne omgang at det blir siste gang hun får slik makt.

Lenker:

Nye lenker i forbindelse med at hun gikk inn igjen i regjeringen mai 2019 (og ut igjen januar 2020, i og med at FrP forlot regjeringen):

Damas sanne ansikt, med null raushet, medfølelse og empati med mennesker i en forferdelig og fortvilet situasjon (storbrann i Moria-leiren høsten 2020):

Og rundt asylsøkere og kvoteflyktninger som hun “hater”:

Andre lenker relatert til FrP:




Hvordan kan kristne stemme FrP?

Folk flest MOT FRP

Noe jeg aldri kommer til å klare å forstå fullt ut er hvordan kristne med god samvittighet kan stemme Frp!?. For meg framstår Frp som et egoistparti som passer bra for de rike og velstående, men som ikke tar hensyn til de svake og fattige i samfunnet.

Slik jeg leser Bibelen er noe av det viktigste vi kristne kan gjøre å vise hverandre kjærlighet, nestekjærlighet, medmenneskelighet og å hjelpe hverandre. For meg står disse tingene i grell kontrast til Frp sin (onde) egoistiske og opportunistiske politikk.

I min gamle blogg skrev jeg allerede i 2009 en artikkel med tittelen “Hvordan kan kristne stemmer FrP?”, og jeg delte også mine tanker på Verdidebatt. Jeg har nå tatt fram igjen denne gamle artikkelen, modernisert og utvidet den og til slutt publisert den på nytt her i dagens blogg i forbindelse med Valg 2017.

Resultatet etter stortingsvalget 2017: Demokratiet har seiret. Det ble beklageligvis flertall for blåblå regjering med Erna & Co inkludert Fremskrittspartiet bak rattet. Jeg tar det til etterretning og aksepterer det rødgrønne tapet, men jeg liker det ikke. Januar 2020 kom imidlertid gladmeldingen om at FrP forlot regjeringen og regjeringsmakta!

Trøsten min er at KrF gjorde et historisk dårlig valg med ca. 4,2 % av stemmene, og Partiet De kristne (PDK) gjorde et enda dårligere valg med sine ca. 0,3 % av stemmene.

Innledningsvis litt sarkasme: Trenger kristne å stemme i det hele tatt? Spesielt innenfor ekstrem-karismatiske miljøer setter jo kristenfolket sin fulle lit til Gud i bønn. Gud fikser det meste, og han kan gripe inn i styringen og de politiske valgene i Norge. Dessuten er det nok av kristne som i liten grad bryr seg om samfunnet og politikken på utsiden av forsamlingshuset de går i, og da har jo dette å stemme liten betydning.

Så til kristne mennesker som finner på å stemme FrP (Fremskrittspartiet): FrP framstår for meg som et virkelig ukristelig parti. De har fokus på det motsatte av typiske kristne verdier. F. eks. “dyrker” partiet mammon (penger), egoisme, opportunisme, bryr seg lite om de svakeste i samfunnet, favoriserer de rikeste rike, fremmer rasisme, bidrar til polarisering og motsetninger (strid) osv. FrP er partiet som jobber for økte forskjeller i Norge, hvor de svakeste svake skal “tas” for enhver pris.

Fra 2009-artikkelen, uten nevneverdige justeringer:

Noen punkter fra Frp sin politikk: Økt satsning på militæret, liberal bioteknologilov, mer overvåkning og politi, strengere fengselsstraffer, næringsliv viktigere enn miljøvern, mindre skatter og avgifter, mindre offentlig kontroll, privatisering, avskaffe/redusere u-hjelp/bistand, mindre satsing på kultur og kjempe mot innvandring. Lavere skatter og avgifter, billigere alkohol og det frie marked er viktigere enn å hjelpe de svake i samfunnet.

“…følger vi Bibelens budskap, blir Frp fort en hovedfiende, mens MDG fremstår som naturlig samarbeidspartner for å omsette det kristne menneskesyn i praktisk politikk.”

Kilde: Vårt Land (Arne Viste): Målbærer KrF det kristne menneskesyn?

 

Frp har i diverse sammenhenger uttrykt sin sympati med staten Israel og at de er imot dagens ekteskapslov som åpner opp for ekteskap mellom to av samme kjønn. Er disse to enkeltsakene virkelig nok til å veie opp for alle de andre negative sidene med Frp sin politikk?

Hele den opprinnelige artikkelen fra min gamle blogg, tittel “Hvordan kan kristne stemme FrP?” (PDF-fil, 300 KB).

Oppdateringer foretatt i forbindelse med Valg 2017 med senere tilføyelser / justeringer:

Jeg opplever at partiet FrP (Fremskrittspartiet) er spesielt opptatt av blant annet følgende saker og tema:

  • Politikk av typen billig populisme (og spiller på dumme, lettlurte og naive velgere).
  • FrP er et mitt syn absolutt et høyrepopulistisk parti.
  • Spesialister i splittende retorikk.
  • Spiller en god del på frykt og fordommer, og sverter/latterliggjør sine meningsmotstandere.
  • Inhuman asylpolitikk, som de selv kaller for en “streng og ansvarlig innvandringspolitikk” (flyktningpolitikk).
  • Nører opp under fremmedfrykt og rasisme. Gir konspirasjonsteorien om at Islam vil overta hele Vesten (og Norge) blod på tann. Til tider grenser det over mot brun retorikk og brun propaganda (jf. nazismen).
  • For tvillingaborter.
  • Liberal alkoholpolitikk. Tilnærmet fri flyt av alkohol løser få problemer og skaper desto flere nye problemer.
  • Støtter opp rundt den meningsløse taxfreeordningen.
  • Frilynt politikk rundt sexkjøp.
  • Lite kjærlighet, nestekjærlighet, medfølelse, sympati, empati og omsorg for de svake, inkludert for asylsøkere og flyktninger (innvandrere).
  • De rikes griskhet prioriteres over de fattige, syke og svakes behov.
  • Ikke rom for solidaritet og menneskeverd i deres politikk, mens egoisme og fremmedfrykt fyres / nøres det opp under i deres politikk.
  • Det har vært lansert ønsker om å kutte i overføringene til kirka (og andre trossamfunn).
  • Forskjellene øker: Deres politikk bidrar til økte økonomiske forskjeller, dvs. større forskjeller mellom fattig og rik. Har fattige gjort seg fortjente til et langt liv i fattigdom?
  • Kan være tilbøyelige til å støtte aktiv dødshjelp.
  • Det er litt vanskelig for meg å se at tidlig ultralyd som i hovedsak er egnet til å sortere bort uønskede barn (f. eks. dem med Downs syndrom) bidrar til menneskeverdet.
  • Tilhenger av sentralisering. Distriktspolitikk er ikke deres styrke!
  • Svært opptatt av å kutte i skatter og avgifter, som igjen kan gå ut over veletablerte velferdstilbud samt de svake i samfunnet .
  • Mer liberale rundt bioteknologi enn “typisk konservative kristne”.
  • Svært opptatt av og tro på privatisering og de frie markedskreftene som løsning på de fleste problemer.
  • Det frie marked, markedsliberalisme og kapitalisme er som en hellig ku/hellige kyr for partiet.
  • Mammon (penger og materialisme) som Gud for partiet?
  • Pengegriskheten til de rike pleies grundig av partiet, og de rike vinner gjennom med sine synspunkter.
  • Lite opptatt av miljøvern og vern av skaperverket for framtidige generasjoner. En del klimakrisefornektere / klimafornektere i partiet.
  • Mer veier og økt oljeproduksjon er løsningen på “alt”.
  • Svekking av arbeidstakernes rettigheter i arbeidslivet.
  • Ivrer for søndagsåpne butikker.
  • Partiet kan bidra til å rasere velferdsgodene og vår velferdsstat (den norske modell) hvis de får lov.
  • Det kan komme kutt i trygdeordninger og andre stønader hvis FrP får tilstrekkelig makt. Sykelønnsordningene kan bli dårligere.
  • Partiet påstår at de vil ha et samfunn med færre lover og regler, samt mindre byråkrati. (Det blir vel med snakket!)
  • For mye opptatt av å blidgjøre næringslivet. Næringslivets ve og vel er viktigere enn miljøvern, arbeidstakernes rettigheter, rettferdighet, samfunnsøkonomi, sunn samfunnsutvikling osv.
  • FrP kan på mange måter se ut for å være i lomma på USA. Vi er en lydig nikkedukke for USA.
  • FrP sammen med andre partier støtter opp om tvilsomme halv-hemmelige internasjonale handelsavtaler (TISA, TTIP osv.) som fjerner makt og demokrati fra Norge.
  • Vi, med partier slik som FrP i spissen, gir gladelig fra oss mer og mer makt til EU/EØS.
  • Salg av landet vårt til utenlandske interesser.
  • Diverse løse kanoner (Sylvi Listhaug, Per-Willy Amundsen, Per Sandberg med flere) som kommenterer i hytt og pine.
  • Partiet regnes som et liberalistisk parti. FrP er bare liberale så lenge det medfører fordeler for etnisk norske velstående menn. Frihet og likhet for kvinner og innvandrere er ikke i partiets interesse.
  • Enkelte i partiet FrP er “spesialister” på negativ kommunikasjon. De kjører på med rasistiske, splittende, polariserende og krenkende ytringer.
  • FrP sin politikk er i stor grad individualistisk orientert, mens det for kristne burde være mer naturlig med politikk som er fellesskapsorientert.
  • Splittende og polariserende retorikk, stikk i strid med kristne idealer.
  • Bidrar til å skape unødvendig redsel og polarisering når det gjelder islam, og gjennom bruk av hersketeknikker og skremsel med f. eks. ordvalg av typen snikislamisering.
  • Religionsfriheten ønskes tydeligvis innskrenket – i hvert muslimenes -, noe som ikke kan sies å være en god “kristen verdi”.
  • Snikfordumming og snikavsporing under valgkampen i forbindelse med valg 2019 er de “flinke” med!
  • “Svake” grupper skal støtt og stadig “tas”, de blir gang på gang overkjørt og dårlig behandlet, noe som bryter klart mot Bibelens budskap og prinsipper.
  • Selv påstår partiet at de ønsker å skape en enklere hverdag for folk flest. Min kommentar til dette: Tull, tøys og løgn. Det de gjør i praksis er å kutte i velferdsgoder og stønader til dem som trenger det mest. Videre skaper de for mange økt usikkerhet pga. et mindre forutsigbart arbeidsliv (midlertidige stillinger osv.). Særlig kristelig er det ikke å ta fra de fattige for å gi til de rike.
  • Jeg vil dra det så langt at jeg hevder følgende: Partiet “driter” i folk flest i sin opptatthet med å tilfredsstille og tekkes de rikeste rike samt etterlevelse av ugunstige internasjonale handelsavtaler.
  • En del stempling og dømming av andre som mener noe annet enn dem selv. Til tider gjøres dette på stygge og brutale måter, som står i grell kontrast til Bibelens “retningslinjer” for akseptabel oppførsel.
  • Overdreven berøringsangst for alt som minner om “røde verdier” (sosialisme, kommunisme, venstrepolitikk og sosialdemokrati bruke som skjellsord).
  • Langt framskredet “angst” for statlige reguleringer.
  • Partiet er for opptatt med å fronte sin valgte ideologi. Til tider er ideologiske prinsipper viktigere for dem enn å vedta gode og praktiske politiske løsninger.
  • Forsvarer den ikke-bærekraftige oljesektoren med nebb og klør, noe krampeaktig.
  • Det kristne forvalteransvaret tas ikke på alvor, samtidig med at mammon (penger) gis alt for stor plass i partiets tankesett.
  • Opptrer ofte respektløst.
  • Liten medmenneskelighet overfor de svakeste i samfunnet.
  • Lav etikk og moral i sine egnes rekker?
  • FrP = Egoisme og fremmedfrykt satt i system.
  • Et parti som i liten grad tåler å bli motsagt og enda verre å bli irettesatt. Til tider immune mot objektive fakta.
  • “Flinke” til å innta offerrollen.
  • Enkelte hevder: Partiet har i den senere tid dolket verdikonservative kristenvelgere i ryggen med sin liberalisme (f. eks. bioteknologi-saken). Det store sviket mot kristne velgere og kristne verdier er et faktum, sies det. Resultatet av dette er at deler av kristenfolket har eller vurderer å forlate FrP. (Hvordan kristne i det hele tatt endte opp i FrP er for meg en gåte, da.)

Nordmenn er tilnærmet verdensmestere i å klage, hvor høyresiden inkludert FrP med en god del kristne støttespillere er høyt oppe på klagestatistikken. Vi har det kjempebra her i landet og er født med gullskje i munnen. Likevel klager vi over dårlige veier, høye bensinpriser, høye polpriser, høye priser på mat, for masse reguleringer, for mange asylsøkere og på at vi må betale skatt og avgifter. All denne klagingen kaller jeg ubegrunnet og ufin.

Deler av velgermassen til FrP virker til å være ekstra sure, gretne, bitre og sinte velgere. Alt i dagens samfunn er galt og ønskes reformert, selv om sannheten er at vi har det fantastisk godt og med mange velferdsgoder og andre gode løsninger og systemer. Jeg har tidligere hevdet at nordmenn er et klagefolk, og ikke minst innenfor FrP finnes det mange egoistiske storklagere. At kristne kan støtte opp rundt dette finner jeg forunderlig.

Skattekutt i milliardklassen har blitt utført i formuesskatten og i inntektsskatten, men med svært usikker effekt for sysselsettingen. Hovedansvarlige for de allerede utførte kuttene har vært Høyre og Fremskrittspartiet. Regningen har arbeidsledige, trygdede, lavtlønte, minstepensjonister, uføre og andre inntektssvake grupper endt opp med. Moralen til FrP med venner: Motsatt av Robin Hood, dvs. ta fra de fattige og gi til de rike.

Hvis FrP får bestemme havner Norge helt på rygg for EU, internasjonale handelsavtaler, kapitalkrefter, næringslivet og de store multinasjonale selskapene. Demokratiet og råderetten til ressurser vil bli redusert, og makt vil bli flyttet til lomma på storkapitalistene. Det jobbes for å få Norge inn i EUs energiunion ACER, og vi bukker og neier til alt som kommer fra ESA og EU forøvrig, internasjonale handelsavtaler vil bli inngått osv. Fellesgoder som har blitt bygget opp over lang tid, vårt arvesølv, vil bli solgt til høystbydende. Privatisering og å slippe de frie markedskreftene til er tingen for partier slik som FrP.

I forbindelse med Valg 2017 ble det kjempet om de kristne velgerne. Spesielt aktive var akkurat partiet FrP, i kamp mot KrF (og “Partiet De Kristne”). FrP har i forbindelse med Valg 2017 drevet med litt av en sjarmoffensiv overfor kristne miljøer og velgere. Leste et sted at noen kalte deres flørting med kristne velgere for værhanepolitikk, hvor begrepet kristne verdier trekkes inn når det passer seg.

Kristne verdier, fru Blom. I praksis er det lite med Fremskrittspartiets politikk som minner om noe kristent. Mange av deres politiske innspill er i hvert fall slik jeg ser det i sterk konflikt med “typiske kristne verdier”. Deres framstøt overfor kristne velgere og kristne verdier i forbindelse med valgkamper har liten troverdighet hvis noen spør meg. For meg er ekte kristne verdier, hvis noe slikt finnes, i hovedsak det motsatte av det FrP og Sylvi Listhaug står for. Lite av den praktiske politikken til partiet minner om det kristelige, og det blir lite troverdig når partiet til tider påstår at de er opptatt av kristne verdier.

FrP står for en ekstremt populistisk egoismepolitikk, som er alt for høyrevridd. De som støtter og liker slikt kan vel heller emigrere / flytte til USA – deres forbilde- og idealsamfunn – i stedet for å ødelegge Norge. Deres såkalte norske verdier og/eller kristne verdier kan vi klare oss godt foruten. Et land fritt for Fremskrittspartiet og ytre høyre-politikk hadde vært fantastisk. Lenge leve sosialdemokratiet med venner her i Norge!

For en “sanntroende kristen” (“Bibeltro“) finnes det knapt en eneste god grunn til å stemme på partiet FrP eller på partier som samarbeider med Fremskrittspartiet.

 

Frp sitt sanne ansikt, hvor de viser hvor hjerterå deres politikk er:

Frp sine “kristne verdier” i praksis mot de svakeste svake, denne gangen båtmigranter.

 

FrP-politikk av typen fillesaker eller tullesaker, f. eks. billigere alkohol, appellerer ikke til meg som velger eller som kristen. Det finnes mye mer sentrale saker enn dette. Med FrP i regjering har det vel også blitt en del løftebrudd, f. eks. avskaffelse av bompenger.

FrP-koden er et begrep som ble skapt av Martin Kolberg (Arbeiderpartiet) høsten 2005. Ifølge Kolberg består Frp-koden av fem elementer:

  • Si én ting, og gjøre noe annet.
  • Angripe de svake, men selv fremstå som offer.
  • Snakke om de svakeste og prioritere de rikeste.
  • Gjøre én ting i opposisjon og noe helt annet når man har makt.
  • Ignorere fakta når det ikke passer til politikken.

Hensikten var å forklare hvorfor mange LO-medlemmer stemte på Fremskrittspartiet fremfor på Arbeiderparti

 

FrP har vært svært bastante med sine valgløfter og sitt valgflesk. Hvis de kom i regjering skulle ditt og datt gjennomføres, okke som. De kom i regjering (2013-2017), og etter hvert ble det mange løftebrudd. Selv vil de nok skylde løftebruddene pga. manglende støtte fra andre partier. Imidlertid kan jeg ikke huske at FrP underveis i sin lovnadsstrøm tok noen forbehold eller var ærlige med at sakene ville trenge støtte fra andre partier for å kunne bli gjennomførte. Helt ærlige har de ikke vært rundt dette, og mange løftebrudd har det blitt.

Et passende kallenavn på tilbakeskrittspartiet FrP kan muligens være Amnesia-partiet (hukommelsestapspartiet). Partiet har presentert mange politiske løfter og lovnader (valgflesk) som de senere har “glemt” å innfri. Siv Jensen med flere ser også ut til å lide av beleilige hukommelsestap (amnesia) rundt tidligere #MeToo-varsler (uønsket seksuell oppmerksomhet, trakassering og seksuelle overgrep) innenfor partiet. Bergens Tidende har i den forbindelse hatt en glimrende kommentar “på trykk” (jeg fant den på nettsiden til avisen). Tittel: “Morna, hukommelse! Hukommelsestap er påfallende utbredt blant folk som styrer landet.” (Etikk, moral og sannhet står ikke høyt i det partiet, mens ukulturen råder med overgrep, trakassering osv.!)

FrP – Ikke partiet for de kristne!

FrP er ikke partiet for folk flest eller som jobber for en enklere hverdag for folk flest. Det passer bedre med “Folk flest MOT FrP” eller “Fremskrittspartiet — En hardere hverdag for folk flest”. Folk flest er ikke så rike, velstående, friske og egoistiske som partiet legger opp til i sin politikk. Frihet og trygghet snakker de om, men en god del vil få et dårligere liv hvis FrP får for stor makt. Velferdsgoder kan bli fjernet, noe som ofte vil ramme de svakeste. Medmenneskelighet og varme hjerter er ikke særlig framtredende i FrP sin politikk. Pengegriskheten og mer til seg selv tar visstnok aldri slutt.

Egoismen og den nesten-sykelige nasjonalismen til FrP tar aldri slutt. Vi er oss selv nok, alt gjøres for å beskytte fedrelandet og våre norske verdier og kultur mot asylsøkere og innvandrere (og fra påvirkning utenfra). Alle goder vil vi ha selv uten å dele med andre.

Sett med mine øyne er FrP et parti som farer med masse usannheter, dobbeltmoral, hykleri, legger opp til splid og partiet nører opp under splittelse og hat. De gir enkelte konspirasjonstilhengere virkelig vann på mølla.

FrP påstår at de vil ha en streng politikk på asylområdet for å beskytte vår framtid og våre verdier. Samtidig er det lite opptatt av miljøet som også vil ha stor betydning for kommende generasjoner. Helt logikk i deres argumentasjon finner jeg ikke. Muligens er det fremmedfrykten som driver partiet mest av alt.

Avisen Vårt Land melder at kristne støttespillere (ENDELIG) har begynt å miste troen på Listhaug (artikkel bak betalingsmur). Dette har sammenheng med episoden februar 2018 hvor politiet tok seg inn (brøt seg inn) i forsamlingshuset til menigheten Nytt Liv på Fitjar i Hordaland. Der hentet de ut med tvang en afghansk familie som har konvertert til kristendommen, og som hadde gått i kirkeasyl i lokalet. Selv om det var politiet som foretok selve uthentingen var aksjonen kjent for departementet, og den var i samsvar med de beslutninger Sylvi Listhaug med venner har fattet. Ikke en gang gudshus blir respektert av FrP-klanen.

FrP vil ikke ha for mange utlendinger til vårt land. Selv kjøper de og andre nordmenn opp leiligheter og sommerhus i Syden som benyttes som boliger store deler av året. Enkelte steder har nordmenn blitt til stor irritasjon for de fastboende, blant annet pga. at nordmennene gjør mye av seg samt presser opp boligprisene.

Historie

“Hvis vi skal være ærlige må vi ta med at det reiste ca. 800 000 nordmenn over havet til Amerika fra ca. 1860 og utover tidlig 1900-tallet. Det var lykkejegere som ønsket et bedre liv.

I krigsårene 1940-1945 flyktet ca. 50 000 nordmenn ut av landet på grunn av fare og krigshandlinger. Det var vel flyktninger?

Hvorfor er det greit, men ikke når det gjelder andre folk? Jeg håper noen vil ta imot oss om vi av en eller annen årsak må flykte. Jeg skammer meg over politikere som viser så lite barmhjertighet mot mennesker i nød.

For ordens skyld hvor mange av oss er etnisk norsk i 10 generasjoner bakover? Sannsynligvis ikke mange prosent. Jeg har sannsynligvis både portugisiske og spanske gener noen generasjoner bakover.”

Frank Gunnar Håvik, pastor.

 

Mange nordmenn med boliger i Syden er “klimaflykninger” (sol og varme), og det forventes at dette skal bli akseptert av landene som vi nyttiggjør oss av. Nordmenn sin kultur- og verdipåvirkning på andre land er det ingen som snakker negativt om.

Innvandrere og asylsøkere vil vi ikke ha til vårt land, men det er helt greit med fremmedarbeidere fra “Østblokk-landene” (polakker fra Polen, Litauere, russere osv.). Disse trenger vi for å få ting til å gå rundt. Få dem til å jobbe svart for oss eller betale dem dårlig (sosial dumping) for å få utført jobber som vi har blitt for “fisefine” til å fikse selv. Litt svart jobbing synes å være fullt ut akseptert av FrP.

FrP, Nei takk!

Partiet ønsker støtt og stadig store endringer og sier at alt i Norge er så “elendig”. Deres klagepolitikk og hypotesen om at alt i Norge er så dårlig får meg til å ta helt avstand fra den politikken de står for. Jeg er ikke enig i utgangspunktet. Vi har mye bra her i Norge som vi bør være stolte av og som bør videreføres! Ikke alle ønsker om reformer er av det gode.

Det kan virke som om partiet ser opp til og henter mye inspirasjon fra USA. Jeg er skeptisk til denne importen av inspirasjon. Jeg skulle gjerne ha sett at Norge kunne ha forblitt annerledeslandet med “den norske modell” intakt og med et sosialdemokratisk tankesett.

En del mindre grupperinger av konservative kristne og medlemmer i karismatiske frimenigheter kjøper muligens FrP-politikken. FrP appellerer heldigvis kun til et mindretall av landets mange aktive kristne (kristenvelgere), men FrP utfordrer likevel delvis KrF på deres tradisjonelle domene. Fremskrittspartiet finner sin støtte blant kristne som er imot innvandring, og blant dem som dyrker staten Israel nesten som en avgud. Kristne flest stemmer takk og pris noe annet en FrP, f. eks. Ap eller H.

Jeg har registrert at til og med enkelte kristenledere fronter partiet. Blant annet har Jan Hanvold i TV Visjon Norge i flere omganger lovpriset FrP. Han har også uttrykt stor begeistring overfor Sylvi Listhaug og hennes politikk og uttalelser.

Norge først

Fra en kommentar fra en besøkende hengte jeg meg opp i følgende:

Jeg blir “beskyldt” for: “Tror du har blitt hjernevasket over lengre tid av PK media.” PK er en forkortelse for “Politisk Korrekt”. Underforstått ordinære media farer med falske nyheter (“fake news”) eller unnlater sannheter, og de har en agenda som hindrer dem i å fortelle “sannheten” om muslimer, asylsøkere og innvandrere. Våre nye landsmenn vil selvsagt overta hele landet vårt og ødelegge alt som heter kristne verdier og norske verdier, jf. konspirasjonsteorier.

Det hevdes videre: “Vi trenger sårt et nytt nasjonalkonservativt parti som er tuftet på vårt kristne verdigrunnlag (endret fra nasjonalkonservativt kristent parti som vedkommende først skrev).  Et som har som motto: Norway first. Skal vi kunne hjelpe andre så må vi først hjelpe oss selv.” Videre sier kommentarskribenten følgende: “Ikke fjerne K en i religionsundervisningen. Politikk og religion bør holdes adskilt. Men Norge er vel fortsatt et kristent land. (håper jeg )”

Min ærlige mening rundt dette er at hvis det er noe landet virkelig IKKE trenger, så er det flere såkalte kristne politiske partier. Jeg er også personlig skeptisk til nasjonalkonservative partier. Etter mitt syn blir mye av høyrepolitikken ren egoisme satt i system.

For min del anser jeg det slettes ikke som spesielt “ekstra kristelig” å stemme på FrP eller på et eller annet nasjonalkonservativt (kristent) parti. Man kan også være kristen og stemme f. eks. rødgrønt.

 

Det kan være fristende å komme med stygge personkarakteristikker i en artikkel som dette. Masse kunne ha vært sagt om f. eks. innvandrings- og integreringsminister (fra januar 2018 Justis-, beredskaps- og innvandringsminister) Sylvi Listhaug og hennes mange utspill. Skal PRØVE å holde meg for god til å synke så dypt at jeg angriper henne eller andre som personer. Trynefaktoren og at hun er kvinne er ikke gyldig argumentasjon for å “ta” politikken hun med regjeringsvenner står for. Det er sak og ikke person som er det sentrale, man bør ta ballen og ikke spilleren. Personangrep og personhets er ikke akseptable virkemidler, og slike angrep viser bare at man har gått tom for gode og saklige argumenter og havner over i kategorien ufine knep. Det blir ikke saklig og seriøs diskusjon ut av personangrep.

Imidlertid er det fullt mulig å angripe Listhaug sin politikk på et saklig nivå. Det er ingen tvil om at hun er flink på og kan mye om kommunikasjon, jf. hennes tidligere jobb. Hun er nok svært så bevisst på hva og hvordan ting kommuniseres. Mye av politikken hun har presentert i den senere tid har provosert meg kraftig, med sine fornærmende og tabloide uttalelser som virker fordummende på meg som velger. Hun på vegne av regjeringen har framsatt en inhuman asylpolitikk med lite hjerterom for mennesker i nød. Hun har kjørt på med splittende retorikk og stygge karakteristikker/kallenavn av meningsmotstandere. Det er lite rom for Bibelsk nestekjærlighet i hennes politiske utspill.

Sylvi Listhaug og FrP vil hvis mulig sette menneskerettighetene til side. Hun vil internere personer som har fått avslag på sin søknad om opphold og som ikke kan sendes tilbake til hjemlandet i egne leire. Leirene blir mer som fengsler å regne, lukkede som de er. Hvis dette blir en realitet begynner Norge som land virkelig å ha en oppførsel og politikk som enkelte land vi ikke liker å sammenlikne oss med (Nord-Korea, Iran, Kina osv.). Nå er det virkelig på høy tid å tenke seg om angående som kristen å stemme på FrP! Jeg klarer ikke å se at dette er særlig kristelig og medmenneskelig politikk.

Enkelte har kritisert Sylvi Listhaug for korsbruken. Hun prøver å gi inntrykk av at hun er en kristen, noe som jeg selvsagt ikke kan fradømme henne. Imidlertid blir det litt bismak og falskhet når hun opptrer med korset fra sin farmor som smykke. Mye av politikken hun fronter har lite med ekte kristelig sinnelag og kristne verdier å gjøre.

Oppdatering mars 2018 rundt Sylvi Listhaug: ENDELIG endte det med at Sylvi Listhaug forlater regjeringen og ministerposten der. Imidlertid blir hun nok fortsatt en brølende løve på Stortinget. Oppdatering mai 2019: Gleden ble beklageligvis kortvarig, da hun etter ca. 1 års pause fra regjeringen ble tatt inn igjen i “varmen” som statsråd / minister i regjeringsapparatet.

Oppdatering januar 2020: ENDELIG valgte FrP på eget initiativ å forlate regjeringen! Jeg er fortsatt skeptisk til resten av den gjenværende regjeringen, men i det minst er Fremskrittspartiet ute av regjeringsapparatet.

Enkelte ser på FrP som redningspartiet for Norge og nordmenn. Det påstås at asylsøkere og innvandrere ødelegger landet som våre forfedre var med på å bygge opp. Enkelte vil at Norge kun skal være for nordmenn. Andre personer enn “ekte nordmenn” bryr de seg døyten om. Et slikt syn kombinert med et kristent livssyn finner jeg som svært rart.

En eneste positiv ting skal FrP ha: Klar kommunikasjon med lite bruk av politisk tåkeprat. Partiet klarer å kommunisere med folk flest uten å bruke masse uforståelig politikerspråk som ikke sier noe som helst. Akkurat dette med klar kommunikasjon har FrP noe å lære de andre partiene. (Men på den annen side synes jeg FrP kommuniserer til tider så “barnslig” og belærende at det virker noe fordummende på en akademiker som meg.)

Heldigvis, og takk og pris! (Halleluja?) Det er faktisk noe fornuft igjen blant kristne velgere! Ifølge undersøkelse foretatt av avisen Dagen er Frp nesten utradert som parti blant aktive kristne, det være seg i kirke eller lavkirkelighetsforsamlinger. Selve artikkelen er bak betalingsmur (jeg abonnerer IKKE på Dagen!), så jeg har bare fått med meg hovedbudskapet og ikke detaljene:

TV 2 omtalte også saken i sin nyhetssending 2. januar 2020.

Ellers har jeg også servert en del kritikk mot FrP sin politikk i min artikkel “Regjeringskritikk”.

Selv er jeg mer opptatt av forhold slik som: Nestekjærlighet, likhet, likeverd, solidaritet, velferdsgoder, arbeidernes rettigheter, distriktspolitikk, human asylpolitikk og empati med våre medmennesker. Slike verdier og saker er det lite av i FrP sin politikk.

Fra min gamle blogg velger jeg å ta med følgende kommentar til saken som omhandler kristne vs. FrP:

Maria – #2 – 13.09.2009 22:14 – (Svar)

Enig med deg Bjørn Roger!

Kristendommen blir angrepet i samfunnet og den rødgrønne regjeringa har ikke alltid frontet kristne verdier, men jeg tror fortsatt ikke Frp er veien å gå for et bedre samfunn. Jeg synes de er fjernt fra Bibelens lære i mange punkter, og det tar jeg alvorlig, selv om det kanskje høres bedre ut å være “kald enn lunken” så tror jeg politikk i mange tilfeller handler mye om å velge det minste ondet, og da blir Frp uaktuelt for meg.

Selv om den nåværende regjeringen (les: i den tiden rødgrønn regjering) har gjort en dårlig jobb på enkelte områder vil det ikke si at velgerne bør legge til rette for enda flere dårlige valg. Ja, selvfølgelig er det ingen som tvinger oss til å drikke oss fulle på sprit eller ta abort, men lover og reguleringer har faktisk konsekvenser, for eksempel for det ufødte liv og for de med alkoholrelaterte problemer, og da synes jeg ikke vi skal legge opp til at konsekvensene blir negative.

Derfor kommer jeg ikke til å stemme Frp, fordi jeg synes de på mange områder strider imot Jesu nestekjærlighetsbud, for eksempel i det å kutte i bistand, ha en mer liberal alkoholpolitikk, streng innvandringspolitikk…. Det er lett å snakke glamorøst om frie valg, om mindre avgifter, om billigere sprit, men jeg synes det blir for likegyldig ovenfor de som sulter i verden, for de som gruer seg til pappa kommer hjem, for de som flykter (ikke minst kristne flyktninger som blir forfulgt for sin tro), for de ufødte…

Jesus sa: “Det dere gjorde mot en av disse mine minste, det gjorde dere mot meg” (Matt 25:40). Jeg synes ikke det lukter så mye omsorg av Frp akkurat.

 

Jesusfolket

Jeg har i artikkelen “Konservativ kristendom, nei takk!” skrevet litt om blant annet Oslo Symposium. Det kan virke som om konservative kristne i dette miljøet mener at det er mer “kristelig” å stemme blått/mørkeblått enn f. eks. rødgrønt.

Jeg er enig i det som tidligere stod på Jesusfolkets nettside: “Tror du at ditt politiske ståsted definerer deg som en del av kristenfolket eller ikke? Det er en misforståelse. Det er samme for Jesus hva du mener om plasseringen av den norske ambassaden i Israel, om Norges regjering er rød, blå eller gul, eller om du vil reversere lover. Du er faktisk fri til å stemme hva du vil uten å risikere Guds vrede.”

Kristelig sosialisme er tingen!?.: De første kristne levde etter prinsipper som minner om ren og skjær kommunisme eller sosialisme. Apostlenes gjerninger i Bibelen forteller nemlig at de første kristne solgte det de eide og hadde alt felles, og dette kan leses som en oppfordring til radikal sosialisme. Likevel er det mange kristne som viser avsky mot alt som minner om rød eller sosialistisk politikk.

Jeg kan forstå at rikfolk og næringslivstopper stemmer på FrP, samt dem som har fobi (rasistiske tendenser) mot innvandrere/asylsøkere. For slike er nok politikken til partiet helt ok, innrettet som politikken er mot næringslivsinteresser, de rike og de kritiske til innvandring. Jeg har mindre forståelse av at såpass mange kristne stemmer på partiet, og enda mer forunderlig er det at mange “fattiglus” (trygdede, sosialklienter etc.) stemmer på partiet. Mange av disse vil få det verre med FrP bak rattet (færre goder, større krav).

Jeg registrerer at enkelte såkalte kristne påstår at en sosialistisk eller rødgrønn regjering vil bidra til å rive ned våre kristne verdier, angripe familien, er tilhengere av abort, støtter homofile, motarbeide de kristne skolene, hindre ytringsfriheten, bidra til økt innvandring og islamisering av Norge og ikke minst motarbeide Israel. Ifølge slike personligheter har Norge fram til nå blitt ekstra velsignet for sin støtte til Israel, og Gud har sett i nåde til Norge. Dessuten er selvsagt alle sentrale media venstrevridde. Huff og huff hvis en rødgrønn regjering skulle komme til makta og ødelegge alt (IRONI!).

Hva har dette med FrP å gjøre? Jeg enkelt og greit undres over at såpass mange kristne stemmer på dette hjerteråe partiet. Samtidig med at de stemmer på FrP er det en del av dem som rakker ned på rødgrønne partier og oss kristne som stemmer rødgrønt. Jeg godtar ikke argumentasjonen om at det er mer kristent å stemme blåblått enn rødgrønt. Enda mer uforståelig blir det når enkelte “truer” med dommedag for kristne (troende) som ikke stemmer på de “riktige” partiene. Det står ingenting i Bibelen om at kun noen få utvalgte partier er godkjente partier for “Bibeltro kristne”.

Jeg sliter også med å forstå hva hensikten er med såkalte politisk kristne partier. Jeg har ingen sans for verken Kristelig Folkeparti (KrF) eller Partiet De Kristne (PDK) + andre tilsvarende mikropartier. Bare partinavnene er nedlatende: KrF er langt fra noe “folkeparti” med sin lave oppslutning, og PDK er langt fra et parti for den hvem som helst innenfor “de kristne” sine rekker. Dessuten ligger ofte slike partier over på politisk blå side, og gjerne tett opp mot FrP.

Min ønskedrøm for kommende valg: Et FrP som ligger under sperregrensa. Urealistisk drøm, men likevel noe jeg skulle ønske inntraff. Drømmen kan ingen ta ifra meg.

Svært mye av politikken til FrP er slik jeg ser det i konflikt med et kristent verdisyn og verdigrunnlag. Ok, partiet støtter helhjertet opp rundt Israel, men dette bør ikke rettferdiggjøre resten av deres politikk. Utenom Israel-støtten mener jeg personlig at partiet står for mye tvilsomt sett med kristne øyne. Nei, egoisme- og mammon-partiet FrP får ikke min stemme!

(Du som leser dette står selvsagt fritt til å være helt uenig i min argumentasjon og budskapet jeg formidler. Framstillingen ovenfor er i høyeste grad subjektiv og preget av mitt politiske syn, som er rødgrønt. Noen Marxist – ny eller gammel type – er jeg ikke! Jeg presenterer ingen objektiv eller belærende (bedrevitende) sannhet med to streker under, og det er heller ikke noen akademisk eller vitenskapelig avhandling som framlegges.

Det jeg skildrer er mine egne opplevelser og fortolkninger av dagens politikk og politiske situasjon, og denne personlige og subjektive oppfatningen kan INGEN ta fra meg! Men selvsagt er et fullt lovlig å være totalt uenig, og å se verden på en helt annen måte enn det jeg gjør! Se ellers om bloggen-siden for å få mer innsikt i hvordan jeg tenker og hva jeg står for.)

Lenker:

Til slutt et innlegg fra Resett (Æsj!), skrevet av Bent Øivind Nygren Tolfsen som er styremedlem i Partiet De Kristne (PDK) i  Fredrikstad, og som også har skrevet en nedlatende kommentar til meg (se kommentarer nedenfor):

(Jeg støtter selvsagt konklusjonen om at kristne ikke bør stemme FrP, men der stopper enigheten. Jeg ser ikke på PDK som noen redning for landet vårt – tvert imot klarer jeg ikke å se at deres mørkemannspolitikk på noen som helst måte gagner Norge.)




Regjeringskritikk – blåblå Solberg-regjering

Partilogoer

Hvis det hadde vært mulig hadde jeg med øyeblikkelig virkning sagt opp “abonnementet” på dagens regjering (stortingsperioden og regjeringsperioden 2013-2017 + 2017-2021). Dagens “rølpete” og useriøse regjering kunne godt ha fått “sparken” for min del. Jeg bistår så gjerne med hjelp til å annonsere at regjeringen byttes eller gis gratis bort via Finn eller en gi bort-side på Facebook (eventuelt selges billig på et loppemarked).

Jeg hadde liten tro på en blåblå politikk og en blåblå regjering (Høyre + Fremskrittspartiet, + Venstre fra 2018 + KrF fra 2019) i utgangspunktet, og så langt har jeg ikke klart å bli overbevist om at dagens regjering og politikk er til noen særlig gagn for vårt land. Regjeringens politikk så langt har etter mitt syn vært liten grunn til å være imponert av for “vanlige folk” eller “folk flest”.

Som jeg tidligere har skrevet her i bloggen: “For meg framstår høyresiden i norsk politikk som egoisme og egoismepartier som passer bra for de rike og velstående, men som ikke tar hensyn til de svake og fattige i samfunnet.” Nå når noen statsbudsjetter har blitt presentert og den blåblå regjeringen har fått styrt Norge i noen år kan det se ut for at min skepsis er berettiget. Blåmandagen er et faktum etter at jeg har fått sett politikken i praksis.

Er dagens blåblå regjering (H, FrP, KrF og V, nå heldigvis minus FrP) kun ute etter å drive med pur faenskap? Hva vil egentlig dagens regjering med sin politikk? Er målet å totalt ødelegge landet vårt og å bygge ned / rasere bra fungerende systemer (velferdsgoder m. m.)? Driter de enkelt og greit i oss vanlige borgere – fotfolket eller allmuen – i sin iver etter å blidgjøre de rikeste rike blant oss?

Regjeringen kan ha noe å lære av TV-programmet/serien (NRK TV) “Sånn er Norge” v/Harald Eia. Norge er et veldig bra land å bo i, og vi har systemer som fungerer godt. Velferdsstaten og velferdsgodene er gode å ha, og vi har relativt stor likhet i vårt land og utviser stor tillit til hverandre og overfor myndighetene. Omfordelingssystemet fungerer bra, og vi har et stort sett rettferdig skatte- og avgiftssystem. Imidlertid prøver hele tiden de høyrevridde å ødelegge dette velfungerende systemet og maskineriet.

HELDIGVIS sliter og kjemper den “borgerlige familien” i motvind høsten 2019. Dette gleder jeg meg selvsagt over. Januar 2020 gir følgende gladnyhet:

FrPs regjerings-exit

Morna, Siv!, jippi og “Yabba Dabba Doo”! Mandag 20.01.2020 (blåmandag?) annonserte sutreklubben FrP at de går ut av regjering! Dette var virkelig en positiv nyhet, selv om resten av regjeringen nok beklageligvis består. Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti forsetter sin styring av landet via en mindretallsregjering, hvor FrP nok (delvis) blir støtteparti.

De borgerlige er muligens noe mer splittet og svekket etter inntruffet situasjon. Imidlertid er jeg redd for at Ap-leder Jonas Gahr Støre har mye rett i sin analyse. Vi kan få: Et borgerlig kaos, mer splid, mer polarisering og mer ytterliggående politikk fra Frp etter deres utgang av regjeringen. Alt dette rotet og spillet er neppe til gagn for landet Norge.

Muligens blir resultatet barnehagenivå neste på politikken? Barnslig og liten moden tone med masse intern kjekling og krangling, hvor spesielt FrP sier “takk for sist” gjennom å være vanskelig overfor den gjensittende delen av regjeringen?

(Denne artikkelen vil nok bli ytterligere oppdatert i henhold til det inntrufne etter hvert.)

Den blå regjeringen virker til å hovedsakelig være opptatt av å rasere og ødelegge landet vårt, og de bra fungerende systemene. Endringer gjennomføres for endringenes skyld, og ut fra ideologiske vurderinger i stedet for nødvendighet, rasjonelle vurderinger og behov.

Dagsavisen har skrevet en artikkel eller kommentar med tittelen “Regjeringens karakterbok 2019: Terningkast 2”. Å gi regjeringen terningkast 2 er etter mitt syn altfor snilt. De burde heller få totalt stryk eller slakt.

Gammel oppdatering: Jeg tar fram igjen denne artikkelen da utviklingen slettes ikke har vært særlig positiv fra høsten 2014 og fram til i dag (februar 2020):

STOPP søndagsåpent!

I en periode ble det kjørt på for å tillate søndagsåpne butikker, noe som hverken handelsstanden eller folk flest er særlig interessert i. Det har også blitt foretatt endringer i Arbeidsmiljøloven (les: svekket lov) som ikke kommer oss arbeidere flest til gode. Mer bruk av pålagt overtid, søndagsarbeid, mer bruk av vikarer og midlertidige stillinger gagner ikke andre enn utkrøpne bedriftsledere og næringslivstopper med kortsiktig profitt som mål.

I terrorismens navn kan det også gå i retning av mer overvåking. Politiet og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) benytter seg av terrorfrykten i samfunnet til å få nye muligheter til å ta kontroll over mobilnettet og overvåke i større grad enn i dag. Alt tyder på at lovforslaget som er ute på høring vil bli vedtatt. Datalagringsdirektivet (DLD) er enn så lenge lagt på is etter domstolsvedtaket fra EU, men i stedet kommer altså Politiet og PST på banen med noe som kan være like truende mot personvernet.

Teoretisk sett skulle blåfarget regjering ha betydd større frihet til det enkelte individ. I stedet blir Norge mer og mer en politistat med mer overvåkning. Et negativt menneskesyn legges til grunn hvor alle stemples som kjeltringer til det motsatte er bevist, og alt må overvåkes i jakten på terrorister m. m.

Den blåblå ønsker å “selge landet” til utenlandske aktører. Telenor, Flytoget, jernbanen (tog, NSB/Vy), SAS, Equinor (Statoil), Kongsberg Gruppen med flere står på salgslista. Jeg kan ikke se poenget med å selge ut mange av våre viktigste nasjonale fellesverdier til private (utenlandske) investorer. Nei til salg av Norge sier nå jeg. Postombringingen ønskes også rasert med færre dager med postleveranser i våre postkasser, noe som spesielt vil gå hardt ut over avisene. Papiraviser kan etter mitt syn pr. dags dato ikke helt erstattes av e-aviser.

Et umenneskelig og rasistisk nasjonalt tiggerforbud jobbes det også for å innføre og menneskerettigheter ønskes brutt for å bli kvitt problemet Mulla Krekar. Kortsiktige og populistiske tiltak velges uten å ta hensyn til de litt mer dyptgripende langsiktige konsekvensene.

Oppdatering etter valget 2017: Demokratiet og flertallet har seiret. Det ble beklageligvis nok en gang flertall for blåblå regjering med Erna & Co bak rattet. Jeg tar det til etterretning og aksepterer det rødgrønne tapet, men jeg liker det ikke. Sukk. Nå får vi bare prøve å stålsette oss for fire nye år med den samme politikken.

Spesielt partiet FrP har gjentatte ganger vist at de kun er opptatt av ytringsfrihet når det gagner dem. Når ting går partiet imot er ikke andres ytringsfrihet så viktig. De har neppe forstått seg helt på hva virkelig ytringsfrihet innebærer.

Ny regjering som et juleønske, hentet fra Facebook-gruppa “Nei Takk til #SolbergsNorge”:

Regjeringsskifte som juleønske. (“Lånt” fra Facebook-gruppa “Nei Takk til #SolbergsNorge”.)

Utgangspunkt

Vi som bor i Norge har liten grunn til å klage over tilværelsen, selv om vi er svært flinke til nettopp å gjøre dette. Nordmenn er og blir et klagefolk, selv om vi bor i et fredelig land med lite terror, fritt land, høy grad av demokrati, stor materiell velstand, rikdom og ikke minst full ytrings- og religionsfrihet.

Jeg forstår ikke den blå tankemåten og den sittende regjeringens utgangspunkt. Norge beskrives mer eller mindre som en fæl plass med mange utfordringer og problemer. Det høres ut som om alt er galt og at bare de blå kan gjøre landet til et bra sted. De ønsker reformer, omstruktureringer og endringer, da de tydeligvis mener at landet og det norske samfunn ikke fungerer så bra i utgangspunktet. Jeg er redd mye av de endringene som kommer fra den kanten heller vil ødelegge og rive ned enn å forbedre situasjonen.

Jeg for min del likte mye bedre Norge slik det var FØR de blå igangsatte sitt regjeringsprosjekt. Min og mange andre fotfolk sin livskvalitet har blitt (kraftig) redusert under blått styre. KrF med sin sneversynthet har ikke akkurat hjulpet på.

Høyre med venner står for en politikk hvor det ønskes en ikke-regulerende stat, og hvor det ønskes størst mulig frihet for enkeltmennesker. Fint og flott i utgangspunktet, men personlig tenker jeg nok at mer reguleringer og støtteapparater enn det regjeringen legger opp til er nødvendig for å få alle med.

Annen fare: De blå Solberg-regjeringene!

Folk flest taper på regjeringens politikk

Hvem rammes av regjeringens skjeve omfordelingspolitikk:

  • Uføre
  • Trygdede og andre støtteberettigede (NAV-brukere)
  • Pensjonister
  • Arbeidsledige
  • Syke, spesielt kronisk syke og eventuelt deres pårørende
  • Mennesker med lav stillingsprosent og korttidskontrakter/innleid arbeidskraft (vikarer, de med midlertidige arbeidsforhold)
  • Regjeringen unner ikke alle en god og rettferdig pensjonsordning med opptjening fra første tjente krone
  • De med lave inntekter og/eller fattige
  • Samfunnets “tapere”/slitere
  • Flyktninger (innvandrere/asylsøkere)
  • Barnefamilier
  • Enslige forsørgere
  • Alkoholikere (og narkomane) pga. regjeringens kamp for økt tilgjengelighet på alkohol/rusmidler
  • Regjeringen driver i praksis med utstrakt sentraliseringspolitikk.
  • Slike som meg som bor i distrikts-Norge pga. den massive sentraliseringen
  • Trafikanter (bil, tog/bane og fly) i form av økte avgifter
  • Godt fungerende offentlige virksomheter som på død og liv skal selges ut og privatiseres pga. ideologi (uten holdbare objektiv kriterier)
  • Forskning, spesialister og ekspertise blir ikke hørt på
  • Intelligente oppegående folk, som må leve med populistiske politikere som presenterer ikke-holdbare valgløfter, fillesaker, løgner og falske nyheter
  • Høyre-velgere som i stedet for Høyre-politikk får FrP-politikk. FrP sin poltikk vinner gjennom på bekostning av de andre partiene i regjeringen
  • Miljøet og miljøvern
  • Antallet fattige øker, det skjer en kraftig vekst i antall norske familier med lav inntekt blant annet pga. valgte politikk
  • Barnefattigdommen vil øke med politikken som føres

Og noen punkter til:

  • Mindre skatt og avgifter for de rike, men vi vanlige mennesker blir tilnærmet “flådde”. F. eks. i form av stadig nye kreative prosjekter for å innkreve bompenger (veiprosjekter) samt “steindyr” strøm.
  • De blå – blåsiden / høyresiden – påberoper seg gjerne “allergi” mot offentlige inngrep og offentlig styring, men i praksis innfører de likevel mange rare reguleringer og systemer (mer byråkrati og styring/kontroll).
  • En politikk som trør og sparker nedover er det som tilbys.
  • Underfinansiert kommunereform.
  • Pålegger kommunene stadig nye oppgaver og prioriteringer, men uten at penger (midler) følger med.
  • Fraskriver seg glatt ansvaret når ting går galt og lar kommunene + andre ta støyten, dritten og kjeften.
  • Beskylder andre partier og politiske farger for å fremme en uansvarlig politikk. Imidlertid er det de selv som i størst grad fronter en slik politikk.
  • Vanvittig sentralisering har funnet sted.
  • “Distriktspolitikken” står tilnærmet til stryk, og likeså “satsingen” på beredskap (jf. f. eks. håndteringen av korona-viruset).
  • Det har vært lønnsfest (hjemme alene-fest) for utvalgte toppledere i organisasjoner delvis under statlig styring og eierskap, uten at regjeringen har prøvd å gripe inn.
  • Regjeringen tørr aldri å ta til motmæle mot alt “tullet” som kommer fra EU/EØS.
  • Regjeringen har ikke akkurat presentert flust av gode løsninger for folk flest.
  • Kjell Ingolf Ropstad (KrF) som (u)ansvarlig minister (statsråd rundt kongens bord) for Barne- og familiedepartementet er tilnærmet en krise / katastrofe sett med mine øyne. Hans / partiets gammeldagse (“middelalderske”) barne- og familiepolitikk trodde jeg vi var ferdige med i opplyste Norge!
  • Regjeringen er mer eller mindre en katastrofe for både norsk personvern og for kriseberedskapen. Personvernet + beredskapen har blitt svekket på enkelte områder under dagens regjering.
  • Alt for mye hemmelighetskremmeri fra regjeringshold. Masse som angår oss innbyggere unntas fra offentligheten med ekstremt dårlige begrunnelser. Ofte slettes ikke noen god grunn til å holde det hemmelig.
  • Til tider for dårlig samarbeid, involvering og informasjonsstrøm mellom regjering og storting.
  • Nærpolitireformen – eller gjennomføringen og praktiseringen av denne – kan kalles for en stor fadese.
  • Kutt i støtten til barnebriller er ufin og usosial politikk.

Noen resultater av politikken framgår av denne “lånte” foilen fra Facebook:

Noen resultater av regjeringens politikk (H, Frp, V og KrF).

 

De som vinner i regjeringens bingo av et lotteri:

  • De velstående og rike
  • Kapitalistbajasene “må” visstnok tilbys ekstra pleie, degging og dulling
  • Toppledere som tilhører “gutteklubben grei”
  • EU og (andre) utenlandske pengesterke aktører
  • Næringslivstopper og multinasjonale / store internasjonale selskaper
  • Hjerterå og korttenkt kapitalisme i sin verste form
  • Politikerne selv har sikret seg lukrative avtaler og goder

Regjeringspolitikken – spesielt Høyre sin politikk – om kutt i og eventuell helt fjerning av formuesskatten har jeg ikke tro på. Slikt vil bare medføre økte forskjeller, og at de rikeste rike betaler mindre i skatt enn oss andre (prosentvis). Rapport (se lenker i artikkelens slutt) viser tvert imot at økt formuesskatt skaper flere arbeidsplasser.

Selv er jeg enig med Arbeiderpartiet og sosialdemokratene: “Skatt skal sikre inntekter til fellesskapet, bidra til rettferdig fordeling og fremme sysselsetting.” Personlig ser jeg heller ikke noen grunn til å redusere skattetrykket i forhold til dagens nivå. Jeg betaler min skatt med glede, og mener at også andre bør gjøre det samme og bidra med sin skjerv i skatt. Man får mye igjen for pengene i form av velferdsgoder osv.

Dagens regjering er kun for de rike, hvor regjeringen stadig fortsetter sin ufortrødne kamp for økte forskjeller, økt fattigdom og nedrig / nedverdigende behandling av utsatte / svake grupper. Det er allerede nok skjevfordeling i verdenen – inkludert i Norge – når det gjelder penger, makt og muligheterArrogansen og “belæringen” de utviser overfor eksperter og meningsmotstandere er også ganske så irriterende.

Regjeringsskam, av Solveig Johanne Grønstøl.

 

For en smålighet regjeringen støtt og stadig utviser overfor oss vanlige arbeidere. Stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer unner seg selv masse goder inkludert store lønnsøkninger, mens vanlige arbeidere blir straffet med innstramminger og mer skatt på det mest av tidligere “frynsegoder”.

Stortingspolitikere som ikke kommer fra Oslo har gratis tjenesteleiligheter, diverse frynsegoder og gratis besøks- og hjemreiser. Samtidig foretar de innstramninger i eller fjerner godene for vanlige folk i forbindelse med pendling, frynsegoder, diettpenger og reglene for kjøregodtgjørelser. Det er virkelig forskjell på Kong Salomo (eliten på Stortinget) og folk flest (Jørgen hattemaker). Det er virkelig forskjell på Kong Salomo (eliten på Stortinget) og folk flest (Jørgen hattemaker).

Konkurranseutsetting og privatisering av togtrafikken

Britiske Go-Ahead er tildelt kontrakten for å stå for togtilbudet på Sørlandsbanen, Arendalsbanen og Jærbanen. Svenske SJ skal kjøre tog i Midt- og Nord-Norge. Flere anbudsrunder vil bli lyst ut i de kommende årene, hvis regjeringen får sin vilje. NSB eller Vy som det nå heter, mister mye av sin tidligere monopolstilling når det gjelder togdrift.

Det hevdes at konkurranseutsettingen og inngåelsen av nevnte kontrakter skal gi oss reisene samt staten (som oppdragsgiver) bra kvalitet til en ok pris. Ansatte skal visstnok også bli ivaretatt i form av en virksomhetsoverdragelse, hvor betingelser og ansatte beholdes og følger med over til nytt selskap.

Så gjenstår det å se at ting blir så rosenrødt. Man kan fort oppleve at konkurranseutsettingen medfører sosial dumping, press på lønns- og arbeidsvilkår og et dårligere tilbud for de reisende. Tilbudene skal angivelig bli bedre til en lavere pris, noe som fort kan bli en selvmotsigelse.

Noen som tjener på oppdelingen, privatiseringen, byråkratiseringen og pulveriseringen av ansvar er direktørene:

Direktørenes høye millionlønninger kommer ikke oss reisen til gode! Høye direktørlønninger gir heller ingen garanti for gode tjenester.

 

Videre er det ikke måten på hvordan regjeringen degger og duller med de rike.

Altså: Etter mitt syn taper folk flest på regjeringens hjerteråe og egoistiske politikk hvor penger tas fra de “fattige”/”normale” for så å gis til de rike.

“Stjålet” fra Facebook: Denne regjeringen er som influensa. Den må bare få herje, og så får vi håpe at det snart går over.

 


 

Stortings- og regjeringsperioden 2017-2021

Det bør bli innstramminger i bruken av oljepenger hvis det skal bli igjen penger til kommende generasjoner. Likevel er det planlagt masse pengebruk i kommende periode, samtidig med at skatter og avgifter skal kuttes. Som avisen Vårt Land skrev:

  • “Lovnadar i valkampen og vedtak i Stortinget varslar ikkje innstramming. Regjering og Storting skal finne milliardar til asfalt og jernbane, utdanning og lærarar, kuler og krut.”

Det kan fort komme ikke-ønskede kutt i sykelønnsordningen (sykepenger), uføretrygd og arbeidsavklaringspenger for å få budsjettene til å gå opp. Alternativt kan de nok en gang bruke alt for masse oljepenger uten å tenke på de langsiktige konsekvensene.

Det har blitt foretatt innstramminger og det jobbes for at det skal bli strammet inn ytterligere når det gjelder AAP (Arbeidsavklaringspenger). Det skal bli vanskeligere å få innvilget AAP, og allerede har det blitt gjort justeringer i maksimal lengde på slik stønad. De syke og svake skal tas for enhver pris.

Er politikken med massiv bruk av oljepenger i samsvar med handlingsregelen og intensjonene som ligger bak oljefondet? Er pengebruken ansvarlig? Enkelte vil hevde nei! 

Statsbudsjettet 2017 og praktisk politikk

Etter noen år i regjering ser jeg kun følgende resultater av politikken til regjeringen:

  • De gjør livet vanskeligere for folk flest, og spesielt for dem som “sliter”.
  • Skattekutt og “smisking” for de rike har vært viktigere enn velferd for folk flest.
  • Skattekuttene til de rike har gitt mindre rom for satsing på eldreomsorg, skole og sykehus.
  • Takken til de svakeste: Kuttet bidrag til uføre med barn, redusert støtte til arbeidsløse og kuttet i sykepenger for dem med lavest lønn.
  • Mer avgifter og høyere egenandeler, inkludert mer bompengeavgifter.
  • Alt for mye Oslo-politikk. Det bor folk andre steder i Norge også!
  • Tøffere arbeidsliv med lavere trygghet i og for jobb. Gjør lite for de arbeidsledige og for dem som har problemer med å komme seg inn i arbeidslivet (f. eks. unge).
  • Inhuman asyl- og flyktningpolitikk. Nestekjærlighet, medfølelse og barmhjertighet er det lite rom for.
  • Masse valgflesk og løftebrudd/tomme løfter, spesielt fra FrP sin side.
  • Ekstremt hårsåre for enhver kritikk som framsettes mot regjeringen. Hat, hån og nedlatenhet mot dem som mener noe annet enn det FrP og regjeringen står for.
  • De skryter på seg kraftig satsing på vei og kollektivt. Dette kommer oss i distrikts-Norge lite til gode.
  • Diverse “løse kanoner” i regjeringsapparatet som skyter mot alt og alle. Spesielt har Per Sandberg og Sylvi Listhaug hatt en del uheldige uttalelser som ikke er verdig personer i sentrale politiske roller.
  • Sylvi kritiserer eliten/”feministeliten”, men det er vel hun selv som er en av de fremste representantene for landets elite. (Snakk om å kaste stein i glasshus!)
  • Sylvi Listhaug sin ekskluderende og fiendtlige hatretorikk kunne hun ha spart oss for. Å kalle dem som er uenige med henne for et “hylekor” og tilsvarende ukvemsord er slettes ikke bra. Det gir en unødvendig polarisert debatt.
  • Nei takk til ufint maktspråk og hersketeknikker! Nå sitter også FrP i regjering, og de er ikke lenger bare et protest- eller opposisjonsparti. Dette må de ta konsekvensen av i sine uttalelser.

NEI til flere år med FrP, Høyre, Venstre og KrF

Selvsagt støtter jeg opp om landets demokrati, og jeg må jo akseptere at dagens lovlig valgte regjering er blåblå (+. Imidlertid må det være lov å ønske seg en helt annen regjering neste gang (Stortingsvalget 2021). I den blåblå regjeringen (+ “grønne” venstre fra 2018) sitter jo også uheldigvis det populistiske tilbakeskrittspartiet FrP (“Fremskrittspartiet”).

Støttepartiene Venstre og Kristelig folkeparti (KrF) er heller ikke til å stole på. Med deres ønsker om endringer i “bilpakken” tyder alt på at de ønsker å avfolke distrikts-Norge. I utkantstrøk er det ikke bare-bare å kaste seg på en buss, et tog eller på andre måter reise kollektivt. For å kunne bo i distrikts-Norge må det enkelt og greit være levelig økonomisk sett å benytte seg av bilen om man liker det eller ei.

Statsbudsjettet 2014, også videreført i de følgende budsjettene (2015, 2016 og 2017)

Regjeringen har lansert et statsbudsjett med skattekutt og skattelettelser som i hovedsak kommer landets rike til gode. Budsjettet er lagt opp slik at det er grunn til å tro at forskjellene mellom rik og fattig – klasseforskjellene – vil øke. I stedet for å bruke penger på tiltak som kan gi velferd til alle har regjeringen valgt å prioritere skattekutt som i hovedsak er til glede for dem som allerede har mye.

Mange har via media advart at budsjettet er lagt opp slik at det går ut over de fattige, uføretrygdede, syke og arbeidsledige. Det er et omvendt Robin Hood preg på budsjettet hvor det tas fra de fattige for å gi til de rike, dvs. om omvendt omfordeling og omfordelingspolitikk i forhold til det som har vært det “normale” i Norge etter krigen. Bistandsorganisasjonene er ikke fornøyde med budsjettet da regjeringen vil stramme inn på dette området, og alt tyder også på at asylpolitikken / innvandringspolitikken vil bli tøffere.

Budsjettet kan også se ut for å være fiendtlig mot distrikts-Norge, noe som jeg selvsagt ikke kan støtte opp om da jeg tross alt bor “ute på landet”. Det virker som om dagens regjering står på alt den kan for å få avfolket landsbygda og distriktene. Politikken som føres favoriserer de mer sentrale strøk. Kommunene skal bli større og tjenester skal bli tvangssentralisert. Privatisering løser visstnok også de fleste problemer.

Skattelettelser, som for det meste er til glede for de rike med formue, kommer ikke slike som meg til gode. Høyere avgifter på bilbruk og strøm gjør at jeg netto går ut som taper med dagens regjering.

Jeg klarer jeg ikke å bli imponert over skattelettelsene vi “vanlige folk” har fått i tiden fram til mars 2017. Sånt ca. ti kroner dagen er ikke akkurat et stort beløp å rope hurra for. Imidlertid har de rike fått betraktelig større skattelettelser, slik at forskjellen mellom rik og fattig nok en gang øker. For oss vanlige folk blir skattelettelsen spist opp av innførte avgifter og kutt i velferdstilbud for folk flest.

Dagens regjering er lite opptatt av klima og miljø, noe de har fått hard kritikk for i media. Det er viktigere for regjeringen med mer biltrafikk, bedre veier, lavere bensinavgifter, mindre bompengeavgifter, større båtmotorer og snøscooterkjøring enn å ta hensyn til miljøet. Alt dette er ikke på plass i nåværende budsjett, men flere av disse sakene har FrP signalisert gjentatte ganger at de jobber med å få på plass etter hvert.

Noen går så langt og sier at statsbudsjettet er dynket i olje. Det gjøres alt for lite for å forberede seg på en framtid uten bruk og utvinning av forurensende fossilt brensel slik som olje og kull.

Opprinnelig skrev jeg: Når det gjelder statsbudsjettet er dette ikke endelig vedtatt nå når dette skrives. Regjeringens samarbeidspartier Venstre og Kristelig Folkeparti samt Stortinget som helhet vil nok gjøre sitt til å få på plass en del endringer og justeringer i positiv retning. Til slutt blir nok budsjettet langt grønnere og i en mer sosial retning enn det nå foreligger. Oppdatering: Må nok motvillig innrømme at Venstre og KrF faktisk klarte å bidra til et noe mer akseptabelt budsjett enn det som forelå i utgangspunktet.

Statsbudsjettet 2018

Ny regjeringsperiode, men mye av det samme videreføres. Lavere skatt er fortsatt mantraet. At skattekuttene for folk flest blir spist opp av økte avgifter og kutt i ytelser og velferdskutt nevnes ikke. Nok en gang kommer skattekuttene og skattelettelsene mest de rikeste til gode, mens en del sårbare grupper kan gå tøffere tider i møte. Oss “vanlige folk” vil neppe merke noe til regjeringens “forbedringer”, heller tvert imot.

Store aksjeeiere har grunn til å smile fra øre til øre pga. skattekuttene de oppnår. Folk flest, svake grupper og de som har minst er taperne nok en gang. Det er tydeligvis en villet politikk fra regjerings siden hvor det ønskes økte forskjeller mellom fattig og rik.

Det satses lite på arbeid og velferd, og politikken er lite distriktsvennlig. Skatte- og avgiftspolitikken kan oppleves som svært usosial.

Jern-Erna, en diktator med enerett på sannheten?

 

Ellers synes jeg regjeringen med Erna Solberg i spissen framstår i en mobbende framtoning overfor opposisjonen. Spesielt går dette utover Arbeiderpartiet. Regjeringen latterliggjør opposisjonens innspill og mener at de selv har funnet fasitsvarene på alle utfordringer. De er lite lydhøre for andre enn seg selv. Spesielt FrP driver egentlig med direkte mobbing av Arbeiderpartiet, ledelsen i dette partiet og generell mobbing og ufin drittkasting mot alle som er politisk rød-grønne.

I utgangspunktet liker jeg ikke KrF. Likevel må jeg gi ros til dem (og Venstre) for å ha gjort budsjettet noe mer levelig. Norge tar imot litt flere kvoteflyktninger enn opprinnelig annonsert, og det blir litt bedre forhold for pleiepengeordningen, frivilligheten, folkehøgskolene og kirken. KrF sitt viktigste gjennomslag i forhandlingene var vel lærernormen (antall elever pr. lærer, grunnskolen).

Veien videre med dagens regjering: Alt tyder på tøffere tider og større krav til arbeidere, trygdemottakere og fattigfolk for å henge med. Arbeidslivet blir mindre trygt og mindre forutsigbart pga. friere tøyler til vikarbyråer/bemanningsbyråer og andre løse ansettelsesforhold, samt storstilt privatisering. Trygdeordninger, støtteordninger og andre velferdsgoder skal bort eller kuttes i. Det blir økt aktivitetsplikt for enkelte grupper som står på utsiden av arbeidslivet (unge, ytelses-/trygdemottakere). Samtidig blir det “selvsagt” ingen som helst innstramminger for overklassens elite, da det er ønskelig for regjeringen å dulle med disse i det uendelige.

Forslag til revidert nasjonalbudsjett 2018 har blitt framlagt av regjeringspartiene (H, FrP og V) mai 2018. Det er liten grunn til å rope hipp hurra for dette. Noen momenter relatert til forslaget:

  • Mer penger til eldreomsorgen, lærernormen og til innsatsen mot marin forsøpling.
  • Mindre bruk av oljepenger som i seg selv er bra, men dette samt alle skattelettene til de rike har sin pris:
  • Det legges opp til å skatte frynsegoder (naturalytelser) til vanlige arbeidere kraftigere.
  • Kutt i fri rettshjelp for de med lav inntekt.
  • Barnehagene blir ikke prioritert med ekstra penger, selv om det blir strengere krav til bemanning (hvor mange barn pr. voksen).
  • Kutt i budsjettene til folketrygden.
  • Pensjonistene, trygdende og stønadsberettigede vil tape kjøpekraft.
  • Kutt i arbeidsmarkedstiltak og integrering
  • Kutt i driftsbudsjettene til sykehusene.
  • Sukkeravgift består. “Dødsgebyr” kommer.
  • Bompenger og dyr bensin består.
  • Viderefører skattelettelser og annen “smisking” med landets rikeste. Det sys puter under armene på de velstående og de rikeste.
  • Det rigges for økt forskjeller mellom rik og fattig – klasseforskjellene skal bli større.

Helt i slutten av mai 2018 kan KrF “skryte” av at de har fått fjernet/korrigert (Vårt Land-artikkel, bak betalingsmur) noen av de mest håpløse regjeringsforslagene fra budsjettet:

  • Gjennomslag for å få finansiert den nye bemanningsnormen i barnehagene.
  • Lærernormen er også fullfinansiert.
  • Planene om “dødsgebyr” vil utgå.
  • Sukkeravgiften består, men regjeringen skal utrede om avgiften kan differensieres etter sukkerinnhold.
  • Imidlertid vil mange andre negative sider ved budsjettet bestå også i fortsettelsen.

Statsbudsjettet 2019

Forslag til statsbudsjett for år 2019 har blitt presentert høsten 2018, og det er mer av det samme som kjent fra tidligere budsjetter. Nok en gang skal landets rikeste prioriteres på bekostning av folk flest. Skattekutt kommer hovedsakelig de rike til gode, mens det bare er smuler igjen til oss andre. Spesielt går budsjettet hardt utover dem som virkelig hadde trengt å bli skånet for kutt, dvs. diverse “svake grupper”. Det legges opp til usosiale skattekutt og økte forskjeller mellom fattig og rik, og tydeligvis er det en ønsket politikk med mer sentralisering, privatisering, globalisering og utflagging.

Noen punkter verdt å nevne fra utkastet:

  • Reduksjon i selskapsskatten og formuesskatten, noe som i hovedsak gagner de velstående.
  • Senker maksimal sats for eiendomsskatt (hus og hytter) fra og med 2020.
  • Noen små reduksjoner i inntektsskatten også.
  • Sukkeravgiften settes ned for sjokolade og sukkervarer, men ikke for saft og brus.
  • Et meget svakt klimabudsjett.
  • Dyrere snus, tobakk og alkohol.
  • Noen økninger/påplussinger innenfor barnehage og skole. Samtidig blir det høyere makspriser i barnehagene.
  • Økt egenandel hos legen.
  • Økning i antall kvoteflyktninger.
  • Økning i bistandsbudsjettet.
  • Vei og bane (samferdsel) satses det en del kroner på, men dette vil også innebære masse bompenger.
  • Tar penger fra studenter, tannbehandling og glutenallergikere.
  • Ingen endring i barnetrygden.
  • Kutt i pengene til kirka.
  • Det er foreslått at Human Rights Service (HSR) v/Hege Storhaug skal få mindre i støtte enn forrige år (kutt), men de burde strengt tatt ikke ha fått en eneste krone til sin tvilsomme virksomhet.
  • Kommunene og fylkene får fortsatt en alt for stram økonomi.
  • Omlegging av avgiftssystemet på nye biler (bilavgiftene) utsettes.
  • Økt satsing på IKT og digitalisering.
  • Flere svake samfunnsgrupper skal det brukes mindre penger på i 2019, hvis regjeringen får innfridd sin vilje. Noen grupper som vil bli rammet: Multi-handikappede, glutenallergikere, personer med diverse sjeldne gensykdommer, enkelte tannreguleringspasienter, inkontinente og arbeidet blant blinde kristne.

Noen positive poster finnes nevnt ovenfor, men alt i alt er budsjettet heller begredelig sett med mine øyne som en vanlige tilsatt (“arbeider”). Resultatet av budsjettet kan bli ting slik som økt sentralisering og utflagging.

KrF har sammen med Høyre, Venstre og FrP forhandlet om en omforent skisse til statsbudsjett 2019 november 2018. Som forventet ble det bare mikroskopiske endringer, hvor KrF skuffer med sin høyrevridde tenkning. Det ble bare flytting av “småpenger” (4,3 milliarder). Noen punkter:

  • En ubetydelig økning i barnetrygden.
  • Økt minstepensjon.
  • Økt engangsstønad.
  • Ikke flere kvoteflyktninger.
  • Foreslåtte kutt i finansieringen av ressurskrevende tjenester ut i kommunene har blitt delvis reversert.
  • Reduserer kuttet rettet mot dem som lider av cøliaki.
  • 350-kroners grensen for avgiftsfri handel fra utlandet fjernes fra 1.1.2020.
  • Mer penger til kirka.
  • Økte bevilgninger til utvalgte organisasjoner / frivillighet. Noen justeringer i bistand.
  • De som tjener mest skal betale noe mer i skatt.

Mer komplett oversikt tilgjengelig via artikler hos NRK og avisen VG. KS har også skrevet noen ord om budsjettet relatert til kommunenes situasjon.

Etter mitt syn veier ikke disse beslutningene på noen som helst måte opp for tidligere foretatte innstramminger for oss vanlige folk. Høyere avgifter og priser på drivstoff og strøm samt økninger i eiendomsskatt for å få kommunenes budsjetter til å gå i balanse merkes bra for oss “fotfolk”. I tillegg har diverse tidligere gjennomførte usosiale kutt gått hardt utover enkelte grupper.

Noen lyspunkter er det i revidert nasjonalbudsjett for 2019, men jeg har (som vanlig) hengt meg mest opp i de negative sidene:

Statsbudsjettet 2020

Et statsbudsjett med små endringer og få overraskelser har blitt presentert. I stor grad reprise og videreføring fra foregående år. Noen punkter rundt budsjettet som har blitt presentert oktober 2019:

  • Distriktsfiendtlig sentraliseringspolitikk videreføres, med større forskjeller mellom by og land.
  • Usosiale velferdskutt med økte forskjeller mellom rik og fattig som resultat, hvor budsjettet går hardt utover svake grupper.
  • Mer om kutt til svake grupper: Blant annet presenteres enda mer innstramminger i AAP (Arbeidsavklaringspenger). Pengestønader rettet mot tannreguleringer for barn og briller til barn rammes også, og likeså skal glutenallergikere få mindre i støtte fra staten.
  • For lavt ambisjonsnivå og lite fokus på det nødvendige grønne skiftet, og regjeringens såkalte miljø- og klimasatsinger er det liten grunn til å rope hurra for.
  • Bremser bruken av oljepenger noe. Holder seg innenfor handlingsregelen for bruk av oljepenger, som er bra.
  • Nesten ikke-merkbare forbedringer i barnetrygden for de yngste barna.
  • Fortsatt stram kommuneøkonomi.
  • Fortsatt statsstøtte til “styggedommen” Human Rights Service (HRS) og Hege Storhaug. Diskriminering, hat og rasisme ønskes altså videreført.
  • Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen) medfører ytterligere ostehøvelkutt (0,5 %) i driftsbudsjettene til en lang rekke offentlige etater og instanser.
  • Videreføring og utvidelse av enkelte skattelettelser, som ikke gagner oss vanlige mennesker noe særlig.
  • Justeringer her og der av avgifter, men summa summarum ikke de store forbedringene for folk flest.
  • Lite framtidsrettet budsjett.
  • Det skal bevilges penger til piller for fri sex uten kondombruk og uten fare for HIV/AIDS mellom homofile menn. Samtidig sies der nei til medisiner på statens regning for personer sterkt plaget av migrene. Forstå prioriteringene dem som kan.

KrF i regjering har ikke akkurat hjulpet noe særlig på resultatet. På sett og vis er KrF mer til forbannelse eller velsignelse.

Gjesp! Statsbudsjettet går jo rett gjennom uten de store diskusjonene med dagens flertallsregjering bak rattet.

Revidert nasjonalbudsjett mai 2020 ble et budsjett preget av viruskrisen i forbindelse med korona. Mye penger går til krisepakker og ekstraordinære utgifter i forbindelse med korona, og ekstra mye oljepenger benyttes. Beklageligvis går det alt for lite med penger til kommunene. Videre er miljøvern, klimatiltak og det grønne skiftet tilnærmet helt glemt i budsjettet, og frivillige og ideelle aktører + små aktører kan føle seg glemt.

Statsbudsjettet 2021

Heller ikke de store overraskelsene her. Noen momenter:

  • Som forventet: Vanlige arbeidsfolk er de store taperne i statsbudsjettet, mens rikfolk er vinnerne. Overklassefest neste.
  • Mer spesifikt: Menn med betydelige mengder med aksjer / aksjeposter er vinnerne. (Pga. kutt i formuesskatten.)
  • Redusert formuesskatt er ikke til noen hjelp for noe som helst. (Kun ideologi og smisking med de rike, skaper ikke mer arbeidsplasser eller mer fart i økonomien.)
  • Økt egenandel hos lege (før frikort inntreffer). Trusselen om at de rikeste rike flagger ut “biter” ikke på meg. De bidrar jo uansett lite til fellesskapet med alle sine skatterelaterte “krumspring”.
  • Målet om å redusere og på sikt fjerne formuesskatten på arbeidende kapital er bare et finere ord for å ta fra de fattige for å gi til de rike.
  • Ikke fokus på eller økt hjelp til de arbeidsledige og/eller de som går på arbeidsavklaringspenger.
  • Pensjonistene har vel heller ingen grunn til å være fornøyde.
  • Barnefamiliene blir tilgodesett på noen områder, men alt i alt er det enkelte som mener at barna er de store taperne.
  • Bekjempelse av barnefattigdom og fattigdom generelt er tydeligvis på utsiden av regjeringens interessefelt.
  • Helt uforståelig: Fortsatt støtte til Human Rights Service (HRS).
  • Diverse kutt i stønader til svake grupper. De svake skal nok en gang “tas” for enhver pris (usosiale kutt).
  • Diverse økninger i avgifter og egenandeler.
  • Greit nok: Det blir dyrere å eie elbil, kjøpe bensin og tobakk.
  • Strammer inn på oljepengebruken.
  • For optimistisk budsjett på vegne av norsk økonomi?

Mer informasjon tilgjengelig via disse statsbudsjettet 2021-lenkene:

Justeringer i regjeringen januar 2018

Fra januar 2018 har det funnet sted en justering av regjeringens sammensetning i og med at Venstre (V) har blitt en del av den. Regjeringen består nå av en kombinasjon av Fremskrittspartiet (FrP), Høyre (H), Venstre (V). De tre verst tenkelige partiene sett med mine øyne samlet i samme regjering. Grøss og gru.

Trine Skei Grande har vært partileder for Venstre og vært del av regjeringen. Mars 2020 meldes det:

Om det er rett eller ei om hun trekker seg skal jeg ikke være for bastant med å uttale meg om. Imidlertid registrer jeg at det finnes en del Venstre-folk som mener at det kan være gunstig med et skifte nå. Selv er jeg ikke noen sympatisør av partiet, uavhengig av partileder.

Tilbake til tiden da alt var fryd og gammen i regjeringen, før FrP gikk ut og før KrF kom inn:

Regjeringskutt i støtte. Kilde: Facebook-gruppa “Vi som vil kaste Solberg-regjeringen ved valget 2021!”.

 

Årskavalkade 2018:

Sosialdemokratene: Årskavalkade 2018 - Mer til de rikeste, mindre til de som allerede har minst. Mislik og del.

Sosialdemokratene: Årskavalkade 2018 – Mer til de rikeste, mindre til de som allerede har minst. Mislik og del.

 

Kilde bildet ovenfor: Sosialdemokratene på Facebook.

Den blågrønne regjeringen (H, FrP, V) er som forventet opptatt av mange uvesentlige saker. Av saker som har blitt nevnt så langt som de er enige om kan følgende nevnes:

  • Enda mer løssluppen alkoholpolitikk
  • Lavere skatter (mer skattelettelser) inkludert redusering i eiendomsskatten.
  • Avvikling av pelsdyrnæringen.
  • Strammere innvandringspolitikk, nok en gang.
  • Mer åpninger for søndagsåpne butikker.
  • Økte dieselavgifter, noe som vil ramme distriktene hardt. Det tas ikke hensyn til oss som bor på landet.
  • Stor kreativitet i økninger av avgifter her og der, for å finansiere skattelettelse til de rikeste.
  • Grønn omstilling.
  • Regjeringen “legger seg på rygg” for ESA, EU/EØS og frihandelsavtaler. Privatisering og globalisering er hovedideologien.
  • En blå regjering som dagens har alt for mye fokus på penger og økonomi, og da spesielt for de rikeste. En rød regjering på den andre siden hadde hatt mer fokus på menneskers ve og vel, inkludert “svake” grupper, samt på myke verdier.

Nei, dette er lite ønskelig politikk sett med mine øyne. Venstre gjør ikke politikken fra den blå siden mer spiselige.

“Vi må ikke kritisere milliardærer som utnytter regelverket og gjemmer penger i skatteparadis, men syke og uføre folk skal kritiseres herfra til månen, hilsen regjeringa.”

Kilde: Lilletinget på Facebook 27.03.2019.

 

I denne forbindelse har Ap-nestleder Hadia Tajik hatt et interessant innspill i Dagbladet med tittelen: “Frykter økt privatisering: Ap-Hadia med EØS-angrep på regjeringen.” Noen av de forholdene som nevnes er følgende:

  • Hun frykter nedbygging og svekkelse av offentlig sektor, med økt privatisering og konkurranseutsetting.
  • Hun hevder at de blågrønne dytte EØS-avtalen foran seg.
  • Regjeringen ønsker å hindre at offentlige bedrifter gis særfordeler som fører til konkurransevridning. Dette kan igjen føre til:
    • Økte priser på offentlige tjenester.
    • Svekkelse av offentlige tilbud.

Velferdsprofitørene gnir seg nok i hendene. Regjerings knefall for EØS-avtalen, EU og ESA er nok den reneste gavepakken for dem.

Til tider har rødgrønn regjering blitt beskyldt for avkristning av Norge. Etter mitt syn må jeg si at dagens regjering i vel så stor grad står for en slik avkristning. Det ene meningsløse forslaget etter det andre som går utover kristendommens rolle her i landet slenges ut.

Fortsatt satses det på skattelettelser for utvalgte (les: de rike). Samtidig blir det reduksjoner i velferdsgodene og tilbudene for de svake i vårt samfunn og egentlig kutt for folk flest. Samtidig innføres det nye avgifter som rammer sosialt urettferdig.

Enkelte hevder – delvis med god grunn – at både rettsstaten og velferdsstaten forvitrer med dagens regjering. De rike og velstående med makt og innflytelse (penger=makt) tjener på dette, mens svake grupper taper. De rike kan tillate seg det meste av krumspring, mens de fattige fort blir kjørt til veggs hvis de gjør noe som ikke er helt greit.

Min hellige overbevisning: Så visst har vi råd til å beholde dagens velferdsgoder og offentlige løsninger. Dette forutsetter at det blir slutt på å dulle med landets rikeste i form av totalt unødvendige skattelettelser. De som har mye kan sannelig få bidra i større grad enn i dag til fellesskapet for å opprettholde det gode norske systemet vi har for utjamninger i levekårsforskjeller. Skritt for skritt ødelegger dagens regjering det norske og truer de norske verdiene.

 

Med dagens regjering er det etter min mening ikke langt unna at vi nærmer oss et kakistokrati som styringsform. Kakistokrati kan ifølge Wikipedia defineres som:

  • Kakistokrati er en styreform hvor landet er styrt av de verste, minst kvalifiserte og mest skruppelløse innbyggerne.

Sittende politikere kan sees på som fullstendig udugelige og inkompetente.

Grøss og gru! Leser at regjeringen ønsker seg større krisefullmakter, som f. eks. kan benyttes under en ny “flyktningkrise”. Satser på at Stortinget ser galskapen i forslaget og får dette stoppet før regjeringen får innført noe slikt. Regjeringen gjør mer enn nok av dumme valg som det er. Dagens regjering er slettes ikke “voksne nok” til å ha få enda større makt enn det de allerede har.

Krisefullmaktslov desember 2019: Advokatforeningen hevder at regjeringens forslag til en ny krisefullmaktslov kan være en trussel mot den norske rettsstaten. Loven skal tre i kraft ved ekstraordinære kriser slik som terrorhandlinger, naturkatastrofer, pandemier eller det som kalles hybride hendelser (f. eks. sabotasje mot viktig infrastruktur). Problemet med lovforslaget er at det utfordrer Grunnlovens balansering mellom lovgivende (Stortinget) og utøvende makt / myndighet (Regjeringen).

KS er heller ikke ubetinget positive til utredningen som konkluderer med behovet for en generell sektorovergripende fullmaktslov. Egen kommentar: Loven kan i verste tilfelle bli misbrukt til f. eks. å innskrenke demokratiet, under påskudd av en krise / katastrofe. I “godhetens”, redselens og kriseberedskapens navn undrer det meg ikke om det ender opp med en slik tvilsomme lov, noe som hadde vært helt i regjerings ånd.

Justeringer i regjeringen etter KrF sitt veivalg

Etter KrF sitt veivalg mot høyre november 2018 ble det nok en gang større justeringer i regjeringen, inkludert tidenes største regjering målt i ministerposter. Januar 2019 ble det endelig besluttet at KrF skulle bli del av en ny borgerlig firepartis flertallsregjering bestående av KrF i tillegg til H, FrP og V.

KrF ønsket å søke regjeringsmakt på blå side, dvs. via en borgerlig eller ikke-sosialistisk regjering. Solberg-regjeringen har blitt justert slik at også KrF har fått noen statsrådsposter og blitt fullverdige medlemmer i regjeringen.

Ny regjering ønskes!

 

Kilde: https://www.facebook.com/groups/Stortingsvalg2021/

Selv er jeg skuffet over KrF sitt veivalg, men samtidig er dette slettes ikke mitt parti. Jeg sympatiserer ikke med partiet, og jeg er vel strengt tatt ikke så veldig overrasket over at flertallet ville mot høyre (blå side) i stedet for å gå mot venstre (rød side). Kameler svelges i jakten på makt. Det er mer å lese om KrF sitt veivalg i min kritisk til KrF-artikkel.

Ellers støtter jeg Jonas Gahr Støre, leder av Arbeiderpartiet, sine innspill rundt den nye regjeringsplattformen / regjeringen. Det man kan se som mulige resultater av den nye regjeringssammensetningen er forhold slik som:

  • Politikk for økte forskjeller.
  • Svekking av fellesskapsløsninger.
  • Svekking av kvinners historisk opparbeidede selvbestemmelse til abort.
  • KrF og dermed regjeringen har fått vetorett mot å ta i bruk medisinske framskritt i form av bioteknologi. (Egne ord: Kritikkverdig at et lite “filleparti” som KrF kan vinne gjennom med dette!)

Kilde: VG (Jonas Gahr Støre, leder av Ap): Det handler om politikk, ikke taktikk.

Vil regjeringen i det hele tatt klare å holde sammen fram til neste Stortingsvalg, eller kan/vil alt rakne for Erna? Flere av partiene sliter i starten av år 2019 med elendige meningsmålinger og delvis interne stridigheter og splittelser. To av partiene kjemper også stadig med eller mot sperregrensen. Regjeringen har hatt en tøff start og fått en elendig mottakelse, og oppslutningen om de fire regjeringspartiene er i fritt fall (med valg i dag hadde de mistet oppimot 20 stortingsmandater). Abortpolitikken og bioteknologipolitikken til KrF er det også mange som slakter og reagerer negativt på. Selv tror jeg nok at regjeringen vil klare å klamre seg til makta, men jeg håper inderlig at det blir regjeringsskifte etter neste valg.

KrF i regjering har så langt vist seg å være til lite hjelp for de svakeste. Partiet har ikke gjort noe særlig for å stoppe eller reversere tidligere innførte uheldige kutt for utsatte grupper.

Regjeringsdeltakelse har forresten ikke gjort partiene Venstre og Kristelig Folkeparti noe særlig godt, målt i oppslutning. En oppslutning rundt hver av disse partiene på 2-3 % er det ingen grunn til å rope hurra for. Dramatisk lav oppslutning er nok den beste beskrivelsen av situasjonen høsten 2019 for de to nevnte partiene.

Folk flest MOT FRP

Fremskrittspartiet

Fremskittspartiet. Sorry. Fremskrittspartiet, som i realiteten er et tilbakeskrittsparti. Mye kan sies om disse. De valgte selv å gå ut av regjeringssamarbeidet januar 2020, men ut fra historisk interesse beholdes informasjonen og kapittelet.

FrP står for en ekstremt populistisk egoismepolitikk, som er alt for høyrevridd. De som støtter og liker slikt kan vel heller emigrere / flytte til USA – deres forbilde- og idealsamfunn – i stedet for å ødelegge Norge. Deres såkalte norske verdier og/eller kristne verdier kan vi klare oss godt foruten. Et land fritt for Fremskrittspartiet og ytre høyre-politikk hadde vært fantastisk. Lenge leve sosialdemokratiet med venner her i Norge!

Det “stinker” av politikken og retorikken til FrP, og da spesielt innenfor flyktningepolitikken. Partiet mangler i stor grad moralsk kompass og ryggrad, og masse bråk, støy og tøv kommer fra den kanten. Paritet kan dette med sutring (sutre), og de er “flinke” med å bedrive idioti.

Fremskrittspartiet er så frekke at de omtaler seg selv som partiet for folk flest. Dette er etter mitt syn langt fra sannheten. Folk flest er ikke så rike, velstående, friske og egoistiske som partiet legger opp til i sin politikk. Et mye mer passende slagord for partiet er: “Fremskrittspartiet — En hardere hverdag for folk fest” eller “FrP – Partiet som gir høyere avgifter for folk flest”.

FrP har i praksis framstått som avgiftspartiet nummer 1. Mer avgifter og mer bompenger er resultatet etter at de har sittet i regjering i noen år. I tillegg har de gjort hverdagen mye tøffere for flere svake grupper, mens de rike vennene til partiet har grunn til å smile hele veien til banken.

De påstår at de skal jobbe for: “En enklere hverdag og mer frihet for folk flest.” Personlig mener jeg at deres mål mer ser ut for å være: Et mer egoistisk, opportunistisk og dårligere liv (færre velferdsgoder) for folk flest. De har også vist sitt sanne ansikt med sin motvilje og motstand mot å hjelpe kvoteflyktninger fra Syria. Medmenneskelighet og varme hjerter er ikke deres sterkeste side.

Deres populismepolitikk appellerer ikke til meg. Jeg er langt utenfor deres målgruppe.


 

FrP regnes for å være et liberalistisk parti, hvor liberalisme er å kjempe for individet sin frihet. For FrP sin del er det bare enkelte gruppers frihet det kjempes for. Partiet er bare liberale så lenge det medfører fordeler for etnisk norske velstående menn. Overfor kvinner er partiet undertrykkende med ønsker om å reversere likestillingen, og partiets inhumane flyktning- og asylpolitikk har allerede blitt drøftet.

Som det går fram fra en av lenkene i slutten av dette innlegget: “FrP er et høyrenasjonalistisk islamofobisk og xenofobisk parti” (xenofobisk = fremmedfrykt). Det er mye “grums” i medlemsmassen og blant sympatisørene til FrP. I tidligere refererte artikkel står det også å lese: “Og selv om all verdens muslimer skulle forsvinne som dugg for solen i morgen, så ville fremdeles hatet vært der. Mot venstresiden, mot de intellektuelle, mot kunsterne og bohemene, mot romfolket, tiggere, kvinner og homoseksuelle. Mot det de kaller “snyltere” og “parasitter”.”

FrP har innført og mer eller mindre tatt patent på det tullete begrepet snikislamisering. Snakk om å polarisere og å bidra til å bygge opp fordommer og konflikter. Jeg støtter heller dem som sier at det FrP bidrar med er snikbrutalisering. Ordskiftet blir hardere og tøffere – inkluder bruk av hets og hat – ikke minst pga. FrP sin retorikk som bidrar til å skape nye skillelinjer, polarisering og konflikter.

Oppnådde resultater FrP pr. 1.1.2017

Et stort forbilde for dagens regjering kan se ut til å være USA / Amerika. Selv synes jeg ikke det er noen grunn til å se opp til dette landet, da det er masse ting som slettes ikke er så bra der borte. Forskjellene mellom rik og fattig er store, mange faller utenfor det gode samfunn og makten kan kjøpes med penger (jf. “fenomenet” Donald Trump). Det kan diskuteres hvor demokratisk USA er da mange faller på utsiden av beslutnings- og maktapparatet.

FrP spesielt har hatt mange valgløfter som de har brutt med god margin. Blant annet kan følgende punkter nevnes:

  • Lovnad: Mindre bompenger. Sannheten: Mer bompenger.
  • Lovnad: Mindre byråkrati. Sannheten: Sterk byråkrativekst.
  • Lovnad: Reduserte avgifter, og da spesielt drivstoffavgiftene. Sannheten: Ikke innfridd, tvert imot!
  • Lovnad: Mulla Krekar skal ut av Norge. Sannheten: Han er her ennå!
  • Lovnad: Store skattelettelser for folk flest. Sannheten: Ikke gitt så store skattelettelser som lovet. Dessuten: Det den ene hånda kutter blir tatt inn igjen i form av andre avgifter og gebyrer.
  • Ikke et lovnadsbrudd i seg selv, men betenkelig: Rekordhøy bruk av oljepenger, noe som vil gå ut over kommende generasjoner.
  • Støtt og stadig små og større angrep mot velferdsstaten og velferdsgodene.

FrP bør snart få tildelt gullmedalje i løftebrudd. I opposisjon lovet de både det ene og det andre, men det har vist seg i hovedsak å være valgflesk. Partiet er “best” på tomme valgløfter, mens de i praksis utviser lav / minimal gjennomføringskraft av sine løfter overfor velgerne.

Når det gjelder FrP og bompengesaken har partiet null troverdighet. I opposisjon var de sterkt imot bompenger, mens i regjering har de vært med på det ene vedtaket etter det andre med beslutninger om igangsetting av dyre veiprosjekter finansiert blant annet med massiv innkreving av bompenger. Våren / sommeren 2019 har partiet plutselig fått bompengepanikk, og nå skal de plutselig igjen være imot bompenger. Populisme og snu seg etter vinden-politikk på sitt verste, hvor man endrer syn fra øyeblikk til øyeblikk!

Etter inngått kompromiss (panikkbeslutninger!) mellom de fire regjeringspartiene august 2019 blir det noen endringer i betaling, finansiering og innkreving av bompenger til veiprosjekter. Likevel og uansett er det til syvende og sist skattebetalerne og bileierne / bilistene som får regningen, det være seg over skatteseddelen eller via bompenger. Kostnadene er uendrede, og de (kostnadene) er der allerede eller kommer i nær framtid. Det blir langt fra null kroner i bompenger som FrP har lovet gjentatte ganger tidligere.

Populister og populistinspirerte politikere – blant annet fra FrP mens de var i opposisjon- lovet på forhånd enkle løsninger på kompliserte saker og problemer. Når de “endelig” fikk makt og innflytelse ble de i eksperter på unnskyldninger hvor det ble skyldt på kompleksiteten for at de tidligere valgløftene ikke ble innfridd.

FrP spiller i stor grad på frykt og fordommer overfor flyktninger. De kan i hovedsak kun tilby en populistisk politikk med sine tabloide og enkle løsninger med fokus på “fillesaker”, som (likevel) merkelig nok fenger deler av folket. Brutte valgløfter strør de også rundt seg med.

Regjeringen generelt og FrP spesielt er slik jeg ser det spesialister i splittende retorikk. Grupper settes opp mot hverandre. Det spilles på frykt, og splitt og hersk er en flittig brukt taktikk. Motstandere smartmales. De nører opp under konspirasjonsteorier, og da spesielt mot muslimer, arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet (inkludert AUF).

FrP framstår til tider som umenneskelighetens parti. Våren 2017 klarte f. eks. Christian Tybring-Gjedde (FrP) å uttale at oppdraget til Siem Pilot i Middelhavet må avsluttes. Han påstår at skipets tilstedeværelse fører til flere migranter over havet. Å redde folk i nød er tydeligvis ikke viktig, så lenge det ikke gjelder nordmenn i krise. Norge har etter mitt syn mer enn nok av ressurser til å kunne bistå med redningsoppdragene også i fortsettelsen. Jeg har også fått med meg at ledende FrP-politikere vil ha tiggerforbud i Norge, da det har vist seg at enkelte av tiggerne er kriminelle.

FrP – partiet MOT folk flest?

For “folk flest” (vanlige arbeidere og lønnsmottakere) har det blitt dyrere å leve med flere avgifter m. m. i den perioden FrP har fått styre. FrP står også på for å få svekket arbeidernes/arbeidstakernes rettigheter, og likeså gjøres det innstramminger i trygdeytelser og stønader (NAV). Partiet Høyre virker nesten som om de er en ren nikkedukke for Fremskrittspartiet. FrP sin politikk som forsurer hverdagen for normale mennesker vinner igjennom.

FrP-koden er et begrep som ble skapt av Martin Kolberg (Arbeiderpartiet) høsten 2005. Ifølge Kolberg består Frp-koden av fem elementer:

  • Si én ting, og gjøre noe annet.
  • Angripe de svake, men selv fremstå som offer.
  • Snakke om de svakeste og prioritere de rikeste.
  • Gjøre én ting i opposisjon og noe helt annet når man har makt.
  • Ignorere fakta når det ikke passer til politikken.

Hensikten var å forklare hvorfor mange LO-medlemmer stemte på Fremskrittspartiet fremfor på Arbeiderparti

 

Forgjengeren til Fremskrittspartiet er Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP). Muligens rettere beskrivelse på partiet kunne ha vært “Fremskrittspartiet eller ‪Anders Langes parti til sterk nedsettelse av politikeres omdømme”. Personer fra partiet har gjort mye rart som fort kan skape politikerforakt og mistro mot dugeligheten til politikere.

Fremskrittspartiet (FrP) er i utgangspunktet et protestparti bestående av en del “rebeller”. De kjemper for blant annet for lavere skatter og avgifter (kjernesak), og de er i opposisjon og krig med “eliten”. De framstår som en garantist for avbyråkratisering og fjerning av “unødvendige” reguleringer, og det er opptatt av det de kaller for økt frihet til folket. Fri flyt av alkohol og kritisk til innvandring følger med på kjøpet. På mange måter framstår partiet som et parti som både er regjering samtidig med at det er i opposisjon med seg selv. Alt i alt en politikk som gjør alt annet enn å appellere til meg.

Det frie markedet, markedsliberalismen, de frie markedskreftene / markedsøkonomien og kapitalismen er som hellige kyr for de blå, og da spesielt FrP. Alt skal lyses ut på anbud (bestemor og lillegutt på anbud), og det økonomiske får i alt for stor grad styre. Om det finner sted blant tilbyderne/leverandørene litt økonomisk kriminalitet, sosial dumping / arbeidslivskriminalitet, dårlige arbeidsvilkår og/eller at velferdsprofitører får slippe til betyr visstnok mindre. Kommersielle omsorgsselskaper/velferdsselskaper er ofte eid av store fond med hovedkontor i skatteparadiser. Å få ting privatisert er tydeligvis viktigere enn kvaliteten og det etiske. Selv har jeg IKKE noen tro på at dette tankesettet er noen god løsning på alle utfordringer og problemer.

Sentralisering og markedstenkning – høyrepolitikk eller konservativ politikk – har i liten eller ingen grad løst noen problemer for innbyggerne eller borgerne.

FrP og deres ønsker om å “styrke” det norske arbeidslivet

– Men all erfaring med Frp’s politikk tilsier at den forsterker problemene i arbeidslivet. Frp er på mange måter en trojansk hest i norsk arbeidsliv, de banker på døra og ber om å bli sluppet inn, men når de kommer på innsiden, så viser de sitt egentlige ansikt og ødelegger arbeidslivet fra innsiden, sier Arild Grande (AP-representant).

Kilde: Dagbladet: 1. mai – Mener Frp er en trojansk hest

 

FrP (sammen med Høyre) framstår som et parti som er opptatt av helse og omsorg. Så langt jeg kan se har det blitt masse store løfter og små resultater. Det er slettes ikke all verden de har fått utrettet på dette området, selv om de prøver å skryte på seg gode resultater.

“Lov og orden-partiet”: Fremskrittspartiet prøver å framstå som et parti som er opptatt av lov og orden. Imidlertid har det vist seg at opptil flere av partitoppene har “svin på skogen” når det gjelder å etterleve norsk lov. Kun innimellom når det passer seg er loven sentral i praktisk politikkutøvelse. Kanskje dobbeltmoral-partiet er det korrekte og perfekte kallenavnet på FrP.

Jeg kunne ikke annet enn å flire av statusen / kommentaren til “The Real Frp” 26.03.2019: “Ærlige FrP-politikere ble nettopp lagt til på WWF sin liste over truede arter.” Altså: Det kan virke som om ærlige politikere fra dette partiet kan sies å være en mangelvare. Det har vært en del sentrale politikere i det partiet som har blitt tatt forhold slik som: Underslag, triksing og miksing med reiseregninger, andre lovbrudd osv.

Etter mitt syn er det mye dårlig og tvilsomt klientell i toppledelsen og toppolitikken innenfor partiet FrP. En del av personene der er sleipe, kalkulerende, bøllete, ikke så smarte og kjølige personligheter. Noe av det samme er tilfellet i KrF, mens det muligens er litt bedre klientell i både Høyre og Venstre.

Et passende kallenavn på tilbakeskrittspartiet FrP kan muligens være Amnesia-partiet (hukommelsestap). Partiet har presentert mange politiske løfter og lovnader (valgflesk) som de senere har “glemt” å innfri. Siv Jensen med flere ser også ut til å lide av beleilige hukommelsestap (amnesia) rundt tidligere #MeToo-varsler (uønsket seksuell oppmerksomhet, trakassering og seksuelle overgrep) innenfor partiet. Bergens Tidende har i den forbindelse hatt en glimrende kommentar “på trykk” (jeg fant den på nettsiden til avisen). Tittel: “Morna, hukommelse! Hukommelsestap er påfallende utbredt blant folk som styrer landet.”

Siv Jensen på landsmøtet til FrP våren 2019: “Vi skal knuse disse jævla sosialistene!“. Slike utsagn styrker ikke akkurat tilliten og seriøsiteten til partiet.

FrP er partiet som:

  • Elsker USA-ledede angrepskriger som ødelegger land og skaper flyktninger, hater å hjelpe flyktningene de skaper.

Kilde: Lilletinget (@Lilletinget) på Facebook.

Deler av velgermassen til FrP virker til å være ekstra sure, gretne, bitre og sinte velgere. De er misfornøyd med alt og alle. Alt i dagens samfunn er galt og ønskes reformert, selv om sannheten er at vi har det fantastisk godt og med mange velferdsgoder og andre gode løsninger og systemer. Jeg har tidligere hevdet at nordmenn er et klagefolk, og ikke minst innenfor FrP finnes det mange egoistiske storklagere.

Listhaug hevder at Støre (Jonas Gahr Støre, leder for Arbeiderpartiet) er født med sølvskje i munnen. Det må da være bedre å være født med en sølvskje i munnen enn å være født med kjeften full av dritt/møkk, slik som en del fra FrP tydeligvis er.

Jeg er møkka lei av at de kritiserer andre partiers politikk, latterliggjør politikken og sier at den er uansvarlig. Hva med i stedet å fokusere litt mer på egen politikk? Hvis egen politikk er så god bør den klare å selge seg selv. Det bør være helt unødvendig å herse med andre partier og deres politiske valg. Å bruke maktspråk, hersketeknikker, populistiske formuleringer etc. som FrP gjør for å selge seg selv og sko seg på andres bekostning ser jeg på som et stort svakhetstegn.

FpU sitt marerittsamfunn

Ofte er ungdomsdelen til de politiske partiene litt mer ekstreme enn moderpartiene. Bjørn-Kristian Svendsrud i FpU – Fremskrittspartiets Ungdom (Siv Jensens disipler) – har høsten 2018 uttalt at han ønsker seg et samfunn med en minimal stat, som ifølge ham er et drømmesamfunn. Han ønsker det meste privatisert, og han ønsker at FrP skal kjøre en mer rendyrket liberalistisk politikk enn det du gjør i dag.

Ting som ønskes privatisert inkludert tjenester slik som helse, eldreomsorg, statlige selskaper, skoler, kulturinstitusjoner og fengsler. Folketrygden ønskes fjernet, og det blir nødvendig for den enkelte å tegne private helse- og pensjonsforsikringer. Støtte til kultur ønskes kuttet, og likeså barnetrygd, statlig bistand og subsidier til ulike næringer.

Ifølge FpU er skatt tyveri som i størst mulig grad bør unngås.

Han – formannen i FpU – har også uttrykt sine meninger og drømmer for Norge via dette innlegget:

Alt i alt mye som minner om USA og amerikansk politikk, noe jeg slettes ikke ønsker i vårt land. Lenge leve vår godt fungerende velferdsstat med gode og stolte offentlige instanser og etater. Sannsynligvis vil demokratiet vårt stoppe det verste av de håpløse ideene FpU har presentert.

 

Det virker som om partiet støtt og stadig glemmer at de har regjeringsmakt og ikke lenger sitter i opposisjon. Ofte har partiet (FrP) og regjeringen forøvrig (Høyre med venner) ufine og stygge angrep på andre partier med annen politisk farge enn seg selv (politiske motstandere). Jeg ønsker meg frabedt FrP sin belærende tone om hva som er god og dårlig politikk!

Partiet og Sylvi Listhaug lar ingenting være i fred. Jeg registrerer at til og med 1. mai og arbeidernes dag ikke får være i fred for dem.

FrP hadde i sin regjeringsperiode i Solberg-regjeringen på ca. 6 år (oktober 2013-januar 2020) et stort forbruk av (udugelige) justisministere. Syv stk. inkludert to konstituerte ble den endelige fasiten før partiet forlot regjeringsmakta. Generelt sett har det vært et utrolig høyt tempo i utskiftingen av ministrer / statsråder i regjeringsperioden til de blå, hvor dugeligheten og moralen har vært så som så på flere av dem. Tenk hva alle disse utskiftningene koster oss skattebetalere i opplæringstid, etterlønn og andre lukrative ordninger. (Og med ordningene for etterlønn har det også vist seg å være en god del snusk, urettmessige utbetalinger, ukultur, umoral og misbruk…)

Sommeren og tidlig høst 2019 virker det som om det er full krise i partiet, pga. blant annet dårlig / elendig oppslutning. Partiet preges av panikk og total mangel på fornuft og logikk i de utspill som serveres.

Flere ganger har paritet ropt ulv-ulv rundt sin regjeringsdeltakelse. Begeret har visstnok mang en gang vært fullt, og gjentatte ganger har det blitt truet med å gå ut av regjeringen / forlate regjeringsmakta. Årsaken til de tomme truslene (så langt) er misnøye med deler av politikken som samarbeidspartnerne har fått gjennomslag for. “Stakkars” FrP føler seg overkjørte og at de ikke får nok gjennomslag for sin egen politikk.

Endelig! I januar 2020 forsvinner de ut av regjeringen! Arven etter FrP sin regjeringsdeltakelse 2013-2020 (hentet fra Facebook-siden @Lilletinget):

FrPs arv i regjering

 

Senterpartiets Sandra Borch har også skrevet et interessant innlegg om resultatene etter å ha hatt FrP i regjering i ca. seks år.

FrP sitt ettermæle blir ganske så “grått og kjedelig”, utenom at man vil huske en vanvittig utskifting av tvilsomme ministere. Hvis regjeringens styring og politikk i fortsettelsen – uten FrP med regjeringsmakt – blir litt rødere og til gagn for vanlige folk er dette definitivt en forbedring.

Min ønskedrøm for kommende valg: Et FrP som ligger under sperregrensa. Urealistisk drøm, men likevel noe jeg skulle ønske inntraff. Drømmen kan ingen ta ifra meg.

Siv Jensen sitt lavmål under FrP sitt landsmøte 2020 trenger strengt tatt ingen nærmere kommentarer. Å gi andre politiske motstandere kallenavn slik som “Vingle-Jonas”, “Ulve-Audun”, “Bompenge-Lan” og “Kommunist-Bjørnar” er og blir meget useriøst. Men for å gi tilbake med samme mynt: Selv kan hun kalles for Sutre-Siv eller Avgifts-Siv / Bompenge-Siv.

Sylvi Listhaug og hennes venner

Oppdatering mars 2018: ENDELIG endte det med at Sylvi Listhaug forlater regjeringen og ministerposten. Som minister og regjeringsmedlem har hun skapt masse støy og unødvendig splittelse med sine mange spissformulerte utspill. Hun blir sittende videre på Stortinget. Ny oppdatering mai 2019: Er det mulig? Mai 2019 er Listhaug tilbake som regjeringsmedlem, denne gangen som eldre- og folkehelseminister i Erna Solbergs regjering. Januar 2020: Regjeringsdeltakelsen slutt for FrP som helhet!

I starten av 2016 er det mye snakk om asylpolitikk og strømmen av asylsøkere og flyktninger til Norge, spesielt strømmen over grensa fra Russland til Nord-Norge (Storskog). Så langt oppfatter jeg regjeringens politikk på asylområdet som ganske umenneskelig og inhuman. Flest mulig skal sendes tilbake til Russland og andre land uten å ha fått sine søknader om asyl skikkelig behandlet her i Norge. Frp-statsråd Sylvi Listhaug sin tullete uttalelse om at “Godhetstyranniet rir Norge som en mare” har ikke akkurat gitt meg mer tro på regjeringen og Frp.

Sylvi Listhaugs har også klart å uttale at kirka er gjennomsyret sosialistisk. Den dama har tydeligvis ikke forstått kirkas oppgaver. Blant annet SKAL kirka støtte og hjelpe de svake og fattige i samfunnet. Dette framgår tydelig av Bibelen og har ikke noe med sosialisme å gjøre.

Dagens regjering, og da spesielt med Sylvi Listhaug i spissen, har tatt mange rare kraftord i bruk. Hun er “flink” med retorikk og å utvise maktarroganse via sitt språkvalg overfor dem som er uenige med hennes og partiets politikk. Hun har brukt uttrykk slik som “hylekoret”, “elitefeministene”/”feministeliten” og har påstått at FrP og deres politikk er for “folk flest”. Hun bidrar til en ganske så umenneskelig og inhuman politikk innenfor asyl-/innvandringsområdet. Når det passer seg prøver hun å framstå som bitte-litt kristen.

Enkelte vil hevde at Sylvi Listhaug med sin retorikk og holdningskampanjer, blant annet via Facebook, bidrar til å skape fremmedfrykt og hat. Politikken som presenteres kan til tider se ut til å være ganske så inhuman, umenneskelig og ukristelig. Argumentasjonen hennes kan bidra til å skape redsel og unødvendig fremmedfrykt. Jeg skal være forsiktig med personangrep, men jeg må nå likevel innrømme at jeg ikke helt klarer å forstå meg på hva slags ondhet som bor i den dama og blant hennes “venner”. Er hun rett og slett “ondskapens apostel”? Til og med Amnesty er bekymret for norsk flyktningpolitikk.

På “papiret” er hun innvandrings- og integreringsminister (16. desember 2015 – 17. januar 2018). I stedet for integrering bidrar hun med å skape motsetninger, hat, frykt og mistenksomhet. Fra 17. januar 2018 ble det enda verre, i og med at hun fikk tittelen justis-, beredskaps- og innvandringsminister fram til mars 2018. Så ble det en alt for kort pause hvor hun var borte fra regjeringen, for så å vende tilbake som eldre- og folkehelseminister i Erna Solbergs regjering fra mai 2019.

Som det stod så treffende i en Aftenposten-kommentar: “Erna Solberg leder en regjering med en privatpraktiserende polariseringsminister.” Polariseringsministeren er da selvsagt Sylvi Listhaug, innvandrings- og integreringsminister. Regjeringen og Høyre drar rundt med en Frp-nisse på lasset. Hun er hensynsløs partiegoist som ikke gir seg før hun får gjennomslag for sin egenrådige partipolitikk.

Jeg finner politikken som Sylvi Listhaug og FrP fører som ekstremt iskald og kyniske. Det kjøres på med splittende retorikk, og politikken som føres er uten empati og omtanke for andre enn de velstående. Jeg anser politikken som lite kristelig, selv om partiet liker å “smiske” med kristne velgere og påstår å være opptatt av kristne verdier – gjerne innblandet med norske verdier. Sylvi blir elsket av sine meningsfeller som kommer med heiarop hver gang hun “bjeffer”, og samtidig blir hun mer eller mindre hatet av sine motstandere som nesten driver med demonisering av dama og politikken hun presenterer. Splittende, enkelt og greit. Politikk og religion sauset sammen blir bare rot og klatt, jf. KrF.

Jeg får av og til lyst til å si følgende angående Sylvi Listhaug og hennes mange populistiske utspiller i media og på Facebook: “Fy skam deg for din oppførsel, Sylvi Listhaug.” Hun er ekspert i å tillegge andre dårlige eller onde motiver, gjerne ispedd litt løgn og usannheter. Hun nører opp under allerede delvis eksisterende hat og motsetninger.

Listhaug slenger ut på det ene kontroversielle utspillet etter det andre. Hun slenger ut med utsagn som spiller på hat og fordommer, hvor utsagnene bidrar til splittelse og polarisering. Imidlertid er det mye snakk om enveiskommunikasjon. Hun framstår som svært arrogant i og med at hun nesten aldri svarer på kritikk og innvendinger som stilles. Hvis kritikk rettes er det rett inn i den beskyttende offerrollen.

Med Sylvi Listhaug i spissen har Fremskrittspartiet blitt slik jeg ser det et parti som støtter opp under høyreekstreme krefter. Hennes støttespillere har blant annet blitt personer fra ytre høyre med politisk brun farge som bruker hakekors og/eller solkors, samt enkelte ekstreme kristenfanatikere. Listhaug blir dyrket og støttet av sine tilhengere i tykt og tynt. Det er skremmende å se hvor mye hat og frykt det finnes blant enkelte nordmenn. Hvor kommer alt hatet fra? Selv er jeg svært lite begeistret for hatretorikken på og fra ytre høyre fløy. Jeg synes at regjeringen på ingen måte tar på alvor de voksende problemene med høyreekstremisme og ekstrem-nasjonalisme i Norge.

Så har man gamlefar selv, “sutregåsen” Carl I. Hagen, som støtt og stadig er framme i media med sine faktafeil, konspirasjonsteorier og usannheter. Han er partiets gamle, gretne gubbe og den syvende far i Frp-huset. Selv tror han at han har hele vettet i enkelte saker, og han er villig til å starte heftige meningsutvekslinger internt i partiet hvis dette passer seg. Tullebukk har jeg mest lyst til å kalle ham, selv om det slettes ikke er så fint.

Erna Solberg og Høyre

For å komme med en liten utblåsning: Den politiske lederen Erna Solberg er i mine øyne en arrogant “drittsekk” og “idiot”, og hun er lite lydhør og med minimal innsikt i eller sympati med vanlige fotfolk sine utfordringer og problemer. Hun har utvist mangel på tydelig lederskap og stor mangel på handlekraft.

Partileder og statsminister Erna Solberg: Erna framstår nesten som en kjølig og umenneskelig maskin, hvor de menneskelige og medmenneskelige aspektene – inkludert empatien – i stor grad er fraværende. Hun har nok blitt “hard” etter et langt politisk liv som yrkespolitiker – politisk broiler (sjefsbroiler) – med alt for lite kontakt med grasrota og vanlige menneskers utfordringer og problemer. Det spørs også om hun klarer å være samlende nok for den politiske toppledelsen.

De siste seks årene (før FrP forlot regjeringen) med Erna Solberg (Høyre) bak rattet har blitt en hjemme-alene fest for Sylvi med venner. Solberg lar ministrene og andre i Fremskrittspartiet herse på i totalt fri dressur. Vi har fått se et råere Høyre som lar FrP styre på med sin brutale politikk. Jeg skulle gjerne ha sett at Listhaug hadde blitt skiftet ut med en noe mer støyfri minister. Erna Solberg framstår som en svak og små-feig statsminister som bare lar enkelte FrP-ministrer ture på med sine mange tullete utspill. Solberg forsvarer Listhaug, og hun går også så langt at hun kaller berettiget kritikk mot dama som frekk og vulgær.

Høyrepolitikk

Høyrepolitikk=Umenneskelig! Kilde: Gruppa “Vi som vil kaste Solberg-regjeringen ved valget 2021!”, https://www.facebook.com/groups/Stortingsvalg2021

Vår statsminister Erna Solberg kunne med fordel ha tatt mer tydelig avstand fra grumset – netthets og hat – som jevnlig kommer fra regjeringsmedlemmer. Blant annet forbigår hun i tålig taushet forhold slik som: Ap-hatet (22. juli), støtte av nynazist-sympatisører, hets mot muslimer, konspirasjonsmiljøer på ytre høyre m. m. Vi var kvitt Sylvi Listhaug som regjeringsmedlem i ca. året, men nå er hun plutselig tilbake igjen.

Tidligere har Erna hatt tilnavnet jern-Erna. I den senere tid passer denne beskrivelsen dårlig. Hun har vært svært “pinglete” og bare latt Fremskrittspartiet kjøre på med splitt og hersk. Muligens svampe-Erna er et mer passende kallenavn i og med at hun bare suger til seg og svelger rått og råde det som kommer fra hennes undersåtter i regjering. Enkelte mener at hun er sleip som en ål.

Følgende sitat fra Morgenbladet-kronikken “Kjære Erna Solberg, med vennlig hilsen Robert Mood” er ganske så beskrivende:

  • “Det er imidlertid ikke urimelig å bebreide dere for at dere dyrker kortsiktig popularitet, er dårlige eksempler og viker unna de store spørsmål.”

Ansvarsfraskrivelse, unnvikelse fra “ubehagelige” saker og å skylde på alle andre har regjeringen vist god evne til å “gjennomføre”. Til tross for at de er i sin andre regjeringsperiode: De har en stygg tendens til å skylde på tidligere regjeringer, og de tar i liten grad ansvar selv – ansvarsfraskrivelse.

Erna med sine FrP-venner minner til tider litt om en “snill” utgave av diktatur med Erna som øverste diktator. Det høres i liten grad på folket og/eller eksperter. Politikken og ideologien skal tvinges gjennom uansett. Dessuten synes jeg at Erna har en svært irritert og belærende tone når noen motsier henne. Hun benytter seg av sine strategisk evner ispedd litt rå makt når dette er “påkrevd” og “fungerer” best. Jeg synes ærlig og oppriktig at Erna i løpet av de senere år stadig har blitt mer og mer egenrådig, nedlatende og lite lydhør for andre enn seg selv og de nærmeste støttespillerne rundt henne.

Høyres valgkampstrategi ser ut til å være ufin og stygg karakteristikk av dem som mener noe annet enn dem selv. Spesielt skal de ta Arbeiderpartiet med alle sine skitne triks. Tenk hvis de i stedet kunne ha vært opptatt av politikk og ikke bare å kneble eller latterliggjøre de som sitter i opposisjon. Jeg synes en kommentar i Dagsavisen var beskrivende for Høyres valgkampstrategi.

Erna Solberg skal ha uttalt 5. juni 2018 i forbindelse med intervju i POLITICO angående Norge og eventuelt EU-medlemskap: “- Det er et problem med folkeavstemninger for å løse spørsmål om EU-medlemskap, fordi velgerne tar stilling på et følelsesmessig nivå i stedet for å gjøre seg opp en mening bygd på økonomiske fordeler og ulemper.” Snakk om å ha liten tro på og å undervurdere velgerne og folk flest, og å utvise arroganse overfor folket. Jeg vet heller ikke om det er så mye “verre” å bli styrt av følelser enn av blind ideologi slik som høyrepartiene driver med. Regjeringen gir seg neppe før de har fått innført søndagsåpne butikker og fullverdig medlemskap i EU.

Høyre

Høyre har historisk sett kjempet for de velstående og rikeste i mer enn 100 år, og de har stort sett vært imot alle gode tiltak rettet mot vanlige folk.

 

Jeg kan delvis forstå dem som mener og hevder følgende: FjErna / Fj Erna – hashtag / emneknagg #FjErna. Altså ønsker enkelte å ha Erna fjernet. Enkelte, inkludert meg, vil helst ha en en ny regjering som fører en politikk som tar vare på fellesskapet og uten å rasere det som er bygget opp av gode systemer og ordninger her i landet. I forbindelse med NAV-skandalen ser det nesten ut for at hun “sliter” med selektivt hukommelsestap.

Registrerer at noen har brukt tjenesten “timeanddate.com” til å lage en nedtellingsklokke til september 2021, tidspunktet for valg 2021 og forhåpentligvis “Erna blir fjernet som statsminister.

Erna Solberg har tross alt klart å få til et samarbeidsprosjekt med en samlende politisk breddepolitikk som ikke er noen selvfølge. Arbeids- og velferdspolitikken har blitt dratt inn mot sentrum, samtidig som det har vist seg å være rom for populister og innvandringskritikere. Hovedlinjene i politikken oppnår nødvendig støtte i Stortinget, til og med fra opposisjonen, slik at den kan bli realisert. Så noe har partiet Høyre og partilederen og statsministeren Erna Solberg fått til.

Nyttårstalen til statsminister Erna Solberg ved inngangen til år 2019

Nyttårstalen til statsministeren ved inngangen til år 2019 anser jeg som heller dårlig, overfladisk, fordummende og snever. Det ble mye fokusert på barn, unge og barnefamilier, med alt for enkle forklaringer og løsninger på kompliserte problemer. Hele nyttårstalen minnet mest om ren smisking med KrF som sannsynligvis skal inn i regjering.

Den norske befolkningsutviklingen – hvor det fødes få nye barn – bekymrer statsministeren. Ifølge nyttårstalen fødes det for få barn her i landet til at den norske velferdsmodellen kan videreføres, og hun ønsker at nordmenn lager flere barn.

Strengt tatt er det nok av barn i verden, om enn ikke i Norge. Den globale befolkningsutviklingen med økt folkemengde kan i framtiden skape store utfordringer for både klima, miljø og matsituasjon / ressurssituasjon. Det er neppe bærekraftig miljømessig og ressursmessig hvis alle skal leve som nordmenn, så for miljøet sin del kan det være gunstig med noe færre nordmenn. Færre kravstore nordmenn som lever over evne kan være et bra miljøtiltak.

Vi kan også gjøre litt innsats i Norge ved å ta imot flere flyktninger, som kan bidra til å kompensere for de lave fødselstallene til etisk norske nordmenn. Flyktninger er vi svært redde for å ta imot i vårt land, noe som medfører at vi ikke nyttiggjør av oss en unik sjanse til å få tak i verdifull arbeidskraft (og skatteytere) som allerede finnes der ute. Mange av flyktningene er også unge og ville ha bidratt med en del barn også.

Rammevilkårene for at nordmenn skal få flere barn er jo ikke akkurat helt gode heller. En del unge har økonomiske utfordringer pga. usikker jobbsituasjon – midlertidighet m. m. Midlertidige jobber og vikariater gjør det vanskelig hvis ikke umulig å bygge og bo. Og hva med dem på trygd, støtteordninger og arbeidsavklaringspenger, som både opplever usikkerhet om framtiden og økonomiske utfordringer? Skjerpede krav til bankene angående boliglån gjør ikke situasjonen bedre. Å være studenter samtidig med å være småbarnsforeldre høres svært krevende ut – en tilnærmet umulig oppgave.

Enkelte får barn med spesielle behov. Det er nok av eksempler på foreldre som har måttet drive en hard og innbitt kamp for å kabalen til å gå opp. Å få kjempet til seg rett og tilstrekkelig oppfølging, tiltak og ressurser fra det offentlige kan være en lang og slitsomme kamp og runddans. Det er fullt forståelig at foreldre som opplever slikt betenker seg fra å få flere barn.

Norge er et dyrt land å bo i, og det fordrer ofte at begge (mor og far) er i barn for å få hjulene til å gå rundt. Tidsklemma innhenter en god del, og så er det ikke alltid at barnehager og skoler gir et brukbart og tilstrekkelig tilbud til barnefamiliene. Det kan diskuteres om ordningene rundt barnehager, SFO, skoler og andre støtteordninger for dem med barn er gode nok.

Nei, denne nyttårstalen til statsministeren ble litt for “enkel”. Jeg er ikke videre imponert.

 

Statsminister Erna Solberg hevdet under Arendalsuka 2018 at det kan bli nødvendig med 43-timers arbeidsuke i fremtiden. Nok et tullete forslag fra statsministeren etter min mening. De rike skal få masse skattelettelser samtidig med at fotfolket skal bli straffet med mer jobbing. Nei, dette henger ikke på greip!

Selvsagt ser jeg utfordringen med at relativt mange står på utsiden av arbeidslivet (uføre, psykiske problemer osv.), men sannelig må det finnes bedre måter å løse våre velferdsutfordringer på enn å straffe dem som allerede står på for samfunnet.

Enkelte, f. eks. (tidligere) Høyre-topp Henning Warloe, vil avskaffe distriktspolitikk. Noen vil ikke ha folk boende over hele landet da det angivelig er for dyrt. Verdiskapningen til distrikt-Norge tas det ikke hensyn til.

Noe av Erna Solberg sin løsning på den økende ulikhetene mellom fattige og rike er at de fattige må kjøpe og eie flere aksjer. Snakk om å være i sin egen rikmannsboble med liten evne til realitetsorientering. Hvor skal de fattige og syke få penger til aksjekjøp fra, og hva med risikoen forbundet med aksjer? Mange av de fattige og langtidssyke går på alt annet enn lukrative sosialstønader, trygdeordninger eller har “simple” jobber med slaveliknende forhold (lave lønninger m. m.). De har slettes ikke anledning til å foreta aksje- eller fondskjøp som monner noe eller som gjør en merkbar forskjell i fordelingene mellom rik og fattig.

Rett skal være rett: Det hender at hun – Erna Solberg – kommer med noen ideer og tanker som jeg er enige i også:

En del av det hun skriver om her (med hjelp av sine rådgivere antar jeg) er jeg faktisk tålig enig i. Norge bør absolutt utnytte og gripe mulighetene ny teknologi gir, nå når vi står midt oppi den digitale revolusjonen. Robotisering, kunstig intelligens, tingenes internett, stordata og andre digitale løsninger bør det satses på. Ideen med en egen digitaliseringsminister er vel heller ikke så dum. Ifølge Erna er “Sikkerhet, beredskap og digitalisering er viktige satsingsområder for firepartiregjeringen”.

Det jeg er noe mer skeptisk til er jobben til statsråden med ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap, når vedkommende beveger seg inn på IKT-området. Spesielt ønskene om overvåkning og kontroll av den digitale informasjonsflyten, f. eks. over landegrensene (digital grensekontroll / digitalt grenseforsvar – DGF), kan være litt både og. Det kan fort ende med noe overdreven overvåkning, hvor vanlige uskyldige mennesker får sitt personvern krenket i jakten på terrorister og cyberkriminelle.


 

Handlingsregelen styrer hvor mye vi kan bruke av eller å ta ut av oljefondet (Statens pensjonsfond utland, SPU) hvert år, og fram til nå har det vært ganske stor politisk enighet om regelen. Noe av poenget med oljefondet og handlingsregelen er å sikre penger til framtidige generasjoner når oljevirksomheten en gang tar slutt.

Hvis for mye av oljepengene brukes nå vil dette gå ut over kommende generasjoner, og høy pengebruk kan også medføre problemer med høy inflasjon (nesten-ukontrollerbare lønns- og prisspiraler) og påvirke kronekursen ugunstig (går blant annet ut over eksportnæringen).

Det kan diskuteres om Erna Solberg og Høyre legger opp til en ansvarlig oljepengebruk i henhold til handlingsregelen i regjeringsplattformen fra januar 2019. Erna sammen med resten av regjeringen vurderer blant annet å bruke masse oljepenger (nærmere 20 milliarder) på nytt regjeringskvartal og til å erstatte den sunkne fregatten. Dette kommer i TILLEGG til “vanlig” bruk og uttak fra fondet. Erna skylder på en ekstraordinær og unik situasjon som Norge ikke tidligere har opplevd. Enkelte kritikere sier at Erna sine planer er klart i strid med budsjettreglementet og representerer sleipe bokføringstriks.

Logrebikkja Erna. Erna svikter det norske folk med å forringe det norske samfunnet.

 

At hun – statsminister og politiker Erna Solberg – er kvinne har ingen stor sammenheng med kritikken. Det er ikke hennes kjønn eller personlighet jeg henger meg opp i. Det som opptar meg, er kampen mot den råtne politikken til høyresiden. Gjennom sin oppførsel og politikk virker dama til å være noe kald og vel kynisk beregnede, hvor det er lite med hjerterom for de “svakeste”.

Ap-Støre har kalt Høyre for kalkulator-Høyre eller kalkulatorpartiet Høyre, som er ganske så beskrivende og passende. Når f. eks. Ap eller andre i opposisjon lanserer gode politiske tiltak er Høyre raskt på pletten og sier at forslaget er for dyrt eller uansvarlig (hersketeknikk!). Samtidig setter de selv i gang med dyre tiltak uten å tenke skikkelig over konsekvensene.

Jeg er for lengst møkka lei Høye-pissprek slik som:

Mindre “dulling” med de rikeste rike, mindre med skattelettelser til fiffen, rettferdig omfordelingspolitikk osv. gjør det mulig å finansiere velferdsstaten og velferdsgodene.

Det var nok svært beleilig å kunne skylde på korona for å gjøre et forsøk på å tvinge gjennom sin håpløse ideologi.

Enkelte løgner og faktafeil fra Høyre sin side kan beskues via tjenesten “Faktisk.”, med søkefilter “Faktisk helt feil” og “Høyre”.

Nesten unødvendig å si, men slikt tankegods og tøv som gjengis i neste avsnitt støtter jeg IKKE (tas bare med for helhetens skyld):

Noen hevder at Norge stadig blir mer og mer polarisert, og at vi har en statsminister (Erna Solberg) og en regjering (blå) som er mer opptatt av sitt internasjonale image enn å være opptatt av å ta seg av landets egne innbyggere. De samme stemmene hevder gjerne at Erna ikke er etniske nordmenns statsminister, men muslimenes (innvandrernes). De som ikke ser denne “sannheten” er underforstått komplette idioter.

NAV-skandalen høsten 2019

NAV (som opprinnelig stod for Ny Arbeids- og Velferdsforvaltning) har vel mer eller mindre vært en katastrofe fra første etableringsdag. Trygdeskandalen høsten 2019 har nok skadet NAV sitt omdømme i lange tider framover, hvor NAV sitt omdømme i utgangspunktet heller ikke var særlig bra. Nesten uopprettelig skade har funnet sted, og hele saken er enkelt og greit en ren skandale og tragedie.

Folk har blitt kastet i fengsel uten grunn, dømt for trygdesvindel på feilaktig grunnlag. Saken går på opphold i utlandet (EU/EØS) samtidig med at man mottar trygdeytelser, noe NAV har tolket som ulovlig. Etaten har årevis feiltolket EØS-reglene om trygdestønader, som igjen har medført at flere titalls personer (minst!) feilaktig har blitt dømt til fengsel. Staten kan risikere å bli saksøkt for store summer av de rammede i etterkant. Enkelte rammede kan ha retten på sin side til å kunne fremme krav om erstatning, oppreisning og tilbakebetaling i millionklassen.

ESA (EFTAs overvåkingsorgan) sier ganske så klart at NAV tar feil i trygdesaken. Kravet om opphold i Norge for kontantytelsene som sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller pleiepenger er ikke i tråd med EØS-retten, og EU/EØS-retten har forrang foran den nasjonale Folketrygdloven.

Nå blir det feil å legge hele skylda i denne saken på dagens regjering. Ulike regjeringer har vært inni bildet siden EØS ble etablert i 1994. Uansett MÅ dagens regjering rydde opp i alt dette rotet, og det må skje kjapt! Det er tid for ACTION! Litt mer menneskelighet fra denne etaten er vel ikke for mye forlangt.

Regjeringens håndtering av krisesituasjoner

Korona-pandemien / krisen i starten av 2020 har gitt oss et lite innblikk i regjeringens krisehåndtering. Jeg har ikke latt meg imponere! Regjeringen kom seint på banen, og opposisjonen har måttet presse på for å få på plass nødvendige og fornuftige økonomiske krisepakker. Min påstand: Opposisjonen – til og med FrP – har gjort en bedre jobb enn regjeringen i akkurat denne saken. Imidlertid får partiet Høyre økt oppslutning selv under den dårlig håndterte koronakrisen, noe som er ganske så uforståelig for meg.

Lokalsykehus og kapasiteten innenfor sykehus generelt har i mange år blitt bygget ned (nedlagt og sentralisert) og/eller i alt for liten grad blitt satset på. Helsesektoren er nok kraftig i underfinansiert pr. dags dato (alt kan ikke rasjonaliseres og effektiviseres!). Vi har få ledige sykehusplasser hvis pest, epidemier eller et store antall skader skulle inntreffe samtidig. I forbindelse med korona har vi også fått sett at det er problemer er mangel på smittevernsutstyr, medisiner, personell og på ledige sykehussenger.

Politiet har over flere år nesten blitt rasert i vårt land. Nærpolitireformen kalles det for på fint. Tull og tøys hele greia, da det i prinsippet medfører dårligere tilgang på slike ressurser for folk flest (spesielt ille i distrikts-Norge). Militæret (forsvaret) er vel heller ikke tipp-topp rustet for større krisesituasjoner. Den generelle sentraliseringen gjør også situasjonen mer utrygg for oss i grisgrendte strøk.

Diverse statlige organer / etater har blitt kraftig nedtrappet. Det har f. eks. kommet fram via mediene at en god del (nødvendige) årsverk hos FHI (Folkehelseinstituttet) har blitt fjernet i de senere år. Ostehøvelprinsippet har blitt benyttet, i rasjonaliseringens og effektiviseringens navn. Nå kan man angre, i tider hvor de sparkede virkelig kunne trenges.

Fadesen med luftambulansen i nord kan nevnes. Via anbud og anbudsprosess (dårlig gjennomført!) har et svensk firma blitt valgt. Problemene har vært store fra dag en, med manglende kapasitet, fly ute av drift, mangel på piloter og ikke minst materiell som passer dårlig med infrastrukturen i nord (for store fly for de korteste rullebanene).

Ellers har Norge trappet ned fokuser på beredskapslagre, matvarelagre og viktigheten av selvberging. Bøndene og landbruket prøver man å få bort (redusere) gjennom “sulteforing” (gjøre det ulønnsomt for mange bønder å drive, noe som medfører nedlagte gårdsbruk). Beredskapssituasjonen i landet vårt er vel ganske så begredelige, da regjeringen ikke ønsker å satse på slike ting. Det er viktigere å stadig gi de rike større skattelettelser enn å tenke på beredskapen som ville ha kostet noen skattekroner.

Underveis i korona-krisen virker det som om regjeringen har fått et nytt gir for å plutselig kunne utvise handlekraft. Imidlertid har denne blitt benyttet til å ta dårlig begrunnede beslutninger. F. eks. har det blitt foretatt storinnkjøp av ubrukelige nødpustemaskiner / nødrespiratorer. Sannsynligvis var de også litt for kjappe med gjenåpningen av landet vårt.

Den utstrakte globaliseringen i Norge og andre land slår tilbake, i form av store muligheter for virusspredning slik som korona. Videre virker det som næringslivets interesser er vel så viktig som helsa til folket. Det har blitt gitt diffuse og uklare råd om f. eks. reise, og de åpnet som nevnt sannsynligvis for tidlig opp igjen. Høsten 2020 ser vi  igjen ny oppblomstring av Covid-19 (korona), uten at noen vaksine eller effektiv behandling foreligger. Testkapasiteten for korona-smitte er også ikke tilfredsstillende.

Rett skal være rett: Alle dagens problemer og utfordringer innenfor beredskap kan ikke legges på bare dagens regjering. Over en årrekke – med vekslende regjeringer – har temaet blitt nedprioritert. Man får ikke mange politiske poeng for å satse på slikt, og nødvendigheten kommer ikke for en dag før det smeller. Det kan absolutt se ut for at vi lærte lite etter terrorangrepene 22. juli 2011 mot Norge.

Det snakkes fint om at beredskap er viktig, men realiteten er jo:

Regjeringen og beredskap

 

Masse gode forslag til beredskapstiltak har blitt stemt ned. Dobbeltmoral på sitt beste?

Med dagens regjering har vi hatt mange beredskapsministre på rekke og rad, men vi har fått lite beredskap igjen for pengene. Krisehåndtering og beredskap er ikke regjeringens spesialitet for å si det forsiktig. I utgangspunktet er jeg en standard nordmann som har relativt stor tillit til myndighetene, inkludert regjeringen. Likevel blir jeg noe betenkelige i denne saken. Nei, vi må nok bedrive prepping liten og stor i vårt land for å være noenlunde trygge og beredte på kriser.

Ellers har regjeringen oppført seg “som normalt” i situasjonen. Og med normalt mener jeg: De hører bare i en visst grad på eksperter og/eller lokale myndigheter ute i distrikt-Norge. Stort sett er og blir de noe egenrådige, og de vet bedre enn eksperter og dem som kjenner på det daglige “trykket”.

Sommeren 2020 er det tydeligvis viktigere med ferie enn å få på plass utvidede permisjonsordninger, som en etterdønning etter Covid-19. Tusenvis av norske arbeidsplasser kan bli reddet, og det er viktigere med arbeid og jobb til folket enn at Stortinget + Regjeringen har ferie.

Bilde (lenke) delt i Facebook-gruppen “STOPP TISA / TTIP”, opphavsmann er Einar Jan Larsen. Noe av teksten på bildet: “Korona-kommisjon med straffefritak for de ansvarlige for nedstengning, men: Bare idioter kan foreslå sensur i 100 år uten å fatte at det vekker mistanke. Hilsen Gerna” (Erna).

Mer om korona-situasjonen har blitt drøftet i innleggene “Prepping og preppere” og “Typisk norsk og norske verdier“.

Dårlig forvaltning av statlig eierskap

Jeg er slettes ikke noen tilhenger av at alt skal privatiseres. Det er helt fint og flott at enkelte selskaper og foretak er på statlige eller andre offentlige hender – eid av fellesskapet. Imidlertid krever (større) statseide selskaper at det offentlige – inkludert regjering, departementer og statsminister – opptrer som en aktiv eier og følger opp eierskapet (er på hugget). Å slippe opp tøylene for mye går ikke alltid så bra.

Et bra eksempel er Equinor (tidligere Statoil) som har klart å tape eller rote bort ikke mindre enn 200 milliarder kroner på sitt USA-eventyr, dvs. ledelsen av selskapet har kostet oss nordmenn (fellesskapet) nesten like mye som hele korona-epidemien / pandemien. Staten er fortsatt største eier i Equinor (67 %), og de burde ha fulgt bedre med i timen. Hvor har regjeringen og statsministeren vært?

Andre eksempler på dårlig statlig (offentlig) og rikspolitisk ledelse:

  • Vy (Vygruppen AS): Heleid av staten, men har likevel fått lov til å foreta en dyr omprofilering fra NSB til Vy for å bli kvitt “Statsbaner”-biten fra navnet. Mye penger går til å “brødfø” overbetalte og mange ledere.
  • Telenor ASA (gamle Televerket): Delprivatisert, hvor statens eierandel er ca. 54 %. De har hatt flere stygge tapsprosjekter i utlandet, og i Norge har de i stor grad rømt fra sitt samfunnsoppdrag i de senere år. Topplederfest finner sted, mens tilbud til distrikts-Norge legges ned.
  • Posten Norge AS: Har også glemt sitt samfunnsoppdrag samt distrikts-Norge. Lønnsomhet og at ting skal være regningssvarende er det eneste som teller.

Mange flere selskaper kunne ha vært nevnt:

Statens direkte eierskap i selskaper

 

Kilde: Det kongelige nærings- og fiskeridepartementet: Meld. St. 8 (2019 –2020) Melding til Stortinget: Statens direkte eierskap i selskaper – Bærekraftig verdiskaping (PDF). En eldre oversikt (mindre oppdatert) tilgjengelig via Wikipedia (lenke).

Noen kjente firma fra lista ovenfor, hvor staten i flere tilfeller er eneeier eller i hvert fall majoritetseier med god margin:

  • Norsk rikskringkasting AS (NRK)
  • Norsk Tipping AS
  • Andøya Space Center AS
  • Flytoget AS
  • Mesta AS
  • Statkraft SF
  • Avinor AS
  • Nye Veier AS
  • AS Vinmonopolet
  • Norsk Helsenett SF

Nei igjen: Privatisering og salg er IKKE løsningen! Litt høyere profesjonalitet fra regjeringshold og et mer aktivt utøvd eierskap holder lenge.


Annet

Ellers har regjeringen vært opptatt av mange uvesentlige småsaker. Symbolsaker som Segway, snøscooterkjøring, søndagsåpent, bompenger, åpningstider Vinmonopolet, enda friere alkoholservering / omsetning, boksing, poker etc. ikke akkurat livsviktige og sentrale saker for folk flest.

Frihandelsavtalen for tjenester (TISA), forkortelse for Trade in Services Agreement) er en avtale som er ukjent for de fleste. Den blåblå regjeringen lar forhandlingene gå sin gang med deres velsignelse ved hjelp av handelsbyråkrater, og mye av det som skjer blir mer eller mindre hemmeligholdt. Avtalen kan fort medføre masse privatisering av godt fungerende offentlige tjenester, hvor privatiseringen/konkurranseutsettingen ikke kan reverseres på et senere tidspunkt. Multinasjonale investorer/selskaper med profitt som formål kan fort overta mye av den offentlige tjenesteproduksjonen.

Frihandels- og investeringssamarbeid (TTIPforkortelse for Transatlantic Trade and Investment Partnership) mellom EU og USA kan også virke noe skremmende og lite gjennomtenkt. I avtalen finnes det noe som heter bilaterale investeringsavtaler (BITs). Hvis avtalene blir innført kan dette bidra til øke bedriftenes kommersielle makt mens landets myndigheter får mindre muligheter for å regulere markedene. Norge kan oppleve å bli saksøkt av store og mektige utenlandske selskaper som mener av landets reguleringer begrenser deres handelsmuligheter.

Oppdatering fra attac.no: “TTIP har stoppet: 17. november 2016 erklærte Angela Merkel at forhandlingene har stoppet opp og vil bli lagt på is.”

Handelsavtaler samt EØS/EU kan medføre et nyliberalistisk samfunn. Privatisering og konkurranseutsetting finner sted i stadig flere nye sektorer, og endringene gjøres irreversible. Alle disse endringene kan true arbeidernes rettigheter. Mer og mer makt overlates til EU/EØS med regjeringens velsignelse uten at kritiske spørsmål stilles.

Regjeringen gir gladelig og frivillig fra seg mer og mer suverenitet og makt til EU-systemet. Denne massive overføringen av makt truer det norske demokratiet og vår selvråderett. Regjeringen (og store deler av Stortinget) framstår som nyttige idioter og løpegutter / løpejenter for EU, EØS og ESA. Når det sies hopp fra Brussel, blir det umiddelbart hoppet fra norsk side. Er det autoritære trekk vi begynner å se fra vår regjering, da folkestyret svekkes samtidig med at EU-byråkratene gis mer makt?


 

Skattesystemet i Norge har vært progressivt der alle betaler etter evne. Systemet har hatt en omfordelende ønskelig effekt. Nå skal de rike slippe billigere unna mens vanlige folk må ta regningen. Velferdsgoder og universelle ordninger har alle fram til nå hatt tilnærmet fri tilgang på uavhengig av inntekt og skattebetaling.

Trygdeordninger, gratis utdanning, et offentlig helsevesen og andre offentlige tjenester har vi alle hatt god nytte av, og verdien av velferdsgodene har gitt god villighet for å bidra over skatteseddelen for å få tilbudene finansiert. Alle har bidratt med å betale og alle har fått tilgang på nødvendige tilbud. Etter hvert som de rike i liten grad bidrar med betaling og kjøper seg ut av fellessystemet (bruker private sykehus, private helseforsikringer osv.) settes systemet på en stor prøve.

Vi har hatt et bra skattesystem og velferdssystemet som dagens regjering prøver å uthule og redusere tilliten til. Utviklingen ødelegger for skattemoralen blant folk flest. Den senere tids endringer har gagnet de rike og straffet vanlige arbeidere. Hvem betaler skatten med glede når man ser at andre slipper unna skattlegging?

Blant de rike er skattemoralen relativt lav, noe som er ødeleggende for systemet. Det finner sted en kapitalflukt over landegrensene. Økonomisk kriminalitet med skatteunndragelser, dvs. «Hvitsnippskriminalitet», er et forholdsvis stort samfunnsproblem. Her kunne regjeringen vist større innsats for å stoppe den negative utviklingen.

Regjeringen bidrar med å drive med nedsnakking av velferdsstaten. De bidrar videre med å slå sprekker i en samfunnsmodell som er rettferdig og vellykket, og som har fungert bra. Vi er i ferd med å gå fra et velferdssamfunn der alle har like muligheter, til et veldedighetssamfunn der de fattige aller nådigst får noen mindre almisser!

En ting jeg ikke liker med dagens regjering er den nedlatende og latterliggjørende framferden de framviser overfor meningsmotstandere og kritikere. Blåblå side har selvsagt lov til å jobbe for sin politikk, men de trenger ikke å være hånlige og arrogante overfor dem som ikke støtter deres syn.

Regjeringen har ikke klart å levere når det gjelder samfunnssikkerhet, statssikkerhet, krisehåndtering, terrorsikring, objektsikring og beredskap. Blant annet har Riksrevisjonen rettet sterk kritikk mot sittende regjering rundt deler av dette problemområdet. Lokal politiberedskap i distrikt-Norge har også blitt bygget ned og svekket av regjeringen.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) har hatt en etter mitt syn veldig bra statusoppdatering som har blitt delt av en del på Facebook. Den handler om at regjeringen kjemper for søndagsåpne butikker samtidig som det er helgestengte avdelinger på sjukehus og kan se ut for å bli svekking av den lokale beredskapen gjennom sentralisering av politiet og nedleggelse av lokalsykehus. Statusoppdateringen (skjermdump) ser slik ut og det passer bra med denne artikkelens tema å gjengi den:

Regjeringskritikk fra Trygve Slagsvold Vedum (Sp)

Det er vel også betimelig å nevne Per Sandberg i Frp. Han har i en periode vært akkurat som en løs kanon på dekk. Skyter i alle retninger, er uforutsigbar og ukontrollerbar, og påfører til dels sine omgivelser skade. Samme parti ser heller ikke ut til å sky noen midler angående tvangsretur av innvandrere (asylsøkere / flyktninger) og partiet er lite villig til å hjelpe flyktninger fra Syria-krisen.

Sommeren 2018 var fiskeriminister Per Sandberg ute i noe hardt vær. Han hadde vært på ferietur til høyrisikolandet Iran (spionasje osv.) sammen med sin nye kjæreste som opprinnelig kommer fra nevnte land. Sikkerhetsrutiner for regjeringsmedlemmer har ikke blitt fulgt av mannen under hans reise. Jobbmobilen var med på turen og nødvendige varslinger av turen + sikkerhetsbriefing hos PST ble ikke blitt foretatt. Nå har Sandberg forlatt regjeringen august 2018, noe som var høyst berettiget etter de kritikkverdige forholdene han har rotet seg borti uten å tenke på Norges sikkerhet.

Fiskeripolitikken til Norge og regjeringen fortjener også noen få ord. Det blir færre og færre fiskebåter, og få eiere og store fartøyer blir prioritert. Dette får negative konsekvenser for landets mange kystsamfunn og de som fisker i mindre skala. Kvotesystemet favoriserer de store og mektige. Mye av det samme ser vi innenfor landbruket, hvor mindre gårdsbruk legges brakk og storbøndene blir prioritert.

Regjeringens grunnleggende mistillit mot enkelte yrkesgrupper, f. eks. lærerne, setter jeg lite pris på. Litt vel mye mistroiskhet ute og går fra politisk hold. Videre virker det som om politikerne i regjering ser på seg selv som “Guder” uten feil.

NAV (Arbeids- og velferdsforvaltningen, opprinnelig Ny arbeids- og velferdsforvaltning) er det naturlig å nevne. De presenterer i en del tilfeller en uverdig behandling av mennesker i vanskelige situasjoner, der det er naturlig å legge skylden på den politikken og de rammene regjeringen har lagt for etatens arbeid. De ansatte i NAV følger nok i stor grad mottatte instrukser og regler, så jeg finner det ikke naturlig å kritisere dem i stor grad.

Regjeringen er lite interessert i å høre på uttalelser fra eksperter og fagpersoner. Hva forskning og faglig ekspertise sier er uvesentlig for valgene som tas. Gjennomføring av egen politikk basert på egen ideologi og kjepphester er det viktigste, koste hva det koste vil.

Ny regjeringsfrustrasjon – børs og økonomi viktigere enn folk flest

Det store fokuset på effektivisering og rasjonalisering av offentlig sektor / virksomhet går til tider altfor langt. Man kommer til et visst punkt hvor det ikke er så mye mer å hente, og hvor ytterligere kutt i tilførte midler medfører dårligere tilbud. Vi har allerede kommet dit i enkelte tilfeller.

En annen “syke” er å stadig tilføre / legge til nye oppgaver uten at penger / midler følger med, og hvor det nye (oppgaver og tjenester) skal gjøres innenfor eksisterende økonomiske rammer. Taktikken virker til å være sulteforing, lutring og alle slags grep for å bli bedre tilpasset markedsstyring. Jeg har heller ikke troen på økonomiske innsparinger ved hjelp av ostehøvelprinsippet, og likeså anser jeg prinsipper og metoder slik som New Public Management (NPM) som tilnærmet tull!

Privatisering og konkurranseutsetting løser ikke alle utfordringer. Det er slettes ikke gitt at private aktører vil løse en gitt oppgave billigere og bedre enn en offentlig enhet. Økt privatisering, skattelettelser for de rikeste og nedbygging av velferdsstaten er ikke til gagn for oss vanlige fotfolk.

Å prøve å få kontroll over de ekstremt høye lederlønningene i statlige virksomheter gjøres det liten eller ingen innsats for. Hva med å gjøre noe her fra regjeringshold? Og i samme slengen: Hvorfor ikke heller kutte drastisk i pengestrømmen overfor det politiske systemet i stedet for stadig å ramme oss vanlige arbeidere / innbyggere?

Til tider virker det som om regjeringen er mer opptatt av børs og økonomi enn befolkningens (“normalbefolkningens”) liv, helse og velferd. De rikeste rike skal det pleies og dulles med i form av bedre betingelser og skattelettelser, mens vi vanlige mennesker skal flås til skinnet.

Jeg driver ikke med hat, hets og direkte personangrep mot regjeringen og regjeringsfolka. Det er mer min frustrasjon over politikken som gjennomføres og politiske valg som yrkespolitikerne foretar jeg ser behovet for å kommentere og kritisere.

 

Det høye tempoet med blant annet privatisering som løsning på alle problemer, samt klokketro på stordriftsfordeler i kommunereformen, viser at regjeringen er mer opptatt av å få gjennomført sin politikk enn å tenke på hva som er landets beste. Prosessene er i liten grad demokratiske. Blåblå politikk skal gjennomføres okke som (uansett). Rasering av gode trygde- og velferdsordninger samt arbeidstakernes rettigheter kommer nok også etter hvert, hvis de får bli sittende med makta i flere perioder.

Den norske modellen innenfor arbeidslivet med trepartssamarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og staten er truet av regjeringen. Regjeringen har vist liten eller ingen interesse i å gjennomføre fattet stortingsvedtak om å få opp organisasjonsgraden i det norske arbeidslivet. Fagorganisasjoner etc. klinger neppe godt å ørene til høyresiden, og arbeidere er vel for dem helst en pest og en plage hvis de i det hele tatt tar til motmæle mot sine arbeidsgivere.

Regjeringen snakker fint om sin forenklings- og effektiviseringspolitikk, men i praksis er det folkestyret de undergraver. Offentlige foretak privatiseres eller gjøres om til aksjeselskaper, hvor politikerne har liten eller ingen innsyn i eller innflytelse på driften.

Lovforslag om å endre ombudsmannsloven er ikke til det gode for oss vanlige innbyggere. Sivilombudsmannen vil bli vingeklippet i sin kontrollfunksjon i og med at det blir innstramminger i hvilke opplysninger ombudet kan hente inn. I enkelte tilfeller vil kun sladde dokumenter (graderte dokumenter) bli stilt til disposisjon for sivilombudsmannen.

Samtidig er det snakk om å begrense pressens rett til innsyn i regjeringsmedlemmers og offentlige ansattes kalender-oppføringer, via innstramminger av offentlighetsloven. Dette er heller ikke til gode for demokratiet og offentligheten.

Politikk er som kroppen. På venstresiden finner man hjertet, på høyresiden blindtarmen.

 

Utviser regjeringen til tider langt framskredet oligarkisk fremferd, med innslag av aristokrati? Oligarki eller fåmannsvelde er en styreform der en liten gruppe personer (makteliten) har makt til å styre over resten, uten at disse som blir styrt har noen virkelig mulighet til å kontrollere de som styrer. Egeninteresser og ikke fellesskapets interesser er det som ofte gjelder i slike settinger. Oligarki ligger på skalaen mellom demokrati og diktatur.

Mine personlige meninger

Jeg lurer innimellom på om hele regjeringsprosjektet er et eksperiment for å se hvor jævlig de kan klare å gjøre situasjonen for oss vanlige folk. Det minner mest om pur og ond faenskap samt sadisme satt i system. I utgangspunktet er jeg motstander mot banning, men her er det neppe noe annet som hjelper.

Alt for mye innenfor politiske beslutninger besluttes og styres ut fra ideologi, i stedet for å tenke praktisk, ta hensyn til forskningen og uten å være være fokusert på å kunne tilby de beste alternativene. Politikerne med regjeringen i spissen vil ikke alltid unne folk flest det beste, i sin ville galopp på sine kjepphester. Lavere skatter, dulling med de rike og privatisering / konkurranseutsetting er i mange tilfeller ikke de gode løsningene på samfunnsproblemene til folk flest. Folket er ikke næringsfiendtlig selv om enkelte av oss er imot søndagsåpent og vill privatiseringsfest.

Dette med politisk syn har selvsagt sammenheng med den enkeltes ideologiske ståsted. For meg er det viktig å ha en godt utbygget velferdsstat med støtteordninger for dem som måtte trenge det. Jeg synes også at forskjellene mellom rik og fattig ikke bør bli all verdens store. Verdier som frihet, likhet og solidaritet finner jeg som viktige. Kapitalismen må etter mitt syn holdes litt i ørene og reguleres noe.

Høyrepartiene fører en passende politikk for de rike få kapitaleierne. Det er også de samme rike som støtter partiene med partistøtte, og som gir avdankede politikere jobber etter fullført politisk karriere. Selvsagt vil høyrepartier og høyreside-politikere nødig kritisere de rike, da det er dem som gir de «mat i munnen». Man sager som kjent ikke over grena som man sitter på. Oss vanlige ansatte og arbeidere med “normale” inntekter uten stor kapital og formue er mer tjent med venstreside-politikk.


 

Høyresiden synes etter mitt syn til å være opptatt av mange små fillesaker, privatisering for enhver pris, skattelettelser og mer penger til de rike. Dessuten har de vist stor evne til å svekke oljefondet med stort pengeforbruk.

Med dagens regjering har det blitt enda større spillerom og muligheter for velferdsprofitører. Private aktører som yter velferdstjenester finansiert av våre skattepenger har sine sugerør stukket langt ned i statskassa. Enkelte av aktørene tjener rått på å tilby sine tjenester. At skattepengene skal benyttes til å berike noen få “pamper” på toppen i slike private firma finner jeg riktig.

En annen ting det i stor grad er åpnet opp for er ledelse basert på prinsipper fra New Public Management (NPM). NPM er diverse styringsprinsipper og ledelsesmetoder med inspirasjon fra privat sektor. I praksis innebærer ofte New Public Management mistillit mot de som utfører jobben og desto mer rapportering for å oppnå kontroll.

Det blir et regime med mål- og resultatstyring med et rapporteringstyranni i bunnen. Visstnok er målet med slik ledelse å oppnå effektivisering. I praksis er det en god del eksempler på at NPM slettes ikke har gitt skisserte økonomiske besparelser.

Målstyring koster samfunnet dyrt, og det kan være dumt, dyrt og destruktivt. Kunnskapsarbeidere gis ikke tillit og ansvar (nedlatende menneskesyn), men i stedet blir det lagt opp til detaljstyring og kostbare kontrollmekanismer. Kontrolltrangen for å sjekke at resultatkrav og kvalitetssikring oppnås er stor, og da gjerne spesielt i offentlig sektor.

Masse tid og penger går bort i unødvendig administrasjon. Internasjonale studier antyder at kunnskapsarbeidere bruker over halvparten av sin arbeidstid på administrasjon og dokumentasjon. Kvalitetsledelse er det ikke plass for. Gamle vaner er dessuten vonde å vende slik at veien bort fra målstyring kan være ganske lang.

En annen beslektet faktor er at blårussen (økonomene) har fått styre samfunnet alt for mye. Alt kan ikke måles og besluttes ut fra økonomiske nøkkeltall.

Høyresidens negative menneskesyn oppsummert: Fattige folk kan man ikke stole på (de er pr. definisjon snyltere!), mens de rike (som i en del tilfeller tar “snarveier” og virkelig er noen opportunister) alltid fortjener vår tillit.

Avgiftspartiet FrP (historisk avgiftsøkning ifølge media) med venner – mens FrP var del av regjeringen – har gjort det dyrere å leve for folk flest. Nytt navn på partiet kan muligens være FFFF-partiet, hvor F-ene er forkortelse for Fremskrittspartiet Flår Folk Flest, med avgifter som spesielt hardt rammer vanlige folk/arbeidere. Dessuten har forskjellen mellom fattig og rike eksplodert (dette er sannheten og ikke falske nyheter!). De rike får stadig mer penger mens vi andre ikke er tjent med utviklingen på det økonomiske og lønnsmessige området. De er også bekymringsfullt “flinke” til å ribbe oljefondet, noe som vil ramme senere generasjoner, alt for å gi skattelettelser og andre fordeler til landets rikeste. Som det stod å lese på nettet et sted høsten 2017 har regjeringen holdt en treårig fest (tre statsbudsjetter) med fri bar med svært høy bruk av oljepenger. Spørs om bakrusen til slutt slår innover oss.

Fremskrittspartiet=Avgiftspartiet som flår folk flest.

 

Den høye pengebruken og oljeutvinningen her og nå vil gå ut over kommende generasjoner, dvs. våre barn og deres etterkommere. Ressursene tappes her og nå uten å tenke på framtidige generasjoner. Mer sparing og et lavere tempo på utvinningen av ikke-fornybare naturressurser kunne ha vært ønskelig. Natur og miljøvern med tanke på våre etterkommere burde ha blitt noe høyere prioritert. Det er neppe en bærekraftig utvikling det legges opp til med dagens blåblå regjering.

Konservative og kristendemokratiske partier er vel det nærmeste man kan komme katastrofe på klima- og miljøområdet. Deres store fokus på stadig økonomisk vekst og profitt er slettes ikke gunstig / bærekraftig for miljøet. Hvordan statsminister Erna Solberg kan klare i fullt alvor å si på kongress at det kun er kristendemokratiske partier som kan takle klimakrisen vites ikke (feberfantasier?).

Mange fikk en betydelig realinntektsnedgang i 2016, hvor de største taperne var barnefamilier og enslige forsørgere. Andelen personer med lave husholdningsinntekter økte også noe. Det er også store skjevheter i fordelingen av husholdningenes nettoformue.

Norsk økonomi er på bedringens vei (høsten 2017). Dette kan og bør ikke den blåblå regjeringen ta æren for. Det er mer på tross av enn på grunn av regjeringens innsats. Imidlertid er det verre med sysselsettingen og arbeidsledigheten som går den veien høna sparker under dagens regime. Svært få har et stort og inderlig ønske om å være NAVer på fast basis. Et viktig poeng fra en kronikk i Aftenposten: “Vi trenger et arbeidsliv som åpner opp for dem som har havnet utenfor“.

Jeg synes regjeringen utøver en politikk hvor den økonomiske ansvarligheten er svært liten. Offentlige økonomiske reserver benyttes på katastrofeprosjekter, jf. garasjeprosjektet til Stortinget. De beskylder gjerne andre partier for en politikk som ikke er økonomisk ansvarlig, men deres egen politikk er ikke hakket bedre!

Egoisme- og opportunisme-politikken til høyresiden passer dårlig for meg og mitt liv. Politikken kan etter mitt syn bli for rød også. Jeg sympatiserer på ingen måte med kommunisme eller ren sosialisme.

Med dagens regjering selges Norge bit for bit til høystbydende kommersielle aktør, stykkevis og delt, gjerne til utenlandske investorer eller interesser. Ellers er vi alt for flinke til å hoppe når EU eller EØS sier hopp. Jeg ser ikke noe poeng i at vi skal være flinkest i klassen til å iverksette alt rart som kommer fra Brussel.

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen er visstnok de mest populære statsråden våren 2017. Hvordan dette henger sammen klarer jeg ikke helt å forstå meg på. Hans liste over løftebrudd er VELDIG lang. Bompengene har f. eks. ikke akkurat blitt fjernet så langt. Frp-velgere burde ha følt seg lurt av alle de tomme løftene og den uansvarlige pengebruken.

Frp var vel partiet som lovet mindre byråkrati og færre byråkrater. Virkeligheten har vist seg å være helt motsatt. Byråkratiet har økt og regjeringens pengebruk virker delvis å være helt ute av kontroll. Nå ser det ut for at panikken har grepet dem hvor masse statlige etater planlegges omorganiseres, effektivisert, sentraliseres og hvor ansatte settes på gata for å få “pyntet” litt på statistikken over andel ansatt i offentlig sektor.

Jeg savner en regjering som er opptatt av slike som meg, oss vanlig ansatte. Det er alt for mye fokus på de rike sine (unødvendige) skatte- og avgiftskutt. Hva med oss vanlige arbeidstakere, uføre og trygdede? Regjeringen oppfatter jeg til å være helt i lomma på næringslivet, og da spesielt i klørne til store multinasjonale selskaper som regjeringen på død og liv ønsker å blidgjøre.

Den blå regjeringen styrer kun til fordel for de “store pengesekkene” – rikfolket, og ikke for folk flest.

 

Jeg er nok generelt skeptisk mot: Høyreliberalisme (stort fokus på økonomisk og personlig frihet, vekt på individuelle rettigheter) og populisme (fokus på “folket”, ikke “eliten”, ekskluderende mot diverse minoriteter). Jeg opplever dagens regjering som hardt rammet av begge disse forholdene.

Nå vurderes det også å “rasere” sykelønnsordningen og ordningene rundt inkluderende arbeidsliv (IA). Det virker som om regjeringen støtt og stadig er på jakt etter nye områder hvor de kan gjøre livet surere for oss vanlige mennesker/arbeidere.

Regjeringen har vist stor kreativitet når det gjelder å komme med forslag til og innføring av nye avgifter. Tåpelige avgifter slik som sukkeravgift, flypassasjeravgift (flyseteavgift), dødsgebyr, poseavgift, økte egenandeler her og der som rammer usosialt og mer bompenger har kommet på samlebånd. Løftebruddsregjeringen slår stadig til!

Noe de er “flinke” med er å skylde på alle andre enn seg selv. Enkelte av toppolitikerne og ministrene fra borgerlig side viser liten evne og vilje til å ta ansvar. Støtt og stadig er det andre som får skylda når regjeringen ikke klarer å levere.

Hvor godt regjeringspartiene har taklet #MeToo (“jeg også”)-kampanjen kan også diskuteres. Etter mitt syn står enkelte partiers takling av dette med seksuelle overgrep innenfor partirekkene til strykkarakter. Ukultur har fått ri enkelte av partiene uten konsekvenser og uten gode rutiner for å ta varslere seriøst.

I borgerlig politikk skal det ligge en grunnleggende tro på individets frihet, og hvor staten og det offentlige skal være den enkeltes tjener (staten og det offentlige skal ikke styre, de skal ha en tilretteleggende birolle). Jeg har ikke troen på et slikt system og syn for min del. Jeg tror og mener oppriktig at det er behov for noe mer styring og kontroll enn det en slik borgerlig og høyrevridd politikk legger opp til. Man trenger et sikkerhetsnett i samfunnet, samt noen som setter foten ned for uønskede tendenser.

Det snakkes fint i festtaler om å gjøre noe for dem som sliter med psykiske problemer. Psykisk helse skal det satses på, og man skal prøve å redusere antallet selvmord. Fine tanker, men det blir store og fine ord og lite med praktisk handling (“action”). Den harde sannhet er at det alt for dårlig med tilgjengelige behandlingstilbud med ledig kapasitet og god kvalitet til å ta seg av personer som sliter med slikt.

Hva er resultatene etter fire år med blåblå regjering, hvor spesielt FrP har fått kjøre på med sin ytre høyre politikk? Sett med mine øyne kan dette oppsummeres slik: Et hardere og kaldere samfunn, forskjellene øker mellom fattig og rik og hardere diskusjonsklima/ordbruk om andre mennesker. Dessuten har det blitt større rom for frykt, splittelse og sinne. Det fyres opp under økt fremmedfrykt (rasisme), og sentraliseringspolitikken har fått råde.

Jeg synes denne illustrasjonen oppsummerer mye av sannheten:

Resultatet etter 5 år med Erna Solberg og Siv Jensen.

Resultatet etter 5 år med Erna Solberg og Siv Jensen. Kilde: Lilletinget på Facebook – https://www.facebook.com/pg/Lilletinget/.

 

De rike og velstående har grunner til å være godt fornøyd. Disse har fått masse skatte- og avgiftskutt, mens vi vanlige folk har måttet betale for galskapen. Noen momenter som ikke nevnes ovenfor er disse som godt også kunne ha vært med:

  • Sterk sentralisering, f. eks. av statlige arbeidsplasser.
  • Byråkratisering med stadig flere statlige byråkrater, spesielt i og rundt Oslo.
  • Alle slags reformer som ødelegger for distrikts-Norge, f. eks. politireformen.
  • Den pågående kommune- og regionreformen har ikke akkurat gitt så store resultater som annonsert på forhånd. Reformen blir mye mindre omfattende enn lovet, noe som sikkert er like greit sånt sett.

Vet folket i Norge sitt eget beste, som stadig gir dagens regjering sin støtte?

Nei Takk til #SolbergsNorge 29. november 2019: “Egominister Erna Solberg og ransminister Siv Jensen er forferdelig katastrofalt for hele Norge.”

 

Enkelte av oss, meg inkludert, vil hevde at enkelte toppolitikere i regjeringsapparatet – inkludert statsminister Erna Solberg – truer ytringsfriheten. Det faller ikke i god jord å kritisere makta i Norge, da dette kan medføre at man blir truet, hetset, anmeldt, forsøkt kneblet, offentlig kritisert og trusler om å miste offentlig støtte. Man kan se tendenser til autoritære trekk i regjeringen, spesielt når det kommer til politiske ytringer mot maktapparatet som de ikke setter pris på. Jf. teaterstykket “Ways of seeing” til Black Box Teater og “showet” rundt justisminister Tor Mikkel Wara og hans samboer. Alvorlige inngrep i den kunstneriske friheten og ytringsfriheten er en lite ønskelig utvikling som vi i Norge burde vært foruten, men som regjeringen tydeligvis ønsker å innføre. Slike angrep mot “friheten” er mer vanlig i autoritære land som vi ikke ønsker å bli sammenliknet med!

Dårlig kvalitet på rikspolitikerne våre

Min oppriktige og ærlige påstand: Det er lav gjennomsnittskvalitet på rikspolitikerne våre, som er del av regjeringsapparatet eller sitter på Stortinget. Det stilles ingen krav om personlig egnethet, kunnskapsnivå, erfaringer, moral og disiplin for å bli en toppolitiker. En del av politikerne er ikke noe særlig dyktige.

Selvsagt er dette svært generaliserende, da det også finnes noen gode rikspolitikere. Imidlertid er det ikke mange av dem på dusinet – som er gode – for å si det slik.

Det burde nok stilles betraktelig større krav til dem, for i større grad å unngå at feil folk havner på feil sted. Å klare å bli folkevalgt og skaffe seg velgernes gunst – f. eks. via populisme og overflatisk popularitet – er ikke synonymt med å være noen god og ansvarlig politiker i praksis.

Det kan virke som om toppolitikken er preget av at det i liten grad er voksne og ansvarlige personer til stede. Gjennomsnittsalderen på politikerne er relativt lav, og mange av dem mangler relevant erfaring fra det vanlige arbeidslivet (praktisk arbeid). De er enkelt og greit teoretiske broilerpolitikere.

Ideologiske kjepphester og prinsipper kan bli viktigere enn å tenke fornuftig og praktisk. En del politikere hører også i liten grad på eksperter, fagpersoner og erfarne mennesker på utsiden av det politiske systemet.

Noen politikere spiller på populisme, alt for enkle løsninger og fordummende utspill. Andre framstår som hardhudede og nesten umenneskelige. Det har også vært en god del eksempler på at toppolitikere har hatt et dårlig moralsk kompass.

Enkelte av dem er ikke-kvalifiserte opportunister eller lykkejegere, som sikter mot rikspolitikken for karrierens, maktens, rampelysets eller statusens del. De har gjerne liten eller nesten ingen kontakt med grasrota og virkelighetens verden, og til tider utviser de manglende forståelse, empati og sympati med folk flest.

Rikspolitikerne glemmer til tider at de er folkevalgte (tillitsvalgte), og at de skal representere folk flest og skal være folkets tjenere. De skal arbeide for at folket – unge og gamle – skal ha et trygt og godt land å vokse opp i og leve i. I de senere år har de i en del sammenhenger i stedet blitt «hjernedøde løpegutter» for Brussel (EU/EØS) og for de store kapitalkreftene.

Det finnes litt for mange Trump-liknende politikere. Populister som til syvende og sist setter egeninteresser foran nasjonens interesser. Ofte kan også maktmisbruk finne sted. Masse fine ord og lovnader dekker ikke over for elendig politikkutøvelse. Dagens regjering er vel et glimrende eksempel på at relativt høye lønninger ikke nødvendigvis trekker til seg de lyseste hodene.

Overbetalte er de også, og dessuten har de alle slags frynsegoder og pensjonsordninger som vi andre kan se langt etter og kun drømme om. Dette var vel tilnærmet politikerforakt jeg presenterte. Greit å ha fått det luftet ut av systemet!

 

Regjeringen med kulturminister Trine Skei Grande fra Venstre i spissen forteller med stolthet mars 2019 at fra og med år 2020 kuttes NRK-lisensen (kringkastingsavgiften). Hele affæren er slik jeg ser det rent lureri. Joda, fakturaen med lisenskrav i posten forsvinner, men i stedet skal pengene trekkes inn over skatteseddelen. I grove trekk status quo slik jeg ser det.

Å betale for NRK har jeg ingenting imot, men det blir feil (løgn) å si at lisensen forsvinner så lenge som den bare blir flyttet over til skattetrekket i stedet. Riktignok blir det gratis for studenter og andre med lav / ingen inntekt, men for slike som oss med en normal inntekt blir det dyrere enn i dag. (Har forresten dagens regjering noen kulturpolitikk i det hele tatt?)

Det kan se ut for at det blir mer og mer klasseskille innenfor helsebehandling og medisin – et klassedelt helsevesen. De med masse penger (eller eventuelt dyre private helseforsikringer) kan i enkelte tilfeller kjøpe seg en langt bedre behandling privat enn den man kan få gratis på offentlige sykehus. Dette kan bety forskjeller mellom liv og død, og det oppstår en uønsket klassedeling innenfor den norske befolkningen. Denne utviklingen har skutt fart med dagens regjering “på vakt”, og de vil ikke vedkjenne seg dette og benytter seg av fornektelse / benektelse som prinsipp.

Uansett farge på regjering blir det ofte alt for mye bås- og sektortenkning (siloer). Det er ikke rom for å se hele bildet eller foreta samfunnsøkonomiske (samfunnsmessige) helhetsvurderinger. Langsiktighet og helhetsperspektivet mangler, og det blir mest fokus på gjenvalg og “Quick Fix”-prioriteringer.

Ulike budsjetter og ulike budsjettposter uten sammenhenger seg imellom kompliserer bilder og prioriteringene. F. eks. er det typisk å utsette nødvendig vedlikehold, eller å ikke tilby gode nye medisiner pga. høye kostnader. (Selv om det i et helhetlig samfunnsøkonomisk perspektiv kunne ha vært lønnsomt å gå “all in”.)

Facebook

På Facebook finnes det flere sider og/eller grupper som er enig med meg om at vi vil ha bort dagens regjering. Selv følger meg med på følgende:

Facebook: Rødgrønt flertall 2017 2021

Facebook: Vi som vil kaste Solberg-regjeringen ved valget 2021!

Facebook: NEI til flere år med FrP, Høyre, Venstre og KrF

Lenker: Rødgrønt flertall 2021, Vi som vil kaste Solberg-regjeringen ved valget 2021! og NEI til flere år med FrP, Høyre, Venstre og KrF. Abonnement eller medlemskap i seg selv i disse gruppene/sidene gjør ikke så mye fra eller til, men det kommer opp en del interessante momenter og saker med dagens “vanstyre”.

Facebook: Vi som vil kaste Solberg-regjeringen ved valget 2021!

Er Arbeiderpartiet redningen?

Arbeiderpartiet med Jonas Gahr Støre i spissen – selv om de er i opposisjon – bidrar beklageligvis tidvis med høyrepolitikk. En stemme til Ap er beklageligvis ikke lenger en garanti for å unngå høyrevridd politikk. Blant annet støtter Ap helhjertet opp rundt diverse internasjonale handelsavtaler, EU/EØS og deler av privatiseringen og utsalg av norsk “arvesølv”. Ellers er det ikke flust av “ekte” arbeidere igjen i partiet.

Bare så det er sagt: Jeg er IKKE tilhenger av ren kommunisme eller sosialisme. Imidlertid kunne Arbeiderpartiet (Ap) med fordel ha vært noe rødere enn det som er tilfellet for tiden. Et aldri så lite irritasjonsmoment med Ap er at de ofte støtter opp om regjeringens politikk og er alt for blå i enkelte saker. De kunne ha kjempet mer for å oppnå vern av godt fungerende velferdsgoder, kunne ha stått imot deler av sentraliseringen, kjempet mot noe av privatiseringen, vært mindre opptatt av målstyring (jf. NPM) og til tider vært litt mer kritiske til EU/EØS (Brussel) samt til diverse handelsavtaler.

Arbeiderpartiet har annonsert en aldri så liten “snuoperasjon”. De vil satse på tillit eller tillitsreform i stedet for målstyring / detaljstyring. Det blir i en eventuell framtidig tillitsreform (forutsetter at de rødgrønne kommer i regjeringsmakt!) viktig med nærhet til brukerne, respekt for fagfolk (økt tillit) og involvering av de ansatte. Det blir mindre av skjematisk målstyring og rapportering. På tide, og et bra initiativ som jeg håper blir mer enn vidløftige planer som havner i en skuff!

Mindre privatisering og færre kutt i velferdsgoder kan bli resultatet av en noe mer rød regjering enn dagens. Litt mer fokus på oss vanlige arbeidere hadde også vært en fin ting, i stedet for å bare “degge” med de rikeste rike. Flere skatte- og avgiftskutt håper jeg også utgår, da de i stor grad ikke gagner oss “vanlige” nordmenn.

Selv er jeg ikke så rød at jeg anser SV eller Rødt som alternativer for min del. Muligens kan en regjering bestående av partier slik som Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV samme få til en bra og balansert politikk? Forhåpentligvis får vi en noe rødere regjering enn dagens en eller annen gang i framtiden, og gjerne allerede fra høsten 2021…

Lokaldemokratiet

Mye kan også sies om lokalpolitikken eller lokaldemokratiet. Jeg tenker da på det som skjer på fylkesnivå (fylkesting m. m.) eller kommunalt nivå.

I kommunene har man både kommunestyre- og formannskapspolitikere, og man har diverse politiske utvalg. I slike settinger kan det tas mange rare politiske beslutninger som “stinker” av kameraderi, korttidstenkning, prinsipprytteri, hestehandler, lobbyvirksomhet, mangel på profesjonalitet og situasjoner hvor lokaldemokratiet tilsidesetter faglige vurderinger fra fageksperter.

Det blir feil av meg å gå så mye mer i detalj rundt dette, og da spesielt dette å omtale konkret kommunal-politisk virksomhet. Jeg er jo tross alt kommunalt ansatt som “får mat (les: lønn) fra politikernes hånd”. Jeg har tidligere så vidt rørt borti temaet i kommunereform-artikkelen min.

Avslutning

Regjeringens konservative politikk rammer sårbare mennesker. Dette er den harde sannheten om høyresidas politikk (FrP, Høyre og Venstre) med støtte fra KrF. “Solbergformørkelsen” som tynger ned og delvis ødelegger nasjonen vår er ikke noe å være stolte av. Det er på høy tid å få kastet Høyre, Venstre og KrF (+ FrP) ut av regjering, og å få på plass en ny regjering med en bedre kurs / retning.

Jeg sier gladelig takk til en annen regjering enn dagens. Dagens egoistiske blåblå politikk er ikke ønskelig sett fra mitt ståsted. Jeg setter mer pris på verdier slik som solidaritet, fellesskap, skape og dele verdighet og verdier, sosial politikk, velferd, trygghet og frihet enn egoistisk og opportunistisk blåblå politikk for landets rikeste. Norge har blitt kaldere under den blå regjeringen.

(Du som leser dette står selvsagt fritt til å være helt uenig i min argumentasjon. Framstillingen ovenfor er i høyeste grad subjektiv og preget av mitt politiske syn. Jeg skildrer min opplevelse av dagens politikk, og denne personlige og subjektive opplevelsen kan INGEN ta fra meg! Men selvsagt er et fullt lovlig å være totalt uenig i det budskapet jeg formidler.)

Lenker til tidligere skrevne “politiske artikler”:

Lenker:

Koronakrisen (regjeringen reagerte noe tregt og vilkårlig!):

Fremskrittspartiet-lenker (linker):

Om formuesskatt og økte forskjeller:

Artikkel første gang publisert 28. oktober 2014, senere oppdatert og utvidet.