Forsvarstale for barnevernet

Familielykke

Jeg har i denne artikkelen lyst til å komme med en forsvarstale for barnevernet relatert til saker om omsorgsovertakelse. Barnevernet fortjener masse applaus og ros for at de orker å stå på for barns beste mens det “stormer” i media, aktivistmiljøer, politiske og religiøse miljøer. Barnevernet gjør i grove trekk en meget god og viktig jobb. Svært få, om noen i det hele tatt, av de tilsatte i barnevernet er sadistiske og “onde” i sin jobbutførelse.

Jeg er MØKKA LEI av blant annet TV 2 sin ensidige nyhetsdekning rundt de “stakkars” foreldreparene som “uten grunn” fratas omsorgen for sine barn. Kun deler av sakskomplekset blir belyst. Vi får bare se en side av saken, og det spilles i stor grad på følelser og et svært dårlig og lite faktagrunnlag. På sviktende grunnlag får man sympati for de gråtkvalte biologiske foreldre støttet av øvrig familie som står i fare for å bli fratatt barna. Selvsagt står ingen biologiske foreldre fram og innrømmer sannheten at de ikke duger til å gi barna en god og trygg oppvekst.

Aktivist- og konspirasjonsmiljøer mot barnevernet har jeg heller ingen sans eller sympati for.

Jeg tror at det norske barnevernet ofte har rett og at de ulike kritikerne tar feil. Jeg tror faktisk at Norge ligger langt framme med å sikre barnas rettigheter og vern, hvor omsorgsovertakelse noen ganger er til det beste for barnet det gjelder. Jeg tror at andre land kan lære av Norge, og at også en god del andre land på sikt vil få et barnevern mer likt det norske.

Det norske barnevernet fortjener å bli framsnakket!

En del av den tabloide nyhetsdekningen av kompliserte barnevernssaker rundt omsorgsovertakelse er enkelt og greit fordummende journalistikk. Allerede i grunnskolen lærte vi å skrive resonnerende/drøftende stil. Det var tilnærmet “stryk” hvis vi hadde gjort en så dårlig jobb som journalistene ofte gjør. Flere eller helst alle sider av en sak bør bli belyst, for og imot må drøftes før konklusjon trekkes. Dette er langtifra tilfellet med medias dekning av barnevernssaker. Kun en liten del av sakskomplekset kommer fram i media, men likevel gjøres det kjappe konklusjoner rundt at barnevernet ikke gjør en god nok jobb.

Først som sist: Barnevernet stjeler ikke unger fra gode foreldre, og omsorgsovertakelse i regi av barnevernet finner kun sted i ytterst alvorlige tilfeller av omsorgssvikt og/eller mishandling av barna. Barnevernet jobber for å oppnå barns beste på en god og profesjonell måte.

Selvsagt kan barnevernet innimellom feile i sin jobbutførelse. Det er da tross alt menneskelig å feile. Noen geografiske forskjeller mellom ulike kommuner og fylker kan også forekomme. Enkelte mindre barnevernskontorer kan nok slite med manglende utdannelse, erfaringer og kompetanse blant sine ansatte. Alt er ikke rosenrødt innenfor barnevernet heller. Uansett er min påstand at barnevernet i de fleste saker gjør en god og viktig jobb til barnas beste.

Landets velfungerende barnevern er slik jeg ser det noe av Norges stolthet.

 

Innenfor barnevernet jobber det i hovedsak bra utdannet og faglig kvalifisert personell. Yrkesgrupper som er representert omfatter blant annet sosionomer og barnevernspedagoger (bachelor- eller mastergrad). I tillegg finnes det en og annen pedagog og enkelte psykologer.

Det er snakk om spesialister som kan masse om barn, unge og deres familier når vanskelige livssituasjoner oppstår. Omsorg, hjelp, trygging av oppveksten, forebygging, konfliktløsing m. m. foreligger det god kompetanse på. Jeg har mye mer tro på deres vurderinger enn hylekoret med motstandere av barnevernet.

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) sin problemløsning for barnevernet har jeg liten tro på. (Partiet KrF og Ropstad er ikke på min favorittliste akkurat!) Jeg tviler på at kompetanseheving i form av flere med mastergrad innenfor barnevernet har så mye betydning fra eller til. Det er ikke “fagidioter” som løser problemene. Personlig egnethet, gode menneskelige egenskaper og empati er vel ofte vel så viktig som utdannelse i slike jobber.

Nok antall ansatte, samarbeidsmuligheter, stort nok handlingsrom og romslige økonomiske rammer har også stor betydning, og likeså ansatte med erfaringer / stort erfaringsgrunnlag. Muligens bør det heller rettes systemkritikk mot det politiske, mot fylkesnemndene (kvaliteten og kompetansen) og BUF (Bufdir og Bufetat)?

Dokumentasjonskravene øker alle steder i samfunnet, og her har nok muligens enkelte barnevernsansatte en vei å gå. De må bli flinkere til å dokumentere, observere, forhandle og argumentere, slik at det vinner fram med sine tiltak i barnevernsnemndene / fylkesnemndene og i eventuelle rettssaker. Imidlertid tror jeg ikke hvilken grad man har – bachelor eller mastergrad – nødvendigvis har så stor betydning for kvaliteten.

Jeg er også redd for politikere som vil blande seg inn med lovnader rundt modernisering, opprydding eller “revolusjoner” innenfor barnevernet. Politikere bør være forsiktige med å blande seg for mye inn. Barnevernet bør i størst mulig grad være fristilte fra politisk styring. Barnevernet bør ha sin uavhengighet og ikke være et middel for å tilfredsstille vekslende politiske mål og visjoner. Man bør i større grad stole på faglig kompetanse og ekspertise innenfor barnevernet enn på svingende politikere og politiske vinder.

La de ansatte innenfor barnevern få gjøre jobben sin. Hetsing, mobbing, trusler, svertekampanjer og uthengning av barnevernansatte er helt uakseptabelt. En viss diskusjon rundt hvordan barnevernet skal være organisert må tåles, men ikke når det går så langt at det rett og slett blir ulevelig og ubehagelig for dem som har viet sitt arbeidsliv til barns beste i form av barnevernsarbeid. Facebook-grupper slik som “Vi som hater barnevernet” hvor det oppfordres til å henge ut saksbehandlere med navn og nummer er langt over streken og har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Hatgrupper mot barnevernet kan ikke tas på alvor når hets og trakassering mot ansatte i barnevernet legitimeres. Videre er de resistente mot fakta og driver med sine konspirasjonsteorier.

Det er ganske så skremmende å se alt hatet, hetsen og mistilliten som rettes mot barnevernet via sosiale medier (Facebook m. m.). At barnevernet utsettes for slik uthenging bare for å gjøre jobben sin på en profesjonell måte er egentlig ganske så uhørt og ufortjent.

Ytringsfriheten i Norge skal ikke misbrukes til å framsette ovenfor barnevernsansatte skremmende trusler (om f. eks. vold og/eller drap), stygge uthenginger, personangrep og/eller mobbing. Alskens konspirasjonsteorier kan man også godt si nei takk til.

 

Det hevdes fra konspirasjonsmiljøer på nettet (hatgrupper mot barnevernet osv.) at barnevernet og staten i Norge driver med grove menneskerettighetsbrudd. Vi lever i et rettsløst samfunn sies det. Noen klarer til å med å påstå at barnevernet stjele barn fra sine foreldre. Slike anklager kommer også fra støttespillere i andre land og stater, slik som Tyrkia, Russland, Slovakia, Tsjekkia, Romania, Emiratene, Polen og diverse andre land fra den tidligere østblokken osv. Dvs. fra land som slettes ikke har noen god “statistikk” å vise til når det gjelder etterlevelse av menneskerettigheter. En del av disse landene har en del å ordne opp i rundt verdig behandling av mennesker i sitt eget land før de begynner å kritisere og belære Norge.

Aktivistgruppene presenterer sine selektive skremselshistorier om barnevernet revet ut av sin sammenheng. Gruppene kan som nevnt vise til tvilsomme internasjonal støtte som også er enige i at Norge driver med menneskerettighetsbrudd. Et svært forvrengt virkelighetsbilde preget av konspirasjonsteorier presenteres. Lite tyder på at det slike grupper står for er til barns beste.

Fakta er at Norge har en høy rettssikkerhet for barn, og vi ligger bra an på rankinger over menneskerettigheter. Tilliten overfor barnevernet er heller ikke så verst i den norske befolkningen, selv om aktivistgruppene og TV 2 prøver å bryte ned denne så godt de kan med sine ensidige angrep mot barnevernet. Jeg håper ærlig og oppriktig at aktivismen ikke må få lov til å svekke tilliten til staten og det offentlige av alt dette konspirasjonsvåset.

Også i form av TV-“dokumentar” blir barnevernet kraftig kritisert. BBC-“dokumentaren” til Tim Whewell med tittelen “Norway’s Silent Scandal” er neppe verdt å se ut fra hvor ubalansert den virker til å være ifølge omtaler.

Det ligger vel i den norske kulturen og verdisettet at vi ønsker å beskytte og bry oss om barna og de unge. Vi vil gi dem best mulig oppvekstsvilkår. For å sikre dette må barnevernet noen ganger gå drastisk til verks. Det er barna som skal beskyttes og vernes, og ikke de voksnes ønsker, behov og status.

Når det gjelder en del av sensasjonssakene innenfor barnevern som TV 2 med flere har dekket kan mye sies om dekningen. Det er og blir en ensidig dekning sett fra de biologiske foreldrenes perspektiv, der TV / medier prøver å skape sympati med foreldrenes situasjon. Barnas beste er ikke nevneverdig i fokus.

Etter mitt syn skal man ikke se mange minutter på de intervjuede (eks-) foreldrene for å forstå at det var helt riktig at de mistet omsorgen for sine barn. Det skinner ofte igjennom – for menneskekjennere – at det er foreldre som ikke er egnet til å gi barna det de trenger av omsorg, oppfølging, kjærlighet etc. i deres oppvekst.

Europarådet sin kritikk mot norsk barnevern og praksisen

Jeg er kjent med at Europarådet sommeren 2018 har vedtatt en resolusjon om barns og familiers rettigheter, som også inneholder en god del kritikk mot norsk barnevern. Det hevdes at for mange tvangsovertakelser (omsorgsovertakelser, les fosterforeldre/fosterhjem etc.) finner sted i Norge. Barn skal skilles fra foreldrene som helt siste utvei etter at andre tiltak har blitt utprøvd, og barna skal gjenforenes med sine biologiske foreldre så snart råd er. Barns nære familie skal konsulteres og benyttes i barnevernssaker og som f. eks. fosterhjem, så sant det er mulig.

Det som nok kan være en utfordring er den forskjellige praksisen fra kommune til kommune. Å få til en mer lik og enhetlig behandling av like saker på tvers av kommunene bør være mulig. Ja takk til likhet for loven. Akkurat dette støtter jeg også opp om.

Jeg synes nok kritikken i sin helhet fra Europarådet IKKE er helt berettiget. Det virker som om rådet setter familien og de biologiske foreldrenes beste foran barnas beste. Strengt tatt er alt dette som Europarådet uttaler allerede på plass i norsk lovverk og praksis. Hovedregelen er at barn vokser opp i sin familie, og det skal svært mye til for at en omsorgsovertakelse igangsettes. Dette er siste utvei etter at alt annet har blitt forsøkt. Det er også praksis for å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan fungere som fosterforeldre når dette er påkrevd.

I praksis er det ikke barnevernet alene som tar alvorlige og store beslutninger om omsorgsovertakelse. Både sakkyndig personell og ikke minst fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker er inne i bildet. En del av sakene blir også kjørt gjennom rettssystemet, hvor ikke nødvendigvis de biologiske foreldrene «vinner» rettssaken.

Mer om saken: TV 2: – Resultatet av møtet med barnevernet avhenger av hvilket kontor du møter

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD)

En del barnevernssaker har i de senere år blitt innklaget til menneskerettighetssdomstolen (European Court of Human Rights). Kun noen få av sakene er avgjort foreløpig, men det har vært noen tilfeller hvor Norge har fått kraftig kritikk fra nevnte domstol. I denne instansen og i Europa forøvrig kan det virke som om det biologiske prinsippet går langt foran barnas beste / barnas egne rettigheter.

Norge må nok rette seg etter dommene fra domstolen, og jeg er redd at dette ikke vil være til barnas beste. Negative dommer fra nevnte instans kan godt medføre at norsk barnevern blir satt tilbake i tid. Jeg er sterkt skeptisk til domstolens partiskhet med biologiske foreldre.

I kommentarene i slutten av denne artikkelen ligger det en kommentar fra Jasper. Han henviser til en konkret sak behandlet av EMD i september 2019, som Norge tapte. Det ble i dommen påpekt saksbehandlingsfeil eller i hvert fall feil / svakheter (alvorlige mangler) i den norske beslutnings- og rettsprosessen. Barnets rettssikkerhet og en rettferdig beslutningsprosess var ikke godt nok ivaretatt, og da muligens heller ikke barnets beste.

Tja, fortsatt er jeg usikker på om jeg helt “stoler” på EMD. Det er og blir subjektive vurderinger og avveininger uten fasit, og de i EMD er som tar beslutningene er preget av kulturen i sitt hjemland. Disse kulturene har helt sikkert har et ganske annet syn på barnevern og barns beste enn det vi nordmenn har. Svært skeptisk til hva som vektlegges, bevisene og hvor objektivt det virkelig blir. Er det virkelig barnet først som vektlegges høyest?

Kan ikke den Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) holde fred? Desember 2019 meldes det:

Det “går” på mangel på eller for lite samvær med biologiske foreldre, og det hevdes at menneskerettighetene og retten til familieliv har blitt krenket.

Beklageligvis skjer det for tiden en uheldig utvikling, hvor norske myndigheter velger å gjøre totalt knefall for EMD. Regjeringen ved barneminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) har visstnok sendt ut beskjed til landets kommuner om å ta hensyn til dommene fra EMD og fra høyesterett. Dette innvirker også på avsigelsen av dommer i de lavere rettsinstansene (tingrettene og lagmannsrettene + fylkesnemndene).

Litt om hva regjeringen tenker rundt saken:

Selv håper jeg snart på at vi får en ny regjering – eller i hvert fall en regjering uten KrF – slik at vi kan få en god og fornuftig politikk på området, og hvor vi ikke framstår som dumme nikkedukker for EMD.

En siste bekymring er at økte kvoter med samvær med biologiske foreldrene samt større rettigheter til dem vil medføre problemer med å rekruttere fosterforeldre. Det vil uansett i en god del barnevernssaker være behov for en ny familie til barna (pga. alvorlig omsorgssvikt), og hvis alt strammes inn og det blir masse nye ulemper med å være fosterforeldre blir det neppe mange som melder seg til tjeneste for å gjøre en slik jobb.

Og nok en gang: Kan ikke snart Europarådet, Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) og Strasbourg holde fred? August 2020 meldes det:

Samt en “ekspert” som mener:

Endelig et bra innlegg som går “den andre veien”:

Litt både og juli 2021:

Ny runde september 2023:

Jeg skulle ønske meg at norske myndigheter oftere tenkte slik: Fuck EMD! Ignorer de villedende dommene som kommer derifra!

 

Via media og “barnevernhatere” høres det av og til ut for at en “crazy” saksbehandler sitter alene på sitt mørke og lukkede kontor og tar en masse dårlig begrunnede beslutninger. Det høres nesten ut for at barnevernsarbeiderne kun er ute etter pur faenskap og å utøve syk maktmisbruk. Hvilken makaber glede skulle en barnevernansatte saksbehandler ha av å ta fra foreldre barn uten noen god grunn?

Selvsagt er alle slike konspirasjonsteorier rundt barnevernet langt fra sannheten! Ofte er det aktivt teamarbeid, observasjoner, hjemmebesøk, forsøk med mindre tiltak, sakkyndige vurderinger osv. som ligger bak beslutningene som foretas. Ved langvarige omsorgsovertakelser må Fylkesnemnda inn i bildet, og det er muligheter for å bringe saker inn for retten hvor advokatene gladelig står klare til å valse ned barnevernet. Komplekse og grundige prosesser med mange personer involvert ligger til grunn før alvorlige tiltak blir iverksatt.

Heldigvis for barnas beste kan ikke barnevernet forsvare seg ute i media. De ansatte kan ikke snakke åpent om enkeltsaker og enkeltpersoner, da deres taushetsplikt (gradert informasjon) hindrer dette. Heldigvis er det strenge regler rundt personvern og verning av privatlivets fred for det enkelte barn. Barna er en svak gruppe og må beskyttes mot grafsingen til media og andre forståsegpåere. Slik må og bør det være.

Personlig er jeg redd for at all kritikken som har blitt retter mot barnevernet i den senere tid gjør dem redde for å gripe inn ofte og tidlig nok. Barnevernet følges med argusøyne av media, kritikere, foreldre, forståsegpåere og ikke minst advokater. Dette kan bidra til en viss handlingslammelse for barnevernet som igjen går ut over barna og de unge. Det er slettes ikke rart at enkelte saksbehandlere vegrer seg for å sette i verk kraftfulle tiltak da dette kan være starten på et kjør uten like mot den stakkars ansatte barnevernsarbeideren. Imidlertid skulle jeg ønske at barnevernet i litt flere saker setter inn sterkere lut tidligere enn det som er normalen pr. nå.

Nei, det er nok heller et problem at barnevernet ikke griper kraftig nok og tidlig nok inn. Barnevernet er ikke noe man skal frykte for dem som tar seg normalt bra av barna sine. Påstander om at enkelte må leve med konstant frykt for at barnevernet ved hjelp av politiet skal komme å “kidnappe” barna uten grunn blir bare useriøst tullball.

Jeg ser ikke noe behov for en stor endring eller revolusjon innenfor barnevernområdet, og jeg kan ikke i det hele tatt forstå at noen i fullt alvor vil ha barnevernet nedlagt. Barnevernet er neppe så ute av kontroll som enkelte motstandere vil ha det til. Min hypotese er og blir at vi har et tålig bra barnevern i Norge.

FNs barnekomité og barnekonvensjonen

FN mener fortsatt at Norge bryter barnekonvensjonen på enkelte områder, blant annet innenfor omsorgsovertakelser i barnevernet. Alternative hjelpetiltak benyttes for lite, etnisk forskjellsbehandling, søsken blir ikke plassert i samme fosterhjem og henting av barna etter akuttvedtak skjer noen ganger på en for brutal måte.

Likevel velger jeg å stå fast med min hovedkonklusjon om at vi har et bra fungerende barnevern og gode oppvekstsvilkår for barn flest. (Muligens er det Norge som gjør ting på rett måte, og andre sammenliknbare land som gjør feil? Muligens er det Norge som ligger lengst framme i en fornuftig barnevernspolitikk?)

Kilde: Aftenposten: Norge bryter fortsatt barnekonvensjonen. Fem områder hvor det svikter. (Geir Kjell Andersland, fylkesnemndsleder og politiker for Venstre).

 

Via media hører vi om utenlandske protester mot det norske barnevernet. Kritikken kommer etter at barnevernets omsorgsovertakelse rammer personer som opprinnelig kommer fra disse landene. Ofte bygger denne kritikken på manglende kjennskap til hvordan norsk barnevern og Norge fungerer. Videre forstår de neppe norsk kultur og norsk offentlig system. I mange land er det stor mistillit og skepsis til det offentlige, mens i Norge er det i hovedsak ikke slik. Offentlige etater gjør normalt sett en god og ryddig jobb som ikke bidrar til å skape mistillit blant folk flest.

Som tidligere nevnt tror jeg Norge ligger langt framme når det gjelder barnevernet, og ikke minst dette å sikre barna gode og trygge nok oppvekstvilkår. Barna skal beskyttes, og ikke primært de voksne! I Norge aksepteres det ikke at barn blir betraktet som de voksnes eiendeler som man kan gjøre hva man vil med. Barnas selvstendighet og deres egne personlige rettigheter vektlegges heldigvis sterkt i kongeriket Norge. Jeg er overbevist om at mange andre land har noe å lære der fra Norge.

På nettet (diskusjonsfora, nettsider og sosiale media) florerer det med tullete støtteerklæringer for biologiske foreldre og ikke minst hatgrupper mot barnevernet. Jeg har sagt det før og gjentar det så gjerne: Folk er alt for lite kritiske med sine støtte- og protesterklæringer. Det blir mye følelser og lite fakta. Nordmenn begynner snart å oppføre seg like dumt som stereotype amerikanere. Og: Fanatiske motstandsgrupper / sider mot norsk barnevern på nettet kunne med fordel ha blitt fjernet. De gir ikke et sannferdig bilde av virkeligheten.

Enkelte uttrykker med stor overbevisning på nettet (kommentarfelt, sosiale medier osv.): “Stopp barnevernet”. Jeg vil heller si det helt motsatt: “Stopp barnevernshaterne” og “Stopp hetsen mot barnevernet”. Barnevernet gjør en særdeles viktig jobb. Mye dårlig begrunnet hat, hets og tullball mot barnevernet spres via nettet, samt via konspirasjonsteorier. Norge er slettes ikke en lovløs “forbryterstat” mot barn og menneskerettigheter. Ikke-berettiget eller ufortjent uthenging, mobbing, hets og hat rettet mot barnevernet er uakseptabelt!

Barns beste med gode oppvekstvilkår bør få trumfe menneskerettighetene til de voksne i mine øyne. Barn skal få slippe omsorgssvikt og overgrep, selv om dette medfører mer eller mindre brutt kontakt mellom barn og biologiske foreldre. I en del tilfeller er det ikke til barnas beste med mye samvær / kontakt med de opprinnelige foreldrene, og barna har det rett og slett best f. eks. i et fosterhjem.

I forbindelse med at barn blir plassert i fosterhjem blir det laget avtaler – samværsavtaler – for hvor ofte og hvor lenge de biologiske foreldrene / opprinnelige foreldrene skal få ha samvær med barna. I en del alvorlige tilfeller av omsorgssvikt forstår jeg meg ikke på hvorfor de opprinnelige foreldrene skal ha krav på slikt samvær. Det virker bare traumatiserende for barnet og har liten hensikt, da barnet neppe skal tilbakeføres til de biologiske foreldrene. På den andre siden har man samværssabotasje, som heller slettes ikke er bra.

Ekstra skuffet blir jeg over at profilerte kristne og kristenledere kaster seg inn i debatten og støtter 100 % opp rundt (biologiske) foreldre som står i fare for å bli fratatt sine barn. Hvordan kan disse kristne støttespillerne vite nok om sakskomplekset til å kunne hevde at barnevernet tar feil mens de biologiske foreldrene har rett og er engler? Alle foreldre er ikke gode og snille mot sine barn, og dette gjelder også blant kristne foreldre med biologiske barn. Enkelte er uegnet til å ha omsorg for barn enkelt og greit. Barnevernet er mye bedre til å vurdere dette enn noen “gladkristne tullebukker”.

Jeg har lagt merke til engasjementet med negativt fortegn fra Kristenkoalisjonen (Kristen Koalisjon Norge, KKN) og Søkelys (og til dels MorFarBarn). Spesielt Jan-Aage Torp og Kristen Koalisjon Norge har hatt den reneste “vendettaen” (“blodhevn”) mot norsk barnevern. Det overdrives med svartmaling, og statistikk og fakta misbrukes og/eller gjengis feil for å støtte deres “verdensbilde”. Kampen til KKN slik jeg ser det er ensidig, subjektiv og dårlig begrunnet. De hevder at de tjener evangeliet og jobber for Jesus, men de vil ikke at barn som har opplevd omsorgssvikt skal få hjelp. Uforståelig todelt syn dette her!

KKN hevder: “Vi står med familiene.” Joda, de kjemper for et visst ubalansert voksenvern, men barnevernet er det verre med. Noe “sløvt” at andre kristenledere samt media bare lar alt dette passere i stillhet uten motsigelser, dvs. stilletiende er de med på å legitimere galskapen fra KKN sin side. Jeg noterer meg (og ler av det!) at Jan-Aage Torp / Kristen Koalisjon Norge (KKN) mener at barnevernet i Norge baseres på kommunistisk ideologi.

Torp allierer seg blant annet med ekstreme organisasjoner og personer i Polen m. m. Jeg tviler sterkt på at polske regler og tenkesett er noe for oss nordmenn å ta etter. Jeg anser i hvert fall ikke dette landet som noe moderne og bra ideal for oss når det gjelder barnevern og barns oppvekstvilkår, og ting tyder på at demokratiet mer eller mindre er på hell i Polen.

Lederen av KKN – Jan-Aage Torp – har ikke akkurat noen stor troverdighet eller sannhetsgestalt i barnevernssaker. To av hans barn (nå voksne) har uttalt seg om oppveksten, som mest minner om alvorlig omsorgssvikt overfor barna slik jeg ser det. Dobbeltmoral som er tingen og malen her, hvor i hvert fall ikke barns beste teller!.?

Et knakende bra innlegg MOT barnevernsvåset til KKN er dette:

Min kommentar til innlegget:

  • Muligens kanskje kan enkelte deler av barnevernet forbedres noe, men jeg tror absolutt ikke KKN-gjengen med venner er de rette personene til å bistå i dette arbeidet. Deres konspirasjonsteorier, usannheter og ensidige saksdekning gagner ikke saken.

Kristen Koalisjon Norge (KKN) og barnevernskampen

Et meget interessant og velskrevet innlegg med høy grad av objektivitet:

Nedenfor følger en “salig” blanding av sitater og fri gjengivelse (og mine fortolkninger) av innholdet fra innlegget:

  • Omhandler pastor Jan-Aage Torp og “folkebevegelse” eller mer enmannsforetaket Kristen Koalisjon Norge (KKN).
  • KKN er en plattform for nettverksbygging rundt konservative, patriarkalske «familieverdier, inkludert en intens og aggressiv kamp mot norsk barnevern.
  • Noen allierte:
    • Den ekstreme, katolske organisasjonen Ordo Iuris i Polen og de norske psykologene Einar C. Salvesen og Joar Tranøy.
    • En demonstrasjon i samarbeid med “Verdipartiet” har blitt annonsert, og dette partiet fortoner seg som teokrati light.
    • Henter også støtte fra “familielobbyen” i religiøst konservative, politisk ny-autoritære miljøer i Øst-Europa. Lobbyen er en brokete forsamling eller allianse.
    • Torp forsvarer den polske konsulen Slawomir Kowalski (norsk UD nettopp har erklært ham “persona non grata”, uønsket i tjeneste i Norge pga. sin truende oppførsel).
    • Torp skal visstnok på besøk (“studietur”) til Ungarn. Statsminister Viktor Orbán, det nasjonalkonservative Fidesz-partiet og politikken i landet som vil bygge ned demokratiet er visstnok forbilder å se opp til.
    • KKN har foretatt diverse kontroversielle prisutdelinger.
  • Pressens oppgave bør være å titte Torp og organisasjonen i kortene.
  • I det siste har Torp også angrepet avisen Norge I DAG (og indirekte Finn Jarle Sæle), så muligens har han mistet en tidligere alliansepartner?
  • Det mest bekymringsfulle er den svartmalingen av norsk politikk og samfunnsliv som deles i sosiale medier til utenlandske lesere. (KKN og Torp har MANGE følgere i sosiale medier.)
  • Han har kommet med kraftige angrep og sterkt kritiske uttalelser mot Erna Solberg og Kjell-Ingolf Ropstad.
  • Støttespiller med Inger og Jan Hanvold, TV Visjon Norge.

Forfatteren mener neppe at barnevernet er ufeilbarlige eller bør spares for all kritikk. Imidlertid blir det helt feil at KKN-lobbyen skal “styre showet” og påvirke debatten. Hvis denne gjengen blir hørt på kan dette medføre at norsk barnevern bringes tilbake til «steinalderen». Det blir vel også mer et diktatoriske voksenvern enn et reelt barnevern.

Hjelpes meg! KKN står også bak noe de kaller for “Ombudsman for familien – Ombudsman i Norge”. Tjenesten går ut på at de engasjerer seg i barnevernssaker (omsorgsovertakelse) på de biologiske foreldrenes side, med sin støtte og hjelp. (Og ja: De kaller det for Ombudsman, dvs. mann med en n, altså feilstavet.)

At de har fått med seg noen fageksperter på laget forundrer meg ikke så veldig mye. Det finnes masse “rart” og “rare eksperter” også innenfor psykiatere, psykologer, pedagoger, atferdseksperter, jurister og andre sakkyndige / faglige profesjoner.

KKN med Jan-Aage Torp i fronten hevder at det er en anti-familiebevegelse som preger samfunnet og myndighetene. Nok en gang utvises klokketro på at en biologisk dysfunksjonell kjernefamilie med alvorlig omsorgssvikt er bedre for barnet enn en omsorgsovertakelse. A4-familieliv og voksenvern er viktigere enn barns beste. Barnevernet og Fosterhjemstjenestene er nok bare “herk” i hans øyne, instanser som bryter opp familier.

At Jan-Aage Torp skal framstå som ekspert på barnevern blir helt totalt feil og lite troverdig. Den mannen er ikke den rette å snakke om barn, barns oppvekstsvilkår og barnevern. Grunnen til dette er det vi har fått høre om sønnens oppvekstsvilkår – Anders Torp – med det som vel må kunne kalles for åndelige overgrep.

Også greit å lese: Fri tanke (HEF): Norske kristne knytter bånd til barnevernsmotstandere og øst-europeiske nasjonalkonservative. Ellers har jeg skrevet mer om Kristen Koalisjon Norge (KKN) og Jan-Aage Torp i en tidligere artikkel.

Også verdt å kaste et blikk på:

Også i denne artikkelen er Kristen Koalisjon Norge (KKN) og Jan-Aage Torp nevnt. Fra oppsummeringen tar jeg med meg følgende avsnitt:

  • “Det er også spesielt å se at det hentes støtte fra talspersoner og organisasjoner i utlandet som er i sitt vesen er antidemokratiske, som er imot abort, kvinnefrigjøring, skilsmisser og religionsfrihet. Dette er mennesker som ikke har barnas beste i tankene eller av menneskerettigheter, eller de er opptatt av det i den grad det tjener deres egne interesser. Det er rimelig spesielt å være vitne til at personer og aktivistgrupper fremstår som nyttige idioter for myndigheter og organisasjoner i land som har en vesentlig dårligere track record hva gjelder å etterleve menneskerettighetene enn det vi har. “

 

Jeg tviler innimellom på om såkalte psykologer, psykologspesialister, “menneskerettsforkjempere”, “eksperter” og sakkyndige alltid vil barns beste, og at de virkelig er så eksperter og sakkyndige som de selv tror. Det finnes i hvert fall enkelte av dem som ser ut til å ha sin egen agenda rundt å knuse barnevernet eller å reformere det allerede bra fungerende norske barnevernet.

Jeg har null tillit til slike partiske “eksperter” med sine egne agenda og korstog mot barnevernet. En slik kar er f. eks. psykolog Einar Salvesen. Han står og i leddtog med og er venn med Jan-Aage Torp og KKN.

Noen hevder at barnevernet er spesielt etter å ta kristne foreldre (troende, religiøse). Dette er i hovedsak tull og vås. Barnevernet griper ikke inn før det er snakk om en større form for omsorgssvikt. Imidlertid er jeg selv skeptisk til at barn skal få lov til å vokse opp i familier som er ekstremt religiøse som bikker over mot det fundamentalistiske, f. eks. hos foreldre og familier innenfor den ekstrem-karismatiske leir.

Ekstremt religiøse – det være seg kristne eller muslimer – bør gås ekstra godt etter i sømmene. Åndelig voldtekt i form av alvorlige skremsler om helvete og “åndelige fyllefester” er ikke noe mindre barn bør oppleve eller være del av. Mentale overgrep mot barn i religionens navn eller religiøs skadelig påvirkning av barn bør absolutt ikke bli akseptert, og da heller ikke i kristendommens eller Bibelens navn. Religiøst baserte overgrep mot barn har vel ofte blitt oversett eller bagatellisert.

Mer kritikk av barnevernet fra Jan-Aage Torp og hans allierte

Jan-Aage Torp og Kristen Koalisjon Norge (KKN) gir seg ikke med kritikken av norsk barnevern. De har nemlig klart å få med seg verdens ledende kristne TV-kanal i kampen mot norsk barnevern, dvs. The Christian Broadcasting Network (CBN) og deres CBN News. Jeg “låner” følgende Facebook statusoppdatering fra Levi Fragell lagt ut 19.07.2019:

Norsk barnevern – et system av ondskap?

CBN News sin egen dekning av saken:

Psykologen Einar Salvesen er med på “showet”, og det hevdes at barnevernet har blitt et system av ondskap. Hele barnevernet bør visstnok nedlegges ifølge “ekspertene” til Jan-Aage Torp. Litt av en drittpakke mot norsk barnevern, og snakk om å bidra til å svekke Norges omdømme i utlandet basert på en fantasisak og en konspirasjonsteori. Barnevern er fortsatt svært viktig, og ikke kun foreldrevern og voksenvern som den her gjengen ønsker seg.

Jeg blir rett og slett matt av slikt vås.

 

Og det finnes også mer og annen kritikk av barnevernet ute på det store nettet:

Vektertårnet – Om barnevernet

I forbindelse med artikkelen “Guds straffedom, dommedag og endetid” har jeg nevnt bloggen Vektertårnet. Den eller de som står bak nevnte “gullkorn-blogg” har også sine konspirasjonsteorier (konspirasjonsinspirerte meninger) om det norske barnevernet. F. eks. i denne artikkelen:

=> Status pr. 07.06.2020: “Bloggen er slettet | Beklager, bloggen på gullkorn77.blogspot.com er fjernet. Denne adressen er ikke tilgjengelig for nye blogger.”

Noen momenter:

  • Det hevdes at Stortinget har låst seg inn i en boble og nekter å prate eller å diskutere om barnevernet, noe som visstnok er udemokratisk politikk og som tyder på at myndighetene skjuler noen ting her.
  • Statens barn nevnes. Barn læres opp til å være lydige mot staten, og ikke mot sine foreldre.
  • Nyutdannede barnevernspedagoger blir ferdig indoktrinert i marxistisk og sosialistisk ideologi.
  • Stasi-byråkrat nevnes, med myndighet til å ødelegge en hel familie.

Hjelpes meg. Det blir så søkt at det nesten blir morsomt.

Forfatter av innlegget utviser ikke all verdens mye kunnskap om området som vedkommende uttaler seg om. F. eks. er barnevernet kommunalt, og ikke statlig som innlegget insinuerer. Når en omsorgsovertakelse finner sted blir barna som oftest plassert i private hjem (med tilsyn og oppfølging etc. fra det kommunale barnevernet) og ikke på statlige institusjoner.

Instanser slik som fagorganet/fagdirektoratet Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet), Bufetat (Barne-, ungdoms- og familieetaten), Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker og Fosterhjemstjenester er statlige. Det er rett nok. Rammer, retning, lover og regler settes av det politiske, men i det daglige er slike instanser ikke direkte politisk styrte på detaljnivå.

 

Kampen mot det “slemme” norske barnevernet: Det påstås at barnevernskritikerne engasjere seg for dem som urettmessig har blir “forfulgt” av det norske barnevernet. Jeg vil nå heller hevde at det enkelte av de mest ekstreme aktivistene driver med er hat, hets, undergraving av autoriteten til barnevernet, latterliggjøring av kvalifisert personell og offentlige tjenestemenn i en viktig avdeling/etat. En og annen psykolog (ekspert på psykologi) er også med i “hylekoret”, noe som vitner om dårlig dømmekraft.

Det blir tull og vås når aktivistene påtar seg offerrollen og påberoper seg å ha blitt utsatt for uberettiget kritikk når noen sier imot dem. Barnevernhaternes forfølgelse og uberettigede kritikk av barnevernet ser jeg ingen grunn til å støtte opp om. Integritet meg her og der. Barnevernet på sin side driver IKKE med planlagt og ubegrunnet forfølgelse av norske foreldre.

Feilvurderinger innenfor barnevernet kan finne sted, og likeså enkelte saksbehandlingsfeil. Litt selvkritikk og kritisk blikk mot egen virksomhet kan være fornuftig innenfor barnevernet. Likevel er det liten grunn til å dømme hele barnevernet nord og ned. Vandetta mot norsk barnevern fører ikke noe bra med seg, og det hjelper ikke barna som ikke har det bra. Barna trenger beskyttelse mot skadelige omgivelser, manglende muligheter for utvikling og omsorgssvikt, uavhengig av hva aktivistene mot barnevernet måtte mene.

For balansens skyld gjengir jeg følgende sitat fra Gro Hillestad Thune sitt innlegg på DagensDebatt.no:

  • “…norske myndigheter og politikere lider av alvorlig berøringsangst i møte med alle former for kritikk av barnevernet.”

Det beste for et barn er ikke for enhver pris å bo hos sine biologiske foreldre. Blodsbånd løser ikke alle problemer. Barn fortjener en god og trygg oppvekst med masse omsorg, empati, støtte og kjærlighet. Når enkelte foreldre ikke er i stand til å innfri dette bør barnevernet gripe inn. Naivt syn på dette med biologiske barn og blodsbånd slik som stiftelsen MorFarBarn forfekter tar jeg sterk avstand fra.

Mantraet om familien først, familien er samfunnets viktigste grunnstein og at familien er det mest verdifulle vi har provoserer meg innimellom. I utgangspunktet er jeg jo selvsagt enig, men i en del tilfeller er den biologiske familien mer til skade enn til glede for et barn.

Omsorgssvikt kan påføre barn store fysiske og/eller skader, og helse samt utvikling kan settes i stor fare. Omsorgssvikt kan deles inn i fire grupper:

  • vanskjøtsel (mangel på omsorg)
  • fysiske overgrep
  • psykiske overgrep
  • seksuelle overgrep

Også for barnevernet er det siste utvei og det sitter langt inne å gripe inn med omsorgsovertakelse. Selvsagt må det foreligge alvorlig omsorgssvikt (grov vold, rus, seksuelt misbruk / seksuelle overgrep, andre alvorlige overgrep, alvorlige psykiske problemer, psykisk mishandling, grovt manglende omsorgsevne etc.) før et barn fjernes fra sin familie og sine foreldre. Barnevernet vil i mange saker hvor det ikke står om liv og død først prøve mildere tiltak, men når dette ikke fører fram kan omsorgsovertakelse i enkelte tilfeller bli den beste og eneste løsningen. Det kan da være snakk om fosterhjem/fosterforeldre og i enkelte tilfeller institusjonslignende opphold.

Omsorgsovertakelse er absolutt siste utvei, etter at alt annet har blitt vurdert og prøvd ut. Jeg har ingen tro på “røverhistorier” via medier og kommentarfelt / sosiale nettverk om at barnevernet har tatt barn ut av sine opprinnelige hjem uten noen god grunn. Barnevernet stjeler ikke barn og er ikke ute på jævelskap / faenskap, og å ta barn ut fra et hjem og skille dem fra sine biologiske foreldre er og blir siste utvei. Barnas beste og deres ve og vel er og blir det sentrale.

Omsorgsovertakelse skjer jo kun i veldig alvorlige saker. F. eks. kan det være snakk om grov omsorgssvikt, vold, misbruk eller tilsvarende (se tidligere eksempler). Foreldre som ikke er egnet til å være foreldre – ikke klarer å dekke barns basisbehov – kan også være en grunn for omsorgsovertakelse for en kortere eller lengre periode (permanent).

Det har beklageligvis vært noen tilfeller der barn og unge som har blitt flyttet fra sine opprinnelige hjem til fosterhjem / institusjon har blitt utsatt for overgrep og/eller omsorgssvikt i sitt nye hjem. Heldigvis er dette noe som bare unntaksvis inntreffer. Normalt sett får fosterbarn det mye bedre i sine nye hjem med god omsorg, selv om traumer og opplevelser kan skape problemer for barna i mange år. Alt i alt er det mange barn og unge som har fått god hjelp i sitt liv av barnevernet, og det foreligger mange suksesshistorier etter omplassering. Det passer bra å kalle en del av barna som har vært innom barnevernets systemer for løvetannbarn.

Jeg ser for meg at det framover kan bli vanskeligere å rekruttere fosterforeldre. Alle innstramminger som kommer som følge av dommene mot norsk barnevern i Menneskerettighetsdomstolen (se egen omtale) kan bidra til dette, og en annen ting som opptar meg er det økonomiske rundt å være fosterforeldre. Man skal ikke gjøre god butikk på å være fosterforeldre, men det bør likevel være slik at man får dekket kostnadene samt får en viss økonomisk kompensasjon for jobben. Å ha fosterbarn boende hos seg er ofte en ganske så omfattende og arbeidskrevende situasjon, med mye mer oppfølging og tidkrevende prosesser enn det som er normalt i forbindelse med sine egne barn.

Når det gjelder økonomi og økonomisk kompensasjon virker det som om det er litt ulik praksis ute og går. Ut fra det ulike fosterforeldre har uttalt er det en del vilkårlighet, ulikheter og tilfeldigheter rundt økonomisk kompensasjon, og det er til dels store forskjeller mellom det enkelte kommunale barnevernet / barnevernskontoret. Skulle ikke tro de forholdt seg til samme lovverk og regelverk innimellom. Beklageligvis får innimellom kommuneøkonomien til den enkelte kommune – samt økonomene og politikerne – i for stor grad styre barnevernets tiltak og vedtak. (Det burde vært barnas behov som styrte, og ikke økonomien!)

Det hevdes at akuttvedtak og akuttplasseringer benyttes litt vel ivrig i deler av barnevernet. Slike virkemidler skal i utgangspunktet kun benyttes i svært spesielle situasjoner (nødssituasjoner) hvor det virkelig er akutt fare for liv og helse til barnet. Barna kan nok oppleve slike situasjoner som litt vel bråe, plutselige og traumatiske uten muligheter for å forberede seg på det som skjer.

Muligens kan det være noe sannhet i den kritikken at akutte virkemidler benyttes litt vel ofte, men samtidig kan det i en del tilfeller være nødvendig med kjappe inngrep for å redde barn og unge ut av uutholdelige situasjoner. Akuttplasseringene og langtidsplasseringene skal videre godkjennes i fylkesnemndene, noe som skal sikre kvalitet og en “second opinion” på det som skjer.

Det virker som om enkelte er lite opptatt av barnevern og barns beste. Det er visstnok viktigere med voksenvern og å ikke tape ansikt. Enkelte vil ikke ta innover seg de harde realitetene rundt hvor dårlig enkelte voksne kan oppføre seg overfor barn. Ikke alle barn får en trygg og god oppvekst med nødvendig oppfølging og stimulering hos sine biologiske foreldre.

Enkelte kritiserer barnevernet for å ikke yte tilstrekkelig med støtte og hjelp til biologiske foreldre som står i fare for eller har mistet omsorgen for sine barn. Slik kritikk blir bare tull og vås i mine øyne. Barnevernet skal tjene og støtte barna, og ikke de voksne. Vi har et barnevern, og ikke et voksenvern.

Det som bekymrer meg mest er alle de barna som ikke får hjelp eller som får hjelpen alt for seint. Enkelte vegrer seg for å levere inn bekymringsmeldinger når de ser at barn og unge ikke har det bra. Jeg er også noe skeptisk til hvor flinke skoler og barnehager er til å se etter tegn på omsorgssvikt. I hvert fall lærte jeg lite om slikt i min pedagogiske utdannelse. Barnevernet på sin side prøver også ofte relativt milde tiltak først før de alvorlige og noen ganger nødvendige inngripende tiltakene settes inn (omsorgsovertakelse m. m.). Nødvendig bevisbyrde for å igangsette sterke tiltak er forresten også ganske så stor.

Jeg er noe bekymret over hvor redde folk er for å levere inn bekymringsmeldinger til barnevernet. Når man se at et barn ikke har det godt i sitt hjem (dårlige oppvekstvilkår, omsorgssvikt, sterke mistanker om misbruk, rusmisbruk, kriminalitet, vold osv.) bør dette å kontakte barnevernet være den største selvfølge, både for oss privatpersoner og ikke minst for offentlige instanser (barnehager, skoler, SFO, helsesøstre / helse osv.)

Spesielt er jeg sjokkert og skuffet over hvordan dette med ikke-innrapportering kan se ut for å være et relativt stort problem i mindre bygder og bygdesamfunn. Man er så utrolig opptatt av å beskytte og forsvare de voksne “drittsekkene” som man anser som “snille” kjenninger / naboer, noe som medfører at man velger å ikke gripe inn. Man vil ikke bli involvert i eller bli beskyldt for å være “tystere” i en barnevernssak, og enkelte tror alt for godt om andre mennesker. Man vil ikke ta innover seg hvor onde enkelte mennesker kan være overfor sine egne barn.

Det kan også variere hvor “flinke” barnevernet er til å ta imot bekymringsmeldinger. Når enkelte barnevern ikke tillater anonyme bekymringsmeldinger blir det ikke så lett å levere inn en bekymringsmelding. Rutinene for innrapportering bør også være enkle å forholde seg til. Varslerne bør selvsagt beskyttes mot farene for gjenkjenning og represalier fra dem som blir innrapportert til barnevernet. Barnevernet bør undersøke alle varsler som kommer på en grundig og profesjonell måte, og heller relativt kjapt henlegge åpenbart grunnløse anklager.

Tar det aldri slutt kritikken mot barnevernet, og er det mulig å starte i mer feil ende enn det regjeringen gjør? September 2017 vil regjeringen sette barnevernsansatte på skolebenken for å “heve kvaliteten” på jobben de gjør. Målet er blant annet færre omsorgsovertakelser og dermed færre i fosterhjem. God kvalitet på beslutninger og et godt barnevern ønsker jeg meg selvsagt, men jeg er slettes ikke overbevist om at politikerne er på rett spor for å sikre dette.

Personlig mener jeg dette er helt feil vei å gå. Tvert imot er min hypotese at det er store mørketall og at enda flere barn burde ha blitt skilt fra sine biologiske foreldre. Omsorgsovertakelse kan være en bra ting for barn som slettes ikke har det bra i sine biologiske hjem. Kursing av barnevernansatte vil ikke redusere antallet barn som har det fælt i sine opprinnelige hjem.

Stolt av norsk barnevern

Jeg registrerer september 2018 at vår barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland har et fornuftig og balansert syn på norsk barnevern. I hennes innlegg blant annet gjengitt i Dagbladet med tittelen “Barnevern – Jeg er stolt av norsk barnevern” sier hun mye positivt og bra om barnevernet. To sitater fra nevnte innlegg:

  • “Barnevernet i Norge er blant de fremste i verden til å ivareta og beskytte barn. Ansatte i barnevernet fortjener honnør og ikke daglige trusler for den krevende jobben de gjør.”
  • “Jeg tåler godt å stå i kritikken fordi jeg vet at andre land vil komme etter når det gjelder å sette barns rettigheter først.”

For en gangs skyld – sett kryss i taket! – er jeg helt enig med et politisk innspill fra en Høyre-minister.

 

Det er totalt uakseptabelt at noen riser sine barn med begrunnelse i f. eks. religion. Konsekvensene i form av skadevirkninger er alt for store til å kunne godta slikt. Autoritær barneoppdragelse med fysisk avstraffelse (vold) og tukting kan vi ikke ha noe av i et sivilisert land som Norge. Foreldre med utenlandsk opprinnelse må på dette området tilpasse seg norske regler og levesett og de vil eller ei.

Av og til blir jeg fortvilet over hvor mye bedre vern det er for dyr enn for barn. Dyrevern og dyrebeskyttelse kan det virke som om det er mer forståelse for i samfunnet. Hvis et dyr blir behandlet dårlig er det ramaskrik i media. Hvis et barn blir behandlet dårlig og barnevernet griper inn dømmes barnevernet nord og ned i media og blant forståsegpåere.

Av og til lurer jeg på hvorfor enkelte velger å få seg barn? Er barna bare “arbeidsuhell”? Enkelte foreldre har ikke “tid”- tidsklemma – til å følge opp barna sine tilstrekkelig. Noen klager og syter støtt og stadig over barna sine, til tross for at de er høyst normale og oppfører seg som forventet av barn.

Enkelte mistenker jeg kun til å ville ha barna som gallionsfigurer. Barna benyttes til stolt framvisning når det passer seg, mens barna ellers nesten blir glemt og i stor grad blir overlatt til seg selv så lenge de oppfører seg noenlunde greit. Har enkelte fått barn bare for å vise fram overfor andre at man er en vellykket A4 kjernefamilie?

De som er imot ny bioteknologi (sæd- og eggdonasjon) og surrogati pleier ofte å bruke argumentet: Det er ingen menneskerett å få egne barn. Jeg synes også det bør være slik at det slettes ikke er en menneskerett å få beholde barna. Noen ganger må barnevernet helt legitimt kunne gripe inn med omsorgsovertakelse når ting går over stokk og stein i et hjem.

Enkelte er alt for godtroende og naive om andre (naboer, venner, bekjente osv.), og vil nødig bidra med bekymringsmeldinger til barnevernet eller på andre måter bry seg om barn som har det vanskelig. Det er i utgangspunktet en fin egenskap å tro det beste om andre, men enkelte foreldre evner ikke eller vil ikke barns beste.

En vanskelig del av barnevernet er alle naboer og forståsegpåere som tror at de vet best. I en del tilfeller mener enkelte slik at de biologiske foreldrene er helt fantastiske, og de ser ikke noe behov for inngrep eller tiltak, eventuelt omsorgsovertakelse, overfor barna. Selvsagt er slike støtteerklæringer ofte basert på begrenset innsikt / oversikt og følelser.

De selvoppnevnte “bygdedomsstolene” mot barnevernet: “Ingen” i lokalsamfunnet og den utvidede vennekretsen / bekjentskapskretsen forstår hvorfor barnevernet griper inn og tar fra den “kjekke” familien barna. Barnevernet er den store stygge ulven som dømmes nord og ned, selv om man vet lite om saken sett fra denne etatens side. Det er slettes ikke alltid at barnas beste står i sentrum for bygdesladderet (bygdesludderet) og bygdeforsvaret for de biologiske foreldrene.

Enkelte vil ikke ta inn over seg ondskapen og omsorgssvikten enkelte barn kan bli utsatt for fra sine egne biologiske foreldre. Dårlige foreldre kan opptre helt ok overfor andre voksne, uten at dette sier noe om hvordan barna blir behandlet. Mye ondskap kan bo i et menneske!

For å si noe negativt om barnevernet eller egentlig om “blårussen” som sitter over barnevernet og beslutter:

Noe jeg er skeptisk til innenfor barnevernets område er den sterke økningen i bruken av private velferdsprofitører for å få løst diverse oppgaver (bokollektiv osv.). Via offentlige anbudsrunder blir private aktører hyret inn for å gjøre oppdrag for sektoren, og dette har blitt lukrativ business for kommersielle barnevernstjenester/tilbydere. Det er ikke alltid at disse aktørene er tilstrekkelig opptatt med å yte de beste tjenester (kvalitet), da pengene taler og råder.

Et annet “hull i systemet” kan se ut for å være et tilstrekkelig og forsvarlig ettervern for barnevernsbarn etter fylte 18 år. De kan få noe hjelp – hvis de selv ønsker – fram til de er 23 år gamle. Likevel kan det se ut for at det er noen svakheter med dette systemet og litt tilfeldigheter som råder. Dessuten er det heller ikke alle som er klare til å stå på egne bein etter fylte 23 år.

Oppdatering om ettervern: Regjeringen med statsministeren i spissen lovet desember 2018 at retten til ettervern for barnevernsbarn skal gjelde fram til 25-års alder. Aldersgrensa blir altså foreslått hevet i et høringsnotat i forbindelse med forslaget til ny barnevernlov, hvor den nye loven ikke har trådt i kraft når dette skrives. Loven vil bli sendt ut på høring i 2019. Oppdatering 04.04.2019:

Høringsfristen rundt ny barnevernlov gikk ut august 2019. Så spørs det bare hva som blir det endelige resultatet. Fra 1. januar 2022 ble visstnok barnevernsreformen iverksatt med diverse endringer i eksisterende barnevernlov, uten at jeg helt har fått med meg at store revolusjoner har inntruffet.

Fra og med 1.1.2023 har en ny og mer tidsriktig barnevernslov visstnok trådt i kraft:

Noe det kan stilles spørsmålstegn med er psykologene og deres psykolograpporter og sakkyndige vurderinger. En del av dette arbeidet må definitivt være av tvilsom kvalitet. I samme sak kan samme barn bli analysert av to ulike eksperter med helt ulikt utfall. Enkelte psykologer ser ut til å vegre seg for å komme med en knusende dom over oppvekstvilkårene til et barn. Dette at enkelte psykologer “blunder øynene” og sier at det er lite eller ingenting kritikkverdig med oppvekstvilkårene kan medføre at tiltak kommer alt for seint i gang. Noen ganger prøves det også alt for lenge milde tiltak (med liten grad av evaluering av framdrift) som slettes ikke fører fram.

En ting som er noe bekymringsfullt er hvor mange barn og unge som får diagnosen ADHD. På en del av dem er nok diagnosen korrekt, men jeg er redd for at den ikke alltid stemmer. Dårlige eller utrygge oppvekstsvilkår med omsorgssvikt kan nok i noen sammenhenger bidra til en ikke-normal oppførsel blant barn og unge som kan minne om ADHD. Det skulle nok ha vært satt mer søkelys mot oppvekstsvilkårene og situasjonen i det enkelte hjem (omsorgssvikt m. m.) enn å bare dele ut på medisinske eller psykiske diagnoser over en lav sko.

Rammene og arbeidsforholdene til de ansatte i barnevernet er neppe alltid helt optimale eller tilstrekkelige. Januar 2019 melder NRK at ansatte i barnevernet landet over gjør opprør mot Erna på sosiale medier, med hashtag / emneknagg #heierna. Blant annet skrives det i artikkelen:

  • “Det er et opprør på gang på grasrota i barnevernet. Saksbehandlere i det kommunale barnevernet landet over krever bedre forhold på jobb for å kunne hjelpe barna på en verdig måte.”

Desember 2018 har det vært litt søkelys på svakheter med barnevernet. Det har blitt gjennomført risikovurderinger / risikoanalyser, og det har blitt funnet alvorlige og betydelige avvik i 18 % av kommunene (hver femte kommune, 75 stk. totalt). Avvikene eller det som ikke er oppfylt i kommunene er forhold slik som: Tilsynskrav fosterhjem, oppfølging og kontroll i fosterhjem og fristbrudd i undersøkelsessaker.

Slike avvik overrasker ikke meg da det har mye å gjøre med hvor mye penger som bevilges (bevilgninger) og viljen til lokalpolitikerne til å gjøre barnevernstjenestene gode i den enkelte kommune. Videre går avvikene på at barnevernstjenestene gjør for LITE og ikke for MYE som en del aktivister hevder.

Normalt sett anser jeg ikke nettsiden Søkelys (sokelys.com) som noen pålitelig nyhetskilde, men det er nok grunn til å tro at det faktisk nesten foregår en “krig” anti-barnevernmiljøene seg imellom. En del av motstanderne mot barnevernet er nok en noe brokete forsamling med kranglevorne personligheter.

I artikkelen er det også lenker til diverse grupper og sider som jobber mot barnevernet, og spesielt kan man legge merke til at Rune Fardal sin “FamilieKanalen” (@familiekanalennorge, Family Channel – Focus on Family & Human Rights in Norway) faktisk har over 6.000 medlemmer / likere og “Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet” har nesten 20.000 medlemmer pr. 9. mars 2019. Skremmende at såpass mange kaster seg inn i hylekoret mot barnevernet, en etat som gjør en fantastisk og viktig jobb. Det er altså ikke bare Kristen Koalisjon Norge (KKN) som kriger mot barnevernet og er barnevernskritikere.

Søkelys: Barnevernets suksesshistorier blir bare flere og flere -tre voksne politifolk angrep 14 åring

Nettsiden Søkelys påstår selv blant annet: “Søkelys er et fritt og uavhengig organ for bibeltro kristendom….” og at de “protesterer mot ugudelig praksis i norsk barnevern….”. Denne kontroversielle nettsiden slår til igjen! 2. april 2019 publiserte de en artikkel med tittelen nevnt ovenfor.

Noen “gullkorn” av fjasete sitater fra artikkelen:

  • “Det omstridte og fryktede norske barnevernet kan notere seg for mange suksess-historier med barn som er kommet under deres “omsorg”.”
  • “Det norske barnevernet er som kjent både fryktet, kontroversielt og beryktet.”
  • “Mange foreldre her i Norge lever i dyp frykt og engstelse fordi de frykter at barnevernet, -ved hjelp av politiet skal komme og kidnappe barna deres.”

Barn har kommet under barnevernets omsorg, og det hevdes at barnevernet kan notere seg for “suksesshistorier” slik som:

  • Enkelte barn og unge har tatt sine egne liv.
  • Noen har dødd under fosterforeldres omsorg.
  • Mareritt av rus og narkotika.
  • Kriminalitet.

Vi får bare påstander og bruddstykker av historier, og ikke den fulle og hele sannheten, dybden og saksoversikten. Falske og unøyaktige nyheter og historier så det holder fra Søkelys nok en gang.

Tragiske episoder har inntruffet mens barn har vært plassert i fosterhjem eller på institusjon i regi av barnevernet. Ofte rammer tragedien ikke på grunn av barnevernstiltakene og fosterhjemmet / fosterforeldrene, men på tross av tiltakene som har blitt igangsatt. En god del barn er sterkt traumatisert FØR de får hjelp, og hjelpen i form av fosterhjem eller tilsvarende kommer i noen tilfeller for seint til å få snudd eller stoppet den negative utviklingen.

 

Så er det klart med en ny runde fra Søkelys:

Nettsiden Søkelys og deres kamp mot norsk barnevern – del 2

Den tvilsomme nettsiden Søkelys fornekter seg ikke. Nok en artikkel MOT norsk barnevern har blitt publisert 17. april 2019:

De har klart å grave fram noen negative historier fra barnevernet inkludert bilder av angivelig selvskading blant barnevernsbarn. Det nevnes ikke med et ord alle de som har fått god og nødvendig hjelp, og hvor alt går helt greit.

Skildringen har virkelig slagside i sin framstilling som kun trekker fram den ene siden. Innenfor norsk resonnerende stil ville slikt ha vært stryk pga. Ufullstendig argumentasjon hvor dekning av alle / begge sider av saken er totalt fraværende.

Igjen trekkes internasjonalt engasjement og protester inn i saken. Helt ærlig talt bør vi nordmenn være revnende likegyldige til hva utlendingene synes om norsk barnevern. Først bør de feie for sine egne dører, og de har ingen grunn til å tro at de er eksperter på og har fasiten når det gjelder norsk barnevern.

Artikkelen inneholder det som kan kalles for et sammensurium av en blanding mellom barnevernshat og religion. En del av stoffet er hentet fra andre kilder, og ikke formulert av Søkelys selv.

Det står blant annet å lese “Gud har opprettet en spesiell plass i helvete for norske barneverns-ansatte som stjeler våre barn”.

Og:

“Gud har innsatt familien (mor, far, søsken) som den naturlige rammen for det å vokse opp og bli et helt menneske. ‘Barnevernet som er en statlig institusjon bekledd av barnevernbarnas blod hvor penger og kroner og øre er langt viktigere enn barnas ve og vel.’”

Selv “orker” jeg ikke å følge med på og å lese alt hatet mot barnevernet, staten og fosterforeldre i diverse konspirasjonsteorigrupper og hatgrupper mot barnevernet på nettet (Facebook m. m.).

Nei, dette oppgulpet fra Søkelys er det ingen grunn til å ta seriøst eller å vektlegge. Dette er “kampanjejournalistikk” og aktivisme på sitt verste!

 

Selvsagt klarer jeg ikke å være helt objektiv i denne saken, men sannelig er ikke de innbitte barnevernsmotstanderne i nærheten av å være objektive de heller. Det blir fort masse følelser, løsrevne enkeltsaker (skjebner) og masse “propaganda” fra de “stakkars forsmådde” foreldrene (m/nettverk) som har mistet eller står i fare for å miste omsorgen for barn. Slettes ikke nøytralt og balansert det som presenteres, og langt fra den fulle og hele sannheten. Subjektivt så det holder og vel så det, og langt unna å være i nærheten av objektivt.

Se ellers egen artikkel der jeg har skrevet litt om PRIDE-kurset (opplæring for fosterforeldre) og om dette å være fosterforeldre. Omsorgsovertakelse, fosterhjem og dette å være fosterforeldre er viktige temaer innenfor barnevernområdet. Bufetat og fosterhjemtjenesten “reklamerer” innimellom med at “Verdens viktigste jobb er ledig!”, dvs. dette å være fosterhjem og fosterforeldre. Virkelig sant at dette er en viktig jobb som gjøres for de barna som er heldige med å få slik hjelp. I samme artikkel velger jeg imidlertid å være litt kritiske mot Norsk Fosterhjemsforening.

Som fosterforelder har jeg selvsagt gjort meg en del erfaringer, og når det gjelder barnevernet er erfaringene ganske så gode. Det er litt verre med deler av det andre støtteapparatet, i og med at vi har et fosterbarn med særskilte behov. Hvis hjelpeapparatet ellers med oppfølging hadde vært like proft som barnevernet hadde det vært lite å klage over. Spesielt har vi opplevd masse rart nå det bikker over mot psykiske utfordringer. Om ikke direkte beslektet tematisk forstår jeg veldig godt dem som biologiske foreldre ikke orker å bære fram et barn med alvorlige handikap, da man kan bli helt matt av kampene mot systemet for å få det man bør ha krav på.

En gullgruve å være fosterforeldre?

Barn som “tas” (“stjeles”) fra sine opprinnelige foreldre / biologiske foreldre havner gjerne i fosterhjem. Svært vektige grunner må foreligge for at så skjer, og flere instanser må inn i bildet.

Likevel finnes det dem som påstår at man har et korrupt system her i Norge. Det hevdes at barna tas fra sine opprinnelige foreldre uten åpenbare og tungtveiende grunner. Barna blir plassert hos fosterforeldre og i fosterhjem som angivelig gjør god profitt på plasseringene.

Enkelte klarer altså å påstå i fullt alvor at man tjener grovt økonomisk på å være fosterforeldre. Det hevdes at barnevernet og staten gladelig dekker utgifter til kjøp av flott bil, oppussing av hus osv. For noe stort tull, og litt av en konspirasjonsteori uten forankring i virkeligheten.

Økonomiske motiver ligger neppe bak at noen velger å bli fosterforeldre. Motivet er nok heller ønsket om å hjelpe et eller flere barn til å få en trygg og god oppvekst. Man må som fosterforeldre ofte stå på både dag og natt, og en viss kompensasjon og utgiftsdekning er det bare rett og rimelig at man får. Pengene er neppe motivasjonsfaktoren for å bli fosterforeldre / fosterhjem.

 

Man har hørt noen ganger det bli sagt at barn plasseres i fosterhjem for profitt. Jeg må nesten le! Etter å ha vært en stund i dette systemet – som fosterfar – er det helt klart og tydelig for meg at det ikke er noen gullgruve å være fosterforeldre. Timelønna blir i hvert fall ekstremt lav i forhold til arbeidsinnsatsen og tidsbruken. Det er barnets ve, vel og omsorgsbehov som primært driver fosterforeldrene, og ikke pengene. Man mister gjerne hele eller deler av tjenestepensjonen med å være fosterforelder, og man er ikke så bra sikret med velferdsgoder slik som sykelønnsordninger i og med at man som (helt/delvis) frikjøpt fosterforelder er oppdragstaker (frilanser) og ikke arbeidstaker (ikke fast ansatt). Det er også alltid et usikkerhetsmoment om hvor lenge det er behov for fosterhjemsoppdraget.

Å være fosterforeldre er som sagt langt ifra noen lukrativ gullgruve. Det er masse arbeid og mange bekymringer som følger med slike oppdrag, som man slettes ikke mottar tilstrekkelig økonomisk kompensasjon for. Det finnes definitivt andre mindre krevende måter å få inn nødvendige midler – i form av penger – til livets opphold.

Sett fra barnevernets og kommunenes side må det være greit å ha fosterforeldre å ty til. Billigere dette enn å plassere barna på institusjonsliknende tilbud. En del av de private barnevernstilbudene kan nok imidlertid framstå som velferdsprofitører.

Videre blir man ikke fosterforeldre for å stjele barna fra gode biologiske foreldre, men for å gi barna en trygg og god oppvekst som de ellers ikke ville ha fått. Beklageligvis opplever en del barn både omsorgssvikt og ulike former for overgrep fra sine biologiske foreldre.

Av og til kan dette å være fosterforelder høres så enkelt ut. Noen får det til å høres ut for at man bare må rydde plass til et ekstra barn rundt kjøkkenbordet (middagsbordet). Ofte er det ikke så enkelt i praksis! En del av barna trenger masse oppfølging, og noen av dem har alvorlige traumer som gir utfordringer i dagliglivet. Å ta seg av fosterbarn er noe helt annet enn å ha “normale” biologiske barn. I enkelte tilfeller lar det seg ikke gjøre å kombinere “vanlig” jobb med å være fosterforelder, og man må for en kortere eller lengre periode bli frikjøpt fra ordinær jobb for å følge opp alt arbeidet som følger med et fosterbarn. Enkelte arbeidsgivere vil ikke gi permisjon over tid eller tillate redusert stilling, så man må i en del tilfeller settes på et veldig hjerteskjærende valg mellom å stå i det vanlige arbeidslivet eller forlate arbeidslivet for å ta seg av fosterbarnet.

I forbindelse med påske 2019 kom Kjell Ingolf Ropstad (KrF) med en oppfordring om å få familier til å bruke litt tid på å vurdere om de skal bli fosterhjem. Et prisverdig og greit initiativ sånt i utgangspunktet, uten at han får fram all kompleksitet og utfordringer det er med å være fosterhjem og fosterforeldre. Ser imidlertid at tråden på Facebook fort ble kapret av alskens aktivister mot norsk barnevern. Masse pepper har haglet mot hans “ufarlige” lille forslag.

Ting skjer fra og med 1. januar 2022. Det er snakk om “Barnevernreformen”, også kalt “oppvekstreformen”. En endring er at kommunene får økt faglig og økonomisk ansvar for barnevernet. Hvordan dette vil gå i praksis er det noe tidlig å uttale seg om, men jeg er i utgangspunktet skeptisk. Tenker det fort kan oppstå store forskjeller fra kommune til kommune, hvor barnevernet må kjempe tøffe kamper om kommunale ressurser i konkurranse med f. eks. skole, helse og eldre. I denne omgang skriver jeg ikke mer om denne reformen, men avslutter dette temaet med noen lenker:

Innledningsvis har jeg kritisert TV 2, men i februar 2021 slo de til med en interessante programpost relatert til barnevernet:

Kanalens egen beskrivelse av episoden: “Barnevernet skal være barnets stemme. Hvordan er det å ha en jobb der dine valg kan redde liv, men også gjøre uopprettelige feil?”

Veldig ok episode, der framstillingen var ganske så balansert. Man får litt innsikt i alle de dilemmaene og vanskelige situasjonene og vurderingene barnevernet står i, og også noen kritiske røster til barnevernets arbeid fikk slippe til med sin side av saken. Absolutt verdt titten!

Min ærlige og oppriktige mening

Enkelte profilerte barnevernsmotstandere skulle ha fått sin virksomhet stoppet – og helst blitt straffeforfulgt og dømt – for sine ytringer og handlinger. Det blir helt feil å påberope seg ytringsfriheten i enkelte av disse settingene, i og med at de sprer på grove usannheter om barnevernet, ufullstendige fakta om barnesakene og misbruker ytringsfriheten på det groveste. Uberettiget og usaklig kritikk av barnevernet gagner ingen, og slik aktivitet bidrar bare til å sverte omdømmet og tilliten til barnevernet.

Drit og dra – ignorer og glem – enkelte av beslutningene rundt barnevern fra EMD. I en del tilfeller er det slettes ikke barns beste de tenker på eller forsvarer. De ser ut til å være mer opptatt av at biologiske foreldre ikke skal tape ansikt eller rettigheter.

 

Jeg er enkelt og greit stolt av det norske barnevernet og systemet rundt. Jeg ønsker å slå et slag for barnevernet! Jeg satser på at de klarer å vri av seg den delvis ubegrunnede kritikken de hele tiden møter i media og blant motstandere mot barnevernsystemet. Vi trenger et bra barnevern her i landet da ikke alle foreldre er snille og gode mot sine barn! Vi trenger et aktivt barnevern og ikke et voksenvern. Stå på barnevernet, jeg heier på dere!

(Bare så det er nevnt: Personlig har jeg ingen direkte kobling eller tilknytning til barnevernet. Jeg jobber ikke og har heller aldri jobbet direkte i/for barnevernet. I forbindelse med adopsjon og som fosterforelder har jeg imidlertid hatt en del med barnevernet å gjøre.)

Lenker:



Tar sterkt avstand fra MorFarBarn!

MorFarBarn, nei takk!

Jeg tar sterkt avstand fra stiftelsen MorFarBarn og alt det de står for, inkludert deres “Samlivsbanken”!

I lista over ting som irriterer meg innenfor de kristne rammene har Stiftelsen MorFarBarn, deres nettside (lenke) og avisannonser (i Vårt Land) hatt sin plass i ganske lang tid nå. Det har ikke blitt til at jeg har blogget om dette irritasjonsmomentet før, men høsten 2015 syntes jeg at det var på tide å få det gjort. Greit å få ting ut av systemet og ikke brenne inne med det, få det ventilert ut.

Jeg har mange ganger blitt minnet om deres eksistens gjennom helsides annonser i avisen Vårt Land og via reklame på nett. Også i år 2021 og 2022 er de aktive, både med “selve” MorFarBarn-opplegget og ikke minst med Samlivsbanken (angivelig et kristent ressurs-senter). Det var også noe av det samme miljøet som stod for søsterorganisasjonen “Levende folkekirke” (nå nedlagt) under kirkevalget 2015. Jeg tror nok at en slik kirke og kristenhet som de ønsker seg mer vil innebære en døende og utstøtende kirke for spesielt utvalgte enn en “levende (folkelig) kirke”.

Stiftelsen MorFarBarn provoserer meg personlig da jeg tolker det slik at jeg ikke fullt ut blir “akseptert” som far pga. adopsjon + fosterbarn i tillegg. Kun en biologisk A4 kjernefamilie med blodsbånd og slektskap er “fasiten” eller idealet for stiftelsen kan det virke som. Stiftelsen ser også på 🌈 homofile, FRI (foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold) og 🏳️‍🌈 Pride (naturlig kjærlighet mellom likekjønnede) som styggedommer. Spesielt kristelig (jf. kristne verdier) anser jeg ikke stiftelsens arbeid og syn til å være, gjennom sin skråsikkerhet, moraliserende og dømmende framferd.

Juni 2022: Og fortsatt er jeg like oppgitt og irritert over stiftelsen og dens gammeldagse, firkantede, moraliserende, formanende, belærende, fordømmende og dømmende synet på hva kjærlighet og en “lovlig” familie er. Mars 2023: Fortsatt har den sære stiftelsen sine (små) framstøt, som går i samme spor som tidligere.

Stiftelsen MorFarBarn er en konservativ kristen stiftelse som kjemper for at ekteskap kun skal finne sted mellom mann og kvinne, og at alle barn skal ha rett på både en far og en mor. De er videre tydelige på at de ikke vil tillate at homofile tar seg av barn (adopsjon osv.), og de er imot donasjon (sæd og/eller egg) og surrogati. I første omgang virker dette ganske så uskyldig før jeg får tenkt meg skikkelig om. De påstår at de er en stiftelse for dem “…som ønsker å forsvare den bibelske forståelsen av ekteskap, familie og barn”. I senere tid opplever jeg det som om stiftelsen har blitt enda mer smalsporede enn tidligere, gjennom å kun ha fokus på å kjempe imot Pride og homofil / likekjønnet kjærlighet.

PRIDE, LHBTI+ og fargene fra regnbueflagget: Viktigst og størst av alt er kjærligheten uavhengig av legning, noe MorFarBarn IKKE støtter!

 

MorFarBarn har tydeligvis en del støttespillere. På MorFarBarn.no-nettsiden ligger det et dokument som heter “Ekteskapserklæringen”, hvor utformingen/prosjektet har blitt koordinert av MorFarBarn-stiftelsen. Bak erklæringen står det ikke mindre enn 36 organisasjoner og kirkesamfunn. Det er da snakk om konservative lutherske bevegelser med venner, inkludert pinsevenner og karismatikere, samt noen katolske støttespillere.

Stiftelsen vil reversere verdenen når det gjelder familieverdier og familieliv, og de vil tilbake til “gode” gamle dager. Denne reisen vil ikke jeg være med på! Jeg verdsetter dagens frihet til selv å velge samlivsform og familiekonstellasjon svært høyt. Alle familier trenger ikke å være A4-familier for å få ting til å fungere bra for voksne og barn!

Kirkemøtet, Den norske kirkes øverste representative organ, ble avholdt 25.-31. januar 2017 i Trondheim. På dette møtet ble vigselsliturgien som åpner for vigsel av homofile/likekjønnede par vedtatt. I denne forbindelsen var MorFarBarn igjen på banen med sine protester i form av annonser for å vise sin motstand mot vedtaket til kirkemøtet. Jeg har sett annonsene blinke mot meg med blant annet følgende budskap på blant annet Vårt Land sin nettside:

  • Ekteskapet = Kvinne + Mann
  • Mor + Far + Barn = En unik relasjon
  • Kirkemøtet har ikke autoritet til å omdefinere ekteskapet
  • Ekteskapet er Guds skaperordning for mann og kvinne.
  • Mor-far-barn-relasjonen er unik.
  • Barn har en gudgitt rett til sin egen mor og far.
  • JA til Guds skaperordning for mann og kvinne, bekreftet av Kristus.
  • JA til betydningen av mann og kvinne, mor og far.
  • NEI til handel med sæd og egg, donorer og surrogatmødre.
  • Assistert befruktning for single kvinner: Feilslått familiepolitikk fra Ap, SV og FrP.
  • I en tid som denne: Mye står på spill
  • Sakleg PRIDE-skepsis
  • Og fra deres nettside pr. mars 2021:
    • JA til mor-far-barn-relasjonens særstilling og unike betydning.
    • JA til ekteskapet som en biologisk forankret samlivsinstitusjon for én kvinne og én mann.
    • JA til barneperspektivet i all familie- og barnelovgivning, ikke voksnes krav og ønsker.
    • JA til samvittighets-, tros- og ytringsfrihet i spørsmål om kjønn og seksualitet, samliv og barn.

Blir helst kvalm og dårlig av å lese slikt vas av noen opprop!

“Gjengen” er også på banen via annonse i avisen Vårt Land i slutten av desember 2017. I forbindelse med at vi står på terskelen til et nytt år minner de om sitt ensporede budskap som denne gangen lyder:

“Et tidløst ja-budskap

  • JA til ekteskapet som Guds skaperordning for en kvinne og en mann, undervist og bekreftet av Jesus og apostlene.
  • JA til mor-far-barn-relasjonens særstilling og unike betydning.
  • JA til barns gudgitte rett til å kjenne sin egen mor og far.
  • JA til barn som en gave, og ikke som en rettighet.
  • JA til betydningen av blodsbånd, slekt og biologisk tilhørighet.
  • JA til Bibelen som øverste autoritet for tro, lære og liv.
  • Ekstrapunkt i senere annonser: JA til biologien, barneperspektivet og Bibelen.

Sannheten går ikke ut på på dato. Sannheten er aldri en tapt sak.”

Jeg har bare en ting å si om dette budskapet:

MorFarBarn desember 2017

 

Stiftelsen MorFarBarn => Huff, huff og huff!

Til skrekk og advarsel:

Skjermdump av MorFarBarn-nettsiden pr. mars 2021.

 

Nettsiden anbefales ikke besøkt av sarte skjeler som er opptatt av likeverd og ikke-diskriminerende hverdag!

Å drive med (nesten) mobbing, hat og hets som stiftelsen gjør mot oss som har et “avvikende syn” på likekjønnet kjærlighet og andre “avvik” fra A4 familielivet er i mine øyne ganske så kritikkverdig. Jeg ser ikke på dette som de driver med som særlig kristelig framferd. Kjærlighets- og nådebudskapet har neppe noen stor plass hos dem. Å være homofil har heldigvis blitt en helt lovlig norsk verdi!

Som far til en adoptert jente som aldri vil være i stand til å kunne spore opp sine biologiske foreldre – hennes biologiske opphav vil forbli ukjent – kan jeg selvsagt ikke stå inne for deres budskap. Blodsbånd og betydningen av å ha en biologisk kjernefamilie bestående av mor, far og barn vektlegges alt for mye. Barn kan få en vel så bra oppvekst hos andre enn sine biologiske foreldre, enslige forsørgere eller hos homofile. De som er frivillig eller ufrivillig barnløse er neppe mye verdt for stiftelsen, og hele hensikten for ektefolk og ekteskap i øynene til medlemmer i slike stiftelser er vel forplantning?

Homofile foreldre-illustrasjon.

 

Etter å ha sett litt nærmere i detalj på hva de står for blir jeg kraftig provosert. De er svært opptatte av ting som: «Biologisk foreldreskap, blodsbånd og slektskap». De mener altså at jeg ikke burde ha vært far eller at jeg og kona ikke er egnet som foreldre. De som kjenner oss vet at vi i mai 2013 adopterte ei jente fra Kina, noe de tydeligvis ikke aksepterer med sitt snevre familiesyn. Vi har også et fosterbarn boende hos oss pga. vedkommende opplevde omsorgssvikt hos sine biologiske foreldre, hvor det absolutt ikke er det beste for barnet hvis det hadde blitt boende hos sine biologiske foreldre. Pga. adopsjonen og vårt oppdrag som fosterforeldre finner jeg stiftelsens meninger som svært støtende for meg personlig.

MorFarBarn, nei takk! Min Facebook-status januar 2017

 

I sitt propagandamateriell skriver MorFarBarn en del om adopsjon. I hovedsak ser det ut for at de er imot adopsjon når det er snakk om homofile (LHBT / LHBTI-miljøet) og enslige, noe som da ikke rammer meg direkte. Imidlertid har de også noen uheldige formuleringer som klarer å provosere meg som en heterofil gift adopsjonsfar. Jeg tenker da på formuleringer slik som:

  • “….Blodsbånd og biologisk slektskap er av grunnleggende betydning….”
  • “…Biologisk foreldreskap, blodsbånd og slektskap…..”
  • ” Biologisk far og mor”
  • “Gudgitt rett til sine egne foreldre” (Underforstått slik jeg leser det: Far og mor, primært sine biologiske.)
  • Ser ut at det for stiftelsen er sentralt for alle barn å kjenne sitt biologiske opphav.

Slik jeg leser det mellom linjene kan de bare unntaksvis godta adopsjon og fosterhjem.

Normalt sett er jeg noe skeptisk til medierådgivere og kommunikasjonsrådgivere. Imidlertid kunne nok stiftelsen omtalt i denne artikkelen ha trengt noen slike. Slik budskapet deres presenteres pr. dags dato er det mange som kan føle seg trødd på og støtt av budskapet de serverer. Noe av det militante språket kunne med fordel ha vært fjernet.

MorFarBarn-annonse i Vårt Land

Innledningsvis nevnte jeg helsides annonser i Vårt Land for MorFarBarn. Disse annonsene har ofte provosert meg og gjort meg sint mer enn en gang. Det har hendt at jeg i en stille protest for meg selv har revet dem ut av avisa for så å kaste dem. Noen ganger har jeg i stedet brukt tykk sprittusj for å tusje over deres budskap. Jeg blir rett og slett kvalm av hele stiftelsen og dens budskap.

Stiftelsen har klokketro på den biologiske standard A4 kjernefamilien. Det virker ikke som om det er rom fra avvik fra dette mønster hos dem. De mener tydeligvis at det viktigste er at et barn vokser opp med sin biologiske far og mor uansett. F. eks. virker det ikke som en voldelig far, psykisk syk mor eller tilsvarende er gode nok grunner til at et barn bare vokser opp med den ene forelderen (eventuelt med en ny stefar/stemor i tillegg). Å la barn vokse opp i en fosterfamilie er vel heller ikke særlig ønskelig eller akseptert hos dem.

Mantraet om familien først, familien er samfunnets viktigste grunnstein og at familien er det mest verdifulle vi har provoserer meg innimellom. I utgangspunktet er jeg jo selvsagt enig, men i en del tilfeller er den biologiske familien mer til skade enn til glede for et barn. De som helt blindt støtter det biologiske prinsippet hopper bukk over deler av Bibelens budskap, hvor det nevnes at både det gode og det onde (krefter) bor i/blant oss. Noen ganger kan man oppleve at biologiske foreldre rett og slett er onde og ondskapsfulle mot sine egne barn, og da må storsamfunnet gripe inn.

Av og til er ikke det beste for et barn å vokse opp med begge eller noen av sine biologiske foreldre. Sett fra mitt ståsted er det slettes ikke noen likhetstegn mellom biologiske blodsbånd og en god oppvekst. Noen ganger må adopsjon, fosterfamilier eller oppvekst hos den ene av foreldrene finne sted for at et barn skal få en god og trygg oppvekst.

Jeg er også sikker på at barn kan få mye kjærlighet hos et homofilt / lesbisk par. Dessuten kan gjerne en stemor eller en stefar bli gode omsorgspersoner, uten å ha blodsbånd mot barna. Skilte foreldre, homofile/likekjønnede eller enslige kan være gode omsorgspersoner.

For ikke-kristne må MorFarBarn sin konservative tilnærming være veldig sær og fremmed. Det som presenteres er et kaldt gufs fra en fjern fortid som de fleste nok trodd var forbi. Stiftelsen viser lite medmenneskelighet overfor ganske mange her i landet vårt. Heldigvis er det vel lite som tyder på at stiftelsen i noen stor grad vinner gjennom med sine syn og hjertesaker.

Ifølge Google opplever mer enn 40 % av barna i vårt land en oppvekst hvor sine biologiske foreldre ikke bor i sammen i hele eller deler av tiden. A4 kjernefamilie er ikke så normalt som enkelte vil ha det til.

I en ideell verden høres der fint ut med en lykkelig kjernefamilie bestående av mor, far og et barn eller tre. Imidlertid er det mange gode grunner til at det ikke alltid blir slik i virkeligheten. Den ene av forelderen kan dø, alkohol eller annen rus kan skape trøbbel eller vold i et forhold kan føre til at skilsmisse mellom mor og far er det best for barnet. I noen tilfeller kan en skilsmisse mellom de voksne og at barnet/barna i hovedsak vokser opp hos den ene forelderen absolutt være det beste for barnet. I andre tilfeller må barnevernet gripe inn og omplassere barna i fosterhjem eller på institusjon for å gi dem en trygg og god oppvekst – pga. omsorgssvikt og/eller overgrep og/eller mishandling.

I forbindelse med oppdragelse og oppvekst av barn er det viktig at foreldrene eller andre omsorgspersoner er i stand til å vise ekte empati, kjærlighet og omsorg for barna. Noen ganger er ikke de biologiske foreldrene de som er best i stand til å gjøre dette på en tilfredsstillende måte. F. eks. kan som nevnt fosterhjem, fosterforeldre eller institusjon være bra alternativer i enkelte tilfeller.

MorFarBarn.no

Enkelte biologiske foreldre som har fått barn via “naturmetoden” uten komplikasjoner tar for lett på ansvaret med å ha barn. Barna kan bli sviktet og i for stor grad overlatt til seg selv. Igjen: Takk og pris for barnevernet. De burde bare i enda større grad enn i dag gripe inn og la andre overta omsorgen. Alt for mange barn vokser opp under dårlige forhold hos sine biologiske foreldre.

MorFarBarn er enkelt og greit en hån (og dømming!) mot den jobben som barnevernet gjør, og ikke minst overfor den massive innsatsen som adoptivforeldre og/eller fosterforeldre utøver. I enkelte tilfeller er det enkelt og greit påkrevd – og en nødvendighet – at andre enn de biologiske foreldrene må inn i bildet for å gi barna en trygg og god oppvekst.

Både en enslig forsørger eller f. eks. et homofilt par/likekjønnet par kan ha masse kjærlighet og omsorg å gi et barn. Takk og pris at det også er mulig for slike å bli fosterforeldre og i enkelte tilfeller også adoptere.

Noen kan ikke få barn selv og velger adopsjon eller surrogati. Noen blir gravide uten å være gift, og det er da kjempeflott at barnet likevel bæres fram og blir tatt vare på av eneforsørgeren. Det er heller ikke vanskelig å forstå at homofile / lesbiske ønsker seg barn som de kan vise sin nestekjærlighet mot.

Det er typisk å høre biologiske foreldre si at det ikke er en menneskerett å få barn. Det er så lett å slenge ut disse sårende ordene for dem som lett har fått barn via naturmetoden. Hva med alle dem som ikke kan få barn på naturlig vis, men som likevel ønsker seg et barn eller to-tre? Skal slike bli straffet og bli fratatt muligheten for å bli far og/eller mor? Mange ganger kan slike personer både ha mye kjærlighet og omsorg å gi til et eventuelt barn. At enkelte benytter Bibelen og Bibeltroskap som begrunnelse for å nekte enkelte å bli foreldre klarer jeg ikke å godta enkelt og greit.

Enkelte sier som sagt at det er ingen menneskerett å få og å ha et barn, men at det er en menneskerett å ha en biologisk far og mor. Dette er bare tullball sett i mine øyne. Det som bør være en menneskerett er å få en god og trygg oppvekst, uavhengig av om det blir hos biologiske foreldre eller hos andre voksne (single, likekjønnede eller heterofile par).

Enkelte har en klokketro på at oppvekst sammen med biologisk far og mor gir en lykkelig og god oppvekst uten problemer. Det viktigste for slike blir de ytre rammene og konformiteten omkring en “lykkelig tradisjonell kjernefamilie”. Kvaliteten på foreldreskapet vektlegges ikke. Til syvende og sist er det ikke alltid barns beste og barns rettigheter som beskyttes av det store biologiske fokuset.

Når MorFarBarn-aktivister går tom for gode argumenter passer det seg bra å kunne slå i bordet med Bibelen og utvalgte (feil)tolkede vers (Bibeltro fortolkning) fra denne. Kirkelig/kristen tradisjon er også et bra halmstrå å holde i for å kunne forsvare det tradisjonelle synet. Selv synes jeg at enkelte tradisjoner er til for å brytes.

Det finnes også andre enn meg som er kritiske til MorFraBarn. Jeg fant et “eldre” innlegg på nettet fra 2009 på VG Debatt som jeg velger å gjengi:

“MorFarBarn er en kriminell organisasjon

MorFarBarn har nettopp gjort seg skyldig i kriminelle handlinger. Jeg mottok for kort tid siden en masseutsendt spam-mail fra denne såkalte politiske organisasjonen. Jeg har aldri satt meg på noen mailing-liste eller på noe annet vis, direkte eller indirekte, sagt ja til å motta e-post fra denne forstokkede forsamlingen av kristenkonservative tullinger, og jeg blir regelrett forbannet når de tydeligvis har fisket min e-postadresse annetstedsfra og benytter dette til utsending av politisk reklame. Anmeldelse leveres så snart politikammeret åpner i morgen. Måtte de råtne bak murene der de hører hjemme.”

Jeg går ikke god for alle formuleringer gjengitt ovenfor. Imidlertid “beviser” det gjengitte innlegget at stiftelsen klarer å irritere andre enn kun meg.

 

Jeg forstår svært godt at enkelte velger å satse på surrogati eller donasjon (sæd og/eller egg). Etter selv å ha adoptert unner jeg andre lykken med et barn i hus om det skjer via den ene eller den andre metoden. Det viktigste er at barnet får en god oppvekst preget av trygghet og ellers god omsorg.

Innenfor både surrogati, donasjon (sæd og/eller egg) og til dels adopsjon er det selvsagt muligheter for uønskede aktiviteter. Det kan oppstå svært så kommersiell omsetning (business/butikk) av barn. Internasjonal handel med barn/mennesker og muligheter for grov utnyttelse av fattige (hallikliknende virksomhet) har sine utfordringer og negative sider. Muligheten for spesialbestilte designbarn og sorteringssamfunnet er noen etisk og moralsk utfordrende rundt surrogati og gen-/bioteknologi. Selvsagt støtter jeg ikke opp om disse skyggesidene av medaljen. Reguleringer og kjøreregler må til. Imidlertid kan det skje svært så uheldige ting også innenfor biologien (barn for å redde ekteskapet, overgrep, voldtekt osv.).

“Tagget” MorFarBarn-annonse november 2017.

November 2017 kjører de på med annonse i avisen Vårt Land med en tabloid overskrift som lyder: “Finn fram kredittkortet og bestill drømmebabyen.”

Det blir diskriminerende, ekskluderende og nedlatende å la en sær organisasjon eller stiftelse som MorFarBarn bestemme hva som er rett og galt. Deres selektive fortolkning av Bibelen og dømmende holdning overfor andre som ikke deler deres syn har jeg ingen sans for. Alt i alt blir budskapet de presenterer et sammensurium av en sammenblanding av menneskerettigheter (slik de tolker dem) og en snever religionsforståelse. En konservativ dømmende kristendom med alt for enkle og entydig rette svar på kompliserte spørsmål presenteres, og når kristendommen ikke kan hjelpe dras menneskerettighetene inn. De bryr seg lite og ingenting om alle de menneskegrupper de tråkker på underveis.

Stiftelsen tar alle som ikke deler deres syn under en kam. Det finnes sikkert dårlige homofile foreldre, fosterforeldre eller adoptivforeldre hvor motivene for å ta til seg et barn kan diskuteres. Imidlertid er det neppe særlig bedre blant dem som får barn på biologisk måte. Det blir diskriminerende å dømme hele grupper fra å være skikkede omsorgspersoner / foreldre.

Mai 2018 er MorFarBarn v/ Øivind Benestad på farten med blant annet et innlegg på Verdidebatt.no med tittelen “Familiepolitikk på ville veier”. Det blir Stortingsflertall for endringer i bioteknologiloven som medfører at det blir tillatt med eggdonasjon og rett til assistert befruktning for enslige kvinner. Dette liker stiftelsen tydeligvis ikke, og det påstås at den norske familiepolitikken er på ville veier.

Ja, jeg er enig i at familiepolitikken er på ville veier. Imidlertid mener jeg ærlig og oppriktig at det er MorFarBarn, Partiet De Kristne (PDK) og KrF sitt syn på familiepolitikk som er helt på ville veier og totalt galt spor. Deres virkelighetssyn begynner å bli helt avleggs, og preget av hull i hodet-politikk med redsel for det nye som vitenskapen/bioteknologien muliggjør.

Jeg er møkka lei av gnålet rundt at voksnes rettigheter til å få barn settes høyere enn barns rettigheter til å kjenne sitt opphav. Nei, nå er det på tide å ta vitenskapen i bruk der den kan benyttes. Jeg unner virkelig barneløse og/eller enslige muligheten til å få et barn eller to, selv om vitenskapen må brukes for å hjelpe til.

Selv har jeg ikke vært personlig i kontakt med stiftelsen MorFarBarn. Jeg fikk som tips fra en person at jeg burde henvende meg til dem og fortelle hvordan jeg som adoptivfar opplever deres retorikk. Der må jeg nok innrømme at jeg er feig og trekker meg unna. Jeg har dårlige erfaringer fra tidligere rundt dette å gå til konfrontasjon mot konservative kristne. Selv er jeg vel fornøyd med å ha fått ventilert ut min frustrasjon her i min egen blogg.

Stiftelsen MorFarBarn har Øivind Benestad som daglig leder. Han er presteutdannet, og har jobbet for både Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (NKSS, “laget”) og Åpne Dører. Han ser ut til å fronte et svært konservativt Bibel-syn.

Desember 2019 ruster de seg til kamp i forbindelse med diverse forslag som skal bli presentert for Stortinget, primært fremmet av Arbeiderpartiet og MDG. Jeg er ikke mer enig med dem denne gangen i deres kamp mot “LHBT-politikken og radikal kjønnsideologi” – inkludert deres forsvar av homoterapi / konverteringsterapi:

MorFarBarn: Homoterapi og “radikal kjønnsideologi” i Stortinget (desember 2019).

 

Legger også inn en lenke til dette innlegget som jeg er 100 % UENIGE i:

Å, nei. Er det mulig? Stiftelsen MorFarBarn “utvider” med fokus på samlivsetikk i form av ressursbanken med navnet Samlivsbanken, hvor det blant annet presenteres kursopplegg, diskusjonsopplegg og informasjon til foreldre med tenåringer i hus. Nok en gang er det et trangsynt og gammeldags syn på samliv og ekteskap som presenteres, hvor kun heterofile forhold godkjennes.

Samlivsbanken :-(

 

Jeg er abonnent på den kristne avisen Vårt Land, hvor MorFarBarn og ikke minst det nye tilbudet Samlivsbanken.no har annonser. Disse annonsene får meg til å se ganske så rødt.

Samlivsbanken.no

Samlivsbanken.no fra MorFarBarn, huff og huff!

 

Det de står for får meg nesten til å “klikke i vinkel”. Deres verdier, verdisyn og definisjonen av det normale provoserer meg personlig noe veldig. Selv lever jeg i hovedsak et liv i samsvar med det de står for, men jeg unner også andre som lever sine liv på en annen måte til å finne gleden og kjærligheten uten at stiftelsen skal moralisere over dette.

De gir ikke opp, nei. Ny annonse i avisen Vårt Land juni 2020, i regi av Samlivsbanken.no og MorFarBarn. De påstår angivelig at kristen samlivsteologi ikke kan være kjønnsnøytral, og gjengir fem “gode grunner” for dette synet. Nok en gang lar jeg meg ikke overbevise! Å ha en slik annonse på trykk koster helt sikkert en del tusenlapper. Det må da være mer fornuftige formål og ting å bruke pengene på. Annonsen med et såpass provoserende og feilaktig innhold at jeg bare måtte sette et rødt kryss over den for å få roet meg ned:

MorFarBarn / Samlivsbanken.no juni 2020, kristen samlivsteologi kan angivelig ikke være kjønnsnøytrale ifølge dem.

 

Noe av det samme, men denne gangen en annonse fra juli 2021:

Kvalmende MorFarBarn-annonse juli 2021, lettere manipulert av meg.

 

Beklager at jeg var i et noe barnslig modus, hvor jeg føyde til spy-emojier i annonsen. Blir bare så fortvilet over at stiftelsen fortsetter med sin useriøse tilnærming til tematikken med mye synsing og subjektive meninger, inkludert tvilsomme fortolkninger av Bibelen. De virker til å være helt ute av stand til å presentere holdbare objektive argumentasjonsrekker.

Muligens kan det oppfattes som noe barnslig, men slik gikk det med annonsen for MorFarBarn i avisen Vårt Land august 2020:

Sammenkrøllet og utrevet MorFarBarn-annonse fra avisen Vårt Land, august 2020.

 

Annonsen ble revet eller flekket ut av avisen, for så å bli sammenkrøllet og kastet fortest mulig. Bak annonsen stod altså stiftelsen MorFarBarn sammen med Samlivsbanken.no (to sider av samme sak!), og denne gangen var budskapet motstand mot PRIDE-ideologien som ifølge dem krasjer (frontkolliderer) med kristen samlivsteologi. Nok en gang et umenneskelig, dømmende og trangsynt familiesyn fra den kanten, som jeg ikke kan se har tilstrekkelig Bibelsk dekning. Slettes ikke alle troende kristne deler stiftelsens syn, eller deres trangsynte “Gud” og “Gudstro”. Muligens burde jeg ha fått meg en voodoo-dukke som kunne representere MorFarBarn-stiftelsen. Også en tanke “sært” og spesielt i det hele tatt å bruke begrepet PRIDE-ideologien. PRIDE kan vel oversettes med f. eks. stolthet, og (guy) PRIDE er en feiring eller markering av homofil stolthet. Det er vel i seg selv ikke en egen og fullverdige ideologi.

Organisasjonen Menneskeverd kan også kritiseres for sin korttenkte strategi. Det er vel og bra at noen kjemper for det ufødte liv, for en streng bioteknologilov og mot sorteringssamfunnet, men hva med engasjementet for barn som allerede har blitt født og som allerede finnes? Hva med å heller kjempe for tilrettelegging og hjelp for dem som allerede har et barn med f. eks. Downs syndrom? Hva med å gjøre det litt mer levelig og overkommelig for dem som allerede har barn med spesielle behov?

På slutten av år 2020 stod denne annonsen på trykk i avisen Vårt Land:

Stiftelsen MorFarBarn og Samlivsbanken takker for støtten i 2020. Emojiene (smilefjesene) med surt fjes har jeg lagt inn.

 

Og på slutten av år 2021 denne her annonsen, der barnsligheten slo til i meg gjennom min “dekorering” av annonsen med små-djevler og bomber:

Godt nytt år fra MorFraBarn (takk for støtten i 2021).

 

En ting er 100 % sikkert: Verken Samlivsbanken eller MorFarBarn har fått eller vil i framtiden få min støtte! Tydeligvis er det andre som støtter dem, både i og med at de har annonsen på trykk og ikke minst at de tar seg råd til å rykke den inn i avisa. Liker det ikke.

I tillegg til å være skeptisk mot MorFarBarn-stiftelsen er jeg også skeptisk til KrF + Partiet De Kristne (PDK) sin foreldede familiepolitikk. En del av disse problemstillingene drøfter jeg i artikkelen “Fortsatt skeptisk til KrF”.

Noe av det samme tankegodset som MorFarBarn sysler med finnes også hos Kristen Koalisjon Norge (KKN). Med Jan-Aage Torp i spissen har de blant annet gått til “kamp” mot barnevernet gjennom sine mange konspirasjonsteorier. Ellers er de opptatt av abortsaken (kjempe mot abort) og motarbeide familieoppløsning (motstand mot homofile). Har også sett at de har slått et slag for at familien er samfunnets grunncelle, noe som er en fin teori som ikke alltid fungerer så bra i praksis.

“Til Helhet”

En liten avsporing fra hovedtemaet i denne artikkelen: Beklager stygt og sterkt språk: En grusomme styggedom og forj😡💥⚡🔇 organisasjon, nettverk eller forum er “Til Helhet”. De representerer et uønsket gufs fra fortiden, gjennom at de driver med sykeliggjøring av homofili og homofile. De mener å ha fasitsvaret på hva som er korrekt samlivsform (kun ekteskap mellom mann og kvinne) ifølge Bibelen.

Organisasjonen mener at det er mulig med helbredelse eller omvending av homofile. De vil “hjelpe mennesker med uønsket seksuell orientering” til å endre seg, dvs. seksuell reorientering. Et slikt “homoterapeutisk” fellesskap i kristen regi er uønsket i mine øyne. Organisasjoner og menigheter som støtter “Til Helhet” har jeg berøringsangst for.

Til Helhet, og deres annonse: “Forbud mot ‘konverteringsterapi’ | Et skadelig lovforslag”. Min pynting med spytryner forteller vel i ganske så klartekst hva jeg mener om deres kampanje.

 

Homofili er medfødt. Undertrykking av eller forsøk på å kurere driftene / “trangen” til homofili kan medføre personlige og psykiske problemer. Stemplingen og dømmingen av “skeive” personer som Til Helhet legger opp til er helt forkastelig.

Jeg har ingen sans for dem som ser på homofili som en synd eller sykdom, og det er slettes ikke greit med diskriminering eller dem som på andre måter ser ned på de homofile. Å bli stemplet og dømt slik kan virke svært ødeleggende for et menneske, med potensielt store og farlige konsekvenser. Homofile er like mye verdt og ønsket i samfunnet som heterofile, og jeg anser det ikke som noe unaturlig. (Men selv er jeg heterofil bare så det er sagt.)

Siste ord var ikke sagt om “det kristne” nettverket “Til Helhet”, i og med at de sommeren 2022 går til frontalangrep mot regjeringens lovforslag om å forby konverteringsterapi:

“Til Helhet” mener at regjeringens lovforslag til konverteringsterapi bør skrotes, da det går i en totalitær retning langt inn i den private sfæren. Satser på at regjeringen ikke hører på dem, og at lovforslaget virkelig blir innført! Konverteringsterapi er ikke noe et opplyst samfunn som Norge bør drive med eller anerkjenne / godkjenne, da dette å være “skeiv” slettes ikke er en sykdom.

Frimodig kirke kan også nevnes. Fornyelse står de i hvert fall ikke for – tvert imot – gjennom sitt gammeldagse og sneversynte familiesyn. Blant annet går de til “kamp” mot FRI (Foreningen FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold) og Pride-festivalene pga. “radikal kjønnsideologi”.

 

Heterofile eller homofile samlivsformer, kjernefamilie eller ei, barn på naturlig eller “unaturlig” måte, er slik jeg ser det ikke bekjennelsesspørsmål innenfor kristendommen. Slike ting har lite med selve kristentroen å gjøre, og det bør ikke være trossplittende.

Min mening: Nei, jeg tror ikke på at Gud hater de homofile, eller at likekjønnede forhold er imot Guds vilje. Jeg klarer ikke å se at homofili er synden over alle synder. La kjærligheten få blomstre innenfor trygge og relativt faste rammer, uavhengig av legning! Det er ingen grunn til å tro at homofili er smittsomt eller noe tillært, og det skal mye til at de homofiles andel i samfunnet blir veldig stor. Det er ganske så utrolig at den ekte kjærligheten mellom likekjønnede partnere kan være så provoserende og kontroversielt. Noen klarer å hevde at “radikal kjønnsteori” er i ferd med å ødelegge vårt samfunn. Det menes at de homofile og deres organisasjoner har fått alt for stor makt og frihet, og noen trekker også noen tvilsomme paralleller til kommunismens “forbannelse”. Feminismen er også en styggedom i enkeltes øyne, da mannen visstnok er hevet over kvinnen ifølge deres vranglesning av Bibelen. Nei, slikt tankesett forstår jeg meg ikke på!

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av frida.tegner (@frida.tegner)

//www.instagram.com/embed.js

 

Under forrige kirkevalg (2019) kom den såkalte “Bønnelista“ på banen. Det er snakk om en konservativ liste som ønsket / ønsker å “kuppe” menighetsrådene / bispedømmerådene rundt forbi i vårt land. Det er snakk om en meget konservativ liste, hvor Bibelen angivelig skal være deres rettesnor for “politikken”. Lista ønsker og ønsket omkamp på at kirken gir likekjønnede vigsel i kirken. Forskrudd Bibeltroskap og fortolkning av Bibelen nok en gang.

Tilbake til utgangstemaet – MorFarBarn-stiftelsen:

Selvsagt mener stiftelsen noe om Pride og deltakelse i Pride-parader. De er mot slike ting, selv om de påstår å være opptatt av “toleranse” og har et skille mellom personer og ideologier. De har laget en plakat eller annonse med ti grunner for ikke å delta i Pride-parader (lenke til PDF-fil):

MorFarBarn: 10 grunner for ikke å delta i Pride-parader. Nei takk til den dårlige argumentasjonen mot Pride.

 

Etter at en på Facebook delte linken til 10-punktslista klarte jeg ikke annet enn å komme med et motsvar:

MorFarBarn og mitt syn på det de presenterer.

 

Ja til kjærligheten uavhengig av “form og farge” og ja til Pride:

Juni er Pride-måned, noe som er spesielt viktig for LHBT-personer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Kjærligheten mellom likekjønnede er verdt en markering.

 

Også juni 2021 fortsetter de sitt “korstog” mot PRIDE:

MorFarBarn med “velbegrunnet” PRIDE-skepsis juni 2021.

 

Hat er muligens et noe sterkt ord, men jeg liker absolutt ikke det MorFarBarn står for med sitt vas og vås. Deres trangsynthet, mangel på toleranse og diskriminerende syn provoserer meg virkelig.

Mitt motsvar blir ei liste med 10 punkter for hvorfor MorFarBarn ikke bør støttes:

  1. Et svært diskriminerende syn presenteres.
  2. Dømmende mørkemannsforkynnelse.
  3. Nedlatende menneskesyn mot enkelte grupper, og lite utvising av toleranse.
  4. Motarbeider kjærligheten.
  5. Ekskluderende.
  6. Ikke rom for enkelte til å være seg selv.
  7. Dømmende (synd og dom) og unødvendig moraliserende.
  8. Til dels misbruk (maktmisbruk, hersketeknikk) av religion og tro, inkludert Bibelen.
  9. Et ekkelt gufs fra fortiden – inkludert masse fordommer – mye av det MorFarBarn står for.
  10. Slettes ikke representativt for alle kristne det de presenterer.

Juni er Pride-måneden 🏳️‍🌈 her i Norge 🌈, og da våkner stiftelsen (hvert år!) virkelig opp! Utdrag av annonse juni 2022:

Stiftelsen MorFarBarn er ute igjen med sin usaklige PRIDE-skepsis / Foreningen FRI-kritikk, i og med at kalenderen viser at vi igjen har kommet til Pride-måneden (juni 2022).

 

Jeg klarer ikke å forstå meg på stiftelsens store hatforhold overfor homofil / likekjønnet kjærlighet (LHBT+) og levemåte. De burde unne alle verdier slik som kjærlighet, likeverd, mangfold og fellesskap. Argumentasjon om heterofile forhold for forplantningens skyld biter ikke på meg, i og med at jeg selv er gift i et heterofilt forhold UTEN biologiske barn (ufrivillig barnløs). Hvis det var så viktig med den forplantningen måtte da Gud klart å gjøre oss alle i stand til å forplante oss. Også generelt sett syltynn Bibelsk begrunnelse og argumentasjon de presenterer.

Pride-miljøet: Gratulerer! I år – år 2022 – er det 50 år siden §213 i den norske straffeloven ble avskaffet – en paragraf som kriminaliserte sex mellom menn i Norge.

Som jeg har skrevet i artikkelen “Kristne verdier – et ullent og tvetydig begrep”:

  • “Hva er det enkelte “super-kristne” innbiller seg? Tror de virkelig at de kan diktere vårt pluralistiske samfunn til å etterleve og å følge deres snevre kristne verdier, moral og etikk? Dette vil (heldigvis) feile og falle på sin egen urimelighet.”

Nei – ikke barne- og mannsfiendtlig familiepolitikk

Mars 2020 er Øivind Benestad i regi som daglig leder av Stiftelsen MorFarBarn igjen i farta. Han rir videre på sin høye hest (sitter på sin høye hest) og driver på med sin moralisering.

Hos Vårt Land (Verdidebatt) har han skrevet innlegget på vegne av stiftelsen:

Denne gangen er det “full mobilisering” i stiftelsen i forbindelse med at Stortinget torsdag 23. april 2020 (UTSATT pga. korona-situasjonen!) skal debattere og stemme over diverse endringer i bioteknologiloven. Ett av forslagene at enslige kvinner skal få rett til assistert befruktning, noe som jeg anser som en fin ting.

Dette er visstnok ikke bra ifølge stiftelsen. Ifølge dem har biologisk far kjempestor betydning, og farløse barn og far som overflødig er visstnok et stort problem i deres sære univers eller “trange” verden.

Nei, jeg blir rett og slett kvalm av og møkka lei av deres barne- og familiepolitikk som for lengst har gått ut på dato! Håper virkelig at det blir flertall for endringene og oppmykningene av bioteknologiloven.


Mulige positive endringer i bioteknologiloven mai 2020:

Flertall for stor liberalisering av norsk bioteknologilov!

Oppdatering pr. 26.05.2020: Jo-ho! Det ble full seier for mitt syn! Oppmykning og liberalisering av bioteknologiloven vil bli foretatt, etter at KrF gikk på et smertelig – og velfortjent – nederlag i Stortinget. Historisk situasjon og historisk nederlag, hvor KrF går på en kjempesmell med en av sine store hjertesaker. Nå vil følgende bli lovlig: Enslige kvinner kan få assistert befruktning, eggdonasjon blir lovlig, gravide kvinner får tilbud om tidlig ultralyd og NIPT-testen blir lovlige!

Hva skal man si om Ropstad & Co. sin strategi og bruk av virkemidler underveis i saken? Jeg liker slettes ikke deres forsøk på lobbyvirksomhet, overtalelser og påvirkning av enkeltrepresentanter. Det de har framsatt er nesten-trusler om samfunnets og regjeringens “undergang”, og det høres ut for at det kun er partiet KrF som har det moralske kompasset i orden. Saken har blitt framstilte som et samvittighetsspørsmål, og de har prøvd å få det til høres ut som om tilhengere av bioteknologiliberaliseringen ikke har noen samvittighet. Å kjøre på med kraftige konfrontasjoner, bøllete oppførsel, forsøk på tvang og polariserende utestemme fungerte HELDIGVIS heller dårlig.

Ropstad er nok klart svekket som KrF-leder etter tapet av bioteknologisaken. Han har oppnådd svært lite og det meste har falt i grus, nå når han har tapt hovedsaken som fikk ham valgt til partileder. KrFs seier eller gevinst gjennom deltakelse i regjeringen er visket ut i manges øyne etter nederlaget.

Biologi, biologi og biologi – biologiske foreldre, kjenne sitt biologisk opphav, blodsbånd og slektslinjer – hele denne argumentasjonen gjør meg strengt tatt forbannet (beklager uttrykket). Og i tillegg klarte en KrF-representant å lire av seg at kun biologiske foreldre er «egentlige foreldre». Nei, nå er begeret for lengst fullt og har begynt å renne godt over for min del når det gjelder KrF og deres argumentasjon.

Tidligere i saken:

Det kan se ut til at den politiske opposisjonen bestående av AP, FrP og SV klarer å få flertall for relativt store endringer i bioteknologiloven. Endelig svar på om endringene går igjennom får vi sannsynligvis 26. mai 2020 når saken skal behandles (endelig) av Stortinget.

Hvis lovendringen vinner gjennom vil det blant annet åpne opp for: Eggdonasjon, tidlig ultralyd, blodprøven NIPT (fosterdiagnostikk) og assistert befruktning til enslige kvinner. Sæddonasjon har vært lov i mangfoldige år, mens først nå kan det bli litt mer likestilling med å også tilby eggdonasjon.

Mantraet som ofte framsettes er at det er så viktig å kjenne sitt opphav, og at denne retten angivelig er nedfelt i FNs barnekonvensjon. Assistert befruktning kompliserer selvsagt dette med å kjenne sitt opphav (selv om anonyme donorer ikke tillates). I samme slengen trekkes det gjerne fram at barnas behov og rettigheter skal veie tyngre enn de voksnes behov.

Vi trenger høyere barnetall i Norge, og samtidig er det en del som er ufrivillig barnløse eller som ikke har en partner. Ser absolutt ingen store problemer med donasjon av egg (eller sæd), eller at enslige får litt hjelp med å få et kjærlighetsbarn. Dette med at man på død og liv må kjenne sitt opphav ser jeg mindre poeng med.

Tidlig fosterdiagnostikk og redselen for sorteringssamfunnet har jeg mindre meninger om, utenom at jeg vil la dette være opp til den enkelte kvinne og/eller par å bestemme i stedet for at det skal legges opp til statlig overformynderi. Kvinner (og menn) må kunne få bestemme over sin egen kropp. Selv kan jeg ikke se at likeverdet eller menneskeverdet er truet av en eventuell oppmykning her.

Partiet KrF har på mange måter med sin argumentasjon bidratt til å stigmatisere og å bygge opp under sorteringssamfunnet selv. F. eks. har det vært svært viktig for dem gang på gang å fortelle at “folk flest” ikke liker eller vil ha personer i storsamfunnet som har Downs syndrom. Det overdrives sterkt om hvor mange som er “imot” slike personer. Dessuten er det overdrevne fokuset på Downs syndrom en aldri så liten avsporing, da dette handikappet bare er en mikroskopisk del av helhetsbildet.

KrF furter over forslagene og prøver til siste slutt å snu situasjonen slik at dagens strenge lovtekst beholdes. Selv håper jeg på tap for KrF, og at liberaliseringen av bioteknologiloven får gjennomslag. Ja takk til endringene og oppmykningen av loven, og nei takk til KrF & venners moraliserende syn på verden! Argumentasjon om at oppmykning av loven er imot kristne verdier kjøper jeg ikke for min del.

Jeg / vi har selv fått kjenne på hvordan det er å ikke kunne få egne biologiske barn. Klart dette har påvirket og åpnet opp øynene for alternativer. Det er så lett for dem som ikke har kjent på kroppen hvordan ting er å si nei til bioteknologiens muligheter. Det blir en så teoretisert og ikke-levd tilnærming til problematikken. De har rett og slett ikke peiling på hva de snakker om!

Egen familiesituasjon er ikke helt A4. Som tidligere nevnt har vi ei jente som er adoptert fra Kina, hvor hun aldri vil kunne klare å finne tilbake til sitt biologiske opphav (biologiske foreldre). Vi har også et fosterbarn hvor det har blitt vurdert som mest hensiktsmessig (best) å la ham vokse opp annet sted enn hos sine biologiske foreldre. Så jeg vet litt om hva jeg snakker om når jeg mener at de biologiske båndene ikke er helt alfa og omega i en del settinger.

For å gjenta noe jeg har skrevet tidligere her i artikkelen:

  • Det er typisk å høre biologiske foreldre si at det ikke er en menneskerett å få barn. Det er så lett å slenge ut disse sårende ordene for dem som lett har fått barn via naturmetoden. Hva med alle dem som ikke kan få barn på naturlig vis, men som likevel ønsker seg et barn eller to-tre? Skal slike bli straffet og bli fratatt muligheten for å bli far og/eller mor? Mange ganger kan slike personer både ha mye kjærlighet og omsorg å gi til et eventuelt barn. At enkelte benytter Bibelen og Bibeltroskap som begrunnelse for å nekte enkelte å bli foreldre klarer jeg ikke å godta enkelt og greit.

Ja til liberalisering av bioteknologiloven, og nei takk til KrF sitt forsøk på å torpedere endringene i loven:

Ja takk til liberalisering av bioteknologiloven! Nei takk til KrF m/venner sitt “mørkemannssyn”.

 

Lenker om saken:

 

 

Barn og bioteknologi.

 

Jeg var visstnok ikke ferdig med denne saken – dvs. mine sterke ønsker om en stor oppmykning av dagens bioteknologilov:

Det er masse verdier og verdikamp “ute og går” når saken diskuteres. Det kan bli en diskusjon for eller imot likestilling, likeverd, moral kan blandes inn og saken representerer enkelte etiske dilemmaer. Likevel sliter jeg med å forstå meg på KrF og deres politikk i saken, da jeg opplever at deres syn mangler logikk og ikke helt henger sammen. Argumentasjon om at endringer i lovverket gir fullstendig nederlag for menneskeverdet er også ganske så søkt å hevde.

Noen argumenterer med at de foreslåtte endringene kun er for å dekke egoistiske voksnes ønsker og behov, og at barns rettigheter og oppvekstvilkår – barns beste – ikke i nevneverdig grad tas hensyn til. I mine øyne er slik argumentasjon bare tull og vas, og jeg klarer ikke å se at barna er taperne i et slikt regnestykke. Barn som blir til via slike “tungvinte og gjennomtenkte omveier” vil ganske så sikkert bli elsket, oppleve å bli verdsatt og kan føle seg sterkt ønsket.

Toppen på kaka er dem som argumenterer med at man “mister” det naturlige slektstreet. For et elendig og ubrukelig argument. Slektslinjer i seg selv har tilnærmet null betydning, da det aller viktigste er at barnet får nødvendig kjærlighet og gode oppvekstvilkår. Om de må forholde seg til snille personer i et familienettverk som strengt tatt ikke er biologisk familie er vel et totalt uvesentlig problem og ikke-eksisterende problematikk som framsettes.

Noen er livredd for sorteringssamfunnet, i og med det kan bli åpnet opp for tidligere ultralyd / diagnostisering (blodprøvetesten NIPT) og etterfølgende muligheter for abort. Dette såkalte sorteringssamfunnet finnes allerede og har vært her lenge (risikogrupper får tilbud, og andre reiser utenlands). F. eks. er det mange foster med Downs syndrom som aldri ser dagens lys allerede i dagens Norge. Tviler på at forslåtte endringer betyr så mye fra eller til, da foster stort sett er noenlunde friske. Det snakkes fint om viktigheten av mangfold, men jeg tror ikke KrF sin moraliserende framgangsmåte for å sikre dette er veien å gå.

Vel så viktig i denne saken er å kunne gjøre potensielle foreldre i stand til å ta informerte valg, basert på balansert og sann informasjon. Og ikke minst hva slags tilbud om tilrettelegging som finnes. Hvis alt gjøres på en god måte kan det faktisk tenkes at enkelte velger å bære fram et barn med et relativt alvorlig handikap. Det skulle ha vært mye mer fokus på å gjøre det levelig for dem som vurderer å bringe til verden et slikt barn. Nå er det vel ofte slik at man ikke føler at det finnes noe brukbart alternativ til abort for å unngå (følelsen av) å bli en byrde for samfunnet (samfunnsbyrde), og dette i dagens samfunn FØR eventuell endring av loven.

En god del familier her i Norge som har barn med spesielle behov kan sikkert si litt av hvert om “systemet” – systemkritikk. Ofte kan man føle på at man stanger i veggen – kjemper mot systemet – for å få nødvendig informasjon, støtte, hjelp og oppfølging fra det offentlige hjelpeapparatet. Hva med å gjøre det litt mer levelig og overkommelig for dem som allerede har barn med spesielle behov? Bedre og enklere systemer for oppfølging og hjelp kan forenkle hverdagen for mange, og også gjøre valget lettere for nye familier som vurderer å bringe til verden barn med spesielle behov i stedet for å ta abort.

Noen frykter at neste stopp er å tillate surrogati. Hva så? Jeg sier ja takk til surrogati også, og håper virkelig at dette kommer på sikt til Norge i lovlige og kontrollerte former.

KrF sin moralisering i saken, og hvor de prøver å få deres verdisett til å virke mer kristelig høyverdige enn andres verdier, er og blir et tullete og løgnaktig maktspill og hersketeknikk. Å spille på moral og samvittighet slik som de har gjort misliker jeg sterkt, og også deres kvasse ord om at man får en uønsket samfunnsutvikling anser jeg som svært problematiske og ubegrunnede formuleringer. Deres politikk er i praksis ikke mer Bibelsk (Bibeltro) eller kristelig enn mange andres politikk.

HELDIGVIS ble det flertall for de viktigste endringene av loven! Hvis det hadde blitt tap for oppmykning av bioteknologiloven i denne omgang hadde det nok blitt en vellykket omkamp (revansj) i neste Stortingsperiode (om ca. 1 1/2 år) , hvor jeg uansett håper og tror at KrF nesten er utradert. Endringene av loven kommer ikke meg selv direkte til gode, men de blir nok til god hjelp for andre framover som av en eller annen grunn ville ha forblitt barnløse uten litt hjelp.

Alt i alt: Det norske samfunnet består i beste velgående etter endringene til tross for KrF sin svartmaling, og jeg ser heller ikke at endringene i stor grad går i konflikt med Bibelen, kristentroen og/eller såkalte kristne verdier. Flere valgmuligheter gis til folket i stedet for at “staten” skal opptre som overformynder.

 

Selv sier jeg sterkt nei takk til å bli påtvunget MorFarBarn og tilsvarende organisasjoner sitt snevre verdisyn når det gjelder familie og barn. Sneversynte såkalte “kristne verdier“ som MorFarBarn står for sier jeg nei takk til.

MorFarBarn (beklageligvis!) 15 år våren 2020.

 

Og de gir seg ALDRI:

Mer tullball fra MorFarBarn-“gjengen” februar 2022 om likekjønnet ekteskap.

 

De gir seg ikke, nei. Hakk i plata, og de gnåler videre på det samme budskapet som tidligere. Motstanden mot homofili og andre former for ekteskap enn heterofile ekteskap mellom mann og kvinne forblir deres kjernesaker / hovedsaker. Når dette skrives er vi i mai 2023, og de fortsetter (innimellom) med sine helsides annonser i avisen Vårt Land:

MorFarBarn.no “rir” igjen mai 2023 med helsides annonse i avisen Vårt Land.

 

Nok en gang hadde jeg lyst til å “klusse til” annonsen med kaste opp/spy-emojier eller tilsvarende, men denne gangen lot jeg det likevel være.

Juni er som kjent Pride-måned 🌈👨‍❤️‍💋‍👨👩‍❤️‍💋‍👩💖🏳️‍🌈, og dette får virkelig MorFarBarn til å våkne opp. Juni 2023 er de i full gang med å spre på sitt hets og hat + mobbing mot Pride og homofili / homofile. De har til og med opprettet en under-nettside med tittelen “The Dark Side of the Rainbow” dedikert til formålet.

Slik de framlegger budskapet gang på gang får man jo inntrykk av at tilnærmet “alle” i verden har blitt homofile over natta, og at alt rundt temaet Pride og homofil er farlig og bør ties i hel. Tross alt er det en liten del – en forsvinnende liten andel – av befolkningen som framstår som aktive / samlevende homofile. Dessuten er det ikke alle av disse som er kristne, og det blir helt fjasete / tullete å skulle presse misforstått og egenkonstruert kristen etikk, leveregler og moral nedover dem som ikke en gang deler troen. Uansett er det MorFarBarn sine forvridde fortolkninger som presenteres, og ikke kristendommens og Bibelens ekte syn.

Oktober 2023 har MorFarBarn nok en gang hatt en annonsekampanje i avisen Vårt Land (og muligens andre steder også?). Denne gangen går det på teamet konverteringsterapi. De kritiserer som forventet det kommende forbudet mot konverteringsterapi, hvor lovforslaget sannsynligvis vil bli endelig behandlet (og forhåpentligvis vedtatt!) av Stortinget desember 2023. Selv sier jeg jo selvsagt JA TAKK til et slikt forbud!

Sukk. I desember 2023 har de på trykk slike annonser i avisen Vårt Land:

MorFarBarn: På terskelen til et nytt år (år 2024).

 

De prøver å framstå som en positiv stiftelse med et JA-budskap, men sannheten er jo at de sier NEI til det meste! Ganske så gammeldags og firkantet syn på “riktig” samliv og samlivsform.

Jeg forstår strengt tatt ikke at en seriøs avis som Vårt Land gang på gang gir plass til annonse-tullet fra MorFarBarn. Avisen er vel glad for alle annonsekroner de kan få, men de skulle absolutt ha vært litt mer kritiske til hva de setter på trykk.

Måten de gang på gang argumenterer på er slettes ikke bra. De spiller på samvittigheten og troen til leserne, og de benytter seg av sjofle hersketeknikker og maktspråk. De argumenterer også slik at man nesten får inntrykk av at de har tatt patent på og/eller har monopol på den eneste rette / riktige troen.

Jeg tar sterkt avstand fra stiftelsen MorFarBarn. Deres budskap er både ekskluderende og nesten mobbende i sin framtoning mot dem som ikke støtter eller kan støtte deres A4 syn på kjernefamilie. Det blir en nedlatende tone fra dem som passer inn i stiftelsens trange rammer mot oss som er på utsiden og ikke kan bli akseptert. Å lage til slike rangeringer med A- og B-lag eller oss mot dem – inndelinger forstår jeg ikke vitsen med, og jeg kan heller ikke forstå at dette er en særlig kristelig framgangsmåte (lite rom for nestekjærlighet).

Lenker:

Latterlig avisinnlegg, med masse rot, vas og fordommer mot Pride, FRI m. m.:

(Innlegg opprinnelig publisert 13. september 2015, senere utvidet og supplert artikkelen.)