Sommerstevnet i Sarons Dal 2019

TBVE Sommerstevnet 2019, Rune Edvardsen.

Heller ikke sommeren 2019 lot det seg praktisk gjøre å oppsøke sommerstevnet til Troens Bevis Verdens Evangelisering (TBVE) i Sarons Dal. Takk og pris for teknologien! Via Web-TV (nett-TV) lar det seg gjøre å sitte 738 721 km unna (NAF Reiseplanlegger, Flatraket-Sarons Dal, 4480 Kvinesdal, snareste veien, en vei) og likevel få med seg stevnet og møtene.

Åpningsmøtet med Rune Edvardsen ble holdt 6. juli 2019. Noen stikkord fra hans åpningstale gjengis videre i denne artikkelen. Som så mange ganger før fant jeg det han hadde å si som veldig treffende og inspirerende.

Stikkordsmessig gjengivelse av deler av talen han presenterte:

  • Vi har pakket inn Jesus (kultur osv.).
  • Oppfordring: Pakke ut Jesus. Vis ham fram til verden.
  • Med Gud på vårt lag er alle ting mulig. Guds kraft, kraften, er med oss.
  • Eneste måten at mennesker kan bli frelst er at de kommer i kontakt med oss, hans kropp på jord.
  • Noen ord om sterke opplevelser med diverse mennesker på misjonsmarka.
  • Vi kristne “bor” i / oppholder oss ofte i trange bokser. Hopp ut av boksen!
  • Ny verden, nye plattformer og nye muligheter for evangelisering. Sosiale medier m. m.
  • Gamer-generasjonen => De største evangelister i framtiden via nye medier?
  • Sats på barna, de unge.
  • Har vi glemt kraften?
  • Ikke glem de unådde i verden.
  • Tall på at misjon virker, jf. Asia. I Norge og vestlige land er det mer begredelig, da.
  • Noen småspark mot dem som er redde for muslimer, afrikanere og som helt ukritisk dyrker Israel.
  • Handlingens tid. Pakke ut Jesus, vise hvem han er.
  • Hva vil du? Sammen med Jesus – og kraften – har man all makt og muligheter i himmel og på jord. (Opp til oss å virke!)

Også torsdag 11.07.2019 var det Rune Edvardsen som talte. I denne talen viste han blant annet flere videoklipp fra turene sine til diverse land i Sørøst-Asia (+ Irak i Midtøsten). Nevnte region er et satsningsområde for Troens Bevis for tiden, og det har i samarbeid med lokale aktører kommet på plass en del innfødte evangelister og annet arbeid (inkludert humanitært arbeid + Dina-stiftelsen) der ned.

Det er ikke helt fritt fram å forkynne Guds ord i enkelte av landene, og man møter også på en del fattigdom. En del mennesker lever uten framtidshåp i flyktningeleirer. Rune kunne blant annet melde om ekstremt dårlige forhold i irakiske flyktningleirer. Troens Bevis ønsker å satse enda mer på en del av disse landene og prosjektene, og noe av målet med møtet var selvsagt å skaffe seg nye partnere for å nå enda flere unådde. Alt i alt er det en del muligheter og åpne dører hvis bare midlene og ressursene er på plass.

Nok en gang glimrende taler fra Rune Edvardsen. Jeg beundrer virkelig hans innsats, gjerninger og jordnære talegave.

For ordens skyld: Utenom 2 stk. taler holdt av Rune har jeg fått med meg via Web-Tv følgende talere sine taler under kveldsmøtene: Øystein Gjerme, Sebastian Stakset, Carl-Gustaf Severin, Thomas Åleskjær, Hans Martin Skagestad og Egil Svartdahl. Egentlig har alle talene vært gode og relevante, men jeg tenker ikke å omtale de noe nærmere her.  (Sarons Dal / Troens Bevis er forresten elendige på likestilling under sommerstevnene, gjennom at de har få “store” kvinnelige talere.)

Lenker:




Sommerstevnet i Sarons Dal 2018

Rune Edvardsen, sommerstevnet 2018 via Web-TV

Rune Edvardsen, sommerstevnet 2018 via Web-TV

Som skrevet før her i bloggen er det ikke lenger så naturlig og enkelt å få med seg de fysiske sommerstevnene i Sarons Dal. Ifølge NAF sin ruteplanlegger er det snakk om en tur på hele 738 km en vei (Flatraket-Sarons Dal, Kvinesdal). Heldigvis hjelper teknologien til her i form av Web-TV (nett-TV) slik at man virtuelt kan være til stede.

Jeg fikk med meg åpningsmøtet via nettet lørdag kveld 14. juli 2018 med Rune Edvardsen som taler. I utgangspunktet virker Rune til å være en høyst ordinær person. Han er ikke en slik super-karismatisk glatt selgertype som mange andre talere. Rune står der på plattformen med sin caps og “vanlige” klær (ikke findress), og han unngår bruken av blåkopi predikantstemme og floskler. Han går sine egne veier på mange måter. Uansett liker jeg hans taler. Han holder gode og inspirerende taler med masse interessante poenger i. Han er slettes ikke redd for å utfordre lytterne eller til og med kaste litt stein i glasshus.

Først og fremst er det han jeg er interessert i å høre preke. Jeg er ikke så interessert i en del av de andre “innleide” talerne.

Åpningstalen han holdt leverte! Gjengitt med egne ord snakket han blant annet om:

  • Det sentrale i evangeliseringen og troen må være kjærligheten og kjærlighetens budskap.
  • Han startet med en sterk historie om ei kvinne i Afrika som på tross av at hun er sterkt handikappet selv tar seg av mange vanskeligstilte barn og unge. Hun er kristen og utviser ekte kristen kjærlighet/nestekjærlighet gjennom sitt arbeid.
  • Småkrangler og diskusjoner må ikke gis stor plass. Menighetens rolle er sentral.
  • Dagens IKT/datateknologi gir nye muligheter for misjonering/evangelisering som ingen tidligere generasjoner har vært i besittelse av.
  • På bare sekunder og minutter kan nyheter spres via teknologien til alle verdenshjørner, f. eks. sosiale medier og andre elektroniske/sosiale nettverk.
  • Hele verden kjenner til Cola, Mariekjeks og Facebook. Mange kjenner fortsatt ikke Jesus.
  • Med teknologien kan man drive aktiv verdensevangelisering fra gutterommet (eller jenterommet).
  • “Gamere” og “Gamer-generasjonen” samt deres måte å kommunisere på blir sentralt i det videre arbeidet.
  • Mulighetene som teknologien gir må brukes. Verden har blitt liten og lett å nå pga. teknologien.
  • Han spår/tror (ikke profeterer): Flere av de store religionene vil falle (også islam og budismen) i løpet av noen år pga. sekularisering og økt kunnskap.
  • Redsel overfor muslimer og islam er tull. Likeså frykten mot afrikanere. Det er slike steder i hovedsak vekster skjer og kommer til å skje angående antall troende kristne.
  • For tiden stor vekst i antall kristne mange plasser i verden, om enn ikke i Norge hvor de aktive kristne er i ferd med å dø ut samt miste motet.
  • En stor innsats og mobilisering må til i Norge hvis vi skal være i førersetet under framtidig evangelisering.
  • Vi må alle sammen pakke ut Jesus.
  • De fleste av dagens kristne har tatt imot troen som unge, hvor vi er mer lettpåvirkelige enn senere i livet.
  • Det blir særs viktig å satse mot den unge generasjonen.
  • En svært god grunn til å gå etter den unge generasjonen under 20-25 år er at de utgjør opptil 80 % av innbyggerne i mange land i Asia og Afrika.
  • Overfor de unge vil ikke tradisjonelle kanaler som TV og radio føre fram.

Jeg skal ikke påstå at jeg var enig i hvert eneste ord han sa, men alt i alt var det en tankevekkende og bra tale med et betimelig innhold. Hovedbudskapet er jeg 100 % enig i.

Troens Bevis Verdens Evangelisering (TBVE)

Generelt synes jeg Troens Bevis Verdens Evangelisering med base i Sarons Dal (Kvinesdal) driver på med et imponerende arbeid, hvor selve sommerstevnene bare er en mindre og nesten uvesentlig del. Det sentrale i arbeidet er misjonsvirksomheten rundt i den store verden. Alt blir drevet på en jordnær, ærlig, effektiv og grei måte etter mitt syn.

Noe av aktivitetene for å få forkynt evangeliet: Musikkfestivaler, misjonskampanjer, støtte til innfødte evangelister, TV-evangelisering (i hovedsak rettet mot Midtøsten via TV-kanalen “Miracle Channel”), spredning av evangeliseringslitteratur (brevkurset “Det Nye Liv”), diverse kampanjer i Norge osv. Dina-stiftelsens arbeid må heller ikke glemmes.

Nå framover overlater de TV-satellittarbeidet via kanalen “Miracle Channel” til andre krefter. Den største satsingen nå i den nærmeste tid blir enda flere innfødte evangelister støttet fra Sarons Dal, og da spesielt i Sørøst-Asia (og Midtøsten og Afrika).

De har i en årrekke vært flinke med å ta i bruk nye kanaler og medier i arbeidet med å få spredt evangeliet til verden. De har blant annet satset på å nå muslimene med evangeliet via satellitt-TV, og de har kjørt på med store kampanjer som har samlet og frelst masse mennesker både i Afrika og Asia.

Jeg har flere ganger kritisert kristne uttrykksformer her i bloggen, blant annet i artiklene “Protest mot enkelte former for kristendom” og “Ekstrem karismatikk, skeptisk”. Det skjer masse rart i Jesus og kristendommens navn som jeg ikke kan stå inne for. Imidlertid har jeg ikke funnet det naturlig å kritisere Troens Bevis i nevneverdig grad, da jeg synes de gjør ting på en god og grei måte.

Det har sikkert skjedd en del rare ting i tidligere tider i Sarons Dal i deres “viltre ungdom”, men dette har jeg selv ingen personlig kjennskap til. Enkelte eksterne talere på sommerstevnene har jeg ikke så stor sans for, men dette får så være. Jeg er mest opptatt av det Rune Edvardsen & Co. driver med, og deres verdensvide evangelisering står det virkelig respekt av. For min del blir ikke det Troens Bevis står for så ekstrem-karismatisk at jeg reagerer negativt på det.

Rune har ikke få reisedager i misjonens tjeneste, og han sparer ikke seg selv i arbeidet for den gode sak. Ellers anser jeg Rune Edvardsen som svært jordnære i sin framferd. Jeg har også sansen for de strategier og virkemidler han og hans stab bruker i misjonens tjeneste. Rune går sine egne veier uten å være en dårlig blåkopi av andre predikanter.

Jeg får deres nyhetsblad “Troens Bevis” tilsendt i posten, og jeg støtter dem økonomisk med småbeløp i ny og ne. Utover dette har jeg ikke noe nært forhold eller knytninger til organisasjonen.

Det var Rune sin far – Aril Edvardsen – som startet opp Troens Bevis. Rune Edvardsen har klart å videreføre arven fra sin far på en god måte sett med mine øyne.

Jeg vil nødig si noe positivt om TV Visjon Norge, men de tre episodene av “Kjemper i Guds rike” med undertittelen “Arven etter Arild” sendt februar 2019 var faktisk verdt å se. Virket, veien og historien til Troens Bevis Verdens Evangelisering, Sarons dal, Arild Edvardsen, Kari Edvardsen og Rune Edvardsen ble gjengitt på en interessant og troverdig måte.

 

Oppsummering og kommentarer etter å ha sett det første møtet: Kjærligheten og kjærlighetsbudskapet må være det sentrale for å vinne verden for Jesus. Som virkemidler kan og må ny teknologi og kommunikasjonskanaler benyttes. Spesielt må innsats for å nå de unge igangsettes. Mange muligheter for evangelisering og misjonering står åpne og kan bli benyttet for å nå verden med evangeliet.

Rune Edvardsen, sommerstevnet 2018 via Web-TV

Rune Edvardsen, sommerstevnet 2018 via Web-TV

Oppdateringer og tilføyingen etter å ha fått med meg litt mer av stevnet:

Via Web-TV fikk jeg også med meg Rune Edvardsen sin tale torsdag 19.07.2018. Denne talen var vel mer i form av et personlig vitnesbyrd. Han snakket om kallet og virket hans så langt, og ikke minst utfordringene med å overta stafettpinnen etter sin far Aril Edvardsen. Med hjelp av Guds kraft og godt team rundt seg har Rune klart å bringe videre virksomheten til Troens Bevis etter farens død. Store ting kan og vil skje når man står sammen i Guds kraft og kjærlighet.

Jeg fikk også med meg møtet hvor Thomas Åleskjær talte. Han presenterte også en interessant og god tale med et budskap om at man kan få nye sjanser i Guds rike. Øystein Gjerme (Salt Bergenskirken) hadde en tale med påminnelser om livets brød (Jesus), dette å ha appetitt på Jesus og om å dele ordet videre. Lørdag 21.07.2018 var det Egil Svartdahl sin tur, og han preket over temaet ekstrem forvandling (Sakkeus og Bibelfortellingen om den rike mannen ble dratt inn i talen).

Det er talene (prekene) jeg har fått med meg, og ikke de evinnelige lange innledningene med lovsanger i alt for store doser. Innledningene og etter-møtene har jeg ikke orket å se på.

Noe jeg IKKE har fått med meg er taleren Daniel Kolenda. Registrerer at det har blitt litt debatt pga. hans deltakelse, jf. blant annet uttalelsene til presten Runar Foss Sjåstad. Kolenda både reklamerer med oppvekking av døde, stort fokus på det overnaturlige og presenterer en helvetesforkynnelse som kan virke skremmende på mange. Tro basert på frykt har jeg lite sans for. Taleren Carl-Gustaf Severin (herlighetsteolog) har visstnok også fått litt kritikk.

Jeg liker i utgangspunktet veldig godt det Troens Bevis og Sarons Dal står for. Det er litt dumt at de delvis ødelegger sitt renomme og rykte med å invitere slike kontroversielle forkynnere. Dette kunne de ha spart seg for. Slik ekstremkarismatisk forkynnelse tar i hvert fall jeg sterk avstand fra.

Lenker:




Skammer vi oss over evangeliet?

Himmel, fjell og kors

Enkelte vil muligens kalle meg en liberal kristen. Jeg kjøper ikke hele pakken til såkalte konservative kristne eller Bibeltro kristne med alle deres lovbud, regler og ufravikelige fortolkninger av den eneste rette vei. Likevel er det et område jeg IKKE på noen som helst måte ønsker å gå på kompromiss på:

  • Frelsesbudskapet i Bibelen om Jesus.

Jeg skammer meg ikke over evangeliet, Jesus eller Bibelens Gud (den treenige Gud). Dette er meget sentral deler i troen vår.

Jeg får ofte inntrykk av et enkelte skjemmes over både Jesus og evangeliet. Skammer vi oss, er vi flaue over det vi tror på? Muligens er enkelte kristne litt redd for Jesus? Alt skal være så hipt og kult, og man blir redd for å presentere et klart Jesus-budskap.

Jeg har hørt enkelte taler som jeg vil kalle totalt meningsløse. De har helt manglet Jesus-fokus, eller de har pakket hele Jesus inn i bomull og gjort han helt tannløse. Alt blir så rundt i kantene i redselen for å støte noen. Lavterskel kan være fint og flott, men det kan bli FOR lavterskel. Barnet, eller Jesus da, skylles ut med badevannet. Det blir liten plass igjen for Gud og Jesus.

“For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.” (Rom. 1, 16-17, kilde Bibel.no.)

 

Enkelte arrangementer som finner sted i kristen regi er også svært tannløse. Man merker knapt at en kristen organisasjon står bak. Ofte er man redde for andakter med et klart budskap og bruk av Gudsord. Alt som minner om det kristne er tonet ned. Det blir mer kultur, underholdning, sosiale koseklubber eller fritidsklubber enn reell trosutøvelse.

Som tidligere skrevet her i bloggen: Det kan bli for mye scenekirke.

Kristne er kalt til å være lys og salt i verden. Vi skal misjonere og fortelle andre om Jesus. Samtidig kan vi selvsagt ha det kjekt med sosiale aktiviteter, men det bør likevel være litt plass til et klart budskap og Jesus-fokus. Behovet for rene sosiale koseklubber eller fritidsklubber samt kultur og underholdning kan vi få dekket andre steder enn i kristen regi.

En unik mulighet kirka f. eks. har til å få presentert budskapet er på julegudstjenestene. Spesielt på juleaften er det mange som oppsøker kirkene. Selv har jeg blitt ganske så provosert etter å ha deltatt på noen slike gudstjenester. Jeg har opplevd prester som gjennom hele talen sin bare er opptatt av juleklisjeer med gaver, julestemning, julemat, julepynt, verdslige skikker osv. Det er tilnærmet ingen plass for Jesus-barnet og resten av juleevangeliet. For en sløsing med muligheten for å få delt et Gudsord med mange som normalt sett ikke oppsøker kirkene.

Et annet tegn i tiden er alle kristne organisasjoner som skifter navn. De kutter ut “kirke”, “misjon” eller “kristen” fra navnene. Inn kommer intetsigende logoer og meningsløse navn som slettes ikke gir assosiasjoner til noe kristent. F. eks. er det få organisasjoner som velger å videreføre logoer med korset i. Feigt (og kommersielt), kaller jeg dette!

Spesielt i konservative bedehusmiljøer er det enkelte som gjør fint lite selv når det gjelder misjon og forkynnelse. Deres unnskyldning er at de venter på nok frimodighet. Først må man bli fylt opp med frimodighet og mot for å kunne gå ut for å gjøre noe for Gud, og det kan gå årevis med dette fokuset.

Det har kommet fram til at det er grunn til å hevde at kirken ikke fullt ut tror på sitt eget budskap, noe som er et stort kommunikasjonsmessig problem.

Jeg understreker for sikkerhetsskyld følgende: Jeg støtter IKKE svovelforkynnelse, mørkemannskristendom eller konservativ kristendom der loviskheten med menneskebud, regler og vedtatte sannheter råder. Jeg støtter heller ikke ekstrem karismatikk der jakten på store åndelige opplevelser overskygger alt annet og hvor enkelte predikanter dyrkes som guder. Jeg er og blir en kritisk kristen.

Jeg skammer meg ikke over evangeliet eller over Jesus og resten av treenigheten. Det er ingen grunn til å pakke dette inn i bomull eller på andre måter gjøre det utydelig.

Lenker




De “frafalne” og “brente” kristne

Menighet

Artikkelens hovedtema: Det finnes en del “brente kristne” (brente barn av Gud) eller “frafalne” etter usunn forkynnelse, ledelse og menighetsliv. Enkelte går på en skikkelig “smell” innenfor organisert menighetsliv og menighetsarbeid, og de velger å forlate sin tidligere forsamling (onde tunger kaller gjerne slike personer for avhoppere eller desertører). Mer skrives om slike ting i fortsettelsen.

En blogg jeg innimellom oppsøker er David Åleskjær sin som rett og slett heter Davids liv. På undersiden om bloggen skriver han blant annet: “Jeg har en sterk tro på Jesus, og en tilsvarende sterk avsky for religionen som har blitt lagd i hans navn. Det farger mye av det jeg skriver.” Han tar stadig tak i interessante diskusjoner innenfor kristenlivet. Å besøke hans blogg anbefales!

En gang i år 2012 leste jeg om hans bokprosjekt som skal hete “De 99 og den ene“. Ifølge ham selv er denne boka kraftig forsinket, den har hvilt seg i en skuff og er fortsatt ikke utgitt. Boka skal ifølge Davids blogg omhandle: “– en bok om de mange som har brent seg på en forkvaklet form for åndelighet, og som derfor ikke lenger er aktive i menighet.” David trekker mars 2016 paralleller mellom sin kommende bok og VGTV-serien “Frelst” av Ruth Helen Gjævert som omhandler tilsvarende tema.

Oppdatering: Diverse saker som har dukket opp i kjølvannet av VGTV-serien blir også omtalt.

David har i mars 2016 publisert et innlegg i sin blogg hvor han trekker en parallell mellom sitt bokprosjekt og serien “Frelst” på VGTV. (PS! David har nå slettet dette og andre innlegg, da han nok en gang har hatt en “storrengjøring” i sin blogg med sletting av alle tidligere publiserte innlegg.) Ruth Helen Gjævert står bak TV-serien “Frelst”, og hun har tidligere vært en aktiv “soldat” i Jesus Revolution Army. Etter fire år hadde hun fått nok og brøt ut.

Hun får kritikk for at hun ikke tok sitt personlige oppgjør på “kammerset” istedenfor å gå ut i offentligheten. David sier seg enig med det Stian Kilde Aarebrot har skrevet i VG Meninger (lenke). Der har Stian blant annet skrevet at offentlig religiøs skittentøyvask på TV kan være til hjelp for desillusjonerte disipler. Fritt gjengitt og fortolket: Interne oppgjør innenfor en organisasjon vil ikke nå ut til avhopperne, og private “lukkede” oppgjør pleier ofte å ikke føre fram da ledelsen/menigheten fort “kjører over” offeret.

Jesus Revolution framstilles i TV-serien som et noe sekterisk og hjernevasket karismatisk miljø (tunnelsyn) hvor det tas lite hensyn til deltakernes velvære. Alt fokus rettes mot å tjene Gud og andre ting ignoreres og overses. Det er slettes ikke rart at enkelte går på en smell etter å ha vært med på et slikt krevende opplegg. VGTV sin dokumentar baserer seg på programskaperens opplevelser for over 10 år siden, så mye har nok endret seg til det bedre siden den gang.

David undrer seg videre over om “frafalne” er Norges største menighet?.! Ifølge det han har fått inntrykk av er kirken utenfor kirken stor. De “frafalne” har gjerne beholdt sin tro, men har forlatt menighetslivet etter å ha blitt “brent”. Som kjent “brent barn skyr ilden”, dvs. gjerne menigheten.

Hensikten med David sin kommende bok er ifølge ham selv: “Hensikten er ikke å sladre eller kritisere, men å rekke ut en hånd til de mange som ligger sjelelig forkrøpla i grøftekanten etter at vekkelsens turbo-dampveivalser dura gjennom strøket deres, og oppfordre andre troende til å gjøre det samme.”

Veldig generalisert og forenklet kan man møte to problemstillinger i menighetslivet ifølge David (noe forenklet nedenfor):

  • Tilskuer til et “show”. Ikke reell deltaker i fellesskapet.
  • Andre begynner å styre ens hverdagsliv på detaljnivå (altfor intimt), på en ekstrem og manipulativ måte som gir lav takhøyde og liten personlig frihet.

Slikt usunt menighetsliv får enkelte til å forlate miljøet de har tilhørt for å redde seg selv.

Alt tyder på at det finnes mange brente sjeler etter usunt menighetsliv. Ifølge David har han mottatt masse henvendelser (flere hundre) fra brente kristne i en lang rekke ulike menigheter og miljøer. Også mange kristne innenfor menighetslivet har kontaktet ham da de er redde for at han skal grave i “gammel møkk”.

En “åndelig” hersketeknikk i forbindelse med temaet i denne artikkelen er bønn. Bønn kan selvsagt være en god kommunikasjonskanal mellom Gud og oss mennesker, men den kan også misbrukes. Formuleringer slik som “jeg skal be for deg” høres fint og flott ut, men betyr ofte i praksis at “dette er ikke mitt problem, håper du finner ut av DINE problemer som ikke angår meg”.

Egne refleksjoner

Bål og kors

Det virker som om David tror at det verste skjedde på 1990-tallet og at alt er meget mye bedre nå i dag. Dette gjelder helt sikkert som sannhet for de miljøer han kjenner til. Det som skremmer meg (litt) er å se at enkelte lutherske miljøer (f. eks. IMI i Stavanger og til dels Oase) nå lar seg tiltrekke av tvilsomme forkynnere, karismatiske strømninger og teologi fra USA m. m. Noe av den usunne forkynnelsen fra trosbevegelsen har også funnet sin vei inn i etablerte pinsemenigheter. Og ellers lever “sirkus Hanvold” og TV Visjon Norge i beste velgående.

Mange vil nok ikke kjenne seg igjen i kritikken av Jesus Revolution. Imidlertid låner jeg følgende sitat fra Facebook: “Det nytter ikke at mange hadde det fint, når det ligger så mange lik langs veien!” Sannsynligvis er det som blir skildret ikke særegent for Jesus Revolution, da det finnes brente kristne fra mange ulike organisasjoner og leirer. Spesielt utsatt er nok organisasjoner der ungdom og ung/uerfaren ledelse har vært involvert, og hvor ungdommen har deltatt med sitt ungdommelige overmot. Ledelsen har ofte ikke beskyttet “soldatene” sine godt nok mot å begå feiltrinn eller å brenne seg ut. Noen ganger skulle kristne (ungdoms)organisasjoner vært flinkere til å hente inn sekulære prinsipper for god ledelse for å unngå overtramp.

Ganske mange vil takle helt ok det harde kjøret som finner sted i enkelte overivrige kristne misjonerende organisasjoner. Problemet er de “sarte sjelene” som opplever opplegget for hardt, og som støtt og stadig føler at de feiler og kommer til kort (er ikke gode nok i tjenesten). Det er en fare for å miste seg selv og gå på en smell underveis i strevet etter å prestere overfor Gud og ledelsen. Dårlig ledelse som tillater maktmisbruk gjør ikke akkurat situasjonen bedre.

Ikke alle “brente barn” / “brente kristne” blir nødvendigvis frafalne. En del beholder troen, men uten å være menighetsaktive. De som beholder troen blir gjerne “passive” kristne med sitt medlemskap i “sofamenigheten”/”sofakirken”. For enkelte kan dette å være kristen uten å være aktiv i menighetssammenheng være den beste måten å beholde troen på. Menigheter kan i enkelte tilfeller bli mer nedbrytende enn trosstyrkende hvis de usunne kreftene har fått overtaket i forsamlingen. (Jf. min artikkel i PDF-format om “Hvordan overleve som kristen i usunne menigheter?”.) Hva er i det hele tatt vitsen med enkelte usunne menigheter, og trenger man slike menigheter i det hele tatt?

De som velger å forlate et organisert menighetsliv / menighetsmiljø er ikke nødvendigvis forrædere, ondsinnede avhoppere eller Judaser. Det er ikke en gang sikkert at de er frafalne fra den kristne troen. De forlater ofte sitt tidligere liv for å verne seg selv og sine mot usunn påvirkning og tendenser.

Kritikk mot ledelsen eller menigheten likestilles av enkelte med ulydighet mot Gud. Personer – varslere – som stiller spørsmål kan bli beskyldt for å representere en kritisk ånd eller å være satans / djevelens sendebud / medarbeider. Snakk om å snu ting på hodet! Lederne og ledelsen er ikke ufeilbarlige, og det må absolutt være lov for “fotfolket” å komme med innspill og korrekser.

Innimellom lurer jeg på om organisering og opprettelse av menigheter og tilsvarende forsamlinger er djevelens verk. I enkelte tilfeller blir menigheten/forsamlingen et sted for makt og kontroll over andre. Det benyttes hersketeknikker, maktmisbruk og åndelige overgrep for å kontrollere og underkue medlemmene.

En ting like jeg fra 3. episode av Frelst og det Islam Nets leder Fahad QureshiIslam sa var at i deres sammenhenger var det gud som var det sentrale og ikke den enkelte forkynner. Menneske-/personfokuset på ledere og forkynnere er visstnok ikke så stort hos dem. Det skulle kristne bevegelser ha lært av. Alt for masse makt og anseelse gis til tvilsomme oppkomlinger av noen forkynnere, predikanter og pastorer. Enkelte kristenledere blir nesten dyrket som en konge eller popstjerne selv om de bare er vanlige mennesker med sine feil, mangler og egenskaper. Lite som minner om å innta en ydmyk tjeners skikkelse, og slettes ikke alle av dem som er noen gode forbilder.

Selvsagt skal man ta vare på, være glad i og i en viss grad forsvare og beskytte sine ledere. Imidlertid har dette gått alt for langt i enkelte forsamlinger. Lederne er ikke småguder som må bli dyrket og vernet for kritikk når de driver med uheldig maktutøvelse. Grenseoverskridende adferd som fotfolket blir utsatt for fra ledelsen bør det være nulltoleranse for.

Nei takk til kristenledere som blander seg dypt inn i den enkeltes privatliv. Mye av irettesettingen, disiplineringen og korrigeringen de framviser er helt uønsket slik jeg ser det. En del av lederne er definitivt grepet av maktsyken, de liker å manipulere og de driver med hersketeknikker.  De er enkelt og greit herskesyke maktmennesker med sin egen personlige agenda, som slettes ikke alltid er samsvar med Guds planer. Modige varslere som står fram er ikke del av “fiendens strategi” (djevelen, satan), og varslerne og varslene fortjener å bli hørt på og å bli tatt på alvor, med et eller flere konkrete tiltak.

Jeg skrev følgende kommentar til Solveigs artikkel med tittelen “Framleis frelst?”:

Bra skrevet! I utgangspunktet skal en menighet fungere som et kraftsenter hvor man kan hente påfyll og inspirasjon. Imidlertid kan like godt menighetslivet bli nedbrytende og destruktivt. For å beholde troen er det i enkelte tilfeller vel så smart å stå på utsiden av menighetslivet enn å være del av en usunn menighet og forkynnelse. Menighetsliv bør ikke bidra til at man mister seg selv eller blir tvunget inn i ting som en ikke kan stå inne for.

 

Å åndeliggjøre “alt”, bevisst eller ubevisst benytte seg av maktmisbruk og demonisere dem som måtte være uenige med ledelsen er farlige tendenser. Det kan også bli alt for mye av søking etter nye impulser og opplevelser, hvor man til slutt er så opptatt av nye opplevelser at det ikke blir rom for kritiske vurderinger. Ikke alt som kalles “åndelig” er i henhold til Bibelen.

I tillegg til de store oppgjørene finnes det selvsagt alltid menighetsshoppere og/eller menighetshoppere, som bytter menighet etter hvor det er “kuleste” å gå. Det er IKKE disse jeg skriver om i denne artikkelen! Jeg er opptatt av dem som går gjennom et påkrevd og naturlig opprør som fører til at de forlater organisert menighetsliv etter å ha blitt et brent (Guds) barn.

Oppdatering

I mange kristne miljøer virker det som om det er lite populært med konstruktiv kritikk av “Guds virksomhet”. Det er ikke rom for følelsene til de som har opplevd overtramp eller blitt såret i kristen virksomhet. Kritikernes følelser og opplevelser blir underkjente da de avviker fra ledelsens og flertallets syn. Empati med de som har blitt utsatt for åndelige overgrep er det ikke rom for.

I Vårt Land skriver spaltist Rut Helen Gjævert i desember 2016 litt oppfølgende om sin VGTV-dokumentar “Frelst“. Hun skriver blant annet om smellen hun opplevde mot slutten av sin tid som soldat i “Jesus Revolution Army”:

  • Følelsen av: “Jeg var ikke lenger god nok for Gud.” da “Budskapet hadde ingenting å tilby meg så snart jeg ikke var sterk, heltemodig eller lydig.”
  • Problem: Pekefinger og moralisme.
  • Hun hevder at det må være rom for og debatt rundt “…vanlige menneskers kamp med sin tro”.
  • Og som en liten konklusjon: “Kristendommen er ikke en religion for de spesielt utvalgte, men det er heller ingen religion for de spesielt hellige eller rene.”
  • Oppfordring: Vær menneske!  (“Når Gud selv kunne bli menneske, kan vel du og jeg tillate oss å være det.”)

I kjølvannet av VGTV-serien “Frelst” Ruth Helen Gjævert har det oppstått flere interessante diskusjoner rundt tematikken. Boklanseringen til Anders Torp (“Jesussoldaten – Gutten som skulle vinne landet for Gud”, ført i pennen av Tonje Egedius) er interessant, og Anders var også med i en av episodene til TV-serien “Frelst” og i et debattprogram på NRK med sin far som motdebattant. (Jan-Aage Torp framstår slik som jeg ser det som en stakkarslig, men likevel sleip klovn. Han er “flink” til å gå inn i offerrollen.)

I boka forteller han om sitt brudd med Oslokirken / Seierskirken og pastorfaren Jan-Aage Torp. Han tar sterk avstand fra de usunne miljøene, usunn tro, demonutdrivelser og en sterk fokus på Helvete-tro. Ifølge Anders kan et trossamfunn bli skadelig dersom det hevder å ha monopol på sannheten, og at det ikke er rom for spørsmål og kritisk tenkning. Han regner seg ikke som en kristen i dag.

Hr. Hanvold, gründeren bak TV Visjon Norge, er seg selv lik. Han har ikke sansen for slike avsløringer som den til Anders Torp. Hans nye kraftuttrykk er visstnok at slike kritikere er “human-fundamentalistene” i samfunnet.

To kjente personligheter fra den karismatiske leir og lovsangsmiljøet på 1990-tallet (+/-) har også kastet seg inn i debatten. Bjørn Aslaksen skriver på i sitt innlegg på Verdidebatt.no blant annet følgende: “Jeg er blitt tilpasningsudyktig hva menighet angår.” Han følte seg til slutt fanget i sekteriske og frihetsberøvende miljøer, og er ikke lengre en del av slike miljøer og menighetsliv. En “skade” han har pådratt seg er å bli overfølsomme og kritiske til menigheter. Per Søetorp skriver i fortsettelsen følgende: “Jeg kjenner jeg er godt forsynt og klarer meg utmerket for tiden med å være godtatt av Han i Øverste Etasjen – om jeg ikke skal løpe r….. av meg for å tilfredsstille bakkemannskapet også.” Sistnevnte “lanserer” også på spøk DUF, en forkortelse for “De Utgåttes Felleskap”.

Per Søetorp har også skrevet et innlegg med tittelen “De 99 og den ene”. Han tar utgangspunkt i Bibelfortellingen om de 100 sauene, der gjeteren/hyrden forlater de 99 for å lete etter den ene som har kommet seg bort. Blant annet hevder han følgende om mange kristne og kristne forsamlinger: «..dritdårlige på å møte frittalende enkeltmennesker med empati og respekt..». Jeg tenker selv at frittalende enkeltmennesker eller uromomenter gjerne blir ignorert, latterliggjort eller frosset ut, noe som står i grell kontrast til Bibelens budskap.

Registrerer at Stephan Christiansen, tidligere leder av Jesus Revolution Army, endelig har kommet på banen med et tilsvar på den kritikken som ble stilt mot organisasjonen i TV-serien frelst. Imidlertid ser jeg ingen grunn til å legge inn lenke til eller å omtale hans svar, da det bare består av en haug med dårlige unnskyldninger og ingen vilje til å ta et skikkelig oppgjør eller å be om unnskyldning.

Det ser ut for å være vanskelig for menighetsledere å ta innover seg at de i sin iver for den “gode” sak har kjørt over enkeltpersoner. Enkelte har mer eller mindre mistet seg selv og kun blitt brikker eller statister i ledelsens misjonsmål. Kommunikasjonen mellom enkelte på grasroten og ledelsen fungerer ikke, jf. kommunikasjonsmodellen.

Noen kristenledere vil ta fra enkeltpersoners eiendomsretten til sine negative opplevelser med religiøse miljøer, samt deres muligheter fra å delta i det offentlige ordskiftet med sine erfaringer som ballast. Fy skam til slike ledere. Videre er det feigt av dem å komme med trusler, kritikk og motsigelser mot dem som har blitt “brent”.

Jeg må også si meg STERKT UENIG med det Sten Sørensen og Jan Inge Jenssen hevder i Dagen. De skriver blant annet følgende: “At kirken er Kristi kropp betyr videre at deltakelse i kirken ikke er valgfritt. Når vi blir Guds barn er det en selvfølge at vi blir en aktiv del av Kristi kropp. Det er en selvmotsigelse å si ja til Jesus og nei til kirken. Hode og kropp hører sammen og som Guds barn er det helt nødvendig å koples til kroppen Hans på jorda.” For min del vil jeg heller stå på utsiden av menighetslivet og beholde troen, enn å være del av usunne menigheter som både ødelegger troen og meg som person. Ja til Jesus, nei til den organiserte kirken og menigheten sier nå jeg!

Mantraet om at alle trenger et fellesskap eller menighet gjentas av evangelist Viggo Klausen. I teorien er jeg enig at en forsamling kan være OK som en kraftstasjon (trosstyrkende) for kristenlivet. Imidlertid hender det innimellom at menighetene ikke fungerer som de skal. Noen ganger er det beste å stå på utsiden av menighetslivet for å ikke miste seg selv, styre klar av usunn forkynnelse og for å unngå å bli herset med. Ikke alle bor heller slik til at det «bare» er å oppsøke en annen menighet (bygder og små byer har ofte ikke noe stort utvalg).

Henter fra Solveig Grønstøl sin blogg (Solveigs verden) to sitater fra det hun har opplevd med sprø forkynnelse fra predikant: “Det er ein grunn til at pastoren kan vite meir om Guds vilje.” og  “Hyrdar går på to bein, medan sauene går på fire.” Altså: Underforstått at pastoren/predikanten innehar den eneste rette sannhet, og menighetens medlemmer må innordne seg etter vedkommendes ord. Pastoren ser gjerne på seg selv som innsatt av Gud selv, og at de vet mer om Guds vilje enn folk flest. Dette kombinert med eldsteråd som sitter på mer eller mindre livstid og lite rom for demokrati gjør katastrofen til et faktum. Det ender fort med maktmisbruk og dårlig lederskap, som igjen kan medføre overkjørte og brente kristne.

Etter VGTV-serien og Anders Torp-boka har virkelig snøballen begynt å rulle. Flere historier fra andre sammenhenger har kommet fram i lyset. Blant annet har det blitt rettet lys mot uheldige episoder innenfor Ungdom i Oppdrag. Vel fortjent ble Rut Helen Gjævert tildelt Petter Dass-prisen 2016. Hun var på mange måter den som åpnet opp for fokus mot usunn ledelse og lederskap.

En annen sak som har kommet opp er forholdene i Sentermenigheten i Asker. Noen stikkord rundt galskapen som har funnet sted i denne menigheten: Hjernevasking, sekterisk tenkning, psykiske og åndelige overgrep, sterk indre kontroll, maktmisbruk og angiveri, liten personlig frihet, frykt for represalier og utfrysning, usunt lederskap med noen få lederpersoner som har fått alt for mye makt og trusler om å forlate guds plan hvis kritikk stilles. Et skikkelig oppgjør med galskapen har ikke funnet sted før nå, selv om noen modige personer allerede i blant annet år 2005 stod fram med sine historier.

Sannhetens Ord Bibelsenter i Røyken kommune (SOB), Buskerud, har også havnet i medielyset til avisen Dagen. Menigheten blir blant annet beskyldt for å splitte familier, detaljkontroll over sine medlemmer, sterk ledelse med tendenser til maktmisbruk og diverse andre sekteriske tendenser. Fra et innlegg på DagensDebatt.no med tittelen “Derfor roper vi varsko” skrevet av Leif Wellerop og Kari Holmås har jeg “lånt” to sitater rundt denne saken:

  • “Så lenge man stryker menigheten med hårene og ikke reiser kritiske spørsmål, ser man ikke noe annet enn dette gode.”
  • “Det er alvorlig når kristne ledere ikke erkjenner at ondskap kan få makt midt i Guds menighet. Avhoppere og pårørende har skremmende like historier som vitner om maktbruk, usunn åndelighet, løgner og splittelse av familier. Samtidig ser vi et SOB-lederskap som konsekvent nekter å la seg korrigere eller ta ansvar for egne feil. Det er denne ondskapen vi har sett og advarer mot.”

Et bra innlegg skrevet på Verdidebatt har tittelen “Tørsten etter det beste” og er forfattet av Terje Hegertun. Han tar opp til debatt noen uheldige sider med trosbevegelsen/karismatiske miljøer. Han nevner uheldige momenter slik som nåde som blir erstattet av sosial kontroll, bruk av religiøs makt og misbruk av karismatiske nådegaver. Det har i enkelte sammenhenger blitt krevd absolutt lydighet mot lederen i stedet for å åpne opp for medinnflytelse.

I starten av 2019 har det kommet fram i dagen et tyvetalls varslinger mot hovedpastor i Hillsong Norway – Jostein Krogedal. Han beskyldes for å skape en fryktkultur og for bruk av diverse stygge hersketeknikker. Flere medarbeidere har blitt sykemeldt av hans lederstil. Hvis det ikke tas sterke grep kan det også innenfor Hillsong i Norge bli en del brente kristne eller brente Guds barn.

Jeg innledet med å nevne David Åleskjær. Sommeren/høsten 2016 har han publisert et nytt innlegg i sin blogg med tittelen “Sak og person” (innlegg ikke lenger tilgjengelig). Han er i dette innlegget opptatt av autoritært lederskap i kristne (karismatiske) organisasjoner og hva som kan gjøres for å unngå problemet. Han skriver blant annet:

  • “…kristne har blitt for opptatt av karismatiske personligheter framfor sak. Og med sak mener jeg da det enkle evangeliet.”
  • “Tenk hvor liten plass det hadde blitt til maktmennesker i menigheten, dersom vi alle hadde det evangeliske perspektivet at saken er viktigere enn oss alle – samtidig som vi vet at selve saken handler om nettopp hvor viktige vi ALLE er i egenskap av å være Guds egne barn!”
  • “Med en slik grunntanke fjerner du ethvert våpen både fra Anklageren (Satan) og manipulerende predikanter.”

Å være mer opptatt av saken (evangelieforkynnelsen) i stedet for personen høres ut som en grei ide. Imidlertid vil jeg nok tro at forkynnere og ledere som utøver uheldig maktmisbruk selv vil mene at de er ledet av ånden og gjør sine ting på vegne av Gud. Som svar på David sitt innlegg skrev jeg følgende kommentar:

I utgangspunktet er jeg enig i det du skriver, David. Imidlertid vil jeg anta at religiøse ledere på ville veier neppe har selvinnsikt til å se og forstå at det de gjør er feil. De klarer neppe å se at de mer eller mindre kun tjener seg selv alene og ikke saken.

Personer som driver med utstrakt autoritær lederstil og hersketeknikker kan vel ofte anses som syke (psykisk). Noen har muligens psykopatiske trekk og vil med 100 % overbevisning tro at det de holder på med er Guds vilje.

Å være fokusert på saken er en god ting. Likevel kan personlige forhold nok likevel klare å blande seg inn selv om lederen lever aldri så åndelig og «snakker» ofte med Gud.

I praksis er nok ikke skillet eller grensene mellom saken og personen alltid like lett å håndheve. Det som vi vanlige lekfolk burde ha vært flinkere til er å stille konstruktive kritiske spørsmål og ikke la oss blindt lede av dårlige ledere.

 

Selv vil jeg hevde at kristne organisasjoner og miljøer er et paradis for maktmisbruk og hersketeknikker. Det er dårlig med systemer (rutiner og tilsyn) for å stoppe slik aktivitet og den åndelige dimensjonen + Saken kompliserer bildet. Det er ikke videre lett å si imot en leder som mener å ha fått et budskap direkte fra Gud.

Forresten er bloggen “Bygge mennesker” til Sjur Jansen interessant. Han skriver om hvordan de første kristne møttes, ikke-hierarki, likestilling og hjemmesamlinger. Det han skriver om møteform blant de første kristne står i grell kontrast til dagens situasjon. Hvordan har vi klart å komme fram til dagens situasjon hvor alle menigheter framstår som strenge hierarkier med utstrakte byråkratiske strukturer? Hierarkioppbygningen hvor ledelsen er rene pavemakta som ikke kan motsies er jo den rene gavepakken til maktsyke ledere som vil herse med sin menighet og utøve maktmisbruk.

Enkelthistoriene til brente barn og deres opplevelser kan ingen ta ifra dem. Det er deres opplevelse av en situasjon hvor de ikke passet inn i menigheten de tilhørte. Personer som benekter at slike ting kan ha funnet sted pga. de selv aldri har opplevd slike ting er det mindre interessant å høre på. Deres maktspråk og maktbruk for å dysse ned problemene bør ikke vinne fram.

Enkelte liker ikke at avisene og journalistene “grafser rundt” og kommer med kritikk av menigheter og “Guds folk”, og spesielt misliker enkelte at denne kritikken kommer fra de kristne avisene Vårt Land og/eller Dagen. Selv mener jeg at det er bra at uheldige sider og kritikkverdige forhold med menighetene kommer fram i lyset. Både menighetene og lederne  (pastorer etc.) bør tåle og akseptere mediedekningen. Det er et offentlig anliggende og ikke et indre anliggende når menighetslivet kommer ut av kontroll og blir usunt.

Det heter seg at “brent barn skyr ilden“. Ikke rart at mange av dem som har gått på en smell i tros- og menighetsliv velger å trekke seg bort fra de kristne forsamlingene. Hvem ønsker vel å gå på en ny potensiell smell? Man lærer av tidligere feil og prøver å styre unna muligheten for en ny fiasko. Det kan være bedre å leve på utsiden av menighetens “trygge” rammer enn å tilhøre et usunt fellesskap som tapper en for krefter og energi.

“Alle” driver nå med rydde- og forsoningsarbeid i forbindelse med “brente barn” (+/- år 2016, glemt nå!). Imidlertid kan det diskuteres om enkelte pinseledere som bidrar i ryddeprosessen er egnet for det. Enkelte har nok hentet litt vel mye inspirasjon fra ekstrem karismatisk forkynnelse og kan neppe bidra med “jordnær” opprydding. Som det står i et innlegg på Verdidebatt.no: “Er apostelblendede pinseledere egnet som “sjauere” i årets rydde- og forsoningsprosesser i Pinsebevegelsen?”

Kristent Nettverk / Kristent Fellesskap

En organisasjon eller et nettverk som har gått meg hus forbi (under min kritiske radar) i mange år er konstellasjonen Kristent Nettverk / Kristent Fellesskap. I forbindelse med at jeg dumpet over en artikkel på Verdidebatt.no (lenke) har jeg sett litt på hva de står for. I deres kjølvann er det også en del brente barn, spesielt knyttet opp mot Bergensområdet (basert på informasjon fra nettet, og da spesielt fra Verdidebatt.no).

De ser på seg selv som et norsk misjonsarbeid. Nettverket ble offisielt startet/registrert i 1998, men har en forhistorie tilbake til 1980-tallet. De befinner seg innenfor den karismatiske frimenighetsleiren.

Nettverket består blant annet av en del løst tilknyttede menigheter spredt utover landet som ofte har “Kristent Fellesskap” som del av sitt forsamlingsnavn / menighetsnavn. I tillegg driver de Bibelskole (Bergen Bibelskole og FOLK Bibelskole), blad (Bladet Folk), arrangerer sommerfestival (Lys og salt) og misjonsarbeid.

I artikkelen fra deres hjemmesiden med tittelen “Visjon-oppdrag-verdier” (ikke lenger tilgjengelig på nettet) reagerer jeg spesielt på følgende utsagn:

  • “Alle kristne må finne sin plass i det kristne paktsfellesskapet og tilhøre en lokal forsamling og underordne seg et lederskap.”
  • “Lederansvaret i det kristne fellesskapet ligger hos et fellesskap av eldste som er utrustet av Den hellige ånd og er innsatt av apostler.”
  • “Vi vil underordne oss under hverandre og lederne våre og gi dem den æren de fortjener.”
  • “Mannen er hode og frelser for familien, …”

Litt av det de står for framgår av undersiden “Om oss”, men her har slike problematiske formuleringer som dem nevnt ovenfor ikke blitt tatt med.

Underordningstanken deres liker jeg svært dårlig, både når det gjelder at man som kristen skal la seg blindt underordne et lederskap og at kvinner skal la seg underordne mannen. Her er det stort potensiale for maktmisbruk. Personlig vil jeg heller stå uten menighetstilhørighet enn på død og liv tilhøre f. eks. en usunn menighet. Mener de også at deres lederskap mer eller mindre er direkte innsatt av Gud i egen person? Det er neppe rom for kritiske spørsmål i deres sammenhenger?

Selv antar jeg at de vil begrunne sine verdier og valg med Bibeltroskap.

Fra tidligere nevnte innlegg på Verdidebatt.no virker det som om ledere i nettverket har en veldig stor autoritet. Det er naturlig å søke lederes råd og velsignelse i en rekke ulike situasjoner. Åndelig autoritet og lydighet er sentrale verdier, og eventuelle opprør og opprørstanker kommer fra Satan. Til tider har deres Bibelskole også drevet med “vurdering av åndelig modenhet”. Åndeliggjøring av “alt” er jeg dypt skeptisk til.

Som i en del andre karismatiske bevegelser vektlegges profetiske ord og kunnskapsord. Profetier om vekkelse og helbredelse framsettes. Det stilles også høye forventninger til deres medlemmer og deres innsats for den gode sak. En slik forkynnelse kan være god grobunn for skuffelser i livet og etterfølgende brent kristen-“syndrom”.

Tidligere har nettverket blitt beskyldt for å drive med kvinneundertrykkelse, fysisk tukt mot barn og forkynnelse av erstatningsteologi (Israel). Jeg skal være forsiktig med å si at alt dette gjelder pr. dags dato.

Det viser seg at det faktisk ikke er lang fysisk vei til nærmeste fellesskap for min del. Fisken Kristne Fellesskap (nettside sist oppdatert i 2010!) i Måløy er del av Kristent Nettverk. Fra Flatraket til Måløy er det ca. 16 km med kjøring. Imidlertid frister ikke nettverkets  teologi meg, så jeg kommer neppe til å oppsøke denne menigheten. Dessuten viser menigheten lite igjen i lokalsamfunnet. De må nok være noe innesluttede i sin drift og i liten grad misjonerende i sitt lokalsamfunn.

Etterdønninger

I etterkant av Frelst-dokumentaren har tilsvarende saker kommet på dagordenen også i andre menigheter. Noen av disse sakene har allerede blitt nevnt i denne artikkelen. Det har også vært en runde med begrunnet kritikk mot TV Visjon Norge og Hanvold, etter at NRK Brennpunkt rettet søkelyset mot forkynnelsen og økonomien/driften til nevnte TV-kanal. Mange ekstrem-karismatiske forkynnere med “rare” budskap har også besøkt kanalen.

(Avsporing: Spesielt mye rart ser ut til å finne sted på Østlandet og i menighetene der. Bra jeg bor langt borte fra denne delen av landet. Også enkelte rare innslag på Sørlandet.)

På den annen side har enkelte sentrale aktører tatt til motmæle og rettet kritikk mot det kritiske søkelyset. Medier slik som Vårt Land, Dagen og NRK har blitt beskyldt for å drive med “kristenforfølgelse”. Det er visstnok ikke lov til å rette konstruktiv og berettiget kritikk mot kristne ledere og pastorer. Salme 105, 15 med ordlyden “Rør ikke dem som jeg har salvet, gjør ikke ondt mot mine profeter!” tas av enkelte veldig bokstavelig. (Dagens kristenledere kan vel neppe regnes som noen store profeter uansett.)

Jan-Aage Torp er en av dem som har uttrykt skepsis mot at media retter søkelyset mot usunn ledelse, brente barn osv. En annen som har uttrykt noe liknende er Kåre Skuland, pastor i Jesus ChurchSten Sørensen, styreleder og redaktør i Troens Bevis, liker tydeligvis heller ikke negativt fokus. Han advarer mot det han kaller “negative meninger” og “negative ord” og det nesten ut som om han helst vil pålegge enkelte munnkurv. Det karismatiske kameraderiet lever videre.

Aviser og andre massemedier blir beskyldt for å drive med kristenforfølgelse og for å sette kristne ledere i gapestokken. Tullete maktspråk av typen “Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen” framsettes. Sentrale kristne lederskikkelser skal visstnok i større grad enn andre beskyttes mot berettiget kritikk og kritiske spørsmål. Sentrale kristenledere forsvarer hverandre (“Gutteklubben Grei”), og de virker svært redde for å tape ansikt og anseelse i sine miljøer.

Hvorfor er enkelte pastorer og kristenledere så redd for fokus på usunn menighetsledelse? Hva driver slike ledere selv med? Hva slags aktiviteter og lik i skapet har de som ikke tåler dagens og offentlighetens lys? Hva er de redde for?

Kristen virksomhet og ledelse MÅ tåle dagens lys! Usunt lederskap må avdekkes og tiltak må settes inn. Kollektivt kan vi lære av tidligere feil. I slike saker det er snakk om med usunn forkynnelse og ledelse er det mennesker som blir kritisert og IKKE Gud. Ledere i næringslivet blir ofte målt og vurdert/evaluert. Hvorfor skal dette være annerledes i kristne menigheter?

Litt mer ydmykhet og å innta en tjenerholdning kunne ha vært ønskelig av enkelte kristenledere. Ledere må kunne legge seg flate, vise empati og ikke gå i forsvar når kritikkverdige forhold kommer for dagen. Kun på denne måten – gjennom oppgjør med det galne – kan tillit bygges opp.

Kristent lederskap

Et knasende bra innlegg hos Dagen juli 2019 er dette:

På hovedsiden stod det omtalt ca. slik: Skal vi slutte å kritisere kristne ledere og hverandre pga. Sakens skyld?

Jeg gjengir nedenfor en del momenter og argumenter fra innlegget, men noe fritt omskrevet og omformulert av meg:

  • Forfatteren av innlegget har for lengst forlatt sitt menighetsmiljø.
  • Det er ingen lettvint løsning å forlate et kristent fellesskap. Dette kan medføre at man mister kontakten med venner og bekjente, og man kan oppleve tap av sosialt liv, livsretning, kollektiv visjon og tryggheten fra gruppa.
  • Noen grunner til oppbrudd kan være destruktivt lederskap og en usunn kultur.
  • Stephan Christiansen og hennes erfaringer med ham nevnes også i innlegget.
  • Etter høyt aktivitetsnivå i karismatisk menighetsliv opplevde hun som skriver innlegget mer eller mindre en eksistensiell krise, exit fra menighetslivet som det eneste naturlige og hun var utbrent og deprimert.

Noen spørsmålsstillinger som kan stilles rundt usunt kristent lederskap:

  • Kan man ikke kritisere ledere, ledelse og medlemmers oppførsel pga. sakens skyld?
  • Skal et større mål for øyet medføre at man ser gjennom fingrene med alvorlige overgrep og overtramp?
  • Skal vi godta at selvmord, selvmordsforsøk, angst, depresjon og uro følger i kjølvannet av usunn forkynnelse og ledelse?
  • Har tap av selvrespekt, trygghet, tillit og knuste drømmer ingen betydning?
  • Skal man finne seg i fryktkultur, overtramp og eventuelt overgrep?
  • Hvorfor blir avhoppere sett på som desertører?

Selvsagt skal man IKKE bare stilletiende akseptere tingenes tilstand nevnt ovenfor. Det man kan og bør gjøre er:

  • Framsnakke folk som tør å være kritiske mot ledelsen, forkynnelsen og fellesskapet, og på den måten skiller seg fra gruppens konsensus.
  • Avhoppere samt fagfolk på utsiden, f. eks. psykologer, kan være til god hjelp.
  • Ofte er det vanskelig å få til en offentlig dialog med de dårlige lederne. Her bør lederne forbedre seg.
  • Kritikere ønsker at negative opplevelser skal bli anerkjent og tatt på alvor.
  • Lederne bør tørre å være litt selvkritiske til sin egen person og innsats. Som oftest ønsker ikke kritikerne lederne noe ondt eller at de skal reise til dit pepperen gror.

Masse bra tanker direkte og indirekte i hennes innlegg! Jeg fikk i hvert fall mye å tenke på!

Innlegget er et svar på et “virkelighetsfjernt” og ubalansert innlegg skrevet i april 2019 av Eivind Aadland. Med den holdning og tankesett vedkommende framsetter er det lenge til det blir slutt på episoder med “brente kristne”.

Hun har også skrevet om den samme tematikken i en Bergensavis mai 2020:

Gjengir avslutningen som på mange måter oppsummerer hennes status eller situasjon pr. nå:

“Frå tid til anna blir eg kontakta av menneske som er bekymra for trua mi, og vil at eg skal gi den kristne forsamlinga ein ny sjanse. Svaret er alltid det same: Takk for omsorga, men fridomen min får du aldri.” Friheten er det absolutt viktig og verdt å bevare – både for henne og for oss andre!

Hans Eskil Vigdel har på sin side skrevet et bra innlegg innenfor samme tematikk med tittelen “Ny standard for en ny generasjon ledere”.

 

Enkelte lederskikkelser mener at alt kan løses med å snakke ansikt til ansikt (face-to-face) i stedt for å involvere media. Dette er en fin teori, men slettes ikke alltid så lett i praksis. Det er nok av dem som har prøvd å ta opp kritikkverdige forhold internt i menighetene, men slike varsleraktiviteter og varslere blir sjeldent tatt bra imot.

Hans Eskil Vigdel har skrevet en interessant kommentar (Dagen derpå) hvor han blant annet er innom følgende forhold:

  • På tide å ta ansvar. På den annen side er det slutt med selvforsvar, å betvile motivet til varslere og å innta en offerrolle.
  • Det handler om mennesker som er blitt tråkket på, det handler om menneskesyn.
  • Ledere som prøvde å snakke med dem ble ikke tatt på alvor og ble avfeid som “for lite åndelige”.
  • Definisjonsmakt benyttes, man definerer sin egen virkelighet.

Journalistikken og mediene skal bidra til en kritisk debatt om samfunnet og samtiden. Det er ikke naturlig at media kun presenterer en koselig og positiv vinkling på alle saker. Jeg er hjertens enig med Vebjørn Selbekk som forsvarer avisen Dagen og sier at å omtale kritikkverdige forhold ikke er forfølgelse. Menigheter og menighetsledere må tåle at det de driver med innimellom havner i offentlighetens søkelys og blir ettergått i sømmene.

Heldigvis finnes det også eksempler på menigheter, ledere og ledelse som har grepet fatt i problematikken rundt usunn ledelse og brente barn. Det gjenstår å se om de klarer å opprettholde fokus og få skværet opp og ryddet opp før saken “går ut på dato”. Når rampelysene slukkes og andre typer saker kommer i hovedfokus, er det lett for at tidligere saker og fokusområder blir glemt. (En ting om gangen-tenkning.)

Radikalisert kristendom vs. ekstremistiske muslimer

Kan radikalisert kristendom (Jesus Revolution under Stephan Christiansen-tida) sammenliknes med ekstremistiske muslimer? Synes dette sitatet gir et godt svar på dette spørsmålet:

«Det er helt klart en enorm forskjell på ideologien til Jesus Revolution Army (JRA) og Profetens Ummah. Men det at én ideologi er voldelig og en annen ikke, betyr ikke at det ikke er de samme grunnleggende psykologiske mekanismene som forårsaker radikalisering innenfor de ulike miljøene.» (Sitat «lånt» fra nettet.)

 

Filmen Disco

Den norske filmen Disco fra 2019 har jeg allerede nevnt flere ganger her i bloggen, nærmere bestemt i artiklene “Ekstrem karismatikk, skeptisk” og “Protest mot enkelte former for kristendom”, underavsnittet “Hillsong Norway”. “Siden sist” har jeg fått sett filmen via Get filmleie, og for meg framstår filmen som svært troverdige og interessante.

I stedet for å si veldig mye mer konkret om selve filmen vil jeg ta utgangspunkt i det Anders Torp skrev i Dagbladet 3. oktober 2019, som er relatert til filmen i og med at filmen delvis er inspirert av hans erfaringer gjennom at han har bidratt med konsulentbistand i forarbeidet til filmen.

Noen stikkord fra Anders Torp sin artikkel om hans barndom i et ekstremt kristent miljø, direkte og indirekte gjengitt:

  • Det fant sted demonutdrivelser med hyperventilering osv.
  • Tilnærmet tortur ble benyttet.
  • Ikke rom for bearbeiding av traumer, og hjelp fra psykolog er et nederlag (siste utvei).
  • Masse problemer og utfordringer med tabuer, skam, mangel på åpenhet, psykisk vold, negativ sosial kontroll, panikkangst og masker.
  • Gladkristne (falske).
  • Man tror på Gud fordi man må, det er ikke ikke religionsfrihet og det er ikke plass for kritisk tenkning.
  • Hva spise sand har å gjøre med en “ekte” tro vites ikke.
  • Skremmende med den grenseoverskridende atferden som kan oppstå i fundamentalistiske og ekstreme religiøse miljøer.
  • Å angivelig oppfylle “guds vilje” blir viktigere enn moral, etikk og fornuft.
  • Enkelte kan få ønsker om å dø for Jesus, de vil bli kristne martyrer.
  • Hva med myndighetenes rolle, hvor de bør gripe inn mot overtramp?
  • Grunn til å stille spørsmålstegn ved oppvekstvilkårene til barn som mishandles psykisk i kristne miljøer.
  • Ja, det finnes slike ekstreme og fundamentalistiske miljøer, til og med i Norge!
  • Første tiltak mot “galskapen”: Frata trossamfunn statsstøtte i tilfeller der trossamfunn mishandler barn eller bryter deres rettigheter.
  • Generelt sett er Anders Torp en kar som har utvist et stort engasjement for barns rettigheter i usunne religiøse miljøer. Han har stor omsorg for ofrene for usunn religionsutøvelse.

Lutherske miljøer

I debattene rundt “Frelst” og “brente barn” har det vært mye fokus på karismatiske miljøer. Mye av den samme problematikken kan oppstå innenfor mer tradisjonelle, lavkirkelige, kristne bedehusmiljøer.

Vårt Land skrev i juni 2017 litt om MF-stipendiat Gunhild Hugdal sitt “oppgjør” med egen oppvekst innenfor luthersk lavkirkelighet (artikkel ligger beklageligvis bak betalingsmuren). Forkynnelse i slike miljøer rettet mot barn har enkelte steder vært preget av skremmende forkynnelse rundt Satan, synd, dommedag og fortapelsen.

I en del tradisjonelle, kristne miljøer eller lavkirkelige organisasjoner har det enkelte steder vært en tendens til å at barn mer eller mindre har blitt isolert fra en omverden preget av synd og avkristning. Det har blitt en del fokus på vi/oss (på bedehuset) mot dem (synderne utenfor), og hvor det ikke har vært naturlig for bedehusbarna å ha utstrakt kontakt med dem på utsiden.

Jo mer Bibelfundamentalistiske holdninger, desto mer sosial kontroll utøves. Barns omgangskrets består kun av likesinnede, og de vokser gjerne opp i et beskyttet/lukket miljø. En form for undertrykkelse finner sted.

Et sitat fra artikkelen:

“Bibelfundamentalisme”, i kombinasjon med “lydighetsmoral, pessimistisk menneskesyn og mangelen på en sunn og sterk skapelsesteologi” er for Hugdal en destruktiv miks.

Masse forkynnelse rundt satan, djevelen, dommedag, fortapelsen, helvete, Guds straffedom, regler og synd kan sette varige, såre merker i sjelen. Dette kombinert med leveregelen om at all kritisk tenkning kommer fra djevelen er en farlige kombinasjon.

Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) har nå vært ute to ganger for å beklage deler av forkynnelsen til enkelte av sine menigheter og skoler. En svært streng domsforkynnelse har skapt varige sår hos enkelte, hvor enkelte sliter med traumer og helvetesangst mange år etterpå.

En del misjonærbarn som har gått på internatskoler i utlandet drevet av norske misjonsorganisasjoner har blitt utsatt for omsorgssvikt og overgrep. I hovedsak har kritikken blitt rettet mot Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), Den Evangelisk Lutherske Frikirke (Frikirken) og Det Norske Misjonsselskap (NMS). Disse sakene ligger riktignok noen år tilbake i tid. Organisasjonenes vilje til å “rydde opp” i form av erstatninger og beklagelser har vel vært litt så som så. Det er tålig graverende at foreldre som i god tro plasserte sine barn på misjonsdrevne internatskoler mens de selv jobbet med misjon har måttet oppleve i etterkant at barna deres slettes ikke har hatt det bra og/eller fått det trygge tilbudet de burde ha hatt krav på. Barn har blitt “ofret” på misjonens alter.

NMS (Det Norske Misjonsselskap)

En gammel og traust “kjempe” eller bauta innenfor misjon er Det Norske Misjonsselskap (NMS), en luthersk misjonsorganisasjon med en relativt lang historie (første og eldste misjonsorganisasjon i Norge, stiftet i 1842).

Jeg bodde i mange år i Egersund, hvor NMS, Egersund Misjonsforening (EMF) og Misjonshuset i Egersund stod sterkt i det kristne landskap. Mye av min ungdomstid og unge voksen-tid ble tilbrakt under paraplyen til NMS. Jeg brøt imidlertid tvert med organisasjonen (lokalt) for noen år siden, og jeg har etter denne tid ikke hatt noe med dem å gjøre på noen som helst måte.

Det koker i NMS nå (januar 2019), og NMS står i stor fare for å miste fotfolket sitt. Enkelte orker ikke mer pga. de føler at de ikke blir tatt på alvor av og hørt hørt av ledelsen. Situasjonen i NMS med dårlig økonomi og innstramminger virker noe dårlig håndtert.

Grasrota består hovedsakelig av ikke-betalte frivillige, og en god del av disse føler seg overkjørt av (den betalte) ledelsen. Blant annet er det mangel på informasjon og involvering i forrbindelse med nedskjæringene i organisasjonen (sparking / oppsigelser av ansatte, kutting i bemanningen).

Uroen kan føre til at det lokale engasjementet (pengegaver, frivillig arbeidsinnsats osv.) dør ut. Uten fungerende indremisjon kan det også bli utfordrende å få finansiert ytremisjonen (misjonærene). På mange måter er det en «kamp» mellom indremisjon og ytremisjon.

Det har også vært litt fokus på eiendomsselskapet til NMS: NMS Eiendommer. Disse lever på mange måter sitt eget frie liv, og deres planer om salg av diverse NMS-eiendommer har også skapt en del debatt blant NMS-støttespillerne.

Det er en viss fare for at enkelte NMS-sympatisører kan bli “brente barn”. Enda mer sannsynlig er det at enkelte avslutter sitt frivillige engasjement og kutter sin støtte (penger, tid og engasjement) til organisasjonen.

 

Det er nok på høy tid at det også rettes fokus mot miljøer innenfor luthersk lavkirkelighet. Også her kan det oppstå usunn utøvelse av tro som kan være skadelige for barn og voksne.

Noen fellestrekk

DagensDebatt stod det et innlegg av Nils-Petter Enstad som på mange måter oppsummerer mye av problemstillingen rundt at mennesker pådro seg sår og traumer i møtet med kristne miljøer:

Det var fortellinger om livsglede som ikke fikk utfolde seg, om angst som ble skapt, om samvittigheter som ble påført helt unødvendige og urimelige sår, om lav takhøyde og liten toleranse for annet enn de meningene man selv måtte ha, enten det var mer eller mindre selvoppnevnte “ledere” som sto for dette, eller det var foreldrene.

 

Slikt kan skje i alle slags kristne miljøer, og ikke bare i (ekstreme) karismatiske settinger.

Det å ikke ha lov til å være seg selv og la seg blindt styre av andre kan virke svært ødeleggende for et menneske. Man kan miste seg selv og til slutt oppleve å møte den berømmelige veggen. Egen integritet settes på en hard prøve, hvor det for enkelte til slutt blir nok.

Avhoppere eller brente kristne fra usunne fellesskap kan sitte igjen med problemer av typen: Redsel, angst, ensomhet, sorg, depresjon og aggresjon. Hat og motstand mot sin tidligere menighet, og eventuelt mot all kristen aktivitet. Problemer med Gudsforholdet kan selvsagt også oppstå.

Alle mennesker trenger å kunne føle på tilhørighet og å få aksept, å bli akseptert for den man er. I usunne miljøer som har “skapt” brente kristne har det gjerne vært stor redsel for å feile med oppdraget, og man har vært redd for å skuffe Gud og andre mennesker. Det har vært store ambisjoner for å frelse verden, som har gått kraftig på bekostning av andre viktige ting her i livet, f. eks. å bevare seg selv.

Usunt lederskap kan oppstå i ulike typer av kristne miljøer og menigheter. Når det blir mye vektlegging på lydighet mot ledelsen, loviskhet (levebud og regler, menneskeskapte), overåndelighet, prestasjoner/prestasjonskrav, fordømmelse og sneversynt virkelighetssyn bør varselklokkene ringe. En sunn menighet bør være preget av kjærlighet og nåde, mens en usunn menighet havner ofte inn på den loviske vei.

Organisasjonsutvikling, endringer og ledelse – kristne organisasjoner

Bak betalingsmuren til Vårt Land har følgende innlegg blitt publisert februar 2020:

Ingressen lyder: “Tydelig ledelse er krevende i organisasjoner med medarbeidere som drives av verdier. Brennende hjerter står ofte i veien for profesjonell ledelse og organisasjonsutvikling. Med store konflikter som konsekvens.”

Noen stikkord fra innlegget:

  • Jobben innenfor kristen virksomhet er tilnærmet et kall for enkelte.
  • Kristne organisasjoner er ofte sterkt verdidrevne organisasjoner.
  • Utvikling- og endringsarbeid – organisasjonsutvikling – i slike organisasjonene er ofte mer krevende og sammensatt enn hva som er tilfellet i næringslivet.
  • Konfliktskyhet forekommer fra både ansatt- og ledelsesnivå, og tydelig ledelse kan være noe utfordrende å få til i slike organisasjoner.
  • Ifølge dem som skrev artikkelen i utgangspunktet: Det må jobbes mer profesjonelt og målrettet med ledelse, og det må jobbes med grunnleggende og strukturert organisasjonsutvikling.

Jeg tror absolutt de er inne på noe! Kall, kristen snillisme, konfliktskyhet, kristne verdier og visjoner som drivere osv. kan medføre “klatt” med ledelsen av en organisasjon, inkludert brente kristne. God ledertrening og lederutvikling kan være en god start for å få redusert utfordringene og problemene.

Mine erfaringer

Heldigvis er mine erfaringer med menighetslivet litt mindre dramatiske enn dem f. eks. Ruth Helen Gjævert og Anders Torp beskriver. Imidlertid har vel også jeg for egen del mer eller mindre gitt opp organisert menighetsliv. Menighetens rammer blir gjerne for klamme og trange for meg. Jeg er kritisk anlagt og liker å stille spørsmål, men dette er det gjerne lite rom for i en menighet der alle mer eller mindre skal tenke likt og mene det samme som pastoren eller eldsterådet har sagt (sekterisk tenkning).

Kjapt om mitt utgangspunkt: Min bakgrunn har jeg fra vanlig bedehusarbeid (NMS, NLM, og ImF + kirka) innenfor Den norske kirke, på det “ekstremt” pietistiske Sør-Vestlandet midt i Bibelbeltet (Egersund). Jeg hadde også en kortere “gjesteopptreden” som menig møtedeltaker innenfor pinsevennene under min studietid på Østlandet (Hønefoss). Egersund har forresten flere sekter, som jeg ikke har vært borti. Her jeg bor nå, Flatraket i Selje kommune, Nordfjord, Sogn og Fjordane, har jeg i liten grad engasjert meg i det kristelige.

Jeg trekker igjen fram en figur jeg har brukt flere ganger tidligere her i bloggen. Enkelt og greit passer jeg ikke inn i en menighets trange rammer (firkanten). Menigheten blir kvelende for meg og min tro. Jeg er ingen støttespiller av uttrykket “kom som du er, men bli som oss”. Jeg er nok utmeldt fra menighetslivet, men jeg har ikke skrevet meg ut fra livets bok (troen).

Menigheten og meg

En ting som personlig har skremt meg er hvordan verdien til et menneske måles i enkelte miljøer. Jeg her opplevd situasjoner der verdien i hovedsak måles ut fra vedkommendes arbeidsinnsats i Guds rike. Så lenge man kan bidra med noe blir man sett på verdifull, men med en gang man går på en “smell” og i en periode ikke kan bidra med så mye blir man nesten sett på som verdiløs. Det enkelte menneske i seg selv har ingen stor verdi, noe som slettes ikke er i samsvar med Bibelen.

Enkelte miljøer kan framstå som svært klikkete hvor enkelte familier og personer ses på som mer verdifulle enn andre. Utestenging og utfrysning av dem som ikke passer inn kan finne sted. Personer som ikke passer inn pga. de ikke tenker likt som flertallet/det aksepterte er en trussel som forsamlingen prøver å kvitte seg med.

Noen faktorer som kan gi brente kristne

Det er mange årsaker til at enkelte kristne havner opp som “brente” eller utbrente kristne. Noen faktorer kan være forhold slik som:

  • Små muligheter for kritikk og oppgjør, og ikke rom for spørsmål og kritisk tenkning.
  • Ikke rom for å være seg selv, livsglede som ikke får utfolde seg.
  • Maktmisbruk og hersketeknikk fra ledelsen, hvor de styrer den enkeltes hverdagsliv på detaljnivå uten rom for at det enkelte medlem kan tenker og mener noe selv.
  • Det spilles på samvittigheten, og støttespillerne blir manipulert til å adlyde blindt. Å tenke selv eller å stille kritiske spørsmål til teologien eller ledelsen er nesten uhørt og umulig.
  • Lederne og/eller pastor i usunne menigheter er gjerne av den karismatiske ledertypen. De er selgertyper som klarer å overbevise andre, de får folk med seg på galskapen.
  • Angst og psykiske knekker kan oppstå som følge av blant annet skremmende forkynnelse (fortapelsen, dommedag, himmel på jord med stor lykke og fravær av sykdom for dem som tror “nok”/”rett” m. m.).
  • Samvittigheter som ble påført sår fordi man ikke strekker til pga. OPPLEVDE forventninger fra Gud, ledelse og andre kristne.
  • Visjonene til en menighet og/eller menighetsleder kan bli for store og “tunge” å bære. Visjonene og målene kan være urealistiske, og strevet for å nå dem kan være utmattende.
  • Ikke tilstrekkelig rom for åpenhet, demokrati og ytringsfrihet. Sensur og bagatellisering/ignorering kan forekomme.
  • Lav takhøyde.
  • Liten toleranse for annerledestenkende.
  • Alt åndeliggjøres. Valgene til menighetene begrunnes gjerne i profetier og påståtte “direkte” befalinger fra Gud. Gjør det ekstremt vanskelig å gå imot vedtakene, da ingen vil bli beskyldt for å motarbeide Guds vei og den rette tro/lære.
  • Usunn dyrking av Bibeltroskap og forvridd forkynnelse (vranglære). En del tolkes alt for bokstavelig, andre ting vektlegges ikke.
  • Enkelte går så langt og hevder at lederskapet til forsamlingen er direkte innsatt av Gud, som igjen gjør det vanskelig å framsette kritikk da det oppfattes som direkte angrep mot Gud selv.
  • Det har vist seg at enkelte menigheter og ledelse slettes ikke vil ta innover seg problemstillingene rundt “brente” kristne. Ties i hel, latterliggjøres eller bagatelliseres.
  • Dobbeltmoral.

Hvis man “plutselig” av en eller annen grunn får en oppvåkning og ser galskapen i punktene nevnt ovenfor kan noen og enhver gå på en smell. Store skuffelser kan inntreffe, og man kan møte på den “berømte veggen”. Noen tar helt avstand fra alt som har med kristen tro å gjøre (blir frafalne). Hvorfor var jeg så lettlurt? Hvorfor ble jeg med på galskapen? Hvordan kunne jeg? Mange spørsmål kan stilles.

(Punktene og drøftelsen ovenfor er også tatt med i min kortversjon-artikkel med tittelen “Brente kristne”.)

Det jeg mest har opplevd personlig er problemet med alt for trange rammer, andre som skal bestemme hva man skal mene og andre som skal definere hva den rette tro er. Videre er ikke alle like verdifulle. Dette spillet for å prøve på å passe inn orker jeg rett og slett ikke lenger.

Veien ut

Å være varslere og/eller utbrytere / avhoppere fra usunne kristne miljøer – ofte relativt lukkede miljøer – er ingen enkel sak. Menigheter, organisasjoner, ledere og den kristne dagspressen går ofte i låst forsvarsposisjon når berettiget kritikk presenteres mot seg, sitt og sine venner. Miljøet som blir framstillet og presentert “negativt” påtar seg gjerne offerrollen, og det blir ikke “rom” for de virkelige ofrene (avhopperne).

De virkelige ofrene er IKKE menighetene som opplever negativ omtale, men det er utbryterne / avhopperne / varslerne som er de reelt rammede ofrene. De – ofrene – fortjener å oppleve at deres historier tas på alvor. Det koster mye å strå fram med kritikk, og som oftest er det grunn til å tro at kritikken som framsettes absolutt er reell og sann. “Ingen” starter på en slik opprivende prosess “kun for gøy”.

Traumer som de “brente barna” måtte ha pådratt seg tas slettes ikke alltid på alvor i virkelighetens verden. Mye innsats settes ofte inn på å forsvare det usunne systemet. Trossamfunnet står gjerne offentlig fram og mener seg urettferdig behandlet av varslerne og eventuelle verdslige medier. Enkelte går så langt at de mener at varslerne og avhopperne ikke bør “gis en talerstol”. Den kristne dagspressen gjør også en svært dårlig jobb med å få fram i lyset uheldige sider ved kristen virksomhet og forkynnelse.

Det finner sted en god del negativ sosial kontroll i enkelte kristne miljøer og sammenhenger, og det utøves bruk av hersketeknikker og maktmisbruk. Videre utvises det fra ledelseshold i usunne miljøer manglende evne for empati overfor de rammede, det presenteres unnvikende svar, problemer bagatelliseres, latterliggjøring kan finne sted, folk kan bli ekskludert / utfrosset, trusler kan bli framsatt og/eller likegyldighet kan også være en reaksjon. Det hevdes gjerne at klagerne ikke tilhører representative miljøer, eller at de ikke var representative menighetsmedlemmer med de rette oppfatninger / innstilling før de tok oppgjøret.

Det koster å bryte opp, og veien ut er vanskelig!

Bør leses:

For meg er det totalt uforståelig at politikere, kristne og medier ikke i større grad støtter opp om kjempetilbudet Hjelpekilden Norge. Det kan være utfordrende å komme seg “helskinnet” ut av sekter og andre usunne religiøse miljøer, hvor f. eks. Hjelpekilden kan være et bra hjelpemiddel på veien.

Ifølge deres egen nettside: “Hjelpekilden Norge er en frivillig organisasjon som yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser.”

Hjelpekilden Norge – et viktig hjelpetiltak.

 

Masse annet “rot og rør”støttes over statsbudsjettet (f. eks. statsfinansiert rasisme via Human Rights Service, HRS), så jeg kan ikke fatte og begripe at Hjelpekilden Norge ikke kan få tilsvarende statlig støtte. Hjelpekilden tilbyr et kjempebra og viktig tilbud overfor dem som har brent seg på religiøs virksomhet.

Avslutning

Temaet om “brente” kristne og “frafalne” finner jeg som meget interessant. Det burde ikke være slik at menighetslivet er nedbrytende i stedet for oppbyggende. Det bør være rom og takhøyde for ulike personlighetstyper og personer med ulike teologiske grunnsyn. Hersketeknikker og maktmisbruk burde det ikke være rom for i kristne forsamlinger. At det nok finnes såpass mange brente kristne er litt skremmende å tenke på. Dette er lite i samsvar med Bibelens nåde- og kjærlighetsbudskap.

Jeg registrerer at enkelte kristne forsamlinger og miljøer går rett i forsvarsposisjon og prøver å legge skylda på dem som har brent seg. En slik tilnærming er etter mitt syn svært lite konstruktiv og ikke-moden oppførsel. Man bør høre på konstruktiv kritikk og prøve å lære av tidligere tabber og feil-tråkk, samt bli mer bevisst på den makt lederpersoner i kristne miljøer har. Å komme med et aldri så lite unnskyld kan vel ikke koste all verdens for en organisasjon?

Lenker:

Pr. 01.04.2016: Fjernet lenkene til følgende innlegg i bloggen “Davids liv”: Enig med Stian, “Demas-generasjonen” og “Litt mer om “De 99 og den ene” (og om mitt personlige oppgjør med feighet)”. David har nemlig foretatt en re-start av bloggen sin, hvor han har slettet gamle innlegg. Han kaller det selv også en storrengjøring og hvor han starter opp igjen med blanke ark og fargestifter til.