Radioteknologien DAB, et feilgrep?

Radio og DAB

Er Norges store satsing på kringkastingsteknologien DAB (Digital Audio Broadcasting) et massivt feilgrep? Det kan i hvert fall virke som om det er snakk om en dyr, dårlig og gammeldags teknologisatsing (lite framtidsrettet!) som gir oss kunder vel så mange problemer som fordeler. DAB er desidert ikke framtidens måte å formidle radiosendinger på.

FM-nettet er skrudd av, og det er DAB+ som gjelder. Det er neppe særlig realistisk å få reversert dette valget nå. Likevel er jeg fortsatt små-skeptisk til hele DAB-teknologien. Alt har blitt satset på en hest, dvs. på DAB, mens FM har blitt tatt ut av bruk til riksdekkende radiosendinger (kringkastingsplattform for radio via eteren).

Digitalisering er “in” i tiden, men når det gjelder DAB kom en eventuell overgang alt for seint. Andre og bedre teknologier har egentlig medført at DAB er utgått på dato allerede før det er fullinnført. Dessuten viser det seg vanskelig å få til fullgod dekning i et topografi-komplisert land (fjorder, fjell, knauser, kupert terreng, dalsøkk, vidder, tunneler, grisgrendt bebyggelse, fjordarmer osv.) som Norge.

DAB er dyrt, dårlig og lite framtidsrettet, og noen få store aktører får prege og styre hele showet. Det er vel tilnærmet – på riksplan – et oligopol (ikke-fullkommen konkurranse) mellom aktørene Bauer Media Group, Nordic Entertainment Group (NENT Group) og NRK. Mindre lokalradioer har neppe økonomi (nytt senderutstyr, oppgradering av studioutstyr, konsesjon osv.) til å gå over til å sende via DAB (lokalradioblokka).

Spørsmålet jeg innledet med gir jeg vel neppe noe helt klart og tydelig svar på i fortsettelsen. Dette blir mer en artikkel hvor jeg undres over valget som har blitt foretatt her i landet av radioteknologi. Alt har blitt satset på en noe tvilsomme hest som heter DAB.

Oppdatering: Engasjementet mitt mot DAB har dabbet av. Jeg har vel mer eller mindre kapitulert, og dessuten har jeg noe motvillig uansett tatt den dårlige teknologien i bruk. Gjort er gjort her i Norge (omleggingen har blitt foretatt / gjennomført), og det er nå for seint å angre.

Innvendinger og drøftelser rundt DAB 📻

Dårlig DAB-dekning Flatraket

Noen stikkordsmessige innvendinger mot DAB:

  • Muligens en totalt meningsløs oppgradering, innføringen kommer alt for seint. DAB-teknologien var allerede gammeldags og avdanket teknologi da den ble innført. Snakk om å gå baklengs inn i framtiden med gammeldags teknologi.
  • Nettradio og strømming + podcasts er allerede oppfunnet, noe som på sikt gir lite behov for primitiv digitalradio.
  • Oppgraderingen har gitt nasjonen Norge en milliardregning. Disse pengene kunne ha vært benyttet på noe mer fornuftig, f. eks. utbygging av bredbånd og mobilnett i distrikts-Norge.
  • Å lage et nasjonalt enveis kringkastingsnett er gammeldags tankegang.
  • DAB er en (minst) 20 års gammel utdatert teknologi.
  • Mange forbrukere har måttet bytte ut alle sine radioapparater, og de har totalt sett brukt store pengesummer på kjøp av nye radioer/radioapparater for å kunne ta inn DAB-signalene/sendingene.
  • De som var tidlig ute med å få seg radioer som støttet DAB har gjerne måttet skifte ut radioene (lurt, ført bak lyset). Nå er det DAB+ som gjelder og ikke opprinnelig DAB.
  • Digitaliseringen har bidratt til at radio har mistet mange lyttere. (Lyttertallene stuper på radio for tiden, noe pga. digitaliseringen og noe pga. andre “ting i tiden”.)
  • En undersøkelse viser at lokalradiolyttingen har økt med 20 % fra 4. kvartal 2016 til 4. kvartal 2017. Samtidig har den totale radiolyttingen falt betraktelig, og spesielt NRK går en god del tilbake. Det digitale radioskiftet kan gis en del av skylda for denne endringen. Spesielt mange unge har kuttet ut radio.
  • Lyden på DAB er så som så. Man slipper “skurringen”, men lyden bærer preg av å være sterkt komprimert. På en kjøkkenradio kan lyden bli grei nok, men på et HiFi-anlegg av bedre type blir lydopplevelsen av DAB-signalene en heller pinlig affære. Med dårlig radiodekning er ikke “klippe-lydene” på DAB noe særlig å høre på. Den dårlige lydkvaliteten har ført til at enkelte hevder at forkortelsen DAB står for “Dårlig Audio Behandling”.
  • Norge er ganske så alene i klassen som har valgt å slukke FM-nettet helt. FM og DAB kunne ha levd side om side med hverandre som likeverdige riksdekkende systemer i mange år, men slik ble det ikke.
  • Heller ikke så veldig mange land i verden som har valgt å satse så stort på utbygging av DAB/DAB+ som Norge.
  • DAB gir dårlig reell dekning. De teoretiske dekningskartene (ren matematikk!) som er tegnet opp stemmer gjerne dårlig med virkeligheten. Opplevd dekningsgrad er langt lavere enn kartene viser. Spesielt her på vestlandet med fjorder, fjell og daler er det store lokale utfordringer.
  • Pga. frekvensene som benyttes (høyere frekvenser enn FM) blir rekkevidden lavere enn for FM, forutsatt samme antall sendere og tilsvarende sendereffekt.
  • Enkelte mener at Stortinget ble ført bak lyset av et overivrig NRK (mafiavirksomhet, konspirasjonsteori, korrupsjon eller sannhet?), som allerede hadde satset store penger på teknologien, når beslutningen om massiv videre satsing på DAB og slukking av FM ble tatt.
  • Innføringen av DAB kan hevdes å være en gigantisk tabbe. Stortinget ble ført bak lyset og stolte blindt på forsikringene fra NRK, Digitalradio Norge og Kulturdepartementet om at overgangen til DAB og vraking av FM ville tjene fellesskapets beste.
  • Forbrukerne blir tvunget over på ny teknologi som de strengt tatt ikke har etterspurt.
  • Å måtte kaste fullt brukbare FM-radioer er ikke direkte miljøvennlig heller, selv om mye av EE-avfallet som radioer representerer kan gjenvinnes. Det spørs også om hvor god holdbarheten er på alle de billige DAB-radioer som nå selges. Det kan bli en del bruk og kast.
  • Gamle radioer var jo bygget som de reneste møblene (god estetikk, pyntegjenstander), inkludert ekstremt god holdbarhet/levetid på radiodelen. Dagens plastskrammel fra Asia er neppe så holdbare enheter.
  • Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har uttrykt bekymring for at enheter i DAB-nettverket kan være sårbare for hackerangrep.
  • DAB-radioer er mer strømkrevende enn FM-radioer. Spesielt kan dette ha litt betydning for radioer som går på batterier, og hvor det støtt og stadig må kjøpes inn nye og kassere brukte batterier. DAB er muligens langt fra den beste teknologien for preppere (strømkrevende, kompleks teknologi, dekningsmessige utfordringer osv.).
  • DAB-radioer kan ta fyr og brenne, og dette kan selvsagt også påføre hus og bygninger store skader. Blant annet har det oppstått noen branner med Pinell Go radioer, men også andre merker og modeller kan være i faresonen pga. dårlig produktkvalitet/feilproduksjoner. Det er radioer med dårlige batterier (produksjonsfeil) som er utsatt for brann- og eksplosjonsfare.
  • Jeg har forstått det slik at det er noe vanskelig å finne gode hørselsvern med innebygd DAB-radio på markedet. Ofte spiser den innebygde DAB-radioen svært mye batteri (kort driftstid), og et annet problem er utfall av radiosignalene. I mange industribygg skal man ikke gå så veldig langt inn i bygningsmassen før radiosignalene er fraværende når det gjelder DAB.
  • Digitaliseringen (DABifiseringen) er i realiteten kroken på døra for en del nærradioer/lokalradioer. Store investeringer må til for å komme i gang med radiosendinger via DAB. (Nå har riktignok en del nærradioer/lokalradioer, utenom i de store byene, fått lov i noen år til å bruke FM til sine radiosendinger.)
  • LED-lyspærer/belysning kan i enkelte tilfeller “slå ut” mottak av DAB-signaler. Elektrisk støy generelt kan fort “ødelegge” DAB-signalene, noe som ikke var et så stort problem med FM.

DAB=Dead Audio Broadcasting

Og momentlista fortsetter:

  • Tvangsinnføring og overgang fra FM til DAB ble i sin tid igangsatt, uten å gi folket valgfriheten til å velge mellom FM og DAB. Begge systemer kunne ha levd side ved side av hverandre.
  • Norge går sine egne veier. Vi satser i vei uten å se på hva andre land beslutter, og uten å høre på kritikk og innvendinger.
  • mobiltelefoner på markedet med DAB-støtte innebygd.
  • I bil i bevegelse er nettradio via mobilnettet lite aktuelt pr. nå. Dekningshull i mobilnettet, fort oppbrukte datakvoter og ikke muligheter for mottak av aktuelle trafikkmeldinger gjør nettradio lite egnet som erstatter til gammeldags bilradio. Beklageligvis…
  • Det kan bli dyrt og komplisert å få på plass DAB-radioer (adaptere eller bytting av radio) i biler.
  • Mange tunneler har heller ikke fått DAB-dekning.
  • Ifølge NAF er det bare et fåtall av dagens DAB-adaptere til bil som støtter trafikkmeldinger og avbryter andre sendinger ved behov. Dessuten har en god del biler ikke DAB-utstyr, og spesielt mange turister har biler som ikke er i stand til å kunne ta inn slike meldinger.
  • Det blir en del “teknisk” dill, kabel-spagetti og økt teknologisk kompleksitet hvis FM-radioen skal “gjenbrukes” med ettermontering av adapter eller ekstrabokser (eksterne) i tillegg til opprinnelig radio. Dette gjelder både for bruk av radio i bil og hus.
  • Yrkessjåfører (lastebilsjåfører) frykter for liv og helse pga. manglende DAB-dekning. De går glipp av viktige trafikkmeldinger, noe som kan innebære en relativt stor sikkerhetsrisiko. Det er liten støtte hente hos NRK, da sjef for radiodistribusjon, Petter Hox, skylder på feilmontering av antenner.
  • Tyfonene til Sivilforsvaret benyttes av og til i testformål til å sende ut lydsignalet som betyr: “Viktig melding – lytt på radio”. Disse sirenene vil også bli benyttet i en “skarp” krisesituasjon, og dette kan gi noen utfordringer. Etter omlegging til DAB er det ikke alle som har lett tilgang på en egnet radio. F. eks. har jeg selv en bil uten støtte for DAB, hvor jeg ikke er så særlig interessert i bruke masse penger på å få ettermontert slikt utstyr. (Nå vurderes innbyggervarsling pr. SMS som et supplement, og sannsynligvis vil nødvendig informasjon også være tilgjengelig via nettet.)
  • Sivilforsvarets varslingsanlegg/lydgivere (tyfonene, populært kalt flyalarmen) var avhengige av signaler via FM-nettet for å bli utløst. Nå har dette blitt lagt om til å skje via nødnettet. Nødnettet har forresten vist seg å være annet enn robust (jf. ekstremvær på Sørlandet med strømkutt), men dette er på utsiden av denne artikkelens tema.
  • DAB er lite egnet når det gjelder beredskap og krisesituasjoner. Mange DAB-radioer støtter ikke batteridrift, og det er også grunn til å stille spørsmål om sendernettet er robust nok. Også en del sendere kan ramle ut pga. strømmangel i en krisesituasjon (ekstremvær eller andre naturkatastrofer), eller få tilføringen av signaler kuttet.

Sivilforsvaret: Viktig melding – lytt til radio

 

  • Angående krisesituasjoner, varsling og beredskap: Ifølge DSB sin befolkningsundersøkelse om husholdningens egenberedskap januar 2018 (side 22) er det kun 44 % av husstandene som har tilgang på DAB-radio med batteridrift.
  • Mange som har hytter på fjellet (“påskehytter” på “påskefjellet”) har fraværende eller dårlig DAB-dekning.
  • Litt av et PR-apparat benyttes for å gjøre et forsøk på å overbevise aktuelle parter om at digitaliseringen har vært vellykket. En alt for rosenrød “sannhet” med tildels uriktig informasjon har blitt presentert av de ulike DAB-lobbyistene.
  • Det er noe betenkelig at en propagandaorganisasjon slik som Digitalradio Norge AS (radio.no) må til for å “selge inn” DAB til landets befolkning.
  • Prosjektorganisasjonen Digitalradio Norge legges ned våren 2018. De har frontet DAB gjennom PR-stunt, bidratt til å få stengt ned riksdekkende FM, foretatt overgangen til DAB, generelt gjort en heller dårlig/middelmådig jobb og trykket det hele ned over hodene til folket mot deres vilje. Organisasjonen legges ned etter at jobben bare er halvveis gjennomført, og prosjektet har nok kostet oss innbyggere mange penger.
  • Digitalradio Norge AS har “gjenoppstått” (august 2018), denne gangen under navnet Norsk Radio AS. I motsetning til tidligere er hovedfokuset rettet mot nettradio (digitale lytteplattformer som strømming og smarthøyttalere). Muligens en innrømmelse av at overgangen til DAB ikke har vært helt suksessfull? Norsk Radio AS eies av NRK, P4-gruppen og Bauer Media. Daglig leder: Ole Jørgen Torvmark, tidligere leder av Digitalradio Norge AS.
  • DAB-monopol/duopol: MTG (P4) og Bauer Media (Radio Norge) har sikret seg all kapasitet i det kommersielle riksdekkende nettet fram til 2032. I tillegg til de to kommersielle har man allmennkringkasteren NRK da, slik at man får tilnærmet markedsformen oligopol. Det blir ingen “plass” til (slipper ikke til!) andre riksdekkende aktører enn disse tre.
  • Mangfoldet, hvor ble det av? Det lovede mangfoldet av spennende radiokanaler med ulike profiler og målgrupper har det vel blitt så som så med…
  • Det kan med god grunn hevdes at NRK, P4 og Radio Norge la premissene for og dikterte innføringen av DAB. Politikerne var ikke kritiske nok og tilstrekkelig orienterte, og hele prosessen rundt DAB-innføringen var for lukket.
  • De to kommersielle aktørene med sine 16 reklamebaserte radiokanaler fikk for eksklusive avtaler. Gjennom avtale med Telenor-selskapet Norkring (drifter sendernettet) kontrollerer P4 og Radio Norge nettet frem til 2032.
  • Kun såkalte nisjeradioer drevet av ideelle organisasjoner har lov til å sende på FM i de største byene. Hensikten er å beskytte P4 og Radio Norge mot konkurranse. For mye og for mange gode lokalradiostasjoner via FM kunne jo – fysj og fy – ha undergravd og forsinket omleggingen fra FM til DAB blant folk flest. DAB er jo “guden” som må dyrkes og beskyttes!
  • Gjennom år 2017 ble hele det nasjonale FM-nettet gradvis slått av.
  • Pr. juli 2018 viser statistikken 400.000 færre radiolyttere enn for to år siden.
  • Standardmetoden til Digitalradio Norge er visstnok å skylde på dårlig radioapparat og/eller dårlig antenne. Løsningen på tilnærmet alle DAB-problemer er en bedre radio og gjerne en ekstern “monster”-antenne. Imidlertid er det vel bare et fåtall av DAB-radioene som selges som kan utstyres med ekstern antenne. Dekningen og dekningskartene er det jo aldri noen feil/mangler med…

NRK-svada eller løgn rundt DAB! (Hentet fra Nei til tvangsinnføring av DAB!!-gruppa på Facebook.)

 

Nok en bolk med kritikk mot DAB:

  • Det er tåpelig at man prøver å fordumme radiolytterne/kundene. Det kommer tilnærmet aldri noen innrømmelser om dekningsproblemer. Ofte skyldes det på kunden og at det er kundens feil, hvor vedkommende beskyldes for å ha feilmontert antennen, har feil type antenne eller i besittelse av dårlig radioapparat. Til og med i biler med bra radioutstyr og DAB-radio og antenne montert fra fabrikk sliter man med problemer med å oppnå stabil mottaking av DAB-signaler.
  • DAB i bil er noe “møl”, med en møkkateknologi som passer dårlig for formålet.
  • Ifølge spørreundersøkelse foretatt mot slutten mot slutten av år 2017 er 56 % misfornøyde med omleggingen til DAB.
  • Den store omleggingen fra FM til DAB har enkelt og greit medført at en god del av landets befolkning har sluttet å høre på tradisjonell radio og radiosendinger. Annen underholdning og journalistikk har overtatt den rollen radioen hadde. Tidligere radiolyttere har sannsynligvis for alltid gått tapt, og tiden vil neppe lege alle sår for å bringe radioen tilbake til tidligere tiders storhet.
  • Radiolytting uke 27/2018 (PPM-lyttertall): Ifølge Kantar TNS 51,2 % radiolytting. Dette er både historisk lavt og suverent dårligst i Europa. Omleggingen til DAB må ta deler av skylda.
  • Det kan med god grunn hevdes: Innføringen av DAB har bidratt til utradering av radioen som kulturformidler.
  • Enkelte som ikke liker DAB anbefaler oss radiolyttere til å høre på lokalradioene/nærradioene som er igjen på FM-nettet. Imidlertid bor ikke alle av oss slik til at det er mulig å få inn noe som helst via FM. Slettes ikke alle steder i distrikts-Norge har små lokalradioer/nærradiostasjoner.
  • DAB-teknologien er nok best egnet i byer og kan se ut til å fungere svært dårlig på landsbygda.
  • Leste en plass at en DAB-sender bruker ca. 10 ganger mer strøm enn en FM-sender, og at det trenges ca. 6 ganger flere DAB-sendere enn FM-sendere for å få samme dekningsgrad. Dette kan neppe være lett å forsvare verken miljømessig eller økonomisk.
  • Innbyggervarsling er en utfordring da mange ikke har DAB-radioer eller har sluttet å høre på radio. En enda større utfordring er å få ut varsling/advarsler til turister (besøkende) når det er fare for f. eks. ekstremvær eller naturkatastrofer. I og med at DAB har blitt et nesten-særnorsk fenomen – typisk norsk å gå sine egne veier! – er det mange besøkende som ikke kan ta inn radiosignaler (pga. manglende mottakerutstyr) sendt ut via DAB.
  • En god del sentrale politikere og andre radiointeresserte krever at FM-nettet blir åpnet opp igjen for riksdekkende radio. En utfordring er at deler av FM-nettet (senderne, kun et mindretall) har blitt demontert og sendt til Malawi (Afrika) for gjenbruk.
  • Det ble i sin tid påstått at det var for dyrt å vedlikeholde FM-nettet, og at nettet hadde for lav kapasitet til at det var hensiktsmessig å kunne videreføre driften.
  • Senderne blir/ble eid av det statlige selskapet Norkring AS, men selv statlig eie gir angivelig ikke Stortinget og Regjeringen “nok makt” til eventuelt å pålegge Norkring til å sette FM-senderne i drift igjen.
  • Radioprofilen H. C. Andersen (Hans Christian Andersen) har gjort god butikk på overgangen til DAB. Via firmaet Sahaga AS og Radiobutikken.no har han solgt radioer i bøtter og spann av merkene POP (eget merke) og Revo. En annen stor aktør som har tjent bra på DAB-overgangen er TT Micro AS med merkenavnene TinyAudio og Pinell.
  • DAB-nettet kan i perioder bli gjort utilgjengelig av NATO. NATO ønsker nemlig både i øvelsessammenhenger og i eventuelle krigssituasjoner å bruke de samme frekvensene (225/230 – 240 MHz) som DAB-sendinger benytter seg av. Problemstillingen er kjent for både Nkom (Nasjonal kommunikasjonsmyndighet) og Forsvaret.
  • Ufattelig hvor strenge reglene skal være for oppstart av og formidling av radio via eteren, og da spesielt for lokalradioer som fortsatt ønsker å bruke FM. NKOM (og delvis Medietilsynet) ser ut til å regulere dette med jernhånd. Via nettradio, podcaster, vlogger og strømming på den annen side er det jo tilnærmet ingen reguleringer / begrensninger.
  • NRK “liker” ofte å trekke fram at de er satt til å skjøtte et samfunnsoppdrag. Mon tro om dette samfunnsoppdraget går ut på å ta fra det norske folket muligheter for å høre på radio?
  • Boomen for radio som digitaliseringen (DAB) skulle medføre, hvor ble den av? De senere årene har ikke vært god butikk for selskapene som står bak riksdekkende radio.

FrP og DAB:

  • Normalt sett er jeg i liten grad enig med FrP sin politikk, men i DAB/FM-saken slår de til med mye fornuftig.
  • På FrP sitt landsmøte i slutten av april 2018 ble blant annet følgende nevnt, fritt gjengitt etter artikkel i Tønsbergs Blad:
    • DAB er et feilspor, DAB er en stor tabbe.
    • Partiet vil ha en FM-liberalisering (oppheve forbudet mot å videresende og samsende i FM-nettet, la lokalradioene forbli der).
    • Videre sendinger på FM kan bidra til større mediemangfold, og kan gjøre det mulig for lokalradioene til å eksistere videre.
    • Ut fra beredskapshensyn bør også FM bestå.
  • I tillegg til Fremskrittspartiet har også Senterpartiet (Sp) engasjert seg i saken, med krav om gjenåpning av det riksdekkende FM-nettet.
  • Men: Alt i alt ser det ut for at disse forsøkene på bevare FM mer eller mindre har kokt ut i kål.

Oppdatering: Valget er for lengst over, og alle politikere bryter sine valgløfter og “glemmer” en del saker mer eller mindre bevisst. Jeg ser ikke noen stort håp om at rikspolitikere, regjering og/eller Storting gjør noe spesielt positivt videre i DAB/FM-radio-saken. Med politikerne ble det nok en gang bare tomt snakk, da intet har skjedd på radiofronten.


Ser jeg noen fordeler med DAB? Tja. Tjo. Noen få skal jeg vel klare å få ramset opp:

  • Tilgang på flere kanaler enn det FM gav folk flest.
  • “Stort” utvalg av radiokanaler over hele landet, og ikke bare i sentrale strøk.
  • Litt mer informasjon i displayet enn gamle FM-radioer gav. (RDS løste delvis dette problemet i FM-tiden.)
  • Lyd uten “skurring” (slipper FM-skurrende interferens-lyd).
  • I teorien skal DAB-dekningen være god. (Men dette er absolutt en sannhet med modifikasjoner, jf. blant annet mine egne erfaringer.)
  • Ganske mange fine, fancy og fargerike radioapparater er å få kjøpt i butikkene.
  • Til tross for alt negativt som kan sies om DAB bidro salget av DAB-radioer til salgsrekord for elektronikk i år 2017. 
  • Det finnes vel liten grunn til å være redd for strålingen (elektromagnetisk) fra DAB. Mobiltelefoner, trådløse nett, strømmålere etc. stråler nok betydelig mer.
  • DAB-innføringen har gitt firmaet Paneda, som holder til i min bostedskommune Selje, en god del oppdrag. De leverer blant annet DAB-løsninger til tunneler for nødkommunikasjon ved ulykker etc.

Jeg har selv vært i kontakt med Digitalradio Norge, som eies av NRK og P4-gruppen og driver nettstedet https://radio.no/. Det sitter langt inne hos dem å innrømme svakheter med DAB-systemet. Det skyldes på dårlige radioapparater eller dårlige antenner. Tydeligvis har NRK bedre dekning enn de kommersielle radiokanalene (konsesjonsvilkår), og hos nevnte aktør er de mest opptatt av å “måle” de aller beste oppnåelige resultater for NRK-dekningen enn å se på totalbildet. Selv er jeg lite interessert i NRK-dekningen, da det er andre kanaler jeg ønsker å lytte til.

“Erfaringene så langt levner ingen tvil om at slukkingen av FM-nettet og innføringen av DAB er en tragedie for det norske folk.”

Åslaug Sem-Jacobsen, stortingsrepresentant og kulturpolitisk talsperson for Senterpartiet. Kilde: Driva: Vi svikter ikke Radio-Norge!.

 

Februar 2018: Radio.no anser nå sin misjon (DAB-hjelpetjenesten) for fullført og avsluttet ifølge det jeg leser på deres Facebook-side. Igjen står man med et ferdig utbygd radiosendenett, som har store svakheter og mangler. Misnøyen med DAB vil neppe avta i den nærmeste framtid blant landets radiolyttere. “DAB-baronene” slipper unna med æren i behold, til tross for å ha gjennomført et fadeseprosjekt (skandale).

Hvis mobilnettet (4G/5G) hadde blitt utbygget på samme måten som DAB – og med like dårlige teknologivalg – hadde det nok blitt opprør og mytteri blant befolkningen. Mobiltelefoni-dekningen er heldigvis ikke like hullete som DAB-dekningen, selv om den også har noen “hvite hull”.

Selv er jeg “menig” medlem av Facebook-gruppa “Nei til tvangsinnføring av DAB!!”:

Nei til tvangsinnføring av DAB!!

 

Pr. september 2019 har denne gruppa ca. 8.670 medlemmer, og pr. september 2020 ca. 8.780 medlemmer. Til tider er gruppa litt vel militant mot DAB, og gruppa kan til tider være noe vel ekstrem og svartmalende hvor ingenting med DAB er brukbart. Selv har jeg nok et noe mer ambivalent forhold til teknologien, da jeg tross alt har valgt å ta DAB i bruk. Hovedmålet til gruppa er vel å få frigitt FM-båndet (gjeninnført) til relativt fritt bruk, både til formidling av nærradio og riksradio.

 

Mine egne (“bitre”) DAB-erfaringer

Pr. dags dato eier jeg totalt fem radioer i stand til å motta DAB:

  • 2 (3) stk. klokkeradioer på soverom i huset til vekking/alarm-formål.
  • 1 stk. Pinell Supersound II radio på kjøkkenet, som også støtter strømming av nettradio i tillegg til DAB+ (og FM som er tyst nå).
  • 1 stk. original bilradio i vår Toyota Auris bil.
  • 1 stk. POP! DAB+/FM-radio på mitt kontor på jobb (Måløy).

Privat i eget hus på Flatraket må radioene befinne seg i umiddelbar nærhet av vinduene for å få middels god (til dårlig) DAB-dekning. Litt inni rommene blir signalene svake eller helt fraværende, og da spesielt på de kommersielle radiokanalene. Jeg liker å høre på enten P4 eller P6 Rock.

Der jeg bor er det nok ikke særlig mange radiosendere som gir mine DAB-radioer bra nok signal. Overoptimistiske teoretisk-matematiske dekningskart som ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til den norske ville naturen er til liten hjelp. Med FM var det noe enklere med dekningen.

Oppdatering høsten 2018: Jeg hørte rykter om bedring i DAB-dekningen på Flatraket, og dette stemmer faktisk. Men kun for NRK-kanalene! På verste tenkelige sted i huset (kjelleren, inni en bod) er det god dekning nå:

God DAB-dekning NRK, Flatraket

God DAB-dekning NRK, Flatraket

Når det gjelder de kommersielle kanalene er situasjonen like begredelig som tidligere, til og med på gode steder i nærheten av vinduene:

Fortsatt dårlig DAB-dekning kommersielle kanaler

Fortsatt dårlig DAB-dekning kommersielle kanaler

Det samme med halvdårlig dekning er tilfellet på jobb i Måløy. DAB-radioen står nå i vinduet/vinduskarmen, og der fungerer den bra. En halv meter inn i rommet er alt som skal til før DAB-signalene dropper helt ut. Får ikke akkurat selv bestemme plasseringen av radioen på jobb eller privat, da det er dekningen som bestemmer hvor radioene skal stå.

DAB-radioen på jobb

DAB-radioen på jobb. Fungerer ok så lenge den får stå i vinduet.

Både klokkeradioene og de “stasjonære” radioene er ikke akkurat bygget som hi-fi-anlegg i utgangspunktet. Radioene klarer ikke å “røpe” hvor dårlig lyden er i DAB-sendingene her i landet pga. hard komprimering.

I bilen er dekningen også høyst varierende. Noen steder går det bra, men flere steder på veien fra Flatraket til Måløy ramler DAB-signalet ut.

Vår bil nummer 2 (Toyota Aygo) har ikke DAB-radio (kun FM), og jeg er lite villig til å bruke (masse) penger på å få dette på plass. Her bruker jeg bilradioen (forsterkeren) og blåtann (bluetooth) til å få strømmet Spotify-musikk fra mobilen. Spotify benyttes i frakoblet modus (ikke koblet mot nettet). Mye bedre å bruke stabil teknologi for strømming av musikk fra mobilen enn å måtte forholde seg til ustabil DAB-teknologi.

Sommeren 2018 tok jeg ferja mellom Anda og Lote (Sogn og Fjordane, i nærheten av Nordfjordeid og Sandane) tilfeldigvis med bilradioen på og innstilt på en av NRK sine DAB-kanaler. Plutselig ble sendingen avbrutt av en trafikkmelding fra Trøndelag. Det viste seg at radioen tok inn region 6 Trøndelag og Møre og Romsdal i stedet for region 4 Hordaland og Sogn og Fjordane.

Riktignok er det neppe så mye mer enn 10 km i luftlinje til fylkesgrensa, men likevel ble jeg noe forbauset over teknologiens svakheter når det gjelder regionsvalg. Terreng, fjorder og fjell (topografien) burde absolutt ha ført til at radioen valgte rett region. Ikke en gang på slike banale ting kan man stole på DAB-teknologien. (For ordens skyld: Fabrikkmontert DAB-radio + antenne i en Toyota Auris fra 2018.)

Jeg er fullt klar over at jeg bor i grisgrendte strøk med en utfordrende topografi. Fjorder, fjell, dalsøkk, massive bygninger og vegetasjon stopper effektivt de digitale radiosignalene. Likevel er jeg skuffet over at det ikke har blitt gjort mer for å få bedre dekning gjennom montering av flere sendere på strategisk smarte steder. Både turister og fastboende kunne ha hatt god nytte av en bedre DAB-dekning.

Faktisk har vi både fiberbredbånd og grei 4G-støtte på Flatraket. Gode radiosignaler er det verre med.

Selv om dekningen hadde vært bra blir ikke DAB HiFi med topp lydopplevelse. Min kjøkkenradio sier følgende om signalene som sendes:

  • P4 Radio Hele Norge: Kodek MP2, bitrate 128 kbps, joint stereo.
  • NRK P1 Sogn & Fjordane: Kodek AAC, bitrate 80 kbps, stereo.

Ikke spesielt imponerende spesifikasjoner! Lav bitrate og bruk av kodek som komprimerer lyden og fjerner detaljer fra lydstrømmen. Spesielt bruken av det gamle og smådårlige MP2 er skuffende. Helt tydelig at DAB+ bruker gamle teknologiske løsninger.

Det finnes en del anti-DAB personer som ikke vil ha noe som helst å gjøre med DAB, og som ikke en gang vil ta i teknologien med ildtang. Selv er jeg ikke så anti-DAB at jeg for enhver pris må styre unna alt som har med DAB å gjøre. Jeg hører på DAB-radio rett som det er. Likevel er jeg ikke akkurat imponert over teknologien, mulighetene, lyden og framskrittene fra FM til DAB.

Så: Mine erfaringer med DAB er ambivalente. Fint når det virker, men dårlig dekning er et forholdsvis stort problem.

For ordens skyld innrømmer Radio.no at de har oppdaget noen utfordringer med dekningen her på Flatraket:

Radio.no bekrefter delvis problemer (09.01.18).

Februar 2018 ble det meldt at Digitalradio Norge skulle på turné i Sogn og Fjordane  for å sjekke at DAB-dekningen er så god som den skal være. De skulle innom Selje kommune og forhåpentligvis også Flatraket. Det er lenge siden februar 2018 nå, og ingen forbedringer har litt notert og jeg har vel heller ikke lest noe offisielt om hva de kom fram til.

Konklusjonen av runden ble nok nok at dekningen er bra slik som den er (sikkert målt i fra bil med en kjempeantenne), og at eventuelle problemer skyldes dårlig radioapparat eller for dårlig antenne. Så sitter man i praksis igjen som kunde med høyst dårlig radiodekning på DAB som ingen vil ta ansvar for og som ingen ansvarlige innrømmer er et problem.

Utendørsdekningen er muligens tilfredsstillende her på Flatraket, men jeg kan skam men ikke sitte ute på altanen året rundt i all slags vær for å kunne høre på radio!

 

Det er en liten sannhet med modifikasjoner at FM-nettet er helt slukket. De riksdekkende radiokanalene er borte fra FM-båndet, men en del nærradioer/lokalradioer (mindre, ikke-kommersielle) har konsesjon til å sende på FM en stund til (men ikke i storbyene!). De aller fleste av landets gjenværende lokalradioer har konsesjon til å fortsette sine FM-sendinger fram til 2022. Hva som skjer etter 2022 vites ikke helt sikkert.

Per Morten Hoff: Om DAB. Fra Facebook-gruppa “Nei til tvangsinnføring av DAB!!”.

 

Medietilsynet (eller var det Medietrangsynet) ønsker å la lokalradioene fortsette på FM fram til 31.12.2026, noe det sannsynligvis blir bred politisk enighet om. Imidlertid foreslås det samtidig i fullt alvor et reklameforbud for nisjeradioer (ikke-kommersielle lokalradioer) i storbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Uforståelig! Dette kan nok bety kroken på døra for enkelte av storbystasjonene. Fortsatt virker det som om man vil favoriserer kommersielle utenlandske DAB-selskaper og gi dem monopol / duopol.

Oppdatering: FM-forlengelse har desember 2019 blitt vedtatt av Stortinget. Eksisterende FM-konsesjoner kan forlenges fram til inngangen av år 2027 (fram til 31.12.2026), og det blir vel heller neppe reklameforbud for nisjeradioene (i storbyene).

Skal si at Medietilsynet (Medietrangsynet) virkelig har vært “generøse” juni 2020 – etter føringer fra Medieklagenemnda:

De tre radiostasjonene har visstnok brutt konsesjonsvilkårene, i og med at de har hatt mer enn kroner 135 000 i året i reklameinntekter og/eller drevet med videresendt innhold fra andre  radiostasjoner. Det er snakk om ikke-kommersielle lokalradioer i storbyer som fortsatt sender på FM. Medietilsynet ønsker store begrensninger for lokalradioene i storbyene som fortsatt sender på FM, angivelig for å sikre at deres aktivitet ikke hindrer lytternes overgang til digital lytting / digitale løsninger. (Inkludert – skrekk og gru – DAB…)

Regjeringen lyver om DAB:

Regjeringen lyver om DAB

Regjeringen lyver om DAB. Kilde: Facebook-gruppen “Nei til tvangsinnføring av DAB!!”.

 

Hele den offisielle artikkelen: Regjeringen.no: Dette betyr DAB for deg

DAB minner på mange måter om telefoniteknologiens ISDN (Integrated Services Digital Network). Det var i sin tid masse snakk og “hype” rundt ISDN, men da teknologien endelig kom i allmenn bruk var den allerede gammeldags og avleggs med lav kapasitet osv.

Det gikk den veien høna sparker med radiolyttingen i 2018:

Radiolyttingen på bunnivå 2018

Radiolyttingen på bunnivå 2018

 

Og den negative utviklingen fortsetter, hvor deler av skylda nok ligger i overgangen til DAB:

Radiolytting i prosent en gjennomsnittsdag, utviklingen i perioden 2016-2019. Kilde: SSB.

 

Kilde: Statistisk sentralbyrå: Norsk mediebarometer og Statistisk sentralbyrå: Statistikkbanken => Norsk mediebarometer.

DAB er som kjent forkortelsen for Digital Audio Broadcasting. Jeg registrerer at enkelte motstandere mot tvangsinnføringen av teknologien prøver å være vittige med å skifte ut Digital med Dead slik at DAB blir Dead Audio Broadcasting, eventuelt Dårlig Audio Broadcasting. Noen snur også om på bokstavene i forkortelsen slik at DAB blir til BAD, eller hevder at DAB står for Dead And Buried”Muligens litt sannhet i dette da. Og noen mener nok at DAB står for: DAB = Detter Automatisk Bort (ut).

En naturlig konklusjon kan være: DAB er en fadese med alle sine begrensninger og svakheter. Lobbyvirksomheten, kameraderiet og “maktbruken” som lå bak innføringen er også muligens kanskje noe tvilsomme.

De tre store radiokjedene som deler DAB-markedet mellom seg

De tre store “radiokjedene” (oligopol) som deler DAB-markedet mellom seg er:

  • NRK Radio. Kanaler: NRK P1, NRK P1+, NRK P2, NRK P3, NRK P13, NRK MP3, NRK Alltid nyheter, NRK Radio Super, NRK Klassisk, NRK Sápmi, NRK Jazz, NRK Folkemusikk og NRK Sport. Også distriktssendinger (regionale). Eier: Norsk rikskringkasting AS, et norsk statseid kringkastingsselskap, lisensfinansiert allmennkringkaster. Web: https://radio.nrk.no/
  • P4-gruppen. Kanaler: P4 Radio Hele Norge (Lyden av Norge), P5 Hits, P6 Rock, P7 Klem, P8 Pop, P9 Retro, P10 Country, NRJ Norge (og P5 Bergen, Bandit Rock Non Stop). Eies av Nordic Entertainment Group (NENT Group), som igjen er en del av Modern Times Group MTG AB. Internasjonalt mediekonsern med hovedbase i Sverige. Web: https://www.p4.no/ og https://www.nentgroup.com/
  • Radio Norge. Kanaler: Radio Norge, Radio 1, Radio Rock, Radio Topp 40, Radio Vinyl, Radio Norsk Pop, P24-7 MIX og Radio KISS. Eies av Bauer Media. Bauer Media Group er et tysk mediekonsern. Web: https://radioplay.no/radio-norge/ og https://www.bauermedia.no/

De store kommersielle radioselskapene / riksradioene i  Norge sliter visstnok noe nå i 2019 med inntjeningen, pga. sviktende marked for radioreklame.

 

Hvorfor gidder jeg? Nei, si det. I det daglige bruker jeg vel Spotify mer enn radio. Likevel synes jeg radio er ganske ok både i bil, på jobb og for å få med seg litt nyheter under frokost tidlig morgen før jobb. Litt gammeldags er jeg jo tross alt.

Hentet (“lånt”) fra den offentlige Facebook-gruppa “Nei til tvangsinnføring av DAB!!” pr. 30.05.2019:

DAB-innføringen og korrupsjon.

 

I andre siviliserte land er det mange nasjonale / riksdekkende (og regiondekkende) radiokanaler å høre på via FM-båndet. I Norge har noen “smartinger” funnet ut at dette skal være forbudt. Uforståelig valg og politikk (helt molbo) sett med mine øyne. Det er helt OK at DAB kom som et tillegg eller alternativ, men DAB kunne ha levd side om side med gode gamle FM.

Under innføringen av DAB ble det snakket fint om at man kunne få plass til flere radiokanaler, og muligheter for å sikre større mangfold og ulike programprofiler. I praksis var vel dette i hovedsak kun pisspreik. Vi har fått flere nye kanaler som i hovedsak spiller repeterende musikk (liten spilleliste på repeat, med gjentakende og monoton musikk) – riktignok innenfor litt ulike musikksjangere – men redaksjonelt og innholdsmessig er det liten grunn til å skryte av kvaliteten på de nye radiokanalene. Programlederne driver gjerne hovedsakelig med pissprat. Kun tre store aktører har forsynt seg av hele DAB-kaka og delt den “broderlig” mellom seg.

I studietiden for ørten år siden var radio ganske kult. Var med som frivillig radioteknikker og delvis programleder i den kristne nærradioen/lokalradioen Filadelfia Radio, Hønefoss (Ringerike), FM 103,5 MHz. For lengst nedlagt stasjon. Kjekt å ha vært litt bak miksepulten samt prøv seg litt som programleder.

I yngre år – ungdomstiden – var jeg også aktiv med radio DXing (DX => Signal som ferdes langt. DX-ing er å motta radiosignaler, gjerne over lange avstander via radio.) hvor det ble lyttet til fremmede radiostasjoner på både kortbølge, mellombølge og langbølge, og i noen få tilfeller via FM. Lytterrapporter ble skrevet og QSL-kort/hilsener ble mottatt. Var i noen år medlem av DX-Listeners’ Club (DXLC) (blogg). Jeg har lyttet til både Radio Luxembourg og Radio Caroline (piratradiostasjon i Den engelske kanal) via mellombølge.

Mimre, mimre. Det var primært ikke snakk om verken DAB eller FM – eller strømming – i forbindelse med radio DXing. Det gikk mye i kortbølger (SW), mellombølger (MW) og langbølger (LW). En gammel radio av typen Tandberg Sølvsuper 4 ble i hovedsak benyttet, med en lang antenne (les: kabel) på over 50 meters lengde. Jeg har aldri vært radioamatør selv, men som liten og ung speider var jeg med på to JOTA (Jamboree On The Air)-arrangementer.

DABianerne: Enkelte DABianere, erke-støttespillere av DAB, trekker støtt og stadig fram i debatter hvor vellykket og bra DAB er. Blant annet har den norske DAB-satsingen blitt presentert som en suksess i diverse utenlandske fora. Snakk om å snu ting på hodet.

Vedtak og innføring av DAB er vel i hovedsak en nesten-katastrofe og styggedom, og spesielt dette at riksradio på død og liv måtte 100 % bort fra FM. DAB-teknologien er ikke god nok, gir dårlig lyd, passer dårlig i et grisgrendt land som Norge (dårlig dekning), kostbar innføring og ble innført såpass seint at det fantes bedre løsninger allerede på markedet. Utviklingen i lyttertallene for riksradio er det liten grunn til å rope hurra for etter innføringen av DAB.

Radio er og blir gammeldags, og den store satsingen på digitalisering (DAB+) av radio kommer lovlig sent. Det meste er nå tilgjengelig via nettet som nettradio, strømming, podcasting osv. Mange har permanent endret sine lyttervaner, og å reversere dette er neppe mulig. Likevel er jeg så gammeldags at jeg kan finne på å lytte litt på radio innimellom. I den forbindelse har vel ikke DAB-teknologien imponert meg noe nevneverdig så langt.

Lenker:




Jeg, en digital sinke!

Difi: Digital postkasse

Jeg er blant de 2,6 millionene “heldig” utvalgte nordmenn som har fått brev i posten fra Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT). I brevet som kom pr. sneglepost (“snail mail”) ble jeg og andre minnet på om å ta i bruk (sikker) digital postkasse. Valget står som kjent mellom Digipost eller e-Boks.

Jeg er fullt klar over at det etter hvert vil finne sted en god del kommunikasjon via sikker digital postkasse (SDP), men enn så lenge velger jeg å sitte helt i ro oppå gjerdet uten å ta tjenesten i bruk. Det er ikke noe poeng for meg å stresse med å ta i bruk digital postkasse. Jeg ser rett og slett ikke helt poenget pr. dags dato med hele greia. Pr. dags dato prøver Difi med sin “markedsføring” å presentere for meg et produkt og et behov som jeg IKKE har.

Det er litt hønen og egget-situasjon. Hva skal jeg bruke postkassen til? Kommunen der jeg bor er ikke klar til å kunne kommunisere med meg via digital postkasse. Overfor staten har jeg normalt sett begrenset med kommunikasjon, og den jeg eventuelt har hatt har så langt skjedd via Altinn. Fylkeskommunen har jeg som privatperson ingen kontakt med. Kommunikasjon med bank og forsikringsselskap skjer helt fortreffelig via deres egne meldingssystemer.

Oppdatering: Jeg har for lengst kapitulert og tatt en bit av det sure eplet. Både sikker digital postkasse (Digipost) og Vipps er i bruk.

Den digitale postkassa skal kunne benyttes til kommunikasjon/meldingsutveksling (og sikker lagring) både mot offentlig forvaltning og overfor “utvalgte” private aktører, f. eks. bank, forsikring og kraftselskaper. Takk og pris støtter begge de tilgjengelige løsningene bruk av BankID til identifisering, slik at man slipper å forholde seg til enda et nytt system for autorisasjon.

Det er visstnok gratis for oss privatpersoner å ta i bruk sikker digital postkasse så fremt vi ikke trenger mer enn 1 GB med lagringsplass. Bruk av mer enn 1 GB med lagringsplass medfører at man må betale noen kroner pr. måned.

Jeg har i årrekke benyttet meg av både nettbank (med BankID) og Altinn (Min side). Disse systemene tok jeg i bruk så snart jeg så behovet for å ta dem i bruk. Nytteverdien var til stede, og da ble tjenestene tatt i bruk. Hvorfor kom de forresten på å lansere nok et system? Hvorfor ble det ikke bare bygget videre på Altinn-systemet i stedet for å lage noe helt nytt fra bunnen av?

Difi: Digital postkasse påminnelse

Digital postkasse er laget for at offentlige etater med venner kan kommunisere enveis med den enkelte innbygger her i landet. Man kan altså motta forsendelser, meldinger og annen kommunikasjon. Jeg har mer brukt for et system som muliggjør effektiv kommunikasjon den andre veien, dvs. fra meg som privatperson til rett etat og saksbehandler i det offentlige.

Innen et år eller tre er jeg vel i gang med digital postkasse, men jeg kommer ikke til å registrere meg FØR noen har behov for å sende noe over til meg via den sikre digitale postkassen. Pr. dags dato forventer jeg ikke å motta noe som helst via denne kommunikasjonskanalen. Kanskje blir det neste skatteoppgjør som tvinger meg til å ta i bruk digital postkasse….

Ut fra sikkerhetsmessige vurderinger ser jeg selvsagt poenget med en digital postkasse. Å sende over sensitive eller ikke-offentlige/halv-hemmelige opplysninger via vanlig e-post uten kryptering er enkelt og greit galskap. Vanlig e-post er slettes ikke trygt som kommunikasjonskanal. Dessuten antar jeg at man med digital postkasse slipper unna problemet med søppelpost (spam) da avsender må betale for utsendelse av meldinger og ikke minst autorisere seg.

Difi gav seg ikke etter å ha sendt ut påminnelse om å ta i bruk digital postkasse via vanlig post. I etterkant har jeg også fått påminnelse eller purring om valg og opprettelse av digitale postkasse. “Trusselen” de kommer med: “Om du velger ikke å opprette en digital postkasse, vil du fortsatt motta brev på papir, eller du må logge inn på ulike etaters nettsteder for å lese viktige brev.” Verken miljøargumenter eller “trusler” om å måtte motta forsendelser pr. papir eller via diverse nettsider er argumentasjon som appellerer direkte til meg.

Digital postkasse: Selje kommune

Som det står å lese i en av kommentarene som er linket mot slutten av denne artikkelen: Sikker digital postboks er fortidens teknologi. Det vi trenger er den interaktive brukerdialogen. Digitale brev og skjema bør bort. Sikker digital postkasse er kun en digitalisering av den gamle brevposten, noe som ikke gir de aller største gevinster og innsparinger.

Innenfor kommunal sektor (og øvrig offentlig sektor) er det en del snakk om digitalt førstevalg for tida. Digitalisering skal bidra til at tilgjengeligheten via nettet økes, og bedre tjenester og innsparinger ønskes oppnådd. Miljøet skal bli belastet med mindre avfall og mindre behov for forurensende transport. Offentlig sektor står foran en digitale transformasjon sies det. En sentral del i dette arbeidet er at innbyggerne tar i bruk digitale postkasser, som i praksis ofte innebærer bruk av KS Svar UT i kommuneadministrasjonens ende.

Desember 2017 har jeg også fått “mas” fra lokal bostedskommune om å ta i bruk digital postkasse. Det argumenteres med:

  • “Vil du hjelpe oss å spare pengar vi kan bruke på betre tenester til deg?”
  • “Praktisk, enkelt og meir for skattepengane”
  • “Bra for deg, bra for oss – og ikkje minst bra for miljøet.”

Det blir nok vanskelig å stå imot så veldige lenge til. Tenker likevel å vente til jeg virkelig trenger å kommunisere med kommunen.

Oppdatering: Nå, 27.12.2017, måtte jeg bite i det sure eplet. Venter på en politiattest, og kan enten få svaret relativt umiddelbart til digital sikker postkasse ELLER jeg kan vente i ca. en uke før politiet gir opp digital overføring og til slutt sender det ut som brev. For å få svaret fort har jeg valgt å la prinsippene fare gjennom å registrere meg som bruker av digipost.

Ellers er jeg heller ikke bruker av Vipps som alle snakker om. Synes nettbank og betalingskort i kombinasjon fungerer helt greit for meg. Jeg har så langt ikke kommet i noen betalingssituasjon hvor jeg har hatt behov for Vipps. Derimot har jeg hatt en konto hos den nå avviklede konkurrenten mCash, som jeg KUN har benyttet meg av en gang. Måtte opprette denne for noen år siden for å foreta en betaling til et arrangement i privat regi (blårussjubileum, 25 år). Etter den tid har jeg aldri benyttet meg av løsningen.

Nå har jo Vipps blitt en fellesløsning for en hel rekke med banker. Flere og flere steder aksepterer også denne betalingsformen. Det er nok en gang sannsynligvis bare et tidsspørsmål før det tvinger seg fram med at jeg “må” ta denne tjenesten i bruk.

Oppdatering om Vipps: Så takk. Vipps har blitt tatt i bruk med virkning fra 16.05.2018. Så til slutt ingen annen utvei, da det stadig “dukker opp” en del steder og arrangementer hvor kun kontanter eller Vipps kan benyttes som betalingsmidler. Slettes ikke alle plasser man finner betalingsterminaler (kortlesere) lenger, og kontanter har jeg tilnærmet aldri i bakhånd 🙁 Så: Måtte gå for Vipps jeg også, lenge etter “folk flest” har tatt det i bruk (skikkelig etternøler!). Apple Pay derimot har jeg ikke tenkt å bli kunde av, da det krever Apple iPhone mobiltelefon.

Bare så det er sagt: Helt digital dinosaur eller digital sinke er jeg IKKE! Jeg er flittig bruker både av skyen (lagring), Office 365 Home, sosiale medier og ikke minst strømming. Jobber tross alt med IKT, så på en del sentrale områder må jeg følge med i tiden! Har jo til og med tatt Apple inn i varmen, i form av iPad nettbrett.

Sikker digital postkasse er nok fint og flott det, men enn så lenge ser jeg ikke behovet for å ta en slik tjeneste i bruk. Den dagen jeg ser nytten og trenger en slik tjeneste til konkret kommunikasjon kan vi heller snakkes igjen! Enn så lenge trives jeg godt som IKKE-bruker av digital postkasse. Dessuten anser jeg hele opplegget med digital postkasse som noe “primitiv” teknologi (i hovedsak bare enveiskommunikasjon).

Lenker:




Digitalisering av kommunal sektor

Digitalisering

I IKT- og myndighetskretser snakkes det ofte om digitalisering av offentlig sektor, og da også innenfor kommunal virksomhet. Det er ønskelig å gi innbyggerne et reelt digitalt førstevalg, og at digitaliseringen skal bidra til effektivisering og rasjonalisering av offentlig sektor med hjelp av IKT som verktøy.

Innimellom høres det ut som om kommunene er noen skikkelige bremseklosser med å ta IKT effektivt i bruk. Selvsagt kan det være noe i uttrykket at desto flere kokker, jo mer søl. Det finnes mange kommuner i vårt land (428 stk. før kommunereformen) av ulike størrelser, mange ulike sjefer med sine egeninteresser og ulike økonomiske og personellmessige forutsetninger, som igjen vil påvirke evnen til å kunne digitalisere med de knappe ressurser kommunene måtte besitte.

Min hypotese eller påstand er likevel: En stor “show-stopper” for digitalisering i kommunene er leverandørene av IKT-systemer (fagsystemer) til offentlig sektor. I tillegg må en del kultur endres, mer samordning og koordinering må til, og lovverket må på enkelte områder oppdateres. Skreddersøm og ekstremt store digitale løft over natta er ikke realistisk for alle landets kommuner pga. mangel på ressurser, midler, kompetanse m.m.

Digitalisering i seg selv er ikke et mål. Teknologien er bare et hjelpemiddel for å kunne tilby bedre tjenester til kommunens innbyggere, bedrifter og andre interessenter. Digitaliseringen kan bidra og hjelpe til slik at kommunen klarer å skjøtte sitt samfunnsoppdrag på en god måte. Digitalisering og offentlig IT er omfattende og komplekse temaer!

Svært få kommuner har anledning til skreddersøm, så for de fleste blir det snakk om å kjøpe inn et standard system tilpasset kommunal virksomhet. Ofte er det snakk om spesialiserte systemer fra leverandører slik som Acos, Visma, Infodoc, DIPS, Norkart osv. Slettes ikke alltid er forholdet mellom kost, nytte og risiko bra sett fra en kommunes ståsted

Via anbudsprosesser ender man gjerne opp med en kombinasjon (cocktail) av diverse fagsystemer levert av ulike leverandører. I en mindre kommune kan det fort være snakk om 50-60 fagsystemer. Å få alle disse til å spille på lag med hverandre, dvs. å få til integrasjon mellom dem, er i praksis ikke alltid så lett. Ulike leverandører samarbeider ikke alltid så godt med sine “konkurrenter”. En endring i ett system gir problemer i de andre, leverandørene vet å fakturere integrasjoner med gaffel og innimellom selger de løsninger som slettes ikke vil kommunisere på tvers.

Ofte selges også skinnet – bjørneskinnet – før bjørnen er skutt. Systemer som ikke er ferdigutviklet selges til kundene, og kommunene blir mer eller mindre betatestere  eller alfatestere (testkaniner) uten at disse fakta ble vektlagt i salgsprosessen av selger. Prisbildet og de økonomiske konsekvensene for kjøp og innføring av selve grunnsystemet er ofte oversiktlig og greit nok dokumentert. Imidlertid kommer det ofte en god del plusser underveis. Tilleggsmoduler, oppgraderinger og konsulenttjenester må kjøpes til kunstig dyre priser – “blodpriser” – for å få tilgang på all nødvendig funksjonalitet osv. Alle store feil og problemer med et system skal bli løst i neste versjon.

Det er ikke så veldig mange leverandører av fagsystemer til kommunal sektor å velge blant. Lovverk, personvern, andre krav fra høyeste hold og kommunal sektors særegenhet gjør det ikke mulig å ta i bruk hvilket som helst system utviklet for privat sektor. Kommunal IKT er et “sært” og nisjepreget marked, normalt sett med masse reguleringer fra rikspolitisk hold. Dette at det er få aktører om “kaka” (markedsformen oligopol) kan også se ut til å gjøre leverandørene lite interessert i innovasjon og videreutvikling av sine systemer.

Enkelte aktører som tilbyr sine IKT-tjenester og løsninger til kommunal sektor er rett og slett useriøse aktører eller “lettvektere” som ikke ser alle konsekvensene av en inngått avtale. Det er ikke så uvanlig at enkelte av dem ikke klarer å levere det de har lovet, tidsfrister blir ikke overholdt, kvaliteten blir så som så og mange brutte lovnader finner sted underveis. Noen av aktørene forstår seg enkelt og greit ikke på kommunenes spesielle samfunnsoppdrag, behov og tjenesteproduksjon / oppgaver.

En ting jeg synes er helt utrolig er at det i 2020 faktisk finnes fagsystemer for kommunal sektor som fortsatt IKKE støtter KS SvarUt / KS SvarInn (FIKS). Det er rett og slett ikke mulig fra slike systemer å drive med elektronisk dokumentutveksling (meldingsutveksling) overfor kommunens innbyggere og bedrifter. Sikker digital postkasse osv. kan man bare glemme når systemene ikke er forberedt på slikt, og det blir papiret som fortsatt gjelder. Videre er det mange systemer som har begrensede muligheter for kommunikasjon mot andre systemer pga. proprietære og ikke-åpne grensesnitt (API-er).

Litt bakgrunnsinformasjon om digitalisering før jeg går videre med mine resonnementer:

  • Visjon i KS’ digitaliseringsstrategi for kommunesektoren: “en samordnet kommunal sektor leverer digitale tjenester som gir innbyggere og næringsliv et reelt digitalt førstevalg“.
  • Wikipedia: “Digitalisering blir således brukt som et uttrykk for arbeidet med å effektivisere prosessene ved hjelp av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)”.

Ifølge undersøkelse gjennomført av Telenor har ikke kommunene kommet så langt med å levere digitale selvbetjeningsløsninger og tjenester over nett. Vi som innbyggere ønsker jamt over mer digitale løsninger. Fra pressemeldingen om undersøkelsen er følgende sitater hentet:

  • “Bare et fåtall norske kommuner lever opp til innbyggernes forventninger om selvbetjeningsløsninger.”
  • “I årets undersøkelse går det frem at kommune-Norge er kommet kort på veien med å tilby sine ansatte gode digitale verktøy og sine innbyggere gode selvbetjeningsløsninger.”

Sett fra brukerperspektiv er selvsagt også jeg interessert i at kommunene får digitalisert. Det er noe avleggs å måtte etterspørre analoge søknadsskjemaer som må fylles ut for hånd og leveres tilbake til kommunen via personlig oppmøte eller oversendelse som “snail mail” (posten). Som mange andre har jeg selvsagt også kommet borti det som kan kalles kvasi-digitalisering. Skjema foreligger elektronisk på nett til nedlasting, men det må skrives ut før utfylling og retur via post eller innlevering. Andre sektorer har nok kommet lengre enn kommunene, f. eks. bankene og likeså billettsalg (konserter, fly, hoteller etc.).

Alt i alt er den reelle status at kommunene jevnt over ikke klarer å innfri innbyggernes økte forventninger til å kunne få utført tjenester via IKT-hjelpemidler og nettet. Offentlige virksomheter utnytter ikke i tilstrekkelig grad de muligheter digitalisering gir for effektivisering m. m.

Den generelle utviklingen på IKT-området innenfor kommunal sektor i årene framover slik jeg ser det:

  • Fortsatt mange ulike fagsystemer fra ulike leverandører i bruk, med behov for kommunikasjon og integrasjoner (dataflyt) mellom dem.
  • Økt digital modenhet og mer avansert bruk av IKT-løsninger og systemer.
  • Gode systemer for arkivering (med NOARK-kjerne) og saksbehandling blir ikke mindre viktig. Det blir også økt behov for god funksjonalitet for innbyggerdialog via nettet knyttet opp mot sak- og arkivsystem/dokumenthåndteringssystem.
  • Muligens kommer systemer for store data (“Big Data”) også til kommunal sektor.
  • Stadig mer bruk av og flere krevende nett-tjenester. Lokalt installert programvare vil i mange tilfeller bli erstattet av nettbaserte løsninger.
  • Mer bruk av skytjenester (og annen ekstern hosting og tjenester).
  • Mer bruk av video, videokonferanser og strømming + samarbeidsverktøyer i tiden framover.
  • Storstilt digital transformasjon, digitalisering, robotisering og automatisering, også innenfor kommunal sektor.
  • BYOD (Bring-Your-Own-Device) krever sitt av nettverk, infrastruktur og sikkerhetsløsninger (spesielt alle mobiltelefonene som kobles til).
  • IoT (tingenes internett) kommer nok etter hvert for fullt innenfor kommunal sektor. Bruk av masse sensorer osv.
  • Mer bruk av velferdsteknologi med behov for kommunikasjon vil dukke opp.
  • Enda mer bruk av trådløst inkludert mobilt sluttbrukerutstyr, og behov for større båndbredde til slikt utstyr.
  • Informasjonssikkerhet og personvern vil bli enda viktigere i dag, jf. Innføringen av GDPR.
  • Kommunereformen vil medføre økte kommunikasjonsbehov via IKT (videokonferanser m. m.) mellom ulike kommunale enheter pga. økte avstander.
  • Digitalisering og digitalt førstevalg “inn i tiden”, som vil gi økt automatisert bruk av IKT. Roboter, chatbots, kunstig intelligens (AI), maskinlæring, utvidet/virtuell virkelighet, 3D-printing m. m. kommer for fullt.
  • Innovasjon blir sentralt for å få på lufta nye tjenester og muligheter, og ikke bare digitalisering av det eksisterende.
  • Får vi endelig oppleve det papirløse kontor som de har snakket om i flere tiår?
  • Opplæring og andre tiltak for å styrke kompetansen blant kommunale IKT-brukere er viktig. Gir forhåpentligvis høy brukeradopsjon.
  • IKT er ikke bare teknologi. Også viktig med gode rutiner blant ansatte, brukere og elever, og ikke minst økt bevissthet rundt nettvett og datasikkerhet/personvern.

All digitalisering og IKT-bruk skal støtte opp rundt kommunal tjenesteyting og/eller intern administrasjon. IKT og digitalisering er ikke et mål i seg selv.

 

Som nevnt tidligere mener jeg ennå at kommunene kan ikke ta hele skylden for mangelfull modenhet innenfor digitalisering. Leverandørene av IKT-systemer til kommunal sektor må ta sin del av skylda. Gjentar det jeg skrev i denne artikkelens ingress:

Min hypotese eller påstand er likevel: En stor “show-stopper” for digitalisering i kommunene er leverandørene av IKT-systemer (fagsystemer) til offentlig sektor. Kommunereformen vil også i en periode medføre sprengt kapasitet for mange av leverandørene.

Kommunale IKT-systemer

Kommuner har f. eks. som oftest IKT-systemer/fagsystemer for håndtering av opplysninger innenfor områder slik som:

  • Barnevern
  • Helse- og omsorg inkludert elektronisk pasientjournaler (EPJ), typisk i bruk innenfor pleie-, rehabilitering- og omsorg.
  • Journalsystem for leger, inkludert elektronisk pasientjournaler (EPJ). Timebestilling og kommunikasjon via nettet.
  • Sosialhjelp sosialkontor, kommunal del av NAV.
  • Elev- og barnehageadministrasjon (oppvekst, skoler, barnehager, kulturskoler, voksenopplæring).
  • Diverse kartleggingssystemer (diagnose/måling) skole, kartlegging av elever med særskilte behov.
  • Læringsplattform skole.
  • Tekniske tjenester, f. eks. kartsystemer, Matrikkel-opplysninger, eiendomsinformasjon, håndtering av gebyrer og eiendomsadministrasjon.
  • Byggesak og byggesaksbehandling, plansak.
  • FDV-systemer (Forvaltning, Drift og Vedlikehold) i forbindelse med administreringen av kommunale bygg, anlegg, eiendommer, renhold osv.
  • Brann og feiing, forebyggende, tilsyn.
  • Systemer for dokumentasjon av kommunale veier og broer.
  • Skatteinnkreving.
  • Systemer for kino (billettsalg) og biblioteker (utlån).
  • Saksbehandlings- og arkivsystemer.
  • Økonomisystem/ERP (budsjettering, bokføring/regnskap, fakturering, årsoppgjør, innkreving/innfordring, innkjøpshåndteringssystemer m. m.)
  • Lønn og personale (HRM), inkludert ressursplanlegging og rekrutteringssystem.
  • Adgangssystem/nøkkelkortsystem.
  • Telefoni- og sentralbordsystem (fasttelefon og mobil).
  • Videokonferansesystemer og strømming av politiske og/eller administrative møter (video).
  • Nett-tjenester: Nettsider, selvbetjeningsportal/søknadssenter, politikerportal, innsynsløsninger, innbyggerdialog, portal og intranett. Flere og flere systemer med kobling mot digital postkasse-løsninger (KS SvarUT og SvarINN) og ID-porten.
  • IKT brukerstøtte (helpdesk).
  • Krisehåndteringssystem og innbyggervarsling.
  • Kvalitets- og avviks­håndteringssystem, internkontroll, rutinearkiv.
  • System for håndtering (administrasjon) av flyktninger.
  • Landbrukssystemer.
  • Systemer for driftskontroll/driftsovervåkning og SD-anlegg, inkludert PLS-systemer. Vann- og avløp benytter også slike systemer.
  • Generelle IKT-systemer og servere (gjerne Windows Server), inkludert filservere, print-servere, applikasjons-servere, databaseservere, web-servere, e-post/kalender osv.)
  • Klientnivå/klientutstyr: PCer, nettbrett og mobiltelefoner/mobile enheter med ulike operativsystemer (Windows, Android, iOS, Mac OS). Muligheter for “hjemme-kontor” med tilgang på fagsystemer, e-post og kontorstøttesystemer (“Office-pakken”).
  • Valgsystem under valg (Stortingsvalg eller kommune- og fylkestingsvalg).
  • Brukerhjelpsystem IKT (“helpdesk”).
  • Enkelte kommuner: Havnesystemer.
  • På full fart inn: Velferdsteknologi, tingenes Internett (IoT), sensorteknologirobotisering / robot-teknologi/chatbotstore data / stordata (“Big Data”), kunstig intelligens (AI) og blokkjede-teknologi (blokkjeder, blockchains).
  • Også underveis: Etablering av datasjøer. En datasjø innebærer en stor samling av datamengder, og videre bruk av disse dataene, inkludert maskinlæring.

Enkelte systemer har koblinger mot f. eks. Folkeregisteret, FEIDE eller mot Norsk HelsenettMange av systemene har eller kan bygges ut med selvbetjening via nettet.

Mellom mange av systemene er det integrasjoner og dataflyt på kryss og tvers. Det er også mange bakenforliggende systemer som den vanlige bruker aldri ser noe til.

Til og med fra statsminister-hold snakkes det om og planlegges for en digital revolusjon og digitalisering:

 

Noen stikkordsmessige og u-systematiserte momenter rundt digitalisering:

  • Enkelte steder kan en utfordring i digitaliseringsarbeidet være mange «kongen på haugen»-personer og enheter (mange småkommuner, og også mange småsjefer innenfor en kommune).
  • Enkelte kommuners knappe ressurser innenfor økonomi og personell kan selvsagt ha noe å si for digitaliseringen og digitaliseringstempoet.
  • Leverandørene av IKT-systemer er etter mitt syn et problem! Vanskelig å få god integrasjon til en hensiktsmessig pris mellom ulike datasystemer, spesielt mellom systemer fra ulike leverandører. En leverandør gjør en endring, som igjen påvirker kommunikasjonen mot andre systemer. Integrasjonsarbeidet blir også gjerne “fakturert med gaffel”.
  • En del leverandører har lukkede API-er på sine fagsystemer som de hemmeligholder til “the bitter end”.
  • Min påstand er at det vel så mye er leverandørene av datasystemer til kommunal sektor som er sinker, som kommunene selv.
  • En standard norsk kommune er for liten til å drive med “skreddersøm” av systemene.
  • Mangel på samordning, samarbeid og samhandling på tvers av kommuner, offentlige nivåer/aktører (overfor f. eks. fylkeskommuner og stat) samt mot privat sektor?
  • Lite med drahjelp “ovenfra” (statlig hold).
  • Enkelte kommuner har nok lav modenhet på IKT-siden.
  • Komplekst å digitalisere alle tjenester i en kommune. Mange ulike tjenesteområder, mange ulike fagsystemer osv. Alt må spille på lag.
  • Høye kostnader med noe usikre gevinster/resultater.
  • Krever tid, ressurser (økonomiske) og kompetanse, som ofte er en knapphet i mange kommuner. En travel hverdag med “brannslukking” gjør det vanskelig å prioritere slike store nye prosjekter.
  • Det må tas hensyn til datasikkerhet, personvern og regelverk/lover.
  • Samordnede digitale tjenester og gjenbruk av registrert informasjon er et “must”.
  • Enkelte kommuner sliter med at toppledelsen er lite engasjert i og giret på digitalisering. Engasjement og involvering fra ledelsen er en kritisk suksessfaktor for vellykket digitalisering og endring. Digitaliseringsprosjekter må/bør være forankret i ledelsen for å få til en vellykket gjennomføring.
  • Ansatte på ulike nivåer må/bør involveres for å få til et eierforhold til digitaliseringen.
  • Digitalisering gir vel ikke automatisk effektivisering? Ofte må det også gjøres store organisatoriske/personellmessige endringer for å hente ut gevinster.
  • Alt kan vel ikke digitaliseres? (“Varme hender” innenfor f. eks. helse, personlig kontakt/relasjon mellom lærer og elever osv.)
  • Digitalisering og globalisering går ofte hånd i hånd, på godt og vondt. Digitaliseringen bidrar ofte også til standardisering.

Eksempler på noen ting som kan digitaliseres:

  • Dialogen (saksrelatert) mellom kommune og innbyggere.
  • Søknader på stillinger, barnehageplasser, SFO, helsetjenester osv.
  • Velferdsteknologi (Tekniske installasjoner/løsninger til selvhjelp, økt livskvalitet og verdighet i egen bolig).
  • Tekniske tjenester (kart, byggesøknader, eiendomsinformasjon, feiing etc. via selvbetjeningsløsninger).
  • Innbyggervarsling (kriser, brudd på ledningsnett vann osv.)
  • Tingenes internett (Internet of Things, IoT) vil også bli en del av kommune-Norge.
  • I stor grad allerede digitalisering: Utsendelse av kommunale fakturaer til innbyggerne (kommunale avgifter, eiendomsskatt, barnehageplass, pleietjenester osv.).
  • Driftskontroll-systemer/SD-anlegg er allerede i bruk, men kan nok utvides til å omfatte enda mer.

En utfordring er at digitaliseringen kan bli fragmentert pga. man må forholde seg til ulike systemer for ulike tjenesteområder. Samordning på tvers av tjenesteområdene kan være en utfordring.

Jeg gjengir ordrett det jeg skrev i forbindelse med min skeptiske artikkel til digitale postkasser:

Innenfor kommunal sektor (og øvrig offentlig sektor) er det en del snakk om digitalt førstevalg for tida. Digitalisering skal bidra til at tilgjengeligheten via nettet økes, og bedre tjenester og innsparinger ønskes oppnådd. Miljøet skal bli belastet med mindre avfall og mindre behov for forurensende transport. Offentlig sektor står foran en digital transformasjon sies det. En sentral del i dette arbeidet er at innbyggerne tar i bruk digitale postkasser, som i praksis ofte innebærer bruk av KS Svar UT i kommuneadministrasjonens ende.

 

Ifølge undersøkelsen IT i praksis 2016 (se senere lenke til Digi sin omtale) ønsker norske kommuner å digitalisere. Imidlertid har de liten oversikt over hva slags gevinster en slik digitalisering vil gi internt eller for innbyggerne og næringslivet. Et problem er visstnok lav kompetanse blant dem som arbeider med og tar beslutninger rundt digitaliseringsprosessen.

En konsekvens av digitaliseringen, automatiseringen og robotiseringen kan være at arbeidsoppgaver blir borte og personell/ansatte (tap av arbeidsplasser) blir overflødige. Maskinene erstatter menneskene i enkelte tilfeller. Enkelte yrkesgrupper kan mer eller mindre bli radert ut. Menneskelige arbeidsoppgaver som gjenstår vil gjerne kreve annen kompetanse (behov for annen kompetanse) enn den organisasjonen i utgangspunktet besitter. Sosiale arenaer og fellesskap kan også bli borte pga. digitaliseringen.

IKT-teknologisk utvikling, hvem styrer hva, teknologideterminisme

Når det gjelder teknologien og den IKT-teknologiske utviklingen: Hvem styrer hva? Er det teknologien som styrer mennesket og samfunnet, eller mennesket og samfunnet som styrer teknologien? Hva bør få gjelde: Teknologisk optimisme kontra teknologisk pessimisme, eller noe midt mellom?

Slik jeg ser det er teknologien i seg selv verken god eller ond. Teknologien er et hjelpeverktøy, og alt avhenger av hvordan den utnyttes og styres. En viss styring er absolutt påkrevd, spesielt i de tider vi nå går i møte med robotteknologi og kunstig intelligens.

Sitat fra “De særnorske tegnene æøå skaper ennå trøbbel!”:

“Innenfor IKT er det nok innimellom litt mye teknologideterminisme, dvs. teknologien styrer samfunnsutviklingen uten (med liten) innvirkning fra mennesker. I stedet er det nok vi mennesker som i større grad burde ha styrt utviklingen og ikke funnet oss i at problem X og Y oppstår pga. teknologien er slik. Teknologien skal være et hjelpeverktøy for oss mennesker og ikke styre oss og sette begrensninger. Teknologien skal være til hjelp for og for å tjene oss mennesker og brukere. Krav må kunne stilles til teknologien!”

Les mer om teknologideterminisme hos Wikipedia.

 

Sentrale begreper og mål/ønskede effekter med digitalisering: Effektivisering, innovasjon, automasjon (kontorautomasjon) og økt produktivitet. Fornying, forenkling, forbedring. Robotene og chatbotene overtar? Bruken av kunstig intelligens (AI) og kunstig/utvidet virkelighet gir mange nye muligheter.

Digitalisering vil gi oss flere innsynsløsninger, innbyggerløsninger og selvbetjeningsløsninger (24/7) rettet mot oss innbyggere. Vi vil også helt sikkert få se mye mer til nasjonale fellesløsninger i årene som kommer. Innenfor helse/pleie og omsorg er det mye snakk om kjernejournal, hvor en person skal ha en journal. Sentrale selvbetjeningsløsninger pr. dags dato via helsenorge.no: Kjernejournal, e-resept, pasientreiser, bytting av fastlege m. m.

Jeg var i forbindelse med jobben på en samling med Telenor august 2019. Selv om de hadde hovedfokus på salg av tilleggsprodukter og tjenester, var det også noen generelle og interessante betraktninger som kom fram.

Telenor har for tiden et visst søkelys på det de kaller for den digitale grunnmuren. Først når den digitale grunnmuren er god og solid kan man virkelig gå i gang med å digitalisere og å legge på nye digitale tjenester – eller i Telenor-språk “Bedriftens løsninger og tjenester”. Den digitale grunnmuren består av faktorene:

  • Gode og hensiktsmessige linjer (WAN, fastaksess og/eller mobilaksess, 4G/5G) med tilstrekkelig kapasitet og stabilitet.
  • Tilstrekkelig dimensjonerte og fungerende lokalnettverk (LAN og WLAN/WiFi + WAN fra forrige punkt).
  • I tillegg til infrastrukturen på de to foregående punktene inngår dette å ha nødvendig sikkerhet på plass.

Det høres ut som selvfølgeligheter, men det kan vel aldri bli nok søkelys på sikkerhetsbiten. De fleste bedrifter og kommuner har i hovedsak sannsynligvis noenlunde orden når det gjelder infrastruktur. På sikkerhetssiden derimot kan man aldri bli gode nok, og det er stadig rom for forbedringer her.

Videre ble Smart kommune nevnt av Telenor, og likeså deres årlige rapport om digital sikkerhet.

Digitalisering er egentlig gammelt nytt

På mange måter framstår digitalisering som et nytt “hype-ord” for noe velkjent. Egentlig innebærer det ikke så mye revolusjonerende nytt begrepet i seg selv, selv om de praktiske endringene og omleggingene nok blir betraktelig større i årene som kommer enn dem vi har sett så langt. Helt fra barndommen til datateknologien har hensikten med å ta teknologi i bruk vært å oppnå ulike former for gevinster eller forbedringer.

EDB/IT/IKT har i en årrekke blitt benyttet som hjelpeverktøy eller hjelpemiddel for å oppnå f. eks konkurransefortrinn, bedre tjenester/service, økt effektivitet, rasjonalisering, automatisering osv. Allerede som student hadde jeg et fag som hadde tittelen «kontorautomasjon» som i grove trekk gikk ut på akkurat det samme som dagens nymotens digitalisering.

Imidlertid har den teknologiske utviklingen kommet mye lengre enn for bare f. eks. 5 år siden, slik at mulighetene teknologien gir for digitalisering og helt nye tjenester har blitt betraktelig større. Sluttresultatene blir nok også mye mer omfattende og inngripende i alt enn tidligere runder.

 

For å oppnå ønskede gevinster vil det ofte være behov for organisatoriske og personellmessige endringer. I hvert fall en omlegging av interne rutiner må ofte finne sted. (I studietider lærte vi om PSO. Ved endringer blir det ofte behov for endringer og gjensidig samspill mellom person/personell, system og organisasjon.) Digitalisering er ikke bare teknologi!

I forbindelse med digitalisering må det ikke glemmes at det alltid vil finnes mennesker blant oss som ikke vil være i stand til å benytte seg av selvbetjeningsløsninger via nettet. Det finnes syke, eldre, psykisk utviklingshemmede, enkelte handikappede, personer med funksjonsnedsettelser, digitale analfabeter, personer uten tilgang på IKT-teknologi og nett etc. som vil ha problemer med å nyttiggjøre seg av slike løsninger. For å unngå digitale skiller er det viktig å bidra med opplæring og veiledning for å få flest mulig med på digitaliseringsrevolusjonen. Uansett: I en del sammenhenger må det fortsatt være muligheter for ansikt-til-ansikt-kommunikasjon.

Hvis alt blir fullt ut digitalisert kan dette innebære digital diskriminering og et demokratiproblem. Enkelte kan føle seg utestengt fra samfunnet i og med at alt skjer via “data”, i en verden som enkelte ikke er deltakere i. Ifølge undersøkelse er det over 400.000 nordmenn som føler seg utenfor samfunnet fordi de ikke klarer å benytte seg av digitale tjenester.

Digitaliseringen gjør verden mindre uten faste landegrenser, noe som også kan utnyttes av kriminelle til lettvint nettsvindel og bedrageri. Det er en del farer og trusler knyttet opp mot digitaliseringen, og det er svært viktig å iverksette tiltak for å i størst mulig grad å sikre at de verste “fellene” unngås. Å tenke på informasjonssikkerheten er sentralt.

En praktisk konsekvens av digitaliseringen med digitalt førstevalg og 24/7 (kommunal) forvaltning er at alle vil måtte trenge tilgang på bredbånd. I enkelte grisgrendte strøk er det ingen selvfølge at det finnes bra fungerende bredbånd -det være seg via mobilnettet eller via kabel (fiber eller kobber). Til tross for NKOM-midler og kommersielle aktører som bygger ut mye bredbånd i vårt land finnes det problemområder som det kan være vanskelig å få dekket opp. Muligens ikke så dumt dette at regjeringen høsten 2019 foreslår å gjøre bredbånd til en rettighet, med forlag om leveringsplikt på bredbånd.

Digitalisering kan åpne opp veien for mer globalisering og utkontraktering (tjenesteutsetting, konkurranseutsetting, outsourcing). Digitalisering innebærer mye automatisering, faste rutiner og standardisering, noe som medfører at de digitaliserte tjenestene kan utføres hvor som helst i verden. Hvis pris er det avgjørende finnes det nok av lavkostland å velge blant. Lovverk innenfor blant annet arkiv legger noen begrensninger pr. dags dato når det gjelder “utflagging” av enkelte ting.

NOARK på godt og vondt

Ifølge Arkivverket om Noark-standarden:

“Noark er en norsk standard for dokumentasjonsforvaltning. Standarden er utviklet og blir vedlikeholdt av Riksarkivaren. Offentlige virksomheter er pålagt å benytte Noark-godkjente systemer til journalføring og elektronisk arkivering av saksdokumenter.”

Noark er en forkortelse for Norsk arkivstandard, og det er snakk om en kravspesifikasjon / standard for elektroniske journalsystemer, dokumentasjonsforvaltning og arkivdanning i offentlig forvaltning / virksomheter. Bruk av Noark er “lovpålagt” (jf. arkivforskriften) for saks- og arkivsystemer / journalsystemer i offentlig forvaltning.

Enkelte kritiserer Noark for å være en “sovepute” og “bremsekloss” for f. eks. digitalisering. Noark framstår som noe rigid og henger etter den teknologiske utviklingen, og standarden kan kompliserer dokumentflyten. Noark kan gjøre det vanskeligere å lykkes med digitalisering, innovasjon og produktivitetsvekst.

Noark er særnorsk og noe “sært”. Krav om Noark-støtte gjør det ikke helt rett fram for utenlandske aktører til å entre det norske markedet. Noark kan bidra til å svekke konkurransen rett og slett.

Arkiv og arkivering er selvsagt viktig, spesielt innenfor offentlig sektor hvor offentligheten (innbyggerne) har krav og rett på innsyn i mange dokumenter / dokumenttyper og utført saksbehandling. Unntaket er dokumenter, opplysninger og vurderinger unntatt offentligheten (som graderes) i henhold til paragrafer i lovverket, f. eks. taushetsbelagte (pga. forretningshemmeligheter, rikets sikkerhet, enkeltpersoner etc.) eller personsensitive data.

Noen momenter som taler for systematisert arkivering:

  • Det er viktig med arkivdannelsen i seg selv pga. historikk, innsynsmuligheter, offentlighet, gjennomsiktighet i saksbehandlingen, sikre sikker lagring og muligheter for i etterkant å kunne evaluere/vurdere utført saksbehandling og informasjonsbehandling.
  • Man kan i etterkant via arkivdata sjekke om saksbehandlingen fant sted på en trygg, rett og god måte hvor alle tilgjengelige momenter ble tatt med i vurderingene.
  • Systematiserte tiltak gjør det mulig å sikre tilfredsstillende informasjonssikkerhet, blant annet gjennom å tilrettelegge for høy grad av konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet.
  • Høy grad av gjennomsiktighet og åpenhet kan forhåpentligvis medføre liten grad av korrupsjon.

Arkivering og arkivdannelse i seg selv er viktig slik jeg ser det, men det kan sikkert diskuteres om dagens sære og rigide Noark-standard er hensiktsmessig i framtiden. Ting kan muligens gjøres på en noe mer fleksibel og enklere måte enn det Noark legger opp til?

 

Digitalisering kan bidra til effektivisering og forenkling, men det er viktig å også tenke på dem som faller på utsiden. Det finnes som allerede nevnt personer som faller utenfor og ikke er i stand til å benytte seg av den digitale motorveien. F. eks. har det vært litt fokus i media på NAV-kontorer som er tilnærmet stengt for personlig oppmøte og veiledning for publikum uten avtale og registrering via digitale kanaler.

En stor ulempe med den utstrakte digitaliseringen er at det blir mindre rom for den personlige og menneskelige kommunikasjonen / kontakten. Fjes-til-fjes-kommunikasjon er en rikere form for kommunikasjon enn når alt skjer via datamaskiner og upersonlige løsninger. Man mister den menneskelige dimensjonen når all kommunikasjon blir med en datamaskin eller datasystem i den andre enden.

En fare med digitaliseringen er at ting skjer i et rasende tempo. Den omfattende digitaliseringen kan gå på personvernet og informasjonssikkerheten løs. Det blir ikke “tid” til (ikke prioritert) å foreta gode nok risikovurderinger og konsekvensutredninger (risiko- og sårbarhetsanalyse, ROS) før digitaliseringstoget går.

Første skritt er digitalisering, som lett får hovedsakelig et IT-fokus. Neste steg er mer omfattende endringer som fint kalles for digital transformasjon. Digital transformasjon innebærer store og gjennomgripende endringer i eksisterende arbeidsoppgaver, prosesser, organisasjoner, økosystemer og/eller samfunn. Det er snakk om mer enn IT, da transformasjonen medfører store endringer også i kultur og ledelse. Digital transformasjon er et stadig pågående prosjekt, dvs. en evighetsprosess eller evighetsprosjekt.

Fra kommentar hos Digi.no februar 2020 rettet mot digitaliseringsministeren har jeg hentet følgende argumentasjon som jeg må si meg veldig enig i:

  • Digitalisering bør være mye mer enn bare å effektivisere offentlig sektor.
  • Fire andre viktige samfunnsutfordringer: Økonomisk globalisering, klimaendringer, høy innvandring til vestlige land og teknologisk globalisering.
  • Det kreves helhetsperspektiv og ikke et snevert sektorperspektiv.
  • Nyskapning må finne sted, og det må foretas investering og samarbeid på tvers av bransjer, verdikjeder og sektorer.

 

Nettverket IT-forum digitalisering – Fagdag om digitalisering og tenesteutvikling

Jeg var deltaker på fagdag (for kommuner) om digitalisering og tjenesteutvikling 1. februar 2018 i Førde. Arrangementet ble holdt av IT-forum Sogn og Fjordane, arbeidsgruppe/nettverk digitalisering.

Fra fagdagen har jeg notert meg følgende stikkord:

  • Hvorfor digitalisere: Oppnå effektivisering. Kunne tilby bedre tjenester.
  • Neppe et alternativ å ikke digitalisere. Det kreves og forventes digitalisering fra mange hold.
  • Blant annet store forventninger om digitalisering fra tjenestemottakerne.
  • Digitalisering er ikke bare teknologi. Muligens 20 % teknologi, 80 % annet. Modell: Digitalisering påvirker både organisasjon, mennesker og teknologi (og prosesser/rutiner).
  • Prosessen med digitalisering bør starte med menneskene og organisasjon, ikke teknologien.
  • Uten helhetstenkning blir det få eller ingen gevinster.
  • Jobben er omfattende. Det er behov for samarbeid, både regionalt og nasjonalt. I den forbindelse har forum slik som IT-Forum, undergruppe digitalisering, sin berettigelse. Den enkelte kommune er for liten og svak på egen hånd, og alle kommuner vil tjene på samarbeid kommuner imellom og via nettverk.
  • Utfordring: Ulike nivåer av digital modenhet, både innenfor kommunene og blant tjenestemottakerne.
  • Tips: Hente de “lavthengende fruktene” først, f. eks. elektroniske skjemaer bak ID-portalen, digital signering og digital postkasse (SvarUt).
  • God start: Ta i bruk felleskomponentene/fellesløsningene til KS og Difi:
    • KS: KS FIKS Meldingsformidler bestående av blant annet SvarUT og SvarInn.
    • Difi: Digital postkasse, ID-porten, kontakt- og reservasjonsregisteret. Altinn.
  • Et problem i digitaliseringen er leverandørenes makt og deres lukkede systemer (proprietære, ikke åpne). Det er mangel på standardisering på API- og protokollnivå. Dette gjør det utfordrende med integrasjoner og informasjonsflyt mellom ulike systemer.
  • Det er mange fagsystemer i bruk i en typisk norsk kommune, gjerne nærmere 100 stk.
  • Pågående kommunereform vil kreve sitt. Kan bli krevende å både drive med reform og digitalisering samtidig, noe som i en periode kan gå ut over digitaliseringen.

Lenker:

 

Kommunereformen legger opp til lengre fysiske avstander mellom ulike kommunale enheter. Her kan digitalisering være et hjelpemiddel for å opprettholde nødvendig kommunikasjon. F. eks. kan økt bruk av interaktive videokonferanseløsninger føre til mindre bortkastet reisetid og til mindre bruk av fysiske møter. Imidlertid er bruk av videoløsninger en fattigere kanal for kommunikasjon i forhold til fysiske møter.

Podkast om digitalisering i kommunal sektor

Jeg hørte gjennom en podkast fra Atea som omhandler digitalisering i kommunal (offentlig) sektor:

Bidragsytere i podkasten var Atea, Oslo kommune og IKT-Norge, representert med Robert Steen som er finansbyråd i Oslo kommune, Heidi Austlid som er leder i IKT-Norge og programleder Christian Brosstad fra Atea.

Blant annet ble følgende nevnt, noe fritt gjengitt:

  • Det går framover i sneglefart når det gjelder digitaliseringen i kommunal sektor.
  • Noen utfordringer: Struktur, kultur, ledelse og å få bruke teknologien til endringer.
  • Det er viktig å ha søkelyset rettet mot menneskene, og ikke bare mot selve teknologien.
  • Fokus må rettes mot brukernes behov (tjenester til folket, sette seg i innbyggernes sko), ikke hovedsakelig de ansattes behov.
  • Digitalisering er mye mer enn bare effektivisering og IT / teknologi.
  • Ulike former for kompetanse er viktig, f. eks. endringskompetanse, innkjøpskompetanse, samspillskompetanse og generell digital kompetanse.
  • En utfordring er dagens siloer og siloetater, med lite samspill mellom systemer og avdelinger / tjenesteområder. Det er ofte dårlig informasjonsutveksling mellom de ulike systemer / fagsystemer.
  • Historien om Tim (visjonen), fiktiv tegneseriefigur i framtidens digitaliserte hverdag, ble nevnt.
  • Det er ønskelig med en proaktiv kommunesektor og tjenesteyting, med tilpassede personlige tjenester som tilbys før innbyggeren har kommet på å etterspørre dem.
  • Innovasjon ble nevnt flere ganger.
  • Digitaliseringsprosjektet Oslo Origo ble omtalt.

Mye interessant ble diskutert, og en del spennende vinklinger ble framsatt. Imidlertid oppfattet jeg henne fra IKT-Norge som litt vel høyrevridd politisk sett. Hun hadde litt for mye klokketro på alt det private næringslivet kan utrette av utvikling og innovasjon av løsninger som kan tas i bruk av kommunene.

Så noen refleksjoner litt på siden av selve podkasten:

Det ble lite nevnt om utfordringene med informasjonssikkerhet og personvern. For å få til alt det som ble skissert må det til massiv datalagring av personopplysninger, gjenbruk av informasjon og flyt av informasjon. Dette gir også en del utfordringer rundt sikkerhet og lovlighet.

Når det gjelder IKT-systemer og digitalisering har kommunene en del “sære” og spesielle behov, og de må også forholde seg til en del lover og regler. Det er ikke bare-bare for mindre firma å utvikle noe til kommunal bruk på en regningssvarende måte.

Det er noen få leverandører som i stor grad går igjen når det gjelder å levere IKT-løsninger (fagsystemer, økonomisystemer, saksbehandlingssystemer/arkiv m. m.) til kommunene. Disse har tilnærmet oligopol på leveransene, og konkurransesituasjonen dem imellom er heller lav og dårlig. Leverandørene er såre fornøyd med tingenes tilstand, og de er lite interessert i å gi kommunene alt det de vil ha av funksjonalitet til en vettug pris.

Det blir litt for lett å skylde på kommunene og deres manglende bestiller- og innkjøpskompetanse. Hva med leverandørenes ansvar for manglende muligheter for ekte digitalisering, utover å “sette strøm” på gammeldagse skjemaer? Mange av kommunene er små, og de har en relativt liten forhandlingsmakt. Som kommune kjøper man inn strandardsystemer som er hyllevare, og spesielle tilpasninger og skreddersøm blir ofte alt for dyrt og urealistisk å få utført.

Ved digitalisering er det helt sentralt å ha fokus på innbyggerne og deres behov og ønsker. Samtidig skal systemene også være funksjonelle og funksjonsrike for de ansatte. Av og til blir det en aldri så liten motsetning mellom innbyggerbehov og ansattbehov.

Digitalisering er ikke helt rett fram! Det er ikke bare å trykke på en knapp, og så virker alt.

 

 

Jeg har her konsentrert meg om kommunal sektor. Det skjer også en massiv digitalisering innenfor statlig sektor, fylkeskommunal sektor og også innenfor privat sektor (det private næringsliv, inkludert bankene som har drevet med mye digitalisering). Det får bli opp til andre å skrive og å mene noe konkret om disse sektorene.

Korona-pandemien i første del av 2020 gav oss noen “lærepenger” rundt dimensjonering og beredskap innenfor IKT. Mange IKT-systemer klarte ikke å håndtere den økte belastningen / trafikken i og med at skoler, barnehager og kontorer ble stengt ned, og hvor det ble lagt opp til jobbing digitalt hjemmefra. Læringsplattformer, hjemmekontorløsninger, nett osv. fikk problemer pga. den store økningen i trafikk. Hjemmekontor og videomøter fikk en virkelig stor boom eller økning underveis.

Akson-prosjektet (jf. Direktoratet for e-helse) må nesten nevnes her. Hva er Akson? Akson skal gi felles kommunal journal og helhetlig samhandling på tvers av Helse-Norge. I utgangspunktet et prosjekt med flotte ambisjoner og som tar tak i reelle problemstillinger. Imidlertid kan det fort bli ekstremt kostbart (overskridelser av budsjettrammene), og det er et stort og omfattende prosjekt som kan ende med et mageplask (nok et norsk mislykket stort IKT-prosjekt). Så langt har prosjektet fått en del kritikk for sin ekstremt store bruk av eksterne konsulenter, og det er snakk om et stort og vidt prosjekt med stor risiko for å feile. Blir “spennende” å følge dette prosjektet fra sidelinjen. Digi.no har skrevet diverse artikler om prosjektet (lenke, emne / tag akson).

Man skal ikke akkurat være noen stor spåmann for å kunne konstatere:

Stor automatisering/digitalisering av offentlig forvaltning (kommune m. m.) og ellers i tertiærnæringene (servicenæringene) er nært forestående. Endringene blir store både for kommunalt ansatte og kommunenes innbyggere. En stor digitaliseringsbølge kommer for fullt innen kun kort tid!

Lenker:

IKT-bransjens patetiske forsøk på å snu sannheten på hodet:




Datamaskiner (PC) og IKT i skolen

IKT og skole

Det er innimellom litt diskusjoner om datamaskinens og IKT-teknologiens plass i skolehverdagen. Enkelte personer har uttalt sin skepsis mot å ha datamaskiner i klasserommene. Læringen kan bli dårligere da Internett drar elevenes oppmerksomhet bort fra fagstoffet. Det er heller ikke til all slags læring en datamaskin nødvendigvis er det beste redskapet.

Jeg er opprinnelig utdannet lektor innenfor økonomisk-administrative fag, og jeg jobbet i over 14 1/2 år (november 1999 til mai 2014) som IKT-konsulent (rådgiver) i kommuneadministrasjonen i min tidligere hjemkommune Eigersund. På disse årene endret IKT-situasjonen i skolene seg virkelig mye. Da jeg begynte var det liten forståelse for at skolene i det hele tatt trengte datamaskiner og ennå mindre forståelse for behovet for nettverk og Internett. Lærerne var heller ikke særlig kunnskapsrike på IKT-området.

Etter som årene gikk har situasjonen blitt snudd helt på hodet. Skolene får ikke nok av IKT. Det virker som om datamaskiner, nettbrett, nettet og andre tekniske duppe-dingser må benyttes til alt, og at høy tilgang på elevmaskiner vil løse alle pedagogiske og undervisningsmessige problemer. Etter mitt syn er skolene i ferd med å bli skikkelig “teknofile” uten å se farene og ulempene som dette innebærer.

Selv opplevde jeg en “hard kamp” for å få lov til å bruke datamaskin og tekstbehandling i forbindelse med innleveringer på den videregående skolen (slutten av 1980-tallet). Etter den tid har ting blitt snudd helt på hodet. Nå skal alt skje på “data”. Bruk av IKT skal vel til og med være en del av kroppsøvingsfaget (gym).

Jeg har inntrykk av at IKT-statusen (data/EDB) varierer mye fra skole til skole og fra kommune til kommune. Enkelte skoler / kommuner har lokale ildsjeler som brenner for teknologien, noe som ofte medfører høyt fokus på bruk av IKT og store investeringer innenfor området.

Computerworld: IKT i skolen

Et tema i Computerworld nummer 8 oktober 2019 (bak betalingsmur) var IT i skolen. Eller for å bruke et finere ord: Edtech, dvs. digitale løsninger og systemer rettet mot undervisningssektoren (skoler).

ComputerWorld forside, nr. 8 oktober 2019. Kilde: http://eavis.cw.no/.

 

Noen momenter etter å ha lest og bladd litt i bladet, fritt gjengitt:

  • IT i skolen – vet vi hva vi gjør?
  • Milliarder av kroner har blitt investert i læringsteknologi og digitalisering av norske skoler.
  • Usikre gevinster for både lærere og elever.
  • Lite forskning på området.
  • Er det et usikkert eksperiment kommende generasjoner utsettes for?
  • Fra sentralt politisk hold har det blitt konkludert med at digital kompetanse er viktig.
  • I praksis: Store forskjeller mellom de ulike kommunene, fylkene og skolene. Svært fragmentert tilnærming, med store forskjeller i tilgang og teknologivalg.
  • Mye av satsingen har vært preget av entusiasme, og ikke i konkrete pedagogiske vurderinger.
  • IKT kan være verdifulle hjelpemidler, forutsatt digital kompetanse og gode strategier for innføring og bruk.

 

Ellers er dette med IKT ganske så læreravhengig. Enkelte lærere benytter seg mye av teknologi i sin undervisning mens andre benytter mer tradisjonelle metoder. Dette smitter også over på hvor mye informasjon lærerne legger ut på interne nettsider og skolenes digitale læringsplattformer (LMS). Digitale ferdigheter er definert som en grunnleggende ferdighet i Kunnskapsløftet.

Innimellom kan det virke som om innføringen av IKT i skoleverket er noe planløst / strategiløst. Det kan virke som om enkelte innfører teknologi for teknologiens skyld i stedet for å ha klare pedagogiske mål eller strategier. Det kan innimellom etter mitt syn bli for mye fokus på IKT-tettheten (antall elever pr. maskin/nettbrett) i stedet for å ha en pedagogisk og undervisningsmessig vinkling.

Jeg har i lengre tid vært noe skeptisk til den ekstreme fokusen på IKT i skolene. Jeg har en god del ganger i de senere år hørt uttalelser av typen at undervisningen ikke kan gjennomføres fordi datamaskinene ikke fungerer. Da har vi virkelig kommet alt for langt! Skal datatrøbbel føre til at hele samfunnet stopper opp? Har ”gammeldags” undervisning uten bruk av tekniske hjelpemidler gått helt i glemmeboka?

Hva med farene og ulempene i forbindelse med bruk av IKT? Datamaskiner stjeler automatisk oppmerksomheten til elevene, det finnes mye ”snusk” ute på nettet, man trenger ikke å pugge noe da all kunnskap kan søkes fram via Internett ved behov, verdifull tid går med til å forsøke å løse opp ”datadill” og tekniske problemer som måtte oppstå med utstyret, ikke i alle slags læringssituasjoner er det mest effektivt å benytte seg av datamaskiner osv. Lista kunne absolutt ha vært gjort mye lengre.

Til og med C++-skaperen/IT-pioneren Bjarne Stroustrup er noe skeptisk til skolenes IKT-satsinger og prioriteringer. I artikkelen står det blant annet følgende å lese:

  • “IT i skolen distraherer. Bruk heller tiden på litteratur eller en tur i skogen.”
  • “IT må være et verktøy og ikke et mål i seg selv.”
  • “IT ofte kan bli et distraherende element”
  • “Med tanke på at IT også krever ressurser i form av både tid og penger, mener han at det er andre områder som kunne være mer gunstig for elevene.”
  • “- Hvis det skulle brukes mer tid på noe, syns jeg at det skulle være på litteratur, fremmedspråk, historie, matematikk, fysikk og kanskje, bare kanskje, på informatikk som akademisk fag – ikke for å leke med datamaskiner.”

I hvert fall overfor mindre barn bør ikke god gammeldags manuell håndskrift forsvinne helt ut. Forskning viser at barn lærer mer av å skrive for hånd enn på en datamaskin. Dette er basert på hjerneforskning fra NTNU i Trondheim.

Andre steder har jeg lest at mye bruk av IKT i skolen (spesielt lavere klassetrinn) kan ha følgende negative konsekvenser:

  • Redusert konsentrasjonsevne
  • Forsinket språkutvikling
  • Mindre fysisk aktivitet og dårligere motorikk
  • Avhengighet
  • Sosiale ferdigheter inkludert kommunikasjonsevnen (IRL, fjes til fjes) svekkes

Det har blitt satset mye enkelte steder på innkjøp av nettbrett, Chromebook og/eller interaktive/smarte tavler til alle klasserom/elever. Forhastet digitalisering av undervisningen vil ikke nødvendigvis gi gode resultater i form av økt/bedre læring. Den pedagogiske tilretteleggingen må være til stede. Mye tid kan forsvinne til dataheft og lek uten noen stor læringseffekt. Gamle læremetoder (papir og blyant) kan også i enkelte tilfeller være vel så effektive som “nymotens” IKT innenfor deler av opplæringen.

Et moteord for tiden er digitalisering. Det legges opp til og ønskes digitalisering i skolene også, og gjerne en aldri så liten IT-skolerevolusjon. Computerworld skriver i sin papirutgave nr. 25, uke 39/2017 følgende: Ifølge Utdanningsdirektoratet har ¼ av norske elever på niende trinn har så svake digitale ferdigheter at de vil få problemer med videre skole og arbeidsliv. Ifølge disse tallene kan det være ønskelig å øke den teknologiske og digitale kompetansen blant både elever og lærere. Et mål må og bør være å skape bedre læring ved hjelp av digitale verktøyer og hjelpemidler.

Ifølge “Monitor-undersøkelsen 2016: Knuser myten om elevers IKT-kompetanse” som det er lenke til i slutten av denne artikkelen:

  • Lærerne har bedre IKT-kompetanse enn elevene.
  • Elevene mangler imidlertid ikke tro på egne IKT-ferdigheter. Mens tre av fire mente seg i stand til å utføre de fem aktivitetene i selvrapporten, var skåren på selve testen under 50 prosent.

Det er nok en myte at alle dagens unge (fjortiser) er så fantastisk flinke med teknologien. En del unge er flinke innenfor sine felt, f. eks. “gaming”, sosiale media, blogging eller ulovlig nedlasting og strømming. Imidlertid er det ingen automatikk at slik kunnskap automatisk gjør de unge flinke innenfor relevant teknologibruk i arbeidslivet eller innenfor den videre skolegangen. Troen på sine egne ferdigheter er nok høy blant de unge, og de er vel ofte ikke redde for å trykke. Ifølge Computerworld på papir (nr. 31, uke 46, 2017) har danske forskere klart å “bevise” at digitale innfødte bare er tøys. Selv om dagens unge nesten blir født med mobiltelefon og nettbrett i hånden blir de ikke nødvendigvis så flinke til å bruke teknologien fornuftig som enkelte har hevdet.

Millenniumsgenerasjonen og generasjonen snøfnugg er uredde i sitt møte med teknologi. De er oppvokst med og “flasket opp” på sosiale medier, dette å alltid være “online”/tilgjengelig m. m. Imidlertid trenger absolutt barn og unge innenfor de nye generasjonene opplæring i produktiv bruk av IKT. IKT er ikke bare underholdning (spilling, strømming, sosiale medier osv.).  Noe annet som er viktig å lære de unge (og også de voksne!) er forhold slik som informasjonssikkerhet, personvern, godt nettvett, kildekritikk, digital dømmekraft. Den kritiske sansen bør og må oppøves i forbindelse med bruk av IKT.

IKT som hjelpemiddel i undervisningen kan forhåpentligvis bidra til å utligne eller utjevne sosiale forskjeller og ulikheter i interesser. Alle kan få en felles basisplattform innenfor utnyttelse av IKT. Store klasseskiller kan forhåpentligvis motvirkes blant den nye generasjon med barn og unge. Ikke absolutt alle er så “heldige” at de har tilnærmet ubegrenset tilgang på teknologi privat.

Det kan til tider se ut for at satsingen på Skole-IT har vært uten mål og mening. Det har til dels vært planløst, tilfeldig og det har oppstått store forskjeller mellom de enkelte skoler og kommuner. Satsingsområder har kommet og gått, og store visjoner har blitt erstattet av nye. Den pedagogiske nytten har vel vært litt så som så. Teknologien i seg selv har til tider blitt et mål i stedet for et middel (teknologi for teknologiens del / skyld).

Til slutt til en noe mer positiv vinkling rundt teknologien: På forskning.no ligger det en artikkel som blant annet nevner: Fornuftig bruk av teknologi kan skape engasjement og deltakelse hos elevene som er vanskelig å få til i et tradisjonelt klasserom. Teknologi kan utnyttes på en god måte, og PCer i klasserommet kan få elever og lærere til å tenke nytt. Hvis teknologien innføres og benyttes på en pedagogisk og god måte kan den selvsagt ha en del positive effekter. For egen del vil jeg tilføye at f. eks. 3D-printing og VR helt sikkert kan fungere læringsfremmende hvis det gis en bra pedagogisk vinkling.

IT kan fungere som en motivasjonsfaktor, styrke oppdagelseslysten og fremme læringen. Imidlertid er det ingen automatikk i at slike gevinster inntreffer. Alt avhenger av at innføringen og bruken av teknologi blir gjort på en fornuftig og godt planlagt måte. Man skal også huske at IT / IKT ikke er et mål i seg selv, da det KUN er et hjelpemiddel eller verktøy i læringsprosessen.

Fagfornyelsen: Høsten 2020 kommer det visstnok nye læreplaner. I de nye planene legges det opp til massiv bruk av IKT i undervisningen, innlemmet i alle slags fag. Koding er også en del av dette bildet. Nok en gang trappes satsingen på bruken av IKT i skolene opp.

For tiden blir det mer og mer bruk av skytjenester – også innenfor skole, og da gjerne fra store multinasjonale aktører slik som Google, Microsoft og Apple. Dette gir nye utfordringer med hvor dataene blir lagret og ikke minst hva de blir brukt til. Selvsagt er det ønskelig at barna og/eller skolen i størst mulig grad eier egne data, og at data og personopplysninger ikke blir en salgsvare helt ute av kontroll. Personvernet må sikres slik at det blir tilfredsstillende. Til tross for dette jeg nå har sagt har jeg likevel troen på Chrome OS og Chromebook-maskiner innenfor oppvekst og skole.

For noen år siden hadde jeg neppe trodd at jeg som interessert i IKT skulle bli den kritiske og skeptiske til teknologien. Imidlertid er det akkurat dette som har skjedd. IKT som verktøy kan være helt ålreit det, men jeg mener det kan bli for mye bruk av IKT i situasjoner der andre metoder skulle ha vært benyttet. Ja til en litt mer kritisk bruk av IKT som verktøy!

Lenker: