Radioteknologien DAB, et feilgrep?

Radio og DAB

Er Norges store satsing på kringkastingsteknologien DAB (Digital Audio Broadcasting) et massivt feilgrep? Det kan i hvert fall virke som om det er snakk om en dyr, dårlig og gammeldags teknologisatsing (lite framtidsrettet!) som gir oss kunder vel så mange problemer som fordeler. DAB er desidert ikke framtidens måte å formidle radiosendinger på.

FM-nettet er skrudd av, og det er DAB+ som gjelder. Det er neppe særlig realistisk å få reversert dette valget nå. Likevel er jeg fortsatt små-skeptisk til hele DAB-teknologien. Alt har blitt satset på en hest, dvs. på DAB, mens FM har blitt tatt ut av bruk til riksdekkende radiosendinger (kringkastingsplattform for radio via eteren).

Digitalisering er “in” i tiden, men når det gjelder DAB kom en eventuell overgang alt for seint. Andre og bedre teknologier har egentlig medført at DAB er utgått på dato allerede før det er fullinnført. Dessuten viser det seg vanskelig å få til fullgod dekning i et topografi-komplisert land (fjorder, fjell, knauser, kupert terreng, dalsøkk, vidder, tunneler, grisgrendt bebyggelse, fjordarmer osv.) som Norge.

DAB er dyrt, dårlig og lite framtidsrettet, og noen få store aktører får prege og styre hele showet. Det er vel tilnærmet – på riksplan – et oligopol (ikke-fullkommen konkurranse) mellom aktørene Bauer Media Group, Nordic Entertainment Group (NENT Group) og NRK. Mindre lokalradioer har neppe økonomi (nytt senderutstyr, oppgradering av studioutstyr, konsesjon osv.) til å gå over til å sende via DAB (lokalradioblokka).

Spørsmålet jeg innledet med gir jeg vel neppe noe helt klart og tydelig svar på i fortsettelsen. Dette blir mer en artikkel hvor jeg undres over valget som har blitt foretatt her i landet av radioteknologi. Alt har blitt satset på en noe tvilsomme hest som heter DAB.

Oppdatering: Engasjementet mitt mot DAB har dabbet av. Jeg har vel mer eller mindre kapitulert, og dessuten har jeg noe motvillig uansett tatt den dårlige teknologien i bruk. Gjort er gjort her i Norge (omleggingen har blitt foretatt / gjennomført), og det er nå for seint å angre.

Les mer 🙂

Jeg, en digital sinke!

Difi: Digital postkasse

Jeg er blant de 2,6 millionene “heldig” utvalgte nordmenn som har fått brev i posten fra Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT). I brevet som kom pr. sneglepost (“snail mail”) ble jeg og andre minnet på om å ta i bruk (sikker) digital postkasse. Valget står som kjent mellom Digipost eller e-Boks.

Jeg er fullt klar over at det etter hvert vil finne sted en god del kommunikasjon via sikker digital postkasse (SDP), men enn så lenge velger jeg å sitte helt i ro oppå gjerdet uten å ta tjenesten i bruk. Det er ikke noe poeng for meg å stresse med å ta i bruk digital postkasse. Jeg ser rett og slett ikke helt poenget pr. dags dato med hele greia. Pr. dags dato prøver Difi med sin “markedsføring” å presentere for meg et produkt og et behov som jeg IKKE har.

Det er litt hønen og egget-situasjon. Hva skal jeg bruke postkassen til? Kommunen der jeg bor er ikke klar til å kunne kommunisere med meg via digital postkasse. Overfor staten har jeg normalt sett begrenset med kommunikasjon, og den jeg eventuelt har hatt har så langt skjedd via Altinn. Fylkeskommunen har jeg som privatperson ingen kontakt med. Kommunikasjon med bank og forsikringsselskap skjer helt fortreffelig via deres egne meldingssystemer.

Oppdatering: Jeg har for lengst kapitulert og tatt en bit av det sure eplet. Både sikker digital postkasse (Digipost) og Vipps er i bruk.

Les mer 🙂

Digitalisering av kommunal sektor

Digitalisering

I IKT- og myndighetskretser snakkes det ofte om digitalisering av offentlig sektor, og da også innenfor kommunal virksomhet. Det er ønskelig å gi innbyggerne et reelt digitalt førstevalg, og at digitaliseringen skal bidra til effektivisering og rasjonalisering av offentlig sektor med hjelp av IKT som verktøy.

Innimellom høres det ut som om kommunene er noen skikkelige bremseklosser med å ta IKT effektivt i bruk. Selvsagt kan det være noe i uttrykket at desto flere kokker, jo mer søl. Det finnes mange kommuner i vårt land (428 stk. før kommunereformen) av ulike størrelser, mange ulike sjefer med sine egeninteresser og ulike økonomiske og personellmessige forutsetninger, som igjen vil påvirke evnen til å kunne digitalisere med de knappe ressurser kommunene måtte besitte.

Min hypotese eller påstand er likevel: En stor “show-stopper” for digitalisering i kommunene er leverandørene av IKT-systemer (fagsystemer) til offentlig sektor. I tillegg må en del kultur endres, mer samordning og koordinering må til, og lovverket må på enkelte områder oppdateres. Skreddersøm og ekstremt store digitale løft over natta er ikke realistisk for alle landets kommuner pga. mangel på ressurser, midler, kompetanse m.m.

Les mer 🙂

Datamaskiner (PC) og IKT i skolen

IKT og skole

Det er innimellom litt diskusjoner om datamaskinens og IKT-teknologiens plass i skolehverdagen. Enkelte personer har uttalt sin skepsis mot å ha datamaskiner i klasserommene. Læringen kan bli dårligere da Internett drar elevenes oppmerksomhet bort fra fagstoffet. Det er heller ikke til all slags læring en datamaskin nødvendigvis er det beste redskapet.

Jeg er opprinnelig utdannet lektor innenfor økonomisk-administrative fag, og jeg jobbet i over 14 1/2 år (november 1999 til mai 2014) som IKT-konsulent (rådgiver) i kommuneadministrasjonen i min tidligere hjemkommune Eigersund. På disse årene endret IKT-situasjonen i skolene seg virkelig mye. Da jeg begynte var det liten forståelse for at skolene i det hele tatt trengte datamaskiner og ennå mindre forståelse for behovet for nettverk og Internett. Lærerne var heller ikke særlig kunnskapsrike på IKT-området.

Les mer 🙂