Veivalget til KrF – politisk valg av side

Nei til KrF

Selvsagt mener jeg noe om veivalget / retningsvalget til KrF også, som ble foretatt 2. november 2018. Kristelig Folkeparti har aldri vært mitt parti, og nå får det i hvert fall ikke min stemme eller støtte etter den siste høyrevridningen. Partiet skuffer med sitt tydelige veivalg mot blå og borgerlig side innenfor politikken, hvor også FrP inngår.

For min del anser jeg KrF som et nisjeparti for spesielt interesserte i “Bibelbeltet”, og KrF er primært kun et trangt (marginalt) og regionalt parti for Sør-Vestlandet. Å ha “folkeparti” i navnet er høyst misvisende, da det kun er et parti for noen få. Mange kristne deler på ingen måte KrF sitt politiske syn eller verdigrunnlag.

Enkelte tror at Ropstad og høyrefløyen i KrF vil svelge kameler som om det var sukkertøy, hvor det meste ofres i bytte mot litt regjeringsmakt.

Regjeringsforhandlingene ser ut til å innebære vel stor fokus på enkeltsaker og symbolsaker (f. eks. abort) i stedet for å se på de store linjene og helheten. Det har til slutt blitt besluttet at KrF blir del av en borgerlig flertallsregjering (Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti) etter å ha svelget unna en god del kameler og ofret viktige verdier og prinsipper i bytte mot litt makt.

Tidligere partileder Knut Arild Hareide stiller ikke til rikspolitisk gjenvalg i 2021. Han ønsker neppe å drive med og å støtte blå politikk, inkludert dette å stadig “måtte” tråkke på de svakeste. Han har vært genuint opptatt av de nederst på rangstigen, dvs. de svake og hjelpeløse gruppene. Han tapte retningsvalget etter å ha spilt fair og i samsvar med spillereglene. Pr. dags dato (høsten 2019) sitter han på Stortinget for KrF ut perioden.

De andre i ledelsen mer eller mindre jukset og vært illojale under veivalget, hvor de dolket Knut Arild i ryggen og konspirerte med Erna (H) for å vinne. Resultatet er at Knut Arild går og Kjell Ingolf Ropstad + Olaug Bollestad dessverre blir sittende igjen, og at vi har et såkalt kristelig parti som kjører en umenneskelig og ukristelig politikk. Virkelig Bibelsk det som har skjedd her, hvor klinten har blitt skilt fra hveten. De gode forsvinner ut av partiet og politikken, mens de dårlige blir værende igjen. I mine øyne mangler det en del når det gjelder tyngde og dybde på dagens partiledelse.

Mangt og mye mer kunne ha vært sagt om KrF. Tenker det holder i denne omgang å henvise til tidligere skrevet artikkel om temaet, der jeg også har skrevet noen ord om det foretatte veivalget:

Jeg har også gitt tydelig uttrykk for min misnøye med dagens regjering i artikkelen “Regjeringskritikk”.

Regjeringskritikk 2

Jeg har tidligere sagt tydelig ifra her i bloggen at jeg slettes ikke liker dagens regjering. Dette står jeg fortsatt fast med.  Som tidligere skrevet:

  • For meg framstår høyresiden i norsk politikk som egoisme og egoismepartier som passer bra for de rike og velstående, men som ikke tar hensyn til de svake og fattige i samfunnet.”

Ble minnet om dette temaet i og med at forslag til Statsbudsjettet 2019 har blitt lagt fram av den blåblå regjeringen (H, FrP og V). Om forslaget mener jeg følgende:

  • Forslag til statsbudsjett for år 2019 har blitt presentert høsten 2018, og det er mer av det samme som kjent fra tidligere budsjetter. Nok en gang skal landets rikeste prioriteres på bekostning av folk flest. Skattekutt kommer hovedsakelig de rike til gode, mens det bare er smuler igjen til oss andre. Spesielt går budsjettet hardt utover dem som virkelig hadde trengt å bli skånet for kutt, dvs. diverse “svake grupper”. Det legges opp til usosiale skattekutt og økte forskjeller mellom fattig og rik, og tydeligvis er det en ønsket politikk med mer sentralisering, globalisering og utflagging.

Heldigvis er Sylvi Listhaug og Per Sandberg ute av regjeringen, og KrF sin framtid er høyst usikker. Likevel herjer regjeringen ufortrødent videre med sin håpløse politikk.

I stedet for å gjenta meg selv henviser jeg til tidligere skrevet artikkel med tittelen: Regjeringskritikk.

Regjeringskritikk – blåblå Solberg-regjering

Partilogoer

Hvis det hadde vært mulig hadde jeg med øyeblikkelig virkning sagt opp “abonnementet” på dagens regjering (stortingsperioden og regjeringsperioden 2013-2017 + 2017-2021). Dagens “rølpete” og useriøse regjering kunne godt ha fått “sparken” for min del. Jeg bistår så gjerne med hjelp til å annonsere at regjeringen byttes eller gis gratis bort via Finn eller en gi bort-side på Facebook.

Jeg hadde liten tro på en blåblå politikk og en blåblå regjering (Høyre + Fremskrittspartiet, + Venstre fra 2018 + KrF fra 2019) i utgangspunktet, og så langt har jeg ikke klart å bli overbevist om at dagens regjering og politikk er til noen særlig gagn for vårt land. Regjeringens politikk så langt har etter mitt syn vært liten grunn til å være imponert av for “vanlige folk” eller “folk flest”.

Som jeg tidligere har skrevet her i bloggen: “For meg framstår høyresiden i norsk politikk som egoisme og egoismepartier som passer bra for de rike og velstående, men som ikke tar hensyn til de svake og fattige i samfunnet.” Nå når noen statsbudsjetter har blitt presentert og den blåblå regjeringen har fått styrt Norge i noen år kan det se ut for at min skepsis er berettiget. Blåmandagen er et faktum etter at jeg har fått sett politikken i praksis.

Er dagens blåblå regjering (H, FrP, KrF og V) kun ute etter å drive med pur faenskap? Hva vil egentlig dagens regjering med sin politikk? Er målet å totalt ødelegge landet vårt og å bygge ned / rasere bra fungerende systemer (velferdsgoder m. m.)? Driter de enkelt og greit i oss vanlige borgere – fotfolket eller allmuen – i sin iver etter å blidgjøre de rikeste rike blant oss?

Oppdatering: HELDIGVIS sliter og kjemper den “borgerlige familien” i motvind høsten 2019. Dette gleder jeg meg selvsagt over.

Les mer 🙂