Noen tanker etter å ha sett Amish på TV

Amish

På TV har jeg innimellom sett diverse “dokumentarer” om trosretningen Amish og det amiske levesettet borte i USA. Amish er en sektliknende bevegelse i USA bestående av en gruppe mennesker på ca. 300.000 medlemmer som er veldig tradisjonstro kristne. Det som blant annet kjennetegner deres måte å leve på er:

1) Enkelt og gammeldags levesett: Gammeldags bondesamfunnsliv med liten bruk av moderne hjelpemidler og teknlogi. Hest og kjerre er framkomstmiddelet, mens dette å eie bil er forbudt. Innlagt strøm, telefon og bruk av datateknologi er heller ikke vanlig eller tillatt.

2) De må følge mange menneskeskapte regler, bud og lover. Brudd på reglene kan få alvorlige konsekvenser, f. eks. utestenging.

3) Karakteristisk gammeldags bekledning med tydelige kjønnsmessige forskjeller mellom kvinner og menn.

4) Medlemmene har som oftest lite med formell utdannelse. Etter åtte års skolegang (13-14 år gamle) på deres egne skoler er det bondelivet med hard jobbing som venter de fleste. Damene blir ofte underkuede bondekoner med store barneflokker.

Spesielt punkt 2 har jeg hengt meg litt opp i. Hvordan kan folk være så “dumme” at de lar andre styre deres liv på den måten som er tilfelle i denne sekta? Hvordan kan en lederelite eller myndighetspersoner (les: biskop, pastor, eldsteråd eller hva det nå måtte hete) få så mye makt over store grupper med tenkende mennesker? Hvorfor vil vanlige mennesker la seg innordne i et slikt rigid og meningsløst system?

Slik jeg ser det har mange av Amish sine leveregler tynn eller totalt manglende begrunnelse i forhold til Bibelens lære. Dette å ekskludere mennesker som ikke følger reglene står også i grell kontrast til Bibelens kjærlighetsbudskap.

Himmel, fjell og kors

Folk på utsiden (de vantro) kalles for “English” (engelsk) eller engelskmenn. Noen nevneverdig omgang med disse er ikke-ønskelig sett fra amisk ståsted. Det amiske samfunnet er ganske lukket og spesielt avvisende og ekskluderende mot de som har blitt utstøtt.

I tillegg til ulike retninger og oppdelinger innenfor Amish finner man både Mennonittene og Hutterittene. I hvert fall førstnevnte lever et noe mer moderne liv enn Amish.

USA er religiøst sett rart land. I det offentlige rom framstår samfunnet som svært sekulært. Likevel er det en god del rare og til dels ekstreme trossamfunn, sekter og kirker. Blant annet finnes det en del kristne som går gode for Ku Klux Klan (KKK) eller støtter Tea Party-bevegelsen.

Tilbake til norske forhold. Er egentlig Amish så veldig annerledes enn en gjennomsnittlig norsk menighet når det kommer til punkt 2 ovenfor? Selv har jeg i hvert fall fått det inntrykk at mange norske menigheter og forsamlinger har en del både skrevne og ikke minst uskrevne regler for “slik gjør vi det her”. Om man ikke direkte blir kastet ut hvis reglene brytes blir man alt annet enn populær hvis grensene tøyes for langt. Utkasting er gjerne erstattet med uformelle prosesser for utfrysning eller tap av status i forsamlingen.

Ofte har menigheter et styre, eldsteråd, pastorer, biskoper, prester eller andre myndighetspersoner som er satt der for å styre, eventuelt selvutnevnte sterke personligheter eller grupper som tar styringen. Mye makt gis til slike instanser mens de på “grasroten” må innordne seg de innfall som måtte komme fra ledelsen. Å ha meninger som går på tvers eller kolliderer med det allment aksepterte (det politisk korrekte) blir ofte veldig dårlig mottatt.

For å rettferdiggjøre tvilsomme beslutninger og maktmisbruk kan det åndelige blandes inn. Hvis noen sier at Gud har talt til dem om at i denne saken må vi gjøre det slik og slik er det vanskelig å gå imot beslutningen. Jo da, Gud kan tale direkte til personer, men i enkelte tilfeller kan det virke som om det blir en ”herlig blanding” av Guds tanker og egne personlige og egoistiske tanker.

Normalt sett pleier jeg ikke å se på meg som en anarkist som vil bygge ned alle former for maktstrukturer. Imidlertid er jeg muligens litt preget av anarkisme innenfor menighetsliv? Jeg synes i hvert fall at den “religiøse makteliten” har fått alt for stor makt i forhold til vanlige medlemmer. Det må være mulig for “vanlige folk” å både stille spørsmålstegn med beslutninger og regler som vedtas og ikke minst ha lov til å være seg selv. Å klistre på seg en væremåte eller maske for å passe inn i en menighet er ikke bra.

Det er tid for en liten “avsporing” over til scientologi:

Jeg har også sett en dokumentar om scientologitroa. Det kan virke som om scientologien eller Scientologikirken er enda særere enn f. eks. Amish. Tvilsom, tynn og sprø tro som bygger på noen science fiction “åpenbaringer” som grunnleggeren L. Ron Hubbard fikk. Troen består blant annet av fantasifulle historier om romvesener og Xenu. Det finnes ulike nivåer i troen som kan oppnås ved å klatre oppover “broa”.  Muligens var Hubbard i psykisk ubalanse da han “utarbeidet” trosgrunnlaget (Hubbards lære) til sekta?

Sekta kan se ut til å være preget av uheldige verdier slik som personlighetstester (auditering og e-meter), personlighetsutviklingsprogrammer, løgn, trakassering, undertrykkelse, autoritært, antidemokratisk, kommersielt med pengeutpressing (“obligatoriske donasjoner”) og maktmisbruk. Dagens leder David Miscavige virker til å være en autoritær, maktsyk, karismatiske og farlige person. Nå er ikke scientologene i den kristne leiren, så muligens blir det feil å dra dem inn her i denne artikkelen som hovedsaklig havner om kristne sekter.

(Muligens min indre pasifist ispedd litt anarkisme som ikke vil la seg innordne under noen “jyplinger” som har noen vinkler eller stjerner? I kristne sammenhenger er det ikke snakk om reelle vinkler og stjerner, men enkelte i den religiøse maktelite har av ukjente årsaker blitt gitt mer makt, troverdighet og påvirkningskraft enn det som sunt er. Og mange mener jo at dette å være kristen innebærer at man er deltaker i en åndelig krig.)

Jeg synes Bjørn Eidsvåg hadde noen uttalelser til VG Nett som jeg er veldig enige i. Gjengir noen små utdrag nedenfor:

“Det er en alarm som går når folk sier de er hellig overbevist om noe” og “De som ikke deler den samme overbevisningen ser man automatisk ned på og tenker at de må omvendes og overbevises, sier Eidsvåg.”

Det er mye sant i det han uttaler. I kristne sammenhenger finnes det ofte personligheter som på død og liv skal tvinge sine meninger nedover hodet på andre og som selv mener at de har funnet den eneste riktige sannhet. Og hvis man ikke aksepterer dette blir man ofte stemplet som ikke rettroende eller Bibeltro nok. Dobbeltmoral fra de sterke personlighetene derimot er akseptert og likeså at de kan overse sentrale deler av Bibelen når dette passer seg.

Menigheten og meg

Låner et sitat fra et tidligere innlegg i min blogg: “Jeg anser meg som et intelligent menneske som kan tenke selv. Jeg har ikke behov for at andre (les: f. eks. pastor, forstander, eldsteråd etc.) til enhver tid skal gi meg detaljerte regler for hvordan jeg skal leve som kristen. Jeg er i stand til å lese og tolke Bibelen selv.” Vennskapelig rettledning og konstruktive diskusjoner sier jeg ja takk til, men det er ikke greit sett fra mitt ståsted at andre personer ukritisk skal tre sine regler, tolkninger og levesett nedover hodet på meg. Jeg kan ikke uten videre godta “kom som du er, men bli som oss”. Jeg har også tidligere hevdet at jeg ikke er noen dum sau som må innordne meg under tvilsomme hyrdepersoner.

Jeg bruker på nytt en figur (se til venstre / ovenfor) jeg har brukt noen ganger tidligere her i bloggen som viser meg kontra menigheten. Føler meg ofte som en mangekantet figur som ikke passer inn i menighetens trange firkant med sine menneskebud og regler og klare svar på rett/galt og ja/nei som gjelder for menighetslivet.

Les også: Sekt og sekterisme som omtaler norske forhold rundt temaet.

Jeg avslutter der jeg startet: Jeg vil påstå at mange norske menigheter og forsamlinger i større eller mindre grad har snev av Amisk tankegang (sekteriske trekk) med seg i sin menighetsdrift. Mye styres av menneskelagde regler, bud og lover. Arbeidet i menigheten og den videre menighetsutviklingen styres gjerne av en utvalgt maktelite. Det er lite muligheter som enkeltperson å stille kritiske og konstruktive spørsmål uten at dette får negative konsekvenser for spørsmålsstilleren.

Noen lenker:



Bjørn Eidsvåg – kristen?

Bjørn Eidsvåg

På TV 2 ble i en periode programmet “Trude/” (talkshow) sendt, hvor Bjørn Eidsvåg var gjest desember 2010. Etter å ha sett nevnte episode gjorde jeg meg noen refleksjoner som jeg skal skrive litt om i denne artikkelen.

Innledningsvis bør jeg nevne at jeg i mange år har hatt sansen for artisten Bjørn Eidsvåg. Jeg har flere av hans plater i min samling, jeg har vært på en del konserter med ham og jeg har også lest biografien som ble skrevet om ham.

I mange år har Bjørn Eidsvåg i sine sanger skrevet om tvil og tro, han har vært på leting, han har til tider kritisert kirka og kristendommen og han har ikke alle de riktige svarene for hånden. Mange ganger har det versert rykter om at Bjørn Eidsvåg ikke lengre er kristen eller rettroende, selv om han i utgangspunktet er presteutdannet.

Jeg mener at det ikke er min eller andre menneskers oppgave å avgjøre og å dømme om Bjørn Eidsvåg er kristen eller ei, samt å avgjøre om han en gang i framtiden kommer til himmelen eller helvete. Denne oppgaven bør vi alle overlate til vår Gud. Dermed vil jeg la denne saken ligge.

I TV-programmet “Trude/” fortalte Bjørn Eidsvåg ganske åpenhjertig om sin oppvekst og sitt liv. Han er til tider ganske kritisk mot den kristendommen han møtte som ung på bedehuset i Sauda. Han møtte en kristendom med masse menneskebud og leveregler. Han møtte en kristendom som var opptatt av å skremme folk til tro gjennom å true med detaljerte beskrivelser av fortapelsen eller helvetet for dem som ikke trodde.

Etter å ha opplevd en slik kristendom forstår jeg godt at Bjørn Eidsvåg sliter litt med å ta begreper slik som personlig kristen i sin munn. Han er vel rett og slett ganske skeptisk til en del av den maktmisbruken som har skjedd i kristendommens navn rundt forbi i våre bedehus og menigheter. I mange kristne sammenhenger har man vært veldig opptatt av å kategorisere folk enten innenfor eller utenfor, et maktspill og dømming av andre som han selv ikke ønsker å delta i.

I programmet reagerer han mot dem som påstår at de er Bibeltro. Som han selv sier: Man leser like mye inn i en tekst som ut av den. Altså: Vi må alle tolke Bibelen. Ingen leser den bokstav for bokstav eller objektivt.

Både delvis i nevnte TV-program og i andre intervjuer med Bjørn Eidsvåg har han uttalt at helvete bare er en konstruksjon for å true folk inn i trossamfunnet. Han sier at verken kirka eller Bibelen har svar på alle livets mysterier. Han har også sagt at klar trostale får dere aldri. Likevel er han ikke helt fremmed for å kunne praktisere som prest igjen, selv om dette neppe står øverst på hans ønskeliste for tida.

Så over til en sak fra juli 2015. I forbindelse med at biskop Per Arne Dahl har landet på nei til vigsling av homofile la Bjørn Eidsvåg ut følgende kommentar på Facebook 27.07.2015:

Facebook-status Bjørn Eidsvåg 27.07.2015

Han skriver blant annet:

  • “Jeg er av den oppfatning at dersom kirken ikke klarer å være i front på å skjerpe vår humanitet og å spisse vår empati, har den mistet sin relevans.”
  • “..og den må ikke i frykt for moderne utfordringer, lene seg på gamle skrifter, de har ikke lenger noen betydning og det vet vi.”
  • “Spørsmålet er ikke hvor skrifttro vi er, spørsmålet er om vi ser tidlig nok hvem som undertrykkes og diskrimineres og våger å kjempe deres sak.”
  • “Ved kirkevalget i høst skulle det ha vært mulig å stemme ut biskopene som representerer de kalkede graver.”

Kilde: Facebook, side tilhørende musiker/band Bjørn Eidsvåg.

Jeg må si meg enig i det han skriver. Kirka / de kristne har brukt alt for mye tid og ressurser på å diskriminere og undertrykke homofile. Homofili har blitt den største av alle synder. Andre ting som det også advares mot i Bibelen bryr vi oss ikke om, men den homofile skal for enhver pris tas. Bra utspill, Bjørn Eidsvåg! På tide å komme videre til kirkas kjerneoppgaver og ikke bruke mer tid på å undertrykke homofile.

Bjørn Eidsvåg på Twitter 2. september 2014:

“Jeg blir mindre og mindre overbevist om noe som helst, bortsett fra at hellig overbevisning ikke er bra.”

 

Fra høsten år 2016 og videre inn i år 2017 har Bjørn Eidsvåg vært opptatt med å spille teater. Sammen med Svein Tindberg har de underholdt med stykket “Etterlyst: Jesus” på Det Norske Teatret (Oslo). Stykket omhandler hans oppvekst i Sauda på bedehuset med en humoristisk vri, Jesus, Bibelen, tvil, jakten på troverdig tro, kritisk skråblikk på tro og med sang og musikk av og med ham selv. Beklageligvis har jeg ikke fått sett dette stykket, men det høres spennende og interessant ut.

Etter den tid har Bjørn Eidsvåg reist rundt på turne sammen med Sigvart Dagsland. Sikkert også et interessant opplegg, men jeg har ikke selv fått sett dem live. I senere år har også Bjørn Eidsvåg blitt noe mildere i sin kritikk og har vel innsett og forstått at de kristne miljøene han oppigjennom historien har kritisert også har endret seg noe – til det bedre. Boka “Tro og trass: Min vei, mine valg” har han også utgitt (2019).

Juni 2020 kom Bjørn Eidsvåg via Vårt Land med en god oppklaring rundt hans tro og ståsted:

Han kaller seg (fortsatt) kristen. Blant annet fokuserer han på kjærligheten i troen og kjærlighetsbudskapet til Jesus. Han sier også at Bibelen må leses med et kritisk blikk (med mine ord: ikke være blind Bibeltro), og noen ganger må enkelte ting som står i Bibelen overses eller man må ta avstand fra det. Noen vil si at han ellers har noen avvik fra “standard kristentro”, men det er slettes ikke opp til meg å dømme ham. Jeg tar ham på ordet og ser på ham som en kristen.

Bjørn Eidsvåg har vært med som en av deltakerne / artistene i “Hver gang vi møtes” på TV 2, i starten av år 2023. Han virker ikke flau av å fortelle om sin oppvekst på bedehuset, samt sitt tidligere virke som prest. Jeg synes egentlig han opptrer som en god representant for det kristelige i nevnte program. Han formidler en folketro eller barnetro gjennom sine refleksjoner, og han har i mange år stått opp for de utstøtte (f. eks. de homofile). Han har store deler av livet vært noe i opprør med enkelte deler av den misforståtte kristentroen / kristendommen, inkludert tullete Bibeltroskap. Selv synes jeg at han har gjort en bra figur i TV-programmet.

Bjørn Eidsvåg er ikke redd for å sette skapet på plass i forbindelse med hvordan kristentro utøves. Et glimrende eksempel på dette er denne sangen:

Gud med liten G

Hvis det e me som har skapt gud i vårt bilde | E det liten grunn te å skryt av det | Me må ha brukt vårt eget grums som kilde | Og skapt ein gud med liten g | Hevngjerrig og smålig | Sinna og sur og gravalvorlig | Redd for frihet redd for kvinner | Og veldig opptatt av jomfruhinner | Alvorlig talt Gud me ber | Du må vær bedre enn det her

Det e visst ikkje lurt å anvenda håve | Det ska knapt nok vær te pynt | Og tankens frie flukt e slett inga gåve | Det e vedtatt og forkynt | Og kunnskap e farlig | Skriften må tolkas heilt bokstavelig | Kjærleiken e god og skjønn | Men ikkje for dei av samme kjønn | Alvorlig talt Gud me ber | Du må vær bedre enn det her

Din anseelse har droppa ganske dramatisk | Det e tid for å stå fram langt mer sympatisk | Og hvis det e sant at kjærleiken e størst | Så må du rydda opp i eget hus først

Bli kongen av sunn fornuft | Gi frie tankar næring og luft | Hold opp med å vær skremmemann | Hei på innsikt og forstand | |Alvorlig talt Gud me ber | Kom og rydd opp i det her

(Ett vers utelatt i teksten ovenfor.)

Altså Sangen “Gud med liten g” av Bjørn Eidsvåg, utgitt i 2013 på albumet “Far faller”.

 

Masse grums som han tar et oppgjør med i teksten ovenfor. Så til år 2024:

Bjørn Eidsvåg på Facebook pr. 15.03.2024.

 

I forbindelse med at Bjørn Eidsvåg blir 70 år mars 2024 hadde Vårt Land et intervju med ham. I intervjuet sa han blant annet (sitat):

  • “– Men etter min egen definisjon er jeg en troende. Troen er en drivkraft i livet mitt. Det at kjærligheten er større enn min egen evne til å elske. Hver gang jeg mislykkes i å være det gode mennesket jeg har lyst til å være, vet jeg at jeg ikke trenger å gi opp.”

Så ja, etter min vurdering er han en troende kristen. Ellers sier han at nåden er viktig for ham, og likeså raushet og kjærlighet. Han er åpen, raus og inkluderende, og han har mange ganger stått opp mot urett.

På Facebook-siden til Vårt Land kommenterte jeg det slik:

  • “Sannelig en mann som har gitt oss en god del flotte sanger, og som også ikke har vært redd for å “sparke kirka i leggen” de gangene det har vært nødvendig. Når det gjelder hans musikk liker jeg selv best musikken fra den tiden han hadde litt mer rocka uttrykk.”

Jeg er TOTALT UENIG med innholdet i denne kommentaren:

Selv kommenterte jeg det slik på Facebook-siden til Vårt Land: “Totalt uenig. Mye som det fortsatt bør gjøres noe med innenfor bedehusbevegelsen og forkynnelsen. Man kan (bør) ikke jobbe mot forsoning og bare overse den urett som finner sted. Synes Bjørn Eidsvåg presenterer et meget balansert syn på tingenes tilstand.”

Jeg kan ikke støtte 100 % opp om alt det Bjørn Eidsvåg sier og gjør. Han er jo tross alt et menneske som alle oss andre med sine sterke og svake sider. Likevel har jeg litt behov for å forsvare ham og hans syn på troens spørsmål. Med hans oppvekst og den motstand han har møtt fra kristne miljøer i sin artistkarriere kan jeg veldig godt forstå hans opprør mot deler av kristenheten!

Uansett: Han har gitt ut masse fine sanger som artist. Disse vil i hvert fall jeg fortsette å høre på uansett hva media og andre kristne måtte mene om personen Bjørn Eidsvåg. Han har hatt mange sanger med fine tekster, hvor også en del av dem har et klart og tydelig kristenbudskap. Tekstene til hans sanger kan stå på sine egne ben uten at personen Bjørn Eidsvåg blir analysert i hel. Til syvende og sist er det heller ikke vi mennesker som skal vurdere om Bjørn Eidsvåg er kristen – eller kristen nok.

 Noen lenker:

Et innlegg der jeg ikke er enig med forfatter: