Kirken: Over 15.000 utmeldt på fire dager

Kirkeillustrasjon

Etter at Den norske kirke fikk på plass en tjeneste på nettet for lett inn- og utmelding fra kirka har dette medført over 15.000 utmeldelser i løpet av en knapp uke.

Jeg synes at det er fint og flott at det har blitt enklere å melde seg ut (og inn) av kirken. Mange som ikke identifiserer seg med kirka og kristentroen har nå fått en enkel og funksjonell mulighet for å få ordnet med sitt ikke-ønskede medlemskap i kirka. En god del av dem som har meldt seg ut i det siste har nok tenkt på det i lengre tid, men de har neppe “orket” arbeidet/prosessen med den gamle løsningen hvor det som oftest var nødvendig med personlig oppmøte på et kirkekontor/prestekontor.

Det jeg derimot IKKE liker er enkeltes ubegrunnede “svertekampanjer” og dømming mot kirka. Enkelte “rettroende” vil nesten tvinge andre til å melde seg ut av kirka da kirka visstnok er på “ville veier” og bryter med Bibelen og Guds ord, dvs. en antikristelig kirke. (Argumentasjon: Du som er en ekte kristen kan jo ikke være medlem av en kirke på galne veier.)

For en gangs skyld vil jeg på det sterkeste forsvare kirka. Normalt sett har jeg vært en skeptiker til deler av kirkas virksomhet (lenke), men ikke i akkurat denne saken her.

At en person på eget initiativ finner ut at vedkommende ikke vil tilhøre kirka er ok nok i seg selv. Det er en helt ærlig og personlig sak. Det jeg reagerer negativt på er gruppepresset. Det argumenteres med at “rettroende” ikke kan tilhøre kirka da kirkas virksomhet og forkynnelse ikke er i samsvar med Guds og Bibelens ord. Spesielt personer som allerede har meldt seg ut av kirka virker til å være svært opptatt med at andre skal følge etter dem. Det er visstnok ikke lov i enkeltes øyne å bli stående igjen i kirka samtidig som man er en troende kristen.

(Hvorfor er kirka på ville veier? Visstnok er ikke kirka Israel-vennlig nok, kirka motarbeider ikke aktivt abort, kirka jobber ikke mot dagens kjønnsnøytrale ekteskapslov og kirka godtar, “trøste og bære”, homofile. Kirka står visstnok for kompromisser og teologi som går imot Guds ord. Kirka er ubibelsk, og den er tilholdssted for en uren ånd. <= Alt dette er selvsagt vrøvl, og jeg støtter og forstår det IKKE.)

Kirkas medlemsmasse består blant annet av mange gode teologer, der en god del av dem ikke ser noe galt med kirkas utvikling i de senere år. Disse teologene er beleste og lærde i Bibelens ord, og slik de leser Bibelen er ennå kirka på den smale vei.

At enkelte selvoppnevnte og selvlærte leke dommere innenfor de konservative rekkene hevder at kirken ikke lenger bygger sin virksomhet, tro og lære på Bibelens ord er det ingen grunn til å ta seriøst. Ser også at enkelte har omdøpt kirka til “Homsekirken” og/eller apostat-kirken. Det hevdes at kirka ikke er en plass for de rettroende eller Bibeltro kristne, da kirka visstnok velsigner synder og har en praksis i strid med Guds vilje. (Enkelte går enda hardere ut mot den katolske kirke og kaller den for “Skjøgerkirken”.)

Det er ikke opp til andre å vurdere, dømme og sette i bås dem som velger å tilhøre kirka i fortsettelsen. Dette at enkelte hevder at kirka er på ville veier bygger på deres snevre FORTOLKNING av Bibelen. Deres såkalte ekte “Bibeltroskap” er mer eller mindre bare tullball. Alle må fortolke Bibelen, og den kan leses og fortolkes på ulike måter. De “rettroende” har ikke monopol eller enerett på den eneste sanne fortolkning av Bibelen.

Det er ikke opp til andre å vurdere min og andres tro. Om troen er “riktig” eller “god” nok er opptil Gud å vurdere, og ikke enkelte selvoppnevnte konservative dommere (fariseere og skriftlærde). Andre skal ikke få fradømt meg min tro eller andres tro/barnetro.

Selv om det pr. slutten av august har vært over 34 000 utmeldingen er det ikke noe stort medlemsras. Under 1 % av kirkas medlemsmasse har så langt meldt seg ut. Kirka med sine ca. 3,8 millioner medlemmer lever ennå i beste velgående. Litt utmeldinger og medfølgende opprydding kan muligens også være greit for kirkas del.

Noen har også meldt seg inn, men dette tallet er langt mindre enn antall utmeldingen. En biskop har av alle rare ting gått ut og advart mot konsekvensene av elektronisk innmelding. Tydeligvis ikke alle som er velkomne i kirka. Forstå det den som kan.

Jeg synes at takhøyden i kirka skal være stor og terskelen for å kunne melde seg inn skal være lav. For å si litt imot meg selv: Imidlertid kan det nok virke noe rart og søkt at enkelte nå beholder sitt medlemskap eller melder seg inn kun med det formål å hindre at trossamfunn utenfor kirka får mer penger i statsstøtte. Fremmedfrykt, rasisme og redselen for muslimer og Islam bør ikke akkurat styre menneskers medlemskap i kirka. Kirkas rolle eller misjon er til syvende og sist å formidle Bibelens ord om den treenige Gud og gi muligheter for en levende tro.

Min kommentar til David Åleskjær sitt blogginnlegg i hans blogg med tittelen “Utmeldinger er bra for kirken”:

Ryddig og greit det du skriver. En del av utmeldingene som har funnet sted er nok bra for kirka, ja. Det blir ganske så feil motiv for hvis dem som melder seg inn på den andre siden kun gjør dette for å få redusert statsstøtte til muslimske trossamfunn.

Det som irriterer meg mest i debatten er HVEM som mener noe om kirka og dens medlemmer. De som mener mest er gjerne allerede utmeldte konservative kristne. Konservative bedehuskristne med en snever virkelighetsforståelse og bombastiske fortolkning av Bibelen der de selv mener å ha 100 % rett mens andre tar feil.

Konservative kristne har til tider gjort kirka nesten ulevelig for oss som ikke støtter dem. Fint og flott at de melder seg ut så det blir plass til andre former for kristendom enn deres snevre. Imidlertid virket det som om de ikke vil gi kirka skikkelig fred og fortsatt ønsker å påvirke kirka selv om de har meldt seg ut. La oss få frihet fra dem og slippe de konservative kristne i kirka. Det er nok av menigheter og forsamlinger for slike på utsiden av kirka.

 

Dobbeltmoralen og dømmingen som enkelte konservative kristne bedriver er jeg ikke særlig glad i.

Enda en kommentar som jeg la inn i David Åleskjær sin blogg:

Du har nok rett i at enkelte mener mangt og mye om kirka pga. de ønsker seg tilbake til slik ting var. En gang var nok statskirka det åndelige hjem for enkelte av dagens utmeldte.

For høykirkelige er det vel som du sier den katolske kirke som er alternativet for enkelte. To andre alternativer er muligens Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) eller Den Evangelisk Lutherske Frikirke (Frikirken). Antar disse er litt mer like kirka enn det som er tilfellet med typiske lavkirkelige bedehus. Men mange steder i vårt land finnes vel ikke disse to alternativene tilgjengelige i lokalmiljøet.

 

Enkelte drømmer seg nok tilbake til “kirkas storhetstid” mens de konservative kreftene styrte kirkas utvikling.

Utmeldelse fra kirka er en personlig sak. Jeg aksepterer ikke at andre skal sette seg til dommere over hva jeg og andre skal gjøre angående kirkemedlemskap. Man kan være helt 100 % ekte kristne som medlemmer av kirka også. Jeg er fortsatt en troende / kristen selv om jeg velger å beholde mitt medlemskap i kirka.

Lenker:




Skapelsen og evolusjonsteorien – vitenskap og tro

Himmel, fjell og kors

Artikkelens hovedtema: Skapelsen kontra evolusjonsteorien, “the big bang” og vitenskapen kontra tro. Jeg tror ikke nødvendigvis at vi skal tolke skapelseshistorien i Bibelen bokstavelig med at alt ble skapt i løpet av seks dager (1 Mos 1). Etter mitt syn kan skapelsesberetningen i Bibelen godt være en symbolsk fortalt fortelling uten at dette ødelegger for min gudstro og Bibelens troverdighet. Adam og Eva slik som fortalt i Bibelen har ikke nødvendigvis levd som historiske personer, uten at dette gir meg noen troskrise. Et “problem” med Bibelen er at den forresten har to ulike skapelsesfortellinger, som også kan hevdes å delvis motsi hverandre.

Alt i Bibelen må ikke nødvendigvis være helt bokstavlig for at jeg skal kunne tro på hovedlinjene og hovedbudskapet. Jeg tror på at det er Gud som har skapt hele universet og som har sin styrende hånd over det. Denne troen kan kombineres med vitenskap slik jeg ser det.

I min gamle blogg skrev jeg en artikkel med tittelen: “Jeg – en eklektisk kristen?” Jeg kom til konklusjonen at jeg nok er en eklektisk kristen etter å ha svart på en quiz. Ifølge testen innebærer eklektisk følgende: “Du tar med deg det som passer, men kjøper ikke hele pakken”. Ordlista sin fortolkning av det samme begrepet: “utvelgende, prøvende”.

Ja, jeg tror på Bibelens treenige Gud og jeg kan stå inne for hele den apostoliske trosbekjennelsen. Jeg vil absolutt definere meg som en troende. Imidlertid er det enkelte “kristne grunnsannheter” jeg ikke nødvendigvis sluker rått. Jeg er og blir en kritisk kristen.

Ateisme

Noen kjappe definisjoner: Å være kreasjonist / Intelligent design (ID) innebærer at man tror at verden og livet på jorda har blitt skapt av en guddommelig makt. Kreasjonisme passer helt greit som skapelsessyn for dem som er “bokstavtro kristne”. Evolusjonsteori og evolusjonistene i ren form utelukker at en Gud står bak verden og skapelsen. Teistisk evolusjon kombinerer på sett og vis de to tidligere nevnte synene. Tilhengere av teistisk evolusjon tror at verden er skapt av Gud gjennom evolusjon slik som evolusjonsteorien forteller.

Når det gjelder skapelsen er jeg nok tilbøyelig til å kunne tro på en blanding av skapelse og evolusjonsteori, dvs. teistisk evolusjon (evolusjon styrt av Gud). Verden kan teoretisk sett ha blitt skapt på seks dager, men det rokker ikke ved min tro om det i stedet har gått flere tusen år på skapelsesjobben med en viss utvikling og evolusjon underveis.

Evolusjonsteoriens far (darwinisme) er som kjent Charles Robert Darwin. “Survival of the fittest” eller “naturlig seleksjon” / “de best tilpassedes overlevelse” er begreper som ofte forbindes med hans teorier. Darwinismen, eller utviklingslæren, mener at verden og alt rundt oss har utviklet seg til slik det nå er gjennom millioner eller milliarder av år. Menneskets opphav er fra apekatter, og man kan gå videre bakover og hevde at alt liv startet i havet. Evolusjonsteorien tar som utgangspunkt at alt liv har blitt til via tilfeldigheter, naturlig utvalg og en god porsjon med flaks.

Imidlertid velger jeg å tro og anta at det er Bibelens Gud som var kraften som igangsatte skapelsen samt “trakk i trådene” underveis. Om Gud brukte “big bang” eller andre metoder er mindre interessant. Fra mitt ståsted ser jeg ingen stor konflikt mellom kristen tro og vitenskap.

Vitenskap skal være objektiv kunnskap. Hypoteser og teorier blir testet ved hjelp av observasjoner og undersøkelser. Dette å muliggjøre etterprøvbarhet er sentralt innenfor forskningen og vitenskapen. I den forbindelse faller evolusjonsteorien igjennom. Det finnes diverse hull i teorien som gjør at man ikke akkurat kan kalle den for eksakt vitenskap. Til syvende og sist kan evolusjonsteorien enkelt og greit kalles en teori og til dels en trosretning.

Ofte har det blitt framstilt som om det er store konflikter mellom det kirka/kristentroen står for og vitenskapen på den andre siden. Dette motsetningsforholdet er neppe så stort i virkeligheten som man innimellom kan få inntrykk av. Det trenger ikke å være noen stor konflikt mellom vitenskap og kristentro.

“Vitenskap uten religion er lam, religion uten vitenskap er blind.” (Albert Einstein).

 

Ting er på bedringens vei! Ifølge artikkel hos Vårt Land (bak betalingsmur) tror nå de fleste religiøse eller troende på vitenskapen, og det er ikke lenger noen stor konflikt mellom tro/religion og vitenskap. Dette framgår av rapporten “Wellcome Global Monitor” som har blitt skrevet i forbindelse med gjennomføringen av en ny internasjonal holdningsundersøkelse. Hele 67 % av religiøse nordmenn svarer at de ikke har opplevd konflikt mellom sin egen tro og vitenskapen.

Konflikten mellom vitenskap og tro overdrives og overdramatiseres gjerne, og det dannes myter og helst det som minner mest om konspirasjoner / konspirasjonsteorier. Det er bra at man har myteknusere som f. eks. Bjørn Are Davidsen (se senere omtale).

Se ellers kommentarene til dette innlegget. En av personene sier at han i hovedsak tror på naturvitenskap,  logikk, observasjoner, forstå sammenhenger og vitenskapelige metoder. Han mener at det fort kan bli et motsetningsforhold mellom vitenskap og religiøs tro. Jeg forstår det slik at han anser at det er vanskelig/umulig å tilegne seg sikker viten, men observasjoner kan si noe om hva som IKKE er sant/riktig (jf. Karl Popper, falsifikasjon av hypoteser, falsifikasjonisme/hypotetisk-deduktive metode). Selv klarer jeg vel godt å leve med en “miks” mellom tro og vitenskap. Imidlertid er jeg enig i en setning vedkommende skriver: “Det virker av og til som om folk blir redd hodet skal eksplodere om de utsetter seg selv for refleksjon og kritisk tenkning.”

I en del sammenhenger havner vitenskapen over i spekulasjoner, filosofi og tro. Vitenskapen kan ikke gi svar på alt, og vitenskapen kan heller ikke “bevise” eller motbevise alt med objektive vitenskapelige metoder. Alt kan ikke observeres eller måles. I tillegg kan man klare å skape motsetninger mellom kristentro og filosofi.

Jordkloden

 

For en fantastisk virkelighet vi forholder oss til. Samspillet i naturen, økologien (økosystemet), naturlovene og alle universets mysterier. For meg blir det naturlig å tro at det står en skapende kraft bak alt dette.

De som tror 100 % på evolusjonsteorien og “the big bang” har etter mitt syn en veldig sterk tro. At alt som vi ser rundt oss i naturen skal ha blitt til av ingenting uten at en styrende kraft (les: Gud) står bak blir for meg helt komplett uforståelig. Sannsynligheten for at tilfeldige eksplosjoner og prosesser skal ha skapt vår komplisert sammensatte verden og natur finner i hvert fall jeg som liten og urealistisk. En velbrukt metafor er at det omtrent er like sannsynlig at verden har skapt seg selv, som at en bok kan bli til av seg selv etter en eksplosjon i et trykkeri. Jorden og universet fungerer på mange måter som et finstemt og detaljert/avansert urverk, hvor jeg anser at urmakeren er Bibelens Gud.

Jeg synes at nyateistene er på svært tynn is med sin kategoriske avvisning av en Gud. En del av ateistene bør rett og slett sette seg litt bedre inn i hva troende legger i begrepet Gud. Å tro på Gud er ikke det samme som å tro på fantasifigurer slik som julenissen. Gud er utenfor ordinære størrelser slik som tid, sted og rom.

Ofte blir evolusjonsteorien innenfor skolen presentert som en vitenskapelig ufravikelig sannhet. Skapelsen på den annen side hevdes å være ren overtro. Selv vil jeg si at evolusjonsteorien har alt for mange hull og svakheter til å kunne kalles for eksakt vitenskap. Troen på skapelsen og det kristne budskap er som navnet antyder TRO (tro = oppfatning, (religiøs) overbevisning, nesten sikker på/overbevist, stole på, ta for gitt at det er sant.)

Tro er tillit til noe større utenfor oss selv, noe guddommelig. Det er snakk om en personlig visshet, virkeliggjøring, garanti og/eller erkjennelse som ikke kan vitenskapelig bevises. Tro er ikke-vitenskapelig, ikke-synlig, ikke-beviselig, ikke-fornuftig og ikke-rasjonelt. Tro er personlig overtro og overbevisning i vårt indre.

Å tvinge andre til å ta et valg mellom 1) troen på skapelsen eller 2) vitenskapen og evolusjonsteorien er enkelt og greit tullball, og en oppkonstruert “Bibeltro” problemstilling.

En interessant ekstern blogg-artikkel relatert til temaet skapelsen:

Inndeling:

  • Ungjord-kreasjonister: Hevder at jorden er 6-10 000 år gammel, Adam og Eva var ifølge dem historiske personer.
  • Kristen-evolusjonister: Gud brukte makroevolusjon til å skape.
  • Gammeljord-kreasjonister: Jorden er betydelig eldre enn 6-10 000 år gammel.

Noen sitater hentet fra innlegget:

  • “Mitt mål er derimot at du kommer til erkjennelse om at spørsmålet om jordens alder strengt tatt er underordnet og at det finnes viktigere ting å kjempe for.”
  • “Skal kristen-Norge unngå mer splittelse trenger vi mindre skråsikkerhet og mer ydmykhet.”
  • “Ved å appellere til usikkerheten unngår man å ende opp i en stor debatt om evolusjonsteorien.”

Kilde: Omvendt.org: En vei videre gjennom skapelsesdebatten (Asbjørn Berland).

 

Enkelte tror at vi mennesker stammer fra apene. Muligens kan det være noe i disse teoriene, men det er og blir teorier så vidt meg bekjent. Det har vært snakket om “The missing link” (det manglende mellomledd) hvor det ikke har vært mulig å helt bevise utviklingen og overgangen fra ape til menneske ved hjelp av de fossiler som har blitt funnet.

For å finne “eksakt” datering eller alder på organisk materiale benyttes ofte karbondatering (C-14 metoden) eller “radiometrisk datering”.  Dette faller inn under vitenskapen, men metodene har ofte relativt store feilkilder. Ikke helt eksakt vitenskap med andre ord.

En “evigvarende krangel” som stadig pågår er diskusjonen rundt hvor gammel jorden er. Tilhengere av evolusjonsteorien vil gjerne hevde at jorden er flere milliarder år gammel. Kreasjonister og konservative kristne vil med Bibelen i hånda hevde at jorden er ca. 6000 år gammel. For meg spiller det liten rolle om hva som er det mest korrekte rundt alder.

En liten avsporing: Skapelse og evolusjon er en side av saken. Enkelte kristne er også til tider sykelig opptatt av Guds straffedom som skal utøses over verden, dommedag (Harmageddon) og endetid. Etter dommens dag skal det oppstå “en ny himmel og en ny jord”. Vi mennesker gjør også vært beste for å ødelegge jorden vår via forurensning (manglende fokus på miljøvern) og menneskeskapte klimaendringer.

Netflix: Filmen “A matter of faith”

Noe av grunnen til at jeg igjen begynte å tenke på skapelse kontra evolusjon et at jeg så en film via Netflix som heter “A matter of faith” (2014). Ei ung jente som begynte på universitet/høgskole “ble utsatt” for en professor som trodde fullt og helt på evolusjonsteorien. For professoren var evolusjonsteorien en uomtvistelig sannhet. Innsigelser mot teorien og kristen tro ble latterliggjort og kontant avvist. Filmen kan anbefales som en “dummies” guide til dem som måtte være interessert i krysningspunktet mellom evolusjonsteori og skapelse.

I skoler (inkludert på høgskole/universitet) blir gjerne virkeligheten kraftig forenklet. Det er slettes ikke uvanlig så vidt jeg har forstått at evolusjonsteorien presenteres som en uomtvistelig sannhet. Teorien presenteres også som vitenskap / forskning. Det er lite rom for kritiske spørsmål til teorien og til å presentere andre syn. Gud og gudstro har liten plass i slike settinger.

Selv vil jeg som sagt plukke det “beste” fra kombinasjonen av Bibelens skapelseshistorie og evolusjonsteorien. Altså teistisk evolusjon. Jeg tolker ikke skapelseshistorien i Bibelen helt bokstavelig, men samtidig tror jeg at det er Bibelens Gud som står bak skapelsen av jorda, himmelen, naturen etc. Jeg tror også at det har skjedd en del utvikling og evolusjon underveis i jordas og himmelens historie. Om det har vært et “big bang” eller om ting har skjedd på andre måter er jeg ikke så veldig opptatt av.

Skaperverket rundt oss er vakkert og komplekst oppbygd og laget, noe som tyder på at det står en intelligent skaper eller kraft bak det. Det er vanskelig å tro at jorda, himmelen og universet med alle sine bestanddeler og liv har blitt til helt av seg selv; tilfeldig. Jeg tror med stor overbevisning at det er Bibelens Gud som står bak alt dette.

Helvete (fortapelsen)

En bok som jeg antar kunne ha vært interessante å lese er boka til Bjørn Are Davidsen & Atle Ottesen Søvik med tittelen “Evolusjon eller kristen tro? – Ja takk, begge deler! Om fornuft, vitenskap og tro”. Boka er gitt ut på Efrem forlag, Forlaget Lengt.

Bjørn Are Davidsen & Co. tar også opp i en bok temaet lærebøker / læreverk i skolene, hvor det er mange feil om kirke og kristendom. Spesielt er det visstnok mye rart i bøker læremidler beregnet bruk i grunnskolene. I en del av bøkene er det et altfor stort fokus på de negative sidene ved troen og kristningen, og lite plass til de positive bidragene. Temaene forenkles så mye at det blir helt stereotyp og fordummende gjengivelse.

Det gode og det onde, de to utganger: En annen ting som kan diskuteres i det vide og det brede er det ondes opphav og helvete. Hvor kommer Satan eller Djevelen fra? Er han en fallen engel? Har han dukket opp fra det store intet, uten å ha blitt skapt av Gud? Er det pine, ild (ildregn), svovel og et brennende varmt helvete som venter på de ikke-troende etter dommens dag? Selv er jeg noe usikker på hvor bokstavelig dette skal tolkes, selv om jeg tror på to ulike utfall på dommens dag.

En liten avsporing: Jeg liker å se på Star Trek (science fiction). I de ulike Star Trek-seriene og filmene utforskes verdensrommet/universet, og de som er om bord i stjerneskipene (USS Enterprise NC-1701-D, Voyager osv.) treffer på mange menneske-liknede (krigerske) skapninger. Finnes det intelligent liv på andre planeter i verdensrommet, mon tro? Ikke vet jeg helt sikkert. Uansett om det skulle vise seg å være andre intelligente skapninger der ute rokker ikke dette med min tro og syn på virkeligheten.

Fra den satiriske nettsiden Smyrna menighet i Oslo:

Opptakskravene til de som studere på universitetene er at studentene er intelligente nok til å forstå at Gud finnes, hans sønn Jesus døde for våre synder og at jorden er 6000 år gammel. De som ikke er intelligente nok til å forstå dette må avvises og heller settes til mer manuelt arbeide som f. eks. nydyrking av jord, pleiere på sykehjem, boligbygging eller bygging av kirker. Disse er idioter og undermålere som kun kan brukes til manuelt, hardt arbeide. Så får vi i intelligensligaen løse problemer og lede Norge ved hjelp av Bibelen, den ubestridelige sannhet.

 

Det virker nesten som enkelte kristne kommer i en dyp troskrise hvis noen hevder at ikke alt i Bibelen nødvendigvis skal leses helt bokstavelig. For dem skjedde skapelsen på seks ordinære dager. Basta. Slike personer hevder ofte at de er Bibeltro og det kan virke som om de kun aksepterer sitt eget syn som det gyldige for folk som skal kunne få lov til å kalle seg kristne.

Helt eksakt hva som er rett og galt angående skapelsen og hvordan den skjedde får man neppe svar på i dette livet. Til syvende og sist blir det en del spekulering, argumentering, filosofering, synsing og tro. Imidlertid er jeg for min del åpen for at ikke alt som står i Bibelen nødvendigvis skal leses helt bokstavelig. Jeg sier også ja takk til en kombinasjon av vitenskap og tro.

Lenker:

(Opprinnelig publisert her i bloggen 29. september 2011 @ 15:27, senere re-publisert og utvidet.)




Protest mot enkelte former for kristendom

(Utvidet versjon av min tidligere nettside http://protest.brr.no/, tittel “Konservativ kristendom? NEI takk!”)

Protest kristendom. Konservativ kristendom? NEI takk!

Kritisk kristen, det er meg, det!

Jeg anser meg selv som personlig eller troende kristen, men jeg synes likevel det skjer mye rart i kristendommens navn som jeg ikke kan identifisere meg med eller stå inne for. Her i denne artikkelen anlegger jeg et kritisk skråblikk mot enkelte kristne uttrykksformer som jeg reagerer negativt på. Jeg er og blir en kritisk kristen.

Jeg har ikke problemer med Bibelen eller den treenige Gud (Faderen, Sønnen og Den hellige ånd) i seg selv. Derimot er jeg enig i det klassiske utsagnet: “Jeg liker Jesus, men jeg liker ikke alltid bakkemannskapet hans!” Jeg går på ingen måte til kamp mot Bibelens grunnsannheter eller mot Gud, men jeg tar et oppgjør med enkelte menneskers fortolkning og forvrengning av budskapet.

Bibelen er en spennende bok som krever tolkning, og jeg har ofte liten tro på og sans for personer som mener å ha funnet den eneste mulige fortolkning eller sannhet til et vers. Masse rart kan hevdes ved å anlegge en litt kreativ og tvilsomme lesing av boka. At enkelte hevder å være helt Bibeltro eller forholde seg til boka helt objektivt er i mine øyne en stor løgn.

Protest kristendom

Det skjer masse i kristendommens navn som jeg ikke tror på. Det skjer mye i troens og “Guds” navn som jeg ikke kan identifisere meg med eller stå inne for. Det enkelte trekker fram som “grunnsannheter” eller viktige verdier innenfor troen er jeg ikke alltid enig i.

– Protest mot enkelte former for kristendom! Jesus og tro kontra kristendom/religion og tradisjoner.

Innimellom føler jeg meg som den oransje femkantede figuren i tegningen nedenfor. Jeg passer ikke alltid inn i menighetens trange firkant da jeg liker og ønsker å tenke selv. Jeg lar meg ikke ukritisk diktere av en prest, pastor, forstander eller menighetsmedlemmer som mener at jeg ukritisk skal gjøre og tro det ene eller det andre. Jeg forbeholder meg retten til selv å tenke, veie, vurdere og prøve den forkynnelsen som kommer fra talerstolen.

Menigheten og meg

Jeg er ikke teologisk utdannet, men pga. blant annet akademisk utdannelse er nok min kritiske sans relativt skjerpet. All forkynnelse og kristen virksomhet blir ikke oppfattet av meg som god fisk! Spørsmålet “hvorfor” kan det ofte være naturlig å stille.

Denne artikkelens oppdeling:


Introduksjon

Framstillingen nedenfor er sterkt preget av undertegnede sine subjektive meninger, holdninger og opplevelser. Jeg skriver i hovedsak ut fra mine erfaringer med oppvekst på det pietistiske sørvest-landet plassert midt i Bibelbeltet (les: Egersund) med mange sekter og konservative forsamlinger. Jeg innrømmer med en gang at jeg til tider “smører tykt på” (dvs. overdriver)! Jeg er vel enkelt og greit møkka lei av mørkemannskristendommen som blant annet fantes i Egersund.

Jeg er ikke all verdens godt kjent med og bevandret i menighetslivet i mitt nåværende nærområde, så jeg skal dermed la være å komme med for bastante påstander om tingenes tilstand på kristenfeltet. I kommunene Selje (der jeg bor) og Vågsøy (Måløy, der jeg jobber) finnes det noen kirker, konservative bedehus, Frelsesarmeen og noen karismatiske menigheter. Brunstad Christian Church (“Smiths venner”) står visstnok også ganske sterkt i området. Så langt har jeg ikke latt meg friste til å engasjere meg noen av disse stedene.

Tilbakemeldinger jeg har fått viser at enkelte overhodet ikke kjenner seg igjen i min framstilling, mens andre har gitt meg ros for å ha satt ord på slik de selv har opplevd (deler av) kristen-Norge. Dette at det finnes en del mennesker som kjenner seg igjen i mine framstillinger forteller at det er liv laget for denne kritisk kristne protestsiden!

Jeg er selvsagt klar over at det er farlig å generalisere da det forekommer store geografiske forskjeller. Jeg er videre klar over at ulike personer oppfatter ting på ulik måte. Jeg forventer ikke at alle skal være enige i det jeg skriver! Jeg skildrer mine opplevelser og erfaringer, og disse kan ingen ta fra meg.

Denne artikkelen har pre år 2000-opphav, selv om den siden den tid har blitt kraftig utvidet og forbedret. Enkelte har vel trodd at jeg skulle bli mindre kritisk med årene, noe som ikke har skjedd. Jeg ønsker ikke å være dømmende eller kverulerende med mine uttalelser. Det som får meg til å være en såpass kritisk kristen er i hovedsak dette at jeg ikke kan akseptere at enkelte prøver å ta monopol på den eneste rette trosutøvelse og fortolkning av Bibelen. Hyklere og dobbeltmoral i kristen regi er jeg også skeptisk til.

Jeg vet at jeg selvsagt kaster stein i glasshus eller skyter meg selv i foten med deler av kritikken. Jeg er også deltaker (aktiv eller passiv) i en god del av de uheldige sidene med kristen virksomhet og tro som tas opp. Selv om deler av kritikken rammer meg selv hardt ønsker jeg likevel å framsette den.

Jeg mener ikke å være dømmende mot den kristne aktiviteten som utøves i Norge. Jeg ønsker kun å sette tankene i sving og å skape et grunnlag for debatt rundt dagens måter å gjøre ting på! Av og til kan det være på sin plass å foreta endringer i gamle rutiner og skikker!

Det skjer ufattelig masse rart innenfor kristendommens rekker. Penge- og mirakelpredikanter “herjer” på, det dannes tvilsomme allianser (Oslo Symposium osv.), det utøves motstand mot homofile og mot abort, enkelte går i kristendommens navn til krig mot barnevernet, usunn utenlandsk teologi og forkynnelse importeres til vårt land, TV Visjon Norge lever ennå, det finner sted sexovergrep i stor skala mot barn og unge hos katolikkene, ekstrem-karismatikken lever i beste velgående, de konservative kristne (“mørkemennene”) står på med sitt, mye rart skjer innenfor Den norske kirke osv. osv.

Takk og pris at vi lever i den tiden vi gjør. I tidligere tider hadde vel en del av mine meninger medført at jeg hadde blitt anklaget for blasfemi eller kjetteri (vranglære, avviker). Blasfemi kan defineres som: “Gudsbespottelse, også annen nedsettende eller foraktelig tale om det som (av noen) anses hellig”. Blasfemi var ulovlig i Norge frem til den nye Straffeloven av 2005 trådte i kraft 29. mai 2015.

Store deler av den konservative kristendommen; Fysj og fy!

Selv vil jeg i kristen regi slippe “å måtte gå med maske” innenfor den kristne forsamlingen eller lokalmenigheten. Det må være rom for at jeg får være meg selv, og at jeg kan framstå som et ærlig og oppriktig menneske med mine styrker, svakheter/skrøpeligheter og feil uten å måtte forfine/skjule ting. Jeg vil ikke la andre detaljstyre mitt liv og si hvordan jeg skal leve for å være en “god kristen”. Det må være rom for å være noe spørrende og små-kritiske. Menneskebud og leveregler er jeg ikke interessert i. Likeså er jeg totalt uinteressert i åndelige ekstremiteter.

En bok jeg anbefaler alle å lese er boka til Hans Eskil Vigdel med tittelen “Ingen introverte i himmelen”. Det finnes introverte og ekstroverte mennesketyper eller personligheter (personlighetstyper), og tradisjonelt har menighetslivet vært best tilpasset ekstroverte mennesker. Det har vært heller dårlig med “plass” for introverte personer.

Forfatteren er visstnok innom Jesus Revolution Army og Frelst-debatten i boka, og gjengir litt av sine erfaringer fra sin tid i bevegelsen. Han tar også fatt i temaet “den skjulte menigheten”, dvs. de som velger bort fellesskapet blant annet pga. manglende rom for ulike personligheter.

Kun meg personlig kan stilles til ansvar for ytringene i denne artikkelen. Alle ytringer og meninger er mine personlige og jeg uttrykker meg ikke på vegne av arbeidsgiver eller de foreninger jeg er/har vært medlem av. Mange av mine meninger deles ikke av familien (nær og fjern) eller av venner og bekjente. Jeg uttaler meg heller ikke på vegne av noen spesifikke kristne organisasjoner. Det er også viktig å få understreke et jeg IKKE er noe talerør for min kone som er kateket i Den norske kirke.

 

Min troshistoriske eller konfesjonsmessige bakgrunn

Min bakgrunn angående kristen tilhørighet:

  • Jeg vokste opp i et ikke-kristent hjem med foreldre som ikke var aktive i kristent arbeid (ikke-kristne).
  • Generasjonen før, dvs. besteforeldre-generasjonen på begge sider (både mors og fars foreldre), var kristne.
  • Hjemmefra er / var jeg ikke vant med bordvers og å “tenke kristent”.
  • Ble likevel som liten sendt på søndagsskole, barnelag, guttelag og skolelag.
  • Jeg har vært Jesus-troende fra ganske tidlige år uten noen revolusjonerende før- og etter frelsesopplevelse (omvendelse).
  • I ungdomsåra gikk jeg en del på Egersund bedehus og deltok i ungdomsarbeid i regi av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og Indremisjonsforbundet (ImF), som da het Det Vestlandske Indremisjonsforbund (DVI).
  • Havnet etter hvert over i Egersund Misjonshus og Det Norske Misjonsselskap (NMS) som holdt til der. Aktiv både i ungdomsarbeid og senere unge-voksne arbeid her.
  • Jeg har hatt diverse mindre styreverv både i Bedehuset og Misjonshuset.
  • I studietiden gikk jeg som menig møtedeltaker (ikke medlem) på en del møter i regi av stedets pinsemenighet: Filadelfia Hønefoss. Frivillig medhjelper som lydtekniker (nærradio og PA) i menigheten.
  • Også aktiv i det kristne studentlaget på høgskolen.
  • Min kone jobber som kateket i Den norske kirke, noe som medfører at jeg har fått med meg en del gudstjenester og arrangementer i kirkelig regi.
  • Pr. dags dato er jeg ikke-aktiv i kristelig arbeid. Trenger jeg virkelig noen menighet?
  • Har et noe anstrengt forhold til organisert menighetsliv basert på tidligere erfaringer.
  • Aktiv menighetsdeltakelse frister meg ikke på nåværende tidspunkt, blant annet pga. tidligere negative opplevelser av kristne miljøer jeg har tilhørt:
    • Lav eller liten takhøyde, trange rammer hvor det ikke er rom til å være seg selv fullt ut.
    • Klikkete miljøer.
    • Dobbeltmoral og falske miljøer.
    • Dømmende miljøer med klassifisering av kristne som A- eller B-kristne.
    • Enkelte familier og personer var mer verdt og høyere verdsatt enn andre, ut fra sin familiære bakgrunn.
    • Noen “gjenger” (interne uformelle smågrupper, vennegrupper) var mer gjeve enn andre, og det var ikke fritt fram å velge gjeng.
    • Det var ikke rett fram, normalt eller akseptert med utstrakt kommunikasjon og kontakt på tvers av gruppene eller gjengene (“sub-kulturene”).
    • Det fantes diverse “småkonger” som ble opphøyet og andre “menige” medlemmer som ble tråkket ned. Hvis de riktige personene snakket hørte alle på hva de hadde å si, mens andre som prøvde å ta ordet blir oversett og utestengt (bevisst og ubevisst utfrysing og tiet i hel).
    • Mye baktaling og sladder.
    • Tendenser til uskrevne regler, menneskebud og kutymer som måtte etterleves.
    • Lite støttende og inkluderende miljøer overfor enkelte “outsidere” eller annerledestenkende/kritikere.
    • Lite Jesus-fokus, mye miljøkristendom og sosiale koseklubber-tendenser.
    • Noe mørkemannsforkynnelse (ekstrem-konservativ forkynnelse) har jeg blitt utsatt for.
  • Det understrekes at mye av mine erfaringer kommer fra det “ekstremt” pietistiske Sør-Vestlandet hvor mørkemannskristendommen rår, midt i det “Bibeltro” Bibelbeltet. I hovedsak er det Misjonshuset i Egersund / Egersund Misjonsforening jeg har “tilhørt”, og et “opprør” mot dette miljøet tok jeg i gamle-bloggen som  jeg ennå har liggende ute på nettet en PDF-versjon av.
  • I en annen artikkel her i bloggen har jeg skrevet følgende om Misjonshuset i Egersund: “Jeg er noe kritisk til hvordan utviklingen har vært i de senere år i Misjonshuset i Egersund. Fin koseklubb for dem som passer inn, men en del mennesker blir dessverre ikke inkludert i “det gode selskap”. Muligens mer en sekt (“Misjonshussekten”) enn en forsamling / menighet?”
  • Viktig: Jeg har ikke hatt noe med Misjonshuset i Egersund / Egersund Misjonsforening (EMF) å gjøre siden år 2008, og vi har også flyttet bort fra Egersund våren 2014. Det som presenteres her om dette miljøet er ikke ny og oppdatert kunnskap / informasjon.
  • Rett skal være rett: Jeg har også hatt ganske mange positive opplevelser i kristen regi, bestående av blant annet god forkynnelse, vennskap, sosiale happeninger osv.

 

Min tro kan dere lese mer om her (link).


Tilbake til toppen.


Angående Den norske kirke (les: den tidligere statskirken som går over til å bli “Folkekirken”)

  • I hele 480 år, helt siden reformasjonen i 1537 og fram til inngangen av 2017 har Norge hatt en statskirke. Fra 1.1.2017 ble prosessen med løsriving av kirka fra staten sluttført. Løsrivelsen har sine fordeler og ulemper. Kirka sin historie som maktapparat for staten (statens forlengende arm) er over.
  • Det har blitt et tydeligere skille mellom stat og kirke. Personlig tror jeg lite på at dette skillet vil bety så mye fra eller til i den daglige driften. Diskusjoner og krangler har det uansett vært store doser av allerede før skillet.
  • “Skilsmissen” vil nok fortsatt medføre masse diskusjoner, konflikter, splid og dårlige kompromisser/beslutninger. Jeg tror ikke kirkesystemet (“folkekirken” / “folkekirka”) er forberedt og modne nok til jobben som selvstendig kirke. Beslutninger rundt ledelse, finansiering og økonomi (offentlig finansiering og/eller medlemsfinansiering) blir også en utfordring. Alle disse trivielle og praktiske problemstillingene vil neppe bidra til at flere blir frelst eller får møte Bibelens Gud.

Forslag til ny tros- og livssynslov og Opplysningsvesenets fond (OVF)

Før sommerferien 2019 ble (endelig?) forslag til ny tros- og livssynslov (trossamfunnsloven) presentert. Samtidig kom det også en stortingsmelding som tok for seg eierskapet og framtiden til Opplysningsvesenets fond (OVF). Kirka konkluderer i begge disse sakene om at de presenterte skissene representerer et godt grunnlag for å være folkekirke framover.

Kirken vil fortsatt ha en særstilling, ikke minst pga. den er grunnlovsfestet. Penger vil fortsatt komme “dryssene” fra kommuner og stat, og finansieringen – finansieringsspørsmålene – er langt på vei i boks, besvart og sikret.

Når det gjelder Opplysningsvesenets fond (OVF) legges det opp til å dele fondet mellom kirken og staten, men på en slik måte at hele verdien skal komme Den norske kirke til gode. Statens del skal brukes til å rehabilitere og sikre kirkebygg av kulturhistorisk betydning. Enkelte onde tunger sier at dette i hovedsak er en seier for kommunene og staten, da et stort fond i bakhånd kan bli en “sovepute” fra det offentlige til å ikke øremerke og å bruke penger på kirka.

 

  • Pga. samfunnsutviklingen og et mer multikulturelt samfunn går kirkeoppslutningen nedover. Både antall døpte, gudstjenestebesøk, konfirmanter og gravferder viser nedadgående tendenser. Denne utviklingen vil nok fortsette i tiden framover.
  • Ny kirkeordning kan se ut for å innebære mer byråkratisering og sentralisering av makt, og lite fokus på lokaldemokratiet og en levende tro.
  • I kirken og da spesielt under gudstjenester er det lite rom for spontanitet og glede over Bibelens budskap. Enkelte deler av Bibelen gjelder visstnok heller ikke for Folkekirken (f. eks. “liker” ikke kirka de Bibelversene som omhandler tungetale, helbredelse osv.)
  • For liten fokus på å vinne nye mennesker for Jesus.
  • Kirka har på mange måter gjort seg selv irrelevant for “folk flest”. Kirka klarer ikke alltid å kommunisere med sine medlemmer på en tilfredsstillende måte.
  • Innenfor faget markedsføring fokuseres det på viktigheten av at leverandører tilbyr produkter tilpasset kundenes behov. Kirka er IKKE flink med “markedstilpassede produkter”. Servicenivået til kirka overfor sine “kunder” er til tider utrolig dårlig og lite nytenkende.
  • Innenfor handel og service sies det at “Kunden har alltid rett”. Dette kunne kirka ha lært litt av! Kirka kan bli flinkere med å ha “kunden” i sentrum og tilby “kundene” sine de produkter de ønsker å bli tilbudt.

Tanker etter å ha lest artikkelen “NRK Sogn og Fjordane: Besøkstala stuper: – Det er ikkje så viktig at mange går i kyrkjene” (desember 2018):

  • Kirkebesøkene eller besøkstallene i kirkene stuper i hele landet.
  • Ifølge artikkelen: «Sidan 2011 har over 800.000 færre nordmenn brukt kyrkjene utanom jul og høgtider…»
  • Holdningen til presten som er intervjuet skremmer meg. Han er ikke opptatt av besøkstall og av å gi folket slike gudstjenester som de ønsker.
  • Underforstått: Kirka skal fortsette i samme tralten som fram til nå, og det er folket som må tilpasse seg til kirka og ikke motsatt. (Holdninger av typen “kom som du er, men bli som oss” HATER jeg!)
  • En kirke som ikke er “kundetilpasset” og som virker fremmed på mange er ingen god folkekirke etter mitt syn.
  • Folket i vårt land vet hva kirkene har å tilby, og de velger å svikte kirka da de ikke får det tilbudet og produktet som de ønsker.
  • Kirken bør så langt mulig er ha plass til “bredden”, og ikke bare “dybden”. Med bredden tenker jeg på at kirka skal ha plass til flest mulig mennesker, mennesketyper og meninger, ideelt sett “alle”. Med “nei” til dybden tenker jeg på at kirka ikke bare skal være et sted for sære / spesielt utvalgte.

 

  • Kirka har gitt seg selv enerett på enkelte sakramenter. I min Bibel finner jeg ikke dekning for at kun en ordinerte prest kan forrette nattverd. Det skulle vært naturlig i ethvert kristent forsamlingshus å avholde nattverd selv om ingen prest er til stede.
  • Til tider for mye forkynnelse rundt synd og gammeltestamentlige tekster! Mer forkynnelse rundt Guds store nåde, kjærlighet og den hellige ånd er etter mitt syn ønskelig!
  • Dette at kirka har et opplegg der de følger kirkeårets tekster har også sine fordeler og ulemper. Man unngår at presten kun forkynner rundt sin “kjepphest”. En ulempe er at man som kirkegjenger innimellom merker at temaet som forkynnes er noe som ikke interesserer presten i noen særlig stor grad. Prekenen blir lite inspirerende å høre på.
  • For mye fokus på ordinære gudstjenester av typen høymesser/hovedgudstjenester. Jeg skulle ønsket meg mer alternative opplegg/andre arrangementsformer.
  • Kirkas bygningsmasse er en annen historie. Mange kirkebygg er både dyre å vedlikeholde og ikke minst upraktiske i bruk (dårlig tilpasset dagens bruk). En del bygg skulle nok ha vært tatt ut av bruk og blitt museer mens kirka fikk seg nye og mer velegnede bygg. I enkelte bygder og bydeler bør nok kirka også legge ned sin virksomhet da folk er mer mobile enn i tidligere tider. Hvert eneste nes eller dal trenger ikke sin kirke!
  • Presteutdannelsen og hva som vektlegges i denne er jeg noe skeptisk til. Pedagogikk, administrasjon, økonomi og ledelse burde ha vært en (større) del av utdanningen. Jeg forstår ikke hvorfor språkfagene fortsatt har så stor plass i utdannelsen. Trenger hver eneste av landets prester å være i stand til å lese Bibelen på grunnspråkene hebraisk og gresk?
  • Det kan virke som om prestestudiet er lagt opp slik at det favoriserer teoretiserte bokormer som ikke nødvendigvis klarer å kommunisere på noen god måte med sine menighetsmedlemmer.
  • Sagt rett ut om presteutdannelsen: Ting tider på at det er alt for mye akademisk “pissprek” og forskningsfokus i utdannelsen. Hva med misjonering og kommunikasjon med vanlige mennesker som ikke vektlegges noe særlig høyt?
  • Helt siden reformasjonen ble innført i Norge i 1537 og fram til vår tid har kirken vært en betydelig maktfaktor (statsmakt) i samfunnet. Kirken har vært en sentral og tydelig statsinstitusjon med sine embets- eller statstjenestemenn. I sin tid hadde prestene monopol på all forkynnelse (jf. konventikkelplakaten på blant annet Hans Nielsen Hauge sin tid som satte klare restriksjoner på lekfolks forkynnelsesvirksomhet). Rester av denne preste- og kirkemakten kan vi ennå se tegn på.
  • Jordnære prester som er “på kanal” med vanlige folk kunne ha vært ønskelig. Prestene bør også legge av seg sin tro på at de er overmennesker (arroganse) og mer verdt enn andre mennesker. Enkelte lever ennå i den gamle tid hvor presten var en sentral maktperson i samfunnet (borgerskapet, statstjenestemann).
  • Presterollen: Jeg har vært borti en del prester som jeg vil kalle dårlige eller middelmådige i Gudstjenestesammenhenger. Mine minimumskrav for å kunne kalle en prest tålig god: Presten må kunne kommunisere med folk flest, ha et treffende budskap å komme med, behandle andre som likeverdige, behandle alle med grunnleggende respekt, empati og i det hele tatt ha beina godt plantet på jorda. Forsøk på å tviholder på gammel storhet, arroganse og makt fører ingenting godt med seg.
  • Prestene er lønnsmessig overbetalte i forhold til pastorer og ledere i landets frimenigheter. (Deler av kirka lever ennå i fordums tid og storhet.)
  • En del direkte udugelige prester (og andre ansatte) i kirka og dårlige eller fraværende systemer for å sile dem. ut. Det virker som om enkelte prester er mer opptatt av makt, maktkamp, bruk av hersketeknikker (eller herskeskikker), å være psykopater og prestisje enn forkynnelse av Bibelens ord.

Finnes det brukbare prester? Presterollen!

Av og til undres jeg: Finnes det normale prester eller til og med dyktige prester i vårt land i det hele tatt? Jeg har i hvert fall vært i kontakt med mange dårlige og rare prester. En normal prest etter mitt syn: En prest som ikke praktiserer standard prestearroganse, og hvor vedkommende er i stand til å kommunisere med normale folk uten bruk av nedlatende hersketeknikker og maktspråk. Rett og slett en arbeider i Guds rikes sak som kan kommunisere og som påtar seg en tjeners ydmyke skikkelse, jf. Bibelen. Videre bør vedkommende klare å engasjere med sin tale, ikke være for monoton og kjedelig i snakket, være en god samtalepartner (sorgsamtaler, sjelesorg osv.), kunne jobbe selvstendig og være en tålig grei organisator/administrator.

Min hypotese eller ikke-begrunnede påstand, i form av en aldri så liten brannfakkel:

Presterollen trenger å bli modernisert og utfordret. Det må bli slutt på at geistligheten ser på seg selv som mer verdifulle og viktigere enn andre mennesker. Prester bør normalt sett heller ikke gå inn i ledende og administrative stillinger, da de fleste av dem slettes ikke har de egenskaper som skal til i slike stillinger. Alt for mange prester har for høye tanker om seg selv og hvor fantastiske de er. Denne yrkesgruppa hadde muligens trengt å bli litt jekket ned av janteloven.

En god del prester er svært uselvstendige i sitt arbeid. De er avhengig av å ha kirketjener, andre kirkelige ansatte og frivillige som sine “slaver” for å komme i havn med jobben de skal gjøre. Imidlertid tar de gjerne på seg hele æren selv når ting går bra uten at statistene får sin del av den velfortjente rosen.

En brannfakkel: Trenger vi prestene i det hele tatt i vårt moderne samfunn? Prester anser jeg NESTEN som en unødvendig og overflødig yrkesgruppe. I tidligere tider var prestene de lærde og oss andre de leke i samfunnet. Nå er utdannelses- og kunnskapsnivået blant folk flest såpass høyt at prestene ikke lengre har sin tidligere kunnskapsmessige maktposisjon. En del prester har egentlig et skuffende lavt kunnskapsnivå, og de klarer ikke å tilfredsstille kresne og opplyste mennesker med sin forkynnelse.

Flere momenter:

  • Det kan virke som om presteutdannelsen trekker til seg feil mennesketyper. Teoretiske bokormer blir “favorisert” slik studiet er bygget opp. (Prestekall meg her og der!)
  • En god del av de med ordinær presteutdannelse (candidata/candidatus theologiae) er alt annet en flinke på kommunikasjon med folk flest. Men makten (maktsyke?) holder de “gamle” prestene på, og også troen på sin egen fortreffelighet er stor og arrogansen overfor andre likeså stor.
  • Flere yrkesgrupper med ulike bakgrunn som praktiserende prester hadde vært en god kjempegod ide. Jeg forstår ikke frykten enkelte har for at dette skal gå ut over teologien og teologisk nivå. Høyt teologisk nivå får man uansett ikke praktisert i ordinær kirkevirksomhet.
  • Det er direkte latterlig å snakke om prestemangel når tilgjengelige ressurser ikke utnyttes. Pedagoger, lærere, organisasjons- og administrasjonsutdannede, diakoner, kateketer m. m. med et visst minimum med teologi (en årsenhet holder!) kunne ha blitt utmerkede prester – etter å ha fullført noen kortere kurs.
  • Det virker som om det er lettere å være prest enn f. eks. å jobbe som diakon, kateket, kantor/organist eller menighetspedagog. Prestene har et bra støtteapparat rundt seg, og tilnærmet alle har respekt for presten og sier ikke imot eller klager på vedkommende. Andre yrkesgrupper blir utsatt for mer kritikk og må ofte drive et større sololøp enn prestene kan det virke som.

Det har vært litt debatt rundt veien til prestetjenesten på Verdidebatt våren 2018.


Prestene tar for mye plass

Et annet irritasjonsmoment er “hvor mye plass” prestene tar, og det store prestefokuset eller personfokuset på prest. I menighetsblader, avisannonser og på nettet er det i forbindelse med annonsering av Gudstjenester som skal avholdes som oftest stort fokus på hvem som skal være prest. Det står ofte listet opp f. eks. “Prest: Ola Normann”.

Andre som deltar i Gudstjenesten er sjeldent nevnt. Hva med alle de andre som blir “glemt”, eller i hvert fall får liten oppmerksomhet og ære?

I en del tilfeller har presten kun en «birolle» i Gudstjenesten som liturg, mens det er andre personer og yrkesgrupper som har hovedansvaret og trekker i de “tyngste” trådene. Det være seg barne- og ungdomsarbeider, menighetspedagog, kateket, diakon, kantor, organist/annen kirkemusiker, klokker, kirketjener, kirkevert og andre “lekfolk”. Likevel er det som oftest presten som – ganske så ufortjent – får æren for hele greia.

Jeg liker dårlig inndelingen i kategorier slik som geistlig, lærd og lek/lekfolk. Å sette merkelapper på folk på denne måten er helt unødvendig bruk av maktspråk, arroganse og inndeling i tullete båser. I dagens samfunn har presten utdannelsesmessig lite å fare med i forhold til andre yrkesgrupper og profesjoner. Mange blant oss har vel så mye utdannelse og er vel så lærd som en prest.

 

  • Det kan virke som om det har gått inflasjon i utnevnelsene av spesialprester, f.eks. barne- og ungdomsprester, dialogprester, diakonprester osv.
  • Rangering av personer der noen er mer verdt enn andre, ikke ulikt et kastesystem. Presten (“de geistlige”) er av ukjente årsaker langt hevet over andre i kirka, både andre ansatte (kateketer, diakoner, kantorer osv.) og “grasrota” (menigheten og lekfolket). Prestestanden har gitt seg selv en del privileger og særrettigheter som vanskelig kan begrunnes i Bibelen. Lite minner om Bibelens ord om å ta på seg en tjeners skikkelse. Frivillige og andre ansatte settes til å gjøre “drittjobbene” mens prestestanden tar æren.
  • Profesjonsstrid mellom ulike yrkesgrupper i kirka tjener ikke saken. Prestene tviholder på sine særrettigheter og fordums makt. F. eks. har ikke vigslede kateketer, diakoner eller kirkemusikere (kantorer) sånt uten videre lov til å forrette nattverd eller dåp (sakramenter). Sett fra mitt ståsted hadde det tjent kirka å slippe til flere yrkesgrupper fullt og helt.
  • For mange prester velger ut sine snevre satsningsområder/grupper, gjerne seremonier og de eldre. Andre ting bryr deg seg lite om. F. eks. blir ofte barne- og ungdomsarbeidet (trosopplæringen) lidende under dette. Og jeg som trodde at prestene og kirka skulle være for alle generasjoner og livssituasjoner.
  • Maktstrukturene innenfor kirka gir liten/ingen plass til læren om det virkelige alminnelige/allmenne prestedømmet, hvor alle kristne kan anses som prester.

Kirkeillustrasjon

 

  • Hva med byråkratiet og alle de ansatte? Har ikke kirkesystemet blitt litt vel stort i forhold til oppslutningen? Kirka har etter mitt syn også en litt vel rigide organisasjonsstruktur med mye byråkrati og lite “action” (handling). Det er mange instanser, utvalg, komiteer, store staber, mange ansatte, konsulenter og saksbehandlere (utredere) som ikke direkte bidrar til kirkas hovedoppgave med å formidle Guds ord (såkalte byråkrater og papirflyttere). “Farsotten” kommunikasjonsrådgivere har også nådd kirka.
  • Angående byråkrati: Trenges så mange gallionsfigurer om vi har pr. dags dato, dvs. biskoper? Hva med alle de ansatte på bispekontorene med konsulenter for både det ene og det andre? Masse tid benyttes til å dokumentere og melde inn både det ene og det andre til bispekontorene i stedet for å få jobbet med praktisk trosformidling.
  • Lite kvalifiserte og lav profesjonalitet blant enkelte av landets menighetsråd/sokneråd (og fellesråd).
  • Det diskuteres framtidig organisering av kirka. I framtiden kan et mulig scenario bli en felles arbeidslinje. Hvis så skjer krysser jeg fingre og tær for at det ikke blir de geistlige (prest, prost, biskop, bispemøtet, kirkemøtet) som får hele styringen! De er i hovedsak IKKE kompetente for slike lederoppgaver, og de vil fort se alt fra et rent presteperspektiv. Pr. dags dato er det masse konflikter og problemer som unngås eller “reddes” av fellesrådene og kirkevergene.
  • Til tider utvises det manglende evne til å løse alvorlige konflikter, og varslere og varslingene blir heller ikke alltid tatt på alvor. Spesielt innenfor Sjømannskirken har det visstnok vært en del “krig”. Min påstand rundt dette: Å bruke prester og/eller teologer til å lede er nok mer eller mindre synonymt med katastrofe og dårlig ledelse. Få av dem har nødvendig kompetanse til å kunne gjøre en bra jobb innenfor ledelse (teologiutdannelsen kvalifiserer dem IKKE, og noen korte kurs i etterkant er neppe nok!).
  • Manglende kirkedemokrati. Kirka hevder selv å ha en form for demokrati, men i forbindelse med bispeutnevnelser har vi fått sett hvordan dette virker i praksis. Hva geistligheten og kirkerådet på riksplan mener har mye større betydning enn hva den lokale grasroten ønsker og mener. Valgordningen i forbindelse med kirkevalgene til menighetsrådene og bispedømmerådene er også høyst spesiell med flere parallelle valg, vanskelig forståelig ordning og rar vekting.

Mer om kirkevalget

Kirkevalg – som holdes samtidig / parallelt med kommunestyre- og fylkestingsvalg – er en historie for seg selv. Det er snakk om et håpløst system som har blitt gjort mye mer komplisert og byråkratisk enn nødvendig. Prosessen er lite demokratisk, og dette med flere parallelle valg samtidig er “sært”. Nå når det er flere lister blir hele valget polariserende og splittende som bare det i tillegg.

I Kirkevalget 2019 blir det:

  • Valg av representanter til landets mange menighetsråd.
  • Valg av representanter til bispedømmerådene (og til Kirkemøtet).

Valg av medlemmer til bispedømmerådene og Kirkemøtet er for “sikkerhetsskyld” oppdelt i tre valgordninger:

  • Valg av leke medlemmer
  • Valg av prester
  • Valg av leke kirkelige tilsatte

Sært system som bare det!

I de fleste bispedømmer blir det i 2019 tre valgalternativer eller valglister:

Spar meg for sistnevnte! På mange måter blir dette en videreføring av “Levende folkekirke” – nå nedlagt – som stilte lister i 2015. Bønnelista er konservative og “Bibeltro” som fy!

Vet ikke om jeg “gidder” eller “orker” å stemme i dette valget. Det betyr så lite fra eller til, og uansett går vel kirkas utvikling i feil retning (mer og mer sentralisering, mer og mer rigid styringsform).

Oppdatering: Jeg valgte til slutt likevel å stemme i kirkevalget, og da både på lokalt menighetsråd og på regionalt bispedømmeråd. Kirkevalget fikk elendig oppslutning, og valget var preget av mangelfull informasjon, udemokratisk valg, dårlig kommunikasjon, halvhjertet valgkamp og håpløse valgordning. HELDIGVIS ble Åpen folkekirke vinneren på regionalt / nasjonalt nivå, selv om også Bønnelista og nominasjonskomiteenes lister fikk en viss oppslutning. Se ellers valg 2019-artikkelen min for mer om valget, inkludert kirkevalget.

 

  • Frivillige og frivillighet er fine ord. I praksis er det ikke alltid så lett å finne alle de frivillige som det snakkes om i festtaler. Frivillige krever også oppfølging!
  • Mye pengesløseri i kirka! Hvorfor skal hver minste kirke ha sitt eget kirkeorgel? Hadde ikke et elektrisk piano / elektrisk orgel av god kvalitet vært tilstrekkelig? Og trenger man fullt av arbeidskirker og småkirker rundt forbi? Kirkekunst og arkitekttegnede bygg koster også masse penger.
  • Kirka vil nok alltid være plaget med dårlig økonomi. Det er grunn til å frykte at prestene blir beskyttet mot nedskjæringer til “the bitter end”. I stedet er det typisk at eventuelle kutt rammer yrkesgrupper slik som trosopplærere. Det virker som viktigere for kirka å verne om seremonier og tradisjonelle gudstjenester enn å vinne nye i form av trosopplæring.
  • Mye krangling i kirka rundt bagateller (homofile/homofili, sex, hvilken bispekandidat som er best skikket for en stilling etc.) leder oppmerksomheten bort fra det sentrale! Kirkens oppgaver er å forkynne Bibelens budskap og ikke å krangle! Ikke merkelig folk får kirka i vrangstrupen når kirka hele tiden holder på med interne trivielle krangler!
  • Mange “skriftlærde” og “fariseere” i kirka som påtar seg oppgaven med å dømme andre. Andre blir beskyldt for å drive med vranglære. De hudfletter sine medmennesker for deres synder, mens de er blinde for sin egen synd. Og hvem har sagt at f. eks. synden homofili er så mye større enn utroskap? Og hvorfor er bruk av alkohol så mye verre enn baktalelse av sine medmennesker?  Forkynnelse rundt pengebegjær og mammon er det lite plass til, selv om dette hadde vært på sin plass i rike Norge.
  • Vi har en kirke bestående av slitte kirkebygg, statsfinansierte penger og mange ansatte, men med få faste og trofaste kirkegjengere (seremonier ikke medregnet). Kirkene fungerer (delvis) ikke lenger som tiltenkte samlingspunkter og kraftstasjoner for troende. Ekte tro og bekjennelse er det lite av
  • Enkelte konservative “fariseere” snakker om folkekirkens forfall og frafallskirken. Det tenkes da på kirkas åpning for de homofile, manglende støtte overfor Israel og generelt det enkelte kaller for liberal teologi.
  • Kirken har for lite fokus på det enkle og radikale evangeliet den fikk i oppdrag å formidle. Det blir mange avsporinger hvor tradisjoner og riter har blitt vel så viktig som Bibelens og Jesus ord. Det blir til tider for lite Jesus- og evangeliefokus.
  • Sang og musikk i kirka er et kapittel for seg selv. Ofte er kirkemusikk synonymt med kirkeorgel (pipeorgel), trauste salmer og klassisk musikk. En del organister og kantorer er også kunstnertyper som i liten grad klarer å kommunisere musikalsk sett med folk flest. Jeg skulle så gjerne ha sett litt mer moderne sang- og musikkformer (pop/rock) og andre instrumenter i bruk i kirka.
  • Musikken og sangene i kirka er fremmed for mange. Gamle og trege salmer med vanskelig og gammeldags språk fenger ikke alle lengre! Kan ikke også moderne musikkformer benyttes til å formidle det kristne budskapet? Artister som Bjørn Eidsvåg har enkelte vanskelig for å godkjenne til bruk i kirka, mens salmediktere som levde et utsvevende liv for flere hundre år tilbake i tid aksepteres.
  • For min egen del synes jeg sang og musikk blir for mye vektlagt (får for mye plass). Muligens tar kirka etter karismatikerne og prøver å synge seg inn i en eller annen form for ekstase?
  • Den nylig gjennomførte Gudstjenestereformen har ikke akkurat bidratt til en revolusjonerende fornying av Gudstjenestene. Reformen er mer av den kosmetiske art (flytting av noen ledd, litt omformuleringer m. m.). Ekte fleksibilitet og modernisering kan man se langt etter.
  • Trosopplæringsreformen for barn og unge (0-18 år) er en fin satsing i utgangspunktet. Imidlertid har det litt vel mye snakk, byråkrati og litt lite “action”. Trosopplæring er noe en kateket, menighetspedagog eller trosopplærer jobber med mens prestestanden og andre ikke interesserer seg eller engasjerer seg i arbeidet utenom i festtaler.
  • Det er ofte en lang prosess å få til større endringer. Alt må begrunnes grundig, utredes i det vide og brede, diskuteres, stemmes over og harde kamper må utkjempes. Status quo (uendret status) derimot stilles det imidlertid lite spørsmålstegn ved. Er dagens status alltid så perfekt og så samsvar med Guds vilje som enkelte vil ha det til?
  • Den norske kirke (DnK) har en gammeldags liturgi som virker fremmed for en del av dagens mennesker. Mye oppmerksomhet ledes hen mot den gammeldagse liturgien og de faste leddene som gjentas i hver Gudstjeneste, noe som igjen medfører at man ikke få med seg budskapet som Gudstjenesten forsøker å formidle. Kanskje kunne liturgien (møteformen, ikke budskapet) ha blitt fornyet og tilpasset dagens samfunn?
  • Form≠Innhold: Enkelte setter likhetstegn mellom form (høykirkelig “stiv” liturgi) og innhold (selve evangeliet, budskapet). Dette blir rett og slett noe søkt. Formene kan gjøre det vanskelig eller umulig å få kommunisert evangeliet ut til folket. Det må være mulig å tilpasse og modernisere uttrykksformene uten å gå på kompromiss med (hoved)budskapet.

Form ikke lik innhold

  • I kirka er det etter mitt syn for liten plass til evangeliet og Jesus, og ofte gjøres form viktigere enn innholdet. Gudstjenesteformen på en standard gudstjeneste treffer ikke mange av dagens mennesker.
  • For mye fokus på å presse alle mulige ting inn på de vanlige kjedelige søndagsgudstjenestene. Hva med å tilby andre former for arrangementer enn vanlige stive gudstjenester? Hva med f. eks. å tilby arrangementer på andre dager enn søndag, f. eks. arrangere i større grad dåp på lørdager?
  • Kirka virker som om den er mest opptatt av å være en seremonikirke (dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse). Seremonier blir prioritert på bekostning av å være en kirke for det moderne menneske som søker det åndelige i dagliglivet (åndelig kraftverk).
  • Selv er jeg lite glad i liturgiske klær som brukes av prest med venner. Slike klær bidrar til å skape synlig avstand mellom vanlige folk (allmuen) og kirkas ansatte (“de geistlige” med flere). Jeg tenker på klær slik som albe/alba, stola, messehagel, prestesnipp osv. Rent personlig er jeg ikke noen tilhenger av uniformsbruk i det hele tatt.
  • Prester og andre kirketilsatte er alt for lite aktive i nettdebatter og i media når det pågår diskusjoner rundt religiøse spørsmål. De kunne med fordel ha tatt litt mer oppgjør med galskap som finner sted i Guds navn. I stedet bruker de tid på:
  • Til tider er kirka, og da spesielt enkelte av biskopene, for politiske. De blander seg både inn i miljøpolitikk, asylpolitikk, støtter opp rundt kirkeasyl og støtter arbeiderbevegelsen gjennom å holde 1. mai taler. Jeg synes ærlig talt at det er nok å få orden på innenfor kirka (interne kirkeforhold) før de begynner å bruke energi på rikspolitikk. Biskopene kler dårlig rollen som politiske aktivister.
  • Kirkas forsøk på å være motkultur og politisk aktør kan fort medføre at kirka får mange av medlemmene imot seg. Eksempler på politikk kirka har ment noe om: Raus asylpolitikk, restriktiv bioteknologilovgivning, nei til tidlig ultralyd, reservasjonsrett for leger, ambisiøs klima/miljøpolitikk og nei til søndagsåpne butikker. Av og til er det best å ikke blande religion og politikk. Børs og katedral i en salig blanding blir det bare “krig” av. Politisk høyreside har i den senere tid hevdet at vi har en venstrevridd kirke som ikke er for alle.
  • Enkelte kaller liberal teologi for åndelig gift. Jeg vil heller ta del i  denne “åndelige giften” enn å bli utsatt for den frastøtende teologien som mørkemennene innenfor konservativ teologi presenterer. Nå har jeg valgt å framsette en god del kritiske momenter mot kirka. Likevel er det nok kirka jeg i størst grad identifiserer meg med innenfor kristenheten. Det er her jeg er medlem. Det er kun i kirka det er stor nok takhøyde for slike som meg. Det er lov og plass for uenigheter og ulikheter, kritikk og konstruktive diskusjoner. Kirka er også relativt demokratisk oppbygd.
  • En utfordring for kirka er mange passive medlemmer. For enkelte er kirkemedlemskap og kirke i hovedsak tradisjon og kulturbærer (kulturkristne eller nominelle kristne), altså ikke aktiv deltakelse og tro. Leste et sted at ca. 48 % av medlemmene ikke definerer seg som kristne. Pr. 31.12.2016 hadde kirken 3 750 705 medlemmer eller tilhørige, noe som utgjør 71,5 % av befolkningen.
  • Enkelte hever at hvis vi vil ha og beholde en kirke må vi bruke den. Imidlertid passer kirka slettes ikke for alle med sin høytidelige og stive liturgi, teologi m. m.
  • Opplysningsvesenets fond (OVF) er kirkas “pengebinge” og eiendomsselskap. Mangt og mye kunne nok ha vært sagt om administrering, prioriteringer og valg som foretas her.

Mer kirkekritikk, hvor det nok blir noen gjentakelser av det som tidligere har blitt nevnt:

  • Kirka har vært en maktinstitusjon og til tider drevet med mer eller mindre maktmisbruk og hersketeknikker. Kirka har vært en del av det mektige statlige maktapparatet, de har vært del av den dømmende øvrigheten. Kirka har “trødd” på mange.
  • Enkelte maktsyke prester (psykopater etc., som har misbrukt kristen snillisme) har misbrukt sine stillinger gjennom å herse med andre.
  • Kirkesystemet har slettes ikke alltid vært på de svakestes side.
  • Prester som har “snakket over hodet” på sine menigheter og menighetsmedlemmer (høyttravende teologi), spesielt i tidligere tider før det menige medlem hadde dagens relativt høye utdannelsesnivå.
  • Falsk prektighet og dobbeltmoral har blitt praktisert.
  • Aktiv rangering av synder (store og små), og subjektive vurderinger av viktigheten til ulike Bibel-vers.
  • Kirka har nektet enkelte å bli konfirmerte, noe som var den reneste katastrofen for noen generasjoner siden. Uten å være konfirmert var man ikke “skikkelig voksen” med muligheter for å få seg jobb.
  • Nektet giftemål/kirkelig vielse for enkelte, spesielt i forbindelse med gjengifting.
  • Motstanden mot kvinnelige prester har funnet sted fram til dags dato.
  • Homofili som den store kardinalsynden.
  • Kirken – til tider et mørkt og dystert sted med mange mørkemenn.
  • Synd, dommedag og helvete forkynnes, med mål om å skremme folk til omvendelse.
  • Fele, trekkspill, trommer og dans var lenge bannlyst. Lite plass for det morsomme, lek, moro og humor. Alt kirkelig skulle være så alvorlig.
  • Å gå på kino var lenge ekstra syndig.
  • Unødvendig mye sensur av sang og musikk, gjerne relatert til kirkekonserter.
  • Lenge nulltoleranse mot alkohol. Å være kristen var synonymt med å være avholdsmann/kvinne, selv om dette neppe er spesielt Bibelsk.
  • Enkelte prester var under 2. verdenskrig nazister eller NS-sympatisører.
  • Kirka kan innimellom bli noe for politiske, jf. kirkeasyl, miljøkamp, politiske sympatier i enkelte saker, kirkelige støtteerklæringer rettet mot enkeltpersoner som er i en juridisk prosess (f. eks. anklaget for spionasje osv.).
  • Den dag i dag mange prester som er dårlige til å kommunisere med vanlige folk på en god og grei måte.

 

Endelig har det også blitt rom for de homofile. På kirkemøtet 30. januar 2017 ble vigselsliturgi for likekjønnede par som ønsker å gifte seg i Den norske kirke vedtatt. I debatter etter “homovedtaket” hevdes det blant annet følgende fra den konservative fronten:

  • Vranglærene vedtak har blitt fattet, og sannheten har blitt forlatt.
  • Den norske kirke er ikke lenger et alternativ for troens folk.
  • Kirka har forlatt Jesus og har en lære som bryter med evangeliet.
  • Kirka har en splittende vranglære.
  • Det er på tide å melde seg ut av og forlate kirka.
  • Den norske kirke, apostatkirken (frafallskirken).

Det oppfordres i enkelte miljøer, organisasjoner og frimenigheter til å ikke samarbeide med liberale prester og menigheter. Dette kaller jeg enkelt og greit for dobbeltmoral. Fei for egen dør først! I slike miljøer utenfor kirka har de som oftest nok av uheldige ting som de kan og bør rydde opp i innenfor egne rekker. Det er slettes ikke uvanlig at miljøene preges av: Pengegriskhet, dømming av medkristne, baktalelse, utestenging, maktmisbruk, ser ned på andre som ikke lever likt dem selv, påstår selv at de er svært Bibeltro, har gjerne en hel rekke med menneskelagde bud og regler og de har mer eller mindre tatt “monopol” den den eneste riktige troen.

“Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.” (Joh. 8, 7)

 

Selv har jeg fått ekstra lyst (for en gangs skyld) til å forsvare kirken. Jeg er fortsatt en troende og ser ingen problemer med å tilhøre kirka. Jeg klarer heller ikke å se at vedtaket er i konflikt med Bibelens budskap. En sneversynt og såkalt Bibeltro forkynnelse som ekskluderer homofile og andre marginale grupper kan jeg ikke støtte opp om. Se ellers egen artikkel (lenke) som er den reneste støtteerklæringen av folkekirken.

Ja til folkekirken! (Jeg ❤ folkekirken!)

 

Kristne kategoriseres ofte som enten konservative eller liberale. Jeg håper at det vil bli god plass for de liberale i kirka, gjerne på bekostning av de konservative hvis de ikke kan leve side ved side med de liberale. Det finnes nok av andre kirkesamfunn og organisasjoner for de konservative. Stort sett er alle andre kristne sammenhenger konservative, så det er bra hvis kirka kan bli en trygg og god havn for ikke-konservative.

I tillegg til inndelingen av liberale og konservative kan det innenfor kirka se ut for å være en “kamp” mellom det høykirkelige og det lavkirkelige. De høykirkelige er gjerne opptatt av forhold slik som: Enhetlighet, gjenkjennelse, fast (traust) liturgi og ledd, tradisjoner, høykultur og høytidelighet. Den “andre siden” – de lavkirkelige – er opptatt av ting slik som: Å stå i vekkelsestradisjonen, spontanitet, mindre høytidelighet og å ha en fri “bedehusstil” / frimenighetsstil.


Tilbake til toppen.


Karismatiske frimenigheter

Hva? Hører jeg noen mene at deltakelse eller medlemskap i en frimenighet innenfor (ekstrem) karismatisk leir er det rette for meg? Det overrasker vel ingen når jeg også har kritikk å framsette mot slike organisasjoner? Stikkordsmessig har jeg følgende innvendinger mot disse typene organisasjoner:

  • Ofte alt for sterk personfokusering rundt en forstander / lederskikkelse, som gjerne har en autoritær lederstil.
  • Udemokratisk oppbygde organisasjoner med et eldsteråd som sammen med forstander har all makt.
  • Mangel på demokrati, åpenhet, menneskerettigheter og likestilling. Demokrati er riktignok ikke et Bibelsk prinsipp, men likevel er det naturlig og hensiktsmessig å bruke denne styringsformen også i menighetssammenhenger.
  • Det forventes gjerne at medlemmene skal la seg lede (blindt) av pastor og eldsterådet. En slik hyrde- og saueflokkmentalitet kan ha sine uheldige sider med maktmisbruk osv.
  • Trosbevegelsen (og andre ekstremt karismatiske forsamlinger) har hatt en del ledelsesmessige skandaler. Det hevdes gjerne at lederen har sin autoritet fra Gud, og et strikt hierarki og en autoritær ledelsesstil utøves. (Ofte blir det nok i praksis en dårlig «miks» av det som kommer fra Gud og lederens personlige meninger/tanker, gjerne spedt ut med litt hersketeknikk og maktmisbruk). En slik måte å lede på kan fort medføre behov for oppgjør, splittelser samt at dype konflikter oppstår.
  • Liten plass for kritisk tenkning og personer som måtte mene eller tenke noe annet enn menighetens ledelse.
  • Alt (inkludert konflikter) “åndeliggjøres”.
  • Mye (for mye!) fokus på personlige opplevelser, den hellige ånd, tungetale, profetier, helbredelser m. m.
  • Mange “oppkomlinger” av noen forkynnere som slenger ut tullete profetier over en lav sko.
  • Ukritisk henting av inspirasjon og import av “rare” karismatiske bevegelser og strømninger/motefenomener fra USA.
  • For lite misjonsengasjement?
  • Mye “pengemas” (masete kollekt-taler) og “krav” om at man gir tienden til menigheten. Frelse og velsignelse mot betaling blir forkynt i enkelte sammenhenger.

Gave ikke synonymt med ekstra velsignelse, velstand og helbredelse! VIP-plass i himmelen sikres ikke mot betaling.

(Figur laget til kritisk artikkel mot TV Visjon Norge. Gjelder i like stor grad relatert til andre sammenhenger. Kanalen kan erstattes med menigheten eller forsamlingen.)

  • “Opp-pisking” av stemningen på (etter)møtene
  • “Dyrking” av Israel.
  • Enkelte av disse miljøene står for en kristen fundamentalisme som har mye til felles med islamsk fundamentalisme.
  • “Tvilsomme teologi” på enkelte punkter. “Riktig” tro eller store nok kollektgaver løser ikke i praksis alle jordiske problemer.
  • Ekstrem karismatikk, herlighetsteologi og/eller trosbevegelse appellerer ikke til meg og min tro.
  • Pinsevennene og andre karismatikere vil jeg nesten beskylde for å ha “ødelagt den hellige ånd”. Åndens virke har blitt snevret inn, og det har blitt mye fokus på det overnaturlige inkludert tungetale og åndsdåp. Personlig tror jeg at ALLE KRISTNE har del i den hellige ånd, til og med trauste kirke- og bedehusfolk.
  • Til tider for mye fokus på og lengsel etter vekkelse. Krampaktig kjemping for å oppleve vekkelse (og fin statistikk for menigheten) gjør at mange avsporinger og rare prioriteringer foretas på bekostning av det sentrale Jesus-budskapet. Diverse strømninger/moter og tvilsomme bevegelser slukes rått i jakten på vekkelse.
  • Ser ned på andre kristne. Andre kristne (les: barnedøpte) er B- eller C-kristne eller ikke “skikkelig kristne” i det hele tatt.
  • Karismatisk møtestil som i hvert fall ikke appellerer til meg.
  • Noe av det største våset jeg hører er når frimenigheter påstår at de ikke har en fast liturgi (en fast måte å gjennomføre gudstjenestene/møtene på). Stort sett foregår hvert møte også innenfor frimenigheter etter en mer eller mindre fastsatt mal med faste ledd/programposter, f. eks. noen bolker med sang, innledning, tale, noen mer eller mindre faste personer framfører tungetale og (langvarige) ettermøter. Det er i praksis ikke alltid den store spontaniteten og impulsiviteten i møtene og møtestilen som de selv tror det er.
  • Politisk sett ofte veldig “høyrevridde”.
  • Jeg er ikke noe særlig glad i orgelspilling i kirka. Imidlertid synes jeg heller ikke noe om mye av den platte, innadvendte, repeterende, innholdsløse og meditative lovsangen i karismatiske miljøer.
  • En del meningsløse, monotone og repeterende lovsanger med platte tekster og musikk som gir meg lite eller ingenting. Muligens skal lovsangen være et middel for å oppnå en eller annen form for ekstase som jeg ikke forstår meg på.
  • Mye “amen” og “herlig å være frelst” utsagn på møter. Frelst fra hva? Her i Norge kan man absolutt ha det bra uten å være kristen!
  • Enkelte personer blir “overåndelige” med liten eller ingen kontakt med bakken og verden rundt seg (innesluttede miljøer, ghettoer, parallellsamfunn, ekkokammer).
  • Noen tar det litt vel bokstavelig ordene om “i verden, men ikke av verden” (Johannes 17). Innimellom blir dette snudd helt på hodet. Kirken blir av verden (sekularisert, tannløs og isolert), men ikke i verden (ikke tilgjengelig for folk flest med sitt budskap og annerledes verdier).
  • Rasisme og fremmedfrykt er visstnok helt ok i enkelte kristne miljøer. Forstå det den som kan, kristne som bør være gode medmennesker og vise nestekjærlighet ifølge Bibelen!
  • Oss barnedøpte blir gjerne regnet som “mindreverdige kristne”. Troens dåp eller voksendåp regnes visstnok som mer Bibelsk enn barnedåp.
  • I enkelte miljøer er det mye fokus på det “perfekte” (materialistiske). Dyre merkeklær, massiv sminkebruk og fokus på tekniske duppeditter (“gadgets”) er et “must” for å passe inn i miljøet. Man må ha en del kapital og være ganske så perfekt ytre sett for å passe inn.
  • Slike menigheter er neppe plassen for personer med psykiske problemer eller andre alvorlige personlige problemer. Alt skal jo være så perfekt, og psykologer og tilsvarende behandlere (terapi og terapeuter) er ofte ikke særlig aksepterte i slike miljøer. Det er lite rom for fokus på personlige problemer og verdslig legedom. Forkynnelsen om at alt blir ordet bare man tror, ber “riktig” og ber “nok” vil ikke løse alle psykiske eller alvorlige personlige problemer, heller tvert imot!
  • Jeg får ofte inntrykk av at enklere sjeler som ikke er alt for intelligente og/eller lavt-utdannede er de som passer best inn i slike miljøer. For meg blir forkynnelsen for grunn og ukritiske som ikke appellerer til selvtenkende akademikere.
  • Ikke alle forstandere og forkynnere er noe særlig belærte og beleste rent skolemessig. De kan vel mer kalles for “halvlærte røvere” akademisk sett.  Dessuten har det til tider vært vanlig i slike miljøer å se ned på skolelærde teologer. (Men: Selvsagt kan det finnes gode forkynnere som ikke har mye formell utdannelse.)
  • Det kan bli for mye forkynnelse rundt endetid og dom.
  • Barnevernsmotstandere (og motstandere/skeptikere mot en del andre verdslige offentlige myndigheter), konspirasjonsteorier, lite lydhøre for saklig informasjon og motforestillinger, misbruk av Bibelsitater og ensidig skremselspropaganda for sitt syn. Ta f. eks. en titt på http://www.sokelys.com/ for å få et innblikk i en forskrudd tankeverden.
  • Oase er strengt tatt ikke en karismatisk frimenighet, det er en luthersk økumenisk bevegelse/stiftelse som i stor grad appellerer til den karismatiske fløy innenfor Den norske kirke. Mye av den samme kritikk som kan stilles til ekstrem karismatisk virksomhet kan rettes mot Oase. Etter mitt syn har de alt for mye vektlegging på åndelige opplevelser samt “import” av småtvilsomme forkynnere (fra USA m. m.) og forkynnelse til deres sommerstevner.
  • Innenfor karismatiske miljøer spesielt har det vært en del saker i den senere tid om “brente barn” (kristne som har gått på en smell pga. den karismatiske livsførselen).
  • Enkelte menigheter har i de senere år utvist det jeg vil kalle stormannsgalskap rundt bygging av forsamlingslokaler. Flotte, romslige og dyre lokaler som “bygges i tro” alt for store, men som skal ha rom for vekkelse og vekst i medlemsmassen. Det kan være en stor utfordring å få økonomien til å gå rundt i slike prosjekter, og da spesielt hvis profetiene rundt vekkelser og kollekt ikke slår til.
  • Stort spillerom for hyklere, hykleri og dobbeltmoral: Enkelte ting (“avvik” fra normalen) slås det hardt ned på, andre ting ignoreres. Det blir ofte kraftige reaksjoner (dømming) mot dem som ikke følger flokkens vei/det allment aksepterte. Flokkens eventuelle kollektive feil overses. (Majoriteten mot minoritet.)
  • En del karismatiske forkynnerne fra utlandet inviteres innimellom til Norge. Spesielt kommer det en del slike “kjendiser”/profilerte forkynnere fra USA, og en god del av disse vet virkelig å berike seg selv (“næringsvett”). De tar gjerne hysterisk skyhøye honorarer (samt reise, kost og losji) og representerer dermed en meget usunn honorarpraksis. Lite nøysomhet og forsakelser i misjonens og evangeliets tjeneste med andre ord. Å bruke innsamlede midler på slike selvoppnevnte griske “stjerner” i misjonens navn finner jeg svært betenkelig.

Se også min artikkel med tittelen “Ekstrem karismatikk, skeptisk” som delvis omhandler samme tema.

Pinsebevegelsen er ikke død

Men den tradisjonelle pinsebevegelsen var ikke død, selv om det en stund så ut for at den ville dø ut. De nye pinsevennene og pinsemenighetene lever i beste velgående. Nye generasjoner og nye menigheter har dukket opp innenfor pinsebevegelsen.

Alle av dem er ikke nødvendigvis ekstrem-karismatiske. Det som mer preger dem er det jeg anser som en noe utvannet/”innpakket” teologi og et stort fokus på å nå det moderne menneske. Det kan virke som om de er svært opptatt av menighetsvekst, dvs. det kvantitative (antallet nye) er vel så viktig som kvaliteten.

Møtene kan være noe show-pregede og med en nesten-verdslig stil. Alt skal være så urbant og moderne. Høy musikk er ofte også et kjennetegn. Atmosfæren og ånden er av en slik form at man kan begynne å tvile på om Jesus hadde vært bekvem med møteformen. Ofte styres slike menigheter av et autoritært (og egenrådig?) pastorektepar på toppen.

En representant for de nye pinsevennene er Salt-menighetene/kirkene. Om kritikken framsatt ovenfor passer på disse menighetene har jeg ikke nok innsikt i til å kunne bedømme. For meg er Salt-nettverket ganske så ukjent uten at jeg har tilgang på førstehånds informasjon. Se også skriveriene mine om Hillsong (tidligere Intro).

 

Jeg er kristen i den forstand at jeg tror på treenigheten (Bibelens Gud, Jesus og Den hellige ånd), og jeg vil ikke kirkesystemet eller frimenighetene til livs. Jeg ønsker at det kristne budskapet fortsatt skal bli forkynt utover vårt land. Budskapet i Bibelen står fast, men kanskje er det rom for å tenke i litt nye baner for å få kirka, frimenighetene, bedehusene og annen kristen virksomhet til å gå mer i takt med dagens samfunn? Kanskje er det også rom for dem som tenker litt annerledes enn det som er “standard kristen tenkning”?


Tilbake til toppen.


Hanne Nabintu Herland og kirken

Ifølge hennes egne utsagn er hun en religionshistoriker, religionsforsker og en reflektert kritiker. Selv må jeg si at hennes akademiske bakgrunn ikke akkurat er særlig imponerende (“halvstudert røver” med “bare” en mastergrad), og jeg oppfatter henne ofte som en noe løs kanon med en politisk-konservativ agenda. Det er mye synsing og personlige subjektive meninger ute og går når hun uttaler seg, som hun prøver å generalisere til å bli objektive sannheter. Hennes utsagn er ikke akkurat akademisk-vitenskapelige.

I enkelte sammenhenger tituleres hun med religionsforsker. Dette må virkelig kunne kalles en noe tvilsom selvtitulering. Det er ikke akkurat seriøs forskning hun driver på med.

Uansett har hun innimellom noen interessant utspill. I forbindelse med hennes åpne ordveksling/brevveksling med biskop Tor B. Jørgensen våren 2015 har hun hatt enkelte interessante betraktninger. Noen sitater som jeg er helt eller delvis enig i er samlet nedenfor:

  • ”….å sitte i kirkerommet er rett og slett gørr kjedelig.”
  • ”Den politiserte «snille» kirke i Norge har synkende tilslutning.”
  • ”Det er behov for ny vekt på kirkens åndelighet som kan hjelpe oss til å løfte blikket utover det rent politiske.”
  • ”Kirken som åndelig rettleder, ikke politisk klubb”
  • ”Er Norge blitt et anti-kristent samfunn som mobber de troende til taushet?”
  • ”Vi (les: Hanne med sine konservative meningsfeller) har altså fått en følelse av at biskopene gjerne snakker om det man vet faller i god jord blant elitene, – gode ting for all del, klima, naturen etc., men tier om de grunnleggende kristne sannheter som irriterer dagens anti-kristne system, tema som nettopp har kraft til å gjenoppvekke interessen for kirkebenken. Nettopp Kirkens åndelighet kan hjelpe mennesker til å løfte blikket utover det rent politiske.”

Kilde: http://www.verdidebatt.no/hanne_nabintu/ og http://www.hannenabintuherland.com/

Innimellom virker det som om dama går til krig mot alt og alle (Herland mot “røkla”). Det kan virke som om hun liker å male fanden på veggen og at hun er kritisk til det meste i samfunnet og samfunnsutviklingen. I den forbindelse var det en interessant kommentar i avisen Vårt Land:

Selv har jeg mistet litt av respekten for henne da hun kun virker interessert i å høre sin egen stemme og sin versjon av sakene hun tar opp til debatt. Hennes overdrivelser og krisemaksimering kan bli i meste laget.

Hanne Nabintu Herland er igjen i fokus høsten 2017, etter å ha “ertet” på seg det norske vikingmiljøet. Miljøet føler seg misbrukt og lurt av dama.

Noen kritiske punkter rundt det Herland står for:

  • Ser fanden eller spøkelser på høylys dag. Overdrivelser og krisemaksimering benyttes flittig.
  • Hun presenterer alternative sannheter og en alternativ virkelighet, som mange ikke vil kjenne seg igjen i.
  • Hun virker skråsikker på å selv ha funnet de eneste korrekte svarene på sakene hun engasjerer seg i. (Noe høy på seg selv og sine teorier/meninger.)
  • Det virker som om hun er sterkt påvirket av (kristne) konspirasjonsteorier. Hun virker til å tro på at en “elite”/”maktelite” prøver å manipulere og føre oss bak lyset.
  • Dama er også til tider sterkt preget av konspirasjonsteorier mot den norske venstresiden (Arbeiderpartiet m. m.) innenfor politikk.
  • Norge er et bra land å bo i. Likevel “gnåler” dama om at vi trenger et oppgjør med janteloven og det knugende konsensustyranniet i vårt land. Ifølge henne er dette visstnok et av hovedproblemene vårt land har pr. dags dato.
  • Det er visstnok vanskelig å bryte med politisk korrekthet og med rådende oppfatninger. Hun vil ha mindre jantelov, mer frihet og uten den knugende frykten for det ondsinnede bygdedyret og sladderen. Hun påstår at Janteloven og konsensustyranniet (bygdedyrets konsensustyranni) er noen av hovedproblemene i Norge i dag.
  • Selv om det er en viss grad av sannhet i noen av det hun sier vil jeg heller ha dagens status enn de høyrevridde alternativer og verdisett (norske verdier) hun framsetter.
  • Ting var visstnok så mye bedre før, f. eks. i vikingtiden: Hun har lansert en TV-serie (Youtube-kanal) med tittelen: “Fryktløse Nordmenn”, og denne serien blir også sendt via TV Visjon Norge. Serien “hyller vikingtid og norsk ekspansjon, åndelig tro og vår storhetstid”. Serien har en vel nasjonalistisk vinkling og dyrking av norsk historie.
  • Vikingene blir romantisert, mens de negative sidene med vikingtiden ikke tillegges nevneverdig vekt. Nasjonalromantikk på steroider (jf. Hylekoret) kan dyrkingen av kulturen fra vikingtiden muligens kalles. (Vikingene var blant annet: Pirater, brutale krigere, de plyndret hemningsløst, drepte, blodtørstige voldsmenn, fryktløse barbarer, ekstrem oppvisning av maskulinitet m. m.)
  • Det norske vikingmiljøet føler seg imidlertid misbrukt og lurt av Hanne med hennes vinklinger rundt herskerfolk-propaganda, høyrevridd fryktretorikk, fremmedfiendtlig, rasistisk og politisk propaganda.
  • Hun proklamerer også en tillitskrise mot norske media. Hun hevder at meningsmangfold har blitt en folkefiende som forsøkes strupet, og beskylder enkelte for å bruke politisk korrekt maktretorikk. Ytringsfriheten er visstnok truet av sensur.
  • Mediene blir beskyldt for å drive med mediasensur og desinformasjon, og de prøver å strype ned meningsmangfoldet.
  • Mediene beskyldes for å være partiske, ikke-objektive og med en skjult agenda (min ordbruk, hun bruker litt andre formuleringer selv). Det kan ikke akkurat sies at Herland er mer balansert selv.
  • Hun presenterer mer eller mindre en kristenfundamentalistisk tankegang og sterkt høyrevridd tankesett/retorikk.
  • Hun nevner forhold slik som “dagens knugende politiske-korrekthet” og “samtidens intolerante eliter” som preger tiden vi befinner oss i.
  • Eksempel på artikkel-overskrift fra hennes blogg: “Medieelitens kronisk ondsinnede forvrenging av budskapet til opposisjonelle illustrerer årelang innsnevring av ytringsretten”.
  • Det hun formidler skal være “kjemisk fritt for politisk korrekthet og den politiske sensur som nå i stor grad preger media.
  • Hun skriver selv blant annet følgende om sin Facebook-side “The Herland Report NORSK”: “Herland, som er kjent fra media som en fryktløs kritiker av politisk-korrekthet, hevder at våre demokratier er tatt over av en ekstrem-liberal elite som ikke lenger lytter til folket. Vi ønsker å vise flere sider av en sak, og unngå den nåværende ensrettetheten vi lider under i våre sterkt sensurerte mainstream medier.” Hun skriver også: “Tenk selvstendig, bryt med Janteloven og likhetstyranniet.”
  • Jeg stusser av og til litt på hvem (hva slags personer) hun velger ut som “sannhetsvitner” for sine saker og syn.
  • Det hun driver med er alt annet enn vitenskapelig og akademisk. Masse synsing, dårlig argumentasjon og subjektive meninger presenteres som sannhet for hennes disipler.
  • Bare dette at hun er sympatisør med TV Visjon Norge gjør meg skeptisk.
  • Skal være forsiktig med å gå til personangrep, men jeg må innrømme at jeg av og til tenker og lurer på: Har hun blitt splitter pine gal og sprø?
  • Hun skryter selv av høye besøks- og seertall (flere millioner) på “The Herland Report”.
  • VG har hatt en kommentar desember 2017 der de delvis går til “motangrep” mot Herland og hennes disipler.
  • Jeg er i høy grad enig i et innlegg på DagensDebatt.no hvor det hevdes at hennes mange utspill ikke bidrar positivt til den offentlige samtalen/debatten. Hennes småparanoide virkelighetsbilde hvor det er fiender over alt som må tråkkes ned og stemples bidrar ikke til en positiv samfunnsutvikling.
  • Til tider føler hun seg visstnok sensurert av norske etablerte medier, som ikke lar hennes “grums” alltid slippe gjennom den journalistiske kvalitetssjekken.
  • Hun bruker sin plattform (nettside, sosiale medier og YouTube) til å framstå som et nytt, alternativt media til de etablerte mediene.

Jeg TRODDE at jeg var “ferdig” med Hanne Nabintu Herland, men den dama fornekter seg ikke. Hun har deltatt som en av talerne på Oslo Symposium 2019, som blant annet har blitt omtalt i kvasiavisen Norge IDAG. På deres Facebook-side har det blitt litt debatt og kommentarer til det hun sa i sin tale. Temaet hennes var visstnok: “- En totalitær makt på bekostning av folkets interesse”. Til det hun sa har jeg følgende kommentarer:

  • Hun hevder at totalitær makt eller regime i Norge tar makta på bekostning av folkets interesser (vanlige folk).
  • Hun er innom noen av kjepphestene sine: Eliten- og medier – begrepene og debatten.
  • Det uttrykkes bekymring for en globalistisk økonomisk modell og en globalistisk elite, som kun gagner og tjener de som allerede er styrtrike.
  • Globalismens kapitaleiere overtar styringen og makta samtidig, med at vi (nasjonen Norge og vesten forøvrig) av-demokratiseres i rekordfart.
  • Ubalansert kritikk av Hillary Clinton (korrupsjon m. m.), mens Trump er redningen.
  • Angivelig et økende hat mot kristendommen (kristne verdier) og tradisjonelle verdier (norske / vestlige verdier).
  • Snakker også om en angivelig “hets” mot TV Visjon Norge.
  • Hun slenger med leppa hit og dit. Litt krig mot alt og alle samtidig, hvor noe kan støttes og andre ting mer eller mindre er ikke-dokumenterte konspirasjonsteorier.

“Redselen” mot globalisering er jeg delvis enige i, men jeg har INGEN tro på at hennes høyrevridde tankegods ispedd konspirasjonsteorier er de ultimate løsningen på utfordringene. Litt av ei smørje av et budskap hun presenterte!

Om TV-punktet: Hun liker ikke velbegrunnet og saklige kritikk mot TV Visjon Norge, og hun framsetter en tåpelig sammenlikning mellom NRK og TV Visjon Norge (som begge trenger penger for å leve). Slik jeg ser det driver førstnevnte med allmennkringkasting og har et klart og viktig samfunnsoppdrag, inkludert kunnskapsformidling. TV Visjon Norge på sin side driver med indoktrinering og manipulering for en snever gruppe kristenfundamentalister.

Jesusbilde


Tilbake til toppen.


Angående det konservative bedehusmiljøet

ADVARSEL: For dem som ikke måtte forstå det på egen hånd; Overdrivelser og sarkasme er flittig brukte språklige virkemidler i framstillingen nedenfor:

  • Bedehusmiljøet er i hovedsak opptatt av en ting: SYND! Hva med nåden og den hellige ånd? Er disse kapitlene visket ut av Bibelen til dem som tilhører det konservative bedehusmiljøet?
  • Bedehusminen! Det gjelder å se mest mulig trist ut! Kun de som klarer dette er ekte Bedehusgjengere! Enkelte i dette miljøet har visstnok ikke hørt om Guds store nåde!
  • Alt er forbudt! Mennesket må for all del ikke ha det gøy eller glede seg over å være frelst! Alt skal være tørt og kjedelig! Å leve skal være et ork!
  • All makt til de gamle mannegrisene! Kvinnen skal for enhver pris undertrykkes. Når jeg ser hvordan Bedehusmiljøet behandler kvinnene tror jeg ikke at vi leser i den samme Bibelen. Jeg klarer i hvert fall ikke å finne støtte i Bibelen for det gammeldagse kvinnesynet Bedehusmiljøet har!
  • Treg og kjedelig form på møtene. Alt skal være slik som det var for 100 år siden. For i gamle dager var alt så mye bedre! Nye ting er farlige!
  • Djevelen bor visstnok fortsatt i trommene og i den moderne musikken. Kun sanger som er trege og nesten umulige å synge godtas i Bedehusmiljøet.
  • Enkelte selvoppnevnte “fariseere” og skriftlærde av typen mannfolk som har hele fasiten over hva som kan tillates og ikke tillates innenfor miljøet. De fungerer ofte som dommere over dem som ikke gjør som de har bestemt. De ser flisen hos sine medmennesker mens de ikke ser bjelken i sitt eget øye.
  • Bedehusmiljøet har funnet den riktige veien! Metodister, pinsevenner etc. vil gå fortapt! Nåde den av bedehusets “medlemmer” som våger å oppsøke en annen menighet!
  • Mye baktalelse og sladder. Dette er visstnok ikke synd eller forbudt i Bedehusmiljøet. Mennesker kan via baktalelse bli hudflettet uten at dette gjør noe, men hvis en av “klubbens” medlemmer våger å gå på kino vil han / hun gå fortapt!
  • Noen synder er verre enn andre i Bedehusmiljøet. Dette å drikke alkohol, sex før ekteskap, danse og å la kvinnene få makt er visstnok verre synder enn baktalelse og seksuelle overgrep fra ledere i miljøet. Den aller største synden er fortsatt homofili. Nok en gang begynner jeg å lure på om vi bruker den samme Bibelen…
  • Bedehusmiljøet leser kun de deler av Bibelen som passer for dem. Den Hellige Ånd er f. eks. helt glemt hos dem i dette miljøet. Selv påstår de å være “Bibeltro“, hvor de leser Bibelen objektivt uten å fortolke den.
  • Død over prestasjonskristendommen med mye forkynnelse rundt synd og dom, ja til nådeforkynnelsen og kjærligheten i stedet.
  • Hvis Jesus hadde kommet “en tur på besøk” hadde han nok blitt kastet på dør pga. hans radikale måte å være på og å omgås mennesker på!
  • Mange menneskeskapte regler og bud som jeg ikke finner støtte for i min Bibel. Bibelen er visstnok for snill med sitt budskap om nåde, kjærlighet og tilgivelse, og må suppleres med egne menneskelagde regler og bud.
  • Det kan være en del hykleri, hyklere, lurendreiere, kverulanter, psykopater og fariseere i pietistiske indremisjonsmiljøer.
  • Lite rom for det kreative, humørfylte og den enkeltes egne selvstendige tanker.
  • Mye dømming av andre, selv om det strengt tatt kun er Gud som kan dømme. Sterke lederskikkelser fordømmer ofte andre.
  • Fokus på satan, djevelen, dommedag, fortapelsen, helvete, regler og synd.
  • All kritisk tenkning kommer fra djevelen, noe som selvsagt skremmer folk til å holde kjeft.
  • Moralisme
  • Griskhet
  • Fundamentalisme
  • Lite plass til nestekjærlighet, romslighet og nytenkning.
  • Ofte trangsynt og foreldet tilnærming til begrepet familieA4 kjernefamilie som det eneste godkjente.
  • En del saueflokkmentalitet der alle følger lederne og/eller massen blindt, i stedet for å være selvtenkende individer.
  • I slike forsamlinger er det ofte lav takhøyde, lite rom for kritisk tenkning og ikke ønskelig med for mange spørsmål. Den som ikke 100 % deler deres selvkonstruerte Bibelsyn og lista med menneskelagde regler passer ikke inn i deres sammenhenger. Bedehusene er sikkert fine koseklubber for dem som passer inn, men samtidig veldig ekskluderende mot dem som blir stående (ufrivillig) utenfor.
  • Enkelte konservative kristne er flinke til å ta på seg offerrollen eller martyrrollen. Det høres nesten ut for at de blir forfulgt for sin tro og sine meninger. Imidlertid kan de ikke forvente annet enn å motta kritikk så lenge de bruker all sin makt til å påtvinge sitt snevre syn på alle andre rundt seg. Deres pøbeloppførsel vil helt naturlig møte motstand og har liten sammenheng med Bibelverset “Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt.” (2.Tim. 3, 12). Den enkelte kan så gjerne være en konservativ kristen, men jeg sier nei takk til å bli påtvunget deres syn via deres bøllete pøbeloppførsel for å kunne kalle meg en ekte kristen.
  • Konservative bedehusmiljøer med deres talsmenn (les: Espen Ottesen og tilsvarende likemenn) “prakker” på sine egne forsamlinger og medlemmer sin snevre fortolkning av Bibelen. Dette er vel akseptabelt nok. Det som ikke er så greit er at de også prøver å instruere både kirke og andre kristne personer, organisasjoner og kirkesamfunn utenfor sine egne rekker om hva de anser som rett kristelig livsførsel. Jeg vil ikke bli fortalt av slike snevre mørkemenns-personer hva som er rett og galt!
  • Hvem “skjuler” seg bak begrepet “det konservative bedehusmiljøet”? Den første og største organisasjonen jeg tenker på er Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), og jeg kan heller ikke unngå å nevne Indremisjonsforbundet (ImF) (tidligere: Det Vestlandske Indremisjonsforbund). Enkelte karismatiske miljøer ligger også tett opp mot det samme tankegodset.
  • I forbindelse med at kirken har gått inn for kirkelig vigsel av likekjønnede er NLM igjen ute med sine kraftuttrykk. Sentrale ledere har kalt kirken for en “løgnkirke”. Arrogansen mot andre og troen på selv å ha funnet den eneste riktig vei tar visstnok aldri slutt for NLM. Selv har de vist liten vilje og treghet med å gå i rette med utførte krenkelser og overgrep mot barn og annen maktmisbruk innenfor egen organisasjon. (Dobbeltmoral og rangering av synder, det kan de!)
  • Forresten: Utenom litt ulike uttrykksformer er forskjellen mellom konservative bedehusmiljøer og karismatiske frimenigheter ofte forsvinnende liten. Nesten to sider av samme sak.
  • Bjørn Eidsvåg har vært en glimrende norsk “gallionsfigur” for bedehuskritikk. Han har i mange sammenhenger beskrevet sin oppvekst på bedehuset i Sauda, inkludert en god del negative erfaringer han fikk av denne oppveksten.

Jeg er dypt skeptisk til utstrakt samarbeid mellom kirka og enkelte av de kristne lekmannsorganisasjonene. Flere av disse organisasjonene er super-konservative, og de har en teologi og tro som bryter mot kirkas relativt høye takhøyde. Blant annet har jeg minimal sans for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), Normisjon (inkludert Acta) og Indremisjonsforbundet (ImF). Enkelte av disse har i “protest” mot “vranglæren” i Den norske kirke (DNK) blitt egne kirkesamfunn / trossamfunn, noe som gjør det enda mindre aktuelt i mine øyne med massivt samarbeid.

Noe bedre er det med Det Norske Misjonsselskap (NMS) og Norges KFUK-KFUM. Disse to kan jeg “godta” samarbeid med.

Jeg er kristen og ønsker fortsatt å være det, men jeg er ikke enig i alt som skjer i regi av Statskirka, Bedehusmiljøet og karismatiske forsamlinger. Det finnes andre måter å leve som kristen på! Selv om Statskirka og Bedehusmiljøet måtte tro det, er det ikke slik at de har monopol på kristendommen og kristen livsførsel! Jeg ønsker å få være meg selv som kristen med mine positive og negative egenskaper, inkludert min kritiske tenkning. Det burde ikke være nødvendig å spille skuespill eller gå med maske for å passe inn. Guds nåde og raushet er stor nok for meg også.

JA TIL KRISTENDOMMEN, MEN NEI TIL REGELKRISTENDOMMEN HVOR DET IKKE ER ROM TIL SELV Å BRUKE HODET!


Tilbake til toppen.


Rar tenkning i enkelte miljøer, menigheter og bedehus/frimenigheter

  • Enkelte forsamlinger fungerer som rene ghettomiljøer (les: sekt). Livet leves på den “trygge” innsiden av forsamlingshuset. Alt utenfor er farlig og man er redd for påvirkning utenfra, eller at å “menge” seg med ikke-kristne skal føre til at man selv blir frafallen.
  • Enkelte ber om større frimodighet og vekkelse. Hva skal man med slike ting når man er skeptisk til alle som ikke tenker likt som man selv tenker? Mange forsamlinger er ikke klar til å ta imot nyfrelste personer fra utsiden som måtte tenke litt annerledes enn de “sosialiserte” (eller hjernevaskede) på innsiden.
  • For å få med seg nye mennesker på veien (troens vei til himmelen) må man gå ut og oppsøke folk. Til og med i Norge må man misjonere. Det er lite realistisk å forvente at folk på egen hånd skal ramle inn dørene til bedehuset/forsamlingshuset.
  • Det sies ofte at barn og unge er framtiden. Det er vel og bra å satse på barn og ungdom, men også andre grupper er viktige. Alle aldersgrupper og folketyper bør nås med det kristne budskapet, uavhengig av alder og personlighetstype.
  • Det bør være plass for alle som søker forsamlingen, ikke bare spesielt utvalgte personer, etniske grupper og personlighetstyper.
  • Det kan virke som om pengegriskheten har tatt mange kristne miljøer. Det begynner å bli vanlig med inngangspenger på både enkelte møter og sommerstevner, og disse inngangspengene kommer i tillegg til kollekten. Kristentroen er ikke for hvem som helst lengre (ikke gratis). Man må være bemidlet og tilhøre middelklassen for å kunne passe inn. Stakkers den som er fattig eller i hvert fall sliter litt økonomisk.
  • Egoisme og opportunisme har fått rikelig med plass og rom blant oss troende.

Fra et debattinnlegg med kommentarer på DagensDebatt.no rundt “avisen” Norge IDAG har jeg hentet inspirasjon til lista nedenfor. Typiske trekk ved ved kristensionister / pro-Israelske støttespillere:

  1. Sekulære media og meningsmotstandere lyver, presenterer falske nyheter eller er ensidige i sin dekning.
  2. Den som ikke ensidig støtter dagens Israel (den Israelske stat og politikk) er under Guds forbannelse.
  3. Eneste politiske syn som er lovlig ligger langt til høyre for sentrum.
  4. Enkelte personer er innsatt av selveste Gud, f. eks. den republikanske USA-presidenten Trump samt diverse “apostler” og “profeter”.
  5. Kritikk blir tolket som satans angrep eller forfølgelse av de “rettroende”. Nåde den som kritiserer “Guds utvalgte”. Kritikk tåles og aksepteres ikke.
  6. Offerrollen er god å ha når det stormer som verst.
  7. Den eneste rette vei er funnet. Andre tar feil hvis de ikke deler synet eller ikke vil innordne seg under de selvoppnevnte “hyrdene” / “mørkemennene”.

Lista gjelder i grove trekk både for ekstreme karismatikere og dypt konservative kristne. Både miljøet rundt Norge IDAG og TV Visjon Norge praktiserer denne lista.


Tilbake til toppen.


Frelsesarmeen og Fretex

Frelsesarmeen (FA, internasjonalt “The Salvation Army“) er en organisasjon og et kirkesamfunn som gjør mye bra. Blant annet viser de omsorg for hele mennesket (i rekkefølgen suppe, såpe og frelse) i form av alt sitt humanitære/sosiale arbeid overfor samfunnets “outsidere” osv.

På tross av all “goodwill” forrige punkt gir bevegelsen kan det også overfor denne organisasjonen stilles noen småkritiske kommentarer:

  • Frelsesarmeen er offentlig godkjent som et eget trossamfunn/kirkesamfunn, og de bør dermed tilby hele spekteret av tilbud og tjenester som andre kristne menigheter tilbyr. Men:
  • Det er ikke rom for dåp og nattverd i deres lære, selv om Bibelen er ganske så klar på at disse sakramentene skal praktiseres.
  • De påstår selv: “Frelsesarmeen er en internasjonal evangelisk bevegelse og en del av den universelle kristne kirke. Budskapet bygger på Bibelen.” (The Salvation Army International Mission Statement). De bygger også på diverse kjente trosbekjennelser. Likevel klarer de å kutte ut sentrale deler av Bibelens budskap rundt dåp og nattverd. En rar prioritering spør du meg. Grunnleggerne Catherine og William Booth sine opprinnelige tanker og ideer er visstnok viktigere enn Bibelens ord.
  • En del medlemmer av trossamfunnet velger å “snylte” på andre menigheter angående dette å få utført dåp og nattverd for seg og sine.
  • Enkelte forsamlinger “jukser” med å avholde kjærlighetsmåltid, som kan ses på som nattverd “lite”. På samme måte blir barnevelsignelse avholdt for delvis å dekke mangelen på dåp innenfor organisasjonen.
  • Som pasifist og militærnekter gjør bruk av uniformer (soldatuniformer) og benyttelse av diverse militære begreper (grader etc.) meg noe utilpasset i møtet med Frelsesarmeen. Deres system for rangordning og autoritær ledelse er jeg generelt skeptisk til.
  • Trosmessig er det snakk om en konservativ bevegelse. Blant annet på samlivsfronten forfektes et tradisjonelt syn som det eneste riktige. Homofile er det lite rom for.
  • Frelsesarmeen framstår som en organisasjon som er opptatt av å inkludere og å bry seg om alle, nestekjærlighet og at alle har sin egenverdi. Likevel har de sitt diskriminerende og negative menneskesyn på de homofile (LBHTI).
  • Det har vært noen “episoder” hvor artister har trukket seg fra samarbeid med Frelsesarmeen. Det har vært i forbindelse med julegryteaksjoner (Håp i ei gryte m. m.) og juleplater til inntekt for Frelsesarmeens humanitære arbeid. Enkelte artister har med god grunn ikke ønsket å bli identifisert med armeens trangsynte og gammeldagse syn på homofile.
  • Personlig kunne jeg aldri ha blitt soldat hos armeen. Soldatpakten som må undertegnes er ganske så omfattende med klare føringer til livsførsel. Blant annet må soldatene være totalavholdende (tobakk, alkohol og andre rusmidler). De som velger kun å bli tilhørig til Frelsesarmeen har noe “friere tøyler”.
  • Muligens litt vel mye detaljstyring fra England (opphavsland og hovedkvarter) overfor den norske avgreningen av Frelsesarmeen?
  • For å bli offiser i armeen må man gå på deres egen offiserskole. Å lede et lokalt korps (menighet) er en stor og omfattende oppgave. Det kan muligens stilles spørsmålstegn med om deres kortvarige offiser-utdannelse er tilstrekkelig til å bli i stand til å dekke alle aspekter rundt korpsledelse.
  • Det finnes “råtne egg” innenfor deres rekker, til og med på tilhørig-, soldat-, offiser- og (topp)ledernivå. Ikke alltid liv og lære stemmer overens.
  • Ellers er det noe rart at en såpass “gammeldags” og konservativ organisasjon som Frelsesarmeen har såpass stor støtte og “goodwill” i befolkningen.
  • Enkelte har uttalt at de har blitt utstøtt eller frosset ut fra organisasjonen. Ikke alltid takhøyden er så høy som man først kan få inntrykk av.
  • Deres syn på helliggjørelse har jeg ikke fått satt meg skikkelig inn i.
  • Jeg finner deres økonomiske styring som noe uryddig og hemmeligholdt. Det er lite muligheter for detaljert innsyn i økonomien og regnskapene for oss vanlig dødelige. Hvordan innsamlede penger/midler benyttes, og ikke minst fordelingen mellom sentral og lokal bruk/fordeling er ikke kjent for folk flest.
  • En positiv side med Frelsesarmeen er at de fra dag 1 har åpning for kvinner i alle verv (likestilling).
  • Fretex, attførings- og bruktkjeden til Frelsesarmeen, kan det også sies to ord om. I utgangspunktet gjør de mye bra, men jeg er noe skeptisk til at de har blitt relativt kommersielle og opptatte av lønnsomhet. Butikker som ikke har kastet mye av seg har blitt lagt ned igjen enkelte steder i landet.
  • Det meldes juni 2019 at Fretex skal legge ned åtte butikker pga. manglende lønnsomhet (flere år med underskudd). Det skyldes blant annet på økt konkurranse fra netthandelen. Jeg tenker et annet problem er at de har blitt alt for kommersielle med for stive og høye priser på de gamle “rapene” som de prøver å “prakke på” folket.
  • Fretex styres muligens (?) i for stor grad av “blåruss” (økonomer) samt maktkåte ledere med sine personlige opportunistiske agendaer? Kristne verdier og det Frelsesarmeen i utgangspunktet står for (“positive verdier”) kan i en slik setting bli underordnet og “drukne” i verdslige ledelsesprinsipper og personlige maktkamper.

Selv har jeg vært speider i regi av Frelsesarmeen (3. Egersund FA) i min barndoms- og ungdomstid. Utenom dette har deres snevre konservative tilnærming, tynne teologi og bruken av krigsspråk (soldater, offiserer, uniformer, grader osv.) ført til at jeg har holdt meg langt unna bevegelsen.

Mer om troslæren til Frelsesarmeen

På Verdidebatt.no i april 2017 skrev min eks-Facebook-venn (mine meninger ble visstnok for “ekstreme” for henne for noen år tilbake) Solveig Jørgensborg Egebakken et innlegg om Frelsesarmeen med tittel “På tide at Frelsesarmeen kommer ut av skapet”.

Fritt gjengitt, fortolket og noe omskrevet av meg var hun opptatt av forhold slik som:

  • Hun hevder at det er “På tide at Frelsesarmeen kommer ut av skapet” og “Jeg mener at FA seiler under falskt flagg”. Ganske kraftige anklager!
  • Det virker som om hun føler seg lurt eller i hvert fall feilinformert om Frelsesarmeen. Armeen er muligens ikke åpne og informative nok om sin troslære og sine avvik fra det “normale”.
  • Dette gjelder blant annet synet på sakramenter, hvor Frelsesarmeen ikke praktiserer dåp og nattverd.
  • De påstår at de opererer i henhold til den nikenske trosbekjennelsen, noe som bare delvis stemmer i og med at de hopper bukk over dåpen.
  • Bevegelsen opererer med de elleve trosartikler/læresetninger, med forklaringer som angivelig ikke alltid er helt i samsvar med Bibelens lære. (Her har jeg ikke gjort noe “dypdykk” inn i materien!)
  • De opererer også med de tre søyler, som har en noe tynn begrunnelse i forhold til Bibelen. Hun hevder vel enkelt og greit følgende på sin egen blogg: “Det finnes ikke noe i Bibelen som gir grunnlag for læren om tre søyler.” De tre søylene: Bibelens lære, Den hellige ånds direkte veiledning og samstemmigheten blant de kristne.
  • Helliggjørelsen nevner hun også, men der klarer jeg vel ikke helt å gripe tak i hva hun mener og ikke mener om Frelsesarmeens lære.

Det kan sies at Solveig er pensjonist, og hun er i utgangspunktet godt bevandret i kristne kretser og kristen tro. Det er litt rart at hun har blitt så sjokkert over Frelsesarmeens lære først nå. Hennes utgangspunkt må vel kunne sies å ha vært litt naivt og lite oppdatert på hva Frelsesarmeen står for. Uansett støtter jeg i stor grad hovedpoengene hennes.

 

Frelsesarmeens og spesielt Fretex sitt omdømme kan potensielt få seg en (velfortjent) knekk nå. Varslingssaken i Fretex startet av Per-Yngve Monsen ender i retten (januar 2019). Mandag 14. januar 2019 starter rettssaken, som er forventet å vare i ca. 2 uker. Vårt Land har skrevet en artikkel (bak betalingsmur) om saken som vel er relativt balansert:

Det skal vel litt til at Monsen vinner rettssaken, men han har uansett fått fram i lyset en del kritikkverdige forhold inkludert ukultur i Fretex- og Frelsesarmeen sine systemer.

Per-Yngve Monsen går til rettssak mot Fretex pga. han mener å ha blitt utsatt for ugyldig/usaklig oppsigelse. Han mener at han mistet jobben som følge av sin varsling om konsernsjefens (påståtte) trakassering av en (tidligere) ansatt. Fretex på sin side sier at en omorganisering gjorde jobben hans overflødig og ikke har sammenheng med varslingen, og han skal ha fått tilbud om annen jobb (lavere type stilling, mindre ansvar). Selve varslersaken og det personalmessige tar jeg i liten grad stilling til.

Uansett utfall av rettssaken kommer det fram kjedelige ting om organisasjonene:

  • Kritikkverdig og amatørmessig ledelse og saksbehandling i forbindelse med varslingssaken og en gjennomført omorganisering.
  • Omorganiseringer og innsparinger (ubegrunnede?) foretas hvor enkelte mister jobben eller tilbys en dårligere jobb.
  • Hvem som har blitt informert om hva, kommunikasjonen generelt etc. har neppe gått helt “etter boka” eller gjort på en etisk forsvarlig måte.
  • Det virker som om penger og makt styrer, og ikke kristentroen eller fokus på de svake som de ønsker å hjelpe (attføringstiltak).
  • Bruk av tvilsomme metoder for å stoppe uønskede diskusjoner og kommunikasjon.
  • Ytring av egne meninger og kritikk kan få konsekvenser for arbeidsforholdet, bruk av represalier mot dem som går sine egne veier.
  • Det er et stykke mellom liv og lære (teori og praksis) innenfor toppledelsen + styret, hvor f. eks. “vende det andre kinnet til” er noe de ikke har hørt om.
  • Lukket ledelse, små muligheter for ekte dialog.
  • Organisasjonen ledes med jernhånd av en liten “bande” ledere som ingen tør å si imot.
  • Ufin bruk av hersketeknikker og maktmisbruk.
  • Verdigrunnlaget og verdiene til organisasjonen etterleves i liten grad i toppledelsen + styret.
  • Kameraderi mellom enkelte i ledelse + styre.
  • Enkelt og greit: Et tafatt styre (ledelse), som lar rå maktkamp og forretningsdrift få styre alt.
  • Diverse tvilsomme valg har blitt foretatt (pengebruk på aksjespekulasjoner, bruk av dyre hoteller til møter, dyre advokater, skatteplanlegging etc.).
  • Forsøk på å tie ting i hel, dysse det ned, feie saken under teppet, fryse folk ut, utpressing osv.
  • Uproff behandling av hele varslersaken og generelt slett personalpolitikk/personalbehandling.
  • Det har blitt brukt masse penger og tid av Fretex sine midler på en dyr og partisk advokatrapport (ikke objektiv) for å renvaske ledelsen og styret.
  • Fryktkultur internt.
  • Overvåkning av ansatte (ledelsen følger med på private ytringer på sosiale medier m. m.).
  • I ledelsen av Fretex kan det se ut for at man har helt mistet gangsynet og fokus på verdigrunnlaget.
  • Verdien ydmykhet kan se ut for å være ganske fraværende i toppledelsen.
  • Jeg vet i hvert fall etter dette hvilken kleskontainer som jeg ikke skal nyttiggjøre meg av for innlevering av klær til gjenbruk eller hvilke bruktbutikker jeg ikke skal oppsøke.

Monsens revelje – bloggen til Per-Yngve Monsen – anbefales lest. Monsen argumenterer på en troverdig måte, så jeg har nok tro på at det er en del ukultur i Frelsesarmeen og Fretex-systemet slik som han påpeker. Et sitat fra et av hans innlegg i sin egen blogg:

  • “Jeg har lært å kjenne Frelsesarmeens øverste ledelse som mennesker som ikke vender det annet kinn til. Det er vel ikke i annet enn bønn og overfladiske samtaler at fernissen av ekte kristen atferd kommer til uttrykk.”

Etter min mening: Helt typisk at en slik sak rammer en kristen organisasjon, da de er tilnærmet et “paradis” eller “mekka” for slikt. Ofte er det slike steder dårlig med rutiner, regler og prosedyrer når ulike former for overgrep, trakassering, hersketeknikker eller andre typer maktmisbruk finner sted. Ellers er det typisk med misforstått kristen snillisme hvor ingen griper inn, da man alltid tror det beste om den anklagede maktpersonen. Det er stor lojalitet mot toppleder og toppledelse nesten uansett hva som skjer.

Oppdatering pr. medio februar 2019: I varslersaken mot Fretex tapte Monsen første runde (tingretten), om enn med dissens. Håper han anker og får en mer rettferdig behandling i neste runde. Ny oppdatering mars 2019: Han har – heldigvis – valgt å anke avgjørelsen for lagmannsretten, så da blir det en ny rettsrunde på ham i januar 2020. Fram til den tid står han faktisk i jobb hos Fretex.

Oppdatering høsten 2019: “Vårt Land: Monsen og Fretex vurderer forlik“.

Per-Yngve Monsen gav min blogg generelt og dette kapittelet om Frelsesarmeen og Fretex spesielt oppmerksomhet i sin blogg 27.02.2019:

Monsens Revelje

Monsens Revelje: Del 50 – Frelsesarmeen og Fretex.

 

Lenke: Monsens Revelje: Varsleren i Fretex – del 50 – Frelsesarmeen og Fretex. Kjekt at jeg ble “oppdaget”!

Jeg ser fra kommentarene til Monsen sitt innlegg at jeg indirekte mottar litt kritikk samtidig med ros fra en person som har kommentert: “Vedkommende har ikke greit å skille mellom organisasjonen og Trossamfunnet. Likevel setter han fingeren på mange viktige og ømfintlige punkter.” Her kan jeg bare først som sist “legge meg flat”!  For meg framstår Frelsesarmeen og Fretex som svært komplekse organisasjoner.

Det blir mer eller mindre en “smørje” for meg, og jeg har neppe nok kunnskaper om skillelinjene mellom de enkelte delene. Man har: Organisasjonen, trossamfunnet, humanitært arbeid, Fretex med sine underselskaper, attføring, kommersiell butikkvirksomhet, jobb- og oppfølging, nasjonal- og internasjonal styring og forhold (norsk hovedkontor, divisjoner, internasjonal ledelse), lokale menigheter med ulikheter seg imellom, betalt og ikke-betalt frivillige/personell osv.

For all del: Det skjer masse bra på grasrota, og det finnes mye gode folk (frivillige og tilsatte) innenfor Frelsesarmeen og Fretex. Imidlertid kan det virke som om toppledelsen samt styret (sammensetningen) både innenfor Frelsesarmeen og Fretex med fordel kunne ha vært en del bedre, og sannsynligvis med fordel ha vært skiftet ut.

Lenker:


Tilbake til toppen.


Hillsong Norway

Mai 2017 ble det annonsert at pinsemenighetene i Intro-nettverket blir en del av Hillsong Church. Menighetsnettverket Hillsong har sitt utspring fra Australia, og de har opplevd stor vekst de senere år.

Også mot Hillsong har jeg (selvsagt) noen småskeptiske ankepunkter å komme med:

  • De har etter mitt syn ALT FOR stort fokus på sang og musikk. Sang og musikk ser ut for å være så i fokus at den tradisjonelle forkynnelsen kommer litt i bakkant.
  • Det musikalske fortrenger rett og slett god gammeldags forkynnelse. Etter mitt syn er forkynnelsen MYE viktigere enn det musikalske.
  • En Hillsong-gudstjeneste minner vel så mye om en konsert som en vanlig gudstjeneste. Underholdning og scenekirke vektlegges.
  • Musikken benyttes for å skape den rette stemning og en form for massesuggesjon oppnås.
  • Lovsangsleder får en vel så framtredende rolle som den forkynner/predikant har.
  • Musikkstilen er noe ensrettet og monoton. Det er moderne lovsang med innslag fra pop- og rockemusikk. Sangene er polert og fengende, men det innholdsmessige kan diskuteres. Sangene har sin gjenkjennelige “sound”.
  • Som noen skrev et sted på nettet: Hillsong sin sang/musikk (lovsang) er “Coldplay på lykkepille”.
  • Enkelte har hevdet at Hillsong også står for innslag av usunn framgangsteologi.
  • Den enkelte lokale menighet har liten makt. Hillsong har en sentralisert maktstruktur der ting bestemmes fra toppen.
  • Media, og da gjerne spesielt NRK, har omtalt og skrevet lite om Hillsong-konseptet, med sine fordeler og ikke minst ulemper og negative sider.
  • Hele Hillsong minner litt om en kommersiell pengemaskin. Det kommersielle kan fort komme i veien for det ekte budskapet og forkynnelsen.
  • Se ellers artikkelen “Lovsang-skeptiker” som omtaler mitt syn på lovsang, noe som i høy grad også “rammer” Hillsong Norway.
  • Menighetene prøver å framstå som hippe, moderne og urbane, men strengt tatt er det kun snakk om mørkemannskristendom (konservativ kristendom) i ny innpakning. Altså: “Same shit, new wrapping” eller på dårlig oversatt norsk: “Samme skitt, ny innpakning”.
  • Det forventes fra ledelseshold at den enkelte innordner seg under et lederskap og et hierarki. Selv er jeg mer tilhenger av å være solokristen enn å bli en indoktrinert del av en usunn og nedbrytende menighetsstruktur hvor den råe maktkamp og hersketeknikker regjerer.
  • Menighetene praktiserer underordning i både ekteskap og menighetsliv. (Og de hevder at det “Bibelsk”.)
  • Nettverket ønsker seg i hovedsak pastorpar til å lede den enkelte menighet, hvor mannen er sjefen. Kvinner er underordnet mannen, og mannen er den reelle og entydige lederen.
  • Hillsong er i utgangspunktet en “utenlandsk kjede”. Jeg er skeptisk til å bare helt ukritisk importere det de står for her til Norge. Kulturpåvirkningen og deres verdier er neppe 100 % kompatible med norsk tenkning.
  • I en periode har toppsøk ifølge min blogg sin statistikk vært: “hillsong norge kritikk” og “hillsong og vranglære”. Tydeligvis andre enn meg som interesserer seg for temaet.
  • Den internasjonale Hillsong Church-bevegelsen blir nøye studert og fulgt med argusøyne av bloggen/nettsiden “Hillsong Church Watch“. Den engelskspråklige nettsiden sitt mål er blant annet: “This blog exists solely to warn people of the dangerous Hillsong Church.” Blant annet blir det på “søstersiden” ChurchWatch Central advart mot Hillsong-kulten.
  • En seniorpastor i Hillsong London har hatt følgende høyst tvilsomme og diskriminerende uttalelsen: “Hillsong tells elderly that if they don’t like loud music at church, they’re selfish and need to get over it.” Med ord-for-ord-oversettelse via Google Oversetter (Translate) blir dette: “Hillsong forteller eldre at hvis de ikke liker høy musikk i kirken, er de egoistiske og trenger å komme over det.”
  • Hillsong er neppe menigheten for introverte og personer som ikke liker høy musikk (støy). Ikke alle – uavhengig av alder – setter pris på larmen og det ekstremt høye volumet på lovsangsmusikken.
  • Personlig er jeg ikke så glad i alt for høy musikk, men litt volum kan jeg gå med på hvis det er fin musikk. Å høre på kjedelig Hillsong-musikk/sanger av typen pop-lovsanger er etter mitt syn ikke særlig givende, og det høres for meg ut til å være en lidelse (straff) jeg helst vil unngå.

Hovedpastor i Hillsong Norway er Jostein Krogedal. Noen kritiske kommentarer knyttet til hans rolle som talsmann for menighetsnettverket:

  • Selv synes jeg han har hatt noen smårare uttalelser i media og debatter/debattforum. Han liker blant annet ikke kristne media sin til tider negative dekning (negativitet) av kristen virksomhet.
  • Det kan virke som om han er lite interessert i å gi rom og muligheter for saklig debatt og diskusjoner.
  • I DagensDebatt.no skrev han blant annet et innlegg 25. juli 2017 med tittelen “Tidstyver”. I utgangspunktet et OK tema, men jeg er skeptisk til deler av hans vinkling.
  • Det virker som om han tar til orde for et selektivt fokus på kun det som behager ham i media og debatter. Andre synspunkter og synsvinkler enn dem han er enig i slipper ikke til i hans verden.
  • Slik ekkokammer-tenkning anser jeg som svært betenkelig og uheldig.
  • Et lite forbehold: Muligens leser jeg litt vel mye mellom linjene, men så langt har hans kommunikasjon “skurret” litt.
  • Nytt januar 2019 – varslinger mot Jostein Krogedal:
    • Rundt 20 personer har ifølge Vårt Land varslet om kritikkverdige forhold relatert til oppførselen og væremåten til Jostein Krogedal. Varslenes innhold ifølge avisa: Han har oppført seg ufint, nedsettende, brukt hersketeknikker og vært manipulerende. En fryktkultur har oppstått, og folk har blitt dypt såret. Han er for konfronterende i enkelte sammenhenger.
    • Ifølge Korsets Seier har det nå kommet opp i 25 varslinger. Det nevnes at hans lederstil er preget av fryktkultur, utskjellinger, latterliggjøring, uthenging, andre hersketeknikker, manipulasjon, sinne, tåler ikke kritikk eller å bli sagt imot og for kravstor overfor sine medarbeidere. Medarbeidere blir sykemeldte, og med fare for å bli utbrente.
    • Det er grunn til å tro på varslerne. Hva hadde de tjent på å henge ham ut uten grunn?
    • Hans stilling bør seriøst vurderes, og muligens bør han gå av? Enkelte varslere mener i hvert fall dette.
    • Tilliten til ham er uansett brutt og uopprettelig skadet.
  • Siste nytt høsten 2019: “Vårt Land: Har behandlet varslene. Nå er Krogedal tilbake.” (Altså: Tilnærmet gjort INGENTING i varslingssaken!)

Mitt inntrykk av Intro før de ble del av Hillsong Norway:

  • De la seg på en ungdommelig, hipp og moderne profil/stil i sine møter.
  • Jeg synes personlig det ble litt for mye fokus på at man skulle være hipp, kul og vellykket. Tror ikke menigheten nødvendigvis passer for eller har plass til hvem som helst av problemkasus, personlighetstyper og aldersgrupper.
  • I hvert fall i Intro Egersund fikk jeg inntrykk av at det var litt vel mye fokus på sminke, “kul” bekledning, status og image.
  • På mange måter representerer de en mørkemannskristendom i fin ny innpakning (gammel dritt, ny innpakning). F. eks. er de fortsatt motstandere av homofili.
  • Litt vel mye “plukk og velg”-kristendom. Mye fokus på enkelte Bibelske sannheter mens andre ting ikke er så viktige.

Jeg har vært til stede på noen møter i regi av Intro Egersund for noen år side. Ja, jeg er fullt klar over at punktene ovenfor bygger på mine personlige erfaringer på et noe snevert og foreldet faktagrunnlag.

Forresten er bloggen “Bygge mennesker” til Sjur Jansen interessant. Han skriver om hvordan de første kristne møttes, ikke-hierarki, likestilling og hjemmesamlinger. Det han skriver om møteform blant de første kristne står i grell kontrast til både Hillsong sitt hierarki og de fleste andre menigheter og forsamlinger nevnt i denne artikkelen. Jeg har tidligere omtalt og lest en av Sjur sine bøker.

Filmen Disco og Hillsong

Kinofilmen Disco kunne ha vært artig å få sett (men dukker neppe opp på noen kino i nærheten av der jeg bor). En sekterisk prestasjonsarena av en fiktiv (ekstrem-)karismatisk menighet med sterk sosial kontroll blir ifølge omtale presentert i filmen. Visstnok skal frikirken Hillsong være en av inspirasjonskildene til dem som har laget filmen. Selv abonnerer jeg ikke på Dagens Næringsliv, men overskriften / innledningen til en artikkel om filmen lyder slik:

  • “Sekt in the city: I Hillsong skuffer hipsterpastorer inn penger på kristenrock og kollekt. Nå kommer filmen “Disco”, inspirert av franchisetakerne i Norge.”

Resten av artikkelen befinner seg bak betalingsmuren, og denne delen har jeg ikke fått lest. Vårt Land har også hatt en omtale av filmen bak sin betalingsmur:

Nå sier jeg meg ikke enig i at musikken som framføres der er av typen kristenrock. Det er nok mer nærmere blankpolert og kommersiell popmusikk og EDM-musikk, dvs. i praksis “moderne” monoton lovsang pakket inn i en konsertliknende opplevelse.

 

Noen lenker rundt Hillsong Norway (Norge).


Tilbake til toppen.


Kristen Koalisjon Norge (KKN)

Noen punkter om “folkebevegelsen” KKN:

  • Kristen Koalisjon Norge kaller seg selv for en verdibasert folkebevegelse. De skal visstnok bygge på judeo-kristne fundamenter/arv (kristendommens jødiske røtter).
  • Koalisjon kalles opplegget for, noe som tyder på at det er snakk om en (større) allianse, sammenslutning og/eller fellesskap. I utgangspunktet – ut fra navnet – høres det for å være noe samlende for kristne, men i realiteten er det snakk om en bevegelse som er snever, polariserende og splittende.
  • De påstår selv at de taler der andre tier.
  • Noen av deres “kampsaker”:
    • Ensidig positivt syn på Israel (dyrking), motstandere mot abort, imot homofileimot barnevernet og ser ut til å kalle all konstruktiv kritikk for forfølgelse (og nok en gang inntakelse av offerrollen når det stormer litt).
    • De er tilhengere av TV Visjon Norge og Jan Hanvold.
    • De ønsker at kristendommen skal ha sentral plass i Grunnloven, og de jobber for at kristendommen skal få gjennomsyre landet vårt. (Kristendommens utgave av Sharia-lovgivning?)
    • De virker til å være skeptiske til EU og EØS.
  • Når det gjelder kampen mot barnevernet skriver de selv at de ønsker å gjeninnføre det biologiske prinsipp i omsorgen for Norges barn, dvs. noe tilsvarende som MorFarBarn.no kjemper for. Selv synes jeg at barnevernet gjør en FANTASTISK god og viktig jobb, og jeg har i hvert fall ingen tiltro til at KKN presenterer den objektive sannheten i barnevernssaker. Barns beste er slettes ikke alltid å bo hos sine biologiske foreldre.
  • De har Hans Nielsen Hauge som et forbilde og mener vel å representere den moderne tids Hans Nielsen Hauges ånd.
  • Registrerer at KKN prøver å snu det hele til at det er venstresiden og avisen Vårt Land (og avisen Dagen) som driver med konspirasjonsteorier. Det påstås at de fordomsfrie og respektfulle samtaler (de gode samtaler) finner sted via kanaler slik som Norge IDAG og TV Visjon Norge. Trodde først det var ironi eller sarkasme, men må vel innse at de faktisk mener og tror på dette våset (egenkonstruert virkelighet/sannhet).
  • Kristen Koalisjon Norge, og da spesielt lederen (Torp), virker til å ha stor tro på (veien til) seier i Europa og Norge for det bevegelsen står for. Den kristen-konservative bevegelsen snakker om den kristne reformasjonen og vekkelsen som de tror på skal finne sted “snart”.
  • For meg framstår KKN som skikkelig mørkemannskristendom med en svært belærende og dømmende tone. De er dessuten mest opptatt av perifere saker og ikke kjernebudskapet i den kristne troen. De presenterer en kristentro som jeg ikke kjenner igjen eller tror på.
  • Forfølgelseskortet dras! Ordinære diskusjoner og kritikk av kristen virksomhet kalles for “den moderne forfølgelse“. Trosheltene deres kan ikke diskuteres og kritiseres via konstruktiv kritikk, da alt slik kalles for forfølgelse. Patetisk.
  • Blant annet er KKN “blodfans” av TV Visjon Norge. Det påstås at TV Visjon Norge har utviklet seg til å bli den ledende og eneste reelle konkurrenten til de ordinære og etablerte TV-kanalene (NRK, TV 2 osv.). Brennpunkt sine avsløringer rundt Jan Hanvold (“tilrane” seg personlig rikdom via kanalens virksomhet), grunnleggeren av TV Visjon Norge, blir ignorert, avvist og latterliggjort.
  • Bevegelsen kommer med advarsel mot og varsler krig mot kritikere. De truer med å eksponere og straffe “den moderne forfølgelse”, inkludert kamp mot såkalte tyveri av åndsverk og brudd på opphavsrettslig beskyttelse. Det virker som om de rett og slett er motstandere mot reell ytringsfrihet, sitatrett og den frie og konstruktive debatten.
  • Lite kristelig sinnelag presenteres, hvor Bibelens ord (Matteus 5, 39) om å vende det andre kinnet til åpenbart er glemt eller gjort ugyldig.
  • Selv om jeg anser meg selv som troende ser jeg slettes ikke noe poeng i eller ønske om å støtte det de står for. Man blir ikke “mer kristen” av å støte deres (rare) tankegods, og man forfølger heller ikke Gud eller troen med å ta avstand fra bevegelsen.
  • Etter mitt syn er bevegelser slik som KKN med på å ødelegge den sunne kristentroen med sin uheldige trosutøvelse.
  • Med sin snevre (smale) og fordømmende framtoning, ispedd mørkemannskristendom, moralisme og ekstrem-karismatikk, framstår ikke KKN som en samlende bevegelse for landets kristne. Mange vil med stor selvfølgelighet ta avstand fra det bevegelsen står for.
  • Fra headingen (toppen) eller banneren til KKN sin nettside pr. februar 2019 hang jeg meg opp i følgende argumenter: “Vi står opp for kristenfolket og verdiene.” og “Vi bygger på klassisk kristen tro.“. Denne argumentasjonen er jeg dypt uenig i. KKN representerer bare en snever del av kristen-Norge, og deres sære “kristne” verdier kan de ha for seg selv. Troen de forfekter minner vel heller ikke så særlig mye om klassisk kristen tro.
  • Litt humor fra satirebloggen Smyrna Menighet: “KKN står for Guds ord og vil derfor avskaffe det norske demokratiet.
  • Kvasi-sammenslutningen KKN kan jeg spare min begeistring for.
  • Sentrale personer i bevegelsen er Jan-Aage Torp og Finn Jarle Sæle.
    • Jan-Aage Torp:
      • Hva Jan-Aage Torp står for har vi fått godt innblikk i via hans ordkriger med sin egen sønn og via boken Anders Torp skrev.
      • Han har i hvert fall tidligere forfektet en ekstrem-karismatisk tro og forkynnelse. Koblinger mot NAR (New Apostolic Reformation).
      • Han framstår for meg som en selvutnevnt apostel som hevder å ha enerett på den evige og eneste sannhet.
      • Budskapet som forkynnes ser ut til i hovedsak å være hans egen personlige agenda, og ikke så veldig mye Guds agenda og planer.
      • Jan-Aage Torp har kommet med noen generaliserende uttalelser der han blant annet har hevdet at kristenfolket har mistet troen på noen av de kristne dagsavisene/mediene (Dagen og Vårt Land). Redningen er visstnok markedsmakta til TV Visjon Norge, Norge I DAG og andre nye aktører. Muligens stemmer dette for ham og hans venner, men det er ikke akkurat hele kristenfolket han har i ryggen og som støtter slike uttalelser for å si det slik.
      • Han viser også liten tiltro og tillit til etablerte medier (MainStream Media, MSM).
      • Han er imot barnevernet og har diverse konspirasjonsteorier mot denne etaten.
      • Bibelen er en “farlig” bok som kan misbrukes i hånden på slike personer som den omtalte, hvor tekster og enkelt-vers tas ut av sin sammenheng og kontekst. Versene og Bibel-tolkningene benyttes som argumentasjon og begrunnelse for “forvridde” tanker og ideer.
      • Det kan virke som om han til tider lever i sin egen alternative virkelighet eller ekkokammer, hvor han og hans disipler har sine særegne forklaringsmodeller og syn på det som skjer i samfunnet og innenfor de kristnes rekker.
      • Å gå i debatt med mannen anbefales ikke da dette fort kan gi en legitimeringseffekt av hans religiøse ekstremisme.
      • Han utviser en svært umoden og furtende oppførsel mot kritikere. Ufine midler og metoder tas ofte i bruk, f. eks. kritikere, meningsmotstandere og spørsmålsstillere blir blokkert, enkelte blir totalt ignorert eller kollektivt stemplet, uthengt og latterliggjort.
      • Blant støttespillerne blir nok det han formidler i hovedsak stående uimotsagt.
      • Forakt for antikarismatikken (oss troende som ikke støtter ekstrem-karismatisk forkynnelse), og hevder at denne er i ferd med å spille fallitt.
      • Han utviser en bøllete og desperat oppførsel mot kritikere. Han driver med sensur hvor kritikk og kritikere blir fjernet, utestengt eller blokkert fra hans offentlige Facebook-profil, og ellers blir kritikk latterliggjort. Han tolererer rett og slett ikke berettiget og konstruktiv kritikk og kritiske spørsmål.
      • En “sekterisk” og delvis “lukket” kristendom presenteres, og troen er langt fra “mainstream”. Mange uvesentligheter og avsporinger er i fokus, ispedd ekstrem-karismatikk.
      • Mer informasjon: Jan-Aage Torp – Wikipedia.
      • Man får også et lite innblikk i hans (rare) tankesett og virkelighetsfortolkning gjennom hans blogg, hans offentlig person Facebook-side samt hans skriverier via Kristen Koalisjon Norge (KKN).
      • Selv anser jeg hans skriverier på nettet for HUMOR. Han lever i sin egen snodige fantasiboble. Til tider er det nesten underholdende – ufrivillig komisk – å lese om hans forvridde virkelighetsbilde.
      • Den engelskspråklige nettsiden Church Watch Central hevder i sin artikkel “Who is Jan-Aage Torp?” følgende: “Jan-Aage Torp is a fraud”.
      • Enkelte har kalt mannen for en narreapostel eller falsk lærer som farer med falsk lære. Noen har også hengt seg opp i at han er gjengiftet.
      • Viktig poengtering: Det er ikke personen Torp senior jeg kritiserer. Det er hans mange utspill (meninger og holdninger) i det offentlige rom som er på agendaen for kritikken. Det er ikke netthets eller injurierende / ærekrenkende personangrep jeg driver med, eller det er i hvert fall ikke ment som dette.
      • Selvsagt skal jeg heller ikke utdele forslag eller hentydninger til (psykiske) diagnoser, selv om det kunne ha vært fristende.
      • Torp senior er kjapt ute med å anklage dem som kommer med kritikk for å drive med forfølgelse, mobbing, trakassering, hets og sjikane.
      • Han beskylder andre for å bedrive hets og mobbing, men gjør i høyeste grad akkurat det samme selv mot sine “kritikere”.
      • Han har også indirekte “engasjert” seg i Moon-bevegelsen/sekten – “Den forente familie” – i og med hans deltakelse på “deres” konferanse (Seoul, Sør-Korea) høsten 2018. Arrangøren – Universal Peace Federation International – finansierer turen og deltakelsen. Nok en gang er det hans sykelige (?) vendetta mot barnevernet som “trigger” ham.
      • Det har blitt nevnt noen ganger av ham selv at offentlig person-siden til Jan-Aage Torp har flere likere enn statsministeren. Pr. juli 2019 har han nærmere 400.000 personer som liker hans side. Dette tallet er ganske høyt, men engasjementet på hans side fra de besøkende er ikke akkurat kjempestort. Få likes på de enkelte innlegg, og egentlig få kommentarer sett opp mot medlemstallet. Stort sett bare monolog som ikke gir mye engasjement eller dialog.

Min kommentar på Facebook sommeren 2019 til at Jan-Aage Torp har så mange likere og følgere: “Mange likere, men et svært beskjedent engasjement fra dem. Få kommentarer og få liker-klikk på enkeltinnlegg. Virkelig en død og passiv “beundrerskare” han har. Engasjementet og gnisten imponerer ikke. Hele greia blir i hovedsak et enmannsshow.”

 

      • Ellers skryter han innimellom fælt av European Apostolic Leaders (EAL), hvor han visstnok er president.
      • Han er ganske “flink” med å nyttiggjøre seg av diverse hersketeknikker. Strengt tatt nok en gang snakk om bruk av hersketeknikk, maktmisbruk og Bibeltroskap-kortet.
      • Han presenterer og representerer et verdisett og en kristendomsforståelse (tro) som jeg ikke vil han noen befatning med. Han representerer IKKE kristne flest med sine mange sære utspill.
      • KKN m/Torp i spissen hevder at de over tid har bygget opp sitt juridiske kontaktnett, og at de er villige å kjempe for kristnes rettigheter, mot anklager etc. via rettsvesenet med juridisk bistand fra tilknyttede jurister / advokater. De truer kritikere til taushet gjennom sine skremsler og nesten-trusler om rettslig forfølgelse og saksøking.
      • Det virker i helhet som om han er lite opptatt av Jesus, nåden og kjærligheten. Det er mer perifere og uvesentlige saker som virker til å være i hovedfokus.
      • Selvoppnevnt pastor Jan-Aage Torp framstår til tider som noe ekstrem og med et oppblåst selvbilde.
      • Han er opptatt av å vise igjen og få oppmerksomhet, være i rampelyset (egoistiske tendenser).
      • “Folkebevegelsen” KKN er vel i hovedsak et enmannsforetak og enmannsshow for pastoren.
      • Anders Torp har fortalt en god del om en problematisk oppvekst sammen med sin far Jan-Aage Torp. Nå har lillesøsteren til Anders, Christine Josephine Andreassen, også tatt bladet fra sin munn.  Hun kan fortelle om skremmende demonutdrivelser og frykt i sin oppvekst, men likevel har hun ikke sviktet troen og er i ferd med å bli utdannet prest. Torp senior kjører som forventet på med sine små-skitne motangrep mot sine egne barn.
      • Relativt titt og ofte proklamerer og påstår han at veien til seier er nær i Oslo, Norge og Europa.
      • Litt vel overfokusert på demoner, demonutdrivelse, eksorsisme, åndskrefter og åndsgaver.
      • Torp senior opptrer svært dømmende overfor andre kristne som tenker annerledes enn ham selv.
    • Finn Jarle Sæle:
      • Sæle vil vel enkelte kalle for en kristen-konservativ “mørkemann”, og han er avisredaktør for ukeavisen Norge I DAG.
      • En urokråke i kristen-Norge? Han har i hvert fall gått “til krig” mot mangt og mange.
      • Finn Jarle Sæle var sjefredaktør i den kristne dagsavisen Dagen, men ble sparket fra denne stillingen tilbake i 1999.
      • Gift med Anita Apelthun Sæle, også en kjent og noe omstridt skikkelse innenfor kristen-Norge.
      • Ukeavisen Norge IDAG framstår for meg som tilnærmet et makkverk av en avis. Etter mitt syn er avisen preget av ubalansert og dårlig/amatørmessig journalistikk og radikalisert teologi.
      • Mer informasjon: Finn Jarle Sæle – Wikipedia.
  • Deres kristne verdier, Bibeltroskap, forsøk på å generalisere kristne/kristentroen, forsøk på å ta monopol på den eneste rette tro, deres snevre kristendomsforståelse og prioriteringer tar jeg sterk avstand fra.
  • KKN har et visst samarbeid med kontakter (og myndigheter / myndighetspersoner) i f. eks. Ungarn og Polen, som er land hvor demokratiet og demokratisk styring er på vikende front. En mer autoritær retning er i ferd med å velges fra politikernes og styresmaktenes side i disse to landene. Kanskje er KKN imot demokratiet vårt og har styresettet fra de nevnte landene som forbilde?
  • Det snakkes om krigen for Norge og Europa, og om den kulturelle og åndelige framtiden. Bevegelsen har et samfunnsreformatorisk sikte, med ønsker om å forvandle Norge og Europa basert på forsvar av og bygging på Europas judeo-kristne arv.
  • Selv ville jeg ikke ha likt å være del av et samfunn der denne “gjengen” med frie tøyler fikk styre og diktere. Deres trange rammer med autoritær “Bibelsk” loviskhet passer ikke for det moderne og selvtenkende mennesket. Da er det faktisk mye bedre med et sekularisert samfunn eller et samfunn der humanistiske verdier er i førersetet.
  • Jeg sier nei takk til å være del av deres trangsynte verden og verdensbilde.
  • Verdt å lese: Verdidebatt.no (Oddbjørn Johannessen): Kristen Koalisjon Norge, Polen og “familielobbyen”.

 

Jeg har tidligere en gang skrevet følgende om KKN i min artikkel “Ting jeg IKKE tror på”:

Kristen Koalisjon Norge (KKN) har fram til nå (desember 2016) gått under min “radar”. KKN skal visstnok være en verdibasert folkebevegelse ifølge deres nettside: “Vi søker å mobilisere verdibevisste kristne, samt mennesker med lignende verdier, til engasjement for å bygge Norge på kristen tro og etikk.”

Noen sentrale aktører i bevegelsen er Jan-Aage Torp og Finn Jarle Sæle. De er blant annet imot abort og jobber imot barnevernet. De er som forventet opptatt av og uttrykker sin støtte til staten Israel og jødene. De ønsker at kristendommen skal gjennomsyre hele samfunnet, og de kaller mer eller mindre all motstand for forfølgelse. Deres konservative tilnærming får ikke min støtte!

 

De ser på seg selv som en folkebevegelse, og det virker som om de selv tror på at de presenterer verdier og meninger som kristne flest kan enes om. Dette er enkelt og greit vrøvl sett med mine øyne. Med sin smalsporede konservative tilnærming vil neppe bevegelsen få noen stor, bred og unison oppslutning blant landets kristne miljøer og hos troende flest. Forhåpentligvis forblir de en uvesentlig nisjebevegelse for sine likesinnede med liten grad av maktpåvirkning overfor storsamfunnet.


Tilbake til toppen.


Den katolske kirke

Min kjennskap til Den romersk-katolske kirken (DKK) er heller begrenset. Likevel har jeg tenkt å sette opp noen kritiske punkter rundt dette kirkesamfunnet nedenfor:

  • “Avgudsdyrkingen” av paven forstår jeg meg ikke på.
  • Dyrking av helgener er også fjernt for slike som meg, inkludert dyrkingen av Jomfru Maria.
  • Tilsynelatende er kirka stor motstander mot modernisering og andre større endringer. Muligens angst mot endringer?
  • Tradisjoner og pavemakten er viktigere enn hva Bibelen sier.
  • Ritualer, liturgi og makt viktigere enn levende tro.
  • Det er ikke rom for likestilling. Damer kan f. eks. ikke bli prester.
  • Et veldig hierarkisk system/strukturer med masse ledd hvor paven er på toppen. Under paven er det både patriarker, kardinaler, ulike biskoper, ordener osv. Demokrati er det lite av.
  • For stor makt til de geistlige, inkludert prestene.
  • De anerkjenner ikke fullt ut oss andre kristne. Det er f. eks. ikke greit at en ikke-katolikk deltar i deres nattverd.
  • Pr. dags dato ønsker ikke den katolske kirke å ha felles nattverdsfeiring med protestantiske kirkesamfunn pga. ulike syn på hva nattverden innebærer. Hva som legges i nattverden er noe annerledes enn hos oss protestantisk kristne.
  • Visstnok ikke lov til å bruke oblater under nattverd som er glutenfrie. (Hvis så skjer er ikke nattverden “gyldige”!)
  • Skriftemål-praksisen virker rar.
  • Gammeldags etikk, moral og leveregler. På kollisjonskurs med hvordan folk flest lever sine liv i dag.
  • Forkynnelsen rundt skjærsilden anser jeg som “rar”.
  • Prester og ordensfolk (munker, nonner osv.) må leve i sølibat (ugifte og i seksuell avholdenhet).
  • Den katolske kirken kan til tider virke som å være den reneste overgriperkirken. Den ene rystende historien etter den andre har blitt framsatt. Overgrep har blitt begått av mange prester (geistlige) mot en lang rekke barn, inkludert mot altergutter m. m. Det selvpålagte sølibatet der i gården er tydeligvis lite verdt i praksis. Sakene har i flere tilfeller blitt forsøkt dysset ned.
  • Generelt virker det som om kirka fortsatt tar litt for lett på overgrep (seksuelle overgrep m. m.), uten vilje til en god og grundig nok opprydning.
  • Å beholde kirkens “gode” rykte har tradisjonelt blitt satt foran overgrepsofrenes sak.
  • Kategorisk nei til bruk av prevensjon og konsekvent imot abort.
  • Klosterlivet, munker og nonner forstår jeg meg i liten grad på.
  • Kirka har hatt en del uheldige saker rundt overgrep, korrupsjon og andre økonomiske og ledelsesmessige skandaler.
  • Vatikanet (Vatikanstaten) – katolikkenes “høyborg” – er visstnok ifølge enkelte informanter fullt av rykter, dobbeltmoral, hykleri, løgn, overgrep (sex) og maktkamper.
  • Den katolske kirke (DKK) i Norge – spesielt Oslo katolske bispedømme – har drevet med pengerot, medlemsjuks og bedrageri. Kirka har – basert på telefonkatalogen – “tvangsinnmeldt” personer med “katolske” navn og opprinnelse (personer med utenlandsk opprinnelse, fra katolske land).
  • Pga. kunstig høye medlemstall har de fått alt for mye i støtte fra staten, og staten har krevd og vunnet fram via rettssak (2017) om at kirkesamfunnet (Oslo katolske bispedømme) må tilbakebetale ca. 40 millioner kroner + dekke statens saksomkostninger + foretaksbot på ca. 2 millioner kroner for grovt bedrageri.
  • Januar 2019 pågikk det visstnok ankesak i lagmannsretten, da katolikkene nektet å betale tilbake pengene. Oslo katolske bispedømme tapte ankesaken mot staten mars 2019, men DKK gir seg ikke da de anker dommen til høyesterett.
  • Ifølge dem er katolske døpte personer reelle medlemmer av kirka okkesom, selv uten aktiv innmeldelse i DKK i Norge.

Tilbake til toppen.


Hellige bygninger, rom og altere

  • Det kan hevdes med rette at dette med hellige rom, vigslede bygg (kirker, katedraler osv.) og egne gudshus er en avsporing. I utgangspunktet er det ikke noe spesielt hellig med et kirkerom, det er ikke mer hellig enn et hvilket som helst bygg eller rom.

– Kirken/kirkerommet er ikke mer hellig enn et do (utedo).

  • Et vers fra Bibelen: “Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?” (1. Kor. 3,16). Har du Guds Ånd, er du Guds hus/tempel. Vi skal i hovedsak bygge mennesker, ikke bygninger.
  • Å vigsle bygninger kan hevdes å være ukristelig. Gud bor ikke mer i slike bygninger enn andre plasser hvor kristne samles.
  • Blant de første kristne og i urmenighetene var menigheten/kirken menneskene som var tilstede, ikke bygningene.
  • Vi lever ikke etter den gamle pakt. Vi lever etter den nye pakt, hvor forhenget i tempelet for lengst er revnet og er borte. Det finnes ikke noen hellighet som er forbeholdt bare spesielt utvalgte hus eller mennesker.
  • Ærefrykt og følelsen av hellighet i mektige/storslagne rom har ingenting med Gud å gjøre. Det er menneskelige følelser som også kan oppnås i andre typer bygninger.
  • Guds nærvær er tilgjengelig for hvem som helst, når som helst og hvor som helst. Gud bor ikke og er ikke avgrenset av hus bygget av menneskehender.
  • Bygninger, utsmykking, altere, uttrykksformer osv. har i en del tilfeller nesten blitt som avguder og avgudsdyrking for oss. Virkemidlene har blitt selve målet eller budskapet vårt. Bygninger og andre ytre faktorer har blitt viktigere enn selve menneskene og troen.
  • Enkelte behandler alteret og alterringen som noe spesielt hellig, gjerne forbeholdt presten som “tumlingsrom”. Hvor kommer den Bibelske dekningen for dette med å gi presten slike særrettigheter/enerettigheter samt at man i det hele tatt behandler alterringen som noe spesielt hellig?
  • Bygging, utsmykking og vedlikehold av kirkebygg og andre gudshus koster astronomiske pengesummer. Disse pengene kunne ha vært anvendt på mye bedre formål.
  • Noe dobbeltmoralsk er jeg. En del kirkekonserter kunne med fordel ha funnet sted andre steder enn i kirka.
  • I et kaldt land som Norge med varierende vær trenger vi selvsagt et rom/bygg å møtes i for å feire Gudstjeneste og for å avholde møter. Imidlertid kunne byggene ha vært mye mindre prangende, og med fordel kunne gjerne andre eksisterende bygg (skoler, samfunnshus, kulturhus, idrettshaller, grendehus osv.) ha blitt benyttet i stedet for egne kirkebygg.


Tilbake til toppen.


Jesus i fokus i stedet for å holde liv i “kristne” tradisjoner

Av og til blir de “kristne” tradisjonene viktigere enn selve Jesus og troen. Fra Davids liv (David Åleskjær sin blogg) har jeg hentet inspirasjon til lista nedenfor over ting som kan VURDERES barbert bort fra vår kristne tradisjon. David kaller det selv et tankeeksperiment (kjettersk sådan). Muligens litt vel drastisk og overdrevet riktignok.

Følgende punkter inngår i bort med-lista:

  • Pave og andre tilsvarende maktpersoner, f. eks. de maktutøvende gallionsfigurene av noen biskoper. Bort med all kjendisstatus og idoldyrkelse i menigheten! Hva med en flatere organisasjonsstruktur med mer makt til vanlige medlemmer?
  • Åndelige “show” og overdådige sceneshow.
  • Behovet for (egne) prester.
  • Liturgiske plagg.
  • Kirkebygg og bedehus (fokus på mennesker, ikke bygg).
  • Dagens tåpelige nattverd. Bør være et reelt måltid med noe annet enn en tørr oblat og et medisinglass med vin.
  • “One-man-show” (enveiskommunikasjon) fra presten eller forstander. Flere (alle) bør få delta i Gudstjenesten.
  • Søndag som spesielt hellig dag.
  • Gjentakende ritualer og fast liturgi.
  • Prestens ene-rettigheter til å utføre ting (sakramenter m. m.), f. eks. dåp. Hvem som helst kan foreta dåp eller forrette nattverd.
  • Alle menneskebud og enhver form for loviskhet.
  • Dømming av de andre på utsiden.
  • Arrangement av bryllup og begravelser i kirkelig/kristen regi. Dette er statlige oppgaver og ikke en kirkelig oppgave. Det samme kan sies om begravelser og kirkegårdsadministrasjon.

Jeg støtter mye av det han uttaler. På det kirkelige og kristelige området er jeg muligens en aldri så liten anarkist?

En del oppleste og vedtatte kristne verdier og sannheter (Bibeltro, bokstavtro) kan med fordel kastes over bord i samme slengen.

Tradisjoner og kultur dyrkes av og til som selvstendige verdier og mål. Det blir viktigere å opprettholde det tradisjonelle enn å nå ut med evangeliet. Historien og tradisjonene får sin egenverdi som er høyere og viktigere enn misjon og det kristne budskapet. Mer av det tradisjonelle vil neppe trekke mer folk til kirkene og forsamlingslokalene. Endringer må til!

Hva om vi rett og slett blåste en lang marsj i alt som het tradisjon, nullstilte oss fullstendig, og utelukkende fokuserte på å nå ut med budskapet til den kulturen vi befinner oss i?

Sitat fra innlegg på Davids liv – David Åleskjærs blogg.


Tilbake til toppen.


Kristne skoler

Det virker nesten som om kristne grunnskoler dukker opp som paddehatter rundt forbi her i vårt land. Selv er jeg dypt skeptisk til slike egne kristne skoler. Også kristne bør være til stede i det offentlige rom og på de vanlige grunnskolene, slik at man kan nå nye mennesker med evangeliet. Å samle seg i egne bobler etter gettoer bidrar ikke akkurat til utbredelsen av kristendommen.

Å være lærer eller elev i vanlig (offentlig) grunnskole bør være malen for kristne. Dette å møte ikke-kristne i hverdagen og “infiltrere” samfunnet rundt oss gir muligheter for både forkynning og trosforsvar (opplæring og praksis), og ikke minst får man innsikt i hvordan verdenen utenfor bedehuset er og tenker. Å tilbringe sitt liv kun i kristne sammenhenger vil ikke bidra til at den enkelte blir særlig rustet til å kunne få spredt det kristne budskapet til samfunnet og medmenneskene rundt oss.

Også barna av “super-kristne” trenger å bli integrert i det normale storsamfunnet, noe som blir vanskelig når de hoper seg sammen på egne ghetto-skoler for likesinnede.

Kristne grunnskoler, nei fri og bevare meg for dem! Slike ghettoer trenges ikke i det norske samfunn!


Tilbake til toppen.


Sex

Kristne forsamlinger har ofte vært svært sexfikserte, på en negativ måte. Det blir mye snakk om hvor galt det er og framstilles gjerne som den største synd man kan gjøre. Sex har blitt gjort til noe skittent, tabubelagt, syndig og kun en nødvendighet for forplantningens skyld innenfor ekteskapets rammer. Ve den som faller i synd og hopper til sengs uten å være gift. Mennesker framstilles som tikkende ikke-styrbare bomber som hopper til sengs med hvem som helst etter å ha kommet i snakk med en av det motsatte kjønn (eller eget kjønn for den saks skyld hvis man er lesbisk/homofil).

Det er heller ikke maken til hva slags straffedom onani, masturbasjon og selvtilfredsstillelse på det seksuelle området kan medføre. Våre iboende drifter gis ingen plass i enkelte kristne miljøer. Troen skal visstnok være i stand til å oppheve naturlovene.

Det er etter mitt syn ok at kristne forsamlinger blir en aldri så liten motpol til storsamfunnets sexifisering. Imidlertid må det da være måte på dømming og nedsnakking av en fin gudeskapt ting som sex og seksualitet. Greit nok at det kan være gunstig at sex finner sted innenfor trygge rammer og ikke som one-night stands (engangsligg), men det må da være mulig å få et litt mer nyansert og balansert syn på tingene enn kun å gjøre det til noe som er helt fy-fy.

Av og til lurer jeg på om pornoindustrien eller kristen virksomhet er verst? Kristen virksomhet har bidratt til å gjøre sex til noe skittent og til dels ekkelt, noe som kun er nødvendig for å lage barn. Kvinner ses på som individer som leder og frister menn inn i synd og fristelse. En god del kristne påstår med Bibelen i hånda at boka forbyr eller umuliggjør likestilling, noe som virkelig er kreativ og fantasifull fortolkning av boka.

Et eksempel på kristnes rare syn på sex henter jeg fra boka til Stephan Christiansen (1996) “Ny standard for en ny generasjon”:

“Alt du trenger å vite om sex er dette: Sky det som pesten til den dagen du er gift […] Det er like greit å innse det med en gang. Så lenge du ikke er gift, så er ikke sex noe for deg! […] Som gutt skal du se for deg at det står skrevet det samme på jenta som på høyspentledningen: Berøring livsfarlig. Med andre ord: Hold fingrene av fatet.”

(Sitat hentet fra Internett. Jeg har ikke lest boka, men jeg forutsetter at sitatet er korrekt gjengitt fra boka.)

Boka er riktignok 20 år gammel nå, men mye tyder på at noe av den samme grunnholdningen lever den dag i dag i mange kristne miljøer.

For ca. 20 år siden (slutten av 1990-tallet) var det en del fokus på den kristne avholdenhetskampanjen “Verd å vente på”. Nå etterpåklokskapens navn kan denne kampanjen på mange måter oppsummeres som mislykket. Enkelte “falt i synd” og slet med dårlig samvittighet og andre problemer i etterkant, og enkelte har også fått et litt vridd syn på hele sexen og fått et noe problematisk forhold til romantikk, sex og kjærlighet.

Den moderne nettsiden «GuttogJente.no» formidler også et tvilsomt syn på sex, der en del tips og råd er “politisk korrekte” innenfor en kristen setting, men hvor rådene neppe er i samsvar med medisinvitenskapen og/eller psykologien.


Tilbake til toppen.


Humanisme og Human-Etisk Forbund (HEF)

  • Human-Etisk Forbund (HEF) er en “liten” og “marginal” gruppe som innimellom lager masse støy i forhold til sin “lave” oppslutning. Ifølge egne nettsider har de over 88.000 medlemmer. (Til sammenlikning hadde Den Norske Kirke 3 750 705 medlemmer eller tilhørige på slutten av år 2016.)
  • Deres “oppdrag” er blant annet å presentere religionskritikk når religion bidrar til å diskriminere eller å undertrykke (maktmisbruk).
  • HEF som livssynsorganisasjon fører stadig en krig mot trosorganisasjoner/religiøse organisasjoner som tror på en gud.
  • Humanisme framstår som et eget frittstående livssyn. Vitenskapen har sin plass i deres tro, mens gud ikke er en del av deres verden. Mennesket står i sentrum.
  • HEF sitt livssyn er alt annet enn verdinøytralt.
  • Begreper som de selv bruker om sin “tro” er “livssynshumanisme” eller “sekulær humanisme”. Det blir vel ikke helt feil å kalle de ateister heller.
  • De hevder innimellom å representere et livssynsnøytralt alternativ. Etter mitt syn er det de presenterer alt annet enn nøytralt med sin massive motstand mot at det finnes noen gud eller noe annet overnaturlig.
  • Selv om de tror at kristendom bare er tom overtro har de fått helt angst og fobi mot alt kristent og kristenmannsblod. Hva skader det med en sang med kristent innhold eller en skolegudstjeneste når de likevel ikke tror på budskapet?
  • De skal vise respekt for andre menneskers livssynsvalg, selv om de ikke selv tror på noen guder. Denne respekten uteblir innimellom i deres argumentasjon.
  • De påstår å kjempe for religionsfrihet, men den sterke antipatien de har mot religion ødelegger for frie religionsvalg. Uten å få høre ordet er det ikke mulig å ta et aktivt valg for eller imot en tro, f. eks. kristendommen.
  • Det kan virke som om HEF prøver å ta monopol på innholdet i humanisme-begrepet. HEF kjører en intens og aktiv krig mot kristendommen og kristne uttrykksformer begrunnet i humanisme, selv om humanisme i seg selv slettes ikke trenger å stå i et motsetningsforhold med kristen tro. Det finnes faktisk en egen retning for kristen humanisme.
  • Å få til en helt livssynsnøytral religionsundervisning i skolen anser jeg som en utopi og umulighet (verden er subjektiv og ladet, en helt objektiv nøytral gjengivelse er umulig).
  • HEF sin sterke tro på vitenskapen og det gode i mennesket klarer jeg ikke å dele. Både vitenskapen og mennesket feiler for ofte til at jeg klarer å dele entusiasmen deres. Deres (over)tro på vitenskap, nøytralitet og mennesket er vel så sterk som den sterkeste religiøse troen. De påstår at “Mennesker er frie, bevisste og ansvarlige.”.
  • Selvsagt respekterer jeg deres eksistens, men enkelte av deres medlemmer blir litt vel militante og negative i sine utsagn. Det må være lov for andre å ikke dele deres syn uten å bli hudflettet for dette.
  • Jeg synes deres redsel for skolegudstjenester og religion i skolen og ellers i samfunnet er litt vel overdreven. Litt for mye gammel bitterhet mot kirka og andre kristne organisasjoner preger argumentasjonen.
  • Ingen tar skade av en skolegudstjeneste eller to. Presentasjon av den kristne kulturarven og dette å bli kjent med trossamfunn og kirke i nærmiljøet bør være lovlig innenfor skolens rammer (KRLE-faget).
  • Bare for å få det sagt: Jeg er selvsagt IKKE tilhenger av at elever stilles på store trosmessige valg innenfor skoletiden. Å skremme med helvetet for dem som ikke tar et aktivt trosvalg bør absolutt ikke finne sted innenfor skolens rammer.
  • Innimellom irriterer deres dårlige oppfinnsomhet meg. De har “stjålet” kristne seremonier og gjort dem ikke-kristne. De tilbyr blant annet “Humanistisk konfirmasjon”, en nesten blåkopi av kirka sin konfirmasjon hvor Gud har blitt kastet ut. Kunne de ikke i stedet ha funnet på noe kreativt og nytt selv?
  • For å si litt imot meg selv: Levi Fragell har jeg til tider sansen for. Han tar opp mange interessante temaer innenfor religiøse overtramp.
  • En lillebror til HEF er Humanistforbundet med sine ca. 3.000 medlemmer. Her er siste nytt at de åpner opp for medlemmer med religiøs tilhørighet. De er altså ikke-ateistiske humanister.

Jeg støtter sitatet til David Åleskjær i hans blogg: «Det finnes ikke noe som heter livssynsnøytralt. Det finnes bare livssynsåpent eller totalitært.»


Tilbake til toppen.


Islam og andre religioner

Islam: Kunnskapsnivået mitt om Islam og Allah er heller moderat. Skal være forsiktig med å være for bastant i mine uttalelser rundt denne religionen. Men:

  • Som kristen tror jeg selvsagt ikke på den muslimske troen, Koranen, Allah og Muhammed.
  • Islam og den muslimske læren presenteres innimellom som fredens religion. Mon tro om dette stemmer helt med virkeligheten?
  • Enkelte kaller Islam for sverdets (krigens) religion. Kristendommen kalles av de samme menneskene for kjærlighetens religion. Dette er en kraftig forenkling, men muligens er det også litt sannhet i det sett ut fra nåtid?
  • Så vidt jeg forstår finnes det masse vold og krig nevnt i både Koranen og beslektede skrifter. Islam kan i praksis oppleves som en svært voldelig/krigens religion.
  • Profeten Muhammed var også en krigsmann.
  • Det finnes mange fredelige muslimer, men det finnes også det motsatte (f. eks. IS-sympatisører).
  • Enkelte ekstreme islamister (Mulla Krekar, Ubaydullah Hussain m. m.) som har kommet til Norge har beklageligvis ødelagt ryktet til vanlige fredelige muslimer. På samme måte har enkelte terroraksjoner (selvmords- og bombeaksjoner) i utlandet heller ikke styrket muslimenes rykte. De få ødelegger som kjent for de mange.
  • Innføring av Sharialov er IKKE noe jeg ønsker meg i Norge eller i andre europeiske/vestlige land.
  • At karikaturtegninger av den islamske profeten Muhammed skal medføre fare for livet (Fatwa, dødsdom) til den/de ansvarlige for tegningene kan ikke aksepteres. Muslimene kan oppfatte tegningene som blasfemi og gudsbespottelse, men det gir dem likevel ikke noen rett til å selv å straffe andre mennesker med døden til følge.
  • Bruk av nikab, burka og hijab klarer å provosere enkelte nordmenn.
  • Enkelte muslimers manglende respekt og toleranse overfor oss “vantro” oppfatter jeg som et relativt stort problem.
  • Enkelte muslimers forfølgelse og undertrykking av kristne og andre ikke-muslimske religiøse grupper kan på ingen måte aksepteres.
  • Æresdrap og blodhevn kan ikke tolereres. (Mer kultur enn selve religionen Islam.)
  • Menneskerettighetene og likestillingen står svakt i enkelte muslimske miljøer.

Andre verdensreligioner som buddhisme, hinduisme etc. kunne også ha vært omtalt. Imidlertid faller dette utenfor mitt kunnskapsnivå og interessefelt. Ulike sekter kunne også ha vært omtalt.


Tilbake til toppen.


Nei til kristent hemmelighetskremmeri, lukkede og ekskluderende miljøer

Kristne aktiviteter bør i utgangspunktet være åpne for alle i aktuell målgruppe. Alle bør som hovedregel inkluderes. Å holde enkelte på utsiden, ekskludere og sortere mennesker, er ikke i god kristen ånd.

Type losjer og ordener: 

  • Personlig mener jeg at lukkede miljøer av typen losjer, eksklusive klubber, ordener, frimurere osv. ikke bør støttes av kristne.
  • Kristne organisasjoner/menigheter bør ikke ta imot økonomiske midler eller drive med andre former for samarbeid med slike lukkede miljøer, da dette vil bidra til å legitimere virksomheten.
  • Lukkede miljøer basert på invitasjon, kun utvelgelse av personer som er “gode nok” til å bli medlemmer og masse hemmelighetskremmeri synes jeg ligger langt unna Bibelens idealer.
  • Kameraderi (medlemmene støtter hverandre i tykt og tynt på bekostning av ikke-medlemmer) innenfor slike miljøer liker jeg heller ikke.
  • Noen påberoper seg til og med Guds navn, selv om de driver med ikke-kristen seleksjon av personer.
  • Eksempler på organisasjoner: Lions, Rotary, Round Table, Zonta, Odd Fellow Ordenen, RebeccaLogene, Maria-ordenen, Frimurerlosjen (Den Norske Frimurerorden) osv.
  • Jeg er selv oppvokst med at mine foreldre skulle på “losjen”, men dette var en litt annen form for losje som jeg ikke reagerer på. De var nemlig medlemmer i IOGT (godtemplarlosjen/godtemplarordenen), en totalavholdsbevegelse. IOGT er åpne for alle som ikke bruker rusmidler.

Vebjørn Selbekk, sjefredaktør i Dagen, har skrevet et innlegg med tittelen: “Prester bør ikke være frimurere”. Jeg er helt enig i hans konklusjon og det meste han ellers skriver om temaet.

Prester/pastorer og kirke/forsamlinger/menigheter bør IKKE ha noen nære koblinger mot frimurere og/eller eksklusive losjer.

Frimurerne representerer et gammeldags system for elitisme hvor kun menn og kun samfunnseliten kan bli invitert. Det er snakk om lukkede brorskap med hemmelighold hvor også kvasi-religiøse ritualer finner sted. Koblingen mellom slik virksomhet og kristen tro er problematisk, da det mer framstår som noe okkult enn som noe kristent.

 

Andre forsamlinger og miljøer:

  • Det finnes også andre ekskluderende miljøer/lukkede miljøer. F. eks. har jeg hørt om både kvinneforeninger, Bibelgrupper og hus-fellesskap/cellegrupper som er svært tilbakeholdne for å åpne opp for nye medlemmer.
  • Enkelte forsamlinger og menigheter kan også være svært så “klikkete” (klikker). Det er ikke gitt at hvem som helst kan bli inkludert i miljøet.
  • Noen steder er enkelte familier og personer mer verdt enn andre, ikke ulikt et kastesystem.
  • I sin tid skrev jeg en del kritiske kommentarer om Misjonshuset i Egersund (PDF-fil) rundt disse temaene m. m.


Tilbake til toppen.


Israel og jødene

Hoveddelen av teksten er nå flyttet til en egen selvstendig artikkel her i bloggen (lenke).

Israel: Selv er jeg sterk motstander mot antisemittisme mot jøder, men jeg trenger ikke som troende å være en konservativ kristenfundamentalist eller kristensionist. Jeg kan ikke for enhver pris støtte den sekulære staten Israel i tykt og tynt. Også palestinere bør behandles som verdifulle mennesker og være et misjonsmål for oss kristne. Mye som blir gjort i Israel er neppe Guds vilje, og det fortjener ikke kristnes blankotillatelser eller legitimering.

Israel patriotisme

 

Synet på Israel er ikke – og bør ikke være – en viktig sak eller spørsmål innenfor de kristnes rekker. Israel-saken er til syvende og sist en perifer og uvesentlig sak innenfor troen for oss her i Norge.

Ensidig og ukritisk støtte av Israel (og jødene) kan jeg ikke stå inne for, hvor staten Israel dyrkes som en egen gud!

Les mer: blogg.brr.no: Israel og jødene


Tilbake til toppen.


Nei til religion, ja til evangeliet

Ja takk til evangeliets kraft og Jesus-troen, nei takk til alle former for religion.

Usunne sider med religion:

  • Religion dreper og ødelegger! Nei takk til religion, ja takk til evangeliet!
  • En del krig og elendighet som inntreffer i vår verden begrunnes med religion (eller mistolkning/misbruk av religion).
  • Fritt gjengitt etter Karl Marx: “Religion er opium for folket”. Dette kan jeg i hovedsak si meg enig i. Imidlertid vil jeg fort føye til: Gi dem Kristus og evangeliet i stedet for død religion.
  • Henrik Johan Ibsen sitt kjente sitat “Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme” fra Vildanden kan også overføres til religion. Enkelte benytter “falsk” religionen som et halmstrå til å holde seg fast i på veien gjennom livet. Å “punktere” religionen kan gi vedkommende store personlige problemer og livskrise.
  • Religion er menneskers forsøk på å nå opp til Gud i form av loviskhet, leveregler, menneskebud og dømming av andre mennesker.
  • Evangeliet er Guds forsøk på å komme ned til menneskene, jf. Jesus sitt frelsesverk og nådebudskapet. Tro er alt som skal til.
  • Det er ikke bra at evangeliet og Jesus-troen/kristendommen ofte blir hovedsaklig forbundet med moralisme, religiøse bud, streng etikk, lover, menneskeregler og trauste tradisjoner/ritualer. Det er ikke dette som er ekte kristentro eller det sentrale i evangeliet. Frelsen og nåden er så mye viktigere!
  • Religion kan fungere som et åk eller tvangstrøye over livet. Man blir ufrie og hemmet, mister glede og livslyst.
  • Kan fungere som et hinder for naturlig omgang med andre mennesker.
  • En evig konflikt med seg selv kan oppstå. Man dras mellom egen personlighet og urealistiske ytre forventninger.
  • Man må prøve å innfri andres forventninger. Dette kan bidra til at man “mister seg selv” i og med at man ikke får lov til å være seg selv med sin personlighet (må opptre med maske). Ofte klarer ikke alle å leve opp til forventningene fra seg selv, ledelsen, medmennesker eller fra “Gud”.
  • Religion kan medføre selvopptatthet eller lavt selvbilde, og i andre tilfeller psykiske problemer.
  • Masse leveregler og menneskebud må etterleves. Andre har betydelig kontroll over det enkelte medlems adferd (indoktrinering). Sanksjoner mot dem som ikke lever opp til reglene.
  • Selektiv Bibeltroskap.
  • Gjerne en sterk autoritær ledelse som ikke kan motsies.
  • Usunn religion kan medføre brente barn.
  • Det kan bli et motsetningsforhold mellom Jesus og evangeliet kontra kristendom, religion og tradisjoner.
  • Alle som tror kan bli en Jesus-troende disippel. I Guds plan og frelse er det plass for oss ikke-perfekte, normale, tvilende og snublende mennesker. Man trenger ikke å leve et “prektig” liv etter strenge regler for å kunne være en troende på evangeliet om Jesus.
  • Unngå å oppsøke religion, ta imot evangeliet i stedet!

Inspirasjon til denne tematikken har blitt hentet fra “Davids liv | David Åleskjærs blogg”.

Bibelen


Tilbake til toppen.


Kristen begrepsbruk

En del begreper som blir benyttet i kristne kretser med den største selvfølgelighet sliter jeg med å forholde meg til. Jeg klarer ikke helt å identifisere meg med og forstå meg på begrepenes tillagte innhold. Noen aktuelle begreper:

✞ Frelst ✞ Frimodighet ✞ Vekkelse ✞ Helvete ✞ Dommedag og endetid ✞ Åndsdøpt ✞ Nådegaver ✞ Tungetale ✞ Nattverd ✞ Sakramenter ✞ Halleluja ✞ Forfølgelse ✞ Forbønn som maktmiddel og hersketeknikk ✞ Helbredelse ✞ Bibeltro ✞ Predikantstemme ✞ Åndeliggjøring av alt ✞ Diverse “grunnsannheter”.

Se ellers egen artikkel rundt dette temaet for mer detaljer.


Tilbake til toppen.


Annet

Min skepsis mot KrF er allerede utførlig behandlet i bloggartikkelen “Fortsatt skeptisk til KrF”. “Kristen” TV kanalen TV Visjon Norge er heller ikke min venn og jeg er dypt skeptisk mot en del av den karismatiske forkynnelsen. Se ellers opprinnelig nettside – http://protest.brr.no/ – angående “andre ting” og artikkelen “Ja, jeg er en kritisk kristen!” her i bloggen. Av nyere artikler (sommeren 2016) innenfor kategori protest kristendom kan jeg blant annet nevne: “De ‘frafalne’ og ‘brente’ kristne” og “Ting jeg IKKE tror på”.

For noen år siden hadde jeg et leserinnlegg i lokalavisa om kirka mens jeg ennå bodde i Eigersund. Innlegget stod på trykk 16. september 2002 i avisa Dalane Tidende (lokalavis i regionen Dalane, Sør-Rogaland) med tittelen: “Kirka – en plass for spesielt utvalgte?” (lenke til skannet kopi av innlegget). I innlegget var jeg blant annet opptatt av vanskelig menighetsråd, kirkeorgel som uegnet instrument (kirkeorgel som torturens instrument), kjedelig og stiv liturgi og at fornyelse av uttrykksformene på gudstjenestene ønskes. I grove trekk kan jeg vel den dag i dag stå inne for det jeg da skrev. Den gjennomførte “gudstjenestereformen” har heller IKKE bidratt til store forbedringer.

Fra et innlegg på DagensDebatt.no henter jeg følgende sitat som jeg sier meg svært enig i: «…vi trenger å utvikle flere sunne og livskraftige menigheter som formidler budskapet klart og tydelig, samtidig som de våger å tenke nytt i måten dette gjøres på.» Sagt med mine egne ord: Det grunnleggende budskapet står fast, men uttrykksformene kan og bør endres og tilpasses til den tiden vi lever i. Hvis ikke tilpasninger gjøres vil det sannsynligvis etter hvert bli ganske så glissent i våre kristne forsamlinger når det gjelder møtedeltakere og medlemmer.

På den annen side kan kristne forsamlinger bli for showpregede og oppleves som rene scenekirker. Hvis uttrykksform blir det viktigste og innholdet underordnet er ikke dette heller særlig bra for utviklingen. Bibelens budskap bør ha en sentral plass uavhengig av innpakning (møteform og uttrykksmåter). Kristen virksomhet må ikke ende opp med kun å bli overflatisk enveiskommunikasjon av kultur og underholdning. Det må også være rom for de alvorlige temaene, ekte trosutøvelse og trosopplæring.

Det misbrukte begrepet avkristning av Norge: Jeg er møkka lei av begrepet avkristning av Norge. Det er alt for lett å skylde på enkelte politiske partier, muslimene eller liberale kristne for at kristentroens plass i samfunnet er på vikende front. Sannheten er heller at vi kristne har blitt “daffe” med å fungere som lys og salt i våre omgivelser. Vi “gjemmer oss” på bedehusene, kirkene og forsamlingshusene og stønner og sier huff om den fæle verdenen på utsiden, i stedet for å gå ut og misjonere for våre naboer og medmennesker. Fremmed kristen terminologi, mange menneskeskapte leveregler/bud samt krav om “bibeltro” livsførsel fungerer heller ikke særlig bra for å trekke til seg nye troende.

Med vår dømmende og «prektige» livsførsel:

“Vi norske kristne avkristner Norge daglig. Men vi innrømmer det ikke.” (Rune Edvardsen, daglig leder i Troens Bevis, fra DagensDebatt.no)

 

Kristendommen har i mange århundrer vært en sentral del av vår kultur og historie. Det kristne budskapet burde dermed ha vært av allmenn interesse for det norske folk. Beklageligvis er vel neppe engasjementet så stort i praksis. Tro har blitt en privatsak som det snakkes lite om.

Jeg har liten eller ingen respekt og tillit til dem som hevder å være “Bibeltro” og/eller “rettroende”, og som gjerne også dømmer andre for å ikke være kristne nok. Bibelen må tolkes og kan ikke leses objektivt bokstav for bokstav uten fortolkning ut fra vår forståelsesramme (kultur, historie, språk, personlige forhold etc.).

Skapelsen: Jeg tror ikke nødvendigvis at vi skal tolke skapelseshistorien i Bibelen bokstavelig med at alt ble skapt i løpet av seks dager (1 Mos 1). Etter mitt syn kan skapelsesberetningen i Bibelen godt være en symbolsk fortalt (billedlig/metaforisk) fortelling uten at dette ødelegger for min gudstro og Bibelens troverdighet.

I enkelte kristne miljøer har ikke likestillingen mellom kjønnene kommet særlig langt. Enkelte steder i kristen regi ligger enda det dårlig begrunnede “Kvinner skal tie i forsamlinger”-spøkelset og lurer. Veien er lang for full likestilling innen kristen-Norge. Ikke alle verv og forkynnende/ledende funksjoner kan innehas av kvinner. Lederverv med “åndelig læreansvar” er gjerne forbeholdt menn. Den Bibelske begrunnelsen for å ikke slippe kvinner til er etter mitt syn syltynn. (Man leser Bibelen slik fanden gjør det, helt ut av sin sammenheng.)

Enkelte miljøer: Grusomme overgrep begått av sentrale menn i lederposisjoner i kristne sammenhenger blir dysset ned og kommer ikke fram i offentlighetens lys. Slike menn må på bekostning av ofrene av ukjente årsaker for enhver pris forsvares.

Forfølgelse: I enkelte menighetssammenhenger vil en slik nettside som denne bli tolket som “forfølgelse”. All konstruktiv kritikk og spørrende spørsmål av typen “hvorfor” tolkes av noen kristne som forfølgelse. Man er satans sendebud og motarbeider kristentroen ved å stille spørsmål I stedet ønskes det at man er en dum sau som frivillig lar seg lede av hyrden (pastoren eller tilsvarende). Min oppriktige mening: Opplyst religionskritikk, med fornuftig form og innhold, må være fullt lovlig.

Maktmisbruk: Mange saker om maktmisbruk, hersketeknikker (herskeskikker) om “brente kristne”/”brente barn” har i 2016 kommet til overflaten. Selvsagt tar jeg sterkt avstand mot slikt misbruk av Guds navn. Enkelte psykopater, narsissister og personer som lider av psykopati finnes også innenfor de kristnes rekker, og pga. “god kristen” snillisme blir ofte slike personer stoppet alt for seint.

Kristne sammenhenger bør fungere som en kraftstasjon eller kraftsenter hvor man kan hente påfyll og inspirasjon. Den enkelte bør kunne komme slik som vedkommende er med sine styrker og svakheter, og det bør ikke være behov for å dra på seg en “vellykket-maske”. Beklageligvis kan enkelte kristne miljøer virke helt motsatt. Man blir tappet for krefter og energi, og det er ikke “lov” til å være åpne og ærlige om sine problemer i livet. Det perfekte dyrkes og svakheter undertrykkes.

Om enn slettes ikke en Bibelsk tekst liker jeg følgende sitat fra diktet “Du må ikke sove” av Arnulf Øverland (1936):

“Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!”

Dømming av andre som ikke rettroende eller kristne nok synes til å være en sentral “hobby/interesse” for en god del kristne. Ofte blir det en veldig polarisering mellom “oss” på innsiden og “dem” på utsiden. Alt for mange ganger har kristne med Bibelen i hånden dømt andre til død og pine pga. avvikende syn i enkeltsaker. Majoritetene har gått til angrep på minoritetene pga. småting. Ofte har det blitt hevdet at ditt og datt står helt klart i Bibelen, og at man er Bibeltro og handler på vegne av Gud når man går til “angrep” på og tråkker på uskyldige ofre og svake grupper. Slik urett er kristne lite verdig.

Enkelte kristne har klokketro på at det finnes en fellesliste med verdier, kristne verdier, som alle kristne kan enes om. Støtt og stadig hører man snakk om at de “kristne verdiene” må vernes for enhver pris. Denne troen på at alle kristne er en ensartet og homogen gruppe deler jeg ikke.

I yngre år, hovedsakelig under studietiden og rett etterpå, prøvde jeg å være medlem av noen bibelgrupper og jeg deltok også på et Alpha-kurs. Dette gikk vel mindre bra hvis jeg skal si det selv! Mine “medlemskap” ble heller kortvarige. Ofte ble det svært ensporede diskusjoner og tilnærmet unison enighet om hva som var den universelle og eneste sannhet i slike settinger. Det var lite rom for tvil (veksling mellom tro og tvil), ærlighet og kritiske diskusjoner rundt troen og fortolkningen av Bibelen. Det var lite plass for kritiske fritenkere som meg.

I stedet for Bibel- og bønnegrupper hadde det muligens vært bedre med en Bibel- og bannegruppe. Ja, jeg skrev BANNEGRUPPE. I stedet for ferdigtygde og udiskutable svar på alt kan det innimellom være vel så naturlig å være litt sint, klagende og kritisk til troen (og Gud).

Inndeling av kristne: Kristne settes gjerne i “bås” av andre med-kristne. Konservative kristne kontra liberale kristne, hvor enkeltsaker slik som homofili avgjør om man tilhører den ene eller den andre båsen. En annen måte å dele kristne inn i er høykirkelighet/sakramentalisme eller lavkirkelighet/anti-sakramentalisme, jf. Davids blogg. For de høykirkelige er nattverd og dåp en nødvendig del av frelsen, mens for de lavkirkelige er nattverd og dåp mer symbolske handlinger. Uansett pleier slike inndelinger av kristne i lag eller båser som oftest bli brukt som et maktmiddel eller hersketeknikk for å kunne slå med Bibelen i hodet på meningsmotstanderne. Klassifiseringer og inndelinger samler ikke akkurat de kristne.

Misjon og norske misjonærer: Norge har vært et stolt land når det gjelder misjon og utsendelse av misjonærer. Misjonering er fint og bra med god Bibelsk dekning, men medaljens bakside har vært forhold slik som: Til tider litt for stor kulturpåvirkning/samfunnspåvirkning av de land/samfunn som har blitt oppsøkt som misjonsmål. Vestlige verdier har blitt “påtvunget” enkelte samfunn på bekostning av deres tradisjonelle verdier. Konflikter har oppstått mellom etablerte verdier og misjonærenes medbrakte verdier.

Enkelte misjonærer har utvist stor grad av rasisme og nedlatende syn på misjonslandenes verdier. Noen misjonærer har drevet med den reneste diskrimieringen og apartheid-liknende syn. Det har lyst (strålet ut) hvit overlegenhet / overmakt fra dem, og de har sett ned på eventuelle lokale (fargede) kristenledere og samarbeidspartnere.

Som et indirekte resultat/konsekvens av pinsekarismatisk forkynnelse/misjon og menigheter i Afrika har svært negative bieffekter oppstått nå i de senere år: Barn utstøtes pga. de anklages for hekseri. Det er forbud mot homofile i enkelte land, men enkelte steder er det og fare for angrep, forfølgelse og drap på homofile. Demoner, demonbesettelse og demonutdrivelser finner også sted. Mottakeligheten for religiøs påvirkning er stor i Afrika, men hvor også negative effekter kan oppstå.

Enn så lenge har jeg ikke laget en egen inndeling for å omtale Kristent Nettverk / Kristent Fellesskap. Også dette nettverket kunne ha vært verdt litt flere ord enn pr. dags dato her i bloggen. Jeg har skrevet litt om fellesskapet eller nettverket i artikkelen “De “frafalne” og “brente” kristne”. Min hovedkritikk er skepsisen rundt: Alle kristne må finne sin plass i en menighet og underordne seg et et lederskap. Denne underordningstanken liker jeg heller dårlig. Også lite rom for likestilling.

Enkelte oppfatter nok kristendommen som en “pekefingerreligion”. Denne opplevelsen kan jeg godt forstå. Enkelte kristne er svært kjappe til å dømme og å sette andre i bås.

Jeg er skeptisk til “Mindfulness” i kristen regi. Det er litt for mye fra New Age i teknikkene. Jeg har vel heller ikke sansen for yoga, og poenget med retreat i kristen regi forstå jeg overhodet ikke hensikten med.

Engleskolen: Som kristen tror jeg på engler og åndsmakter/åndskamp, men jeg kan ikke støtte opp rundt det Soulspring driver med. (Soulspring = Den tidligere engleskolen, drives av Prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng). Deres sterke fokus på engler, kommunikasjonen med de døde og å gjøre dette til et kommersielt levebrød er tvilsomt i samsvar med den kristne tro. Nå er vel engleskolen tilnærmet historie.

Sjaman i kirka: Märtha Louise fortsetter med sitt “tullball”. Jeg gjentar noe av det jeg har skrevet i artikkelen “Julekonserter i kirkene“:

“Kirke i Stavanger – St. Petri kirke – vil slippe til en sjaman i kirka, i tospann med eks-kongelig prinsesse Märtha Louise. Den amerikanske sjamanen går visstnok under tittelen Shaman Durek, og er tydeligvis eks-kongelig høyhet sin arvtaker nå når hennes engleskole utgår.”

Og: “Jeg kan svært godt forstå dem som er skeptiske til et slikt arrangement og en slik bruk av et kirkelokale. Selv har jeg absolutt ikke sansen for dette som har blitt annonsert.”

Og som avslutning av dette temaet for denne gang: “Nei, dette er skuffende av folkekirken. En slik avgudsdyrkelse og et slikt arrangement som dette har INGENTING i en kirke å gjøre. Misbruken av sin tidligere kongelige status er også en tvilsomme side med hele saken.”

Oppdatering, mai 2019: Biskopen – Anne Lise Ådnøy – tok i siste liten “til vettet”, og hun satte ned foten og stengte kirka for prinsesse Märtha Louise og sjamanen Durek Verrett og hans show. Takk og pris at “enden på visa” ble slik.

Koranen og kirka: Bare så det er sagt har jeg heller ingen sans for dem som i enkelte anledninger vil dra Koranen inn i kirka. Religionsdialog kan være en fin ting, men jeg synes likevel ikke muslimenes hellige bok har noe i en kirke å gjøre.

ENKELTE begravelsesbyråer og deres praksis: Utnytter sørgende på det groveste, skor seg på andres ulykke, tenker alt for mye på egen profitt, tar seg til rettes, alt for høyt prisnivå, overselger og tilbyr mange unødvendige tilleggsprodukter. Deres ekstremt kommersielle fokus ødelegger til tider verdigheten rundt en begravelse, for stort business- og salgsfokus. Noen begravelsesbyråer minner mest om utkrøpne parasitter og blodsugere. Det innholdsmessige kan også kritiseres i enkelte tilfeller, hvor det som presenteres er alt annet enn kristent i sin form og heller mer går i retningen av New Age og andre uønskede tilnærminger.

Noe fornuftig kunne nok ha vært sagt her om Martin Luther, reformasjonens “far”. Hans kamp for å avskaffe avlatshandelen og kritikken mot datidens pavemakt var nok høyst berettiget. Det er også fint og flott at han var en av bidragsyterne til at Bibelen og forkynnelsen ble oversatt til folkespråk. Imidlertid hadde han også en del kritikkverdige sider, f. eks. hans hat mot jøder (antisemittisme), hekser, bønder og funksjonshemmede.

Hvis ikke annet fører fram velger enkelte kristne å framsette tvilsomme konspirasjonsteorier. Alle virkemidler tas i bruk i kampen for å oppnå noe Sharia-liknende, men med kristent fortegn. Forhåpentligvis er gruppen med “sprø kristne” for liten til i noen stor grad få lov til å prege vår politikk.

Språkbruken i kristne sammenhenger er et kapittel for seg selv. Bruk av Kanaans språk, kristenspråk og internsjargong. Terminologien og språket/kommunikasjonen er ganske så fremmed og uforståelig for dem som ikke er indoktrinert av miljøet over lang tid.

Troende er dumme: Forskning viser at troende/religiøse mennesker i gjennomsnitt er mindre intelligente enn ikke-troende/ateister. Troende tenker ikke så mye selv, da de drives av instinkter og lar seg ukritisk lede. Muligens er det også en egen mennesketype som i hovedsak havner inn i religiøs virksomhet.

Alt det rare og ekstreme som finner sted i Guds og kristendommens navn er ødeleggende for alle med en “normal” tro (kristentro). Mye av det tvilsomme som skjer gagner ikke Bibelens sak, og man oppnår kun at mange sekulære/ikke-troende får et rart og skeptisk syn på kristen trosutøvelse. Kristne får et dårlig og tvilsomt rykte pga. de få som ødelegger for de mange troende. Av og til kan menigheten virke mer nedbrytende enn oppbyggende, og i enkelte tilfeller er det bare sunt med en splittelse i stedet for å stå sammen i en tvilsomme og nedbrytende åndelig enhet.

Ytrings- og religionsfriheten og vår kristne arv (jf. Grunnloven m. m.) er sentrale verdier/verdigrunnlag i Norge, men det er da måter på hvordan dette blir utnyttet av enkelte. At enkelte ekstremkristne også fort inntar offerrollen og påberoper seg forfølgelse for berettiget kritikk har jeg heller liten sans for.

Arbeidsplass og arbeidstaker i kristelig virksomhet: Selv må jeg bare innrømme at jeg er ekstremt glad for at jeg ikke jobber i kristelig eller kirkelig virksomhet. I en del tilfeller er forventningene slike steder helt hinsides. Først skal man jobbe mot lønn innenfor vanlig arbeidstid, og så forventes det enkelte av disse plassene at man i tillegg stiller opp som frivillig og som deltaker på fritiden (“gratis overtidsjobbing”).

En annen side ved slike jobber er den åndelige dimensjonen, der det forventes ditt og datt da enkelte hevder at Gud har talt til dem om at slik skal det være. Mange mener mye om hvordan den kristelige jobben skal utføres, og det er slettes ikke uvanlig at man har noen formeninger og den ansattes privatliv i tillegg. Ikke rart at enkelte blir helt utbrente i slike sammenhenger.

Mye galskap har funnet sted i kristendommens navn, hvor blant annet følgende kan nevnes:

  • Den voldelige kristningen av Norge på slutten av vikingtiden.
  • Voldelige korstog i middelalderen mot ikke-kristne land og landområder er det liten grunn til å være stolt av sett med dagens briller.
  • Personer som ble lyst i bann i kirka i tidligere tider.
  • Enkelte personer har i tidligere tider blitt nektet konfirmasjon og nattverd.
  • Diverse former for overgrep og maktmisbruk på misjonsmarka.
  • Dagens maktmisbruk og hersketeknikker i enkelte menigheter.

Bekymringsfulle “tegn” i tiden:

  • Det er en generell åndelig taushet blant folk flest. Lite snakk om tro i det offentlige rom.
  • Samtidig er det en liten gruppe med høyrøstede kristne som forfekter sitt syn i offentligheten. De framstår som om de har monopol på sannheten, selv om det de presenterer ofte er en usunn/uønsket teologi. Eksempel: TV Visjon Norge.
  • Den marginale gruppa med høyrøstede kristne representerer ikke oss kristne flest.
  • Mange sliter med å kalle seg kristne da de ikke lever opp til idealene til de “superkristne”.
  • Populisme, nasjonalisme og polarisering får fotfeste blant kristne.
  • Kunnskapsløsheten blant folk flest rundt tro og religion kan se ut for å være sterkt voksende.

Inspirasjonskilde til lista ovenfor: Bergens Tidende debatt: Skaper større avstand mellom folk og kirke (Helge Simonnes)

Andre artikler i samme sjanger som denne artikkelen er tilgjengelig i kategori protest kristendom her i bloggen.

Se artikkelen “Min tro” for å finne litt tanker rundt hva jeg oppfatter som den rette tro og trosutøvelse.


Tilbake til toppen.


Lenker

Lenker til noen utvalgte artikler fra kategoriarkivet protest kristendom her i min blogg, blogg.brr.no:

“Protest mot enkelte former for kristendom”. Enda flere artikler er tilgjengelig i kategoriarkivet protest kristendom.

Noen nye artikler våren 2017-juni 2019 innenfor protest kristendom:


Tilbake til toppen.


 




Kristen begrepsbruk

Kors og Bibel

En del begreper som blir benyttet i kristne kretser med den største selvfølgelighet sliter jeg med å forholde meg til. Jeg klarer ikke helt å identifisere meg med og forstå meg på begrepenes tillagte innhold. Bruk av Kanaans språk, kristenspråk, kristen termologi og internsjargong kan gjøre kommunikasjonen utfordrende. Ikke alt forstås på samme måte av ulike personer fra ulike miljøer, og i noen tilfeller vil de som selv ikke tilhører de kristnes rekker ikke forstå noe som helst av begrepsbruken (fremmedgjørende). Uklar og tåpelig kristen begrepsbruk – hva i all verden er vitsen?

De begrepene og ordene jeg i farten klarer å komme på er følgende:

✞ Frelst ✞ Frimodighet ✞ Vekkelse ✞ Helvete ✞ Dommedag og endetid ✞ Åndsdøpt ✞ Nådegaver ✞ Tungetale ✞ Nattverd ✞ Sakramenter ✞ Halleluja ✞ Herlig ✞ Forfølgelse ✞ Velsignede møter ✞ Forbønn som maktmiddel og hersketeknikk ✞ Helbredelse ✞ Bibeltro ✞ Predikantstemme ✞ Åndeliggjøring av alt ✞ “Gladkristen” ✞ “Alt” er utfordringer og ikke problemer ✞ Klassifisering av kristne ✞ Kristelig måte og i samsvar med kristne verdier ✞ Diverse “grunnsannheter”.

Litt om de enkelte begrepene:

Frelst

Enkelte kan i tide og utide si at det er så herlig å være frelst. Hvorfor er det så herlig, og hva er de frelst eller omvendt fra?

Som kristne har vi tro på et liv i paradis/himmelen og i evigheten når livet her på jorda er slutt. Dette livet kan det være greit å se framover mot, men vi må ikke glemme at vi her og nå lever her på jorda (i nuet). Også ikke-kristne kan ha et helt fantastisk liv her i verden uten å være frelst.

Hvorfor frelst eller ikke-frelst skal ha så stor betydning for livet her og nå på jorda er utenfor min forståelsesramme. Å bli frelst eller kristen løser ikke alle problemene her nede på jorda, og troen trenger slettes ikke å medføre et lett og bekymringsløst liv. Sykdom, død, problemer og vansker rammer like mye frelste som ikke-frelste personer. Dette å være frelst eller kristen innebærer imidlertid at vi har med oss Jesus og troen vår som en støttespiller.

“Jesus er min rettferdighet”, “i ham er jeg gjort ren” og “jeg er vasket i Jesu blod” gir ikke særlig mening for ikke-kristne flest. “Strømmer av levende vann” og “åndens frukter” er vel heller ikke forståelig for hvem som helst.

Frimodighet

I bønner er det mange kristne som støtt og stadig maser om mer frimodighet. Hva skal de bruke denne frimodigheten til? Å gå på møter på bedehuset sammen med andre likesinnede kristne krever etter mitt syn ingen stor dose med frimodighet.

Derimot kan frimodighet være en fin ting hvis man ønsker å virke utenfor bedehusets eller menighetens fire vegger. I slike sammenhenger vil jeg anta at Gud vil utstyre oss med nødvendig frimodighet etter behov uten at vi må mase om den i tide og utide.

Vekkelse

Enkelte er også veldig opptatt om å be om vekkelse. Men gjør vi i praksis noe for at en slik vekkelse skal komme? Tør vi å spørre naboen om å være med på et møte? Har vi møter og menigheter som er klare til å ta imot nye kristne?

Det kan virke som om bønner om vekkelse er en sovepute for kristne. Vi ber og ber i stedet for å begynne å virke i det små. Kanskje må vi kristne gjøre en innsats selv med å gå ut med evangeliet i stedet for å forvente at Gud skal sende en busslass eller to med nye mennesker til våre møter? Og mange av våre forsamlinger har neppe en møtestil eller forkynnelse som vil passe for nyfrelste.

Helvete

Kristne tror på to mulige utganger når livet er slutt. Enten kommer man til himmelen eller så havner man i helvete / fortapelsen. Så langt henger jeg med i svingene. Det jeg derimot sliter litt med er svovelpredikanter som med sin svovelforkynnelse legger ut om helvete i detaljer, og de skremmer folk til å “vende om” gjennom å true med evig tortur og pine i helvete.

Strengt tatt vet vi vel ikke så mye om hvordan fortapelsen eller helvete blir. Ifølge Bibelen kan det like godt være snakk om evig tilintetgjørelse som en plass med evig pine. Å skremme folk til tro med detaljerte beskrivelser om svovel, brennende hete, tortur og lidelse synes jeg er en kritikkverdig forkynnelse.

Selve begrepet helvete er ikke-Bibelsk. Det finnes en fortapelse, men selve begrepet helvete og helvetetslæren er nyere enn Bibelen.

Dommedag og endetid

En del forkynnere er veldig opptatt å forkynne om dommedag og endetid. Dette blir litt i samme gata som forkynnelse om helvete og Guds straffedom. Man prøver å skremme folk til å bli troende og får ikke-kristne til å riste på hodet når ting ikke inntreffer på spådde tidspunkter.

Kristne tror på en dommedag og en endetid, men det har lite for seg å spekulere om tiden og timen. Dette er det opp til Gud å bestemme. Likevel er det nok av forkynnere som har opptrådt som dommedagsprofeter opp gjennom historien og som mener selv å kjenne tidspunktet for dommedag. De har skremt opp folk, ført folk vill og svekket de kristnes omdømme.

Å skremme folk inn i himmelen ved hjelp av trusler om fortapelse, ild, ildsjø og svovel har jeg lite sans for. Joda, jeg tror på en himmel og en eller annen form for fortapelse. Imidlertid må det være mulig å få folket med på den rette vei uten å bruke simple virkemidler som trusler og skremsel.

Åndsdøpt

Åndsdøpt slik som karismatikerne snakker om inngår ikke i min tro. Alle troende kristne er åndsdøpte i min verden, jeg tror at alle som tror på Jesus (og er døpt) har tatt imot den hellige ånd. Andre uttrykk for det samme: Åndsdøpt, døpt i ånden eller bli fylt av ånden. En sensasjonell hendelse trenger ikke å ligge bak dette å ta imot ånden. Det er ånden som gjør oss i stand til å ta imot budskapet, dvs. i det hele tatt å ha en kristne tro.

Å bli åndsdøpt knyttes i karismatiske miljøer ofte mot nådegaven tungetale. Jeg tror ikke tungetale er en nådegave som nødvendigvis alle skal ha.

Nådegaver

Kirkeillustrasjon

Bibelen sier en del om nådegaver. Imidlertid synes jeg at dette kan bli litt vel mye “åndeliggjort” i enkelte sammenhenger. Er alt som oppfattes som nådegaver virkelig dette? Kan det tenkes at nådegaver av og til forveksles med naturgaver og naturlige talenter?

Det virker også som om enkelte menigheter driver med en rangering av nådegavene, hvor noen er gjevere enn andre. Enkelte nådegaver er viktigere enn andre og det strebes mer etter enkelte gaver enn andre. I mange karismatiske menigheter er det svært viktig å oppnå tungetale for å bli regnet med i det gode selskap.

Jeg tolker Bibelen slik at man trenger alle typer av nådegaver, både de “store” (“viktige”) og de “små” (“mindre viktige”). Alle trenger f. eks. ikke å være forkynnere.

Tungetale

Tungetale er en viktig nådegave ifølge Bibelen, men i enkelte sammenhenger kan nok tungetale bli litt vel mye vektlagt. Uten evnen til tungetale er man i enkelte sammenhenger ikke en skikkelig kristen.

Av og til lurer jeg også på om all tungetale som utøves virkelig er fra Gud og hva vitsen er med all den tungetalen i det offentlige rom. Virker det alltid oppbyggende for menighetens virke, eller er det enkeltpersoner som har et stort behov for å vise hvor åndsfylte de er?

Nattverd

Selve handlingen og ordet i seg selv er forståelig, men det foreligger litt ulikheter i hva folk legger i nattverden. Noen legger syndsforlatelse i nattverden, mens for meg anser jeg det mer som en symbolsk handling. Det er et måltid til minne om Jesus sin død og oppstandelse, hvor brødet minner om Jesu legeme (kropp) og vinen minner om Jesu blod.

Etter mitt syn kan hvem som helst kan ta imot nattverden, også uavhengig av alder. I min verden er ikke noen mer eller mindre verdige enn andre. Videre anser jeg det som tull og vås at nattverd kun kan forrettes/deles ut av en ordinert prest.

Innenfor kirken skulle jeg ha ønsket at det ble servert noe litt mer innbydende enn de håpløse tørre oblatene som ikke smaker godt.

Sakramenter

Sakramenter defineres som hellige og rituelle handlinger som formidler guddommelig nåde gjennom et ytre middel. Innenfor den evangelisk-lutherske kirken har vi «bare» dåp og nattverd som sakramenter, mens f. eks. den katolske kirken har sju stk. Sakramenter kan normalt sett kun forrettes av en ordinert prest eller tilsvarende (kateket, diakon eller kantor).

Hele sakrament-tankegangen sliter jeg med. Jeg ser strengt tatt ikke poenget med hele tankesettet.

Halleluja

Halleluja er et fint gledes- og lovprisningsrop. Imidlertid kan det både bli litt utvannet og slitsomt å høre på personer som hiver inn mange halleluja i hver setning de framfører. Hva er vitsen med å krydre alt man sier med halleluja, gjerne sammen med amen i hytt og pine?

Herlig

Alt er så herlig for enkelte “gladkristne”. Begrepet herlig benyttes i tide og utide. Møtet var herlig, budskapet var herlig, herlig helg med den og den taleren, herlig natur osv.

Spesielt sært blir det når man på forhånd slår til med de store superlativene, og kaller inn til og lover et herlig og/eller sterkt møte, superherlig samling, superbra innhold osv.

Forfølgelse

Ifølge Bibelen kan kristne oppleve forfølgelse for sin tro. Heldigvis er vi så heldige at vi lever i landet Norge hvor det er full religionsfrihet og ytringsfrihet. Ingen blir forfulgte i ordets riktige forstand for sin tro. Likevel er det enkelte som måter litt mindre motstand og problemer i sin livsferd som påstår at de blir forfulgte pga. sin tro. Dette er virkelig misbruk av ordet forfølgelse!

Rundt i verden finnes det absolutt kristne som blir utsatt for livsfarlig forfølgelse pga. sin tro. Forfølgelse i seg selv finnes definitivt, men her i Norge er vi heldigvis enn så lenge spart for “ekte” forfølgelse.

Velsignede møter

Noen påstår at enkelte møter var ekstra velsignede. Hva som ligger i dette begrepet er utenfor min begrepsevne.

Forbønn som maktmiddel og hersketeknikk

Av og til hører man om misbruk av bønn som virkemiddel. Hvis noen kristne står fram med en litt annen Bibeltolkning enn den allment aksepterte skjer det innimellom at andre trossøsken er er kjapt ute og sier at man skal be for vedkommende slik at personen får “den rette troen” eller bli “frelst”.

Enkelte går også langt i sin iver for å drive med forbønn. Å be for andre er en fin ting, men man bør ikke starte med organiserte forbønnskampanjer for konkrete personer uten at de selv måtte ønske det. Den private sfære må respekteres.

Helbredelse

Ifølge Bibelen kan helbredelse (man blir frisk fra sykdom) finne sted. Det som derimot kan være litt betenkelig er at enkelte predikanter skor seg på andres ulykke. Enkelte har gjort det til stor butikk å tilby helbredelse. Enkelte kan få sin kristentro ødelagt av uheldig trosutøvelse fra ledere, som f. eks. forkynner falske løfter og lovnader om helbredelse.

Jeg er også skeptisk til deler av forkynnelsen rundt helbredelse. Helbredelse kan finne sted, men det er ingen automatikk i at det skjer. Man bør ikke prøve å legge skylden på den som blir bedt for eller vedkommendes familie hvis helbredelse ikke inntreffer.

Som det heter: “Guds veier er uransakelige”. Noen ganger kan det store underet skje at en person blir helbredet, mens andre ganger skjer det ikke. Det er ikke opp til oss mennesker å alltid forstå hvorfor ting av og til skjer og andre ganger ikke. Å sette Gud på prøve og beordre helbredelse er rar forkynnelse sett opp mot Bibelen.

Frelse og velsignelse mot betaling tar jeg sterkt avstand fra. Dette er ikke i samsvar med Bibelens ord. Å måtte “så inn” og ha «den rette tro» for å oppleve helbredelse eller den optimale velsignelse er vranglære etter mitt syn. Vi trenger ikke alskens pengepredikanter og mirakelpredikanter innenfor kristentroen.

Markedsføring og lovnader om helbredelse – i brudd med markedsføringsloven?

Lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) § 3:

….. “Påstander i markedsføring om faktiske forhold, herunder om ytelsers egenskaper eller virkning, skal kunne dokumenteres.” …..

Bibeltro

Bibeltro eller bokstavtro kristendom har jeg ingen som helst tro eller tillit til. Se egen artikkel om dette med Bibeltroskap.

Predikantstemme

Jeg er i utgangspunktet utdannet lærer med en del pedagogikk i min fagkrets. Muligens er det min bakgrunn som gjør meg ekstra skeptisk til såkalt predikantstemme. Det virker som om enkelte forkynnere tror at de når i større grad inn med sitt budskap hvis de anlegger amerikansk predikantstemme, springer og roper på scenen osv.

Slik oppførsel virker på meg helt mot sin hensikt. Jeg får bare lyst til å le og klarer ikke å ta vedkommendes forkynnelse seriøst.

En del forkynnere henter sin inspirasjon fra blant annet kjente predikanter i USA, og enkelte norske forkynnere framstår som dårlige blåkopier av sine forbilder. Det tas lite hensyn til at kulturelle ulikheter mellom USA og Norge kan medføre at ren kopiering ikke fungerer noe særlig bra.

Fra artikkelen “Ting jeg IKKE tror på” gjengir jeg følgende punkt som også er relevant her:

  • Gud er neppe tunghørt. Predikanter som traver rundt på scenen som en gamp samtidig som de roper og skriker for å påkalle forsamlingen og Gud har jeg liten sans for. Lydnivået til tale og lovsang må ikke være på nivå med en Heavy metal konsert (med etterfølgende øresus) for at Gud skal høre hva som skjer. Budskapet blir ikke bedre av at taleren eller predikanten konsekvent bruker “utestemme”.

Til og med predikanter bør være seg selv når de forkynner. Å prøve å framstå som en annen person med stemmebruk og oppførsel funger sjeldent bra.

Åndeliggjøring av alt

Enkelte åndeliggjør alt. Alt som skjer i verden, i familien eller i menigheten skal forklares ut fra Bibelens ord. Selv tror jeg ikke alt som måtte skje den enkelte person nødvendigvis har en religiøs forklaring. Av og til kan nok tilfeldighetens spill til og med ramme kristne personer.

Onde ting som skjer trenger ikke å være straffedom fra Gud eller djevelen. Vi bor i en verden der vi mennesker selv har blitt gitt ansvaret for våre valg og våre liv. Av og til blir vi styrt av Gud, av og til blir vi nok lokket av den onde (djevelen) og en del ganger er det vi mennesker som selv tar våre egenhendige valg.

Masse rart som “Gud har talt eller sagt til meg” eller profetert til “meg” blir presentert i enkelte settinger. Neppe alt dette kommer fra Gud. Personlige motiver er nok ofte inkludert.

“Gladkristen”

Her er det ikke selve begrepet jeg først og fremst reagerer på. Her er det mer væremåten til slike mennesker.

En “gladkristen” person er en som har “funnet” Jesus og er svært opptatt av å fortelle om dette til andre. De spør gjerne dem som de treffer på sin vei om de har funnet Jesus. Ofte også et “påklistret” smil og overdreven vennlighet og glede. Noe innpåslitne og slitsomme personer å forholde seg til, og litt “svevende” og fjerne fra vanlige jordiske problemstillinger. Men for all del: Det er ikke bedre med moraliserende og dømmende mørkemenn.

“Alt” er utfordringer og ikke problemer

Et fenomen som har dukket opp både i kristne og verdslige kretser er å kalle alt for utfordringer og ikke for problemer. Noen ganger er nok ordet utfordring det korrekte, men i en del tilfeller er utfordringene så store at de virkelig går over til å bli problemer. Hvorfor skal det ikke være lov å kalle et problem for et problem, noe alvorlig som må løses? Alt er ikke bagatellmessige utfordringer.

Klassifisering av kristne

Det høres innimellom utsagn av typen: Han / hun er en så god kristen, eller han / hun er en fantastisk kristen. Hvordan kan man finne på å klassifisere kristne på denne måten? Jeg anser kristentroen som helt binær i sin utforming. Enten er man kristen, eller så er man ikke kristen. Noe midt imellom – lunken – fungerer ikke ifølge Bibelen.

Kristelig måte og i samsvar med kristne verdier

Noe som får meg til tilnærmet å se rødt er når enkelte påstår at ditt og datt er på en “kristelig måte” eller spesielt bra i samsvar med “kristne verdier”. Hvordan kan enkelte i fullt alvor påstå at det de selv står for er mer kristelig enn noe annet? Dette blir bare en subjektiv lapskaus basert på synsing for min del.

Diverse “grunnsannheter”

Diverse “grunnsannheter” i enkelte kristne miljøer som for meg mer framstår som konspirasjonsteorier enn sannheter. Det er også mange menneskeregler og bud i enkelte forsamlinger.

Avslutning

Sånt! Dette var de begrepene jeg hadde tenkt å skrive om i denne artikkelen. Temaet kristen begrepsbruk som jeg ikke forstår meg på er ferdig behandlet fra min side i denne omgang.

Noen lenker:




Bibeltro (bokstavtro)

Kors og Bibel, illustrasjon hentet fra Christian Art.

Et uttrykk jeg sliter med er uttrykket Bibeltro (bokstavtro). Bibeltro er et “teit” begrep! Enkelte hevner at de leser Bibelen bokstav for bokstav (objektivt) uten å legge egne subjektive fortolkninger til grunn, og at de lever (prøver å leve) 100 % i samsvar med Bibelens ord. Jeg vil hevde at dette er helt umulig!

Etter mitt syn er det totalt umulig å forholde seg til Bibelen uten å tolke den. Man må ta hensyn til at Bibelen ble skrevet i en helt annen tidsepoke enn vår, den ble skrevet på et helt annet språk og den omhandler og er skrevet inn i en kultur som er veldig ulik vår egen. Bibelens ulike bøker er ganske så sikkert påvirket av forfatternes personlige og kulturelt betingende holdninger til etikk og moral. De 66 ulike bøkene i Bibelen er skrevet av ulike forfattere over en lengre tidsperiode, hvor den enkelte forfatter i større eller mindre grad har vært inspirert av det guddommelige og det personlige.

Alle vi som leser Bibelen forholder oss subjektivt til den. Vi fortolker ut fra vår forståelsesramme, jf. kommunikasjonsmodellen. Ingen er i stand til å lese Bibelen objektivt selv om man måtte ønske å gjøre det. Selvsagt kan Den Hellige ånd gi enkelte lesere åpenbaringer, men til og med da vil jeg nok tro at noen egne tanker kommer inn i fortolkningen.

Å tro at Gud eller den hellige ånd vil åpenbare den eneste korrekte fortolkning blir et for naivt syn for min del. Likeså forstår jeg heller ikke dem som sier hardnakket at Bibelen tolker Bibelen, og at skriften lett kan tolkes i lys av Jesus. Skriften alene er ikke så rett fram som det først høres ut for å være.

Jeg misliker sterkt når enkelte personer blir kritisert med begrunnelse i at de ikke er Bibeltro eller rettroende! Hva er Bibeltro? Hvem kan være 100 % Bibeltro? INGEN!

Bibelen, grunnteksten, er opprinnelig skrevet på språkene hebraisk og arameisk (Det gamle testamente) og på gresk (Det nye testamente). Bibeloversettere har neppe en helt enkel jobb med å lage troverdige og “nøytrale” oversettelser til norsk, uten å tillegge oversettelsene egne meninger og fortolkninger og uten å bli for mye påvirket av kirkehistorie og kirkekultur. En del ord i grunnteksten kan være tvetydige i sin mening, og det kan være vanskelige eller tilnærmet umulige å oversette “ordrett” til norsk på en slik måte at den sannsynlige opprinnelige meningen blir beholdt på en god måte. Norske bibeloversettelser har oppigjennom historien hatt litt ulikheter i fortolkningen av enkelte vers.

Bibeloversettere lar sine tolkninger i en viss grad bli styrt av ulike Bibelsyn, ideologiske føringer og rådende teologi. Man må også ta en beslutning på om man skal fokusere på helheter og sammenhenger, eller mer ha fokus på enkelttekster. En utfordring er også å få til norske oversettelser som “treffer” dagens lesere, hvor språket er moderne, forståelig og fengende.

Vår Bibel inneholder 66 bøker, mens katolikkene har sin versjon bestående av 73 bøker. Det har opp gjennom historien blitt foretatt vurderinger hvor enkelte bøker har blitt tatt med i dagens Bibelen, mens andre har blitt forkastet. Noen gjør også et poeng av at enkelte grunntekster som har blitt funnet ikke er 100 % identiske med andre tidligere kjente grunntekster. Nå er stort sett disse variasjonene mer av kosmetisk karakter, og dette at Bibelen ble overbrakt muntlig fra person til person (overlevert muntlig) i lange tider før ting ble skrevet ned gjør det slettes ikke unaturlig med mindre variasjoner.

Bibelen er en innholdsrik og spennende bok, men den er også utfordrende på grunn av alle mulighetene for ulike tolkninger. Boka er skrevet i en helt annen tid, i en annen kultur og på et helt annet språk enn vårt. Det må også foretas vurderinger om hvem som er avsender (forfatter, skribent), hvem som er mottaker (skrives/snakkes til) og hva som er tema. Bibelen lar seg ikke lese uten en viss fortolkning og analyse fra leseren.

Likevel blir jeg ofte forbauset over hva enkelte klarer å få til av fortolkninger, og gjerne mest dem som påstår å være “Bibeltro”. Ting de hevder står klart og tydelig i sin Bibel står ikke nødvendigvis så tydelig og entydig beskrevet i min. Jeg synes enkelte med sin fortolkning gjør veien til himmelen (den smale vei) enda smalere og ekskluderende enn nødvendig. Den smale vei gjøres enda smalere enn den i utgangspunktet er, og en del superkristne opptrer som fariseere med å fortelle om hvor flinke de selv er til å følge den rette veien og å fortelle om alle andre som er på “feil” vei. Andre klarer å bruke Bibelen til å forsvare ekstrem karismatikk eller meget konservativ kristendom. Både nazisme og umenneskelig asylpolitikk har blitt forsvart med Bibelen i hånda.

Bibelen er en “farlig” bok som kan misbrukes i hånden på maktpersoner og kristenledere, hvor tekster og enkelt-vers tas ut av sin sammenheng og kontekst. Versene og Bibel-tolkningene kan benyttes som argumentasjon og begrunnelse for mange slags rare “forvridde” tanker og ideer. Egen agenda kan fremmes med høyrehånden på Bibelen, og dette trenger ikke å være i samsvar med Guds vilje. Ofte får uheldige fortolkninger stå uimotsagte, da folk flest nødig vil si imot sin pastor, predikant eller andre kristne (karismatiske) forbilder.

Hva er definisjonen på Bibeltro som alle kan enes om? Hva er sann bibeltroskap? Hvem skal være “dommerpanel” og ta avgjørelsene om hvem som er og hvem som ikke er Bibeltro (rettroende)? Hvem har autoritet til å kunne hevde at deres tolkning er den eneste korrekte mens andre tolker Bibelen feil?

Enkelte hoier og skriker om intoleranse, “forfølgelse”, motstand og kritikk overfor såkalte Bibeltro kristne. Det snakkes om den frafalne kirken (folkekirken) som har beveget seg bort fra læregrunnlaget, Bibelen, bekjennelsen, brudd med Kristi lære og tradisjonen. Kirka fører folk vill, da den tross alt har sagt ja til homoseksuelle forhold. Det er snart ikke rom og plass for de “rettroende”. Jeg har bare ett ord for slik argumentasjon: Pisspreik!

Det har blitt hverdagskost at enkelte kristne anklager andre for å fare med vranglære, være på ville / feilaktige veier, være djevelens sendebud eller å være frafallen. Spesielt er det mange som mener at kirken har ramlet inn på helt feil sti eller vei, og biskopene får gjennomgå i diskusjoner på nettet. Dømming, dømming og atter mer dømming.

Litt sarkasme: “Stakkers” Bibeltro kristne. De går rett inn i offerrollen eller martyrrollen. De ser på seg selv som utrydningstruede ofre som det er “skuddpremie” på. Imidlertid klarer de IKKE å se hvor dømmende og truende de oppleves av andre kristne som ikke deler deres syn. Det er ikke kjekt for oss “ikke-Bibeltro” å bli dømt til død og pine samt å høre at vi ikke er rettroende av fariseergjengen.

Enkelte ganger kan man lese påstander om at Bibel-troende kristne i Norge blir spottet, mobbet, forfulgt og hånet, og da angivelig pga. sin tro. Det hevdes også at enkelte blir økonomisk og lovmessig forfulgt, og at de blir trakassert av media. F. eks. har Jan Hanvold og TV Visjon Norge brukt en del slik argumentasjon.

Selvsagt er det bare tull og vas å snakke om forfølgelse m. m., da også kristne ledere samt “ekstrem-troende” må kunne forvente å komme i situasjoner hvor de havner i nyhetenes eller offentlighetens lys. Av og til er det helt berettiget å bli utsatt for kritikk og spørsmålsstillinger. Litt kritikk og gapestokk-tendenser i Norge kan heller ikke sammenliknes med det man ser enkelte andre steder i verden, hvor man kan bli drept, fengslet eller torturert/mishandlet for sin tro.

Tradisjoner, ja. Mye går på og omhandler historie og tradisjoner. Kristne er ikke akkurat de mest fleksible med å tilpasse seg til den tiden man lever i. Slik har vi alltid trodd og gjort det, og tradisjoner er noen ganger avguder for enkelte. Det er viktigere å holde fast på gamle leveregler og tradisjoner enn å tilpasse seg til samfunnsutviklingen. Uten tilpasninger vil neppe det kristne budskapet oppfattes som relevant for dagens og framtidens befolkning.

Enkelte vektlegger i for stor grad – etter mitt syn – det gamle testamentet (GT), den gamle pakt. Dette testamentet representerer først og fremst antikk og klassisk jødedom, ikke kristendom. Det er mulig å anlegge en kristen tolking av budskapet, men likevel blir det litt vel mye av det gode. Det er i hovedsak det nye testamentet (NT) – den nye pakt – som representerer selve den sanne kristendommen med nåde- og kjærlighetsbudskap m. m.

Begrepene liberale og konservative kristne brukes ofte for å sette kristne i bås. De som er konservative kristne blir gjerne sett på som de mest Bibeltro kristne. Imidlertid blir man ofte plassert i “korrekt” bås ut fra enkeltsaken homofili. Hvis man aksepterer homofile i kristne sammenhenger er man med en gang en liberal kristen. Selv er jeg slettes ikke sikker på at de konservative kristne leser Bibelen rettere og mer korrekt enn såkalte liberale kristne.

Jeg bare undrer meg på, uten å ha fullverdige svar på det: Hvorfor må enkelte ha så strikse leveregler og konservativ tilnærming som den eneste rette malen, hvor de stiller strengere krav til tro og livsførsel enn Jesus og evangeliene i Bibelen legger opp til? Er troen og nåden et for “enkelt” budskap? Må man prestere (prestasjonskristendom) noe overfor Gud og andre mennesker for å få lov til å kalle seg en ekte og skikkelig troende kristen? Et klisjeaktig og utslitt uttrykk: Hvorfor er det så viktig for enkelte å være mer katolsk enn paven? Hvorfor ønsker noen å stramme inn på det Jesus sa og gjorde?

Bibeltroskap er gjerne tilnærmet synonymt med å være en konservativ kristen i enkeltes øyne. Det snakkes om klassisk teologi, klassisk tro og klassiske kristne verdier, hvor alt det klassiske høres ut for å være objektive, samlende og verdifulle størrelser. I slike miljøer vektes og vurderes det meste ut fra følgende saker: Abort, homofili, likestilling / kvinnens plass, bioteknologi, dåpssyn og Israel (syn). Man skal være imot det meste, utenom Israel da. Det er også visstnok mest “kristelig” i enkelte av miljøene å stemme politisk på blå side.

Selv anser jeg å være en blanding av konservativ og liberal kristen. Jeg tror på det grunnleggende i Bibelen rundt Jesus sitt frelsesverk og den treenige Gud. Gud ble menneske via Jesus, for å forsone verden med seg selv. I diverse enkeltsaker blir jeg nok oppfattet som en liberal kristen.

I stedet for å dele kristne i konservative eller liberale ut fra noen få enkeltsaker kan man gjøre slik som David Åleskjær gjør i sin blogg. Han skiller mellom høykirkelighet og lavkirkelighet, eller sakramentalisme og anti-sakramentalisme. I høykirkelige miljøer er nattverd og dåp en nødvendig del av frelsen. I lavkirkelige miljøer er nattverd og dåp mer sett på som symbolske handlinger. Og så har man Frelsesarmeen da som verken praktiserer dåp eller nattverd. Begge “sider” vil hevde at de tror på og leser Bibelen. Samme bok kan tolkes på mange ulike måter, avhengig av hvem som leser og tolker den.

Til og med dem som kaller seg “Bibeltro” / rettroende er det ikke! Homofili har blitt den store saken for å avgjøre om man er på den ene siden eller den andre. Hva med andre saker? En som er Bibeltro burde også ha vært opptatt av nestekjærlighet, å ikke dømme andre, unngå pengebegjær, beskytte de svake i samfunnet,  jobbe mot overgrep, være for miljøvern (beskytte skaperverket), jobbe mot baktaling av hverandre osv.

Fortolkning av Bibelen

Noen sentrale prinsipper for lesing og fortolkning av Bibelen sett med mine øyne:

  • Tekstene må leses i sammenheng, helhetlig, i kontekst. Løsrevne vers fungerer dårlig for helhetens del.
  • Tekstene er inspirert av Gud, men ikke nødvendigvis ordrett gjengivelse av Guds ord.
  • Det kan gjøres et skille mellom det viktige og det mer perifere.
  • Likeså er det et skille mellom lov og evangelium.
  • Ofte er den enkle tolkningen den mest korrekte.

Det må gjøres noen vurderinger rundt:

  • Litterær sammenheng, kultur/historisk sammenheng, teologisk sammenheng, livssynsmessig sammenheng og tekstens aktuelle sammenheng.

 

Bibeltroskap og påstander om at Bibelen blir brukt som høyeste autoritet er en fin teori. Etterlevelsen i praksis er det verre med, hvor alle feiler og er subjektive i sine fortolkninger og utvelgelser. Et problem er at både de som kaller seg Bibeltro og “oss andre” er selektive med vår omgang med Bibelen, om vi liker det eller ei. Alle velger bort deler av Bibelen som vi ikke finner som aktuell og interessant. F. eks. er det få/ingen som lever etter Bibelens omtaler om påkledning m. m.

Et Bibelvers som mange glemmer er dette: Ef. 4, 29: “La ikke et eneste råttent ord komme over leppene”. Også såkalte Bibeltro kristne er kvasse i sine uttalelser på nettet og i sosiale medier. I stedet for diskusjoner rundt sak ender det ofte med personangrep og netthets mot meningsmotstandere. Også blant kristne finnes det mange nettroll, og et annet problem er hva enkelte trykker liker på og deler videre. I tillegg nører enkelte Bibeltro og konservative kristne godt opp under diverse konspirasjonsteorier.

De som påstår at de selv er Bibeltro henger seg ofte opp i en sak, f. eks. homofili/likekjønnedes rettigheter. Hva med de andre sakene? Hva med alle oss andre som også regner oss som kristne, men som likevel har en annen fortolkning av Bibelen enn de personene som er såkalt Bibeltro? Finnes det både Bibeltro A-kristne (konservative) og ikke fullt så kristne B-kristne (liberale) som fortolker Bibelen? Muligens er liberale kristne ikke nok kristne, selv om skriften sier ganske så klart at det eneste som skal til for å bli frelst er tro og bekjennelse?

Enkelte rettroende kan i diskusjoner hevde at hele Guds ord må forkynnes. De påstår altså at den andre siden hopper bukk over deler av Bibelen. De hopper over vers som “klør dem i øret”. Sannheten er slik jeg ser det at også de Bibeltro hopper over deler av Bibelen og vektlegger enkelte ting mer eller mindre enn andre deler. Begge sider er cirka like “gode” til å hoppe bukk over enkelte Bibelvers. Det er og blir mennesker som leser den store boka, og vi er ikke feilfrie eller ufeilbarlige i vår fortolkning og omgang med boka.

Enkelte vil hevde at Bibelen har mange selvmotsigelser. I første omgang kan det se ut for at det er en del slike i Bibelen, men som oftest kan man forstå nyanseforskjellene hvis man ser ting i en litt større sammenheng. Av alle ting fant jeg en ok artikkel hos Jehovas vitner rundt dette om Bibelen motsier seg selv.

Morsomheten nedenfor som har versert rundt på Facebook og diverse nettsider sier noe om hvor dumt begrepet “Bibeltro” er:

Fortolkning av Bibelen: Jeg trenger noen råd!

Kjære dere som siterer Bibelen i spørsmålet om likekjønnet ekteskap. Takk for kampen for den rette tro og at homofilt samliv ikke er forenlig med Bibelen og kristendommen! Det står jo klart i 3. Mosebok 18/22 at homoseksualitet er en vederstyggelighet … så det er jo ikke noe å snakke om!

Men nå trenger jeg noen råd om hvordan jeg skal leve etter Guds bud:

  1. Hver gang jeg brenner en okse som et offer, vet jeg at dette gir en duft som velbehager Herren (3. Mosebok 1/9). Problemet er naboene!
  2. Jeg ønsker å selge datteren min som slave (2. Mosebok 21/7). Med det prisnivået vi har i dag – hva mener dere er rett pris?
  3. I 3. Mosebok 25/44 står det helt klart at jeg kan eie både mannlige og kvinnelige slaver så lenge de er kjøpt i et naboland. En venn av meg sier dette bare gjelder for svensker, og ikke dansker. Her trenger jeg litt hjelp – kan jeg eie dansker?
  4. Jeg har en nabo som insisterer på at han skal arbeide på sabbaten. 2. Mosebok 35/2 er helt tydelig på at han skal drepes. Er jeg moralsk ansvarlig for å gjøre dette selv?
  5. En venn av meg mener at selv om det er en vederstyggelighet å spise skalldyr (3. Mosebok 11/10), så er homoseksualitet verre. Jeg er uenig!! Hvem har rett?
  6. I 3. Mosebok 21/20 står det klart at jeg ikke må nærme meg Guds alter dersom jeg ser dårlig. Jeg innrømmer at jeg er nærsynt og bruker briller. Må synet mitt være helt perfekt eller opererer vi med litt slingringsmonn her?
  7. De fleste av vennene mine går til frisøren. De klipper håret på sidene og tar skjegget i kantene. Dette er tydelig en synd i Følge 3. Mosebok 19/27. Hvordan bør de straffes?
  8. Jeg har lest i 3. Mosebok 11/7-8 at jeg ikke må røre rester av en død gris, fordi det gjør meg uren. Kan jeg likevel spille fotball dersom jeg har hansker på?
  9. Min onkel har gård. Han synder mot 3. Mosebok 19/19 fordi han planter to ulike avlinger på samme jorde. Kona er ikke noe bedre, fordi hun går med klær som er laget av to ulike stofftyper (blanding av bomull og polyester). Han har også den uvanen at han banner mye. Er det virkelig nødvendig at vi samler hele byen for å steine dem (3. Mosebok 24/11-16)? Er det ikke like greit å brenne de til døde i et familieselskap – slik vi pleier å gjøre med mennesker som ligger med sine slektninger (3. Mosebok 20/14)?

Jeg vet dere har gått i dybden på denne type problemstillinger. Jeg er sikker på at dere kan hjelpe meg. Takk for påminnelsen om at Guds ord er evig og uforanderlig!

Illustrasjon rundt hvor tåpelig det er å basere seg på løsrevne Bibelvers ut fra sin sammenheng

Gammel vits om en mann som slo opp og leste tilfeldige Bibelvers etter “mannakorn”-metoden:

Først fant han dette verset: «Da kastet han pengene inn i tempelet og forlot stedet. Og han gikk bort og hengte seg.» (Matt. 27,5)

Så prøvde han igjen, og fikk dette verset: «Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Lukas 10, 37b)

Litt svett forsøkte han nok en gang, og følgende vers sto å lese: «Skynd deg, vær snar! Stå ikke der!» (1. Sam. 20.38)

Min kilde til den siste “historien”: Bloggen Davids liv.

 

 

Angående første historie ovenfor: Nå vil nok enkelte fort si at Bibelversene som har blitt “misbrukt” ovenfor er fra det gamle testamentet. Vi kristne sier ofte at vi lever under den nye pakten (nåden via Jesus frelsesverk), og at vi dermed i hovedsak forholder oss til det nye og ikke det gamle testamentet. Likevel kan det snakkes om å være konsekvent eller ei. Enten følger man Bibelen slik skriften er, eller så ser man at den må fortolkes. Alt annet blir tullete mellomløsninger som forteller at man IKKE er fullt ut Bibeltro.

Jesus-budskapet om frelsen bør være det sentrale for de som er “Bibeltro” og andre kristne. Imidlertid har kirka og andre kristne organisasjoner sporet av og er mer opptatt av tradisjoner og praksis enn hovedbudskapet. F. eks. diskusjonene rundt vigsel av likekjønnede er en avsporing fra det sentrale.

Det kan spørres om det i det hele tatt er kirkas rolle å vie folk (inngå ekteskap)? Hvor i Bibelen står det at dette er sentralt for kirkas virksomhet? Hvem har sagt at vigsel må finne sted i et hellig kirkerom med høykirkelig liturgi og prest som “seremonimester”/velsigner? Hvorfor aksepteres noe så u-bibelsk som presteembetet, da alle troende ifølge Bibelen kan regnes for å være prester? Og hvorfor gis pastorer, forsamlingsledere, emissærer etc. så mye makt som ofte er tilfellet, uten at det finnes muligheter for å kunne motsi dem og “prøve” forkynnelsen /åndene?

Personer som er “Bibeltro” snakker gjerne om at det som er det sentrale er “skriften alene”. Imidlertid stemmer teori og praksis dårlig overens på dette området. Selektiv utvelgelse av hva som er sentralt og ikke sentralt i Bibelen foretas også av de som sverger “Bibeltroskap”. En del kameler svelges og sentrale problematiske forhold hoppes det bukk over.

Et problem med å være såkalt Bibel- eller bokstavtro er at man kan miste gangsynet. Det går en rød tråd gjennom hele Bibelen knyttet opp mot frelsesverket. Bibeltro fortolkning kan føre til at man mister helhetssynet. Alt blir spissfindigheter, bokstaver og fortolkninger av løsrevne vers. Bokstavene blir viktigere enn ånden og den levende tro.

Uansett står det en god del i Bibelen som er vanskelig å forstå både for lek og lærd (geistlige). Bibelen er på enkelte området en utfordrende bok å lese, og det finnes en del uforståelige mysterier i den. Spesielt bøker slik som Johannes åpenbaring er utfordrende for vår menneskelige forståelse. Som det står i Bibelen i 1. Kor. 13, 9: “For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.” På mange måter framstår Bibelen som en gåtebok med en del mysterier som man ikke får fullt ut svar på i dette livet.

Jeg tror en del historier i Bibelen er poetiske, billedlige og metaforiske framstillinger. Jeg er slettes ikke sikker på om f. eks. skapelseshistorien skal tolkes bokstavelig, og det er også mulig å tolke fortapelsen (dommedag) på mange ulike måter. Uansett spiller ikke dette noen rolle for meg, min tro og Bibelens hovedbudskap. For enkelte er det et stort motsetningsforhold mellom Bibeltroskap og vitenskap (vitenskapstro), noe jeg heller ikke ser som et vesentlig problem.

Det må da med Bibelen i hånden være lov til å prøve forkynnelsen og åndene:

Bibelvers prøv åndene

Alt som tales fra en talerstol eller utledes ut fra Bibelen er ikke nødvendigvis de ultimate sannheter.

Mot oss kritikere og selvtenkende mennesker er det ikke så uvanlig at følgende Bibelvers dras inn i debatten:

  • Tim. 4:3: “For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt.”

I enkelte Bibeloversettelser brukes uttrykket “klør dem i øret”. Joda, det er enkelt å hoppe bukk over det man ikke liker med Bibelen. Imidlertid er jeg i noen tilfeller i sterk tvil om det er oss kritikere som synder mest mot dette eller om det er dem som kritiserer oss for å ikke være Bibeltro nok. Vi er vel alle sammen litt selektive med vår bruk av Bibelen.

Selv synes jeg ærlig og oppriktig at det innenfor ekstremkarismatiske miljøer spesielt finner sted mye forkynnelse og undervisning med manglende dekning i Bibelen. Det store søkelyset på sensasjoner, jakten etter mirakler, sanselige “kick”, velstandsforkynnelse, NAR og diverse andre nyere teologiske strømninger er etter mitt syn i mange sammenhenger dårlig begrunnet i forhold til Bibelen. Til tider kan det være på sin plass å advare og å komme med advarsler mot tidsånden i enkelte “ekstrem-kristne” miljøer.

 

Bruk av sin egen sunne fornuft, kritiske sans og vurderingsevne må være lov!

På Verdidebatt og i papirutgaven av Vårt Land stod det i juli 2017 et innlegg skrevet av Per Søetorp med tittelen “Har Gud virkelig sagt……?” Ut fra dette innlegget har jeg delvis gjengitt og delvis lagt til mine egne ord i en liten “drøftelse” nedenfor:

I 1. Mos 3, 1 står det blant annet: “Har Gud virkelig sagt..?”. Dette er slangens (satan/djevelens) kommentar til Eva i Paradis for å få henne til å spise av livets tre. Hun og Adam spiste av treets frukt, de ble innhentet av Gud, utestengt fra Paradis, synden kom inn i verden osv. (Billedlig historie eller faktisk historisk handling? Jeg vet ikke, men det har liten betydning for troen om det er billedlig/metaforisk eller en reell hendelse.)

Selv om utsagnet “Har Gud virkelig sagt…” medførte store konsekvenser for Adam og Eva, kan det likevel være høyst berettiget med god samvittighet å stille spørsmålet den dag i dag når det gjelder vår tro og Bibel. Å stille spørsmålet bør være lov uten å bli dømt nord og ned, og uten å bli sammenliknet med syndefallet i Bibelen.

Det må være fullt lov til å bruke sin egen sunne fornuft og vurderingsevne uten å bli stemplet med synd og villfarelse fra homogent troende. Man blir neppe nektet adgang ved Himmelporten pga. noen kritiske spørsmålsstillinger underveis i livet. Det må være lov til å stille ærlige spørsmål uten å bli tildelt titler slik som “liberal”, “vantro”, “frafalle” eller andre nedlatende adjektiver.

Å tenke sunt kritisk er en gudegitt evne, og eventuelle ufravikelige Bibelske sannheter tåler å bli stilt spørsmåltegn ved. Å avfeie sunn debatt og annerledestenkende troende med oppgitte skuldertrekk eller diverse fraser slik som “..det står jo i Bibelen” eller “Paulus sier jo..” er bare fordummende og ødeleggende. Det “oppleves kun som en fordummende undervurdering av oppriktig sannhetssøkende, moderne og velutdannede mennesker med lang livserfaring”.

Per Søetorp kommer også opp med ei liste over spørsmål det kan være naturlig å stille seg. Han er innom alt fra likekjønnede forhold, gjengifting, sex utenfor ekteskapet, fortapelsen, skapelsen, bekledning, hårlengde og smykker, kvinners rolle, utstøtelse fra menighet osv.

Et punkt er verdt å sitere da det treffer ekstra godt inn i denne artikkelens tema:

“Har Gud virkelig sagt at hvert eneste ord i Bibelen er Hans eget rene, klare ord som ikke skal kunne diskuteres i lys av de til enhver tid rådende omstendigheter og samfunnsforhold?”

Innlegget medførte en del debatt, men da selvsagt en del kommentarer av typen usaklige og useriøse. Selve innlegget står godt på sine egne bein uten at det er nødvendig å lese og irritere seg over alle kommentarene.

Avsporing: Per Søetorp titulerer seg selv som “Musikkprodusent og pinsepredikant emeritus.” Husker godt noe av hans musikk som soloartist og som del av OKS Singers & Band på 90-tallet. Har i hvert fall vært på minst en konsert hvor han deltok på scenen. Han var en “konge” innenfor pinsebevegelsen med venner i en lengre periode.

I en periode under studietiden (1990-tallet) vanket jeg noe i pinsemenigheten Filadelfia Hønefoss.

 

Jeg har absolutt ikke de store planene om å drive med høyttravende teologi her inne. Jeg har verken kompetanse eller interesse av slikt. Likevel:

Noen hermeneutiske grep (oversetting, tolkning, forklaring) må tas når Bibelen blir lest. Tolkningsnøkler må benyttes. Bruk av løsrevne vers fra Bibelen helt ut av sin sammenheng for å få ting til å passe med sitt eget syn på ting fungerer heller dårlig.

Når Bibelen skal leses og tolkes er det viktig å ta hensyn til i hvilken kontekst ulike ting har blitt skrevet. Til hvem ble det skrevet til, av hvem (hvis mulig å spore)? Tidspunkt sånt ca.? Form og sjanger (poesi, lover, bildebruk osv.) har også betydning for vår forståelse og fortolkning. Vi kan ikke bare hoppe bukk over slike ting og påstå at Bibelen kan leses objektivt ord for ord uten fortolkning. Visse subjektive innslag blir det uansett. (Fine uttrykk for noe av det samme: Den objektive eksegese vs. den subjektive eisegese.)

Bibelen består som kjent både av det gamle testamentet (GT) og det nye testamentet (NT). I det førstnevnte møter vi den gamle pakten (Moseloven, lovpakten), mens man i NT finner den nye pakten (Jesu frelsesverk via sitt blod, nådebudskapet, kjærlighetsbudskapet). De to paktene er avtaler som Gud inngikk mellom seg selv og oss mennesker på ulike tidspunkter.

År 2017 har blitt markert som et Martin Luther-år i evangelisk-lutherske sammenhenger. Det er nemlig 500 år (1517-2017) siden at han “publiserte” sine 95 teser,  angivelig på en kirkedør i Wittenberg, Tyskland. Blant annet tok han oppgjør med avlatshandel, og reformasjonen (fra katolisisme til protestantisme) ble etter hvert et faktum som et resultat av Luther. Utledet ut fra alt dette rundt Luther hører man ofte følgende uttrykk i bruk:

  • Skriften alene
  • Kristus (Jesus) alene
  • Nåden alene
  • Troen alene
  • Guds ære alene

I forbindelse med Bibeltroskap er det naturlig å si noen ord om «Skriften alene». Det er en flott tanke å la skriften i Bibelen få tale sitt eget tydelige språk. Det er skriften som bør være det sentrale, og ikke tradisjoner, leveregler og menneskebud. Bibelen bør ha høyere autoritet enn paven, biskoper, maktsyke prester, kirkevedtak og kirkemøter. Skriften alene bør holde.

Fin og flott teori som jeg i utgangspunktet støtter. Imidlertid tilsier all erfaring at man ikke klarer å forholde seg objektivt eller nøytralt til en tekst. Det menneskelige vil alltid blande seg inn i større eller mindre grad, og all tekst må bli utsatt for tolkning. Likeså virker det som om menneskets behov for å ha noe fast å forholde seg til (tradisjoner og regler) og behovet for å la oss lede (maktpersoner som prester m. m.) fort kan føre oss bort fra teksten. Prinsippet om “Skriften alene” er ikke fullt så lett å etterleve i praksis som man først kan tro.

Martin Luther var enkelt og greit et barn av sin tid, et produkt av sin samtid. Sett med dagens øyne, i etterpåklokskapens navn, kan mannen bli kritisert for en del av det han stod for. Dette er en annen historie som ikke passer inn her.

Et område jeg applauderer Luther for er at han  har bidratt til demokratisering av kristentroen og kristenutøvelsen. Alle er i prinsippet “prester”, og vi kan selv tolke vår Bibel uten å være avhengig av “ekte” prester, pastorer, forkynnere, biskoper eller andre geistlige instanser. Teologiutdannede har ikke noen større rett til å tolke og mene ting ut fra Bibelen enn oss andre “vanlig dødelige”.

 

Begge deler av Bibelen er sentrale, men i det daglige er naturlig å ha litt sterkere fokus på det nye testamentet kontra det gamle testamentet. Vi lever den dag i dag under den nye pakt og IKKE under den gamle loviske pakten. Jesus har oppfylt den gamle pakt for oss.

Enkelte “bokstavtroende” har et poeng med at det er lett å overse de deler av Bibelen vi ikke liker. Vi blir da tross alt alle drevet av vår egoisme, våre selvfornektende handlinger og vår syndige natur. Det er ikke så behagelig å få Guds ord og dom mot seg.

Det er jo alltid en viss fare for at Bibelen blir som et koldtbord hvor vi tar med oss det vi liker og hopper over det vi ikke liker “å spise”. Likevel synes jeg at de såkalte Bibeltro kristne er litt vel bastante i sine fortolkninger av Bibelen. Alt er ikke så svart-hvitt som de vil ha det til og ikke alt står i så klartekst som de hevder.

Bibelen kan minst ses på to ulike måter:

  1. Den gjengir ordrett Guds ufeilbarlige ord.
  2. Den gjengir Guds ord påvirket i en viss grad av menneskelige forfattere og kultur.

Jeg er definitivt tilhenger av punkt 2. Jeg er troende (troende til det meste?), men jeg sluker ikke rått alt som blir lest ut av Bibelen av de bokstavtro.

Et annet ord for å være svært bokstavtro eller Bibeltro er begrepet: Verbalinspirasjon. Ifølge artikkel hos Store norske leksikon på nett pr. 24.07.2018 innebærer dette blant annet:

  • “Verbalinspirasjon, det at hvert ord i Bibelen er guddommelig inspirert, og at den derfor er ufeilbarlig i alle ting.”

Selv støtter jeg ikke fundamentalismen som ligger bak verbalinspirasjon. Jeg ligger mer opp mot det som kan kalles for inspirasjonsteori. Ifølge artikkel hos Store norske leksikon på nett pr. 24.07.2018 innebærer dette blant annet:

  • “Inspirasjonsteori, ideen om at Bibelen er inspirert av Gud.”

Farlige Bibelvers

To “farlige” vers fra Bibelen om synd og dom, som enkelte leser litt vel bokstavelig:

  • 1. Kor. 5, 9-13: “Jeg skrev i brevet til dere at dere ikke skal ha noe å gjøre med folk som lever i hor. Jeg mente ikke alle i denne verden som driver hor eller er grådige, eller er ransmenn og avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden. Det jeg mente med det jeg skrev, var at dere ikke skal omgås en som kalles bror, og som likevel lever i hor eller er grådig, eller som er en avgudsdyrker, spotter, drukkenbolt eller ransmann. Slike skal dere heller ikke spise sammen med. Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere skal dømme? Dem som står utenfor, skal Gud dømme. Få da den onde bort fra dere!”
  • 1. Tim. 1, 8-11: “Men vi vet at loven er god når vi bruker den rett, og forstår at loven ikke er bestemt for den rettferdige, men for lovbrytere og ulydige, ugudelige og syndere, spottere og gudsfornektere, og for dem som slår sin far og mor, for mordere, dem som driver hor, menn som ligger med menn, dem som driver med menneskehandel, løgnere og dem som sverger falskt, og alt annet som strider mot den sunne lære. Dette er i samsvar med evangeliet om herligheten hos Gud, den salige, det evangeliet som er betrodd meg.”

Det er fullt mulig å lese inn i og å legge alt for mye i disse versene.


De syv dødssynder

Dødssyndene er, ifølge gammel katolsk lære:

  • Hovmod
  • Grådighet
  • Begjær
  • Misunnelse
  • Fråtseri
  • Vrede
  • Latskap

Bibelsk belegg for oppdelingen er muligens noe tynt. Vi mennesker feiler vel alle mot denne lista, men heldigvis blir vi reddet av nåden i troen vår.

 

Enkelte kan slenge ut på utsagn av typen: “Det står skrevet”, “Du må lese din Bibel”, “Les Bibelen slik som ordet står skrevet, og gjør etter det”, “Ordet slik det står, uten menneskelige tolkninger”, “Det står klart og tydelig i min Bibel”, “Det står svart på hvitt”, “Det står skrevet, men mange bryr seg fint lite om det” og “Ånden gjør ordet levende (og utvetydig)”. De som farer med slikt er muligens nåtidens skriftlærde? Alt i Bibelen er ikke klart som blekk, eller klart som vann. Alt må tolkes om man liker det eller ei.

Det foreligger minst fire ulike Bibelsyn (kategorier):

  • Det ateistiske
  • Det liberale
  • Det konservative
  • Det fundamentalistiske bibelsyn

Et femte syn på Bibelen som kan føyes til er andre religioners forhold til Bibelen, hvor de i hovedsak i store trekk avviser Bibelen og forfekter sin egen tro og lære. Og så har vi humanetikerne da som vel kan plassers innenfor det ateistiske. I tillegg er det diverse flytende overganger og hybride varianter, hvor jeg f. eks. nok har et som ligger en plass mellom det liberale og det konservative. Selv kan jeg verket støtte det ateistiske eller det fundamentalistiske bibelsynet på noen som helst måte, og jeg er jo også delvis skeptisk til det konservative bibelsynet også (“mørkemannskristendommen”).

Så var det Paulus (Saulus, født ca. 10 e.Kr.) da. Skal man ta det for god fisk alt som kommer fra ham i Bibelen? Min mening er at en del av det han uttaler er kontekstuelt og historisk- / samfunnsmessig betinget. Slike forhold må det være fullt lovlig å ta avstand ifra den dag i dag i vår moderne og opplyste verden. Han har en del problematiske meninger og uttalelser om f. eks. kvinnesyn, homofilisyn og slaveri som tilhører hans historiske periode. Paulus er en viktig Bibelsk kar, men muligens er det naturlig å ignorere f. eks. 10-20 % av hans uttalelser pga. hans sterke knytninger til sin samtid som ikke har noe med selve kjerneevangeliet å gjøre. Jeg har også skrevet noen ord om Paulus – en problematisk Bibelforfatter – i en egen artikkel.

Jeg skal ikke gå inn i en debatt om hvilken Bibeloversettelse som er mest korrekt, og om de enkelte oversettelsene ligger nært eller fjernt i forhold til grunnteksten. Imidlertid har jeg måttet flire av enkelte som påstår at Bibelen på nynorsk er det optimale, likeså bra som grunnteksten og mange ganger bedre enn bokmål-utgavene.

Ny biskop i Stavanger utnevnt i januar 2019

Ny biskop i Stavanger januar 2019 – Anne Lise Ådnøy – er visstnok ikke noe å samle på ifølge enkelte konservative kristne:

Noen ankepunkter mot biskopen fritt gjengitt med utgangspunkt i blogg-artikkelen nevn ovenfor:

Hun støtter dagens abortlov, hun er for at homofile kan gifte seg og hun er selv og støtter selvsagt kvinnelige hyrder og eldste. Hun lærer i strid med Guds ord påstås det, og hun farer med vranglære. Det oppfordres mer eller mindre til å ikke ta imot eller ønske vedkommende velkommen, og man bør ikke gå for å høre på hennes forkynnelse. (Om enn ikke direkte nevnt: Boikott av nattverdsfellesskap sammen med biskopen er vel også en naturlig konsekvens.)

Nå var dette bare et eksempel på kritikk hentet fra en blogg. Imidlertid er det relativt normalt med slik argumentasjon fra “superkonservative kristne”.

Hjelpes meg for et syn og dømmende oppførsel, hvor de “Bibeltro” konservative kristne er helt overbeviste om at det de selv står for er totalt korrekt og det den andre “siden” står for er graverende feil som vil møte strengt dom.

Det som heller kan diskuteres er prosessen som førte til ansettelsen eller utnevnelsen av akkurat henne til biskop. Kirkegrasrota og det lokale demokratiet (hvilket kirkedemokrati?) ville ha en annen biskop, men Kirkerådet sentralt overkjørte dette.

 

Det finnes forkynnere og predikanter som farer med tullball gjennom at de hevder å ha fått “gudegitte” fortolkning av Bibelen og ordet, som gjerne ikke kan motsies eller diskuteres. Også i enkelte profetier som framsettes er det masse rart i. Gud kan SELVSAGT tale til enkeltpersoner, men det framsettes også en del falske eller forvridde budskap som angivelig skal ha et guddommelig opphav.

En del av de Bibeltroende eller rettroende er svært dømmende overfor andre. Jeg har selv truffet på en del av sorten i nettdebatter, hvor enkelte av dem har oppført seg som noen store kverulerende drittsekker. De er svært dømmende overfor andre mens de selv har funnet den eneste godkjente sannheten, og det er ganske så vanlig med latterliggjøring eller stakkarsliggjøring av meddebattanter.

Begrepet Bibeltro benyttes innimellom som en hersketeknikk eller maktredskap. Det er relativt normalt i diskusjoner at “bibeltroskapskortet” eller “fariseerkortet” trekkes fram. Underforstått at motstanderen blir kategorisert som ikke-rettroende og dermed ikke skal tas seriøst og tillegges vekt i diskusjonen.

Kirka vår får mye “pes” fra de såkalte Bibeltro personer, som framstår som de reneste yppersteprestene. Enkelte hevder at Den norske kirke (DNK) har tilsidesatt Bibelen som Guds ord, og at den har forlatt sitt kristne læregrunnlag basert på skrift og bekjennelse. Det hevdes fra enkelte hold at man har en venstrevridd kirke som har sporet av, og som har latt seg påvirke av politisk sosialdemokratisk tenkning hvor tilnærmet alt er tillatt og like bra.

Kirka farer visstnok i enkeltes øyne med vranglære, og den forkynner ikke lenger det rene og ekte ord hvor Jesus og Bibelen er kirkens sentrale fundament. At kirka ikke har “rett” syn eller et klart nok syn i saker slik som samliv, homofili, likekjønnede, politisk syn, Israel og abort provoserer enkelte.

Hva jeg mener om dette? Jo: Fei for egen dør, dere kirkekritikere! Sannelig skjer det masse rart innenfor frimenigheter, karismatiske forsamlinger og konservative miljøer som ikke er hakket bedre enn det kirka dømmes for. Alle kirkesamfunn har sine svin på skogen, og de ligger i hver sine grøfter og “spyr”.

 

Der tradisjonen, teologien, bibeltroskapen, politikken og/eller filosofien kommer i konflikt med nestekjærligheten, omsorgen og solidariteten med mennesker må alltid førstnevnte kategori vike.

 

Enkelte kristne tar følgende to Bibelvers litt vel bokstavelig:

  • Rom. 12, 2: “Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.”
  • Joh. 17, 15-16: “Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden.”

Joda, kristne skal leve et liv i samsvar med Bibelen så langt så det lar seg gjøre. Imidlertid tror jeg ikke det er ment at kristne skal melde seg helt ut av verden og samfunnet rundt oss. En gyllen middelvei må det være mulig å finne fram til. Hvis kristne isolerer seg helt på sitt lokale bedehus i redsel for påvirkning fra verdenen blir de ikke noe annet enn en sekt:

En god del sekter leser og bruker ca. den samme Bibelen (noen har litt egne oversettelser) som oss andre, eventuelt supplert med tilleggsdokumenter fra sine grunnleggere. Likevel klarer de å komme fram til ganske så spesielle fortolkninger og åpenbaringer. Både de “kristne” sektene, Jehovas vitner, Brunstad Christian Church og læstadianerne er eksempler på noen som misbruker og tøyer Bibeltroskap og bokstavtro til det ytterste. Utrolig å se hvordan det er mulig å misbruke Bibelen til å styre folket (ufrivillig) i en bestemt retning.

“Kristne” sekter og kulter, ja. En del av dem utviser virkelig en selektiv bokstavtro / Bibeltro fortolkning. Enkelte vers fra Bibelen misbrukes til det nesten ugjenkjennelige. Enkelte klarer med stor overbevisning å hevde at de er de siste gjenlevende kristne på jorda, noen framviser militant framferd mens andre igjen mener at Bibelen f. eks. gjør det “ulovlig” med bruk av medisiner og legebistand. Bibelen er virkelig en “farlig” bok som kan tolkes og mistolkes i mange ulike retninger.

Man kan også se på helt ordinære kristne menigheter. Samme Bibel leses, men man kommer til helt forskjellige syn og fortolkninger når det gjelder ting slik som synet på frelse, sakramenter (dåp og nattverd), akseptable samlivsformer, leveregler, kvinners rolle, teologi, liturgi osv.

Jeg liker dårlig når andre dømmer meg og fradømmer meg eller andre min / vår tro. Det er ikke deres oppgave å bestemme om jeg eller andre er “kristne nok”. Bekjennende kristen og/eller personlig kristen er noen uttrykk – båser / stempler – enkelte bruker, hvor noen av oss visstnok ikke er innenfor ifølge deres trange referanserammer og malverk.

Hva feiler det oss kristne? Hvorfor er vi så dømmende mot hverandre og opptrer som dommere eller fariseer/skriftlærde (hyklere) mot hverandre, inkludert utarbeidelsen av mange tullete menneskebud og regler som må etterleves for å være på “innsiden”? Hvorfor må vi alltid sette andre i bås? Hvorfor misbruker vi Bibelen til å slå andre i hodet med den? Hvorfor bruker vi maktbegreper som Bibeltro/ikke-Bibeltro mot hverandre?

Personlig misliker jeg sterkt bevegelser slik som “Carissimi” som egentlig sier at de har den eneste korrekte fortolkning av Bibelen.  Jeg finner deres arbeid som illojalt mot sin arbeidsgiver samt de flertallsvedtak og det demokrati som finnes innenfor Den norske kirke. Kirkemøtet har gjort sine lovlige vedtak som også “Carissimi” – tilhengerne bør akseptere! Muligens er bevegelser som Carissimi og tilsvarende bevegelser (deler av den konservative leiren) den nye tids fariseere og skriftlærde, dvs. hyklere som vektlegger i alt for stor grad enkelte deler av Bibelens ord og glemmer andre vel så viktige deler? (Muligens en sterk beskyldning, men selv setter de jo andre i bås og påstår at de driver med vranglære, dømmer motparten til evig fortapelse m. m.)

Jeg registrerer at Carissimi nå er en del av det like så konservative “For Bibel og bekjennelse” (FBB).

 

Besøk også nettsidene: Min tro/min tro bloggartikkel, tidligere innlegg her i bloggen under kategori protest kristendom og min kritikk / protestside kristendom/protestartikkel. Se også min tidligere artikkel “Mye rart skjer i kristendommens navn”.

Lenker:

(Denne artikkelen ble først skrevet og publisert i min gamle blogg i mars 2009, men artikkelen har etter denne tid blitt redigert og utvidet.)