Paulus er en problematisk Bibelforfatter

Apostelen Paulus, helgen i den katolske læren.

Som kristen vil man gjerne si at man tror på HELE Bibelens ord. For min del finner jeg blant annet deler av Paulus sin forkynnelse som noe problematiske. Han er ganske så kritiske og dømmende mot enkelte grupper, f. eks. kvinner og homofile. Han har også truende ord om Guds dom over diverse hedenskap, og han forventer blind etterlevelse av de ord og instrukser som kommer fra myndighetene.

Jeg har ingen makt og myndighet til å “klippe ut” Paulus’ ord fra Bibelen, men jeg tror nok at enkelte tolker en del av hans ord i aller verste tenkelige mening. Enkelte tar nok ting vel bokstavelig og er litt overivrige i sin Bibeltroskap. Jeg tenker at mye av Paulus’ ord er produkt av sin tid, sin kultur og det samfunnet han levde i, hvor man ikke kan ta alt bokstavelig uten kritisk drøftelse nå nesten 2000 år etter.

Jesus & Paulus: Jeg skal ikke beskylde ham om å gå imot det Jesus sa, men han har på mange måter gjort handlingsrommet smalere enn mesteren selv. Ellers må man huske på at Paulus (Saulus) neppe møtte Jesus i egen person, og at han kom til etter de opprinnelige disiplene til Jesus. Paulus gjorde en stor innsats som misjonær og har også skrevet mye bra i sine bre, men likevel trenger man ikke nødvendigvis å være enig i alt han stod for.

I fortsettelsen tar jeg for meg noen av de Bibelversene jeg finner som problematiske.

Selv er jeg en kritiker mot enkelte former for politikk, f. eks. blåblå politikk/regjering og KrF. Hvis man skal ta Paulus bokstavelig er dette å være kritiske til styre og stell i samfunnet knapt lov:

  • Rom. 13, 1: “Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud.”

Nei, dette Bibelverset kan jeg ikke tro på eller fullt etterleve.

Er det Bibelsk påkrevd og korrekt å godta alt slags tullball som kommer fra myndighetene og politikerne (regjeringen)? Skal vi bare stillesittende sitte å se på fæle diktatorer turer på rundt i den store verden, helt uimotsagt? Og hvordan kan noe i fullt alvor hevde at en slik klovn som USA-president Donald Trump er personlig innsatt av Gud?

Neste Bibelvers:

  • 1. Tim. 2, 1-4: “Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.”

Å be for mennesker i ledende stillinger er en fin ting, men i noen tilfeller holder det ikke bare med bønn. Det må da være lov å bruke andre sterke midler for å få fjernet diktatorer og andre grusomme herskere. Og selv heller jeg mot at vi bør få avskaffet monarkiet og kongehuset i Norge, og jeg vil ikke gå med på at dette er ulovlig å ønske seg pga. et gammelt vers fra Bibelen.

Nå skal det vel sies at de lærde strides om Paulus’ første brev til Timoteus virkelig er forfattet av Paulus. Det kan tenkes at Paulus er uskyldig i akkurat dette sitatet ovenfor. Tradisjonelt ble 13 brev regnet for å være forfattet av Paulus, men i dag er det relativt bred enighet i forskningen at bare 7 av disse har Paulus som ganske sikker opphavsmann.

Så har vi kommet til Paulus sitt “beryktede kvinnesyn:

  • 1. Kor 14, 34-35: “Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten.”

Hva mener han virkelig her? Paulus samarbeidet jo med diverse kvinner i sentrale forkynnende posisjoner, så at kvinnene skal holde helt kjeft i forsamlingene og underordne seg sine menn virker rart og mistolket / misforstått. Selv er jeg 100 % for kvinnelige prester og forkynnere, og kan på ingen måte forstå at det skal være noe galt i likestilling på dette området.

Enkelte tar også Paulus sitt ord til inntekt for å kjempe imot homofile:

  • Rom. 1, 26-27: “Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.”

Selv leser jeg dette som en advarsel mot utnyttelse av andre. Ryddige og likeverdige forhold mellom likekjønnede klarer jeg ikke å lese inn i teksten ovenfor som noe galt.

Hele Romerne 1, 18-31 omhandler Guds dom over hedenskapet. Masse synd og dom der, ja.

Fra tidligere publisert Bibeltro-artikkel gjentar jeg følgende:

  • Så var det Paulus (Saulus, født ca. 10 e.Kr.) da. Skal man ta det for god fisk alt som kommer fra ham i Bibelen? Min mening er at en del av det han uttaler er kontekstuelt og historisk- / samfunnsmessig betinget. Slike forhold må det være fullt lovlig å ta avstand ifra den dag i dag i vår moderne og opplyste verden. Han har en del problematiske meninger og uttalelser om f. eks. kvinnesyn, homofilisyn og slaveri som tilhører hans historiske periode. Paulus er en viktig Bibelsk kar, men muligens er det naturlig å ignorere f. eks. 10-20 % av hans uttalelser pga. hans sterke knytninger til sin samtid som ikke har noe med selve kjerneevangeliet å gjøre.

Paulus er en problematisk Bibelforfatter med sine brev som er med i Bibelen. Det er ikke helt lett å ta alt det han skriver som god fisk, og jeg velger å tro at både hans egne tanker og hans samtid er blandet inn i en del av det han skriver. Selv klarer jeg ikke å godta alt det han skriver, da jeg slettes ikke er så Bibeltro eller bokstavtro i min kristentro.

Lenker:




Kristi himmelfart

Kristi himmelfart

Den røde helligdagen eller fridagen på kalenderen går under flere ulike navn, f. eks. Kristi Himmelfartsdag, Kr. Himmelfartsdag, Kristi himmelfart eller himmelspretten. Selv om det egentlig framgår av navnet Kristi himmelfart, er det slettes ikke alle som vet hvorfor denne dagen feires. Ifølge Store norske leksikon på nett om Kristi himmelfartsdag:

“… feires til minne om Kristi himmelfart den førtiende dagen etter oppstandelsen, det vil si torsdag i den sjette uken etter påske, ti dager før pinse.” (jf. Bibelversene Luk. 24,50 ff., Apg 1,1 ff.).

Messias (frelser), Yeshua, Jesus Kristus, Jesus fra Nasaret, Jesus Galileeren, Kristi, Kristu, Jesu og Kristus er andre navn for Jesus som vi møter i Bibelen og den kristne tro.

For oss kristne er himmelspretten en sentral dag. Det markeres at Jesus, Guds sønn (og menneskesønnen), ble tatt opp til himmelen (himmelfart) hvor han sitter ved Guds høyre hånd. Frelsesverket var komplett, hvor blant annet døden var overvunnet og alle synder og sykdommer hadde blitt sonet.

År 2019 feires Kristi Himmelfartsdag 30. mai.

Kristi himmelfart, Kristi himmelfartsdag eller himmelspretten feires hvert år. Det er en kristen bevegelig høytidsdag som får tidspunktet justert forhold til påsken. I kalenderen står dagen markert som en rød dag, dvs. fridag for folk flest som ikke jobber turnus. Dagen har i hvert fall blitt feiret siden slutten av 300-tallet.

Kalender mai 2019

Kalender mai 2019. Arbeidernes dag (1. mai), Grunnlovsdagen (17. mai) og Kristi Himmelfartsdag (30. mai) som røde dager. Kilde: https://www.timeanddate.no/kalender/

 

Ifølge Wikipedia: Kristi himmelfartsdag vil alltid falle på en torsdag 39 dager (5½ uke) etter 1. påskedag, det vil si i tidsrommet 30. april – 3. juni.

  • I 2019 er datoen 30. mai.
  • I 2020 er datoen 21. mai.
  • I 2021 er datoen 13. mai.
  • I 2022 er datoen 26. mai.

Jesusbilde

I Bibelen står det blant annet følgende om himmelfarten:

  • “Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd.” (Mark. 16, 19)
  • “Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen.” (Luk. 24, 50-51)
  • “Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres.” (Apg. 1, 9)

Vi tror at Jesus levde ca. 33 år på vår jord før han for opp igjen til himmelen. Han ble født inn i vår verden, levde et perfekt (syndefritt) liv, led korsets død for vår skyld (frelsesverket), stod opp igjen fra de døde og for opp til himmelen igjen til Gud. (Himmelen: Om det er snakk om den fysiske himmelen eller en mer billedlig himmel er mindre vesentlig for budskapet.)

Kristi himmelfartsdag må vel være den kirkelige helligdagen som blir minst feiret/markert og som er minst verdsatt blant kristne. Likevel er den en svært viktig dag, da Bibelen også gir lovnader om Jesu gjenkomst på ca. samme måte som hans bortrykkelse.

Som “Den apostoliske trosbekjennelse” blant annet sier:

  • “Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.”

Himmel, fjell og kors

Kristi himmelfartsdag framstår som en viktig dag for kristne. Jesus for opp til himmel for å være sammen med Gud etter fullført frelsesverk på vår jord. Han skal derfra komme igjen en dag for å dømme levende og døde som trosbekjennelsen sier.

Lenker:

(Publisert Publisert: 7. mai 2017 @ 14:56, senere re-publisert.)




God kristen påske?!?

Påskebudskapet

Ifølge undersøkelser er det mange her i Norge som ikke tror på Bibelens budskap om at Jesus døde og stod opp igjen, dvs. Bibelens påskebudskap. Andre undersøkelser og egne erfaringer har vist at veldig mange ikke vet hva som skjedde ifølge Bibelen på de ulike påskedagene (palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag og påskedag). Se også Store norske leksikon sin gjennomgang om påskedagenes innhold sett i en kristent perspektiv.

Dette at så få tror på det kristne påskebudskap og at kunnskapsnivået er såpass lavt blant landets innbyggere bør utfordre, vekke og skremme oss kristne. Høytiden påske er vel så viktig i en kristen sammenheng som jul.

Landets kristne og landets menigheter har en stor utfordring for å få ut budskapet til landets befolkning. At påske bare betyr fri, ferie, Kvikk Lunsj, Freia påskeegg, appelsin, egg, påskehare, påskekrim, Harryhandel i Sverige, Syden, påskefjellet, kakao i skibakken og skigåing for folk flest bør utfordre oss! Vi har en STOR jobb å gjøre med å nå ut med Bibelens budskap og kristentroen! Misjonsbefalingen – misjonering og evangelisering – gjelder også overfor Norge sin befolkning!

God påske!

Hvorfor klarer ikke vi kristne å få påskebudskapet ut til landets befolkning? Kanskje blir alt for mye tid brukt på interne trivielle diskusjoner og krangler? Kanskje har mange menigheter blitt en lukket sosial koseklubb for spesielt utvalgte? Kanskje har vi det så bra selv – egoisme – at vi glemmer å tenke på dem rundt oss? Nå i de senere år har det virket som om fillesaken homofili og motstanden mot likekjønnede ekteskap er det eneste som kristne er opptatt av. Å slå hverandre i hodet med Bibelen (les: dømme andre, spre hat) og påpeke andres feiltolkninger av skriften er visstnok også en sentral hobby for mange (og manglende Bibeltroskap-kortet dras) .

Kanskje tar enkelte avstand fra menighet og kristentro pga. de forbinder / assosierer kristendommen med fullt av menneskelagde bud og regler? Kanskje har fordømmelsen fått større plass enn kjærligheten i landets menigheter? Kanskje har tvilsomme forkynnelse gjort at enkelte har tatt helt avstand for alt som har med kristendommen og kristentroen å gjøre?

Vår høye materielle velstand og vårt opplyste kunnskapssamfunn gjør at mange tror at de ikke trenger evangeliet. Selv tror og mener jeg helt bestemt at budskapet fortsatt har mye å tilby til det moderne mennesket. Fortsatt har vi behov for å tro på noe større enn oss selv, og ikke minst å finne meningen med livet.

Forfallet i kunnskap (avkristningen, sekulariseringen) om den kristne tro har nok pågått over en årrekke både blant barn, ungdom og voksne. Det blir for lettvint bare å skylde på humanetikerne, muslimene, skolen, staten eller den sittende / forrige regjering (de rød-grønne). Kristne og landets menigheter har sviktet sin oppgave med å få aktualisert og kommunisert ut budskapet til landets befolkning.

Noe av påskeinnholdet sett med kristne øyne, knyttet opp mot Jesus: Hyllet som konge palmesøndag, innstifting av nattverd, bønn og pågripelse i Getsemane, forrådt av Judas, dømt til døden, hånet, kors, korsfesting, lidelse, blod, død, synd og soning. Til slutt og det mest sentrale: Jesu oppstandelse og seier over døden.

Omhandler Jesus: Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. (Jes. 53, 5)

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh. 3. 16)

Andre ledd fra Den apostoliske trosbekjennelsen sier også noe om påskebudskapet:

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

 

Maleri av det siste påskemåltidet mellom disiplene og Jesus:

Maleriet "Nattverden" av Leonardo da Vinci.

Maleriet “Nattverden” av Leonardo da Vinci, ferdigstillet i 1498.

 

Jesus ber – med dødsangst – i Getsemane (mens disiplene sovner):

Jesus i Getsemane.

Jesus i Getsemane.

 

Illustrasjon av Jesus på korset:

Jesus på korset

Jesus på korset. INRI, forkortelse for “Iesus Nazarenus Rex Iudaeorum” (latin) og betyr “Jesus fra Nasaret, jødenes konge”.

 

Følgende figur eller illustrasjon hentet fra “Min tro”-artikkel oppsummerer påskebudskapets viktighet:

Mennesket, korset som bro over avgrunnen og Gud.

Jesus frelsesverk/forsoningsverk på Golgata-korset, som er en sentral del av påskebudskapet, skaper en bro over avgrunnen mellom mennesker og Gud. Avgrunnen eller kløfta har oppstått pga. synden, hvor den allmektige og hellige Gud ikke tåler synd. I påskebudskapet overvinnes djevelen og synden av Jesus, Jesus står opp igjen fra de døde og Jesus-korset fungerer som en døråpner eller bro over kløfta mellom mennesker og Gud. Via mellommannen Jesus er kanalen eller veien igjen åpen mellom mennesker og Gud, da Jesus har overvunnet all synd.

For ordens skyld kommer en oppramsing av de ulike påskedagenes innhold sett fra et kristent ståsted:

  • Palmesøndag: Jesus sitt inntog i Jerusalem, ridende på et esel, hyllet som en konge, jubelrop, tilskuerne viftet med palmegreiner og kapper ble bredt ut på veien til ære for ham.
  • Den stille uke er tiden mellom palmesøndag og påskedag.
  • Skjærtorsdag: Jesus vasket disiplenes føtter (skjær = ren), han spiste påskemåltid sammen med disiplene sine, innstiftet nattverden (brød og vin som symboliserer Jesus kropp/legeme og blod), gikk ut til Getsemane for å be, Jesus rammes av dødsangst, disippelen Judas Iskariot forrådte Jesus mot sølvpenger, Jesus ble pågrepet og disippelen Peter benektet at han kjente Jesus,
  • Langfredag: Dømt til døden av Pontius Pilatus pga. han ble sett på som en opprører og mulig trussel mot romerne. Jesus truet maktapparatet gjennom å kalle seg selv for konge og Guds sønn, Jesus ble hånet, ført til Golgata, korsfestet på et kors, Jesus døde.
  • Påskeaften: Kvelden før påskedag. Den stille og hellige lørdagen, Jesus lå i graven.
  • Påskedag: Noen kvinner kom til graven og fant den tom. Jesus hadde stått opp igjen fra de døde, etter å ha seiret over djevelen og dødsriket.
  • Påsketiden varer fram til pinse.

Kristen påske blir feiret til minne om Jesu lidelse, død og oppstandelse – hans forsoningsverk (synd og sykdom tok han på seg, overvant djevelen og dødsriket, bro bygget mellom mennesker og Gud). Påskehøytiden innledes av enkelte med faste (40 dagers faste før påske), noe jeg ikke er med på å feire eller markere. Etter påske er neste kristne sentrale markering Kristi himmelfart, og deretter kommer pinse.

Påskeliljer

Påskeliljer

 

(Jødene feirer påske for å markere israelittenes utvandring fra fangenskapet, slaveriet og trelldommen i Egypt. Påske kalles pascha på gresk og latin, som igjen betyr ‘å gå forbi’. Pascha viser til hendelsen der jødene mens de var i Egypt slaktet et lam og strøk blodet på dørstolpene, som igjen medførte at morderengelen gikk forbi huset når den så blodet uten å drepe den førstefødte.)

Forut for påske markeres faste av enkelte og fastelavn av ende litt flere. Fastelavn eller fastelaven betyr opprinnelig kvelden eller aftenen før fasten, og kommer i forkant av fasten (den “kristne” versjonen) på 40 dager før påskehøytiden. “Nå for tiden” består fastelavn av fastelavnssøndag, mens dagene blåmandag, feitetirsdag og askeonsdag før fasteperioden startes ikke markeres på noen markant / spesiell måte. De fleste av oss – inkludert meg – faster ikke.

I en kortere eller lengre periode kan man avholde seg fra mat og/eller andre livsgoder, dvs. gjennomføre faste / fasteperiode. Nå i den moderne tid er det enkelte som velger å ha faste fra TV og utstrakt bruk av teknologi (nettet og sosiale medier). Imidlertid er det slik jeg ser det ingen påbud om faste i den nye pakt i Bibelen, og jeg anser vel hele fasten som litt vel katolsk som ikke passer så veldig bra inn i den vår reformerte kirke.

Salmen/sangen “Påskemorgen slukker sorgen”.

 

Påskemusikk for meg? Jo, f. eks. gruppa Petra med sangen “It is finished” og W.A.S.P og sangen “Golgotha”.

W.A.S.P: Golgotha

W.A.S.P: Golgotha (plateomslaget).

 

Tro og bekjennelse (av nåde) må til for å bli frelst (Guds redning av menneskene fra synd og død til et evig liv). Gode gjerninger og å leve et bra liv holder ikke i seg selv.

‘Kom, for nå er alt ferdig!’ (Luk. 14, 17)

 

Biskop Halvor Nordhaug hadde en del fine påsketanker påsken 2019, hvor jeg gjengir følgende:

  • “Påskefortellingen er grunnleggende demokratisk: Vi er alle syndere og står på samme sted, uten forskjell i rang og anseelse for Gud. Og vi har alle samme håp: Jesus fra Nasaret som ble korsfestet; men som sto opp og som nå lever for at vi skal leve med ham. Han er ikke lenger i graven, han er alle steder. Men hans merke er fortsatt korset.”

Lovverket kan også dras inn når det gjelder påske. Det finnes en lov som heter “Lov om helligdager og helligdagsfred”, hvor blant annet påske er nevnt spesielt. En spesielt interessant paragraf fra nevnte lov er denne (kun første ledd er gjengitt):

§ 3. Helligdagsfred
På helligdag fra kl 00 til kl 24 samt påske-, pinse- og julaften etter kl 16 skal det være helligdagsfred som ingen noe sted må forstyrre med utilbørlig larm.

Så: Det er ikke fritt fram på påskedagene å sette i gang med støyende hagearbeid / vedlikeholdsarbeid hus, fester eller vill russefeiring. Her på Flatraket påsken 2019 blir dette neppe noe problem, da det nesten virker som om bygda er helt tom for folk. “Alle” har reist på påskeferie på sine hytter på påskefjellet.

Påske sin farge er gul. Ifølge det jeg finner på nettet har ikke dette så mye med religion å gjøre. Ser at det enkelte plasser hevdes at gulfargen er valgt pga. nytt liv vender tilbake i naturen i disse dager (vår) og ikke minst med fargen til sola.

 

God påske!

Påsketre

 

(Noe omskrevet versjon av artikkel som første gang ble publisert i min gamle blogg påske 2010. Publisert på nytt / redigert i denne bloggen påske 2012, påske 2013, påske 2014, påske 2015, påske 2016, påske 2017, påske 2018 og nok en gang påske/faste 2019.)

Lenker:




Åndelig Vær Varsom-plakat for Kristen-Norge

Helge Simonnes: En Gud for de mange

Eks-sjefredaktør i Vårt Land Helge Simonnes har skrevet en bok med tittelen: “En Gud for de mange – 12 teser om hvordan kirken skal vinne folket tilbake”. I et innlegg på Verdidebatt.no skriver han blant annet følgende rundt boken sin:

  • “Troen skal bygge opp, ikke bryte ned og skade ­mennesker. Det er nødvendig med et kollektivt oppgjør – og et kollektivt ansvar for å rette opp i det som er på avveie.” Og:
  • “Det er aldri for sent å begynne et arbeid som kan gi gode virkninger og som hindrer at nye grupper av mennesker utsettes for usunn åndelig påvirkning.”

En “løsning” han kommer med for å unngå/forebygge religiøse overtramp er å presentere et utkast til en åndelig Vær varsom-plakat for Kristen-Norge med 12 teser. Som pensjonert avismann har han fått ideen fra pressens Vær varsom-plakat.

Det kan være behov for å gå i rette med usunn forkynnelse og trospraksis, og det er ikke sikkert det er mulig å tro på en Gud slik mange troende presenterer ham. Vi bør sannsynligvis ha et kollektivt ansvar samt noen kjøreregler for å hjelpe dem som har blitt skadet i møtet med usunn åndelighet.

Hans utkast til Vær varsom-plakat for Kristen-Norge lyder:

Vær varsom når du fristes til å:

  1. være bastant i din tolkning av hvordan Bibelen skal forstås
  2. karakterisere andres handlinger som synd
  3. tenke at Gud velsigner deg mer enn andre
  4. hevde at Gud velger ut og velsigner folkeslag og nasjoner
  5. love for mye på vegne av Gud
  6. proklamere og utbasunere din tro for all verden
  7. gjøre annerledestroende til fiender
  8. bruke for store ord om hvor viktig folkekirken er
  9. gi Gud æren for alt det gode som skjer i ditt liv
  10. bruke Gud og evangeliet i politisk argumentasjon
  11. gjøre kirken avhengig av staten og politisk makt
  12. underkaste deg ledere som hevder at de har fått et spesielt kall og en autoritet fra Gud

 

Boka er spennende lesestoff, og jeg liker det tankesettet Helge har presentert via boka, Verdidebatt.no og avisen Vårt Land. Det er ikke tvil hos meg om at enkelte kristne med sin “ekstreme” iver og utøvelse av tro har skremt bort andre fra troen og Bibelens budskap. Ikke all fortolkning av Bibelen er sunn.

Nå har jeg fått lest boka, og nedenfor kommer jeg med noen kommentarer til den:

Bokas utgangspunkt er at oppslutningen rundt kirka er synkende: Færre på gudstjenester, færre som blir døpt, færre som gifter seg i kirka osv. Skepsisen mot kristentro og kirka har blitt større.

De troende må selv ta noe av ansvaret for denne utviklingen. Det kan til tider se ut for at oppgitthet er det som preger kirkas folk.

Noen årsaker til synkende oppslutning ifølge forfatter er blant annet: Kirken har ikke vært flinke nok til å ta et oppgjør med usunn trosutøvelse, usunn forkynnelse og trospraksis. Kommunikasjonen har ikke alltid vært god mellom kirka og folket.

Hvis ikke endringer finner sted kan vi oppleve en religion og religionsutøvelse på avveier. Kirkelige miljøer er lite lydhøre for konstruktiv kritikk. Det bør skapes en større bevissthet om hvordan vi oppfører oss som troende og som sagt tas oppgjør med det usunne.

  • Bokas innhold og inndeling:
  • Innledning: Gud må være for de mange
  • Tolv oppdiktede historier med kommentarer fra landets biskoper. Hver av biskopene har fått en historie å kommentere. De 12 historiene med noen små-kommentarer fra meg i parantes:
    • Synd og moralisme (samlivsbrudd som ga nattverdsnekt i katolsk kirke)
    • Nasjonalisme (religiøs ekstremisme)
    • Israel – Guds utvalgte folk (dyrking av landet, fundamentalisme)
    • “Barnetro” (tvil og tro, overgangen til “voksen” tro som kan feile)
    • Et solskinnsbarn (streng, kristen oppvekst som kan gi sinne og aggresjon og behov for et oppgjør)
    • Den store barnedåpen (fremmedgjort, føler seg usikker, føler ikke tilhørighet)
    • Vokteren på muren (militant kampspråk, radikal tro)
    • Den politiserte kirke (venstrevridd og politisk kirke, jf. miljøkamp, innvandring og rettferdighetskamp)
    • Den store fikseren («Alt» kan løses via bønn, kan gi troskrise når bønnesvar ikke mottas)
    • Kongens kirke (maktmisbruk, presten var tidligere maktens og statens representant, embetsutøvelse)
    • Brent barn (karismatisk frimenighet med utøvelse av uheldig åndelig makt, lukket miljø)
    • Drikk, sang og dans (kulturproblemer, passer ikke inn)
  • Tolv teser om hvordan kirken skal vinne folket tilbake, inkludert kommentarer fra forfatter. (Se tidligere liste.)
  • Etterord
  • Biskopene (takk og presentasjon av dem)
  • Takk til diverse personer som har hjulpet til med boka.

Jeg synes det var en interessant bok å lese. De oppdiktede historiene ble av meg opplevd å være troverdige, og i opptil mange av dem kjente jeg igjen tematikken fra hva jeg selv har hørt og opplevd i møtet med kirke og bedehus. Jeg støtter også innholdet i forslaget til tolv teser.

I hovedsak er det Den norske kirke og lekmannsbevegelsen rundt kirka som blir omtalt i boka. Imidlertid er boka også innom ekstreme karismatiske miljøer. Det stilles også noen vel berettigete spørsmål rundt TV Visjon Norge sin virksomhet og forkynnelse. Åndelige overtramp finner sted og har funnet sted innenfor de fleste typer kristne miljøer.

I en av historiene blir det nevnt litt om det læstadianske miljøet i nord. Dette har jeg selv ikke kjennskap til i det hele tatt, så jeg kan ikke vurdere hvor troverdig dette er omtalt. Den katolske kirke blir også nevnt i boka, som er et trossamfunn som jeg i liten grad kjenner til eller har truffet på i mitt liv.

Noen har kritisert boka for kun å omtale kirken og at kun biskopene har fått komme med sine tilsvar. Denne kritikken støtter jeg ikke. Nå når omtalte bok i hovedsak omhandler kirka er det mest naturlig at personer med ansvar for kirkas utøvelse får lov til å forklare og forsvare seg. Det har vært ganske mye fokus i andre «kanaler» på frimenigheter og usunn religionsutøvelse, og hvor deres pastorer og andre ressurspersoner har hatt god anledning til å komme med sine innspill.

Det var nå på tide med litt konsentrert fokus rettet mot kirka (og bedehusene). Forfatteren har valgt å skrive om det miljøet han har mest innsikt i og som han vel selv tilhører, og dette opplever jeg som en god beslutning. Det blir mer troverdig på denne måten i stedet for at han skulle ha begynt å bevege seg inn på ukjent mark.

Jeg opplever boka som et sentralt innspill i debatten rundt kirka sin framtid. Etterlevelse av de 12 tesene kunne ha betydd en positiv forskjell for kirkas videre utvikling rundt oppslutning og støtte i folket. Imidlertid er jeg redd for at boka vil bli tiet i hel og i praksis ikke får den effekt den hadde fortjent å få. (Å kjenne lusa på gangen….)

De negative opplevelsene i møtet med kirka som de oppdiktede historiene i boka forteller skal ligge noen år tilbake i tid. Imidlertid er jeg sikker på at også enkelte av dagens unge og voksne kan oppleve maktmisbruk og uheldig forkynnelse fra kirkas side. Også i dag vil enkelte føle på at de blir bevisst eller ubevisst støtt ut av kirka, om enn på litt andre måter og andre tema enn de boka formidler.

Utenom bokas argumentasjonsrekker vil jeg føye til for egen regning noen momenter som kan skape avstand mellom kirka og folket:

  • Stiv liturgi og uttrykksformer som kan virke litt gammeldagse for det moderne menneske. Form og forkynnelse treffer ikke alltid hjertet.
  • Lite hjertelighet og glede overfor dem som oppsøker kirka. Man blir ikke nødvendigvis sett og verdsatt som frammøtt. Ikke alle føler seg så veldig velkomne i kirka.
  • Stor avstand (kommunikasjon og makt) mellom geistligheten (prestestanden) og menigheten.
  • Ideologiske og teologiske lammende debatter og uenigheter i kirka (jf. homofili m. m.).

I et debattinnlegg i Bergens Tidende er Helge Simonnes innom faktorer slik som (fritt gjengitt):

  • Den generelle åndelige tausheten har tiltatt blant folk flest.
  • Noen grupper av troende er blitt svært høyrøstede, men de bidrar kun til å skape enda større avstand mellom folk og kirke.
  • Usunn teologi får fotfeste.
  • Det går en nasjonalistisk bølge over verden og mange populistiske politikere står fram, som også får sympatisører i kristne rekker med sine enkle budskap.
  • Kunnskapsvikt på det religiøse området blant vår befolkning.

Mange av temaene forfatteren har tatt tak i har også jeg “touchet” innom fra før her i bloggen min, om enn med litt andre ord og språkbruk. Gjenkjennelsesgraden var altså stor for meg når jeg leste gjennom boka. Alt i alt var det en spennende bok som kan anbefales for andre lesere som er opptatt av kirka og kirkas framtid. Hvis de presenterte tesene hadde blitt etterlevd tror jeg nok at langt færre hadde følt seg “utstøtt” av kirka.

Lenker:

 




Ekstrem karismatikk, skeptisk

Kors og Bibel

I de senere år har jeg blitt spesielt kritisk til enkelte karismatiske motefenomener. På 1980- og 1990-tallet skjedde det masse rart innenfor pinse- og trosbevegelsen som man tok lærdom av der og da. Det “nye” nå er at disse rare karismatiske dreiningene denne gang blant annet finner sted også innenfor den trauste og jordnære evangelisk-lutherske kirke. Dessuten lever mye av tankegodset videre i landets karismatiske menigheter / pinsemenigheter (frimenigheter), om enn i litt revidert og kamuflert tilstand.

På Verdidebatt “raste” det våren/sommeren 2012 en diskusjon rundt disse tingene etter at Levi Fragell startet tråden / diskusjonen “Tar det aldri slutt?”. Han framsatte sin skepsis mot IMI-kirkens møter hvor noen høyst omstridte karismatiske talere har deltatt. I samme diskusjon kom det fra andre også fram tilsvarende kritikk mot SommerOASE. Utenlandske mirakelpredikanter og dødeoppvekkere har innimellom besøkt Norge.

For meg blir det rart at man “skylder” på den hellige ånd når folk begynner å hoppe, danse, brøle, hyle, bjeffe, lage andre umenneskelige lyder, falle, besvime på kommando osv. For meg minner det mer om at personene som deltar har alvorlige psykiske problemer og/eller blir offer for menneskelig massesuggesjon. Muligens er det ikke en gang Bibelens Gud som står bak fenomenene som oppnås?

Kjennetegn

Enkelte møter kan oppleves og oppfattes som en ren åndelig fyllefest – “åndelig fyll og spetakkel” – hvor mennesker framstår som drukne eller fulle i ånden. Enkelte predikanter oppfører seg som om de er “guds” og “den hellige ånds” bartendere. Predikanten mikser, visper, blander og serverer tale- og profetord-cocktailene, og forsamlingen tar imot og blir fulle i ånden. Placebo-effekt (uekte) eller ekte kan være vanskelig å skille mellom. Hvilken ånd som står bak fyllerøret kan absolutt diskuteres, og mye av dette minner mer om absurd galskap enn evangelisk tro.

Noen ytre kjennetegn som har vært relativt vanlige i slike sammenhenger som beskrives her i denne artikkelen:

  • Det ropes, hyles og skrikes ukontrollert.
  • Hysteriske latteranfall kan høres.
  • Folk faller/blir slått i gulvet.
  • Noen krabber rundt på gulvet.
  • Enkelte oppfører seg akkurat som om man er kraftig beruset (helligåndsruset, ruset på speed).
  • Tungetale skjer i munnen på hverandre.
  • Alle påkaller Gud høylytt.
  • Det generelle støynivået er høyt.
  • Dyrelyder og andre rare lyder runger i lokalet.
  • Spasmer og de kroppslige bevegelsene er ukontrollerbare/ukontrollerte (ufrivillige).
  • Voksne folk oppfører seg enkelt og greit som tullinger.
  • Enkelte kan se ut for å være i en form for transe eller å være hypnotiserte.
  • Atmosfæren framstår som alt annet enn god, lun og trygg.
  • Spesielt betenkelig er det når dette sirkuset kjøres i gang også overfor barn og unge.
  • Suggerende lovsang og masse mas fra predikanten på scenen.
  • Etter mitt syn blir uttrykksformene av og til alt for ekstreme i søkingen etter berøring og sterke opplevelser sammen med Gud, Jesus og Den hellige ånd.
  • Ekstreme ettermøter som mest minner om et galehus ute av kontroll.
  • Spekulativ, usunn og skadelig forkynnelse.
  • Det er en religiøs villmark der ute, med masse svermeri i “Guds” navn.

Sterke gruppekrefter og gruppepress er ofte i sving. De lever gjerne i sine egne virkelighetsbobler (ekkokamre) delvis avsondret fra verden rundt seg, og hvor de inni bobla mer eller mindre har mistet grepet på hva som er virkelighet og hva som er fantasi.

Selv kan jeg ikke se at det i min Bibel står noen klare oppfordringer til å oppføre seg mest mulig sært, rart, tullete og ekstremt for å kunne være enn “god kristen” / troende. Jeg ser med stor undring på transe-, hypnose-, massesuggesjon- og/eller ekstase-liknende tilstander mer eller mindre ute av kontroll, og møter (ettermøter) som innebærer et lurveleven uten like. Hva gagner alt dette ekstreme den kristne troen?

Det kan nok med rette hevdes at det i mange evangelisk-lutherske sammenhenger har vært for lite fokus på det åndelige. Åndsfylde, nådegaver, tegn, undere, helbredelser, guddommelige inngrep, profetier og tungetale er en del av Bibelens budskap. Imidlertid blir det litt vel mye overfokus på disse tingene i ekstremkarismatiske miljøer / den nykarismatiske ekstremismen. I noen tilfeller toner man ned Jesus og hausser opp ånden, noe som er svært kritikkverdig. En del av forkynnelsen og budskapet som presenteres er i høyeste grad spekulativt.

Høsten 2019 har det vært en del skriverier om filmen Disco. Selv har jeg ikke sett denne filmen, men den høres ut til å være interessante. Filmen omhandler en fiktiv menighet i den karismatiske enden av skalaen, hvor menigheten visstnok er preget av sekteriske trekk, prestasjonsarena / prestasjonspress og sterk sosial kontroll. Å komme inn i et sånt miljø samtidig samtidig med at man har antydning til psykiske problemer er ikke særlig sunt, da overgrep / overtramp kan finne sted mot personer i en slik sårbare situasjon. Musikk av typen EDM – dvs. moderne lovsang – inngår visstnok også i filmen. Vårt Land har blant annet skrevet følgende artikkel om filmen: “Disco-regissør: – I noen religiøse miljøer finnes det sterk sosial kontroll“.

Filmen forteller litt om hva de potensielle konsekvensene kan bli av usunne pentekostale miljøer, teologi og praksis. Noen av bivirkningene av en oppvekst i slike miljøer kan bli at man nesten blir som en viljes- og initiativløs robot som ikke tenker seg. Man lar seg blindt styres av andre, og man blir mer eller mindre handlingslammet og selvdestruktiv. Andres åpenbaringer og planer er det som styrer livet til den enkelte. Verdt å lese: Verdidebatt.no (Øyvind Hadland): Ingen Disco på Roser.

Ekstremkarismatikk

En kjent ekstremkarismatisk vekkelse for noen år tilbake er Toronto-vekkelsen, også populært kalt for latterbevegelsen. Denne startet i januar 1994 etter at en evangelist fra en Vineyard-menighet i USA kom på besøk til en tilsvarende menighet i Toronto, Canada. Vekkelsen ble kjennetegnet med sterke manifestasjoner i mennesker som åpnet opp for det, i form av f. eks. ukontrollert gråt, latter, skjelving, falle i bakken og brøling.

Toronto-vekkelsen ja. Mai 2018 besøkte John Arnott Norge. Diverse forsamlinger på Østlandet og TV Visjon Norge fikk “gleden” hans besøk. Han er kjent fra “Catch the Fire”-bevegelsen og blir ofte regnet som “Toronto-bevegelsens” far. Kjennetegn på arrangementene han deltar på: Folk falle i bakken, bjeffe som hunder, hyle som ulver osv. Det er sterk vektleggingen av tegn, undere og overnaturlige manifestasjoner.

November 2018 får Norge besøk av Rodney Howard Browne. Han skal blant annet holde to møter i regi av TV Visjon Norge samt noen møter i Nord-Norge. Han har hatt en sentral rolle i “latterbevegelsen”, og hans forkynnelse pleier å være preget av latterkristendom, kundalini-kraft og åndelig drukkenskap. Guds rene ord er det nok fint lite med i hans forkynnelse, og enkelte går så langt og kaller det han driver med for vranglære og mannen selv for en falsk profet.

En ting er det den enkelte selv har kontroll på. Enda verre er det når man blir tvunget til ting fra scenen. Det har vært tilfeller hvor personer som har kommet fram til forbønn har blitt møtt av desperate forbedere, talere eller liknende som har vært vel fysiske. Folk har blitt dyttet overende og helst slengt i gulvet. Dessuten har det vært en del tvilsomme episoder med utdrivelse av onde ånder og demoner som nok har kommet litt vel mye ute av kontroll sett med øynene til den som har oppsøkt forbønn. De frammøtte på ekstremt karismatiske møter oppfører seg helst som om de går på rus eller er ruset (åndelig rus, ikke alkohol, tabletter og/eller narkotiske stoffer).

Møter der alle blir lovet kraftige møter med den hellige ånd eller det blir garantert for helbredelser skremmer meg. Ikke alle vil oppleve noe som helst, og disse kan fort bli rammet av store skuffelser, depresjoner og troskriser (“Guds brente barn”). Man kan begynne å tvangsgruble over: “Hva er det som er galt med meg når Gud ikke vil møte meg eller svare meg?”

Det er viktig å poengtere at jeg absolutt er tilhenger av religionsfrihet og (relativt) fri religionsutøvelse. Forkynnelse av Guds/Bibelens ord, evangelisering og presentasjon av vitnesbyrd om enkeltpersoners opplevelser med Gud må være fullt lovlig. Imidlertid bør det IKKE være tillatt eller lov til å markedsføre spekulativ kjøp-og-salg-praksis av mirakler (betalte tjenester, helbredelse mot betaling) eller bastante lovnader/løfter om Guds garanterte inngripen rundt alvorlige sykdommer. Slikt er villende markedsføring (tvilsomme alternativ behandling, “kvakksalveri”) som Forbrukertilsynet og andre absolutt bør stoppe. Koblingen mellom penger, lovnader og helbredelse er og blir problematisk.

Det er vel INGEN kristne som er mot helbredelse og mirakler, og vi tror vel alle at slikt kan finne sted. Det som er problemet er bastante lovnader på Guds vegne om resultater, og når hele prosessen med forbønn etc. blir kraftig kommersialisert. Show-preget blir til tider for stort, og bevisene på at ekte helbredelse (og ikke bare placebo) finner sted heller svake.

En del av det ekstrem-karismatiske miljøet gjør Gud og Jesus liten. Makta tilhører den enkelte samt forkynnerne. Mye overlates til den enkeltes tro og handlinger i tro. Man skal f. eks. tro og snakke seg frisk – kommandere sykdommen ut av kroppen sin. Jesus blir bare en miniatyrbrikke i en slik vranglæretro. Og ofte vil heller ikke ønskede resultater oppnås.

Mennesker i lovsang

Talerne på ekstrem-karismatiske møter står der på scenen og har forsamlingen i sin hule hånd. De kjører på med sitt sceneshow, soler seg i glansen fra responsen fra salen, de oppnår anerkjennelse, beundring og respekt. På mange måter minner de om en popstjerne som blir dyrket. Dessuten er det tydelig at de kopierer og hermer etter hverandre (blåkopier). De nærmest hyler, skriker og brøler fra scene, de går ofte mye fram og tilbake oppe på scenen, endrer stemmeleie opp og ned, bruker “predikantstemme”, fektende/urolig kroppsspråk, foretar reneste “gymnastiske øvelser” osv. osv. Som utdannet lærer er det rart å se på dem. De bryter stort sett med alle grunnleggende pedagogiske prinsipper jeg har lært og hørt om for god undervisning.

Fra den tidligere artikkelen min med tittel “Ting jeg IKKE tror på” tar jeg med følgende punkt/avsnitt:

  • Gud er neppe tunghørt. Predikanter som traver rundt på scenen som en gamp samtidig som de roper og skriker for å påkalle forsamlingen og Gud har jeg liten sans for. Lydnivået til tale og lovsang må ikke være på nivå med en Heavy metal konsert (med etterfølgende øresus) for at Gud skal høre hva som skjer. Budskapet blir ikke bedre av at taleren eller predikanten konsekvent bruker “utestemme”.

Ankepunkter mot og kjennetegn med mange av penge-, velstands- og mirakelpredikanter:

  • De vet å berike seg selv med penger (rikdom) og makt, på bekostning av støttespillerne.
  • God innsikt i “Guds” ord, og hvordan dette kan misbrukes (feiltolkes på en overbevisende måte) for å oppnå ønskede mål.
  • Kan kunsten med å manipulere, forføre, overtale / overbevise og å skaffe seg makt over andre mennesker.
  • Et annet evangelium forkynnes – velstandsevangeliet. I stedet for å forkynne om synd, nåde, frelse og dom går det i penger, velstand mot betaling og det “ekstreme” (ytre opplevelser).
  • En del av dem virker til å være svært ufølsomme (overfor andre, tåler selv lite motsigelser) og generelt voldsomme predikanter.

Liturgien på karismatiske møter finner jeg til tider som forutsigbar, monoton og kjedelig. Innholdet er det samme hver gang, hvor man treffer på faste programposter av typen polerte lovsanger, innledning, tale av en forkynner som oppfører seg som en Duracell-kanin, mer lovsang, masete kollekttaler og dryge samt masete ettermøter. Ofte er det også de samme personene som hver gang har et budskap i form av tungetale eller andre profetiske ord. (Karismatikere: IKKE prøv å påstå at dere ikke har liturgi på møtene! Det har dere i høyeste grad! Faste ledd og programposter er svært vanlig også i slike miljøer.)

Ettermøtene er en historie for seg selv. Enkelte av disse kan til tider utvikle seg til å bli de reneste “freak show”-ene. Møtedeltakere manes fram for å bli bedt for, og det “lokkes” med frelse, helbredelse, fornyelse eller bare ren forbønn. Folk ramler i bakken, oppfører seg som fulle, rare lyder og grimaser framsettes. Alt slikt begrunnes med åndens gjerninger og frukter (mon tro om det er så enkelt!). Det kan virke som om enkelte forkynnere måler sin egen vellykkethet i antallet personer som søker fram under ettermøtene. Det blir appellert og maset til det kjedsommelige om at møtedeltakerne må komme fram.

Det som blant annet gjør meg noe skeptisk er at enkelte som kommer fram under slike sesjoner kan se ut for å ha store personlige problemer. De kan ha alvorlige psykiske sykdommer eller andre store personlige utfordringer. Alle disse lar seg neppe løse bare med litt enkel forbønn. (Joda, Gud KAN helbrede, men ikke alle blir likevel helbredet.)

Enkelte trenger enkelt og greit litt hjelp fra verdslig vitenskap. Beklageligvis er slike miljøer gjerne litt skeptiske til sekulære behandlere, f. eks. er det relativt utbredt med liten tiltro til yrkesgrupper slik som leger, psykologer, terapeuter, barnevernansatte osv. relativt utbredt. Mistro og delvis mistillit til diverse offentlige myndigheter (barnevern m. m.) og medier er også ganske utbredt.

Uheldig religionsutøvelse medfører at unødvendige traumer påføres enkelte mennesker, og i stedet for å gripe fatt i hovedproblemene / årsakene som er skadelig forkynnelse blir offerets utfordringer og oppførsel problematisert – dvs. fokus på symptom i stedet for årsak. Trosbevegelsen og den karismatiske leiren har på mange måter demonisert angst, traumer og andre psykiske lidelser / problemer.

Vekkelse, Guds straffedom og åndeliggjøring

Det kan etter mitt syn bli for mye “gnål” om vekkelse. Vekkelse er i utgangspunktet vel og bra det, da vi vil ha med oss flere på veien og få delt det glade budskap. Imidlertid tviler jeg på at særlig mange av våre menigheter og forsamlinger virkelig er rigget for større vekkelser. Vekkelse vil snu opp-ned på menighetslivet, endringer må gjøres i uttrykksformer, levebud og i slik gjør vi og tenker her hos oss. Slike endringer kan være smertefulle og skape konflikter. Så: Innerst inne, er det VIRKELIG vekkelse det enkelte menighetsmedlem vil ha i sin egen koseklubb av en menighet?

Jeg finner fokuset til slike talere og forsamlinger noe rart eller feil. Det er masse fokus på den hellige ånd og den enkeltes møte med ånden. Det er mye egoisme og opportunisme ute og går. Den enkelte er svært opptatt av selv å bli fylt av den hellige ånd og den hellige ånds gaver, en ganske så egosentrisk tenkning. Vedkommende ønsker sine helt store og personlige opplevelser med ånden. Målet er at den enkelte skal bli fylt av ånden og gjøre diverse aktivitet som et manifest på at man har fått utøst ånden over sitt liv.

Jeg synes nesten man setter Gud på prøve. Man KREVER store ting av Gud. Man KREVER at Gud utøser av den hellige ånd over seg selv. Man KREVER tegn og under. Gud blir behandlet som en brusautomat. Han må gi de frammøtte “gevinst”. Mye av forkynnelsen er ofte svært opplevelses- og følelsesbasert – karismatisk opplevelseskristendom.

Det er gjerne en tendens til å åndeliggjøre det meste. Sprøe profetier, budskap og forkynnelse framsettes, og dem som velger å kritisere det som skjer blir gjerne beskyldt for å motarbeide Gud eller være på Djevelens parti. En god del våsete profetiske advarsler og veiledning har blitt presentert i slike miljøer, og det er et betydelig antall feilslåtte profetier som har blitt kastet i glemselens sjø.

Såkalte kall fra “Gud” og profetiske ord fra “Gud” som misbrukes på sitt verste er en del av situasjonen. En del av dette kommer neppe fra Bibelens Gud! Det er enkelt og greit ren hersketeknikk, legitimering og maktmisbruk for å få fremmet og for å få gjennomslag for en personlig villet beslutning eller syn.

Enkelte forkynnere og “profeter” hevder å “se” og å “motta” profetiske og åndelige budskap fra åndeverdenen. Ofte er dette knyttet opp mot konkrete mennesker til stede i salen som f. eks. har helsemessige problemer eller andre utfordringer. Ofte maser og dveler de så mye med dette og presenterer noe som er såpass rundt i kantene at det bare må passe inn på noen av de som er tilstedeværende. Det er slettes ikke sikkert at alle åpenbaringer og ord kommer direkte fra Gud.

Tragiske hendelser som tilfeldigvis inntreffer (terror, naturkatastrofer m. m.) blir gjerne forklart med at det er Guds straffedom mot at folket har snudd ryggen til Gud og/eller Israel. En slik upålitelig, skiftende og hevnlystig Gud tror ikke jeg på.  Enkelte forkynnere blir enkelt og greit litt vel opptatte av Guds straffedom, dommedag og endetid.

Visstnok har en svensk teolog som tidligere var Ulf Ekmans kollega (hentet fra Verdidebatt.no) uttalt følgende:

“Trosforkynnelsen fungerer som et slags åndelige anabole steroider, som på kort tid synes å gi store resultater, men i lengden blir ødeleggende.”

 

Virkemidler

Typiske virkemidler i bruk i ekstrem-karismatiske sammenhenger:

  • Fantastisk lovsang som er fengende og polert for dem som liker slikt.
  • Bevisst bruk av musikk/lovsang (meditativ og gjentakende, manipulerende) og tilsvarende for å skape den riktige stemningen (opphaussing av stemningen).
  • Show-preget.
  • Bruk av manipulering, maktspråk og hersketeknikker.
  • Herlighetsteologi.
  • Spiller på samvittigheten.
  • Forsøk på massesuggesjon og “hjernevasking”, propaganda.
  • Proklamasjoner uten virkning, falske tegn, under og løgner.
  • Kollekt- og pengemas, som i noen tilfeller begrunnes med å så for å høste, velsignelse, helbredelse og frelse mot betaling. Ispedd noe religiøst kvakksalveri.
  • Mennesker i sårbare faser utnyttes.
  • Karismatiske taler/forkynner/ forsamlingsleder (personlig utstråling, sjarm, tale- og lederegenskaper, “superselger-typer”).
  • Sterke ledere som ikke kan bli motsagt uten fare for kraftige represalier. Å tenke selv og/eller å stille kritiske spørsmål er det lite rom for.
  • Ofte autoritær og kommanderende lederstil og ledelse, hvor det kreves stor grad av lojalitet fra “fotfolket”.
  • Det forventes at menighetsmedlemmene skal følge lederen og gjøre slik som han/hun sier, dvs. innordne seg under ledelsen.
  • Bruk av løsrevne Bibel-vers som argumentasjon for presentert budskap.
  • “Overåndelighet” eller hyperåndelighet, alt åndeliggjøres.
  • Fokus på tvilsomme profetier, tungetale og mirakler.
  • Svermeri, suggesjon/suggesjonspress og falske/tvilsomme/ikke-dokumenterbare mirakelhistorier.
  • Et annet evangelium enn Bibelen sitt forkynnes, til tider ubibelsk lære og vranglære.
  • En del av forkynnelsen grenser mot New Age, annen nyreligiøsitet, Østens religioner og okkultisme.
  • Mye bygger på personlige følelser og åndelige opplevelser.
  • Rom for religiøst strev, falsk åndelighet, falsk stolthet og falsk ydmykhet.
  • Falske læresetninger.
  • Galskap av en selvdyrkelse som finner sted.
  • Rykter om sensasjonelle ting som skjer i menighet X eller Y, med etterfølgende “valfarting” til der tingene skjer.
  • Klare skillelinjer/barrierer mellom dem som er med og dem som ikke er med, dvs. “oss”/”vi” på innsiden kontra “dem” på utsiden av det gode selskap.
  • Andre kirkesamfunn og personer som har en noe annen form for tro stemples som frafalne, farer med vranglære (har ikke den rette lære) eller er ikke Bibeltro.
  • Det kan være innslag av humor og humoristiske utsagn og vinklinger.
  • Dårlige profetiske triks og profetisk manipulasjon (humbug og juks) der predikanten “ser” folk i salen som trenger helbredelse, et møte med Jesus eller skal gi en durabelig kollekt.
  • Grådighet, galskap, ondskap, vrangklære og forførelse forkynnes av tros- og velstandsprofeter / forkynnere. 

Innenfor trosbevegelsen har det vært en del forkynnelse som jeg både finner fremmed og rar, og som til tider grenser over i vranglære. Blant annet finner jeg ikke dekning for deres velstandsforkynnelse/velferdsforkynnelse og lykkekristendom. Allerede her på jorden kan kristne sikre seg god helse, rikdom, suksess, framgang, seier og annen velsignelse på alle livets områder. Enkelte tar verset veldig bokstavelig og drar tolkningen av Joh. 10, 10b litt vel langt: “Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.”. Selv om mye av den opprinnelige trosbevegelsen har gått over ende med brukket rygg har mange momenter fra denne bevegelsen fått innpass i andre kristne miljøer.

Riktig tro og bønn løser alle problemer, sammen med å grave dypt i lomma i forbindelse med kollekter. Det er også bønn og forbønn som skal løse alle sykdomsproblemer, ikke legevitenskapen. En del av forkynnelsen minner mer om New Age enn kristendom. Det er gode muligheter for å måte forførelse og villfarelse. (Rendyrket trosbevegelse har mer eller mindre feilet her i Norge, men en god del av tankegodset lever videre den dag i dag.)

Trosforkynnelsen eller trosbevegelsen var/er kjennetegnet med “frisk” lovsang og talere med snakketøyet i orden, og vel så det. Kjapt tempo, med stor appell overfor de unge og “moderne” mennesker. Overfokusering på det åndelige, inkludert helbredelser og andre tegn og undere. Gjerne store lovnader om fremgang, lykke og helse for dem som lever i samsvar med troen og forkynnelsen. Grensen mellom tro og overtro noe utydelig.

Bevegelsen kom til Norge blant annet via Arild Edvardsen, Åge Åleskjær, Jan Hanvold og Enevald Flåten tidlig på 1980 tallet. Undervisning og bøkene til Kenneth Hagin med flere var utgangspunktet.

 

Forkynnelse av typen velsignelse mot betaling og å så inn penger til Gud for å høste større mirakler anser jeg som farlig og falsk forkynnelse. Store skuffelser, brente kristne, selvmord og troskriser kan inntreffe når jordiske problemer rammer (sykdom, økonomiske kriser etc.), selv om man har ofret “alt” for menigheten. Slik håpløse og ubibelske forkynnelse tar jeg sterkt avstand fra. Gud har ikke lovet et problemfritt liv her nede på jorda. Til tross for hva predikanter måtte hevde: Bibelen gir INGEN garantier for himmel på jord eller et problemfritt jordisk liv for rettroende.

Hvorfor oppstod problemene til tross for predikanters forkynnelse og lovnader om et jordisk problemfritt liv for den som tror og gjør de riktige tingene? Trodde man ikke nok eller trodde man feil når velsignelser uteble? Mange slike farlige gruble- og tvangstanker kan finne grobunn og i verste tilfelle ødelegge et liv. En god del forkynnelse av denne typen har blant annet funnet sted hos TV Visjon Norge. Det har også vært noen show på nevnte kanal hvor mennesker faller i bakken angivelig under “den hellige ånds kraft”.

Enhver forsamling eller menighet bør ha rom for den menneskelige smerten, og man bør snakke sant om livet med sine topper og bunner. Det er vel ikke så mye forlangt at det er rom for ekte livsførsel og for det ekte livet – med sine opp- og nedturer. Rett tro løser IKKE alt. Lidelse, nederlag, problemer, død og sykdom er en del av livet og virkelighetens verden. Ekstrem-karismatikere som hopper bukk over slike ting tillegger sine medmennesker ekstra skuffelser og problemer.

Personlig er jeg skeptisk til mye av (den rare) forkynnelse fra USA og de medfølgende motefenomenene, og ikke minst forkynnere som hentes over “dammen” til Norge for å spre sin tvilsomme forkynnelse. Lovnader på Guds vegne er ganske vanlig. Hvis man bare gir nok penger skal man oppleve rik velsignelse i dette jordiske livet, og hvis man har den rette tro og ber korrekt skal alle sykdommer, økonomiske utfordringer og andre problemer bli løst.

Avsporinger

Enkelte predikanter synes til å være mest opptatt av penger (mammon), makt og jakten på det sensasjonelle og spektakulære. Litt kynisme, spekulativ forkynnelse og manipulering får også sin plass. Fotfolk skal innordne seg predikantene og ikke tenke for mye selv.

Det er mye fokus på å tilsynelatende tilfredsstille og dekke personlige ønsker og behov. Fokus rettes mot velstand, kollekt, vekkelse, helbredelse, overåndelige tegn og undere og reformasjon. Det rene og klare evangeliet og Jesus-budskapet kommer mer i bakgrunnen.

 

Jakten på det ekstreme

Det jages etter kirkevekst, og det blir valfartet til steder med vekst. Lederne som står midt oppi vekkelse og kirkevekst blir beundret og nesten dyrket som idoler. For mange har stedet å lære om vekkelse og vekst vært USA, men en etter en har mange av mega-pastorene i kirkene der borte måttet avtre pga. overgrep/overtramp (seksuelle m. m.) eller økonomiske underslag. Enkelte har gått så langt å uttale at hele fokuset på vekkelse og kirkevekst i realiteten er kirkekreft, en sykdom med rask spredning.

Til min nei til TV Visjon Norge-artikkel laget jeg følgende “figur”:

Gave ikke synonymt med ekstra velsignelse, velstand og helbredelse! VIP-plass i himmelen sikres ikke mot betaling.

 

Denne passer like bra inn her i denne artikkelen, utenom at “kanalen” kan erstattes med menigheten eller forsamlingen. Igjen: Stor “offergave” i form av kollekt til menigheten er ikke synonymt med ekstra velsignelse, velstand, suksess og helbredelse! Å tro at man mot penger kan kjøpe seg VIP-billett til himmelen er forkynnelse og tro på ville avveier. VIP-plass i himmelen sikres ikke mot betaling. Gud griper noen ganger inn på de mest underlige og fantastiske måter, mens han i andre tilfeller gir et annet bønnesvar enn det vi mennesker hadde ønsket oss. Slettes ikke alle oppnår f. eks. helbredelse, selv om de tror rett og nok samt er spandable når det gjelder kollekt og offer.

Det har vært snakk om å nekte utenlandske hatpredikanter (hovedsakelig innenfor muslimske miljøer) adgang til kongeriket Norge. Hvis det blir noe av dette bør også enkelte “kristne” forkynnere bli nektet adgang. Det er nok av ekstremt karismatiske utenlandske forkynnere som har en tvilsom agenda og skadelig budskap å komme med. Enkelte forkynnere driver rett og slett med kvakksalveri og vranglære, hvor skadevirkningene kan være såpass store at liv og helse bør gå foran ytringsfrihet.

Forkynnelsen som presenteres gir gjerne inntrykk av å være den eneste rette vei. Det tas mer eller mindre monopol på sannheten, og kun den forkynnelse som presenteres representerer den eneste rette tro og fortolkning. Det er lite rom for andre kristne som måtte ha andre meninger. Dømming av andre mennesker og deres tro på vegne av Gud er relativt vanlig.

Dagensdebatt / Dagen meninger la May-Britt Fjellstad Tjomsås ut et innlegg juli 2019 som er verdt å lese. Det handler om sensasjoner, jakten etter mirakler, herredømmeteologi, Roy Godwin og sanselige “kick”. Det som presenteres er et selvsentrert kristenliv som i alt for stor grad har fokus på “what’s in it for me?”. Hennes oppfordring er å lese Bibelen – Guds ord og det sanne evangelium – og å prøve forkynnelsen opp mot dette. Underforstått er det mye av innholdet i disse strømningene innenfor dagens tidsånd som ikke har dekning i Bibelen.

Det har blitt stilt noen spørsmålstegn rundt Oase 2016 (og delvis også årene etterpå) og deres valg av forkynnere. I denne anledning skrev biskop Atle Sommerfeldt på verdidebatt (lenke) et innlegg hvor følgende sitat er hentet fra:

“Denne type teologi og forkynnelse er slett ikke uttrykk for velsignelse, men en måte å binde mennesker fast i en endeløs jakt etter ytre bekreftelser­ i form av overnaturlige erfaringer av Guds nærvær. Dette er langt fra det som Den norske kirke, organisasjonene og den almenkirkelige tradisjonen bekjenner seg til – og langt fra en bibelsk forankret kristendom.”

Innledningsvis nevnte jeg IMI-kirken. Fra høsten 2017 starter deres ACTA bibelskole opp med å tilby studier i helbredelse og profeti. Dette er både jeg og mange andre skeptiske til. Jeg klarer ikke å se at man automatisk kan forvente og stille krav til Gud om at helbredelser og profetier skal finne sted på kommando. Hele greia blir noe spekulativt og sensasjonspreget å tilby som skolefag. Som tidligere nevnt skjer det altså også ekstrem-karismatiske ting innenfor den evangelisk-lutherske bevegelsen som blant annet IMI representerer.

IMI og Martin Cave har i mange sammenhenger hentet mye inspirasjon og ideer fra Bethel Church og deres lederpersoner (Bill Johnson m/flere). Hvor smart det er å ha Bethel Church som åndelig forbilde eller åndelige røtter er det absolutt delte meninger om. Bethel står blant annet for okkulte innslag i forkynnelsen, New Age-inspirert teologi, soaking, hellig ild og oppnåelse av hypnotisk ekstase.

Nettsiden eller bloggen bibelogtro har hatt en interessant artikkel om Bethel Church:

Artikkelen innledes med henvisning til Lindsay Davies sin historie (inkludert diverse videoer), en avhopper fra bibelskolen Bethel School of Supernatural Ministry (BSSM). Bethel Church har helt sikker fin lovsang, actionfylte gudstjenester og innimellom gode taler, og mange tegn og undere finner sted. Samtidig står de for tvilsomme elementer slik som:

  • Turer til himmelen via guidet hypnose.
  • Turer til graver for å suge til seg salvelsen fra de døde.
  • Oppfordring til holy yoga (hellig yoga).
  • Fokus på gullstøv, fjær og engelåpenbaringer.
  • Earthing m. m.

Ifølge artikkelen sniker New Age seg sakte, men sikkert inn i kristne menigheter. Det åpnes opp for satanisme, okkultisme, magi og New Age.

Sitat fra artikkelen: “Det er så utrolig viktig å prøve slike ekstreme menigheter, selvutnevnte apostler og deres lære på Bibelen. Det er rett og slett en plikt vi kristne har. Jesus befalte oss rett ut, ikke en oppfordring, men en befaling: ‘Se til at ingen fører dere vill!’ (Matteus 24:4)”

Bethel Church forkynner velstandsevangeliet, og de er en del av NAR-nettverket (Ny-Apostoliske Reformasjonen):

NAR med venner

En verdensvid bevegelse med stor innflytelse innenfor den ekstremkarismatiske fløy er New Apostolic Reformation (NAR), som på norsk blir noe slikt som “den nye apostoliske reformasjonen”. NAR er et ikke-ensartet nettverk bestående av en del toneangivende forkynnere og ytterliggående karismatiske menigheter, og som masse annet rart har det sitt utspring fra USA. Både Oase, Ungdom i Oppdrag, IMI og TV Visjon Norge og tilsvarende miljøer har hentet forkynnere til Norge fra denne noe tvilsomme “leiren”.

Forkynnelsen innenfor New Apostolic Reformation (NAR) ser ut til å være sterkt inspirert av New Age. De benytter seg av praktiseringen av bønneteknikker og lovsangs- og tilbedelsesteknikker ukjente og uvante for oss «vanlig kristne». Det er mye ukritisk fokus på det åndelige og åndeverdenen. Åndelig krigføring og åndelig maktmisbruk og manipulasjon inngår i deres forkynnelse, og blir benyttet som effektive virkemidler for å oppnå en form for suggesjon.

Suggesjon oppnås og alle slags rare tegn og under på åndens tilstedeværelse finner sted. Helbredelser er også sentralt, men en del av de påståtte helbredelsene er nok mer placeboeffekter enn ekte helbredelser. Det proklameres at Guds ånd og Guds kraft er til stede, og en predikant “spesielt salvet” av Gud står på med sitt show og får deltakerne med seg. Masse forventninger og psykologi spiller inn, og en effekt oppnås. Imidlertid er jeg ikke alltid så sikker på at alt som skjer kommer direkte fra Gud. Det menneskelige spiller vel så mye inn gjennom at en form for rusliknende tilstand oppstår, som en følge av den menneskeskapte stemningen som har blitt oppnådd.

Forkynnelsen “sniker” seg inn mange steder og i mange sammenhenger, inkludert innenfor (tidligere) evangelisk-lutherske sammenhenger. Det virker som om inntoget av denne tvilsomme retningen og læren har gått under radaren for mange av landets kristne sammenhenger og troende.

Bevegelsen benytter seg av selvutnevnte apostler som selv påstår å være spesielt salvet av Gud. Disse apostlene framstår med stor apostolisk autoritet og makt. Forkynnelsen er av typen herlighetsteologi, inkludert forkynnelse av typen så inn. Gi nok penger i offer for å oppnå lykke og velstand her og nå. Ofte er den kristne givergleden stor og ganske så naiv, og den kan lett bli og BLIR utnyttet av kyniske predikanter og menigheter. Spekulative og kyniske pengepredikanter, velstandspredikanter og mirakelpredikanter har gode tider hvor det ganske uhemmet kan drive på med sin svindel og sitt snusk. For noen parasitter de er!

I nettverket benyttes gjerne som sagt apostel-titler, og de tror selv at en del av sine stjerneforkynnere er en spesielt velsignet gruppe av mennesker utvalgt av Gud til å gjøre større undere enn Jesus gjorde. De er fokusert på endetid og åndelig krigføring og som sagt opptatt av apostel-tjenesten og apostel-epoken som de påstår har blitt påbegynt. Videre forfekter bevegelsen store forventinger (som ofte ikke innfris), og de søker etter sensasjonelle åndelige opplevelser etc. Hvor i Bibelen de klarer å finne støtte for sin ytterliggående virksomhet klarer ikke jeg helt å forstå.

Noen få kjennetegn med New Apostolic Reformation (NAR) ramset opp i en punktliste:

  • Ytterliggående karismatisk nettverk og menigheter.
  • Selv påstår de at de vil bidra til reorganisering av kristen virksomhet i retning av urkirken.
  • Gjeninnføring av aposteltjenesten.
  • NAR-bevegelsen sine “apostler” tror det er spesielt salvet av Gud til å gjøre sine gjerninger.
  • Nettverkets apostler (“gutteklubben grei”) vil blant annet føre med seg velsignelse, fornyelse og seier over onde åndsmakter verden over.
  • “Krigersk” språk. Det snakkes om åndelig krigføring og hærførere. Krig utkjempes mot demoner og onde åndsmakter.
  • Bygger på blant annet læren til Kenneth Hagin (død) og Kenneth Copeland, to omstridte evangelister.
  • Nettverket påstår selv at de ønsker å ta Bibelen på alvor og at de er Bibeltro.
  • Legger stor vekt på profetier.
  • Ikke “nok” eller “riktig” tro når noe går galt eller prøvelser inntreffer. Sterk og riktig tro løser tilnærmet alle jordiske problemer. Satan prøver deg, du må bli sterkere i ånden.
  • Sterkt fokus på følelser, opplevelser og overåndelige ting.
  • Enkelte blander inn Kundalini-ånden (kroppslig energi, New Age-inspirert og delvis fra hinduismen), svermeriets ånd.
  • Er det vranglære? Det kan virke som usunn og ubibelsk virksomhet.

Kilder til lista ovenfor:

En seriøs engelskspråklig nettside/blogg som har hatt en del kritiske innlegg mot NAR er: Church Watch Central. Kan være verdt å lese litt her. Blant annet har de en artikkel om den norske predikanten Jan-Aage Torp.

NAR er en ting. Det finnes også noe som heter “Revival Alliance“. I hovedsak er NAR og “Revival Alliance” overlappende og nesten to sider av samme sak. Mye av det samme som går igjen her.

Noen få kjennetegn med “Revival Alliance” ramset opp i en punktliste:

  • Gruppe pastorer fra “megachuch-menigheter”, mange av dem fra USA.
  • Ytterliggående karismatiske siden i kirkelandskapet.
  • Ser på seg selv som spesielt “salvede apostler” eller “salvede pastorer”.
  • Vil bidra til fornyelse av kristen virksomhet.
  • Forkynner mer eller mindre himmel/paradis på jord. Rett/sterk tro hindrer jordiske problemer fra å oppstå.
  • Stor vekt på det overnaturlige (utenomjordiske åndelige opplevelser).
  • Mister fokus på det sentrale, alt sentrerer seg rundt sensasjonelle opplevelser her og nå i form av manifestasjoner fra Jesus.

Typiske konkrete kjennetegn på det bevegelsen vektlegger ifølge Verdidebatt-artikkel:

  • Healing room
  • Profetisk betjening
  • Soaking
  • Grave-soaking
  • Fire tunnel
  • Drunken spirit
  • Et veldig fokus på salvelsen, inkludert Elias-salvelsen
  • Selvsentrert forkynnelse
  • “Profetisk” forkynnelse
  • Suggerende sang og musikk
  • Teologien som avviker fra det “normale”
  • Er det virkelig Bibelens og trosbekjennelsens treenige Gud de forkynner?

Hovedkilde til de to listene ovenfor: Dagen DagensDebatt.no: Revival – fra Gud?

Hva er soaking: “Kristen” meditasjon og bønn. Man skal “bløtlegges” (bli fylt) av Gud og den hellige ånd gjennom f. eks. å ligge på gulvet samtidig som man mediterer og ber. Den hellige ånd blir frammanet hvor man skal “ta inn” ånden og bli “gjennomvåt” / “bløtlagt” av ånden, og det finner sted sterke møter med Gud og ånden hvor man får hvile i Guds nærvær. Likestilles i noen tilfeller med kontemplativ bønn. Det kan virke som om soaking er noe okkult og New Age inspirert.

 

Den siste reformasjonen: I tillegg til disse to bevegelsene (NAR og RA) kan det være verdt å nevne den danske bevegelsen TLR (The Last Reformation) med forkynneren Torben Søndergaard i spissen. Det kan diskuteres om det de presenterer er en falsk reformasjon og budskap. Det gjøres opprør mot kirketradisjoner og tradisjonell kirke, og de ønsker seg tilbake til livet som de første kristne levde og disiplenes lære.

Det de forkynner er delvis mer loven enn nåden. En del av læren som presenteres er delvis i strid med Bibelen slik vi “vanlige kristne” vil se det. Det presenteres en teologi bestående av menneskebud og regler med tynn dekning i Bibelen. Det er stor vektlegging på tegn, undere og mirakler, og også på dåpen. Bevegelsen har alle de rette svarene (“fasiten”), og de har i tillegg en stor personfokusering rettet mot grunnleggeren (“Guden” Torben).

Bevegelsen har ifølge Korsets Seier også nådd Norge og norskekysten. Heldigvis er en del pinsepastorer skeptiske. Noen kjennetegn med møtet i Kristiansand som KS rapporterte fra: Gråt, latter, risting, høye rop, demonutdrivelse og manifestasjoner. Det skal også være stort fokus på helliggjørelse og gjendåp, og bevegelsen blir beskyldt for å splitte kirker. Overraskende nok inngår ikke kraftig og suggerende lovsangmusikk i repertoaret. (Sommerferien 2019: Vi traff på representanter fra bevegelsen i Egersund som ønsket å om helbredelse for syke.)

Bevegelsen har diverse videoer liggende ute på nettet: The Last Reformation Movies. Antar videoene ligger gratis tilgjengelig for å bidra til overbevisning og rekruttering av nye personer til virksomheten.

Hovedkilder: “DagensDebatt.no: Torben Søndergaard og The Last Reformation. Nåden eller loven? (Håkon Hovda)” og “Søkelys: Er Torben Søndergaards TLR-bevegelse bibelsk? (Riccardo Malandrino)”.

Ifølge den ikke-mest-pålitelige kilden Søkelys er siste nytt følgende: “Torben Søndergaard og ‘Last reformation’ søker asyl i USA på grunn av trosforfølgelse i Danmark og Europa“. Neppe noe stort tap for Danmark og Europa om han blir “jaget” til USA. Jeg ser ikke på det som et angrep mot religionsfriheten eller at religionsfriheten er under press selv om han må “rømme” Danmark. Slike uønskede og skadelige “elementer” som dette er det bare like greit å få bort fra samfunnet!

Tidligere har jeg lest og omtalt boka (Jesussoldaten) til Anders Torp. Noe av det han advarer mot er usunt og overdrevent fokus på demonutdrivelser, og da spesielt når dette fokuset rettes mot barn. Han har i et debattinnlegg i VG mars 2019 “minnet” oss moderate kristne og ikke-troende om dette.

Han ser på demonutdrivelser rettet mot barn som overgrep og rettighetsbrudd, og han sammenlikner dem som har blitt utsatt for dette med ofre for voldtekt, fysisk vold og psykisk vold. Resultatet kan bli alvorlige traumer på en menneskets psyke som kan ta lang tid å behandle, og enkelte kan få forverrede psykiske lidelser som de aldri blir helt friske fra. Han ønsker seg rett og slett et forbud mot demonutdrivelser rettet mot barn.

Selv skal jeg ikke påstå at ingen blir besatt av demoner, men mye av utdrivelsene som finner sted virker for meg som unødvendige og mer som show for å vise enkelte predikanters makt og åndelige kontakter. Jeg tror det er mye humbug ute og går, hvor en god del (de fleste) som blir “behandlet” slettes ikke har ekte demoner inni seg. Det er vel ofte i realiteten alvorlige psykiske problemer og ubalanse som ligger bak når noen blir beskyldt for å være besatt av demoner. Og overfor barn blir det bare tull samt skadelig opplevelse å gå i gang med demonutdrivelser. Jeg støtter helhjertet opp om Anders Torp sin kamp mot usunn religionsmisbruk og religionsutøvelse.

Kristen-dokumentaren (film) om amerikanske forhold som omtales hos bibelogtro kunne nok ha vært interessant å se:

Så langt har jeg ikke sett den.

Det sentrale i kristentroen er Jesus og hans frelsesverk. Evangeliet setter fri og er helt gratis.

Velstandsforkynnelsen og velstandspredikanter (prosperity gospel) har forvrengt hovedbudskapet i evangeliet, og denne forkynnelsen inntar nå store deler av verden. Å “tro nok”, “så inn” og et liv i velstand med penger, rikdom og og medgang forkynnes. Dette er et falskt evangelium og budskap, som blir presentert av ulver i fåreklær. Forkynnerne har ofte “glatt tunge”, proklamerer Jesu navn og kommer med løsrevne Bibelsitater når det passer seg, med målet om å få tilskuerne til å åpne opp sine lommebøker og trekke sine betalingskort. Teleevangelist Benny Hinn (USA) har vært en relativt kjent forkynner av velstandsevangeliet.

World of Faith-menigheter (Word of Faith Fellowship) er visstnok også et fenomen, “selvsagt” med opprinnelse i USA. Disse framstår mest som sekter eller kulter som har sporet helt av fra “normal” kristendom. TV 2 har hatt en artikkel om fenomenet.

Predikanter, bevegelser og aktiviteter

Ved flere anledninger har predikanten Guillermo Maldonado gjestet Norge, etter å ha blitt invitert hit av Jan Hanvold og TV Visjon Norge. Dette er et eksempel på en høyst omstridt forkynner i de karismatiske rekker. Han er en selverklært apostel, og blir av mange kalt for en falsk profet. Han skryter på seg mirakler og helbredelser som ikke har funnet sted og har mye fokus på demoner (sexdemoner) og utdrivelse av disse. Manipulasjon, overtro og vranglære preger hans forkynnelse. Selv vet han å berike seg økonomisk og lever på mange måter et liv i sus og dus basert på innsamlede penger fra blant annet langt mindre bemidlede (fattige) mennesker enn seg selv.

Oddbjørn Johannessen har skrevet et bra innlegg på Facebook 26.03.2019 med tittelen:

Noen stikkord, fritt gjengitt:

  • TV Visjon Norge feirer 16 år på lufta våren 2019, som markeres med “profetisk uke” hos Senterkirken i Hokksund.
  • Blant annet har de hatt besøk av Rich Vera. Han utviste et stort fokus på mirakuløse helbredelser.
  • Folk ble sendt i gulvet (dyttet), han brølte, ropte og skrek, og det var lite med “skikkelig” forkynnelse.
  • Man skulle bli fulle i den hellige ånd.
  • Teologer ble latterliggjort, og selv var han mer opptatt av “ånd og kraft” enn Bibelen.
  • Han må kunne kalles en typisk representant for de ekstreme ny-karismatiske miljøene fra USA.
  • Gjengangeren Dionny Baez skal også opptre.

Egen kommentar: For et sirkus! Dette blir jo bare verre og verre og mer og mer ekstremt!


 

 

Det er forresten ikke bare USA som eksporterer tvilsomme forkynnere. Også forkynnere med tvilsomt budskap fra både Sør-Amerika, Afrika, Australia og USA har vært i medias søkelys innimellom. Må vel heller ikke glemme Australia, der det nok også har skjedd enkelte rare ting i Hillsong-sammenheng. En god av de tvilsomme forkynnerne som kommer til Norge kommer hit etter invitasjon fra TV Visjon Norge.

Stevner og gjerne spesielt sommerstevner “trekker” masse rare og tvilsomme forkynnere og forkynnelse til Norge. I den forbindelse har Levi Fragell skrevet innlegget “Sommerens utfordring: Er dette virkelig ditt livssyn?” på Verdidebatt.no. Der nevnes forkynnerne Daniel Kalenda og Roy Godwin som skal tale på norske sommerstevner sommeren 2018. For å skape blest om stevnene blir karismatiske og spekulative predikanter invitert. Enkelte av disse forkynnerne driver med massesuggesjon og med eksperimentell helbredelsesforkynnelse. Forkynnelsen kan gi store og solide traumer til dem som ikke får de forventede resultater, opplevelser eller bønnesvar.

Filadelfia i Kristiansand (Q42) har også invitert en tvilsom forkynner til sitt sommerstevne i starten av august 2018. De valgte å invitere den amerikanske mirakelpredikanten Andrew Wommack. Han er kjent for å skryte på seg å ha oppvekket tre personer fra de døde, har helbredet alle salgs sykdommer, kaster ut demoner og forkynner at man må “så” sine penger til Guds rikes sak for å kunne “høste” velsignelser. Navnet Heidi Baker kan også nevnes som et navn som bør være på troendes OBS-liste.

Jeg støtter ellers helhjertet opp om det arbeidet som Troens Bevis Verdens Evangelisering driver fra Sarons Dal, inkludert tjenesten til Rune Edvardsen. Blant annet var det mye god forkynnelse under sommerstevnet 2018, selv om det også var noen ekstrem-karismatiske innslag som de godt kunne ha spart seg for.

Et sentralt sommerstevne er Oase, som ofte har høstet litt kritikk blant enkelte pga. valget av ekstrem-karismatiske forkynnere. Det er ekstra skuffende at Oase, i regi av den trauste kirka, til tider har valgt den ekstrem-karismatiske vei. Det kan med første øyesyn se ut for at Oase har tonet ned den ekstrem-karismatiske profilen sommeren 2018. Det satses på en mer stillfaren retreatorientert karismatikk, en karismatikk mer/bedre tilpasset oss staute nordmenn. Likevel er det nok kun tilsynelatende at det har skjedd en endring, da flere av talerne sommeren 2018 har klare knytinger mot ekstrem-karismatiske miljøer og forkynnelse. Sommeren 2019 er det vel heller ikke de verste “elementene” på talerlista.

Det er verdt å lese Verdidebatt.no-innlegget “Oase – eller religiøs villmark?” skrevet av Oddbjørn Johannessen. Sitat fra innleggets avslutning:

  • “Jeg tror vi må kunne slå fast et det kun er tilsynelatende at Oase har moderert seg. Det er gode grunner for å spørre om Oase i realiteten er en oase – eller om religiøs villmark er en mer sakssvarende betegnelse.”

Min egen konklusjon: Kirken (Den norske kirke) burde ikke være seg bekjent det kvasi-religiøse svermeriet som Oase står for.

Juli 2019 ble sommerstevnet Himmel og Hav avholdt på Hove utenfor Arendal, og stevnet er arrangert av organisasjonen Evangeliet for alle (EFA). EFA ledes som kjent av Pernille og Jørn Strand.

En av personene på talerlista var Claudio Freidzon fra Argentina. Han kan angivelig skilte med å ha gjennomført helbredelser av både kreft og AIDS, samt fått enkelte personer til å oppleve momentant betydelige vektreduksjoner. Det ble også annonsert at mannen “har fått en dverg til å vokse ut”.

Hvordan er det med sannhetsgehalten i påstandene, mon tro? Muligens er det holdningene det er noe feil med, og hva slags menneskesyn og teologi er det de fremmer? Trenger virkelig en kortvokst person helbredelse? Var vedkommende person for kort for Jesus, og er ikke kortvokste personer gode nok for det kristne fellesskapet? Det kan stilles spørsmålstegn med hva slags andre “avvik” (“feil”) som ønskes helbredet (ikke-nødvendige helbredelser), og strengt tatt bør vi kristne heller være en motstemme til kroppspresset og normalitetskravet i dagens samfunn. Generelt utvises det i denne saken et uheldig fokus på det perfekte, og jeg blir litt skeptisk til både arrangørene med deres talspersoner og nevnte forkynner.

Hillsong, ja. Om den bør kalles en superkarismatisk eller ekstrem karismatisk bevegelse kan sikkert diskuteres i det vide og det brede. Uansett har denne bevegelsen blitt enda mer aktualisert her i Norge nå når de tidligere Intro-menighetene har blitt en del av nettverket. I min protestartikkel mot enkelte former for kristendom har jeg satt opp noen småkritiske og negative punkt rettet mot Hillsong-bevegelsen.

Forkynnelsen

Jeg begynner mange ganger å lure på om vi bruker den samme Bibelen. Bibelen har et bra budskap og mange lovnader for det neste livet i paradis (himmelen). Imidlertid klarer jeg ikke å se at Bibelen lover at alle jordiske problemer skal bli løst bare man tror riktig eller gir tienden til bestemte TV-kanaler, organisasjoner eller menigheter. Alle slags sensasjonelle åndelige opplevelser og søken etter disse gir ikke nødvendigvis himmel på jord. Pengemas og tigging er en del av dem flinke til!

Det er ikke unormalt å knytte velsignelse opp mot betaling. Bare man støtter et prosjekt med nok penger skal giveren høste belønning der og da og oppleve nye og større ting sammen med Gud. Jeg klarer ikke helt å forstå hvor de finner støtte for denne pengegriskheten sin og fokuset på mammon. Framgangsteologi og herlighetsteologi er jeg dypt skeptisk til. Jeg kan ikke på noen som helst måte støtte opp om forbønn som en handelsvare, og helbredelse lagt ut for salg.

Mark. 11, 15 og 17:

  • Da de kom inn i Jerusalem, gikk Jesus opp på tempelplassen og ga seg til å jage ut dem som solgte og kjøpte der.
  • Og han lærte dem: “Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule.”

 

En del av forkynnerne fra utlandet, spesielt fra USA, vet å berike seg selv. De tar gjerne hysterisk skyhøye honorarer (samt reise, kost og losji) og representerer dermed en meget usunn honorarpraksis. I forbindelse med en konferanse som planlegges avholdt i Norge (Revival Alliance-konferansen, august/september 2017) kommer det fram at utvalgte predikanter kan motta sekssifrede beløp for sin innsats og deltakelse. Lite nøysomhet og forsakelser i misjonens og evangeliets tjeneste med andre ord.

Å berike seg selv slik på blant annet innsamlede midler (kollekt-penger) er ikke noe særlig etisk bra sett med mine øyne. Det er nærmest tyveri og landeveis-røveri på høylys dag. Mange av disse forkynnerne har ikke en gang sine hovedinntekter fra å holde taler. En god del av dem tjener vel så mye på bøker, innsamlede kollekter, TV-innsamlinger og generelt en organisering økonomisk sett som minner om et pyramidespill.

Noe av forkynnelsen i ekstreme karismatiske miljøer har en problematisk kobling mellom synd og sykdom samt mellom pengegaver og velsignelse. Slik forkynnelse tar i hvert fall jeg sterkt avstand fra.

Er enkelte ekstreme karismatikere rett og slett alvorlig psykisk syke? Er det psykiske lidelser som gjør at de oppfører seg helt irrasjonelt mens de skylder på åndelige opplevelser? Alle såkalte åndelige opplevelser trenger ikke nødvendigvis å komme fra Gud.

Enkelte forkynnere har rare profetier om at dommedag skal inntreffe på konkrete datoer. Nå har mange av disse datoene ikke slått til, men det hindrer ikke nye forkynnere for å komme med nye utsagn av denne typen. Personlig stoler jeg på Bibelens ord om at vi ikke skal kjenne dagen og timen.

Ekstreme karismatiske miljøer har gjerne noen sterke lederpersoner (pastorer / forkynnere) som driver med mer eller mindre maktmisbruk. Lederne har “sett lyset” alene og forlanger at alle rundt dem godtar det budskap og den forkynnelse de kommer med. Kritiske spørsmål fra andre aksepteres ikke og tolkes som djevelens angrep eller kalt for forfølgelse. Hvordan det er mulig å vri Bibelen til at man er vantro, har opprørets ånd, representerer Satan/djevelen, rører ved “Guds salvede” og/eller “sårer” den hellige ånd gjennom å stille kritiske og konstruktive spørsmål vites ikke.

Herlighetsteologien

Neida, denne er langt ifra død. Den har inntatt nye former, og enkelte miljøer har forsvunnet samtidig med at andre miljøer har kommet til. I tillegg har tankegodset også infiltrert andre mindre “ekstreme” miljøer. Mye av stikkordene nedenfor har blitt hentet fra:

Noen ytre kjennetegn med herlighetsteologien:

  • Mye lovsang, salg av masse bøker, videoer og taleopptak og hyggelig og lett atmosfære, gjerne med plass for morsomme og humoristiske innslag.
  • Mennesket som kommer i sentrum og ikke Jesus.
  • Masse “action”, men ikke særlig dybde i deler av forkynnelsen (mye strik og skrål, gjentakelser, mas om å komme fram osv.)
  • Teologien. Forkynnelse om hvilke rettigheter man har som kristne til å ta ut velsignelser (helbredelser i tro m. m.) fra “himmelbanken”.
  • Åpenbaringskunnskap en del i bruk, hvor det hevdes at enkeltpersoner får åpenbaringer direkte fra Gud som nesten kan sidestilles med Bibelen Guds ord.
  • En del hevder: Jesus døde åndelig, ikke fysisk.

Noen sentrale inspirasjons- og opphavspersoner til herlighetsteologien:

  • Kenneth Erwin Hagin
  • Kenneth Copeland
  • Ulf Ekmann
  • Åge Åleskjær
  • Essek W. Kenyon
  • Charles Wesley Emerson

Mer om herlighetsteologien:

  • Inspirasjon hentet fra New Thought (“Ny Tanke”), okkultisme, Østens religioner og “New Age”.
  • Blant annet tanker av typen mennesket er av guddommelig natur. Gud på sin side er en upersonlig og universell kraft, ikke en personlig Gud.
  • Med “riktige” tanker, bekjennelser og mentale holdninger kan man forandre den fysiske virkeligheten, inkludert oppnå helse og rikdom.
  • Bygger delvis videre på gnostisismen og gnostikerne.

Gnostisismen og gnostikerne:

  • Trosbevegelsen og herlighetsteologien har igjen hentet inspirasjon fra Gnostisismen, hvor “erkjennelse og innsikt” står sterkt.
  • Gnostikerne påberopte seg hemmelige overleveringer fra Jesus og apostlene, og markedsførte egne, gnostiske “evangelier”.
  • Fokus på en tredeling av mennesket (kropp, sjel og ånd). Kun det åndelige “viktig”.
  • Gnostikerne oppnår angivelig et nivå der mennesket egentlig er en gud på jorda.
  • Gnostisismen har koblinger mot okkulte kilder.

Forkynnelsen i herlighetsteologien:

  • Læren om ånd, sjel og kropp, med sterkt søkelys på den åndelige biten. Gud vil at vi skal være guder.
  • Som “riktige kristne” blir vi overnaturlige åndevesener, fordi vi er en ny skapning nesten lik Gud.
  • Sitat fra lenket artikkel: “Noe av det aller mest sentrale i trosforkynnelsen er jo at vi er blitt ett med Gud i vår ånd, vi er blitt identiske med Jesus, vi kan gjøre det han kunne, ja “større ting enn det”.”
  • Nok et sitat: “Slik skiller Trosforkynnerne også mellom den fysiske/psykiske Jesus på den ene siden, og åndevesenet Jesus på den annen: Det den “fysiske Jesus” gjør, er uten betydning for frelsen.”
  • Jesus Kristus er verken sann Gud eller sant menneske i deres øyne.

Fra andre kilder snakkes det om JDS-læren, som indirekte har blitt nevnt ovenfor. JDS er en forkortelse for “Jesus Died Spiritually” (Jesus døde åndelig, ikke fysisk). JDS-læren er på mange måter en lære som guddommeliggjør mennesket, og som samtidig menneskeliggjør (degraderer) Jesus.

Herlighetsteologien gjør meg skeptisk, og kan til dels klassifiseres som ren vranglære. Det vektlegges i alt for stor grad forhold slik som menneskelige gjerninger og rett tro, og det blir et individuelt og til dels egoistisk menneskefokus. Vi mennesker kan bli “småguder” og nesten få himmel her på jord (velstand, fri for sykdom osv.), forutsatt at vi tror nok og tror rett. Det blir svært mye fokus på personlige åndelige opplevelser samtidig sentrale deler av evangeliet tones ned.

 

Ledere i framgangsrike karismatiske sammenhenger er gjerne utstyrt med karismatiske talergaver/talerevner og retorikk som overbeviser. Folk blir mer eller mindre manipulert og lurt med på å følge lederen blindt (jf. Hitler og nazismen i sin tid). Former for massesuggesjon kan oppstå. Mennesker er tross alt sosiale “flokkdyr” og vil gjerne la seg lede som en annen saueflokk. Dette kombinert med at troende er noe dummere sjeler enn gjennomsnittet gjør også sitt til at vellykket forførelse kan oppstå.

Mange av predikantene og forkynnerne er “halvlærte røvere” kalt til tjeneste med liten eller ingen formell utdannelse. Akkurat som det f. eks. kreves en lengre pedagogisk høgskoleutdannelse for å kunne bli lærere burde det ha vært stilt noen tilsvarende krav til dem som får mye mye makt og påvirkningskraft over andre i form av forstander- og pastorstillinger. Utdannelse kan sikre blant annet litt mer bevissthet rundt menneskelig påvirkningskraft. (Imidlertid anser jeg ikke presteutdannelsen som noen god mal.)

En del forkynnere mener å tro at det som kommer fra talerstolen blir mer kraftfullt hvis det krydres med masse bruk av uttrykk slik som:

  • “Halleluja”, “prise Gud”, “amen” og “det er så herlig å være frelst”.

For meg blir en del av denne begrepsbruken tett opp mot blasfemi og vanære av vår Gud (holde hans navn hellig). Frasene slenges ut uten å bety noe særlig, de blir rett og slett brukt som tomme og nesten-meningsløse fyllord av enkelte.

Kristen begrepsbruk er et kapittel i seg selv, med alle sine uklare, tåkete og tåpelige kristenbegrepene.

Levi Jensen

Et norsk – og uforståelig – fenomen er klovneevangelisten Levi Jensen. Ungdommene synes visstnok han er kul og morsom, men dette at de liker ham er vel ganske så ironisk med alt hans tant, fjas, underholdende effekt og alle hans rare utbrudd. Han framstår som ufrivillig morsomme – komiske og klovnete, og det er langt over min fatteevne at han er såpass populær i enkelte miljøer. Selv forstår jeg meg ikke på dette at noen orker å høre på det vaset eller våset som han serverer.

Selv tenker jeg nok at ungdommene hovedsaklig “liker” mannen pga. han framstår som hysterisk (ufrivillig) morsomme, man får seg en god latter og man driver delvis litt gjøn med ham. Det er neppe budskapet som er hovedfokuset. Er han – Levi Jensen – “helt i vater”, mon tro?

Forkynnelsen som presenteres kan oppleves som noe skremmende og truende. Dessuten høres det ut for at litt tvilsomme metoder benyttes gjennom at de “plukker opp” eller “huker tak i” elever på hjemvei fra skole. Det er heller ikke akkurat “mainstream” (hovedstrømning) kristendom, evangelium og tro han presenterer.

Nettsiden Søkelys, av alle ting, har skrevet en artikkel om mannen – i stor grad basert på det Levi Fragell med venner har uttalt – som forteller litt mer om “opplegget” hans. De har i etterkant publisert enda en små-kritiske artikkel som blant annet omhandler Levi Jensen.

YouTube-predikanten og fenomenet Levi Jensen, betenkelige sider ved virksomheten, bruken av virkemidler og dette at han har blitt tatt inn i varmen av TV Visjon Norge blir også omtalt på en glimrende måte i denne artikkelen som BØR leses:

Kritikk må være tillatt

Kritikere, spørsmålsstillere, aviser og andre massemedier blir beskyldt for å drive med kristenforfølgelse og for å sette kristne ledere og menigheter i gapestokken. Tullete maktspråk av typen “Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen” framsettes. Sentrale kristne lederskikkelser skal visstnok i større grad enn andre beskyttes mot berettiget kritikk og kritiske spørsmål. Sentrale kristenledere forsvarer hverandre (“Gutteklubben Grei”), og de virker svært redde for å tape ansikt, anseelse og påta seg ansvar for feil i sine miljøer.

Det kunne ha vært ønskelig med kristenledere som var noe flinkere til å vende det andre kinnet til når kritikk framsettes. Det er absolutt rom for mer ydmykhet og respekt for andres meninger fra ledelseshold i enkelte karismatiske miljøer. En lyttende holdning er bra å ha, og man bør høre på og ta all kritikk på alvor. Kristenledere som er så forbasket hårsåre at de ikke tåler å bli motsagt eller debattert bør finne seg noe annet å gjøre.

Konservative kristne og ekstreme karismatikere er svært skeptiske til avsløringer som mediene kommer med, og en del av ekstrem-karismatikerne takler overhodet ikke berettiget kritikk og spørsmålsstillinger. Alle kritiske innspill er kristenforfølgelse og falske nyheter (“fake news”). En del av dem stoler ikke på og kritiserer etablerte medier (MainStream Media, MSM) og journalister for ubalanserte vinklinger, for å henge ut “gode kristne” og som sagt for å fare med falske nyheter. Til og med kristne aviser slik Vårt Land og Dagen får gjennomgå.

Selv sitter ekstrem-karismatikerne og pengepredikantene i sine glasshus og ekkokamre og utnytter andre, kritiserer og kaster stein som bare det, mens de selv ønsker å være vernet for kritikk. Det singler i glass, virkelighetsflyt og falskhet rundt dem. Alternative og ikke-reelle virkelighetsoppfatninger – samt konspirasjonsteorier og hersketeknikker – har gode kår i enkelte slike miljøer. Ekstreme karismatikere lever i sin egen virkelighet eller paradigme. De tar ikke til seg kritikk, okke som!

Det må absolutt være lov til å stille spørsmål, samt komme med berettiget eller konstruktiv kritikk når dette er nødvendig. I enkelte miljøer er det lite rom for slikt da Bibel-versene tolkes veldig bokstavelig i Salmene 105, 15 “Rør ikke dem som jeg har salvet, gjør ikke ondt mot mine profeter!” og i Romerne 8, 33 “Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt?”. Bibelverset i 1. Johannes 4, 1 er neppe like populært: “Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden.”

Det kan også være på sin plass med noen sitater fra Matteus:

  • Matteus 24, 4: Jesus tok til orde og sa: “Pass på at ikke noen fører dere vill!”
  • Matteus 24, 11: Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill.
  • Matteus 24, 24: For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill.

Enkelte ledere i karismatiske sammenhenger påberoper seg å ha Gud på sin side. De hevder at alt de gjør er i Guds navn, og at de er spesielt utvalgt og salvet. Å framsette konstruktiv kritikk og kritiske spørsmål blir da noe vanskelig, da det tross alt blir ord mot ord og hvor den sterkeste part til og med påstår å ha Gud på sin side. Jeg tror ofte det enkelte karismatiske lederskikkelser presenterer er et sammensurium av Guds ord blandet med egne tanker, egne profetier og egne visjoner. Støttespillerne ser ikke alltid den uheldige miksen da deres øyne og øre ikke er åpne for det.

Enkelte forkynnere innenfor “det gode selskap” har et forskrudd syn om at de kun vil omgås positive mennesker, dvs. kun mennesker som er enige med dem og som er støttespillere. De velger altså helt frivillig å danne sitt eget lille ekkokammer (“boble”) der kritikk ikke skal få komme til. Farlig, farlig, og svært nært opp til sekteriske tendenser.

Å bare fokusere på det positive og ikke ha lov til å framsette kritikk er ingen farbar vei for å oppnå forbedringer. Noen må påpeke det kritikkverdige, og da fortrinnsvis kristenledere da dette gir mest “tyngde” til kritikken. Usunn og spekulativ religionsutøvelse skal ikke bare stilltiende bli akseptert. Noen ganger må man “spa møkk” for å komme videre, og det er masse møkk og store møkkakjellere innenfor såkalte kristne miljøer.

Det jeg og andre kritikere presenterer er IKKE ubegrunnet kritikk, Jantelov, kverulering, forfølgelse, redsel for det ukjente, vi er ikke Satans sendebud eller har ønsker om å være stygge. Det er IKKE snakk om å være kristne rødblyanter, fare med vranglærestempelet eller å dele ut røde kort. Det er og blir berettiget kritikk som stilles. Strengt tatt er det sentrale kristenledere og forkynnere som burde ha hatt jobben med å rydde opp, men når dette ikke skjer må vi vanlige ikke-teologiske kristne trå til.

Gudfryktighet i slike miljøer kan bli noe negativt, dvs. medføre usunn religiøsitet. Det kan bli den reneste hersketeknikken for å styre en troende på “den rette veien” (ønsket vei) gjennom trusler om og redsel for å skuffe Gud. Faren for å havne i helvetet / fortapelsen kan bli liggende som et skremmende og nedbrytende bakteppe.

Det “vi kritikere” hovedsakelig vil til livs er skadelig og usunn forkynnelse med store innslag av massesuggesjon og manipulasjon. Rett og slett presenteres empati med dem som potensielt kan bli skadet av forkynnelsen. Det snakk om å være Kristen-Norges varslere om kritikkverdige forhold. Å framsette berettiget og konstruktiv kritikk er fullt lovlig og i samsvar med Bibelen, og dette å være sunt skeptisk er IKKE en synd. Både profeter, disipler og apostler i Bibelen var i høyeste grad opprørere og kritikere.

Av og til er jeg noe forvirret over den kristne avisen Vårt Land sin rolle. Jeg trodde de skulle drive med undersøkende og graverende journalistikk, men i en del tilfeller er de svært redde for å ta tak i kritikkverdige forhold innenfor kristen-Norge. Det virker som om de er redd for å trø på tærne til kristenledere som er på ville veier – selv om det enkelte driver med er aldri så mye vranglære.

I enkelte karismatiske miljøer er det mye fundamentalisme, fanatisme og ekstremisme ute og går. Jeg blir ofte skremt over hva enkelte klarer å lese inn i Bibeltekstene. Og ikke minst er det skremmende å se hvor mange “disipler” (dumme sauer) slike galne forkynnere / predikanter klarer å knytte til seg.

En del av de ekstreme pengepredikantene og/eller mirakelpredikantene opererer med et noe feil fokus. Det rettes mye fokus mot uvesentligheter og ikke mot Bibelens kjernebudskap. Imidlertid ligger ofte forkynnelsen tett opp mot akseptabel lære, så det er noe vanskelig å skille deres vranglære fra den sunne lære.

Enkelte av pengepredikantene – også de norske – virker til å være ganske samvittighetsløse, pengegriske og generelt ynkelige løgnere, svindlere og bedragere som kan dette med å misbruke kristendommen og kristentroen. Godtroende og naive mennesker utnyttes på en kynisk og ufin måte. Enkelte støttespillere fornekter ofte realitetene og forsvarer de utkrøpne forkynnerne med nebb og klør.

Noen kjennetegn på falsk lære: Predikantene oppfører seg som popstjerner eller idoler som ønsker mye fokus rettet mot seg selv, sin egen person og sin selvdyrking (oppmerksomhets- og PR-kåte, ikke anonyme tjenerskikkelser). De vil gjerne høste stor anerkjennelse og respekt for sin innsats. En del av dem er selv svært rike, og de er ofte svært opptatt av å stikke store sugerør inn i andre sine lommebøker. Pengene og det utidige pengemaset har altså stort fokus i tillegg til blant annet ekstreme overåndelige tegn, undere og opplevelser + helbredelse.

Norske forhold og forkynnelsen

Jan-Aage Torp

Den omstridte pastoren Jan-Aage Torp i Restoration Oslokirken er en historie for seg selv. Via Anders Torp sine skriverier har vi fått en del innsikt i mannens skyggeside. Jan-Aage Torp takler dårlig kritikk og kritiske spørsmål, og han går til verbal krig mot mangt og mye. Kritikere blir stemplet som mobbere og psykisk syke, og kritikere er ifølge Jan-Aage Torp hatere, fanatikere og fragellister (jf. Levi Fragell). Han er heller ikke redd for å true kritikere med anmeldelse og rettssak. Dessuten er han meget skeptisk til barnevernet (og andre offentlige myndigheter) og presenterer sine egenkonstruerte virkelighetsoppfatninger og konspirasjonsteorier.

Jan-Aage Torp

Jan-Aage Torp (Google søk/Wikipedia).

Som Levi Fragell uttrykker det, litt omskrevet: Samfunnstopper, politikere og andre som representerer autoriteter bør ikke hyggeprate med Jan-Aage Torp på TV eller i andre debatter. Grunnen er at dette kan gi en legitimeringseffekt av det han driver med og står for med sin religiøse ekstremisme.

Et av hans prosjekter er Kristen Koalisjon Norge. Hans forkynnelse har i hvert fall tidligere definitivt vært innenfor den ekstremkarismatiske retningen. Mer om Jan-Aage Torp og Kristen Koalisjon Norge (KKN) kan leses via denne linken.

 

I en del ekstreme karismatiske miljøer er det svært viktig ideal å være en “radikal” kristen som gir 100 % for Gud. Dette livet kan gå på bekostning av venner og familie. Den brennende iveren for å stå på for Gud kan støte andre bort. Eventuelt blir det ikke “kristent nok” å tilbringe tid sammen med tidligere venner og familie. Radikaliserte kristne kan være en trussel mot demokratiet og det norske.

I det store kjøret for å stå på kan man oppleve å miste seg selv eller i hvert fall å gå på akkord med sitt gamle “jeg”. Egen samvittighet blir mer eller mindre utslettet. Det blir menigheten og lederpersonene der som styrer livet.

De som lever i en slik “boble” har ofte en redsel for å skuffe Gud eller å ikke være kristen nok. Man skal leve i en stor opposisjon med den verdslige verden på utsiden, og man ender opp med å være lite interessert i verden på utsiden og det som skjer der. Det blir et sekterisk liv inni en boble.

Personer i slike miljøer strever og står på for å holde seg brennende. Det er lett å gå på en smell hvis en ikke klarer å leve opp til idealene. Skuffelsen kan også bli stor hvis ønskede resultater ikke oppnås. Veien fra brennende kristen og til brent kristen kan være svært kort.

Fenomenene Stiftelsen Evangeliet for alle – EFA senteret – EFA TV – Jørn Strand

Via TV Visjon Norge sendes det noen programmer laget av EFA TV. Bak EFA TV står Stiftelsen Evangeliet for alle (EFA) eller EFA senteret. Himmelekspressen benytter de seg også av som “tittel”. Uansett: Primus motor i arbeidet er Jørn Strand, en tidligere rusmisbruker, nå med base ut fra Froland (i nærheten av Arendal).

Noen ganger har jeg sveipet innom TV Visjon Norge mens Jørn Strand har holdt preken på TV Visjon Norge. Det evangeliet han presenterer er for meg helt ukjent og ser ut til å være svært inspirert av ekstremkarismatisk forkynnelse (herlighetsteologi) fra USA. Han roper og skriker, lager rare lyder, tørker på svette, vifter med svettekluten, utviser et forvirrende kroppsspråk, arrogant framtoning, traver rundt som en gamp og framstår helst som full og smågal. (Selv vil han nok si at han er fylt av den hellige ånd.) Han framstår som en dårlig blåkopi av superpredikanter fra USA. Han gjør mye ut av seg selv som person.

Svært anstrengende å se og å høre på det showet hans. Framtoningen bryter med alt jeg har lært i pedagogikken om god undervisning og formidling. Dessuten sliter jeg med å kjenne igjen det budskapet han presenterer med det jeg har lært om og lest i Bibelen. Den kristenopplæringen og forkynnelsen jeg har mottatt er nok på en helt annen «frekvens» eller «planet» enn det budskapet den mannen presenterer. Jeg skal være forsiktig med å bruke begrepet eller stempelet vranglære, men etter mitt syn er det absolutt ikke langt unna.

Han virker til å ha klokketro på sin egen snevre fortolkning av Bibelen (“bokstavtro” eller “Bibeltro”). Alle livets spørsmål kan besvares ved bruk av Bibelen, mens verdslig kunnskaper og forskning ses det ned på. Muligens mannen har gått i skole hos og på sikt er arvtakeren til Jan Hanvold? De to har mange likhetstrekk når det gjelder forkynnelse.

Googling frambringer enkelte historier om personer som har kommet på kant med Jørn. Neppe den enkleste karen å ha å gjøre med hvis man ikke støtter ham fullt ut.

I en tale jeg så latterliggjorde han “indre sår”. Sjelesørgere og psykologer er unødvendige, da Gud kan løse alle problemer. I virkelighetens verden må og trenger også kristne av og til hjelp fra verdslig vitenskap.

Jeg trenger ikke og ønsker ikke å bli belært av ham og hans forenklede og fordummede budskap. Han fungerer ikke som noen troverdig hyrde for meg og mitt liv. Slik som han fordummer mennesker og tråkker på enkelte svake grupper provoserer meg. Alt i alt synes jeg det han formidler ofte er mye “rør” og lite “fornuft”.

Talene han holder virker til å være ustrukturerte og tatt på sparket. Det er lite reell dybde i forkynnelsen. Hans svar blir for enkle og banale på livets mange kompliserte spørsmål. Dessuten er han definitivt en sympatisør med TV Visjon Norge, noe som får fram “piggene” hos meg med en gang.

Ellers er han som en del andre talere. Han har et budskap som det egentlig tar 5-10 minutter å formidle. Imidlertid klarer han med gjentakelser, ulike måter å si det samme på og en del utenomsnakk å dra talen ut i det vide og det brede. Man har jo forstått budskapet og poengene lenge før talen er ferdig. Selv mister jeg konsentrasjonen av slike gjentakelser og uthalinger.

Stiftelsen må ha en del støttespillere som gir store beløper til driften. Ut fra deres egen nettside ser det ut for at de har ganske mye fancy utstyr inkludert svær lastebil, TV studio, partytelt (møtetelt), lydanlegg og lokaler. De vet nok å tigge etter gaver og tienden blant sine støttespillere.

Noen punkter til rundt nevnte mann:

  • Han har liten tro på verdslig kunnskap, kompetanse og eksperter/ekspertise.
  • All åndelighet og åndelig ledelse “romantiseres”. At åndelighet kan misbrukes av maktsyke ledere er det ikke fokus på.
  • Han har liten tro på åpenhet og offentlige oppgjør når ting går galt (maktmisbruk, brente barn osv.). Han tror alt kan løses internt via lukkede samtaler/møter.
  • Det kan se ut for at han forventer høy grad av lojalitet fra sine støttespillere. Kritiske personer som stiller spørsmål og tenker selv er uønsket i hans verden.
  • Han liker ikke “gapestokk-journalistikken” til aviser slik som Vårt Land og Dagen hvor “gode kristne” henges ut. Norge IDAG og TV Visjon Norge er imidlertid godkjente og lovpriste medier.
  • Det virker som om han har klare meninger rundt hva den (eneste) rette tro er. Det overåndelige og ekstrem-karismatiske er veien.
  • Det kan virke som om han er: Autoritær, dominerende, egenrådig, brautende, sterkt temperament og generelt har en noe skremmende og truende personlig framferd.
  • Sannsynligvis er det ikke en person det er kjekt å komme på kant med.
  • Er han helt i balanse psykisk sett?
  • Han har funnet fasiten, den eneste gyldige “sannhet”.
  • På Facebook har noen hevdet at han ser ut til helt å mangle folkeskikk, selvinnsikt og ydmykhet.
  • Lav teologisk tyngde i forkynnelsen.
  • Slik jeg opplever det holder han innimellom meningsløse tordentaler.
  • På en nettside blir han gitt titlene gjøgler, evangelist, sanger og moromann.
  • Bibellæreren og evangelist Jan Kåre Christensen er tydeligvis ikke så begeistret for Jørn Strand (og vice versa). Jan Kåre har f. eks. kalt Jørn for en parasitt på Kristi legeme.
  • Han utviser lite kristelig sinnelag gjennom å true med å dra enkelte kritikere for retten pga. noen bagatellmessige negative uttalelser. Han vender IKKE det andre kinnet til slik som Bibelen har som ideal.
  • Han liker ikke kritikk og kritikere, men selv er han en stordømmende kritiker som dømmer andre kritikere.
  • Ikke rart det er splittelse, krig og splid i de kristnes verden når slike som han får holde på i fri dressur.
  • Han framstår av og til som den reneste sinnataggen mot kritikere. (Muligens et sinnemestringskurs hadde vært tingen for mannen?)
  • Verdt å lese: DagensDebatt.no (Sigmund Ådnøy): Mente du det der, Jørn Strand? (Om kritikk og kritisk sans.) Kritikere og kritikk utviser “en fullstendig mangel på bønneliv” hevdes det. Jaha.

Han er altså ganske så autoritær og forventer at folk adlyder ham og hans predikantvenner. Han liker dårlig berettiget kritikk mot seg og sine predikantvenner. Selv slenger han rett som det er med tunga og kommer med fornærmede uttalelser rettet mot store grupper med mennesker. Dobbeltmoral på sitt verste.

Nei, jeg kommer ikke til å gå mann over huse for å få høre mer av hans forkynnelse. Det blir såpass ekstremt at det virker mer skremmende og frastøtende enn oppbyggende. Hans forkynnelse gir meg ingenting glede eller oppbyggelse. Jeg blir fortvilet og sint over alle de han tråkker på med sin vridde forkynnelse. Evangeliet for og til alle er jeg tilhenger av, men ikke slik det blir presentert av EFA ved leder.

Meningsutvekslinger rundt Jørn Strand sin forkynnelse

Meningsutvekslinger rundt Jørn Strand sin forkynnelse, juni 2018.

Han har gått til angrep mot dem (slike som meg!) som er “imot” TV Visjon Norge august 2018, hvor dette ble formidlet via hans TV-program sendt via nettopp TV Visjon Norge. Han vil gjerne – tolket i verste mening av meg riktignok – ha ytringsfriheten kneblet og kritikk stoppet via lov og dom. Usunn og muligens skadelig forkynnelse skal beskyttes mot berettiget kritikk. Netthets, hat, nettroll og stygge personangrep må så gjerne stoppes, men det er IKKE dette det er snakk om her!

Hjelpes meg! Ser at de har på trappene (februar 2019) sin egen Bibelskole: EFA-Bibelskole. Det blir nok mye usunn trosbevegelse-forkynnelse og ekstrem-karismatikk på den skolen, ja.

@Sigmund Voll Ådnøy har delt et innlegg med video på Twitter og Facebook hvor Hr. Strand lirte av seg slike ting. Min respons på Ådnøy sin vegg var følgende:

“Som en av tantene mine kunne ha sagt: “Jeg blir (helt) matt.” Man kan bli både provosert og helt oppgitt av “forkynnelsen” (les: hetsen) i det videoklippet.

For meg blir hans forkynnelse for dum, for enkel, for slitsomme og for tabloid til at han “treffer” meg. Han er ikke min hyrde og vil aldri bli det heller.

Flott at det rettes litt fokus mot den omtalte herremannen. Det finnes definitivt flere “problemer” der ute enn bare hanefar (les: Jan Hanvold) alene.”

Årsregnskapet 2018 viser at det er “god butikk” i det de driver med:

 

I enkelte karismatiske miljøer er det lite plass eller rom for mennesker med problemer.  Menighetene er for de vellykkede og perfekte. Gjerne følges dette av et sterkt fokus på moteriktig bekledning og bra utseende (høy sminkefaktor osv.). Det skal være herlig å være frelst, slik at man må gå med “maske” (ikke plass til ærlighet) og skjule eventuelle problemer man måtte ha. Spesielt kroniske og vedvarende problemer må det ikke snakkes for mye om, da “riktig” tro bør fjerne disse problemene før de får utviklet seg videre.

Stiftelsen Misjonen Jesus Leger (MJL) og helbredelsespredikanten Svein-Magne Pedersen

Misjonen Jesus Leger (MJL) ved evangelist Svein-Magne Pedersen kan også være verdt noen kritiske kommentarer. Mannen tjener seg jo “søkkrik” på bekostning av andres lommebok og problemer. Helbredelser mot betaling som “big business” der i gården.

Svein-Magne Pedersen har skrevet et innlegg hvor han forsvarer bruken av dyre teletorget-tjenester (bønn mens taksameteret går). Han skriver blant annet: “Jesus sa: ‘For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.’ Dette er Jesu mest misforståtte utsagn og gjerrigknarkenes alibi for ikke å gi til Guds rike. En teologisk feilkobling som bør korrigeres.” Selv blir jeg ikke overbevist etter å ha lest hans forsvarstale, men det får til slutt bli opp til den enkelte leser å vurdere hva man skal mene om den saken.

Å få inn noe penger i form av kollekt, frivillige givertjenester, innsamlinger etc. må være helt ok også innenfor Guds rikes sak, forutsatt at det ikke blir utidig mas om penger. Alle trenger en akseptabel lønn/overskudd til å leve av samt for å få dekket sine kostnader når det er snakk om næringsvirksomhet, men det han legger opp til via sin aktivitet blir litt vel kommersielt etter mitt syn. For meg framstår virksomheten som vel spekulativ som skor seg alt for mye på andres elendighet. Helbredelse mot betaling er ikke bra, og heller ikke markedsføringen med det som kan oppfattes som konkrete lovnader om helbredelse. Sannhetsvitner som benyttes i markedsføringen er også noe tynn og tvilsomme.

Noen av virkegrenene til virksomheten, hvor det fort blir snakk om penger, penger og mer penger til virksomheten:

  • Møter og møtevirksomhet, gjerne med en inngangsbillett på kroner 200,-
  • Tilbyr forbønn og andakt via telefon, teletorg-tjeneste til kroner 14,- pr. minutt.
  • Telekirken via telefon, som er en teletorg-tjeneste med inngangspris på kroner 100,-.
  • Innsamling av penger via givertelefon (kr 250,- pr. oppringning), bankkonto og Vipps.
  • TV-sendinger via Gospel Channel og TV Visjon Norge.
  • Gir ut bladet Legedom.
  • De selger en del ulike bøker skrevet av Svein-Magne Pedersen.
  • PS! En salveduk kan mottas “gratis”.

Forkynnelsen han presenterer sier mer eller mindre i klartekst at det er den enkeltes egen feil at man er syk og ikke blir helbredet. Tilnærmet all skyld legges på den syke. Årsaker kan være forhold slik som: Tror ikke nok/korrekt, ber ikke nok eller inderlig nok, har uoppgjorte synder og at den enkelte ikke har et stort nok ønske om å bli frisk (vil beholde uføretrygden, vil ikke arbeide, ønsker oppmerksomheten som følger med å være syk osv.). Det påstås at Gud ønsker å helbrede alle mennesker fra sykdommer.

Jeg tror absolutt på at Gud kan gripe inn og helbrede. Imidlertid er det ingen automatikk i dette. Noen ganger skjer det, andre ganger ikke. Guds veier er uransakelige som det heter seg. Gud har ikke lovet oss jordisk problemfrie liv uten sykdom i sitt ord.

Det er ganske kritikkverdig å presentere en slik teologi som Pedersen gjør. Folk som er syke og ikke oppnår helbredelse kan pådra seg store kvaler og psykiske belastninger etter slik forkynnelse. Kvernende tunge tanker/tvangstanker av følgende type kan oppstå: Hvorfor blir jeg ikke frisk? Hva er det jeg gjør galt? Tror og ber jeg ikke nok eller korrekt? Hvilke synder i livet holder igjen?

Verdt å lese: Bjørn O. Hansen: Beklager – jeg har tatt feil: Det er MIN skyld at jeg er syk

Juni 2018 rettet VG fokus mot virksomheten i form av artikkelen “Mirakelpredikantene”. Syke og sårbare mennesker som er villig til å prøve hva som helst for å beholde livet tar kontakt med Svein-Magne Pedersen og hans virksomhet, hvor en god del blir skuffet over at resultater i form av helbredelse ikke oppnås. De som tar kontakt blir oppfordret til å ringe flere ganger på nytt og på nytt, til minst kroner 14,- pr. minutt. Bombastiske løfter om helbredelse gis, og det kreves som sagt penger til gjengjeld.

Det er rett og slett god business i frelse og helbredelse, hvor stiftelsen viser til høy omsetning og mannen selv tar ut god lønn. Det oppfordres om å donere testamentariske gaver til stiftelsen.

Svein-Magne Pedersen har også stillet spørsmål med tradisjonell behandling. Han påstår visstnok at cellegiften kan gi pasienter kreft. Cellegift og strålebehandling er ifølge ham både utdatert og nær sagt barbarisk.

En annen forkynner som driver på ca. samme måten blir også nevnt i artikkelen. Hans navn er Tom Roger Edvardsen, og han tilbyr opphold på hans høyfjellshotell til en stiv pris hvor mennesker kan bli helbredet under sitt opphold.

VG har virkelig avslørt og dokumentert arbeidsmetodene til mirakelpredikantene Svein-Magne Pedersen og Tom Roger Edvardsen. Guds helbredelse selges over telefon til det som vel må kalles for blodpris. Markedsføringen er tvilsomme, og likeså gjelder for lovnadene og nedsnakkingen av tradisjonell medisin. Om ikke direkte lovbrudd er det etisk og moralsk betenkelig slik disse to driver på. Å ta forhåndsbetaling for helbredelse, tilby “Quick Fix”-er og mer eller mindre love problemfrie jordiske liv eller i hvert fall tilnærmet garanterte løsninger på problemer som inntreffer er å gå litt vel langt i Guds navn etter min mening.

Religiøs virksomhet hvor man krever penger og betaling for noe Bibelen sier er gratis er svært betenkelig. Hovedprinsippet er at Guds nåde skal og må være gratis. Å selge og å markedsføre håp i form av slike kommersielle virksomheter de to omtalte gjør er på grensen mot det uetiske og ubibelske. Det minner en god del om en form for avlatshandel, noe ikke-katolske kristne slette ikke burde støtte. Det er selve metodene og markedsføringen som benyttes som er verdt å kritisere.

Nå ser det ut for at de to omtalte predikantene vurderer å slutte/skal slutte med bruk av Teletorg-tjenester, noe som er et skritt på veien mot en mer «stueren» virksomhet. Frivillige gaver og offer er helt ok også sett i mine øyne, bare det ikke blir for mye pengemas. Dagens taksameter-kristendom vil ikke bli savnet hvis den blir historie.

På tide at det rettes fokus mot den grove og kyniske utnyttelsen av mennesker i en sårbar situasjon, til en høy økonomisk pris. Mange enkeltpersoner har vært kritiske til slik virksomhet i mange år, uten at medier eller andre kristenledere har kommet på banen før nå.

Nå kan det virke som om det blir litt fart i sakene for å få litt orden i galskapen. Både forbrukertilsynet, helsetilsynet, legeforeningen, kirkene, medier og enkelte politikere er å banen. Flere av dem vil se på og vurdere muligheter for å forby deler av den framgangsmåten helbredelsesvirksomhetene deres driver med, og da spesielt reklamen med falske og bastante lovnader overfor lettpåvirkelige “ofre”. De bryter sannsynligvis lov om alternativ behandling med sin markedsføring og markedsføringsloven.

Det kan se ut for at det meste av den offisielle kritikken koker bort i kålen. Politiet har desember 2018 henlagt Helsetilsynet sin anmeldelse av Svein-Magne Pedersen, da det trolig ifølge påtalemyndighetene / politiet ikke foreligger et straffbart forhold knyttet opp mot lovverket for alternativ behandling (Lov om alternativ behandling av sykdom mv.). Jeg registrerer denne henleggelsen, men måten han driver på blir likevel ikke etisk og moralsk bra selv om et konkret lovbrudd ikke foreligger.

“Sutringen” om at også andre tar betalt for behandling synes jeg er både ufin og i høyeste grad feilaktig. Den virksomheten som andre driver er i hovedsak basert på skolemedisin og ikke på usikker forbønn og overtro slik som MJL driver med.

Om Teletorg og MJL: Teletorg-tjenesten (telefonen) til MJL ble lagt ned 10. juli 2018. Likevel fortsetter maset om penger, og en egen givertelefon som man oppfordres til å bruke etter å ha benyttet seg av deres «tjenester (etter f. eks. samtaler og forbønn) er i full drift. Riktignok er det frivillig å gi kollekt, men presset og forventningene om å gi ligger der.

Etter mitt syn: Det ekstreme pengemaset er utidig og ufint uansett hvordan man vrir og vender på saken. Knytting mot forbønn og helbredelse + delvis lovnader gjør det ikke mindre kritikkverdig. Slike som ham tyner virkelig religions- og ytringsfriheten til sitt ytterste. I mine øyne er og blir virksomheten grov utnyttelse av sårbare mennesker.

Ifølge VG er det heller ingen stor grunn til å skryte av nødhjelpen og nødhjelpsprosjektene som Misjonen Jesus Leger (MJL) støtter. Selv skryter de fælt av prosjektene og hauser dem opp, mens i realiteten er omfanget av tiltakene mye mindre og ikke alt som er reelt heller (løgn?). Enkelte av nødhjelpsprosjektene ser nesten ut til å være ikke-eksisterende i praksis. Enkelte av innsamlingsaksjonene i regi av stiftelsen kan vel mest kalles for lureri og støtte til loftslott som ikke finnes.

I stedet for å legge seg flat og beklage har det blitt menge dårlige unnskyldninger. Selv skylder han på mennesker (samarbeidspartnere) i India som har feilinformert, noe som ikke er en holdbar unnskyldning. Stiftelsen bør og må ha sin egen oppfølgings- og undersøkelsesplikt. Seriøse kristne bistands- og misjonsorganisasjoner er tilsluttet Digni og/eller Innsamlingskontrollen i Norge, noe MJL ikke er.

Ifølge VG 1. mars 2019 må mirakelpredikant Svein-Magne Pedersen forklare seg for Stiftelsestilsynet. Grunnen til dette er overføringen er mirakel-millioner til Canada, til Pedersen m/familie sin egen organisasjon i landet (Canada er hans andre hjemland). Det kan se ut for at mer penger har gått til Pedersens sin egen organisasjon i Canada enn til fattige barn i India. Giverne kan virkelig ha blitt ført bak lyset av den mannen.

Dagen melder (bak betalingsmur) juni 2019 at sakene mot mirakelpredikantene er henlagt. Sakene mot mirakelpredikatene Tom Roger Edvardsen og Svein-Magne Pedersen har – som forventet – visstnok blitt henlagt av politiet juni 2019. Dette er ingen blanko frifinnelse på at alt de gjør er bra. Ingen klare lovbrudd har blitt avdekket overfor behandlingsloven om alternativ behandling, men i mine øyne er det de driver med langt fra “stuerent” om enn ikke direkte lovbrudd mot norsk lov. Moralske, etiske og Bibelske grenser touches og krysses gjennom f. eks. “pengekjøret”, hvor frelse, velsignelse og helbredelse mer eller mindre selges mot betaling.

Mirakelpredikant Svein-Magne Pedersen sin stiftelse gikk med millionunderskudd i 2018, men likevel tok mannen ut millionlønn. Han prøver delvis også å gi VG skylda for underskuddet. For en sviktende moralsk dømmekraft!

Jeg ser på slike som “lurendreiere” som utnytter religionen / troen til å sko seg selv. Selv sliter jeg litt med å forstå at anstendige mennesker vil ha å gjøre med slike “blodsugende lurendreier”.

Verdt å lese (anbefalt lesning): “VG kommentar (Frithjof Jacobsen): La de små barn fylle min lommebok“, “Sørlandsnyhetene på Facebook, leserinnlegg av Einar Øgrey Brandsdal: Svein Magne Pedersen har 100 % god samvittighet, men hvor er beklagelsen?” og “Verdidebatt.no (Vårt Land lederartikkel): I ‘god tro’ – Vi tror oppryddingen bør starte med Pedersens holdninger.“.

 

Dionny Baez m. m.

I midten av januar 2017 hadde Visjon Norge-miljøet (Visjonskirken) besøk av predikanten (“profeten”) Dionny Baez. Basert på dette besøket og mediedekningen i etterkant ble jeg gjort ekstra oppmerksom på den uheldige kombinasjonen mellom ekstrem karismatikk og lettpåvirkelige barn/unge.

Noen momenter i denne sammenheng:

  • Barn slått i bakken av den hellige ånd, noen av barna så unge som 5-6 år.
  • Høylytt tungetale, roping og skriking.
  • Oppførte seg som fulle barn.
  • Enkelte falt om og ble liggende på gulvet pga. “den hellige ånd”.
  • Ønsker om å fjerne onde krefter og fylle barna med Guds ild.
  • Psykoser/psykiske lidelser kan bli påført/utløst hos barna. Frykt/redsel kan oppstå.
  • Det ble påstått at oppførselen er naturlig for barna i menigheten.
  • Muligens burde barnevernet ha grepet inn mot galskapen?

Les mer hos TV 2 om saken. Se også DagensDebatt.no-innlegget med tittelen “Kick off” på Visjon Norge. TV Visjon Norge har flere ganger benyttet seg av Dionny Baez, og han kommer helt sikkert flere ganger på besøk her.

Andre momenter relatert til Dionny Baez:

  • Sannsynligvis er han en falsk profet?
  • Han er ifølge seg selv en “Guds profet” (selvutnevnt).
  • Framsetter ofte tungetale som ikke blir tolket. Hva er da vitsen med tungetalen?
  • Mennesker som ramler (faller) på gulvet, ukontrollerte rykninger og bevegelser blant dem som er til stede (jf.  Kundalini-yoga).
  • Oppfører seg som fulle, angivelig på de er “fulle i ånden”.
  • Profetier om gullstøv i lokalet, olje på veggene og at det skal regne diamanter, dvs. tøv og tøys fra ende til annen.
  • Ekstremt fokus på det overnaturlige. Påståtte mirakler og manifester.
  • Bruk av manipulasjon.
  • Roping og skriking fra talerens side.
  • Har visstnok vært arrestert og tiltalt for seksuelle overgrep mot en mindreårig.
  • Jeg har store vansker for å se at Dionny står for er en sunn forkynnelse i samsvar med Bibelen.

Det har også i andre sammenhenger forekommet at:

  • Barn og voksne blitt liggende å sprelle på gulvet som galne i lange tider pga. “Guds kraft”.
  • Demonutdrivelser utført på barn har funnet sted.

Det var ny runde på TV Visjon Norge med Dionny Baez februar 2018. Oppsummering av dette besøket sett med mine øyne: Evinnelig mas om penger, showpreget arrangement med høyt lydnivå, tungetale-rør (kaos), profetier i hytt og pine, selvskryt fra forkynneren, lite Jesus-fokus, lavnivå forkynnelse og ikke-beviselige helbredelser, tegn og undere. Et skuespill og sirkus uten like med andre ord, noe som slettes ikke er så uvanlig innenfor ekstremkarismatiske miljøer hvor falske profeter har fritt spillerom.

Tvilsomme forkynnelse og tvilsomt innhold

Det finner sted en del overgrep mot barn i kristen-ekstrem regi. Barna burde ha vært spart for slikt. Skremsler om helvete, eksorsisme, suggererte kramper og fysiske fall burde muligens ha vært kriminalisert som virkemidler i barneoppdragelsen? Blant annet Levi Fragell har skrevet litt om dette temaet i sitt Verdidebatt-innlegg “La ungene være, kristne venner!”.

I det hele tatt å spille på skremsler, redsel og frykt hos mennesker for helvetet eller den evige fortapelse har jeg svært liten sans for. Fryktpropaganda for å skremme folk på himmelveien er en uting, og er alt i alt en fryktelig primitiv teknikk for å oppnå store frelsestall. Slik helvetesforkynnelse kan gi alvorlige skadevirkninger hos den enkelte, og det kan være usunt og til skade for mennesket. Blind tro er ikke noe som er ønskelig i menighetslivet.

En del av den ekstreme/ytterliggående karismatiske leir kaller gjerne troen sin for “konservativ kristendom” eller “klassisk kristendom”. Jeg synes ikke ekstrem karismatikk med fakter fra trosbevegelsen, herlighetsteologien og framgangsteologien kan kalles for så veldig klassiske tro. Det likner mer på fundamentalisme.

Å ta avstand fra den liberale kirken som nå til og med tillater vielse av likekjønnede er mange av dem enige om. Derimot er de ikke like kritiske til hva de selv støtter opp om. Mega-apostler som tar ut høye honorarer støttes, og likeså trosbevegelsesliknende forkynnelse preget av virkelighetsflukt.

Innenfor spesielt fremgangsteologien blir enkelte predikanter dyrket som helter, konger eller idoler. Tanken er at Gud har en plan for den enkelte, og rike og framgangsrike predikanter med tydelig suksess er et bevis på at Gud er på predikantens eller lederens side. Fotfolket støtter opp rundt dem med mer gaver og donasjoner, og så fortsetter karusellen. Suksessrike predikanter bør æres for å ære Gud er vel kortslutningen enkelte ender opp med.

Jeg forstår meg ikke på tullballet enkelte holder på med å framstå som fulle i den hellige ånd. Enkelte oppfører seg som om de har drukket store mengder med alkohol og virkelig er på snurr i fylla, men selv skylder de på at de har blitt fylt av den hellige ånd. Hva er poenget?

Kritikk kalles gjerne for forfølgelse, og det forkynnes velsignelse mot betaling. Man skal så for å høste rike velsignelser her på jord, og jordiske problemer kan unngås (paradis her på jord) ved å tro riktig osv. Teokrati som styringsform ønskes av enkelte ekstreme karismatikere, og selvsagt støttes Israel ukritisk.

Troende kan innimellom bli rammet av store livskriser, f. eks. i form av død, alvorlig sykdom, ulykker, familiære relasjonsmessige brudd eller økonomiske problemer. Spesielt ekstrem-karismatikere / herlighetsteologitilhengere kan oppleve at slike livssituasjoner medfører alvorlig troskrise. Ikke alltid blir det en minnelig løsning på de jordiske problemene selv om man tror og ber aldri så mye. Troen og bønnen løser ikke alle utfordringer selv om forkynnelsen mer eller mindre lover dette.

Det er jo “så herlig å være frelst” (frelst fra hva?) samt å tro på en Gud som løser alle himmelske og jordiske problemer og utfordringer. Gud kan gripe inn i våre liv samt helbrede, men det er ingen automatikk i at dette alltid skjer. Det kan oppleves som om Gud svikter når det stormer som verst i livet og ønskede bønnesvar uteblir! (Selv foretrekker jeg en litt mer jordnær tilnærming bygget mindre på følelser og forventninger for dette jordiske livet.)

Det er ikke så unormalt at slike miljøer vil hevde at Bibelen gir svar på alle livets spørsmål. Alt kan leses ut fra den store boka. I samme slengen blir slike personer ofte svært dømmende mot andre kristne som tenker og tolker Bibelen annerledes. Ofte blir andre kristne oppfattet som ikke kristne nok, spesielt ikke oss som har blitt døpt som barn og tilhører Den norske kirke.

I den karismatiske leir er man ofte svært opptatt av dåpen. Troens dåp (voksendåp, bekjennelsesdåp, baptistisk dåpsform) i vann sammen med dette å bli åndsdøpt står sentralt. Man skal bli døpt i Den Hellige Ånd og ild. Sett fra mitt ståsted blir det helst litt overfokusert på åndsgaver, tungetale og andre slike (over)åndelige ting. Troens dåp er ok i seg selv for ikke-døpte, men jeg er ikke noen stor tilhenger av gjendåp (gjendøpt) av dem som har blitt døpt som barn. En dåp i vann i løpet av livet får sannelig holde!

Akkurat slik som klesmotene skifter skjer det støtt og stadig endringer i hva som er fokus i ekstreme karismatiske miljøer. Den ene åndelige bølgen avløses av den neste. Det som var hipt og kult i en periode blir erstattet av noe nytt og enda mer ekstremt i neste periode. Karismatikerne er stadig på jakt etter nye store “jomfruelig” åndelige opplevelser. Enkelte personer synes å leve etter mottoet “Omstridt karismatikk, ja takk!”.

Tydeligvis er det en del nordmenn om tiltrekkes av eller hungrer etter det ekstreme. Store og overnaturlige opplevelser blir helst et mål i seg selv å oppnå. For enkelte ser det ut til nesten å være en nødvendighet med store opplevelser for å kunne tro. Et eller annet rart religiøst eller menneskelig behov blir dekket hos enkelte, selv om det er aldri så fjernt fra Bibelen sin forkynnelse.

En del av oss kan føle oss fremmedgjort i karismatiske sammenhenger. Det kan virke rart og unaturlig med det store fokuset på følelser, åndelige opplevelser og ikke minst alle de radikale omvendelsene det fortelles om i slike miljøer. Karismatiske menigheter klarer rett og slett ikke å kommunisere med og å nå alle slags mennesketyper. Karismatiske miljøer er ikke plassen for de av oss som liker å bruke hodet til å tenke selv, eller som liker å filosofere i det stille. Muligens passer karismatiske miljøer best for ekstroverte (utadvendt) og ikke introverte (innadvendte) mennesker/personlighetstyper?

Ikke alle av oss som er kristne har behov for masse ståhei, «fyrverkeri», leven, høyt lydvolum med skrik og skrål, sceneshow, store opplevelser, overdrevent åndelige fokus og følelsesbasert forkynnelse. Jeg setter personlig mer pris på hjerneføde enn på hjerteføde innenfor forkynnelsens verden.

Selvsagt skal jeg ikke avvise at Gud og den hellige ånd kan virke på mange ulike måter. Det blir feil å si at alt som skjer i karismatiske miljøer er galt. Imidlertid mener jeg at jeg har Bibelen på min side når jeg velger å være noe skeptisk. Bibelen gir oss lov til å tenke selv, prøve forkynnelsen og stille litt småkritiske spørsmål. Vi er ikke skapt for å være en robot som blir styrt av en forkynner. Vi er stort sett godt opplyste og skolerte folk her i dette landet som evner å tenke selv.

I Bibelen i Apostlenes gjerninger (Apg.) 2, 1-13 står det beskrevet hvordan det var på pinsedag da ca. 120 personer ble “døpt” i Den Hellige Ånd. Hovedhensikten til at tungetalen ble “utdelt” var at det skulle bli mulig for alle som var til stede å forstå det som ble sagt. Ca. 3000 ble frelst på denne dag.

De som fikk den hellige ånd manifestert i tungetale lå ikke på gulvet og skalv ukontrollert. De laget ikke rare lyder eller oppførte seg som total psykisk syke personer. Fruktene som tungetalen gav var at mange ble frelst via det som ble talt. De som fikk den hellige ånd opplevde å få styrke, mot, frimodighet og forkynnende ord.

Hva er hensikten med uforståelig tungetale-babbel eller annen rar og umenneskelig oppførsel som finner sted i enkelte ekstrem-karismatiske miljøer? Hva gagner det Guds rike at en person ligger og spreller på gulvet og hyler som en stukken gris?

 

Selvsagt kjenner jeg til verset i Lukas 6, 44a som lyder: “Et tre kjennes på frukten.” Etter mitt syn er ikke alle frukter i ekstremkarismatisk regi av det gode. Det blir en del splitt, hersk og fokus på personlige egoistiske opplevelser med det overnaturlige. Slikt gir ikke akkurat de store fruktene i Guds rikes sak.

Karismatisk tro

Det er liten tvil om at i både deler av Afrika og i Sør-Amerika + Asia har pentekostale bevegelser eller karismatiske bevegelser stor og den største veksten eller framgangen. Karismatiske kirker og karismatiske kristendomsformer kan vise til vekst mens andre kristenformer går tilbake i oppslutning, både de nevnte stedene og her i Europa. Imidlertid er slike karismatiske bevegelser ikke en homogen eller ensartet gruppe. Det finnes mange ulikheter mellom de forskjellige miljøene, og en god del av virksomheten og forkynnelsen er helt ok. Nok en gang: Det er det ekstreme i hvert fall jeg spesielt reagerer på, selv om jeg nok ikke i det hele tatt er karismatisk anlagt og uansett ikke selv passer inn i slike settinger – moderate eller ekstreme.

Vekst, vekkelse og framgang er så. Stor vekst i seg selv er ikke noe gyldig bevis på at forkynnelsen i seg selv er sunn og riktig. Mennesker er flokkdyr som lar seg forlede av massesuggesjon og karismatiske virkemidler. Mange mennesker kan ganske blindt la seg lede av forkynnere og kristenledere med stor utstråling og overbevisende / overtalende forkynnelse. Såkalte megakirker kan blant annet vise til stor vekst.

Hvis det hadde vært snakk om “ordinær” pinsekarismatisk forkynnelse (pentekostal) slik som pinsebevegelsen (troende dåp/voksendåp, åndsdåp, den hellige ånd) står for hadde jeg sett liten grunn til å drive med kritikk av teologien og forkynnelsen. Litt toleranse og aksept for andre uttrykksformer og trosutøvelse enn min egne har tross alt jeg også. Imidlertid er jeg i denne artikkelen opptatt av det mer ytterliggående og ekstreme.

Det skjer masse bra innenfor pinsebevegelsen (pinsevennene) og mer moderate karismatiske miljøer som jeg ikke ser noe behov for å gå i rette med og/eller kritisere. Imidlertid er jeg som person ikke karismatisk anlagt, så for meg er det ikke naturlig å engasjere meg personlig i slike miljøer.

En måte enkelte ekstreme karismatikere prøver å vinne gjennom med sitt syn på kristendommen er å framsette diverse konspirasjonsteorier. Alle virkemidler tas i bruk for saken. Og saken er vel den at ekstreme karismatikere ønsker at vårt land skal bli drevet politisk sett etter deres små-forvridde ikke-så-Bibelske prinsipper.

Jeg synes det er skammelig, skremmende og betenkelig at ikke flere kristenledere har tatt et oppgjør med den mest ekstreme formen for karismatisk forkynnelse. F. eks. synes jeg at det hadde vært naturlig at enkelte sentrale lederskikkelser innenfor de moderate pinsevennene i større grad hadde advart mot den usunne forkynnelsen. Med å ikke heve stemmen sin er de med på å legitimere den ekstreme forkynnelsen og galskapen.

Levi Fragell, ja. Jeg deler på ingen måter livssynet til Levi Fragell, da han “tross alt” tilhører Human-Etisk Forbund (HEF) og har livssynet humanisme/human-etikk (sekulær humanisme) hvor noen gud (religion/tro) ikke er inkludert. Likevel har han svært mange fornuftige innspill å komme med som jeg ofte kan støtte. Enkelte (les: Torp) beskylder ham for å ha drevet med personlig vendetta i over 50 år, mens jeg synes det er kjempebra mange av de tingene han retter en kritiske pekefinger mot. Både kristne og humanetikere + ateister kan være enige i en god del av temaene han tar opp innenfor ekstrem religionsutøvelse. Enkelt og greit: Alle anstendige kristne bør takke Levi Fragell stort for hans mange innspill i kampen mot ekstrem og usunn kristendom.

Sitat fra hans innlegg i Dagbladet på nett 7. juni 2018 med tittelen “Mirakelpredikanter – Kirke på ville veier”:

  • “Det alvorligste og mest skjemmende faktum er at det som skjer aksepteres av velrenommerte personer i det øvrige livssyns-Norge. Kjente forkynnere, politikere og kunstnere legitimerer nå ved sin deltakelse denne utvikling i verdens ledende og mektigste livssyn – den kristne religion.”

Didrik Søderlind, rådgiver i Human-Etisk Forbund, har på verdidebatt forsvart (deler av) Levi Fragells utspill. Han etterlyser videre tydeligere etiske retningslinjer innenfor livssynslivet, rett og slett en form for Vær Varsom-plakat etter ide fra pressen. Dette kan nok være en kjempegod tanke for å unngå det skadelige ekstreme.

De kristne avisene har vært forholdsvis feige med lite kritisk journalistikk rettet mot ekstremkarismatikken, riktignok med noen unntak hvor det har vært litt fokus på miljøer hvor mange “brente barn” har stått fram. På mange måter har kristne ledere og kristne aviser i stor grad vært med på å legitimere det ekstreme, noe som er høyst betenkelig.

Innenfor næringslivet snakkes det om Gutteklubben Grei. Ledere beskytter og forsvarer seg og sine likesinnede. Noe liknende kan det se ut for finner sted i kristen regi.

Når det stormer med kritikk og konflikter i en menighet og/eller mot leder er det ikke unormalt at andre likesinnede ledere kommer på banen med forsvar for sine likesinnede “klubbmedlemmer”. Kristenledere rotter seg sammen, forsvarer hverandre og løfter hverandre fram. Til et visst punkt er dette bra, men det er også en god del eksempler på at dette går for langt og blir usunn praksis.

Firkløvergjengen (gutteklubben) eller firerbanden Finn Jarle Sæle, Jan-Aage Torp, Jan Hanvold og Svein-Magne Pedersen støtter hverandre når det “stormer”. De vil muligens hevde at de blir forfulgt, men det er ikke snakk om forfølgelse når det som rettes mot dem er betimelig og berettiget kritikk.

 

Ofte virker det som vanskelig hvis ikke umulig å få omstridte ledere eller deres allierte i tale når det først har begynt å storme. Det virker som om pastornettverk ikke vil diskutere eller forsvare det de står for overfor hvem som helst. Media eller andre kritikere blir oppfattet som tidstyver som utstråler negativ energi (jf. New Age).

Mennesker som er “mindre salvet” enn de er selv er det visstnok ikke verdt å lytte til eller å diskutere med. Personer rangeres og vurderes, og noen hører man mye på mens andre “mindreverdige” overses. Denne praksisen virker til å være noe tvilsomme sett opp mot Bibelens ord.

Enkelte karismatiske miljøer kan i mine øyne anses som svært usunne. De som tilhører slike miljøer kan oppleves å bare være overflatisk opptatt av andre. Dømming og baktalelse har gode kår, og det finner sted de reneste maktkamper og åndelighetskonkurranser (hvem er mest “prektig” og “perfekt kristen”?). Falskhet og dobbeltmoral kan være normalen, og det er lite rom for ærlighet og problemer/utfordringer. Overflatiskheten råder, alt skal være så tilsynelatende perfekt og vellykket. Etikken og omsorgen er det så som så med.

Det har vært litt diskusjoner rundt dette at enkelte norske politikere har deltatt på arrangementer eller politiske debatter i regi av ekstremkarismatiske miljøer. Blant annet har en god del rikspolitikere stilt opp til valgdebatt hos TV Visjon Norge i forbindelse med valget 2017. At kjente politikere stiller opp slike steder kan bidra til at de er med på å legitimere de ekstremkarismatiske miljøene.

Budskapet til sjamanen (sjamanisme) til prinsesse Märtha Louise – Durek Verrett – og enkelte former for kristendom innenfor ekstrem-karismatisk leir har dessverre en del likhetstrekk. Herlighetsteologien og suksesskristendommen / velferdskristendommen forkynner, i likhet med sjamanen / sjamanismen og okkultismen / New Age, at bare man gjør de rette tingene, tenker rett og bekjenner rett vil man ha suksess og få være frisk / bli kurert. De overser totalt det faktum at vi lever i en ikke-perfekt verden med tilfeldigheter, urettferdighet, fysiske lover, død og sykdom.

Levereglene i ekstreme karismatiske miljøer, kjennetegn med miljøene og konsekvensene

I ekstreme karismatiske miljøer virket det som om følgende punkter er viktige leveregler:

  1. Totalt imot homofile og abort.
  2. Pro-Israel/pro-israelsk syn, dvs. ensidig støtter og dyrker staten Israel i tykt og tynt.
  3. Ekstremt kritiske mot islam og muslimer (rasistiske holdninger).
  4. Politisk langt ute på høyresiden hvor de støtter slike som Trump, Listhaug og “Tea Party”-bevegelsen (USA).
  5. Søker ekstreme (egoistiske) åndelige opplevelser. “Alt” åndeliggjøres.
  6. Utvalgte forkynnere og ledere dyrkes som små-guder, og lederskikkelsene gis alt for mye makt. Lite rom for demokrati og kritiske spørsmål.
  7. Pengemas og fokus på tienden.
  8. Ser ned på andre kristne (barnedøpte, lutheranere m. m.).
  9. Profetier og helbredelser forkynnes i stor skala.
  10. Rett og sterk nok tro kan løse de fleste av livets jordiske problemer (sykdom osv.).

Jeg mener ærlig og oppriktig at en del ekstrem-karismatiske miljøer har mistet fokus på det sentrale. Det sentrale i Bibelen er ikke alle slags overnaturlige og actionfylte åndelige stunts. Det sentrale slik jeg ser det er forhold som: Troen på den treenige Gud, Jesus sitt kjærlighets- og nådebudskap, medmenneskelighet og ikke minst Jesus sitt forsoningsverk/frelsesverk via korset.

Kritikken mot ekstrem karismatikk er ikke framsatt for å være surmulende, kverulerende eller bare for å kritisere uten mål og mening. Jeg farer heller ikke på tur med Janteloven. Det jeg enkelt og greit er redd for er at enkelte “enklere sjeler” skal bli lurt, skuffet og brent av forkynnelsen. Jeg har rett og slett empati for de “svake” og “lettlurte”. Spekulativ forkynnelse som potensielt går utover folks ve og vel er ikke akseptabelt.

Lettlurte og godtroende mennesker står i kø for å sluke forkynnelsen rått og ukritisk, samt for å gi pengene sine til “misjonen”. Løgn og svindel får råde.

 

Jeg finner meg heller ikke i at andre enn Gud dømmer (fradømmer meg) troen min. Jeg er ikke en mindreverdig kristen eller frafallen selv om jeg er skeptisk til ekstrem karismatikk, er barnedøpt, er medlem av Den norske kirke (DNK) og framstår som en noe liberal kristen på enkelte områder. Jeg kan ikke akseptere å bli kalt en B-kristen eller “kristen light”. Om jeg er rettroende eller Bibeltro nok er opp til Gud å vurdere, og ikke ansvaret til selvoppnevnte dommere innenfor konservativ kristendom eller ekstremt karismatiske miljøer.

Enkelte karismatiske forkynnere bidrar kun med tilnærmet verdiløs undervisning. De driver med belærende og fordummende forkynnelse, hvor tilskuerne blir behandlet som dumme sauer med behov for detaljstyring, opplæring og ledelse.

Predikanter, selvutnevnte “profeter” og apostler, og deres oppførsel overfor den gemene hop – menigheten / forsamlingen (fotfolket): At oppegående mennesker frivillig vil bli utsatt for hersing og maktmisbruk fra ledere er for meg et stort mysterium. Jeg vil i hvert fall ikke la meg underordne eller innordne meg under en “crazy” kristenleder som har en agenda langt utenfor Bibelens grenser.

Forkynnerne er gjerne høye på seg selv og tror nok selv at de har et revolusjonerende budskap å komme med. For oppegående intelligente mennesker blir det til tider for dumt hele greia. Alt blir gjort så enkelt, og begrunnelsene som presenteres på livets store spørsmål blir alt for banale og for lite gjennomtenkte. Det finnes en del storskrytere i enkelte menigheter, og da ikke minst blant forkynnere og menighetsledelse.

Jeg låner et sitat fra sangen “Godpleaser” av Petra:

  • “Don’t wanna be a manpleaser – I wanna be a Godpleaser”

Et poeng dette her! Det er ikke maktsyke mennesker (pengepredikanter osv.) man skal tilfredsstille eller la seg styre av. Det er Gud som skal være i fokus og som man skal “behage” eller bry seg om.

For å tidsmessig forlenge taler med minimalt innhold benyttes gjentakelser, eller de sier nesten det samme gjentatte ganger med bare mindre ordmessige variasjoner. Det har ingen hensikt å tale i 45 minutter hvis poengene er såpass små og dårlige at det tar 5-10 minutter å få dem formidlet. Syltynt budskap som det blir dvelt med og unødvendig dratt ut i tid irriterer meg fort. Det fører til at jeg i hvert fall ramler helt ut og “lukker” ørene.

Jeg låner et relevant sitat fra Levi Fragell publisert 18.03.2019 på Facebook: “Den nye ekstremkristendommen er en oversett fare for samfunn, liv og helse, som legitimeres av politikere og kjentfolk. Ytterliggående, frihetsbegrensende familiepolitikk er nylig eksponert i Oslo Symposium….

Det finnes masse tvilsomme litteratur å få kjøpt innenfor den ekstremkarismatiske leir. Her i Norge finner man mye av denne litteraturen tilgjengelig via Hermon Forlag. Jeg skal ikke gå så langt å si at jeg boikotter Hermon, men jeg er nok litt ekstra skeptisk og tenker meg om to og tre ganger før jeg eventuelt handler inn noe via denne forhandleren (de selger også litteratur via sin nettbutikk til sluttkunder). Jeg vil nødig legitimere en del av den litteraturen de selger.

SELVSAGT anser jeg karismatikere som kristne. Men: Enkelte ekstreme karismatikere er svært “høye” på seg selv og sin tro. De ser masse feil med den “frafalne kirka” (Den norske kirke), mens de ikke er i stand til å se sitt eget miljø sine feiltrinn og avsporinger. De er raske med å dømme andre uten å feie for sin egen dør. De mener selv å ha sett det eneste rette lyset mens andre kristne går på galne veier. Slik dømmende oppførsel vil jeg også ha meg frabedt.

Personlig finner jeg meg ikke i å bli behandlet som annenrangs kristen (“kristen light”) eller det som verre er av karismatikere. Det er Gud som skal være dommer, og det er kun han som kan dømme eller fradømme meg troen min. Selv om jeg er barnedøpt og ikke deler karismatikernes syn på åndsdåp er jeg likevel en troende kristen. Det blir noe for mye oss på innsiden og dem på utsiden-tenkning.

Karismatikere inkludert pinsevenner hevder gjerne at tegnet på åndsdåp er tungetale. En logisk konsekvens av dette blir å hevde at alle oss kristne som ikke taler i tunger ikke er åndsdøpte. Vi har altså ikke mottatt og blitt døpt i den hellige ånd ifølge karismatikerne. Dette samsvarer slettes ikke med Bibelens ord om at alle troende har mottatt og har del i den hellige ånd.

Det kan innimellom oppleves som noe belastende å være en kristen. Kristne blir tillagt og ilagt masse meninger, holdninger, forventninger, verdier og generelt plassert i en trang bås som ikke nødvendigvis passer. Beklageligvis er det gjerne de ekstreme kristne, inkludert ekstreme karismatikere, som setter agendaen og som er framme i rampelyset som kristne “forbilder”.

Innlegg av Arnt Olav Klippenberg

Journalist Arnt Olav Klippenberg i Stavanger Aftenblad har skrevet et relevant innlegg som følgende siteres fra:

“Hvordan kan kristne leve med at det finnes folk som tjener seg steinrike på å bruke kristendommen til reinspikka lureri? Vi forventer at imamer skal advare mot skavanker innenfor Islam, men hvorfor advarer ikke prester oss mot disse pastorene?

Jeg tilhører en stadig minkende gruppe nordmenn som har kristendommen som ankerfeste i tilværelsen. Forvitringen kommer til å fortsette hvis ikke den mentale tempelplassen blir ryddet for tull og tøys og tolkninger som for lengt har gått ut på dato.”

Kilde: Stavanger Aftenblad-bloggen “Fra provinsen” skrevet av Arnt Olav Klippenberg. Tittel: “Når parodien er løgnere enn virkeligheten”.

Jeg er så enig, så enig i det han skriver. Det BØR ryddes opp innenfor de ekstreme kristne miljøene. Prestene, biskopene og andre sentrale kristenledere bør blant annet komme seg på banen og gå imot usunn og tullete forkynnelse. Forresten veldig bra at enkelte media og journalister er “på ballen” og setter fokus på problematikken. Makt, forkynneres egoisme, jaget etter det sensasjonelle/ekstreme og penger bør ikke få styre forkynnelsen og kristentroen.

Ekstrem karismatisk forkynnelse og annen ekstrem forkynnelse fører til at folk flest tar enda mer avstand og før økt sin skepsis til kristendommen. Fordommene og de stereotype forestillingene av kristne blir styrket. Det ekstreme ødelegger for «normalt kristne» personer. Videre blir enkelte innenfor de ekstreme miljøene brente eller utbrente.

 

En rar Gud de tror på

Om enn ikke Bibelsk: Jeg foretrekker den gylne middelvei (det moderate) i stedet for det ekstreme eller ytterpunktene, også innenfor tro og trosutøvelse. Hva jeg anser som den “rette” tro og trosutøvelse har jeg skrevet noen ord om i et underpunkt til artikkelen “Min tro” (ikke utfyllende liste, bare noen stikkord og tanker).

Sukk og stønn. Religiøst søkende personer er rare! En del av dem søker etter det spektakulære, det eksotiske, det overnaturlige, store personlige opplevelser, lovnader om helse og velstand og det som er basert på følelser (“følelseskick”). Inn i dette bildet passer ekstrem karismatikk som hånd i hanske, hvor forkynnelsen dekker enkelte spenningssøkende personers religiøse behov. Ekstrem karismatikk representerer på mange måter en religiøs rus. Det hoppes bukk over og glemmes at en del av denne forkynnelsen er avsporinger fra Bibelens hovedbudskap og til dels vranglære og fokusering på feil ting.

Deres “Gud” må tilfredsstilles gjennom total hengivelse, dominans og underkastelse, hvor man blir helt forblindet og mister mer eller mindre seg selv. Det er nok svært vanskelig for enkelte å bryte ut av slike miljøer. Man har alle sine venner og bekjente der, og man har ofte blitt “hjernevasket” (forført)  i en årrekke helt fra sine unge år. Man er redd for å bli isolert, utsatt for Guds dom og å gå fortapt hvis miljøet forlates.

Man må “tro rett” og nok, samt tenke og mene bestemte ting. Bønnen må gjøres på “rett” måte og med rett innhold, og å “så inn” penger i Guds rike hjelper visstnok også på. Hjelpeste meg for en rar “Gud” de tilber som er så nøden på alt og krever etterlevelsen av så mange leveregler og bud fra sine disipler.

I slike ekstrem-karismatiske miljøer treffer man ofte på slitsomme “gladkristne”. Slike personer med sitt “påklistret” smil (falskt?), overdreven vennlighet og glede er jeg lite begeistret for. Det blir noe falskt og overdrevet over hele greia, og ofte er slike personer litt vel “svevende” og fjerne fra vanlige jordiske problemstillinger. Det blir også litt for mye halleluja, amen, Gud er god og herlig å være frelst-utsagn i nærværet med slike personer. Men for all del: Det er ikke så mye bedre med moraliserende og dømmende mørkemenn.

Til tider minner en del av miljøene mest på sekter (sekteriske tendenser) eller lukkede klikker. I den forbindelse gjentar jeg følgende fra artikkelen “Sekt og sekterisme – Norge og utlandet”:

  • Slike strenge religiøse miljøer og parallellsamfunn – ekkokamre – har ofte spilt på forhold slik som stor frykt / redsel for “Guds” vrede, dommedag, straff, fortapelsen, synd, tienden som et absolutt krav da annet (mindre beløp) er tyveri fra “Gud” og trusler om å miste “Guds” velsignelse. Ofte innprentes dette i stor grad i yngre år, og dette tas med videre i livet. Følelsene og tankesettet utnyttes av sektene, og tilnærmet hjernevasking, indoktrinering og manipulering er i sving hvor det spilles på redsler og følelser blant medlemmene. Mørkemannskristendom og redsel kan være svært så effektiv for å få “fårene” (sauene) til å gå i samlet og “rett” retning, blindt ledet av sektens ledelse (“hyrdene”/gjeterne).

Evangeliehuset i Egersund

I Egersund – min tidligere hjemby – finnes det en pinsemenighet med navnet Pinsemenigheten Evangeliehuset. De driver også egen kafé, barnehage, senter for kreativitet og livsglede og de tilbyr lokaler til/arrangerer kultur- og konferansearrangementer. Selv har jeg ALDRI vært del av denne menigheten.

I 2010 stod deres store flerbruksanlegg klart i utkanten av byen. Bygget er – etter min mening – svært stort og dyrt i forhold til den aktive medlemsmassen. Ifølge lokalavisen er det også ca. 27 millioner i gjeld på lokalene. I form av lokaliteter har virkelig menigheten satset stort, muligens for stort. Den store salen til forsamlingslokalet rommer vel ca. 600 -700 mennesker.

Senhøsten 2018: Nå er det full krig og splittelse i menigheten. Det er vel en etter hvert årelang konflikt som ligger bak, som delvis startet i barnehagen og driften av denne. Pastorparet vil si opp sine stillinger (dagens stillinger), og de vil ha med seg/overta alt av eiendom (bygg, utstyr m. m.). Planen er å dele menigheten i to, hvor dagens pastorpar vil fortsette som ledere i dagens bygningsmasse for den ene halvparten. Pastorparet vil ikke tre helt til siden og overlate alt til andre, da de selv mener å ha et kall fra Gud til å lede menigheten som de ikke vil rømme fra/forlate.

I en god del år bodde jeg i samme nabolag som pastorparet Audenby. Imidlertid har jeg hatt lite å gjøre med dem i det daglige. Likevel har jeg noen ganger undret meg over om de har hatt de rette kvalifikasjoner til å kunne lede en menighet.

Store beslutninger og veivalg skal i henhold til vedtektene bli fattet av forsamlingsmøtet/årsmøtet. Dette blir prøvd satt til sides i saken gjennom at noen utvalgte i ledelsen (fra dagens kraftig reduserte lederråd, inkludert pastorparet) fatter beslutningene på ikke-demokratiske måter over hodet på mange av medlemmene.

Dagens menighetsmedlemmer – ca. 240-250 stk. (ca. 60 % fullverdige og ca. 40 % ikke-fullverdige medlemmer) hvorav kun ca. 1/4 er “aktive” medlemmer – bes om å velge side i konflikten. Selve konflikten har jeg heldigvis liten kjennskap til. Likevel er jeg ikke så forundret over det som nå skjer. I den forbindelse skrev jeg følgende på Facebook 26. oktober 2018:

  • “Pinsevenner og karismatikere, altså. Typisk! Maktkamp, åndelig misbruk, splid, konflikter og splittelse. Denne gangen i min eks-hjemby Egersund (Pinsemenigheten Evangeliehuset).”

Det ble tidligere gjort et forsøk på å avsette pastorparet m. m. som ikke førte fram. Nå skal det visstnok avholdes (møtet har for lengst blitt avholdt!) et ekstraordinært årsmøte – som ikke støttes av ledelsen – hvor det vil bli rettet mistillitsforslag mot tre i lederrådet (inkludert pastor). Ser ut for at det er advokater inn i bildet og juridisk bistand, så det er er en forholdsvis seriøs konflikt.

I ekstraordinært årsmøte november 2018 ble det stilt mistillitsforslag mot deler av menighetsledelsen. Dette har medført diverse omrokkeringer i det kombinerte lederrådet og styret til menigheten. Foreløpig (enn så lenge?) sitter pastoren “trygt” i sin stilling og posisjon. Om siste ord er sagt i denne saken vites ikke pr. nå.

Dette skjer innenfor en normal og traust pinsemenighet, og ikke i en ekstrem-karismatisk sammenheng. Tydeligvis ikke lett for kristne å holde sammen. Det er ikke alltid lett å bli enig om hvilken vei man i samlet flokk skal gå.

Enkelte mener at hele saken er et internt anliggende som ikke har allmennhetens interesse. Jeg er sterkt uenig med dem som helst ønsker å legge lokk på hele konflikten. Selvsagt er saken interessant for mange utenfor menighetens interne rekker så lenge som menigheten “syltes ned” med offentlig støtte/midler og overføringer, og i tillegg har de åpne og “offentlige” tilbud som kulturhus/konsertlokale, barnehagedrift og aktivitetssenter.


Egersund og kristen virksomhet, ja. Stedet ligger midt i beste Bibelbelte, og det finnes sånt ca. (nesten) et bedehus på hvert hjørne.

Jeg har vel en eller annen gang “torpedert” og kritisert det meste av kristen virksomhet som finnes der – enten direkte rettet mot lokal virksomhet eller indirekte via generell nasjonal kritikk. Jeg har blant annet kritisert kirken, Hillsong, Frelsesarmeen, sektene, katolikkene, bedehusvirksomheten (konservativ kristendom) og Misjonshuset. Metodister og baptister har jeg vel ikke skrevet noe om da.

 

En del stormannsgalskap finner sted i slike miljøer. Det bygges flotte og dyre menighetsbygg, som nesten minner mest om slott (luftslott) eller palasser. Det bygges over evne, og alt baserer seg på at det angivelig er Guds vilje og plan for menigheten. Større bygg enn medlemsmassen skulle tilsi bygge, da det forventes vekkelse. Enkelte menigheter går på en økonomisk smell hvor alle tilgjengelige midler benyttes til å holde lokalene i drift. Maset overfor medlemmene om å støtte forsamlingen med rentefrie lån eller pengegaver kan i enkelte tilfeller være formidabelt.

Oftere enn før tenkes det stort – svært stort – også innenfor den trauste og “klassiske” pinsebevegelsen. Store “katedraler” og prangende kirkebygg i hundremillioner-klassen settes opp. Kjempeinvesteringer gjøres i samarbeid med næringslivet og gaver fra private personer, og man ender gjerne opp med en miks av kirke, konferansesenter, hotell, restaurant osv. Lokalene blir gjerne “byens storstue”. Selv er jeg skeptisk til om Gud lar seg imponere av alle disse byggene, og om det er menighets oppgave å bygge de reneste kulturhusene.

Bloggen min loggfører søk, og et søkebegrep jeg nylig (juni 2019) så dukke opp i oversikten (søkehistorikken) var dette: “falsk forkynnelse på Sørlandet“. Muligens sannhet i dette, ja. Det finner sted masse rart på Sørlandet – og i Bibelbeltet generelt – i “Guds” navn. Man har en del forekomster av fundamentalisme, konservativ kristendom, mørkemannskristendom, pietisme, strikse leveregler og ekstrem-karismatisk kristendom i området, og det trues gjerne med “Guds” straffedom.

Avsluttende kommentarer

Enkelte hevder at det verste er over at tingene går rett vei med mindre plass til det ekstreme. Der er jeg slettes ikke helt enig i. Jeg ser ingen god og gledelig utvikling på området, da det fortsatt er mye uvesen og galskap av typen ekstrem-karismatisk “kristendom” som har fått vokse fram i norsk kristenliv i løpet av de senere årene – og som fortsatt får lov til å vokse.

Enkelte mennesker er noen dumme, naive og godtroende ikke-tenkende idioter, med en hjerne og en tenkning som en dum sau i en saueflokk som følger lederen uansett. Mye av det som har blitt skrevet om ovenfor er så langt på jordet og åpenbar falsk lære som alle med litt kjennskap til Bibelen burde ta avstand fra. Likevel følger man blindt med på notene selv om det som åpenbart skjer er bruk av manipulering, hersketeknikker, maktmisbruk, massesuggesjon, New Age, okkultisme, opportunistiske ledere osv.

Min oppfordring: Tenk selv, og ikke la oppskrytte forkynnere eller menighetsledere tenke for deg eller ta beslutningene på vegne av deg! Man bør som “normal” kristen forsøke å appellere til fornuften til dem som er på vei inn i de ekstreme miljøene, og økt Bibelkunnskap blant folk flest vil gjøre flere i stand til å se hvor på galne veier enkelte ekstrem-karismatiske miljøer er i forhold til Bibelen.

Nei, karismatiske herlighetsteologi appellerer ikke til meg, og superkarismatiske møter passer ikke for meg og gir meg ingen stor glede. Jeg er personlig ikke en slik karismatisk type. Jeg liker ikke møtestilen, jeg har ikke glede av å oppføre meg som gal osv. Likevel anser jeg meg som kristen, men jeg tilhører ikke (og ønsker ikke å tilhøre!) den karismatiske leiren eller familien. Selv om jeg avviser karismatisk forkynnelse aksepterer jeg ikke at andre dømmer meg for å ikke være “kristen nok” (B-kristen). Jeg liker å tenke selv og godtar ikke alt som kommer fra en talerstol. Det dumme er at de karismatiske strømningene nå sveiper over evangelisk-lutherske forsamlinger og dermed etterlater færre alternativer til oss som ikke støtter opp om karismatikken.

Ja takk til normal og jordnær forkynnelse og forkynnere. Nei takk til det ekstreme, fundamentalistiske og superkarismatiske!

Se også artikkelen “Protest mot enkelte former for kristendom” og underpunktet “Karismatiske frimenigheter” som omhandler noenlunde samme tema.

Andre artikler i min blogg som omhandler noe av det samme:

Eksterne lenker:

Noen innlegg fra en nettside som jeg normalt sett er dypt skeptisk til, men som i akkurat denne saken hadde ok vinklinger:




Bibeltro (bokstavtro)

Kors og Bibel, illustrasjon hentet fra Christian Art.

Et uttrykk jeg sliter med er uttrykket Bibeltro (bokstavtro). Bibeltro er et “teit” begrep! Enkelte hevner at de leser Bibelen bokstav for bokstav (objektivt) uten å legge egne subjektive fortolkninger til grunn, og at de lever (prøver å leve) 100 % i samsvar med Bibelens ord. Jeg vil hevde at dette er helt umulig!

Etter mitt syn er det totalt umulig å forholde seg til Bibelen uten å tolke den. Man må ta hensyn til at Bibelen ble skrevet i en helt annen tidsepoke enn vår, den ble skrevet på et helt annet språk og den omhandler og er skrevet inn i en kultur som er veldig ulik vår egen. Bibelens ulike bøker er ganske så sikkert påvirket av forfatternes personlige og kulturelt betingende holdninger til etikk og moral. De 66 ulike bøkene i Bibelen er skrevet av ulike forfattere over en lengre tidsperiode, hvor den enkelte forfatter i større eller mindre grad har vært inspirert av det guddommelige og det personlige.

Alle vi som leser Bibelen forholder oss subjektivt til den. Vi fortolker ut fra vår forståelsesramme, jf. kommunikasjonsmodellen. Ingen er i stand til å lese Bibelen objektivt selv om man måtte ønske å gjøre det. Selvsagt kan Den Hellige ånd gi enkelte lesere åpenbaringer, men til og med da vil jeg nok tro at noen egne tanker kommer inn i fortolkningen.

Å tro at Gud eller den hellige ånd vil åpenbare den eneste korrekte fortolkning blir et for naivt syn for min del. Likeså forstår jeg heller ikke dem som sier hardnakket at Bibelen tolker Bibelen, og at skriften lett kan tolkes i lys av Jesus. Skriften alene er ikke så rett fram som det først høres ut for å være.

Jeg misliker sterkt når enkelte personer blir kritisert med begrunnelse i at de ikke er Bibeltro eller rettroende! Hva er Bibeltro? Hvem kan være 100 % Bibeltro? INGEN!

Bibelen, grunnteksten, er opprinnelig skrevet på språkene hebraisk og arameisk (Det gamle testamente) og på gresk (Det nye testamente). Bibeloversettere har neppe en helt enkel jobb med å lage troverdige og “nøytrale” oversettelser til norsk, uten å tillegge oversettelsene egne meninger og fortolkninger og uten å bli for mye påvirket av kirkehistorie og kirkekultur. En del ord i grunnteksten kan være tvetydige i sin mening, og det kan være vanskelige eller tilnærmet umulige å oversette “ordrett” til norsk på en slik måte at den sannsynlige opprinnelige meningen blir beholdt på en god måte. Norske bibeloversettelser har oppigjennom historien hatt litt ulikheter i fortolkningen av enkelte vers.

Bibeloversettere lar sine tolkninger i en viss grad bli styrt av ulike Bibelsyn, ideologiske føringer og rådende teologi. Man må også ta en beslutning på om man skal fokusere på helheter og sammenhenger, eller mer ha fokus på enkelttekster. En utfordring er også å få til norske oversettelser som “treffer” dagens lesere, hvor språket er moderne, forståelig og fengende.

Vår Bibel inneholder 66 bøker, mens katolikkene har sin versjon bestående av 73 bøker. Det har opp gjennom historien blitt foretatt vurderinger hvor enkelte bøker har blitt tatt med i dagens Bibelen, mens andre har blitt forkastet. Noen gjør også et poeng av at enkelte grunntekster som har blitt funnet ikke er 100 % identiske med andre tidligere kjente grunntekster. Nå er stort sett disse variasjonene mer av kosmetisk karakter, og dette at Bibelen ble overbrakt muntlig fra person til person (overlevert muntlig) i lange tider før ting ble skrevet ned gjør det slettes ikke unaturlig med mindre variasjoner.

Bibelen er en innholdsrik og spennende bok, men den er også utfordrende på grunn av alle mulighetene for ulike tolkninger. Boka er skrevet i en helt annen tid, i en annen kultur og på et helt annet språk enn vårt. Det må også foretas vurderinger om hvem som er avsender (forfatter, skribent), hvem som er mottaker (skrives/snakkes til) og hva som er tema. Bibelen lar seg ikke lese uten en viss fortolkning og analyse fra leseren.

Likevel blir jeg ofte forbauset over hva enkelte klarer å få til av fortolkninger, og gjerne mest dem som påstår å være “Bibeltro”. Ting de hevder står klart og tydelig i sin Bibel står ikke nødvendigvis så tydelig og entydig beskrevet i min. Jeg synes enkelte med sin fortolkning gjør veien til himmelen (den smale vei) enda smalere og ekskluderende enn nødvendig. Den smale vei gjøres enda smalere enn den i utgangspunktet er, og en del superkristne opptrer som fariseere med å fortelle om hvor flinke de selv er til å følge den rette veien og å fortelle om alle andre som er på “feil” vei. Andre klarer å bruke Bibelen til å forsvare ekstrem karismatikk eller meget konservativ kristendom. Både nazisme og umenneskelig asylpolitikk har blitt forsvart med Bibelen i hånda.

Bibelen er en “farlig” bok som kan misbrukes i hånden på maktpersoner og kristenledere, hvor tekster og enkelt-vers tas ut av sin sammenheng og kontekst. Versene og Bibel-tolkningene kan benyttes som argumentasjon og begrunnelse for mange slags rare “forvridde” tanker og ideer. Egen agenda kan fremmes med høyrehånden på Bibelen, og dette trenger ikke å være i samsvar med Guds vilje. Ofte får uheldige fortolkninger stå uimotsagte, da folk flest nødig vil si imot sin pastor, predikant eller andre kristne (karismatiske) forbilder.

Hva er definisjonen på Bibeltro som alle kan enes om? Hva er sann bibeltroskap? Hvem skal være “dommerpanel” og ta avgjørelsene om hvem som er og hvem som ikke er Bibeltro (rettroende)? Hvem har autoritet til å kunne hevde at deres tolkning er den eneste korrekte mens andre tolker Bibelen feil?

Enkelte hoier og skriker om intoleranse, “forfølgelse”, motstand og kritikk overfor såkalte Bibeltro kristne. Det snakkes om den frafalne kirken (folkekirken) som har beveget seg bort fra læregrunnlaget, Bibelen, bekjennelsen, brudd med Kristi lære og tradisjonen. Kirka fører folk vill, da den tross alt har sagt ja til homoseksuelle forhold. Det er snart ikke rom og plass for de “rettroende”. Jeg har bare ett ord for slik argumentasjon: Pisspreik!

Det har blitt hverdagskost at enkelte kristne anklager andre for å fare med vranglære, være på ville / feilaktige veier, være djevelens sendebud eller å være frafallen. Spesielt er det mange som mener at kirken har ramlet inn på helt feil sti eller vei, og biskopene får gjennomgå i diskusjoner på nettet. Dømming, dømming og atter mer dømming.

Litt sarkasme: “Stakkers” Bibeltro kristne. De går rett inn i offerrollen eller martyrrollen. De ser på seg selv som utrydningstruede ofre som det er “skuddpremie” på. Imidlertid klarer de IKKE å se hvor dømmende og truende de oppleves av andre kristne som ikke deler deres syn. Det er ikke kjekt for oss “ikke-Bibeltro” å bli dømt til død og pine samt å høre at vi ikke er rettroende av fariseergjengen.

Enkelte ganger kan man lese påstander om at Bibel-troende kristne i Norge blir spottet, mobbet, forfulgt og hånet, og da angivelig pga. sin tro. Det hevdes også at enkelte blir økonomisk og lovmessig forfulgt, og at de blir trakassert av media. F. eks. har Jan Hanvold og TV Visjon Norge brukt en del slik argumentasjon.

Selvsagt er det bare tull og vas å snakke om forfølgelse m. m., da også kristne ledere samt “ekstrem-troende” må kunne forvente å komme i situasjoner hvor de havner i nyhetenes eller offentlighetens lys. Av og til er det helt berettiget å bli utsatt for kritikk og spørsmålsstillinger. Litt kritikk og gapestokk-tendenser i Norge kan heller ikke sammenliknes med det man ser enkelte andre steder i verden, hvor man kan bli drept, fengslet eller torturert/mishandlet for sin tro.

Tradisjoner, ja. Mye går på og omhandler historie og tradisjoner. Kristne er ikke akkurat de mest fleksible med å tilpasse seg til den tiden man lever i. Slik har vi alltid trodd og gjort det, og tradisjoner er noen ganger avguder for enkelte. Det er viktigere å holde fast på gamle leveregler og tradisjoner enn å tilpasse seg til samfunnsutviklingen. Uten tilpasninger vil neppe det kristne budskapet oppfattes som relevant for dagens og framtidens befolkning.

Enkelte vektlegger i for stor grad – etter mitt syn – det gamle testamentet (GT), den gamle pakt. Dette testamentet representerer først og fremst antikk og klassisk jødedom, ikke kristendom. Det er mulig å anlegge en kristen tolking av budskapet, men likevel blir det litt vel mye av det gode. Det er i hovedsak det nye testamentet (NT) – den nye pakt – som representerer selve den sanne kristendommen med nåde- og kjærlighetsbudskap m. m.

Begrepene liberale og konservative kristne brukes ofte for å sette kristne i bås. De som er konservative kristne blir gjerne sett på som de mest Bibeltro kristne. Imidlertid blir man ofte plassert i “korrekt” bås ut fra enkeltsaken homofili. Hvis man aksepterer homofile i kristne sammenhenger er man med en gang en liberal kristen. Selv er jeg slettes ikke sikker på at de konservative kristne leser Bibelen rettere og mer korrekt enn såkalte liberale kristne.

Jeg bare undrer meg på, uten å ha fullverdige svar på det: Hvorfor må enkelte ha så strikse leveregler og konservativ tilnærming som den eneste rette malen, hvor de stiller strengere krav til tro og livsførsel enn Jesus og evangeliene i Bibelen legger opp til? Er troen og nåden et for “enkelt” budskap? Må man prestere (prestasjonskristendom) noe overfor Gud og andre mennesker for å få lov til å kalle seg en ekte og skikkelig troende kristen? Et klisjeaktig og utslitt uttrykk: Hvorfor er det så viktig for enkelte å være mer katolsk enn paven? Hvorfor ønsker noen å stramme inn på det Jesus sa og gjorde?

Bibeltroskap er gjerne tilnærmet synonymt med å være en konservativ kristen i enkeltes øyne. Det snakkes om klassisk teologi, klassisk tro og klassiske kristne verdier, hvor alt det klassiske høres ut for å være objektive, samlende og verdifulle størrelser. I slike miljøer vektes og vurderes det meste ut fra følgende saker: Abort, homofili, likestilling / kvinnens plass, bioteknologi, dåpssyn og Israel (syn). Man skal være imot det meste, utenom Israel da. Det er også visstnok mest “kristelig” i enkelte av miljøene å stemme politisk på blå side.

Selv anser jeg å være en blanding av konservativ og liberal kristen. Jeg tror på det grunnleggende i Bibelen rundt Jesus sitt frelsesverk og den treenige Gud. Gud ble menneske via Jesus, for å forsone verden med seg selv. I diverse enkeltsaker blir jeg nok oppfattet som en liberal kristen.

I stedet for å dele kristne i konservative eller liberale ut fra noen få enkeltsaker kan man gjøre slik som David Åleskjær gjør i sin blogg. Han skiller mellom høykirkelighet og lavkirkelighet, eller sakramentalisme og anti-sakramentalisme. I høykirkelige miljøer er nattverd og dåp en nødvendig del av frelsen. I lavkirkelige miljøer er nattverd og dåp mer sett på som symbolske handlinger. Og så har man Frelsesarmeen da som verken praktiserer dåp eller nattverd. Begge “sider” vil hevde at de tror på og leser Bibelen. Samme bok kan tolkes på mange ulike måter, avhengig av hvem som leser og tolker den.

Til og med dem som kaller seg “Bibeltro” / rettroende er det ikke! Homofili har blitt den store saken for å avgjøre om man er på den ene siden eller den andre. Hva med andre saker? En som er Bibeltro burde også ha vært opptatt av nestekjærlighet, å ikke dømme andre, unngå pengebegjær, beskytte de svake i samfunnet,  jobbe mot overgrep, være for miljøvern (beskytte skaperverket), jobbe mot baktaling av hverandre osv.

Fortolkning av Bibelen

Noen sentrale prinsipper for lesing og fortolkning av Bibelen sett med mine øyne:

  • Tekstene må leses i sammenheng, helhetlig, i kontekst. Løsrevne vers fungerer dårlig for helhetens del.
  • Tekstene er inspirert av Gud, men ikke nødvendigvis ordrett gjengivelse av Guds ord.
  • Det kan gjøres et skille mellom det viktige og det mer perifere.
  • Likeså er det et skille mellom lov og evangelium.
  • Ofte er den enkle tolkningen den mest korrekte.

Det må gjøres noen vurderinger rundt:

  • Litterær sammenheng, kultur/historisk sammenheng, teologisk sammenheng, livssynsmessig sammenheng og tekstens aktuelle sammenheng.

 

Bibeltroskap og påstander om at Bibelen blir brukt som høyeste autoritet er en fin teori. Etterlevelsen i praksis er det verre med, hvor alle feiler og er subjektive i sine fortolkninger og utvelgelser. Et problem er at både de som kaller seg Bibeltro og “oss andre” er selektive med vår omgang med Bibelen, om vi liker det eller ei. Alle velger bort deler av Bibelen som vi ikke finner som aktuell og interessant. F. eks. er det få/ingen som lever etter Bibelens omtaler om påkledning m. m.

Et Bibelvers som mange glemmer er dette: Ef. 4, 29: “La ikke et eneste råttent ord komme over leppene”. Også såkalte Bibeltro kristne er kvasse i sine uttalelser på nettet og i sosiale medier. I stedet for diskusjoner rundt sak ender det ofte med personangrep og netthets mot meningsmotstandere. Også blant kristne finnes det mange nettroll, og et annet problem er hva enkelte trykker liker på og deler videre. I tillegg nører enkelte Bibeltro og konservative kristne godt opp under diverse konspirasjonsteorier.

De som påstår at de selv er Bibeltro henger seg ofte opp i en sak, f. eks. homofili/likekjønnedes rettigheter. Hva med de andre sakene? Hva med alle oss andre som også regner oss som kristne, men som likevel har en annen fortolkning av Bibelen enn de personene som er såkalt Bibeltro? Finnes det både Bibeltro A-kristne (konservative) og ikke fullt så kristne B-kristne (liberale) som fortolker Bibelen? Muligens er liberale kristne ikke nok kristne, selv om skriften sier ganske så klart at det eneste som skal til for å bli frelst er tro og bekjennelse?

Enkelte rettroende kan i diskusjoner hevde at hele Guds ord må forkynnes. De påstår altså at den andre siden hopper bukk over deler av Bibelen. De hopper over vers som “klør dem i øret”. Sannheten er slik jeg ser det at også de Bibeltro hopper over deler av Bibelen og vektlegger enkelte ting mer eller mindre enn andre deler. Begge sider er cirka like “gode” til å hoppe bukk over enkelte Bibelvers. Det er og blir mennesker som leser den store boka, og vi er ikke feilfrie eller ufeilbarlige i vår fortolkning og omgang med boka.

Enkelte vil hevde at Bibelen har mange selvmotsigelser. I første omgang kan det se ut for at det er en del slike i Bibelen, men som oftest kan man forstå nyanseforskjellene hvis man ser ting i en litt større sammenheng. Av alle ting fant jeg en ok artikkel hos Jehovas vitner rundt dette om Bibelen motsier seg selv.

Morsomheten nedenfor som har versert rundt på Facebook og diverse nettsider sier noe om hvor dumt begrepet “Bibeltro” er:

Fortolkning av Bibelen: Jeg trenger noen råd!

Kjære dere som siterer Bibelen i spørsmålet om likekjønnet ekteskap. Takk for kampen for den rette tro og at homofilt samliv ikke er forenlig med Bibelen og kristendommen! Det står jo klart i 3. Mosebok 18/22 at homoseksualitet er en vederstyggelighet … så det er jo ikke noe å snakke om!

Men nå trenger jeg noen råd om hvordan jeg skal leve etter Guds bud:

  1. Hver gang jeg brenner en okse som et offer, vet jeg at dette gir en duft som velbehager Herren (3. Mosebok 1/9). Problemet er naboene!
  2. Jeg ønsker å selge datteren min som slave (2. Mosebok 21/7). Med det prisnivået vi har i dag – hva mener dere er rett pris?
  3. I 3. Mosebok 25/44 står det helt klart at jeg kan eie både mannlige og kvinnelige slaver så lenge de er kjøpt i et naboland. En venn av meg sier dette bare gjelder for svensker, og ikke dansker. Her trenger jeg litt hjelp – kan jeg eie dansker?
  4. Jeg har en nabo som insisterer på at han skal arbeide på sabbaten. 2. Mosebok 35/2 er helt tydelig på at han skal drepes. Er jeg moralsk ansvarlig for å gjøre dette selv?
  5. En venn av meg mener at selv om det er en vederstyggelighet å spise skalldyr (3. Mosebok 11/10), så er homoseksualitet verre. Jeg er uenig!! Hvem har rett?
  6. I 3. Mosebok 21/20 står det klart at jeg ikke må nærme meg Guds alter dersom jeg ser dårlig. Jeg innrømmer at jeg er nærsynt og bruker briller. Må synet mitt være helt perfekt eller opererer vi med litt slingringsmonn her?
  7. De fleste av vennene mine går til frisøren. De klipper håret på sidene og tar skjegget i kantene. Dette er tydelig en synd i Følge 3. Mosebok 19/27. Hvordan bør de straffes?
  8. Jeg har lest i 3. Mosebok 11/7-8 at jeg ikke må røre rester av en død gris, fordi det gjør meg uren. Kan jeg likevel spille fotball dersom jeg har hansker på?
  9. Min onkel har gård. Han synder mot 3. Mosebok 19/19 fordi han planter to ulike avlinger på samme jorde. Kona er ikke noe bedre, fordi hun går med klær som er laget av to ulike stofftyper (blanding av bomull og polyester). Han har også den uvanen at han banner mye. Er det virkelig nødvendig at vi samler hele byen for å steine dem (3. Mosebok 24/11-16)? Er det ikke like greit å brenne de til døde i et familieselskap – slik vi pleier å gjøre med mennesker som ligger med sine slektninger (3. Mosebok 20/14)?

Jeg vet dere har gått i dybden på denne type problemstillinger. Jeg er sikker på at dere kan hjelpe meg. Takk for påminnelsen om at Guds ord er evig og uforanderlig!

Illustrasjon rundt hvor tåpelig det er å basere seg på løsrevne Bibelvers ut fra sin sammenheng

Gammel vits om en mann som slo opp og leste tilfeldige Bibelvers etter “mannakorn”-metoden:

Først fant han dette verset: «Da kastet han pengene inn i tempelet og forlot stedet. Og han gikk bort og hengte seg.» (Matt. 27,5)

Så prøvde han igjen, og fikk dette verset: «Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Lukas 10, 37b)

Litt svett forsøkte han nok en gang, og følgende vers sto å lese: «Skynd deg, vær snar! Stå ikke der!» (1. Sam. 20.38)

Min kilde til den siste “historien”: Bloggen Davids liv.

 

 

Angående første historie ovenfor: Nå vil nok enkelte fort si at Bibelversene som har blitt “misbrukt” ovenfor er fra det gamle testamentet. Vi kristne sier ofte at vi lever under den nye pakten (nåden via Jesus frelsesverk), og at vi dermed i hovedsak forholder oss til det nye og ikke det gamle testamentet. Likevel kan det snakkes om å være konsekvent eller ei. Enten følger man Bibelen slik skriften er, eller så ser man at den må fortolkes. Alt annet blir tullete mellomløsninger som forteller at man IKKE er fullt ut Bibeltro.

Jesus-budskapet om frelsen bør være det sentrale for de som er “Bibeltro” og andre kristne. Imidlertid har kirka og andre kristne organisasjoner sporet av og er mer opptatt av tradisjoner og praksis enn hovedbudskapet. F. eks. diskusjonene rundt vigsel av likekjønnede er en avsporing fra det sentrale.

Det kan spørres om det i det hele tatt er kirkas rolle å vie folk (inngå ekteskap)? Hvor i Bibelen står det at dette er sentralt for kirkas virksomhet? Hvem har sagt at vigsel må finne sted i et hellig kirkerom med høykirkelig liturgi og prest som “seremonimester”/velsigner? Hvorfor aksepteres noe så u-bibelsk som presteembetet, da alle troende ifølge Bibelen kan regnes for å være prester? Og hvorfor gis pastorer, forsamlingsledere, emissærer etc. så mye makt som ofte er tilfellet, uten at det finnes muligheter for å kunne motsi dem og “prøve” forkynnelsen /åndene?

Personer som er “Bibeltro” snakker gjerne om at det som er det sentrale er “skriften alene”. Imidlertid stemmer teori og praksis dårlig overens på dette området. Selektiv utvelgelse av hva som er sentralt og ikke sentralt i Bibelen foretas også av de som sverger “Bibeltroskap”. En del kameler svelges og sentrale problematiske forhold hoppes det bukk over.

Et problem med å være såkalt Bibel- eller bokstavtro er at man kan miste gangsynet. Det går en rød tråd gjennom hele Bibelen knyttet opp mot frelsesverket. Bibeltro fortolkning kan føre til at man mister helhetssynet. Alt blir spissfindigheter, bokstaver og fortolkninger av løsrevne vers. Bokstavene blir viktigere enn ånden og den levende tro.

Uansett står det en god del i Bibelen som er vanskelig å forstå både for lek og lærd (geistlige). Bibelen er på enkelte området en utfordrende bok å lese, og det finnes en del uforståelige mysterier i den. Spesielt bøker slik som Johannes åpenbaring er utfordrende for vår menneskelige forståelse. Som det står i Bibelen i 1. Kor. 13, 9: “For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.” På mange måter framstår Bibelen som en gåtebok med en del mysterier som man ikke får fullt ut svar på i dette livet.

Jeg tror en del historier i Bibelen er poetiske, billedlige og metaforiske framstillinger. Jeg er slettes ikke sikker på om f. eks. skapelseshistorien skal tolkes bokstavelig, og det er også mulig å tolke fortapelsen (dommedag) på mange ulike måter. Uansett spiller ikke dette noen rolle for meg, min tro og Bibelens hovedbudskap. For enkelte er det et stort motsetningsforhold mellom Bibeltroskap og vitenskap (vitenskapstro), noe jeg heller ikke ser som et vesentlig problem.

Det må da med Bibelen i hånden være lov til å prøve forkynnelsen og åndene:

Bibelvers prøv åndene

Alt som tales fra en talerstol eller utledes ut fra Bibelen er ikke nødvendigvis de ultimate sannheter.

Mot oss kritikere og selvtenkende mennesker er det ikke så uvanlig at følgende Bibelvers dras inn i debatten:

  • Tim. 4:3: “For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt.”

I enkelte Bibeloversettelser brukes uttrykket “klør dem i øret”. Joda, det er enkelt å hoppe bukk over det man ikke liker med Bibelen. Imidlertid er jeg i noen tilfeller i sterk tvil om det er oss kritikere som synder mest mot dette eller om det er dem som kritiserer oss for å ikke være Bibeltro nok. Vi er vel alle sammen litt selektive med vår bruk av Bibelen.

Selv synes jeg ærlig og oppriktig at det innenfor ekstremkarismatiske miljøer spesielt finner sted mye forkynnelse og undervisning med manglende dekning i Bibelen. Det store søkelyset på sensasjoner, jakten etter mirakler, sanselige “kick”, velstandsforkynnelse, NAR og diverse andre nyere teologiske strømninger er etter mitt syn i mange sammenhenger dårlig begrunnet i forhold til Bibelen. Til tider kan det være på sin plass å advare og å komme med advarsler mot tidsånden i enkelte “ekstrem-kristne” miljøer.

 

Bruk av sin egen sunne fornuft, kritiske sans og vurderingsevne må være lov!

På Verdidebatt og i papirutgaven av Vårt Land stod det i juli 2017 et innlegg skrevet av Per Søetorp med tittelen “Har Gud virkelig sagt……?” Ut fra dette innlegget har jeg delvis gjengitt og delvis lagt til mine egne ord i en liten “drøftelse” nedenfor:

I 1. Mos 3, 1 står det blant annet: “Har Gud virkelig sagt..?”. Dette er slangens (satan/djevelens) kommentar til Eva i Paradis for å få henne til å spise av livets tre. Hun og Adam spiste av treets frukt, de ble innhentet av Gud, utestengt fra Paradis, synden kom inn i verden osv. (Billedlig historie eller faktisk historisk handling? Jeg vet ikke, men det har liten betydning for troen om det er billedlig/metaforisk eller en reell hendelse.)

Selv om utsagnet “Har Gud virkelig sagt…” medførte store konsekvenser for Adam og Eva, kan det likevel være høyst berettiget med god samvittighet å stille spørsmålet den dag i dag når det gjelder vår tro og Bibel. Å stille spørsmålet bør være lov uten å bli dømt nord og ned, og uten å bli sammenliknet med syndefallet i Bibelen.

Det må være fullt lov til å bruke sin egen sunne fornuft og vurderingsevne uten å bli stemplet med synd og villfarelse fra homogent troende. Man blir neppe nektet adgang ved Himmelporten pga. noen kritiske spørsmålsstillinger underveis i livet. Det må være lov til å stille ærlige spørsmål uten å bli tildelt titler slik som “liberal”, “vantro”, “frafalle” eller andre nedlatende adjektiver.

Å tenke sunt kritisk er en gudegitt evne, og eventuelle ufravikelige Bibelske sannheter tåler å bli stilt spørsmåltegn ved. Å avfeie sunn debatt og annerledestenkende troende med oppgitte skuldertrekk eller diverse fraser slik som “..det står jo i Bibelen” eller “Paulus sier jo..” er bare fordummende og ødeleggende. Det “oppleves kun som en fordummende undervurdering av oppriktig sannhetssøkende, moderne og velutdannede mennesker med lang livserfaring”.

Per Søetorp kommer også opp med ei liste over spørsmål det kan være naturlig å stille seg. Han er innom alt fra likekjønnede forhold, gjengifting, sex utenfor ekteskapet, fortapelsen, skapelsen, bekledning, hårlengde og smykker, kvinners rolle, utstøtelse fra menighet osv.

Et punkt er verdt å sitere da det treffer ekstra godt inn i denne artikkelens tema:

“Har Gud virkelig sagt at hvert eneste ord i Bibelen er Hans eget rene, klare ord som ikke skal kunne diskuteres i lys av de til enhver tid rådende omstendigheter og samfunnsforhold?”

Innlegget medførte en del debatt, men da selvsagt en del kommentarer av typen usaklige og useriøse. Selve innlegget står godt på sine egne bein uten at det er nødvendig å lese og irritere seg over alle kommentarene.

Avsporing: Per Søetorp titulerer seg selv som “Musikkprodusent og pinsepredikant emeritus.” Husker godt noe av hans musikk som soloartist og som del av OKS Singers & Band på 90-tallet. Har i hvert fall vært på minst en konsert hvor han deltok på scenen. Han var en “konge” innenfor pinsebevegelsen med venner i en lengre periode.

I en periode under studietiden (1990-tallet) vanket jeg noe i pinsemenigheten Filadelfia Hønefoss.

 

Jeg har absolutt ikke de store planene om å drive med høyttravende teologi her inne. Jeg har verken kompetanse eller interesse av slikt. Likevel:

Noen hermeneutiske grep (oversetting, tolkning, forklaring) må tas når Bibelen blir lest. Tolkningsnøkler må benyttes. Bruk av løsrevne vers fra Bibelen helt ut av sin sammenheng for å få ting til å passe med sitt eget syn på ting fungerer heller dårlig.

Når Bibelen skal leses og tolkes er det viktig å ta hensyn til i hvilken kontekst ulike ting har blitt skrevet. Til hvem ble det skrevet til, av hvem (hvis mulig å spore)? Tidspunkt sånt ca.? Form og sjanger (poesi, lover, bildebruk osv.) har også betydning for vår forståelse og fortolkning. Vi kan ikke bare hoppe bukk over slike ting og påstå at Bibelen kan leses objektivt ord for ord uten fortolkning. Visse subjektive innslag blir det uansett. (Fine uttrykk for noe av det samme: Den objektive eksegese vs. den subjektive eisegese.)

Bibelen består som kjent både av det gamle testamentet (GT) og det nye testamentet (NT). I det førstnevnte møter vi den gamle pakten (Moseloven, lovpakten), mens man i NT finner den nye pakten (Jesu frelsesverk via sitt blod, nådebudskapet, kjærlighetsbudskapet). De to paktene er avtaler som Gud inngikk mellom seg selv og oss mennesker på ulike tidspunkter.

År 2017 har blitt markert som et Martin Luther-år i evangelisk-lutherske sammenhenger. Det er nemlig 500 år (1517-2017) siden at han “publiserte” sine 95 teser,  angivelig på en kirkedør i Wittenberg, Tyskland. Blant annet tok han oppgjør med avlatshandel, og reformasjonen (fra katolisisme til protestantisme) ble etter hvert et faktum som et resultat av Luther. Utledet ut fra alt dette rundt Luther hører man ofte følgende uttrykk i bruk:

  • Skriften alene
  • Kristus (Jesus) alene
  • Nåden alene
  • Troen alene
  • Guds ære alene

I forbindelse med Bibeltroskap er det naturlig å si noen ord om «Skriften alene». Det er en flott tanke å la skriften i Bibelen få tale sitt eget tydelige språk. Det er skriften som bør være det sentrale, og ikke tradisjoner, leveregler og menneskebud. Bibelen bør ha høyere autoritet enn paven, biskoper, maktsyke prester, kirkevedtak og kirkemøter. Skriften alene bør holde.

Fin og flott teori som jeg i utgangspunktet støtter. Imidlertid tilsier all erfaring at man ikke klarer å forholde seg objektivt eller nøytralt til en tekst. Det menneskelige vil alltid blande seg inn i større eller mindre grad, og all tekst må bli utsatt for tolkning. Likeså virker det som om menneskets behov for å ha noe fast å forholde seg til (tradisjoner og regler) og behovet for å la oss lede (maktpersoner som prester m. m.) fort kan føre oss bort fra teksten. Prinsippet om “Skriften alene” er ikke fullt så lett å etterleve i praksis som man først kan tro.

Martin Luther var enkelt og greit et barn av sin tid, et produkt av sin samtid. Sett med dagens øyne, i etterpåklokskapens navn, kan mannen bli kritisert for en del av det han stod for. Dette er en annen historie som ikke passer inn her.

Et område jeg applauderer Luther for er at han  har bidratt til demokratisering av kristentroen og kristenutøvelsen. Alle er i prinsippet “prester”, og vi kan selv tolke vår Bibel uten å være avhengig av “ekte” prester, pastorer, forkynnere, biskoper eller andre geistlige instanser. Teologiutdannede har ikke noen større rett til å tolke og mene ting ut fra Bibelen enn oss andre “vanlig dødelige”.

 

Begge deler av Bibelen er sentrale, men i det daglige er naturlig å ha litt sterkere fokus på det nye testamentet kontra det gamle testamentet. Vi lever den dag i dag under den nye pakt og IKKE under den gamle loviske pakten. Jesus har oppfylt den gamle pakt for oss.

Enkelte “bokstavtroende” har et poeng med at det er lett å overse de deler av Bibelen vi ikke liker. Vi blir da tross alt alle drevet av vår egoisme, våre selvfornektende handlinger og vår syndige natur. Det er ikke så behagelig å få Guds ord og dom mot seg.

Det er jo alltid en viss fare for at Bibelen blir som et koldtbord hvor vi tar med oss det vi liker og hopper over det vi ikke liker “å spise”. Likevel synes jeg at de såkalte Bibeltro kristne er litt vel bastante i sine fortolkninger av Bibelen. Alt er ikke så svart-hvitt som de vil ha det til og ikke alt står i så klartekst som de hevder.

Bibelen kan minst ses på to ulike måter:

  1. Den gjengir ordrett Guds ufeilbarlige ord.
  2. Den gjengir Guds ord påvirket i en viss grad av menneskelige forfattere og kultur.

Jeg er definitivt tilhenger av punkt 2. Jeg er troende (troende til det meste?), men jeg sluker ikke rått alt som blir lest ut av Bibelen av de bokstavtro.

Et annet ord for å være svært bokstavtro eller Bibeltro er begrepet: Verbalinspirasjon. Ifølge artikkel hos Store norske leksikon på nett pr. 24.07.2018 innebærer dette blant annet:

  • “Verbalinspirasjon, det at hvert ord i Bibelen er guddommelig inspirert, og at den derfor er ufeilbarlig i alle ting.”

Selv støtter jeg ikke fundamentalismen som ligger bak verbalinspirasjon. Jeg ligger mer opp mot det som kan kalles for inspirasjonsteori. Ifølge artikkel hos Store norske leksikon på nett pr. 24.07.2018 innebærer dette blant annet:

  • “Inspirasjonsteori, ideen om at Bibelen er inspirert av Gud.”

Farlige Bibelvers

To “farlige” vers fra Bibelen om synd og dom, som enkelte leser litt vel bokstavelig:

  • 1. Kor. 5, 9-13: “Jeg skrev i brevet til dere at dere ikke skal ha noe å gjøre med folk som lever i hor. Jeg mente ikke alle i denne verden som driver hor eller er grådige, eller er ransmenn og avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden. Det jeg mente med det jeg skrev, var at dere ikke skal omgås en som kalles bror, og som likevel lever i hor eller er grådig, eller som er en avgudsdyrker, spotter, drukkenbolt eller ransmann. Slike skal dere heller ikke spise sammen med. Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere skal dømme? Dem som står utenfor, skal Gud dømme. Få da den onde bort fra dere!”
  • 1. Tim. 1, 8-11: “Men vi vet at loven er god når vi bruker den rett, og forstår at loven ikke er bestemt for den rettferdige, men for lovbrytere og ulydige, ugudelige og syndere, spottere og gudsfornektere, og for dem som slår sin far og mor, for mordere, dem som driver hor, menn som ligger med menn, dem som driver med menneskehandel, løgnere og dem som sverger falskt, og alt annet som strider mot den sunne lære. Dette er i samsvar med evangeliet om herligheten hos Gud, den salige, det evangeliet som er betrodd meg.”

Det er fullt mulig å lese inn i og å legge alt for mye i disse versene.


De syv dødssynder

Dødssyndene er, ifølge gammel katolsk lære:

  • Hovmod
  • Grådighet
  • Begjær
  • Misunnelse
  • Fråtseri
  • Vrede
  • Latskap

Bibelsk belegg for oppdelingen er muligens noe tynt. Vi mennesker feiler vel alle mot denne lista, men heldigvis blir vi reddet av nåden i troen vår.

 

Enkelte kan slenge ut på utsagn av typen: “Det står skrevet”, “Du må lese din Bibel”, “Les Bibelen slik som ordet står skrevet, og gjør etter det”, “Ordet slik det står, uten menneskelige tolkninger”, “Det står klart og tydelig i min Bibel”, “Det står svart på hvitt”, “Det står skrevet, men mange bryr seg fint lite om det” og “Ånden gjør ordet levende (og utvetydig)”. De som farer med slikt er muligens nåtidens skriftlærde? Alt i Bibelen er ikke klart som blekk, eller klart som vann. Alt må tolkes om man liker det eller ei.

Det foreligger minst fire ulike Bibelsyn (kategorier):

  • Det ateistiske
  • Det liberale
  • Det konservative
  • Det fundamentalistiske bibelsyn

Et femte syn på Bibelen som kan føyes til er andre religioners forhold til Bibelen, hvor de i hovedsak i store trekk avviser Bibelen og forfekter sin egen tro og lære. Og så har vi humanetikerne da som vel kan plassers innenfor det ateistiske. I tillegg er det diverse flytende overganger og hybride varianter, hvor jeg f. eks. nok har et som ligger en plass mellom det liberale og det konservative. Selv kan jeg verket støtte det ateistiske eller det fundamentalistiske bibelsynet på noen som helst måte, og jeg er jo også delvis skeptisk til det konservative bibelsynet også (“mørkemannskristendommen”).

Så var det Paulus (Saulus, født ca. 10 e.Kr.) da. Skal man ta det for god fisk alt som kommer fra ham i Bibelen? Min mening er at en del av det han uttaler er kontekstuelt og historisk- / samfunnsmessig betinget. Slike forhold må det være fullt lovlig å ta avstand ifra den dag i dag i vår moderne og opplyste verden. Han har en del problematiske meninger og uttalelser om f. eks. kvinnesyn, homofilisyn og slaveri som tilhører hans historiske periode. Paulus er en viktig Bibelsk kar, men muligens er det naturlig å ignorere f. eks. 10-20 % av hans uttalelser pga. hans sterke knytninger til sin samtid som ikke har noe med selve kjerneevangeliet å gjøre. Jeg har også skrevet noen ord om Paulus – en problematisk Bibelforfatter – i en egen artikkel.

Jeg skal ikke gå inn i en debatt om hvilken Bibeloversettelse som er mest korrekt, og om de enkelte oversettelsene ligger nært eller fjernt i forhold til grunnteksten. Imidlertid har jeg måttet flire av enkelte som påstår at Bibelen på nynorsk er det optimale, likeså bra som grunnteksten og mange ganger bedre enn bokmål-utgavene.

Ny biskop i Stavanger utnevnt i januar 2019

Ny biskop i Stavanger januar 2019 – Anne Lise Ådnøy – er visstnok ikke noe å samle på ifølge enkelte konservative kristne:

Noen ankepunkter mot biskopen fritt gjengitt med utgangspunkt i blogg-artikkelen nevn ovenfor:

Hun støtter dagens abortlov, hun er for at homofile kan gifte seg og hun er selv og støtter selvsagt kvinnelige hyrder og eldste. Hun lærer i strid med Guds ord påstås det, og hun farer med vranglære. Det oppfordres mer eller mindre til å ikke ta imot eller ønske vedkommende velkommen, og man bør ikke gå for å høre på hennes forkynnelse. (Om enn ikke direkte nevnt: Boikott av nattverdsfellesskap sammen med biskopen er vel også en naturlig konsekvens.)

Nå var dette bare et eksempel på kritikk hentet fra en blogg. Imidlertid er det relativt normalt med slik argumentasjon fra “superkonservative kristne”.

Hjelpes meg for et syn og dømmende oppførsel, hvor de “Bibeltro” konservative kristne er helt overbeviste om at det de selv står for er totalt korrekt og det den andre “siden” står for er graverende feil som vil møte strengt dom.

Det som heller kan diskuteres er prosessen som førte til ansettelsen eller utnevnelsen av akkurat henne til biskop. Kirkegrasrota og det lokale demokratiet (hvilket kirkedemokrati?) ville ha en annen biskop, men Kirkerådet sentralt overkjørte dette.

 

Det finnes forkynnere og predikanter som farer med tullball gjennom at de hevder å ha fått “gudegitte” fortolkning av Bibelen og ordet, som gjerne ikke kan motsies eller diskuteres. Også i enkelte profetier som framsettes er det masse rart i. Gud kan SELVSAGT tale til enkeltpersoner, men det framsettes også en del falske eller forvridde budskap som angivelig skal ha et guddommelig opphav.

En del av de Bibeltroende eller rettroende er svært dømmende overfor andre. Jeg har selv truffet på en del av sorten i nettdebatter, hvor enkelte av dem har oppført seg som noen store kverulerende drittsekker. De er svært dømmende overfor andre mens de selv har funnet den eneste godkjente sannheten, og det er ganske så vanlig med latterliggjøring eller stakkarsliggjøring av meddebattanter.

Begrepet Bibeltro benyttes innimellom som en hersketeknikk eller maktredskap. Det er relativt normalt i diskusjoner at “bibeltroskapskortet” eller “fariseerkortet” trekkes fram. Underforstått at motstanderen blir kategorisert som ikke-rettroende og dermed ikke skal tas seriøst og tillegges vekt i diskusjonen.

Kirka vår får mye “pes” fra de såkalte Bibeltro personer, som framstår som de reneste yppersteprestene. Enkelte hevder at Den norske kirke (DNK) har tilsidesatt Bibelen som Guds ord, og at den har forlatt sitt kristne læregrunnlag basert på skrift og bekjennelse. Det hevdes fra enkelte hold at man har en venstrevridd kirke som har sporet av, og som har latt seg påvirke av politisk sosialdemokratisk tenkning hvor tilnærmet alt er tillatt og like bra.

Kirka farer visstnok i enkeltes øyne med vranglære, og den forkynner ikke lenger det rene og ekte ord hvor Jesus og Bibelen er kirkens sentrale fundament. At kirka ikke har “rett” syn eller et klart nok syn i saker slik som samliv, homofili, likekjønnede, politisk syn, Israel og abort provoserer enkelte.

Hva jeg mener om dette? Jo: Fei for egen dør, dere kirkekritikere! Sannelig skjer det masse rart innenfor frimenigheter, karismatiske forsamlinger og konservative miljøer som ikke er hakket bedre enn det kirka dømmes for. Alle kirkesamfunn har sine svin på skogen, og de ligger i hver sine grøfter og “spyr”.

 

Der tradisjonen, teologien, bibeltroskapen, politikken og/eller filosofien kommer i konflikt med nestekjærligheten, omsorgen og solidariteten med mennesker må alltid førstnevnte kategori vike.

 

Enkelte kristne tar følgende to Bibelvers litt vel bokstavelig:

  • Rom. 12, 2: “Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.”
  • Joh. 17, 15-16: “Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden.”

Joda, kristne skal leve et liv i samsvar med Bibelen så langt så det lar seg gjøre. Imidlertid tror jeg ikke det er ment at kristne skal melde seg helt ut av verden og samfunnet rundt oss. En gyllen middelvei må det være mulig å finne fram til. Hvis kristne isolerer seg helt på sitt lokale bedehus i redsel for påvirkning fra verdenen blir de ikke noe annet enn en sekt:

En god del sekter leser og bruker ca. den samme Bibelen (noen har litt egne oversettelser) som oss andre, eventuelt supplert med tilleggsdokumenter fra sine grunnleggere. Likevel klarer de å komme fram til ganske så spesielle fortolkninger og åpenbaringer. Både de “kristne” sektene, Jehovas vitner, Brunstad Christian Church og læstadianerne er eksempler på noen som misbruker og tøyer Bibeltroskap og bokstavtro til det ytterste. Utrolig å se hvordan det er mulig å misbruke Bibelen til å styre folket (ufrivillig) i en bestemt retning.

“Kristne” sekter og kulter, ja. En del av dem utviser virkelig en selektiv bokstavtro / Bibeltro fortolkning. Enkelte vers fra Bibelen misbrukes til det nesten ugjenkjennelige. Enkelte klarer med stor overbevisning å hevde at de er de siste gjenlevende kristne på jorda, noen framviser militant framferd mens andre igjen mener at Bibelen f. eks. gjør det “ulovlig” med bruk av medisiner og legebistand. Bibelen er virkelig en “farlig” bok som kan tolkes og mistolkes i mange ulike retninger.

Man kan også se på helt ordinære kristne menigheter. Samme Bibel leses, men man kommer til helt forskjellige syn og fortolkninger når det gjelder ting slik som synet på frelse, sakramenter (dåp og nattverd), akseptable samlivsformer, leveregler, kvinners rolle, teologi, liturgi osv.

Jeg liker dårlig når andre dømmer meg og fradømmer meg eller andre min / vår tro. Det er ikke deres oppgave å bestemme om jeg eller andre er “kristne nok”. Bekjennende kristen og/eller personlig kristen er noen uttrykk – båser / stempler – enkelte bruker, hvor noen av oss visstnok ikke er innenfor ifølge deres trange referanserammer og malverk.

Hva feiler det oss kristne? Hvorfor er vi så dømmende mot hverandre og opptrer som dommere eller fariseer/skriftlærde (hyklere) mot hverandre, inkludert utarbeidelsen av mange tullete menneskebud og regler som må etterleves for å være på “innsiden”? Hvorfor må vi alltid sette andre i bås? Hvorfor misbruker vi Bibelen til å slå andre i hodet med den? Hvorfor bruker vi maktbegreper som Bibeltro/ikke-Bibeltro mot hverandre?

Personlig misliker jeg sterkt bevegelser slik som “Carissimi” som egentlig sier at de har den eneste korrekte fortolkning av Bibelen.  Jeg finner deres arbeid som illojalt mot sin arbeidsgiver samt de flertallsvedtak og det demokrati som finnes innenfor Den norske kirke. Kirkemøtet har gjort sine lovlige vedtak som også “Carissimi” – tilhengerne bør akseptere! Muligens er bevegelser som Carissimi og tilsvarende bevegelser (deler av den konservative leiren) den nye tids fariseere og skriftlærde, dvs. hyklere som vektlegger i alt for stor grad enkelte deler av Bibelens ord og glemmer andre vel så viktige deler? (Muligens en sterk beskyldning, men selv setter de jo andre i bås og påstår at de driver med vranglære, dømmer motparten til evig fortapelse m. m.)

Jeg registrerer at Carissimi nå er en del av det like så konservative “For Bibel og bekjennelse” (FBB).

 

Besøk også nettsidene: Min tro/min tro bloggartikkel, tidligere innlegg her i bloggen under kategori protest kristendom og min kritikk / protestside kristendom/protestartikkel. Se også min tidligere artikkel “Mye rart skjer i kristendommens navn”.

Lenker:

(Denne artikkelen ble først skrevet og publisert i min gamle blogg i mars 2009, men artikkelen har etter denne tid blitt redigert og utvidet.)




Bjørn Eidsvåg

Bjørn Eidsvåg

TV 2 ble i en periode programmet “Trude/” (talkshow) sendt, hvor Bjørn Eidsvåg var gjest desember 2010. Etter å ha sett nevnte episode gjorde jeg meg noen refleksjoner som jeg skal skrive litt om i denne artikkelen.

Innledningsvis bør jeg nevne at jeg i mange år har hatt sansen for artisten Bjørn Eidsvåg. Jeg har flere av hans plater i min samling, jeg har vært på en del konserter med ham og jeg har også lest biografien som ble skrevet om ham.

I mange år har Bjørn Eidsvåg i sine sanger skrevet om tvil og tro, han har vært på leting, han har til tider kritisert kirka og kristendommen og han har ikke alle de riktige svarene for hånden. Mange ganger har det versert rykter om at Bjørn Eidsvåg ikke lengre er kristen eller rettroende, selv om han i utgangspunktet er presteutdannet.

Jeg mener at det ikke er min eller andre menneskers oppgave å avgjøre og å dømme om Bjørn Eidsvåg er kristen eller ei, samt å avgjøre om han en gang i framtiden kommer til himmelen eller helvete. Denne oppgaven bør vi alle overlate til vår Gud. Dermed vil jeg la denne saken ligge.

I TV-programmet “Trude/” fortalte Bjørn Eidsvåg ganske åpenhjertig om sin oppvekst og sitt liv. Han er til tider ganske kritisk mot den kristendommen han møtte som ung på bedehuset i Sauda. Han møtte en kristendom med masse menneskebud og leveregler. Han møtte en kristendom som var opptatt av å skremme folk til tro gjennom å true med detaljerte beskrivelser av fortapelsen eller helvetet for dem som ikke trodde.

Etter å ha opplevd en slik kristendom forstår jeg godt at Bjørn Eidsvåg sliter litt med å ta begreper slik som personlig kristen i sin munn. Han er vel rett og slett ganske skeptisk til en del av den maktmisbruken som har skjedd i kristendommens navn rundt forbi i våre bedehus og menigheter. I mange kristne sammenhenger har man vært veldig opptatt av å kategorisere folk enten innenfor eller utenfor, et maktspill og dømming av andre som han selv ikke ønsker å delta i.

I programmet reagerer han mot dem som påstår at de er Bibeltro. Som han selv sier: Man leser like mye inn i en tekst som ut av den. Altså: Vi må alle tolke Bibelen. Ingen leser den bokstav for bokstav eller objektivt.

Både delvis i nevnte TV-program og i andre intervjuer med Bjørn Eidsvåg har han uttalt at helvete bare er en konstruksjon for å true folk inn i trossamfunnet. Han sier at hverken kirka eller Bibelen har svar på alle livets mysterier. Han har også sagt at klar trostale får dere aldri. Likevel er han ikke helt fremmed for å kunne praktisere som prest igjen, selv om dette neppe står øverst på hans ønskeliste for tida.

Så over til en sak fra juli 2015. I forbindelse med at biskop Per Arne Dahl har landet på nei til vigsling av homofile la Bjørn Eidsvåg ut følgende kommentar på Facebook 27.07.2015:

Facebook-status Bjørn Eidsvåg 27.07.2015

Han skriver blant annet:

  • “Jeg er av den oppfatning at dersom kirken ikke klarer å være i front på å skjerpe vår humanitet og å spisse vår empati, har den mistet sin relevans.”
  • “..og den må ikke i frykt for moderne utfordringer, lene seg på gamle skrifter, de har ikke lenger noen betydning og det vet vi.”
  • “Spørsmålet er ikke hvor skrifttro vi er, spørsmålet er om vi ser tidlig nok hvem som undertrykkes og diskrimineres og våger å kjempe deres sak.”
  • “Ved kirkevalget i høst skulle det ha vært mulig å stemme ut biskopene som representerer de kalkede graver.”

Kilde: Facebook, side tilhørende musiker/band Bjørn Eidsvåg.

Jeg må si meg enig i det han skriver. Kirka / de kristne har brukt alt for mye tid og ressurser på å diskriminere og undertrykke homofile. Homofili har blitt den største av alle synder. Andre ting som det også advares mot i Bibelen bryr vi oss ikke om, men den homofile skal for enhver pris tas. Bra utspill, Bjørn Eidsvåg! På tide å komme videre til kirkas kjerneoppgaver og ikke bruke mer tid på å undertrykke homofile.

Bjørn Eidsvåg på Twitter 2. september 2014:

“Jeg blir mindre og mindre overbevist om noe som helst, bortsett fra at hellig overbevisning ikke er bra.”

 

Fra høsten år 2016 og videre inn i år 2017 har Bjørn Eidsvåg vært opptatt med å spille teater. Sammen med Svein Tindberg har de underholdt med stykket “Etterlyst: Jesus” på Det Norske Teatret (Oslo). Stykket omhandler hans oppvekst i Sauda på bedehuset med en humoristisk vri, Jesus, Bibelen, tvil, jakten på troverdig tro, kritisk skråblikk på tro og med sang og musikk av og med ham selv. Beklageligvis har jeg ikke fått sett dette stykket, men det høres spennende og interessant ut.

Jeg kan ikke støtte 100 % opp om alt det Bjørn Eidsvåg sier og gjør. Han er jo tross alt et menneske som alle oss andre med sine sterke og svake sider. Likevel har jeg litt behov for å forsvare ham og hans syn på troens spørsmål. Med hans oppvekst og den motstand han har møtt fra kristne miljøer i sin artistkarriere kan jeg veldig godt forstå hans opprør mot deler av kristenheten!

Uansett: Han har gitt ut masse fine sanger som artist. Disse vil i hvert fall jeg fortsette å høre på uansett hva media og andre kristne måtte mene om personen Bjørn Eidsvåg. Han har hatt mange sanger med fine tekster, hvor også en del av dem har et klart og tydelig kristenbudskap. Tekstene til hans sanger kan stå på sine egne ben uten at personen Bjørn Eidsvåg blir analysert i hel.

 Noen lenker: