PRIDE (opplæring for fosterforeldre)

Omslag PRIDEBOK nynorsk (perm)

Det jeg skal skrive om her har INGENTING å gjøre med Pride-festivalene (paradene) som feires rundt forbi, som er arrangementer for å feire skeiv kjærlighet og mangfold (homofile, LHBTI-miljøet m. m.).

PRIDE som jeg skal omtale i denne artikkelen er opplæringsopplegget for fosterforeldre, som her i Norge gjennomføres av BUF/bufetat (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet). Et slikt kurs, “PRIDE grunnkurs: Opplæring for fosterforeldre”, var vi (Bjørn Roger og Sølvi) deltakere på høsten 2016.

PRIDE er en forkortelse for: Parent Resources for Information, Development, and Education. Kursopplegget skal fungere som en opplæring for personer som vurderer å bli fosterforeldre. På kurset lærte vi blant annet om tilknytningsvansker, sorg, utfordringer og gleder med å være fosterforeldre.

(Mer om den “normale” Pride 🏳️‍🌈 f. eks. i innlegget “Tar sterkt avstand fra MorFarBarn!”. Jeg har ingenting imot at homofile får lov til å bli fosterforeldre! Resten av artikkelen du nå leser handler om PRIDE kursopplegget for kommende fosterforeldre.)

Kursopplegget PRIDE

Kurset skal bidra til å forberede potensielt blivende fosterforeldre på jobben og utfordringene + gledene som venter. Vanlige utfordringer ved å ta til seg et fosterbarn ble problematisert, og man måtte tenke gjennom mange problemstillinger og analysere seg selv rundt temaene som ble presentert. For enkelte kan kurset resultere i at man finner ut at å bli fosterforeldre slettes ikke er det riktige likevel.

Mange ulike utfordringer kan oppstå med fosterbarn, men heldigvis er det nok svært sjeldent at alt som nevnes på kurset inntreffer samtidig og relatert til et enkelt barn. Noen får en type utfordringer mens andre får andre typer, og det varierer selvsagt en del hvor store og alvorlige utfordringene/problemene er.

Spesielt i forbindelse med utarbeiding av “livsbok” / “livsbøker” må man grave dypt i sitt personlige indre. Man må tenke gjennom på ulike måter om man er beredt på å bli fosterforeldre, og om man i det hele tatt er aktuelt å påta seg den rollen.

Ifølge nettsiden til BUF skal PRIDE-kurset hjelpe til med:

Du får hjelp til å tenke gjennom dine egne motiver for å bli fosterforelder, og hvilke forutsetninger du har for å oppfylle de fem ferdighetskravene PRIDE bygger på:

  1. Oppdra og gi god omsorg
  2. Støtte barns utvikling og håndtere forstyrrelser i utviklingen
  3. Støtte forholdet mellom barn og familiene deres
  4. Gi barn mulighet til å etablere trygge, varige bånd
  5. Å kunne samarbeide

Ifølge nettsiden til BUF om selve kursinnholdet:

Tema i samlingene skal være:

  • Introduksjon til PRIDE.
  • Å arbeide i gruppe.
  • Å møte barns behov for trygghet.
  • Å håndtere tap.
  • Å hjelpe barn til å holde kontakt med egen familie.
  • Å gi god omsorg.
  • Å gi barn mulighet til å knytte varige bånd.
  • Å leve med forandringer i hverdagslivet.
  • Å ta velbegrunnet avgjørelse.
  • Kursavslutning – oppsummering.
  • Familiesamling

 

Slik kurset var lagt opp her gikk det over en lengre periode med flere helger på hotell med overnattinger (pga. lange kjøreavstander må det nesten være med overnatting her i fylket). Kurset og oppholdene i seg selv var gratis, det eneste man måtte organisere selv var transporten til kursstedet.

Familielykke

Under kurset var det mye gruppearbeider. I tillegg til selve kurset var det også diverse hjemmebesøk, inkludert med lokalt barnevern, og samtaler. Man blir godt kjent med både BUF og barnevernet underveis, men for vår del har dette utelukkende vært positive møter.

Kurset er lærerikt, men det kan også virke noe overveldende og skremmende. Mange utfordringer ble framsatt, som nok kan virke litt vel omfattende og utfordrende. En ting som var greit for vår del var at en del av temaene var gjenkjennelig fra tidligere adopsjonsprosess, men hvor vi der og da bare måtte finne ut av det uten å ha vært deltaker på kurs. (Etter den tid har adopsjonsforberedende kurs blitt innført, noe som bare var i startfasen og hvor det var begrenset kapasitet da vi var i prosess. Vi fikk ikke deltatt.)

Utover i år 2023 ser det ut for at kursopplegget PRIDE er i ferd med å bli erstattet av et (egenutviklet?) kursopplegg som heter Solid. Solid skal gi en grunnopplæring for kommende fosterhjem og fosterforeldre, og hvor Bufetat / Fosterhjemstjenesten gjør vurderinger underveis om den enkeltes skikkethet for å bli fosterforelder / fosterforeldre. Forhåpentligvis er Solid bedre tilpasset norske forhold enn det PRIDE var, og jeg satser på at kursinnholdet er mer relevant for det eventuelle oppdraget som fosterhjem / fosterforeldre enn det PRIDE har vist seg å være. Det var nok på tide med en fornyelse av opplæringen!

Egne kommentarer til kursopplegget

Jeg var mer småskeptisk til opplegget på forhånd enn jeg er nå i etterkant, da jeg tross alt var noe usikker på hvor mye nytt jeg teoretisk sett kunne lære jeg som fra gammelt av har pedagogikk i min fagkrets. I hovedsak vil jeg gi kursopplegget PRIDE gode skussmål. Bra og interessant opplegg og innhold. Kurset gir en ok forberedelse på dette å ta imot et fosterbarn og å bli fosterforeldre.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe må det være følgende:

  • Litt vel amerikansk i sin oppbygning, kunne muligens i enda større grad ha blitt fornorsket.
  • Mangler litt tilpasninger til praktiske norske forhold. F. eks. sies det lite om rettigheter og plikter som fosterforeldre, eksponeringen av fosterbarn i (sosiale) medier, praktisk organisering, rammevilkår, norsk lovverk osv.
  • Ikke helt tilpasset dagens situasjon, hvor man som oftest får relativt traumatiserte barn etter at mildere tiltak har blitt testet ut først.
  • Det burde også ha kommet enda tydeligere fram at man i hovedsak trenger fosterforeldre til store barn (tweens og/eller tenåringer).
  • Kurset klarte ikke helt å klargjøre for og å forberede på det store byråkratiet det er rundt fosterhjem, og da spesielt hvis det er snakk om barn som trenger litt ekstra oppfølging.

NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) foretok i 2014 en evaluering av opplæringsprogrammet PRIDE. Hovedkonklusjonen er at opplegget representerer en god forberedelse til å bli fosterforeldre. Blant annet nevnes det:

  • “NOVA anbefaler at PRIDE videreføres. Grunnopplæringen fungerer godt, og bekymringen for at den er for problemfokusert og omfattende, synes grunnløs. Samtidig er det behov for å se nærmere på videreopplæringsdelen og systemet for veiledning av prideledere lokalt i fosterhjemstjenestene.”

PRIDE kursbevis

Alt i alt er jeg egentlig imponert over at det foreligger såpass masse kursing og opplegg for å kunne bli fosterforeldre. Man slipper nok unna følelsen av å være helt overlatt til oss selv.

Fosterbarn, å være fosterforeldre og å være fosterhjem er et omfattende “fagområde”. Noen utvelgelser må gjøres, og et grunnkurs kan ikke omfatte alt. Mange eventualiteter og spesialiteter kan inntreffe, som slettes ikke gjelder for alle. Dette er jeg selvsagt innforstått med.

Teorien fra PRIDE er en ting, noe annet er det å omsette dette til praksis.  Imidlertid ser det ut for å være masse oppfølgingsmøter, tilbud om kurs og samlinger, veiledning, god støtte og hjelp å hente via blant annet barneverntjenesten. Alt i alt synes det som om oppfølgingen rundt fosterhjemsarbeidet er bra.

Ellers har vi fra barnevernet fått utdelt Fosterhjemshåndboka utgitt av Kommuneforlaget (2016) med Hege Sundt som redaktør. Dette er en tykk bok på over 620 sider som nok vil gi svar på mange spørsmål relatert til fosterhjemsarbeidet. Denne boka blir sikkert et bra supplement til selve PRIDE-kurset, selv om boka ikke er helt “fersk” lenger.

Egne erfaringer

Etter å ha vært fosterhjem og fosterforeldre en periode gjør man seg jo noen erfaringer.

Selve det å ta seg av et fosterbarn er ca. som forventet. Det som er mer omfattende enn forventet er møtevirksomheten. Det er masse møter med blant annet barnevern, BUF/fosterhjemstjenesten, tilsynsfører, ansvarsgruppe, helsevesen, PPT, psykolog osv. I vårt tilfelle er den ene forelderen i en periode frikjøpt fra jobb, mens den andre er i full jobb. Uten frikjøp av min kone fra ordinær jobb hadde nødvendig deltakelse i møtevirksomheten vært vanskelig å få til.

Omsorgsovertakelse ved omsorgssvikt, fosterforeldre og fosterhjem

Første en begrepsavklaring: Jeg bruker mange ganger uttrykket biologiske foreldre, men muligens hadde et bedre uttrykk enn biologiske foreldre vært tidligere / opprinnelige juridiske foreldre. Det kan være snakk om stebarn eller adopterte barn. Velger likevel primært å bruke biologiske foreldre om de opprinnelige foreldrene videre i denne framstillingen.

Hvem har ansvar for hva når omsorgsovertakelse finner sted:

  • Foreldrene (de opprinnelige/biologiske) beholder foreldreansvaret. Forblir barnas verger (økonomi m. m.).
  • Juridisk ansvar for barnas oppvekst og omsorg legges til barnevernet.
  • Fosterforeldre utøver ansvaret for oppveksten og (den faktiske/daglige) omsorgen i praksis.

Kilde: Barnevernsadvokat.no: Omsorgsovertakelse ved omsorgssvikt, fosterforeldre og fosterhjem.

Selv opplever jeg denne ansvarsfordelingen som noe snodig og problematisk. F. eks. kan de opprinnelige foreldrene (biologiske foreldre) gjøre det vanskelig med å få pass til barnet da bestilling av dette vil kreves deres underskrift. De kan også “stikke kjepper i hjulene” når det gjelder valg av skole, offentliggjøring av foto, helse og økonomi. Dette at en del beslutninger og ansvaret for disse blir liggende på de opprinnelige foreldrene kan være noe problematisk i enkelte saker. De “ikke-dugende” opprinnelige foreldrene eller biologiske foreldrene har overraskende store rettigheter og makt, til tross for at de har mistet den daglige omsorgen for barnet eller barna.

Helse og helseopplysninger har vist seg som et vanskelig område. Vi får som fosterforeldre begrenset innsyn i slike ting for vårt fosterbarn, og pasientreiseregninger osv. må sendes inn på manuell måte via gammeldags post, inkludert bekreftelse hver eneste gang fra barnevernet på at vi virkelig er fosterforeldre for barnet. Vi får som fosterforeldre ikke opp fosterbarnet vårt i den elektroniske helseportalen, da alle slike tilganger etc. fortsatt er forbeholdt de biologiske foreldrene.

Å opprette en så banal ting som en bankkonto var tydeligvis heller ikke rett fram. Fødselsattest var et “must”, og også dette måtte komme fra de biologiske foreldrene. Vi hadde ikke lov til å innhente en ny kopi av en slik attest. Diverse utfordringer rundt beslutningstaking i forbindelse med barnehage og skole kan også oppstå.

Informasjonsflyten er rett og slett et noe problematisk område. Hvem har tilgang på hva, og er det de riktige personene som har tilgangen? Ofte savner jeg som fosterfar en del informasjon som man ikke automatisk får tilgang på.

En annen ting som helt sikkert kan være litt både og er samværet med de opprinnelige foreldrene (biologiske foreldre). De fleste fosterbarn skal ha en viss kontakt med sine opprinnelige foreldre samt ofte også med eventuelle søsken. Noen av disse besøkene skjer med tilsyn i “problematiske saker”, mens andre av dem skjer uten tilsyn. Hvor bra slike samværsituasjoner fungerer kan variere. Enkelte ganger kan det være problematisk, opprivende og destruktivt for barnet. Til og med når det er snakk om overgrepssaker mot barn skal det mye til at de biologiske foreldrene mister hele samværsretten.

Nei, det er ikke alltid at samvær med biologiske foreldre er til barns beste, selv om det ikke nødvendigvis er mange ganger og timer i året, og i noen tilfeller til og med med en omsorgsperson eller annet tilsyn til stede. Noen ganger er ethvert kort samvær enkelt og greit svært traumatiserende, virker nedbrytende og ødeleggende for barnet og frambringer negative minner og oppførsel. Det er jo en eller flere vektige grunner til at foreldrene i utgangspunktet mistet omsorgen for barnet (overgrep, rus, vold, grov omsorgssvikt, manglende skikkethet som foreldre osv.).

 

Og nok en slik “boks”:

Som omtalt i artikkelen “Forsvarstale for barnevernet“:

  • I praksis er det ikke barnevernet alene som tar alvorlige og store beslutninger om omsorgsovertakelse. Både sakkyndig personell og ikke minst fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker er inne i bildet. En del av sakene blir også kjørt gjennom rettssystemet, hvor ikke nødvendigvis de biologiske foreldrene “vinner” rettssaken.

Det som ikke er helt bra er ulikhetene. Det ser ut til å eksistere til dels store ulikheter mellom kommunene når det gjelder godtgjørelser (økonomi) og hvordan ting tilrettelegges og følges opp overfor fosterforeldre. Her burde det ha vært litt mer likhet.

Noe av regelverket rundt dette temaet:

Fra loven kan spesielt § 4-12 nevnes. Her framgår det hva som er gyldige grunner til at en omsorgsovertakelse finner sted:

Alvorlige situasjoner som kan gå ut over barnets helse, fare for mishandling og/eller overgrep, barn med særlige behov som ikke får behovene dekket og store mangler med den daglige omsorgen og/eller den personlige kontakten og tryggheten som barnet trenger.

Før dramatiske tiltak igangsettes legges det opp til hvis forsvarlig å prøve med mindre hjelpetiltak. Fylkesnemnda tar endelig beslutning når en dramatisk omsorgsovertakelse skal finne sted.

Jeg er noe skeptisk til de tingene som for tiden finner sted på barnevernområdet. Norge har via Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) fått flere dommer imot seg. Det går vel ofte på for dårlig dokumentasjon på (behovet for) omsorgsovertakelsen fra barnevernets side, og ikke minst på omfanget av samvær (skal økes) med biologiske foreldre. Det skal også legges enda større grad til rettes for en tilbakeføring av barn til biologiske foreldre. Jeg tenker at slike innstramminger vil gjøre det enda vanskeligere å rekruttere gode fosterforeldre framover.

Det er også en del vilkårlighet, ulikheter og tilfeldigheter ute og går når det gjelder økonomisk kompensasjon til fosterforeldre. Enkelte fosterforeldre må kjempe for å få til frikjøp fra vanlig jobb, avlastning osv. samt å få dekket økonomiske utlegg, mens andre steder sitter pengene noe løsere. Det ser ut til å være til dels store forskjeller mellom de ulike kommunale barnevernskontorene og saksbehandlerne, selv om regelverket og lovverket er det samme for dem alle.

Med frikjøp fra ordinær jobb utfører man et oppdrag for barnevernet. En stor ulempe er at dette (ofte) innebærer tap av pensjonspoeng / pensjonsopptjening og andre rettigheter som vanlige arbeidstakere har. Her burde det ha vært bedre nasjonale ordninger. Spesielt gjelder dette for oss fosterforeldre med fosterbarn som krever frikjøp av den ene forelderen i en årrekke, i og med at vi har påtatt oss ansvaret for spesielle / krevende case som krever mer eller mindre støtte, hjelp og tilsyn 24/7/365.

Ellers er det sannelig mye byråkrati og papirarbeid forbundet med å være fosterforeldre!

I etterkant har jeg blitt litt mer skeptisk til BUF / Bufetat og Fosterhjemstjenesten. Reklamen og rekrutteringsmateriellet for å bli fosterforeldre er til tider noe misvisende, da jeg synes det tegnes et altfor rosenrødt bilde av dette å være fosterforeldre. Villedende reklame for fosterhjem og fosterbarn er ikke bra! I praksis er det en del mer komplisert, omfattende og ikke så enkelt som reklamen gir inntrykk av.

Bufetat, Bufdir og Fosterhjemstjenesten representerer et bakenforliggende kjempe-byråkrati, men med til tider liten vilje til å ta noe særskilt ansvar. Beleilig for dem å kunne skyve kommunene og barnevernet foran seg. Kommunene og barnevernene har ansvaret og skylda ifølge statsbyråkratiet.

Etter at fosterhjemsplassering er fullført “stikker” Fosterhjemstjenesten fra alt videre ansvar. Senere rådgivning, veiledning og kursing er tydeligvis ikke deres “business”. Barnevernet gis ansvaret for den videre oppfølgingen, men ikke i alle tilfeller fungerer barnevernet optimalt. Fosterhjemstjenesten skulle ha hatt mer ansvar for å følge opp i de saker hvor barnevernet svikter. Videre har det blitt skåret ned på kurstilbud og andre tjenester fra dem også i den senere tid. Å få til den riktige matchingen mellom fosterbarn og fosterforeldre kunne det også blitt gjort noe mer med.

 

En annen ting er litt usikkerhet og uklarhet rundt rettigheter og plikter, spesielt overfor det ordinære arbeidslivet. Det er ikke lett å kunne innfri alle forventninger fra de ulike instansene og få dette til å fungere sammen med ordinært familieliv og arbeidsliv.

Det forventes at fosterforeldre – fortrinnsvis begge foreldrene når det er snakk om par – skal delta på en rekke møter og kursopplegg. Noen av oppleggene finner sted i beste arbeidstid, mens andre samlinger er lagt til helger med overnatting. Det er ikke bare-bare å få dette til å gå i hop med arbeid og barn.

Det begynner allerede å bli en stund siden vi tok kurset (flere år), og jeg HÅPER virkelig at kurset har blitt enda bedre tilpasset virkelighetens verden enn det som var tilfellet da vi tok det. Det ble en del avvik mellom teori og praksis, mellom opplæring og levd liv. Fosterbarn gir ofte relativt store utfordringer som man bør være klar over farene for før man velger å si ja til et oppdrag som fosterforeldre. Dette at man også er trege med å ta ut barna fra sine opprinnelige hjem medfører også potensielt økende problemstillinger med barna når de først kommer i fosterhjem.

PRIDE-kurset har ikke gitt svar på alle spørsmål og usikkerheten, og likeså gir heller ikke Fosterhjemshåndboka fasit på alt.

PRIDE videreopplæringskurs: Traumeforståelse og traumebevisst omsorg

Bursdagen min lørdag 16. november 2019 + søndag 17. november 2019 ble tilbrakt i Førde på kurs i “Traumeforståelse og traumebevisst omsorg”. Dette var et PRIDE videreopplæringskurs for oss fosterforeldre. Et ganske så interessant kurs, selv om det kan være litt utfordrende å omsette teori til fungerende praksis. At mange fosterbarn har traumer og forsinket utvikling pga. omsorgssvikt, overgrep og traumatiske opplevelser tviler jeg ikke på!

Kurset tok utgangspunkt i nyere hjerneforskning, og da inkludert kunnskaper om hvordan hjernen fungerer med sin tredeling: Sansehjernen, følelseshjernen og tenkehjernen. Det kan oppstå forstyrrelser i denne balansen / kommunikasjonen mellom hjernedelene. Det ble også snakket om toleransevinduet, triggere, traumereaksjoner hos fosterbarn (uforståelig adferd), kronisk stress, vedvarende utrygghet og komplekse traumer. Litt tips og råd hvordan man skal klare å “nå inn” til traumatiserte barn ble også presentert.

Det ble også touchet innom omsorgstrøtthet (omsorgstretthet). Poenget var vel å bevisstgjøre oss på at dette kan inntreffe, og for å få oss til å tenke og helst ta noen forholdsregler før vi går på en smell. Å ha et fosterbarn boende hos seg kan være ganske krevende og energitappende.

Noen stikkord, ord og begreper knyttet opp mot traumer og traumebevisst omsorg:

  • Traumatiske erfaringer og opplevelser kan medføre (mye) smerteuttrykk / stressrespons.
  • Opplevde traumer (over tid) styrker (over-styrker) alarmsystemet, noe som gir mange både falske og ekte alarm- og stressreaksjoner.
  • Traumebarn kan oppleve masse frykt, redsel og stress.
  • Alle krefter settes inn mot å overleve og å takle alle alarmene.
  • Man klarer kun å “nå inn” til barna når de befinner seg innenfor toleransevinduet.
  • Barn utsatt for traumer har stort behov for reguleringsstøtte, for å kunne takle triggere osv.
  • Dissosiasjon kan oppstå.
  • Hjernens inndeling i overlevelseshjernen, emosjonshjernen og logikkhjernen ble nevnt. Utvikling skjer i en bestemt “sekvensiell” rekkefølge, hvor traumer kan stoppe opp den naturlige utviklingen.
  • For å nå inn hos et barn og få til vellykket kommunikasjon må man snakke til “riktig etasje” / del av hjernen (hvor traumer kan medføre at deler av hjernen er kraftig forsinket i sin utvikling og ikke moden for input/kommunikasjon).

I etterkant av traumekurs-helgen har det blitt avholdt en oppfølgingsdag. Også denne fikk vi med oss. Diplom for deltakelsen ble også utdelt.

Et lite ankepunkt mot fokuset på traumer er at det lett kan oppfattes som et motefenomen. Mange ulike teorier, tilnærminger og modeller har kommet og gått innenfor opplæring og oppvekst, og da ikke minst innenfor pedagogikkens verden. Pr. dags dato er det også mange faglige miljøer (spesielt her i Sogn og Fjordane?) som tar lite hensyn til eller tror på traumer.

Mer informasjon: TraumeBevisst / RVTS: Traumeforståelse og CACTUSNETTVERK (Child and Adolescent Complex TraUma Society): Nasjonalt kompetansenettverk om utviklingstraumer.

Video: “Traumefeltets mest hendige modell: Dyktig psykolog i Bergen, Dag Nordanger, forklarer hvordan hjernen rustes til å regulere de vanskelige følelsene/reaksjonene.“, delt via via Facebook-siden til “Fosterhjem vest” (@fosterhjemsrekruttering).

 

Noe det er for lite fokus eller søkelys på er farene for omsorgstrøtthet for fosterforeldrene, med medfølgende behov for en del egenomsorg i en kortere eller lengre periode. Det er krevende med fosterbarn i huset, og dette kan gå ut over hele familien inkludert andre barn, fosterbarnet / barna og de voksne. En stor og viktig jobb må gjøres som fosterforeldre, og oppgaven er som sagt til tider svært krevende.

Fosterbarn trenger gjerne f. eks. masse kjærlighet, empati, oppfølging, bekreftelser, trygging, mye avsatt tid til fosterbarna, opplæring osv. for å fungere tilfredsstillende, og dette kan være slitsomt i lengden å gi dem i tilstrekkelige doser. Få fosterforeldre er “evighetsmaskiner” som har ubegrensede mengder å gi fra seg av det nødvendige. Fosterbarn sliter også ofte med ting slik som tilknytningsvansker, traumer, forsinket utvikling pga. omsorgssvikt, treg språkutvikling, uro, usikkerhet, utagerende atferd, søvnproblemer, utfordringer med det sosiale samspillet, angstliknende reaksjoner, redsel, panikkreaksjoner, eventuelt psykiske og/eller fysiske utviklingshemninger osv.

Å ha et fosterbarn er noe helt annet enn å ha et eget barn. Andre utfordringer dukker opp (tilknytningsvansker, traumer osv.), og uansett hvordan man snur og vender på saken er det et barn bare på “lån”. Det er alltid knyttet usikkerhet rundt hvor lenge barnet blir boende, da det nesten alltid er en fare for at barnet blir tilbakeført til sine biologiske foreldre. Dessuten er det mange instanser som skal ha et ord med i laget når det gjelder barnets liv og oppvekst.

Edderkoppnettet rundt et fosterbarn

Et lite utvalg av aktuelle instanser og personer (aktører) i forbindelse med et fosterbarn / fosterhjem:

  • Ett eller flere barnevernskontor(er) / barnevernsansatte
  • Fosterhjemstjenesten (Bufetat)
  • Biologiske foreldre med krav på samvær
  • Eventuelle biologiske søsken
  • Tilsynsfører
  • Barnehage og/eller skole
  • Helse (fastlege, spesialhelsetjenesten, sykehus osv.)
  • Pasientreiser
  • Helsestasjon
  • NAV
  • Ordinær arbeidsgiver blir en part i forbindelse med eventuelt frikjøp fra jobb
  • Egen familie, inkludert egne barn

I tillegg aktuelt i enkelte tilfeller (hvis barnet har en funksjonsnedsettelse / psykisk- og/eller fysisk utviklingshemming):

  • PPT
  • Ansvarsgruppe (barnehage / skole)
  • Andre enheter / avdelinger innenfor kommunal tjenesteyting
  • Statped
  • Psykolog
  • BUP og/eller psykisk helsevern og/eller habilitering for barn og unge i en eller annen form
  • Leverandører av hjelpemidler
  • Ergoterapi og/eller fysioterapi
  • Avlastningshjem / besøkshjem
  • Eventuelt rettssystemet og/eller fylkesnemnd.

Reneste edderkoppnettet. Masse samarbeid finner sted på kryss og tvers, og mye møtevirksomhet kan det bli.

 

En trist utvikling slik jeg ser det er at barn hentes ut (alt) for seint og kun i de aller verste tilfellene, hvor alle slags andre mildere tiltak enn omsorgsovertakelse prøves først. Traumer, adferdsproblemer, forsinket utvikling og psykiske problemer påføres barna før omsorgsovertakelse endelig finner sted. For fosterforeldrene medfører ofte dette at en av dem må bli frikjøpt fra jobb (med tap av pensjonspoeng og gjerne med brutte bånd til fagforening) i lang tid (1-2 år) for å følge opp fosterbarnet. Oppfølgingen av fosterbarnet blir også svært krevende pga. alle de tingene fosterbarnet sliter med etter langvarig omsorgssvikt.

Statlige organer som er inne i fosterbarnsaker har etter mitt syn en noe for teoretisert tilnærming. I kurssammenheng er det lite utveksling av praktisk (levd) erfaring og realisme.

Innenfor helse og psykiatri kan det virke som om profesjonaliteten og kunnskapen til tider er lav. Det er lite kunnskap om eller tro på at alvorlig omsorgssvikt kan medføre store traumer (traumatiserte barn), forsinket utvikling osv. Enkelte “eksperter” utviser alt for stor tro på diverse “vidundermodeller“, noe som kan være ganske så hemmende for helheten. Enkelte klarer bare å ha en tanke, en modell eller ett fokusområde i hodet om gangen, noe som medfører at andre viktige ting utelates og/eller glemmes. Kompleksiteten tas ikke på fullt alvor. Videre kan dette å få nok forståelse, kompetanse, ressurser og nødvendig oppfølging av traumatiserte fosterbarn i skoler og barnehager være utfordrende.

En betenkelighet og fordom som jeg har fått bekreftet er hvor prisgitt man er det ansvarlige barnevernet, hvor det eksisterer store forskjeller mellom ulike kommuner om hvor godt ting fungerer og betingelser. (Men vi har vært heldige her!) Det er også svært variabel kvalitet på annet offentlig hjelpeapparat, og deres kompetanse med fosterbarn som har opplevd omsorgssvikt.

Hvis noe relatert til fosterbarn og fosterhjem ikke fungerer “etter boka” og barnevernet ikke griper tak i det er det lite hjelp å få, uten å gå til det drastiske skrittet å avslutte oppdraget. Fylkesmannen fungerer som ankeinstans, men å gå til denne instansen er ofte litt vel drastisk. Etter tildeling av et fosterbarn er Fosterhjemstjenestens ansvar mer eller mindre ferdig og avsluttet.

Barnevernsreformen: Kommunene får økt ansvar for fosterhjem

Omtale om endringene:

Omleggingene betyr blant annet følgende fra 2022 når endringene trer i kraft:

  • Kommunene får et økt økonomisk ansvar / finansieringsansvar for barnevernstiltak.
  • Kommunene får økt ansvar for fosterhjem, inkludert for oppfølging og veiledning av fosterhjemmene.

Tja. Hva skal man si? Det er litt både og dette å legge mer ansvar over på kommunene og deres barnevern. Det kan fort bli en kamp om penger (penger er alltid en mangelvare!) og variabel kvalitet på oppfølgingen (avhengig av situasjonen i den enkelte kommune).

 

Fosterhjemsavtalen

Som fosterforelder er jeg / vi freelancer som gjør et oppdrag for barnevernet. Vi behandles ikke som vanlige arbeidstakere med alle de rettigheter vanlige arbeidere har. Blant annet er det som fosterforeldre dårlig med pensjonsopptjening og ingen rettigheter ved alvorlig sykdom.

Først nå har det gått opp for oss at vi har skrevet under på en hjemmesnekret og dårlig (lite detaljert) oppdragsavtale, i stedet for å bruke den skikkelige og mer omfattende fosterhjemsavtalen (fra 2011). Blant annet er det i den skikkelige avtalen bedre ordninger for fosterhjemsgodtgjøring og dekning av andre utgifter (f. eks kjøring / reisegodtgjørelse) enn i den lokale varianten oppdragskommunen bruker overfor oss. Ved neste korsvei (fornyelse en gang i året) vil vi nok kreve (prøve å kreve) bruk av den skikkelige avtalen. Man lærer noe hele tiden, men beklageligvis den harde veien i stedet via offisielle kurs og informasjon.

Innimellom kan det i forbindelse med dette å være fosterhjem og fosterforeldre rettes en del kritikk mot barnevernet. Som fosterforeldre kan man innimellom følge på at man nesten utsettes for sosial dumping og stygg utnyttelse. Det skyldes gjerne på økonomi (dårlig kommuneøkonomi) for å komme unna dette å gi gode betingelser, og det kan dras inn at ditt og datt ikke er lovpålagt. Det er ikke alltid helt rett fram å sikre seg grunnleggende rettigheter og balanserte avtaler når man inngår et fosterhjemsoppdrag.

Også fosterhjemsavtalen har definitivt sine svakheter og hull, som blant annet framgår av neste punkt:

Norsk Fosterhjemsforening

Det finnes en fosterhjemsforening – Norsk Fosterhjemsforening – men denne virker til å være en forening som gjør lite som er synlig, er mer eller mindre sovende og i hvert fall viser lite igjen i samfunnsdebatten (offentlighetens lys). Selv påstår de at de er “en aktiv pådriver for å heve kvaliteten på alle plan innen fosterhjemsomsorgen”. De utgir et medlemsblad, selger diverse kursmateriell / litteratur, driver litt lobbyvirksomhet mot myndighetene, tilbyr noe rådgivning og avholder noen kurs. Pris medlemskap pr. 2023: Kr 540,- pr. kalenderår.

Kona har visstnok blitt medlem av foreningen, noe som sannsynligvis innebærer at jeg også har blitt ufrivillig medlem (indirekte). Hun skrev vel bare opp sitt navn i innmeldingen, men jeg ser ut fra deres nettsider at de i prinsippet kun tilbyr medlemskap av typen støttemedlem eller vanlig medlem. Sistnevnte – som hun nok valgte – er ifølge nettsiden for innmelding et medlemskap per husholdning / per fosterhjem. Så langt har jeg ikke latt meg imponere av deres arbeid sett utenfra, og jeg kan ikke love dem min 100 % lojalitet.

Skjermdump av Norsk Fosterhjemsforening sin nettside pr. november 2023.

Selv kan ikke ble aktivt medlem hos dem da jeg ikke støtter deres etiske retningslinjer, i form av punktet: “Lojalitet => Norsk Fosterhjemsforening skal snakke godt om foreningen”. Norsk Fosterhjemsforening = “Med Norsk Fosterhjemsforening menes her medlemmer, tillitsvalgte og ansatte”. En slik knebling av muligheter for å framsette berettiget offentlig kritikk når dette er påkrevd kan jeg ikke akseptere, og jeg kan ikke på egne vegne garantere for en så blind og ensidig lojalitet som det ser ut for at de forventer fra sine medlemmer. (Klart det finnes masse sensitive personopplysninger som ikke fritt kan deles pga. regler om taushetsplikt m. m. for å verne fosterbarna når man holder på med fosterhjemsarbeid. Imidlertid må offentlig systemkritikk mot en forening og deres innsats og prioriteringer være fullt lovlig!) Noe av det samme – pålegg om å snakke godt om foreningen – står også å lese i deres vedtekter.

Spørs om jeg står i fare for å bli suspendert fra foreningen? I vedtektene står det: “Hovedstyret kan med 2/3 flertall vedta å suspendere … et medlem som ved sin opptreden bryter regler, skader omdømmet, eller hindrer organisasjonens arbeid.”

De i ledelsen av foreningen ser ut til å være mest opptatt av diverse trivielle problemstillinger og uvesentlige småsaker, i stedet for å gripe tak i de mer strukturelle, generelle og store sakene / problemstillingene. De viktige og sentrale utfordringene og problemstillingene lar de i stor grad ligge i fred. F. eks. burde det ha vært litt mer likhet i behandlingen av fosterforeldre, og ikke slik som det er nå hvor noen barnevern er “snille” og andre er “strenge”. Et tema er frikjøp av fosterforeldre og ikke minst hvordan dette frikjøpet avlønnes.

Fosterhjemsforeningen er slik jeg ser det dårlig på lobbyvirksomhet overfor politikere og myndigheter. Selv hevder de at de er på ballen gjennom på påstå via sine nettsider at de jobber med: Fag og interessepolitikk => Lobbyvirksomhet og høringer. Videre er de ganske så fraværende, eller i hvert fall usynlige i samfunnsdebatter og i mediene på saker som omhandler fosterhjemsarbeid, fosterbarn og barnevern. Enkeltsaker eller konkrete tilfeller kan de selvsagt ikke kommentere, men mer rundt de generelle linjene, fosterforeldres rettigheter og rammene kan de mene noe om.

Slik jeg vurderer det bidrar organisasjonen i liten grad med hjelp og støtte til oss som har barn boende i fosterhjem. Det virker som om de i liten grad når fram med sin lobbyvirksomhet – og andre politiske innspill – overfor myndighetene. Ofte er sakene de fronter mindre interessante fillesaker etter mitt syn. I hvert fall kunne de med fordel overfor myndighetene ha presset fram bedre økonomiske betingelser og “likhet for loven” uavhengig av hvilken kommune som er oppdragskommune for fosterhjemmet.

Foreningen utgir bladet eller tidsskriftet Fosterhjemskontakt (FK). Dette bladet kan nok innimellom ha noen interessante fagartikler, skrevet av eksterne eksperter. Bladet deres er vel nå kun tilgjengelig digitalt (ikke i trykket utgave på papir) hvis jeg ikke har misforstått noe. Foreningen avholder en del kurs, som sikkert også kan ha noen interessante temaer og vinklinger innimellom.

Muligens er foreningen i “lomma” på BUF og andre myndigheter, så tannløs og lite kampvillig som foreningen virker til å være? Slik foreningen framstår her og nå ser jeg ikke helt hensikten med eller misjonen til organisasjonen. Føler vel ikke at vi har noen glede av eller hjelp fra foreningen.

Å være fosterforeldre kan medføre store ulikheter i betingelser, økonomi og frikjøp avhengig av hvor man bor (geografiske forskjeller) / hvilken kommune som gir fosterhjemsoppdraget. Det viser seg å være høyst variable økonomiske vilkår og betingelser fra kommune til kommune – fra barnevern til barnevern. Å være fosterforeldre er ikke akkurat noen lukrative affære. Å sørge for mer like, rettferdige og gode betingelser hadde vært en naturlig sak som fosterhjemsforeningen kunne ha kjempet mer aktivt for, hvis de hadde fungert.

Og med å skrive alt dette her har jeg virkelig brutt skikkelig så det synger med deres etiske retningslinjer, i og med at jeg som (ufrivillig) medlem faktisk kritiserer deres arbeid og ikke “snakker” positivt om dem.

Normalt sett er jeg (meget) skeptisk til Norsk Fosterhjemsforening, men i denne avisartikkelen / innlegget fra Vårt Land tar de opp mange berettiget problemer med dagens fosterhjemsordning:

Noen sitater:

  • “Men virkeligheten består av mye mer enn å servere frokost og si god natt.”
  • “Dårlig rettssikkerhet: I dag er kommunale fosterhjemsoppdrag regulert gjennom en privatrettslig Fosterhjemsavtale mellom fosterforeldre og kommunen – en avtale helt uten klageadgang!”
  • “Fosterforeldre er ikke arbeidstakere, de er freelancere og faller utenfor arbeidsmiljølovens verneregler.”
  • “Fosterforeldre er ikke velferdsprofitører som skal tjene på omsorgsoppdraget, men de må heller ikke tape penger og havne i et økonomisk uføre, slik flere dessverre gjør med dagens ordninger. Fosterforeldre trenger rettigheter og vern som arbeidstakere har.”
  • “Hva ville Norge gjort uten fosterhjemmene?”

Det henvises til “Fosterhjemsundersøkelsen 2022”, som viser at mange fosterforeldre er bekymret for sin økonomiske trygghet og at mange av dem ikke vil inngå nye fosterhjemsoppdrag eller å anbefale andre om å bli fosterforeldre. Interessant innlegg, og i samsvar med egne erfaringer.

Jeg ser hun også er innom statens / Fosterhjemstjenestens reklamekampanjer: “Har du en ledig plass rundt frokostbordet eller plass til en ekstra seng?“. Denne “reklamen” er i høyeste grad villedende og direkte løgn. Barn som ender opp i fosterhjem har stort sett traumer og annen tung “håndbagasje” som de bærer med seg, så det blir ikke så enkelt at en bordplass og ekstraseng er alt som skal til for å ta seg av et slikt barn. Det er ofte mye mer oppfølging og adferdsvansker med slike barn enn med andre “normale” barn. De kunne ha spart seg denne falske markedsføringen!

Ifølge deres nettsider vedtok Norsk Fosterhjemsforening en politisk resolusjon på Landsmøtet 2023:

Resolusjonen har utgangspunkt i funnene fra Fosterhjemsundersøkelsen 2023, og meldingen fungerer som et innspill (høringssvar) i forbindelse med varslet ny Fosterhjemsmelding våren 2024 fra regjeringen.

Min ærlige og oppriktige mening rundt den vedtatte politiske resolusjonen: Det er et lite stykke på (rett) vei, men likevel alt for lite konkret og alt for forsiktige krav. Ganske så ullent og diffust, og definitivt ikke tilpasset slike som oss som har spesielt krevende fosterbarn. Videre spørs det jo om de får gjennomslag for sine krav overfor myndighetene.

Avsluttende kommentarer

Vil jeg anbefale andre å bli fosterforeldre? Tja. Fosterbarna har ofte ekstrautfordringer i forhold til “vanlige” barn. Det kan fort bli en del tøffe tak og masse jobb. Mye avhenger av hvor støttende barnevernet som gir oppdragsansvaret er, og hvor levelige betingelser man klarer å oppnå. Det er forbausende store forskjeller ute og går.

Ellers er begrepene fosterbarn, fosterforeldre og fosterhjem noe litt rare begreper. Det har jo ingenting med foster (små, ufødte barn) å gjøre. Foster i denne forbindelse er nok en omskriving av å fostre opp, noe som gir litt mer mening.

Jeg synes alt i alt PRIDE-kurset fungerer bra som opplegg for å finne ut av om man vil bli fosterforeldre eller ei. Mange interessante temaer blir gjennomgått, det gjennomføres gruppearbeider og man må tenke og analysere en hel masse selv, og alt i alt gir opplegget en grei forberedelse på rollen som fosterforeldre. Jeg har ingen problemer med å anbefale PRIDE til personer som vurderer om dette å bli fosterforeldre er noe for dem.

Etter å ha prøvd ut livet som fosterforelder en stund ser jeg noen svakheter og mangler med kursopplegget, men likevel er det absolutt bedre med nevnte kurs enn å ikke ha noen som helst skolering av kommende fosterforeldre. Man må uansett forvente å møte på noen utfordringer som fosterforeldre som ingen kurs kan forberede en helt på, da det finnes mange ulike fosterbarn og utfordringer der ute.

Innledningsvis nevnte jeg Pride-festivalene kontra PRIDE-kursene for potensielle fosterforeldre. Også homofile – takk og pris – kan bli fosterforeldre.

Lenker

Tidligere beslektede innlegg her i bloggen:



Forsvarstale for barnevernet

Familielykke

Jeg har i denne artikkelen lyst til å komme med en forsvarstale for barnevernet relatert til saker om omsorgsovertakelse. Barnevernet fortjener masse applaus og ros for at de orker å stå på for barns beste mens det “stormer” i media, aktivistmiljøer, politiske og religiøse miljøer. Barnevernet gjør i grove trekk en meget god og viktig jobb. Svært få, om noen i det hele tatt, av de tilsatte i barnevernet er sadistiske og “onde” i sin jobbutførelse.

Jeg er MØKKA LEI av blant annet TV 2 sin ensidige nyhetsdekning rundt de “stakkars” foreldreparene som “uten grunn” fratas omsorgen for sine barn. Kun deler av sakskomplekset blir belyst. Vi får bare se en side av saken, og det spilles i stor grad på følelser og et svært dårlig og lite faktagrunnlag. På sviktende grunnlag får man sympati for de gråtkvalte biologiske foreldre støttet av øvrig familie som står i fare for å bli fratatt barna. Selvsagt står ingen biologiske foreldre fram og innrømmer sannheten at de ikke duger til å gi barna en god og trygg oppvekst.

Aktivist- og konspirasjonsmiljøer mot barnevernet har jeg heller ingen sans eller sympati for.

Jeg tror at det norske barnevernet ofte har rett og at de ulike kritikerne tar feil. Jeg tror faktisk at Norge ligger langt framme med å sikre barnas rettigheter og vern, hvor omsorgsovertakelse noen ganger er til det beste for barnet det gjelder. Jeg tror at andre land kan lære av Norge, og at også en god del andre land på sikt vil få et barnevern mer likt det norske.

Det norske barnevernet fortjener å bli framsnakket!

En del av den tabloide nyhetsdekningen av kompliserte barnevernssaker rundt omsorgsovertakelse er enkelt og greit fordummende journalistikk. Allerede i grunnskolen lærte vi å skrive resonnerende/drøftende stil. Det var tilnærmet “stryk” hvis vi hadde gjort en så dårlig jobb som journalistene ofte gjør. Flere eller helst alle sider av en sak bør bli belyst, for og imot må drøftes før konklusjon trekkes. Dette er langtifra tilfellet med medias dekning av barnevernssaker. Kun en liten del av sakskomplekset kommer fram i media, men likevel gjøres det kjappe konklusjoner rundt at barnevernet ikke gjør en god nok jobb.

Først som sist: Barnevernet stjeler ikke unger fra gode foreldre, og omsorgsovertakelse i regi av barnevernet finner kun sted i ytterst alvorlige tilfeller av omsorgssvikt og/eller mishandling av barna. Barnevernet jobber for å oppnå barns beste på en god og profesjonell måte.

Selvsagt kan barnevernet innimellom feile i sin jobbutførelse. Det er da tross alt menneskelig å feile. Noen geografiske forskjeller mellom ulike kommuner og fylker kan også forekomme. Enkelte mindre barnevernskontorer kan nok slite med manglende utdannelse, erfaringer og kompetanse blant sine ansatte. Alt er ikke rosenrødt innenfor barnevernet heller. Uansett er min påstand at barnevernet i de fleste saker gjør en god og viktig jobb til barnas beste.

Landets velfungerende barnevern er slik jeg ser det noe av Norges stolthet.

 

Innenfor barnevernet jobber det i hovedsak bra utdannet og faglig kvalifisert personell. Yrkesgrupper som er representert omfatter blant annet sosionomer og barnevernspedagoger (bachelor- eller mastergrad). I tillegg finnes det en og annen pedagog og enkelte psykologer.

Det er snakk om spesialister som kan masse om barn, unge og deres familier når vanskelige livssituasjoner oppstår. Omsorg, hjelp, trygging av oppveksten, forebygging, konfliktløsing m. m. foreligger det god kompetanse på. Jeg har mye mer tro på deres vurderinger enn hylekoret med motstandere av barnevernet.

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) sin problemløsning for barnevernet har jeg liten tro på. (Partiet KrF og Ropstad er ikke på min favorittliste akkurat!) Jeg tviler på at kompetanseheving i form av flere med mastergrad innenfor barnevernet har så mye betydning fra eller til. Det er ikke “fagidioter” som løser problemene. Personlig egnethet, gode menneskelige egenskaper og empati er vel ofte vel så viktig som utdannelse i slike jobber.

Nok antall ansatte, samarbeidsmuligheter, stort nok handlingsrom og romslige økonomiske rammer har også stor betydning, og likeså ansatte med erfaringer / stort erfaringsgrunnlag. Muligens bør det heller rettes systemkritikk mot det politiske, mot fylkesnemndene (kvaliteten og kompetansen) og BUF (Bufdir og Bufetat)?

Dokumentasjonskravene øker alle steder i samfunnet, og her har nok muligens enkelte barnevernsansatte en vei å gå. De må bli flinkere til å dokumentere, observere, forhandle og argumentere, slik at det vinner fram med sine tiltak i barnevernsnemndene / fylkesnemndene og i eventuelle rettssaker. Imidlertid tror jeg ikke hvilken grad man har – bachelor eller mastergrad – nødvendigvis har så stor betydning for kvaliteten.

Jeg er også redd for politikere som vil blande seg inn med lovnader rundt modernisering, opprydding eller “revolusjoner” innenfor barnevernet. Politikere bør være forsiktige med å blande seg for mye inn. Barnevernet bør i størst mulig grad være fristilte fra politisk styring. Barnevernet bør ha sin uavhengighet og ikke være et middel for å tilfredsstille vekslende politiske mål og visjoner. Man bør i større grad stole på faglig kompetanse og ekspertise innenfor barnevernet enn på svingende politikere og politiske vinder.

La de ansatte innenfor barnevern få gjøre jobben sin. Hetsing, mobbing, trusler, svertekampanjer og uthengning av barnevernansatte er helt uakseptabelt. En viss diskusjon rundt hvordan barnevernet skal være organisert må tåles, men ikke når det går så langt at det rett og slett blir ulevelig og ubehagelig for dem som har viet sitt arbeidsliv til barns beste i form av barnevernsarbeid. Facebook-grupper slik som “Vi som hater barnevernet” hvor det oppfordres til å henge ut saksbehandlere med navn og nummer er langt over streken og har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Hatgrupper mot barnevernet kan ikke tas på alvor når hets og trakassering mot ansatte i barnevernet legitimeres. Videre er de resistente mot fakta og driver med sine konspirasjonsteorier.

Det er ganske så skremmende å se alt hatet, hetsen og mistilliten som rettes mot barnevernet via sosiale medier (Facebook m. m.). At barnevernet utsettes for slik uthenging bare for å gjøre jobben sin på en profesjonell måte er egentlig ganske så uhørt og ufortjent.

Ytringsfriheten i Norge skal ikke misbrukes til å framsette ovenfor barnevernsansatte skremmende trusler (om f. eks. vold og/eller drap), stygge uthenginger, personangrep og/eller mobbing. Alskens konspirasjonsteorier kan man også godt si nei takk til.

 

Det hevdes fra konspirasjonsmiljøer på nettet (hatgrupper mot barnevernet osv.) at barnevernet og staten i Norge driver med grove menneskerettighetsbrudd. Vi lever i et rettsløst samfunn sies det. Noen klarer til å med å påstå at barnevernet stjele barn fra sine foreldre. Slike anklager kommer også fra støttespillere i andre land og stater, slik som Tyrkia, Russland, Slovakia, Tsjekkia, Romania, Emiratene, Polen og diverse andre land fra den tidligere østblokken osv. Dvs. fra land som slettes ikke har noen god “statistikk” å vise til når det gjelder etterlevelse av menneskerettigheter. En del av disse landene har en del å ordne opp i rundt verdig behandling av mennesker i sitt eget land før de begynner å kritisere og belære Norge.

Aktivistgruppene presenterer sine selektive skremselshistorier om barnevernet revet ut av sin sammenheng. Gruppene kan som nevnt vise til tvilsomme internasjonal støtte som også er enige i at Norge driver med menneskerettighetsbrudd. Et svært forvrengt virkelighetsbilde preget av konspirasjonsteorier presenteres. Lite tyder på at det slike grupper står for er til barns beste.

Fakta er at Norge har en høy rettssikkerhet for barn, og vi ligger bra an på rankinger over menneskerettigheter. Tilliten overfor barnevernet er heller ikke så verst i den norske befolkningen, selv om aktivistgruppene og TV 2 prøver å bryte ned denne så godt de kan med sine ensidige angrep mot barnevernet. Jeg håper ærlig og oppriktig at aktivismen ikke må få lov til å svekke tilliten til staten og det offentlige av alt dette konspirasjonsvåset.

Også i form av TV-“dokumentar” blir barnevernet kraftig kritisert. BBC-“dokumentaren” til Tim Whewell med tittelen “Norway’s Silent Scandal” er neppe verdt å se ut fra hvor ubalansert den virker til å være ifølge omtaler.

Det ligger vel i den norske kulturen og verdisettet at vi ønsker å beskytte og bry oss om barna og de unge. Vi vil gi dem best mulig oppvekstsvilkår. For å sikre dette må barnevernet noen ganger gå drastisk til verks. Det er barna som skal beskyttes og vernes, og ikke de voksnes ønsker, behov og status.

Når det gjelder en del av sensasjonssakene innenfor barnevern som TV 2 med flere har dekket kan mye sies om dekningen. Det er og blir en ensidig dekning sett fra de biologiske foreldrenes perspektiv, der TV / medier prøver å skape sympati med foreldrenes situasjon. Barnas beste er ikke nevneverdig i fokus.

Etter mitt syn skal man ikke se mange minutter på de intervjuede (eks-) foreldrene for å forstå at det var helt riktig at de mistet omsorgen for sine barn. Det skinner ofte igjennom – for menneskekjennere – at det er foreldre som ikke er egnet til å gi barna det de trenger av omsorg, oppfølging, kjærlighet etc. i deres oppvekst.

Europarådet sin kritikk mot norsk barnevern og praksisen

Jeg er kjent med at Europarådet sommeren 2018 har vedtatt en resolusjon om barns og familiers rettigheter, som også inneholder en god del kritikk mot norsk barnevern. Det hevdes at for mange tvangsovertakelser (omsorgsovertakelser, les fosterforeldre/fosterhjem etc.) finner sted i Norge. Barn skal skilles fra foreldrene som helt siste utvei etter at andre tiltak har blitt utprøvd, og barna skal gjenforenes med sine biologiske foreldre så snart råd er. Barns nære familie skal konsulteres og benyttes i barnevernssaker og som f. eks. fosterhjem, så sant det er mulig.

Det som nok kan være en utfordring er den forskjellige praksisen fra kommune til kommune. Å få til en mer lik og enhetlig behandling av like saker på tvers av kommunene bør være mulig. Ja takk til likhet for loven. Akkurat dette støtter jeg også opp om.

Jeg synes nok kritikken i sin helhet fra Europarådet IKKE er helt berettiget. Det virker som om rådet setter familien og de biologiske foreldrenes beste foran barnas beste. Strengt tatt er alt dette som Europarådet uttaler allerede på plass i norsk lovverk og praksis. Hovedregelen er at barn vokser opp i sin familie, og det skal svært mye til for at en omsorgsovertakelse igangsettes. Dette er siste utvei etter at alt annet har blitt forsøkt. Det er også praksis for å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan fungere som fosterforeldre når dette er påkrevd.

I praksis er det ikke barnevernet alene som tar alvorlige og store beslutninger om omsorgsovertakelse. Både sakkyndig personell og ikke minst fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker er inne i bildet. En del av sakene blir også kjørt gjennom rettssystemet, hvor ikke nødvendigvis de biologiske foreldrene «vinner» rettssaken.

Mer om saken: TV 2: – Resultatet av møtet med barnevernet avhenger av hvilket kontor du møter

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD)

En del barnevernssaker har i de senere år blitt innklaget til menneskerettighetssdomstolen (European Court of Human Rights). Kun noen få av sakene er avgjort foreløpig, men det har vært noen tilfeller hvor Norge har fått kraftig kritikk fra nevnte domstol. I denne instansen og i Europa forøvrig kan det virke som om det biologiske prinsippet går langt foran barnas beste / barnas egne rettigheter.

Norge må nok rette seg etter dommene fra domstolen, og jeg er redd at dette ikke vil være til barnas beste. Negative dommer fra nevnte instans kan godt medføre at norsk barnevern blir satt tilbake i tid. Jeg er sterkt skeptisk til domstolens partiskhet med biologiske foreldre.

I kommentarene i slutten av denne artikkelen ligger det en kommentar fra Jasper. Han henviser til en konkret sak behandlet av EMD i september 2019, som Norge tapte. Det ble i dommen påpekt saksbehandlingsfeil eller i hvert fall feil / svakheter (alvorlige mangler) i den norske beslutnings- og rettsprosessen. Barnets rettssikkerhet og en rettferdig beslutningsprosess var ikke godt nok ivaretatt, og da muligens heller ikke barnets beste.

Tja, fortsatt er jeg usikker på om jeg helt “stoler” på EMD. Det er og blir subjektive vurderinger og avveininger uten fasit, og de i EMD er som tar beslutningene er preget av kulturen i sitt hjemland. Disse kulturene har helt sikkert har et ganske annet syn på barnevern og barns beste enn det vi nordmenn har. Svært skeptisk til hva som vektlegges, bevisene og hvor objektivt det virkelig blir. Er det virkelig barnet først som vektlegges høyest?

Kan ikke den Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) holde fred? Desember 2019 meldes det:

Det “går” på mangel på eller for lite samvær med biologiske foreldre, og det hevdes at menneskerettighetene og retten til familieliv har blitt krenket.

Beklageligvis skjer det for tiden en uheldig utvikling, hvor norske myndigheter velger å gjøre totalt knefall for EMD. Regjeringen ved barneminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) har visstnok sendt ut beskjed til landets kommuner om å ta hensyn til dommene fra EMD og fra høyesterett. Dette innvirker også på avsigelsen av dommer i de lavere rettsinstansene (tingrettene og lagmannsrettene + fylkesnemndene).

Litt om hva regjeringen tenker rundt saken:

Selv håper jeg snart på at vi får en ny regjering – eller i hvert fall en regjering uten KrF – slik at vi kan få en god og fornuftig politikk på området, og hvor vi ikke framstår som dumme nikkedukker for EMD.

En siste bekymring er at økte kvoter med samvær med biologiske foreldrene samt større rettigheter til dem vil medføre problemer med å rekruttere fosterforeldre. Det vil uansett i en god del barnevernssaker være behov for en ny familie til barna (pga. alvorlig omsorgssvikt), og hvis alt strammes inn og det blir masse nye ulemper med å være fosterforeldre blir det neppe mange som melder seg til tjeneste for å gjøre en slik jobb.

Og nok en gang: Kan ikke snart Europarådet, Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) og Strasbourg holde fred? August 2020 meldes det:

Samt en “ekspert” som mener:

Endelig et bra innlegg som går “den andre veien”:

Litt både og juli 2021:

Ny runde september 2023:

Jeg skulle ønske meg at norske myndigheter oftere tenkte slik: Fuck EMD! Ignorer de villedende dommene som kommer derifra!

 

Via media og “barnevernhatere” høres det av og til ut for at en “crazy” saksbehandler sitter alene på sitt mørke og lukkede kontor og tar en masse dårlig begrunnede beslutninger. Det høres nesten ut for at barnevernsarbeiderne kun er ute etter pur faenskap og å utøve syk maktmisbruk. Hvilken makaber glede skulle en barnevernansatte saksbehandler ha av å ta fra foreldre barn uten noen god grunn?

Selvsagt er alle slike konspirasjonsteorier rundt barnevernet langt fra sannheten! Ofte er det aktivt teamarbeid, observasjoner, hjemmebesøk, forsøk med mindre tiltak, sakkyndige vurderinger osv. som ligger bak beslutningene som foretas. Ved langvarige omsorgsovertakelser må Fylkesnemnda inn i bildet, og det er muligheter for å bringe saker inn for retten hvor advokatene gladelig står klare til å valse ned barnevernet. Komplekse og grundige prosesser med mange personer involvert ligger til grunn før alvorlige tiltak blir iverksatt.

Heldigvis for barnas beste kan ikke barnevernet forsvare seg ute i media. De ansatte kan ikke snakke åpent om enkeltsaker og enkeltpersoner, da deres taushetsplikt (gradert informasjon) hindrer dette. Heldigvis er det strenge regler rundt personvern og verning av privatlivets fred for det enkelte barn. Barna er en svak gruppe og må beskyttes mot grafsingen til media og andre forståsegpåere. Slik må og bør det være.

Personlig er jeg redd for at all kritikken som har blitt retter mot barnevernet i den senere tid gjør dem redde for å gripe inn ofte og tidlig nok. Barnevernet følges med argusøyne av media, kritikere, foreldre, forståsegpåere og ikke minst advokater. Dette kan bidra til en viss handlingslammelse for barnevernet som igjen går ut over barna og de unge. Det er slettes ikke rart at enkelte saksbehandlere vegrer seg for å sette i verk kraftfulle tiltak da dette kan være starten på et kjør uten like mot den stakkars ansatte barnevernsarbeideren. Imidlertid skulle jeg ønske at barnevernet i litt flere saker setter inn sterkere lut tidligere enn det som er normalen pr. nå.

Nei, det er nok heller et problem at barnevernet ikke griper kraftig nok og tidlig nok inn. Barnevernet er ikke noe man skal frykte for dem som tar seg normalt bra av barna sine. Påstander om at enkelte må leve med konstant frykt for at barnevernet ved hjelp av politiet skal komme å “kidnappe” barna uten grunn blir bare useriøst tullball.

Jeg ser ikke noe behov for en stor endring eller revolusjon innenfor barnevernområdet, og jeg kan ikke i det hele tatt forstå at noen i fullt alvor vil ha barnevernet nedlagt. Barnevernet er neppe så ute av kontroll som enkelte motstandere vil ha det til. Min hypotese er og blir at vi har et tålig bra barnevern i Norge.

FNs barnekomité og barnekonvensjonen

FN mener fortsatt at Norge bryter barnekonvensjonen på enkelte områder, blant annet innenfor omsorgsovertakelser i barnevernet. Alternative hjelpetiltak benyttes for lite, etnisk forskjellsbehandling, søsken blir ikke plassert i samme fosterhjem og henting av barna etter akuttvedtak skjer noen ganger på en for brutal måte.

Likevel velger jeg å stå fast med min hovedkonklusjon om at vi har et bra fungerende barnevern og gode oppvekstsvilkår for barn flest. (Muligens er det Norge som gjør ting på rett måte, og andre sammenliknbare land som gjør feil? Muligens er det Norge som ligger lengst framme i en fornuftig barnevernspolitikk?)

Kilde: Aftenposten: Norge bryter fortsatt barnekonvensjonen. Fem områder hvor det svikter. (Geir Kjell Andersland, fylkesnemndsleder og politiker for Venstre).

 

Via media hører vi om utenlandske protester mot det norske barnevernet. Kritikken kommer etter at barnevernets omsorgsovertakelse rammer personer som opprinnelig kommer fra disse landene. Ofte bygger denne kritikken på manglende kjennskap til hvordan norsk barnevern og Norge fungerer. Videre forstår de neppe norsk kultur og norsk offentlig system. I mange land er det stor mistillit og skepsis til det offentlige, mens i Norge er det i hovedsak ikke slik. Offentlige etater gjør normalt sett en god og ryddig jobb som ikke bidrar til å skape mistillit blant folk flest.

Som tidligere nevnt tror jeg Norge ligger langt framme når det gjelder barnevernet, og ikke minst dette å sikre barna gode og trygge nok oppvekstvilkår. Barna skal beskyttes, og ikke primært de voksne! I Norge aksepteres det ikke at barn blir betraktet som de voksnes eiendeler som man kan gjøre hva man vil med. Barnas selvstendighet og deres egne personlige rettigheter vektlegges heldigvis sterkt i kongeriket Norge. Jeg er overbevist om at mange andre land har noe å lære der fra Norge.

På nettet (diskusjonsfora, nettsider og sosiale media) florerer det med tullete støtteerklæringer for biologiske foreldre og ikke minst hatgrupper mot barnevernet. Jeg har sagt det før og gjentar det så gjerne: Folk er alt for lite kritiske med sine støtte- og protesterklæringer. Det blir mye følelser og lite fakta. Nordmenn begynner snart å oppføre seg like dumt som stereotype amerikanere. Og: Fanatiske motstandsgrupper / sider mot norsk barnevern på nettet kunne med fordel ha blitt fjernet. De gir ikke et sannferdig bilde av virkeligheten.

Enkelte uttrykker med stor overbevisning på nettet (kommentarfelt, sosiale medier osv.): “Stopp barnevernet”. Jeg vil heller si det helt motsatt: “Stopp barnevernshaterne” og “Stopp hetsen mot barnevernet”. Barnevernet gjør en særdeles viktig jobb. Mye dårlig begrunnet hat, hets og tullball mot barnevernet spres via nettet, samt via konspirasjonsteorier. Norge er slettes ikke en lovløs “forbryterstat” mot barn og menneskerettigheter. Ikke-berettiget eller ufortjent uthenging, mobbing, hets og hat rettet mot barnevernet er uakseptabelt!

Barns beste med gode oppvekstvilkår bør få trumfe menneskerettighetene til de voksne i mine øyne. Barn skal få slippe omsorgssvikt og overgrep, selv om dette medfører mer eller mindre brutt kontakt mellom barn og biologiske foreldre. I en del tilfeller er det ikke til barnas beste med mye samvær / kontakt med de opprinnelige foreldrene, og barna har det rett og slett best f. eks. i et fosterhjem.

I forbindelse med at barn blir plassert i fosterhjem blir det laget avtaler – samværsavtaler – for hvor ofte og hvor lenge de biologiske foreldrene / opprinnelige foreldrene skal få ha samvær med barna. I en del alvorlige tilfeller av omsorgssvikt forstår jeg meg ikke på hvorfor de opprinnelige foreldrene skal ha krav på slikt samvær. Det virker bare traumatiserende for barnet og har liten hensikt, da barnet neppe skal tilbakeføres til de biologiske foreldrene. På den andre siden har man samværssabotasje, som heller slettes ikke er bra.

Ekstra skuffet blir jeg over at profilerte kristne og kristenledere kaster seg inn i debatten og støtter 100 % opp rundt (biologiske) foreldre som står i fare for å bli fratatt sine barn. Hvordan kan disse kristne støttespillerne vite nok om sakskomplekset til å kunne hevde at barnevernet tar feil mens de biologiske foreldrene har rett og er engler? Alle foreldre er ikke gode og snille mot sine barn, og dette gjelder også blant kristne foreldre med biologiske barn. Enkelte er uegnet til å ha omsorg for barn enkelt og greit. Barnevernet er mye bedre til å vurdere dette enn noen “gladkristne tullebukker”.

Jeg har lagt merke til engasjementet med negativt fortegn fra Kristenkoalisjonen (Kristen Koalisjon Norge, KKN) og Søkelys (og til dels MorFarBarn). Spesielt Jan-Aage Torp og Kristen Koalisjon Norge har hatt den reneste “vendettaen” (“blodhevn”) mot norsk barnevern. Det overdrives med svartmaling, og statistikk og fakta misbrukes og/eller gjengis feil for å støtte deres “verdensbilde”. Kampen til KKN slik jeg ser det er ensidig, subjektiv og dårlig begrunnet. De hevder at de tjener evangeliet og jobber for Jesus, men de vil ikke at barn som har opplevd omsorgssvikt skal få hjelp. Uforståelig todelt syn dette her!

KKN hevder: “Vi står med familiene.” Joda, de kjemper for et visst ubalansert voksenvern, men barnevernet er det verre med. Noe “sløvt” at andre kristenledere samt media bare lar alt dette passere i stillhet uten motsigelser, dvs. stilletiende er de med på å legitimere galskapen fra KKN sin side. Jeg noterer meg (og ler av det!) at Jan-Aage Torp / Kristen Koalisjon Norge (KKN) mener at barnevernet i Norge baseres på kommunistisk ideologi.

Torp allierer seg blant annet med ekstreme organisasjoner og personer i Polen m. m. Jeg tviler sterkt på at polske regler og tenkesett er noe for oss nordmenn å ta etter. Jeg anser i hvert fall ikke dette landet som noe moderne og bra ideal for oss når det gjelder barnevern og barns oppvekstvilkår, og ting tyder på at demokratiet mer eller mindre er på hell i Polen.

Lederen av KKN – Jan-Aage Torp – har ikke akkurat noen stor troverdighet eller sannhetsgestalt i barnevernssaker. To av hans barn (nå voksne) har uttalt seg om oppveksten, som mest minner om alvorlig omsorgssvikt overfor barna slik jeg ser det. Dobbeltmoral som er tingen og malen her, hvor i hvert fall ikke barns beste teller!.?

Et knakende bra innlegg MOT barnevernsvåset til KKN er dette:

Min kommentar til innlegget:

  • Muligens kanskje kan enkelte deler av barnevernet forbedres noe, men jeg tror absolutt ikke KKN-gjengen med venner er de rette personene til å bistå i dette arbeidet. Deres konspirasjonsteorier, usannheter og ensidige saksdekning gagner ikke saken.

Kristen Koalisjon Norge (KKN) og barnevernskampen

Et meget interessant og velskrevet innlegg med høy grad av objektivitet:

Nedenfor følger en “salig” blanding av sitater og fri gjengivelse (og mine fortolkninger) av innholdet fra innlegget:

  • Omhandler pastor Jan-Aage Torp og “folkebevegelse” eller mer enmannsforetaket Kristen Koalisjon Norge (KKN).
  • KKN er en plattform for nettverksbygging rundt konservative, patriarkalske «familieverdier, inkludert en intens og aggressiv kamp mot norsk barnevern.
  • Noen allierte:
    • Den ekstreme, katolske organisasjonen Ordo Iuris i Polen og de norske psykologene Einar C. Salvesen og Joar Tranøy.
    • En demonstrasjon i samarbeid med “Verdipartiet” har blitt annonsert, og dette partiet fortoner seg som teokrati light.
    • Henter også støtte fra “familielobbyen” i religiøst konservative, politisk ny-autoritære miljøer i Øst-Europa. Lobbyen er en brokete forsamling eller allianse.
    • Torp forsvarer den polske konsulen Slawomir Kowalski (norsk UD nettopp har erklært ham “persona non grata”, uønsket i tjeneste i Norge pga. sin truende oppførsel).
    • Torp skal visstnok på besøk (“studietur”) til Ungarn. Statsminister Viktor Orbán, det nasjonalkonservative Fidesz-partiet og politikken i landet som vil bygge ned demokratiet er visstnok forbilder å se opp til.
    • KKN har foretatt diverse kontroversielle prisutdelinger.
  • Pressens oppgave bør være å titte Torp og organisasjonen i kortene.
  • I det siste har Torp også angrepet avisen Norge I DAG (og indirekte Finn Jarle Sæle), så muligens har han mistet en tidligere alliansepartner?
  • Det mest bekymringsfulle er den svartmalingen av norsk politikk og samfunnsliv som deles i sosiale medier til utenlandske lesere. (KKN og Torp har MANGE følgere i sosiale medier.)
  • Han har kommet med kraftige angrep og sterkt kritiske uttalelser mot Erna Solberg og Kjell-Ingolf Ropstad.
  • Støttespiller med Inger og Jan Hanvold, TV Visjon Norge.

Forfatteren mener neppe at barnevernet er ufeilbarlige eller bør spares for all kritikk. Imidlertid blir det helt feil at KKN-lobbyen skal “styre showet” og påvirke debatten. Hvis denne gjengen blir hørt på kan dette medføre at norsk barnevern bringes tilbake til «steinalderen». Det blir vel også mer et diktatoriske voksenvern enn et reelt barnevern.

Hjelpes meg! KKN står også bak noe de kaller for “Ombudsman for familien – Ombudsman i Norge”. Tjenesten går ut på at de engasjerer seg i barnevernssaker (omsorgsovertakelse) på de biologiske foreldrenes side, med sin støtte og hjelp. (Og ja: De kaller det for Ombudsman, dvs. mann med en n, altså feilstavet.)

At de har fått med seg noen fageksperter på laget forundrer meg ikke så veldig mye. Det finnes masse “rart” og “rare eksperter” også innenfor psykiatere, psykologer, pedagoger, atferdseksperter, jurister og andre sakkyndige / faglige profesjoner.

KKN med Jan-Aage Torp i fronten hevder at det er en anti-familiebevegelse som preger samfunnet og myndighetene. Nok en gang utvises klokketro på at en biologisk dysfunksjonell kjernefamilie med alvorlig omsorgssvikt er bedre for barnet enn en omsorgsovertakelse. A4-familieliv og voksenvern er viktigere enn barns beste. Barnevernet og Fosterhjemstjenestene er nok bare “herk” i hans øyne, instanser som bryter opp familier.

At Jan-Aage Torp skal framstå som ekspert på barnevern blir helt totalt feil og lite troverdig. Den mannen er ikke den rette å snakke om barn, barns oppvekstsvilkår og barnevern. Grunnen til dette er det vi har fått høre om sønnens oppvekstsvilkår – Anders Torp – med det som vel må kunne kalles for åndelige overgrep.

Også greit å lese: Fri tanke (HEF): Norske kristne knytter bånd til barnevernsmotstandere og øst-europeiske nasjonalkonservative. Ellers har jeg skrevet mer om Kristen Koalisjon Norge (KKN) og Jan-Aage Torp i en tidligere artikkel.

Også verdt å kaste et blikk på:

Også i denne artikkelen er Kristen Koalisjon Norge (KKN) og Jan-Aage Torp nevnt. Fra oppsummeringen tar jeg med meg følgende avsnitt:

  • “Det er også spesielt å se at det hentes støtte fra talspersoner og organisasjoner i utlandet som er i sitt vesen er antidemokratiske, som er imot abort, kvinnefrigjøring, skilsmisser og religionsfrihet. Dette er mennesker som ikke har barnas beste i tankene eller av menneskerettigheter, eller de er opptatt av det i den grad det tjener deres egne interesser. Det er rimelig spesielt å være vitne til at personer og aktivistgrupper fremstår som nyttige idioter for myndigheter og organisasjoner i land som har en vesentlig dårligere track record hva gjelder å etterleve menneskerettighetene enn det vi har. “

 

Jeg tviler innimellom på om såkalte psykologer, psykologspesialister, “menneskerettsforkjempere”, “eksperter” og sakkyndige alltid vil barns beste, og at de virkelig er så eksperter og sakkyndige som de selv tror. Det finnes i hvert fall enkelte av dem som ser ut til å ha sin egen agenda rundt å knuse barnevernet eller å reformere det allerede bra fungerende norske barnevernet.

Jeg har null tillit til slike partiske “eksperter” med sine egne agenda og korstog mot barnevernet. En slik kar er f. eks. psykolog Einar Salvesen. Han står og i leddtog med og er venn med Jan-Aage Torp og KKN.

Noen hevder at barnevernet er spesielt etter å ta kristne foreldre (troende, religiøse). Dette er i hovedsak tull og vås. Barnevernet griper ikke inn før det er snakk om en større form for omsorgssvikt. Imidlertid er jeg selv skeptisk til at barn skal få lov til å vokse opp i familier som er ekstremt religiøse som bikker over mot det fundamentalistiske, f. eks. hos foreldre og familier innenfor den ekstrem-karismatiske leir.

Ekstremt religiøse – det være seg kristne eller muslimer – bør gås ekstra godt etter i sømmene. Åndelig voldtekt i form av alvorlige skremsler om helvete og “åndelige fyllefester” er ikke noe mindre barn bør oppleve eller være del av. Mentale overgrep mot barn i religionens navn eller religiøs skadelig påvirkning av barn bør absolutt ikke bli akseptert, og da heller ikke i kristendommens eller Bibelens navn. Religiøst baserte overgrep mot barn har vel ofte blitt oversett eller bagatellisert.

Mer kritikk av barnevernet fra Jan-Aage Torp og hans allierte

Jan-Aage Torp og Kristen Koalisjon Norge (KKN) gir seg ikke med kritikken av norsk barnevern. De har nemlig klart å få med seg verdens ledende kristne TV-kanal i kampen mot norsk barnevern, dvs. The Christian Broadcasting Network (CBN) og deres CBN News. Jeg “låner” følgende Facebook statusoppdatering fra Levi Fragell lagt ut 19.07.2019:

Norsk barnevern – et system av ondskap?

CBN News sin egen dekning av saken:

Psykologen Einar Salvesen er med på “showet”, og det hevdes at barnevernet har blitt et system av ondskap. Hele barnevernet bør visstnok nedlegges ifølge “ekspertene” til Jan-Aage Torp. Litt av en drittpakke mot norsk barnevern, og snakk om å bidra til å svekke Norges omdømme i utlandet basert på en fantasisak og en konspirasjonsteori. Barnevern er fortsatt svært viktig, og ikke kun foreldrevern og voksenvern som den her gjengen ønsker seg.

Jeg blir rett og slett matt av slikt vås.

 

Og det finnes også mer og annen kritikk av barnevernet ute på det store nettet:

Vektertårnet – Om barnevernet

I forbindelse med artikkelen “Guds straffedom, dommedag og endetid” har jeg nevnt bloggen Vektertårnet. Den eller de som står bak nevnte “gullkorn-blogg” har også sine konspirasjonsteorier (konspirasjonsinspirerte meninger) om det norske barnevernet. F. eks. i denne artikkelen:

=> Status pr. 07.06.2020: “Bloggen er slettet | Beklager, bloggen på gullkorn77.blogspot.com er fjernet. Denne adressen er ikke tilgjengelig for nye blogger.”

Noen momenter:

  • Det hevdes at Stortinget har låst seg inn i en boble og nekter å prate eller å diskutere om barnevernet, noe som visstnok er udemokratisk politikk og som tyder på at myndighetene skjuler noen ting her.
  • Statens barn nevnes. Barn læres opp til å være lydige mot staten, og ikke mot sine foreldre.
  • Nyutdannede barnevernspedagoger blir ferdig indoktrinert i marxistisk og sosialistisk ideologi.
  • Stasi-byråkrat nevnes, med myndighet til å ødelegge en hel familie.

Hjelpes meg. Det blir så søkt at det nesten blir morsomt.

Forfatter av innlegget utviser ikke all verdens mye kunnskap om området som vedkommende uttaler seg om. F. eks. er barnevernet kommunalt, og ikke statlig som innlegget insinuerer. Når en omsorgsovertakelse finner sted blir barna som oftest plassert i private hjem (med tilsyn og oppfølging etc. fra det kommunale barnevernet) og ikke på statlige institusjoner.

Instanser slik som fagorganet/fagdirektoratet Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet), Bufetat (Barne-, ungdoms- og familieetaten), Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker og Fosterhjemstjenester er statlige. Det er rett nok. Rammer, retning, lover og regler settes av det politiske, men i det daglige er slike instanser ikke direkte politisk styrte på detaljnivå.

 

Kampen mot det “slemme” norske barnevernet: Det påstås at barnevernskritikerne engasjere seg for dem som urettmessig har blir “forfulgt” av det norske barnevernet. Jeg vil nå heller hevde at det enkelte av de mest ekstreme aktivistene driver med er hat, hets, undergraving av autoriteten til barnevernet, latterliggjøring av kvalifisert personell og offentlige tjenestemenn i en viktig avdeling/etat. En og annen psykolog (ekspert på psykologi) er også med i “hylekoret”, noe som vitner om dårlig dømmekraft.

Det blir tull og vås når aktivistene påtar seg offerrollen og påberoper seg å ha blitt utsatt for uberettiget kritikk når noen sier imot dem. Barnevernhaternes forfølgelse og uberettigede kritikk av barnevernet ser jeg ingen grunn til å støtte opp om. Integritet meg her og der. Barnevernet på sin side driver IKKE med planlagt og ubegrunnet forfølgelse av norske foreldre.

Feilvurderinger innenfor barnevernet kan finne sted, og likeså enkelte saksbehandlingsfeil. Litt selvkritikk og kritisk blikk mot egen virksomhet kan være fornuftig innenfor barnevernet. Likevel er det liten grunn til å dømme hele barnevernet nord og ned. Vandetta mot norsk barnevern fører ikke noe bra med seg, og det hjelper ikke barna som ikke har det bra. Barna trenger beskyttelse mot skadelige omgivelser, manglende muligheter for utvikling og omsorgssvikt, uavhengig av hva aktivistene mot barnevernet måtte mene.

For balansens skyld gjengir jeg følgende sitat fra Gro Hillestad Thune sitt innlegg på DagensDebatt.no:

  • “…norske myndigheter og politikere lider av alvorlig berøringsangst i møte med alle former for kritikk av barnevernet.”

Det beste for et barn er ikke for enhver pris å bo hos sine biologiske foreldre. Blodsbånd løser ikke alle problemer. Barn fortjener en god og trygg oppvekst med masse omsorg, empati, støtte og kjærlighet. Når enkelte foreldre ikke er i stand til å innfri dette bør barnevernet gripe inn. Naivt syn på dette med biologiske barn og blodsbånd slik som stiftelsen MorFarBarn forfekter tar jeg sterk avstand fra.

Mantraet om familien først, familien er samfunnets viktigste grunnstein og at familien er det mest verdifulle vi har provoserer meg innimellom. I utgangspunktet er jeg jo selvsagt enig, men i en del tilfeller er den biologiske familien mer til skade enn til glede for et barn.

Omsorgssvikt kan påføre barn store fysiske og/eller skader, og helse samt utvikling kan settes i stor fare. Omsorgssvikt kan deles inn i fire grupper:

  • vanskjøtsel (mangel på omsorg)
  • fysiske overgrep
  • psykiske overgrep
  • seksuelle overgrep

Også for barnevernet er det siste utvei og det sitter langt inne å gripe inn med omsorgsovertakelse. Selvsagt må det foreligge alvorlig omsorgssvikt (grov vold, rus, seksuelt misbruk / seksuelle overgrep, andre alvorlige overgrep, alvorlige psykiske problemer, psykisk mishandling, grovt manglende omsorgsevne etc.) før et barn fjernes fra sin familie og sine foreldre. Barnevernet vil i mange saker hvor det ikke står om liv og død først prøve mildere tiltak, men når dette ikke fører fram kan omsorgsovertakelse i enkelte tilfeller bli den beste og eneste løsningen. Det kan da være snakk om fosterhjem/fosterforeldre og i enkelte tilfeller institusjonslignende opphold.

Omsorgsovertakelse er absolutt siste utvei, etter at alt annet har blitt vurdert og prøvd ut. Jeg har ingen tro på “røverhistorier” via medier og kommentarfelt / sosiale nettverk om at barnevernet har tatt barn ut av sine opprinnelige hjem uten noen god grunn. Barnevernet stjeler ikke barn og er ikke ute på jævelskap / faenskap, og å ta barn ut fra et hjem og skille dem fra sine biologiske foreldre er og blir siste utvei. Barnas beste og deres ve og vel er og blir det sentrale.

Omsorgsovertakelse skjer jo kun i veldig alvorlige saker. F. eks. kan det være snakk om grov omsorgssvikt, vold, misbruk eller tilsvarende (se tidligere eksempler). Foreldre som ikke er egnet til å være foreldre – ikke klarer å dekke barns basisbehov – kan også være en grunn for omsorgsovertakelse for en kortere eller lengre periode (permanent).

Det har beklageligvis vært noen tilfeller der barn og unge som har blitt flyttet fra sine opprinnelige hjem til fosterhjem / institusjon har blitt utsatt for overgrep og/eller omsorgssvikt i sitt nye hjem. Heldigvis er dette noe som bare unntaksvis inntreffer. Normalt sett får fosterbarn det mye bedre i sine nye hjem med god omsorg, selv om traumer og opplevelser kan skape problemer for barna i mange år. Alt i alt er det mange barn og unge som har fått god hjelp i sitt liv av barnevernet, og det foreligger mange suksesshistorier etter omplassering. Det passer bra å kalle en del av barna som har vært innom barnevernets systemer for løvetannbarn.

Jeg ser for meg at det framover kan bli vanskeligere å rekruttere fosterforeldre. Alle innstramminger som kommer som følge av dommene mot norsk barnevern i Menneskerettighetsdomstolen (se egen omtale) kan bidra til dette, og en annen ting som opptar meg er det økonomiske rundt å være fosterforeldre. Man skal ikke gjøre god butikk på å være fosterforeldre, men det bør likevel være slik at man får dekket kostnadene samt får en viss økonomisk kompensasjon for jobben. Å ha fosterbarn boende hos seg er ofte en ganske så omfattende og arbeidskrevende situasjon, med mye mer oppfølging og tidkrevende prosesser enn det som er normalt i forbindelse med sine egne barn.

Når det gjelder økonomi og økonomisk kompensasjon virker det som om det er litt ulik praksis ute og går. Ut fra det ulike fosterforeldre har uttalt er det en del vilkårlighet, ulikheter og tilfeldigheter rundt økonomisk kompensasjon, og det er til dels store forskjeller mellom det enkelte kommunale barnevernet / barnevernskontoret. Skulle ikke tro de forholdt seg til samme lovverk og regelverk innimellom. Beklageligvis får innimellom kommuneøkonomien til den enkelte kommune – samt økonomene og politikerne – i for stor grad styre barnevernets tiltak og vedtak. (Det burde vært barnas behov som styrte, og ikke økonomien!)

Det hevdes at akuttvedtak og akuttplasseringer benyttes litt vel ivrig i deler av barnevernet. Slike virkemidler skal i utgangspunktet kun benyttes i svært spesielle situasjoner (nødssituasjoner) hvor det virkelig er akutt fare for liv og helse til barnet. Barna kan nok oppleve slike situasjoner som litt vel bråe, plutselige og traumatiske uten muligheter for å forberede seg på det som skjer.

Muligens kan det være noe sannhet i den kritikken at akutte virkemidler benyttes litt vel ofte, men samtidig kan det i en del tilfeller være nødvendig med kjappe inngrep for å redde barn og unge ut av uutholdelige situasjoner. Akuttplasseringene og langtidsplasseringene skal videre godkjennes i fylkesnemndene, noe som skal sikre kvalitet og en “second opinion” på det som skjer.

Det virker som om enkelte er lite opptatt av barnevern og barns beste. Det er visstnok viktigere med voksenvern og å ikke tape ansikt. Enkelte vil ikke ta innover seg de harde realitetene rundt hvor dårlig enkelte voksne kan oppføre seg overfor barn. Ikke alle barn får en trygg og god oppvekst med nødvendig oppfølging og stimulering hos sine biologiske foreldre.

Enkelte kritiserer barnevernet for å ikke yte tilstrekkelig med støtte og hjelp til biologiske foreldre som står i fare for eller har mistet omsorgen for sine barn. Slik kritikk blir bare tull og vås i mine øyne. Barnevernet skal tjene og støtte barna, og ikke de voksne. Vi har et barnevern, og ikke et voksenvern.

Det som bekymrer meg mest er alle de barna som ikke får hjelp eller som får hjelpen alt for seint. Enkelte vegrer seg for å levere inn bekymringsmeldinger når de ser at barn og unge ikke har det bra. Jeg er også noe skeptisk til hvor flinke skoler og barnehager er til å se etter tegn på omsorgssvikt. I hvert fall lærte jeg lite om slikt i min pedagogiske utdannelse. Barnevernet på sin side prøver også ofte relativt milde tiltak først før de alvorlige og noen ganger nødvendige inngripende tiltakene settes inn (omsorgsovertakelse m. m.). Nødvendig bevisbyrde for å igangsette sterke tiltak er forresten også ganske så stor.

Jeg er noe bekymret over hvor redde folk er for å levere inn bekymringsmeldinger til barnevernet. Når man se at et barn ikke har det godt i sitt hjem (dårlige oppvekstvilkår, omsorgssvikt, sterke mistanker om misbruk, rusmisbruk, kriminalitet, vold osv.) bør dette å kontakte barnevernet være den største selvfølge, både for oss privatpersoner og ikke minst for offentlige instanser (barnehager, skoler, SFO, helsesøstre / helse osv.)

Spesielt er jeg sjokkert og skuffet over hvordan dette med ikke-innrapportering kan se ut for å være et relativt stort problem i mindre bygder og bygdesamfunn. Man er så utrolig opptatt av å beskytte og forsvare de voksne “drittsekkene” som man anser som “snille” kjenninger / naboer, noe som medfører at man velger å ikke gripe inn. Man vil ikke bli involvert i eller bli beskyldt for å være “tystere” i en barnevernssak, og enkelte tror alt for godt om andre mennesker. Man vil ikke ta innover seg hvor onde enkelte mennesker kan være overfor sine egne barn.

Det kan også variere hvor “flinke” barnevernet er til å ta imot bekymringsmeldinger. Når enkelte barnevern ikke tillater anonyme bekymringsmeldinger blir det ikke så lett å levere inn en bekymringsmelding. Rutinene for innrapportering bør også være enkle å forholde seg til. Varslerne bør selvsagt beskyttes mot farene for gjenkjenning og represalier fra dem som blir innrapportert til barnevernet. Barnevernet bør undersøke alle varsler som kommer på en grundig og profesjonell måte, og heller relativt kjapt henlegge åpenbart grunnløse anklager.

Tar det aldri slutt kritikken mot barnevernet, og er det mulig å starte i mer feil ende enn det regjeringen gjør? September 2017 vil regjeringen sette barnevernsansatte på skolebenken for å “heve kvaliteten” på jobben de gjør. Målet er blant annet færre omsorgsovertakelser og dermed færre i fosterhjem. God kvalitet på beslutninger og et godt barnevern ønsker jeg meg selvsagt, men jeg er slettes ikke overbevist om at politikerne er på rett spor for å sikre dette.

Personlig mener jeg dette er helt feil vei å gå. Tvert imot er min hypotese at det er store mørketall og at enda flere barn burde ha blitt skilt fra sine biologiske foreldre. Omsorgsovertakelse kan være en bra ting for barn som slettes ikke har det bra i sine biologiske hjem. Kursing av barnevernansatte vil ikke redusere antallet barn som har det fælt i sine opprinnelige hjem.

Stolt av norsk barnevern

Jeg registrerer september 2018 at vår barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland har et fornuftig og balansert syn på norsk barnevern. I hennes innlegg blant annet gjengitt i Dagbladet med tittelen “Barnevern – Jeg er stolt av norsk barnevern” sier hun mye positivt og bra om barnevernet. To sitater fra nevnte innlegg:

  • “Barnevernet i Norge er blant de fremste i verden til å ivareta og beskytte barn. Ansatte i barnevernet fortjener honnør og ikke daglige trusler for den krevende jobben de gjør.”
  • “Jeg tåler godt å stå i kritikken fordi jeg vet at andre land vil komme etter når det gjelder å sette barns rettigheter først.”

For en gangs skyld – sett kryss i taket! – er jeg helt enig med et politisk innspill fra en Høyre-minister.

 

Det er totalt uakseptabelt at noen riser sine barn med begrunnelse i f. eks. religion. Konsekvensene i form av skadevirkninger er alt for store til å kunne godta slikt. Autoritær barneoppdragelse med fysisk avstraffelse (vold) og tukting kan vi ikke ha noe av i et sivilisert land som Norge. Foreldre med utenlandsk opprinnelse må på dette området tilpasse seg norske regler og levesett og de vil eller ei.

Av og til blir jeg fortvilet over hvor mye bedre vern det er for dyr enn for barn. Dyrevern og dyrebeskyttelse kan det virke som om det er mer forståelse for i samfunnet. Hvis et dyr blir behandlet dårlig er det ramaskrik i media. Hvis et barn blir behandlet dårlig og barnevernet griper inn dømmes barnevernet nord og ned i media og blant forståsegpåere.

Av og til lurer jeg på hvorfor enkelte velger å få seg barn? Er barna bare “arbeidsuhell”? Enkelte foreldre har ikke “tid”- tidsklemma – til å følge opp barna sine tilstrekkelig. Noen klager og syter støtt og stadig over barna sine, til tross for at de er høyst normale og oppfører seg som forventet av barn.

Enkelte mistenker jeg kun til å ville ha barna som gallionsfigurer. Barna benyttes til stolt framvisning når det passer seg, mens barna ellers nesten blir glemt og i stor grad blir overlatt til seg selv så lenge de oppfører seg noenlunde greit. Har enkelte fått barn bare for å vise fram overfor andre at man er en vellykket A4 kjernefamilie?

De som er imot ny bioteknologi (sæd- og eggdonasjon) og surrogati pleier ofte å bruke argumentet: Det er ingen menneskerett å få egne barn. Jeg synes også det bør være slik at det slettes ikke er en menneskerett å få beholde barna. Noen ganger må barnevernet helt legitimt kunne gripe inn med omsorgsovertakelse når ting går over stokk og stein i et hjem.

Enkelte er alt for godtroende og naive om andre (naboer, venner, bekjente osv.), og vil nødig bidra med bekymringsmeldinger til barnevernet eller på andre måter bry seg om barn som har det vanskelig. Det er i utgangspunktet en fin egenskap å tro det beste om andre, men enkelte foreldre evner ikke eller vil ikke barns beste.

En vanskelig del av barnevernet er alle naboer og forståsegpåere som tror at de vet best. I en del tilfeller mener enkelte slik at de biologiske foreldrene er helt fantastiske, og de ser ikke noe behov for inngrep eller tiltak, eventuelt omsorgsovertakelse, overfor barna. Selvsagt er slike støtteerklæringer ofte basert på begrenset innsikt / oversikt og følelser.

De selvoppnevnte “bygdedomsstolene” mot barnevernet: “Ingen” i lokalsamfunnet og den utvidede vennekretsen / bekjentskapskretsen forstår hvorfor barnevernet griper inn og tar fra den “kjekke” familien barna. Barnevernet er den store stygge ulven som dømmes nord og ned, selv om man vet lite om saken sett fra denne etatens side. Det er slettes ikke alltid at barnas beste står i sentrum for bygdesladderet (bygdesludderet) og bygdeforsvaret for de biologiske foreldrene.

Enkelte vil ikke ta inn over seg ondskapen og omsorgssvikten enkelte barn kan bli utsatt for fra sine egne biologiske foreldre. Dårlige foreldre kan opptre helt ok overfor andre voksne, uten at dette sier noe om hvordan barna blir behandlet. Mye ondskap kan bo i et menneske!

For å si noe negativt om barnevernet eller egentlig om “blårussen” som sitter over barnevernet og beslutter:

Noe jeg er skeptisk til innenfor barnevernets område er den sterke økningen i bruken av private velferdsprofitører for å få løst diverse oppgaver (bokollektiv osv.). Via offentlige anbudsrunder blir private aktører hyret inn for å gjøre oppdrag for sektoren, og dette har blitt lukrativ business for kommersielle barnevernstjenester/tilbydere. Det er ikke alltid at disse aktørene er tilstrekkelig opptatt med å yte de beste tjenester (kvalitet), da pengene taler og råder.

Et annet “hull i systemet” kan se ut for å være et tilstrekkelig og forsvarlig ettervern for barnevernsbarn etter fylte 18 år. De kan få noe hjelp – hvis de selv ønsker – fram til de er 23 år gamle. Likevel kan det se ut for at det er noen svakheter med dette systemet og litt tilfeldigheter som råder. Dessuten er det heller ikke alle som er klare til å stå på egne bein etter fylte 23 år.

Oppdatering om ettervern: Regjeringen med statsministeren i spissen lovet desember 2018 at retten til ettervern for barnevernsbarn skal gjelde fram til 25-års alder. Aldersgrensa blir altså foreslått hevet i et høringsnotat i forbindelse med forslaget til ny barnevernlov, hvor den nye loven ikke har trådt i kraft når dette skrives. Loven vil bli sendt ut på høring i 2019. Oppdatering 04.04.2019:

Høringsfristen rundt ny barnevernlov gikk ut august 2019. Så spørs det bare hva som blir det endelige resultatet. Fra 1. januar 2022 ble visstnok barnevernsreformen iverksatt med diverse endringer i eksisterende barnevernlov, uten at jeg helt har fått med meg at store revolusjoner har inntruffet.

Fra og med 1.1.2023 har en ny og mer tidsriktig barnevernslov visstnok trådt i kraft:

Noe det kan stilles spørsmålstegn med er psykologene og deres psykolograpporter og sakkyndige vurderinger. En del av dette arbeidet må definitivt være av tvilsom kvalitet. I samme sak kan samme barn bli analysert av to ulike eksperter med helt ulikt utfall. Enkelte psykologer ser ut til å vegre seg for å komme med en knusende dom over oppvekstvilkårene til et barn. Dette at enkelte psykologer “blunder øynene” og sier at det er lite eller ingenting kritikkverdig med oppvekstvilkårene kan medføre at tiltak kommer alt for seint i gang. Noen ganger prøves det også alt for lenge milde tiltak (med liten grad av evaluering av framdrift) som slettes ikke fører fram.

En ting som er noe bekymringsfullt er hvor mange barn og unge som får diagnosen ADHD. På en del av dem er nok diagnosen korrekt, men jeg er redd for at den ikke alltid stemmer. Dårlige eller utrygge oppvekstsvilkår med omsorgssvikt kan nok i noen sammenhenger bidra til en ikke-normal oppførsel blant barn og unge som kan minne om ADHD. Det skulle nok ha vært satt mer søkelys mot oppvekstsvilkårene og situasjonen i det enkelte hjem (omsorgssvikt m. m.) enn å bare dele ut på medisinske eller psykiske diagnoser over en lav sko.

Rammene og arbeidsforholdene til de ansatte i barnevernet er neppe alltid helt optimale eller tilstrekkelige. Januar 2019 melder NRK at ansatte i barnevernet landet over gjør opprør mot Erna på sosiale medier, med hashtag / emneknagg #heierna. Blant annet skrives det i artikkelen:

  • “Det er et opprør på gang på grasrota i barnevernet. Saksbehandlere i det kommunale barnevernet landet over krever bedre forhold på jobb for å kunne hjelpe barna på en verdig måte.”

Desember 2018 har det vært litt søkelys på svakheter med barnevernet. Det har blitt gjennomført risikovurderinger / risikoanalyser, og det har blitt funnet alvorlige og betydelige avvik i 18 % av kommunene (hver femte kommune, 75 stk. totalt). Avvikene eller det som ikke er oppfylt i kommunene er forhold slik som: Tilsynskrav fosterhjem, oppfølging og kontroll i fosterhjem og fristbrudd i undersøkelsessaker.

Slike avvik overrasker ikke meg da det har mye å gjøre med hvor mye penger som bevilges (bevilgninger) og viljen til lokalpolitikerne til å gjøre barnevernstjenestene gode i den enkelte kommune. Videre går avvikene på at barnevernstjenestene gjør for LITE og ikke for MYE som en del aktivister hevder.

Normalt sett anser jeg ikke nettsiden Søkelys (sokelys.com) som noen pålitelig nyhetskilde, men det er nok grunn til å tro at det faktisk nesten foregår en “krig” anti-barnevernmiljøene seg imellom. En del av motstanderne mot barnevernet er nok en noe brokete forsamling med kranglevorne personligheter.

I artikkelen er det også lenker til diverse grupper og sider som jobber mot barnevernet, og spesielt kan man legge merke til at Rune Fardal sin “FamilieKanalen” (@familiekanalennorge, Family Channel – Focus on Family & Human Rights in Norway) faktisk har over 6.000 medlemmer / likere og “Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet” har nesten 20.000 medlemmer pr. 9. mars 2019. Skremmende at såpass mange kaster seg inn i hylekoret mot barnevernet, en etat som gjør en fantastisk og viktig jobb. Det er altså ikke bare Kristen Koalisjon Norge (KKN) som kriger mot barnevernet og er barnevernskritikere.

Søkelys: Barnevernets suksesshistorier blir bare flere og flere -tre voksne politifolk angrep 14 åring

Nettsiden Søkelys påstår selv blant annet: “Søkelys er et fritt og uavhengig organ for bibeltro kristendom….” og at de “protesterer mot ugudelig praksis i norsk barnevern….”. Denne kontroversielle nettsiden slår til igjen! 2. april 2019 publiserte de en artikkel med tittelen nevnt ovenfor.

Noen “gullkorn” av fjasete sitater fra artikkelen:

  • “Det omstridte og fryktede norske barnevernet kan notere seg for mange suksess-historier med barn som er kommet under deres “omsorg”.”
  • “Det norske barnevernet er som kjent både fryktet, kontroversielt og beryktet.”
  • “Mange foreldre her i Norge lever i dyp frykt og engstelse fordi de frykter at barnevernet, -ved hjelp av politiet skal komme og kidnappe barna deres.”

Barn har kommet under barnevernets omsorg, og det hevdes at barnevernet kan notere seg for “suksesshistorier” slik som:

  • Enkelte barn og unge har tatt sine egne liv.
  • Noen har dødd under fosterforeldres omsorg.
  • Mareritt av rus og narkotika.
  • Kriminalitet.

Vi får bare påstander og bruddstykker av historier, og ikke den fulle og hele sannheten, dybden og saksoversikten. Falske og unøyaktige nyheter og historier så det holder fra Søkelys nok en gang.

Tragiske episoder har inntruffet mens barn har vært plassert i fosterhjem eller på institusjon i regi av barnevernet. Ofte rammer tragedien ikke på grunn av barnevernstiltakene og fosterhjemmet / fosterforeldrene, men på tross av tiltakene som har blitt igangsatt. En god del barn er sterkt traumatisert FØR de får hjelp, og hjelpen i form av fosterhjem eller tilsvarende kommer i noen tilfeller for seint til å få snudd eller stoppet den negative utviklingen.

 

Så er det klart med en ny runde fra Søkelys:

Nettsiden Søkelys og deres kamp mot norsk barnevern – del 2

Den tvilsomme nettsiden Søkelys fornekter seg ikke. Nok en artikkel MOT norsk barnevern har blitt publisert 17. april 2019:

De har klart å grave fram noen negative historier fra barnevernet inkludert bilder av angivelig selvskading blant barnevernsbarn. Det nevnes ikke med et ord alle de som har fått god og nødvendig hjelp, og hvor alt går helt greit.

Skildringen har virkelig slagside i sin framstilling som kun trekker fram den ene siden. Innenfor norsk resonnerende stil ville slikt ha vært stryk pga. Ufullstendig argumentasjon hvor dekning av alle / begge sider av saken er totalt fraværende.

Igjen trekkes internasjonalt engasjement og protester inn i saken. Helt ærlig talt bør vi nordmenn være revnende likegyldige til hva utlendingene synes om norsk barnevern. Først bør de feie for sine egne dører, og de har ingen grunn til å tro at de er eksperter på og har fasiten når det gjelder norsk barnevern.

Artikkelen inneholder det som kan kalles for et sammensurium av en blanding mellom barnevernshat og religion. En del av stoffet er hentet fra andre kilder, og ikke formulert av Søkelys selv.

Det står blant annet å lese “Gud har opprettet en spesiell plass i helvete for norske barneverns-ansatte som stjeler våre barn”.

Og:

“Gud har innsatt familien (mor, far, søsken) som den naturlige rammen for det å vokse opp og bli et helt menneske. ‘Barnevernet som er en statlig institusjon bekledd av barnevernbarnas blod hvor penger og kroner og øre er langt viktigere enn barnas ve og vel.’”

Selv “orker” jeg ikke å følge med på og å lese alt hatet mot barnevernet, staten og fosterforeldre i diverse konspirasjonsteorigrupper og hatgrupper mot barnevernet på nettet (Facebook m. m.).

Nei, dette oppgulpet fra Søkelys er det ingen grunn til å ta seriøst eller å vektlegge. Dette er “kampanjejournalistikk” og aktivisme på sitt verste!

 

Selvsagt klarer jeg ikke å være helt objektiv i denne saken, men sannelig er ikke de innbitte barnevernsmotstanderne i nærheten av å være objektive de heller. Det blir fort masse følelser, løsrevne enkeltsaker (skjebner) og masse “propaganda” fra de “stakkars forsmådde” foreldrene (m/nettverk) som har mistet eller står i fare for å miste omsorgen for barn. Slettes ikke nøytralt og balansert det som presenteres, og langt fra den fulle og hele sannheten. Subjektivt så det holder og vel så det, og langt unna å være i nærheten av objektivt.

Se ellers egen artikkel der jeg har skrevet litt om PRIDE-kurset (opplæring for fosterforeldre) og om dette å være fosterforeldre. Omsorgsovertakelse, fosterhjem og dette å være fosterforeldre er viktige temaer innenfor barnevernområdet. Bufetat og fosterhjemtjenesten “reklamerer” innimellom med at “Verdens viktigste jobb er ledig!”, dvs. dette å være fosterhjem og fosterforeldre. Virkelig sant at dette er en viktig jobb som gjøres for de barna som er heldige med å få slik hjelp. I samme artikkel velger jeg imidlertid å være litt kritiske mot Norsk Fosterhjemsforening.

Som fosterforelder har jeg selvsagt gjort meg en del erfaringer, og når det gjelder barnevernet er erfaringene ganske så gode. Det er litt verre med deler av det andre støtteapparatet, i og med at vi har et fosterbarn med særskilte behov. Hvis hjelpeapparatet ellers med oppfølging hadde vært like proft som barnevernet hadde det vært lite å klage over. Spesielt har vi opplevd masse rart nå det bikker over mot psykiske utfordringer. Om ikke direkte beslektet tematisk forstår jeg veldig godt dem som biologiske foreldre ikke orker å bære fram et barn med alvorlige handikap, da man kan bli helt matt av kampene mot systemet for å få det man bør ha krav på.

En gullgruve å være fosterforeldre?

Barn som “tas” (“stjeles”) fra sine opprinnelige foreldre / biologiske foreldre havner gjerne i fosterhjem. Svært vektige grunner må foreligge for at så skjer, og flere instanser må inn i bildet.

Likevel finnes det dem som påstår at man har et korrupt system her i Norge. Det hevdes at barna tas fra sine opprinnelige foreldre uten åpenbare og tungtveiende grunner. Barna blir plassert hos fosterforeldre og i fosterhjem som angivelig gjør god profitt på plasseringene.

Enkelte klarer altså å påstå i fullt alvor at man tjener grovt økonomisk på å være fosterforeldre. Det hevdes at barnevernet og staten gladelig dekker utgifter til kjøp av flott bil, oppussing av hus osv. For noe stort tull, og litt av en konspirasjonsteori uten forankring i virkeligheten.

Økonomiske motiver ligger neppe bak at noen velger å bli fosterforeldre. Motivet er nok heller ønsket om å hjelpe et eller flere barn til å få en trygg og god oppvekst. Man må som fosterforeldre ofte stå på både dag og natt, og en viss kompensasjon og utgiftsdekning er det bare rett og rimelig at man får. Pengene er neppe motivasjonsfaktoren for å bli fosterforeldre / fosterhjem.

 

Man har hørt noen ganger det bli sagt at barn plasseres i fosterhjem for profitt. Jeg må nesten le! Etter å ha vært en stund i dette systemet – som fosterfar – er det helt klart og tydelig for meg at det ikke er noen gullgruve å være fosterforeldre. Timelønna blir i hvert fall ekstremt lav i forhold til arbeidsinnsatsen og tidsbruken. Det er barnets ve, vel og omsorgsbehov som primært driver fosterforeldrene, og ikke pengene. Man mister gjerne hele eller deler av tjenestepensjonen med å være fosterforelder, og man er ikke så bra sikret med velferdsgoder slik som sykelønnsordninger i og med at man som (helt/delvis) frikjøpt fosterforelder er oppdragstaker (frilanser) og ikke arbeidstaker (ikke fast ansatt). Det er også alltid et usikkerhetsmoment om hvor lenge det er behov for fosterhjemsoppdraget.

Å være fosterforeldre er som sagt langt ifra noen lukrativ gullgruve. Det er masse arbeid og mange bekymringer som følger med slike oppdrag, som man slettes ikke mottar tilstrekkelig økonomisk kompensasjon for. Det finnes definitivt andre mindre krevende måter å få inn nødvendige midler – i form av penger – til livets opphold.

Sett fra barnevernets og kommunenes side må det være greit å ha fosterforeldre å ty til. Billigere dette enn å plassere barna på institusjonsliknende tilbud. En del av de private barnevernstilbudene kan nok imidlertid framstå som velferdsprofitører.

Videre blir man ikke fosterforeldre for å stjele barna fra gode biologiske foreldre, men for å gi barna en trygg og god oppvekst som de ellers ikke ville ha fått. Beklageligvis opplever en del barn både omsorgssvikt og ulike former for overgrep fra sine biologiske foreldre.

Av og til kan dette å være fosterforelder høres så enkelt ut. Noen får det til å høres ut for at man bare må rydde plass til et ekstra barn rundt kjøkkenbordet (middagsbordet). Ofte er det ikke så enkelt i praksis! En del av barna trenger masse oppfølging, og noen av dem har alvorlige traumer som gir utfordringer i dagliglivet. Å ta seg av fosterbarn er noe helt annet enn å ha “normale” biologiske barn. I enkelte tilfeller lar det seg ikke gjøre å kombinere “vanlig” jobb med å være fosterforelder, og man må for en kortere eller lengre periode bli frikjøpt fra ordinær jobb for å følge opp alt arbeidet som følger med et fosterbarn. Enkelte arbeidsgivere vil ikke gi permisjon over tid eller tillate redusert stilling, så man må i en del tilfeller settes på et veldig hjerteskjærende valg mellom å stå i det vanlige arbeidslivet eller forlate arbeidslivet for å ta seg av fosterbarnet.

I forbindelse med påske 2019 kom Kjell Ingolf Ropstad (KrF) med en oppfordring om å få familier til å bruke litt tid på å vurdere om de skal bli fosterhjem. Et prisverdig og greit initiativ sånt i utgangspunktet, uten at han får fram all kompleksitet og utfordringer det er med å være fosterhjem og fosterforeldre. Ser imidlertid at tråden på Facebook fort ble kapret av alskens aktivister mot norsk barnevern. Masse pepper har haglet mot hans “ufarlige” lille forslag.

Ting skjer fra og med 1. januar 2022. Det er snakk om “Barnevernreformen”, også kalt “oppvekstreformen”. En endring er at kommunene får økt faglig og økonomisk ansvar for barnevernet. Hvordan dette vil gå i praksis er det noe tidlig å uttale seg om, men jeg er i utgangspunktet skeptisk. Tenker det fort kan oppstå store forskjeller fra kommune til kommune, hvor barnevernet må kjempe tøffe kamper om kommunale ressurser i konkurranse med f. eks. skole, helse og eldre. I denne omgang skriver jeg ikke mer om denne reformen, men avslutter dette temaet med noen lenker:

Innledningsvis har jeg kritisert TV 2, men i februar 2021 slo de til med en interessante programpost relatert til barnevernet:

Kanalens egen beskrivelse av episoden: “Barnevernet skal være barnets stemme. Hvordan er det å ha en jobb der dine valg kan redde liv, men også gjøre uopprettelige feil?”

Veldig ok episode, der framstillingen var ganske så balansert. Man får litt innsikt i alle de dilemmaene og vanskelige situasjonene og vurderingene barnevernet står i, og også noen kritiske røster til barnevernets arbeid fikk slippe til med sin side av saken. Absolutt verdt titten!

Min ærlige og oppriktige mening

Enkelte profilerte barnevernsmotstandere skulle ha fått sin virksomhet stoppet – og helst blitt straffeforfulgt og dømt – for sine ytringer og handlinger. Det blir helt feil å påberope seg ytringsfriheten i enkelte av disse settingene, i og med at de sprer på grove usannheter om barnevernet, ufullstendige fakta om barnesakene og misbruker ytringsfriheten på det groveste. Uberettiget og usaklig kritikk av barnevernet gagner ingen, og slik aktivitet bidrar bare til å sverte omdømmet og tilliten til barnevernet.

Drit og dra – ignorer og glem – enkelte av beslutningene rundt barnevern fra EMD. I en del tilfeller er det slettes ikke barns beste de tenker på eller forsvarer. De ser ut til å være mer opptatt av at biologiske foreldre ikke skal tape ansikt eller rettigheter.

 

Jeg er enkelt og greit stolt av det norske barnevernet og systemet rundt. Jeg ønsker å slå et slag for barnevernet! Jeg satser på at de klarer å vri av seg den delvis ubegrunnede kritikken de hele tiden møter i media og blant motstandere mot barnevernsystemet. Vi trenger et bra barnevern her i landet da ikke alle foreldre er snille og gode mot sine barn! Vi trenger et aktivt barnevern og ikke et voksenvern. Stå på barnevernet, jeg heier på dere!

(Bare så det er nevnt: Personlig har jeg ingen direkte kobling eller tilknytning til barnevernet. Jeg jobber ikke og har heller aldri jobbet direkte i/for barnevernet. I forbindelse med adopsjon og som fosterforelder har jeg imidlertid hatt en del med barnevernet å gjøre.)

Lenker:



Støtte- og protesterklæringer – for lite kritiske

Facebook og sosiale medier. Kilde: Pixabay.

Dagens påstand fra undertegnede: Enkelte personer/folk er alt for lite kritiske til hvilke støtte- og protestgrupper på Facebook og underskriftskampanjer de engasjerer seg i. Det er vel og bra å være engasjert, men når fakta ikke får plass og synsing og feilinformasjon styrer agendaen blir det ganske så feil. Mangel på kritisk sans til det som presenteres på nettet kan fort føre til galne konklusjoner og ubegrunnede støtte- eller protesterklæringer.

Det finnes masse støtte- og protestgrupper på Facebook og andre sosiale medier for alskens formål og (enkelt)saker. Likeså er det mange pågående underskriftskampanjer til enhver tid. Ofte presenterer disse gruppene og kampanjene ikke den reelle sannhet. Virkeligheten blir gjerne forenklet, det er lite rom for nyanser og vital faktabasert informasjon utelates i sakspresentasjonene. Det er lite rom for å sjekke fakta, og ingen motforestillinger eller motargumenter presenteres.

Jeg har i en tidligere artikkel (lenke) hevdet at en del av den norske journalistikken virker fordummende. På samme måte kan diverse støtteerklæringsgrupper/protestgrupper fungere. Alt er ikke så svart-hvitt og enkelt som enkelte vil hevde. Ofte er støtte- eller protesterklæringene for utrolige til å være sanne, noe som ofte også er tilfellet. Framstillingene av saken som presenteres blir gjerne veldig tabloid eller stereotyp, i tillegg til kraftig forenkling av sakens omfang og dybde. Motparten utpekes som banditten eller kjeltringen.

Jeg vil også framsette en aldri så liten småkontroversiell hypotese: Kristne er ekstra naive og ukritiske til å bite på alle slags unyanserte støtte- og protestgrupper. Kristne er gjerne “enklere sjeler” som er mer opptatt av forenklet synsing enn faktabaserte vurderinger.

Desember 2015 har det vært en del diskusjoner, skriverier og ikke minst støttegrupper som har omtalt en barnevernssak i Sogn og Fjordane (Naustdal kommune, Sunnfjord). Det har virket som om et ondsinnet barnevern har drevet kristenforfølgelse og tatt barna fra en familie pga. deres tro. Saken har også fått massiv dekning i kristne (useriøse) media i USA og andre internasjonale media.

De kristne dagsavisene Dagen og Vårt Land har vært flinke til å presentere et mer nyansert syn i sakens anledning. Det saken i virkeligheten omhandler er en ganske så normal barnevernssak. Foreldrene er siktet (ikke dømt!) for å ha utøvd vold mot sine barn, og saken har lite eller ingenting med religion og tro å gjøre. Det er nok på høy tid å realitetsorientere seg og legge seg av den kristne offerrollen!

Oppdatering: Nå har vel fylkesnemda i den konkrete saken fattet et vedtak om at foreldrene skal få tilbake barna. Imidlertid blir det tett oppfølging av foreldrene og barna slik at det slettes ikke er en full seier til de biologiske foreldrene. Alt tyder på at det finnes kritikkverdige forhold som må følges opp i fortsettelsen. Det er uansett snakk om en mulig omsorgssvikt og har ingen sammenheng med foreldrenes tilhørighet til et kristent miljø (pinsevennene). Etter at saken kom opp rømte også familien fra det norske barnevernet gjennom å flytte til Romania.

Det er snakk om en barnevernssak, og dette innebærer at man i hovedsak kun får ensidig informasjon fra foreldrene og deres støttespillere. Barnevernet kan selvsagt ikke uttale seg i saken i detalj så lenge som det er snakk om en sensitiv barnevernssak hvor personvernmessige hensyn må veies høyt.

Barnevernet kan selvsagt gjøre sine feil innimellom, men alt i alt har vi å gjøre med en ganske så seriøs etat å gjøre. Både gode fagfolk, lovverk/regelverk og klageinstanser passer på at barnevernet gjør sin jobb på en god og profesjonell måte. Det skal masse dokumentasjon, begrunnede mistanker eller bevis til før barnevernet går til det alvorlige skrittet å ta barn fra en familie. Saker om tvang (f. eks. langvarig flytting av barn til fosterhjem) kan ikke en “sprø” saksbehandler innenfor barnevernet fatte på egen hånd. Slike beslutninger må tas av en fylkesnemnd for barnevern og sosiale saker.

På Facebook har jeg ved en anledning skrevet følgende: “Er MØKKA LEI av å lese kritikk mot barnevernet. Takk og pris for at barnevernet finnes!”. Dette står jeg fullt og helt for. Barnevernet har reddet mange barn gjennom sin støtte og sine tiltak, og de gjør en flott innsats!

Denne gangen var det snakk om en barnevernssak. Andre ganger er det støtte- eller protestgrupper mot flyktninger, norske kristne som blir “forfulgte”, NAV-kritikk, Israel etc. Saker forenkles og kun deler av sannheten presenteres, og naive brukere av Facebook m. m. biter på og støtter opp om saken.

Det er meget naivt å tro at alle kristne er gode foreldre. I den forbindelse henviser jeg til tidligere skrevet artikkel her i bloggen hvor jeg tok sterk avstand fra stiftelsen MorFarBarn.no.

Selv prøver jeg både å tenke meg om to og tre ganger før jeg engasjerer meg i støtte- eller protestgrupper på Facebook, underskriftskampanjer etc. Mange ganger er det ikke verdt å engasjere seg da det som presenteres er langt fra sannheten, og da gjerne også med en god porsjon med konspirasjonsteorier og andre sammensvergelser mot menigmannen. Selvsagt har en sak flere sider og ingenting er fullt ut objektive sannheter, men kun i tilfeller der hele argumentasjonsspekteret for og imot presenteres er det verdt å engasjere seg i en sak eller bli medlem av ei gruppe.

Enkelte liker og deler i “hytt og pine” på ting og tang på nettet, uten å stille kritiske spørsmål til sannhetsgestalten og uten å tenke på budskapets utforming. Det er stor fare i enkelte tilfeller for at man ender opp med netthets og personangrep på uskyldige mennesker. I stedet for drøfting av sak blir det personangrep.

Så var det dette med liv og lære, teori og praksis. Selv er jeg støttespiller av en del protestgrupper på nettet som andre muligens vil kalle “tvilsomme”. Selv mener jeg at alle mine medlemskap er grundig gjennomtenkte. Av støtteerklæringer- og protestsider/grupper som jeg støtter på Facebook kan følgende nevnes: “Stans pengepredikantene!”, “Nei til TV Visjon Norge”, “Nei til tvangsinnføring av DAB!!”, “Stopp TISA /TTIP” (frihandelsavtaler), “Vi som vil kaste Høyre/Venstre/KrF ved Stortingsvalget 2021!! #Valg2021” og “Rødgrønt flertall 2021” m. m.

I tillegg til støtte- og protestgrupper kan rosabloggere og influensere også være med på å formidle vranglære. En god del av rosabloggerne er unge og naive og kommer med uttalelser om både det ene og det andre. De kan gjerne formidle videre vrøvlete informasjon om helse og kosthold som mange biter på og lar seg lure av. Tidligere har jeg her i bloggen nevnt at jeg spiser Freia påskeegg med god samvittighet selv om en rosablogger gikk til krig mot nettopp dette produktet.

For selv å være litt unyansert og stereotyp: Er nordmenn i ferd med å bli like naive og dumme som amerikanerne? Det blir til tider utøvd litt vel kritisk sans blant enkelte før man kaster seg inn i hylekoret og ekkokammeret, uten å ha satt seg inn i hele sakskomplekset. Det blir mye følelser og føleri, og lite rom for fakta og sannheter.

I hovedsak har jeg i denne artikkelen hatt mest fokus mot støtte- og protestgrupper samt underskriftskampanjer på nettet. Egentlig er problemet like stort i kristne menigheter og forsamlinger. Masse løgn, fanterier og usannheter har blitt servert fra talerstoler rundt i landets forsamlingshus. Budskapet fra kjente og kjære forkynnere og predikanter slukes rått uten nødvendig sjekk av kilder, kildekritikk og om det som sies er løgn eller fakta. Bare budskapet som forkynnes er noenlunde i samsvar med vårt eget forutinntatte syn får det meste passere som “god fisk”.

Mange er naive og engasjerer seg i alkens støtte- og protestgrupper Facebook og i underskriftskampanjer. Engasjement er fint, men man bør engasjerer seg i saker der alle / mest mulig fakta er på bordet. Å engasjere seg i saker der det meste styres av synsing, mangelfull informasjon, ensidig informasjon, feilinformasjon og hvor fakta ikke har sin plass har lite for seg. Galne konklusjoner og ubegrunnede støtteerklæringer pga. fakta ikke vektlegges er det ikke verdt å kaste bort tid og energi på.

Lenker: