Til tider blir jeg noe lei av og irritert over det jeg vil kalle for pedagogiske vidunder-modeller. Slike modeller, teorier og metoder presenteres mer eller mindre som “vidundermedisin” som skal bidra til å løse de fleste undervisningsmessige utfordringer.

Det kan være greit å starte med å repetere hva en modell er og representerer:

• “Teoretiske modeller gir et sterkt forenklet bilde av virkeligheten.” (Kilde: Wikipedia.)

Legg spesielt merke til “sterkt forenklet bilde”. Det forenkles og enkelte momenter utelates fra vurderingene for å bryte ned den komplekse virkeligheten i håndterlige biter.

Ifølge Store norske leksikon pr. 25.02.2019: “Pedagogikk er læren om oppdragelse og undervisning.”

Pedagogiske modeller som trykkes til brystet av barnehager og skoler bygger som oftest på nyere teorier og ikke minst på forskning. Dette er selvsagt bra i seg selv. Modellene kan være gode verktøyer, men de kan også fungere som en form for sovepute og falsk trygghet rundt at noe gjøres.

Viktig understreking: Det er ikke teoriene, forskningen eller modellene som i utgangspunktet er problemet. Det er rigid etterlevelse uten kritisk tenkning, og “disiplene” som tar til seg modellene på sin menneskelige og ufullkomne måte som skaper utfordringer. Man mister i kampens hete ofte noe av oversikten og lar en forenklet modell styre det meste.

Et problem med modellen er at de ofte blir fulgt ganske så slavisk. Det kan bli overfokus på de forhold valgte modell dekker, mens det som faller på utsiden av modellen blir uteglemt eller tonet alt for mye ned. Man kan også komme i situasjoner hvor det stoles alt for blindt på modellene. Modellene kan ikke automatisere bort behovet for “sunt bondevett”, intuisjon, tenke selv og personlig skjønn. I til dels naive og “enkle” pedagogers hender kan modellene nesten være litt farlige, da man kan tro at alle svar ligger i å følge ganske blindt en bestemt modell, metode eller framgangsmåte som passer til “alt” og alle.

Modeller er ofte selvfølgeligheter satt i (et rigid) system. Slike modeller kan nok i enkelte sammenhenger fungere ok som hjelpeverktøyer for voksne med ansvar for barn, men dårlige pedagoger eller dårlige foreldre (eventuelt andre håpløse voksne) klarer man neppe å “omvende” eller å forbedre i noen stor grad bare med hjelp av en “kul” modell. Og alle slike modeller har mange forhold som ramler på utsiden av modellen (sterk forenkling av virkeligheten!), og som da gjerne blir helt uteglemt i helhetstenkningen.

Dette med modeller og metoder innenfor pedagogikken er også litt utsatt for moter. Det finnes moter og motefenomener også innenfor pedagogikken. Det svinger litt – i pendelbevegelse – rundt hvordan det tenkes og hva som er korrekt og ikke korrekt til enhver tid.

Selv kommer jeg i farten på følgende eksempler på slike modeller + beslektede tiltak som er i motebildet for tiden:

• Sjumilssteget (bygger på barnekonvensjonen)
• Trygghetssirkelen (Circle of Security (COS))
• PALS-modellen
• Spesialpedagogikken har også sine modeller og metoder, f. eks. “Alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK)” inkludert “Tegn-til-tale“. Klokketroen på slik løsninger kan til tider muligens kanskje bli litt for stor.
• Diverse holdningskampanjer med gode og mindre gode resultater har også blitt utprøvd i skolene.

Det er sikkert mye fint, flott og bra i alle disse, men jeg er likevel litt små-skeptisk til hvordan ting i praksis blir gjennomført med utgangspunkt i modellene. Hvor bra man virkelig klarer å etterleve oppleggene, og å formidle det på en god og forståelig måte stiller jeg noen spørsmålstegn ved. Noen ganger blir det litt vel mye forenklinger og helst fordumming av den komplekse virkeligheten. Noen av modellene har også svært gammeldags tankegods og metoder / tilnærminger inkludert. Og ikke alle forhold dekkes opp av modellene.

Modeller er hjelpemidler eller verktøyer i det pedagogiske arbeidet. Det blir helt feil når de blir et mål i seg selv – gis egenverdi – og ikke lengre “bare” er et effektivt hjelpe-/virkemiddel. Modellene fortjener ikke å bli behandlet som “guder”.

Sjumilssteget skal visstnok jobbe for etterlevelse av barnekonvensjonen. Pr. 6. september 2022 er det noe vanskelig å sjekke hva de driver med i og med at deres nettside er nede:

 

Facebook-sida er imidlertid operativ, men aktivitetsnivået er ikke akkurat skyhøyt. Ifølge Facebook-siden: “Målet med Sjumilssteget er å få statsforvalterembetene og kommunene til å bruke barnekonvensjonen aktivt i sitt daglige arbeid.”

PALS er en forkortelse for “Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling”, og er et atferdsprogram for å redusere atferdsproblemene i skolene, samt sikre kompetanse hos elevene. Det legges vekt på positiv atferd, støttende / trygt læringsmiljø og samhandling i skolen.

Jeg nevnte ovenfor “Tegn-til-tale”, og her vil jeg si noen små-kritiske ord til om denne “modellen”: En upraktisk ulempe med modellen er at man må ha en relativt stor kortsamling med bilder / tegninger for å kunne få til vettuge kommunikasjon. Videre synes jeg en del av kortene rett og slett er dårlige, stygge (estetisk stygge) og til dels nesten uforståelige tegninger. Det hadde sikkert i mange tilfeller vært mulig å laste ned gratis fra nettet finere og mer forståelige tegninger, hvis modellen eller framgangsmåte først skal benyttes.

Av ukjente årsaker anbefales det ikke eller er ikke “lov” til å bytte ut de dårlige kortene med bruk av fotografier i stedet. Ifølge Statped.no sine nettsider tar de seg også betalt for læremateriellet osv. Nei, dette opplegget imponerer ikke meg.

 

Det hevdes at tegn til tale-kommunikasjonssystemet ikke skal forhindre eller forsinke vanlig språkutvikling, for de barna som kan lære seg å snakke. Mon tro om dette stemmer. Jeg er noe redd for at opplegget fører til at barna ikke har nødvendig motivasjon eller behov for å lære seg vanlig språk, da de klarer å gjøre seg forstått ved hjelp av bildekortene.

I spesialpedagogiske sammenhenger i barnehager og skole involveres ofte eksterne faginstanser og spesialister. Etter korte observasjoner i en kunstig setting foretatt av ekspertise innenfor spesialpedagogikk, psykologi etc. skal et opplegg presenteres. Korte og høyst mangelfulle observasjoner (kort tid, ikke dybde, unormal situasjon å bli utsatt for observasjon) munner ut i en tiltakspakke som skal inneha “alle løsninger” på aktuelle problemer og utfordringer. Dette kan fort ende opp som en veldig teoretisk tilnærming uten nødvendig forankring mot det praktiske.

Støtteapparatet generelt innenfor spesialpedagogikkens verden kan til tider være så som så. “Ekspertene” og instansene som skal hjelpe til kan være ganske så sneversynte og lite faglig oppdatert. Arrogansen og motviljen mot innspill fra foreldre og andre “lekfolk” rundt barna lyser i noen tilfeller lang vei. Ikke alltid ekspertene eller de sakkyndige er så mye til hjelp.

Mye kartlegging og diagnostisering skjer med utgangspunkt i importerte utenlandske modeller. F. eks. kommer det en del modeller fra USA. En del av disse er heller dårlig oversatt til norsk, og det som er enda verre er at de kan være dårlig tilpasset norske forhold og den norske kulturen. I enkelte tilfeller tas det lite hensyn til i slike modeller at f. eks. omsorgssvikt med medfølgende traumer kan gi en forsinket utvikling og bidra til å “stoppe opp” den normale progresjonen. Det er ikke alltid gitt at det “feiler” barnet noe alvorlig selv om vedkommende ikke følger normalfordelingskurven når det gjelder tilegnelse av kunnskaper, ferdigheter, holdninger og opplæring.

I en del av modellene får man nesten inntrykk av at det reelle barnet blir glemt oppi alt “styret”. Barnet selv blir bare et “objekt” eller en “ting” som utsettes for analyse og tiltak. En del av modellene bygger også på “eldgammel” pedagogikk / psykologi (“gammeldags plattform”), f. eks. på den primitive behaviorismen (stimulus-respons, betingede responser).

“Cool Kids”

Jeg har også “ramlet” litt borti kursopplegget “Cool Kids“, som i grove trekk er et angstmestringskurs for barn innenfor kognitiv atferdsterapi. Opplegget hører til innenfor barnepsykiatrien, og ikke innenfor pedagogikkens rekker.

“Cool Kids” skal visstnok være et anerkjent kursopplegg, som kan vise til gode oppnådde resultater. Det skal være vitenskapelig basert. Kursopplegget har sin opprinnelse fra et universitetsmiljø i Australia.

Selv ser jeg på kursopplegget som noe “tynt”. De praktiserer blant annet et håpløst gammeldags belønningssystem, og mye av tankesettet er enkelt og greit gammeldags og gått ut på dato etter mitt syn. Ellers er det en altfor enkel og naiv tilnærming til problemene som blir drøftet, og man kan også oppnå å kun ta tak i symptomene og ikke selve de reelle og bakenforliggende problemene. Skeptisk!

 

En annen side med saken er bruken eller overbruken av diagnoser. Til tider kan det virke som om ekspertene er noe overivrige med å dele ut diagnoser. Spesielt vanlig er det å gi urolige barn diagnosen ADHD, gjerne kombinert med “neddoping” (medisinering). I en god del tilfeller er sikkert diagnosene korrekte, men jeg synes det til tider legges alt for lite vekt på omsorgssvikt i hjemmene (barnevernssak!) m. m. som kan medføre mange problemer og uønsket adferd hos barn.

Til tider oppleves profesjonaliteten som lav hos “ekspertene” (helse, psykiatri osv.), og det er svært lite kunnskap om eller tro på at alvorlig omsorgssvikt kan medføre store traumer, forsinket utvikling osv. Symptomene blir behandlet, mens den bakenforliggende årsaken ikke blir utsatt for tilstrekkelig fokus. “Normalens sti” kan også virke litt vel smal til tider.

I en del tilfeller er vel teoriene og modellene i seg selv greie nok. Det som feiler er innføringen, implementeringen og gjennomføringen. De ansvarlige menneskene eller lederpersonene for gjennomføringen kan f. eks. “svikte” eller gjør en mindre bra jobb. Enkelte av dem får tunnelsyn, og de blir helt overfokusert på enkelte forhold mens andre forhold på utsiden av modellen overses.

Diverse fra skoleuniverset

Noen avsporinger mens jeg befinner meg innenfor pedagogikkens og undervisningens verden:

“Alle” skoler prøver å oppnå nulltoleranse for mobbing. Fint og flott i seg selv, men totalt urealistisk. Mobbingen blir man aldri kvitt 100 %, og det finnes også eksempler på at det er lærere som står for mobbingen og trakasseringen av elever. Enkelte som mobber andre tør skolene heller ikke å “røre”, da de har rike og innflytelsesrike foreldre. Det er “vanskelig” for skolene å gå til “angrep” på sentrale samfunnstopper.

Mobbing er mye forskjellig. Det kan være snakk om digital mobbing (via sosiale medier, meldinger osv.) eller fysisk mobbing, og mobbing kan blant annet bestå av momenter slik som utestenging, utfrysing, ondsinnede kommentarer, fysiske angrep (slag, spark osv.) og spredning av stygge rykter. Sverting

Enkelte skoler forventer at man kun kommer med positiv omtale av skolen. Dette er noe stort TULL! Innimellom klarer ikke skolen å levere, og da må det være fullt lovlig å framsette berettiget og fortjent kritikk.

Noen skoler er flinke til å skyve ansvaret for det ene og det andre på foreldrene og hjemmene – og sier at ditt og datt tilhører fritiden. Det stilles store krav til og kreves ansvar fra foreldrenes side, mens enkelte skolemiljøer prøver å rømme fra sitt ansvar.

Får håpe tingene har blitt bedre enn i min tid, men jeg husker med gru tilbake på en del totalt meningsløse og ikke-fungerende holdningskampanjer i min skoletid. Skolehelsetjenesten og deres “hjelp” overfor elever fortjener også masse kritikk fra min barne- og ungdomstid. (Også mye rart i regi av PPT.)

Økonomien kommer man ikke utenom. Mange kommuner sliter med en skranten kommuneøkonomi, og dette går selvsagt kraftig utover skoletilbudet. Her vi bor er det etter mitt syn helt uhørt at elevene nesten ikke får svømmeundervisning i regi av skolen.

Dårlige lærere er og forblir et problem. Heller ikke alltid rett lærer i rett fag. En del lærere er og forblir fagidioter uten nødvendig evne til å lære fra seg eller til å være et godt medmenneske.

 

Selv er jeg fullt klar over at min pedagogiske utdannelse fra tilbake på 1990-tallet selvsagt begynner å bli noe avleggs. Det har kommet masse nytt til og med innenfor pedagogikkens, psykologiens og adferdsteoriens verden på disse årene. Ikke minst har mye forskning funnet sted. Likevel er jeg skeptisk og sluker ikke rått alle modeller som befinner seg på “markedet”. Alle utfordringer og problemer kan ikke dekkes opp av og løses i form av innføringen av en modell eller metode. Ikke alle presenterte modeller er vidundermedisin som passer inn i alle sammenhenger!

Jeg vil med dette innlegget “gå til angrep” mot enkelte av våre tradisjonelle barnesanger, sanger som jeg oppfatter som tålig meningsløse og av lav innholdsmessig kvalitet. Noen av barnesangene har et intetsigende innhold, og dessuten er en del av dem ganske så stereotype, de bygger på fordommer, de er i liten grad tilpasset dagens samfunn og det forekommer også en del faktafeil og manglende realisme i dem. Melodi, musikk, rytme, rim og arrangement av enkelte barnesanger er ofte så som så i kvalitet, og hvor teksten gjerne “flyter” takket være masse bruk av nødrim.

Enkelte vil nok med en gang tenke: Ikke ‘kødd’ med de nostalgiske og tradisjonelle norske barnesangene! De er en viktig del av den norske kulturarven og de norske verdiene. Sangene er en sentral del av det norske og den norske tradisjonen, ispedd en stor porsjon av nostalgi, arv og gjenkjennelse. (Enkelte av sangene har vel forresten utenlandsk opprinnelse, hvor de har blitt oversatt til norsk.)

Joda, det må være greit nok å beholde (noen av) de “gode” gamle barnesangene. Samtidig må det også være lov til å være litt kritisk til sangene uten at det oppstår noen krig basert på denne undringen eller små-kritikken.

Barnesangen “Mikkel Rev” er et typisk eksempel på en sang med totalt meningsløs tekst med null realisme. Sangen er muligens fengende i seg selv, men noe dypt budskap er det definitivt ikke i sangen etter mitt syn. Det er en sangbare regle uten noe særlige poeng. Masse fiksjon og totalt urealistisk innhold er en gjenganger i diverse barnesanger og barnebøker.

Andre sanger frambringer gammeldagse kjønnsmønstre og et samfunn basert på manglende kjønnsmessig likestilling. Stereotype tekster fulle med fordommer og forenklinger gått ut på dato presenteres. Den første sangen jeg tenker på som kan inngå her er sangen om Lisa og Per, dvs. sangen med tittelen “Lisa gikk til skolen”. Den kristne barnesangen “Våg å stå som Daniel” kan også trekkes inn, hvor det i teksten står noe slikt “Jeg vil ligne Daniel” (for guttene, helterolle) og “Og jeg vil ligne Ruth” (for jentene, omsorgsrolle).

Sett med dagens øyne har en del barnesanger upassende tekster, hvor noen av dem oppleves å være stigmatiserende, politisk ukorrekte og/eller rasistiske / målbære rasisme. F. eks. har Thorbjørn Egner i visa “Vesle Hoa” både hottentott og negergutt med som begreper. Den danske barnesangen “Jeg har sett en negermann” kan også provosere noe i dagens samfunn, og likeså sangen “Noen barn er brune”. Pippi skrevet av svenske Astrid Lindgren har også opplevd noe kritikk i og med at faren omtales som “Negerkonge”, men dette er i hovedsak bøker og film da og ikke barnesanger.

Enkelte barnesanger har innslag av overtro inkludert, f. eks. handler enkelte sanger om tusser og troll. Hva som helt er poenget med slike tekster er vel utenfor min forståelsesevne.

Alle sanger er ikke snille med barn eller dyr. F. eks. i sangen “Lille kattepus” får kattungen ris på halen sin. Enda verre er denne sangen – for meg en ukjent sang som riktignok ikke er en “ren” barnesang – hvor ei jente får ris:

Rød rumpe (Gry Jannicke Jarlum)

Jeg er bare ei bitte lita jente
Så fikk jeg ris på rumpa mi.
Mamma syns jeg var så slem
Stakkars lille søte lille meg

 

Den franske hærføreren Napoleon Bonaparte fra 1800-tallet, en farlig fransk kriger, despot og tyrann, har blitt ufarliggjort i en barnesang. Tittelen på sangen er i utgangspunktet “Napoleon med sin hær” (over alpene dro), men det finnes også en tulleversjon av sangen med tittelen “Napoleon med sin hær over kjøkkenbenken dro”. Å spøke og å tulle med krig etc. finner jeg litt små-makabert.

Enkelte barnesanger har klart å “provosere på seg” noen av landets veganere. Det hevdes at barnesangene lærer barna til å utnytte dyra. Å slakte eller å ta det vi ønsker fra dyreverdenen blir “romantisert” og sett på som helt uproblematisk i sangene. Eksempler på sanger: “Kua mi, jeg takker deg” og “Bæ, bæ lille lam”.

Ifølge NRK er det ikke bare-bare å være veganer med ønsker om å endre norske barnesanger, noe følgende sitater fra artikkelen understreker:

• “Veganere opplever mye hat: – Tror kanskje jeg har blitt immun”
• “At veganere ønsker egne versjoner av tradisjonelle barnesanger har satt sinnene i kok i sosiale medier.”

Selv er jeg SLETTES IKKE veganer, men i en viss grad forstår jeg deres ønsker om å endre på barnesangene som har et ensidig dyrefokus hvor dyr fritt kan utnyttes. Dyrevern og dyrevelferd er selvsagt viktig.

Det som også skjer med barnesanger er at noen foretar høyst uoffisielle omskrivinger av teksten, dvs. tulleversjoner. F. eks. finnes det mange rare varianter av “Bæ, bæ, lille lam”, hvor lammet både gikk på restaurant og hoppet i en dam. Se også en besøkendes kommentar til denne artikkelen, der deler av en tulleversjon av en julesang gjengis (På låven sitter nissen med sin julegrøt julegris / tissemann). Barn liker slikt tull og kan le mye av det, men slike tulleversjoner av sangene gjør ikke akkurat innholdet og meningen bedre.

Barn i visse aldre synes gjerne det er kjekt med sanger som inneholder innslag av tiss, bæsj, promp og rumpe. En god del barnesanger har egne tulleversjoner som inneholder slikt. Dette gjør ikke sangene mer innholdsrike akkurat. Enkelte voksne kommer forresten heller ikke videre, over eller forbi dette stadiet. Blant annet spilles det ofte på slikt i revyer.

Jula har så vidt blitt nevnt allerede. En del av julesangene har også tilnærmet totalt meningsløst innhold, med mye fokus på nisser, mus, grøt m. m. Og en del av disse julesangene benyttes både av barn og voksne. De julesangene med bibelsk innhold er gjerne hakket bedre i tekstmessig kvalitet.

Kristne barnesanger kan godt nevnes som et eget punkt. Også her er det mye å gripe fatt i. Kristne barnesanger formidler til tider eventyrbilder av Gud, og ikke virkelighetens og sannhetens Gud. En del sanger forenkler alt til det neste ugjenkjennelige, og stereotype forestillinger inkludert store kjønnsmessige forskjeller presenteres. Budskapet og innholdet i slike sanger kan også være noe tynt, hvis man framholder Bibelen som fasit for innholdet.

F. eks. kan denne søndagsskolesangen fungere som et eksempel:

Jeg er ei lita jente – Og jeg er en liten gutt.
Og jeg jeg vil ligne Daniel – Og jeg vil ligne Rut.
For Rut hun var så god og sann.
Og Daniel han var modig, han.
Jeg er ei lita jente – Og jeg er en liten gutt.

 

Kjønnsrollemønsteret i denne sangen har gått ut på dato og vel så det, synet og holdningene er veldig gammeldagse. Sangen legger opp til at gutter ensidig skal ha Daniel som sitt forbilde eller rollemodell, mens jentene skal se mot Rut. Gutter skal være modige, mens jenter skal være gode og sanne. Ikke helt i samsvar med slik vi tenker nå for tida rundt likestilling, likhet og individuelle forskjeller basert på andre forhold enn kjønn.

Moralen og etikken i enkelte sanger er så som så, og klasseskiller og masse penger framelskes. Blant annet har jeg “hengt meg opp” i barnesangen “Tre små tamburer“. Den ene tamburer frir til prinsessa, men han får henne først etter å ha betalt familien ved hennes far (kongen) rikelig i form av gull og sølv.

Enkelte barnesanger har et voldelig innhold inkludert krig, mens andre spiller på sex og utroskap. Noen klarer også å ilegge uskyldige barnesanger perverse elementer. Rett og slett finnes det masse rart innenfor kategorien barnesanger, enten i original versjon eller i korrigerte versjoner (tulleversjoner).

Han Ola (i Gudbrandsdalen)

Og han Ola, han gikk en tur oppi Gudbrandsdalen.
Og så plutselig så møtte han budeia sin far.

Å-å-å Håle-ra-ti-hi og håle-ra-ti-hå (lyd)
Håle-ra-ti-hi og håle-ra-ti-hå (lyd)
Håle-ra-ti-hi og håle-ra-ti-hå (lyd)
Håle-ra-ti-hi og hå

PANG! (Geværskudd mot Ola.)

 

Det som har fått meg til å tenke i disse baner om meningsløse og dårlige barnesanger har sammenheng med at det til tider blir “overdose” med Pudding-TV (og YouTube) privat. Minsten i vårt hus er svært glad i deres barnesanger, som egentlig er kjente og kjære barnesanger som de har “modernisert” musikalsk og med bruk av animasjonsfilmer. Flott at de moderniserer presentasjonsformene, men tekstene forblir selvsagt de samme “tradisjonelle”.

 

Etter “ufrivillig” å ha hørt på tekstene har jeg fått med meg noe av det dårlige innholdet, som folka bak Pudding-TV – Odd Eagle Productions – selvsagt ikke kan klandres for. Det er ikke dem som har skrevet tekstene til de tradisjonelle barnesangene som inngår i videoene.

 

En del av barnesangene har arrangementer, melodi, rytme og tekst som setter seg fast i hjernen og hjernebarken. Gjentakelser er det ofte mye av. Barn liker gjerne barnesangene som jeg kategoriserer som “dårlige”, da sangene på tross av platt tekst kan være fintklingende regler, (eventuelt) rime og ha fengende melodier. Ikke alle barnesanger er noe særlig gode når det gjelder det musikalske (framføring inkludert bruken av instrumenter, tempo, rytme osv.) heller.

Det er lett å kritisere norske barnesanger, men det finnes også mye dårlig på det internasjonale markedet (utenlandsk språk). I hvert fall har jeg måttet lide meg gjennom noen dårlige sanger på engelsk via YouTube. YouTube blander også ofte inn dårlige svenske og danske barnesanger, selv om kategori norske barnesanger velges.

Mange barnesanger handler om dyr, hvor det også forekommer en del meningsløs og totalt urealistisk menneskeliggjøring av dyrene i sangtekstene. Dyr slik som bjørner, haier og alligatorer ufarliggjøres, og de oppfører seg svært så menneskelig. Rovdyrfaktene er helt fjernet.

Humoristisk vri på dette med barnesanger og deres tekstmessige innhold:

• Bergens Tidende meninger (Jon Tufto): Disse sangene må også forbys i skolen

Sangnavn nevnt som må “forbys”, og noen momenter relatert til sangene:

• Alle fugler (små de er): Alle fugler er ikke små.
• Bjørnen sover: Kan bidra til unødig bjørnefrykt.
• Bro, bro brille: Stjeler kulturen til fattige og undertrykte kannibaler.
• En bussjåfør, en bussjåfør: Bussjåfører må være menn med godt humør.
• Mikkel rev: Skaper urealistiske forventninger til Posten.

(Skrevet som en motreaksjon mot at foreldrene i Stavanger-skolen for noen år siden måtte velge hvilke julesanger barna deres fikk lov til å synge. “Problemet” var religiøst innhold i enkelte av sangene.)

Sanger som burde forbys i den norske skolen – langversjon

Jeg synes disse sangene burde forbys i den norske skole:

1) Alle fugler (små de er): Det er de jo slett ikke. Elevene bør få lære at det også finnes store fugler, som struts og pingvin. Jeg vil reservere meg mot denne sangen.

2) Bjørnen sover: Denne sangen begynner bra når den lærer barna at bjørnen sover og ikke er farlig. Men er det nødvendig skremme dem med at “man kan jo aldri være trygg”? Dette bidrar til unødig bjørnefrykt. Jeg reserverer meg.

3) Bro, bro brille: “Den som kommer aller sist, skal i den sorte gryte”. Kulturell appropriasjon på sitt verste. Nordmenn bør ikke stjele kulturen til fattige og undertrykte kannibaler. Jeg reserverer meg.

4) En bussjåfør, en bussjåfør: Tenk på vesle, mutte Andrea på syv år, som drømmer om å bli bussjåfør. Bør vi fortelle henne at bussjåfører må være menn, attpåtil menn med godt humør? Jeg reserverer meg.

5) Mikkel rev: “Skrev et brev, sendte det til månen”. Denne sangen skaper urealistiske forventninger til Posten, som allerede sliter mer enn nok med å levere til Bygde-Norge. Jeg reserverer meg.

6) Nede på stasjonen: Begynner også bra “STÅR alle togene så pent på rad” så sklir det ut “Mannen på lokomotivet sveiver på et håndtak. Tøff, tøff, tøff, tøff, TOGET GÅR.” Dette er utvilsomt villedende markedsføring som kan bekreftes av de som daglig pendler med # NSB. Jeg reserverer meg!!!

7) Ta den ring og la den vandre. Fra den ene til den andre.. -Rart det er mye skilsmisser? Jeg reserverer meg!

8) Slå på ring slå på ring, slå på hvem du vil, slå på kjæresten din om du vil, og den du slår på, slår du så hardt så hardt!! -Må si jeg syntes den er verst! Oppfordrer til vold! Jeg reserverer meg! ??

 

Heldigvis er tiden med barne-TV som lineær-TV en liten halvtime eller time til dagen til fastsatt klokkeslett over. Mange setter pris på dagens rikholdige tilbud hvor man selv kan bestemme tidspunkt og hva man vil se på via diverse strømmetjenester.

Her i denne artikkelen har jeg i hovedsak vært opptatt av sang og musikk rettet mot barn. Mye kunne også ha vært sagt om bøker (barnebøker), strømmetjenester, film og TV med barn og unge som målgruppe. Også her er det mye å gripe tak i. Dette får eventuelt bli en annen gang.

Selvsagt finnes det også masse platt musikk og sang rettet mot et voksent publikum. Ingen tvil om det. Dette blir heller ikke drøftet noe særlig i denne omgang.

Sang og musikk i seg selv er absolutt av det gode, både for barn og voksne. Slike ting kan både virke beroligende, stimulerende, utviklende og som terapi. Imidlertid skader det ikke med litt kvalitet. (Som voksen og kristen: Spar meg både for kirkeorgel / tradisjonell kirkemusikk og dårlig / platt lovsang. Selv kan jeg også styre min begeistring for country, jazz, blues, trekkspillmusikk, felegnikk, svensk dansemusikk, klassisk og opera, jf strømme-og Spotify-artikkel min.)

Min oppriktige mening: Jeg tenker at “til og med” barn trenger noen litt mer meningsfulle og innholdsrike barnesanger og tekster, tilpasset til sin utvikling og forståelsesramme. Sangene kan gjerne være morsomme, men likevel med et fornuftig innhold. Barna fortjener kvalitet! Det sies at populærmusikken – f. eks. popmusikken – har mye meningsløse tekster om overfladisk “kjærlighetskliss” m. m., men det er sannelig ikke bedre innenfor barnesangene. Ta barna seriøst og gi dem sanger med tekstmessig skikkelig innhold, selv om også noe meningsfull fantasi kan inngå.

Fokuset til denne artikkelen var på barnesangene og deres innholdsmessige kvalitet. Tilsvarende søkelys kunne definitivt ha blitt rettet mot barnebøker, barne-TV og barneserier via strømming (video). Også her er det stor grunn til å tro at det er meget variabel kvalitet. F. eks. Peppa Gris og den urealistiske menneskeliggjøringen av dyra i denne serien er noe irriterende å se og å høre på for min del. Og grøss og gru: Mange dårlig oversatte barnebøker.

Mange av våre kjente og kjære barnesanger holder forbausende lav innholdsmessig kvalitet. Innholdet kan være direkte meningsløst, eller det som presenteres er alt annet enn “sant” sett med dagens øyne. Jeg er usikker på om enkelte barnesanger er verdt bryet med å videreformidle som kulturarv til nye generasjoner.

Lenker:

• NRK Finnmark: Veganer mener barnesanger lærer barn å utnytte dyr
• NRK Finnmark: Veganere opplever mye hat: – Tror kanskje jeg har blitt immun (relatert til egne versjoner av tradisjonelle barnesanger)
• Side2: Barnesanger vi stusser over som voksne
• Side2: Her er sannheten om 11 barnesanger
• Vårt Land: – Mye av musikken som serveres barn er forferdelig dårlig (Vigdis Berland Øystese)
• NRK: Vi har faktasjekket barnesanger – se hva som er feil

Beslektet artikler her i bloggen – lenker:

• blogg.brr.no: Typisk norsk og norske verdier
• blogg.brr.no: Lovsang-skeptiker
• blogg.brr.no: Kirkemusikk og kirkeorgel
• blogg.brr.no: Musikk og musikkstrømming med Spotify og konkurrentene
• blogg.brr.no: Kommunikasjonsmodellen

Januar 2018 var det en interessant foreldresamling på kveldstid om nettvett på Flatraket skule, hvor foredragsholder var en kar fra det lokale politiet. Vedkommende person fra politiet hadde ikke fasitsvar på alt, men i stedet prøvde han å få foreldregruppa til å begynne å bli litt mer bevisste samt tenke og fundere selv over problematikken.

Nevnte samling gav meg inspirasjon til å skrive denne artikkelen. Artikkelen vil både inneholde temaer som ble gjennomgått på samlingen, men jeg har også puttet inn en del egne tanker og innspill. Det er heldigvis masse god informasjon å finne på nettet også rundt denne tematikken.

Dette med nettvett og å forhindre digital mobbing blant barn og unge (+ blant voksne) er sentrale utfordringer i dagens digitale verden med utstrakt brukt av IKT. Teknologien i seg selv er verken god eller ond, men den kan brukes både til positive og negative formål. Bruk av teknologien til kommunikasjon kan medføre en del utfordringer og farer, da slettes ikke alle som man møter virtuelt på den digitale motorvei har gode hensikter eller er den en utgir seg for å være. Den teknologiske utviklingen går svært kjapt, så det er ikke bare bare å følge med på alle muligheter og tjenester som finnes.

Noen definisjoner

• Nettvett: Tips og råd om hvordan man bør forholde seg til og på Internett for å oppnå sikker bruk, jf. www.nettvett.no.
• Digital mobbing ifølge Store norske leksikon: “Digital mobbing er definert som ei aggressiv handling eller åtferd utøvd ved bruk av elektroniske hjelpemiddel av ei gruppe eller ein person – gjentatt over tid – mot eit offer som ikkje kan forsvare seg.”
• Det mørke nettet/dypnettet (Darknet): Skjult nett hvor mye ulovligheter og kriminalitet finner sted. Kryptert og anonymisert.
• IKT: Forkortelse for informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Både datamaskiner, nettbrett, mobiltelefoner og andre mobile enheter inngår. Likeså alle tjenester på nettet.

Digital mobbing og krenkelser

All mobbing er sårende og krenkende for den som blir utsatt for mobbingen. Selvbildet kan bli brutt ned, man kan miste venner, man kan bli syk av mobbingen og i verste tilfelle kan mobbingen ende med at enkelte tar sitt eget liv (selvmord) da de ikke finner det verdt å leve lenger. En del unge sliter med (alvorlige) psykiske problemer, og en del av disse problemene kan ha blitt utløst av eller forsterket av mobbing og/eller dårlige forbilder.

Mobbing via nettet er beklageligvis relativt utbredt. Det sendes på stygge og sårende meldinger og/eller bilder. Det bedrives netthat, sjikane og hetsing, og det mobberne ønsker å oppnå er makt og/eller hevn. Mobberne prøver å øke sin egen status på bekostning av andre.

Uthenging er en sentral teknikk innenfor digital mobbing, gjerne kombinert med ryktespredning (falske rykter) og stygge kommentarer. Nettjenester kan benyttes som en digital gapestokk til å henge ut enkeltpersoner til spott og spe for andre, gjerne i lukkede fora hvor bare barn og unge fra et mindre lokalt miljø henger sammen. Det motsatte kan også skje, man kan bli ignorert eller utestengt fra det gode selskap. Man blir holdt på utsiden av grupper – blir ikke invitert med – på sosiale nettverk, eller man er den stakkaren som aldri får meldinger via sosiale medier fra de andre i klassen eller på skolen. Usynlig mobbing kan være svært krevende å forholde seg til, samtidig med at det kan være svært ødeleggende for dem som blir utsatt for mobbingen.

Enkelte gjør ting bak tastaturet som de neppe ville ha gjort ansikt til ansikt. Det blir mer upersonlig og mer anonymt å drive med mobbing fra bak et elektronisk hjelpemiddel (via IKT) enn direkte overfor en person.

Mobbingen kan foregå i det skjulte (skjult mobbing), og det kan skje relativt anonymt. At slik mobbing finner sted kan være vanskelig å oppdage for både foreldre og skole. Mange unge vil nødig heller sladre/tyste på mobberne til skolen (lærerne) eller til foreldrene.

Cybermobbing kan alternativt benyttes som et begrep for digital mobbing. Man kan bli utsatt for verbal trakassering m. m. via nettet.

Enkelte skiller mellom mobbing (digital eller analog) og krenkelser, hvor krenkelser er noe mindre alvorlig enn “ekte” mobbing. Krenkelser rammer litt mer sporadisk, tilfeldig og vilkårlig, og ondskapen er ikke satt fullt så mye i system som under mobbing. Digitale (elektriske) hjelpemidler kan også benyttes for å bedrive krenkelser mot andre.

Det kan foreligge eller oppstå ulike tolkninger rundt grensegangene for mobbing. Det noen vil kalle ufarlig erting vil andre kalle for ondsinnet / ondskapsfull mobbing. Hvordan ting fortolkes har sammenheng med øynene som ser, og det er forskjeller i hvordan ulike personer oppfatter en bestemt situasjon.

En lenke i bunnen av denne artikkelen er mot NRK dokumentar sin artikkel “Trigger Warning”. Artikkelen omhandler det mørke og lukkede nettverket på Instragram (lukkede grupper), hvor det visstnok har blitt begått ganske mange selvmord blant medlemmene. Det er snakk om et skjult nettverk med private og gjerne anonyme profiler som er samlet i et hemmelig “rom”. Medlemmene består av jenter som sliter psykisk, og som deler sine mørkeste tanker med hverandre samt søker hverandres trøst og støtte. Bilder av alvorlige spiseforstyrrelser, dype sår etter selvskading, selvmordstanker, forsøk og metoder blir publisert. Jentene er i hovedsak del av psykiatrien og/eller barnevernet, og de er deprimerte og/eller suicidale.

Sukk! Sannelig ikke lett å henge med i alt det som skjer eller finner sted blant barn og unge. Snitching og blikking har fram til nå (år 2022) vært ganske så ukjente fenomener for min del. Til samme lista (januar 2023) må også icks-trenden (#icks) blant unge føyes til, som også har sin opprinnelse og spredning via sosiale medier (primært via TikTok).

Skolens ansvar og barns utvikling

Ifølge Opplæringslova paragraf § 9 A-3 skal det være en nulltoleranse mot krenking som mobbing, trakassering m. m. Det skal også drives et systematisk arbeid for å oppnå at mobbing m. m. ikke finner sted. Uavhengig av hva paragrafene og reglene sier: Ikke alle skoler og instanser tar problemene med mobbing seriøst nok, og enkelte skoler tror også at alt løses via en teoretisk-pedagogisk supermodell eller holdningskampanje.

Skolene har altså plikt på seg til å gjøre noe for å unngå mobbing. Digital mobbing er en form for mobbing, så nevnte paragraf har absolutt relevans for arbeidet med å unngå digital mobbing i skolen og blant elevene.

Opplæringsloven og mobbing

Ifølge lovverket skal det være nulltoleranse mot mobbing, og det skal gripes inn og settes inn tiltak som dokumenteres hvis mobbing likevel finner sted. Noen sentrale paragrafer og utdrag av lovtekst:

§ 9 A-3. Nulltoleranse og systematisk arbeid: “Skolen skal ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vald, diskriminering og trakassering.”

§ 9 A-4. Aktivitetsplikt for å sikre at elevar har eit trygt og godt psykososialt skolemiljø: “Alle som arbeider på skolen, skal følgje med på om elevane har eit trygt og godt skolemiljø, og gripe inn mot krenking som mobbing, vald, diskriminering og trakassering dersom det er mogleg.”
—
Stikkord: Varsle, undersøke, tiltak, involvert elever skal bli hørt, skriftlig plan over tiltak skal lages osv.
—
“Skolen skal dokumentere kva som blir gjort for å oppfylle aktivitetsplikta etter første til femte ledd.”

§ 9 A-5: Skjerpa aktivitetsplikt dersom ein som arbeider på skolen, krenkjer ein elev

Kilde: Lovdata – Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova).

 

Skolen kan videre bidra med opplæring for å sikre elevene digital dømmekraft og godt nettvett. Det er etter mitt syn svært viktig at skolen sammen med foreldrene bidrar til å oppøve barns sunne kritiske sans til nettet og til det som er der. Ikke alt som står på nettet skal man stole på og ta som “god fisk”, og slettes ikke alt er det som det utgir seg for å være. Litt om informasjonssikkerhet, personvern, kildekritikk og generelt oppøvelse av den kritiske sansen kan og bør barn og unge lære noe om. Den kritiske medieforståelsen trenger både barn og voksne å få opparbeidet.

Millenniumsgenerasjonen og generasjonen snøfnugg er oppvokst med og mer eller mindre “flasket opp” på sosiale medier, alltid tilgjengelig på nettet osv. De unge framstår som uredde i sitt møte med teknologien. Likevel trenger de opplæring i produktiv og “fornuftig” bruk av IKT. IKT er ikke bare underholdning i form av spilling, strømming, sosiale medier etc. som ofte barn og unge i hovedsak bruker nettet til.

Informasjonssikkerheten kan bli litt så som så hos mange av oss, da det slettes ikke er så uvanlig å overlate slike ting til en “flink nabo” eller til en tenåringsgutt som et interessert i data. Slettes ikke alltid at slike personer har nok kunnskap til å sikre nettverket og Internett-aksessen på en betryggende måte.

En ting jeg sliter litt med å forstå er det store fokuset på at barn og unge må lære seg koding (les: programmering). Vi trenger for all del mange flinke programmere (spesialister), men at “hvermannsen” må lære seg dette synes jeg er noe spesielt og overdrevent. Man kan være en flink og dyktig bruker av IKT som verktøy uten å kunne programmere eller kode selv.

IKT som hjelpemiddel i skolen og undervisningen kan forhåpentligvis bidra til å utligne eller utjevne sosiale forskjeller og ulikheter i interesser mellom ulike elevgrupper. Alle kan få en felles basisplattform innenfor utnyttelse av IKT. Store klasseskiller kan forhåpentligvis motvirkes blant den nye generasjon med barn og unge. Ikke absolutt alle er så “heldige” at de har tilnærmet ubegrenset tilgang på teknologi privat, eller at noen hjemme er i stand til å motivere dem og gjøre dem interesserte i anvendelse av teknologi.

I disse digitaliseringstider kan skolen bidra til at man unngår digital diskriminering og “utestengelse” fra samfunnet. Skolen kan lære opp nye generasjoner til å bli gode brukere av digitale tjenester og verktøyer.

Opplæringsloven sin paragraf § 1-1 – om en ikke spesielt IKT-rettet – er også verdt en studie. Dette er lovens formålsparagraf, hvor det framgår at skolen skal forberede elevene på livet, verden, arbeidslivet, framtiden og gi dem historisk og kulturell innsikt. Verdier som skolen skal bidra til å formidle omtales også.

Den teknologiske utviklingen

Det finner hele tiden sted en rivende teknologisk utvikling. Det er ikke så mange år siden ingen hadde hørt noe om sosiale medier. Stadig dukker det opp nye tjenester og muligheter, og det er ikke lett som voksen (eller som ung) å følge med i den kjappe utviklingen.

Mange i foreldregenerasjonen var godt voksne før de første gang kom borti mobiltelefoner og datamaskiner. Internett ble først allemannseie mot slutten av 1990-tallet, og sosiale nettverk slik som Facebook ble først vanlig fra rundt år 2007 og utover. Utviklingen har gått fort, og foreldregenerasjonen har stort sett fått lite opplæring eller innføring i nettvett. IKT-teknologien har blitt tatt i bruk uten nødvendige kunnskaper og holdninger var på plass. Det spørs da hvor gode forbilder og hjelpere voksne kan være overfor barn og unge.

Svært få voksne klarer å følge 100 % med i jungelen av tjenester på nettet. Ofte benytter også de unge nettet til andre ting og tjenester enn det de voksne gjør. Facebook eller e-post er neppe særlig kult blant dagens unge. Det finnes mange sosiale nettverk innrettet mot ungdommen som voksne flest ikke har hørt om eller er brukere av. Enkelte voksne er mer eller mindre teknologiske analfabeter.

Det finnes masse fin teknologi tilgjengelig (lett tilgjengelig, små enheter, billige i innkjøp) som kan misbrukes. Det er lett å igangsette overvåkning eller spionasje med hensikt å mobbe eller drive med utpressing av andre unge i lokalmiljøet. F. eks. kan mobiltelefoner lett bli benyttet til å ta bilder i garderober osv.

Mye av teknologien kan benyttes til negative formål, og ikke alle som er på nettet har positive hensikter. Det finnes farer for hacking, overdreven overvåkning, brudd på personvernet, svindel, lureri, misbruk, cyberangrep og andre kriminelle handlinger.

Voksne som forbilder og grensesettere

Enkelte voksne samt kjendiser er dårlige forbilder eller idealer. Det er nok av voksne som er svært lite kritiske til sin egen bruk av digitale medier, gjerne pga. uvitenhet og manglende kunnskaper. De publiserer helt ukritisk bilder og videoer av seg selv og sine barn i uheldige situasjoner, og med den største selvfølgelighet legges det ut bilder fra fester hvor de voksne er tydelig beruset. Dette å være noe kritisk til å eksponere seg selv eller andre – inkludert barn og unge – på nettet” syndes” det mye imot.

Nordmenn er også ofte litt vel naive og godtroende når vi møter den store og stygge internasjonale og globaliserte verdenen. Som kjent er Internett et globalt nettverk som i liten grad styres av landegrenser.

Nettdebatter framstår ofte som den rene kloakken, og ofte er de verste debattanter godt voksne mennesker i foreldregenerasjonen. Det spys ut edder og galle over en lav sko, og enkelte oppfører seg som nettroll. Det flommer over med netthets, hatefulle ytringer og det dømmes med et sterkt språk som slettes ikke er verdig en voksen ansvarlig person.

Noen voksne er ekstremt opptatt med å realisere seg selv. De er lite opptatt av hva barna og de unge driver med/gjør. De lar sitt avkom fritt og tilnærmet uten restriksjoner benytte seg av sosiale medier og nettet uten å bry seg nevneverdig.

En utfordring er foreldre som bagatelliserer og som ikke vil ta problemene på alvor. Det er vanskelig å få bukt med digital mobbing og andre farer hvis foreldrene ikke er villige til å ta på alvor at deres datter eller sønn er en mobber eller gjør andre tvilsomme ting via nettet. Foreldre og andre voksne bør være bevisste sin rolle som tydelige grensesettere og oppdragere av en framtidig generasjon med nettbrukere og IKT-brukere som tar nettvett på alvor.

Enkelte unge opplever at foreldrenes bildedeling er et stort og uønsket problem. Foreldre bør absolutt tenke seg om angående hvilke bilder de legger ut på nettet, hvor barna gjerne er avbildet i litt “pinlige” og “flaue” situasjoner. Ikke all publisering er til glede for barna.

Tilgjengelighet hele tiden er tydeligvis svært viktig for mange voksne, noe som fort smitter over på barna. Enkelte bare må sjekke til alle døgnets tider hva som skjer hver gang mobilen piper. Det kan være en melding via sosiale nettverk, en tekst- eller bildemelding (SMS/MMS), en e-post privat eller i jobbsammenheng osv. Denne overdrevne tilgjengeligheten har jeg liten sans for. Man trenger slettes ikke å være tilgjengelig 24 timer i døgnet via digitale IKT-hjelpemidler. Spesielt ugunstig blir det når barne tar etter og legger seg til det samme mønsteret for alltid å være tilgjengelig.

Voksne bør være bevisste på og tenke over barn og unges nettbruk. De bør i en viss grad både interessere seg i og å følge litt med på hva de unge gjør på nettet. Foreldre bør sette grenser for bruken, og ha samtaler med barna om nettvett og hva som er greit og ikke greit. Foreldrene bør gjøre noe og ikke bare ignorere alt!

Selvsagt bør det ikke gå så langt at foreldrene driver reneste overvåkningen av sine poder. Litt frihet bør de unge ha, men innenfor forholdsvis klare og små-strenge grenser.

Kanskje burde foreldre utvise like stor interesse for det poden gjør på nettet og på mobiltelefonen som enkelte foreldre utviser overfor sine idrettsaktive barn. Mange foreldre følger bra opp barna på diverse “fysiske” aktivitetstilbud, f. eks. innenfor sportens verden. Barna blir kjørt på treninger, foreldrene står på sidelinjen og heier under kamper, de stiller på diverse dugnader osv. Noe av den samme gløden og interessen for det som skjer i den virtuelle verden kunne ha forhindret en del uønskede episoder.

Er det en folkerett at alle barn og unge må ha sin første mobil eller mobilklokke før de har begynt på skolen? Muligens er det like greit å vente til de har blitt litt større og noe mer modne før slik teknologi tas i bruk? Også på sosiale medier kan det være greit at man venter med å ta i bruk ting til modenheten er stor nok til å kunne sørge for sikker bruk. Imidlertid er det et stort press blant de unge om å ta i bruk alt slikt alt for tidlig.

Det kan også diskuteres om hvor smart det er at barn og unge får lov til å ta med seg mobil, nettbrett eller PC på sine egne jente- eller gutterom (soverom). Noen har også med seg disse enhetene oppi senga og benytter dem langt utover natta. Muligens er det smartest å la all bruk av slike dingser finne sted i stua eller andre fellesrom i umiddelbar nærhet til der de voksne oppholder seg. På denne måten blir det litt mindre fristende for de unge å oppsøke tvilsomme deler av nettet.

Hvor mange timer i døgnet som benyttes til teknologibruk kan vel også med fordel reguleres. Det finnes en fysisk verden utenfor nettet også som det kan være greit å være del av.

Barn, foreldre og datasikkerhet

I ITavisen blogg har Tom Heine Nätt skrevet et informativt innlegg som omhandler barn, datasikkerhet og hva foreldre bør vite rundt temaet. Forfatteren er høgskolelektor ved Høgskolen i Østfolds avdeling for informasjonsteknologi.

Stikkordsmessig gjengivelse av noen punkter han er innom i sitt innlegg:

Overordnede trusler:

• Mobbere og overvåking
• Lurt inn i svindel
• Avsløring av identitet
• Handlinger man angrer på senere og spredning av informasjon
• Utpressing

Overvåking:

• Passord
• Spionvare
• Delt informasjon på sosiale medier

Avsløring av identitet:

• Bilder
• Falske konkurranser
• Deling av informasjon

Forfalskede identiteter:

• Noen man kjenner
• Personer man ikke kjenner

Og til slutt:

• Er barns holdninger til datasikkerhet også en fare også for foreldre?
• Noen nettvettregler man bør gjennomgå med barna
• Noen nyttige tips til deg som foreldre

Vel verdt å lese artikkelen. Lenke:

• ITavisen blogg (Tom Heine Nätt): Barn og datasikkerhet – Hva bør foreldre vite?

 

Påvirkning fra kjendiser og idoler

Slettes ikke all påvirkning fra kjendiser, superkjendiser, idoler, artister, rosabloggere og influensere (påvirkere) er av den gode typen. Kjendisene kan framstå som noen dårlige forbilder, og til tider kan de fremme helseskadelige eller psykisk usunne tips og råd til barn og unge. Moralen og etikken kan til tider være så som så, og mye av egoismen, perfeksjonismen, sexifiseringen og statusjaget som formidles er slettes ikke bra.

Mye av påvirkningen skjer gjennom digitale kanaler, f. eks. via blogger og/eller sosialenettverk. Det er i liten grad kontroll med eller reguleringer av hva som skjer via slike kanaler.

Religiøs påvirkning kan også bli for ekstrem. F. eks. mener jeg at barn og unge bør bli skånet for ekstrem-religiøs forkynnelse, f. eks. slik som Levi Jensen bedriver.

Nettets innhold

Mye av materialet ute på nettet er upassende for barn og unge. Det finnes alt fra pornosider, skremmende voldssider, ulovligheter, kriminell rekruttering og radikalisering. Via sosiale medier kan man ganske så uforvarende ramle over masse vold, voldsvideoer og til og med drapsvideoer, noe som slettes ikke er særlig bra for “sarte” barne- og ungdomssinn. En del ulovligheter finner også sted på det såkalte “Det mørke nettet” (Darknet). Omsetning av dop og narkotika finner også sted via digitale kanaler.

PST (Politiets sikkerhetstjeneste) virker til å være oppriktig bekymret for den tiltakende radikaliseringen av barn (og unge) via nettet. Det er snakk om at barn ned til i hvert fall 13 år blir utsatt for slikt. Via nettet får de tilgang på konspirasjonsteorier i store baner, og de blir vervet til høyreekstremisme og ulike høyreekstremistiske grupper / grupperinger. Skremmende!

Et problem med nettet er at fire av ti norske ungdommer har fått tilsendt uønskede nakenbilder av andre, og til og med unge helt ned i 12-13-årsalderen har fått tilsendt slike bilder fra vilt fremmede. Nesten halvparten av norske tenåringer har blitt spurt om å sende nakenbilder av seg selv til andre. Nakenbilder oversendt via mobil eller nett er den nye måten å blotte på – digital blotting.

Det finnes aldersgrenser fra leverandørene for å kunne ta i bruk de ulike sosiale medier. Disse bør i bunn og grunn absolutt respekteres, da barn og unge neppe er modne til å ta systemene på en sikker måte før de minst er så gamle som oppgitte aldersgrenser. Mange av de sosiale mediene opererer med 13 år som aldersgrense, men beklageligvis er det mange unge som jukser seg til tilgang lenge før de har oppnådd denne alderen.

Å håndheve aldersgrensene for sosiale medier og andre Internett-tjenester er ikke bare-bare. Som foreldre kan vi fort bli stemplet som kjipe og alt for strenge av de søte små. Alle andre-argumentet blir ofte benyttet (alle i klassen og alle vennene får lov, hvorfor får ikke jeg lov?). Å holde igjen er sannelig ikke lett, og kan bli en ganske ensomme og utakknemlige oppgave! Men som oftest er IKKE de unge modne nok til å forstå hele konsekvensene med sin nettbruk, og bruken bør absolutt reguleres noe.

En ting jeg har irritert meg over er YouTube. Der kommer det ofte mange upassende reklameinnslag som kan virke skremmende på barn og unge. Selv om man er på jakt etter nusselige og uskyldige barnevideoer “popper” det ofte opp reklamer som er beregnet på godt voksne.

Nettbruk kan også medføre at man får besøk på datamaskinen av diverse datavirus, spionprogramvare, søppelpost, “Microsoft”-svindel eller blir utsatt for hackerangrep. Også barn og unge bør øves opp i å være litt kritiske til hva man trykker ja til og hvilke nettsider som oppsøkes.

Enkelte har stor tro på at nettfiltre og filtrering – dvs. en form for “sensur lite” – løser de fleste problemer. Gjør de virkelig det? I den forbindelse henviser jeg til et interessant innlegg eller kommentar:

• Digi.no (Thomas Tømmernes, Atea): Digitale barnevakter i skolen – falsk trygghet?

Kort gjenfortalt: Han skriver om nettfiltre som digitale barnevakter. Er filtrene noen god løsning? Teknologien kan glippe eller misse. Hva og hvordan skal filtrene være, hvem gjør hva?

Myndighetene på sentralt hold er visstnok i ferd med å avslutte arbeidet (september 2019) med en veiledning for hvordan barnehager og skoler (1.-4. Klassetrinn) kan skjerme de minste barna mot skadelig innhold (vold, porno osv.) på nettet – Internett. I praksis vil løsningen bli at slike enheter – kommuner og private drivere av barnehager og skoler – må installere nettfiltre.

Slike nettfilter synes jeg litt både og om. Ofte er det mulig for smarte sjeler å komme seg rundt (utenom) dem, eller å finne fram til ressurser som ikke ennå blir stoppet av filteret. Det kan fort bli en falsk trygghet å ha beskyttelse installert, og det kan bli litt av et kappløp mellom de “onde” og de “gode” om å få stoppet det som bør bli stoppet. Bevisstgjøring og holdningsskapende arbeid blant de unge har jeg mer tro på enn tekniske løsninger for “sensur”.

Veldig viktig er foreldreansvaret: “Og så har vi foreldre selvfølgelig også et ansvar for å sørge for å lære barna våre folkeskikk, etikk og ikke minst nettvett, gjerne i samarbeid med skolene.” Et sitat til fra innlegget: “Hver eneste dag dukker det opp nye nettsteder, spill og apper, og de som har onde hensikter på nettet finner stadig nye måter å lure folk på – også barn.” Min kommentar til siste sitat: Det er en evig runddans eller kamp dette her mellom filtre / sikkerhetsløsninger og stadig nye nettressurser / tjenester, hvor kampen om sikker ferdsel på nettet muligens best vinnes via andre metoder enn tekniske nettfiltre og sikkerhetsløsninger?

Facebook var ikke (helt) død blant de unge

I mars 2018 har selveste Kripos gått ut med en advarsel om en gruppe på Facebook, og de ber foreldre om å være obs på gruppa. Gruppa det er snakk om heter “Inviter alle du kjenner til gruppen vi skal ta grupperekord i mest folk”. I hovedsak er det barn og ungdommer som er medlemmer.

Den generelle tonen i gruppa er visstnok veldig grov. Det florerer med hatytringer, drapstrusler, oppfordring til vold m. m. Det heves også av Kripos at i motsetning til det mange voksne tror er fortsatt ungdommene aktive på Facebook.

En annen trend TV 2 har skrevet om er dette å drive med “roasting”, å “roaste” hverandre. Dette går ut på at man legger ut bilder av seg selv på bestemte lukkede Facebook-grupper for ungdommer. Andre medlemmer av gruppene skal kommentere noe frekt om utseendet eller annet til den som la ut bildet.

Dette kan medføre at man går for langt, man gjør noe som man senere angrer på. Ekstra sårbare og usikre ungdommer kan ta kommentarene bokstavelig og få problemer som en følge av trenden.

Facebook og deres partnere truer personvernet (Privacy): I media er det innimellom snakk om all den personlige informasjonen Facebook sitter på og ikke minst de gangene disse dataene blir misbrukt eller kommer på avveie. Mange Facebook-brukere sier gladelig ja til alle slags invitasjoner, apper, tester og spill. Man setter i gang uten å tenke på hva man sier ja til.

De som utvikler disse tilleggsproduktene eller appene kan i en del tilfeller uthente relativt mye personlig informasjon om den enkelte bruker fra Facebook, og dette på lovlig vis. Den enkelte bruker samtykket til denne informasjonsutvekslingen under første gangs oppsett/oppkobling uten å tenke grundig gjennom hva man sier ja til (hvem leser vel gjennom brukervilkårene?).

Ellers er det et stadig tilbakevendende problem at barn og unge blir lurt til å publisere nakenbilder og det som verre er til personer som man møter på nettet. Det som kan se ut for å være ganske så uskyldig kan ende opp med utpressing og distribusjon av bildemateriellet som er uønsket og ødeleggende for den lurte.

• Lenker:
• TV 2 nyheter: Kripos ber foreldre være obs på denne Facebook-gruppa
• TV 2: Ungdomstrend tar av på Facebook: “Stygge faen” “Se deg selv i speilet” “Du ser ut som en fuckboy”
• NRK: Facebook: – Alvorlig misbruk av våre regler (privat informasjon fra 50 millioner Facebook-brukere skal ha blitt brukt av analyseselskapet Cambridge Analytica uten samtykke)

Digitale spor og personvern

Bruk av nettet medfører at man legger igjen mange digitale fotspor. Store aktører slik som Facebook, Google, Snapchat, Microsoft og Apple vet svært mye om oss. Masse informasjon blir hele tiden lagret om hva vi foretar oss på nettet. All denne informasjonen gir aktørene stor oversikt over våre liv og våre interesser osv.

Enkelte tjenester på nettet opererer fra land hvor personvern og datasikkerhet ikke akkurat står i høysetet. Frivillig godtar vi også at opplysninger gis bort gjennom å akseptere alle slags rare og mangelfulle lisensbetingelser til programmer og apper som installeres. Ofte godtas alt uten at man en gang gidder å lese hva man sier ja til rundt behandling av data og opplysninger.

All denne informasjonen som samles inn kan definitivt bli brukt og misbrukt. Personvernet kan bli truet.

Nettvettregler

Både Nettvett.no og Redd Barna har utarbeidet gode nettvettregler. Først de 9 reglene fra Nettvett.no:

1) Følg rådene for sikker pålogging.
2) Hold operativsystemer og programmer oppdatert.
3) Ta sikkerhetskopi.
4) Bruk brannmur og antivirus.
5) Tenk før du klikker.
6) Tenk over hva du deler.
7) Ta ansvar – vær åpen om hendelser.
8) Vær en venn på nett.
9) Unngå å falle for fristelser.

Deretter de 8 nettvettreglene fra Redd Barna:

1) Vis respekt for hverandre på nett. Mobbing på nett er minst like alvorlig som annen mobbing
2) Tenk deg om før du deler personlige bilder og opplysninger om deg selv og andre på åpne nettsteder
3) Lag et passord som er vanskelig å gjette. Passordet ditt er privat
4) Husk at det er lett å lyve på nettet, ikke tro på alt som andre skriver
5) Ta med noen du stoler på hvis du skal møte noen du har blitt kjent med på nettet, og møt dem på et offentlig sted
6) Avslutt kontakten hvis du blir redd eller opplever noe ubehagelig. Blokker kontakten og meld fra til de som har ansvaret for nettstedet
7) Fortell det til en voksen eller en annen du stoler på hvis du opplever noe ubehagelig. Det er ikke din skyld om noen andre gjør noe ubehagelig mot deg på nett
8) Meld fra til politiet om alvorlige saker

 

En god del av oss voksne får oppleve at det legges ut bilder og videoer av våre barn og ungdommer i etterkant av arrangementer (barnehage, skole og fritidsaktiviteter), og dette i enkelte tilfeller mot vår vilje. F. eks. har jeg som skriver dette et fosterbarn i husholdningen, som IKKE skal eksponeres på nettet eller i media i henhold med avtale med barnevernet. I disse tider hvor alle har en mobiltelefon med kamera og er brukere av sosiale medier er det sannelig vanskelig å sikre privatlivets fred.

Publisering av bilder og videoer på nett med identifiserbare personer på er ikke helt rett fram. Man skal egentlig ha innhentet samtykke/tillatelse på forhånd før slik publisering finner sted. Norges idrettsforbund har laget noen greie retningslinjer for publisering av bilder og video (på nett) som det kan være interessant å “stjele” ideer fra (lenke).

Anonym på nettet

Enkelte oppfører seg ganske “dustete” på nettet da de kan framstå som relativt anonyme. De kan operere med falske eller svært anonyme profiler. Det finnes også masse anonymiseringstjenester å benytte seg av (inkludert på det mørke nettet), samt sosiale nettverk som også muliggjør anonym opptreden.

Som anonym på nettet kan enkelte finne på å foreta seg mye rart som de ikke ville ha gjort som en lett identifiserbar fysisk person. Enkelte mister mange hemninger og kritisk sans når man bruker nettet og tastaturet til kommunikasjon og diskusjoner.

Det er viktig å huske på at det meste på nettet kan spores. Det er ikke helt rett fram for politiet å få ut informasjon fra store amerikanske selskaper slik som Facebook, men hvis det er snakk om en noe større kriminell handling vil det la seg gjøre. På samme måte lagrer Internett-leverandørene en del informasjon om hva vi foretar oss på nettet. Tidligere avsløringer har vist at etterretningstjenester slik som NSA (National Security Agency) i USA også har store muligheter for å overvåke nettet. Også den norske E-tjenesten kan sannsynligvis i ganske stor detaljgrad overvåke nordmenns telefonsamtaler og sosiale medier-bruk fra Eggemoen utenfor Hønefoss, Ringerike kommune.

I praksis er vi ofte ikke fullt så anonyme på nettet som enkelte tror. Det er ikke særlig smart verken som barn eller voksen å gjøre dumme ting på nettet i den tro at vi er uovervinnelige og ikke-sporbare. Man kan bli straffeforfulgt for ubetenksomme handlinger på nettet.

Politiet med flere har gått ut med advarsler rundt meldingsformidlingstjenesten Tellonym. Denne tjenesten muliggjør sending av anonyme meldinger, og tjenesten kan brukes som ren “mobbe-app” eller til annen trakassering. Det finnes også andre anonymiseringstjenester, samt alle slags VPN-tjenester for å skjule sine spor (våre anonym).

Internett er ikke lovløst

Som allerede nevnt flere ganger gjør enkelte personer dumme ting på nettet. Imidlertid er IKKE Internett lovløst. Vanlig lovverk gjelder der som i andre deler av vårt liv. Man kan bli dømt etter f. eks. straffeloven hvis kriminelle ting finner sted via nettet.

(Imidlertid har det vel vist seg i praksis at en del slike saker henlegges, og at politiet har begrenset kapasitet til å etterforske slike saker godt nok som igjen kan medføre en fellende dom.)

Det virker som om enkelte glemmer at det finnes grenser for hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt på nettet. Det virker som om enkelte tror at nettet er 100 % anarki. Dette stemmer ikke med realitetene!

Datakriminalitet

Det er en god del datakriminalitet som finner sted via nettet, og dette kan også barn og unge bli lurt inn i. Ikke alle er de som de utgir seg for å være. Bak profilen på et sosialt nettverk til en avbildet 17-årig pen jente kan det gjerne være en 50-årig pedofil mann med onde hensikter. Eventuelt kan det være snakk om grooming.

Det er masse utkrøpne svindelforsøk ute og går på nettet. Først prøver svindlere ofte å bygge opp tillit før de slår til og svindler (og bryter tilliten). Det kan være et fristende marked å prøve å gå etter naive unge som lar seg lett lokke pga. manglende kritisk sans. Alt fra identitetstyveri, kidnapping, misbruk, seksuelle overgrep og til svindel med penger kan finne sted.

I media har det vært framme flere saker hvor barn og unge har blitt utsatt for utpressing. Gjerne har de unge blitt lurt til å sende seksualiserte nakenbilder og/eller videoer til noen på nettet i god tro. De tror de sender slike ting til noen jevngamle som de kan stole på, men som viser seg å være voksne kjeltringer som bruker den tilsendte informasjon for å kunne drive med utpressing. Hvis de unge gjør sånt og slik skal de slippe ydmykelsen det er av at slike intime bilder og/eller videoer blir spredt for alle vinder på nettet.

Kripos mener at digitaliseringen fører med seg betydelig flere overgrep mot barn og unge over nettet. På dette området er framtidsutsiktene heller dårlige eller dystre. Sannsynligheten for å bli tatt for ulovligheter er ikke all verdens stor (saker henlegges pga. bevisets stilling eller manglende kapasitet hos politiet), og strafferammene er til tider relativt lave.

Sosiale medier

Facebook har blitt nevnt. Imidlertid finnes det en hel røys med sosiale medier å velge blant, hvor de mest kjente og mest utbredte (jf. Ipsos’ SoMe-tracker) er: Facebook, Snapchat, Instagram, Twitter, LinkedIn, Pinterest, YouTube og Google+. I tillegg kan muligens musikktjenester slik som Spotify og kommunikasjonsløsninger slik som Skype regnes med. Wikipedia i engelsk språkdrakt har en mer komplett liste med sosiale medier og nettverk, og der er det ca. 200 ulike tjenester å velge blant. Imidlertid er ikke alle disse i noen særlig grad i vanlig bruk her i Norge.

Det skal litt til for en voksen å ha full oversikt over alle ulike sosiale medier som er i bruk blant barn og unge. I tillegg er det også en del som har opptil flere profiler, hvor den profilen foreldrene får se gjerne er en mye “snillere” versjon enn den de bruker overfor sine jevngamle venner og kontakter. Foreldre bør absolutt følge litt med på podens bruk av sosiale medier, men uten at det blir ren overvåkning ut av det. Imidlertid er ikke foreldreoppgaven lett!

Sosiale medier kan være både til velsignelse og forbannelse. Verktøyene kan benyttes til uskyldig og positiv oppbygging av kontaktnettverk og informasjonsinnhenting, men de kan også bli brukt til mobbing, utpressing, spredning av uønsket materiell, kriminalitet og annen upassende virksomhet. Via sosiale medier kan det se ut for at alle andre rundt seg lever et bedre og mer vellykket liv enn det man selv har.

En ting å være obs på rundt sosiale medier er at de ofte har amerikansk eller i hvert fall utenlandsk opprinnelse. Dette medfører at grensene for hva som er greit og ikke greit sett fra leverandørenes side ikke nødvendigvis samsvarer med norsk rettsoppfatning og skjønn. De følger heller ikke norsk lov, men de lover som gjelder i sitt land. Sosiale medier kan velge å sensurere noe som ingen nordmenn ville ha valgt å sensurere, mens andre tvilsomme ting slipper rett gjennom “sensuren” (modereringen).

I innlegget “Stopp TISA/TTIP – andre handelsavtaler, EU/EØS” har jeg skrevet noen ord om Netflix-dokumentar “Det sosiale dilemmaet“. Dokumentaren gir et lite innblikk i hvor manipulerende sosiale medier er, og om den farlige effekten sosiale medier har på menneskeheten. Teknologigigantene bak og deres tjenester bidrar til at det finner sted: Manipulering, sterk påvirkning, skaper avhengighet (“opium for folket”), kommersielle interesser styrer alt (mål: selge annonser og gi annonsørene valuta for pengene), algoritmer som tilpasser nyhetsstrømmen til den enkeltes interesser og meninger, AI / KI (kunstig intelligens), maskinlæring, vanvittige store datamengder og informasjon behandles, polariserende og splittende nyhetsstrømmer.

Relatert til IKT-/skjermbruk må det også tas i betraktning at det for tiden er veldig “inn” med bruken av kunstig intelligens (KI) og bruken av avanserte algoritmer. Barn og unge (og voksne!) blir bombardert med tilpasset / manipulerende påvirkning, som i en del tilfeller kan være negativ eller uønsket påvirkning. Man blir blant annet bombardert med kulturelle normer og påvirkning som handler til fordel for kommersielle interesser og ikke den enkeltes ve og vel. Det er helt nødvendig å oppøve de unges vurderingsevne og kritiske sans overfor alle inntrykkene de får via skjermen.

Anbefalte aldersgrenser overholdes ikke

Dataspill er utstyrt med en anbefalt aldersgrense (f. eks. PEGI), men mange voksne er ikke så nøye med å følge disse når det gjelder barnas dataspilling. Mange mindreårige får spille spill som er anbefalt for 18 år og eldre på «gutterommet» uten foreldre til stede. Pga. sterke scener og deres mulige påvirkning på sarte barnesinn burde nok absolutt grensene ha vært fulgt i større grad.

En del av dataspillene med høy aldersgrense er typisk skyte- og drepespill. Slike dataspill kan være ganske så brutale med mye våpenbruk, krig, dreping, blod og voldsutøvelse. Makabre scener med realistisk grafikk og lydeffekter farer forbi øynene og ørene til spillerne.

I enkelte miljøer (gamer-miljøer) er det «på mote» å delta på LAN party (datatreff). Selv må jeg si at jeg er småskeptisk til i det hele tatt å samle barn og unge på slike treff. Ofte er det mye spillekonkurranser det går i på slike samlinger, og det er gjerne snakk om slike voldelige dataspill som jeg allerede har uttalt meg om.

Sosiale medier som f. eks. Facebook, Instagram og Snapchat har en aldersgrense definert av leverandør på 13 år. Personvernhensyn, modenhet (ivareta sine interessert og rettigheter på nett) og typisk innhold gjør tjenestene lite egnet for barn yngre enn satte aldersgrenser. (Enkelte tjenester kan ha lavere eller høyere aldersgrense, avhengig av hvem tjenesten er beregnet på og tjenestens innhold.)

En aldersgrense på 13 år finner man også igjen i personopplysningsloven (§ 5), jf. Personvernforordningen (GDPR). Nettjenester har ikke lov til å samle inn personopplysninger og informasjon om barn under 13 år uten foreldres samtykke.

Det syndes MYE mot aldersgrensene innenfor sosiale medier. Mange barn er på nett via slike tjenester lenge før de har blitt 13 år gamle, og ofte har verken barna eller foreldrene helt kontroll på bruken og hva som skjer i detalj der ute på nettet. Neppe mange foreldre har et bevisst nok forhold til mindreåriges bruk av sosiale medier og problemstillinger slik som personopplysninger, samtykke, påvirkning, mobbing, upassende innhold, reklame osv.

(Men det er vanskelig å være den strikse og kjipe forelderen som nekter alt når “alle andre” i klassen eller venneflokken får lov til å avvike fra reglene og anbefalingene.)

Gaming

Mange barn og unge driver med gaming (dataspill), og da spesielt mange gutter. Det er lett å tenke av oss voksne at dataspill (videospill) eller gaming / gamer er bortkastet tid (fare for avhengighet og det kan bli altoppslukende tidsmessig) samt at det er asosialt. Dessuten har vi dette med ikke-overholdte aldersgrenser (brutal vold, spilling på sex osv.) som allerede har blitt nevnt. Spillavhengighet kan også inntreffe. Imidlertid kan gaming også ha en god del positive effekter.

Gaming kan være til stor berikelse og personlig utvikling, og da spesielt gjerne spesielt for unge som av ulike årsaker ramler litt utenfor “malen” eller det “normale”. Eksempler kan være personer som er ensomme, mobbeofre, handikappede, asosiale eller sjenert. Selvfølgelig kan også gaming være til stor glede for helt “normale” og sosiale personer.

Gaming kan gi mange fine opplevelser og et sosialt liv i den virtuelle spillerverdenen. Man blir del av et fellesskap og et inkluderende miljø, og man finner sin “flokk” og sine venner. Utfordringene med ensomhet eller å være en “outsider” kan unngås. Man kan selv i stor grad velge hvordan man vil framstå som person, og hvor mye de andre skal få vite om den virkelige personen bak spillerkarakteren eller avataren.

Også innenfor gaming bør vel foreldre / foresatte utvise litt interesse for hva det er barna og de unge driver med, og de voksne bør følge litt med på bruken. Alt som skjer innenfor gaming er ikke bra for barn og unge, da også slike systemer kan misbrukes til kriminalitet eller i hvert fall uønsket aktivitet. Arenaen for gaming kan bli utsatt for forhold slik som mobbing, hat, hets, utestenging, utpressing m. m. Beklageligvis meldes det om en del giftig adferd innenfor gaming, hvor enkelte gamere (deltakere) kan oppleve å bli utsatt for hetsing, nedsettende kommentarer og trusler. Spesielt unge jenter som deltar i gamingen kan oppleve mye slikt. Og sånt ellers må / bør gaming-aktiviteten ikke gå ut over skolearbeidet eller anbefalt søvnbehov for barn og unge.

Imidlertid viser (heldigvis) forskning at ungdommene ikke blir aggressive av gamingen, selv om de spiller voldelige dataspill.

Nettbrukens påvirkning på barn

Noe forskning hevder at nettbruk gjør barna dummere. Digitale medier kan virke distraherende, avhengighetsskapende og hindre læring. Alt finnes på nettet og man trenger ikke å bruke hjernen, noe som kan gjøre oss dummere.

Mye bruk av teknologien kan bidra til konsentrasjonsvansker. Det oppstår mangel på oppmerksomhet, redusert minnefunksjon og dårlig humør. Utstrakt nettbruk kan også gi oss dårligere søvn som igjen fører til at man er mindre opplagt.

Når det gjelder bruk av mobiltelefoner kan enkelte utvikle sykelig avhengighet og nomofobi (panikkangst for å være uten mobiltelefon og/eller mobildekning). Overdreven mobilbruk påvirker hjerneaktiviteten, og bruken kan svekke oppmerksomhetsevnen. Enkelte kan også bli plaget av angst, depresjon, søvnløshet og impulsivitet. Mobilbruken kan bli som en rus for enkelte.

Ungdommer som i stor grad bruker elektroniske enheter (smarttelefoner, nettbrett, datamaskiner m. m.) kan oppleve å bli dypt ulykkelige. Desto flere timer bak en skjerm, jo mindre tilfreds blir de. Bruken går også utover søvnen. Så var det det å få oss voksne til å være gode forbilder da gjennom at vi av og til er avlogget nettet i lengre perioder.

Mye skjermtid kan slite på øynene våre. Visstnok er det enkelte unge som må behandles for øyeproblemer som fram til nå har vært typisk for 40-åringer og eldre. Det nevnes “akademikerøyne”, som innebærer hodepine og anstrengte øyne (falsk nærsynthet og øyekrampe) etter for mye skjermbruk. Skjermavhengighet kan oppstå.

Overfor barn og unge kan det nok være en god idé å dosere eller begrense skjermtiden / skjermbruken noe. Mye skjermbruk kan gi avhengigheter a la narkotika- og alkoholavhengighet/misbruk. Man “trigger” gjennom høy skjermbruk belønningssystemene og andre endringer av aktivitetene i hjernen, inkludert frigjøring og avhengighet av dopamin (kroppslig form for naturlig beruselse) og produksjon av stresshormoner. Barn og unge har også godt av en del fysisk aktivitet, noe mange timer foran skjermene ikke bidrar til.

En ond sirkel kan oppstå hvor enda større skjermbruk inntreffer og brukes som belønning for å døyve avhengighetssymptomene og “abstinensene”. Høy skjermbruk påvirker forhold slik som hjerneaktiviteten, kommunikasjonen, det sosiale, konsentrasjonen, hvile, søvn, stress, kroppsvekt, helse/kondisjon og humør.

Et søk på Google med f. eks. søkeordene skjermtid og dopamin frambringer mer informasjon om disse temaene, inkludert forskning på området. Jeg fant også en av episodene fra den danske serien “Eksperimentet”, sendt på NRK 2. mai 2019, som interessant.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har kommet med nye retningslinjer og anbefalinger relatert til barn og skjermbruk. De mener at de minste barna ikke i det hele tatt bør ha skjermtid foran TV, PC, nettbrett, smarttelefoner osv. Barn og babyer under 1 år bør ifølge dem ikke se på skjermer overhodet, mens barn på 1-4 år bør ha en maksimal stillesittende skjermtid (passiv titting) på 1 time pr. dag. I etterkant har også Helsedirektoratet her i Norge kommet med tilsvarende anbefalinger.

I stedet for skjermtid er det fra WHO sin side fokus på fysisk aktivitet, god søvnkvalitet og aktiv lek. Dette skal bidra til å motvirke overvekt blant barn og relaterte sykdommer senere i livet. Som forventet er det ikke alle som er enige i disse anbefalingene, da det vel ikke finnes klare forskningsresultater til å si at skjermer og skjermbruk i moderate mengder er farlig. Det kan også ligge god læring i skjermbruken.

Det hevdes at bruken av sosiale medier kan medføre uheldige forhold slik som endrede nervebaner, dårligere prestasjoner og digital avhengighet. En del foreldre i Silicon Valley – som har vært med på å utvikle sosiale medier-teknologien – har i de senere år visstnok innført streng kontroll med barnas skjermbruk og mengde med bruk. Psyken til barn og unge kan nok i noen tilfeller bli negativt påvirket av stor skjermbruk og den massive strømmen av påvirkning. En utfordring er også alle falske nyheter og konspirasjoner som kommer via nettet.

Foreldrekontroll er stikkordet. Visse grenser og føringer bør de voksne stå for overfor sine barn og unge. Imidlertid er det ikke bare-bare dette å regulere barns skjermbruk og skjermtid, da det er et stort press og forventninger der ute om å akseptere ganske så stor og høy bruk. Det digitale livet er for enkelte nesten likeså viktig som det fysiske livet.

En god del norske skoler har mobilforbud i skoletiden, hvor begrunnelsene for forbudene hovedsakelig er knyttet til pedagogikk og sosialt miljø. Andre land, f. eks. Frankrike, begrunner i tillegg tilsvarende forbud med helserisikoen (EMF-plager, kreft m. m.) knyttet til stadig økende elektromagnetisk strålingen. Muligens noe å tenke på dette med stråling og helse. Ikke bare mobiler (3G/4G/5G) stråler, men også f. eks. Wi-Fi-sendere og bærbare datamaskiner med Wi-Fi-støtte, blåtann (bluetooth) osv. Både i skolebygg og privat møter man også på bruken av smartmålere (AMS) for strøm, som også avgir elektromagnetiske felt (EMF).

Kjøpepress og annet press

En annen side med IKT er kjøpepresset og motepresset som oppstår blant barn og unge. Enkelte bare må ha siste iPhone-modell eller en dyr datamaskin til “gaming”. Det koster foreldrene fort en del kroner å følge med på dette “rotteracet”, for å tilfredsstille sine barn.

Hvem har ikke hørt utsagnet: “Ja men, alle andre i klassen har dette.” Enkelte foreldre må strekke den økonomiske strikken svært langt for å unngå at sine barn blir akterutseilte i det teknologiske kappløpet. Dette å ikke ha de siste duppe-dingsene kan i seg selv være en grunn til at enkelte blir mobbet.

Man skal ikke undervurdere markedskreftenes makt på barn og unge. Det presenteres både snikreklame og produktplassering, og det er slettes ikke så lett for barn og unge (eller voksne for den del) å sortere bombardementet med påvirkning. Å klare å sortere budskap, forstå markedskreftenes makt og å klare å komme ut av dette med et styrket selvbilde er ikke helt rett fram. De unge trenger nok ofte hjelp fra oss voksne til å bedrive en fornuftig “kildesortering på nett“.

Presset mot de unge er stort i dagens samfunn. Barn og unge skal være flinke og pliktoppfyllende, og de skal prestere på skolen og i det sosiale livet + i de sosiale mediene. Alt skal være så perfekt. Tester og målinger gjennomføres i skoleregi for å sjekke om de er der de skal være. Enkelte barn og unge blir enkelt og greit stresset av det harde kjøret som rettes mot dem, både fra skolen og fra andre unge og de voksne. Det er slettes ikke bare-bare å være ung i dag.

Det snakkes om “Generasjon Prestasjon“. De unge skal være perfekte og lykkes på en lang rekke fronter samtidig, og en del vil feile i dette tøffe prestasjonssamfunnet. Enkelte unge sliter med lavt selvbilde, noe som slettes ikke er så rart så lenge som prestasjonsjaget og kroppspresset er så stort som det er. Jeg gjengir det jeg tidligere har skrevet i artikkelen “Typisk norsk og norske verdier“:

Det er virkelig bekymringsfullt at såpass mange unge faller på utsiden av arbeidslivet. Enkelte blir i ung alder uføretrygdede eller blir gående på andre støtteordninger (“NAVere”). Ofte skyldes dette psykiske problemer (psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser) eller andre personlige problem, og slettes ikke latskap i seg selv. Et viktig poeng fra en kronikk i Aftenposten: “Vi trenger et arbeidsliv som åpner opp for dem som har havnet utenfor”. Det er også dystre selvmordstall blant både unge og voksne i Norge.

Det er et stort press på de unge hvor de skal prestere på en lang rekke med områder, og en del av dem passer ikke helt inn i dagens samfunn. De sliter med å finne sin plass, de ramler ut og blir på utsiden av det gode selskap. De av dem som ikke blir uføretrygdede kan ha store problemer med å få seg utdannelse og jobb. Det er også mange unge menn inni tallene, og en del av dem forblir utenfor arbeidslivet, single, ensomme og uten barn.

Tradisjonell mobbing og seksualisert mobbing

Denne artikkelen retter fokus mot nettvett og digital mobbing. Imidlertid er det viktig å ikke glemme at klassisk / tradisjonell mobbing – fjes-til-fjes-mobbing – fortsatt finner sted. Også i den fysiske verden kan virkemidler slik som utestenging, utfrysning, rangering, gjentatte tilfeller med fornærmede ord og kommentarer (verbal negativ kommunikasjon), fysisk (slag, spark, lugging m. m.) og psykisk mobbing finne sted. Allianser, intriger, maktspill og maktkamp er også en del av spillet i mange “flokker” med barn og unge.

Alt dette kan inntreffe blant barn og unge i alle aldre, inkludert allerede i barnehagealder. Barn kan være ganske så onde, stygge, hersende og utspekulerte mot hverandre. Det er ikke uvanlig med “popularitetskonkurranser” med rangeringer, hvor barna deles inn i vinnere og tapere. Hærverk, selvskading, skading av andre og annen stygg oppførsel kan også være deler av problemene.

Også i små og oversiktlige bygdesamfunn med små bygdeskoler og bygdebarnehager (få elever og barnehagebarn) kan problemer med mobbing og tilsvarende oppstå. Små forhold er definitivt ingen garanti for at man unngår slike problemer! Det varierer i stor grad hvor flinke skolene er til å gripe tak i problematikken, og ting (uønsket adferd) finner sted uten at de voksne får med seg at det skjer. Det kan oppstå store utfordringer med det sosiale / psykososiale miljøet og med gruppedynamikken. Flere skoler burde nok ha vurdert å ha egne kompetente miljøarbeidere som kun har fokus på skolemiljøet (det psykososiale miljøet) og det menneskelige samspillet.

Gruppedynamikken og/eller det psykososiale miljøet i enkelte klasser kan i enkelte tilfeller bli helt feil. Dette kan være reelle problemer både på store og små skoler, og i både små og store klasser. I noen tilfeller samler problemene seg opp innenfor ei gruppe slik som i en bestemt klasse.

Det er litt trist å se på at enkelte skoler mer eller mindre velger å ignorere hele problematikken, og at de på mange måter prøver å definere seg ut av situasjonen og å overse det som skjer. Det er slettes ikke alle skoler som tar mobbingen alvorlig nok. Enkelte skoler sier at her har vi det bare fint og flott, uten at de vil ta innover seg utfordringene og problemene.

Krenkende adferd eller ulike former for overgrep (fysiske, seksuelle inkludert voldtekt, seksuell trakassering m. m.) kan finne sted blant/mellom barn og unge, men det kan også være voksne (lærere eller andre) som står bak. Noen ganger er det rett og slett de voksne som er mobberne eller står bak overgrep. Blant annet er det helt uakseptabelt med grooming! I lenkesamlingen i bunnen på dette innlegget har jeg blant annet lagt inn lenke til TV 2-programmet “Norge bak fasaden”, og da spesifikt mot episode 3 i sesong 2 med tittelen “Barnerov”. Ganske skremmende å se denne episoden, og hvor fort unge jenter blir oppsøkt av gamle menn som ganske så åpenlyst vil utnytte de unge jentene via nettet.

De unge er “stygge” med hverandre gjennom å kalle andre for din hore, din fitte osv. Det er mer å lese om dette fenomenet i denne artikkelen:

• TV 2: 14-åringer slår alarm: – Jenter blir kalt “hore” og “pulbar” i skolegården

Det har muligens vært en økning i nedsettende seksuelle bemerkninger i de senere år blant skoleelever, og da i hovedsak rettet mot jenter hvor gutter er avsenderne. Problemene tas ikke tilstrekkelig seriøst av lærerne, og tydeligvis har ikke #metoo nådd skolene og klasserommene i og med at slik seksualisert mobbing og trakassering får lov til å finne sted over tid. Beslektet med dette er det å kalle andre for “din homo” på en nedsettende måte.

Barn kan være svært stygge med hverandre, og det helt ned i barnehage- og småskolealder. Utestenging, utfrysing, stygge / spydige kommentarer, erting, hersing, fysisk knuffing, mobbing osv. finner sted. Noen i en gruppe blir også regnet som mer populære enn endre, hvor noen får rollen som flokkleder som kan herse / herske, drive med maktspill og se ned på andre. Utnyttelse og overgrep kan skje barn imellom, og noen kan velge å bruke andre som sine “slaver”, “undersåtter” eller tjenere. Her lokalt er det et kraftuttrykk og hersketeknikk å si at andre er fattige, og dermed mindre verdifulle / verdt.

Ellers står begrepet mobbing i fare for å bli skikkelig utvannet. Noen kaller tilnærmet alt for mobbing, mens andre av oss velger kun å kalle gjentakende og relativt alvorlige hendelser rettet mot enkeltpersoner (utplukkede offere) for mobbing. Hvis hver minste lille ting kalles for mobbing mister begrepet helt sitt innhold og alvor.

Et økende problem innenfor norsk skole er skolevegring blant enkelte elever. Skolevegring – eller ufrivillig skolefravær – kan f. eks. skyldes dårlig psykososialt skole- og klassemiljø og/eller en skolehverdag som oppleves som utrygg / ugrei for enkeltelever.

Avslutning

Nettvett, digital mobbing og beslektede tema er et omfattende område. Teknologien vi omgir oss med gir oss både mange fantastiske muligheter og en del utfordringer. Nettet og teknologien kan brukes til negative ting slik som kriminalitet og digital mobbing.

Det er viktig at både skole og foreldre er bevisste sin rolle. De voksne må hjelpe til for at dagens barn og unge skal få et fornuftig og sunt forhold til bruken av nettet. Hvis voksne er til stede og prøver å bistå de unge kan resultatet bli bra. Barn og unges digitale dømmekraft kan opparbeides og godt nettvett kan læres og praktiseres av de unge. (Og så må bare vi voksne også følge etter!)

Lenker

• Barnevakten
• Nettvett.no
• Slettmeg.no
• Brukhue
• Redd Barna: Nettvett
• Du bestemmer
• Bruk Hue (Telenor og Røde Kors): Et gratis undervisningsopplegg for å forebygge nettmobbing og utenforskap
• Læringsmiljøsenteret: Digital mobbing
• “Jeg vet” – Læringsressurs for voldsforebygging og livsmestring i barnehage og skole (BUF / Gyldendal)
• ITavisen blogg (Tom Heine Nätt): Barn og datasikkerhet – Hva bør foreldre vite?
• TV 2: Skal foreldre snoke på barnas mobiltelefon? Svar: NEI!
• TV 2 nyheter: Små barn blir tilbudt penger for sex og bilder på mobilspill
• Wikipedia: Digital mobbing
• NorSIS (Norsk senter for informasjonssikring)
• NRK: Forskar slår alarm: – 15-åringar slit med å finne fram på nett
• Digi.no/NTB: Skjermbruk blant unge fortsetter å øke
• Politiet: Trygg nettbruk
• Politiets nettpatrulje – Kripos (Facebook)
• Jeg har noe på hjertet… (Einar Flydal, blogg): Skoler verden over legger bort mobilene – men hva er begrunnelsen?
• NRK: Først da Mats var død, forsto foreldrene verdien av gamingen hans
• NRK ytring/kronikk (Elizabeth Åsjord Sire): Jeg var aldri ensom bak skjermen
• VG annonsørinnhold (Partnerstudio og Komplett): Barn og gaming: Spillene alle foreldre bør kjenne til
• Computerworld (CW): Vil gjøre kidsa tryggere på nett – Det nye samarbeidsprosjektet “Er du sikker” skal hjelpe 10-13-åringer med å ta bedre og tryggere valg på nett
• NorSIS: Høringsuttalelse om nye læreplaner grunnopplæring (digital sikkerhetskultur og informasjonssikkerhet bør få en tydelig plass i flere fag og på flere alderstrinn)
• P4 nyheter: Unge deler passord med andre
• Atea blogg (Thomas Tømmernes): Nettvett og IT-sikkerhet; bli en digital forelder
• The Telegraph / Microsoft News Norge: Android-grunnlegger: – Jeg er bekymret for verden jeg bidro til å skape (Rich Miner, bekymret for innvirkning mobiltelefonene har på barn)
• NRK: Norske barn bombarderes med reklame for Botox, alkohol og gambling (og plastisk kirurgi, kosmetisk behandling og pengespill)
• NRK: Ble dømt for å ha delt bilder av datteren: – Kan være en øyeåpner for mange
• ABC Nyheter: Mye skjermtid sliter på øynene: – Vi mistenker falsk nærsynthet og øyekrampe
• Verdidebatt.no: (Usman Rana): Den digitale smokken – Hva gjør skjermkulturen med oss?
• Nettavisen: Kripos med dystre framtidsutsikter om nettovergrep
• NRK Østfold: – Barn har blitt flinkere til å si nei på nett (mer bevisste på nett)
• Aftenposten: WHO fraråder all skjermtid for de minste. – Moralistisk, mener Hedvig Montgomery
• Nettavisen Livsstil: – WHO: Barn under 5 år må begrense nettbrett-bruk for å leve et sunt liv
• Nettavisen nyheter: Forskning: Gaming gjør ikke ungdommer aggressiv
• Digi.no: Slik skal de lære barn og unge om datasikkerhet – prosjektet “Er du sikker?”
• Vårt Land lederartikkel: Nettbruk og livskvalitet (Mange barn, ungdom og voksne bruker altfor mye tid på nett. For mange av oss vil nasjonale anbefalinger være en nyttig rettesnor.)
• Digi.no: Skoler og barnehager må installere nettfilter
• TV 2: Politiet bekymret over naive foreldre
• NRK dokumentar: Trigger Warning (det mørke og lukkede nettverket på Instagram, med mange selvmord)
• P4: Advarer mot for mye skjermbruk – Det er ikke sunt for hjernen om vi bruker for mye tid foran en skjerm
• NRK: Ny forskning fra NTNU og USA viser at skjermbruk kan hemme barns hjerneutvikling (få kognitive og sosiale vansker)
• TV 2: Politiet går hardt ut mot ungdomskultur: – Vi bor i Follo, i Norge, ikke Brooklyn | snitcha
• NRK Hordaland: Åtvarar om pengekøyr mot barn og unge på Snap: – Hald auge med loggen i nettbanken
• Nettavisen livsstil: Her er kvinnen bak “En mors advarsel”: – Hvis du har en hvit tenåringsgutt, hør på dette …
• NRK kronikk (Olav Brostrup Müller): Skjermfeit (“digital fedme”, barn, nytt klassesamfunn, moderasjon og selvkontroll)
• Dagsavisen debatt (Tonje Jacobsen-Loraas): Har du vært snill i år?
• Oppland Arbeiderblad Debatt (Spøkelsesmor): Til ghosternes mor og far (ja, det kan være deg): har du tenkt over at det er noen som mangler i venninnegjengen til datteren din?
• NRK Sogn og Fjordane: Foreldre | – Vis like stor interesse for nett som idrett
• TV 2: Blir kontaktet av fortvilte barn etter foreldres bildedeling (Slettmeg.no)
• Aftenposten kronikk (Bjørn Erik Thon): Barn fortjener bedre personvern i skolen | løsning på nasjonalt nivå?
• Medietilsynet: Barn og medier 2020 | Halvparten av norske niåringer er på sosiale medier
• P 4: – Potensielle overgripere overalt der barn er | Flere unge barn er på sosiale medier
• Medietilsynet: Nye rapporter fra Medietilsynet og Redd Barna: Flere barn og unge ser porno – etterlyser nå mer og bedre informasjon og opplæring til ungdom
• NRK P3: Med lokkende meldinger verver påvirkere unge jenter til å selge nakenbilder
• NRK Rogaland: Politiet advarer mot ny trend: Unge (tenåringsjenter) selger nakenbilder på Snapchat
• NRK Urix korrespondentbrev (Anders Magnus): TikTok – så kan du være i lomma på en fremmed makt
• Dagbladet: Christian (18) døde i TikTok-ulykke – nå advarer broren
• NRK Vestland: Krev strengare reglar i idretten: – Vaksne og barn skal ikkje ha kvarandre på Snapchat
• Medietilsynet: Nye tall fra Medietilsynet: Ungdom utsettes for store mengder reklame som kan bidra til kroppspress
• TV 2 Nyheter: Advarer foreldre mot nytt internettfenomen (“Jonathan Galindo Challenge”, via WhatsApp) etter at 11-åring døde
• Helsesjefen: En av to foreldre bekymret for digital mobbing
• TV 2 nyheter: PST advarer: – Barn kan være farlige | Politiets sikkerhetstjeneste ser en radikalisering av barn helt ned til 13-årsalderen.
• TV 2 Sumo: Norge bak fasaden – sesong 2, episode 3: Barnerov | 1 av 20 norske barn har opplevd et seksuelt overgrep. Hvordan er det å stå fram etter å ha holdt det skjult i over 30 år?
• NRK Rogaland: Mer fysisk aktivitet ga en gruppe jenter dårligere psykisk helse | Ny forskning viser at økt fysisk aktivitet i skolen ga færre psykiske plager blant elevene. Men for enkelte jenter ga det motsatt effekt.
• TV 2 Nyheter: Reagerer på pikante prislister og porno-reklame (Bekymringen vokser blant norske foreldre overfor den kontroversielle plattformen OnlyFans)
• NorSIS: Ny kampanje mot hets, falske nyheter og svindel
• NRK Innlandet: Halvparten av norske barn er på Snapchat før dei er 13 – mora tok grep før skulestart | Tina fekk med seg foreldra i klassa på å nekte barna Snapchat og Instagram til dei var “gamle nok”.
• Digi.no debatt (Vahiny Gnanasekaran): – Barns digitale sikkerhet blir ikke godt nok ivaretatt | Løsninger for foreldrekontroll har store sikkerhetsmangler og brukes sjeldnere. Hvordan sikrer vi barn på nett?
• Egersundsbloggen: Nå må en del voksne tenke seg om
• TV 2: “Barnet ditt kan bli en uskyldig aktør og offer for et sexmarked”
• NRK Vestland: Emil veks opp utan konkurranse frå TV og mobil | Forskarar og jordmødrer er uroa for mobilbruk framfor born. Utan merksemd frå foreldre kan dei små bli meir utsette for depresjon og angst seinare i livet.
• Barnevakten: Skjermtid: Anbefalinger fra Helsedirektoratet
• Vårt Land: Slik kan du skjerme deg selv fra skjermen | Ole Petter Hjelle er legen som gir deg tips for å redusere skjermavhengigheten – helt uten resept.
• NRK Innlandet: Skole innfører fotoforbud for foreldrene | – Plutselig er det over 40 foreldre og besteforeldre som tar video av dem, sier elevrådsrepresentantene.
• TV 2 Nyheter: Kripos ber foreldre sperre tilgang: Slår alarm om populær videochat-nettside | Kripos er bekymret for barn og unge som bruker nettsiden Omegle: – Vi ser hele spekteret av seksuallovbrudd, alt fra blotting til voldtekt.
• TV 2 Nyheter: Fenomen bekymrer psykolog: – Umulig å like seg selv | Denne trenden i sosiale medier setter høye krav til de unge. (Om #icks-trenden blant unge)
• TV 2 Nyheter: Læreren ‘sjekket’ telefonen til elevene: – Jeg er rystet! (Mye skjermtid og rystende innhold)
• NRK Sørlandet: Norske barn under ti år selger kroppen sin på nett med “kodespråk” | Barn tar nakenbilder av seg selv og selger dem på nett. Med hemmelige Snapchat-kontoer og alternativ betaling holder de alt skjult for foreldrene.
• TV 2 Play – Norske tilstander (2023) – episode 5: Sugardating (involverer ofte mindreårige som “ofre” / mindreårige blir utnyttet)
• NRK Ytring (Nikolai Astrup): På sporet av den tapte tid | La oss skjerme barna for digitaliseringens skyggesider. Det er på tide å tenke nytt om barnas bruk av mobil og sosiale medier
• Digi.no: Nito: – Unge er dårligst på IKT-sikkerhet | Folk mellom 15 og 29 år følger i liten grad ekspertenes råd om datasikkerhet, ifølge en undersøkelse.
• Vårt Land verdidebatt (Ida Lindtveit Røse): Den lovløse, digitale verden | Sosiale medier: Kulturen som skapes i en lovløs, digital verden som barna mine i større og større grad skal bruke tiden sin i, skremmer meg.
• TV 2: The Gathering 2023 | “Hvorfor vil noen bruke påsken her?” | Akkurat nå deltar 2000 personer på årets største datafest – “The Gathering” – i Vikingskipet. Hva er egentlig greia med slikt?
• Medietilsynet: Massivt reklametrykk mot barn og unge i sosiale medier | Det er reklame i nær halvparten av innleggene fra de mest populære influenserne blant norske barn og unge
• NRK ytring kronikk (Kaja Melsom): Gamlistrikset | Hei kidsa, lev mer som gamlingene og få tilbake gnisten. | Lykken er ikke å være ung, rynkefri og urban likevel. Vi har blitt lurt.
• NRK: Ny studie: Sosiale medier gir ikke økt risiko for angst og depresjon | Forskere ved NTNU har sett på sammenhengen mellom sosiale medier og barn og unges psykiske helse.
• Nettavisen Norsk debatt (Hans-Petter Nygård-Hansen): Digitalt tilkoblet, men analogt ensom | Nåtidens største paradoks bør resultere i at vi klarer å gjenopprette balansen mellom det digitale og det analoge, det virtuelle og det virkelige.
• Vårt Land: Er vi for strenge med barnas skjermbruk?
• Digi.no: Kommisjon bekymret for håndtering av personvern i skoler og barnehager – etterlyser strakstiltak | Det er ikke nødvendige ressurser og kompetanse i skolene for å tilstrekkelig ivareta personvernet, ifølge kommisjon. De etterlyser strakstiltak fra regjeringen.
• Dagsavisen kommentar (Sigrid Bonde Tusvik): Voksenopplæring | Hei, foreldre, dette er vi ikke så gode på! | Jeg tar meg selv i å føle at Youtube, Roblox og Minecraft eier de små barna mine, skriver hun.
• Vårt Land verdidebatt (Anders Toft Lothe): Risikabel bildedeling på internett | Det er blitt farligere å dele bilder av barna etter inntoget av kunstig intelligens. Utviklingen kan føre til mer lidelse enn vi våger å forestille oss.
• VG kommentar (Shazia Majid): Den store kunnskapskrisen | Hva er verst, klimakrisen, eller PISA-sjokket? Det er sistnevnte. For alt blir verre når skolen svikter.

Lenker til andre relevante bloggartikler i denne bloggen:

• Personvern og datasikkerhet
• Datamaskiner (PC) og IKT i skolen
• Lær Kidsa koding – hvorfor?
• Nett-troll og hatefulle ytringer/netthets
• Chromebook-maskiner med Chrome OS

Jeg har i denne artikkelen lyst til å komme med en forsvarstale for barnevernet relatert til saker om omsorgsovertakelse. Barnevernet fortjener masse applaus og ros for at de orker å stå på for barns beste mens det “stormer” i media, aktivistmiljøer, politiske og religiøse miljøer. Barnevernet gjør i grove trekk en meget god og viktig jobb. Svært få, om noen i det hele tatt, av de tilsatte i barnevernet er sadistiske og “onde” i sin jobbutførelse.

Jeg er MØKKA LEI av blant annet TV 2 sin ensidige nyhetsdekning rundt de “stakkars” foreldreparene som “uten grunn” fratas omsorgen for sine barn. Kun deler av sakskomplekset blir belyst. Vi får bare se en side av saken, og det spilles i stor grad på følelser og et svært dårlig og lite faktagrunnlag. På sviktende grunnlag får man sympati for de gråtkvalte biologiske foreldre støttet av øvrig familie som står i fare for å bli fratatt barna. Selvsagt står ingen biologiske foreldre fram og innrømmer sannheten at de ikke duger til å gi barna en god og trygg oppvekst.

Aktivist- og konspirasjonsmiljøer mot barnevernet har jeg heller ingen sans eller sympati for.

Jeg tror at det norske barnevernet ofte har rett og at de ulike kritikerne tar feil. Jeg tror faktisk at Norge ligger langt framme med å sikre barnas rettigheter og vern, hvor omsorgsovertakelse noen ganger er til det beste for barnet det gjelder. Jeg tror at andre land kan lære av Norge, og at også en god del andre land på sikt vil få et barnevern mer likt det norske.

Det norske barnevernet fortjener å bli framsnakket!

En del av den tabloide nyhetsdekningen av kompliserte barnevernssaker rundt omsorgsovertakelse er enkelt og greit fordummende journalistikk. Allerede i grunnskolen lærte vi å skrive resonnerende/drøftende stil. Det var tilnærmet “stryk” hvis vi hadde gjort en så dårlig jobb som journalistene ofte gjør. Flere eller helst alle sider av en sak bør bli belyst, for og imot må drøftes før konklusjon trekkes. Dette er langtifra tilfellet med medias dekning av barnevernssaker. Kun en liten del av sakskomplekset kommer fram i media, men likevel gjøres det kjappe konklusjoner rundt at barnevernet ikke gjør en god nok jobb.

Først som sist: Barnevernet stjeler ikke unger fra gode foreldre, og omsorgsovertakelse i regi av barnevernet finner kun sted i ytterst alvorlige tilfeller av omsorgssvikt og/eller mishandling av barna. Barnevernet jobber for å oppnå barns beste på en god og profesjonell måte.

Selvsagt kan barnevernet innimellom feile i sin jobbutførelse. Det er da tross alt menneskelig å feile. Noen geografiske forskjeller mellom ulike kommuner og fylker kan også forekomme. Enkelte mindre barnevernskontorer kan nok slite med manglende utdannelse, erfaringer og kompetanse blant sine ansatte. Alt er ikke rosenrødt innenfor barnevernet heller. Uansett er min påstand at barnevernet i de fleste saker gjør en god og viktig jobb til barnas beste.

Landets velfungerende barnevern er slik jeg ser det noe av Norges stolthet.

 

Innenfor barnevernet jobber det i hovedsak bra utdannet og faglig kvalifisert personell. Yrkesgrupper som er representert omfatter blant annet sosionomer og barnevernspedagoger (bachelor- eller mastergrad). I tillegg finnes det en og annen pedagog og enkelte psykologer.

Det er snakk om spesialister som kan masse om barn, unge og deres familier når vanskelige livssituasjoner oppstår. Omsorg, hjelp, trygging av oppveksten, forebygging, konfliktløsing m. m. foreligger det god kompetanse på. Jeg har mye mer tro på deres vurderinger enn hylekoret med motstandere av barnevernet.

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) sin problemløsning for barnevernet har jeg liten tro på. (Partiet KrF og Ropstad er ikke på min favorittliste akkurat!) Jeg tviler på at kompetanseheving i form av flere med mastergrad innenfor barnevernet har så mye betydning fra eller til. Det er ikke “fagidioter” som løser problemene. Personlig egnethet, gode menneskelige egenskaper og empati er vel ofte vel så viktig som utdannelse i slike jobber.

Nok antall ansatte, samarbeidsmuligheter, stort nok handlingsrom og romslige økonomiske rammer har også stor betydning, og likeså ansatte med erfaringer / stort erfaringsgrunnlag. Muligens bør det heller rettes systemkritikk mot det politiske, mot fylkesnemndene (kvaliteten og kompetansen) og BUF (Bufdir og Bufetat)?

Dokumentasjonskravene øker alle steder i samfunnet, og her har nok muligens enkelte barnevernsansatte en vei å gå. De må bli flinkere til å dokumentere, observere, forhandle og argumentere, slik at det vinner fram med sine tiltak i barnevernsnemndene / fylkesnemndene og i eventuelle rettssaker. Imidlertid tror jeg ikke hvilken grad man har – bachelor eller mastergrad – nødvendigvis har så stor betydning for kvaliteten.

Jeg er også redd for politikere som vil blande seg inn med lovnader rundt modernisering, opprydding eller “revolusjoner” innenfor barnevernet. Politikere bør være forsiktige med å blande seg for mye inn. Barnevernet bør i størst mulig grad være fristilte fra politisk styring. Barnevernet bør ha sin uavhengighet og ikke være et middel for å tilfredsstille vekslende politiske mål og visjoner. Man bør i større grad stole på faglig kompetanse og ekspertise innenfor barnevernet enn på svingende politikere og politiske vinder.

La de ansatte innenfor barnevern få gjøre jobben sin. Hetsing, mobbing, trusler, svertekampanjer og uthengning av barnevernansatte er helt uakseptabelt. En viss diskusjon rundt hvordan barnevernet skal være organisert må tåles, men ikke når det går så langt at det rett og slett blir ulevelig og ubehagelig for dem som har viet sitt arbeidsliv til barns beste i form av barnevernsarbeid. Facebook-grupper slik som “Vi som hater barnevernet” hvor det oppfordres til å henge ut saksbehandlere med navn og nummer er langt over streken og har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Hatgrupper mot barnevernet kan ikke tas på alvor når hets og trakassering mot ansatte i barnevernet legitimeres. Videre er de resistente mot fakta og driver med sine konspirasjonsteorier.

Det er ganske så skremmende å se alt hatet, hetsen og mistilliten som rettes mot barnevernet via sosiale medier (Facebook m. m.). At barnevernet utsettes for slik uthenging bare for å gjøre jobben sin på en profesjonell måte er egentlig ganske så uhørt og ufortjent.

Ytringsfriheten i Norge skal ikke misbrukes til å framsette ovenfor barnevernsansatte skremmende trusler (om f. eks. vold og/eller drap), stygge uthenginger, personangrep og/eller mobbing. Alskens konspirasjonsteorier kan man også godt si nei takk til.

 

Det hevdes fra konspirasjonsmiljøer på nettet (hatgrupper mot barnevernet osv.) at barnevernet og staten i Norge driver med grove menneskerettighetsbrudd. Vi lever i et rettsløst samfunn sies det. Noen klarer til å med å påstå at barnevernet stjele barn fra sine foreldre. Slike anklager kommer også fra støttespillere i andre land og stater, slik som Tyrkia, Russland, Slovakia, Tsjekkia, Romania, Emiratene, Polen og diverse andre land fra den tidligere østblokken osv. Dvs. fra land som slettes ikke har noen god “statistikk” å vise til når det gjelder etterlevelse av menneskerettigheter. En del av disse landene har en del å ordne opp i rundt verdig behandling av mennesker i sitt eget land før de begynner å kritisere og belære Norge.

Aktivistgruppene presenterer sine selektive skremselshistorier om barnevernet revet ut av sin sammenheng. Gruppene kan som nevnt vise til tvilsomme internasjonal støtte som også er enige i at Norge driver med menneskerettighetsbrudd. Et svært forvrengt virkelighetsbilde preget av konspirasjonsteorier presenteres. Lite tyder på at det slike grupper står for er til barns beste.

Fakta er at Norge har en høy rettssikkerhet for barn, og vi ligger bra an på rankinger over menneskerettigheter. Tilliten overfor barnevernet er heller ikke så verst i den norske befolkningen, selv om aktivistgruppene og TV 2 prøver å bryte ned denne så godt de kan med sine ensidige angrep mot barnevernet. Jeg håper ærlig og oppriktig at aktivismen ikke må få lov til å svekke tilliten til staten og det offentlige av alt dette konspirasjonsvåset.

Også i form av TV-“dokumentar” blir barnevernet kraftig kritisert. BBC-“dokumentaren” til Tim Whewell med tittelen “Norway’s Silent Scandal” er neppe verdt å se ut fra hvor ubalansert den virker til å være ifølge omtaler.

Det ligger vel i den norske kulturen og verdisettet at vi ønsker å beskytte og bry oss om barna og de unge. Vi vil gi dem best mulig oppvekstsvilkår. For å sikre dette må barnevernet noen ganger gå drastisk til verks. Det er barna som skal beskyttes og vernes, og ikke de voksnes ønsker, behov og status.

Når det gjelder en del av sensasjonssakene innenfor barnevern som TV 2 med flere har dekket kan mye sies om dekningen. Det er og blir en ensidig dekning sett fra de biologiske foreldrenes perspektiv, der TV / medier prøver å skape sympati med foreldrenes situasjon. Barnas beste er ikke nevneverdig i fokus.

Etter mitt syn skal man ikke se mange minutter på de intervjuede (eks-) foreldrene for å forstå at det var helt riktig at de mistet omsorgen for sine barn. Det skinner ofte igjennom – for menneskekjennere – at det er foreldre som ikke er egnet til å gi barna det de trenger av omsorg, oppfølging, kjærlighet etc. i deres oppvekst.

Europarådet sin kritikk mot norsk barnevern og praksisen

Jeg er kjent med at Europarådet sommeren 2018 har vedtatt en resolusjon om barns og familiers rettigheter, som også inneholder en god del kritikk mot norsk barnevern. Det hevdes at for mange tvangsovertakelser (omsorgsovertakelser, les fosterforeldre/fosterhjem etc.) finner sted i Norge. Barn skal skilles fra foreldrene som helt siste utvei etter at andre tiltak har blitt utprøvd, og barna skal gjenforenes med sine biologiske foreldre så snart råd er. Barns nære familie skal konsulteres og benyttes i barnevernssaker og som f. eks. fosterhjem, så sant det er mulig.

Det som nok kan være en utfordring er den forskjellige praksisen fra kommune til kommune. Å få til en mer lik og enhetlig behandling av like saker på tvers av kommunene bør være mulig. Ja takk til likhet for loven. Akkurat dette støtter jeg også opp om.

Jeg synes nok kritikken i sin helhet fra Europarådet IKKE er helt berettiget. Det virker som om rådet setter familien og de biologiske foreldrenes beste foran barnas beste. Strengt tatt er alt dette som Europarådet uttaler allerede på plass i norsk lovverk og praksis. Hovedregelen er at barn vokser opp i sin familie, og det skal svært mye til for at en omsorgsovertakelse igangsettes. Dette er siste utvei etter at alt annet har blitt forsøkt. Det er også praksis for å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan fungere som fosterforeldre når dette er påkrevd.

I praksis er det ikke barnevernet alene som tar alvorlige og store beslutninger om omsorgsovertakelse. Både sakkyndig personell og ikke minst fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker er inne i bildet. En del av sakene blir også kjørt gjennom rettssystemet, hvor ikke nødvendigvis de biologiske foreldrene «vinner» rettssaken.

Mer om saken: TV 2: – Resultatet av møtet med barnevernet avhenger av hvilket kontor du møter

---

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD)

En del barnevernssaker har i de senere år blitt innklaget til menneskerettighetssdomstolen (European Court of Human Rights). Kun noen få av sakene er avgjort foreløpig, men det har vært noen tilfeller hvor Norge har fått kraftig kritikk fra nevnte domstol. I denne instansen og i Europa forøvrig kan det virke som om det biologiske prinsippet går langt foran barnas beste / barnas egne rettigheter.

Norge må nok rette seg etter dommene fra domstolen, og jeg er redd at dette ikke vil være til barnas beste. Negative dommer fra nevnte instans kan godt medføre at norsk barnevern blir satt tilbake i tid. Jeg er sterkt skeptisk til domstolens partiskhet med biologiske foreldre.

I kommentarene i slutten av denne artikkelen ligger det en kommentar fra Jasper. Han henviser til en konkret sak behandlet av EMD i september 2019, som Norge tapte. Det ble i dommen påpekt saksbehandlingsfeil eller i hvert fall feil / svakheter (alvorlige mangler) i den norske beslutnings- og rettsprosessen. Barnets rettssikkerhet og en rettferdig beslutningsprosess var ikke godt nok ivaretatt, og da muligens heller ikke barnets beste.

Tja, fortsatt er jeg usikker på om jeg helt “stoler” på EMD. Det er og blir subjektive vurderinger og avveininger uten fasit, og de i EMD er som tar beslutningene er preget av kulturen i sitt hjemland. Disse kulturene har helt sikkert har et ganske annet syn på barnevern og barns beste enn det vi nordmenn har. Svært skeptisk til hva som vektlegges, bevisene og hvor objektivt det virkelig blir. Er det virkelig barnet først som vektlegges høyest?

Kan ikke den Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) holde fred? Desember 2019 meldes det:

• Dagbladet: Barnevernet i EMD (Strasbourg) | Norge dømt i to nye barnevernssaker

Det “går” på mangel på eller for lite samvær med biologiske foreldre, og det hevdes at menneskerettighetene og retten til familieliv har blitt krenket.

Beklageligvis skjer det for tiden en uheldig utvikling, hvor norske myndigheter velger å gjøre totalt knefall for EMD. Regjeringen ved barneminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) har visstnok sendt ut beskjed til landets kommuner om å ta hensyn til dommene fra EMD og fra høyesterett. Dette innvirker også på avsigelsen av dommer i de lavere rettsinstansene (tingrettene og lagmannsrettene + fylkesnemndene).

Litt om hva regjeringen tenker rundt saken:

• Regjeringen.no: Informasjonsskriv om behandlingen av barnevernssaker (fra barne- og familiedepartementet, basert på avgjørelser fra Høyesterett og EMD)

Selv håper jeg snart på at vi får en ny regjering – eller i hvert fall en regjering uten KrF – slik at vi kan få en god og fornuftig politikk på området, og hvor vi ikke framstår som dumme nikkedukker for EMD.

En siste bekymring er at økte kvoter med samvær med biologiske foreldrene samt større rettigheter til dem vil medføre problemer med å rekruttere fosterforeldre. Det vil uansett i en god del barnevernssaker være behov for en ny familie til barna (pga. alvorlig omsorgssvikt), og hvis alt strammes inn og det blir masse nye ulemper med å være fosterforeldre blir det neppe mange som melder seg til tjeneste for å gjøre en slik jobb.

Og nok en gang: Kan ikke snart Europarådet, Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) og Strasbourg holde fred? August 2020 meldes det:

• Dagbladet.no: Norsk barnevern og menneskerettighetene | Nekter å friskmelde norsk barnevern

Samt en “ekspert” som mener:

• Dagbladet: Norsk barnevern og menneskerettighetene | Tar kraftig oppgjør med Norge | Tidligere dommer i Strasbourg Gro Hillestad Thun, synes det er bekymringsfullt at barns menneskerettigheter ikke verdsettes høyere.
• I nesten samme “gate”: Dagbladet: Norsk barnevern og menneskerettighetene | Slik forklarer EMD-dommeren barnevernsskandalen (Strasbourg-dommer Arnfinn Bårdsen, som vel sier at politikerne har mye av skylda).

Endelig et bra innlegg som går “den andre veien”:

• Fontene: Stian ble syk og kastet opp i tida rundt møter med sin biologiske mor. Han er glad for at barnevernet begrenset samværet til fire ganger i året | – Norsk barnevern må ikke lammes av frykt for Strasbourg, advarer Stian Antonsen, tidligere fosterbarn, nå lokalpolitiker.

Litt både og juli 2021:

• Rett24: Fem nye barnevernssaker avgjort i EMD – tre fellelser og to frifinnelser | Menneskerettsdomstolen kunngjorde torsdag avgjørelse i ytterligere fem klager mot Norge.

Ny runde september 2023:

• Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM): Rekordantall saker mot Norge avgjort av EMD (En del åpenbart grunnløse klager og gjentakende sakstyper som fikk medhold, og ikke nye rettsavklaringer i denne runden.)

Jeg skulle ønske meg at norske myndigheter oftere tenkte slik: Fuck EMD! Ignorer de villedende dommene som kommer derifra!

 

Via media og “barnevernhatere” høres det av og til ut for at en “crazy” saksbehandler sitter alene på sitt mørke og lukkede kontor og tar en masse dårlig begrunnede beslutninger. Det høres nesten ut for at barnevernsarbeiderne kun er ute etter pur faenskap og å utøve syk maktmisbruk. Hvilken makaber glede skulle en barnevernansatte saksbehandler ha av å ta fra foreldre barn uten noen god grunn?

Selvsagt er alle slike konspirasjonsteorier rundt barnevernet langt fra sannheten! Ofte er det aktivt teamarbeid, observasjoner, hjemmebesøk, forsøk med mindre tiltak, sakkyndige vurderinger osv. som ligger bak beslutningene som foretas. Ved langvarige omsorgsovertakelser må Fylkesnemnda inn i bildet, og det er muligheter for å bringe saker inn for retten hvor advokatene gladelig står klare til å valse ned barnevernet. Komplekse og grundige prosesser med mange personer involvert ligger til grunn før alvorlige tiltak blir iverksatt.

Heldigvis for barnas beste kan ikke barnevernet forsvare seg ute i media. De ansatte kan ikke snakke åpent om enkeltsaker og enkeltpersoner, da deres taushetsplikt (gradert informasjon) hindrer dette. Heldigvis er det strenge regler rundt personvern og verning av privatlivets fred for det enkelte barn. Barna er en svak gruppe og må beskyttes mot grafsingen til media og andre forståsegpåere. Slik må og bør det være.

Personlig er jeg redd for at all kritikken som har blitt retter mot barnevernet i den senere tid gjør dem redde for å gripe inn ofte og tidlig nok. Barnevernet følges med argusøyne av media, kritikere, foreldre, forståsegpåere og ikke minst advokater. Dette kan bidra til en viss handlingslammelse for barnevernet som igjen går ut over barna og de unge. Det er slettes ikke rart at enkelte saksbehandlere vegrer seg for å sette i verk kraftfulle tiltak da dette kan være starten på et kjør uten like mot den stakkars ansatte barnevernsarbeideren. Imidlertid skulle jeg ønske at barnevernet i litt flere saker setter inn sterkere lut tidligere enn det som er normalen pr. nå.

Nei, det er nok heller et problem at barnevernet ikke griper kraftig nok og tidlig nok inn. Barnevernet er ikke noe man skal frykte for dem som tar seg normalt bra av barna sine. Påstander om at enkelte må leve med konstant frykt for at barnevernet ved hjelp av politiet skal komme å “kidnappe” barna uten grunn blir bare useriøst tullball.

Jeg ser ikke noe behov for en stor endring eller revolusjon innenfor barnevernområdet, og jeg kan ikke i det hele tatt forstå at noen i fullt alvor vil ha barnevernet nedlagt. Barnevernet er neppe så ute av kontroll som enkelte motstandere vil ha det til. Min hypotese er og blir at vi har et tålig bra barnevern i Norge.

FNs barnekomité og barnekonvensjonen

FN mener fortsatt at Norge bryter barnekonvensjonen på enkelte områder, blant annet innenfor omsorgsovertakelser i barnevernet. Alternative hjelpetiltak benyttes for lite, etnisk forskjellsbehandling, søsken blir ikke plassert i samme fosterhjem og henting av barna etter akuttvedtak skjer noen ganger på en for brutal måte.

Likevel velger jeg å stå fast med min hovedkonklusjon om at vi har et bra fungerende barnevern og gode oppvekstsvilkår for barn flest. (Muligens er det Norge som gjør ting på rett måte, og andre sammenliknbare land som gjør feil? Muligens er det Norge som ligger lengst framme i en fornuftig barnevernspolitikk?)

Kilde: Aftenposten: Norge bryter fortsatt barnekonvensjonen. Fem områder hvor det svikter. (Geir Kjell Andersland, fylkesnemndsleder og politiker for Venstre).

 

Via media hører vi om utenlandske protester mot det norske barnevernet. Kritikken kommer etter at barnevernets omsorgsovertakelse rammer personer som opprinnelig kommer fra disse landene. Ofte bygger denne kritikken på manglende kjennskap til hvordan norsk barnevern og Norge fungerer. Videre forstår de neppe norsk kultur og norsk offentlig system. I mange land er det stor mistillit og skepsis til det offentlige, mens i Norge er det i hovedsak ikke slik. Offentlige etater gjør normalt sett en god og ryddig jobb som ikke bidrar til å skape mistillit blant folk flest.

Som tidligere nevnt tror jeg Norge ligger langt framme når det gjelder barnevernet, og ikke minst dette å sikre barna gode og trygge nok oppvekstvilkår. Barna skal beskyttes, og ikke primært de voksne! I Norge aksepteres det ikke at barn blir betraktet som de voksnes eiendeler som man kan gjøre hva man vil med. Barnas selvstendighet og deres egne personlige rettigheter vektlegges heldigvis sterkt i kongeriket Norge. Jeg er overbevist om at mange andre land har noe å lære der fra Norge.

På nettet (diskusjonsfora, nettsider og sosiale media) florerer det med tullete støtteerklæringer for biologiske foreldre og ikke minst hatgrupper mot barnevernet. Jeg har sagt det før og gjentar det så gjerne: Folk er alt for lite kritiske med sine støtte- og protesterklæringer. Det blir mye følelser og lite fakta. Nordmenn begynner snart å oppføre seg like dumt som stereotype amerikanere. Og: Fanatiske motstandsgrupper / sider mot norsk barnevern på nettet kunne med fordel ha blitt fjernet. De gir ikke et sannferdig bilde av virkeligheten.

Enkelte uttrykker med stor overbevisning på nettet (kommentarfelt, sosiale medier osv.): “Stopp barnevernet”. Jeg vil heller si det helt motsatt: “Stopp barnevernshaterne” og “Stopp hetsen mot barnevernet”. Barnevernet gjør en særdeles viktig jobb. Mye dårlig begrunnet hat, hets og tullball mot barnevernet spres via nettet, samt via konspirasjonsteorier. Norge er slettes ikke en lovløs “forbryterstat” mot barn og menneskerettigheter. Ikke-berettiget eller ufortjent uthenging, mobbing, hets og hat rettet mot barnevernet er uakseptabelt!

Barns beste med gode oppvekstvilkår bør få trumfe menneskerettighetene til de voksne i mine øyne. Barn skal få slippe omsorgssvikt og overgrep, selv om dette medfører mer eller mindre brutt kontakt mellom barn og biologiske foreldre. I en del tilfeller er det ikke til barnas beste med mye samvær / kontakt med de opprinnelige foreldrene, og barna har det rett og slett best f. eks. i et fosterhjem.

I forbindelse med at barn blir plassert i fosterhjem blir det laget avtaler – samværsavtaler – for hvor ofte og hvor lenge de biologiske foreldrene / opprinnelige foreldrene skal få ha samvær med barna. I en del alvorlige tilfeller av omsorgssvikt forstår jeg meg ikke på hvorfor de opprinnelige foreldrene skal ha krav på slikt samvær. Det virker bare traumatiserende for barnet og har liten hensikt, da barnet neppe skal tilbakeføres til de biologiske foreldrene. På den andre siden har man samværssabotasje, som heller slettes ikke er bra.

Ekstra skuffet blir jeg over at profilerte kristne og kristenledere kaster seg inn i debatten og støtter 100 % opp rundt (biologiske) foreldre som står i fare for å bli fratatt sine barn. Hvordan kan disse kristne støttespillerne vite nok om sakskomplekset til å kunne hevde at barnevernet tar feil mens de biologiske foreldrene har rett og er engler? Alle foreldre er ikke gode og snille mot sine barn, og dette gjelder også blant kristne foreldre med biologiske barn. Enkelte er uegnet til å ha omsorg for barn enkelt og greit. Barnevernet er mye bedre til å vurdere dette enn noen “gladkristne tullebukker”.

Jeg har lagt merke til engasjementet med negativt fortegn fra Kristenkoalisjonen (Kristen Koalisjon Norge, KKN) og Søkelys (og til dels MorFarBarn). Spesielt Jan-Aage Torp og Kristen Koalisjon Norge har hatt den reneste “vendettaen” (“blodhevn”) mot norsk barnevern. Det overdrives med svartmaling, og statistikk og fakta misbrukes og/eller gjengis feil for å støtte deres “verdensbilde”. Kampen til KKN slik jeg ser det er ensidig, subjektiv og dårlig begrunnet. De hevder at de tjener evangeliet og jobber for Jesus, men de vil ikke at barn som har opplevd omsorgssvikt skal få hjelp. Uforståelig todelt syn dette her!

KKN hevder: “Vi står med familiene.” Joda, de kjemper for et visst ubalansert voksenvern, men barnevernet er det verre med. Noe “sløvt” at andre kristenledere samt media bare lar alt dette passere i stillhet uten motsigelser, dvs. stilletiende er de med på å legitimere galskapen fra KKN sin side. Jeg noterer meg (og ler av det!) at Jan-Aage Torp / Kristen Koalisjon Norge (KKN) mener at barnevernet i Norge baseres på kommunistisk ideologi.

Torp allierer seg blant annet med ekstreme organisasjoner og personer i Polen m. m. Jeg tviler sterkt på at polske regler og tenkesett er noe for oss nordmenn å ta etter. Jeg anser i hvert fall ikke dette landet som noe moderne og bra ideal for oss når det gjelder barnevern og barns oppvekstvilkår, og ting tyder på at demokratiet mer eller mindre er på hell i Polen.

Lederen av KKN – Jan-Aage Torp – har ikke akkurat noen stor troverdighet eller sannhetsgestalt i barnevernssaker. To av hans barn (nå voksne) har uttalt seg om oppveksten, som mest minner om alvorlig omsorgssvikt overfor barna slik jeg ser det. Dobbeltmoral som er tingen og malen her, hvor i hvert fall ikke barns beste teller!.?

Et knakende bra innlegg MOT barnevernsvåset til KKN er dette:

• Verdidebatt.no (Oddbjørn Johannessen): Kristen Koalisjon Norge (KKN) med “ærespris” til Polen – men pressen var ikke velkommen

Min kommentar til innlegget:

• Muligens kanskje kan enkelte deler av barnevernet forbedres noe, men jeg tror absolutt ikke KKN-gjengen med venner er de rette personene til å bistå i dette arbeidet. Deres konspirasjonsteorier, usannheter og ensidige saksdekning gagner ikke saken.

Kristen Koalisjon Norge (KKN) og barnevernskampen

Et meget interessant og velskrevet innlegg med høy grad av objektivitet:

• Verdidebatt.no (Oddbjørn Johannessen): Kristen Koalisjon Norge, Polen og “familielobbyen”

Nedenfor følger en “salig” blanding av sitater og fri gjengivelse (og mine fortolkninger) av innholdet fra innlegget:

• Omhandler pastor Jan-Aage Torp og “folkebevegelse” eller mer enmannsforetaket Kristen Koalisjon Norge (KKN).
• KKN er en plattform for nettverksbygging rundt konservative, patriarkalske «familieverdier, inkludert en intens og aggressiv kamp mot norsk barnevern.
• Noen allierte:
  • Den ekstreme, katolske organisasjonen Ordo Iuris i Polen og de norske psykologene Einar C. Salvesen og Joar Tranøy.
  • En demonstrasjon i samarbeid med “Verdipartiet” har blitt annonsert, og dette partiet fortoner seg som teokrati light.
  • Henter også støtte fra “familielobbyen” i religiøst konservative, politisk ny-autoritære miljøer i Øst-Europa. Lobbyen er en brokete forsamling eller allianse.
  • Torp forsvarer den polske konsulen Slawomir Kowalski (norsk UD nettopp har erklært ham “persona non grata”, uønsket i tjeneste i Norge pga. sin truende oppførsel).
  • Torp skal visstnok på besøk (“studietur”) til Ungarn. Statsminister Viktor Orbán, det nasjonalkonservative Fidesz-partiet og politikken i landet som vil bygge ned demokratiet er visstnok forbilder å se opp til.
  • KKN har foretatt diverse kontroversielle prisutdelinger.
• Pressens oppgave bør være å titte Torp og organisasjonen i kortene.
• I det siste har Torp også angrepet avisen Norge I DAG (og indirekte Finn Jarle Sæle), så muligens har han mistet en tidligere alliansepartner?
• Det mest bekymringsfulle er den svartmalingen av norsk politikk og samfunnsliv som deles i sosiale medier til utenlandske lesere. (KKN og Torp har MANGE følgere i sosiale medier.)
• Han har kommet med kraftige angrep og sterkt kritiske uttalelser mot Erna Solberg og Kjell-Ingolf Ropstad.
• Støttespiller med Inger og Jan Hanvold, TV Visjon Norge.

Forfatteren mener neppe at barnevernet er ufeilbarlige eller bør spares for all kritikk. Imidlertid blir det helt feil at KKN-lobbyen skal “styre showet” og påvirke debatten. Hvis denne gjengen blir hørt på kan dette medføre at norsk barnevern bringes tilbake til «steinalderen». Det blir vel også mer et diktatoriske voksenvern enn et reelt barnevern.

Hjelpes meg! KKN står også bak noe de kaller for “Ombudsman for familien – Ombudsman i Norge”. Tjenesten går ut på at de engasjerer seg i barnevernssaker (omsorgsovertakelse) på de biologiske foreldrenes side, med sin støtte og hjelp. (Og ja: De kaller det for Ombudsman, dvs. mann med en n, altså feilstavet.)

At de har fått med seg noen fageksperter på laget forundrer meg ikke så veldig mye. Det finnes masse “rart” og “rare eksperter” også innenfor psykiatere, psykologer, pedagoger, atferdseksperter, jurister og andre sakkyndige / faglige profesjoner.

KKN med Jan-Aage Torp i fronten hevder at det er en anti-familiebevegelse som preger samfunnet og myndighetene. Nok en gang utvises klokketro på at en biologisk dysfunksjonell kjernefamilie med alvorlig omsorgssvikt er bedre for barnet enn en omsorgsovertakelse. A4-familieliv og voksenvern er viktigere enn barns beste. Barnevernet og Fosterhjemstjenestene er nok bare “herk” i hans øyne, instanser som bryter opp familier.

At Jan-Aage Torp skal framstå som ekspert på barnevern blir helt totalt feil og lite troverdig. Den mannen er ikke den rette å snakke om barn, barns oppvekstsvilkår og barnevern. Grunnen til dette er det vi har fått høre om sønnens oppvekstsvilkår – Anders Torp – med det som vel må kunne kalles for åndelige overgrep.

Også greit å lese: Fri tanke (HEF): Norske kristne knytter bånd til barnevernsmotstandere og øst-europeiske nasjonalkonservative. Ellers har jeg skrevet mer om Kristen Koalisjon Norge (KKN) og Jan-Aage Torp i en tidligere artikkel.

Også verdt å kaste et blikk på:

• Tøvsugeren: Norske barnevernsaksjonister er nyttige idioter for øst – europeiske kristenkonservative

Også i denne artikkelen er Kristen Koalisjon Norge (KKN) og Jan-Aage Torp nevnt. Fra oppsummeringen tar jeg med meg følgende avsnitt:

• “Det er også spesielt å se at det hentes støtte fra talspersoner og organisasjoner i utlandet som er i sitt vesen er antidemokratiske, som er imot abort, kvinnefrigjøring, skilsmisser og religionsfrihet. Dette er mennesker som ikke har barnas beste i tankene eller av menneskerettigheter, eller de er opptatt av det i den grad det tjener deres egne interesser. Det er rimelig spesielt å være vitne til at personer og aktivistgrupper fremstår som nyttige idioter for myndigheter og organisasjoner i land som har en vesentlig dårligere track record hva gjelder å etterleve menneskerettighetene enn det vi har. “

 

Jeg tviler innimellom på om såkalte psykologer, psykologspesialister, “menneskerettsforkjempere”, “eksperter” og sakkyndige alltid vil barns beste, og at de virkelig er så eksperter og sakkyndige som de selv tror. Det finnes i hvert fall enkelte av dem som ser ut til å ha sin egen agenda rundt å knuse barnevernet eller å reformere det allerede bra fungerende norske barnevernet.

Jeg har null tillit til slike partiske “eksperter” med sine egne agenda og korstog mot barnevernet. En slik kar er f. eks. psykolog Einar Salvesen. Han står og i leddtog med og er venn med Jan-Aage Torp og KKN.

Noen hevder at barnevernet er spesielt etter å ta kristne foreldre (troende, religiøse). Dette er i hovedsak tull og vås. Barnevernet griper ikke inn før det er snakk om en større form for omsorgssvikt. Imidlertid er jeg selv skeptisk til at barn skal få lov til å vokse opp i familier som er ekstremt religiøse som bikker over mot det fundamentalistiske, f. eks. hos foreldre og familier innenfor den ekstrem-karismatiske leir.

Ekstremt religiøse – det være seg kristne eller muslimer – bør gås ekstra godt etter i sømmene. Åndelig voldtekt i form av alvorlige skremsler om helvete og “åndelige fyllefester” er ikke noe mindre barn bør oppleve eller være del av. Mentale overgrep mot barn i religionens navn eller religiøs skadelig påvirkning av barn bør absolutt ikke bli akseptert, og da heller ikke i kristendommens eller Bibelens navn. Religiøst baserte overgrep mot barn har vel ofte blitt oversett eller bagatellisert.

Mer kritikk av barnevernet fra Jan-Aage Torp og hans allierte

Jan-Aage Torp og Kristen Koalisjon Norge (KKN) gir seg ikke med kritikken av norsk barnevern. De har nemlig klart å få med seg verdens ledende kristne TV-kanal i kampen mot norsk barnevern, dvs. The Christian Broadcasting Network (CBN) og deres CBN News. Jeg “låner” følgende Facebook statusoppdatering fra Levi Fragell lagt ut 19.07.2019:

Norsk barnevern – et system av ondskap?

CBN News sin egen dekning av saken:

• CBN News: Norwegian Nightmare: ‘Barnevernet’ Preys On Children and Parents

Psykologen Einar Salvesen er med på “showet”, og det hevdes at barnevernet har blitt et system av ondskap. Hele barnevernet bør visstnok nedlegges ifølge “ekspertene” til Jan-Aage Torp. Litt av en drittpakke mot norsk barnevern, og snakk om å bidra til å svekke Norges omdømme i utlandet basert på en fantasisak og en konspirasjonsteori. Barnevern er fortsatt svært viktig, og ikke kun foreldrevern og voksenvern som den her gjengen ønsker seg.

Jeg blir rett og slett matt av slikt vås.

 

Og det finnes også mer og annen kritikk av barnevernet ute på det store nettet:

Vektertårnet – Om barnevernet

I forbindelse med artikkelen “Guds straffedom, dommedag og endetid” har jeg nevnt bloggen Vektertårnet. Den eller de som står bak nevnte “gullkorn-blogg” har også sine konspirasjonsteorier (konspirasjonsinspirerte meninger) om det norske barnevernet. F. eks. i denne artikkelen:

• Vektertårnet: Eventyret om det Norske Barnevernet – Del II – Min munn er forseglet med 7 segl

=> Status pr. 07.06.2020: “Bloggen er slettet | Beklager, bloggen på gullkorn77.blogspot.com er fjernet. Denne adressen er ikke tilgjengelig for nye blogger.”

Noen momenter:

• Det hevdes at Stortinget har låst seg inn i en boble og nekter å prate eller å diskutere om barnevernet, noe som visstnok er udemokratisk politikk og som tyder på at myndighetene skjuler noen ting her.
• Statens barn nevnes. Barn læres opp til å være lydige mot staten, og ikke mot sine foreldre.
• Nyutdannede barnevernspedagoger blir ferdig indoktrinert i marxistisk og sosialistisk ideologi.
• Stasi-byråkrat nevnes, med myndighet til å ødelegge en hel familie.

Hjelpes meg. Det blir så søkt at det nesten blir morsomt.

Forfatter av innlegget utviser ikke all verdens mye kunnskap om området som vedkommende uttaler seg om. F. eks. er barnevernet kommunalt, og ikke statlig som innlegget insinuerer. Når en omsorgsovertakelse finner sted blir barna som oftest plassert i private hjem (med tilsyn og oppfølging etc. fra det kommunale barnevernet) og ikke på statlige institusjoner.

Instanser slik som fagorganet/fagdirektoratet Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet), Bufetat (Barne-, ungdoms- og familieetaten), Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker og Fosterhjemstjenester er statlige. Det er rett nok. Rammer, retning, lover og regler settes av det politiske, men i det daglige er slike instanser ikke direkte politisk styrte på detaljnivå.

 

Kampen mot det “slemme” norske barnevernet: Det påstås at barnevernskritikerne engasjere seg for dem som urettmessig har blir “forfulgt” av det norske barnevernet. Jeg vil nå heller hevde at det enkelte av de mest ekstreme aktivistene driver med er hat, hets, undergraving av autoriteten til barnevernet, latterliggjøring av kvalifisert personell og offentlige tjenestemenn i en viktig avdeling/etat. En og annen psykolog (ekspert på psykologi) er også med i “hylekoret”, noe som vitner om dårlig dømmekraft.

Det blir tull og vås når aktivistene påtar seg offerrollen og påberoper seg å ha blitt utsatt for uberettiget kritikk når noen sier imot dem. Barnevernhaternes forfølgelse og uberettigede kritikk av barnevernet ser jeg ingen grunn til å støtte opp om. Integritet meg her og der. Barnevernet på sin side driver IKKE med planlagt og ubegrunnet forfølgelse av norske foreldre.

Feilvurderinger innenfor barnevernet kan finne sted, og likeså enkelte saksbehandlingsfeil. Litt selvkritikk og kritisk blikk mot egen virksomhet kan være fornuftig innenfor barnevernet. Likevel er det liten grunn til å dømme hele barnevernet nord og ned. Vandetta mot norsk barnevern fører ikke noe bra med seg, og det hjelper ikke barna som ikke har det bra. Barna trenger beskyttelse mot skadelige omgivelser, manglende muligheter for utvikling og omsorgssvikt, uavhengig av hva aktivistene mot barnevernet måtte mene.

For balansens skyld gjengir jeg følgende sitat fra Gro Hillestad Thune sitt innlegg på DagensDebatt.no:

• “…norske myndigheter og politikere lider av alvorlig berøringsangst i møte med alle former for kritikk av barnevernet.”

Det beste for et barn er ikke for enhver pris å bo hos sine biologiske foreldre. Blodsbånd løser ikke alle problemer. Barn fortjener en god og trygg oppvekst med masse omsorg, empati, støtte og kjærlighet. Når enkelte foreldre ikke er i stand til å innfri dette bør barnevernet gripe inn. Naivt syn på dette med biologiske barn og blodsbånd slik som stiftelsen MorFarBarn forfekter tar jeg sterk avstand fra.

Mantraet om familien først, familien er samfunnets viktigste grunnstein og at familien er det mest verdifulle vi har provoserer meg innimellom. I utgangspunktet er jeg jo selvsagt enig, men i en del tilfeller er den biologiske familien mer til skade enn til glede for et barn.

Omsorgssvikt kan påføre barn store fysiske og/eller skader, og helse samt utvikling kan settes i stor fare. Omsorgssvikt kan deles inn i fire grupper:

• vanskjøtsel (mangel på omsorg)
• fysiske overgrep
• psykiske overgrep
• seksuelle overgrep

Også for barnevernet er det siste utvei og det sitter langt inne å gripe inn med omsorgsovertakelse. Selvsagt må det foreligge alvorlig omsorgssvikt (grov vold, rus, seksuelt misbruk / seksuelle overgrep, andre alvorlige overgrep, alvorlige psykiske problemer, psykisk mishandling, grovt manglende omsorgsevne etc.) før et barn fjernes fra sin familie og sine foreldre. Barnevernet vil i mange saker hvor det ikke står om liv og død først prøve mildere tiltak, men når dette ikke fører fram kan omsorgsovertakelse i enkelte tilfeller bli den beste og eneste løsningen. Det kan da være snakk om fosterhjem/fosterforeldre og i enkelte tilfeller institusjonslignende opphold.

Omsorgsovertakelse er absolutt siste utvei, etter at alt annet har blitt vurdert og prøvd ut. Jeg har ingen tro på “røverhistorier” via medier og kommentarfelt / sosiale nettverk om at barnevernet har tatt barn ut av sine opprinnelige hjem uten noen god grunn. Barnevernet stjeler ikke barn og er ikke ute på jævelskap / faenskap, og å ta barn ut fra et hjem og skille dem fra sine biologiske foreldre er og blir siste utvei. Barnas beste og deres ve og vel er og blir det sentrale.

Omsorgsovertakelse skjer jo kun i veldig alvorlige saker. F. eks. kan det være snakk om grov omsorgssvikt, vold, misbruk eller tilsvarende (se tidligere eksempler). Foreldre som ikke er egnet til å være foreldre – ikke klarer å dekke barns basisbehov – kan også være en grunn for omsorgsovertakelse for en kortere eller lengre periode (permanent).

Det har beklageligvis vært noen tilfeller der barn og unge som har blitt flyttet fra sine opprinnelige hjem til fosterhjem / institusjon har blitt utsatt for overgrep og/eller omsorgssvikt i sitt nye hjem. Heldigvis er dette noe som bare unntaksvis inntreffer. Normalt sett får fosterbarn det mye bedre i sine nye hjem med god omsorg, selv om traumer og opplevelser kan skape problemer for barna i mange år. Alt i alt er det mange barn og unge som har fått god hjelp i sitt liv av barnevernet, og det foreligger mange suksesshistorier etter omplassering. Det passer bra å kalle en del av barna som har vært innom barnevernets systemer for løvetannbarn.

Jeg ser for meg at det framover kan bli vanskeligere å rekruttere fosterforeldre. Alle innstramminger som kommer som følge av dommene mot norsk barnevern i Menneskerettighetsdomstolen (se egen omtale) kan bidra til dette, og en annen ting som opptar meg er det økonomiske rundt å være fosterforeldre. Man skal ikke gjøre god butikk på å være fosterforeldre, men det bør likevel være slik at man får dekket kostnadene samt får en viss økonomisk kompensasjon for jobben. Å ha fosterbarn boende hos seg er ofte en ganske så omfattende og arbeidskrevende situasjon, med mye mer oppfølging og tidkrevende prosesser enn det som er normalt i forbindelse med sine egne barn.

Når det gjelder økonomi og økonomisk kompensasjon virker det som om det er litt ulik praksis ute og går. Ut fra det ulike fosterforeldre har uttalt er det en del vilkårlighet, ulikheter og tilfeldigheter rundt økonomisk kompensasjon, og det er til dels store forskjeller mellom det enkelte kommunale barnevernet / barnevernskontoret. Skulle ikke tro de forholdt seg til samme lovverk og regelverk innimellom. Beklageligvis får innimellom kommuneøkonomien til den enkelte kommune – samt økonomene og politikerne – i for stor grad styre barnevernets tiltak og vedtak. (Det burde vært barnas behov som styrte, og ikke økonomien!)

Det hevdes at akuttvedtak og akuttplasseringer benyttes litt vel ivrig i deler av barnevernet. Slike virkemidler skal i utgangspunktet kun benyttes i svært spesielle situasjoner (nødssituasjoner) hvor det virkelig er akutt fare for liv og helse til barnet. Barna kan nok oppleve slike situasjoner som litt vel bråe, plutselige og traumatiske uten muligheter for å forberede seg på det som skjer.

Muligens kan det være noe sannhet i den kritikken at akutte virkemidler benyttes litt vel ofte, men samtidig kan det i en del tilfeller være nødvendig med kjappe inngrep for å redde barn og unge ut av uutholdelige situasjoner. Akuttplasseringene og langtidsplasseringene skal videre godkjennes i fylkesnemndene, noe som skal sikre kvalitet og en “second opinion” på det som skjer.

Det virker som om enkelte er lite opptatt av barnevern og barns beste. Det er visstnok viktigere med voksenvern og å ikke tape ansikt. Enkelte vil ikke ta innover seg de harde realitetene rundt hvor dårlig enkelte voksne kan oppføre seg overfor barn. Ikke alle barn får en trygg og god oppvekst med nødvendig oppfølging og stimulering hos sine biologiske foreldre.

Enkelte kritiserer barnevernet for å ikke yte tilstrekkelig med støtte og hjelp til biologiske foreldre som står i fare for eller har mistet omsorgen for sine barn. Slik kritikk blir bare tull og vås i mine øyne. Barnevernet skal tjene og støtte barna, og ikke de voksne. Vi har et barnevern, og ikke et voksenvern.

Det som bekymrer meg mest er alle de barna som ikke får hjelp eller som får hjelpen alt for seint. Enkelte vegrer seg for å levere inn bekymringsmeldinger når de ser at barn og unge ikke har det bra. Jeg er også noe skeptisk til hvor flinke skoler og barnehager er til å se etter tegn på omsorgssvikt. I hvert fall lærte jeg lite om slikt i min pedagogiske utdannelse. Barnevernet på sin side prøver også ofte relativt milde tiltak først før de alvorlige og noen ganger nødvendige inngripende tiltakene settes inn (omsorgsovertakelse m. m.). Nødvendig bevisbyrde for å igangsette sterke tiltak er forresten også ganske så stor.

Jeg er noe bekymret over hvor redde folk er for å levere inn bekymringsmeldinger til barnevernet. Når man se at et barn ikke har det godt i sitt hjem (dårlige oppvekstvilkår, omsorgssvikt, sterke mistanker om misbruk, rusmisbruk, kriminalitet, vold osv.) bør dette å kontakte barnevernet være den største selvfølge, både for oss privatpersoner og ikke minst for offentlige instanser (barnehager, skoler, SFO, helsesøstre / helse osv.)

Spesielt er jeg sjokkert og skuffet over hvordan dette med ikke-innrapportering kan se ut for å være et relativt stort problem i mindre bygder og bygdesamfunn. Man er så utrolig opptatt av å beskytte og forsvare de voksne “drittsekkene” som man anser som “snille” kjenninger / naboer, noe som medfører at man velger å ikke gripe inn. Man vil ikke bli involvert i eller bli beskyldt for å være “tystere” i en barnevernssak, og enkelte tror alt for godt om andre mennesker. Man vil ikke ta innover seg hvor onde enkelte mennesker kan være overfor sine egne barn.

Det kan også variere hvor “flinke” barnevernet er til å ta imot bekymringsmeldinger. Når enkelte barnevern ikke tillater anonyme bekymringsmeldinger blir det ikke så lett å levere inn en bekymringsmelding. Rutinene for innrapportering bør også være enkle å forholde seg til. Varslerne bør selvsagt beskyttes mot farene for gjenkjenning og represalier fra dem som blir innrapportert til barnevernet. Barnevernet bør undersøke alle varsler som kommer på en grundig og profesjonell måte, og heller relativt kjapt henlegge åpenbart grunnløse anklager.

Tar det aldri slutt kritikken mot barnevernet, og er det mulig å starte i mer feil ende enn det regjeringen gjør? September 2017 vil regjeringen sette barnevernsansatte på skolebenken for å “heve kvaliteten” på jobben de gjør. Målet er blant annet færre omsorgsovertakelser og dermed færre i fosterhjem. God kvalitet på beslutninger og et godt barnevern ønsker jeg meg selvsagt, men jeg er slettes ikke overbevist om at politikerne er på rett spor for å sikre dette.

Personlig mener jeg dette er helt feil vei å gå. Tvert imot er min hypotese at det er store mørketall og at enda flere barn burde ha blitt skilt fra sine biologiske foreldre. Omsorgsovertakelse kan være en bra ting for barn som slettes ikke har det bra i sine biologiske hjem. Kursing av barnevernansatte vil ikke redusere antallet barn som har det fælt i sine opprinnelige hjem.

Stolt av norsk barnevern

Jeg registrerer september 2018 at vår barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland har et fornuftig og balansert syn på norsk barnevern. I hennes innlegg blant annet gjengitt i Dagbladet med tittelen “Barnevern – Jeg er stolt av norsk barnevern” sier hun mye positivt og bra om barnevernet. To sitater fra nevnte innlegg:

• “Barnevernet i Norge er blant de fremste i verden til å ivareta og beskytte barn. Ansatte i barnevernet fortjener honnør og ikke daglige trusler for den krevende jobben de gjør.”
• “Jeg tåler godt å stå i kritikken fordi jeg vet at andre land vil komme etter når det gjelder å sette barns rettigheter først.”

For en gangs skyld – sett kryss i taket! – er jeg helt enig med et politisk innspill fra en Høyre-minister.

 

Det er totalt uakseptabelt at noen riser sine barn med begrunnelse i f. eks. religion. Konsekvensene i form av skadevirkninger er alt for store til å kunne godta slikt. Autoritær barneoppdragelse med fysisk avstraffelse (vold) og tukting kan vi ikke ha noe av i et sivilisert land som Norge. Foreldre med utenlandsk opprinnelse må på dette området tilpasse seg norske regler og levesett og de vil eller ei.

Av og til blir jeg fortvilet over hvor mye bedre vern det er for dyr enn for barn. Dyrevern og dyrebeskyttelse kan det virke som om det er mer forståelse for i samfunnet. Hvis et dyr blir behandlet dårlig er det ramaskrik i media. Hvis et barn blir behandlet dårlig og barnevernet griper inn dømmes barnevernet nord og ned i media og blant forståsegpåere.

Av og til lurer jeg på hvorfor enkelte velger å få seg barn? Er barna bare “arbeidsuhell”? Enkelte foreldre har ikke “tid”- tidsklemma – til å følge opp barna sine tilstrekkelig. Noen klager og syter støtt og stadig over barna sine, til tross for at de er høyst normale og oppfører seg som forventet av barn.

Enkelte mistenker jeg kun til å ville ha barna som gallionsfigurer. Barna benyttes til stolt framvisning når det passer seg, mens barna ellers nesten blir glemt og i stor grad blir overlatt til seg selv så lenge de oppfører seg noenlunde greit. Har enkelte fått barn bare for å vise fram overfor andre at man er en vellykket A4 kjernefamilie?

De som er imot ny bioteknologi (sæd- og eggdonasjon) og surrogati pleier ofte å bruke argumentet: Det er ingen menneskerett å få egne barn. Jeg synes også det bør være slik at det slettes ikke er en menneskerett å få beholde barna. Noen ganger må barnevernet helt legitimt kunne gripe inn med omsorgsovertakelse når ting går over stokk og stein i et hjem.

Enkelte er alt for godtroende og naive om andre (naboer, venner, bekjente osv.), og vil nødig bidra med bekymringsmeldinger til barnevernet eller på andre måter bry seg om barn som har det vanskelig. Det er i utgangspunktet en fin egenskap å tro det beste om andre, men enkelte foreldre evner ikke eller vil ikke barns beste.

En vanskelig del av barnevernet er alle naboer og forståsegpåere som tror at de vet best. I en del tilfeller mener enkelte slik at de biologiske foreldrene er helt fantastiske, og de ser ikke noe behov for inngrep eller tiltak, eventuelt omsorgsovertakelse, overfor barna. Selvsagt er slike støtteerklæringer ofte basert på begrenset innsikt / oversikt og følelser.

De selvoppnevnte “bygdedomsstolene” mot barnevernet: “Ingen” i lokalsamfunnet og den utvidede vennekretsen / bekjentskapskretsen forstår hvorfor barnevernet griper inn og tar fra den “kjekke” familien barna. Barnevernet er den store stygge ulven som dømmes nord og ned, selv om man vet lite om saken sett fra denne etatens side. Det er slettes ikke alltid at barnas beste står i sentrum for bygdesladderet (bygdesludderet) og bygdeforsvaret for de biologiske foreldrene.

Enkelte vil ikke ta inn over seg ondskapen og omsorgssvikten enkelte barn kan bli utsatt for fra sine egne biologiske foreldre. Dårlige foreldre kan opptre helt ok overfor andre voksne, uten at dette sier noe om hvordan barna blir behandlet. Mye ondskap kan bo i et menneske!

For å si noe negativt om barnevernet eller egentlig om “blårussen” som sitter over barnevernet og beslutter:

Noe jeg er skeptisk til innenfor barnevernets område er den sterke økningen i bruken av private velferdsprofitører for å få løst diverse oppgaver (bokollektiv osv.). Via offentlige anbudsrunder blir private aktører hyret inn for å gjøre oppdrag for sektoren, og dette har blitt lukrativ business for kommersielle barnevernstjenester/tilbydere. Det er ikke alltid at disse aktørene er tilstrekkelig opptatt med å yte de beste tjenester (kvalitet), da pengene taler og råder.

Et annet “hull i systemet” kan se ut for å være et tilstrekkelig og forsvarlig ettervern for barnevernsbarn etter fylte 18 år. De kan få noe hjelp – hvis de selv ønsker – fram til de er 23 år gamle. Likevel kan det se ut for at det er noen svakheter med dette systemet og litt tilfeldigheter som råder. Dessuten er det heller ikke alle som er klare til å stå på egne bein etter fylte 23 år.

Oppdatering om ettervern: Regjeringen med statsministeren i spissen lovet desember 2018 at retten til ettervern for barnevernsbarn skal gjelde fram til 25-års alder. Aldersgrensa blir altså foreslått hevet i et høringsnotat i forbindelse med forslaget til ny barnevernlov, hvor den nye loven ikke har trådt i kraft når dette skrives. Loven vil bli sendt ut på høring i 2019. Oppdatering 04.04.2019:

• Regjeringen.no: Høring – forslag til ny barnevernslov

Høringsfristen rundt ny barnevernlov gikk ut august 2019. Så spørs det bare hva som blir det endelige resultatet. Fra 1. januar 2022 ble visstnok barnevernsreformen iverksatt med diverse endringer i eksisterende barnevernlov, uten at jeg helt har fått med meg at store revolusjoner har inntruffet.

Fra og med 1.1.2023 har en ny og mer tidsriktig barnevernslov visstnok trådt i kraft:

• Regjeringa.no: Ny og meir tidsriktig barnevernslov trer i kraft 1. januar 2023

Noe det kan stilles spørsmålstegn med er psykologene og deres psykolograpporter og sakkyndige vurderinger. En del av dette arbeidet må definitivt være av tvilsom kvalitet. I samme sak kan samme barn bli analysert av to ulike eksperter med helt ulikt utfall. Enkelte psykologer ser ut til å vegre seg for å komme med en knusende dom over oppvekstvilkårene til et barn. Dette at enkelte psykologer “blunder øynene” og sier at det er lite eller ingenting kritikkverdig med oppvekstvilkårene kan medføre at tiltak kommer alt for seint i gang. Noen ganger prøves det også alt for lenge milde tiltak (med liten grad av evaluering av framdrift) som slettes ikke fører fram.

En ting som er noe bekymringsfullt er hvor mange barn og unge som får diagnosen ADHD. På en del av dem er nok diagnosen korrekt, men jeg er redd for at den ikke alltid stemmer. Dårlige eller utrygge oppvekstsvilkår med omsorgssvikt kan nok i noen sammenhenger bidra til en ikke-normal oppførsel blant barn og unge som kan minne om ADHD. Det skulle nok ha vært satt mer søkelys mot oppvekstsvilkårene og situasjonen i det enkelte hjem (omsorgssvikt m. m.) enn å bare dele ut på medisinske eller psykiske diagnoser over en lav sko.

Rammene og arbeidsforholdene til de ansatte i barnevernet er neppe alltid helt optimale eller tilstrekkelige. Januar 2019 melder NRK at ansatte i barnevernet landet over gjør opprør mot Erna på sosiale medier, med hashtag / emneknagg #heierna. Blant annet skrives det i artikkelen:

• “Det er et opprør på gang på grasrota i barnevernet. Saksbehandlere i det kommunale barnevernet landet over krever bedre forhold på jobb for å kunne hjelpe barna på en verdig måte.”

Desember 2018 har det vært litt søkelys på svakheter med barnevernet. Det har blitt gjennomført risikovurderinger / risikoanalyser, og det har blitt funnet alvorlige og betydelige avvik i 18 % av kommunene (hver femte kommune, 75 stk. totalt). Avvikene eller det som ikke er oppfylt i kommunene er forhold slik som: Tilsynskrav fosterhjem, oppfølging og kontroll i fosterhjem og fristbrudd i undersøkelsessaker.

Slike avvik overrasker ikke meg da det har mye å gjøre med hvor mye penger som bevilges (bevilgninger) og viljen til lokalpolitikerne til å gjøre barnevernstjenestene gode i den enkelte kommune. Videre går avvikene på at barnevernstjenestene gjør for LITE og ikke for MYE som en del aktivister hevder.

Normalt sett anser jeg ikke nettsiden Søkelys (sokelys.com) som noen pålitelig nyhetskilde, men det er nok grunn til å tro at det faktisk nesten foregår en “krig” anti-barnevernmiljøene seg imellom. En del av motstanderne mot barnevernet er nok en noe brokete forsamling med kranglevorne personligheter.

I artikkelen er det også lenker til diverse grupper og sider som jobber mot barnevernet, og spesielt kan man legge merke til at Rune Fardal sin “FamilieKanalen” (@familiekanalennorge, Family Channel – Focus on Family & Human Rights in Norway) faktisk har over 6.000 medlemmer / likere og “Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet” har nesten 20.000 medlemmer pr. 9. mars 2019. Skremmende at såpass mange kaster seg inn i hylekoret mot barnevernet, en etat som gjør en fantastisk og viktig jobb. Det er altså ikke bare Kristen Koalisjon Norge (KKN) som kriger mot barnevernet og er barnevernskritikere.

Søkelys: Barnevernets suksesshistorier blir bare flere og flere -tre voksne politifolk angrep 14 åring

Nettsiden Søkelys påstår selv blant annet: “Søkelys er et fritt og uavhengig organ for bibeltro kristendom….” og at de “protesterer mot ugudelig praksis i norsk barnevern….”. Denne kontroversielle nettsiden slår til igjen! 2. april 2019 publiserte de en artikkel med tittelen nevnt ovenfor.

Noen “gullkorn” av fjasete sitater fra artikkelen:

• “Det omstridte og fryktede norske barnevernet kan notere seg for mange suksess-historier med barn som er kommet under deres “omsorg”.”
• “Det norske barnevernet er som kjent både fryktet, kontroversielt og beryktet.”
• “Mange foreldre her i Norge lever i dyp frykt og engstelse fordi de frykter at barnevernet, -ved hjelp av politiet skal komme og kidnappe barna deres.”

Barn har kommet under barnevernets omsorg, og det hevdes at barnevernet kan notere seg for “suksesshistorier” slik som:

• Enkelte barn og unge har tatt sine egne liv.
• Noen har dødd under fosterforeldres omsorg.
• Mareritt av rus og narkotika.
• Kriminalitet.

Vi får bare påstander og bruddstykker av historier, og ikke den fulle og hele sannheten, dybden og saksoversikten. Falske og unøyaktige nyheter og historier så det holder fra Søkelys nok en gang.

Tragiske episoder har inntruffet mens barn har vært plassert i fosterhjem eller på institusjon i regi av barnevernet. Ofte rammer tragedien ikke på grunn av barnevernstiltakene og fosterhjemmet / fosterforeldrene, men på tross av tiltakene som har blitt igangsatt. En god del barn er sterkt traumatisert FØR de får hjelp, og hjelpen i form av fosterhjem eller tilsvarende kommer i noen tilfeller for seint til å få snudd eller stoppet den negative utviklingen.

 

Så er det klart med en ny runde fra Søkelys:

Nettsiden Søkelys og deres kamp mot norsk barnevern – del 2

Den tvilsomme nettsiden Søkelys fornekter seg ikke. Nok en artikkel MOT norsk barnevern har blitt publisert 17. april 2019:

• Søkelys: Deler bilder av selvskading blant barnevernsbarn -aktivister mener at ansatte i barnevernet må brenne i helvete

De har klart å grave fram noen negative historier fra barnevernet inkludert bilder av angivelig selvskading blant barnevernsbarn. Det nevnes ikke med et ord alle de som har fått god og nødvendig hjelp, og hvor alt går helt greit.

Skildringen har virkelig slagside i sin framstilling som kun trekker fram den ene siden. Innenfor norsk resonnerende stil ville slikt ha vært stryk pga. Ufullstendig argumentasjon hvor dekning av alle / begge sider av saken er totalt fraværende.

Igjen trekkes internasjonalt engasjement og protester inn i saken. Helt ærlig talt bør vi nordmenn være revnende likegyldige til hva utlendingene synes om norsk barnevern. Først bør de feie for sine egne dører, og de har ingen grunn til å tro at de er eksperter på og har fasiten når det gjelder norsk barnevern.

Artikkelen inneholder det som kan kalles for et sammensurium av en blanding mellom barnevernshat og religion. En del av stoffet er hentet fra andre kilder, og ikke formulert av Søkelys selv.

Det står blant annet å lese “Gud har opprettet en spesiell plass i helvete for norske barneverns-ansatte som stjeler våre barn”.

Og:

“Gud har innsatt familien (mor, far, søsken) som den naturlige rammen for det å vokse opp og bli et helt menneske. ‘Barnevernet som er en statlig institusjon bekledd av barnevernbarnas blod hvor penger og kroner og øre er langt viktigere enn barnas ve og vel.’”

Selv “orker” jeg ikke å følge med på og å lese alt hatet mot barnevernet, staten og fosterforeldre i diverse konspirasjonsteorigrupper og hatgrupper mot barnevernet på nettet (Facebook m. m.).

Nei, dette oppgulpet fra Søkelys er det ingen grunn til å ta seriøst eller å vektlegge. Dette er “kampanjejournalistikk” og aktivisme på sitt verste!

 

Selvsagt klarer jeg ikke å være helt objektiv i denne saken, men sannelig er ikke de innbitte barnevernsmotstanderne i nærheten av å være objektive de heller. Det blir fort masse følelser, løsrevne enkeltsaker (skjebner) og masse “propaganda” fra de “stakkars forsmådde” foreldrene (m/nettverk) som har mistet eller står i fare for å miste omsorgen for barn. Slettes ikke nøytralt og balansert det som presenteres, og langt fra den fulle og hele sannheten. Subjektivt så det holder og vel så det, og langt unna å være i nærheten av objektivt.

Se ellers egen artikkel der jeg har skrevet litt om PRIDE-kurset (opplæring for fosterforeldre) og om dette å være fosterforeldre. Omsorgsovertakelse, fosterhjem og dette å være fosterforeldre er viktige temaer innenfor barnevernområdet. Bufetat og fosterhjemtjenesten “reklamerer” innimellom med at “Verdens viktigste jobb er ledig!”, dvs. dette å være fosterhjem og fosterforeldre. Virkelig sant at dette er en viktig jobb som gjøres for de barna som er heldige med å få slik hjelp. I samme artikkel velger jeg imidlertid å være litt kritiske mot Norsk Fosterhjemsforening.

Som fosterforelder har jeg selvsagt gjort meg en del erfaringer, og når det gjelder barnevernet er erfaringene ganske så gode. Det er litt verre med deler av det andre støtteapparatet, i og med at vi har et fosterbarn med særskilte behov. Hvis hjelpeapparatet ellers med oppfølging hadde vært like proft som barnevernet hadde det vært lite å klage over. Spesielt har vi opplevd masse rart nå det bikker over mot psykiske utfordringer. Om ikke direkte beslektet tematisk forstår jeg veldig godt dem som biologiske foreldre ikke orker å bære fram et barn med alvorlige handikap, da man kan bli helt matt av kampene mot systemet for å få det man bør ha krav på.

En gullgruve å være fosterforeldre?

Barn som “tas” (“stjeles”) fra sine opprinnelige foreldre / biologiske foreldre havner gjerne i fosterhjem. Svært vektige grunner må foreligge for at så skjer, og flere instanser må inn i bildet.

Likevel finnes det dem som påstår at man har et korrupt system her i Norge. Det hevdes at barna tas fra sine opprinnelige foreldre uten åpenbare og tungtveiende grunner. Barna blir plassert hos fosterforeldre og i fosterhjem som angivelig gjør god profitt på plasseringene.

Enkelte klarer altså å påstå i fullt alvor at man tjener grovt økonomisk på å være fosterforeldre. Det hevdes at barnevernet og staten gladelig dekker utgifter til kjøp av flott bil, oppussing av hus osv. For noe stort tull, og litt av en konspirasjonsteori uten forankring i virkeligheten.

Økonomiske motiver ligger neppe bak at noen velger å bli fosterforeldre. Motivet er nok heller ønsket om å hjelpe et eller flere barn til å få en trygg og god oppvekst. Man må som fosterforeldre ofte stå på både dag og natt, og en viss kompensasjon og utgiftsdekning er det bare rett og rimelig at man får. Pengene er neppe motivasjonsfaktoren for å bli fosterforeldre / fosterhjem.

 

Man har hørt noen ganger det bli sagt at barn plasseres i fosterhjem for profitt. Jeg må nesten le! Etter å ha vært en stund i dette systemet – som fosterfar – er det helt klart og tydelig for meg at det ikke er noen gullgruve å være fosterforeldre. Timelønna blir i hvert fall ekstremt lav i forhold til arbeidsinnsatsen og tidsbruken. Det er barnets ve, vel og omsorgsbehov som primært driver fosterforeldrene, og ikke pengene. Man mister gjerne hele eller deler av tjenestepensjonen med å være fosterforelder, og man er ikke så bra sikret med velferdsgoder slik som sykelønnsordninger i og med at man som (helt/delvis) frikjøpt fosterforelder er oppdragstaker (frilanser) og ikke arbeidstaker (ikke fast ansatt). Det er også alltid et usikkerhetsmoment om hvor lenge det er behov for fosterhjemsoppdraget.

Å være fosterforeldre er som sagt langt ifra noen lukrativ gullgruve. Det er masse arbeid og mange bekymringer som følger med slike oppdrag, som man slettes ikke mottar tilstrekkelig økonomisk kompensasjon for. Det finnes definitivt andre mindre krevende måter å få inn nødvendige midler – i form av penger – til livets opphold.

Sett fra barnevernets og kommunenes side må det være greit å ha fosterforeldre å ty til. Billigere dette enn å plassere barna på institusjonsliknende tilbud. En del av de private barnevernstilbudene kan nok imidlertid framstå som velferdsprofitører.

Videre blir man ikke fosterforeldre for å stjele barna fra gode biologiske foreldre, men for å gi barna en trygg og god oppvekst som de ellers ikke ville ha fått. Beklageligvis opplever en del barn både omsorgssvikt og ulike former for overgrep fra sine biologiske foreldre.

Av og til kan dette å være fosterforelder høres så enkelt ut. Noen får det til å høres ut for at man bare må rydde plass til et ekstra barn rundt kjøkkenbordet (middagsbordet). Ofte er det ikke så enkelt i praksis! En del av barna trenger masse oppfølging, og noen av dem har alvorlige traumer som gir utfordringer i dagliglivet. Å ta seg av fosterbarn er noe helt annet enn å ha “normale” biologiske barn. I enkelte tilfeller lar det seg ikke gjøre å kombinere “vanlig” jobb med å være fosterforelder, og man må for en kortere eller lengre periode bli frikjøpt fra ordinær jobb for å følge opp alt arbeidet som følger med et fosterbarn. Enkelte arbeidsgivere vil ikke gi permisjon over tid eller tillate redusert stilling, så man må i en del tilfeller settes på et veldig hjerteskjærende valg mellom å stå i det vanlige arbeidslivet eller forlate arbeidslivet for å ta seg av fosterbarnet.

I forbindelse med påske 2019 kom Kjell Ingolf Ropstad (KrF) med en oppfordring om å få familier til å bruke litt tid på å vurdere om de skal bli fosterhjem. Et prisverdig og greit initiativ sånt i utgangspunktet, uten at han får fram all kompleksitet og utfordringer det er med å være fosterhjem og fosterforeldre. Ser imidlertid at tråden på Facebook fort ble kapret av alskens aktivister mot norsk barnevern. Masse pepper har haglet mot hans “ufarlige” lille forslag.

Ting skjer fra og med 1. januar 2022. Det er snakk om “Barnevernreformen”, også kalt “oppvekstreformen”. En endring er at kommunene får økt faglig og økonomisk ansvar for barnevernet. Hvordan dette vil gå i praksis er det noe tidlig å uttale seg om, men jeg er i utgangspunktet skeptisk. Tenker det fort kan oppstå store forskjeller fra kommune til kommune, hvor barnevernet må kjempe tøffe kamper om kommunale ressurser i konkurranse med f. eks. skole, helse og eldre. I denne omgang skriver jeg ikke mer om denne reformen, men avslutter dette temaet med noen lenker:

• Bufdir: Endringer i barnevernloven fra 1. januar 2022
• KS: Barnevernsreformen | Barnevernreformen, også kalt oppvekstreformen, trer i kraft 1. januar 2022. Kommunene får økt faglig og økonomisk ansvar for barnevernet.

Innledningsvis har jeg kritisert TV 2, men i februar 2021 slo de til med en interessante programpost relatert til barnevernet:

• TV 2 Sumo: Norge bak fasaden | Sesong 2, episode 8: Barnas beste

Kanalens egen beskrivelse av episoden: “Barnevernet skal være barnets stemme. Hvordan er det å ha en jobb der dine valg kan redde liv, men også gjøre uopprettelige feil?”

Veldig ok episode, der framstillingen var ganske så balansert. Man får litt innsikt i alle de dilemmaene og vanskelige situasjonene og vurderingene barnevernet står i, og også noen kritiske røster til barnevernets arbeid fikk slippe til med sin side av saken. Absolutt verdt titten!

Min ærlige og oppriktige mening

Enkelte profilerte barnevernsmotstandere skulle ha fått sin virksomhet stoppet – og helst blitt straffeforfulgt og dømt – for sine ytringer og handlinger. Det blir helt feil å påberope seg ytringsfriheten i enkelte av disse settingene, i og med at de sprer på grove usannheter om barnevernet, ufullstendige fakta om barnesakene og misbruker ytringsfriheten på det groveste. Uberettiget og usaklig kritikk av barnevernet gagner ingen, og slik aktivitet bidrar bare til å sverte omdømmet og tilliten til barnevernet.

Drit og dra – ignorer og glem – enkelte av beslutningene rundt barnevern fra EMD. I en del tilfeller er det slettes ikke barns beste de tenker på eller forsvarer. De ser ut til å være mer opptatt av at biologiske foreldre ikke skal tape ansikt eller rettigheter.

 

Jeg er enkelt og greit stolt av det norske barnevernet og systemet rundt. Jeg ønsker å slå et slag for barnevernet! Jeg satser på at de klarer å vri av seg den delvis ubegrunnede kritikken de hele tiden møter i media og blant motstandere mot barnevernsystemet. Vi trenger et bra barnevern her i landet da ikke alle foreldre er snille og gode mot sine barn! Vi trenger et aktivt barnevern og ikke et voksenvern. Stå på barnevernet, jeg heier på dere!

(Bare så det er nevnt: Personlig har jeg ingen direkte kobling eller tilknytning til barnevernet. Jeg jobber ikke og har heller aldri jobbet direkte i/for barnevernet. I forbindelse med adopsjon og som fosterforelder har jeg imidlertid hatt en del med barnevernet å gjøre.)

Lenker:

• NRK: Fostermor og mor: – Samarbeid er viktig
• Advokat Sylte: Ny EMD-dom (menneskerettighetsdomstolen) om religion og tukting av barn
• Dagsavisen kommentar (Eirik Faret Sakariassen): Stopp velferdsprofitørene!
• Tønsberg Blad (tb.no) meninger (Lise Marie Sommerstad): Nei, barnevernet består ikke av onde mennesker som bare skal ødelegge familier
• Fagbladet: For noen er drapstrusler en del av hverdagen på jobb
• TV 2: Ble reddet av barnevernet: Som ettåring ble Marius funnet sulten og forlatt i sprinkelsenga: – Det var avgjørende at de kom
• NRK Rogaland: Jenta som tapte barndommen
• blogg.brr.no: Håpløse adopsjonssituasjon
• blogg.brr.no: PRIDE
• Tøvsugeren: Barnevernsaksjonister motarbeider barnas menneskerettigheter
• Tøvsugeren: Barnevernshaterkalifatet
• VG meninger/debatt (Anders Torp): Barna som tråkkes på
• Verdidebatt.no (Oddbjørn Johannessen): Ekstremreligiøs kamp mot norsk barnevern
• Verdidebatt.no (Oddbjørn Johannessen): Barnevern og religiøs ekstremisme. En presisering
• NRK: Barneministeren gir hver femte kommune stryk på barnevern: – Dette kan vi ikke godta
• Bufdir: Rødt eller grønt lys for barnevernet i din kommune
• DagensDebatt.no (Gro Hillestad Thune): Den norske barnevernskandalen: Politikernes frykt for sannheten
• DagensDebatt.no (Hans-Jørgen Wallin Weihe): Aversjonen mot kritikk i barnevernet
• DagensDebatt.no (Hans-Jørgen Wallin Weihe, professor): Verdier, barnevern og selvkritikk
• VG: Tjener millioner på barn som bor isolert (Bufetat sin bruk av private aktører som selger enetiltak barnevern)
• NRK: Regjeringa vil straffe netthets mot offentleg tilsette (tilsette i barnevernet m. m.)
• Nettavisen Nyheter (Tone Angell Jensen): Vi må stå opp mot mobbingen av barnevernet
• FriFagbevegelse: Alvorlige tall i barnevernet bekymrer. Nå stilles det krav om mastergrad for de ansatte
• Vårt Land: Kun sju prosent i barnevernet har mastergrad. Nå stiller regjeringen (v/Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad) masterkrav.
• Fontene: Masterkrav i barnevernet | Barnevernsleder ut mot regjeringens krav om mastergrad
• Bergens Tidende (Bjarte Gangeskar): Ingen er tent med eit barnevern som aldri vert “sett i korta” | Trykket frå media har gjort oss reddare for å delta i debatten
• Dagbladet: Norsk barnevern i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) | Ny krisedag for norsk barnevern – Norge dømt i to nye barnevernssaker i Strasbourg
• Vårt Land: Barn i krise i kø hos barnevernet
• Vårt Land: Med desse fem lovendringane skal barnevernet bli mjukare
• Vårt Land: Barnevernet blei refsa for menneskettsbrot. Dette gjer regjeringa for å rydde opp. | ­Professor fryktar det kan svekke det norske utgangspunktet om å sette barnet først.
• Vårt Land meninger (Redd Barna): Barnevernet trenger barnas stemmer
• Vårt Land (Kjell Ingolf Ropstad, KrF): Barnevern til barnets beste
• Dagbladet: Ny sjokkrapport om barnevern og Nav | Lovbrudd i 22 av 33 tilsyn (ettervernet svikter)
• Fellesorganisasjonen: Barnevernsbarn får ettervern til 25 år – Endelig
• ABC Nyheter: Heretter må barnevernet varsle politiet om alle saker med skjult adresse
• TV 2 Nyheter: Stine (26) ble fratatt datteren – nå får hun drahjelp i Strasbourg (om besøksrett / samvær)
• NRK Nordland: Norske foreldre sender saker om barnevernet til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen | Marianne (41) venter på dom i barnevernssak: – Det svikter i alle ledd
• Måløy24: Mener at barnevernet reddet livet hennes da hun ble flyttet til Måløy
• TV 2 Nyheter: Voldsom økning i bekymringsmeldinger til barnevernet (vold m. m. pga. blant annet korona-pandemien)
• NRK Vestland: Krev at staten dekkjer millionrekning for barnevernsbarn | KS åtvarar: millionrekningar gjer at kommunar kan la vere å gripe inn i barnesaker
• TV 2 Nyheter: Barnevernet gir fullt innsyn etter TV 2-avsløringer: – Beklager at vi ikke klarte å hjelpe Stine
• TV 2 Nyheter: Stortinget griper inn for å stoppe samværssabotasje
• TV 2 Nyheter: Barnevernsansatte Ellen (42) og Ingunn (41) grovt hetset etter TV 2-program | Barnevernet i Tønsberg var forberedt på hets, men er overrasket over hvor massivt og hardt det har vært etter at de åpnet dørene i “Norge bak fasaden”.
• Vårt Land: Barnevern: Ropstad vil ikkje beklaga krenking av menneskerettar | NY LOV: I dag legg Kjell Ingolf Ropstad fram forslag til ei ny barnevernlov.
• Vårt Land: – Usmakelig å tjene penger på barnevernsbarn | Lovforslag: Begrensninger for private aktører, det er en av konsekvensene av den nye barnevernsloven.
• TV2.no: Arkivet | #samværssabotasje
• NRK: Barnevernsbarna frykter at postnummeret vil avgjøre fra nyttår: – Det er skummelt | Silje Marie Bergh Sveum (26) er redd det skal bli store forskjeller når kommunene snart får mer ansvar for barnevernet.
• NRK kronikk (fosterpappa): En tilmålt tid | Når alle fosterhjem skal være midlertidige, nekter vi barna den tryggheten og stabiliteten de trenger.
• NRK kronikk (Heidi Åsheim): Samvær ikke alltid barnets beste | Da jeg ble 14 år bestemte jeg at samværet med mine biologiske foreldre skulle ta slutt. Det var en lettelse.
• NRK Vestfold og Telemark: Helsetilsynet slår alarm: – Noe er galt med det norske barnevernet | Omfattende tilsyn viser at 9 av 10 undersøkte barnevernstjenester brøt loven.
• Vårt Land verdidebatt (Signe Horn/Silje Sveum): Barnevern i krise | Barnevernet er på vei inn i en alvorlig tillitskrise. Mange sårbare barn er nå avhengige av at ansvarlige politikere tar grep.
• TV 2: Jobben eg elska blei helseskadeleg for meg (Linn Therese Solheim) | Eg måtte forlate barnevernet. Noko anna ville ha vore å gamble med eiga helse.
• VG: Barnevernet tok barna til Silje: – Jeg er livredd | “Jeg var levende død”
• TV 2 Nyheter: Guttene hans har fått møte pappa noen timer på tre år | Han husker den gode sommerdagen da retten besluttet at sønnene skulle bo hos pappa inntil videre. Men den bange anelsen om at dette kom til å bli forpurret lå og murret. Anelsen skulle bli til vond virkelighet.
• Vårt Land: FrP reagerer: Barn på skjult adresse kan bli tvunget til samvær med voldelig forelder | I dag lever rundt 750 barn på skjult adresse i Norge. De kan i verste fall bli tvunget til samvær med en voldelig forelder.
• VG Rampelys: Norsk barnevernssak blir Bollywood-film: − Katastrofale konsekvenser | I en ny film spiller en av Indias største filmstjerner en mor som ble fratatt to barn av det norske barnevernet. Filmen er basert på en sann historie og vil skade Norges omdømme, mener jurist.
• Dagsavisen nyheter: Tidligere barnevernsleder om Bollywood-film: – Dette er ikke historien slik den skjedde
• NRK Vestland: Barnevernstilsett vitnar i overgreps­sak: – Me som samfunn har svikta | Den barnevernstilsette vitna i den grove overgrepssaka i ein vestlandskommune. Ho håpar samfunnet tek lærdom av det som kjem fram i denne saka.

På Facebook skrev jeg følgende rundt adopsjonssituasjonen 05.06.2017:

Facebook spør “Hva tanker du på?”. Akkurat nå tenker jeg på en pressemelding fra NTB om adopsjon:

“Færre barn adopteres til Norge …. Det er antallet utenlandsadopterte som først og fremst har gått kraftig ned. Fra toppen på nærmere 800 utenlandsadopsjoner i 2002 sank antall slike adopsjoner til kun 126 i fjor (2016), viser tallene Statistisk sentralbyrå (SSB) la fram torsdag. ….”

År 2020 var et enda mer elendig år for adopsjon: Kun 46 utenlandsadopsjoner i 2020 her i Norge. I 2023 var vel tallet nærmere 10 barn lavere enn i 2020, så det er langt fra oppmuntrende tall.

Min kommentar: Det er absolutt mange flere som ønsker å adoptere enn det er barn “tilgjengelig”, og det er vel heller ikke tvil om at enda flere barn i utlandet med fordel kunne ha blitt adoptert bort. For Kina er f. eks. status for tiden: “Ventetiden frem til tildeling er 10 år og fortsatt økende.”

Oppdatering: For et nedslående forslag som ble presentert januar 2024. Det meldes nemlig:

• VG: Norge stanser adopsjoner fra flere land | Adopsjoner til Norge fra Filippinene, Thailand og Taiwan stanses.
• NRK: Norge anbefaler å stanse alle adopsjoner fra utlandet | Bufdir anbefaler stans av adopsjoner til Norge frem til granskningsutvalget leverer sin rapport.

Man får enn så lenge krysse fingrene for at barneministeren er mer oppegående og fornuftig tenkende enn det Bufdir er!

Jeg er selvsagt veldig enig i det som skrives her:

• Vårt Land verdidebatt (Hanne-Mari Nordstrand): Ikke stopp utenlandsadopsjon | Vi er overbevist om at et barn har vunnet livet ved å vokse opp i en familie.

Tilbake til gammelt stoff:

År 2017 ble også et rekorddårlig år for adopsjon. Kun 125 barn fra utlandet ble adoptert til Norge, dvs. 1 barn mindre enn i år 2016. Ifølge det som kan leses hos SSB (Statistisk Sentralbyrå) ble år 2018 et enda verre år for utenlandske adopsjoner, med ny bunnrekord i antall adopsjoner på 87 stk. År 2019 viste en svak oppgang i adopsjoner fra utlandet, med et sluttresultat på 94 barn (en økning på 7 fra året før). År 2020 stoppet antallet utenlandsadopsjoner på latterlig lave 46 adopsjoner, som er et nytt bunnivå. Det er LANGT fra toppåret 1998 hvor det var 795 utenlandsadopsjoner.

TV 2 Nyheter hadde en nyhetssak om adopsjon 05.03.2021, med tittelen “Antallet adopsjoner stuper”:

 

Begredelig resultat med kun 40 / 46 utenlandsadopsjoner i 2020. I innslaget nevnes at noen av årsakene til de lave tallene kan være den lave adopsjonsstøtten (tilbakebetalingen) man får som adoptivforeldre, og at prislappen for å adoptere generelt er høy. Dette sammen med lav tilgang på barn til utenlandsadopsjon medfører nok at tallene er så lave.

Som “argumentasjon” for de ekstremt lave adopsjonstallene i 2020 (46 barn fra utlandet) benyttes blant annet følgende momenter:

• Økt innlandsadopsjon i samarbeidslandene.
• Kina har avskaffet ettbarnspolitikken.
• Politiske og juridiske avgjørelser i giverlandene.
• Korona-pandemien.
• Giverlandene vil håndtere barna selv.

De to største landene for adopsjon til Norge i 2020 var Colombia (1. plass) og Filippinene (2. plass).

Utenlandsadopsjoner 2022

Jeg har ikke kommet over en samlet oversikt over sitasjonen, men hver av de tre adopsjonsorganisasjonene har lagt ut statistikk for sitt virke år 2022:

• Adopsjonsforum: Statistikken deres viser 23 utenlandsadopsjoner formidlet via dem år 2022. Adopsjonsland: Colombia, Filippinene, Madagaskar og Peru.
• Verdens Barn: Statistikken deres viser 17 utenlandsadopsjoner formidlet via dem år 2022. Adopsjonsland: Sør-Afrika, Thailand og Sør-Korea.
• InorAdopt: Statistikken deres viser 5 utenlandsadopsjoner formidlet via dem år 2022. Adopsjonsland: Ungarn og Taiwan.

Totalt 45 adopsjoner fra utlandet (utenlandsadopsjoner) i løpet av år 2022, som også samsvarer med SSB sine tall. Begredelig lavt antall! Det ble adoptert barn fra følgende land i 2022: Colombia, Sør-Afrika, Thailand, Sør-Korea og Ungarn.

---

Utenlandsadopsjoner 2023

Tallene er ikke akkurat så mye bedre for 2023:

• Adopsjonsforum: Statistikken deres viser totalt 13 utenlandsadopsjoner formidlet via dem år 2023. Adopsjonsland: Colombia: (9 stk.), Filippinene (1 stk.), Madagaskar (2 stk.) og Peru (1 stk.).
• Verdens Barn: Statistikken deres viser totalt 16 utenlandsadopsjoner formidlet via dem år 2023. Adopsjonsland: Sør-Korea (5 stk.), Thailand (5 stk.) og Sør-Afrika (6 stk.).
• InorAdopt: Status om adopsjonssituasjonen pr. 5.12.2023 viser at det på dette tidspunktet hadde ankommet 8 barn til Norge via deres utenlandsadopsjoner. Adopsjonsland: Ungarn (5 stk.) og Taiwan (3 stk.)

Med forbehold om mindre feil i tallmaterialet: 37 barn ankommet Norge via utenlandsadopsjon er et lavt antall!

 

På begynnelsen av 2000-tallet ble det hvert år gjennomført et sted mellom 600 og og nesten 800 adopsjoner fra utlandet hvert år, så nedgangen har vært betydelig fra dette og fram til dagens lave nivå. Ifølge SSB: “Nedgangen i antall utenlandsadopsjoner skyldes hovedsakelig at stadig flere land forsøker å finne løsninger for barna i eget land.” Colombia og Sør-Korea var de “største” adopsjonslandene i 2018. Ingen ble adoptert fra Kina i 2018, og likeså i 2019. De viktigste adopsjonslandene i 2019: Colombia, Sør-Afrika, Sør-Korea og Thailand.

Vi var heldige i 2013 med å komme i mål med adopsjon fra Kina, men det er mange andre som ikke kan få biologiske barn som må ty til andre virkemidler enn adopsjon (surrogati, donasjon osv.) eller slå helt fra seg drømmen om et barn. Adopsjonssituasjonen er i hvert fall krevende, med dårlig tilgang på barn frigjort for adopsjon. Nå har vi for lengst blitt alt for gamle for flere adopsjoner, så vi må bare si oss kjempefornøyde med at vi kom i mål med den ene adopsjonen.

Her i bloggen vil jeg videre tilføye:

Det er ikke i hovedsak norske myndigheter som er hovedproblemet eller bremseklossen når det gjelder adopsjon. Situasjonen er den at tilbud og etterspørsel på internasjonalt nivå ikke står i forhold til hverandre. Langt flere ønsker å adoptere enn det antallet barn som frigjøres til adopsjon, tilbud og etterspørsel står ikke i forhold til hverandre. Samtidig finnes det en god del ufrivillig barnløse her i vårt land.

Provoserende innlegg fra KrF-representant

Via Dagensdebatt kom jeg over et innlegg (mars 2019) angående utenlandsadopsjon skrevet av Sæbjørg Hageberg Kjeka, visstnok skrevet på vegne av KrF kvinner. Tittel på innlegget:

• “Adopsjon må bli enklare, raskare og rimelegare”

Hun nevner blant annet:

• Adopsjon må bli enklere, raskere og rimeligere.
• Det opereres med tall som tilsier at ca. 2-8 millioner barn vokser opp på barnehjem eller tilsvarende institusjoner rundt om i verden.
• Påstand presenteres om at det ikke er mangel på barn som trenger nye hjem.
• Det er dyrt å adoptere, og de har ønsker om og er opptatt av å få forenklet prosessen rundt adopsjon.
• I 2018 kom det bare 95 adoptivbarn til Norge, det laveste tallet noen gang. (Hvor har hun dette tallet fra? Ifølge SSB var korrekt tall enda lavere på 87 stk.)
• KrF kvinner synes det er flott at ca. 20.000 adoptivbarn har kommet til Norge i løpet av de siste 50 år, og de er takknemlige for det tilskuddet de har vært til landet vårt og norske familier.

Min umiddelbare kommentar: Typisk KrF-politikk! KrF-politikk på sitt verste! Tankene og ideene hennes er ikke håpløse, men det er litt av en naivitet, uvitenhet og forenkling som framvises i innlegget.

Hovedproblemet med adopsjon slik jeg ser det er den internasjonale storpolitikken. Aktuelle barn blir ikke frigjort for adopsjon. F. eks. har adopsjon fra både Kina og Russland stoppet opp, selv om det er liten grunn til å tro at det ikke finnes barn i de to landene som med fordel kunne ha blitt adoptert utenlands. Norske myndigheter kan ikke pålegge slike land til å “åpne slusene”.

De enkelte land har sine regler og kriterier – til dels strikse og “smale” – for tildeling av barn som frigjøres for adopsjon. Lille miniputt-Norge kan i liten grad påvirke slike forhold. Usikre eller lange ventetider kan inntreffe.

For enkelte kan økonomien være en utfordring, og det kan også være litt utfordrende for noen å komme seg gjennom byråkratiet og papirmølla. Likevel er ikke det norske systemet og de norske reglene i seg selv det største hinderet for adopsjon. Selvsagt er det ikke feil å gjøre justeringer her, men dette i seg selv vil neppe løse hovedutfordringene og dagssituasjonen med ekstremt lave adopsjonstall.

De største problemene eller utfordringene relatert til adopsjon ligger altså i utlandet hos samarbeidslandene, samt mangelen på “trygge” land med høy kapasitet på adopsjonsbarn å ha samarbeid med. Mismatch mellom tilbud og etterspørsel etter adopsjonsbarn – pga. storpolitikk – på det internasjonale “markedet” er hovedproblemet, sammen med de føringer (regler og kriterier) samarbeidslandene setter til potensielle adopsjonsforeldre.

Dagens regjering – som KrF er del av – har ikke akkurat gjort situasjonen og livene til småbarnsforeldre inkludert adoptivforeldre lettere.

Nei, dette ble litt “tynt” og forenklet fra KrF sin side! Jeg ble rett og slett noe små-provosert over at noe sånt kan presenteres som “sannhet”.

 

Landets politiske partier kan godt få litt kritikk. Det er lite konkret å lese om adopsjon i valgløftene, partiprogrammene og satsingsområdene til partiene. Spesielt det såkalte “familiepartiet” KrF skuffer gjennom å være lite opptatt av adopsjon. Politikerne kunne ha påvirket myndighetene til å finne noen nye adopsjonsland samt forenklet det norske regelverket og byråkratiet rundt adopsjon.

Adopsjonsorganisasjonene som man er forpliktet å benytte seg av i forbindelse med utenlandsadopsjon burde også ha blitt gått litt mer etter i sømmene. Mitt inntrykk av dem er at de er 1) Pengegriske og 2) Sløve. En bilselger gir mer oppfølging av sine kunder enn det i hvert fall den adopsjonsforeningen vi brukte gav oss. Byråkratiet de har laget seg rundt adopsjon koster deres “kunder” alt for mange kroner i diverse administrasjonsgebyrer. (Selvsagt selger de ikke barna, det er prosessen rundt adopsjon man betaler for.) Adopsjon er dyrt!

Vi brukte adopsjonsorganisasjonen Verdens Barn, som jeg nok vil være noe skeptisk med å anbefale til andre pga. dårlig informasjon og dårlig oppfølging i ventetiden. I forbindelse med gjennomføring av adopsjon måtte man også bli medlem hos dem (“tvangsinnmeldt” eller tvunget medlemskap). Det eneste vi får igjen for dette medlemskapet er et halvdårlig Verdens Barns medlemsblad fire ganger årlig. I vårt fylke (Sogn og Fjordane, nå nordre del av Vestland fylke) har de ikke eget lokallag å tilby en gang. Januar 2023 avsluttet vi endelig vårt medlemskap hos Verdens Barn, da medlemskapet ikke gav oss noen nytte, glede eller gevinst.

Underveis mens vi ventet fikk vi tilsendt skrivet eller brevet “Mens vi venter”. I hvert fall mens vi sto i adopsjonskø syntes jeg lite om dette skrivet. Det var ofte tvetydig skrevet med dårlig og mangelfull informasjon. Også da vi kom så langt som til hentereise og senere oppfølgingsrapporter var mye av informasjonen dårlig og utdatert. I den lange ventetiden på ca. 7 år tok aldri organisasjonen personlig kontakt med oss som søkere underveis.

Verdens Barn (mars 2019) tar til orde via sitt blad / magasin for bedre oppfølging fra myndighetenes side når det gjelder adopsjon. Hva med ansvaret til slike organisasjoner som Verdens Barn? Skal de bare håve inn penger på andres ulykke, uten at kvalitetskrav og krav til oppfølging stilles til dem? Min personlige opplevelse med organisasjonen er at det er en pengegriske adopsjonsorganisasjoner som kun tenker på sitt eget økonomiske velvære og å redde sin egen bak (opprettholde nok inntekter til å opprettholde virksomheten, dvs. ganske så kommersiell tenkning).

Forresten tviler jeg på om konkurrentene InorAdopt eller Adopsjonsforum er så mye bedre/verre enn Verdens Barn. De kunne alle ha stått mer på overfor norske myndigheter for å få godkjent flere adopsjonsland og for ellers å få forenklet prosessene og byråkratiet rundt adopsjon. De tre organisasjonene deler “markedet” mellom seg, i det som minner om et oligopol fra samfunnsøkonomien.

Oppfølging og ettervern fra offentlige myndigheter etter gjennomført adopsjon er helt fraværende (elendig). F. eks. skulle man kunne forvente at Bufdir kunne tilby en eller annen form for oppfølging av både de adopterte og deres nye foreldre (adoptivforeldre). Det virker som om de offentlige myndighetene (primært Bufdir) skyver adopsjonsorganisasjonene foran seg, og satser på at disse tar tak – noe de IKKE gjør! Det kan og bør også nevnes at ofte har barnehage, skole, helse og annet hjelpeapparat meget begrensede kunnskaper om og erfaringer med de  ekstraproblemstillingene adopsjonsbarna gjerne har.

Jeg har fått med meg f. eks. dette innspillet (bak betalingsmur):

• Vårt Land: Mener Norge­ må stoppe all utenlandsadopsjon | Priyangika Samanthie Kraggerud­ mener utenlandsadopsjon “skriker vestlig ­frelserkompleks” og må stoppes frem til norske myndigheter har gransket alle adopsjonssaker.

Jeg er ikke enig i, eller kjenner meg ikke igjen i det som skrives der. Jeg tror ikke adoptivforeldre har så mye mer egoistiske motiver enn dem som får barn på naturmetoden eller som f. eks. benytter seg av surrogati. Og “frelserkompleks”-argumentet er for meg ukjent. Jeg kan ikke se at det er noe galt i utenlandsadopsjoner i de tilfellene barnet ikke har noe særlig framtid og håp i eget land, eller har biologiske foreldre eller familie som kan sikre barnet en god og trygg oppvekst.

Om enn muligens enda krassere er dette innlegget:

• Vårt Land: Mener Norge bryter barnekonvensjonen på en rekke punkter – Utenlandsadopsjon er et tillitsbasert samarbeid med korrupte land (ifølge Priyangika Samanthie Kraggerud)

Enkelte land som det adopteres fra er nok noe korrupte, og det kan nok innimellom forekomme at noen barn som blir frigitt til utenlandsadopsjon har blitt kidnappet fra sine biologiske foreldre og solgt til formålet. Imidlertid tenker jeg at artikkelen ovenfor er alt for generaliserende, der problemer med slike ting kraftig overdrives. Imidlertid er jeg noe skeptisk til adopsjonsorganisasjonene, som er veldig flinke til å prøve å rømme fra sitt oppfølginsansvar og gjerne prøver å legge all skyld for uheldige situasjoner over på offentlige myndigheter.

Salg og kidnapping av barn til adopsjon har igjen vært i fokus i starten av 2023. I TV 2 sin dokumentarserie “Norge bak fasaden” hadde de i sesong 3 episode 2 fokus på temaet. Episodens tittel var “Adopsjonens skyggeside”, hvor beskrivelsen av episoden var “Internasjonale granskninger har avslørt et adopsjonsmarked med menneskehandel og korrupsjon. Har dette skjedd med barn adoptert til Norge?” Enkelte barn kan ha blitt utsatt for kidnapping, menneskehandel, korrupsjon og kan ha biologiske foreldre som mot sin vilje har blitt fratatt sine barn. Dette har åpenbart funnet sted i noen tilfeller for noen tiår siden, men personlig tviler jeg på at dette er tilfellet med dagens strenge regler og undersøkelser av samarbeidende adopsjonsland.

For barna sin del hadde det jo vært flott hvis adopsjon hadde vært unødvendig. Alt tyder likevel på at dette med få barn frigjort til adopsjon mest har å gjøre med politikk og at enkelte land ikke ønsker å tape ansikt eller å innrømme sine store problemer rundt barns ve og vel. Det er beklageligvis mange barn som trenger en ny familie da de biologiske foreldrene ikke kan tilby barnet den trygghet det trenger.

Enkelte spedbarn blir “gjenglemt”/forlatt av sine foreldre, gjerne på steder hvor de kan bli funnet. Blant annet skjer dette en del i Kina pga. landets ettbarnspolitikk (nå noe oppmyket, lov med to barn), fattigdom m. m. I enkelte land vokser mange barn opp under dårlige forhold, på barnehjem eller tilsvarende, i stedet for å bli adoptert bort til utlandet. Jeg er ganske så sikker på at mange barn kunne ha fått det mye bedre hvis de hadde blitt adoptert bort.

I mange adopsjonsland er det nå urimelig lange ventetider for adopsjon eller krav/kriterier som få klarer å innfri. I enkelte land må man gjerne “ta til takke” med et barn med et handikap for å komme i mål med adopsjonsprosessen.

Kjendiser etc. som står fram og sier at de vil adoptere et barn for å kjøpe seg selv god samvittighet irriterer meg. Som allerede beskrevet er det allerede manko på barn til adopsjon, så slike “veldedige” tiltak (“hjelp”) er slettes ikke nødvendig. Det finnes nok av potensielt gode foreldre der ute som aldri får innfridd sin drøm om adopsjon pga. dagens håpløse situasjon.

Norge er et lite land med liten påvirkningskraft på adopsjonssituasjonen. Vi må forholde oss til ulike lands regler rundt adopsjon. Faktisk er det ganske mange ulikheter mellom de forskjellige landene rundt tildelingskriterier.

Adopsjonssituasjonen mars 2019

Sjekket “for gøy” adopsjonssituasjonen slik som de tre aktørene beskriver den:

Verdens Barn:

• Aktuelle land for adopsjon: Sør-Korea, Thailand og Sør-Afrika.
• Angivelig god/ledig kapasitet i alle land, forutsatt at man er innenfor de kravene som stilles til søkerne. Lang ventetid i noen av landene.
• Kina: “Grunnet svært lange og usikre ventetider, tar vi ikke inn nye søknader vedrørende adopsjon av friske barn fra Kina.”

Adopsjonsforum:

• Aktuelle land for adopsjon: Colombia, Filippinene, Madagaskar, Peru og Vietnam.
• Angivelig stor/ledig kapasitet i 3-4 av landene, forutsatt at man er innenfor de kravene som stilles til søkerne.
• Lang ventetid / usikker og variabel ventetid i noen av landene.

InorAdopt:

• Aktuelle land for adopsjon: Ungarn, Taiwan, Burkina Faso, Bulgaria.
• Angivelig stor kapasitet i alle land, forutsatt at man er innenfor de kravene som stilles til søkerne. Lang ventetid i noen av landene.

Adopsjonssituasjonen ser muligens noe lysere ut enn det som har vært tilfellet i de senere år. Imidlertid kan fort ryktene om bedre tider medføre økte mengde med adopsjonssøknader, som igjen kan gi store “leveransevansker”. Positive trender kan fort bli spist opp av en økt søknadsmengde, som igjen kan presse ventetidene oppover.

Variasjonene i adopsjonssituasjon og ventetid er frustrerende. Det er fortsatt usikkerheter rundt ventetider, og videre er det slettes ikke alle som ønsker seg et adoptivbarn som tilfredsstiller de krav adopsjonslandene stiller. Adopsjon er ikke lett!

---

Adopsjonssituasjon juni 2020

Situasjonen ser ikke ut til å være nevneverdig annerledes enn i 2019. Aktuelle land for adopsjon 2020 er nesten de samme som i 2019, og jeg kan heller ikke se de store endringene i starten av år 2021:

• Verdens Barn: Sør-Korea, Thailand og Sør-Afrika.
• Adopsjonsforum: Colombia, Filippinene, Madagaskar, Peru og Vietnam.
• InorAdopt: Ungarn, Taiwan og Bulgaria.

Flere av landene har lang og/eller usikker ventetid. Også en utfordring å finne et land hvor man klarer å innfri alle de landsspesifikke kravene for adopsjon. De samme landene er visstnok aktuelle adopsjonsland også år 2021.

Mars 2021: Muligens er det en noe enklere adopsjonssituasjon nå enn tidligere, for dem som passerer gjennom nåløyet (jf. de enkelte lands og Norges kriterier). Mange har nok funnet andre alternativer til adopsjon, gitt opp, blitt skremt av lange ventetider, uaktuelle som adopsjonsforeldre pga. “høy” alder eller blitt stoppet av økonomi. Med de lave søkertallene det for tiden er blir det nok noe enklere å komme i mål innenfor rimelig tid.

 

Helt problemfritt er ikke utenlandsadopsjoner. Innimellom har det vært mistanker om eller blitt avdekket uheldige situasjoner. Det kan være snakk om regelbrudd, ulovlige adopsjoner og salg av barn (menneskehandel). Å kunne gardere seg helt totalt mot at barn blir kidnappet for så å bli solgt til adopsjon vil være tilnærmet umulig. Imidlertid har jeg inntrykket av at Norge har prøvd å styre unna samarbeid med de mest korrupte og lovløse landene.

Det er typisk å høre enkelte si at det ikke er en menneskerett å få barn. Spesielt såret blir jeg av KrF og MorFarBarn.no sine utspill i denne retningen, der biologiske barn med kjent biologisk opphav er det eneste saliggjørende. Det er så lett å slenge ut disse sårende ordene for dem som lett har fått barn via naturmetoden. Hva med alle dem som ikke kan få barn på naturlig vis? Skal slike bli straffet og bli fratatt muligheten for å bli far og/eller mor? Mange ganger kan slike personer både ha mye kjærlighet og omsorg å gi til et eventuelt barn. Også dem som ikke kan få barn via naturmetoden har mors- og farsinstinkt som kan komme et adoptert barn til gode.

En skremmende ting med å adoptere et barn fra utlandet, spesielt fra Asia, Afrika eller Sør-Amerika, er det voksende fremmedhatet og rasismen i Norge. Dette hatet kan fort ramme barn og unge – inkludert adopterte – som har hatt det meste av sitt liv i Norge og som er “helt norske”. De kan fort likevel bli dømt og stemplet ut fra sin mørke hudfarge. Fremmedhatet har ikke blitt mindre av at Sylvi Listhaug og FrP generelt har “pleiet” og “vannet” det med sin hatefulle og kalde politiker-retorikk.

Enkelte vil vel hevde at et bra alternativ til adopsjon er å bli fosterforeldre. Etter mitt syn blir dette slettes ikke det samme. Et fosterbarn er i prinsippet under vingene til barnevernet, og fosterforeldrene gjør et oppdrag for barnevernet gjennom å bidra til å oppfostre barnet. Noen ganger blir også barnet etter en stund ført tilbake igjen til sine biologiske foreldre. Fosterbarn har man virkelig bare “på lån”. For tiden er det mest behov for fosterforeldre til litt større barn, så det er ikke gitt at fosterforeldre får anledningen til å følge barnets utvikling fra det er et helt lite barn. Ellers synes jeg forresten at barnevernet gjør en god og viktig jobb!

Jeg kunne ha hatt lyst til å si noen flere velmenende ord om KrF sin håpløse familiepolitikk. I stedet henviser jeg til det jeg allerede har skrevet om denne saken i min artikkel “Fortsatt skeptisk til KrF”.

Noe som er nytt i forhold til da jeg var borti adopsjon er kravet (for å få forhåndssamtykke) om å gjennomføre adopsjonsforberedende kurs. De hadde riktignok startet så vidt med slike kurs da jeg var i adopsjonssituasjon, men det var ennå frivillig å delta og det var ikke nok kursplasser i forhold til interessen. For min del ble det ikke til at jeg gikk på et slikt kurs, som der og da kun var frivillig og for spesielt interesserte. Ideen med slike kurs høres god ut, men jeg har ingen erfaring med om kursene er gode eller dårlige i praksis.

Noe som er en utfordring med adopsjon er når barna skal begynne i barnehage og/eller på skole. Det svikter litt på at skoler og barnehager er tilstrekkelig skolerte på spesielle situasjoner (særproblemer) som kan oppstå med adoptivbarn. Blant annet kan noen utfordringer være tilknytningsvansker og at barna tåler dårligere enn andre å bli avvist (og kjeftet på). Mobbing og at barna klarer “å finne seg selv” / passe inn kan også være utfordringer. Enkelte adopterte sliter med å bli akseptert i samfunnet som norske nok.

Adopsjonstallene taler sitt tydelige språk. Svært få adopterte barn kommer til Norge fra utlandet. For tiden er det vanskelig å kunne anbefale adopsjon til noen. Det er mye usikkerhet og lange ventetider relatert til utenlandsadopsjon. Jeg forstår veldig godt dem som i stedet for adopsjon velger å gå for surrogati eller donasjon (sæd og/eller egg) når naturmetoden ikke fører fram. Nå når det blir oppmykning av bioteknologiloven kan nok dette være til hjelp for en god del mennesker.

Lenker:

• blogg.brr.no: Kina – et spennende land
• P4: Tre av ti imot at homofile par skal adoptere
• NRK kronikk (Daniel Abimael Skjerve Wensell): Rasismens mange ansikter (overfor utenlandsadopterte)
• Vårt Land: Vil den norske solskinnshistorien om adopsjon til livs – prioritert foreldreskap for hvite statsborgere framfor å støtte sårbare barn og familier på andre måter
• Vårt Land: Tar kampen mot rasisme som rammer utenlandsadopterte (lover bot og bedring i regjeringens nye handlingsplan, statsminister Erna Solberg innrømmer å ha undervurdert diskrimineringen mot utenlandsadopterte)
• Subjekt Debatt (Maren Nan Myrseth): Å demonisere utenlandsadopsjon og adoptivforeldre er ikke løsningen
• TV 2 Nyheter: Sjokkert på T-bane: “Sånne som deg burde bruke munnbind” (korona-rasisme mot Kina-adoptert)
• NRK kronikk (Therese Marie Ignacio Bjørnaas): Når to streker betyr alt | Jeg prøver å få barn. Og skammer meg.
• Vårt Land: Stort kristent adopsjonsbyrå i USA åpner for LHBT-par
• Vårt Land (bak betalingsmur): Nederland har stanset all utenlandsadopsjon – Norge ser ikke behovet
• NRK Vestland: Talet på utanlandsadopsjonar har stupt med 90 prosent | Det vart gjennomført 46 utenlandsadopsjoner i Norge i 2020. Aldri har det vore færre.
• Bufdir: Ny rapport: mange utenlandsadopterte opplever rasisme og diskriminering
• TV 2 Nyheter: Adoptert til Norge | I 32 år har moren til Adriana lett etter henne i Costa Rica | Adriana trodde hun ble forlatt som liten jente av en alkoholisert, kriminell og prostituert mor. Som voksen har hun fått vite at alt var løgn.
• Adopsjonsforum: Adopsjon til barnets beste
• TV 2 Nyheter: Adopsjonsskandalen: Norske myndigheter uenige om gransking av adopsjon | For å avsløre kidnapping og menneskehandel anbefalte Barne- og familiedirektoratet, Bufdir, en uavhengig gransking av alle adopsjoner til Norge. Svaret fra regjeringen var nei.
• TV 2 Nyheter: Adopsjonsskandalen: Toppe til alle som har blitt rammet: – Jeg beklager | Norge iverksetter en ekstern granskning av adopsjoner til Norge. – Vi må få frem sannheten, sier barne- og familieministeren.
• NRK Vestland: Adopterte John Erik sier han ble oppfordret til å trekke tilbake kidnappingshistorie | Som treåring ble John Erik Aarsheim kidnappet i Colombia og adoptert til Norge. Han sier han ble skjelt ut av byrået Adopsjonsforum da han fortalte om historien sin til NRK.
• Vårt Land kommentar (William Grosås): Barn trenger fortsatt adopsjon | At barn i Sør-Afrika skal fratas mulighet til å vokse opp med stabile omsorgspersoner på grunn av det kjeltringer gjorde på andre siden av jorda for 25 år siden, er absurd.
• Vårt Land verdidebatt (Bjarte Aarland): Nordmann “made in Korea” | Utenlandsadopsjon: Jeg er takknemlig overfor Sør-Korea og Norge, samt organisasjonene Holt International Childrens’ Services og Verdens Barn, som i hvert fall i mitt tilfelle sørget for trygge rammer i en sårbar prosess.

Jeg tar sterkt avstand fra stiftelsen MorFarBarn og alt det de står for, inkludert deres “Samlivsbanken”!

I lista over ting som irriterer meg innenfor de kristne rammene har Stiftelsen MorFarBarn, deres nettside (lenke) og avisannonser (i Vårt Land) hatt sin plass i ganske lang tid nå. Det har ikke blitt til at jeg har blogget om dette irritasjonsmomentet før, men høsten 2015 syntes jeg at det var på tide å få det gjort. Greit å få ting ut av systemet og ikke brenne inne med det, få det ventilert ut.

Jeg har mange ganger blitt minnet om deres eksistens gjennom helsides annonser i avisen Vårt Land og via reklame på nett. Også i år 2021 og 2022 er de aktive, både med “selve” MorFarBarn-opplegget og ikke minst med Samlivsbanken (angivelig et kristent ressurs-senter). Det var også noe av det samme miljøet som stod for søsterorganisasjonen “Levende folkekirke” (nå nedlagt) under kirkevalget 2015. Jeg tror nok at en slik kirke og kristenhet som de ønsker seg mer vil innebære en døende og utstøtende kirke for spesielt utvalgte enn en “levende (folkelig) kirke”.

Stiftelsen MorFarBarn provoserer meg personlig da jeg tolker det slik at jeg ikke fullt ut blir “akseptert” som far pga. adopsjon + fosterbarn i tillegg. Kun en biologisk A4 kjernefamilie med blodsbånd og slektskap er “fasiten” eller idealet for stiftelsen kan det virke som. Stiftelsen ser også på 🌈 homofile, FRI (foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold) og 🏳️‍🌈 Pride (naturlig kjærlighet mellom likekjønnede) som styggedommer. Spesielt kristelig (jf. kristne verdier) anser jeg ikke stiftelsens arbeid og syn til å være, gjennom sin skråsikkerhet, moraliserende og dømmende framferd.

Juni 2022: Og fortsatt er jeg like oppgitt og irritert over stiftelsen og dens gammeldagse, firkantede, moraliserende, formanende, belærende, fordømmende og dømmende synet på hva kjærlighet og en “lovlig” familie er. Mars 2023: Fortsatt har den sære stiftelsen sine (små) framstøt, som går i samme spor som tidligere.

Stiftelsen MorFarBarn er en konservativ kristen stiftelse som kjemper for at ekteskap kun skal finne sted mellom mann og kvinne, og at alle barn skal ha rett på både en far og en mor. De er videre tydelige på at de ikke vil tillate at homofile tar seg av barn (adopsjon osv.), og de er imot donasjon (sæd og/eller egg) og surrogati. I første omgang virker dette ganske så uskyldig før jeg får tenkt meg skikkelig om. De påstår at de er en stiftelse for dem “…som ønsker å forsvare den bibelske forståelsen av ekteskap, familie og barn”. I senere tid opplever jeg det som om stiftelsen har blitt enda mer smalsporede enn tidligere, gjennom å kun ha fokus på å kjempe imot Pride og homofil / likekjønnet kjærlighet.

 

MorFarBarn har tydeligvis en del støttespillere. På MorFarBarn.no-nettsiden ligger det et dokument som heter “Ekteskapserklæringen”, hvor utformingen/prosjektet har blitt koordinert av MorFarBarn-stiftelsen. Bak erklæringen står det ikke mindre enn 36 organisasjoner og kirkesamfunn. Det er da snakk om konservative lutherske bevegelser med venner, inkludert pinsevenner og karismatikere, samt noen katolske støttespillere.

Stiftelsen vil reversere verdenen når det gjelder familieverdier og familieliv, og de vil tilbake til “gode” gamle dager. Denne reisen vil ikke jeg være med på! Jeg verdsetter dagens frihet til selv å velge samlivsform og familiekonstellasjon svært høyt. Alle familier trenger ikke å være A4-familier for å få ting til å fungere bra for voksne og barn!

Kirkemøtet, Den norske kirkes øverste representative organ, ble avholdt 25.-31. januar 2017 i Trondheim. På dette møtet ble vigselsliturgien som åpner for vigsel av homofile/likekjønnede par vedtatt. I denne forbindelsen var MorFarBarn igjen på banen med sine protester i form av annonser for å vise sin motstand mot vedtaket til kirkemøtet. Jeg har sett annonsene blinke mot meg med blant annet følgende budskap på blant annet Vårt Land sin nettside:

• Ekteskapet = Kvinne + Mann
• Mor + Far + Barn = En unik relasjon
• Kirkemøtet har ikke autoritet til å omdefinere ekteskapet
• Ekteskapet er Guds skaperordning for mann og kvinne.
• Mor-far-barn-relasjonen er unik.
• Barn har en gudgitt rett til sin egen mor og far.
• JA til Guds skaperordning for mann og kvinne, bekreftet av Kristus.
• JA til betydningen av mann og kvinne, mor og far.
• NEI til handel med sæd og egg, donorer og surrogatmødre.
• Assistert befruktning for single kvinner: Feilslått familiepolitikk fra Ap, SV og FrP.
• I en tid som denne: Mye står på spill
• Sakleg PRIDE-skepsis
• Og fra deres nettside pr. mars 2021:
  • JA til mor-far-barn-relasjonens særstilling og unike betydning.
  • JA til ekteskapet som en biologisk forankret samlivsinstitusjon for én kvinne og én mann.
  • JA til barneperspektivet i all familie- og barnelovgivning, ikke voksnes krav og ønsker.
  • JA til samvittighets-, tros- og ytringsfrihet i spørsmål om kjønn og seksualitet, samliv og barn.

Blir helst kvalm og dårlig av å lese slikt vas av noen opprop!

“Gjengen” er også på banen via annonse i avisen Vårt Land i slutten av desember 2017. I forbindelse med at vi står på terskelen til et nytt år minner de om sitt ensporede budskap som denne gangen lyder:

“Et tidløst ja-budskap

• JA til ekteskapet som Guds skaperordning for en kvinne og en mann, undervist og bekreftet av Jesus og apostlene.
• JA til mor-far-barn-relasjonens særstilling og unike betydning.
• JA til barns gudgitte rett til å kjenne sin egen mor og far.
• JA til barn som en gave, og ikke som en rettighet.
• JA til betydningen av blodsbånd, slekt og biologisk tilhørighet.
• JA til Bibelen som øverste autoritet for tro, lære og liv.
• Ekstrapunkt i senere annonser: JA til biologien, barneperspektivet og Bibelen.

Sannheten går ikke ut på på dato. Sannheten er aldri en tapt sak.”

Jeg har bare en ting å si om dette budskapet:

 

Stiftelsen MorFarBarn => Huff, huff og huff!

Til skrekk og advarsel:

 

Nettsiden anbefales ikke besøkt av sarte skjeler som er opptatt av likeverd og ikke-diskriminerende hverdag!

Å drive med (nesten) mobbing, hat og hets som stiftelsen gjør mot oss som har et “avvikende syn” på likekjønnet kjærlighet og andre “avvik” fra A4 familielivet er i mine øyne ganske så kritikkverdig. Jeg ser ikke på dette som de driver med som særlig kristelig framferd. Kjærlighets- og nådebudskapet har neppe noen stor plass hos dem. Å være homofil har heldigvis blitt en helt lovlig norsk verdi!

Som far til en adoptert jente som aldri vil være i stand til å kunne spore opp sine biologiske foreldre – hennes biologiske opphav vil forbli ukjent – kan jeg selvsagt ikke stå inne for deres budskap. Blodsbånd og betydningen av å ha en biologisk kjernefamilie bestående av mor, far og barn vektlegges alt for mye. Barn kan få en vel så bra oppvekst hos andre enn sine biologiske foreldre, enslige forsørgere eller hos homofile. De som er frivillig eller ufrivillig barnløse er neppe mye verdt for stiftelsen, og hele hensikten for ektefolk og ekteskap i øynene til medlemmer i slike stiftelser er vel forplantning?

 

Etter å ha sett litt nærmere i detalj på hva de står for blir jeg kraftig provosert. De er svært opptatte av ting som: «Biologisk foreldreskap, blodsbånd og slektskap». De mener altså at jeg ikke burde ha vært far eller at jeg og kona ikke er egnet som foreldre. De som kjenner oss vet at vi i mai 2013 adopterte ei jente fra Kina, noe de tydeligvis ikke aksepterer med sitt snevre familiesyn. Vi har også et fosterbarn boende hos oss pga. vedkommende opplevde omsorgssvikt hos sine biologiske foreldre, hvor det absolutt ikke er det beste for barnet hvis det hadde blitt boende hos sine biologiske foreldre. Pga. adopsjonen og vårt oppdrag som fosterforeldre finner jeg stiftelsens meninger som svært støtende for meg personlig.

 

I sitt propagandamateriell skriver MorFarBarn en del om adopsjon. I hovedsak ser det ut for at de er imot adopsjon når det er snakk om homofile (LHBT / LHBTI-miljøet) og enslige, noe som da ikke rammer meg direkte. Imidlertid har de også noen uheldige formuleringer som klarer å provosere meg som en heterofil gift adopsjonsfar. Jeg tenker da på formuleringer slik som:

• “….Blodsbånd og biologisk slektskap er av grunnleggende betydning….”
• “…Biologisk foreldreskap, blodsbånd og slektskap…..”
• ” Biologisk far og mor”
• “Gudgitt rett til sine egne foreldre” (Underforstått slik jeg leser det: Far og mor, primært sine biologiske.)
• Ser ut at det for stiftelsen er sentralt for alle barn å kjenne sitt biologiske opphav.

Slik jeg leser det mellom linjene kan de bare unntaksvis godta adopsjon og fosterhjem.

Normalt sett er jeg noe skeptisk til medierådgivere og kommunikasjonsrådgivere. Imidlertid kunne nok stiftelsen omtalt i denne artikkelen ha trengt noen slike. Slik budskapet deres presenteres pr. dags dato er det mange som kan føle seg trødd på og støtt av budskapet de serverer. Noe av det militante språket kunne med fordel ha vært fjernet.

Innledningsvis nevnte jeg helsides annonser i Vårt Land for MorFarBarn. Disse annonsene har ofte provosert meg og gjort meg sint mer enn en gang. Det har hendt at jeg i en stille protest for meg selv har revet dem ut av avisa for så å kaste dem. Noen ganger har jeg i stedet brukt tykk sprittusj for å tusje over deres budskap. Jeg blir rett og slett kvalm av hele stiftelsen og dens budskap.

Stiftelsen har klokketro på den biologiske standard A4 kjernefamilien. Det virker ikke som om det er rom fra avvik fra dette mønster hos dem. De mener tydeligvis at det viktigste er at et barn vokser opp med sin biologiske far og mor uansett. F. eks. virker det ikke som en voldelig far, psykisk syk mor eller tilsvarende er gode nok grunner til at et barn bare vokser opp med den ene forelderen (eventuelt med en ny stefar/stemor i tillegg). Å la barn vokse opp i en fosterfamilie er vel heller ikke særlig ønskelig eller akseptert hos dem.

Mantraet om familien først, familien er samfunnets viktigste grunnstein og at familien er det mest verdifulle vi har provoserer meg innimellom. I utgangspunktet er jeg jo selvsagt enig, men i en del tilfeller er den biologiske familien mer til skade enn til glede for et barn. De som helt blindt støtter det biologiske prinsippet hopper bukk over deler av Bibelens budskap, hvor det nevnes at både det gode og det onde (krefter) bor i/blant oss. Noen ganger kan man oppleve at biologiske foreldre rett og slett er onde og ondskapsfulle mot sine egne barn, og da må storsamfunnet gripe inn.

Av og til er ikke det beste for et barn å vokse opp med begge eller noen av sine biologiske foreldre. Sett fra mitt ståsted er det slettes ikke noen likhetstegn mellom biologiske blodsbånd og en god oppvekst. Noen ganger må adopsjon, fosterfamilier eller oppvekst hos den ene av foreldrene finne sted for at et barn skal få en god og trygg oppvekst.

Jeg er også sikker på at barn kan få mye kjærlighet hos et homofilt / lesbisk par. Dessuten kan gjerne en stemor eller en stefar bli gode omsorgspersoner, uten å ha blodsbånd mot barna. Skilte foreldre, homofile/likekjønnede eller enslige kan være gode omsorgspersoner.

For ikke-kristne må MorFarBarn sin konservative tilnærming være veldig sær og fremmed. Det som presenteres er et kaldt gufs fra en fjern fortid som de fleste nok trodd var forbi. Stiftelsen viser lite medmenneskelighet overfor ganske mange her i landet vårt. Heldigvis er det vel lite som tyder på at stiftelsen i noen stor grad vinner gjennom med sine syn og hjertesaker.

Ifølge Google opplever mer enn 40 % av barna i vårt land en oppvekst hvor sine biologiske foreldre ikke bor i sammen i hele eller deler av tiden. A4 kjernefamilie er ikke så normalt som enkelte vil ha det til.

I en ideell verden høres der fint ut med en lykkelig kjernefamilie bestående av mor, far og et barn eller tre. Imidlertid er det mange gode grunner til at det ikke alltid blir slik i virkeligheten. Den ene av forelderen kan dø, alkohol eller annen rus kan skape trøbbel eller vold i et forhold kan føre til at skilsmisse mellom mor og far er det best for barnet. I noen tilfeller kan en skilsmisse mellom de voksne og at barnet/barna i hovedsak vokser opp hos den ene forelderen absolutt være det beste for barnet. I andre tilfeller må barnevernet gripe inn og omplassere barna i fosterhjem eller på institusjon for å gi dem en trygg og god oppvekst – pga. omsorgssvikt og/eller overgrep og/eller mishandling.

I forbindelse med oppdragelse og oppvekst av barn er det viktig at foreldrene eller andre omsorgspersoner er i stand til å vise ekte empati, kjærlighet og omsorg for barna. Noen ganger er ikke de biologiske foreldrene de som er best i stand til å gjøre dette på en tilfredsstillende måte. F. eks. kan som nevnt fosterhjem, fosterforeldre eller institusjon være bra alternativer i enkelte tilfeller.

Enkelte biologiske foreldre som har fått barn via “naturmetoden” uten komplikasjoner tar for lett på ansvaret med å ha barn. Barna kan bli sviktet og i for stor grad overlatt til seg selv. Igjen: Takk og pris for barnevernet. De burde bare i enda større grad enn i dag gripe inn og la andre overta omsorgen. Alt for mange barn vokser opp under dårlige forhold hos sine biologiske foreldre.

MorFarBarn er enkelt og greit en hån (og dømming!) mot den jobben som barnevernet gjør, og ikke minst overfor den massive innsatsen som adoptivforeldre og/eller fosterforeldre utøver. I enkelte tilfeller er det enkelt og greit påkrevd – og en nødvendighet – at andre enn de biologiske foreldrene må inn i bildet for å gi barna en trygg og god oppvekst.

Både en enslig forsørger eller f. eks. et homofilt par/likekjønnet par kan ha masse kjærlighet og omsorg å gi et barn. Takk og pris at det også er mulig for slike å bli fosterforeldre og i enkelte tilfeller også adoptere.

Noen kan ikke få barn selv og velger adopsjon eller surrogati. Noen blir gravide uten å være gift, og det er da kjempeflott at barnet likevel bæres fram og blir tatt vare på av eneforsørgeren. Det er heller ikke vanskelig å forstå at homofile / lesbiske ønsker seg barn som de kan vise sin nestekjærlighet mot.

Det er typisk å høre biologiske foreldre si at det ikke er en menneskerett å få barn. Det er så lett å slenge ut disse sårende ordene for dem som lett har fått barn via naturmetoden. Hva med alle dem som ikke kan få barn på naturlig vis, men som likevel ønsker seg et barn eller to-tre? Skal slike bli straffet og bli fratatt muligheten for å bli far og/eller mor? Mange ganger kan slike personer både ha mye kjærlighet og omsorg å gi til et eventuelt barn. At enkelte benytter Bibelen og Bibeltroskap som begrunnelse for å nekte enkelte å bli foreldre klarer jeg ikke å godta enkelt og greit.

Enkelte sier som sagt at det er ingen menneskerett å få og å ha et barn, men at det er en menneskerett å ha en biologisk far og mor. Dette er bare tullball sett i mine øyne. Det som bør være en menneskerett er å få en god og trygg oppvekst, uavhengig av om det blir hos biologiske foreldre eller hos andre voksne (single, likekjønnede eller heterofile par).

Enkelte har en klokketro på at oppvekst sammen med biologisk far og mor gir en lykkelig og god oppvekst uten problemer. Det viktigste for slike blir de ytre rammene og konformiteten omkring en “lykkelig tradisjonell kjernefamilie”. Kvaliteten på foreldreskapet vektlegges ikke. Til syvende og sist er det ikke alltid barns beste og barns rettigheter som beskyttes av det store biologiske fokuset.

Når MorFarBarn-aktivister går tom for gode argumenter passer det seg bra å kunne slå i bordet med Bibelen og utvalgte (feil)tolkede vers (Bibeltro fortolkning) fra denne. Kirkelig/kristen tradisjon er også et bra halmstrå å holde i for å kunne forsvare det tradisjonelle synet. Selv synes jeg at enkelte tradisjoner er til for å brytes.

Det finnes også andre enn meg som er kritiske til MorFraBarn. Jeg fant et “eldre” innlegg på nettet fra 2009 på VG Debatt som jeg velger å gjengi:

“MorFarBarn er en kriminell organisasjon

MorFarBarn har nettopp gjort seg skyldig i kriminelle handlinger. Jeg mottok for kort tid siden en masseutsendt spam-mail fra denne såkalte politiske organisasjonen. Jeg har aldri satt meg på noen mailing-liste eller på noe annet vis, direkte eller indirekte, sagt ja til å motta e-post fra denne forstokkede forsamlingen av kristenkonservative tullinger, og jeg blir regelrett forbannet når de tydeligvis har fisket min e-postadresse annetstedsfra og benytter dette til utsending av politisk reklame. Anmeldelse leveres så snart politikammeret åpner i morgen. Måtte de råtne bak murene der de hører hjemme.”

Jeg går ikke god for alle formuleringer gjengitt ovenfor. Imidlertid “beviser” det gjengitte innlegget at stiftelsen klarer å irritere andre enn kun meg.

 

Jeg forstår svært godt at enkelte velger å satse på surrogati eller donasjon (sæd og/eller egg). Etter selv å ha adoptert unner jeg andre lykken med et barn i hus om det skjer via den ene eller den andre metoden. Det viktigste er at barnet får en god oppvekst preget av trygghet og ellers god omsorg.

Innenfor både surrogati, donasjon (sæd og/eller egg) og til dels adopsjon er det selvsagt muligheter for uønskede aktiviteter. Det kan oppstå svært så kommersiell omsetning (business/butikk) av barn. Internasjonal handel med barn/mennesker og muligheter for grov utnyttelse av fattige (hallikliknende virksomhet) har sine utfordringer og negative sider. Muligheten for spesialbestilte designbarn og sorteringssamfunnet er noen etisk og moralsk utfordrende rundt surrogati og gen-/bioteknologi. Selvsagt støtter jeg ikke opp om disse skyggesidene av medaljen. Reguleringer og kjøreregler må til. Imidlertid kan det skje svært så uheldige ting også innenfor biologien (barn for å redde ekteskapet, overgrep, voldtekt osv.).

November 2017 kjører de på med annonse i avisen Vårt Land med en tabloid overskrift som lyder: “Finn fram kredittkortet og bestill drømmebabyen.”

Det blir diskriminerende, ekskluderende og nedlatende å la en sær organisasjon eller stiftelse som MorFarBarn bestemme hva som er rett og galt. Deres selektive fortolkning av Bibelen og dømmende holdning overfor andre som ikke deler deres syn har jeg ingen sans for. Alt i alt blir budskapet de presenterer et sammensurium av en sammenblanding av menneskerettigheter (slik de tolker dem) og en snever religionsforståelse. En konservativ dømmende kristendom med alt for enkle og entydig rette svar på kompliserte spørsmål presenteres, og når kristendommen ikke kan hjelpe dras menneskerettighetene inn. De bryr seg lite og ingenting om alle de menneskegrupper de tråkker på underveis.

Stiftelsen tar alle som ikke deler deres syn under en kam. Det finnes sikkert dårlige homofile foreldre, fosterforeldre eller adoptivforeldre hvor motivene for å ta til seg et barn kan diskuteres. Imidlertid er det neppe særlig bedre blant dem som får barn på biologisk måte. Det blir diskriminerende å dømme hele grupper fra å være skikkede omsorgspersoner / foreldre.

Mai 2018 er MorFarBarn v/ Øivind Benestad på farten med blant annet et innlegg på Verdidebatt.no med tittelen “Familiepolitikk på ville veier”. Det blir Stortingsflertall for endringer i bioteknologiloven som medfører at det blir tillatt med eggdonasjon og rett til assistert befruktning for enslige kvinner. Dette liker stiftelsen tydeligvis ikke, og det påstås at den norske familiepolitikken er på ville veier.

Ja, jeg er enig i at familiepolitikken er på ville veier. Imidlertid mener jeg ærlig og oppriktig at det er MorFarBarn, Partiet De Kristne (PDK) og KrF sitt syn på familiepolitikk som er helt på ville veier og totalt galt spor. Deres virkelighetssyn begynner å bli helt avleggs, og preget av hull i hodet-politikk med redsel for det nye som vitenskapen/bioteknologien muliggjør.

Jeg er møkka lei av gnålet rundt at voksnes rettigheter til å få barn settes høyere enn barns rettigheter til å kjenne sitt opphav. Nei, nå er det på tide å ta vitenskapen i bruk der den kan benyttes. Jeg unner virkelig barneløse og/eller enslige muligheten til å få et barn eller to, selv om vitenskapen må brukes for å hjelpe til.

Selv har jeg ikke vært personlig i kontakt med stiftelsen MorFarBarn. Jeg fikk som tips fra en person at jeg burde henvende meg til dem og fortelle hvordan jeg som adoptivfar opplever deres retorikk. Der må jeg nok innrømme at jeg er feig og trekker meg unna. Jeg har dårlige erfaringer fra tidligere rundt dette å gå til konfrontasjon mot konservative kristne. Selv er jeg vel fornøyd med å ha fått ventilert ut min frustrasjon her i min egen blogg.

Stiftelsen MorFarBarn har Øivind Benestad som daglig leder. Han er presteutdannet, og har jobbet for både Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (NKSS, “laget”) og Åpne Dører. Han ser ut til å fronte et svært konservativt Bibel-syn.

Desember 2019 ruster de seg til kamp i forbindelse med diverse forslag som skal bli presentert for Stortinget, primært fremmet av Arbeiderpartiet og MDG. Jeg er ikke mer enig med dem denne gangen i deres kamp mot “LHBT-politikken og radikal kjønnsideologi” – inkludert deres forsvar av homoterapi / konverteringsterapi:

 

Legger også inn en lenke til dette innlegget som jeg er 100 % UENIGE i:

• Norge IDAG debattinnlegg (Geir Martin Økland og Steinar Simonsen): “Ja til å beholde bibelens norm for samliv i Norge”

Å, nei. Er det mulig? Stiftelsen MorFarBarn “utvider” med fokus på samlivsetikk i form av ressursbanken med navnet Samlivsbanken, hvor det blant annet presenteres kursopplegg, diskusjonsopplegg og informasjon til foreldre med tenåringer i hus. Nok en gang er det et trangsynt og gammeldags syn på samliv og ekteskap som presenteres, hvor kun heterofile forhold godkjennes.

 

Jeg er abonnent på den kristne avisen Vårt Land, hvor MorFarBarn og ikke minst det nye tilbudet Samlivsbanken.no har annonser. Disse annonsene får meg til å se ganske så rødt.

 

Det de står for får meg nesten til å “klikke i vinkel”. Deres verdier, verdisyn og definisjonen av det normale provoserer meg personlig noe veldig. Selv lever jeg i hovedsak et liv i samsvar med det de står for, men jeg unner også andre som lever sine liv på en annen måte til å finne gleden og kjærligheten uten at stiftelsen skal moralisere over dette.

De gir ikke opp, nei. Ny annonse i avisen Vårt Land juni 2020, i regi av Samlivsbanken.no og MorFarBarn. De påstår angivelig at kristen samlivsteologi ikke kan være kjønnsnøytral, og gjengir fem “gode grunner” for dette synet. Nok en gang lar jeg meg ikke overbevise! Å ha en slik annonse på trykk koster helt sikkert en del tusenlapper. Det må da være mer fornuftige formål og ting å bruke pengene på. Annonsen med et såpass provoserende og feilaktig innhold at jeg bare måtte sette et rødt kryss over den for å få roet meg ned:

 

Noe av det samme, men denne gangen en annonse fra juli 2021:

 

Beklager at jeg var i et noe barnslig modus, hvor jeg føyde til spy-emojier i annonsen. Blir bare så fortvilet over at stiftelsen fortsetter med sin useriøse tilnærming til tematikken med mye synsing og subjektive meninger, inkludert tvilsomme fortolkninger av Bibelen. De virker til å være helt ute av stand til å presentere holdbare objektive argumentasjonsrekker.

Muligens kan det oppfattes som noe barnslig, men slik gikk det med annonsen for MorFarBarn i avisen Vårt Land august 2020:

 

Annonsen ble revet eller flekket ut av avisen, for så å bli sammenkrøllet og kastet fortest mulig. Bak annonsen stod altså stiftelsen MorFarBarn sammen med Samlivsbanken.no (to sider av samme sak!), og denne gangen var budskapet motstand mot PRIDE-ideologien som ifølge dem krasjer (frontkolliderer) med kristen samlivsteologi. Nok en gang et umenneskelig, dømmende og trangsynt familiesyn fra den kanten, som jeg ikke kan se har tilstrekkelig Bibelsk dekning. Slettes ikke alle troende kristne deler stiftelsens syn, eller deres trangsynte “Gud” og “Gudstro”. Muligens burde jeg ha fått meg en voodoo-dukke som kunne representere MorFarBarn-stiftelsen. Også en tanke “sært” og spesielt i det hele tatt å bruke begrepet PRIDE-ideologien. PRIDE kan vel oversettes med f. eks. stolthet, og (guy) PRIDE er en feiring eller markering av homofil stolthet. Det er vel i seg selv ikke en egen og fullverdige ideologi.

Organisasjonen Menneskeverd kan også kritiseres for sin korttenkte strategi. Det er vel og bra at noen kjemper for det ufødte liv, for en streng bioteknologilov og mot sorteringssamfunnet, men hva med engasjementet for barn som allerede har blitt født og som allerede finnes? Hva med å heller kjempe for tilrettelegging og hjelp for dem som allerede har et barn med f. eks. Downs syndrom? Hva med å gjøre det litt mer levelig og overkommelig for dem som allerede har barn med spesielle behov?

På slutten av år 2020 stod denne annonsen på trykk i avisen Vårt Land:

 

Og på slutten av år 2021 denne her annonsen, der barnsligheten slo til i meg gjennom min “dekorering” av annonsen med små-djevler og bomber:

 

En ting er 100 % sikkert: Verken Samlivsbanken eller MorFarBarn har fått eller vil i framtiden få min støtte! Tydeligvis er det andre som støtter dem, både i og med at de har annonsen på trykk og ikke minst at de tar seg råd til å rykke den inn i avisa. Liker det ikke.

I tillegg til å være skeptisk mot MorFarBarn-stiftelsen er jeg også skeptisk til KrF + Partiet De Kristne (PDK) sin foreldede familiepolitikk. En del av disse problemstillingene drøfter jeg i artikkelen “Fortsatt skeptisk til KrF”.

Noe av det samme tankegodset som MorFarBarn sysler med finnes også hos Kristen Koalisjon Norge (KKN). Med Jan-Aage Torp i spissen har de blant annet gått til “kamp” mot barnevernet gjennom sine mange konspirasjonsteorier. Ellers er de opptatt av abortsaken (kjempe mot abort) og motarbeide familieoppløsning (motstand mot homofile). Har også sett at de har slått et slag for at familien er samfunnets grunncelle, noe som er en fin teori som ikke alltid fungerer så bra i praksis.

“Til Helhet”

En liten avsporing fra hovedtemaet i denne artikkelen: Beklager stygt og sterkt språk: En grusomme styggedom og forj😡💥⚡🔇 organisasjon, nettverk eller forum er “Til Helhet”. De representerer et uønsket gufs fra fortiden, gjennom at de driver med sykeliggjøring av homofili og homofile. De mener å ha fasitsvaret på hva som er korrekt samlivsform (kun ekteskap mellom mann og kvinne) ifølge Bibelen.

Organisasjonen mener at det er mulig med helbredelse eller omvending av homofile. De vil “hjelpe mennesker med uønsket seksuell orientering” til å endre seg, dvs. seksuell reorientering. Et slikt “homoterapeutisk” fellesskap i kristen regi er uønsket i mine øyne. Organisasjoner og menigheter som støtter “Til Helhet” har jeg berøringsangst for.

Til Helhet, og deres annonse: “Forbud mot ‘konverteringsterapi’ | Et skadelig lovforslag”. Min pynting med spytryner forteller vel i ganske så klartekst hva jeg mener om deres kampanje.

 

Homofili er medfødt. Undertrykking av eller forsøk på å kurere driftene / “trangen” til homofili kan medføre personlige og psykiske problemer. Stemplingen og dømmingen av “skeive” personer som Til Helhet legger opp til er helt forkastelig.

Jeg har ingen sans for dem som ser på homofili som en synd eller sykdom, og det er slettes ikke greit med diskriminering eller dem som på andre måter ser ned på de homofile. Å bli stemplet og dømt slik kan virke svært ødeleggende for et menneske, med potensielt store og farlige konsekvenser. Homofile er like mye verdt og ønsket i samfunnet som heterofile, og jeg anser det ikke som noe unaturlig. (Men selv er jeg heterofil bare så det er sagt.)

Siste ord var ikke sagt om “det kristne” nettverket “Til Helhet”, i og med at de sommeren 2022 går til frontalangrep mot regjeringens lovforslag om å forby konverteringsterapi:

• Vårt Land: Reagerer på lovforslag mot konverteringsterapi: – Totalitære trekk (ifølge styreleder i “Til Helhet”, Ole Gramstad Jensen)
• TV 2 Nyheter: Reagerer på lovforslag: – Går i en totalitær retning (går langt inn i den private sfæren)

“Til Helhet” mener at regjeringens lovforslag til konverteringsterapi bør skrotes, da det går i en totalitær retning langt inn i den private sfæren. Satser på at regjeringen ikke hører på dem, og at lovforslaget virkelig blir innført! Konverteringsterapi er ikke noe et opplyst samfunn som Norge bør drive med eller anerkjenne / godkjenne, da dette å være “skeiv” slettes ikke er en sykdom.

---

Frimodig kirke kan også nevnes. Fornyelse står de i hvert fall ikke for – tvert imot – gjennom sitt gammeldagse og sneversynte familiesyn. Blant annet går de til “kamp” mot FRI (Foreningen FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold) og Pride-festivalene pga. “radikal kjønnsideologi”.

 

Heterofile eller homofile samlivsformer, kjernefamilie eller ei, barn på naturlig eller “unaturlig” måte, er slik jeg ser det ikke bekjennelsesspørsmål innenfor kristendommen. Slike ting har lite med selve kristentroen å gjøre, og det bør ikke være trossplittende.

Min mening: Nei, jeg tror ikke på at Gud hater de homofile, eller at likekjønnede forhold er imot Guds vilje. Jeg klarer ikke å se at homofili er synden over alle synder. La kjærligheten få blomstre innenfor trygge og relativt faste rammer, uavhengig av legning! Det er ingen grunn til å tro at homofili er smittsomt eller noe tillært, og det skal mye til at de homofiles andel i samfunnet blir veldig stor. Det er ganske så utrolig at den ekte kjærligheten mellom likekjønnede partnere kan være så provoserende og kontroversielt. Noen klarer å hevde at “radikal kjønnsteori” er i ferd med å ødelegge vårt samfunn. Det menes at de homofile og deres organisasjoner har fått alt for stor makt og frihet, og noen trekker også noen tvilsomme paralleller til kommunismens “forbannelse”. Feminismen er også en styggedom i enkeltes øyne, da mannen visstnok er hevet over kvinnen ifølge deres vranglesning av Bibelen. Nei, slikt tankesett forstår jeg meg ikke på!

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av frida.tegner (@frida.tegner)

//www.instagram.com/embed.js

 

Under forrige kirkevalg (2019) kom den såkalte “Bønnelista“ på banen. Det er snakk om en konservativ liste som ønsket / ønsker å “kuppe” menighetsrådene / bispedømmerådene rundt forbi i vårt land. Det er snakk om en meget konservativ liste, hvor Bibelen angivelig skal være deres rettesnor for “politikken”. Lista ønsker og ønsket omkamp på at kirken gir likekjønnede vigsel i kirken. Forskrudd Bibeltroskap og fortolkning av Bibelen nok en gang.

Tilbake til utgangstemaet – MorFarBarn-stiftelsen:

Selvsagt mener stiftelsen noe om Pride og deltakelse i Pride-parader. De er mot slike ting, selv om de påstår å være opptatt av “toleranse” og har et skille mellom personer og ideologier. De har laget en plakat eller annonse med ti grunner for ikke å delta i Pride-parader (lenke til PDF-fil):

 

Etter at en på Facebook delte linken til 10-punktslista klarte jeg ikke annet enn å komme med et motsvar:

 

Ja til kjærligheten uavhengig av “form og farge” og ja til Pride:

 

Også juni 2021 fortsetter de sitt “korstog” mot PRIDE:

 

Hat er muligens et noe sterkt ord, men jeg liker absolutt ikke det MorFarBarn står for med sitt vas og vås. Deres trangsynthet, mangel på toleranse og diskriminerende syn provoserer meg virkelig.

Mitt motsvar blir ei liste med 10 punkter for hvorfor MorFarBarn ikke bør støttes:

1. Et svært diskriminerende syn presenteres.
2. Dømmende mørkemannsforkynnelse.
3. Nedlatende menneskesyn mot enkelte grupper, og lite utvising av toleranse.
4. Motarbeider kjærligheten.
5. Ekskluderende.
6. Ikke rom for enkelte til å være seg selv.
7. Dømmende (synd og dom) og unødvendig moraliserende.
8. Til dels misbruk (maktmisbruk, hersketeknikk) av religion og tro, inkludert Bibelen.
9. Et ekkelt gufs fra fortiden – inkludert masse fordommer – mye av det MorFarBarn står for.
10. Slettes ikke representativt for alle kristne det de presenterer.

Juni er Pride-måneden 🏳️‍🌈 her i Norge 🌈, og da våkner stiftelsen (hvert år!) virkelig opp! Utdrag av annonse juni 2022:

 

Jeg klarer ikke å forstå meg på stiftelsens store hatforhold overfor homofil / likekjønnet kjærlighet (LHBT+) og levemåte. De burde unne alle verdier slik som kjærlighet, likeverd, mangfold og fellesskap. Argumentasjon om heterofile forhold for forplantningens skyld biter ikke på meg, i og med at jeg selv er gift i et heterofilt forhold UTEN biologiske barn (ufrivillig barnløs). Hvis det var så viktig med den forplantningen måtte da Gud klart å gjøre oss alle i stand til å forplante oss. Også generelt sett syltynn Bibelsk begrunnelse og argumentasjon de presenterer.

Pride-miljøet: Gratulerer! I år – år 2022 – er det 50 år siden §213 i den norske straffeloven ble avskaffet – en paragraf som kriminaliserte sex mellom menn i Norge.

Som jeg har skrevet i artikkelen “Kristne verdier – et ullent og tvetydig begrep”:

• “Hva er det enkelte “super-kristne” innbiller seg? Tror de virkelig at de kan diktere vårt pluralistiske samfunn til å etterleve og å følge deres snevre kristne verdier, moral og etikk? Dette vil (heldigvis) feile og falle på sin egen urimelighet.”

Nei – ikke barne- og mannsfiendtlig familiepolitikk

Mars 2020 er Øivind Benestad i regi som daglig leder av Stiftelsen MorFarBarn igjen i farta. Han rir videre på sin høye hest (sitter på sin høye hest) og driver på med sin moralisering.

Hos Vårt Land (Verdidebatt) har han skrevet innlegget på vegne av stiftelsen:

• Vårt Land: Barne- og mannsfiendtlig familiepolitikk?

Denne gangen er det “full mobilisering” i stiftelsen i forbindelse med at Stortinget torsdag 23. april 2020 (UTSATT pga. korona-situasjonen!) skal debattere og stemme over diverse endringer i bioteknologiloven. Ett av forslagene at enslige kvinner skal få rett til assistert befruktning, noe som jeg anser som en fin ting.

Dette er visstnok ikke bra ifølge stiftelsen. Ifølge dem har biologisk far kjempestor betydning, og farløse barn og far som overflødig er visstnok et stort problem i deres sære univers eller “trange” verden.

Nei, jeg blir rett og slett kvalm av og møkka lei av deres barne- og familiepolitikk som for lengst har gått ut på dato! Håper virkelig at det blir flertall for endringene og oppmykningene av bioteknologiloven.

Mulige positive endringer i bioteknologiloven mai 2020:

Flertall for stor liberalisering av norsk bioteknologilov!

Oppdatering pr. 26.05.2020: Jo-ho! Det ble full seier for mitt syn! Oppmykning og liberalisering av bioteknologiloven vil bli foretatt, etter at KrF gikk på et smertelig – og velfortjent – nederlag i Stortinget. Historisk situasjon og historisk nederlag, hvor KrF går på en kjempesmell med en av sine store hjertesaker. Nå vil følgende bli lovlig: Enslige kvinner kan få assistert befruktning, eggdonasjon blir lovlig, gravide kvinner får tilbud om tidlig ultralyd og NIPT-testen blir lovlige!

Hva skal man si om Ropstad & Co. sin strategi og bruk av virkemidler underveis i saken? Jeg liker slettes ikke deres forsøk på lobbyvirksomhet, overtalelser og påvirkning av enkeltrepresentanter. Det de har framsatt er nesten-trusler om samfunnets og regjeringens “undergang”, og det høres ut for at det kun er partiet KrF som har det moralske kompasset i orden. Saken har blitt framstilte som et samvittighetsspørsmål, og de har prøvd å få det til høres ut som om tilhengere av bioteknologiliberaliseringen ikke har noen samvittighet. Å kjøre på med kraftige konfrontasjoner, bøllete oppførsel, forsøk på tvang og polariserende utestemme fungerte HELDIGVIS heller dårlig.

Ropstad er nok klart svekket som KrF-leder etter tapet av bioteknologisaken. Han har oppnådd svært lite og det meste har falt i grus, nå når han har tapt hovedsaken som fikk ham valgt til partileder. KrFs seier eller gevinst gjennom deltakelse i regjeringen er visket ut i manges øyne etter nederlaget.

Biologi, biologi og biologi – biologiske foreldre, kjenne sitt biologisk opphav, blodsbånd og slektslinjer – hele denne argumentasjonen gjør meg strengt tatt forbannet (beklager uttrykket). Og i tillegg klarte en KrF-representant å lire av seg at kun biologiske foreldre er «egentlige foreldre». Nei, nå er begeret for lengst fullt og har begynt å renne godt over for min del når det gjelder KrF og deres argumentasjon.

Tidligere i saken:

Det kan se ut til at den politiske opposisjonen bestående av AP, FrP og SV klarer å få flertall for relativt store endringer i bioteknologiloven. Endelig svar på om endringene går igjennom får vi sannsynligvis 26. mai 2020 når saken skal behandles (endelig) av Stortinget.

Hvis lovendringen vinner gjennom vil det blant annet åpne opp for: Eggdonasjon, tidlig ultralyd, blodprøven NIPT (fosterdiagnostikk) og assistert befruktning til enslige kvinner. Sæddonasjon har vært lov i mangfoldige år, mens først nå kan det bli litt mer likestilling med å også tilby eggdonasjon.

Mantraet som ofte framsettes er at det er så viktig å kjenne sitt opphav, og at denne retten angivelig er nedfelt i FNs barnekonvensjon. Assistert befruktning kompliserer selvsagt dette med å kjenne sitt opphav (selv om anonyme donorer ikke tillates). I samme slengen trekkes det gjerne fram at barnas behov og rettigheter skal veie tyngre enn de voksnes behov.

Vi trenger høyere barnetall i Norge, og samtidig er det en del som er ufrivillig barnløse eller som ikke har en partner. Ser absolutt ingen store problemer med donasjon av egg (eller sæd), eller at enslige får litt hjelp med å få et kjærlighetsbarn. Dette med at man på død og liv må kjenne sitt opphav ser jeg mindre poeng med.

Tidlig fosterdiagnostikk og redselen for sorteringssamfunnet har jeg mindre meninger om, utenom at jeg vil la dette være opp til den enkelte kvinne og/eller par å bestemme i stedet for at det skal legges opp til statlig overformynderi. Kvinner (og menn) må kunne få bestemme over sin egen kropp. Selv kan jeg ikke se at likeverdet eller menneskeverdet er truet av en eventuell oppmykning her.

Partiet KrF har på mange måter med sin argumentasjon bidratt til å stigmatisere og å bygge opp under sorteringssamfunnet selv. F. eks. har det vært svært viktig for dem gang på gang å fortelle at “folk flest” ikke liker eller vil ha personer i storsamfunnet som har Downs syndrom. Det overdrives sterkt om hvor mange som er “imot” slike personer. Dessuten er det overdrevne fokuset på Downs syndrom en aldri så liten avsporing, da dette handikappet bare er en mikroskopisk del av helhetsbildet.

KrF furter over forslagene og prøver til siste slutt å snu situasjonen slik at dagens strenge lovtekst beholdes. Selv håper jeg på tap for KrF, og at liberaliseringen av bioteknologiloven får gjennomslag. Ja takk til endringene og oppmykningen av loven, og nei takk til KrF & venners moraliserende syn på verden! Argumentasjon om at oppmykning av loven er imot kristne verdier kjøper jeg ikke for min del.

Jeg / vi har selv fått kjenne på hvordan det er å ikke kunne få egne biologiske barn. Klart dette har påvirket og åpnet opp øynene for alternativer. Det er så lett for dem som ikke har kjent på kroppen hvordan ting er å si nei til bioteknologiens muligheter. Det blir en så teoretisert og ikke-levd tilnærming til problematikken. De har rett og slett ikke peiling på hva de snakker om!

Egen familiesituasjon er ikke helt A4. Som tidligere nevnt har vi ei jente som er adoptert fra Kina, hvor hun aldri vil kunne klare å finne tilbake til sitt biologiske opphav (biologiske foreldre). Vi har også et fosterbarn hvor det har blitt vurdert som mest hensiktsmessig (best) å la ham vokse opp annet sted enn hos sine biologiske foreldre. Så jeg vet litt om hva jeg snakker om når jeg mener at de biologiske båndene ikke er helt alfa og omega i en del settinger.

For å gjenta noe jeg har skrevet tidligere her i artikkelen:

• Det er typisk å høre biologiske foreldre si at det ikke er en menneskerett å få barn. Det er så lett å slenge ut disse sårende ordene for dem som lett har fått barn via naturmetoden. Hva med alle dem som ikke kan få barn på naturlig vis, men som likevel ønsker seg et barn eller to-tre? Skal slike bli straffet og bli fratatt muligheten for å bli far og/eller mor? Mange ganger kan slike personer både ha mye kjærlighet og omsorg å gi til et eventuelt barn. At enkelte benytter Bibelen og Bibeltroskap som begrunnelse for å nekte enkelte å bli foreldre klarer jeg ikke å godta enkelt og greit.

Ja til liberalisering av bioteknologiloven, og nei takk til KrF sitt forsøk på å torpedere endringene i loven:

Ja takk til liberalisering av bioteknologiloven! Nei takk til KrF m/venner sitt “mørkemannssyn”.

 

Lenker om saken:

• TV 2: Endringer i bioteknologiloven | Tidlig ultralyd til alle gravide og blodprøvetest foreslås tillatt
• Vårt Land: Stortingets bioteknologi-dom er klar. Nå tar Ap oppgjør med KrFs thriller-forsøk
• NRK: Eggdonasjon blir tillatt i Norge
• NRK: Støre går til bio-angrep på Ropstad: – Reagerer veldig på at en statsråd driver med skremsler (uverdig politisk spill)
• NRK: KrF fikk gjennomslag for full sal i Stortinget (oppsetting av pleksiglass pga. Korona koster!)
• NRK analyse (Magnus Takvam): KrF har ikke monopol på samvittighet
• NRK Vestland: Reagerer på KrF-utsegn om “eigentlege foreldre”: – Eg blei provosert
• Vårt Land: Historisk liberalisering av bioteknologiloven vedtatt – KrF led nederlag
• NRK: Historisk endring: Eggdonasjon og assistert befruktning for einslege blir lov
• Lilletinget på Facebook: Sånn stemte de ulike partiene i sakene om bioteknologiloven

 

---

 

Barn og bioteknologi.

 

---

Jeg var visstnok ikke ferdig med denne saken – dvs. mine sterke ønsker om en stor oppmykning av dagens bioteknologilov:

Det er masse verdier og verdikamp “ute og går” når saken diskuteres. Det kan bli en diskusjon for eller imot likestilling, likeverd, moral kan blandes inn og saken representerer enkelte etiske dilemmaer. Likevel sliter jeg med å forstå meg på KrF og deres politikk i saken, da jeg opplever at deres syn mangler logikk og ikke helt henger sammen. Argumentasjon om at endringer i lovverket gir fullstendig nederlag for menneskeverdet er også ganske så søkt å hevde.

Noen argumenterer med at de foreslåtte endringene kun er for å dekke egoistiske voksnes ønsker og behov, og at barns rettigheter og oppvekstvilkår – barns beste – ikke i nevneverdig grad tas hensyn til. I mine øyne er slik argumentasjon bare tull og vas, og jeg klarer ikke å se at barna er taperne i et slikt regnestykke. Barn som blir til via slike “tungvinte og gjennomtenkte omveier” vil ganske så sikkert bli elsket, oppleve å bli verdsatt og kan føle seg sterkt ønsket.

Toppen på kaka er dem som argumenterer med at man “mister” det naturlige slektstreet. For et elendig og ubrukelig argument. Slektslinjer i seg selv har tilnærmet null betydning, da det aller viktigste er at barnet får nødvendig kjærlighet og gode oppvekstvilkår. Om de må forholde seg til snille personer i et familienettverk som strengt tatt ikke er biologisk familie er vel et totalt uvesentlig problem og ikke-eksisterende problematikk som framsettes.

Noen er livredd for sorteringssamfunnet, i og med det kan bli åpnet opp for tidligere ultralyd / diagnostisering (blodprøvetesten NIPT) og etterfølgende muligheter for abort. Dette såkalte sorteringssamfunnet finnes allerede og har vært her lenge (risikogrupper får tilbud, og andre reiser utenlands). F. eks. er det mange foster med Downs syndrom som aldri ser dagens lys allerede i dagens Norge. Tviler på at forslåtte endringer betyr så mye fra eller til, da foster stort sett er noenlunde friske. Det snakkes fint om viktigheten av mangfold, men jeg tror ikke KrF sin moraliserende framgangsmåte for å sikre dette er veien å gå.

Vel så viktig i denne saken er å kunne gjøre potensielle foreldre i stand til å ta informerte valg, basert på balansert og sann informasjon. Og ikke minst hva slags tilbud om tilrettelegging som finnes. Hvis alt gjøres på en god måte kan det faktisk tenkes at enkelte velger å bære fram et barn med et relativt alvorlig handikap. Det skulle ha vært mye mer fokus på å gjøre det levelig for dem som vurderer å bringe til verden et slikt barn. Nå er det vel ofte slik at man ikke føler at det finnes noe brukbart alternativ til abort for å unngå (følelsen av) å bli en byrde for samfunnet (samfunnsbyrde), og dette i dagens samfunn FØR eventuell endring av loven.

En god del familier her i Norge som har barn med spesielle behov kan sikkert si litt av hvert om “systemet” – systemkritikk. Ofte kan man føle på at man stanger i veggen – kjemper mot systemet – for å få nødvendig informasjon, støtte, hjelp og oppfølging fra det offentlige hjelpeapparatet. Hva med å gjøre det litt mer levelig og overkommelig for dem som allerede har barn med spesielle behov? Bedre og enklere systemer for oppfølging og hjelp kan forenkle hverdagen for mange, og også gjøre valget lettere for nye familier som vurderer å bringe til verden barn med spesielle behov i stedet for å ta abort.

Noen frykter at neste stopp er å tillate surrogati. Hva så? Jeg sier ja takk til surrogati også, og håper virkelig at dette kommer på sikt til Norge i lovlige og kontrollerte former.

KrF sin moralisering i saken, og hvor de prøver å få deres verdisett til å virke mer kristelig høyverdige enn andres verdier, er og blir et tullete og løgnaktig maktspill og hersketeknikk. Å spille på moral og samvittighet slik som de har gjort misliker jeg sterkt, og også deres kvasse ord om at man får en uønsket samfunnsutvikling anser jeg som svært problematiske og ubegrunnede formuleringer. Deres politikk er i praksis ikke mer Bibelsk (Bibeltro) eller kristelig enn mange andres politikk.

HELDIGVIS ble det flertall for de viktigste endringene av loven! Hvis det hadde blitt tap for oppmykning av bioteknologiloven i denne omgang hadde det nok blitt en vellykket omkamp (revansj) i neste Stortingsperiode (om ca. 1 1/2 år) , hvor jeg uansett håper og tror at KrF nesten er utradert. Endringene av loven kommer ikke meg selv direkte til gode, men de blir nok til god hjelp for andre framover som av en eller annen grunn ville ha forblitt barnløse uten litt hjelp.

Alt i alt: Det norske samfunnet består i beste velgående etter endringene til tross for KrF sin svartmaling, og jeg ser heller ikke at endringene i stor grad går i konflikt med Bibelen, kristentroen og/eller såkalte kristne verdier. Flere valgmuligheter gis til folket i stedet for at “staten” skal opptre som overformynder.

 

Selv sier jeg sterkt nei takk til å bli påtvunget MorFarBarn og tilsvarende organisasjoner sitt snevre verdisyn når det gjelder familie og barn. Sneversynte såkalte “kristne verdier“ som MorFarBarn står for sier jeg nei takk til.

 

Og de gir seg ALDRI:

 

De gir seg ikke, nei. Hakk i plata, og de gnåler videre på det samme budskapet som tidligere. Motstanden mot homofili og andre former for ekteskap enn heterofile ekteskap mellom mann og kvinne forblir deres kjernesaker / hovedsaker. Når dette skrives er vi i mai 2023, og de fortsetter (innimellom) med sine helsides annonser i avisen Vårt Land:

 

Nok en gang hadde jeg lyst til å “klusse til” annonsen med kaste opp/spy-emojier eller tilsvarende, men denne gangen lot jeg det likevel være.

Juni er som kjent Pride-måned 🌈👨‍❤️‍💋‍👨👩‍❤️‍💋‍👩💖🏳️‍🌈, og dette får virkelig MorFarBarn til å våkne opp. Juni 2023 er de i full gang med å spre på sitt hets og hat + mobbing mot Pride og homofili / homofile. De har til og med opprettet en under-nettside med tittelen “The Dark Side of the Rainbow” dedikert til formålet.

Slik de framlegger budskapet gang på gang får man jo inntrykk av at tilnærmet “alle” i verden har blitt homofile over natta, og at alt rundt temaet Pride og homofil er farlig og bør ties i hel. Tross alt er det en liten del – en forsvinnende liten andel – av befolkningen som framstår som aktive / samlevende homofile. Dessuten er det ikke alle av disse som er kristne, og det blir helt fjasete / tullete å skulle presse misforstått og egenkonstruert kristen etikk, leveregler og moral nedover dem som ikke en gang deler troen. Uansett er det MorFarBarn sine forvridde fortolkninger som presenteres, og ikke kristendommens og Bibelens ekte syn.

Oktober 2023 har MorFarBarn nok en gang hatt en annonsekampanje i avisen Vårt Land (og muligens andre steder også?). Denne gangen går det på teamet konverteringsterapi. De kritiserer som forventet det kommende forbudet mot konverteringsterapi, hvor lovforslaget sannsynligvis vil bli endelig behandlet (og forhåpentligvis vedtatt!) av Stortinget desember 2023. Selv sier jeg jo selvsagt JA TAKK til et slikt forbud!

Sukk. I desember 2023 har de på trykk slike annonser i avisen Vårt Land:

 

De prøver å framstå som en positiv stiftelse med et JA-budskap, men sannheten er jo at de sier NEI til det meste! Ganske så gammeldags og firkantet syn på “riktig” samliv og samlivsform.

Jeg forstår strengt tatt ikke at en seriøs avis som Vårt Land gang på gang gir plass til annonse-tullet fra MorFarBarn. Avisen er vel glad for alle annonsekroner de kan få, men de skulle absolutt ha vært litt mer kritiske til hva de setter på trykk.

Måten de gang på gang argumenterer på er slettes ikke bra. De spiller på samvittigheten og troen til leserne, og de benytter seg av sjofle hersketeknikker og maktspråk. De argumenterer også slik at man nesten får inntrykk av at de har tatt patent på og/eller har monopol på den eneste rette / riktige troen.

Jeg tar sterkt avstand fra stiftelsen MorFarBarn. Deres budskap er både ekskluderende og nesten mobbende i sin framtoning mot dem som ikke støtter eller kan støtte deres A4 syn på kjernefamilie. Det blir en nedlatende tone fra dem som passer inn i stiftelsens trange rammer mot oss som er på utsiden og ikke kan bli akseptert. Å lage til slike rangeringer med A- og B-lag eller oss mot dem – inndelinger forstår jeg ikke vitsen med, og jeg kan heller ikke forstå at dette er en særlig kristelig framgangsmåte (lite rom for nestekjærlighet).

Lenker:

• MorFarBarn.no og Samlivsbanken
• Mobbing, hets og hat fra MorFarBarn: “The Dark Side of the Rainbow“
• Vårt Land: Nå skal Kirkemøtet vedta vigselsliturgien for homofile par – Kirkemøte med fasit gitt på forhånd
• blogg.brr.no: Håpløse adopsjonssituasjon
• blogg.brr.no: Forsvarstale for barnevernet
• blogg.brr.no: PRIDE
• Vårt Land verdidebatt (Lennart Lorås): Du vet ikke best hvordan andre bør leve sitt liv! | En familie er ikke lenger bare mor, far og barn. Det er på høy tid at vi anerkjenner at det er mange måter å leve sine liv på.
• TV 2: Sjokkert da de åpnet avisen: – Fikk makspuls av å lese | Influenserparet Andrea Sveinsdottir og Morten Dalhaug frykter at en norsk lokalavis kan dytte skeiv ungdom lengre inn i skapet. (MorFarBarn-annonse)
• PRESSET.: Annonse fra MorFarBarn skaper reaksjoner (presseetikk)
• Norge IDAG: Stiftelsen MorFarBarn rykket inn annonser i Schibsted-aviser: – Norske redaktører holder ytringsfriheten høyt | Ingen aviser har så langt sagt nei til annonser fra foreningen MorFarBarn, på tross av press fra foreningen FRI.
• Journalisten: Reagerer på kjøpt innlegg: – Er vi henvist til annonseplass for tilsvar? | Organisasjonen FRI reagerer på betalt annonse fra kristenkonservativ stiftelse.
• BLIKK: Da bygda slo tilbake | For knappe to uker siden sto regnbueflagg i brann i Øystese. Under bygdas første pridefeiring denne helgen, møtte 300 mennesker i protest mot kritikerne.
• FRI Oslo og Viken: Pride-kalender | Pride i Norge 2022 | Pride-festivaler
• Logikksjekk.no: Prideparade, Pride-ideologi, sex og samlivsanarki
• Verdinytt.no: Hjelper kristne å imøtegå pride-ideologien: Vil gi frimodighet til å bryte tausheten
• Vårt Land verdidebatt (Olga Elisabeth Slettahjell): “Hva ønsker MorFarBarn å oppnå med å bruke regnbuefargene?” | PRIDE: Jeg undres om pådriverne i denne organisasjonen tar innover seg den smerten og kampen for sine liv som personer født utenfor “det normale” fortsatt kjemper verden over.

Latterlig avisinnlegg, med masse rot, vas og fordommer mot Pride, FRI m. m.:

• Fjordenes Tidende (Per-Arne Eide): “Målet for denne radikale ideologien er å avskaffe mann/kvinne-relasjonen”

(Innlegg opprinnelig publisert 13. september 2015, senere utvidet og supplert artikkelen.)

Det finnes en bevegelse med navnet Lær Kidsa Koding (LKK). De jobber blant annet for å få programmering inn i skoleverket. Deres formål er at barna skal lære å skape med IT og ikke bare bli brukere av IT. Å lære barn å bruke IT i seg selv er greit nok, men selve programmeringsbiten er jeg noe skeptisk til.

Jeg registrerer høsten 2016 at IT-bransjens organisasjoner mener at regjeringen svikter ungene og framtida hvis koding ikke blir obligatorisk i skolen. Bransjen forventer at framtidige statsbudsjetter har avsatte midler til å innføre obligatorisk programmering i grunnskolen. En del skoler har i første omgang kommet i gang med koding eller programmering som valgfag.

Selv om jeg til tider både har vært datanerd, jobbet med IKT og har en god del utdannelse innenfor fagfeltet er jeg noe skeptisk til dette initiativet. Å lære barn og unge å bruke IKT som et naturlig verktøy i læringsprosessen i skolen er fint det, men akkurat som man ikke trenger å være bilmekaniker for å kjøre en bil kan jeg ikke forstå at man må kunne programmere for å bruke en datamaskin.

Dette at man lærer litt om programmering vil selvsagt gi litt mer innsikt i datamaskinens virkemåte. Det kan være greit å være klar over at datamaskinen ikke er en intelligent innretning, den bare utfører de kommandoer den før. Søppel inn gir søppel ut (SISU). Mange kodelinjer og kommandoer må gis til maskinen for å få den til å utføre det vi ønsker.

Kodingen skal visstnok gjøre elevene bedre rustet for framtidens arbeidsmarked og bidra til innovasjon og problemløsning. Koding skal blant annet bidra til mestring, man lærer å beherske datamaskinen og teknologien forøvrig, systematisk tenkning, virke motiverende og muligheter for å benytte teknologien som kreativt verktøy. Kodingen er en sentral del av informatikken og informasjonsteknologien.

Selv er jeg så gammel at jeg både har lært litt BASIC og Pascal på skolen (via hjemmedatamaskiner av typen Commodore VIC-20, Commodore 64, Tiki 100, CP/M-maskiner og etter hvert IBM-kompatible PC-er med DOS og Windows). I datamaskinens barndom var det ikke særlig mye fornuftig å bruke en datamaskin til (Internett var ikke kommet!), og da endte ofte undervisningen opp med litt enkel programmering for å “fylle” undervisningstimene og for å få litt innblikk i hvordan en datamaskin fungerer.

Privat hadde jeg også hjemmedatamaskiner, både Commodore 64/128 og Atari ST. På disse ble det også programmert litt BASIC på, litt på frihånd og litt ren gjengivelse ut fra datablader. (Det fantes på den tiden en del datablader i handelen hvor mange av sidene gikk med til å gjengi lange programkoder som kunne tastes inn på egen maskin. Så var det spennende å se om programmet lot seg kjøre, eller om en skrivefeil eller fem medførte SYNTAX ERROR.) Senere har jeg vært borti HTML i forbindelse med nettsider, og jeg har så vidt “snust” på PHP. Dette er også former for programmering eller koding.

For meg var programmering under min skolegang og privat greit nok. Jeg var allerede interessert i data eller EDB som det på den tiden het, så jeg hadde en del læringsutbytte. Imidlertid husker jeg mange av mine medelever som ikke i det hele tatt så nytten av undervisningen. Masse programmeringslinjer ble skrevet som medførte at f. eks. en enkel tekst ble synlig på skjermen. Mye innsats og et lite spennende resultat.

Selvsagt har verdenen gått videre fra den gang. Programmering nå til dags er nok noe helt annet enn det vi lærte da jeg var ung. Likevel sliter jeg litt med å forstå at noen vil gjøre programmering til en allmennkunnskap. Hva er egentlig poenget? Vil kunnskap i programmering gjøre oss så mye flinkere i den daglige anvendelsen av teknologi? Vil koding på timeplanen virkelig bidra til å bedre elevenes logikk/logiske evne og kreativitet markant?

Det er absolutt bra å få styrket barn og unges IKT-kompetanse. Det kan trenges, da slettes ikke alle av dagens unge er så flinke med IKT som enkelte vil ha det til. Enkelte er flinke med f. eks. dataspill (“gaming”) og/eller sosiale medier, men dette gjør dem ikke automatisk flink med den IKT-bruken som finner sted i arbeidslivet. Uredde unge IKT-brukere gjør dem ikke automatisk flinke i bruken av f. eks. regneark, fagsystemer og kritisk kildebruk. Men er virkelig koding (programmering) nødvendig?

 

Innimellom kan IKT-satsingen innenfor skoleverket virke litt vilkårlig. Det blir fort ensidig fokus på at skolene ikke har nok datautstyr/bra nok utstyr (tettheten og teknologien), og at dette hindrer skolene i å nå sine læringsmål. Litt i skyggen kommer dette å ha klare pedagogiske mål for hva IKT-verktøyene kan bidra med av gevinster. Det blir gjerne også for lite fokus på lærernes kunnskapsnivå. For å få effektiv IKT-bruk i skolene må lærerne være kunnskapsrike og oppdaterte på IKT-fronten. Selv synes jeg praktisk anvendelse av IKT på en måte som gir pedagogiske gevinster er vel så viktig som selve kodingen og utstyrsfokuset.

Til og med C++-skaperen/IT-pioneren Bjarne Stroustrup er noe skeptisk til skolenes IKT-satsinger og prioriteringer. I artikkelen står det blant annet følgende å lese: “IT i skolen distraherer. Bruk heller tiden på litteratur eller en tur i skogen.” OG “– Hvis det skulle brukes mer tid på noe, syns jeg at det skulle være på litteratur, fremmedspråk, historie, matematikk, fysikk og kanskje, bare kanskje, på informatikk som akademisk fag – ikke for å leke med datamaskiner.”

Hvorfor er det så dønn viktig at barn lærer seg programmering eller koding i skolen? Januar 2018 hadde Digi.no også en kritisk artikkel mot koding. Ifølge artikkelen er det enkelte eksperter som mener at det er idioti at koding skal inn i skolen, og at ønskene om å tilby koding enkelt og greit skyldes mangel på kunnskap. Koding har blitt en “hype” eller motefenomen. Alle trenger ikke å kunne programmere, det er slettes ikke behov for at alle skriver sin egen kode eller program. En del av dem som taler varmest for koding i skolen har ikke kompetanse og peiling på hva de snakker om blir det hevdet.

Fra høsten 2020 har programmering/koding + mer IKT/digitalisering kommet inn i en rekke fag gjennom de nye læreplanene/fagplanene, hvor man kan finne mer informasjon om “Fagfornyelsen” hos Utdanningsdirektoratet (Kunnskapsløftet). Tradisjonelle datarom og pugging er over og ut, 1-til-1-tilgang på IKT-utstyr til enhver tid (tilgjengelig hele tiden) blir tilnærmet et “must” i alle fag. Chromebook og nettbrett blir redningen for skolene i stedet for dyre tradisjonelle datamaskiner (Windows). Ifølge ny kunnskapsoppsummering innenfor utdanningsforskning er svaret “Tja” på om det er lurt å “lære kidsa koding” i skolen.

Jeg innser de “harde” realitetene: Koding (programmering) har kommet for å bli innenfor grunnskolen, og en god del elever synes også at dette er interessant, meningsfullt og lærerikt. For egen del vil jeg ikke kjøre noen hard kamp mot dette og bare innordne meg med at slik er det. (“Kampen” mot kodingen er for lengst tapt!)

I tillegg til koding i skolen har det blitt opprettet en del kodeklubber rundt i landet som et fritidstilbud. Det er LKK (Lær Kidsa Koding) som står bak dette initiativet også. Å gjøre slike ting på fritiden frivillig som en hobbyaktivitet har jeg ingen motforestillinger mot.

Det er masse elevene skal lære under sine år med skolegang. I kampen om tilgjengelige skoletimer kan jeg ikke helt forstå at det er fornuftig å lære samtlige elever koding. Jeg vil påstå at man kan bli flinke IKT-brukere og til og med skape kreative produkter uten å kunne programmering. Jeg tror man kan bli gangs borgere av det digitale nettsamfunnet uten å lære seg koding.

(Men: Jeg har vel kapitulert og innsett at det blir koding i skolen, okke som. Jeg får bare se realitetene i øynene og akseptere at kampen er tapt!)

Lenker:

• Lær Kidsa Koding (LKK)
• Lær Kidsa Koding: Koding i skolen
• Lær Kidsa Koding: Motivasjon
• blogg.brr.no: Datamaskiner (PC) og IKT i skolen
• blogg.brr.no: Digitalisering av kommunal sektor
• blogg.brr.no: Nettvett og digital mobbing – barn og unge
• blogg.brr.no: Chromebook-maskiner med Chrome OS
• blogg.brr.no: Er Chromebook-maskinene gode og funksjonelle nok?
• Helge Skrivervik (Linkedin): Ikke lær kidsa koding!
• Digi.no: Krav fra IT-bransjen: Gjør programmering obligatorisk i skolen
• Digi.no: Bjarne Stroustrup, C++-skaperen: – IT i skolen distraherer. Bruk heller tiden på litteratur eller en tur i skogen
• Digi.no: Eksperter mener det er idioti at koding skal inn i skolen: – Skyldes ikke noe annet enn mangel på kunnskap (bak betalingsmur)
• Digi.no: Ut med pugging – inn med programmering: Salen ble fylt av latter da bildet dukket opp: – Dette er digitalisering på en isolert øy
• Utdanningsforskning: Er det lurt å “lære kidsa koding” i skolen? Ny kunnskapsoppsummering.
• Digi.no: Programmering blir allemannseie i skolen
• Digi.no: Lær kidsa koding dobler staben | Har ansatt community manager.
• Digi.no: Mener kode-opplæringen i skolen er for dårlig, tilbyr sommerskole i programmering | Familier har flydd til Oslo og bor en uke på hotell for at barna skal få være med på kodecampen. – Vi har ikke råd til å la koding bli den nye matten, sier initiativtaker.
• Digi.no: Undersøkelse: Halvparten av norske foreldre mener barna bør lære å kode, men få vet hvordan | Det viser tall fra Lær Kidsa Koding. Bevegelsen håper på flere frivillige etter at aktivitetene ble svekket under pandemien.
• Digi.no: Er det en bommert å lære kidsa å kode?