Avkristning av Norge

Kirkebygg

Ofte hører man enkelte kristenledere som stønner og oier/akker seg over avkristningen og sekulariseringen av Norge. Ofte er det enkelte politikere eller politiske partier samt myndighetene for øvrig som gis skylda for avkristningen. Enkelte konspirasjonsteorier mot muslimer og den politiske venstresiden framsettes gjerne.

Selv er jeg enkelt og greit lei av de lettvinte forklaringene på hvorfor Norge blir avkristnet. Kanskje er det oss kristne det er noe galt med? Kanskje er det oss kristne som har det største ansvaret for å stoppe og å snu avkristningen? Kanskje må vi kristne begynne å virke og å fungere overfor landets ikke-kristne befolkning?

Det er vel liten tvil om at en avkristning og sekularisering har funnet sted de senere år. Så langt er jeg enig med framtredende kristenpersonligheter. Uenigheten oppstår når årsaken til avkristningen skal forklares samt virkemidlene for å motvirke avkristningen.

Noen ting som vel de fleste kan enes om er følgende:

Noe av grunnen til “avkristningen” kan selvsagt tillegges våre nye landsmenn. Asylsøkere, flyktninger, fremmedarbeidere etc. som ankommer Norge beholder normalt sett sin opprinnelige religion. Det skal litt til å få disse nyankomne til å ta imot det kristne budskapet (konvertitter) hvis de i utgangspunktet har en helt annen religiøs tro.

Vår store materialisme kan være en årsak. Vår rikdom gjør at vi strengt tatt ikke trenger noen Gud, i hvert fall ikke når våre jordiske liv går på skinner. Underholdning, velferdstilbud osv. kan stagge mange av de behovene som religion kan fylle.

Men så stopper enigheten opp!

Jeg synes det blir alt for lett å skylde på enkelte politiske partier, myndigheter, skole eller liberale kristne for å at kristentroens plass i samfunnet er på vikende front. Det er etter mitt syn heller vi kristne som må ta skylda. Vi har blitt “daffe” til å bruke de muligheter som livet gir oss til å få med oss nye personer på veien til himmelen.

Det moderne mennesket trenger ikke Gud, og vi er for opplyste til å tro på gammel overtro (les: Bibelen). Vi har har så høy velstand og har det så bra materielt sett at vi “nesten” ikke trenger noen Gud. Vitenskapen, legestanden og den praktiske politikken løser våre hverdagslige problemer.

Grunnloven har muligens blitt justert til å gi kristendommen en noe mindre sentral rolle enn i tidligere tider.

Greit nok har kristendommen fått mindre plass i det offentlige rom, inkludert i undervisningen på skolene. Imidlertid er ikke dette en utvikling som har skjedd over natta, og det blir alt for enkelt å legge all skyld på f. eks. Arbeiderpartiet. Allerede i min tid som elev i grunnskolen (1978-1987, 9 år) var kristendomsundervisningen til dels nedtonet og dårlig.

Vi har også de evinnelige diskusjonene hvert år om det er ok eller ei med skolegudstjenester i forbindelse med advent og jul, og i hvert fall hvis man prøver å gjøre dem tilnærmet obligatoriske. Der tenker jeg kirke og forkynnere til tider har litt seg selv å takke for “krigen”, gjennom at de ved tidligere anledninger til tider har gått litt vel langt med sin svovelforkynnelse og å stille elever på valg. Det som skjer i skoletiden bør ikke være for forkynnende og stille elever på valg etter mitt syn, uten at jeg velger å kalle dette for noen “avkristning”.

Likevel har vi fortsatt full ytrings- og religionsfrihet her i landet. Kristne forfølges ikke for sin tro etter ordets rette definisjon. Vårt handlingsrom er stort for å få spredt det kristne budskapet til landets befolkning. Vi som kaller oss kristne / troende må rett og slett virke i vår hverdag med å få forkynt og spredt evangeliet – og gjennom fremvising av ekte nestekjærlighet – innenfor de vide rammer man tross alt har.

Enkelte hevder at sosialismen og kommunismen er styggedommer, og at dette er idelogier som jobber mot kristendommen. Muligens er det fnugg av sannhet i dette, men det blir noe feil når Arbeiderpartiet dras for tungt inn i dette.

Hva Edvard Bull (Ap, 1920-tallet) eller andre har hevdet i tidligere tider er revnene likegyldig her og nå. Politikken pr. dags dato er den som teller, og der ser jeg ikke noe galt med forholdet mellom kristendom / tro og politikk på rød /rødgrønn side i nåværende politikk. La historie være historie, og vurder ting opp mot dagens situasjon og ikke basert på fordommer og gamle avdankede oppfatninger.

Fortsatt er det enkelte som hevder at Arbeiderpartiet og venstrevridd politikk er av det onde. Ofte argumenteres det med forhold slik som: Bidrar til avkristning, ødelegger tradisjonelle familiemønstre, er tilhengere av abort og godtar homofilt samliv. Selv forstår jeg meg ikke på resonnementet til dem som hevder at slik politikk gjør det umulig for kristne å støtte nevnte parti. Slettes ikke alt det blå side gjør er så mye mer i samsvar med Bibelen og såkalte kristne verdier. Selv foretrekker jeg uansett et forholdsvis skarpt skille mellom tro og politikk, sånt i utgangspunktet.

Et stort ansvar ligger på oss kristne for å få delt budskapet. Vi må klare å nå ut til folket innenfor de romslige rammene som foreligger. Vi må klare å nå ut til folket med Bibelens budskap på en hensiktsmessig måte.

Jeg tenker fort tilbake til det jeg har lært om markedsføring under tidligere studier. Sentralt i markedsføringen er å avdekke eller å skape et behov som igjen blir dekket med markedsføring og salg av et passende produkt. Her har vi kristne noe å lære! Vi må kunne klare å kommunisere ut et “Gudsprodukt” som folk vil ha! Vi må klare å kommunisere på en måte som treffer dagens befolkning. Virkemidlene må være tilpasset den moderne nordmann.

Hva skjer i praksis? Mye av de kristnes tid og ressurser benyttes til interne stridigheter og diskusjoner (jf. homofilidebatten m. m.). Mye energi benyttes på interne forhold og til å holde liv i de lukkede bedehusmiljøene. Lite fokus rettes mot å nå ut til folket på utsiden av bedehuset. Lite gjøres for å tilby samlinger som passer for søkende ikke-kristne nordmenn.

Her i bloggen har jeg en kritisk artikkel rettet mot TV Visjon Norge. Jeg må innrømme at jeg av og til bruker TV-kanalen som ren underholdning. Jeg sitter rett og slett og ler av deres “freak shows”. De klarer helt sikkert å kommunisere med enkelte inngrodde karismatikere, men for mange av oss andre blir det de driver med direkte latterlig. De har en argumentasjonsrekke og et syn på verden som er helt uforståelig for dem som ikke er langt inni deres terminologi og tankesett. Verken Visjon Norge eller mange andre kristne virksomheter klarer å “treffe meg” via sin kommunikasjon.

Nå blir speiderne også “avkristnet“. I min tid som speider lød speiderløftet slik: “Jeg lover etter beste evne å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven.” Det var altså plass til Gud – Bibelens Gud – i speiderløftet. I den nye versjonen fra 2018 lyder det i stedet: “Jeg lover etter beste evne å søke mitt livssyn, hjelpe andre og leve etter speiderloven.” Guds- og/eller trosleddet har blitt mye mer diffust og multireligiøst i den nye versjonen.

Noe annet som tas til inntekt for eller uttrykk for avkristningen er hotellbibler, dvs. mangelen på slike. Diverse hoteller og hotellkjeder her i Norge finner det ikke lenger naturlig å utstyre sine hotellrom med Bibler, noe som ofte har vært helt naturlig fram til nå gjerne i samarbeid med Norsk Gideon.

Mye av sekulariseringen er og blir de kristnes feil. Det er troende som i hovedsak har begynt å skape kunstige og skarpe skiller mellom kristne og ikke-kristne. Det skilles mellom de åndelige og de ikke-åndelige, vi på innsiden og dem på utsiden av menighetsliv og tro. Mange som har barnetroen i behold er det ikke “plass” til innenfor de troendes overåndelige rekker.

En “ekte” kristen skal etterleve et sett med uskrevne menneskelagde regler og ha en bestemt livsførsel, og dem som ikke etterlever dette stemples ofte som ikke-kristne eller ikke “nok” kristne. Dømming og klassifisering av andre troende er utbredt. Enkelte kristne gjør det sannelig ikke enkelt for andre å kalle seg Jesus-troende.

Enkelte “super-kristne” går så langt og kaller Den norske kirke (DnK) for frafallskirken, og da underforstått at det ikke kan finnes ekte kristne innenfor denne organisasjonen. Slik dømming er heller ikke særlig fremmende for Guds rikes sak. Det finnes også innenfor den “liberale” kirka (folkekirken) mange gode kristne mennesker med Jesus-tro og brennende engasjement for himmelveien.

Fra enkeltes hold påstås det at det skjer et bekymringsfullt og farlig frafall fra Bibelsk forkynnelse, og at denne bølgen med frafall eller avkristning skyller over landet vårt. Joda. Mye rart som kan påstås, i stedet for å gjøre en innsats for å samle og forene folket på himmelveien.

Enkelte former for tros- og kristenutøvelse – det rare og ekstreme – kan bidra til avkristning eller i hvert fall være til hinder for at flere søker troen. Masse rart skjer i kristendommens navn, som ikke akkurat styrker troens plass i vårt samfunn. I den forbindelse kan jeg bare henvise til tidligere skrevet materiell: “Protest mot enkelte former for kristendom”, “Nei til TV Visjon Norge!”, “Ekstrem karismatikk, skeptisk” og “Konservativ kristendom, nei takk!”. Enda mer med kritiske tanker rundt uheldig utøvelse av kristentro: “Kategori protest kristendom”.

Er forresten alle så avkristnet, sekulære og vantro “hedninger” som enkelte tror? Man kan være en troende “sofakristen” selv om man ikke renner ned kirke eller bedehus. Relativt mange har nok en barnetro langt der inne, selv om man ikke fronter den høyt og lavt til alle tider. En del av oss har endt opp menighetsløse pga. alt det rare som finner sted i kristen regi. Det er sannelig ikke opp til Norges kristne fariseerkorps å dømme andres tro som gyldige eller ei (god nok , ikke god nok).

Det motsatte av avkristning er vekkelse. Vekkelse og vekst kan være fint og flott det, og enkelte steder i vår verden finner dette sted for tiden. I Norge og Europa (+ resten av Vesten og USA) er virkeligheten mer dyster, hvor vi kristne må ta mye av skylda blant annet pga. uheldig trosutøvelse og sløvhet. Imidlertid kan fokuset på vekkelse og evangelisering / misjonering også bli litt krampaktig og feilaktig.

Dette med avkristning har jeg vært borti mange ganger før her i bloggen. Selv om det kan virke litt som “hakk i plata” gjengir jeg en del av det jeg tidligere har skrevet om temaet her i bloggen:

Artikkelen “Protest mot enkelte former for kristendom”:

Det misbrukte begrepet avkristning av Norge: Jeg er møkka lei av begrepet avkristning av Norge. Det er alt for lett å skylde på enkelte politiske partier, muslimene eller liberale kristne for at kristentroens plass i samfunnet er på vikende front. Sannheten er heller at vi kristne har blitt «daffe» med å fungere som lys og salt i våre omgivelser. Vi «gjemmer oss» på bedehusene, kirkene og forsamlingshusene og stønner og sier huff om den fæle verdenen på utsiden, i stedet for å gå ut og misjonere for våre naboer og medmennesker. Fremmed kristen terminologi, mange menneskeskapte leveregler/bud samt krav om “bibeltro” livsførsel fungerer heller ikke særlig bra for å trekke til seg nye troende.

Med vår dømmende og “prektige” livsførsel:
“Vi norske kristne avkristner Norge daglig. Men vi innrømmer det ikke.” (Rune Edvardsen, daglig leder i Troens Bevis, fra DagensDebatt.no)

 

Artikkelen “Ting jeg IKKE tror på”:

Offerrollen er praktisk for enkelte kristne å innta. Enkelte (gjerne konservative kristne) hevder å være forfulgt for sin tro her i Norge, noe som selvsagt ikke er reelt. At noen sier imot og vil diskutere er ikke det samme som forfølgelse! Andre hevder at myndighetene jobber med aktiv avkristning av Norge.

 

Artikkelen “Nei til TV Visjon Norge”:

Hele samfunnet preges ifølge dem av det store frafallet/avkristningen.

 

Artikkelen “Konservativ kristendom, nei takk!”:

Konferansen (Oslo Symposium) og de involverte personene jobber mot “avkristning av Norge” og for at “kristne verdier” skal få større plass i vårt samfunn.

Arbeiderpartiet (Ap) blir beskyldt for å skape rom for avkristning av Norge samt muligheter for at “sekulær fundamentalisme” kan oppstå.

I Norge har vi heldigvis ytrings- og religionsfrihet. Det gjelder å utnytte denne friheten for å få spredt Guds ord. Vi kristne må fungere i dagliglivet som formidlere av Guds ord. Å beskylde en bestemt politisk retning for avkristning er ikke særlig fruktbart etter mitt syn. Jeg har heller ikke noen tro på at alt vil bli så meget mye bedre med borgerlig eller høyrevridd regjering slik vi nå har.

Jeg klarer heller ikke å se den bevisste rødgrønne politikken for avkristning som de hevder har funnet sted.

 

Artikkelen “Kristne politiske partier, nei takk!”:

Jeg finner det ikke naturlig å gi politikere og politiske partier skylda eller ansvaret for avkristning (sekularisering) eller påkristning av Norge. Dette ansvaret ligger på den enkelte kristne og på menighetene. Kristne må begynne å virke i stedet for å sutre over landets politiske styring.

 

Artikkelen “De kristnes utfordring”:

Føyer til for egen del at det blir litt for enkelt å skylde på politikere og styresmakter når det gjelder avkristning av Norge. Det er den enkelte kristne som skal vinne folk for Bibelens Gud. Når mange kristne isolerer seg på sine bedehus og ikke lengre er interesserte i verden utenfor blir det avkristning. Det er kristne som har oppdraget med å aktualisere Bibelens budskap og ta det med seg ut til folket! Ekte tro, nåde og kjærlighet kan fungere den dag i dag, mens fullt av menneskelagde regler og bud neppe vil frelse noen.

 

Artikkelen “Kristendommen og grunnloven”:

Uansett har jeg lite tro på at endringene i Grunnloven (§ 2 og § 16) har noen stor påvirkning på avkristningen eller sekulariseringen av Norge. Der må vel heller den enkelte kristne sammen med landets menigheter påta seg ansvaret for å unngå avkristningen. Man må spre Guds ord til landets befolkning uavhengig av kirkas tilknytninger mot staten.

 

Artikkelen “Konspirasjonsteorier i kristen regi”:

  •  Arbeiderbevegelsen generelt og Arbeiderpartiet spesielt (venstresiden) jobber bevisst med å avkristne Norge.
  • Noen tusen mennesker lever med sin egen virkelighetsoppfatning. De oppfatter Arbeiderpartiet (AP) som en ond og farlig makt med en agenda som går på å ødelegge dagens Norge og de norske verdiene. Det farlige hatet mot Arbeiderpartiet (AP) medfører også hets og trusler mot dem som opplevde terrorangrepene 22. juli 2011.

 

Artikkelen “Sommerstevnet 2011 Sarons dal”:

Det hjelper ikke å skylde på avkristning av Norge, politikere, skole osv. Vi kristne må leve våre liv på en måte som gjør at andre får lyst til å ta imot Jesus. Hver generasjon må ta på seg ansvaret for å nå sine.

 

Selv er jeg lei av de lettvinte forklaringene på hvorfor Norge blir avkristnet. I stedet for å skylde på alt og alle av øvrigheten må vi kristne i stedet begynne å fungere. Det er VÅRT ansvar å nå folket med evangeliet innenfor de romslige rammene som foreligger.

Denne artikkelen har blitt “lenket opp” fra nettsiden Kristenbloggere.no:

Kristenbloggere.no

Lenker:

 

 




Protest mot enkelte former for kristendom

(Utvidet versjon av min tidligere nettside http://protest.brr.no/, tittel “Konservativ kristendom? NEI takk!”)

Protest kristendom. Konservativ kristendom? NEI takk!

Kritisk kristen, det er meg, det!

Jeg anser meg selv som personlig eller troende kristen, men jeg synes likevel det skjer mye rart i kristendommens navn som jeg ikke kan identifisere meg med eller stå inne for. Her i denne artikkelen anlegger jeg et kritisk skråblikk mot enkelte kristne uttrykksformer som jeg reagerer negativt på. Jeg er og blir en kritisk kristen.

Jeg har ikke problemer med Bibelen eller den treenige Gud (Faderen, Sønnen og Den hellige ånd) i seg selv. Derimot er jeg enig i det klassiske utsagnet: “Jeg liker Jesus, men jeg liker ikke alltid bakkemannskapet hans!” Jeg går på ingen måte til kamp mot Bibelens grunnsannheter eller mot Gud, men jeg tar et oppgjør med enkelte menneskers fortolkning og forvrengning av budskapet.

Bibelen er en spennende bok som krever tolkning, og jeg har ofte liten tro på og sans for personer som mener å ha funnet den eneste mulige fortolkning eller sannhet til et vers. Masse rart kan hevdes ved å anlegge en litt kreativ og tvilsomme lesing av boka. At enkelte hevder å være helt Bibeltro eller forholde seg til boka helt objektivt er i mine øyne en stor løgn.

Protest kristendom

Det skjer masse i kristendommens navn som jeg ikke tror på. Det skjer mye i troens og “Guds” navn som jeg ikke kan identifisere meg med eller stå inne for. Det enkelte trekker fram som “grunnsannheter” eller viktige verdier innenfor troen er jeg ikke alltid enig i.

– Protest mot enkelte former for kristendom! Jesus og tro kontra kristendom/religion og tradisjoner.

Innimellom føler jeg meg som den oransje femkantede figuren i tegningen nedenfor. Jeg passer ikke alltid inn i menighetens trange firkant da jeg liker og ønsker å tenke selv. Jeg lar meg ikke ukritisk diktere av en prest, pastor, forstander eller menighetsmedlemmer som mener at jeg ukritisk skal gjøre og tro det ene eller det andre. Jeg forbeholder meg retten til selv å tenke, veie, vurdere og prøve den forkynnelsen som kommer fra talerstolen.

Menigheten og meg

Jeg er ikke teologisk utdannet, men pga. blant annet akademisk utdannelse er nok min kritiske sans relativt skjerpet. All forkynnelse og kristen virksomhet blir ikke oppfattet av meg som god fisk! Spørsmålet “hvorfor” kan det ofte være naturlig å stille.

Denne artikkelens oppdeling:


Introduksjon

Framstillingen nedenfor er sterkt preget av undertegnede sine subjektive meninger, holdninger og opplevelser. Jeg skriver i hovedsak ut fra mine erfaringer med oppvekst på det pietistiske sørvest-landet plassert midt i Bibelbeltet (les: Egersund) med mange sekter og konservative forsamlinger. Jeg innrømmer med en gang at jeg til tider “smører tykt på” (dvs. overdriver)! Jeg er vel enkelt og greit møkka lei av mørkemannskristendommen som blant annet fantes i Egersund.

Jeg er ikke all verdens godt kjent med og bevandret i menighetslivet i mitt nåværende nærområde, så jeg skal dermed la være å komme med for bastante påstander om tingenes tilstand på kristenfeltet. I kommunene Selje (der jeg bor) og Vågsøy (Måløy, der jeg jobber) finnes det noen kirker, konservative bedehus, Frelsesarmeen og noen karismatiske menigheter. Brunstad Christian Church (“Smiths venner”) står visstnok også ganske sterkt i området. Så langt har jeg ikke latt meg friste til å engasjere meg noen av disse stedene.

Tilbakemeldinger jeg har fått viser at enkelte overhodet ikke kjenner seg igjen i min framstilling, mens andre har gitt meg ros for å ha satt ord på slik de selv har opplevd (deler av) kristen-Norge. Dette at det finnes en del mennesker som kjenner seg igjen i mine framstillinger forteller at det er liv laget for denne kritisk kristne protestsiden!

Jeg er selvsagt klar over at det er farlig å generalisere da det forekommer store geografiske forskjeller. Jeg er videre klar over at ulike personer oppfatter ting på ulik måte. Jeg forventer ikke at alle skal være enige i det jeg skriver! Jeg skildrer mine opplevelser og erfaringer, og disse kan ingen ta fra meg.

Denne artikkelen har pre år 2000-opphav, selv om den siden den tid har blitt kraftig utvidet og forbedret. Enkelte har vel trodd at jeg skulle bli mindre kritisk med årene, noe som ikke har skjedd. Jeg ønsker ikke å være dømmende eller kverulerende med mine uttalelser. Det som får meg til å være en såpass kritisk kristen er i hovedsak dette at jeg ikke kan akseptere at enkelte prøver å ta monopol på den eneste rette trosutøvelse og fortolkning av Bibelen. Hyklere og dobbeltmoral i kristen regi er jeg også skeptisk til.

Jeg vet at jeg selvsagt kaster stein i glasshus eller skyter meg selv i foten med deler av kritikken. Jeg er også deltaker (aktiv eller passiv) i en god del av de uheldige sidene med kristen virksomhet og tro som tas opp. Selv om deler av kritikken rammer meg selv hardt ønsker jeg likevel å framsette den.

Jeg mener ikke å være dømmende mot den kristne aktiviteten som utøves i Norge. Jeg ønsker kun å sette tankene i sving og å skape et grunnlag for debatt rundt dagens måter å gjøre ting på! Av og til kan det være på sin plass å foreta endringer i gamle rutiner og skikker!

Det skjer ufattelig masse rart innenfor kristendommens rekker. Penge- og mirakelpredikanter “herjer” på, det dannes tvilsomme allianser (Oslo Symposium osv.), det utøves motstand mot homofile og mot abort, enkelte går i kristendommens navn til krig mot barnevernet, usunn utenlandsk teologi og forkynnelse importeres til vårt land, TV Visjon Norge lever ennå, det finner sted sexovergrep i stor skala mot barn og unge hos katolikkene, ekstrem-karismatikken lever i beste velgående, de konservative kristne (“mørkemennene”) står på med sitt, mye rart skjer innenfor Den norske kirke osv. osv.

Takk og pris at vi lever i den tiden vi gjør. I tidligere tider hadde vel en del av mine meninger medført at jeg hadde blitt anklaget for blasfemi eller kjetteri (vranglære, avviker). Blasfemi kan defineres som: “Gudsbespottelse, også annen nedsettende eller foraktelig tale om det som (av noen) anses hellig”. Blasfemi var ulovlig i Norge frem til den nye Straffeloven av 2005 trådte i kraft 29. mai 2015.

Store deler av den konservative kristendommen; Fysj og fy!

Selv vil jeg i kristen regi slippe “å måtte gå med maske” innenfor den kristne forsamlingen eller lokalmenigheten. Det må være rom for at jeg får være meg selv, og at jeg kan framstå som et ærlig og oppriktig menneske med mine styrker, svakheter/skrøpeligheter og feil uten å måtte forfine/skjule ting. Jeg vil ikke la andre detaljstyre mitt liv og si hvordan jeg skal leve for å være en “god kristen”. Det må være rom for å være noe spørrende og små-kritiske. Menneskebud og leveregler er jeg ikke interessert i. Likeså er jeg totalt uinteressert i åndelige ekstremiteter.

En bok jeg anbefaler alle å lese er boka til Hans Eskil Vigdel med tittelen “Ingen introverte i himmelen”. Det finnes introverte og ekstroverte mennesketyper eller personligheter (personlighetstyper), og tradisjonelt har menighetslivet vært best tilpasset ekstroverte mennesker. Det har vært heller dårlig med “plass” for introverte personer.

Forfatteren er visstnok innom Jesus Revolution Army og Frelst-debatten i boka, og gjengir litt av sine erfaringer fra sin tid i bevegelsen. Han tar også fatt i temaet “den skjulte menigheten”, dvs. de som velger bort fellesskapet blant annet pga. manglende rom for ulike personligheter.

Kun meg personlig kan stilles til ansvar for ytringene i denne artikkelen. Alle ytringer og meninger er mine personlige og jeg uttrykker meg ikke på vegne av arbeidsgiver eller de foreninger jeg er/har vært medlem av. Mange av mine meninger deles ikke av familien (nær og fjern) eller av venner og bekjente. Jeg uttaler meg heller ikke på vegne av noen spesifikke kristne organisasjoner. Det er også viktig å få understreke et jeg IKKE er noe talerør for min kone som er kateket i Den norske kirke.

 

Min troshistoriske eller konfesjonsmessige bakgrunn

Min bakgrunn angående kristen tilhørighet:

  • Jeg vokste opp i et ikke-kristent hjem med foreldre som ikke var aktive i kristent arbeid (ikke-kristne).
  • Generasjonen før, dvs. besteforeldre-generasjonen på begge sider (både mors og fars foreldre), var kristne.
  • Hjemmefra er / var jeg ikke vant med bordvers og å “tenke kristent”.
  • Ble likevel som liten sendt på søndagsskole, barnelag, guttelag og skolelag.
  • Jeg har vært Jesus-troende fra ganske tidlige år uten noen revolusjonerende før- og etter frelsesopplevelse (omvendelse).
  • I ungdomsåra gikk jeg en del på Egersund bedehus og deltok i ungdomsarbeid i regi av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og Indremisjonsforbundet (ImF), som da het Det Vestlandske Indremisjonsforbund (DVI).
  • Havnet etter hvert over i Egersund Misjonshus og Det Norske Misjonsselskap (NMS) som holdt til der. Aktiv både i ungdomsarbeid og senere unge-voksne arbeid her.
  • Jeg har hatt diverse mindre styreverv både i Bedehuset og Misjonshuset.
  • I studietiden gikk jeg som menig møtedeltaker (ikke medlem) på en del møter i regi av stedets pinsemenighet: Filadelfia Hønefoss. Frivillig medhjelper som lydtekniker (nærradio og PA) i menigheten.
  • Også aktiv i det kristne studentlaget på høgskolen.
  • Min kone jobber som kateket i Den norske kirke, noe som medfører at jeg har fått med meg en del gudstjenester og arrangementer i kirkelig regi.
  • Pr. dags dato er jeg ikke-aktiv i kristelig arbeid. Trenger jeg virkelig noen menighet?
  • Har et noe anstrengt forhold til organisert menighetsliv basert på tidligere erfaringer.
  • Aktiv menighetsdeltakelse frister meg ikke på nåværende tidspunkt, blant annet pga. tidligere negative opplevelser av kristne miljøer jeg har tilhørt:
    • Lav eller liten takhøyde, trange rammer hvor det ikke er rom til å være seg selv fullt ut.
    • Klikkete miljøer.
    • Dobbeltmoral og falske miljøer.
    • Dømmende miljøer med klassifisering av kristne som A- eller B-kristne.
    • Enkelte familier og personer var mer verdt og høyere verdsatt enn andre, ut fra sin familiære bakgrunn.
    • Noen “gjenger” (interne uformelle smågrupper, vennegrupper) var mer gjeve enn andre, og det var ikke fritt fram å velge gjeng.
    • Det var ikke rett fram, normalt eller akseptert med utstrakt kommunikasjon og kontakt på tvers av gruppene eller gjengene (“sub-kulturene”).
    • Det fantes diverse “småkonger” som ble opphøyet og andre “menige” medlemmer som ble tråkket ned. Hvis de riktige personene snakket hørte alle på hva de hadde å si, mens andre som prøvde å ta ordet blir oversett og utestengt (bevisst og ubevisst utfrysing og tiet i hel).
    • Mye baktaling og sladder.
    • Tendenser til uskrevne regler, menneskebud og kutymer som måtte etterleves.
    • Lite støttende og inkluderende miljøer overfor enkelte “outsidere” eller annerledestenkende/kritikere.
    • Lite Jesus-fokus, mye miljøkristendom og sosiale koseklubber-tendenser.
    • Noe mørkemannsforkynnelse (ekstrem-konservativ forkynnelse) har jeg blitt utsatt for.
  • Det understrekes at mye av mine erfaringer kommer fra det “ekstremt” pietistiske Sør-Vestlandet hvor mørkemannskristendommen rår, midt i det “Bibeltro” Bibelbeltet. I hovedsak er det Misjonshuset i Egersund / Egersund Misjonsforening jeg har “tilhørt”, og et “opprør” mot dette miljøet tok jeg i gamle-bloggen som  jeg ennå har liggende ute på nettet en PDF-versjon av.
  • I en annen artikkel her i bloggen har jeg skrevet følgende om Misjonshuset i Egersund: “Jeg er noe kritisk til hvordan utviklingen har vært i de senere år i Misjonshuset i Egersund. Fin koseklubb for dem som passer inn, men en del mennesker blir dessverre ikke inkludert i “det gode selskap”. Muligens mer en sekt (“Misjonshussekten”) enn en forsamling / menighet?”
  • Viktig: Jeg har ikke hatt noe med Misjonshuset i Egersund / Egersund Misjonsforening (EMF) å gjøre siden år 2008, og vi har også flyttet bort fra Egersund våren 2014. Det som presenteres her om dette miljøet er ikke ny og oppdatert kunnskap / informasjon.
  • Rett skal være rett: Jeg har også hatt ganske mange positive opplevelser i kristen regi, bestående av blant annet god forkynnelse, vennskap, sosiale happeninger osv.

 

Min tro kan dere lese mer om her (link).


Tilbake til toppen.


Angående Den norske kirke (les: den tidligere statskirken som går over til å bli “Folkekirken”)

  • I hele 480 år, helt siden reformasjonen i 1537 og fram til inngangen av 2017 har Norge hatt en statskirke. Fra 1.1.2017 ble prosessen med løsriving av kirka fra staten sluttført. Løsrivelsen har sine fordeler og ulemper. Kirka sin historie som maktapparat for staten (statens forlengende arm) er over.
  • Det har blitt et tydeligere skille mellom stat og kirke. Personlig tror jeg lite på at dette skillet vil bety så mye fra eller til i den daglige driften. Diskusjoner og krangler har det uansett vært store doser av allerede før skillet.
  • “Skilsmissen” vil nok fortsatt medføre masse diskusjoner, konflikter, splid og dårlige kompromisser/beslutninger. Jeg tror ikke kirkesystemet (“folkekirken” / “folkekirka”) er forberedt og modne nok til jobben som selvstendig kirke. Beslutninger rundt ledelse, finansiering og økonomi (offentlig finansiering og/eller medlemsfinansiering) blir også en utfordring. Alle disse trivielle og praktiske problemstillingene vil neppe bidra til at flere blir frelst eller får møte Bibelens Gud.

Forslag til ny tros- og livssynslov og Opplysningsvesenets fond (OVF)

Før sommerferien 2019 ble (endelig?) forslag til ny tros- og livssynslov (trossamfunnsloven) presentert. Samtidig kom det også en stortingsmelding som tok for seg eierskapet og framtiden til Opplysningsvesenets fond (OVF). Kirka konkluderer i begge disse sakene om at de presenterte skissene representerer et godt grunnlag for å være folkekirke framover.

Kirken vil fortsatt ha en særstilling, ikke minst pga. den er grunnlovsfestet. Penger vil fortsatt komme “dryssene” fra kommuner og stat, og finansieringen – finansieringsspørsmålene – er langt på vei i boks, besvart og sikret.

Når det gjelder Opplysningsvesenets fond (OVF) legges det opp til å dele fondet mellom kirken og staten, men på en slik måte at hele verdien skal komme Den norske kirke til gode. Statens del skal brukes til å rehabilitere og sikre kirkebygg av kulturhistorisk betydning. Enkelte onde tunger sier at dette i hovedsak er en seier for kommunene og staten, da et stort fond i bakhånd kan bli en “sovepute” fra det offentlige til å ikke øremerke og å bruke penger på kirka.

 

  • Pga. samfunnsutviklingen og et mer multikulturelt samfunn går kirkeoppslutningen nedover. Både antall døpte, gudstjenestebesøk, konfirmanter og gravferder viser nedadgående tendenser. Denne utviklingen vil nok fortsette i tiden framover.
  • Ny kirkeordning kan se ut for å innebære mer byråkratisering og sentralisering av makt, og lite fokus på lokaldemokratiet og en levende tro.
  • I kirken og da spesielt under gudstjenester er det lite rom for spontanitet og glede over Bibelens budskap. Enkelte deler av Bibelen gjelder visstnok heller ikke for Folkekirken (f. eks. “liker” ikke kirka de Bibelversene som omhandler tungetale, helbredelse osv.)
  • For liten fokus på å vinne nye mennesker for Jesus.
  • Kirka har på mange måter gjort seg selv irrelevant for “folk flest”. Kirka klarer ikke alltid å kommunisere med sine medlemmer på en tilfredsstillende måte.
  • Innenfor faget markedsføring fokuseres det på viktigheten av at leverandører tilbyr produkter tilpasset kundenes behov. Kirka er IKKE flink med “markedstilpassede produkter”. Servicenivået til kirka overfor sine “kunder” er til tider utrolig dårlig og lite nytenkende.
  • Innenfor handel og service sies det at “Kunden har alltid rett”. Dette kunne kirka ha lært litt av! Kirka kan bli flinkere med å ha “kunden” i sentrum og tilby “kundene” sine de produkter de ønsker å bli tilbudt.

Tanker etter å ha lest artikkelen “NRK Sogn og Fjordane: Besøkstala stuper: – Det er ikkje så viktig at mange går i kyrkjene” (desember 2018):

  • Kirkebesøkene eller besøkstallene i kirkene stuper i hele landet.
  • Ifølge artikkelen: «Sidan 2011 har over 800.000 færre nordmenn brukt kyrkjene utanom jul og høgtider…»
  • Holdningen til presten som er intervjuet skremmer meg. Han er ikke opptatt av besøkstall og av å gi folket slike gudstjenester som de ønsker.
  • Underforstått: Kirka skal fortsette i samme tralten som fram til nå, og det er folket som må tilpasse seg til kirka og ikke motsatt. (Holdninger av typen “kom som du er, men bli som oss” HATER jeg!)
  • En kirke som ikke er “kundetilpasset” og som virker fremmed på mange er ingen god folkekirke etter mitt syn.
  • Folket i vårt land vet hva kirkene har å tilby, og de velger å svikte kirka da de ikke får det tilbudet og produktet som de ønsker.
  • Kirken bør så langt mulig er ha plass til “bredden”, og ikke bare “dybden”. Med bredden tenker jeg på at kirka skal ha plass til flest mulig mennesker, mennesketyper og meninger, ideelt sett “alle”. Med “nei” til dybden tenker jeg på at kirka ikke bare skal være et sted for sære / spesielt utvalgte.

 

  • Kirka har gitt seg selv enerett på enkelte sakramenter. I min Bibel finner jeg ikke dekning for at kun en ordinerte prest kan forrette nattverd. Det skulle vært naturlig i ethvert kristent forsamlingshus å avholde nattverd selv om ingen prest er til stede.
  • Til tider for mye forkynnelse rundt synd og gammeltestamentlige tekster! Mer forkynnelse rundt Guds store nåde, kjærlighet og den hellige ånd er etter mitt syn ønskelig!
  • Dette at kirka har et opplegg der de følger kirkeårets tekster har også sine fordeler og ulemper. Man unngår at presten kun forkynner rundt sin “kjepphest”. En ulempe er at man som kirkegjenger innimellom merker at temaet som forkynnes er noe som ikke interesserer presten i noen særlig stor grad. Prekenen blir lite inspirerende å høre på.
  • For mye fokus på ordinære gudstjenester av typen høymesser/hovedgudstjenester. Jeg skulle ønsket meg mer alternative opplegg/andre arrangementsformer.
  • Kirkas bygningsmasse er en annen historie. Mange kirkebygg er både dyre å vedlikeholde og ikke minst upraktiske i bruk (dårlig tilpasset dagens bruk). En del bygg skulle nok ha vært tatt ut av bruk og blitt museer mens kirka fikk seg nye og mer velegnede bygg. I enkelte bygder og bydeler bør nok kirka også legge ned sin virksomhet da folk er mer mobile enn i tidligere tider. Hvert eneste nes eller dal trenger ikke sin kirke!
  • Presteutdannelsen og hva som vektlegges i denne er jeg noe skeptisk til. Pedagogikk, administrasjon, økonomi og ledelse burde ha vært en (større) del av utdanningen. Jeg forstår ikke hvorfor språkfagene fortsatt har så stor plass i utdannelsen. Trenger hver eneste av landets prester å være i stand til å lese Bibelen på grunnspråkene hebraisk og gresk?
  • Det kan virke som om prestestudiet er lagt opp slik at det favoriserer teoretiserte bokormer som ikke nødvendigvis klarer å kommunisere på noen god måte med sine menighetsmedlemmer.
  • Sagt rett ut om presteutdannelsen: Ting tider på at det er alt for mye akademisk “pissprek” og forskningsfokus i utdannelsen. Hva med misjonering og kommunikasjon med vanlige mennesker som ikke vektlegges noe særlig høyt?
  • Helt siden reformasjonen ble innført i Norge i 1537 og fram til vår tid har kirken vært en betydelig maktfaktor (statsmakt) i samfunnet. Kirken har vært en sentral og tydelig statsinstitusjon med sine embets- eller statstjenestemenn. I sin tid hadde prestene monopol på all forkynnelse (jf. konventikkelplakaten på blant annet Hans Nielsen Hauge sin tid som satte klare restriksjoner på lekfolks forkynnelsesvirksomhet). Rester av denne preste- og kirkemakten kan vi ennå se tegn på.
  • Jordnære prester som er “på kanal” med vanlige folk kunne ha vært ønskelig. Prestene bør også legge av seg sin tro på at de er overmennesker (arroganse) og mer verdt enn andre mennesker. Enkelte lever ennå i den gamle tid hvor presten var en sentral maktperson i samfunnet (borgerskapet, statstjenestemann).
  • Presterollen: Jeg har vært borti en del prester som jeg vil kalle dårlige eller middelmådige i Gudstjenestesammenhenger. Mine minimumskrav for å kunne kalle en prest tålig god: Presten må kunne kommunisere med folk flest, ha et treffende budskap å komme med, behandle andre som likeverdige, behandle alle med grunnleggende respekt, empati og i det hele tatt ha beina godt plantet på jorda. Forsøk på å tviholder på gammel storhet, arroganse og makt fører ingenting godt med seg.
  • Prestene er lønnsmessig overbetalte i forhold til pastorer og ledere i landets frimenigheter. (Deler av kirka lever ennå i fordums tid og storhet.)
  • En del direkte udugelige prester (og andre ansatte) i kirka og dårlige eller fraværende systemer for å sile dem. ut. Det virker som om enkelte prester er mer opptatt av makt, maktkamp, bruk av hersketeknikker (eller herskeskikker), å være psykopater og prestisje enn forkynnelse av Bibelens ord.

Finnes det brukbare prester? Presterollen!

Av og til undres jeg: Finnes det normale prester eller til og med dyktige prester i vårt land i det hele tatt? Jeg har i hvert fall vært i kontakt med mange dårlige og rare prester. En normal prest etter mitt syn: En prest som ikke praktiserer standard prestearroganse, og hvor vedkommende er i stand til å kommunisere med normale folk uten bruk av nedlatende hersketeknikker og maktspråk. Rett og slett en arbeider i Guds rikes sak som kan kommunisere og som påtar seg en tjeners ydmyke skikkelse, jf. Bibelen. Videre bør vedkommende klare å engasjere med sin tale, ikke være for monoton og kjedelig i snakket, være en god samtalepartner (sorgsamtaler, sjelesorg osv.), kunne jobbe selvstendig og være en tålig grei organisator/administrator.

Min hypotese eller ikke-begrunnede påstand, i form av en aldri så liten brannfakkel:

Presterollen trenger å bli modernisert og utfordret. Det må bli slutt på at geistligheten ser på seg selv som mer verdifulle og viktigere enn andre mennesker. Prester bør normalt sett heller ikke gå inn i ledende og administrative stillinger, da de fleste av dem slettes ikke har de egenskaper som skal til i slike stillinger. Alt for mange prester har for høye tanker om seg selv og hvor fantastiske de er. Denne yrkesgruppa hadde muligens trengt å bli litt jekket ned av janteloven.

En god del prester er svært uselvstendige i sitt arbeid. De er avhengig av å ha kirketjener, andre kirkelige ansatte og frivillige som sine “slaver” for å komme i havn med jobben de skal gjøre. Imidlertid tar de gjerne på seg hele æren selv når ting går bra uten at statistene får sin del av den velfortjente rosen.

En brannfakkel: Trenger vi prestene i det hele tatt i vårt moderne samfunn? Prester anser jeg NESTEN som en unødvendig og overflødig yrkesgruppe. I tidligere tider var prestene de lærde og oss andre de leke i samfunnet. Nå er utdannelses- og kunnskapsnivået blant folk flest såpass høyt at prestene ikke lengre har sin tidligere kunnskapsmessige maktposisjon. En del prester har egentlig et skuffende lavt kunnskapsnivå, og de klarer ikke å tilfredsstille kresne og opplyste mennesker med sin forkynnelse.

Flere momenter:

  • Det kan virke som om presteutdannelsen trekker til seg feil mennesketyper. Teoretiske bokormer blir “favorisert” slik studiet er bygget opp. (Prestekall meg her og der!)
  • En god del av de med ordinær presteutdannelse (candidata/candidatus theologiae) er alt annet en flinke på kommunikasjon med folk flest. Men makten (maktsyke?) holder de “gamle” prestene på, og også troen på sin egen fortreffelighet er stor og arrogansen overfor andre likeså stor.
  • Flere yrkesgrupper med ulike bakgrunn som praktiserende prester hadde vært en god kjempegod ide. Jeg forstår ikke frykten enkelte har for at dette skal gå ut over teologien og teologisk nivå. Høyt teologisk nivå får man uansett ikke praktisert i ordinær kirkevirksomhet.
  • Det er direkte latterlig å snakke om prestemangel når tilgjengelige ressurser ikke utnyttes. Pedagoger, lærere, organisasjons- og administrasjonsutdannede, diakoner, kateketer m. m. med et visst minimum med teologi (en årsenhet holder!) kunne ha blitt utmerkede prester – etter å ha fullført noen kortere kurs.
  • Det virker som om det er lettere å være prest enn f. eks. å jobbe som diakon, kateket, kantor/organist eller menighetspedagog. Prestene har et bra støtteapparat rundt seg, og tilnærmet alle har respekt for presten og sier ikke imot eller klager på vedkommende. Andre yrkesgrupper blir utsatt for mer kritikk og må ofte drive et større sololøp enn prestene kan det virke som.

Det har vært litt debatt rundt veien til prestetjenesten på Verdidebatt våren 2018.


Prestene tar for mye plass

Et annet irritasjonsmoment er “hvor mye plass” prestene tar, og det store prestefokuset eller personfokuset på prest. I menighetsblader, avisannonser og på nettet er det i forbindelse med annonsering av Gudstjenester som skal avholdes som oftest stort fokus på hvem som skal være prest. Det står ofte listet opp f. eks. “Prest: Ola Normann”.

Andre som deltar i Gudstjenesten er sjeldent nevnt. Hva med alle de andre som blir “glemt”, eller i hvert fall får liten oppmerksomhet og ære?

I en del tilfeller har presten kun en «birolle» i Gudstjenesten som liturg, mens det er andre personer og yrkesgrupper som har hovedansvaret og trekker i de “tyngste” trådene. Det være seg barne- og ungdomsarbeider, menighetspedagog, kateket, diakon, kantor, organist/annen kirkemusiker, klokker, kirketjener, kirkevert og andre “lekfolk”. Likevel er det som oftest presten som – ganske så ufortjent – får æren for hele greia.

Jeg liker dårlig inndelingen i kategorier slik som geistlig, lærd og lek/lekfolk. Å sette merkelapper på folk på denne måten er helt unødvendig bruk av maktspråk, arroganse og inndeling i tullete båser. I dagens samfunn har presten utdannelsesmessig lite å fare med i forhold til andre yrkesgrupper og profesjoner. Mange blant oss har vel så mye utdannelse og er vel så lærd som en prest.

 

  • Det kan virke som om det har gått inflasjon i utnevnelsene av spesialprester, f.eks. barne- og ungdomsprester, dialogprester, diakonprester osv.
  • Rangering av personer der noen er mer verdt enn andre, ikke ulikt et kastesystem. Presten (“de geistlige”) er av ukjente årsaker langt hevet over andre i kirka, både andre ansatte (kateketer, diakoner, kantorer osv.) og “grasrota” (menigheten og lekfolket). Prestestanden har gitt seg selv en del privileger og særrettigheter som vanskelig kan begrunnes i Bibelen. Lite minner om Bibelens ord om å ta på seg en tjeners skikkelse. Frivillige og andre ansatte settes til å gjøre “drittjobbene” mens prestestanden tar æren.
  • Profesjonsstrid mellom ulike yrkesgrupper i kirka tjener ikke saken. Prestene tviholder på sine særrettigheter og fordums makt. F. eks. har ikke vigslede kateketer, diakoner eller kirkemusikere (kantorer) sånt uten videre lov til å forrette nattverd eller dåp (sakramenter). Sett fra mitt ståsted hadde det tjent kirka å slippe til flere yrkesgrupper fullt og helt.
  • For mange prester velger ut sine snevre satsningsområder/grupper, gjerne seremonier og de eldre. Andre ting bryr deg seg lite om. F. eks. blir ofte barne- og ungdomsarbeidet (trosopplæringen) lidende under dette. Og jeg som trodde at prestene og kirka skulle være for alle generasjoner og livssituasjoner.
  • Maktstrukturene innenfor kirka gir liten/ingen plass til læren om det virkelige alminnelige/allmenne prestedømmet, hvor alle kristne kan anses som prester.

Kirkeillustrasjon

 

  • Hva med byråkratiet og alle de ansatte? Har ikke kirkesystemet blitt litt vel stort i forhold til oppslutningen? Kirka har etter mitt syn også en litt vel rigide organisasjonsstruktur med mye byråkrati og lite “action” (handling). Det er mange instanser, utvalg, komiteer, store staber, mange ansatte, konsulenter og saksbehandlere (utredere) som ikke direkte bidrar til kirkas hovedoppgave med å formidle Guds ord (såkalte byråkrater og papirflyttere). “Farsotten” kommunikasjonsrådgivere har også nådd kirka.
  • Angående byråkrati: Trenges så mange gallionsfigurer om vi har pr. dags dato, dvs. biskoper? Hva med alle de ansatte på bispekontorene med konsulenter for både det ene og det andre? Masse tid benyttes til å dokumentere og melde inn både det ene og det andre til bispekontorene i stedet for å få jobbet med praktisk trosformidling.
  • Lite kvalifiserte og lav profesjonalitet blant enkelte av landets menighetsråd/sokneråd (og fellesråd).
  • Det diskuteres framtidig organisering av kirka. I framtiden kan et mulig scenario bli en felles arbeidslinje. Hvis så skjer krysser jeg fingre og tær for at det ikke blir de geistlige (prest, prost, biskop, bispemøtet, kirkemøtet) som får hele styringen! De er i hovedsak IKKE kompetente for slike lederoppgaver, og de vil fort se alt fra et rent presteperspektiv. Pr. dags dato er det masse konflikter og problemer som unngås eller “reddes” av fellesrådene og kirkevergene.
  • Til tider utvises det manglende evne til å løse alvorlige konflikter, og varslere og varslingene blir heller ikke alltid tatt på alvor. Spesielt innenfor Sjømannskirken har det visstnok vært en del “krig”. Min påstand rundt dette: Å bruke prester og/eller teologer til å lede er nok mer eller mindre synonymt med katastrofe og dårlig ledelse. Få av dem har nødvendig kompetanse til å kunne gjøre en bra jobb innenfor ledelse (teologiutdannelsen kvalifiserer dem IKKE, og noen korte kurs i etterkant er neppe nok!).
  • Manglende kirkedemokrati. Kirka hevder selv å ha en form for demokrati, men i forbindelse med bispeutnevnelser har vi fått sett hvordan dette virker i praksis. Hva geistligheten og kirkerådet på riksplan mener har mye større betydning enn hva den lokale grasroten ønsker og mener. Valgordningen i forbindelse med kirkevalgene til menighetsrådene og bispedømmerådene er også høyst spesiell med flere parallelle valg, vanskelig forståelig ordning og rar vekting.

Mer om kirkevalget

Kirkevalg – som holdes samtidig / parallelt med kommunestyre- og fylkestingsvalg – er en historie for seg selv. Det er snakk om et håpløst system som har blitt gjort mye mer komplisert og byråkratisk enn nødvendig. Prosessen er lite demokratisk, og dette med flere parallelle valg samtidig er “sært”. Nå når det er flere lister blir hele valget polariserende og splittende som bare det i tillegg.

I Kirkevalget 2019 blir det:

  • Valg av representanter til landets mange menighetsråd.
  • Valg av representanter til bispedømmerådene (og til Kirkemøtet).

Valg av medlemmer til bispedømmerådene og Kirkemøtet er for “sikkerhetsskyld” oppdelt i tre valgordninger:

  • Valg av leke medlemmer
  • Valg av prester
  • Valg av leke kirkelige tilsatte

Sært system som bare det!

I de fleste bispedømmer blir det i 2019 tre valgalternativer eller valglister:

Spar meg for sistnevnte! På mange måter blir dette en videreføring av “Levende folkekirke” – nå nedlagt – som stilte lister i 2015. Bønnelista er konservative og “Bibeltro” som fy!

Vet ikke om jeg “gidder” eller “orker” å stemme i dette valget. Det betyr så lite fra eller til, og uansett går vel kirkas utvikling i feil retning (mer og mer sentralisering, mer og mer rigid styringsform).

Oppdatering: Jeg valgte til slutt likevel å stemme i kirkevalget, og da både på lokalt menighetsråd og på regionalt bispedømmeråd. Kirkevalget fikk elendig oppslutning, og valget var preget av mangelfull informasjon, udemokratisk valg, dårlig kommunikasjon, halvhjertet valgkamp og håpløse valgordning. HELDIGVIS ble Åpen folkekirke vinneren på regionalt / nasjonalt nivå, selv om også Bønnelista og nominasjonskomiteenes lister fikk en viss oppslutning. Se ellers valg 2019-artikkelen min for mer om valget, inkludert kirkevalget.

 

  • Frivillige og frivillighet er fine ord. I praksis er det ikke alltid så lett å finne alle de frivillige som det snakkes om i festtaler. Frivillige krever også oppfølging!
  • Mye pengesløseri i kirka! Hvorfor skal hver minste kirke ha sitt eget kirkeorgel? Hadde ikke et elektrisk piano / elektrisk orgel av god kvalitet vært tilstrekkelig? Og trenger man fullt av arbeidskirker og småkirker rundt forbi? Kirkekunst og arkitekttegnede bygg koster også masse penger.
  • Kirka vil nok alltid være plaget med dårlig økonomi. Det er grunn til å frykte at prestene blir beskyttet mot nedskjæringer til “the bitter end”. I stedet er det typisk at eventuelle kutt rammer yrkesgrupper slik som trosopplærere. Det virker som viktigere for kirka å verne om seremonier og tradisjonelle gudstjenester enn å vinne nye i form av trosopplæring.
  • Mye krangling i kirka rundt bagateller (homofile/homofili, sex, hvilken bispekandidat som er best skikket for en stilling etc.) leder oppmerksomheten bort fra det sentrale! Kirkens oppgaver er å forkynne Bibelens budskap og ikke å krangle! Ikke merkelig folk får kirka i vrangstrupen når kirka hele tiden holder på med interne trivielle krangler!
  • Mange “skriftlærde” og “fariseere” i kirka som påtar seg oppgaven med å dømme andre. Andre blir beskyldt for å drive med vranglære. De hudfletter sine medmennesker for deres synder, mens de er blinde for sin egen synd. Og hvem har sagt at f. eks. synden homofili er så mye større enn utroskap? Og hvorfor er bruk av alkohol så mye verre enn baktalelse av sine medmennesker?  Forkynnelse rundt pengebegjær og mammon er det lite plass til, selv om dette hadde vært på sin plass i rike Norge.
  • Vi har en kirke bestående av slitte kirkebygg, statsfinansierte penger og mange ansatte, men med få faste og trofaste kirkegjengere (seremonier ikke medregnet). Kirkene fungerer (delvis) ikke lenger som tiltenkte samlingspunkter og kraftstasjoner for troende. Ekte tro og bekjennelse er det lite av
  • Enkelte konservative “fariseere” snakker om folkekirkens forfall og frafallskirken. Det tenkes da på kirkas åpning for de homofile, manglende støtte overfor Israel og generelt det enkelte kaller for liberal teologi.
  • Kirken har for lite fokus på det enkle og radikale evangeliet den fikk i oppdrag å formidle. Det blir mange avsporinger hvor tradisjoner og riter har blitt vel så viktig som Bibelens og Jesus ord. Det blir til tider for lite Jesus- og evangeliefokus.
  • Sang og musikk i kirka er et kapittel for seg selv. Ofte er kirkemusikk synonymt med kirkeorgel (pipeorgel), trauste salmer og klassisk musikk. En del organister og kantorer er også kunstnertyper som i liten grad klarer å kommunisere musikalsk sett med folk flest. Jeg skulle så gjerne ha sett litt mer moderne sang- og musikkformer (pop/rock) og andre instrumenter i bruk i kirka.
  • Musikken og sangene i kirka er fremmed for mange. Gamle og trege salmer med vanskelig og gammeldags språk fenger ikke alle lengre! Kan ikke også moderne musikkformer benyttes til å formidle det kristne budskapet? Artister som Bjørn Eidsvåg har enkelte vanskelig for å godkjenne til bruk i kirka, mens salmediktere som levde et utsvevende liv for flere hundre år tilbake i tid aksepteres.
  • For min egen del synes jeg sang og musikk blir for mye vektlagt (får for mye plass). Muligens tar kirka etter karismatikerne og prøver å synge seg inn i en eller annen form for ekstase?
  • Den nylig gjennomførte Gudstjenestereformen har ikke akkurat bidratt til en revolusjonerende fornying av Gudstjenestene. Reformen er mer av den kosmetiske art (flytting av noen ledd, litt omformuleringer m. m.). Ekte fleksibilitet og modernisering kan man se langt etter.
  • Trosopplæringsreformen for barn og unge (0-18 år) er en fin satsing i utgangspunktet. Imidlertid har det litt vel mye snakk, byråkrati og litt lite “action”. Trosopplæring er noe en kateket, menighetspedagog eller trosopplærer jobber med mens prestestanden og andre ikke interesserer seg eller engasjerer seg i arbeidet utenom i festtaler.
  • Det er ofte en lang prosess å få til større endringer. Alt må begrunnes grundig, utredes i det vide og brede, diskuteres, stemmes over og harde kamper må utkjempes. Status quo (uendret status) derimot stilles det imidlertid lite spørsmålstegn ved. Er dagens status alltid så perfekt og så samsvar med Guds vilje som enkelte vil ha det til?
  • Den norske kirke (DnK) har en gammeldags liturgi som virker fremmed for en del av dagens mennesker. Mye oppmerksomhet ledes hen mot den gammeldagse liturgien og de faste leddene som gjentas i hver Gudstjeneste, noe som igjen medfører at man ikke få med seg budskapet som Gudstjenesten forsøker å formidle. Kanskje kunne liturgien (møteformen, ikke budskapet) ha blitt fornyet og tilpasset dagens samfunn?
  • Form≠Innhold: Enkelte setter likhetstegn mellom form (høykirkelig “stiv” liturgi) og innhold (selve evangeliet, budskapet). Dette blir rett og slett noe søkt. Formene kan gjøre det vanskelig eller umulig å få kommunisert evangeliet ut til folket. Det må være mulig å tilpasse og modernisere uttrykksformene uten å gå på kompromiss med (hoved)budskapet.

Form ikke lik innhold

  • I kirka er det etter mitt syn for liten plass til evangeliet og Jesus, og ofte gjøres form viktigere enn innholdet. Gudstjenesteformen på en standard gudstjeneste treffer ikke mange av dagens mennesker.
  • For mye fokus på å presse alle mulige ting inn på de vanlige kjedelige søndagsgudstjenestene. Hva med å tilby andre former for arrangementer enn vanlige stive gudstjenester? Hva med f. eks. å tilby arrangementer på andre dager enn søndag, f. eks. arrangere i større grad dåp på lørdager?
  • Kirka virker som om den er mest opptatt av å være en seremonikirke (dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse). Seremonier blir prioritert på bekostning av å være en kirke for det moderne menneske som søker det åndelige i dagliglivet (åndelig kraftverk).
  • Selv er jeg lite glad i liturgiske klær som brukes av prest med venner. Slike klær bidrar til å skape synlig avstand mellom vanlige folk (allmuen) og kirkas ansatte (“de geistlige” med flere). Jeg tenker på klær slik som albe/alba, stola, messehagel, prestesnipp osv. Rent personlig er jeg ikke noen tilhenger av uniformsbruk i det hele tatt.
  • Prester og andre kirketilsatte er alt for lite aktive i nettdebatter og i media når det pågår diskusjoner rundt religiøse spørsmål. De kunne med fordel ha tatt litt mer oppgjør med galskap som finner sted i Guds navn. I stedet bruker de tid på:
  • Til tider er kirka, og da spesielt enkelte av biskopene, for politiske. De blander seg både inn i miljøpolitikk, asylpolitikk, støtter opp rundt kirkeasyl og støtter arbeiderbevegelsen gjennom å holde 1. mai taler. Jeg synes ærlig talt at det er nok å få orden på innenfor kirka (interne kirkeforhold) før de begynner å bruke energi på rikspolitikk. Biskopene kler dårlig rollen som politiske aktivister.
  • Kirkas forsøk på å være motkultur og politisk aktør kan fort medføre at kirka får mange av medlemmene imot seg. Eksempler på politikk kirka har ment noe om: Raus asylpolitikk, restriktiv bioteknologilovgivning, nei til tidlig ultralyd, reservasjonsrett for leger, ambisiøs klima/miljøpolitikk og nei til søndagsåpne butikker. Av og til er det best å ikke blande religion og politikk. Børs og katedral i en salig blanding blir det bare “krig” av. Politisk høyreside har i den senere tid hevdet at vi har en venstrevridd kirke som ikke er for alle.
  • Enkelte kaller liberal teologi for åndelig gift. Jeg vil heller ta del i  denne “åndelige giften” enn å bli utsatt for den frastøtende teologien som mørkemennene innenfor konservativ teologi presenterer. Nå har jeg valgt å framsette en god del kritiske momenter mot kirka. Likevel er det nok kirka jeg i størst grad identifiserer meg med innenfor kristenheten. Det er her jeg er medlem. Det er kun i kirka det er stor nok takhøyde for slike som meg. Det er lov og plass for uenigheter og ulikheter, kritikk og konstruktive diskusjoner. Kirka er også relativt demokratisk oppbygd.
  • En utfordring for kirka er mange passive medlemmer. For enkelte er kirkemedlemskap og kirke i hovedsak tradisjon og kulturbærer (kulturkristne eller nominelle kristne), altså ikke aktiv deltakelse og tro. Leste et sted at ca. 48 % av medlemmene ikke definerer seg som kristne. Pr. 31.12.2016 hadde kirken 3 750 705 medlemmer eller tilhørige, noe som utgjør 71,5 % av befolkningen.
  • Enkelte hever at hvis vi vil ha og beholde en kirke må vi bruke den. Imidlertid passer kirka slettes ikke for alle med sin høytidelige og stive liturgi, teologi m. m.
  • Opplysningsvesenets fond (OVF) er kirkas “pengebinge” og eiendomsselskap. Mangt og mye kunne nok ha vært sagt om administrering, prioriteringer og valg som foretas her.

Mer kirkekritikk, hvor det nok blir noen gjentakelser av det som tidligere har blitt nevnt:

  • Kirka har vært en maktinstitusjon og til tider drevet med mer eller mindre maktmisbruk og hersketeknikker. Kirka har vært en del av det mektige statlige maktapparatet, de har vært del av den dømmende øvrigheten. Kirka har “trødd” på mange.
  • Enkelte maktsyke prester (psykopater etc., som har misbrukt kristen snillisme) har misbrukt sine stillinger gjennom å herse med andre.
  • Kirkesystemet har slettes ikke alltid vært på de svakestes side.
  • Prester som har “snakket over hodet” på sine menigheter og menighetsmedlemmer (høyttravende teologi), spesielt i tidligere tider før det menige medlem hadde dagens relativt høye utdannelsesnivå.
  • Falsk prektighet og dobbeltmoral har blitt praktisert.
  • Aktiv rangering av synder (store og små), og subjektive vurderinger av viktigheten til ulike Bibel-vers.
  • Kirka har nektet enkelte å bli konfirmerte, noe som var den reneste katastrofen for noen generasjoner siden. Uten å være konfirmert var man ikke “skikkelig voksen” med muligheter for å få seg jobb.
  • Nektet giftemål/kirkelig vielse for enkelte, spesielt i forbindelse med gjengifting.
  • Motstanden mot kvinnelige prester har funnet sted fram til dags dato.
  • Homofili som den store kardinalsynden.
  • Kirken – til tider et mørkt og dystert sted med mange mørkemenn.
  • Synd, dommedag og helvete forkynnes, med mål om å skremme folk til omvendelse.
  • Fele, trekkspill, trommer og dans var lenge bannlyst. Lite plass for det morsomme, lek, moro og humor. Alt kirkelig skulle være så alvorlig.
  • Å gå på kino var lenge ekstra syndig.
  • Unødvendig mye sensur av sang og musikk, gjerne relatert til kirkekonserter.
  • Lenge nulltoleranse mot alkohol. Å være kristen var synonymt med å være avholdsmann/kvinne, selv om dette neppe er spesielt Bibelsk.
  • Enkelte prester var under 2. verdenskrig nazister eller NS-sympatisører.
  • Kirka kan innimellom bli noe for politiske, jf. kirkeasyl, miljøkamp, politiske sympatier i enkelte saker, kirkelige støtteerklæringer rettet mot enkeltpersoner som er i en juridisk prosess (f. eks. anklaget for spionasje osv.).
  • Den dag i dag mange prester som er dårlige til å kommunisere med vanlige folk på en god og grei måte.

 

Endelig har det også blitt rom for de homofile. På kirkemøtet 30. januar 2017 ble vigselsliturgi for likekjønnede par som ønsker å gifte seg i Den norske kirke vedtatt. I debatter etter “homovedtaket” hevdes det blant annet følgende fra den konservative fronten:

  • Vranglærene vedtak har blitt fattet, og sannheten har blitt forlatt.
  • Den norske kirke er ikke lenger et alternativ for troens folk.
  • Kirka har forlatt Jesus og har en lære som bryter med evangeliet.
  • Kirka har en splittende vranglære.
  • Det er på tide å melde seg ut av og forlate kirka.
  • Den norske kirke, apostatkirken (frafallskirken).

Det oppfordres i enkelte miljøer, organisasjoner og frimenigheter til å ikke samarbeide med liberale prester og menigheter. Dette kaller jeg enkelt og greit for dobbeltmoral. Fei for egen dør først! I slike miljøer utenfor kirka har de som oftest nok av uheldige ting som de kan og bør rydde opp i innenfor egne rekker. Det er slettes ikke uvanlig at miljøene preges av: Pengegriskhet, dømming av medkristne, baktalelse, utestenging, maktmisbruk, ser ned på andre som ikke lever likt dem selv, påstår selv at de er svært Bibeltro, har gjerne en hel rekke med menneskelagde bud og regler og de har mer eller mindre tatt “monopol” den den eneste riktige troen.

“Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.” (Joh. 8, 7)

 

Selv har jeg fått ekstra lyst (for en gangs skyld) til å forsvare kirken. Jeg er fortsatt en troende og ser ingen problemer med å tilhøre kirka. Jeg klarer heller ikke å se at vedtaket er i konflikt med Bibelens budskap. En sneversynt og såkalt Bibeltro forkynnelse som ekskluderer homofile og andre marginale grupper kan jeg ikke støtte opp om. Se ellers egen artikkel (lenke) som er den reneste støtteerklæringen av folkekirken.

Ja til folkekirken! (Jeg ❤ folkekirken!)

 

Kristne kategoriseres ofte som enten konservative eller liberale. Jeg håper at det vil bli god plass for de liberale i kirka, gjerne på bekostning av de konservative hvis de ikke kan leve side ved side med de liberale. Det finnes nok av andre kirkesamfunn og organisasjoner for de konservative. Stort sett er alle andre kristne sammenhenger konservative, så det er bra hvis kirka kan bli en trygg og god havn for ikke-konservative.

I tillegg til inndelingen av liberale og konservative kan det innenfor kirka se ut for å være en “kamp” mellom det høykirkelige og det lavkirkelige. De høykirkelige er gjerne opptatt av forhold slik som: Enhetlighet, gjenkjennelse, fast (traust) liturgi og ledd, tradisjoner, høykultur og høytidelighet. Den “andre siden” – de lavkirkelige – er opptatt av ting slik som: Å stå i vekkelsestradisjonen, spontanitet, mindre høytidelighet og å ha en fri “bedehusstil” / frimenighetsstil.


Tilbake til toppen.


Karismatiske frimenigheter

Hva? Hører jeg noen mene at deltakelse eller medlemskap i en frimenighet innenfor (ekstrem) karismatisk leir er det rette for meg? Det overrasker vel ingen når jeg også har kritikk å framsette mot slike organisasjoner? Stikkordsmessig har jeg følgende innvendinger mot disse typene organisasjoner:

  • Ofte alt for sterk personfokusering rundt en forstander / lederskikkelse, som gjerne har en autoritær lederstil.
  • Udemokratisk oppbygde organisasjoner med et eldsteråd som sammen med forstander har all makt.
  • Mangel på demokrati, åpenhet, menneskerettigheter og likestilling. Demokrati er riktignok ikke et Bibelsk prinsipp, men likevel er det naturlig og hensiktsmessig å bruke denne styringsformen også i menighetssammenhenger.
  • Det forventes gjerne at medlemmene skal la seg lede (blindt) av pastor og eldsterådet. En slik hyrde- og saueflokkmentalitet kan ha sine uheldige sider med maktmisbruk osv.
  • Trosbevegelsen (og andre ekstremt karismatiske forsamlinger) har hatt en del ledelsesmessige skandaler. Det hevdes gjerne at lederen har sin autoritet fra Gud, og et strikt hierarki og en autoritær ledelsesstil utøves. (Ofte blir det nok i praksis en dårlig «miks» av det som kommer fra Gud og lederens personlige meninger/tanker, gjerne spedt ut med litt hersketeknikk og maktmisbruk). En slik måte å lede på kan fort medføre behov for oppgjør, splittelser samt at dype konflikter oppstår.
  • Liten plass for kritisk tenkning og personer som måtte mene eller tenke noe annet enn menighetens ledelse.
  • Alt (inkludert konflikter) “åndeliggjøres”.
  • Mye (for mye!) fokus på personlige opplevelser, den hellige ånd, tungetale, profetier, helbredelser m. m.
  • Mange “oppkomlinger” av noen forkynnere som slenger ut tullete profetier over en lav sko.
  • Ukritisk henting av inspirasjon og import av “rare” karismatiske bevegelser og strømninger/motefenomener fra USA.
  • For lite misjonsengasjement?
  • Mye “pengemas” (masete kollekt-taler) og “krav” om at man gir tienden til menigheten. Frelse og velsignelse mot betaling blir forkynt i enkelte sammenhenger.

Gave ikke synonymt med ekstra velsignelse, velstand og helbredelse! VIP-plass i himmelen sikres ikke mot betaling.

(Figur laget til kritisk artikkel mot TV Visjon Norge. Gjelder i like stor grad relatert til andre sammenhenger. Kanalen kan erstattes med menigheten eller forsamlingen.)

  • “Opp-pisking” av stemningen på (etter)møtene
  • “Dyrking” av Israel.
  • Enkelte av disse miljøene står for en kristen fundamentalisme som har mye til felles med islamsk fundamentalisme.
  • “Tvilsomme teologi” på enkelte punkter. “Riktig” tro eller store nok kollektgaver løser ikke i praksis alle jordiske problemer.
  • Ekstrem karismatikk, herlighetsteologi og/eller trosbevegelse appellerer ikke til meg og min tro.
  • Pinsevennene og andre karismatikere vil jeg nesten beskylde for å ha “ødelagt den hellige ånd”. Åndens virke har blitt snevret inn, og det har blitt mye fokus på det overnaturlige inkludert tungetale og åndsdåp. Personlig tror jeg at ALLE KRISTNE har del i den hellige ånd, til og med trauste kirke- og bedehusfolk.
  • Til tider for mye fokus på og lengsel etter vekkelse. Krampaktig kjemping for å oppleve vekkelse (og fin statistikk for menigheten) gjør at mange avsporinger og rare prioriteringer foretas på bekostning av det sentrale Jesus-budskapet. Diverse strømninger/moter og tvilsomme bevegelser slukes rått i jakten på vekkelse.
  • Ser ned på andre kristne. Andre kristne (les: barnedøpte) er B- eller C-kristne eller ikke “skikkelig kristne” i det hele tatt.
  • Karismatisk møtestil som i hvert fall ikke appellerer til meg.
  • Noe av det største våset jeg hører er når frimenigheter påstår at de ikke har en fast liturgi (en fast måte å gjennomføre gudstjenestene/møtene på). Stort sett foregår hvert møte også innenfor frimenigheter etter en mer eller mindre fastsatt mal med faste ledd/programposter, f. eks. noen bolker med sang, innledning, tale, noen mer eller mindre faste personer framfører tungetale og (langvarige) ettermøter. Det er i praksis ikke alltid den store spontaniteten og impulsiviteten i møtene og møtestilen som de selv tror det er.
  • Politisk sett ofte veldig “høyrevridde”.
  • Jeg er ikke noe særlig glad i orgelspilling i kirka. Imidlertid synes jeg heller ikke noe om mye av den platte, innadvendte, repeterende, innholdsløse og meditative lovsangen i karismatiske miljøer.
  • En del meningsløse, monotone og repeterende lovsanger med platte tekster og musikk som gir meg lite eller ingenting. Muligens skal lovsangen være et middel for å oppnå en eller annen form for ekstase som jeg ikke forstår meg på.
  • Mye “amen” og “herlig å være frelst” utsagn på møter. Frelst fra hva? Her i Norge kan man absolutt ha det bra uten å være kristen!
  • Enkelte personer blir “overåndelige” med liten eller ingen kontakt med bakken og verden rundt seg (innesluttede miljøer, ghettoer, parallellsamfunn, ekkokammer).
  • Noen tar det litt vel bokstavelig ordene om “i verden, men ikke av verden” (Johannes 17). Innimellom blir dette snudd helt på hodet. Kirken blir av verden (sekularisert, tannløs og isolert), men ikke i verden (ikke tilgjengelig for folk flest med sitt budskap og annerledes verdier).
  • Rasisme og fremmedfrykt er visstnok helt ok i enkelte kristne miljøer. Forstå det den som kan, kristne som bør være gode medmennesker og vise nestekjærlighet ifølge Bibelen!
  • Oss barnedøpte blir gjerne regnet som “mindreverdige kristne”. Troens dåp eller voksendåp regnes visstnok som mer Bibelsk enn barnedåp.
  • I enkelte miljøer er det mye fokus på det “perfekte” (materialistiske). Dyre merkeklær, massiv sminkebruk og fokus på tekniske duppeditter (“gadgets”) er et “must” for å passe inn i miljøet. Man må ha en del kapital og være ganske så perfekt ytre sett for å passe inn.
  • Slike menigheter er neppe plassen for personer med psykiske problemer eller andre alvorlige personlige problemer. Alt skal jo være så perfekt, og psykologer og tilsvarende behandlere (terapi og terapeuter) er ofte ikke særlig aksepterte i slike miljøer. Det er lite rom for fokus på personlige problemer og verdslig legedom. Forkynnelsen om at alt blir ordet bare man tror, ber “riktig” og ber “nok” vil ikke løse alle psykiske eller alvorlige personlige problemer, heller tvert imot!
  • Jeg får ofte inntrykk av at enklere sjeler som ikke er alt for intelligente og/eller lavt-utdannede er de som passer best inn i slike miljøer. For meg blir forkynnelsen for grunn og ukritiske som ikke appellerer til selvtenkende akademikere.
  • Ikke alle forstandere og forkynnere er noe særlig belærte og beleste rent skolemessig. De kan vel mer kalles for “halvlærte røvere” akademisk sett.  Dessuten har det til tider vært vanlig i slike miljøer å se ned på skolelærde teologer. (Men: Selvsagt kan det finnes gode forkynnere som ikke har mye formell utdannelse.)
  • Det kan bli for mye forkynnelse rundt endetid og dom.
  • Barnevernsmotstandere (og motstandere/skeptikere mot en del andre verdslige offentlige myndigheter), konspirasjonsteorier, lite lydhøre for saklig informasjon og motforestillinger, misbruk av Bibelsitater og ensidig skremselspropaganda for sitt syn. Ta f. eks. en titt på http://www.sokelys.com/ for å få et innblikk i en forskrudd tankeverden.
  • Oase er strengt tatt ikke en karismatisk frimenighet, det er en luthersk økumenisk bevegelse/stiftelse som i stor grad appellerer til den karismatiske fløy innenfor Den norske kirke. Mye av den samme kritikk som kan stilles til ekstrem karismatisk virksomhet kan rettes mot Oase. Etter mitt syn har de alt for mye vektlegging på åndelige opplevelser samt “import” av småtvilsomme forkynnere (fra USA m. m.) og forkynnelse til deres sommerstevner.
  • Innenfor karismatiske miljøer spesielt har det vært en del saker i den senere tid om “brente barn” (kristne som har gått på en smell pga. den karismatiske livsførselen).
  • Enkelte menigheter har i de senere år utvist det jeg vil kalle stormannsgalskap rundt bygging av forsamlingslokaler. Flotte, romslige og dyre lokaler som “bygges i tro” alt for store, men som skal ha rom for vekkelse og vekst i medlemsmassen. Det kan være en stor utfordring å få økonomien til å gå rundt i slike prosjekter, og da spesielt hvis profetiene rundt vekkelser og kollekt ikke slår til.
  • Stort spillerom for hyklere, hykleri og dobbeltmoral: Enkelte ting (“avvik” fra normalen) slås det hardt ned på, andre ting ignoreres. Det blir ofte kraftige reaksjoner (dømming) mot dem som ikke følger flokkens vei/det allment aksepterte. Flokkens eventuelle kollektive feil overses. (Majoriteten mot minoritet.)
  • En del karismatiske forkynnerne fra utlandet inviteres innimellom til Norge. Spesielt kommer det en del slike “kjendiser”/profilerte forkynnere fra USA, og en god del av disse vet virkelig å berike seg selv (“næringsvett”). De tar gjerne hysterisk skyhøye honorarer (samt reise, kost og losji) og representerer dermed en meget usunn honorarpraksis. Lite nøysomhet og forsakelser i misjonens og evangeliets tjeneste med andre ord. Å bruke innsamlede midler på slike selvoppnevnte griske “stjerner” i misjonens navn finner jeg svært betenkelig.

Se også min artikkel med tittelen “Ekstrem karismatikk, skeptisk” som delvis omhandler samme tema.

Pinsebevegelsen er ikke død

Men den tradisjonelle pinsebevegelsen var ikke død, selv om det en stund så ut for at den ville dø ut. De nye pinsevennene og pinsemenighetene lever i beste velgående. Nye generasjoner og nye menigheter har dukket opp innenfor pinsebevegelsen.

Alle av dem er ikke nødvendigvis ekstrem-karismatiske. Det som mer preger dem er det jeg anser som en noe utvannet/”innpakket” teologi og et stort fokus på å nå det moderne menneske. Det kan virke som om de er svært opptatt av menighetsvekst, dvs. det kvantitative (antallet nye) er vel så viktig som kvaliteten.

Møtene kan være noe show-pregede og med en nesten-verdslig stil. Alt skal være så urbant og moderne. Høy musikk er ofte også et kjennetegn. Atmosfæren og ånden er av en slik form at man kan begynne å tvile på om Jesus hadde vært bekvem med møteformen. Ofte styres slike menigheter av et autoritært (og egenrådig?) pastorektepar på toppen.

En representant for de nye pinsevennene er Salt-menighetene/kirkene. Om kritikken framsatt ovenfor passer på disse menighetene har jeg ikke nok innsikt i til å kunne bedømme. For meg er Salt-nettverket ganske så ukjent uten at jeg har tilgang på førstehånds informasjon. Se også skriveriene mine om Hillsong (tidligere Intro).

 

Jeg er kristen i den forstand at jeg tror på treenigheten (Bibelens Gud, Jesus og Den hellige ånd), og jeg vil ikke kirkesystemet eller frimenighetene til livs. Jeg ønsker at det kristne budskapet fortsatt skal bli forkynt utover vårt land. Budskapet i Bibelen står fast, men kanskje er det rom for å tenke i litt nye baner for å få kirka, frimenighetene, bedehusene og annen kristen virksomhet til å gå mer i takt med dagens samfunn? Kanskje er det også rom for dem som tenker litt annerledes enn det som er “standard kristen tenkning”?


Tilbake til toppen.


Hanne Nabintu Herland og kirken

Ifølge hennes egne utsagn er hun en religionshistoriker, religionsforsker og en reflektert kritiker. Selv må jeg si at hennes akademiske bakgrunn ikke akkurat er særlig imponerende (“halvstudert røver” med “bare” en mastergrad), og jeg oppfatter henne ofte som en noe løs kanon med en politisk-konservativ agenda. Det er mye synsing og personlige subjektive meninger ute og går når hun uttaler seg, som hun prøver å generalisere til å bli objektive sannheter. Hennes utsagn er ikke akkurat akademisk-vitenskapelige.

I enkelte sammenhenger tituleres hun med religionsforsker. Dette må virkelig kunne kalles en noe tvilsom selvtitulering. Det er ikke akkurat seriøs forskning hun driver på med.

Uansett har hun innimellom noen interessant utspill. I forbindelse med hennes åpne ordveksling/brevveksling med biskop Tor B. Jørgensen våren 2015 har hun hatt enkelte interessante betraktninger. Noen sitater som jeg er helt eller delvis enig i er samlet nedenfor:

  • ”….å sitte i kirkerommet er rett og slett gørr kjedelig.”
  • ”Den politiserte «snille» kirke i Norge har synkende tilslutning.”
  • ”Det er behov for ny vekt på kirkens åndelighet som kan hjelpe oss til å løfte blikket utover det rent politiske.”
  • ”Kirken som åndelig rettleder, ikke politisk klubb”
  • ”Er Norge blitt et anti-kristent samfunn som mobber de troende til taushet?”
  • ”Vi (les: Hanne med sine konservative meningsfeller) har altså fått en følelse av at biskopene gjerne snakker om det man vet faller i god jord blant elitene, – gode ting for all del, klima, naturen etc., men tier om de grunnleggende kristne sannheter som irriterer dagens anti-kristne system, tema som nettopp har kraft til å gjenoppvekke interessen for kirkebenken. Nettopp Kirkens åndelighet kan hjelpe mennesker til å løfte blikket utover det rent politiske.”

Kilde: http://www.verdidebatt.no/hanne_nabintu/ og http://www.hannenabintuherland.com/

Innimellom virker det som om dama går til krig mot alt og alle (Herland mot “røkla”). Det kan virke som om hun liker å male fanden på veggen og at hun er kritisk til det meste i samfunnet og samfunnsutviklingen. I den forbindelse var det en interessant kommentar i avisen Vårt Land:

Selv har jeg mistet litt av respekten for henne da hun kun virker interessert i å høre sin egen stemme og sin versjon av sakene hun tar opp til debatt. Hennes overdrivelser og krisemaksimering kan bli i meste laget.

Hanne Nabintu Herland er igjen i fokus høsten 2017, etter å ha “ertet” på seg det norske vikingmiljøet. Miljøet føler seg misbrukt og lurt av dama.

Noen kritiske punkter rundt det Herland står for:

  • Ser fanden eller spøkelser på høylys dag. Overdrivelser og krisemaksimering benyttes flittig.
  • Hun presenterer alternative sannheter og en alternativ virkelighet, som mange ikke vil kjenne seg igjen i.
  • Hun virker skråsikker på å selv ha funnet de eneste korrekte svarene på sakene hun engasjerer seg i. (Noe høy på seg selv og sine teorier/meninger.)
  • Det virker som om hun er sterkt påvirket av (kristne) konspirasjonsteorier. Hun virker til å tro på at en “elite”/”maktelite” prøver å manipulere og føre oss bak lyset.
  • Dama er også til tider sterkt preget av konspirasjonsteorier mot den norske venstresiden (Arbeiderpartiet m. m.) innenfor politikk.
  • Norge er et bra land å bo i. Likevel “gnåler” dama om at vi trenger et oppgjør med janteloven og det knugende konsensustyranniet i vårt land. Ifølge henne er dette visstnok et av hovedproblemene vårt land har pr. dags dato.
  • Det er visstnok vanskelig å bryte med politisk korrekthet og med rådende oppfatninger. Hun vil ha mindre jantelov, mer frihet og uten den knugende frykten for det ondsinnede bygdedyret og sladderen. Hun påstår at Janteloven og konsensustyranniet (bygdedyrets konsensustyranni) er noen av hovedproblemene i Norge i dag.
  • Selv om det er en viss grad av sannhet i noen av det hun sier vil jeg heller ha dagens status enn de høyrevridde alternativer og verdisett (norske verdier) hun framsetter.
  • Ting var visstnok så mye bedre før, f. eks. i vikingtiden: Hun har lansert en TV-serie (Youtube-kanal) med tittelen: “Fryktløse Nordmenn”, og denne serien blir også sendt via TV Visjon Norge. Serien “hyller vikingtid og norsk ekspansjon, åndelig tro og vår storhetstid”. Serien har en vel nasjonalistisk vinkling og dyrking av norsk historie.
  • Vikingene blir romantisert, mens de negative sidene med vikingtiden ikke tillegges nevneverdig vekt. Nasjonalromantikk på steroider (jf. Hylekoret) kan dyrkingen av kulturen fra vikingtiden muligens kalles. (Vikingene var blant annet: Pirater, brutale krigere, de plyndret hemningsløst, drepte, blodtørstige voldsmenn, fryktløse barbarer, ekstrem oppvisning av maskulinitet m. m.)
  • Det norske vikingmiljøet føler seg imidlertid misbrukt og lurt av Hanne med hennes vinklinger rundt herskerfolk-propaganda, høyrevridd fryktretorikk, fremmedfiendtlig, rasistisk og politisk propaganda.
  • Hun proklamerer også en tillitskrise mot norske media. Hun hevder at meningsmangfold har blitt en folkefiende som forsøkes strupet, og beskylder enkelte for å bruke politisk korrekt maktretorikk. Ytringsfriheten er visstnok truet av sensur.
  • Mediene blir beskyldt for å drive med mediasensur og desinformasjon, og de prøver å strype ned meningsmangfoldet.
  • Mediene beskyldes for å være partiske, ikke-objektive og med en skjult agenda (min ordbruk, hun bruker litt andre formuleringer selv). Det kan ikke akkurat sies at Herland er mer balansert selv.
  • Hun presenterer mer eller mindre en kristenfundamentalistisk tankegang og sterkt høyrevridd tankesett/retorikk.
  • Hun nevner forhold slik som “dagens knugende politiske-korrekthet” og “samtidens intolerante eliter” som preger tiden vi befinner oss i.
  • Eksempel på artikkel-overskrift fra hennes blogg: “Medieelitens kronisk ondsinnede forvrenging av budskapet til opposisjonelle illustrerer årelang innsnevring av ytringsretten”.
  • Det hun formidler skal være “kjemisk fritt for politisk korrekthet og den politiske sensur som nå i stor grad preger media.
  • Hun skriver selv blant annet følgende om sin Facebook-side “The Herland Report NORSK”: “Herland, som er kjent fra media som en fryktløs kritiker av politisk-korrekthet, hevder at våre demokratier er tatt over av en ekstrem-liberal elite som ikke lenger lytter til folket. Vi ønsker å vise flere sider av en sak, og unngå den nåværende ensrettetheten vi lider under i våre sterkt sensurerte mainstream medier.” Hun skriver også: “Tenk selvstendig, bryt med Janteloven og likhetstyranniet.”
  • Jeg stusser av og til litt på hvem (hva slags personer) hun velger ut som “sannhetsvitner” for sine saker og syn.
  • Det hun driver med er alt annet enn vitenskapelig og akademisk. Masse synsing, dårlig argumentasjon og subjektive meninger presenteres som sannhet for hennes disipler.
  • Bare dette at hun er sympatisør med TV Visjon Norge gjør meg skeptisk.
  • Skal være forsiktig med å gå til personangrep, men jeg må innrømme at jeg av og til tenker og lurer på: Har hun blitt splitter pine gal og sprø?
  • Hun skryter selv av høye besøks- og seertall (flere millioner) på “The Herland Report”.
  • VG har hatt en kommentar desember 2017 der de delvis går til “motangrep” mot Herland og hennes disipler.
  • Jeg er i høy grad enig i et innlegg på DagensDebatt.no hvor det hevdes at hennes mange utspill ikke bidrar positivt til den offentlige samtalen/debatten. Hennes småparanoide virkelighetsbilde hvor det er fiender over alt som må tråkkes ned og stemples bidrar ikke til en positiv samfunnsutvikling.
  • Til tider føler hun seg visstnok sensurert av norske etablerte medier, som ikke lar hennes “grums” alltid slippe gjennom den journalistiske kvalitetssjekken.
  • Hun bruker sin plattform (nettside, sosiale medier og YouTube) til å framstå som et nytt, alternativt media til de etablerte mediene.

Jeg TRODDE at jeg var “ferdig” med Hanne Nabintu Herland, men den dama fornekter seg ikke. Hun har deltatt som en av talerne på Oslo Symposium 2019, som blant annet har blitt omtalt i kvasiavisen Norge IDAG. På deres Facebook-side har det blitt litt debatt og kommentarer til det hun sa i sin tale. Temaet hennes var visstnok: “- En totalitær makt på bekostning av folkets interesse”. Til det hun sa har jeg følgende kommentarer:

  • Hun hevder at totalitær makt eller regime i Norge tar makta på bekostning av folkets interesser (vanlige folk).
  • Hun er innom noen av kjepphestene sine: Eliten- og medier – begrepene og debatten.
  • Det uttrykkes bekymring for en globalistisk økonomisk modell og en globalistisk elite, som kun gagner og tjener de som allerede er styrtrike.
  • Globalismens kapitaleiere overtar styringen og makta samtidig, med at vi (nasjonen Norge og vesten forøvrig) av-demokratiseres i rekordfart.
  • Ubalansert kritikk av Hillary Clinton (korrupsjon m. m.), mens Trump er redningen.
  • Angivelig et økende hat mot kristendommen (kristne verdier) og tradisjonelle verdier (norske / vestlige verdier).
  • Snakker også om en angivelig “hets” mot TV Visjon Norge.
  • Hun slenger med leppa hit og dit. Litt krig mot alt og alle samtidig, hvor noe kan støttes og andre ting mer eller mindre er ikke-dokumenterte konspirasjonsteorier.

“Redselen” mot globalisering er jeg delvis enige i, men jeg har INGEN tro på at hennes høyrevridde tankegods ispedd konspirasjonsteorier er de ultimate løsningen på utfordringene. Litt av ei smørje av et budskap hun presenterte!

Om TV-punktet: Hun liker ikke velbegrunnet og saklige kritikk mot TV Visjon Norge, og hun framsetter en tåpelig sammenlikning mellom NRK og TV Visjon Norge (som begge trenger penger for å leve). Slik jeg ser det driver førstnevnte med allmennkringkasting og har et klart og viktig samfunnsoppdrag, inkludert kunnskapsformidling. TV Visjon Norge på sin side driver med indoktrinering og manipulering for en snever gruppe kristenfundamentalister.

Jesusbilde


Tilbake til toppen.


Angående det konservative bedehusmiljøet

ADVARSEL: For dem som ikke måtte forstå det på egen hånd; Overdrivelser og sarkasme er flittig brukte språklige virkemidler i framstillingen nedenfor:

  • Bedehusmiljøet er i hovedsak opptatt av en ting: SYND! Hva med nåden og den hellige ånd? Er disse kapitlene visket ut av Bibelen til dem som tilhører det konservative bedehusmiljøet?
  • Bedehusminen! Det gjelder å se mest mulig trist ut! Kun de som klarer dette er ekte Bedehusgjengere! Enkelte i dette miljøet har visstnok ikke hørt om Guds store nåde!
  • Alt er forbudt! Mennesket må for all del ikke ha det gøy eller glede seg over å være frelst! Alt skal være tørt og kjedelig! Å leve skal være et ork!
  • All makt til de gamle mannegrisene! Kvinnen skal for enhver pris undertrykkes. Når jeg ser hvordan Bedehusmiljøet behandler kvinnene tror jeg ikke at vi leser i den samme Bibelen. Jeg klarer i hvert fall ikke å finne støtte i Bibelen for det gammeldagse kvinnesynet Bedehusmiljøet har!
  • Treg og kjedelig form på møtene. Alt skal være slik som det var for 100 år siden. For i gamle dager var alt så mye bedre! Nye ting er farlige!
  • Djevelen bor visstnok fortsatt i trommene og i den moderne musikken. Kun sanger som er trege og nesten umulige å synge godtas i Bedehusmiljøet.
  • Enkelte selvoppnevnte “fariseere” og skriftlærde av typen mannfolk som har hele fasiten over hva som kan tillates og ikke tillates innenfor miljøet. De fungerer ofte som dommere over dem som ikke gjør som de har bestemt. De ser flisen hos sine medmennesker mens de ikke ser bjelken i sitt eget øye.
  • Bedehusmiljøet har funnet den riktige veien! Metodister, pinsevenner etc. vil gå fortapt! Nåde den av bedehusets “medlemmer” som våger å oppsøke en annen menighet!
  • Mye baktalelse og sladder. Dette er visstnok ikke synd eller forbudt i Bedehusmiljøet. Mennesker kan via baktalelse bli hudflettet uten at dette gjør noe, men hvis en av “klubbens” medlemmer våger å gå på kino vil han / hun gå fortapt!
  • Noen synder er verre enn andre i Bedehusmiljøet. Dette å drikke alkohol, sex før ekteskap, danse og å la kvinnene få makt er visstnok verre synder enn baktalelse og seksuelle overgrep fra ledere i miljøet. Den aller største synden er fortsatt homofili. Nok en gang begynner jeg å lure på om vi bruker den samme Bibelen…
  • Bedehusmiljøet leser kun de deler av Bibelen som passer for dem. Den Hellige Ånd er f. eks. helt glemt hos dem i dette miljøet. Selv påstår de å være “Bibeltro“, hvor de leser Bibelen objektivt uten å fortolke den.
  • Død over prestasjonskristendommen med mye forkynnelse rundt synd og dom, ja til nådeforkynnelsen og kjærligheten i stedet.
  • Hvis Jesus hadde kommet “en tur på besøk” hadde han nok blitt kastet på dør pga. hans radikale måte å være på og å omgås mennesker på!
  • Mange menneskeskapte regler og bud som jeg ikke finner støtte for i min Bibel. Bibelen er visstnok for snill med sitt budskap om nåde, kjærlighet og tilgivelse, og må suppleres med egne menneskelagde regler og bud.
  • Det kan være en del hykleri, hyklere, lurendreiere, kverulanter, psykopater og fariseere i pietistiske indremisjonsmiljøer.
  • Lite rom for det kreative, humørfylte og den enkeltes egne selvstendige tanker.
  • Mye dømming av andre, selv om det strengt tatt kun er Gud som kan dømme. Sterke lederskikkelser fordømmer ofte andre.
  • Fokus på satan, djevelen, dommedag, fortapelsen, helvete, regler og synd.
  • All kritisk tenkning kommer fra djevelen, noe som selvsagt skremmer folk til å holde kjeft.
  • Moralisme
  • Griskhet
  • Fundamentalisme
  • Lite plass til nestekjærlighet, romslighet og nytenkning.
  • Ofte trangsynt og foreldet tilnærming til begrepet familieA4 kjernefamilie som det eneste godkjente.
  • En del saueflokkmentalitet der alle følger lederne og/eller massen blindt, i stedet for å være selvtenkende individer.
  • I slike forsamlinger er det ofte lav takhøyde, lite rom for kritisk tenkning og ikke ønskelig med for mange spørsmål. Den som ikke 100 % deler deres selvkonstruerte Bibelsyn og lista med menneskelagde regler passer ikke inn i deres sammenhenger. Bedehusene er sikkert fine koseklubber for dem som passer inn, men samtidig veldig ekskluderende mot dem som blir stående (ufrivillig) utenfor.
  • Enkelte konservative kristne er flinke til å ta på seg offerrollen eller martyrrollen. Det høres nesten ut for at de blir forfulgt for sin tro og sine meninger. Imidlertid kan de ikke forvente annet enn å motta kritikk så lenge de bruker all sin makt til å påtvinge sitt snevre syn på alle andre rundt seg. Deres pøbeloppførsel vil helt naturlig møte motstand og har liten sammenheng med Bibelverset “Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt.” (2.Tim. 3, 12). Den enkelte kan så gjerne være en konservativ kristen, men jeg sier nei takk til å bli påtvunget deres syn via deres bøllete pøbeloppførsel for å kunne kalle meg en ekte kristen.
  • Konservative bedehusmiljøer med deres talsmenn (les: Espen Ottesen og tilsvarende likemenn) “prakker” på sine egne forsamlinger og medlemmer sin snevre fortolkning av Bibelen. Dette er vel akseptabelt nok. Det som ikke er så greit er at de også prøver å instruere både kirke og andre kristne personer, organisasjoner og kirkesamfunn utenfor sine egne rekker om hva de anser som rett kristelig livsførsel. Jeg vil ikke bli fortalt av slike snevre mørkemenns-personer hva som er rett og galt!
  • Hvem “skjuler” seg bak begrepet “det konservative bedehusmiljøet”? Den første og største organisasjonen jeg tenker på er Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), og jeg kan heller ikke unngå å nevne Indremisjonsforbundet (ImF) (tidligere: Det Vestlandske Indremisjonsforbund). Enkelte karismatiske miljøer ligger også tett opp mot det samme tankegodset.
  • I forbindelse med at kirken har gått inn for kirkelig vigsel av likekjønnede er NLM igjen ute med sine kraftuttrykk. Sentrale ledere har kalt kirken for en “løgnkirke”. Arrogansen mot andre og troen på selv å ha funnet den eneste riktig vei tar visstnok aldri slutt for NLM. Selv har de vist liten vilje og treghet med å gå i rette med utførte krenkelser og overgrep mot barn og annen maktmisbruk innenfor egen organisasjon. (Dobbeltmoral og rangering av synder, det kan de!)
  • Forresten: Utenom litt ulike uttrykksformer er forskjellen mellom konservative bedehusmiljøer og karismatiske frimenigheter ofte forsvinnende liten. Nesten to sider av samme sak.
  • Bjørn Eidsvåg har vært en glimrende norsk “gallionsfigur” for bedehuskritikk. Han har i mange sammenhenger beskrevet sin oppvekst på bedehuset i Sauda, inkludert en god del negative erfaringer han fikk av denne oppveksten.

Jeg er dypt skeptisk til utstrakt samarbeid mellom kirka og enkelte av de kristne lekmannsorganisasjonene. Flere av disse organisasjonene er super-konservative, og de har en teologi og tro som bryter mot kirkas relativt høye takhøyde. Blant annet har jeg minimal sans for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), Normisjon (inkludert Acta) og Indremisjonsforbundet (ImF). Enkelte av disse har i “protest” mot “vranglæren” i Den norske kirke (DNK) blitt egne kirkesamfunn / trossamfunn, noe som gjør det enda mindre aktuelt i mine øyne med massivt samarbeid.

Noe bedre er det med Det Norske Misjonsselskap (NMS) og Norges KFUK-KFUM. Disse to kan jeg “godta” samarbeid med.

Jeg er kristen og ønsker fortsatt å være det, men jeg er ikke enig i alt som skjer i regi av Statskirka, Bedehusmiljøet og karismatiske forsamlinger. Det finnes andre måter å leve som kristen på! Selv om Statskirka og Bedehusmiljøet måtte tro det, er det ikke slik at de har monopol på kristendommen og kristen livsførsel! Jeg ønsker å få være meg selv som kristen med mine positive og negative egenskaper, inkludert min kritiske tenkning. Det burde ikke være nødvendig å spille skuespill eller gå med maske for å passe inn. Guds nåde og raushet er stor nok for meg også.

JA TIL KRISTENDOMMEN, MEN NEI TIL REGELKRISTENDOMMEN HVOR DET IKKE ER ROM TIL SELV Å BRUKE HODET!


Tilbake til toppen.


Rar tenkning i enkelte miljøer, menigheter og bedehus/frimenigheter

  • Enkelte forsamlinger fungerer som rene ghettomiljøer (les: sekt). Livet leves på den “trygge” innsiden av forsamlingshuset. Alt utenfor er farlig og man er redd for påvirkning utenfra, eller at å “menge” seg med ikke-kristne skal føre til at man selv blir frafallen.
  • Enkelte ber om større frimodighet og vekkelse. Hva skal man med slike ting når man er skeptisk til alle som ikke tenker likt som man selv tenker? Mange forsamlinger er ikke klar til å ta imot nyfrelste personer fra utsiden som måtte tenke litt annerledes enn de “sosialiserte” (eller hjernevaskede) på innsiden.
  • For å få med seg nye mennesker på veien (troens vei til himmelen) må man gå ut og oppsøke folk. Til og med i Norge må man misjonere. Det er lite realistisk å forvente at folk på egen hånd skal ramle inn dørene til bedehuset/forsamlingshuset.
  • Det sies ofte at barn og unge er framtiden. Det er vel og bra å satse på barn og ungdom, men også andre grupper er viktige. Alle aldersgrupper og folketyper bør nås med det kristne budskapet, uavhengig av alder og personlighetstype.
  • Det bør være plass for alle som søker forsamlingen, ikke bare spesielt utvalgte personer, etniske grupper og personlighetstyper.
  • Det kan virke som om pengegriskheten har tatt mange kristne miljøer. Det begynner å bli vanlig med inngangspenger på både enkelte møter og sommerstevner, og disse inngangspengene kommer i tillegg til kollekten. Kristentroen er ikke for hvem som helst lengre (ikke gratis). Man må være bemidlet og tilhøre middelklassen for å kunne passe inn. Stakkers den som er fattig eller i hvert fall sliter litt økonomisk.
  • Egoisme og opportunisme har fått rikelig med plass og rom blant oss troende.

Fra et debattinnlegg med kommentarer på DagensDebatt.no rundt “avisen” Norge IDAG har jeg hentet inspirasjon til lista nedenfor. Typiske trekk ved ved kristensionister / pro-Israelske støttespillere:

  1. Sekulære media og meningsmotstandere lyver, presenterer falske nyheter eller er ensidige i sin dekning.
  2. Den som ikke ensidig støtter dagens Israel (den Israelske stat og politikk) er under Guds forbannelse.
  3. Eneste politiske syn som er lovlig ligger langt til høyre for sentrum.
  4. Enkelte personer er innsatt av selveste Gud, f. eks. den republikanske USA-presidenten Trump samt diverse “apostler” og “profeter”.
  5. Kritikk blir tolket som satans angrep eller forfølgelse av de “rettroende”. Nåde den som kritiserer “Guds utvalgte”. Kritikk tåles og aksepteres ikke.
  6. Offerrollen er god å ha når det stormer som verst.
  7. Den eneste rette vei er funnet. Andre tar feil hvis de ikke deler synet eller ikke vil innordne seg under de selvoppnevnte “hyrdene” / “mørkemennene”.

Lista gjelder i grove trekk både for ekstreme karismatikere og dypt konservative kristne. Både miljøet rundt Norge IDAG og TV Visjon Norge praktiserer denne lista.


Tilbake til toppen.


Frelsesarmeen og Fretex

Frelsesarmeen (FA, internasjonalt “The Salvation Army“) er en organisasjon og et kirkesamfunn som gjør mye bra. Blant annet viser de omsorg for hele mennesket (i rekkefølgen suppe, såpe og frelse) i form av alt sitt humanitære/sosiale arbeid overfor samfunnets “outsidere” osv.

På tross av all “goodwill” forrige punkt gir bevegelsen kan det også overfor denne organisasjonen stilles noen småkritiske kommentarer:

  • Frelsesarmeen er offentlig godkjent som et eget trossamfunn/kirkesamfunn, og de bør dermed tilby hele spekteret av tilbud og tjenester som andre kristne menigheter tilbyr. Men:
  • Det er ikke rom for dåp og nattverd i deres lære, selv om Bibelen er ganske så klar på at disse sakramentene skal praktiseres.
  • De påstår selv: “Frelsesarmeen er en internasjonal evangelisk bevegelse og en del av den universelle kristne kirke. Budskapet bygger på Bibelen.” (The Salvation Army International Mission Statement). De bygger også på diverse kjente trosbekjennelser. Likevel klarer de å kutte ut sentrale deler av Bibelens budskap rundt dåp og nattverd. En rar prioritering spør du meg. Grunnleggerne Catherine og William Booth sine opprinnelige tanker og ideer er visstnok viktigere enn Bibelens ord.
  • En del medlemmer av trossamfunnet velger å “snylte” på andre menigheter angående dette å få utført dåp og nattverd for seg og sine.
  • Enkelte forsamlinger “jukser” med å avholde kjærlighetsmåltid, som kan ses på som nattverd “lite”. På samme måte blir barnevelsignelse avholdt for delvis å dekke mangelen på dåp innenfor organisasjonen.
  • Som pasifist og militærnekter gjør bruk av uniformer (soldatuniformer) og benyttelse av diverse militære begreper (grader etc.) meg noe utilpasset i møtet med Frelsesarmeen. Deres system for rangordning og autoritær ledelse er jeg generelt skeptisk til.
  • Trosmessig er det snakk om en konservativ bevegelse. Blant annet på samlivsfronten forfektes et tradisjonelt syn som det eneste riktige. Homofile er det lite rom for.
  • Frelsesarmeen framstår som en organisasjon som er opptatt av å inkludere og å bry seg om alle, nestekjærlighet og at alle har sin egenverdi. Likevel har de sitt diskriminerende og negative menneskesyn på de homofile (LBHTI).
  • Det har vært noen “episoder” hvor artister har trukket seg fra samarbeid med Frelsesarmeen. Det har vært i forbindelse med julegryteaksjoner (Håp i ei gryte m. m.) og juleplater til inntekt for Frelsesarmeens humanitære arbeid. Enkelte artister har med god grunn ikke ønsket å bli identifisert med armeens trangsynte og gammeldagse syn på homofile.
  • Personlig kunne jeg aldri ha blitt soldat hos armeen. Soldatpakten som må undertegnes er ganske så omfattende med klare føringer til livsførsel. Blant annet må soldatene være totalavholdende (tobakk, alkohol og andre rusmidler). De som velger kun å bli tilhørig til Frelsesarmeen har noe “friere tøyler”.
  • Muligens litt vel mye detaljstyring fra England (opphavsland og hovedkvarter) overfor den norske avgreningen av Frelsesarmeen?
  • For å bli offiser i armeen må man gå på deres egen offiserskole. Å lede et lokalt korps (menighet) er en stor og omfattende oppgave. Det kan muligens stilles spørsmålstegn med om deres kortvarige offiser-utdannelse er tilstrekkelig til å bli i stand til å dekke alle aspekter rundt korpsledelse.
  • Det finnes “råtne egg” innenfor deres rekker, til og med på tilhørig-, soldat-, offiser- og (topp)ledernivå. Ikke alltid liv og lære stemmer overens.
  • Ellers er det noe rart at en såpass “gammeldags” og konservativ organisasjon som Frelsesarmeen har såpass stor støtte og “goodwill” i befolkningen.
  • Enkelte har uttalt at de har blitt utstøtt eller frosset ut fra organisasjonen. Ikke alltid takhøyden er så høy som man først kan få inntrykk av.
  • Deres syn på helliggjørelse har jeg ikke fått satt meg skikkelig inn i.
  • Jeg finner deres økonomiske styring som noe uryddig og hemmeligholdt. Det er lite muligheter for detaljert innsyn i økonomien og regnskapene for oss vanlig dødelige. Hvordan innsamlede penger/midler benyttes, og ikke minst fordelingen mellom sentral og lokal bruk/fordeling er ikke kjent for folk flest.
  • En positiv side med Frelsesarmeen er at de fra dag 1 har åpning for kvinner i alle verv (likestilling).
  • Fretex, attførings- og bruktkjeden til Frelsesarmeen, kan det også sies to ord om. I utgangspunktet gjør de mye bra, men jeg er noe skeptisk til at de har blitt relativt kommersielle og opptatte av lønnsomhet. Butikker som ikke har kastet mye av seg har blitt lagt ned igjen enkelte steder i landet.
  • Det meldes juni 2019 at Fretex skal legge ned åtte butikker pga. manglende lønnsomhet (flere år med underskudd). Det skyldes blant annet på økt konkurranse fra netthandelen. Jeg tenker et annet problem er at de har blitt alt for kommersielle med for stive og høye priser på de gamle “rapene” som de prøver å “prakke på” folket.
  • Fretex styres muligens (?) i for stor grad av “blåruss” (økonomer) samt maktkåte ledere med sine personlige opportunistiske agendaer? Kristne verdier og det Frelsesarmeen i utgangspunktet står for (“positive verdier”) kan i en slik setting bli underordnet og “drukne” i verdslige ledelsesprinsipper og personlige maktkamper.

Selv har jeg vært speider i regi av Frelsesarmeen (3. Egersund FA) i min barndoms- og ungdomstid. Utenom dette har deres snevre konservative tilnærming, tynne teologi og bruken av krigsspråk (soldater, offiserer, uniformer, grader osv.) ført til at jeg har holdt meg langt unna bevegelsen.

Mer om troslæren til Frelsesarmeen

På Verdidebatt.no i april 2017 skrev min eks-Facebook-venn (mine meninger ble visstnok for “ekstreme” for henne for noen år tilbake) Solveig Jørgensborg Egebakken et innlegg om Frelsesarmeen med tittel “På tide at Frelsesarmeen kommer ut av skapet”.

Fritt gjengitt, fortolket og noe omskrevet av meg var hun opptatt av forhold slik som:

  • Hun hevder at det er “På tide at Frelsesarmeen kommer ut av skapet” og “Jeg mener at FA seiler under falskt flagg”. Ganske kraftige anklager!
  • Det virker som om hun føler seg lurt eller i hvert fall feilinformert om Frelsesarmeen. Armeen er muligens ikke åpne og informative nok om sin troslære og sine avvik fra det “normale”.
  • Dette gjelder blant annet synet på sakramenter, hvor Frelsesarmeen ikke praktiserer dåp og nattverd.
  • De påstår at de opererer i henhold til den nikenske trosbekjennelsen, noe som bare delvis stemmer i og med at de hopper bukk over dåpen.
  • Bevegelsen opererer med de elleve trosartikler/læresetninger, med forklaringer som angivelig ikke alltid er helt i samsvar med Bibelens lære. (Her har jeg ikke gjort noe “dypdykk” inn i materien!)
  • De opererer også med de tre søyler, som har en noe tynn begrunnelse i forhold til Bibelen. Hun hevder vel enkelt og greit følgende på sin egen blogg: “Det finnes ikke noe i Bibelen som gir grunnlag for læren om tre søyler.” De tre søylene: Bibelens lære, Den hellige ånds direkte veiledning og samstemmigheten blant de kristne.
  • Helliggjørelsen nevner hun også, men der klarer jeg vel ikke helt å gripe tak i hva hun mener og ikke mener om Frelsesarmeens lære.

Det kan sies at Solveig er pensjonist, og hun er i utgangspunktet godt bevandret i kristne kretser og kristen tro. Det er litt rart at hun har blitt så sjokkert over Frelsesarmeens lære først nå. Hennes utgangspunkt må vel kunne sies å ha vært litt naivt og lite oppdatert på hva Frelsesarmeen står for. Uansett støtter jeg i stor grad hovedpoengene hennes.

 

Frelsesarmeens og spesielt Fretex sitt omdømme kan potensielt få seg en (velfortjent) knekk nå. Varslingssaken i Fretex startet av Per-Yngve Monsen ender i retten (januar 2019). Mandag 14. januar 2019 starter rettssaken, som er forventet å vare i ca. 2 uker. Vårt Land har skrevet en artikkel (bak betalingsmur) om saken som vel er relativt balansert:

Det skal vel litt til at Monsen vinner rettssaken, men han har uansett fått fram i lyset en del kritikkverdige forhold inkludert ukultur i Fretex- og Frelsesarmeen sine systemer.

Per-Yngve Monsen går til rettssak mot Fretex pga. han mener å ha blitt utsatt for ugyldig/usaklig oppsigelse. Han mener at han mistet jobben som følge av sin varsling om konsernsjefens (påståtte) trakassering av en (tidligere) ansatt. Fretex på sin side sier at en omorganisering gjorde jobben hans overflødig og ikke har sammenheng med varslingen, og han skal ha fått tilbud om annen jobb (lavere type stilling, mindre ansvar). Selve varslersaken og det personalmessige tar jeg i liten grad stilling til.

Uansett utfall av rettssaken kommer det fram kjedelige ting om organisasjonene:

  • Kritikkverdig og amatørmessig ledelse og saksbehandling i forbindelse med varslingssaken og en gjennomført omorganisering.
  • Omorganiseringer og innsparinger (ubegrunnede?) foretas hvor enkelte mister jobben eller tilbys en dårligere jobb.
  • Hvem som har blitt informert om hva, kommunikasjonen generelt etc. har neppe gått helt “etter boka” eller gjort på en etisk forsvarlig måte.
  • Det virker som om penger og makt styrer, og ikke kristentroen eller fokus på de svake som de ønsker å hjelpe (attføringstiltak).
  • Bruk av tvilsomme metoder for å stoppe uønskede diskusjoner og kommunikasjon.
  • Ytring av egne meninger og kritikk kan få konsekvenser for arbeidsforholdet, bruk av represalier mot dem som går sine egne veier.
  • Det er et stykke mellom liv og lære (teori og praksis) innenfor toppledelsen + styret, hvor f. eks. “vende det andre kinnet til” er noe de ikke har hørt om.
  • Lukket ledelse, små muligheter for ekte dialog.
  • Organisasjonen ledes med jernhånd av en liten “bande” ledere som ingen tør å si imot.
  • Ufin bruk av hersketeknikker og maktmisbruk.
  • Verdigrunnlaget og verdiene til organisasjonen etterleves i liten grad i toppledelsen + styret.
  • Kameraderi mellom enkelte i ledelse + styre.
  • Enkelt og greit: Et tafatt styre (ledelse), som lar rå maktkamp og forretningsdrift få styre alt.
  • Diverse tvilsomme valg har blitt foretatt (pengebruk på aksjespekulasjoner, bruk av dyre hoteller til møter, dyre advokater, skatteplanlegging etc.).
  • Forsøk på å tie ting i hel, dysse det ned, feie saken under teppet, fryse folk ut, utpressing osv.
  • Uproff behandling av hele varslersaken og generelt slett personalpolitikk/personalbehandling.
  • Det har blitt brukt masse penger og tid av Fretex sine midler på en dyr og partisk advokatrapport (ikke objektiv) for å renvaske ledelsen og styret.
  • Fryktkultur internt.
  • Overvåkning av ansatte (ledelsen følger med på private ytringer på sosiale medier m. m.).
  • I ledelsen av Fretex kan det se ut for at man har helt mistet gangsynet og fokus på verdigrunnlaget.
  • Verdien ydmykhet kan se ut for å være ganske fraværende i toppledelsen.
  • Jeg vet i hvert fall etter dette hvilken kleskontainer som jeg ikke skal nyttiggjøre meg av for innlevering av klær til gjenbruk eller hvilke bruktbutikker jeg ikke skal oppsøke.

Monsens revelje – bloggen til Per-Yngve Monsen – anbefales lest. Monsen argumenterer på en troverdig måte, så jeg har nok tro på at det er en del ukultur i Frelsesarmeen og Fretex-systemet slik som han påpeker. Et sitat fra et av hans innlegg i sin egen blogg:

  • “Jeg har lært å kjenne Frelsesarmeens øverste ledelse som mennesker som ikke vender det annet kinn til. Det er vel ikke i annet enn bønn og overfladiske samtaler at fernissen av ekte kristen atferd kommer til uttrykk.”

Etter min mening: Helt typisk at en slik sak rammer en kristen organisasjon, da de er tilnærmet et “paradis” eller “mekka” for slikt. Ofte er det slike steder dårlig med rutiner, regler og prosedyrer når ulike former for overgrep, trakassering, hersketeknikker eller andre typer maktmisbruk finner sted. Ellers er det typisk med misforstått kristen snillisme hvor ingen griper inn, da man alltid tror det beste om den anklagede maktpersonen. Det er stor lojalitet mot toppleder og toppledelse nesten uansett hva som skjer.

Oppdatering pr. medio februar 2019: I varslersaken mot Fretex tapte Monsen første runde (tingretten), om enn med dissens. Håper han anker og får en mer rettferdig behandling i neste runde. Ny oppdatering mars 2019: Han har – heldigvis – valgt å anke avgjørelsen for lagmannsretten, så da blir det en ny rettsrunde på ham i januar 2020. Fram til den tid står han faktisk i jobb hos Fretex.

Oppdatering høsten 2019: “Vårt Land: Monsen og Fretex vurderer forlik“.

Per-Yngve Monsen gav min blogg generelt og dette kapittelet om Frelsesarmeen og Fretex spesielt oppmerksomhet i sin blogg 27.02.2019:

Monsens Revelje

Monsens Revelje: Del 50 – Frelsesarmeen og Fretex.

 

Lenke: Monsens Revelje: Varsleren i Fretex – del 50 – Frelsesarmeen og Fretex. Kjekt at jeg ble “oppdaget”!

Jeg ser fra kommentarene til Monsen sitt innlegg at jeg indirekte mottar litt kritikk samtidig med ros fra en person som har kommentert: “Vedkommende har ikke greit å skille mellom organisasjonen og Trossamfunnet. Likevel setter han fingeren på mange viktige og ømfintlige punkter.” Her kan jeg bare først som sist “legge meg flat”!  For meg framstår Frelsesarmeen og Fretex som svært komplekse organisasjoner.

Det blir mer eller mindre en “smørje” for meg, og jeg har neppe nok kunnskaper om skillelinjene mellom de enkelte delene. Man har: Organisasjonen, trossamfunnet, humanitært arbeid, Fretex med sine underselskaper, attføring, kommersiell butikkvirksomhet, jobb- og oppfølging, nasjonal- og internasjonal styring og forhold (norsk hovedkontor, divisjoner, internasjonal ledelse), lokale menigheter med ulikheter seg imellom, betalt og ikke-betalt frivillige/personell osv.

For all del: Det skjer masse bra på grasrota, og det finnes mye gode folk (frivillige og tilsatte) innenfor Frelsesarmeen og Fretex. Imidlertid kan det virke som om toppledelsen samt styret (sammensetningen) både innenfor Frelsesarmeen og Fretex med fordel kunne ha vært en del bedre, og sannsynligvis med fordel ha vært skiftet ut.

Lenker:


Tilbake til toppen.


Hillsong Norway

Mai 2017 ble det annonsert at pinsemenighetene i Intro-nettverket blir en del av Hillsong Church. Menighetsnettverket Hillsong har sitt utspring fra Australia, og de har opplevd stor vekst de senere år.

Også mot Hillsong har jeg (selvsagt) noen småskeptiske ankepunkter å komme med:

  • De har etter mitt syn ALT FOR stort fokus på sang og musikk. Sang og musikk ser ut for å være så i fokus at den tradisjonelle forkynnelsen kommer litt i bakkant.
  • Det musikalske fortrenger rett og slett god gammeldags forkynnelse. Etter mitt syn er forkynnelsen MYE viktigere enn det musikalske.
  • En Hillsong-gudstjeneste minner vel så mye om en konsert som en vanlig gudstjeneste. Underholdning og scenekirke vektlegges.
  • Musikken benyttes for å skape den rette stemning og en form for massesuggesjon oppnås.
  • Lovsangsleder får en vel så framtredende rolle som den forkynner/predikant har.
  • Musikkstilen er noe ensrettet og monoton. Det er moderne lovsang med innslag fra pop- og rockemusikk. Sangene er polert og fengende, men det innholdsmessige kan diskuteres. Sangene har sin gjenkjennelige “sound”.
  • Som noen skrev et sted på nettet: Hillsong sin sang/musikk (lovsang) er “Coldplay på lykkepille”.
  • Enkelte har hevdet at Hillsong også står for innslag av usunn framgangsteologi.
  • Den enkelte lokale menighet har liten makt. Hillsong har en sentralisert maktstruktur der ting bestemmes fra toppen.
  • Media, og da gjerne spesielt NRK, har omtalt og skrevet lite om Hillsong-konseptet, med sine fordeler og ikke minst ulemper og negative sider.
  • Hele Hillsong minner litt om en kommersiell pengemaskin. Det kommersielle kan fort komme i veien for det ekte budskapet og forkynnelsen.
  • Se ellers artikkelen “Lovsang-skeptiker” som omtaler mitt syn på lovsang, noe som i høy grad også “rammer” Hillsong Norway.
  • Menighetene prøver å framstå som hippe, moderne og urbane, men strengt tatt er det kun snakk om mørkemannskristendom (konservativ kristendom) i ny innpakning. Altså: “Same shit, new wrapping” eller på dårlig oversatt norsk: “Samme skitt, ny innpakning”.
  • Det forventes fra ledelseshold at den enkelte innordner seg under et lederskap og et hierarki. Selv er jeg mer tilhenger av å være solokristen enn å bli en indoktrinert del av en usunn og nedbrytende menighetsstruktur hvor den råe maktkamp og hersketeknikker regjerer.
  • Menighetene praktiserer underordning i både ekteskap og menighetsliv. (Og de hevder at det “Bibelsk”.)
  • Nettverket ønsker seg i hovedsak pastorpar til å lede den enkelte menighet, hvor mannen er sjefen. Kvinner er underordnet mannen, og mannen er den reelle og entydige lederen.
  • Hillsong er i utgangspunktet en “utenlandsk kjede”. Jeg er skeptisk til å bare helt ukritisk importere det de står for her til Norge. Kulturpåvirkningen og deres verdier er neppe 100 % kompatible med norsk tenkning.
  • I en periode har toppsøk ifølge min blogg sin statistikk vært: “hillsong norge kritikk” og “hillsong og vranglære”. Tydeligvis andre enn meg som interesserer seg for temaet.
  • Den internasjonale Hillsong Church-bevegelsen blir nøye studert og fulgt med argusøyne av bloggen/nettsiden “Hillsong Church Watch“. Den engelskspråklige nettsiden sitt mål er blant annet: “This blog exists solely to warn people of the dangerous Hillsong Church.” Blant annet blir det på “søstersiden” ChurchWatch Central advart mot Hillsong-kulten.
  • En seniorpastor i Hillsong London har hatt følgende høyst tvilsomme og diskriminerende uttalelsen: “Hillsong tells elderly that if they don’t like loud music at church, they’re selfish and need to get over it.” Med ord-for-ord-oversettelse via Google Oversetter (Translate) blir dette: “Hillsong forteller eldre at hvis de ikke liker høy musikk i kirken, er de egoistiske og trenger å komme over det.”
  • Hillsong er neppe menigheten for introverte og personer som ikke liker høy musikk (støy). Ikke alle – uavhengig av alder – setter pris på larmen og det ekstremt høye volumet på lovsangsmusikken.
  • Personlig er jeg ikke så glad i alt for høy musikk, men litt volum kan jeg gå med på hvis det er fin musikk. Å høre på kjedelig Hillsong-musikk/sanger av typen pop-lovsanger er etter mitt syn ikke særlig givende, og det høres for meg ut til å være en lidelse (straff) jeg helst vil unngå.

Hovedpastor i Hillsong Norway er Jostein Krogedal. Noen kritiske kommentarer knyttet til hans rolle som talsmann for menighetsnettverket:

  • Selv synes jeg han har hatt noen smårare uttalelser i media og debatter/debattforum. Han liker blant annet ikke kristne media sin til tider negative dekning (negativitet) av kristen virksomhet.
  • Det kan virke som om han er lite interessert i å gi rom og muligheter for saklig debatt og diskusjoner.
  • I DagensDebatt.no skrev han blant annet et innlegg 25. juli 2017 med tittelen “Tidstyver”. I utgangspunktet et OK tema, men jeg er skeptisk til deler av hans vinkling.
  • Det virker som om han tar til orde for et selektivt fokus på kun det som behager ham i media og debatter. Andre synspunkter og synsvinkler enn dem han er enig i slipper ikke til i hans verden.
  • Slik ekkokammer-tenkning anser jeg som svært betenkelig og uheldig.
  • Et lite forbehold: Muligens leser jeg litt vel mye mellom linjene, men så langt har hans kommunikasjon “skurret” litt.
  • Nytt januar 2019 – varslinger mot Jostein Krogedal:
    • Rundt 20 personer har ifølge Vårt Land varslet om kritikkverdige forhold relatert til oppførselen og væremåten til Jostein Krogedal. Varslenes innhold ifølge avisa: Han har oppført seg ufint, nedsettende, brukt hersketeknikker og vært manipulerende. En fryktkultur har oppstått, og folk har blitt dypt såret. Han er for konfronterende i enkelte sammenhenger.
    • Ifølge Korsets Seier har det nå kommet opp i 25 varslinger. Det nevnes at hans lederstil er preget av fryktkultur, utskjellinger, latterliggjøring, uthenging, andre hersketeknikker, manipulasjon, sinne, tåler ikke kritikk eller å bli sagt imot og for kravstor overfor sine medarbeidere. Medarbeidere blir sykemeldte, og med fare for å bli utbrente.
    • Det er grunn til å tro på varslerne. Hva hadde de tjent på å henge ham ut uten grunn?
    • Hans stilling bør seriøst vurderes, og muligens bør han gå av? Enkelte varslere mener i hvert fall dette.
    • Tilliten til ham er uansett brutt og uopprettelig skadet.
  • Siste nytt høsten 2019: “Vårt Land: Har behandlet varslene. Nå er Krogedal tilbake.” (Altså: Tilnærmet gjort INGENTING i varslingssaken!)

Mitt inntrykk av Intro før de ble del av Hillsong Norway:

  • De la seg på en ungdommelig, hipp og moderne profil/stil i sine møter.
  • Jeg synes personlig det ble litt for mye fokus på at man skulle være hipp, kul og vellykket. Tror ikke menigheten nødvendigvis passer for eller har plass til hvem som helst av problemkasus, personlighetstyper og aldersgrupper.
  • I hvert fall i Intro Egersund fikk jeg inntrykk av at det var litt vel mye fokus på sminke, “kul” bekledning, status og image.
  • På mange måter representerer de en mørkemannskristendom i fin ny innpakning (gammel dritt, ny innpakning). F. eks. er de fortsatt motstandere av homofili.
  • Litt vel mye “plukk og velg”-kristendom. Mye fokus på enkelte Bibelske sannheter mens andre ting ikke er så viktige.

Jeg har vært til stede på noen møter i regi av Intro Egersund for noen år side. Ja, jeg er fullt klar over at punktene ovenfor bygger på mine personlige erfaringer på et noe snevert og foreldet faktagrunnlag.

Forresten er bloggen “Bygge mennesker” til Sjur Jansen interessant. Han skriver om hvordan de første kristne møttes, ikke-hierarki, likestilling og hjemmesamlinger. Det han skriver om møteform blant de første kristne står i grell kontrast til både Hillsong sitt hierarki og de fleste andre menigheter og forsamlinger nevnt i denne artikkelen. Jeg har tidligere omtalt og lest en av Sjur sine bøker.

Filmen Disco og Hillsong

Kinofilmen Disco kunne ha vært artig å få sett (men dukker neppe opp på noen kino i nærheten av der jeg bor). En sekterisk prestasjonsarena av en fiktiv (ekstrem-)karismatisk menighet med sterk sosial kontroll blir ifølge omtale presentert i filmen. Visstnok skal frikirken Hillsong være en av inspirasjonskildene til dem som har laget filmen. Selv abonnerer jeg ikke på Dagens Næringsliv, men overskriften / innledningen til en artikkel om filmen lyder slik:

  • “Sekt in the city: I Hillsong skuffer hipsterpastorer inn penger på kristenrock og kollekt. Nå kommer filmen “Disco”, inspirert av franchisetakerne i Norge.”

Resten av artikkelen befinner seg bak betalingsmuren, og denne delen har jeg ikke fått lest. Vårt Land har også hatt en omtale av filmen bak sin betalingsmur:

Nå sier jeg meg ikke enig i at musikken som framføres der er av typen kristenrock. Det er nok mer nærmere blankpolert og kommersiell popmusikk og EDM-musikk, dvs. i praksis “moderne” monoton lovsang pakket inn i en konsertliknende opplevelse.

 

Noen lenker rundt Hillsong Norway (Norge).


Tilbake til toppen.


Kristen Koalisjon Norge (KKN)

Noen punkter om “folkebevegelsen” KKN:

  • Kristen Koalisjon Norge kaller seg selv for en verdibasert folkebevegelse. De skal visstnok bygge på judeo-kristne fundamenter/arv (kristendommens jødiske røtter).
  • Koalisjon kalles opplegget for, noe som tyder på at det er snakk om en (større) allianse, sammenslutning og/eller fellesskap. I utgangspunktet – ut fra navnet – høres det for å være noe samlende for kristne, men i realiteten er det snakk om en bevegelse som er snever, polariserende og splittende.
  • De påstår selv at de taler der andre tier.
  • Noen av deres “kampsaker”:
    • Ensidig positivt syn på Israel (dyrking), motstandere mot abort, imot homofileimot barnevernet og ser ut til å kalle all konstruktiv kritikk for forfølgelse (og nok en gang inntakelse av offerrollen når det stormer litt).
    • De er tilhengere av TV Visjon Norge og Jan Hanvold.
    • De ønsker at kristendommen skal ha sentral plass i Grunnloven, og de jobber for at kristendommen skal få gjennomsyre landet vårt. (Kristendommens utgave av Sharia-lovgivning?)
    • De virker til å være skeptiske til EU og EØS.
  • Når det gjelder kampen mot barnevernet skriver de selv at de ønsker å gjeninnføre det biologiske prinsipp i omsorgen for Norges barn, dvs. noe tilsvarende som MorFarBarn.no kjemper for. Selv synes jeg at barnevernet gjør en FANTASTISK god og viktig jobb, og jeg har i hvert fall ingen tiltro til at KKN presenterer den objektive sannheten i barnevernssaker. Barns beste er slettes ikke alltid å bo hos sine biologiske foreldre.
  • De har Hans Nielsen Hauge som et forbilde og mener vel å representere den moderne tids Hans Nielsen Hauges ånd.
  • Registrerer at KKN prøver å snu det hele til at det er venstresiden og avisen Vårt Land (og avisen Dagen) som driver med konspirasjonsteorier. Det påstås at de fordomsfrie og respektfulle samtaler (de gode samtaler) finner sted via kanaler slik som Norge IDAG og TV Visjon Norge. Trodde først det var ironi eller sarkasme, men må vel innse at de faktisk mener og tror på dette våset (egenkonstruert virkelighet/sannhet).
  • Kristen Koalisjon Norge, og da spesielt lederen (Torp), virker til å ha stor tro på (veien til) seier i Europa og Norge for det bevegelsen står for. Den kristen-konservative bevegelsen snakker om den kristne reformasjonen og vekkelsen som de tror på skal finne sted “snart”.
  • For meg framstår KKN som skikkelig mørkemannskristendom med en svært belærende og dømmende tone. De er dessuten mest opptatt av perifere saker og ikke kjernebudskapet i den kristne troen. De presenterer en kristentro som jeg ikke kjenner igjen eller tror på.
  • Forfølgelseskortet dras! Ordinære diskusjoner og kritikk av kristen virksomhet kalles for “den moderne forfølgelse“. Trosheltene deres kan ikke diskuteres og kritiseres via konstruktiv kritikk, da alt slik kalles for forfølgelse. Patetisk.
  • Blant annet er KKN “blodfans” av TV Visjon Norge. Det påstås at TV Visjon Norge har utviklet seg til å bli den ledende og eneste reelle konkurrenten til de ordinære og etablerte TV-kanalene (NRK, TV 2 osv.). Brennpunkt sine avsløringer rundt Jan Hanvold (“tilrane” seg personlig rikdom via kanalens virksomhet), grunnleggeren av TV Visjon Norge, blir ignorert, avvist og latterliggjort.
  • Bevegelsen kommer med advarsel mot og varsler krig mot kritikere. De truer med å eksponere og straffe “den moderne forfølgelse”, inkludert kamp mot såkalte tyveri av åndsverk og brudd på opphavsrettslig beskyttelse. Det virker som om de rett og slett er motstandere mot reell ytringsfrihet, sitatrett og den frie og konstruktive debatten.
  • Lite kristelig sinnelag presenteres, hvor Bibelens ord (Matteus 5, 39) om å vende det andre kinnet til åpenbart er glemt eller gjort ugyldig.
  • Selv om jeg anser meg selv som troende ser jeg slettes ikke noe poeng i eller ønske om å støtte det de står for. Man blir ikke “mer kristen” av å støte deres (rare) tankegods, og man forfølger heller ikke Gud eller troen med å ta avstand fra bevegelsen.
  • Etter mitt syn er bevegelser slik som KKN med på å ødelegge den sunne kristentroen med sin uheldige trosutøvelse.
  • Med sin snevre (smale) og fordømmende framtoning, ispedd mørkemannskristendom, moralisme og ekstrem-karismatikk, framstår ikke KKN som en samlende bevegelse for landets kristne. Mange vil med stor selvfølgelighet ta avstand fra det bevegelsen står for.
  • Fra headingen (toppen) eller banneren til KKN sin nettside pr. februar 2019 hang jeg meg opp i følgende argumenter: “Vi står opp for kristenfolket og verdiene.” og “Vi bygger på klassisk kristen tro.“. Denne argumentasjonen er jeg dypt uenig i. KKN representerer bare en snever del av kristen-Norge, og deres sære “kristne” verdier kan de ha for seg selv. Troen de forfekter minner vel heller ikke så særlig mye om klassisk kristen tro.
  • Litt humor fra satirebloggen Smyrna Menighet: “KKN står for Guds ord og vil derfor avskaffe det norske demokratiet.
  • Kvasi-sammenslutningen KKN kan jeg spare min begeistring for.
  • Sentrale personer i bevegelsen er Jan-Aage Torp og Finn Jarle Sæle.
    • Jan-Aage Torp:
      • Hva Jan-Aage Torp står for har vi fått godt innblikk i via hans ordkriger med sin egen sønn og via boken Anders Torp skrev.
      • Han har i hvert fall tidligere forfektet en ekstrem-karismatisk tro og forkynnelse. Koblinger mot NAR (New Apostolic Reformation).
      • Han framstår for meg som en selvutnevnt apostel som hevder å ha enerett på den evige og eneste sannhet.
      • Budskapet som forkynnes ser ut til i hovedsak å være hans egen personlige agenda, og ikke så veldig mye Guds agenda og planer.
      • Jan-Aage Torp har kommet med noen generaliserende uttalelser der han blant annet har hevdet at kristenfolket har mistet troen på noen av de kristne dagsavisene/mediene (Dagen og Vårt Land). Redningen er visstnok markedsmakta til TV Visjon Norge, Norge I DAG og andre nye aktører. Muligens stemmer dette for ham og hans venner, men det er ikke akkurat hele kristenfolket han har i ryggen og som støtter slike uttalelser for å si det slik.
      • Han viser også liten tiltro og tillit til etablerte medier (MainStream Media, MSM).
      • Han er imot barnevernet og har diverse konspirasjonsteorier mot denne etaten.
      • Bibelen er en “farlig” bok som kan misbrukes i hånden på slike personer som den omtalte, hvor tekster og enkelt-vers tas ut av sin sammenheng og kontekst. Versene og Bibel-tolkningene benyttes som argumentasjon og begrunnelse for “forvridde” tanker og ideer.
      • Det kan virke som om han til tider lever i sin egen alternative virkelighet eller ekkokammer, hvor han og hans disipler har sine særegne forklaringsmodeller og syn på det som skjer i samfunnet og innenfor de kristnes rekker.
      • Å gå i debatt med mannen anbefales ikke da dette fort kan gi en legitimeringseffekt av hans religiøse ekstremisme.
      • Han utviser en svært umoden og furtende oppførsel mot kritikere. Ufine midler og metoder tas ofte i bruk, f. eks. kritikere, meningsmotstandere og spørsmålsstillere blir blokkert, enkelte blir totalt ignorert eller kollektivt stemplet, uthengt og latterliggjort.
      • Blant støttespillerne blir nok det han formidler i hovedsak stående uimotsagt.
      • Forakt for antikarismatikken (oss troende som ikke støtter ekstrem-karismatisk forkynnelse), og hevder at denne er i ferd med å spille fallitt.
      • Han utviser en bøllete og desperat oppførsel mot kritikere. Han driver med sensur hvor kritikk og kritikere blir fjernet, utestengt eller blokkert fra hans offentlige Facebook-profil, og ellers blir kritikk latterliggjort. Han tolererer rett og slett ikke berettiget og konstruktiv kritikk og kritiske spørsmål.
      • En “sekterisk” og delvis “lukket” kristendom presenteres, og troen er langt fra “mainstream”. Mange uvesentligheter og avsporinger er i fokus, ispedd ekstrem-karismatikk.
      • Mer informasjon: Jan-Aage Torp – Wikipedia.
      • Man får også et lite innblikk i hans (rare) tankesett og virkelighetsfortolkning gjennom hans blogg, hans offentlig person Facebook-side samt hans skriverier via Kristen Koalisjon Norge (KKN).
      • Selv anser jeg hans skriverier på nettet for HUMOR. Han lever i sin egen snodige fantasiboble. Til tider er det nesten underholdende – ufrivillig komisk – å lese om hans forvridde virkelighetsbilde.
      • Den engelskspråklige nettsiden Church Watch Central hevder i sin artikkel “Who is Jan-Aage Torp?” følgende: “Jan-Aage Torp is a fraud”.
      • Enkelte har kalt mannen for en narreapostel eller falsk lærer som farer med falsk lære. Noen har også hengt seg opp i at han er gjengiftet.
      • Viktig poengtering: Det er ikke personen Torp senior jeg kritiserer. Det er hans mange utspill (meninger og holdninger) i det offentlige rom som er på agendaen for kritikken. Det er ikke netthets eller injurierende / ærekrenkende personangrep jeg driver med, eller det er i hvert fall ikke ment som dette.
      • Selvsagt skal jeg heller ikke utdele forslag eller hentydninger til (psykiske) diagnoser, selv om det kunne ha vært fristende.
      • Torp senior er kjapt ute med å anklage dem som kommer med kritikk for å drive med forfølgelse, mobbing, trakassering, hets og sjikane.
      • Han beskylder andre for å bedrive hets og mobbing, men gjør i høyeste grad akkurat det samme selv mot sine “kritikere”.
      • Han har også indirekte “engasjert” seg i Moon-bevegelsen/sekten – “Den forente familie” – i og med hans deltakelse på “deres” konferanse (Seoul, Sør-Korea) høsten 2018. Arrangøren – Universal Peace Federation International – finansierer turen og deltakelsen. Nok en gang er det hans sykelige (?) vendetta mot barnevernet som “trigger” ham.
      • Det har blitt nevnt noen ganger av ham selv at offentlig person-siden til Jan-Aage Torp har flere likere enn statsministeren. Pr. juli 2019 har han nærmere 400.000 personer som liker hans side. Dette tallet er ganske høyt, men engasjementet på hans side fra de besøkende er ikke akkurat kjempestort. Få likes på de enkelte innlegg, og egentlig få kommentarer sett opp mot medlemstallet. Stort sett bare monolog som ikke gir mye engasjement eller dialog.

Min kommentar på Facebook sommeren 2019 til at Jan-Aage Torp har så mange likere og følgere: “Mange likere, men et svært beskjedent engasjement fra dem. Få kommentarer og få liker-klikk på enkeltinnlegg. Virkelig en død og passiv “beundrerskare” han har. Engasjementet og gnisten imponerer ikke. Hele greia blir i hovedsak et enmannsshow.”

 

      • Ellers skryter han innimellom fælt av European Apostolic Leaders (EAL), hvor han visstnok er president.
      • Han er ganske “flink” med å nyttiggjøre seg av diverse hersketeknikker. Strengt tatt nok en gang snakk om bruk av hersketeknikk, maktmisbruk og Bibeltroskap-kortet.
      • Han presenterer og representerer et verdisett og en kristendomsforståelse (tro) som jeg ikke vil han noen befatning med. Han representerer IKKE kristne flest med sine mange sære utspill.
      • KKN m/Torp i spissen hevder at de over tid har bygget opp sitt juridiske kontaktnett, og at de er villige å kjempe for kristnes rettigheter, mot anklager etc. via rettsvesenet med juridisk bistand fra tilknyttede jurister / advokater. De truer kritikere til taushet gjennom sine skremsler og nesten-trusler om rettslig forfølgelse og saksøking.
      • Det virker i helhet som om han er lite opptatt av Jesus, nåden og kjærligheten. Det er mer perifere og uvesentlige saker som virker til å være i hovedfokus.
      • Selvoppnevnt pastor Jan-Aage Torp framstår til tider som noe ekstrem og med et oppblåst selvbilde.
      • Han er opptatt av å vise igjen og få oppmerksomhet, være i rampelyset (egoistiske tendenser).
      • “Folkebevegelsen” KKN er vel i hovedsak et enmannsforetak og enmannsshow for pastoren.
      • Anders Torp har fortalt en god del om en problematisk oppvekst sammen med sin far Jan-Aage Torp. Nå har lillesøsteren til Anders, Christine Josephine Andreassen, også tatt bladet fra sin munn.  Hun kan fortelle om skremmende demonutdrivelser og frykt i sin oppvekst, men likevel har hun ikke sviktet troen og er i ferd med å bli utdannet prest. Torp senior kjører som forventet på med sine små-skitne motangrep mot sine egne barn.
      • Relativt titt og ofte proklamerer og påstår han at veien til seier er nær i Oslo, Norge og Europa.
      • Litt vel overfokusert på demoner, demonutdrivelse, eksorsisme, åndskrefter og åndsgaver.
      • Torp senior opptrer svært dømmende overfor andre kristne som tenker annerledes enn ham selv.
    • Finn Jarle Sæle:
      • Sæle vil vel enkelte kalle for en kristen-konservativ “mørkemann”, og han er avisredaktør for ukeavisen Norge I DAG.
      • En urokråke i kristen-Norge? Han har i hvert fall gått “til krig” mot mangt og mange.
      • Finn Jarle Sæle var sjefredaktør i den kristne dagsavisen Dagen, men ble sparket fra denne stillingen tilbake i 1999.
      • Gift med Anita Apelthun Sæle, også en kjent og noe omstridt skikkelse innenfor kristen-Norge.
      • Ukeavisen Norge IDAG framstår for meg som tilnærmet et makkverk av en avis. Etter mitt syn er avisen preget av ubalansert og dårlig/amatørmessig journalistikk og radikalisert teologi.
      • Mer informasjon: Finn Jarle Sæle – Wikipedia.
  • Deres kristne verdier, Bibeltroskap, forsøk på å generalisere kristne/kristentroen, forsøk på å ta monopol på den eneste rette tro, deres snevre kristendomsforståelse og prioriteringer tar jeg sterk avstand fra.
  • KKN har et visst samarbeid med kontakter (og myndigheter / myndighetspersoner) i f. eks. Ungarn og Polen, som er land hvor demokratiet og demokratisk styring er på vikende front. En mer autoritær retning er i ferd med å velges fra politikernes og styresmaktenes side i disse to landene. Kanskje er KKN imot demokratiet vårt og har styresettet fra de nevnte landene som forbilde?
  • Det snakkes om krigen for Norge og Europa, og om den kulturelle og åndelige framtiden. Bevegelsen har et samfunnsreformatorisk sikte, med ønsker om å forvandle Norge og Europa basert på forsvar av og bygging på Europas judeo-kristne arv.
  • Selv ville jeg ikke ha likt å være del av et samfunn der denne “gjengen” med frie tøyler fikk styre og diktere. Deres trange rammer med autoritær “Bibelsk” loviskhet passer ikke for det moderne og selvtenkende mennesket. Da er det faktisk mye bedre med et sekularisert samfunn eller et samfunn der humanistiske verdier er i førersetet.
  • Jeg sier nei takk til å være del av deres trangsynte verden og verdensbilde.
  • Verdt å lese: Verdidebatt.no (Oddbjørn Johannessen): Kristen Koalisjon Norge, Polen og “familielobbyen”.

 

Jeg har tidligere en gang skrevet følgende om KKN i min artikkel “Ting jeg IKKE tror på”:

Kristen Koalisjon Norge (KKN) har fram til nå (desember 2016) gått under min “radar”. KKN skal visstnok være en verdibasert folkebevegelse ifølge deres nettside: “Vi søker å mobilisere verdibevisste kristne, samt mennesker med lignende verdier, til engasjement for å bygge Norge på kristen tro og etikk.”

Noen sentrale aktører i bevegelsen er Jan-Aage Torp og Finn Jarle Sæle. De er blant annet imot abort og jobber imot barnevernet. De er som forventet opptatt av og uttrykker sin støtte til staten Israel og jødene. De ønsker at kristendommen skal gjennomsyre hele samfunnet, og de kaller mer eller mindre all motstand for forfølgelse. Deres konservative tilnærming får ikke min støtte!

 

De ser på seg selv som en folkebevegelse, og det virker som om de selv tror på at de presenterer verdier og meninger som kristne flest kan enes om. Dette er enkelt og greit vrøvl sett med mine øyne. Med sin smalsporede konservative tilnærming vil neppe bevegelsen få noen stor, bred og unison oppslutning blant landets kristne miljøer og hos troende flest. Forhåpentligvis forblir de en uvesentlig nisjebevegelse for sine likesinnede med liten grad av maktpåvirkning overfor storsamfunnet.


Tilbake til toppen.


Den katolske kirke

Min kjennskap til Den romersk-katolske kirken (DKK) er heller begrenset. Likevel har jeg tenkt å sette opp noen kritiske punkter rundt dette kirkesamfunnet nedenfor:

  • “Avgudsdyrkingen” av paven forstår jeg meg ikke på.
  • Dyrking av helgener er også fjernt for slike som meg, inkludert dyrkingen av Jomfru Maria.
  • Tilsynelatende er kirka stor motstander mot modernisering og andre større endringer. Muligens angst mot endringer?
  • Tradisjoner og pavemakten er viktigere enn hva Bibelen sier.
  • Ritualer, liturgi og makt viktigere enn levende tro.
  • Det er ikke rom for likestilling. Damer kan f. eks. ikke bli prester.
  • Et veldig hierarkisk system/strukturer med masse ledd hvor paven er på toppen. Under paven er det både patriarker, kardinaler, ulike biskoper, ordener osv. Demokrati er det lite av.
  • For stor makt til de geistlige, inkludert prestene.
  • De anerkjenner ikke fullt ut oss andre kristne. Det er f. eks. ikke greit at en ikke-katolikk deltar i deres nattverd.
  • Pr. dags dato ønsker ikke den katolske kirke å ha felles nattverdsfeiring med protestantiske kirkesamfunn pga. ulike syn på hva nattverden innebærer. Hva som legges i nattverden er noe annerledes enn hos oss protestantisk kristne.
  • Visstnok ikke lov til å bruke oblater under nattverd som er glutenfrie. (Hvis så skjer er ikke nattverden “gyldige”!)
  • Skriftemål-praksisen virker rar.
  • Gammeldags etikk, moral og leveregler. På kollisjonskurs med hvordan folk flest lever sine liv i dag.
  • Forkynnelsen rundt skjærsilden anser jeg som “rar”.
  • Prester og ordensfolk (munker, nonner osv.) må leve i sølibat (ugifte og i seksuell avholdenhet).
  • Den katolske kirken kan til tider virke som å være den reneste overgriperkirken. Den ene rystende historien etter den andre har blitt framsatt. Overgrep har blitt begått av mange prester (geistlige) mot en lang rekke barn, inkludert mot altergutter m. m. Det selvpålagte sølibatet der i gården er tydeligvis lite verdt i praksis. Sakene har i flere tilfeller blitt forsøkt dysset ned.
  • Generelt virker det som om kirka fortsatt tar litt for lett på overgrep (seksuelle overgrep m. m.), uten vilje til en god og grundig nok opprydning.
  • Å beholde kirkens “gode” rykte har tradisjonelt blitt satt foran overgrepsofrenes sak.
  • Kategorisk nei til bruk av prevensjon og konsekvent imot abort.
  • Klosterlivet, munker og nonner forstår jeg meg i liten grad på.
  • Kirka har hatt en del uheldige saker rundt overgrep, korrupsjon og andre økonomiske og ledelsesmessige skandaler.
  • Vatikanet (Vatikanstaten) – katolikkenes “høyborg” – er visstnok ifølge enkelte informanter fullt av rykter, dobbeltmoral, hykleri, løgn, overgrep (sex) og maktkamper.
  • Den katolske kirke (DKK) i Norge – spesielt Oslo katolske bispedømme – har drevet med pengerot, medlemsjuks og bedrageri. Kirka har – basert på telefonkatalogen – “tvangsinnmeldt” personer med “katolske” navn og opprinnelse (personer med utenlandsk opprinnelse, fra katolske land).
  • Pga. kunstig høye medlemstall har de fått alt for mye i støtte fra staten, og staten har krevd og vunnet fram via rettssak (2017) om at kirkesamfunnet (Oslo katolske bispedømme) må tilbakebetale ca. 40 millioner kroner + dekke statens saksomkostninger + foretaksbot på ca. 2 millioner kroner for grovt bedrageri.
  • Januar 2019 pågikk det visstnok ankesak i lagmannsretten, da katolikkene nektet å betale tilbake pengene. Oslo katolske bispedømme tapte ankesaken mot staten mars 2019, men DKK gir seg ikke da de anker dommen til høyesterett.
  • Ifølge dem er katolske døpte personer reelle medlemmer av kirka okkesom, selv uten aktiv innmeldelse i DKK i Norge.

Tilbake til toppen.


Hellige bygninger, rom og altere

  • Det kan hevdes med rette at dette med hellige rom, vigslede bygg (kirker, katedraler osv.) og egne gudshus er en avsporing. I utgangspunktet er det ikke noe spesielt hellig med et kirkerom, det er ikke mer hellig enn et hvilket som helst bygg eller rom.

– Kirken/kirkerommet er ikke mer hellig enn et do (utedo).

  • Et vers fra Bibelen: “Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?” (1. Kor. 3,16). Har du Guds Ånd, er du Guds hus/tempel. Vi skal i hovedsak bygge mennesker, ikke bygninger.
  • Å vigsle bygninger kan hevdes å være ukristelig. Gud bor ikke mer i slike bygninger enn andre plasser hvor kristne samles.
  • Blant de første kristne og i urmenighetene var menigheten/kirken menneskene som var tilstede, ikke bygningene.
  • Vi lever ikke etter den gamle pakt. Vi lever etter den nye pakt, hvor forhenget i tempelet for lengst er revnet og er borte. Det finnes ikke noen hellighet som er forbeholdt bare spesielt utvalgte hus eller mennesker.
  • Ærefrykt og følelsen av hellighet i mektige/storslagne rom har ingenting med Gud å gjøre. Det er menneskelige følelser som også kan oppnås i andre typer bygninger.
  • Guds nærvær er tilgjengelig for hvem som helst, når som helst og hvor som helst. Gud bor ikke og er ikke avgrenset av hus bygget av menneskehender.
  • Bygninger, utsmykking, altere, uttrykksformer osv. har i en del tilfeller nesten blitt som avguder og avgudsdyrking for oss. Virkemidlene har blitt selve målet eller budskapet vårt. Bygninger og andre ytre faktorer har blitt viktigere enn selve menneskene og troen.
  • Enkelte behandler alteret og alterringen som noe spesielt hellig, gjerne forbeholdt presten som “tumlingsrom”. Hvor kommer den Bibelske dekningen for dette med å gi presten slike særrettigheter/enerettigheter samt at man i det hele tatt behandler alterringen som noe spesielt hellig?
  • Bygging, utsmykking og vedlikehold av kirkebygg og andre gudshus koster astronomiske pengesummer. Disse pengene kunne ha vært anvendt på mye bedre formål.
  • Noe dobbeltmoralsk er jeg. En del kirkekonserter kunne med fordel ha funnet sted andre steder enn i kirka.
  • I et kaldt land som Norge med varierende vær trenger vi selvsagt et rom/bygg å møtes i for å feire Gudstjeneste og for å avholde møter. Imidlertid kunne byggene ha vært mye mindre prangende, og med fordel kunne gjerne andre eksisterende bygg (skoler, samfunnshus, kulturhus, idrettshaller, grendehus osv.) ha blitt benyttet i stedet for egne kirkebygg.


Tilbake til toppen.


Jesus i fokus i stedet for å holde liv i “kristne” tradisjoner

Av og til blir de “kristne” tradisjonene viktigere enn selve Jesus og troen. Fra Davids liv (David Åleskjær sin blogg) har jeg hentet inspirasjon til lista nedenfor over ting som kan VURDERES barbert bort fra vår kristne tradisjon. David kaller det selv et tankeeksperiment (kjettersk sådan). Muligens litt vel drastisk og overdrevet riktignok.

Følgende punkter inngår i bort med-lista:

  • Pave og andre tilsvarende maktpersoner, f. eks. de maktutøvende gallionsfigurene av noen biskoper. Bort med all kjendisstatus og idoldyrkelse i menigheten! Hva med en flatere organisasjonsstruktur med mer makt til vanlige medlemmer?
  • Åndelige “show” og overdådige sceneshow.
  • Behovet for (egne) prester.
  • Liturgiske plagg.
  • Kirkebygg og bedehus (fokus på mennesker, ikke bygg).
  • Dagens tåpelige nattverd. Bør være et reelt måltid med noe annet enn en tørr oblat og et medisinglass med vin.
  • “One-man-show” (enveiskommunikasjon) fra presten eller forstander. Flere (alle) bør få delta i Gudstjenesten.
  • Søndag som spesielt hellig dag.
  • Gjentakende ritualer og fast liturgi.
  • Prestens ene-rettigheter til å utføre ting (sakramenter m. m.), f. eks. dåp. Hvem som helst kan foreta dåp eller forrette nattverd.
  • Alle menneskebud og enhver form for loviskhet.
  • Dømming av de andre på utsiden.
  • Arrangement av bryllup og begravelser i kirkelig/kristen regi. Dette er statlige oppgaver og ikke en kirkelig oppgave. Det samme kan sies om begravelser og kirkegårdsadministrasjon.

Jeg støtter mye av det han uttaler. På det kirkelige og kristelige området er jeg muligens en aldri så liten anarkist?

En del oppleste og vedtatte kristne verdier og sannheter (Bibeltro, bokstavtro) kan med fordel kastes over bord i samme slengen.

Tradisjoner og kultur dyrkes av og til som selvstendige verdier og mål. Det blir viktigere å opprettholde det tradisjonelle enn å nå ut med evangeliet. Historien og tradisjonene får sin egenverdi som er høyere og viktigere enn misjon og det kristne budskapet. Mer av det tradisjonelle vil neppe trekke mer folk til kirkene og forsamlingslokalene. Endringer må til!

Hva om vi rett og slett blåste en lang marsj i alt som het tradisjon, nullstilte oss fullstendig, og utelukkende fokuserte på å nå ut med budskapet til den kulturen vi befinner oss i?

Sitat fra innlegg på Davids liv – David Åleskjærs blogg.


Tilbake til toppen.


Kristne skoler

Det virker nesten som om kristne grunnskoler dukker opp som paddehatter rundt forbi her i vårt land. Selv er jeg dypt skeptisk til slike egne kristne skoler. Også kristne bør være til stede i det offentlige rom og på de vanlige grunnskolene, slik at man kan nå nye mennesker med evangeliet. Å samle seg i egne bobler etter gettoer bidrar ikke akkurat til utbredelsen av kristendommen.

Å være lærer eller elev i vanlig (offentlig) grunnskole bør være malen for kristne. Dette å møte ikke-kristne i hverdagen og “infiltrere” samfunnet rundt oss gir muligheter for både forkynning og trosforsvar (opplæring og praksis), og ikke minst får man innsikt i hvordan verdenen utenfor bedehuset er og tenker. Å tilbringe sitt liv kun i kristne sammenhenger vil ikke bidra til at den enkelte blir særlig rustet til å kunne få spredt det kristne budskapet til samfunnet og medmenneskene rundt oss.

Også barna av “super-kristne” trenger å bli integrert i det normale storsamfunnet, noe som blir vanskelig når de hoper seg sammen på egne ghetto-skoler for likesinnede.

Kristne grunnskoler, nei fri og bevare meg for dem! Slike ghettoer trenges ikke i det norske samfunn!


Tilbake til toppen.


Sex

Kristne forsamlinger har ofte vært svært sexfikserte, på en negativ måte. Det blir mye snakk om hvor galt det er og framstilles gjerne som den største synd man kan gjøre. Sex har blitt gjort til noe skittent, tabubelagt, syndig og kun en nødvendighet for forplantningens skyld innenfor ekteskapets rammer. Ve den som faller i synd og hopper til sengs uten å være gift. Mennesker framstilles som tikkende ikke-styrbare bomber som hopper til sengs med hvem som helst etter å ha kommet i snakk med en av det motsatte kjønn (eller eget kjønn for den saks skyld hvis man er lesbisk/homofil).

Det er heller ikke maken til hva slags straffedom onani, masturbasjon og selvtilfredsstillelse på det seksuelle området kan medføre. Våre iboende drifter gis ingen plass i enkelte kristne miljøer. Troen skal visstnok være i stand til å oppheve naturlovene.

Det er etter mitt syn ok at kristne forsamlinger blir en aldri så liten motpol til storsamfunnets sexifisering. Imidlertid må det da være måte på dømming og nedsnakking av en fin gudeskapt ting som sex og seksualitet. Greit nok at det kan være gunstig at sex finner sted innenfor trygge rammer og ikke som one-night stands (engangsligg), men det må da være mulig å få et litt mer nyansert og balansert syn på tingene enn kun å gjøre det til noe som er helt fy-fy.

Av og til lurer jeg på om pornoindustrien eller kristen virksomhet er verst? Kristen virksomhet har bidratt til å gjøre sex til noe skittent og til dels ekkelt, noe som kun er nødvendig for å lage barn. Kvinner ses på som individer som leder og frister menn inn i synd og fristelse. En god del kristne påstår med Bibelen i hånda at boka forbyr eller umuliggjør likestilling, noe som virkelig er kreativ og fantasifull fortolkning av boka.

Et eksempel på kristnes rare syn på sex henter jeg fra boka til Stephan Christiansen (1996) “Ny standard for en ny generasjon”:

“Alt du trenger å vite om sex er dette: Sky det som pesten til den dagen du er gift […] Det er like greit å innse det med en gang. Så lenge du ikke er gift, så er ikke sex noe for deg! […] Som gutt skal du se for deg at det står skrevet det samme på jenta som på høyspentledningen: Berøring livsfarlig. Med andre ord: Hold fingrene av fatet.”

(Sitat hentet fra Internett. Jeg har ikke lest boka, men jeg forutsetter at sitatet er korrekt gjengitt fra boka.)

Boka er riktignok 20 år gammel nå, men mye tyder på at noe av den samme grunnholdningen lever den dag i dag i mange kristne miljøer.

For ca. 20 år siden (slutten av 1990-tallet) var det en del fokus på den kristne avholdenhetskampanjen “Verd å vente på”. Nå etterpåklokskapens navn kan denne kampanjen på mange måter oppsummeres som mislykket. Enkelte “falt i synd” og slet med dårlig samvittighet og andre problemer i etterkant, og enkelte har også fått et litt vridd syn på hele sexen og fått et noe problematisk forhold til romantikk, sex og kjærlighet.

Den moderne nettsiden «GuttogJente.no» formidler også et tvilsomt syn på sex, der en del tips og råd er “politisk korrekte” innenfor en kristen setting, men hvor rådene neppe er i samsvar med medisinvitenskapen og/eller psykologien.


Tilbake til toppen.


Humanisme og Human-Etisk Forbund (HEF)

  • Human-Etisk Forbund (HEF) er en “liten” og “marginal” gruppe som innimellom lager masse støy i forhold til sin “lave” oppslutning. Ifølge egne nettsider har de over 88.000 medlemmer. (Til sammenlikning hadde Den Norske Kirke 3 750 705 medlemmer eller tilhørige på slutten av år 2016.)
  • Deres “oppdrag” er blant annet å presentere religionskritikk når religion bidrar til å diskriminere eller å undertrykke (maktmisbruk).
  • HEF som livssynsorganisasjon fører stadig en krig mot trosorganisasjoner/religiøse organisasjoner som tror på en gud.
  • Humanisme framstår som et eget frittstående livssyn. Vitenskapen har sin plass i deres tro, mens gud ikke er en del av deres verden. Mennesket står i sentrum.
  • HEF sitt livssyn er alt annet enn verdinøytralt.
  • Begreper som de selv bruker om sin “tro” er “livssynshumanisme” eller “sekulær humanisme”. Det blir vel ikke helt feil å kalle de ateister heller.
  • De hevder innimellom å representere et livssynsnøytralt alternativ. Etter mitt syn er det de presenterer alt annet enn nøytralt med sin massive motstand mot at det finnes noen gud eller noe annet overnaturlig.
  • Selv om de tror at kristendom bare er tom overtro har de fått helt angst og fobi mot alt kristent og kristenmannsblod. Hva skader det med en sang med kristent innhold eller en skolegudstjeneste når de likevel ikke tror på budskapet?
  • De skal vise respekt for andre menneskers livssynsvalg, selv om de ikke selv tror på noen guder. Denne respekten uteblir innimellom i deres argumentasjon.
  • De påstår å kjempe for religionsfrihet, men den sterke antipatien de har mot religion ødelegger for frie religionsvalg. Uten å få høre ordet er det ikke mulig å ta et aktivt valg for eller imot en tro, f. eks. kristendommen.
  • Det kan virke som om HEF prøver å ta monopol på innholdet i humanisme-begrepet. HEF kjører en intens og aktiv krig mot kristendommen og kristne uttrykksformer begrunnet i humanisme, selv om humanisme i seg selv slettes ikke trenger å stå i et motsetningsforhold med kristen tro. Det finnes faktisk en egen retning for kristen humanisme.
  • Å få til en helt livssynsnøytral religionsundervisning i skolen anser jeg som en utopi og umulighet (verden er subjektiv og ladet, en helt objektiv nøytral gjengivelse er umulig).
  • HEF sin sterke tro på vitenskapen og det gode i mennesket klarer jeg ikke å dele. Både vitenskapen og mennesket feiler for ofte til at jeg klarer å dele entusiasmen deres. Deres (over)tro på vitenskap, nøytralitet og mennesket er vel så sterk som den sterkeste religiøse troen. De påstår at “Mennesker er frie, bevisste og ansvarlige.”.
  • Selvsagt respekterer jeg deres eksistens, men enkelte av deres medlemmer blir litt vel militante og negative i sine utsagn. Det må være lov for andre å ikke dele deres syn uten å bli hudflettet for dette.
  • Jeg synes deres redsel for skolegudstjenester og religion i skolen og ellers i samfunnet er litt vel overdreven. Litt for mye gammel bitterhet mot kirka og andre kristne organisasjoner preger argumentasjonen.
  • Ingen tar skade av en skolegudstjeneste eller to. Presentasjon av den kristne kulturarven og dette å bli kjent med trossamfunn og kirke i nærmiljøet bør være lovlig innenfor skolens rammer (KRLE-faget).
  • Bare for å få det sagt: Jeg er selvsagt IKKE tilhenger av at elever stilles på store trosmessige valg innenfor skoletiden. Å skremme med helvetet for dem som ikke tar et aktivt trosvalg bør absolutt ikke finne sted innenfor skolens rammer.
  • Innimellom irriterer deres dårlige oppfinnsomhet meg. De har “stjålet” kristne seremonier og gjort dem ikke-kristne. De tilbyr blant annet “Humanistisk konfirmasjon”, en nesten blåkopi av kirka sin konfirmasjon hvor Gud har blitt kastet ut. Kunne de ikke i stedet ha funnet på noe kreativt og nytt selv?
  • For å si litt imot meg selv: Levi Fragell har jeg til tider sansen for. Han tar opp mange interessante temaer innenfor religiøse overtramp.
  • En lillebror til HEF er Humanistforbundet med sine ca. 3.000 medlemmer. Her er siste nytt at de åpner opp for medlemmer med religiøs tilhørighet. De er altså ikke-ateistiske humanister.

Jeg støtter sitatet til David Åleskjær i hans blogg: «Det finnes ikke noe som heter livssynsnøytralt. Det finnes bare livssynsåpent eller totalitært.»


Tilbake til toppen.


Islam og andre religioner

Islam: Kunnskapsnivået mitt om Islam og Allah er heller moderat. Skal være forsiktig med å være for bastant i mine uttalelser rundt denne religionen. Men:

  • Som kristen tror jeg selvsagt ikke på den muslimske troen, Koranen, Allah og Muhammed.
  • Islam og den muslimske læren presenteres innimellom som fredens religion. Mon tro om dette stemmer helt med virkeligheten?
  • Enkelte kaller Islam for sverdets (krigens) religion. Kristendommen kalles av de samme menneskene for kjærlighetens religion. Dette er en kraftig forenkling, men muligens er det også litt sannhet i det sett ut fra nåtid?
  • Så vidt jeg forstår finnes det masse vold og krig nevnt i både Koranen og beslektede skrifter. Islam kan i praksis oppleves som en svært voldelig/krigens religion.
  • Profeten Muhammed var også en krigsmann.
  • Det finnes mange fredelige muslimer, men det finnes også det motsatte (f. eks. IS-sympatisører).
  • Enkelte ekstreme islamister (Mulla Krekar, Ubaydullah Hussain m. m.) som har kommet til Norge har beklageligvis ødelagt ryktet til vanlige fredelige muslimer. På samme måte har enkelte terroraksjoner (selvmords- og bombeaksjoner) i utlandet heller ikke styrket muslimenes rykte. De få ødelegger som kjent for de mange.
  • Innføring av Sharialov er IKKE noe jeg ønsker meg i Norge eller i andre europeiske/vestlige land.
  • At karikaturtegninger av den islamske profeten Muhammed skal medføre fare for livet (Fatwa, dødsdom) til den/de ansvarlige for tegningene kan ikke aksepteres. Muslimene kan oppfatte tegningene som blasfemi og gudsbespottelse, men det gir dem likevel ikke noen rett til å selv å straffe andre mennesker med døden til følge.
  • Bruk av nikab, burka og hijab klarer å provosere enkelte nordmenn.
  • Enkelte muslimers manglende respekt og toleranse overfor oss “vantro” oppfatter jeg som et relativt stort problem.
  • Enkelte muslimers forfølgelse og undertrykking av kristne og andre ikke-muslimske religiøse grupper kan på ingen måte aksepteres.
  • Æresdrap og blodhevn kan ikke tolereres. (Mer kultur enn selve religionen Islam.)
  • Menneskerettighetene og likestillingen står svakt i enkelte muslimske miljøer.

Andre verdensreligioner som buddhisme, hinduisme etc. kunne også ha vært omtalt. Imidlertid faller dette utenfor mitt kunnskapsnivå og interessefelt. Ulike sekter kunne også ha vært omtalt.


Tilbake til toppen.


Nei til kristent hemmelighetskremmeri, lukkede og ekskluderende miljøer

Kristne aktiviteter bør i utgangspunktet være åpne for alle i aktuell målgruppe. Alle bør som hovedregel inkluderes. Å holde enkelte på utsiden, ekskludere og sortere mennesker, er ikke i god kristen ånd.

Type losjer og ordener: 

  • Personlig mener jeg at lukkede miljøer av typen losjer, eksklusive klubber, ordener, frimurere osv. ikke bør støttes av kristne.
  • Kristne organisasjoner/menigheter bør ikke ta imot økonomiske midler eller drive med andre former for samarbeid med slike lukkede miljøer, da dette vil bidra til å legitimere virksomheten.
  • Lukkede miljøer basert på invitasjon, kun utvelgelse av personer som er “gode nok” til å bli medlemmer og masse hemmelighetskremmeri synes jeg ligger langt unna Bibelens idealer.
  • Kameraderi (medlemmene støtter hverandre i tykt og tynt på bekostning av ikke-medlemmer) innenfor slike miljøer liker jeg heller ikke.
  • Noen påberoper seg til og med Guds navn, selv om de driver med ikke-kristen seleksjon av personer.
  • Eksempler på organisasjoner: Lions, Rotary, Round Table, Zonta, Odd Fellow Ordenen, RebeccaLogene, Maria-ordenen, Frimurerlosjen (Den Norske Frimurerorden) osv.
  • Jeg er selv oppvokst med at mine foreldre skulle på “losjen”, men dette var en litt annen form for losje som jeg ikke reagerer på. De var nemlig medlemmer i IOGT (godtemplarlosjen/godtemplarordenen), en totalavholdsbevegelse. IOGT er åpne for alle som ikke bruker rusmidler.

Vebjørn Selbekk, sjefredaktør i Dagen, har skrevet et innlegg med tittelen: “Prester bør ikke være frimurere”. Jeg er helt enig i hans konklusjon og det meste han ellers skriver om temaet.

Prester/pastorer og kirke/forsamlinger/menigheter bør IKKE ha noen nære koblinger mot frimurere og/eller eksklusive losjer.

Frimurerne representerer et gammeldags system for elitisme hvor kun menn og kun samfunnseliten kan bli invitert. Det er snakk om lukkede brorskap med hemmelighold hvor også kvasi-religiøse ritualer finner sted. Koblingen mellom slik virksomhet og kristen tro er problematisk, da det mer framstår som noe okkult enn som noe kristent.

 

Andre forsamlinger og miljøer:

  • Det finnes også andre ekskluderende miljøer/lukkede miljøer. F. eks. har jeg hørt om både kvinneforeninger, Bibelgrupper og hus-fellesskap/cellegrupper som er svært tilbakeholdne for å åpne opp for nye medlemmer.
  • Enkelte forsamlinger og menigheter kan også være svært så “klikkete” (klikker). Det er ikke gitt at hvem som helst kan bli inkludert i miljøet.
  • Noen steder er enkelte familier og personer mer verdt enn andre, ikke ulikt et kastesystem.
  • I sin tid skrev jeg en del kritiske kommentarer om Misjonshuset i Egersund (PDF-fil) rundt disse temaene m. m.


Tilbake til toppen.


Israel og jødene

Hoveddelen av teksten er nå flyttet til en egen selvstendig artikkel her i bloggen (lenke).

Israel: Selv er jeg sterk motstander mot antisemittisme mot jøder, men jeg trenger ikke som troende å være en konservativ kristenfundamentalist eller kristensionist. Jeg kan ikke for enhver pris støtte den sekulære staten Israel i tykt og tynt. Også palestinere bør behandles som verdifulle mennesker og være et misjonsmål for oss kristne. Mye som blir gjort i Israel er neppe Guds vilje, og det fortjener ikke kristnes blankotillatelser eller legitimering.

Israel patriotisme

 

Synet på Israel er ikke – og bør ikke være – en viktig sak eller spørsmål innenfor de kristnes rekker. Israel-saken er til syvende og sist en perifer og uvesentlig sak innenfor troen for oss her i Norge.

Ensidig og ukritisk støtte av Israel (og jødene) kan jeg ikke stå inne for, hvor staten Israel dyrkes som en egen gud!

Les mer: blogg.brr.no: Israel og jødene


Tilbake til toppen.


Nei til religion, ja til evangeliet

Ja takk til evangeliets kraft og Jesus-troen, nei takk til alle former for religion.

Usunne sider med religion:

  • Religion dreper og ødelegger! Nei takk til religion, ja takk til evangeliet!
  • En del krig og elendighet som inntreffer i vår verden begrunnes med religion (eller mistolkning/misbruk av religion).
  • Fritt gjengitt etter Karl Marx: “Religion er opium for folket”. Dette kan jeg i hovedsak si meg enig i. Imidlertid vil jeg fort føye til: Gi dem Kristus og evangeliet i stedet for død religion.
  • Henrik Johan Ibsen sitt kjente sitat “Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme” fra Vildanden kan også overføres til religion. Enkelte benytter “falsk” religionen som et halmstrå til å holde seg fast i på veien gjennom livet. Å “punktere” religionen kan gi vedkommende store personlige problemer og livskrise.
  • Religion er menneskers forsøk på å nå opp til Gud i form av loviskhet, leveregler, menneskebud og dømming av andre mennesker.
  • Evangeliet er Guds forsøk på å komme ned til menneskene, jf. Jesus sitt frelsesverk og nådebudskapet. Tro er alt som skal til.
  • Det er ikke bra at evangeliet og Jesus-troen/kristendommen ofte blir hovedsaklig forbundet med moralisme, religiøse bud, streng etikk, lover, menneskeregler og trauste tradisjoner/ritualer. Det er ikke dette som er ekte kristentro eller det sentrale i evangeliet. Frelsen og nåden er så mye viktigere!
  • Religion kan fungere som et åk eller tvangstrøye over livet. Man blir ufrie og hemmet, mister glede og livslyst.
  • Kan fungere som et hinder for naturlig omgang med andre mennesker.
  • En evig konflikt med seg selv kan oppstå. Man dras mellom egen personlighet og urealistiske ytre forventninger.
  • Man må prøve å innfri andres forventninger. Dette kan bidra til at man “mister seg selv” i og med at man ikke får lov til å være seg selv med sin personlighet (må opptre med maske). Ofte klarer ikke alle å leve opp til forventningene fra seg selv, ledelsen, medmennesker eller fra “Gud”.
  • Religion kan medføre selvopptatthet eller lavt selvbilde, og i andre tilfeller psykiske problemer.
  • Masse leveregler og menneskebud må etterleves. Andre har betydelig kontroll over det enkelte medlems adferd (indoktrinering). Sanksjoner mot dem som ikke lever opp til reglene.
  • Selektiv Bibeltroskap.
  • Gjerne en sterk autoritær ledelse som ikke kan motsies.
  • Usunn religion kan medføre brente barn.
  • Det kan bli et motsetningsforhold mellom Jesus og evangeliet kontra kristendom, religion og tradisjoner.
  • Alle som tror kan bli en Jesus-troende disippel. I Guds plan og frelse er det plass for oss ikke-perfekte, normale, tvilende og snublende mennesker. Man trenger ikke å leve et “prektig” liv etter strenge regler for å kunne være en troende på evangeliet om Jesus.
  • Unngå å oppsøke religion, ta imot evangeliet i stedet!

Inspirasjon til denne tematikken har blitt hentet fra “Davids liv | David Åleskjærs blogg”.

Bibelen


Tilbake til toppen.


Kristen begrepsbruk

En del begreper som blir benyttet i kristne kretser med den største selvfølgelighet sliter jeg med å forholde meg til. Jeg klarer ikke helt å identifisere meg med og forstå meg på begrepenes tillagte innhold. Noen aktuelle begreper:

✞ Frelst ✞ Frimodighet ✞ Vekkelse ✞ Helvete ✞ Dommedag og endetid ✞ Åndsdøpt ✞ Nådegaver ✞ Tungetale ✞ Nattverd ✞ Sakramenter ✞ Halleluja ✞ Forfølgelse ✞ Forbønn som maktmiddel og hersketeknikk ✞ Helbredelse ✞ Bibeltro ✞ Predikantstemme ✞ Åndeliggjøring av alt ✞ Diverse “grunnsannheter”.

Se ellers egen artikkel rundt dette temaet for mer detaljer.


Tilbake til toppen.


Annet

Min skepsis mot KrF er allerede utførlig behandlet i bloggartikkelen “Fortsatt skeptisk til KrF”. “Kristen” TV kanalen TV Visjon Norge er heller ikke min venn og jeg er dypt skeptisk mot en del av den karismatiske forkynnelsen. Se ellers opprinnelig nettside – http://protest.brr.no/ – angående “andre ting” og artikkelen “Ja, jeg er en kritisk kristen!” her i bloggen. Av nyere artikler (sommeren 2016) innenfor kategori protest kristendom kan jeg blant annet nevne: “De ‘frafalne’ og ‘brente’ kristne” og “Ting jeg IKKE tror på”.

For noen år siden hadde jeg et leserinnlegg i lokalavisa om kirka mens jeg ennå bodde i Eigersund. Innlegget stod på trykk 16. september 2002 i avisa Dalane Tidende (lokalavis i regionen Dalane, Sør-Rogaland) med tittelen: “Kirka – en plass for spesielt utvalgte?” (lenke til skannet kopi av innlegget). I innlegget var jeg blant annet opptatt av vanskelig menighetsråd, kirkeorgel som uegnet instrument (kirkeorgel som torturens instrument), kjedelig og stiv liturgi og at fornyelse av uttrykksformene på gudstjenestene ønskes. I grove trekk kan jeg vel den dag i dag stå inne for det jeg da skrev. Den gjennomførte “gudstjenestereformen” har heller IKKE bidratt til store forbedringer.

Fra et innlegg på DagensDebatt.no henter jeg følgende sitat som jeg sier meg svært enig i: «…vi trenger å utvikle flere sunne og livskraftige menigheter som formidler budskapet klart og tydelig, samtidig som de våger å tenke nytt i måten dette gjøres på.» Sagt med mine egne ord: Det grunnleggende budskapet står fast, men uttrykksformene kan og bør endres og tilpasses til den tiden vi lever i. Hvis ikke tilpasninger gjøres vil det sannsynligvis etter hvert bli ganske så glissent i våre kristne forsamlinger når det gjelder møtedeltakere og medlemmer.

På den annen side kan kristne forsamlinger bli for showpregede og oppleves som rene scenekirker. Hvis uttrykksform blir det viktigste og innholdet underordnet er ikke dette heller særlig bra for utviklingen. Bibelens budskap bør ha en sentral plass uavhengig av innpakning (møteform og uttrykksmåter). Kristen virksomhet må ikke ende opp med kun å bli overflatisk enveiskommunikasjon av kultur og underholdning. Det må også være rom for de alvorlige temaene, ekte trosutøvelse og trosopplæring.

Det misbrukte begrepet avkristning av Norge: Jeg er møkka lei av begrepet avkristning av Norge. Det er alt for lett å skylde på enkelte politiske partier, muslimene eller liberale kristne for at kristentroens plass i samfunnet er på vikende front. Sannheten er heller at vi kristne har blitt “daffe” med å fungere som lys og salt i våre omgivelser. Vi “gjemmer oss” på bedehusene, kirkene og forsamlingshusene og stønner og sier huff om den fæle verdenen på utsiden, i stedet for å gå ut og misjonere for våre naboer og medmennesker. Fremmed kristen terminologi, mange menneskeskapte leveregler/bud samt krav om “bibeltro” livsførsel fungerer heller ikke særlig bra for å trekke til seg nye troende.

Med vår dømmende og «prektige» livsførsel:

“Vi norske kristne avkristner Norge daglig. Men vi innrømmer det ikke.” (Rune Edvardsen, daglig leder i Troens Bevis, fra DagensDebatt.no)

 

Kristendommen har i mange århundrer vært en sentral del av vår kultur og historie. Det kristne budskapet burde dermed ha vært av allmenn interesse for det norske folk. Beklageligvis er vel neppe engasjementet så stort i praksis. Tro har blitt en privatsak som det snakkes lite om.

Jeg har liten eller ingen respekt og tillit til dem som hevder å være “Bibeltro” og/eller “rettroende”, og som gjerne også dømmer andre for å ikke være kristne nok. Bibelen må tolkes og kan ikke leses objektivt bokstav for bokstav uten fortolkning ut fra vår forståelsesramme (kultur, historie, språk, personlige forhold etc.).

Skapelsen: Jeg tror ikke nødvendigvis at vi skal tolke skapelseshistorien i Bibelen bokstavelig med at alt ble skapt i løpet av seks dager (1 Mos 1). Etter mitt syn kan skapelsesberetningen i Bibelen godt være en symbolsk fortalt (billedlig/metaforisk) fortelling uten at dette ødelegger for min gudstro og Bibelens troverdighet.

I enkelte kristne miljøer har ikke likestillingen mellom kjønnene kommet særlig langt. Enkelte steder i kristen regi ligger enda det dårlig begrunnede “Kvinner skal tie i forsamlinger”-spøkelset og lurer. Veien er lang for full likestilling innen kristen-Norge. Ikke alle verv og forkynnende/ledende funksjoner kan innehas av kvinner. Lederverv med “åndelig læreansvar” er gjerne forbeholdt menn. Den Bibelske begrunnelsen for å ikke slippe kvinner til er etter mitt syn syltynn. (Man leser Bibelen slik fanden gjør det, helt ut av sin sammenheng.)

Enkelte miljøer: Grusomme overgrep begått av sentrale menn i lederposisjoner i kristne sammenhenger blir dysset ned og kommer ikke fram i offentlighetens lys. Slike menn må på bekostning av ofrene av ukjente årsaker for enhver pris forsvares.

Forfølgelse: I enkelte menighetssammenhenger vil en slik nettside som denne bli tolket som “forfølgelse”. All konstruktiv kritikk og spørrende spørsmål av typen “hvorfor” tolkes av noen kristne som forfølgelse. Man er satans sendebud og motarbeider kristentroen ved å stille spørsmål I stedet ønskes det at man er en dum sau som frivillig lar seg lede av hyrden (pastoren eller tilsvarende). Min oppriktige mening: Opplyst religionskritikk, med fornuftig form og innhold, må være fullt lovlig.

Maktmisbruk: Mange saker om maktmisbruk, hersketeknikker (herskeskikker) om “brente kristne”/”brente barn” har i 2016 kommet til overflaten. Selvsagt tar jeg sterkt avstand mot slikt misbruk av Guds navn. Enkelte psykopater, narsissister og personer som lider av psykopati finnes også innenfor de kristnes rekker, og pga. “god kristen” snillisme blir ofte slike personer stoppet alt for seint.

Kristne sammenhenger bør fungere som en kraftstasjon eller kraftsenter hvor man kan hente påfyll og inspirasjon. Den enkelte bør kunne komme slik som vedkommende er med sine styrker og svakheter, og det bør ikke være behov for å dra på seg en “vellykket-maske”. Beklageligvis kan enkelte kristne miljøer virke helt motsatt. Man blir tappet for krefter og energi, og det er ikke “lov” til å være åpne og ærlige om sine problemer i livet. Det perfekte dyrkes og svakheter undertrykkes.

Om enn slettes ikke en Bibelsk tekst liker jeg følgende sitat fra diktet “Du må ikke sove” av Arnulf Øverland (1936):

“Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!”

Dømming av andre som ikke rettroende eller kristne nok synes til å være en sentral “hobby/interesse” for en god del kristne. Ofte blir det en veldig polarisering mellom “oss” på innsiden og “dem” på utsiden. Alt for mange ganger har kristne med Bibelen i hånden dømt andre til død og pine pga. avvikende syn i enkeltsaker. Majoritetene har gått til angrep på minoritetene pga. småting. Ofte har det blitt hevdet at ditt og datt står helt klart i Bibelen, og at man er Bibeltro og handler på vegne av Gud når man går til “angrep” på og tråkker på uskyldige ofre og svake grupper. Slik urett er kristne lite verdig.

Enkelte kristne har klokketro på at det finnes en fellesliste med verdier, kristne verdier, som alle kristne kan enes om. Støtt og stadig hører man snakk om at de “kristne verdiene” må vernes for enhver pris. Denne troen på at alle kristne er en ensartet og homogen gruppe deler jeg ikke.

I yngre år, hovedsakelig under studietiden og rett etterpå, prøvde jeg å være medlem av noen bibelgrupper og jeg deltok også på et Alpha-kurs. Dette gikk vel mindre bra hvis jeg skal si det selv! Mine “medlemskap” ble heller kortvarige. Ofte ble det svært ensporede diskusjoner og tilnærmet unison enighet om hva som var den universelle og eneste sannhet i slike settinger. Det var lite rom for tvil (veksling mellom tro og tvil), ærlighet og kritiske diskusjoner rundt troen og fortolkningen av Bibelen. Det var lite plass for kritiske fritenkere som meg.

I stedet for Bibel- og bønnegrupper hadde det muligens vært bedre med en Bibel- og bannegruppe. Ja, jeg skrev BANNEGRUPPE. I stedet for ferdigtygde og udiskutable svar på alt kan det innimellom være vel så naturlig å være litt sint, klagende og kritisk til troen (og Gud).

Inndeling av kristne: Kristne settes gjerne i “bås” av andre med-kristne. Konservative kristne kontra liberale kristne, hvor enkeltsaker slik som homofili avgjør om man tilhører den ene eller den andre båsen. En annen måte å dele kristne inn i er høykirkelighet/sakramentalisme eller lavkirkelighet/anti-sakramentalisme, jf. Davids blogg. For de høykirkelige er nattverd og dåp en nødvendig del av frelsen, mens for de lavkirkelige er nattverd og dåp mer symbolske handlinger. Uansett pleier slike inndelinger av kristne i lag eller båser som oftest bli brukt som et maktmiddel eller hersketeknikk for å kunne slå med Bibelen i hodet på meningsmotstanderne. Klassifiseringer og inndelinger samler ikke akkurat de kristne.

Misjon og norske misjonærer: Norge har vært et stolt land når det gjelder misjon og utsendelse av misjonærer. Misjonering er fint og bra med god Bibelsk dekning, men medaljens bakside har vært forhold slik som: Til tider litt for stor kulturpåvirkning/samfunnspåvirkning av de land/samfunn som har blitt oppsøkt som misjonsmål. Vestlige verdier har blitt “påtvunget” enkelte samfunn på bekostning av deres tradisjonelle verdier. Konflikter har oppstått mellom etablerte verdier og misjonærenes medbrakte verdier.

Enkelte misjonærer har utvist stor grad av rasisme og nedlatende syn på misjonslandenes verdier. Noen misjonærer har drevet med den reneste diskrimieringen og apartheid-liknende syn. Det har lyst (strålet ut) hvit overlegenhet / overmakt fra dem, og de har sett ned på eventuelle lokale (fargede) kristenledere og samarbeidspartnere.

Som et indirekte resultat/konsekvens av pinsekarismatisk forkynnelse/misjon og menigheter i Afrika har svært negative bieffekter oppstått nå i de senere år: Barn utstøtes pga. de anklages for hekseri. Det er forbud mot homofile i enkelte land, men enkelte steder er det og fare for angrep, forfølgelse og drap på homofile. Demoner, demonbesettelse og demonutdrivelser finner også sted. Mottakeligheten for religiøs påvirkning er stor i Afrika, men hvor også negative effekter kan oppstå.

Enn så lenge har jeg ikke laget en egen inndeling for å omtale Kristent Nettverk / Kristent Fellesskap. Også dette nettverket kunne ha vært verdt litt flere ord enn pr. dags dato her i bloggen. Jeg har skrevet litt om fellesskapet eller nettverket i artikkelen “De “frafalne” og “brente” kristne”. Min hovedkritikk er skepsisen rundt: Alle kristne må finne sin plass i en menighet og underordne seg et et lederskap. Denne underordningstanken liker jeg heller dårlig. Også lite rom for likestilling.

Enkelte oppfatter nok kristendommen som en “pekefingerreligion”. Denne opplevelsen kan jeg godt forstå. Enkelte kristne er svært kjappe til å dømme og å sette andre i bås.

Jeg er skeptisk til “Mindfulness” i kristen regi. Det er litt for mye fra New Age i teknikkene. Jeg har vel heller ikke sansen for yoga, og poenget med retreat i kristen regi forstå jeg overhodet ikke hensikten med.

Engleskolen: Som kristen tror jeg på engler og åndsmakter/åndskamp, men jeg kan ikke støtte opp rundt det Soulspring driver med. (Soulspring = Den tidligere engleskolen, drives av Prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng). Deres sterke fokus på engler, kommunikasjonen med de døde og å gjøre dette til et kommersielt levebrød er tvilsomt i samsvar med den kristne tro. Nå er vel engleskolen tilnærmet historie.

Sjaman i kirka: Märtha Louise fortsetter med sitt “tullball”. Jeg gjentar noe av det jeg har skrevet i artikkelen “Julekonserter i kirkene“:

“Kirke i Stavanger – St. Petri kirke – vil slippe til en sjaman i kirka, i tospann med eks-kongelig prinsesse Märtha Louise. Den amerikanske sjamanen går visstnok under tittelen Shaman Durek, og er tydeligvis eks-kongelig høyhet sin arvtaker nå når hennes engleskole utgår.”

Og: “Jeg kan svært godt forstå dem som er skeptiske til et slikt arrangement og en slik bruk av et kirkelokale. Selv har jeg absolutt ikke sansen for dette som har blitt annonsert.”

Og som avslutning av dette temaet for denne gang: “Nei, dette er skuffende av folkekirken. En slik avgudsdyrkelse og et slikt arrangement som dette har INGENTING i en kirke å gjøre. Misbruken av sin tidligere kongelige status er også en tvilsomme side med hele saken.”

Oppdatering, mai 2019: Biskopen – Anne Lise Ådnøy – tok i siste liten “til vettet”, og hun satte ned foten og stengte kirka for prinsesse Märtha Louise og sjamanen Durek Verrett og hans show. Takk og pris at “enden på visa” ble slik.

Koranen og kirka: Bare så det er sagt har jeg heller ingen sans for dem som i enkelte anledninger vil dra Koranen inn i kirka. Religionsdialog kan være en fin ting, men jeg synes likevel ikke muslimenes hellige bok har noe i en kirke å gjøre.

ENKELTE begravelsesbyråer og deres praksis: Utnytter sørgende på det groveste, skor seg på andres ulykke, tenker alt for mye på egen profitt, tar seg til rettes, alt for høyt prisnivå, overselger og tilbyr mange unødvendige tilleggsprodukter. Deres ekstremt kommersielle fokus ødelegger til tider verdigheten rundt en begravelse, for stort business- og salgsfokus. Noen begravelsesbyråer minner mest om utkrøpne parasitter og blodsugere. Det innholdsmessige kan også kritiseres i enkelte tilfeller, hvor det som presenteres er alt annet enn kristent i sin form og heller mer går i retningen av New Age og andre uønskede tilnærminger.

Noe fornuftig kunne nok ha vært sagt her om Martin Luther, reformasjonens “far”. Hans kamp for å avskaffe avlatshandelen og kritikken mot datidens pavemakt var nok høyst berettiget. Det er også fint og flott at han var en av bidragsyterne til at Bibelen og forkynnelsen ble oversatt til folkespråk. Imidlertid hadde han også en del kritikkverdige sider, f. eks. hans hat mot jøder (antisemittisme), hekser, bønder og funksjonshemmede.

Hvis ikke annet fører fram velger enkelte kristne å framsette tvilsomme konspirasjonsteorier. Alle virkemidler tas i bruk i kampen for å oppnå noe Sharia-liknende, men med kristent fortegn. Forhåpentligvis er gruppen med “sprø kristne” for liten til i noen stor grad få lov til å prege vår politikk.

Språkbruken i kristne sammenhenger er et kapittel for seg selv. Bruk av Kanaans språk, kristenspråk og internsjargong. Terminologien og språket/kommunikasjonen er ganske så fremmed og uforståelig for dem som ikke er indoktrinert av miljøet over lang tid.

Troende er dumme: Forskning viser at troende/religiøse mennesker i gjennomsnitt er mindre intelligente enn ikke-troende/ateister. Troende tenker ikke så mye selv, da de drives av instinkter og lar seg ukritisk lede. Muligens er det også en egen mennesketype som i hovedsak havner inn i religiøs virksomhet.

Alt det rare og ekstreme som finner sted i Guds og kristendommens navn er ødeleggende for alle med en “normal” tro (kristentro). Mye av det tvilsomme som skjer gagner ikke Bibelens sak, og man oppnår kun at mange sekulære/ikke-troende får et rart og skeptisk syn på kristen trosutøvelse. Kristne får et dårlig og tvilsomt rykte pga. de få som ødelegger for de mange troende. Av og til kan menigheten virke mer nedbrytende enn oppbyggende, og i enkelte tilfeller er det bare sunt med en splittelse i stedet for å stå sammen i en tvilsomme og nedbrytende åndelig enhet.

Ytrings- og religionsfriheten og vår kristne arv (jf. Grunnloven m. m.) er sentrale verdier/verdigrunnlag i Norge, men det er da måter på hvordan dette blir utnyttet av enkelte. At enkelte ekstremkristne også fort inntar offerrollen og påberoper seg forfølgelse for berettiget kritikk har jeg heller liten sans for.

Arbeidsplass og arbeidstaker i kristelig virksomhet: Selv må jeg bare innrømme at jeg er ekstremt glad for at jeg ikke jobber i kristelig eller kirkelig virksomhet. I en del tilfeller er forventningene slike steder helt hinsides. Først skal man jobbe mot lønn innenfor vanlig arbeidstid, og så forventes det enkelte av disse plassene at man i tillegg stiller opp som frivillig og som deltaker på fritiden (“gratis overtidsjobbing”).

En annen side ved slike jobber er den åndelige dimensjonen, der det forventes ditt og datt da enkelte hevder at Gud har talt til dem om at slik skal det være. Mange mener mye om hvordan den kristelige jobben skal utføres, og det er slettes ikke uvanlig at man har noen formeninger og den ansattes privatliv i tillegg. Ikke rart at enkelte blir helt utbrente i slike sammenhenger.

Mye galskap har funnet sted i kristendommens navn, hvor blant annet følgende kan nevnes:

  • Den voldelige kristningen av Norge på slutten av vikingtiden.
  • Voldelige korstog i middelalderen mot ikke-kristne land og landområder er det liten grunn til å være stolt av sett med dagens briller.
  • Personer som ble lyst i bann i kirka i tidligere tider.
  • Enkelte personer har i tidligere tider blitt nektet konfirmasjon og nattverd.
  • Diverse former for overgrep og maktmisbruk på misjonsmarka.
  • Dagens maktmisbruk og hersketeknikker i enkelte menigheter.

Bekymringsfulle “tegn” i tiden:

  • Det er en generell åndelig taushet blant folk flest. Lite snakk om tro i det offentlige rom.
  • Samtidig er det en liten gruppe med høyrøstede kristne som forfekter sitt syn i offentligheten. De framstår som om de har monopol på sannheten, selv om det de presenterer ofte er en usunn/uønsket teologi. Eksempel: TV Visjon Norge.
  • Den marginale gruppa med høyrøstede kristne representerer ikke oss kristne flest.
  • Mange sliter med å kalle seg kristne da de ikke lever opp til idealene til de “superkristne”.
  • Populisme, nasjonalisme og polarisering får fotfeste blant kristne.
  • Kunnskapsløsheten blant folk flest rundt tro og religion kan se ut for å være sterkt voksende.

Inspirasjonskilde til lista ovenfor: Bergens Tidende debatt: Skaper større avstand mellom folk og kirke (Helge Simonnes)

Andre artikler i samme sjanger som denne artikkelen er tilgjengelig i kategori protest kristendom her i bloggen.

Se artikkelen “Min tro” for å finne litt tanker rundt hva jeg oppfatter som den rette tro og trosutøvelse.


Tilbake til toppen.


Lenker

Lenker til noen utvalgte artikler fra kategoriarkivet protest kristendom her i min blogg, blogg.brr.no:

“Protest mot enkelte former for kristendom”. Enda flere artikler er tilgjengelig i kategoriarkivet protest kristendom.

Noen nye artikler våren 2017-juni 2019 innenfor protest kristendom:


Tilbake til toppen.


 




Kirkas framtid

Kirkeillustrasjon

En av “heltene” mine innenfor kirkesystemet er Einar Gelius, (eks-) prest og forfatter. Han er en person som tørr å stå for sine meninger og som ønsker en kirke for folk flest. I Stavanger Aftenblad hadde han nylig en artikkel som omhandlet kirkas framtid, og da spesielt fokus mot de homofiles rettigheter. Vi kan ende opp med en intolerant og ekskluderende kirke uten troverdighet for spesielt interesserte.

Dette at kirka nå har blitt mer selvstyrte (løsere bånd mellom kirke og stat) kan bidra til at prosessen med å gi homofile økte rettigheter og muligheter stopper opp. Blant annet har det blitt jobbet for å få på plass en liturgi for vigsel av homofile par. Nå med økt selvstyre for kirka kan det virke som om biskopene med flere trenerer denne saken.

Nå er jeg personlig ikke særlig opptatt av de homofile. Tross alt er andelen av homofile i vårt land ikke all verdens høy. Helt hva jeg selv skal mene innenfor homofilisaken er jeg også noe usikker på.

Det jeg imidlertid registrerer i nevnte artikkel er hans betraktninger rundt hvordan kirkas generelle framtid kan bli. Det er en viss fare for at vi får en intolerant og ekskluderende kirke hvor “folk flest” ikke passer inn. Kirka kan fort bli en institusjon som sakte men sikkert mister fotfestet blant folket.

Biskoper og andre i maktposisjon virker også til å være mest opptatt med spørsmål og saker som i liten grad engasjerer grasroten. Ellers om han selv sier det: “Kirken svarer på spørsmål folk aldri har stilt.”

Han konkluderer blant annet med: “Jeg ønsker meg en raus, åpen og inkluderende kirke – “med himmel’n sjøl til tak”. Men da må presteskap, biskoper og kirkeledelse lytte mer til folk.” Jeg kan skrive under på denne konklusjonen!

(Spesielt biskopene irriterer meg. De er mer politisk opptatte (miljøkamp m. m.) enn å tenke på kirkas ve og vel i tiden framover. Forresten, hvorfor trenger vi slike gallionsfigurer som biskopene er i det hele tatt? )

Se også:




Kristendommen og grunnloven

Kors og Bibel

I 2012 ble landets grunnlov angående forholdet mellom staten og kirken endret. I den forbindelse var Kristent Samlingsparti (nå en del av PDK, Partiet De Kristne) med venner i den konservative leiren i full aktivitet med “Underskriftsaksjonen for å beholde Jesus i Grunnloven”. De hevdet at grunnlovsendringen vil bidra til avkristning av landet.

Selv er jeg noe usikker på hva som er det beste for kirka økonomisk, organisatorisk og teologisk når det står mellom valgene om fortsatt å være en statskirke eller en noe mer frittstående folkekirke. Nå er imidlertid “skilsmisseprosessen” fullført, og man får jo respektere flertallets kirkeforlik (demokratisk prosess) på Stortinget.

Uansett har jeg lite tro på at endringene i Grunnloven (§ 2 og § 16) har noen stor påvirkning på avkristningen eller sekulariseringen av Norge. Der må vel heller den enkelte kristne sammen med landets menigheter påta seg ansvaret for å unngå avkristningen. Man må spre Guds ord til landets befolkning uavhengig av kirkas tilknytninger mot staten.

Fra 1.1.2017 ble siste del av løsrivingen av kirka fra staten gjennomført. Kirka ble “helt sjef” over eget hus inkludert overtok ansvaret for sine ansatte (prester m. m.). I hele 480 år, helt siden reformasjonen i 1537 og fram til inngangen av 2017 har Norge hatt en statskirke. Løsrivingen har selvsagt både sine fordeler og ulemper.

Sitat fra en artikkel jeg tidligere skrev her i bloggen (lenke): “Jeg er lei av dårlige unnskyldninger angående dette at Norge er i ferd med å bli et sekularisert samfunn. Etter mitt syn er det største problemet oss kristne. Vi isolerer oss i våre menigheter og snakker om hvor vond verden har blitt. I stedet burde vi ha gått ut med evangeliet og hatt menigheter som gir et interessant budskap og tilbud til dem som ikke er kristne.

Pastor og rådgiver Arnfinn T. Clementsen har i 2012 også uttalt seg om temaet på Verdidebatt.no. Fra hans innlegg sakser jeg følgende: “Noen kristne ledere har fremstilt dette (egen kommentar: Grunnlovsendringen og fristillingen av kirka) som et nytt og stort skritt i avkristningen av landet. Jeg tror ikke det. Jeg er glad for, og det er betydningsfullt, at den kristne tro og arv fortsatt vises tydelig i grunnloven, men på den annen side er det ikke bokstaven i grunnloven eller Statskirken om avgjør “trosnivået” i det norske folk, eller i utviklingen av året samfunn. Det er den levende Jesu Kristi Kirke som i sin bredde kan gjøre Jesus synlig og formidle de kristne verdier til folket!

Arnfinn T. Clementsen har skrevet nok et interressant innlegg på Verdidebatt om saken. Tittelen er: “Forsvinner Jesus ut av grunnloven mandag 21. mai (2012)?” Hans “svar” var at en statskirke neppe er en garantist for hans (Jesu) tilstedeværelse. Det er kristne og kirker over hele landet som må sørge for at Jesus blir tilstedeværende.

For oversiktens skyld kan det være greit å vite hva det står om kirka i grunnloven. To paragrafer er spesielt sentrale:

§ 2. Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Tilbake i 2012 var det masse “styr” da denne paragrafen ble endret til dagens ordlyd. Neste sentrale paragraf:

§ 16. Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.

 

Altså: Den norske kirke har ennå en form for særstilling. Den “…forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten”.

Enkelte kristne har ikke ennå lagt ballen død og forstått at kampen er tapt. Jeg har personlig liten tro på at grunnloven blir reversert tilbake til slik den var før 2012 når det gjelder kristendommens plass i samfunnet. Personlig klarer jeg ikke å se den store dramatikken i grunnlovsendringene som ble foretatt i 2012. Det er fortsatt gode muligheter og rammer for å få formidlet det kristne budskapet i Norge.

Nå gjenstår det å se hvor bra det går med kirka på egne bein. Økonomien og om rammeoverføringene blir holdt store nok til kirkas behov gjenstår å se. Det kan nok også bli andre utfordringer rundt det organisatoriske, ledelse og hvilken vei kirka skal gå. Gjentar det jeg skrev om skillet mellom stat og kirke i en annen artikkel:

“Skilsmissen” vil nok medføre masse diskusjoner, konflikter, splid og dårlige kompromisser/beslutninger. Jeg tror ikke kirkesystemet («folkekirken») er forberedt og modne nok til jobben som selvstendig kirke. Beslutninger rundt ledelse, finansiering og økonomi (offentlig finansiering og/eller medlemsfinansiering) blir også en utfordring. Alle disse trivielle og praktiske problemstillingene vil neppe bidra til at flere blir frelst eller får møte Bibelens Gud.

 

Skillet mellom kirke og stat måtte på et eller annet tidspunkt komme. Andre land har i stor grad allerede gjennomført slike skiller. Det gjelder vel bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Et land eller stat i seg selv kan ikke være en kristen enhet/kristent land slik jeg ser det. Det blir opp til oss som bor her å benytte vår trosfrihet til å velge hva vi skal tro på som enkeltmennesker og grupper.

Vi bor i et land med høy grad av religionsfrihet og ytringsfrihet. Det er ingen reell fare for “ekte” forfølgelse pga. troen og religionen. Det gjelder å utnytte disse mulighetene best mulig til å nå ut med evangeliet.

Statsbudsjettet og kirkeøkonomi

I forslag til Statsbudsjettet 2018 begynner man muligens å se litt av konturene til kirkas framtid som fristilt kirke. Forslaget til Statsbudsjettet 2018 kan visstnok i verste konsekvens medføre at 30 prestestillinger på landsbasis vil forsvinne/må kuttes. Økningen i bevilgninger er såpass liten at den ikke en gang vil dekke lønnsveksten. I det sannsynligvis endelige Statsbudsjettet for 2018 blir kirken i stor grad “reddet” fra de store kuttene, takket være forliket med KrF og Venstre. Oppdatering: I endelig budsjettforlik ble 50 millioner plusset på, og krisen er over for denne omgang. Fortsettelse følger nok i de kommende år, da jeg tror mangel på penger vil bli en tilnærmet standardsituasjon i alle kommende budsjetter og år innenfor kirken.

Likevel vil kirka ha enda mer penger i årene som kommer, noe de har signalisert ved at Kirkerådet ber Stortinget bevilge en kvart milliard mer til Den norske kirke i 2019.

Avisen Vårt Land har skrevet en lederartikkel om saken med tittelen “Ambisjoner uten penger”. Myndighetens ambisjoner på folkekirkens vegne er store, men det er noe verre med de økonomiske bevilgningene. Den fristilte kirke skal være:

  • “landsdekkende” og “lokalt forankret”
  • “ha en oppslutning som bekrefter dens karakter som folkekirke”
  • “tilby trosopplæring til alle døpte barn”
  • “være organisert i samsvar med demokratiske prinsipper og verdier”

Store ambisjoner som koster masse penger, ikke minst i form av lønnsmidler til prestene.

Regjeringen på sin side mener at løsningen er effektivisering av kirkedriften. Når det meste av kirkas statlige midler går til lønn av prester er det vel noe vanskelig å se hvordan det skal være mulig å effektivisere uten at det går utover tjenestetilbudet. Prestene har masse avtaler og reguleringer for sin arbeidstid, noe som gjør det vanskelig å få dem til å jobbe noe særlig mye mer uten å gå til kamp mot tilkjempede avtaler og goder. (At prestene etter mitt syn er noe overbetalt er en annen sak, men å gjøre endringer i dette vil være umulig uten å komme i krig mot fagforeninger osv.)

Det som kan bidra til å spare inn en del penger er å kutte i det voksende kirkebyråkratiet. Spesielt på bispedømme-plan og nasjonalt plan har det vært en byråkratisering uten like i de senere år. Det har blitt opprettet mange nye administrative stillinger og fagstillinger, både i Kirkerådet sentralt og ved bispedømmekontorene. Det er rådgivere, konsulenter og “eksperter” på alskens områder. Stillingene benyttes blant annet til overvåkning, rapportering, dokumentasjon og kontroll av det “fotfolket” jobber med. Jeg synes det i stor grad vitner om mistro til dem som jobber lokalt i kirka.

Et interessant innlegg i denne debatten er Verdidebatt-kommentaren til Åste Dokka , forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land. Tittel på innlegget er: “En tid for å skjære ned. Det er på tide at Den norske kirke reduserer sin stab av flere hundre byråkrater.” Jeg er i stor grad enig med det hun skriver.

Førstelinjetjenestene (prester, kateketer, diakoner, trosopplærere, kirkemusikere m. m.) bør i hovedsak skjermes for kutt. Det er slike stillinger og personene bak dem som gjør den virkelige jobben, det er dette som er kirkens fotfolk. De formidler evangeliet og kommer mennesker i møte.

Jeg for min del sier bare følgende til saken om kampen om penger til drift av folkekirken: Helt som forventet! Det blir nok en årlig kamp om de her pengene.

Det blir alt for lett å skylde den pågående sekulariseringen og avkristningen av Norge på en grunnlovsendring. Det er nok heller vi kristne samt menighetene som må begynne å fungere! Det må satses på det utadrettede arbeidet og mindre på det regionale og nasjonale byråkratiet. Kanskje også på tide at menighetene slutter å fungere som en klikk?

Flere lenker: