Kristne må stå sammen uansett – eller?

Taler eller predikant i aksjon

En artikkel hos Norge IDAG 27.06.2018 med tittelen “- Kristne må stå sammen i åndskampen” fikk meg nesten til “å se rødt”. Det hevdes at kristne må stå sammen i kjærlighet og være snille med hverandre, nær sagt for enhver pris. Artikkelen bygger på uttalelser fra Jørn Strand og Edward John Hughes under Norge IDAGs sommerstevne på Bildøy. Mantraet er at vi må stå sammen og ta vare på hverandre, og samtidig slutte å kritisere hverandre. (Jeg må innrømme at artikkelen og uttalelsene gjengitt som ingress og overskrift var såpass provoserende at jeg ikke har orket å lese hele.)

NEI! Selv om man kaller seg selv en kristen er det INGEN automatikk i at man må støtte andre “kristne” i ett og alt – eller å stå sammen uansett. Masse tullball presenteres i “Guds navn”, som det er god grunn til å ta avstand fra.

Uttalelser om at kristne må stå sammen i enheten nesten uansett av hva som måtte finne sted er helt latterlig sett med mine øyne. Det blir enkelt og greit truende maktspråk/maktmisbruk og hersketeknikker for å få folk til å holde kjeft. Å framsatte berettiget og konstruktiv kritikk må være helt ok uten at man blir stemplet som surmaget. Kritikk er slettes ikke automatisk det samme som åndskamp, gapestokk eller forfølgelse av de “rettroende”. Og tror enkelte av disse kristenlederne virkelig at de er sidestilt med Gud selv?

Noen ganger er menigheten eller menighetsledelsen nedbrytende og en trussel mot menneskers liv og helse. I noen tilfeller blir man mer tappet for energi i stedet for å få påfyll av energi i menigheten. Forkynnelsen kan også være på ville veier, og menighetslederen og/eller eldsterådet kan være “helt på tur”. I slike tilfeller er det fullt lov å si fra eller eventuelt bryte med den usunne menigheten. Slike handlinger fører ikke til at man mister Guds velsignelse over sitt liv eller blir beskyldt av Gud for å dømme andre.

Jeg har flere ganger vært innom dette temaet før. Dette at kristne ofte går i skyttergravene og kaller all berettiget kritikk for forfølgelse eller åndskamp har mange ganger irritert meg. Nå er det på tide å få løftet fram dette temaet i form av en egen artikkel kun viet dette.

Det skjer mye rart i kristendommens navn og regi av såkalte kristne menigheter og ledere. Slettes ikke alt som finner steder er ekte lære. Det finnes både vranglære og i hvert fall tvilsomme teologi. Kristenlederes egoisme og opportunisme samt behov for penger og makt kan komme i veien for den ekte åndelige forkynnelsen. Narsissister og psykopater finnes det også i kristenlederne rekker. En del av disse roper og skriker om forfølgelse mens det de selv driver med er forførelse.

Menighetsledere og predikanter er forbilder og har stor makt, og denne makten kan bli misbrukt. Makten kan benyttes til å utøve både økonomisk og religiøst press, og også livsstilpress og sosial kontroll. Det er god grunn til å ikke forbli aktive i slike forsamlinger eller menigheter.

For å komme med noen frekke uttalelser: Jeg mistenker at en del av predikantene drives av pengelopper og ikke av såkalt åndskamp som de gjerne påberoper seg. Enkelte maktsyke penge- og mirakelpredikanter oppfører seg tilnærmet motbydelig i sin framtoning. Mammon, behovet for oppmerksomhet (rampelys) og makta råder. Enkelte kristne sprer også rundt på masse kristenhat (hat mot andre kristne), som det slettes ikke er noen god grunn til å støtte.

Jeg støtter meg til Bibelverset i 1. Joh. 4,1 som lyder: “Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden.” Bibelen oppfordrer oss til å prøve forkynnelsen og budskapet, og ånden som ligger bak dette.

Jeg forbeholder meg med Bibelen i hånden min rett til selv å tenke, veie, vurdere og prøve den forkynnelsen som kommer fra talerstolen via en eller annen predikant. Jeg er ingen dum sau som blindt må ledes av en gjeter/hyrde uten å ha rett til å tenke selv.

Mennesker i lovsang

Det advares om at mange vil prøve å føre oss på villspor i Matt. 24, 4-5: “Jesus tok til orde og sa: Pass på at ikke noen fører dere vill! For mange skal komme i mitt navn og si: ‘Jeg er Messias!’ Og de skal villede mange.” Det er helt naturlig å prøve og å bedømme budskapet, og å framsette kommentarer, spørsmål og kritikk når dette er berettiget. Muligens er det såkalte gode kristenledere dem som fører andre på villspor, og ikke “oss kritikere”?

I stedet for å la oss vanlige kristne mennesker få prøve og å vurdere forkynnelsen er det mange kristenledere som legger litt vel stor vekt på ordet i Salme 105, 15: “Rør ikke dem som jeg har salvet, gjør ikke ondt mot mine profeter!” Jeg anser ikke dette Bibelverset som en blankofullmakt til å la forkynnere oppføre seg som autoritære drittsekker som ikke kan motsies. Predikantene er bare mennesker og tjenere, og de er slettes ikke Guds likemenn som aldri gjør feil. Usunn utøvelse kamufleres ofte som såkalt åndskamp

Selvsagt oppfordrer Bibelen oss til så langt som råd er å holde på enheten og å unngå splittelse:

  • Rom. 16, 17: “Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem!”
  • Mark. 3, 24 og 25: “Om et rike kommer i strid med seg selv, kan det riket ikke bli stående, og om et hus kommer i strid med seg selv, kan det huset ikke bli stående.”
  • Ef. 4, 3-6: “Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.”
  • Ef. 4,29:”La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på.”
  • Matt. 7, 1: “Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!”

Dette er hovedregelen, men det blir helt feil når disse Bibelversene benyttes til å la all slags tvilsomme teologi få innpass. Berettiget og konstruktiv kritikk + fornuftige spørsmål må det være rom for. Vi skal vise kjærlighet (kjærlighetsbudet) overfor hverandre, men det må da være måten på hva man skal finne seg i. Uberettiget kritikk og kverulering støtter imidlertid heller ikke jeg.

Noen ganger er opprør og splittelse det beste for at man ikke skal gå helt til grunne som kristen. Usunne menigheter gjør ikke mennesket og troen godt. Et resultat kan bli brente kristne. Eventuelt er tenkende personer såpass smarte at de forlater miljøet og finner seg et nytt, eventuelt starter noe selv. Til og med å stå helt på utsiden av kristne fellesskap kan i noen tilfeller være det rette for å berge seg selv og troen sin.

Å stille kritiske spørsmål, sette fokus på negative sider med teologien og å bedømme forkynnelsen har ingenting med advarslene i Bibelen mot å dømme andre (være dommer). Å dømme andre til død og pine eller tilsvarende skal man selvsagt ikke gjøre.

Tilnærmet alt i Bibelen kan misbrukes, f. eks. et Bibel-vers slik som Apostlenes gjerninger 20, 29: “For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken.”

Berettiget og konstruktiv kritikk, hvor uheldig trosutøvelse diskuteres, ender ofte med at enkelte kristenledere f.eks. drar fram verset ovenfor. Man blir beskyldt for å drive med forfølgelse, hets og hat-ytringer, og å være en ulv eller orm, selv om dette selvsagt ikke er tilfelle. Ikke alle setter pris på ytrings- og religionsfriheten vi har og gjør alt for å stoppe betimelige religiøse debatter med bruk av maktspråk. En del av diskusjonene finner sted via sosiale medier/nettverk og/eller debattforum (f. eks. Verdidebatt.no og DagensDebatt.no), og slettes ikke alle menighetsledere er flinke til å komme med respons på kritikk som stilles.

Kritikere og debattanter er kristenlivets form for varslere om kritikkverdige forhold. På samme måten som i arbeidslivet blir varslerne sjelden populære. I kristne miljøer er det gjerne ekstra vanskelig å stå fram som en varsler, da også det åndelige og troen kommer inn i bildet. Man kan bli beskyldt for å være ormeyngel, djevelens sendebud, en demon (demonisering), en person som motarbeider Guds plan og åndens gjerning, man driver med kristenforfølgelse av de “rettroende”, kritikere og kritikken blir latterliggjort, den moderne gapestokken osv. Enkelte drar også inn Janteloven og påstår at det er denne som ligger bak kritikken.

I Vårt Land stod det 17. februar 2020 på trykk en kommentar skrevet av Berit Hustad Nilsen – styreleder og informasjonsansvarlig i Brunstad Christian Church. Fra denne artikkelen gjengir jeg følgende gode sitater:

  • “Kritikk, ja takk!” – “Det er sunt at praksis blir gått etter i sømmene, både av medlemmer og av offentligheten og media. Kritikk kan føre til positiv endring.”
  • “Min opplevelse er at store deler av kristen-Norge har vist evne til selvransakelse og utviklet seg i en positiv retning de siste årene.”

Enkelte er kjappe ute og sier at alle former for oppgjør skal finne sted på kammerset eller intern i menigheten. Media og eksterne skal ikke blandes inn. Fin teori, men ofte har man ikke andre muligheter en å få fokus på saken eksternt via medier som arena. Ofte er det svært små eller ingen muligheter for interne oppgjør som fører til bedringer.

Å stå direkte til regnskap for en leder eller ledelse som er problemet fører ofte ikke til noen som helst endringer eller forbedringer. Svært få kristenledere vil innrømme sine feil og mangler. Som oftest har dem som driver med problematisk ledelse ikke gangsyn til å ønske eller å være i stand til å innrømme noe som helst og langt mindre endre seg.

Noen utvalgte kjente norske predikanter og kristenledere som driver med slik stråmannsargumentasjon som denne artikkelen omhandler:

Flere navn i innlegget “Norske forkynnere med tvilsomme forkynnelse“.

TV Visjon Norge kan jeg så definitivt ikke støtte opp om (egenutviklet religion og tvilsomme teologi), og det samme gjelder definitivt også for den såkalte “kristne ukesavisen” Norge IDAG. Bare tull og vås sistnevnte fronter, inkludert usannheter, konspirasjoner og vridde vinklinger på alt. Avisen framstår ikke akkurat som en seriøs, etterrettelig og noenlunde objektiv avis, og avisarbeidet de gjør kan heller ikke kalles for ekte journalistikk.

Finner også Norge IDAG sitt angrep mot den kristne dagsavisen Dagen som ganske så stygt:

“Avisen” Norge IDAG v/Trine Overå Hansen med stygt og usaklig angrep mot den kristne avisen Dagen.

 

Lenker til angrepet: Facebook-siden og Norge IDAG sin egen web-side.

Snakk om å snu ting på hodet! Sannheten er at det er Norge IDAG som er på krigsstier mot Dagen, og det må så absolutt være fullt lov å gjøre som Dagen gjør å framsette berettiget kritikk og å stille kritiske / konstruktive spørsmål med kristen virksomhet i landet vårt. De blir ikke noen “krigsmaskin” av å drive sunn gravende journalistikk! Det er slik medier og journalister skal jobbe, og de skal ikke være slik som Norge IDAG og bare presentere et internt og navlebeskuende “bedehus-/kirkeblad” med kun positive vinklinger. Uten lov til å komme med berettiget og konstruktiv kritikk – samt muligheter for å stille betimelige spørsmål – blir alt ganske så autoritært med små eller ingen muligheter for forbedringer.

Sentrale kristne lederskikkelser og idoler (“forbilder”) skal visstnok i større grad enn andre beskyttes mot berettiget kritikk og kritiske spørsmål. Sentrale kristenledere forsvarer hverandre (kristenlivetes “Gutteklubben Grei“), og de virker svært redde for å tape ansikt og anseelse i sine miljøer. Vanlige medlemmer på grasroten er visstnok i enkelte predikanters øyne dumme naut som må ledes og belæres av de her tvilsomme lederne med høy tro på seg selv og sin fortreffelighet!

Det kan med en viss vitenskapelig dekning hevdes at troende er ekstra dumme. Naive og godtroende kristne kan bli manipulert og lurt til å støtte masse rart. Også som troende er det viktig med kritisk sans og å være i stand til å sette ned foten når ting går over alle støveskaft. Man skal ikke som kristen akseptere alt som finner sted i menighetslivet. Konspirasjonsteorier har også gode vekstvilkår i enkelte kristne kretser.

Ledere i næringslivet blir ofte målt og vurdert/evaluert. Hvorfor skal dette være såpass kontroversielt og uønsket i kristne menigheter? Hvorfor skal ledelse i mange kristne miljøer være så autoritær?

Kristen virksomhet og ledelse MÅ tåle dagens lys i regi av å være en del av offentligheten. Usunt lederskap og skadelig/uheldig forkynnelse må avdekkes, og tiltak må kunne settes inn. Menigheter bør være villige til å lære av sine egne og andres historiske feil. Når kritikk blir framsatt om usunn forkynnelse og/eller ledelse er det menneskers lederstil og/eller budskapet som blir kritisert og IKKE Gud. Kritikk er normalt sett ikke noe angrep mot troen og Gud. Av og til er ikke kristen enhet det beste for enhver pris.

Lenker: