Kina 5 år 2018 – 06.05 en merkedag

Adopsjon, Kina.

Adopsjon av Kristiane 06. mai 2013, Kina.

For vår lille familie er det en aldri så liten merkedag i dag, 06.05.2018 – 6. mai 2018. Det er nemlig nøyaktig 5 år siden vi – Sølvi & Bjørn Roger – ble adoptivforeldre til Kristiane Marie. I den forbindelse var vi på hentereise til Kina i disse tider for fem år siden, hvor vi fikk jenta vår overlevert til oss 06.05.2018 på formiddagen. Etter hele 7 års venting var vi i mål med adopsjonsprosessen.

En begivenhetsrik og gledens dato for vår del med andre ord! Men også en travel, da masse kontorer måtte avlegges besøk for å få fikset alle papirer. Varmt i været var det, og den innleide sjåføren kjørte som om selveste mannen med ljåen var etter ham. Heldigvis aksepterte Kristiane oss som foreldre ganske så kjapt. Også en flott opplevelse å ha fått besøkt landet Kina en gang i livet.

Rett etter reisen til Kina i forbindelse med adopsjonen skrev jeg en aldri så liten Kina-artikkel her i bloggen. Jeg skrev litt generelt både om landet Kina og om byene Jinan og Beijing som vi besøkte.

Opprinnelig Kina-artikkel er tilgjengelig via denne lenken. Etter den tid har Kina blitt et relativt uaktuelt land å adoptere fra (tar ikke imot nye søkere, ekstremt lang ventetid for dem som fortsatt står i kø fra tidligere).

Sølvi sin Facebook-oppdatering 06.05.2018:

Adopsjon Kina

Sølvi sin Facebook-status 06.05.2018.




Håpløse adopsjonssituasjon

Familier og verdenskart

På Facebook skrev jeg følgende rundt adopsjonssituasjonen 05.06.2017:

Facebook spør “Hva tanker du på?”. Akkurat nå tenker jeg på en pressemelding fra NTB om adopsjon:

“Færre barn adopteres til Norge …. Det er antallet utenlandsadopterte som først og fremst har gått kraftig ned. Fra toppen på nærmere 800 utenlandsadopsjoner i 2002 sank antall slike adopsjoner til kun 126 i fjor (2016), viser tallene Statistisk sentralbyrå (SSB) la fram torsdag. ….”

År 2020 var et enda mer elendig år for adopsjon: Kun 46 utenlandsadopsjoner i 2020 her i Norge.

Min kommentar: Det er absolutt mange flere som ønsker å adoptere enn det er barn “tilgjengelig”, og det er vel heller ikke tvil om at enda flere barn i utlandet med fordel kunne ha blitt adoptert bort. For Kina er f. eks. status for tiden: “Ventetiden frem til tildeling er 10 år og fortsatt økende.”

Oppdatering: For et nedslående forslag som ble presentert januar 2024. Det meldes nemlig:

Man får enn så lenge krysse fingrene for at barneministeren er mer oppegående og fornuftig tenkende enn det Bufdir er!

Jeg er selvsagt veldig enig i det som skrives her:

Tilbake til gammelt stoff:

År 2017 ble også et rekorddårlig år for adopsjon. Kun 125 barn fra utlandet ble adoptert til Norge, dvs. 1 barn mindre enn i år 2016. Ifølge det som kan leses hos SSB (Statistisk Sentralbyrå) ble år 2018 et enda verre år for utenlandske adopsjoner, med ny bunnrekord i antall adopsjoner på 87 stk. År 2019 viste en svak oppgang i adopsjoner fra utlandet, med et sluttresultat på 94 barn (en økning på 7 fra året før). År 2020 stoppet antallet utenlandsadopsjoner på latterlig lave 46 adopsjoner, som er et nytt bunnivå. Det er LANGT fra toppåret 1998 hvor det var 795 utenlandsadopsjoner.

TV 2 Nyheter hadde en nyhetssak om adopsjon 05.03.2021, med tittelen “Antallet adopsjoner stuper”:

TV 2 Nyhetene 05.03.2021, adopsjonstall 2005-2020.

 

Begredelig resultat med kun 40 / 46 utenlandsadopsjoner i 2020. I innslaget nevnes at noen av årsakene til de lave tallene kan være den lave adopsjonsstøtten (tilbakebetalingen) man får som adoptivforeldre, og at prislappen for å adoptere generelt er høy. Dette sammen med lav tilgang på barn til utenlandsadopsjon medfører nok at tallene er så lave.

Som “argumentasjon” for de ekstremt lave adopsjonstallene i 2020 (46 barn fra utlandet) benyttes blant annet følgende momenter:

  • Økt innlandsadopsjon i samarbeidslandene.
  • Kina har avskaffet ettbarnspolitikken.
  • Politiske og juridiske avgjørelser i giverlandene.
  • Korona-pandemien.
  • Giverlandene vil håndtere barna selv.

De to største landene for adopsjon til Norge i 2020 var Colombia (1. plass) og Filippinene (2. plass).

Utenlandsadopsjoner 2022

Jeg har ikke kommet over en samlet oversikt over sitasjonen, men hver av de tre adopsjonsorganisasjonene har lagt ut statistikk for sitt virke år 2022:

Totalt 45 adopsjoner fra utlandet (utenlandsadopsjoner) i løpet av år 2022, som også samsvarer med SSB sine tall. Begredelig lavt antall! Det ble adoptert barn fra følgende land i 2022: Colombia, Sør-Afrika, Thailand, Sør-Korea og Ungarn.

 

På begynnelsen av 2000-tallet ble det hvert år gjennomført et sted mellom 600 og og nesten 800 adopsjoner fra utlandet hvert år, så nedgangen har vært betydelig fra dette og fram til dagens lave nivå. Ifølge SSB: “Nedgangen i antall utenlandsadopsjoner skyldes hovedsakelig at stadig flere land forsøker å finne løsninger for barna i eget land.” Colombia og Sør-Korea var de “største” adopsjonslandene i 2018. Ingen ble adoptert fra Kina i 2018, og likeså i 2019. De viktigste adopsjonslandene i 2019: Colombia, Sør-Afrika, Sør-Korea og Thailand.

Vi var heldige i 2013 med å komme i mål med adopsjon fra Kina, men det er mange andre som ikke kan få biologiske barn som må ty til andre virkemidler enn adopsjon (surrogati, donasjon osv.) eller slå helt fra seg drømmen om et barn. Adopsjonssituasjonen er i hvert fall krevende, med dårlig tilgang på barn frigjort for adopsjon. Nå har vi for lengst blitt alt for gamle for flere adopsjoner, så vi må bare si oss kjempefornøyde med at vi kom i mål med den ene adopsjonen.

Her i bloggen vil jeg videre tilføye:

Det er ikke i hovedsak norske myndigheter som er hovedproblemet eller bremseklossen når det gjelder adopsjon. Situasjonen er den at tilbud og etterspørsel på internasjonalt nivå ikke står i forhold til hverandre. Langt flere ønsker å adoptere enn det antallet barn som frigjøres til adopsjon, tilbud og etterspørsel står ikke i forhold til hverandre. Samtidig finnes det en god del ufrivillig barnløse her i vårt land.

Provoserende innlegg fra KrF-representant

Via Dagensdebatt kom jeg over et innlegg (mars 2019) angående utenlandsadopsjon skrevet av Sæbjørg Hageberg Kjeka, visstnok skrevet på vegne av KrF kvinner. Tittel på innlegget:

Hun nevner blant annet:

  • Adopsjon må bli enklere, raskere og rimeligere.
  • Det opereres med tall som tilsier at ca. 2-8 millioner barn vokser opp på barnehjem eller tilsvarende institusjoner rundt om i verden.
  • Påstand presenteres om at det ikke er mangel på barn som trenger nye hjem.
  • Det er dyrt å adoptere, og de har ønsker om og er opptatt av å få forenklet prosessen rundt adopsjon.
  • I 2018 kom det bare 95 adoptivbarn til Norge, det laveste tallet noen gang. (Hvor har hun dette tallet fra? Ifølge SSB var korrekt tall enda lavere på 87 stk.)
  • KrF kvinner synes det er flott at ca. 20.000 adoptivbarn har kommet til Norge i løpet av de siste 50 år, og de er takknemlige for det tilskuddet de har vært til landet vårt og norske familier.

Min umiddelbare kommentar: Typisk KrF-politikk! KrF-politikk på sitt verste! Tankene og ideene hennes er ikke håpløse, men det er litt av en naivitet, uvitenhet og forenkling som framvises i innlegget.

Hovedproblemet med adopsjon slik jeg ser det er den internasjonale storpolitikken. Aktuelle barn blir ikke frigjort for adopsjon. F. eks. har adopsjon fra både Kina og Russland stoppet opp, selv om det er liten grunn til å tro at det ikke finnes barn i de to landene som med fordel kunne ha blitt adoptert utenlands. Norske myndigheter kan ikke pålegge slike land til å “åpne slusene”.

De enkelte land har sine regler og kriterier – til dels strikse og “smale” – for tildeling av barn som frigjøres for adopsjon. Lille miniputt-Norge kan i liten grad påvirke slike forhold. Usikre eller lange ventetider kan inntreffe.

For enkelte kan økonomien være en utfordring, og det kan også være litt utfordrende for noen å komme seg gjennom byråkratiet og papirmølla. Likevel er ikke det norske systemet og de norske reglene i seg selv det største hinderet for adopsjon. Selvsagt er det ikke feil å gjøre justeringer her, men dette i seg selv vil neppe løse hovedutfordringene og dagssituasjonen med ekstremt lave adopsjonstall.

De største problemene eller utfordringene relatert til adopsjon ligger altså i utlandet hos samarbeidslandene, samt mangelen på “trygge” land med høy kapasitet på adopsjonsbarn å ha samarbeid med. Mismatch mellom tilbud og etterspørsel etter adopsjonsbarn – pga. storpolitikk – på det internasjonale “markedet” er hovedproblemet, sammen med de føringer (regler og kriterier) samarbeidslandene setter til potensielle adopsjonsforeldre.

Dagens regjering – som KrF er del av – har ikke akkurat gjort situasjonen og livene til småbarnsforeldre inkludert adoptivforeldre lettere.

Nei, dette ble litt “tynt” og forenklet fra KrF sin side! Jeg ble rett og slett noe små-provosert over at noe sånt kan presenteres som “sannhet”.

 

Landets politiske partier kan godt få litt kritikk. Det er lite konkret å lese om adopsjon i valgløftene, partiprogrammene og satsingsområdene til partiene. Spesielt det såkalte “familiepartiet” KrF skuffer gjennom å være lite opptatt av adopsjon. Politikerne kunne ha påvirket myndighetene til å finne noen nye adopsjonsland samt forenklet det norske regelverket og byråkratiet rundt adopsjon.

Adopsjonsorganisasjonene som man er forpliktet å benytte seg av i forbindelse med utenlandsadopsjon burde også ha blitt gått litt mer etter i sømmene. Mitt inntrykk av dem er at de er 1) Pengegriske og 2) Sløve. En bilselger gir mer oppfølging av sine kunder enn det i hvert fall den adopsjonsforeningen vi brukte gav oss. Byråkratiet de har laget seg rundt adopsjon koster deres “kunder” alt for mange kroner i diverse administrasjonsgebyrer. (Selvsagt selger de ikke barna, det er prosessen rundt adopsjon man betaler for.) Adopsjon er dyrt!

Vi brukte adopsjonsorganisasjonen Verdens Barn, som jeg nok vil være noe skeptisk med å anbefale til andre pga. dårlig informasjon og dårlig oppfølging i ventetiden. I forbindelse med gjennomføring av adopsjon måtte man også bli medlem hos dem (“tvangsinnmeldt” eller tvunget medlemskap). Det eneste vi får igjen for dette medlemskapet er et halvdårlig Verdens Barns medlemsblad fire ganger årlig. I vårt fylke (Sogn og Fjordane, nå nordre del av Vestland fylke) har de ikke eget lokallag å tilby en gang. Januar 2023 avsluttet vi endelig vårt medlemskap hos Verdens Barn, da medlemskapet ikke gav oss noen nytte, glede eller gevinst.

Underveis mens vi ventet fikk vi tilsendt skrivet eller brevet “Mens vi venter”. I hvert fall mens vi sto i adopsjonskø syntes jeg lite om dette skrivet. Det var ofte tvetydig skrevet med dårlig og mangelfull informasjon. Også da vi kom så langt som til hentereise og senere oppfølgingsrapporter var mye av informasjonen dårlig og utdatert. I den lange ventetiden på ca. 7 år tok aldri organisasjonen personlig kontakt med oss som søkere underveis.

Verdens Barn (mars 2019) tar til orde via sitt blad / magasin for bedre oppfølging fra myndighetenes side når det gjelder adopsjon. Hva med ansvaret til slike organisasjoner som Verdens Barn? Skal de bare håve inn penger på andres ulykke, uten at kvalitetskrav og krav til oppfølging stilles til dem? Min personlige opplevelse med organisasjonen er at det er en pengegriske adopsjonsorganisasjoner som kun tenker på sitt eget økonomiske velvære og å redde sin egen bak (opprettholde nok inntekter til å opprettholde virksomheten, dvs. ganske så kommersiell tenkning).

Forresten tviler jeg på om konkurrentene InorAdopt eller Adopsjonsforum er så mye bedre/verre enn Verdens Barn. De kunne alle ha stått mer på overfor norske myndigheter for å få godkjent flere adopsjonsland og for ellers å få forenklet prosessene og byråkratiet rundt adopsjon. De tre organisasjonene deler “markedet” mellom seg, i det som minner om et oligopol fra samfunnsøkonomien.

Oppfølging og ettervern fra offentlige myndigheter etter gjennomført adopsjon er helt fraværende (elendig). F. eks. skulle man kunne forvente at Bufdir kunne tilby en eller annen form for oppfølging av både de adopterte og deres nye foreldre (adoptivforeldre). Det virker som om de offentlige myndighetene (primært Bufdir) skyver adopsjonsorganisasjonene foran seg, og satser på at disse tar tak – noe de IKKE gjør! Det kan og bør også nevnes at ofte har barnehage, skole, helse og annet hjelpeapparat meget begrensede kunnskaper om og erfaringer med de  ekstraproblemstillingene adopsjonsbarna gjerne har.

Jeg har fått med meg f. eks. dette innspillet (bak betalingsmur):

Jeg er ikke enig i, eller kjenner meg ikke igjen i det som skrives der. Jeg tror ikke adoptivforeldre har så mye mer egoistiske motiver enn dem som får barn på naturmetoden eller som f. eks. benytter seg av surrogati. Og “frelserkompleks”-argumentet er for meg ukjent. Jeg kan ikke se at det er noe galt i utenlandsadopsjoner i de tilfellene barnet ikke har noe særlig framtid og håp i eget land, eller har biologiske foreldre eller familie som kan sikre barnet en god og trygg oppvekst.

Om enn muligens enda krassere er dette innlegget:

Enkelte land som det adopteres fra er nok noe korrupte, og det kan nok innimellom forekomme at noen barn som blir frigitt til utenlandsadopsjon har blitt kidnappet fra sine biologiske foreldre og solgt til formålet. Imidlertid tenker jeg at artikkelen ovenfor er alt for generaliserende, der problemer med slike ting kraftig overdrives. Imidlertid er jeg noe skeptisk til adopsjonsorganisasjonene, som er veldig flinke til å prøve å rømme fra sitt oppfølginsansvar og gjerne prøver å legge all skyld for uheldige situasjoner over på offentlige myndigheter.

Salg og kidnapping av barn til adopsjon har igjen vært i fokus i starten av 2023. I TV 2 sin dokumentarserie “Norge bak fasaden” hadde de i sesong 3 episode 2 fokus på temaet. Episodens tittel var “Adopsjonens skyggeside”, hvor beskrivelsen av episoden var “Internasjonale granskninger har avslørt et adopsjonsmarked med menneskehandel og korrupsjon. Har dette skjedd med barn adoptert til Norge?” Enkelte barn kan ha blitt utsatt for kidnapping, menneskehandel, korrupsjon og kan ha biologiske foreldre som mot sin vilje har blitt fratatt sine barn. Dette har åpenbart funnet sted i noen tilfeller for noen tiår siden, men personlig tviler jeg på at dette er tilfellet med dagens strenge regler og undersøkelser av samarbeidende adopsjonsland.

For barna sin del hadde det jo vært flott hvis adopsjon hadde vært unødvendig. Alt tyder likevel på at dette med få barn frigjort til adopsjon mest har å gjøre med politikk og at enkelte land ikke ønsker å tape ansikt eller å innrømme sine store problemer rundt barns ve og vel. Det er beklageligvis mange barn som trenger en ny familie da de biologiske foreldrene ikke kan tilby barnet den trygghet det trenger.

Enkelte spedbarn blir “gjenglemt”/forlatt av sine foreldre, gjerne på steder hvor de kan bli funnet. Blant annet skjer dette en del i Kina pga. landets ettbarnspolitikk (nå noe oppmyket, lov med to barn), fattigdom m. m. I enkelte land vokser mange barn opp under dårlige forhold, på barnehjem eller tilsvarende, i stedet for å bli adoptert bort til utlandet. Jeg er ganske så sikker på at mange barn kunne ha fått det mye bedre hvis de hadde blitt adoptert bort.

I mange adopsjonsland er det nå urimelig lange ventetider for adopsjon eller krav/kriterier som få klarer å innfri. I enkelte land må man gjerne “ta til takke” med et barn med et handikap for å komme i mål med adopsjonsprosessen.

Kjendiser etc. som står fram og sier at de vil adoptere et barn for å kjøpe seg selv god samvittighet irriterer meg. Som allerede beskrevet er det allerede manko på barn til adopsjon, så slike “veldedige” tiltak (“hjelp”) er slettes ikke nødvendig. Det finnes nok av potensielt gode foreldre der ute som aldri får innfridd sin drøm om adopsjon pga. dagens håpløse situasjon.

Norge er et lite land med liten påvirkningskraft på adopsjonssituasjonen. Vi må forholde oss til ulike lands regler rundt adopsjon. Faktisk er det ganske mange ulikheter mellom de forskjellige landene rundt tildelingskriterier.

Adopsjonssituasjonen mars 2019

Sjekket “for gøy” adopsjonssituasjonen slik som de tre aktørene beskriver den:

Verdens Barn:

  • Aktuelle land for adopsjon: Sør-Korea, Thailand og Sør-Afrika.
  • Angivelig god/ledig kapasitet i alle land, forutsatt at man er innenfor de kravene som stilles til søkerne. Lang ventetid i noen av landene.
  • Kina: “Grunnet svært lange og usikre ventetider, tar vi ikke inn nye søknader vedrørende adopsjon av friske barn fra Kina.”

Adopsjonsforum:

  • Aktuelle land for adopsjon: Colombia, Filippinene, Madagaskar, Peru og Vietnam.
  • Angivelig stor/ledig kapasitet i 3-4 av landene, forutsatt at man er innenfor de kravene som stilles til søkerne.
  • Lang ventetid / usikker og variabel ventetid i noen av landene.

InorAdopt:

  • Aktuelle land for adopsjon: Ungarn, Taiwan, Burkina Faso, Bulgaria.
  • Angivelig stor kapasitet i alle land, forutsatt at man er innenfor de kravene som stilles til søkerne. Lang ventetid i noen av landene.

Adopsjonssituasjonen ser muligens noe lysere ut enn det som har vært tilfellet i de senere år. Imidlertid kan fort ryktene om bedre tider medføre økte mengde med adopsjonssøknader, som igjen kan gi store “leveransevansker”. Positive trender kan fort bli spist opp av en økt søknadsmengde, som igjen kan presse ventetidene oppover.

Variasjonene i adopsjonssituasjon og ventetid er frustrerende. Det er fortsatt usikkerheter rundt ventetider, og videre er det slettes ikke alle som ønsker seg et adoptivbarn som tilfredsstiller de krav adopsjonslandene stiller. Adopsjon er ikke lett!


Adopsjonssituasjon juni 2020

Situasjonen ser ikke ut til å være nevneverdig annerledes enn i 2019. Aktuelle land for adopsjon 2020 er nesten de samme som i 2019, og jeg kan heller ikke se de store endringene i starten av år 2021:

  • Verdens Barn: Sør-Korea, Thailand og Sør-Afrika.
  • Adopsjonsforum: Colombia, Filippinene, Madagaskar, Peru og Vietnam.
  • InorAdopt: Ungarn, Taiwan og Bulgaria.

Flere av landene har lang og/eller usikker ventetid. Også en utfordring å finne et land hvor man klarer å innfri alle de landsspesifikke kravene for adopsjon. De samme landene er visstnok aktuelle adopsjonsland også år 2021.

Mars 2021: Muligens er det en noe enklere adopsjonssituasjon nå enn tidligere, for dem som passerer gjennom nåløyet (jf. de enkelte lands og Norges kriterier). Mange har nok funnet andre alternativer til adopsjon, gitt opp, blitt skremt av lange ventetider, uaktuelle som adopsjonsforeldre pga. “høy” alder eller blitt stoppet av økonomi. Med de lave søkertallene det for tiden er blir det nok noe enklere å komme i mål innenfor rimelig tid.

 

Helt problemfritt er ikke utenlandsadopsjoner. Innimellom har det vært mistanker om eller blitt avdekket uheldige situasjoner. Det kan være snakk om regelbrudd, ulovlige adopsjoner og salg av barn (menneskehandel). Å kunne gardere seg helt totalt mot at barn blir kidnappet for så å bli solgt til adopsjon vil være tilnærmet umulig. Imidlertid har jeg inntrykket av at Norge har prøvd å styre unna samarbeid med de mest korrupte og lovløse landene.

Det er typisk å høre enkelte si at det ikke er en menneskerett å få barn. Spesielt såret blir jeg av KrF og MorFarBarn.no sine utspill i denne retningen, der biologiske barn med kjent biologisk opphav er det eneste saliggjørende. Det er så lett å slenge ut disse sårende ordene for dem som lett har fått barn via naturmetoden. Hva med alle dem som ikke kan få barn på naturlig vis? Skal slike bli straffet og bli fratatt muligheten for å bli far og/eller mor? Mange ganger kan slike personer både ha mye kjærlighet og omsorg å gi til et eventuelt barn. Også dem som ikke kan få barn via naturmetoden har mors- og farsinstinkt som kan komme et adoptert barn til gode.

En skremmende ting med å adoptere et barn fra utlandet, spesielt fra Asia, Afrika eller Sør-Amerika, er det voksende fremmedhatet og rasismen i Norge. Dette hatet kan fort ramme barn og unge – inkludert adopterte – som har hatt det meste av sitt liv i Norge og som er “helt norske”. De kan fort likevel bli dømt og stemplet ut fra sin mørke hudfarge. Fremmedhatet har ikke blitt mindre av at Sylvi Listhaug og FrP generelt har “pleiet” og “vannet” det med sin hatefulle og kalde politiker-retorikk.

Enkelte vil vel hevde at et bra alternativ til adopsjon er å bli fosterforeldre. Etter mitt syn blir dette slettes ikke det samme. Et fosterbarn er i prinsippet under vingene til barnevernet, og fosterforeldrene gjør et oppdrag for barnevernet gjennom å bidra til å oppfostre barnet. Noen ganger blir også barnet etter en stund ført tilbake igjen til sine biologiske foreldre. Fosterbarn har man virkelig bare “på lån”. For tiden er det mest behov for fosterforeldre til litt større barn, så det er ikke gitt at fosterforeldre får anledningen til å følge barnets utvikling fra det er et helt lite barn. Ellers synes jeg forresten at barnevernet gjør en god og viktig jobb!

Jeg kunne ha hatt lyst til å si noen flere velmenende ord om KrF sin håpløse familiepolitikk. I stedet henviser jeg til det jeg allerede har skrevet om denne saken i min artikkel “Fortsatt skeptisk til KrF”.

Noe som er nytt i forhold til da jeg var borti adopsjon er kravet (for å få forhåndssamtykke) om å gjennomføre adopsjonsforberedende kurs. De hadde riktignok startet så vidt med slike kurs da jeg var i adopsjonssituasjon, men det var ennå frivillig å delta og det var ikke nok kursplasser i forhold til interessen. For min del ble det ikke til at jeg gikk på et slikt kurs, som der og da kun var frivillig og for spesielt interesserte. Ideen med slike kurs høres god ut, men jeg har ingen erfaring med om kursene er gode eller dårlige i praksis.

Noe som er en utfordring med adopsjon er når barna skal begynne i barnehage og/eller på skole. Det svikter litt på at skoler og barnehager er tilstrekkelig skolerte på spesielle situasjoner (særproblemer) som kan oppstå med adoptivbarn. Blant annet kan noen utfordringer være tilknytningsvansker og at barna tåler dårligere enn andre å bli avvist (og kjeftet på). Mobbing og at barna klarer “å finne seg selv” / passe inn kan også være utfordringer. Enkelte adopterte sliter med å bli akseptert i samfunnet som norske nok.

Adopsjonstallene taler sitt tydelige språk. Svært få adopterte barn kommer til Norge fra utlandet. For tiden er det vanskelig å kunne anbefale adopsjon til noen. Det er mye usikkerhet og lange ventetider relatert til utenlandsadopsjon. Jeg forstår veldig godt dem som i stedet for adopsjon velger å gå for surrogati eller donasjon (sæd og/eller egg) når naturmetoden ikke fører fram. Nå når det blir oppmykning av bioteknologiloven kan nok dette være til hjelp for en god del mennesker.

Lenker:




Tar sterkt avstand fra MorFarBarn!

MorFarBarn, nei takk!

Jeg tar sterkt avstand fra stiftelsen MorFarBarn og alt det de står for, inkludert deres “Samlivsbanken”!

I lista over ting som irriterer meg innenfor de kristne rammene har Stiftelsen MorFarBarn, deres nettside (lenke) og avisannonser (i Vårt Land) hatt sin plass i ganske lang tid nå. Det har ikke blitt til at jeg har blogget om dette irritasjonsmomentet før, men høsten 2015 syntes jeg at det var på tide å få det gjort. Greit å få ting ut av systemet og ikke brenne inne med det, få det ventilert ut.

Jeg har mange ganger blitt minnet om deres eksistens gjennom helsides annonser i avisen Vårt Land og via reklame på nett. Også i år 2021 og 2022 er de aktive, både med “selve” MorFarBarn-opplegget og ikke minst med Samlivsbanken (angivelig et kristent ressurs-senter). Det var også noe av det samme miljøet som stod for søsterorganisasjonen “Levende folkekirke” (nå nedlagt) under kirkevalget 2015. Jeg tror nok at en slik kirke og kristenhet som de ønsker seg mer vil innebære en døende og utstøtende kirke for spesielt utvalgte enn en “levende (folkelig) kirke”.

Stiftelsen MorFarBarn provoserer meg personlig da jeg tolker det slik at jeg ikke fullt ut blir “akseptert” som far pga. adopsjon + fosterbarn i tillegg. Kun en biologisk A4 kjernefamilie med blodsbånd og slektskap er “fasiten” eller idealet for stiftelsen kan det virke som. Stiftelsen ser også på 🌈 homofile, FRI (foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold) og 🏳️‍🌈 Pride (naturlig kjærlighet mellom likekjønnede) som styggedommer. Spesielt kristelig (jf. kristne verdier) anser jeg ikke stiftelsens arbeid og syn til å være, gjennom sin skråsikkerhet, moraliserende og dømmende framferd.

Juni 2022: Og fortsatt er jeg like oppgitt og irritert over stiftelsen og dens gammeldagse, firkantede, moraliserende, formanende, belærende, fordømmende og dømmende synet på hva kjærlighet og en “lovlig” familie er. Mars 2023: Fortsatt har den sære stiftelsen sine (små) framstøt, som går i samme spor som tidligere.

Stiftelsen MorFarBarn er en konservativ kristen stiftelse som kjemper for at ekteskap kun skal finne sted mellom mann og kvinne, og at alle barn skal ha rett på både en far og en mor. De er videre tydelige på at de ikke vil tillate at homofile tar seg av barn (adopsjon osv.), og de er imot donasjon (sæd og/eller egg) og surrogati. I første omgang virker dette ganske så uskyldig før jeg får tenkt meg skikkelig om. De påstår at de er en stiftelse for dem “…som ønsker å forsvare den bibelske forståelsen av ekteskap, familie og barn”. I senere tid opplever jeg det som om stiftelsen har blitt enda mer smalsporede enn tidligere, gjennom å kun ha fokus på å kjempe imot Pride og homofil / likekjønnet kjærlighet.

PRIDE, LHBTI+ og fargene fra regnbueflagget: Viktigst og størst av alt er kjærligheten uavhengig av legning, noe MorFarBarn IKKE støtter!

 

MorFarBarn har tydeligvis en del støttespillere. På MorFarBarn.no-nettsiden ligger det et dokument som heter “Ekteskapserklæringen”, hvor utformingen/prosjektet har blitt koordinert av MorFarBarn-stiftelsen. Bak erklæringen står det ikke mindre enn 36 organisasjoner og kirkesamfunn. Det er da snakk om konservative lutherske bevegelser med venner, inkludert pinsevenner og karismatikere, samt noen katolske støttespillere.

Stiftelsen vil reversere verdenen når det gjelder familieverdier og familieliv, og de vil tilbake til “gode” gamle dager. Denne reisen vil ikke jeg være med på! Jeg verdsetter dagens frihet til selv å velge samlivsform og familiekonstellasjon svært høyt. Alle familier trenger ikke å være A4-familier for å få ting til å fungere bra for voksne og barn!

Kirkemøtet, Den norske kirkes øverste representative organ, ble avholdt 25.-31. januar 2017 i Trondheim. På dette møtet ble vigselsliturgien som åpner for vigsel av homofile/likekjønnede par vedtatt. I denne forbindelsen var MorFarBarn igjen på banen med sine protester i form av annonser for å vise sin motstand mot vedtaket til kirkemøtet. Jeg har sett annonsene blinke mot meg med blant annet følgende budskap på blant annet Vårt Land sin nettside:

  • Ekteskapet = Kvinne + Mann
  • Mor + Far + Barn = En unik relasjon
  • Kirkemøtet har ikke autoritet til å omdefinere ekteskapet
  • Ekteskapet er Guds skaperordning for mann og kvinne.
  • Mor-far-barn-relasjonen er unik.
  • Barn har en gudgitt rett til sin egen mor og far.
  • JA til Guds skaperordning for mann og kvinne, bekreftet av Kristus.
  • JA til betydningen av mann og kvinne, mor og far.
  • NEI til handel med sæd og egg, donorer og surrogatmødre.
  • Assistert befruktning for single kvinner: Feilslått familiepolitikk fra Ap, SV og FrP.
  • I en tid som denne: Mye står på spill
  • Sakleg PRIDE-skepsis
  • Og fra deres nettside pr. mars 2021:
    • JA til mor-far-barn-relasjonens særstilling og unike betydning.
    • JA til ekteskapet som en biologisk forankret samlivsinstitusjon for én kvinne og én mann.
    • JA til barneperspektivet i all familie- og barnelovgivning, ikke voksnes krav og ønsker.
    • JA til samvittighets-, tros- og ytringsfrihet i spørsmål om kjønn og seksualitet, samliv og barn.

Blir helst kvalm og dårlig av å lese slikt vas av noen opprop!

“Gjengen” er også på banen via annonse i avisen Vårt Land i slutten av desember 2017. I forbindelse med at vi står på terskelen til et nytt år minner de om sitt ensporede budskap som denne gangen lyder:

“Et tidløst ja-budskap

  • JA til ekteskapet som Guds skaperordning for en kvinne og en mann, undervist og bekreftet av Jesus og apostlene.
  • JA til mor-far-barn-relasjonens særstilling og unike betydning.
  • JA til barns gudgitte rett til å kjenne sin egen mor og far.
  • JA til barn som en gave, og ikke som en rettighet.
  • JA til betydningen av blodsbånd, slekt og biologisk tilhørighet.
  • JA til Bibelen som øverste autoritet for tro, lære og liv.
  • Ekstrapunkt i senere annonser: JA til biologien, barneperspektivet og Bibelen.

Sannheten går ikke ut på på dato. Sannheten er aldri en tapt sak.”

Jeg har bare en ting å si om dette budskapet:

MorFarBarn desember 2017

 

Stiftelsen MorFarBarn => Huff, huff og huff!

Til skrekk og advarsel:

Skjermdump av MorFarBarn-nettsiden pr. mars 2021.

 

Nettsiden anbefales ikke besøkt av sarte skjeler som er opptatt av likeverd og ikke-diskriminerende hverdag!

Å drive med (nesten) mobbing, hat og hets som stiftelsen gjør mot oss som har et “avvikende syn” på likekjønnet kjærlighet og andre “avvik” fra A4 familielivet er i mine øyne ganske så kritikkverdig. Jeg ser ikke på dette som de driver med som særlig kristelig framferd. Kjærlighets- og nådebudskapet har neppe noen stor plass hos dem. Å være homofil har heldigvis blitt en helt lovlig norsk verdi!

Som far til en adoptert jente som aldri vil være i stand til å kunne spore opp sine biologiske foreldre – hennes biologiske opphav vil forbli ukjent – kan jeg selvsagt ikke stå inne for deres budskap. Blodsbånd og betydningen av å ha en biologisk kjernefamilie bestående av mor, far og barn vektlegges alt for mye. Barn kan få en vel så bra oppvekst hos andre enn sine biologiske foreldre, enslige forsørgere eller hos homofile. De som er frivillig eller ufrivillig barnløse er neppe mye verdt for stiftelsen, og hele hensikten for ektefolk og ekteskap i øynene til medlemmer i slike stiftelser er vel forplantning?

Homofile foreldre-illustrasjon.

 

Etter å ha sett litt nærmere i detalj på hva de står for blir jeg kraftig provosert. De er svært opptatte av ting som: «Biologisk foreldreskap, blodsbånd og slektskap». De mener altså at jeg ikke burde ha vært far eller at jeg og kona ikke er egnet som foreldre. De som kjenner oss vet at vi i mai 2013 adopterte ei jente fra Kina, noe de tydeligvis ikke aksepterer med sitt snevre familiesyn. Vi har også et fosterbarn boende hos oss pga. vedkommende opplevde omsorgssvikt hos sine biologiske foreldre, hvor det absolutt ikke er det beste for barnet hvis det hadde blitt boende hos sine biologiske foreldre. Pga. adopsjonen og vårt oppdrag som fosterforeldre finner jeg stiftelsens meninger som svært støtende for meg personlig.

MorFarBarn, nei takk! Min Facebook-status januar 2017

 

I sitt propagandamateriell skriver MorFarBarn en del om adopsjon. I hovedsak ser det ut for at de er imot adopsjon når det er snakk om homofile (LHBT / LHBTI-miljøet) og enslige, noe som da ikke rammer meg direkte. Imidlertid har de også noen uheldige formuleringer som klarer å provosere meg som en heterofil gift adopsjonsfar. Jeg tenker da på formuleringer slik som:

  • “….Blodsbånd og biologisk slektskap er av grunnleggende betydning….”
  • “…Biologisk foreldreskap, blodsbånd og slektskap…..”
  • ” Biologisk far og mor”
  • “Gudgitt rett til sine egne foreldre” (Underforstått slik jeg leser det: Far og mor, primært sine biologiske.)
  • Ser ut at det for stiftelsen er sentralt for alle barn å kjenne sitt biologiske opphav.

Slik jeg leser det mellom linjene kan de bare unntaksvis godta adopsjon og fosterhjem.

Normalt sett er jeg noe skeptisk til medierådgivere og kommunikasjonsrådgivere. Imidlertid kunne nok stiftelsen omtalt i denne artikkelen ha trengt noen slike. Slik budskapet deres presenteres pr. dags dato er det mange som kan føle seg trødd på og støtt av budskapet de serverer. Noe av det militante språket kunne med fordel ha vært fjernet.

MorFarBarn-annonse i Vårt Land

Innledningsvis nevnte jeg helsides annonser i Vårt Land for MorFarBarn. Disse annonsene har ofte provosert meg og gjort meg sint mer enn en gang. Det har hendt at jeg i en stille protest for meg selv har revet dem ut av avisa for så å kaste dem. Noen ganger har jeg i stedet brukt tykk sprittusj for å tusje over deres budskap. Jeg blir rett og slett kvalm av hele stiftelsen og dens budskap.

Stiftelsen har klokketro på den biologiske standard A4 kjernefamilien. Det virker ikke som om det er rom fra avvik fra dette mønster hos dem. De mener tydeligvis at det viktigste er at et barn vokser opp med sin biologiske far og mor uansett. F. eks. virker det ikke som en voldelig far, psykisk syk mor eller tilsvarende er gode nok grunner til at et barn bare vokser opp med den ene forelderen (eventuelt med en ny stefar/stemor i tillegg). Å la barn vokse opp i en fosterfamilie er vel heller ikke særlig ønskelig eller akseptert hos dem.

Mantraet om familien først, familien er samfunnets viktigste grunnstein og at familien er det mest verdifulle vi har provoserer meg innimellom. I utgangspunktet er jeg jo selvsagt enig, men i en del tilfeller er den biologiske familien mer til skade enn til glede for et barn. De som helt blindt støtter det biologiske prinsippet hopper bukk over deler av Bibelens budskap, hvor det nevnes at både det gode og det onde (krefter) bor i/blant oss. Noen ganger kan man oppleve at biologiske foreldre rett og slett er onde og ondskapsfulle mot sine egne barn, og da må storsamfunnet gripe inn.

Av og til er ikke det beste for et barn å vokse opp med begge eller noen av sine biologiske foreldre. Sett fra mitt ståsted er det slettes ikke noen likhetstegn mellom biologiske blodsbånd og en god oppvekst. Noen ganger må adopsjon, fosterfamilier eller oppvekst hos den ene av foreldrene finne sted for at et barn skal få en god og trygg oppvekst.

Jeg er også sikker på at barn kan få mye kjærlighet hos et homofilt / lesbisk par. Dessuten kan gjerne en stemor eller en stefar bli gode omsorgspersoner, uten å ha blodsbånd mot barna. Skilte foreldre, homofile/likekjønnede eller enslige kan være gode omsorgspersoner.

For ikke-kristne må MorFarBarn sin konservative tilnærming være veldig sær og fremmed. Det som presenteres er et kaldt gufs fra en fjern fortid som de fleste nok trodd var forbi. Stiftelsen viser lite medmenneskelighet overfor ganske mange her i landet vårt. Heldigvis er det vel lite som tyder på at stiftelsen i noen stor grad vinner gjennom med sine syn og hjertesaker.

Ifølge Google opplever mer enn 40 % av barna i vårt land en oppvekst hvor sine biologiske foreldre ikke bor i sammen i hele eller deler av tiden. A4 kjernefamilie er ikke så normalt som enkelte vil ha det til.

I en ideell verden høres der fint ut med en lykkelig kjernefamilie bestående av mor, far og et barn eller tre. Imidlertid er det mange gode grunner til at det ikke alltid blir slik i virkeligheten. Den ene av forelderen kan dø, alkohol eller annen rus kan skape trøbbel eller vold i et forhold kan føre til at skilsmisse mellom mor og far er det best for barnet. I noen tilfeller kan en skilsmisse mellom de voksne og at barnet/barna i hovedsak vokser opp hos den ene forelderen absolutt være det beste for barnet. I andre tilfeller må barnevernet gripe inn og omplassere barna i fosterhjem eller på institusjon for å gi dem en trygg og god oppvekst – pga. omsorgssvikt og/eller overgrep og/eller mishandling.

I forbindelse med oppdragelse og oppvekst av barn er det viktig at foreldrene eller andre omsorgspersoner er i stand til å vise ekte empati, kjærlighet og omsorg for barna. Noen ganger er ikke de biologiske foreldrene de som er best i stand til å gjøre dette på en tilfredsstillende måte. F. eks. kan som nevnt fosterhjem, fosterforeldre eller institusjon være bra alternativer i enkelte tilfeller.

MorFarBarn.no

Enkelte biologiske foreldre som har fått barn via “naturmetoden” uten komplikasjoner tar for lett på ansvaret med å ha barn. Barna kan bli sviktet og i for stor grad overlatt til seg selv. Igjen: Takk og pris for barnevernet. De burde bare i enda større grad enn i dag gripe inn og la andre overta omsorgen. Alt for mange barn vokser opp under dårlige forhold hos sine biologiske foreldre.

MorFarBarn er enkelt og greit en hån (og dømming!) mot den jobben som barnevernet gjør, og ikke minst overfor den massive innsatsen som adoptivforeldre og/eller fosterforeldre utøver. I enkelte tilfeller er det enkelt og greit påkrevd – og en nødvendighet – at andre enn de biologiske foreldrene må inn i bildet for å gi barna en trygg og god oppvekst.

Både en enslig forsørger eller f. eks. et homofilt par/likekjønnet par kan ha masse kjærlighet og omsorg å gi et barn. Takk og pris at det også er mulig for slike å bli fosterforeldre og i enkelte tilfeller også adoptere.

Noen kan ikke få barn selv og velger adopsjon eller surrogati. Noen blir gravide uten å være gift, og det er da kjempeflott at barnet likevel bæres fram og blir tatt vare på av eneforsørgeren. Det er heller ikke vanskelig å forstå at homofile / lesbiske ønsker seg barn som de kan vise sin nestekjærlighet mot.

Det er typisk å høre biologiske foreldre si at det ikke er en menneskerett å få barn. Det er så lett å slenge ut disse sårende ordene for dem som lett har fått barn via naturmetoden. Hva med alle dem som ikke kan få barn på naturlig vis, men som likevel ønsker seg et barn eller to-tre? Skal slike bli straffet og bli fratatt muligheten for å bli far og/eller mor? Mange ganger kan slike personer både ha mye kjærlighet og omsorg å gi til et eventuelt barn. At enkelte benytter Bibelen og Bibeltroskap som begrunnelse for å nekte enkelte å bli foreldre klarer jeg ikke å godta enkelt og greit.

Enkelte sier som sagt at det er ingen menneskerett å få og å ha et barn, men at det er en menneskerett å ha en biologisk far og mor. Dette er bare tullball sett i mine øyne. Det som bør være en menneskerett er å få en god og trygg oppvekst, uavhengig av om det blir hos biologiske foreldre eller hos andre voksne (single, likekjønnede eller heterofile par).

Enkelte har en klokketro på at oppvekst sammen med biologisk far og mor gir en lykkelig og god oppvekst uten problemer. Det viktigste for slike blir de ytre rammene og konformiteten omkring en “lykkelig tradisjonell kjernefamilie”. Kvaliteten på foreldreskapet vektlegges ikke. Til syvende og sist er det ikke alltid barns beste og barns rettigheter som beskyttes av det store biologiske fokuset.

Når MorFarBarn-aktivister går tom for gode argumenter passer det seg bra å kunne slå i bordet med Bibelen og utvalgte (feil)tolkede vers (Bibeltro fortolkning) fra denne. Kirkelig/kristen tradisjon er også et bra halmstrå å holde i for å kunne forsvare det tradisjonelle synet. Selv synes jeg at enkelte tradisjoner er til for å brytes.

Det finnes også andre enn meg som er kritiske til MorFraBarn. Jeg fant et “eldre” innlegg på nettet fra 2009 på VG Debatt som jeg velger å gjengi:

“MorFarBarn er en kriminell organisasjon

MorFarBarn har nettopp gjort seg skyldig i kriminelle handlinger. Jeg mottok for kort tid siden en masseutsendt spam-mail fra denne såkalte politiske organisasjonen. Jeg har aldri satt meg på noen mailing-liste eller på noe annet vis, direkte eller indirekte, sagt ja til å motta e-post fra denne forstokkede forsamlingen av kristenkonservative tullinger, og jeg blir regelrett forbannet når de tydeligvis har fisket min e-postadresse annetstedsfra og benytter dette til utsending av politisk reklame. Anmeldelse leveres så snart politikammeret åpner i morgen. Måtte de råtne bak murene der de hører hjemme.”

Jeg går ikke god for alle formuleringer gjengitt ovenfor. Imidlertid “beviser” det gjengitte innlegget at stiftelsen klarer å irritere andre enn kun meg.

 

Jeg forstår svært godt at enkelte velger å satse på surrogati eller donasjon (sæd og/eller egg). Etter selv å ha adoptert unner jeg andre lykken med et barn i hus om det skjer via den ene eller den andre metoden. Det viktigste er at barnet får en god oppvekst preget av trygghet og ellers god omsorg.

Innenfor både surrogati, donasjon (sæd og/eller egg) og til dels adopsjon er det selvsagt muligheter for uønskede aktiviteter. Det kan oppstå svært så kommersiell omsetning (business/butikk) av barn. Internasjonal handel med barn/mennesker og muligheter for grov utnyttelse av fattige (hallikliknende virksomhet) har sine utfordringer og negative sider. Muligheten for spesialbestilte designbarn og sorteringssamfunnet er noen etisk og moralsk utfordrende rundt surrogati og gen-/bioteknologi. Selvsagt støtter jeg ikke opp om disse skyggesidene av medaljen. Reguleringer og kjøreregler må til. Imidlertid kan det skje svært så uheldige ting også innenfor biologien (barn for å redde ekteskapet, overgrep, voldtekt osv.).

“Tagget” MorFarBarn-annonse november 2017.

November 2017 kjører de på med annonse i avisen Vårt Land med en tabloid overskrift som lyder: “Finn fram kredittkortet og bestill drømmebabyen.”

Det blir diskriminerende, ekskluderende og nedlatende å la en sær organisasjon eller stiftelse som MorFarBarn bestemme hva som er rett og galt. Deres selektive fortolkning av Bibelen og dømmende holdning overfor andre som ikke deler deres syn har jeg ingen sans for. Alt i alt blir budskapet de presenterer et sammensurium av en sammenblanding av menneskerettigheter (slik de tolker dem) og en snever religionsforståelse. En konservativ dømmende kristendom med alt for enkle og entydig rette svar på kompliserte spørsmål presenteres, og når kristendommen ikke kan hjelpe dras menneskerettighetene inn. De bryr seg lite og ingenting om alle de menneskegrupper de tråkker på underveis.

Stiftelsen tar alle som ikke deler deres syn under en kam. Det finnes sikkert dårlige homofile foreldre, fosterforeldre eller adoptivforeldre hvor motivene for å ta til seg et barn kan diskuteres. Imidlertid er det neppe særlig bedre blant dem som får barn på biologisk måte. Det blir diskriminerende å dømme hele grupper fra å være skikkede omsorgspersoner / foreldre.

Mai 2018 er MorFarBarn v/ Øivind Benestad på farten med blant annet et innlegg på Verdidebatt.no med tittelen “Familiepolitikk på ville veier”. Det blir Stortingsflertall for endringer i bioteknologiloven som medfører at det blir tillatt med eggdonasjon og rett til assistert befruktning for enslige kvinner. Dette liker stiftelsen tydeligvis ikke, og det påstås at den norske familiepolitikken er på ville veier.

Ja, jeg er enig i at familiepolitikken er på ville veier. Imidlertid mener jeg ærlig og oppriktig at det er MorFarBarn, Partiet De Kristne (PDK) og KrF sitt syn på familiepolitikk som er helt på ville veier og totalt galt spor. Deres virkelighetssyn begynner å bli helt avleggs, og preget av hull i hodet-politikk med redsel for det nye som vitenskapen/bioteknologien muliggjør.

Jeg er møkka lei av gnålet rundt at voksnes rettigheter til å få barn settes høyere enn barns rettigheter til å kjenne sitt opphav. Nei, nå er det på tide å ta vitenskapen i bruk der den kan benyttes. Jeg unner virkelig barneløse og/eller enslige muligheten til å få et barn eller to, selv om vitenskapen må brukes for å hjelpe til.

Selv har jeg ikke vært personlig i kontakt med stiftelsen MorFarBarn. Jeg fikk som tips fra en person at jeg burde henvende meg til dem og fortelle hvordan jeg som adoptivfar opplever deres retorikk. Der må jeg nok innrømme at jeg er feig og trekker meg unna. Jeg har dårlige erfaringer fra tidligere rundt dette å gå til konfrontasjon mot konservative kristne. Selv er jeg vel fornøyd med å ha fått ventilert ut min frustrasjon her i min egen blogg.

Stiftelsen MorFarBarn har Øivind Benestad som daglig leder. Han er presteutdannet, og har jobbet for både Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (NKSS, “laget”) og Åpne Dører. Han ser ut til å fronte et svært konservativt Bibel-syn.

Desember 2019 ruster de seg til kamp i forbindelse med diverse forslag som skal bli presentert for Stortinget, primært fremmet av Arbeiderpartiet og MDG. Jeg er ikke mer enig med dem denne gangen i deres kamp mot “LHBT-politikken og radikal kjønnsideologi” – inkludert deres forsvar av homoterapi / konverteringsterapi:

MorFarBarn: Homoterapi og “radikal kjønnsideologi” i Stortinget (desember 2019).

 

Legger også inn en lenke til dette innlegget som jeg er 100 % UENIGE i:

Å, nei. Er det mulig? Stiftelsen MorFarBarn “utvider” med fokus på samlivsetikk i form av ressursbanken med navnet Samlivsbanken, hvor det blant annet presenteres kursopplegg, diskusjonsopplegg og informasjon til foreldre med tenåringer i hus. Nok en gang er det et trangsynt og gammeldags syn på samliv og ekteskap som presenteres, hvor kun heterofile forhold godkjennes.

Samlivsbanken :-(

 

Jeg er abonnent på den kristne avisen Vårt Land, hvor MorFarBarn og ikke minst det nye tilbudet Samlivsbanken.no har annonser. Disse annonsene får meg til å se ganske så rødt.

Samlivsbanken.no

Samlivsbanken.no fra MorFarBarn, huff og huff!

 

Det de står for får meg nesten til å “klikke i vinkel”. Deres verdier, verdisyn og definisjonen av det normale provoserer meg personlig noe veldig. Selv lever jeg i hovedsak et liv i samsvar med det de står for, men jeg unner også andre som lever sine liv på en annen måte til å finne gleden og kjærligheten uten at stiftelsen skal moralisere over dette.

De gir ikke opp, nei. Ny annonse i avisen Vårt Land juni 2020, i regi av Samlivsbanken.no og MorFarBarn. De påstår angivelig at kristen samlivsteologi ikke kan være kjønnsnøytral, og gjengir fem “gode grunner” for dette synet. Nok en gang lar jeg meg ikke overbevise! Å ha en slik annonse på trykk koster helt sikkert en del tusenlapper. Det må da være mer fornuftige formål og ting å bruke pengene på. Annonsen med et såpass provoserende og feilaktig innhold at jeg bare måtte sette et rødt kryss over den for å få roet meg ned:

MorFarBarn / Samlivsbanken.no juni 2020, kristen samlivsteologi kan angivelig ikke være kjønnsnøytrale ifølge dem.

 

Noe av det samme, men denne gangen en annonse fra juli 2021:

Kvalmende MorFarBarn-annonse juli 2021, lettere manipulert av meg.

 

Beklager at jeg var i et noe barnslig modus, hvor jeg føyde til spy-emojier i annonsen. Blir bare så fortvilet over at stiftelsen fortsetter med sin useriøse tilnærming til tematikken med mye synsing og subjektive meninger, inkludert tvilsomme fortolkninger av Bibelen. De virker til å være helt ute av stand til å presentere holdbare objektive argumentasjonsrekker.

Muligens kan det oppfattes som noe barnslig, men slik gikk det med annonsen for MorFarBarn i avisen Vårt Land august 2020:

Sammenkrøllet og utrevet MorFarBarn-annonse fra avisen Vårt Land, august 2020.

 

Annonsen ble revet eller flekket ut av avisen, for så å bli sammenkrøllet og kastet fortest mulig. Bak annonsen stod altså stiftelsen MorFarBarn sammen med Samlivsbanken.no (to sider av samme sak!), og denne gangen var budskapet motstand mot PRIDE-ideologien som ifølge dem krasjer (frontkolliderer) med kristen samlivsteologi. Nok en gang et umenneskelig, dømmende og trangsynt familiesyn fra den kanten, som jeg ikke kan se har tilstrekkelig Bibelsk dekning. Slettes ikke alle troende kristne deler stiftelsens syn, eller deres trangsynte “Gud” og “Gudstro”. Muligens burde jeg ha fått meg en voodoo-dukke som kunne representere MorFarBarn-stiftelsen. Også en tanke “sært” og spesielt i det hele tatt å bruke begrepet PRIDE-ideologien. PRIDE kan vel oversettes med f. eks. stolthet, og (guy) PRIDE er en feiring eller markering av homofil stolthet. Det er vel i seg selv ikke en egen og fullverdige ideologi.

Organisasjonen Menneskeverd kan også kritiseres for sin korttenkte strategi. Det er vel og bra at noen kjemper for det ufødte liv, for en streng bioteknologilov og mot sorteringssamfunnet, men hva med engasjementet for barn som allerede har blitt født og som allerede finnes? Hva med å heller kjempe for tilrettelegging og hjelp for dem som allerede har et barn med f. eks. Downs syndrom? Hva med å gjøre det litt mer levelig og overkommelig for dem som allerede har barn med spesielle behov?

På slutten av år 2020 stod denne annonsen på trykk i avisen Vårt Land:

Stiftelsen MorFarBarn og Samlivsbanken takker for støtten i 2020. Emojiene (smilefjesene) med surt fjes har jeg lagt inn.

 

Og på slutten av år 2021 denne her annonsen, der barnsligheten slo til i meg gjennom min “dekorering” av annonsen med små-djevler og bomber:

Godt nytt år fra MorFraBarn (takk for støtten i 2021).

 

En ting er 100 % sikkert: Verken Samlivsbanken eller MorFarBarn har fått eller vil i framtiden få min støtte! Tydeligvis er det andre som støtter dem, både i og med at de har annonsen på trykk og ikke minst at de tar seg råd til å rykke den inn i avisa. Liker det ikke.

I tillegg til å være skeptisk mot MorFarBarn-stiftelsen er jeg også skeptisk til KrF + Partiet De Kristne (PDK) sin foreldede familiepolitikk. En del av disse problemstillingene drøfter jeg i artikkelen “Fortsatt skeptisk til KrF”.

Noe av det samme tankegodset som MorFarBarn sysler med finnes også hos Kristen Koalisjon Norge (KKN). Med Jan-Aage Torp i spissen har de blant annet gått til “kamp” mot barnevernet gjennom sine mange konspirasjonsteorier. Ellers er de opptatt av abortsaken (kjempe mot abort) og motarbeide familieoppløsning (motstand mot homofile). Har også sett at de har slått et slag for at familien er samfunnets grunncelle, noe som er en fin teori som ikke alltid fungerer så bra i praksis.

“Til Helhet”

En liten avsporing fra hovedtemaet i denne artikkelen: Beklager stygt og sterkt språk: En grusomme styggedom og forj😡💥⚡🔇 organisasjon, nettverk eller forum er “Til Helhet”. De representerer et uønsket gufs fra fortiden, gjennom at de driver med sykeliggjøring av homofili og homofile. De mener å ha fasitsvaret på hva som er korrekt samlivsform (kun ekteskap mellom mann og kvinne) ifølge Bibelen.

Organisasjonen mener at det er mulig med helbredelse eller omvending av homofile. De vil “hjelpe mennesker med uønsket seksuell orientering” til å endre seg, dvs. seksuell reorientering. Et slikt “homoterapeutisk” fellesskap i kristen regi er uønsket i mine øyne. Organisasjoner og menigheter som støtter “Til Helhet” har jeg berøringsangst for.

Til Helhet, og deres annonse: “Forbud mot ‘konverteringsterapi’ | Et skadelig lovforslag”. Min pynting med spytryner forteller vel i ganske så klartekst hva jeg mener om deres kampanje.

 

Homofili er medfødt. Undertrykking av eller forsøk på å kurere driftene / “trangen” til homofili kan medføre personlige og psykiske problemer. Stemplingen og dømmingen av “skeive” personer som Til Helhet legger opp til er helt forkastelig.

Jeg har ingen sans for dem som ser på homofili som en synd eller sykdom, og det er slettes ikke greit med diskriminering eller dem som på andre måter ser ned på de homofile. Å bli stemplet og dømt slik kan virke svært ødeleggende for et menneske, med potensielt store og farlige konsekvenser. Homofile er like mye verdt og ønsket i samfunnet som heterofile, og jeg anser det ikke som noe unaturlig. (Men selv er jeg heterofil bare så det er sagt.)

Siste ord var ikke sagt om “det kristne” nettverket “Til Helhet”, i og med at de sommeren 2022 går til frontalangrep mot regjeringens lovforslag om å forby konverteringsterapi:

“Til Helhet” mener at regjeringens lovforslag til konverteringsterapi bør skrotes, da det går i en totalitær retning langt inn i den private sfæren. Satser på at regjeringen ikke hører på dem, og at lovforslaget virkelig blir innført! Konverteringsterapi er ikke noe et opplyst samfunn som Norge bør drive med eller anerkjenne / godkjenne, da dette å være “skeiv” slettes ikke er en sykdom.


Frimodig kirke kan også nevnes. Fornyelse står de i hvert fall ikke for – tvert imot – gjennom sitt gammeldagse og sneversynte familiesyn. Blant annet går de til “kamp” mot FRI (Foreningen FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold) og Pride-festivalene pga. “radikal kjønnsideologi”.

 

Heterofile eller homofile samlivsformer, kjernefamilie eller ei, barn på naturlig eller “unaturlig” måte, er slik jeg ser det ikke bekjennelsesspørsmål innenfor kristendommen. Slike ting har lite med selve kristentroen å gjøre, og det bør ikke være trossplittende.

Min mening: Nei, jeg tror ikke på at Gud hater de homofile, eller at likekjønnede forhold er imot Guds vilje. Jeg klarer ikke å se at homofili er synden over alle synder. La kjærligheten få blomstre innenfor trygge og relativt faste rammer, uavhengig av legning! Det er ingen grunn til å tro at homofili er smittsomt eller noe tillært, og det skal mye til at de homofiles andel i samfunnet blir veldig stor. Det er ganske så utrolig at den ekte kjærligheten mellom likekjønnede partnere kan være så provoserende og kontroversielt. Noen klarer å hevde at “radikal kjønnsteori” er i ferd med å ødelegge vårt samfunn. Det menes at de homofile og deres organisasjoner har fått alt for stor makt og frihet, og noen trekker også noen tvilsomme paralleller til kommunismens “forbannelse”. Feminismen er også en styggedom i enkeltes øyne, da mannen visstnok er hevet over kvinnen ifølge deres vranglesning av Bibelen. Nei, slikt tankesett forstår jeg meg ikke på!

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av frida.tegner (@frida.tegner)

//www.instagram.com/embed.js

 

Under forrige kirkevalg (2019) kom den såkalte Bønnelista på banen. Det er snakk om en konservativ liste som ønsket / ønsker å “kuppe” menighetsrådene / bispedømmerådene rundt forbi i vårt land. Det er snakk om en meget konservativ liste, hvor Bibelen angivelig skal være deres rettesnor for “politikken”. Lista ønsker og ønsket omkamp på at kirken gir likekjønnede vigsel i kirken. Forskrudd Bibeltroskap og fortolkning av Bibelen nok en gang.

Tilbake til utgangstemaet – MorFarBarn-stiftelsen:

Selvsagt mener stiftelsen noe om Pride og deltakelse i Pride-parader. De er mot slike ting, selv om de påstår å være opptatt av “toleranse” og har et skille mellom personer og ideologier. De har laget en plakat eller annonse med ti grunner for ikke å delta i Pride-parader (lenke til PDF-fil):

MorFarBarn: 10 grunner for ikke å delta i Pride-parader. Nei takk til den dårlige argumentasjonen mot Pride.

 

Etter at en på Facebook delte linken til 10-punktslista klarte jeg ikke annet enn å komme med et motsvar:

MorFarBarn og mitt syn på det de presenterer.

 

Ja til kjærligheten uavhengig av “form og farge” og ja til Pride:

Juni er Pride-måned, noe som er spesielt viktig for LHBT-personer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Kjærligheten mellom likekjønnede er verdt en markering.

 

Også juni 2021 fortsetter de sitt “korstog” mot PRIDE:

MorFarBarn med “velbegrunnet” PRIDE-skepsis juni 2021.

 

Hat er muligens et noe sterkt ord, men jeg liker absolutt ikke det MorFarBarn står for med sitt vas og vås. Deres trangsynthet, mangel på toleranse og diskriminerende syn provoserer meg virkelig.

Mitt motsvar blir ei liste med 10 punkter for hvorfor MorFarBarn ikke bør støttes:

  1. Et svært diskriminerende syn presenteres.
  2. Dømmende mørkemannsforkynnelse.
  3. Nedlatende menneskesyn mot enkelte grupper, og lite utvising av toleranse.
  4. Motarbeider kjærligheten.
  5. Ekskluderende.
  6. Ikke rom for enkelte til å være seg selv.
  7. Dømmende (synd og dom) og unødvendig moraliserende.
  8. Til dels misbruk (maktmisbruk, hersketeknikk) av religion og tro, inkludert Bibelen.
  9. Et ekkelt gufs fra fortiden – inkludert masse fordommer – mye av det MorFarBarn står for.
  10. Slettes ikke representativt for alle kristne det de presenterer.

Juni er Pride-måneden 🏳️‍🌈 her i Norge 🌈, og da våkner stiftelsen (hvert år!) virkelig opp! Utdrag av annonse juni 2022:

Stiftelsen MorFarBarn er ute igjen med sin usaklige PRIDE-skepsis / Foreningen FRI-kritikk, i og med at kalenderen viser at vi igjen har kommet til Pride-måneden (juni 2022).

 

Jeg klarer ikke å forstå meg på stiftelsens store hatforhold overfor homofil / likekjønnet kjærlighet (LHBT+) og levemåte. De burde unne alle verdier slik som kjærlighet, likeverd, mangfold og fellesskap. Argumentasjon om heterofile forhold for forplantningens skyld biter ikke på meg, i og med at jeg selv er gift i et heterofilt forhold UTEN biologiske barn (ufrivillig barnløs). Hvis det var så viktig med den forplantningen måtte da Gud klart å gjøre oss alle i stand til å forplante oss. Også generelt sett syltynn Bibelsk begrunnelse og argumentasjon de presenterer.

Pride-miljøet: Gratulerer! I år – år 2022 – er det 50 år siden §213 i den norske straffeloven ble avskaffet – en paragraf som kriminaliserte sex mellom menn i Norge.

Som jeg har skrevet i artikkelen “Kristne verdier – et ullent og tvetydig begrep”:

  • “Hva er det enkelte “super-kristne” innbiller seg? Tror de virkelig at de kan diktere vårt pluralistiske samfunn til å etterleve og å følge deres snevre kristne verdier, moral og etikk? Dette vil (heldigvis) feile og falle på sin egen urimelighet.”

Nei – ikke barne- og mannsfiendtlig familiepolitikk

Mars 2020 er Øivind Benestad i regi som daglig leder av Stiftelsen MorFarBarn igjen i farta. Han rir videre på sin høye hest (sitter på sin høye hest) og driver på med sin moralisering.

Hos Vårt Land (Verdidebatt) har han skrevet innlegget på vegne av stiftelsen:

Denne gangen er det “full mobilisering” i stiftelsen i forbindelse med at Stortinget torsdag 23. april 2020 (UTSATT pga. korona-situasjonen!) skal debattere og stemme over diverse endringer i bioteknologiloven. Ett av forslagene at enslige kvinner skal få rett til assistert befruktning, noe som jeg anser som en fin ting.

Dette er visstnok ikke bra ifølge stiftelsen. Ifølge dem har biologisk far kjempestor betydning, og farløse barn og far som overflødig er visstnok et stort problem i deres sære univers eller “trange” verden.

Nei, jeg blir rett og slett kvalm av og møkka lei av deres barne- og familiepolitikk som for lengst har gått ut på dato! Håper virkelig at det blir flertall for endringene og oppmykningene av bioteknologiloven.


Mulige positive endringer i bioteknologiloven mai 2020:

Flertall for stor liberalisering av norsk bioteknologilov!

Oppdatering pr. 26.05.2020: Jo-ho! Det ble full seier for mitt syn! Oppmykning og liberalisering av bioteknologiloven vil bli foretatt, etter at KrF gikk på et smertelig – og velfortjent – nederlag i Stortinget. Historisk situasjon og historisk nederlag, hvor KrF går på en kjempesmell med en av sine store hjertesaker. Nå vil følgende bli lovlig: Enslige kvinner kan få assistert befruktning, eggdonasjon blir lovlig, gravide kvinner får tilbud om tidlig ultralyd og NIPT-testen blir lovlige!

Hva skal man si om Ropstad & Co. sin strategi og bruk av virkemidler underveis i saken? Jeg liker slettes ikke deres forsøk på lobbyvirksomhet, overtalelser og påvirkning av enkeltrepresentanter. Det de har framsatt er nesten-trusler om samfunnets og regjeringens “undergang”, og det høres ut for at det kun er partiet KrF som har det moralske kompasset i orden. Saken har blitt framstilte som et samvittighetsspørsmål, og de har prøvd å få det til høres ut som om tilhengere av bioteknologiliberaliseringen ikke har noen samvittighet. Å kjøre på med kraftige konfrontasjoner, bøllete oppførsel, forsøk på tvang og polariserende utestemme fungerte HELDIGVIS heller dårlig.

Ropstad er nok klart svekket som KrF-leder etter tapet av bioteknologisaken. Han har oppnådd svært lite og det meste har falt i grus, nå når han har tapt hovedsaken som fikk ham valgt til partileder. KrFs seier eller gevinst gjennom deltakelse i regjeringen er visket ut i manges øyne etter nederlaget.

Biologi, biologi og biologi – biologiske foreldre, kjenne sitt biologisk opphav, blodsbånd og slektslinjer – hele denne argumentasjonen gjør meg strengt tatt forbannet (beklager uttrykket). Og i tillegg klarte en KrF-representant å lire av seg at kun biologiske foreldre er «egentlige foreldre». Nei, nå er begeret for lengst fullt og har begynt å renne godt over for min del når det gjelder KrF og deres argumentasjon.

Tidligere i saken:

Det kan se ut til at den politiske opposisjonen bestående av AP, FrP og SV klarer å få flertall for relativt store endringer i bioteknologiloven. Endelig svar på om endringene går igjennom får vi sannsynligvis 26. mai 2020 når saken skal behandles (endelig) av Stortinget.

Hvis lovendringen vinner gjennom vil det blant annet åpne opp for: Eggdonasjon, tidlig ultralyd, blodprøven NIPT (fosterdiagnostikk) og assistert befruktning til enslige kvinner. Sæddonasjon har vært lov i mangfoldige år, mens først nå kan det bli litt mer likestilling med å også tilby eggdonasjon.

Mantraet som ofte framsettes er at det er så viktig å kjenne sitt opphav, og at denne retten angivelig er nedfelt i FNs barnekonvensjon. Assistert befruktning kompliserer selvsagt dette med å kjenne sitt opphav (selv om anonyme donorer ikke tillates). I samme slengen trekkes det gjerne fram at barnas behov og rettigheter skal veie tyngre enn de voksnes behov.

Vi trenger høyere barnetall i Norge, og samtidig er det en del som er ufrivillig barnløse eller som ikke har en partner. Ser absolutt ingen store problemer med donasjon av egg (eller sæd), eller at enslige får litt hjelp med å få et kjærlighetsbarn. Dette med at man på død og liv må kjenne sitt opphav ser jeg mindre poeng med.

Tidlig fosterdiagnostikk og redselen for sorteringssamfunnet har jeg mindre meninger om, utenom at jeg vil la dette være opp til den enkelte kvinne og/eller par å bestemme i stedet for at det skal legges opp til statlig overformynderi. Kvinner (og menn) må kunne få bestemme over sin egen kropp. Selv kan jeg ikke se at likeverdet eller menneskeverdet er truet av en eventuell oppmykning her.

Partiet KrF har på mange måter med sin argumentasjon bidratt til å stigmatisere og å bygge opp under sorteringssamfunnet selv. F. eks. har det vært svært viktig for dem gang på gang å fortelle at “folk flest” ikke liker eller vil ha personer i storsamfunnet som har Downs syndrom. Det overdrives sterkt om hvor mange som er “imot” slike personer. Dessuten er det overdrevne fokuset på Downs syndrom en aldri så liten avsporing, da dette handikappet bare er en mikroskopisk del av helhetsbildet.

KrF furter over forslagene og prøver til siste slutt å snu situasjonen slik at dagens strenge lovtekst beholdes. Selv håper jeg på tap for KrF, og at liberaliseringen av bioteknologiloven får gjennomslag. Ja takk til endringene og oppmykningen av loven, og nei takk til KrF & venners moraliserende syn på verden! Argumentasjon om at oppmykning av loven er imot kristne verdier kjøper jeg ikke for min del.

Jeg / vi har selv fått kjenne på hvordan det er å ikke kunne få egne biologiske barn. Klart dette har påvirket og åpnet opp øynene for alternativer. Det er så lett for dem som ikke har kjent på kroppen hvordan ting er å si nei til bioteknologiens muligheter. Det blir en så teoretisert og ikke-levd tilnærming til problematikken. De har rett og slett ikke peiling på hva de snakker om!

Egen familiesituasjon er ikke helt A4. Som tidligere nevnt har vi ei jente som er adoptert fra Kina, hvor hun aldri vil kunne klare å finne tilbake til sitt biologiske opphav (biologiske foreldre). Vi har også et fosterbarn hvor det har blitt vurdert som mest hensiktsmessig (best) å la ham vokse opp annet sted enn hos sine biologiske foreldre. Så jeg vet litt om hva jeg snakker om når jeg mener at de biologiske båndene ikke er helt alfa og omega i en del settinger.

For å gjenta noe jeg har skrevet tidligere her i artikkelen:

  • Det er typisk å høre biologiske foreldre si at det ikke er en menneskerett å få barn. Det er så lett å slenge ut disse sårende ordene for dem som lett har fått barn via naturmetoden. Hva med alle dem som ikke kan få barn på naturlig vis, men som likevel ønsker seg et barn eller to-tre? Skal slike bli straffet og bli fratatt muligheten for å bli far og/eller mor? Mange ganger kan slike personer både ha mye kjærlighet og omsorg å gi til et eventuelt barn. At enkelte benytter Bibelen og Bibeltroskap som begrunnelse for å nekte enkelte å bli foreldre klarer jeg ikke å godta enkelt og greit.

Ja til liberalisering av bioteknologiloven, og nei takk til KrF sitt forsøk på å torpedere endringene i loven:

Ja takk til liberalisering av bioteknologiloven! Nei takk til KrF m/venner sitt “mørkemannssyn”.

 

Lenker om saken:

 


 

Barn og bioteknologi.

 


Jeg var visstnok ikke ferdig med denne saken – dvs. mine sterke ønsker om en stor oppmykning av dagens bioteknologilov:

Det er masse verdier og verdikamp “ute og går” når saken diskuteres. Det kan bli en diskusjon for eller imot likestilling, likeverd, moral kan blandes inn og saken representerer enkelte etiske dilemmaer. Likevel sliter jeg med å forstå meg på KrF og deres politikk i saken, da jeg opplever at deres syn mangler logikk og ikke helt henger sammen. Argumentasjon om at endringer i lovverket gir fullstendig nederlag for menneskeverdet er også ganske så søkt å hevde.

Noen argumenterer med at de foreslåtte endringene kun er for å dekke egoistiske voksnes ønsker og behov, og at barns rettigheter og oppvekstvilkår – barns beste – ikke i nevneverdig grad tas hensyn til. I mine øyne er slik argumentasjon bare tull og vas, og jeg klarer ikke å se at barna er taperne i et slikt regnestykke. Barn som blir til via slike “tungvinte og gjennomtenkte omveier” vil ganske så sikkert bli elsket, oppleve å bli verdsatt og kan føle seg sterkt ønsket.

Toppen på kaka er dem som argumenterer med at man “mister” det naturlige slektstreet. For et elendig og ubrukelig argument. Slektslinjer i seg selv har tilnærmet null betydning, da det aller viktigste er at barnet får nødvendig kjærlighet og gode oppvekstvilkår. Om de må forholde seg til snille personer i et familienettverk som strengt tatt ikke er biologisk familie er vel et totalt uvesentlig problem og ikke-eksisterende problematikk som framsettes.

Noen er livredd for sorteringssamfunnet, i og med det kan bli åpnet opp for tidligere ultralyd / diagnostisering (blodprøvetesten NIPT) og etterfølgende muligheter for abort. Dette såkalte sorteringssamfunnet finnes allerede og har vært her lenge (risikogrupper får tilbud, og andre reiser utenlands). F. eks. er det mange foster med Downs syndrom som aldri ser dagens lys allerede i dagens Norge. Tviler på at forslåtte endringer betyr så mye fra eller til, da foster stort sett er noenlunde friske. Det snakkes fint om viktigheten av mangfold, men jeg tror ikke KrF sin moraliserende framgangsmåte for å sikre dette er veien å gå.

Vel så viktig i denne saken er å kunne gjøre potensielle foreldre i stand til å ta informerte valg, basert på balansert og sann informasjon. Og ikke minst hva slags tilbud om tilrettelegging som finnes. Hvis alt gjøres på en god måte kan det faktisk tenkes at enkelte velger å bære fram et barn med et relativt alvorlig handikap. Det skulle ha vært mye mer fokus på å gjøre det levelig for dem som vurderer å bringe til verden et slikt barn. Nå er det vel ofte slik at man ikke føler at det finnes noe brukbart alternativ til abort for å unngå (følelsen av) å bli en byrde for samfunnet (samfunnsbyrde), og dette i dagens samfunn FØR eventuell endring av loven.

En god del familier her i Norge som har barn med spesielle behov kan sikkert si litt av hvert om “systemet” – systemkritikk. Ofte kan man føle på at man stanger i veggen – kjemper mot systemet – for å få nødvendig informasjon, støtte, hjelp og oppfølging fra det offentlige hjelpeapparatet. Hva med å gjøre det litt mer levelig og overkommelig for dem som allerede har barn med spesielle behov? Bedre og enklere systemer for oppfølging og hjelp kan forenkle hverdagen for mange, og også gjøre valget lettere for nye familier som vurderer å bringe til verden barn med spesielle behov i stedet for å ta abort.

Noen frykter at neste stopp er å tillate surrogati. Hva så? Jeg sier ja takk til surrogati også, og håper virkelig at dette kommer på sikt til Norge i lovlige og kontrollerte former.

KrF sin moralisering i saken, og hvor de prøver å få deres verdisett til å virke mer kristelig høyverdige enn andres verdier, er og blir et tullete og løgnaktig maktspill og hersketeknikk. Å spille på moral og samvittighet slik som de har gjort misliker jeg sterkt, og også deres kvasse ord om at man får en uønsket samfunnsutvikling anser jeg som svært problematiske og ubegrunnede formuleringer. Deres politikk er i praksis ikke mer Bibelsk (Bibeltro) eller kristelig enn mange andres politikk.

HELDIGVIS ble det flertall for de viktigste endringene av loven! Hvis det hadde blitt tap for oppmykning av bioteknologiloven i denne omgang hadde det nok blitt en vellykket omkamp (revansj) i neste Stortingsperiode (om ca. 1 1/2 år) , hvor jeg uansett håper og tror at KrF nesten er utradert. Endringene av loven kommer ikke meg selv direkte til gode, men de blir nok til god hjelp for andre framover som av en eller annen grunn ville ha forblitt barnløse uten litt hjelp.

Alt i alt: Det norske samfunnet består i beste velgående etter endringene til tross for KrF sin svartmaling, og jeg ser heller ikke at endringene i stor grad går i konflikt med Bibelen, kristentroen og/eller såkalte kristne verdier. Flere valgmuligheter gis til folket i stedet for at “staten” skal opptre som overformynder.

 

Selv sier jeg sterkt nei takk til å bli påtvunget MorFarBarn og tilsvarende organisasjoner sitt snevre verdisyn når det gjelder familie og barn. Sneversynte såkalte kristne verdier som MorFarBarn står for sier jeg nei takk til.

MorFarBarn (beklageligvis!) 15 år våren 2020.

 

Og de gir seg ALDRI:

Mer tullball fra MorFarBarn-“gjengen” februar 2022 om likekjønnet ekteskap.

 

De gir seg ikke, nei. Hakk i plata, og de gnåler videre på det samme budskapet som tidligere. Motstanden mot homofili og andre former for ekteskap enn heterofile ekteskap mellom mann og kvinne forblir deres kjernesaker / hovedsaker. Når dette skrives er vi i mai 2023, og de fortsetter (innimellom) med sine helsides annonser i avisen Vårt Land:

MorFarBarn.no “rir” igjen mai 2023 med helsides annonse i avisen Vårt Land.

 

Nok en gang hadde jeg lyst til å “klusse til” annonsen med kaste opp/spy-emojier eller tilsvarende, men denne gangen lot jeg det likevel være.

Juni er som kjent Pride-måned 🌈👨‍❤️‍💋‍👨👩‍❤️‍💋‍👩💖🏳️‍🌈, og dette får virkelig MorFarBarn til å våkne opp. Juni 2023 er de i full gang med å spre på sitt hets og hat + mobbing mot Pride og homofili / homofile. De har til og med opprettet en under-nettside med tittelen “The Dark Side of the Rainbow” dedikert til formålet.

Slik de framlegger budskapet gang på gang får man jo inntrykk av at tilnærmet “alle” i verden har blitt homofile over natta, og at alt rundt temaet Pride og homofil er farlig og bør ties i hel. Tross alt er det en liten del – en forsvinnende liten andel – av befolkningen som framstår som aktive / samlevende homofile. Dessuten er det ikke alle av disse som er kristne, og det blir helt fjasete / tullete å skulle presse misforstått og egenkonstruert kristen etikk, leveregler og moral nedover dem som ikke en gang deler troen. Uansett er det MorFarBarn sine forvridde fortolkninger som presenteres, og ikke kristendommens og Bibelens ekte syn.

Oktober 2023 har MorFarBarn nok en gang hatt en annonsekampanje i avisen Vårt Land (og muligens andre steder også?). Denne gangen går det på teamet konverteringsterapi. De kritiserer som forventet det kommende forbudet mot konverteringsterapi, hvor lovforslaget sannsynligvis vil bli endelig behandlet (og forhåpentligvis vedtatt!) av Stortinget desember 2023. Selv sier jeg jo selvsagt JA TAKK til et slikt forbud!

Sukk. I desember 2023 har de på trykk slike annonser i avisen Vårt Land:

MorFarBarn: På terskelen til et nytt år (år 2024).

 

De prøver å framstå som en positiv stiftelse med et JA-budskap, men sannheten er jo at de sier NEI til det meste! Ganske så gammeldags og firkantet syn på “riktig” samliv og samlivsform.

Jeg forstår strengt tatt ikke at en seriøs avis som Vårt Land gang på gang gir plass til annonse-tullet fra MorFarBarn. Avisen er vel glad for alle annonsekroner de kan få, men de skulle absolutt ha vært litt mer kritiske til hva de setter på trykk.

Måten de gang på gang argumenterer på er slettes ikke bra. De spiller på samvittigheten og troen til leserne, og de benytter seg av sjofle hersketeknikker og maktspråk. De argumenterer også slik at man nesten får inntrykk av at de har tatt patent på og/eller har monopol på den eneste rette / riktige troen.

Jeg tar sterkt avstand fra stiftelsen MorFarBarn. Deres budskap er både ekskluderende og nesten mobbende i sin framtoning mot dem som ikke støtter eller kan støtte deres A4 syn på kjernefamilie. Det blir en nedlatende tone fra dem som passer inn i stiftelsens trange rammer mot oss som er på utsiden og ikke kan bli akseptert. Å lage til slike rangeringer med A- og B-lag eller oss mot dem – inndelinger forstår jeg ikke vitsen med, og jeg kan heller ikke forstå at dette er en særlig kristelig framgangsmåte (lite rom for nestekjærlighet).

Lenker:

Latterlig avisinnlegg, med masse rot, vas og fordommer mot Pride, FRI m. m.:

(Innlegg opprinnelig publisert 13. september 2015, senere utvidet og supplert artikkelen.)




Kina – et spennende land

Kina

I forbindelse med adopsjon har vi vært på reise til Kina. Vi var i Kina i tidsrommet 2.-16. mai 2013. Det meste av tiden ble tilbrakt i byen Jinan i Shandong-provinsen, øst i Kina. Stedet ligger ca. 1 1/2 times togtur sør for Beijing, men det er viktig å presisere at det er snakk om et «lyntog» som holder en hastighet på ca. 300 km/t. Vi fikk også sett deler av Beijing i slutten av oppholdet.

Generelt om Kina

Vi oppdaget fort at det var et yrende og travelt storbyliv som møtte oss. Det var trafikkaos og masse folk over alt. Trafikken er et kapittel for seg selv. Aggressiv bilkjøring, uoppmerksomme sjåfører som skapte mange nesten-ulykker, mange sykler og el-scootere / mopeder, tuting, dårlig sikring av personer og last osv. Å krysse gata kan enkelte steder være et risikoprosjekt selv om det finnes fotgjengerfelt og trafikklys. Ellers er det utrolig hvor mye det er mulig å stable på av mennesker og varer på en moped / scooter!

Spesielt i Jinan følte vi oss nesten som kjendiser. Det var nesten ingen andre «vestlige» turister der, så til tider følte vi oss noe beglodde av stirrende og nysgjerrige kinesere. Folk ønsket både å ta på oss og å ta bilder av oss. Nysgjerrigheten ble ikke akkurat mindre etter at vi overtok adoptivjenta vår. Kombinasjonen av en kinesisk unge og noen bleike nordmenn fasinerte dem tydeligvis. En del prøvde også å kommunisere med oss, men dette var noe vanskelig da de fleste kun snakket kinesisk og ikke engelsk.

Språket ja. På forhånd var vi klar over at engelskkunnskapene i landet muligens ikke var helt i toppsjiktet, men kommunikasjonsproblemene ble mye større enn vi hadde trodd. Til og med ganske unge folk i serviceyrker og på hoteller kunne minimalt eller ingenting engelsk. Det ble mye fingerspråk og peking for å få kommunisert. Imidlertid hadde vi både i Jinan og Beijing deler av tida med oss guide / tolk, noe som var til stor hjelp og egentlig helt nødvendig spesielt overfor de offentlige kontorene i forbindelse med adopsjonen.

Før vi reiste ned trodde vi at globale betalingskort av typen Visa og Mastercard burde fungere greit. I praksis var det ikke fullt så lett. Spesielt i Jinan ville ikke butikkene en gang prøve om kortene virket. De så at kortene var utenlandske og avvise dem med en gang. I minibanker (ATM) var det også litt så som så. Mange ganger fikk vi ikke ut penger, men etter hvert lærte vi oss at hvis man lette etter en automat fra «Bank of China» gikk det greit mens i andre banker ble det ingen penger.

Kineserne er ellers ganske overtroiske. De har en del tetyper som skal løse alle slags problemer. De har også diverse vannkilder som skal ha magiske effekter og det skal visstnok bringe hell og lykke å la seg avbilde bestemte plasser foran steinformasjoner, ta på spesielle steder m. m.

Den delen av Kina vi fikk se var meget moderne og urban. Vi fant fine kjøpesentre som holdt minst så høy kvalitet som de norske og vi bodde også på to ulike hoteller av bra «vestlig» standard. Kaffe kjøpte vi på Starbucks, vi handlet en trille til jenta på Walmart og pizza kunne spises på Pizza Hut. Vi var også innom noen litt enklere kinesiske butikker og spisesteder for også å få sett litt av det gamle og mer tradisjonelle Kina.

Under vårt opphold hadde vi utetemperaturer på dagtid på mellom 22-32 grader. Vi hadde også for det meste bra vær. En dag var det litt regn og en annen dag overskyet, ellers var det mye sol. Likevel var det stort sett noe uklar luft, noe som nok skyldes den høye forurensningen (smog).

I forbindelse med adopsjonen fikk vi opplevd litt av byråkratiet i Kina. Vi møtte smilende og kjekke saksbehandlere, men selve prosessen var ganske omfattende. Vi har vist passet utallige ganger, fått både passet og mange papirer stemplet, skrevet under på mange papirer og oppsøkt ulike typer av kontorer.

Den kinesiske maten vi fikk servert under oppholdet var god, men den er jo ganske annerledes enn den vi pleier å spise til vanlig i Norge. Litt rart å spise varm ris, nudler, bønnespirer etc. til frokost i stedet for brød. De evinnelige spisepinnene klarte jeg aldri å få helt kontroll på. Klarte som oftest å “jukse” maten i meg enten med å spørre etter kniv og gaffel eller ved å bruke suppeskje. Heldigvis var det også mulig å få fatt i kaffe rundt forbi.

Litt om oppholdet i Jinan

Jinan er etter norsk målestokk en storby og provinshovedstedet i Shangdong. Området regnes for å være ganske velstående. Innbyggertallet i byen ligger en plass mellom 2-7 millioner (har sett litt ulike tall litt etter hvor mye oppland som regnes med).

Vi bodde på et hotell som heter Silver Plaza Quancheng Hotel. Hotellet hadde bra standard og sentral beliggenhet. Det eneste ankepunktet mot hotellet er at vi under deler av oppholdet ikke hadde fungerende aircondition. Det var «bare» rundt 30 grader ute, noe som ikke var nok for at de skulle starte opp det sentrale aircondition-anlegget for sesongen. Imidlertid ble det helt på slutten av oppholdet orden på dette.

Rett i nærheten av hotellet lå park- og torgområdet Quanchengplassen. Her var det fine vannfontener, belegningsstein, benker, fine blomsterbed, kiosker som solgte vann osv. Fin plass til å gå rundt og studere folkelivet. En del godt voksne folk brukte også deler av sin tid til å sende opp og «leke» med drager her i parken på dager med gunstige vindforhold.

Rett med hotellet lå også parken Huancheng. Her var det fine turveier og broer langs / over en kanal eller elv. I parken er det også noen steder boblende vann fra underjordiske kilder. I parken ligger også «Black Tiger Spring» (De tre tigerhodene). Vannet fra deler av området skal visstnok være bra kildevann.

Byen er meget opptatt og stolt av alt vannet i og rundt byen. Kanalen / elva som går gjennom byen, noen innsjøer på utsiden av byen, det boblende vannet osv. Vi deltok forresten på en båttur på en av innsjøene (Daming Lake og parkanlegget Daming Lake Park) mens vi var i byen.

En annen park vi besøkte som også hadde boblende vann var Baotu Springs Park. Her var det virkelig flott! Fine turstier, fine blomsterbed, gullfiskdammer, kinesiske utsmykking, kinesiske bygg, fine broer osv.

Vi la også merke til høfligheten til innbyggerne i byen. Mange prøvde å ta kontakt med oss, men så mye kommunikasjon ble det ikke ut av det pga. språkproblemene.

Litt om oppholdet i Beijing

I Beijing bodde vi på hotellet Beijing OrientalBay International Hotel. Hotellet holdt om mulig enda høyere standard enn hotellet i Jinan, men servicen var ikke helt på topp. Betjeningen kunne nok ha vært litt mer «serviceminded».

Mens vi var i Beijing fikk vi blant annet avlagt deler av den kinesiske mur et besøk. Dette byggverket var imponerende! Flere tusen km lang. Vi så kun noen få km av muren og vi fikk gått et lite stykke oppå den.

Sommerpalasset ble besøkt, hvor vi fikk se store og imponerende bygg med utrolig fin utsmykning samt fint parkanlegg. Deler av gamlebyen (Hutong) ble avlagt et stopp hvor vi blant annet hadde en runde rundt via sykkeltaxi (pedicabs). Den himmelske freds plass samt den forbudte byen (Vinterpalasset) var vi også innom.

Handlesenteret silkemarkedet ble besøkt. Her er det fullt av småbutikker som selger alt fra elektronikk til klær og suvenirer. Det som er spesielt her er at ingenting er priset. Alt avhenger av den besøkende sin evne til å prute. De så selvsagt tydelig på oss at vi var turister, så prisene selgerne startet på var ganske stive. Med litt innsats er det ofte mulig å komme ned i 1/10 av den prisen selgeren først framsetter.

Vi oppfatter Beijing som en litt «rotete» by. Spredt over store arealer og uten et tydelig midtpunkt. Folk er også mer pågående og frekke her enn de var i Jinan. Pågående gateselgere var også et irritasjonsmoment. Alt i alt likte vi oss bedre i Jinan enn i Beijing.

Politisk situasjon i Kina 2019

Vi i Norge husker demonstrasjonene i forkant og massakren på Den himmelske freds plass i Beijing (Tiananmen-plassen) 4. juni 1989. Det som startet som fredelige studentdemonstrasjoner ble slått hardt ned med hjelp fra militæret, noe som medførte et blodbad med mange hundre hvis ikke tusenvis drepte. Studentene startet demonstrasjonen med krav om økt demokrati og frihet, og kritikk av korrupsjonen innenfor det regjerende kommunistpartiet.

I Kina blir denne episoden dysset ned og ikke snakket om. Det er vel faktisk forbudt å snakke om denne saken. Myndighetene vil nok helst glemme at noe sånt i det hele tatt kunne finne sted.

Kina-kart

 

I forbindelse med at det er 30 år siden hendelsen 4. juni 2019 skrev Vårt Land følgende artikkel (bak betalingsmur):

Situasjonen i dagens Kina er blant annet:

  • Strengt og knallhardt kontrollregime mot alle som kan tenkes å utfordre kommunistpartiets maktmonopol.
  • Ifølge Amnesty er situasjonen for menneskerettigheten elendig. Folk blir henrettet, det bedrives overvåkning og sensur, folk blir forfulgt, fri religionsutøvelse er ikke tillatt, enkelte minoriteter blir undertrykt og ingen fri presse.
  • Alt annet enn demokrati og frihet i landet for innbyggerne.
  • Kommunistisk styreform, med en utvikling fra sentralstyrte planøkonomi til innslag av sosialistisk markedsøkonomi.
  • Streng familiepolitikk hvor det ikke er fritt fram å få det antallet barn som man selv vil ha / ønsker seg.
  • Advokater, menneskerettighetsforkjempere og folk som krever bedre rettigheter på arbeidsplassen kan bli jaktet på og forfulgt.
  • Kinesiske myndigheter har i noen sammenhenger blitt mistenkt for å drive med hacking og påvirkning av Vesten.
  • Sterkt sensurert Internett og statskontrollerte nyheter / presse.
  • Og nå: Handelskrig mellom USA og Kina (som blant annet rammer Huawei), da spesielt kinesiske teknologiselskaper ifølge USA (Trump) utgjør en sikkerhetsrisiko på grunn av sine bindinger til kinesiske myndigheter.
  • Dagens styre har egentlig bare strammet grepet rundt styre og stell, og dette å holde kustus og kontroll over befolkningen.
  • Folkerepublikken Kinas øverste leder i regi av presidentvervet er Xi Jinping. Han har fått innvilget utvidede rettigheter og makt, og han sitter med makta på ubestemt / ubegrenset tid (ingen maksimumsgrense).
  • Kina er en stor økonomisk maktfaktor i verden, og likeså har de etter hvert blitt en betydningsfull og stor militærmakt også.
  • Landet har ikke den ytringsfrihet, religionsfrihet, pressefrihet, politisk frihet, generell frihet og demokratisk styreform som vi tar for gitt her i Norge.
  • Selv om landet er noe mindre lukket enn tidligere vet nok den jevne kineser ikke all verdens mye om forholdene og situasjonen i andre land.
  • Mange kinesere lever under enkle kår og har ikke fått tatt del i landets økonomiske utvikling. Den store økonomiske veksten i de senere år har medført økende forskjeller mellom fattig og rik, og mellom by og landsbygd
  • Masse av våre nyinnkjøpte varer her i Norge – gjerne flertallet – er “Made in China”.
  • Landet styres med jernhånd, og befolkningen holdes virkelig i tømmer. Riktignok litt mildere form enn i Nord-Korea.
  • Kina prøver å stramme grepet om Hong Kong, som har levd litt sitt eget liv og med en viss form for selvstyre.

Kina sine teknologisystemer for “sosial kreditt” / sosialt poengsystem basert på massiv overvåkning (kameraer med ansiktsgjenkjenning m. m.), store databaser og AI-systemer (kunstig intelligens) er skremmende. Man kan bli straffet med minuspoeng for overtredelser, mens god oppførsel kan gi plusspoeng. Tilstrekkelig antall minuspoeng (en negativ trend) kan medføre straffer, slik som f. eks. å bli nektet bruk av hurtigtog, fly, reduserte karrieremuligheter eller redusert hastighet på Internett.

Jeg er fullt klar over at vi i 2013 under vårt besøk i landet kun fikk se en liten (ufarlig) del av Kina, som var velregissert fra høyere hold. Greit land å besøke som turist, men det er ingen spøk for dem som bor der nede og som kommer på kant med myndighetene.

En kritisk boks til om Kina:

Politisk styresett – Kina

Kommentarer til politisk styresett av Kina anno 2020, gjengitt med egne ord:

  • Autoritært styresett, kommunistpartiet sammen med presidenten har tilnærmet all makt.
  • Menneskerettighetsbrudd forekommer i relativt stor grad.
  • Det gjennomføres massiv overvåkning av landets innbyggere, massiv sosial kontroll og sterk statlig kontroll av og over det meste.
  • Ikke ytrings- og religionsfrihet. Sterk mediekontroll.
  • Fare for forfølgelse, fengsling og straffearbeid for opposisjonelle.
  • Demonstrasjoner kan det bli slått hardt ned på.
  • Gjennomfører ganske massiv spionasje mot andre land. (Og datainnbrudd.)
  • Til dels samarbeid med Nord-Korea.
  • Kina er en skremmende sterk økonomisk og militær makt.
  • Til dels et lukket land.
  • Vesten har gjort seg svært avhengige av Kina, på godt og vondt.
  • USA sin “krig” med Huawei anser jeg som noe overdreven.
  • Har Kina holdt tilbake viktig informasjon om korona-pandemien for resten av verdenssamfunnet?

 

Avslutning

I utgangspunktet var vi i Kina i forbindelse med adopsjon av vår datter Kristiane Marie. Vi var ikke der som vanlige turister. Imidlertid fikk vi innimellom omsorg for henne og papirarbeidet i forbindelse med prosessen likevel sett en del av de typiske turistmålene.

Kina er et ganske annerledes land og har en annen kultur enn andre land vi har besøkt. Likevel får man som turist også se et moderne og urbanisert land med de samme fasiliteter, butikk- og restaurantkjeder og muligheter og valg som i vestlige land.

Kina som reisemål var spennende. Det største problemet som turist var språkbarrieren da engelskkunnskapene til innbyggerne er heller moderate. Alt i alt hadde vi en kjekk og spennende tur til Kina.

 (Selve adopsjonen utover det vi allerede har nevnt kommer vi ikke til å skrive mer om her i bloggen. Synes dette blir litt for personlig for allmenn publisering.)

Lenke: