Kina 5 år 2018 – 06.05 en merkedag

Adopsjon, Kina.

Adopsjon av Kristiane 06. mai 2013, Kina.

For vår lille familie er det en aldri så liten merkedag i dag, 06.05.2018 – 6. mai 2018. Det er nemlig nøyaktig 5 år siden vi – Sølvi & Bjørn Roger – ble adoptivforeldre til Kristiane Marie. I den forbindelse var vi på hentereise til Kina i disse tider for fem år siden, hvor vi fikk jenta vår overlevert til oss 06.05.2018 på formiddagen. Etter hele 7 års venting var vi i mål med adopsjonsprosessen.

En begivenhetsrik og gledens dato for vår del med andre ord! Men også en travel, da masse kontorer måtte avlegges besøk for å få fikset alle papirer. Varmt i været var det, og den innleide sjåføren kjørte som om selveste mannen med ljåen var etter ham. Heldigvis aksepterte Kristiane oss som foreldre ganske så kjapt. Også en flott opplevelse å ha fått besøkt landet Kina en gang i livet.

Rett etter reisen til Kina i forbindelse med adopsjonen skrev jeg en aldri så liten Kina-artikkel her i bloggen. Jeg skrev litt generelt både om landet Kina og om byene Jinan og Beijing som vi besøkte.

Opprinnelig Kina-artikkel er tilgjengelig via denne lenken. Etter den tid har Kina blitt et relativt uaktuelt land å adoptere fra (tar ikke imot nye søkere, ekstremt lang ventetid for dem som fortsatt står i kø fra tidligere).

Sølvi sin Facebook-oppdatering 06.05.2018:

Adopsjon Kina

Sølvi sin Facebook-status 06.05.2018.




Håpløse adopsjonssituasjon

Familier og verdenskart

På Facebook skrev jeg følgende rundt adopsjonssituasjonen 05.06.2017:

Facebook spør “Hva tanker du på?”. Akkurat nå tenker jeg på en pressemelding fra NTB om adopsjon:

“Færre barn adopteres til Norge …. Det er antallet utenlandsadopterte som først og fremst har gått kraftig ned. Fra toppen på nærmere 800 utenlandsadopsjoner i 2002 sank antall slike adopsjoner til kun 126 i fjor (2016), viser tallene Statistisk sentralbyrå (SSB) la fram torsdag. ….”

Min kommentar: Det er absolutt mange flere som ønsker å adoptere enn det er barn “tilgjengelig”, og det er vel heller ikke tvil om at enda flere barn i utlandet med fordel kunne ha blitt adoptert bort. For Kina er f. eks. status for tiden: “Ventetiden frem til tildeling er 10 år og fortsatt økende.”

År 2017 ble også et rekorddårlig år for adopsjon. Kun 125 barn fra utlandet ble adoptert til Norge, dvs. 1 barn mindre enn i år 2016. Ifølge det som kan leses hos SSB (Statistisk Sentralbyrå) ble år 2018 et enda verre år for utenlandske adopsjoner, med ny bunnrekord i antall adopsjoner på 87 stk.

På begynnelsen av 2000-tallet ble det hvert år gjennomført et sted mellom 600 og 800 adopsjoner fra utlandet hvert år, så nedgangen har vært betydelig fra dette og fram til dagens lave nivå. Ifølge SSB: “Nedgangen i antall utenlandsadopsjoner skyldes hovedsakelig at stadig flere land forsøker å finne løsninger for barna i eget land.” Colombia og Sør-Korea var de “største” adopsjonslandene i 2018. Ingen ble adoptert fra Kina i 2018.

Vi var heldige i 2013 med å komme i mål med adopsjon fra Kina, men det er mange andre som ikke kan få biologiske barn som må ty til andre virkemidler enn adopsjon (surrogati, donasjon osv.) eller slå helt fra seg drømmen om et barn. Adopsjonssituasjonen er i hvert fall krevende, med dårlig tilgang på barn frigjort for adopsjon.

Her i bloggen vil jeg videre tilføye:

Det er ikke i hovedsak norske myndigheter som er hovedproblemet eller bremseklossen når det gjelder adopsjon. Situasjonen er den at tilbud og etterspørsel på internasjonalt nivå ikke står i forhold til hverandre. Langt flere ønsker å adoptere enn det antallet barn som frigjøres til adopsjon, tilbud og etterspørsel står ikke i forhold til hverandre.

Provoserende innlegg fra KrF-representant

Via Dagensdebatt kom jeg over et innlegg (mars 2019) angående utenlandsadopsjon skrevet av Sæbjørg Hageberg Kjeka, visstnok skrevet på vegne av KrF kvinner. Tittel på innlegget:

Hun nevner blant annet:

  • Adopsjon må bli enklere, raskere og rimeligere.
  • Det opereres med tall som tilsier at ca. 2-8 millioner barn vokser opp på barnehjem eller tilsvarende institusjoner rundt om i verden.
  • Påstand presenteres om at det ikke er mangel på barn som trenger nye hjem.
  • Det er dyrt å adoptere, og de har ønsker om og er opptatt av å få forenklet prosessen rundt adopsjon.
  • I 2018 kom det bare 95 adoptivbarn til Norge, det laveste tallet noen gang. (Hvor har hun dette tallet fra? Ifølge SSB var korrekt tall enda lavere på 87 stk.)
  • KrF kvinner synes det er flott at ca. 20.000 adoptivbarn har kommet til Norge i løpet av de siste 50 år, og de er takknemlige for det tilskuddet de har vært til landet vårt og norske familier.

Min umiddelbare kommentar: Typisk KrF-politikk! KrF-politikk på sitt verste! Tankene og ideene hennes er ikke håpløse, men det er litt av en naivitet, uvitenhet og forenkling som framvises i innlegget.

Hovedproblemet med adopsjon slik jeg ser det er den internasjonale storpolitikken. Aktuelle barn blir ikke frigjort for adopsjon. F. eks. har adopsjon fra både Kina og Russland stoppet opp, selv om det er liten grunn til å tro at det ikke finnes barn i de to landene som med fordel kunne ha blitt adoptert utenlands. Norske myndigheter kan ikke pålegge slike land til å “åpne slusene”.

De enkelte land har sine regler og kriterier – til dels strikse og “smale” – for tildeling av barn som frigjøres for adopsjon. Lille miniputt-Norge kan i liten grad påvirke slike forhold. Usikre eller lange ventetider kan inntreffe.

For enkelte kan økonomien være en utfordring, og det kan også være litt utfordrende for noen å komme seg gjennom byråkratiet og papirmølla. Likevel er ikke det norske systemet og de norske reglene i seg selv det største hinderet for adopsjon. Selvsagt er det ikke feil å gjøre justeringer her, men dette i seg selv vil neppe løse hovedutfordringene og dagssituasjonen med ekstremt lave adopsjonstall.

De største problemene eller utfordringene relatert til adopsjon ligger altså i utlandet hos samarbeidslandene, samt mangelen på “trygge” land med høy kapasitet på adopsjonsbarn å ha samarbeid med. Mismatch mellom tilbud og etterspørsel etter adopsjonsbarn – pga. storpolitikk – på det internasjonale “markedet” er hovedproblemet, sammen med de føringer (regler og kriterier) samarbeidslandene setter til potensielle adopsjonsforeldre.

Dagens regjering – som KrF er del av – har ikke akkurat gjort situasjonen og livene til småbarnsforeldre inkludert adoptivforeldre lettere.

Nei, dette ble litt “tynt” og forenklet fra KrF sin side! Jeg ble rett og slett noe små-provosert over at noe sånt kan presenteres som “sannhet”.

 

Landets politiske partier kan godt få litt kritikk. Det er lite konkret å lese om adopsjon i valgløftene, partiprogrammene og satsingsområdene til partiene. Spesielt det såkalte “familiepartiet” KrF skuffer gjennom å være lite opptatt av adopsjon. Politikerne kunne ha påvirket myndighetene til å finne noen nye adopsjonsland samt forenklet det norske regelverket og byråkratiet rundt adopsjon.

Adopsjonsorganisasjonene som man er forpliktet å benytte seg av i forbindelse med utenlandsadopsjon burde også ha blitt gått litt mer etter i sømmene. Mitt inntrykk av dem er at de er 1) Pengegriske og 2) Sløve. En bilselger gir mer oppfølging av sine kunder enn det i hvert fall den adopsjonsforeningen vi brukte gav oss. Byråkratiet de har laget seg rundt adopsjon koster deres “kunder” alt for mange kroner i diverse administrasjonsgebyrer. (Selvsagt selger de ikke barna, det er prosessen rundt adopsjon man betaler for.) Adopsjon er dyrt!

Vi brukte adopsjonsorganisasjonen Verdens Barn, som jeg nok vil være noe skeptisk med å anbefale til andre pga. dårlig informasjon og dårlig oppfølging i ventetiden. I forbindelse med gjennomføring av adopsjon måtte man også bli medlem hos dem (“tvangsinnmeldt” eller tvunget medlemskap). Det eneste vi får igjen for dette medlemskapet er et halvdårlig Verdens Barns medlemsblad fire ganger årlig. I vårt fylke (Sogn og Fjordane) har de ikke eget lokallag å tilby en gang.

Underveis mens vi ventet fikk vi tilsendt skrivet eller brevet “Mens vi venter”. I hvert fall mens vi sto i adopsjonskø syntes jeg lite om dette skrivet. Det var ofte tvetydig skrevet med dårlig og mangelfull informasjon. Også da vi kom så langt som til hentereise og senere oppfølgingsrapporter var mye av informasjonen dårlig og utdatert. I den lange ventetiden på ca. 7 år tok aldri organisasjonen personlig kontakt med oss som søkere underveis.

Verdens Barn (mars 2019) tar til orde via sitt blad / magasin for bedre oppfølging fra myndighetenes side når det gjelder adopsjon. Hva med ansvaret til slike organisasjoner som Verdens Barn? Skal de bare håve inn penger på andres ulykke, uten at kvalitetskrav og krav til oppfølging stilles til dem?

Forresten tviler jeg på om de mindre konkurrentene InorAdopt eller Adopsjonsforum er så mye bedre/verre enn Verdens Barn. De kunne alle ha stått mer på overfor norske myndigheter for å få godkjent flere adopsjonsland og for ellers å få forenklet prosessene og byråkratiet rundt adopsjon.

For barna sin del hadde det jo vært flott hvis adopsjon hadde vært unødvendig. Alt tyder likevel på at dette med få barn frigjort til adopsjon mest har å gjøre med politikk og at enkelte land ikke ønsker å tape ansikt eller å innrømme sine store problemer rundt barns ve og vel. Det er beklageligvis mange barn som trenger en ny familie da de biologiske foreldrene ikke kan tilby barnet den trygghet det trenger.

Enkelte spedbarn blir “gjenglemt”/forlatt av sine foreldre, gjerne på steder hvor de kan bli funnet. Blant annet skjer dette en del i Kina pga. landets ettbarnspolitikk (nå noe oppmyket, lov med to barn), fattigdom m. m. I enkelte land vokser mange barn opp under dårlige forhold, på barnehjem eller tilsvarende, i stedet for å bli adoptert bort til utlandet. Jeg er ganske så sikker på at mange barn kunne ha fått det mye bedre hvis de hadde blitt adoptert bort.

I mange adopsjonsland er det nå urimelig lange ventetider for adopsjon eller krav/kriterier som få klarer å innfri. I enkelte land må man gjerne “ta til takke” med et barn med et handikap for å komme i mål med adopsjonsprosessen.

Kjendiser etc. som står fram og sier at de vil adoptere et barn for å kjøpe seg selv god samvittighet irriterer meg. Som allerede beskrevet er det allerede manko på barn til adopsjon, så slike “veldedige” tiltak (“hjelp”) er slettes ikke nødvendig. Det finnes nok av potensielt gode foreldre der ute som aldri får innfridd sin drøm om adopsjon pga. dagens håpløse situasjon.

Norge er et lite land med liten påvirkningskraft på adopsjonssituasjonen. Vi må forholde oss til ulike lands regler rundt adopsjon. Faktisk er det ganske mange ulikheter mellom de forskjellige landene rundt tildelingskriterier.

Adopsjonssituasjonen mars 2019

Sjekket “for gøy” adopsjonssituasjonen slik som de tre aktørene beskriver den:

Verdens Barn:

  • Aktuelle land for adopsjon: Sør-Korea, Thailand og Sør-Afrika.
  • Angivelig god/ledig kapasitet i alle land, forutsatt at man er innenfor de kravene som stilles til søkerne. Lang ventetid i noen av landene.
  • Kina: “Grunnet svært lange og usikre ventetider, tar vi ikke inn nye søknader vedrørende adopsjon av friske barn fra Kina.”

Adopsjonsforum:

  • Aktuelle land for adopsjon: Colombia, Filippinene, Madagaskar, Peru og Vietnam.
  • Angivelig stor/ledig kapasitet i 3-4 av landene, forutsatt at man er innenfor de kravene som stilles til søkerne.
  • Lang ventetid / usikker og variabel ventetid i noen av landene.

InorAdopt:

  • Aktuelle land for adopsjon: Ungarn, Taiwan, Burkina Faso, Bulgaria.
  • Angivelig stor kapasitet i alle land, forutsatt at man er innenfor de kravene som stilles til søkerne. Lang ventetid i noen av landene.

Adopsjonssituasjonen ser muligens noe lysere ut enn det som har vært tilfellet i de senere år. Imidlertid kan fort ryktene om bedre tider medføre økte mengde med adopsjonssøknader, som igjen kan gi store “leveransevansker”. Positive trender kan fort bli spist opp av en økt søknadsmengde, som igjen kan presse ventetidene oppover.

Variasjonene i adopsjonssituasjon og ventetid er frustrerende. Det er fortsatt usikkerheter rundt ventetider, og videre er det slettes ikke alle som ønsker seg et adoptivbarn som tilfredsstiller de krav adopsjonslandene stiller. Adopsjon er ikke lett!

 

Det er typisk å høre enkelte si at det ikke er en menneskerett å få barn. Spesielt såret blir jeg av KrF og MorFarBarn.no sine utspill i denne retningen, der biologiske barn med kjent biologisk opphav er det eneste saliggjørende. Det er så lett å slenge ut disse sårende ordene for dem som lett har fått barn via naturmetoden. Hva med alle dem som ikke kan få barn på naturlig vis? Skal slike bli straffet og bli fratatt muligheten for å bli far og/eller mor? Mange ganger kan slike personer både ha mye kjærlighet og omsorg å gi til et eventuelt barn. Også dem som ikke kan få barn via naturmetoden har mors- og farsinstinkt som kan komme et adoptert barn til gode.

En skremmende ting med å adoptere et barn fra utlandet, spesielt fra Asia, Afrika eller Sør-Amerika, er det voksende fremmedhatet og rasismen i Norge. Dette hatet kan fort ramme barn og unge – inkludert adopterte – som har hatt det meste av sitt liv i Norge og som er “helt norske”. De kan fort likevel bli dømt og stemplet ut fra sin mørke hudfarge. Fremmedhatet har ikke blitt mindre av at Sylvi Listhaug og FrP generelt har “pleiet” og “vannet” det med sin hatefulle og kalde politiker-retorikk.

Enkelte vil vel hevde at et bra alternativ til adopsjon er å bli fosterforeldre. Etter mitt syn blir dette slettes ikke det samme. Et fosterbarn er i prinsippet under vingene til barnevernet, og fosterforeldrene gjør et oppdrag for barnevernet gjennom å bidra til å oppfostre barnet. Noen ganger blir også barnet etter en stund ført tilbake igjen til sine biologiske foreldre. Fosterbarn har man virkelig bare “på lån”. For tiden er det mest behov for fosterforeldre til litt større barn, så det er ikke gitt at fosterforeldre får anledningen til å følge barnets utvikling fra det er et helt lite barn. Ellers synes jeg forresten at barnevernet gjør en god og viktig jobb!

Jeg kunne ha hatt lyst til å si noen flere velmenende ord om KrF sin håpløse familiepolitikk. I stedet henviser jeg til det jeg allerede har skrevet om denne saken i min artikkel “Fortsatt skeptisk til KrF”.

Noe som er nytt i forhold til da jeg var borti adopsjon er kravet (for å få forhåndssamtykke) om å gjennomføre adopsjonsforberedende kurs. De hadde riktignok startet så vidt med slike kurs da jeg var i adopsjonssituasjon, men det var ennå frivillig å delta og det var ikke nok kursplasser i forhold til interessen. For min del ble det ikke til at jeg gikk på et slikt kurs, som der og da kun var frivillig og for spesielt interesserte. Ideen med slike kurs høres god ut, men jeg har ingen erfaring med om kursene er gode eller dårlige i praksis.

Noe som er en utfordring med adopsjon er når barna skal begynne i barnehage og/eller på skole. Det svikter litt på at skoler og barnehager er tilstrekkelig skolerte på spesielle situasjoner (særproblemer) som kan oppstå med adoptivbarn. Blant annet kan noen utfordringer være tilknytningsvansker og at barna tåler dårligere enn andre å bli avvist (og kjeftet på). Mobbing og at barna klarer “å finne seg selv” / passe inn kan også være utfordringer.

Adopsjonstallene taler sitt tydelige språk. Svært få adopterte barn kommer til Norge fra utlandet. For tiden er det vanskelig å kunne anbefale adopsjon til noen. Det er mye usikkerhet og lange ventetider relatert til utenlandsadopsjon. Jeg forstår veldig godt dem som i stedet for adopsjon velger å gå for surrogati eller donasjon (sæd og/eller egg) når naturmetoden ikke fører fram.

Lenker:




Tar sterkt avstand fra MorFarBarn.no!

MorFarBarn, nei takk!

I lista over ting som irriterer meg innenfor de kristne rammene har Stiftelsen MorFarBarn og deres nettside http://www.morfarbarn.no/ hatt sin plass i ganske lang tid nå. Det har ikke blitt til at jeg har blogget om dette irritasjonsmomentet før, men høsten 2015 syntes jeg at det var på tide å få det gjort. Greit å få ting ut og ikke brenne inne med det, få det ventilert ut.

Jeg har mange ganger blitt minnet om deres eksistens gjennom helsides annonser i avisen Vårt Land og via reklame på nett. Det var også noe av det samme miljøet som stod for søsterorganisasjonen “Levende folkekirke” (nå nedlagt) under kirkevalget 2015. Jeg tror nok at en slik kirke som de ønsker seg mer vil innebære en døende og utstøtende kirke for spesielt utvalgte enn en “levende kirke”.

Stiftelsen MorFarBarn provoserer meg personlig da jeg ikke fullt ut blir “akseptert” som far pga. adopsjon + fosterbarn i tillegg. Kun en biologisk A4 kjernefamilie med blodsbånd og slektskap er “fasiten” eller idealet for stiftelsen.

Stiftelsen MorFarBarn er en konservativ kristen stiftelse som kjemper for at ekteskap kun skal finne sted mellom mann og kvinne, og at alle barn skal ha rett på både en far og en mor. De er videre tydelige på at de ikke vil tillate at homofile tar seg av barn (adopsjon osv.), og de er imot donasjon (sæd og/eller egg) og surrogati. I første omgang virker dette ganske så uskyldig før jeg får tenkt meg skikkelig om. De påstår at de er en stiftelse for dem “…som ønsker å forsvare den bibelske forståelsen av ekteskap, familie og barn”.

MorFarBarn har tydeligvis en del støttespillere. På MorFarBarn.no-nettsiden ligger det et dokument som heter “Ekteskapserklæringen”, hvor utformingen/prosjektet har blitt koordinert av MorFarBarn-stiftelsen. Bak erklæringen står det ikke mindre enn 36 organisasjoner og kirkesamfunn. Det er da snakk om konservative lutherske bevegelser med venner, inkludert pinsevenner og karismatikere, samt noen katolske støttespillere.

Kirkemøtet, Den norske kirkes øverste representative organ, ble avholdt 25.-31. januar 2017 i Trondheim. På dette møtet ble vigselsliturgien som åpner for vigsel av homofile/likekjønnede par vedtatt. I denne forbindelsen var MorFarBarn igjen på banen med sine protester i form av annonser for å vise sin motstand mot vedtaket til kirkemøtet. Jeg har sett annonsene blinke mot meg med blant annet følgende budskap på blant annet Vårt Land sin nettside:

  • Ekteskapet = Kvinne + Mann
  • Mor + Far + Barn = En unik relasjon
  • Kirkemøtet har ikke autoritet til å omdefinere ekteskapet
  • Ekteskapet er Guds skaperordning for mann og kvinne.
  • Mor-far-barn-relasjonen er unik.
  • Barn har en gudgitt rett til sin egen mor og far.
  • JA til Guds skaperordning for mann og kvinne, bekreftet av Kristus.
  • JA til betydningen av mann og kvinne, mor og far.
  • NEI til handel med sæd og egg, donorer og surrogatmødre.

“Gjengen” er også på banen via annonse i avisen Vårt Land i slutten av desember 2017. I forbindelse med at vi står på terskelen til et nytt år minner de om sitt ensporede budskap som denne gangen lyder:

“Et tidløst ja-budskap

  • JA til ekteskapet som Guds skaperordning for en kvinne og en mann, undervist og bekreftet av Jesus og apostlene.
  • JA til mor-far-barn-relasjonens særstilling og unike betydning.
  • JA til barns gudgitte rett til å kjenne sin egen mor og far.
  • JA til barn som en gave, og ikke som en rettighet.
  • JA til betydningen av blodsbånd, slekt og biologisk tilhørighet.
  • JA til Bibelen som øverste autoritet for tro, lære og liv.
  • Ekstrapunkt i senere annonser: JA til biologien, barneperspektivet og Bibelen.

Sannheten går ikke ut på på dato. Sannheten er aldri en tapt sak.”

Jeg har bare en ting å si om dette budskapet:

MorFarBarn desember 2017

Huff, huff og huff!

Som far til en adoptert jente som aldri vil være i stand til å kunne spore opp sine biologiske foreldre kan jeg selvsagt ikke stå inne for deres budskap. Blodsbånd og betydningen av å ha en biologisk kjernefamilie bestående av mor, far og barn vektlegges alt for mye. Barn kan få en vel så bra oppvekst hos andre enn sine biologiske foreldre, enslige forsørgere eller hos homofile. De som er frivillig eller ufrivillig barnløse er neppe mye verdt for stiftelsen, og hele hensikten for ektefolk og ekteskap i øynene til medlemmer i slike stiftelser er vel forplantning?

Homofile foreldre-illustrasjon.

 

Etter å ha sett litt nærmere i detalj på hva de står for blir jeg kraftig provosert. De er svært opptatte av ting som: «Biologisk foreldreskap, blodsbånd og slektskap». De mener altså at jeg ikke burde ha vært far eller at jeg og kona ikke er egnet som foreldre. De som kjenner oss vet at vi i mai 2013 adopterte ei jente fra Kina, noe de tydeligvis ikke aksepterer med sitt snevre familiesyn. Vi har også et fosterbarn boende hos oss pga. vedkommende opplevde omsorgssvikt hos sine biologiske foreldre, hvor det absolutt ikke er det beste for barnet hvis det hadde blitt boende hos sine biologiske foreldre. Pga. adopsjonen og vårt oppdrag som fosterforeldre finner jeg stiftelsens meninger som svært støtende for meg personlig.

MorFarBarn, nei takk! Min Facebook-status januar 2017

 

I sitt propagandamateriell skriver MorFarBarn en del om adopsjon. I hovedsak ser det ut for at de er imot adopsjon når det er snakk om homofile (LHBT / LHBTI-miljøet) og enslige, noe som da ikke rammer meg direkte. Imidlertid har de også noen uheldige formuleringer som klarer å provosere meg som en heterofil gift adopsjonsfar. Jeg tenker da på formuleringer slik som:

  • “….Blodsbånd og biologisk slektskap er av grunnleggende betydning….”
  • “…Biologisk foreldreskap, blodsbånd og slektskap…..”
  • ” Biologisk far og mor”
  • “Gudgitt rett til sine egne foreldre” (Underforstått slik jeg leser det: Far og mor, primært sine biologiske.)
  • Ser ut at det for stiftelsen er sentralt for alle barn å kjenne sitt biologiske opphav.

Slik jeg leser det mellom linjene kan de bare unntaksvis godta adopsjon og fosterhjem.

Normalt sett er jeg noe skeptisk til medierådgivere og kommunikasjonsrådgivere. Imidlertid kunne nok stiftelsen omtalt i denne artikkelen ha trengt noen slike. Slik budskapet deres presenteres pr. dags dato er det mange som kan føle seg trødd på og støtt av budskapet de serverer. Noe av det militante språket kunne med fordel ha vært fjernet.

MorFarBarn-annonse i Vårt Land

Innledningsvis nevnte jeg helsides annonser i Vårt Land for MorFarBarn. Disse annonsene har ofte provosert meg og gjort meg sint mer enn en gang. Det har hendt at jeg i en stille protest for meg selv har revet dem ut av avisa for så å kaste dem. Noen ganger har jeg i stedet brukt tykk sprittusj for å tusje over deres budskap. Jeg blir rett og slett kvalm av hele stiftelsen og dens budskap.

Stiftelsen har klokketro på den biologiske standard A4 kjernefamilien. Det virker ikke som om det er rom fra avvik fra dette mønster hos dem. De mener tydeligvis at det viktigste er at et barn vokser opp med sin biologiske far og mor uansett. F. eks. virker det ikke som en voldelig far, psykisk syk mor eller tilsvarende er gode nok grunner til at et barn bare vokser opp med den ene forelderen (eventuelt med en ny stefar/stemor i tillegg). Å la barn vokse opp i en fosterfamilie er vel heller ikke særlig ønskelig eller akseptert hos dem.

Mantraet om familien først, familien er samfunnets viktigste grunnstein og at familien er det mest verdifulle vi har provoserer meg innimellom. I utgangspunktet er jeg jo selvsagt enig, men i en del tilfeller er den biologiske familien mer til skade enn til glede for et barn.

Av og til er ikke det beste for et barn å vokse opp med begge eller noen av sine biologiske foreldre. Sett fra mitt ståsted er det slettes ikke noen likhetstegn mellom biologiske blodsbånd og en god oppvekst. Noen ganger må adopsjon, fosterfamilier eller oppvekst hos den ene av foreldrene finne sted for at et barn skal få en god og trygg oppvekst.

Jeg er også sikker på at barn kan få mye kjærlighet hos et homofilt / lesbisk par. Dessuten kan gjerne en stemor eller en stefar bli gode omsorgspersoner, uten å ha blodsbånd mot barna. Skilte foreldre, homofile/likekjønnede eller enslige kan være gode omsorgspersoner.

For ikke-kristne må MorFarBarn sin konservative tilnærming være veldig sær og fremmed. Det som presenteres er et kaldt gufs fra en fjern fortid som de fleste nok trodd var forbi. Stiftelsen viser lite medmenneskelighet overfor ganske mange her i landet vårt. Heldigvis er det vel lite som tyder på at stiftelsen i noen stor grad vinner gjennom med sine syn og hjertesaker.

Ifølge Google opplever mer enn 40 % av barna i vårt land en oppvekst hvor sine biologiske foreldre ikke bor i sammen i hele eller deler av tiden. A4 kjernefamilie er ikke så normalt som enkelte vil ha det til.

I en ideell verden høres der fint ut med en lykkelig kjernefamilie bestående av mor, far og et barn eller tre. Imidlertid er det mange gode grunner til at det ikke alltid blir slik i virkeligheten. Den ene av forelderen kan dø, alkohol eller annen rus kan skape trøbbel eller vold i et forhold kan føre til at skilsmisse mellom mor og far er det best for barnet. I noen tilfeller kan en skilsmisse mellom de voksne og at barnet/barna i hovedsak vokser opp hos den ene forelderen absolutt være det beste for barnet. I andre tilfeller må barnevernet gripe inn og omplassere barna i fosterhjem eller på institusjon for å gi dem en trygg og god oppvekst – pga. omsorgssvikt og/eller overgrep og/eller mishandling.

I forbindelse med oppdragelse og oppvekst av barn er det viktig at foreldrene eller andre omsorgspersoner er i stand til å vise ekte empati, kjærlighet og omsorg for barna. Noen ganger er ikke de biologiske foreldrene de som er best i stand til å gjøre dette på en tilfredsstillende måte. F. eks. kan som nevnt fosterhjem, fosterforeldre eller institusjon være bra alternativer i enkelte tilfeller.

MorFarBarn.no

Enkelte biologiske foreldre som har fått barn via “naturmetoden” uten komplikasjoner tar for lett på ansvaret med å ha barn. Barna kan bli sviktet og i for stor grad overlatt til seg selv. Igjen: Takk og pris for barnevernet. De burde bare i enda større grad enn i dag gripe inn og la andre overta omsorgen. Alt for mange barn vokser opp under dårlige forhold hos sine biologiske foreldre.

Både en enslig forsørger eller f. eks. et homofilt par/likekjønnet par kan ha masse kjærlighet og omsorg å gi et barn. Takk og pris at det også er mulig for slike å bli fosterforeldre og i enkelte tilfeller også adoptere.

Noen kan ikke få barn selv og velger adopsjon eller surrogati. Noen blir gravide uten å være gift, og det er da kjempeflott at barnet likevel bæres fram og blir tatt vare på av eneforsørgeren. Det er heller ikke vanskelig å forstå at homofile / lesbiske ønsker seg barn som de kan vise sin nestekjærlighet mot.

Det er typisk å høre biologiske foreldre si at det ikke er en menneskerett å få barn. Det er så lett å slenge ut disse sårende ordene for dem som lett har fått barn via naturmetoden. Hva med alle dem som ikke kan få barn på naturlig vis? Skal slike bli straffet og bli fratatt muligheten for å bli far og/eller mor? Mange ganger kan slike personer både ha mye kjærlighet og omsorg å gi til et eventuelt barn. At enkelte benytter Bibelen og Bibeltroskap som begrunnelse for å nekte enkelte å bli foreldre klarer jeg ikke å godta enkelt og greit.

Enkelte sier som sagt at det er ingen menneskerett å få og å ha et barn, men at det er en menneskerett å ha en biologisk far og mor. Dette er bare tullball sett i mine øyne. Det som bør være en menneskerett er å få en god og trygg oppvekst, uavhengig av om det blir hos biologiske foreldre eller hos andre voksne (single, likekjønnede eller heterofile par).

Enkelte har en klokketro på at oppvekst sammen med biologisk far og mor gir en lykkelig og god oppvekst uten problemer. Det viktigste for slike blir de ytre rammene og konformiteten omkring en “lykkelig tradisjonell kjernefamilie”. Kvaliteten på foreldreskapet vektlegges ikke. Til syvende og sist er det ikke alltid barns beste og barns rettigheter som beskyttes av det store biologiske fokuset.

Når MorFarBarn-aktivister går tom for gode argumenter passer det seg bra å kunne slå i bordet med Bibelen og utvalgte (feil)tolkede vers (Bibeltro fortolkning) fra denne. Kirkelig/kristen tradisjon er også et bra halmstrå å holde i for å kunne forsvare det tradisjonelle synet. Selv synes jeg at enkelte tradisjoner er til for å brytes.

Det finnes også andre enn meg som er kritiske til MorFraBarn. Jeg fant et “eldre” innlegg på nettet fra 2009 på VG Debatt som jeg velger å gjengi:

“MorFarBarn er en kriminell organisasjon

MorFarBarn har nettopp gjort seg skyldig i kriminelle handlinger. Jeg mottok for kort tid siden en masseutsendt spam-mail fra denne såkalte politiske organisasjonen. Jeg har aldri satt meg på noen mailing-liste eller på noe annet vis, direkte eller indirekte, sagt ja til å motta e-post fra denne forstokkede forsamlingen av kristenkonservative tullinger, og jeg blir regelrett forbannet når de tydeligvis har fisket min e-postadresse annetstedsfra og benytter dette til utsending av politisk reklame. Anmeldelse leveres så snart politikammeret åpner i morgen. Måtte de råtne bak murene der de hører hjemme.”

Jeg går ikke god for alle formuleringer gjengitt ovenfor. Imidlertid “beviser” det gjengitte innlegget at stiftelsen klarer å irritere andre enn kun meg.

 

Jeg forstår svært godt at enkelte velger å satse på surrogati eller donasjon (sæd og/eller egg). Etter selv å ha adoptert unner jeg andre lykken med et barn i hus om det skjer via den ene eller den andre metoden. Det viktigste er at barnet får en god oppvekst preget av trygghet og ellers god omsorg.

Innenfor både surrogati, donasjon (sæd og/eller egg) og til dels adopsjon er det selvsagt muligheter for uønskede aktiviteter. Det kan oppstå svært så kommersiell omsetning (business/butikk) av barn. Internasjonal handel med barn/mennesker og muligheter for grov utnyttelse av fattige (hallikliknende virksomhet) har sine utfordringer og negative sider. Muligheten for spesialbestilte designbarn og sorteringssamfunnet er noen etisk og moralsk utfordrende rundt surrogati og gen-/bioteknologi. Selvsagt støtter jeg ikke opp om disse skyggesidene av medaljen. Reguleringer og kjøreregler må til. Imidlertid kan det skje svært så uheldige ting også innenfor biologien (barn for å redde ekteskapet, overgrep, voldtekt osv.).

“Tagget” MorFarBarn-annonse november 2017.

November 2017 kjører de på med annonse i avisen Vårt Land med en tabloid overskrift som lyder: “Finn fram kredittkortet og bestill drømmebabyen.”

Det blir diskriminerende, ekskluderende og nedlatende å la en sær organisasjon eller stiftelse som MorFarBarn bestemme hva som er rett og galt. Deres selektive fortolkning av Bibelen og dømmende holdning overfor andre som ikke deler deres syn har jeg ingen sans for. Alt i alt blir budskapet de presenterer et sammensurium av en sammenblanding av menneskerettigheter (slik de tolker dem) og en snever religionsforståelse. En konservativ dømmende kristendom med alt for enkle og entydig rette svar på kompliserte spørsmål presenteres, og når kristendommen ikke kan hjelpe dras menneskerettighetene inn. De bryr seg lite og ingenting om alle de menneskegrupper de tråkker på underveis.

Stiftelsen tar alle som ikke deler deres syn under en kam. Det finnes sikkert dårlige homofile foreldre, fosterforeldre eller adoptivforeldre hvor motivene for å ta til seg et barn kan diskuteres. Imidlertid er det neppe særlig bedre blant dem som får barn på biologisk måte. Det blir diskriminerende å dømme hele grupper fra å være skikkede omsorgspersoner / foreldre.

Mai 2018 er MorFarBarn v/ Øivind Benestad på farten med blant annet et innlegg på Verdidebatt.no med tittelen “Familiepolitikk på ville veier”. Det blir Stortingsflertall for endringer i bioteknologiloven som medfører at det blir tillatt med eggdonasjon og rett til assistert befruktning for enslige kvinner. Dette liker stiftelsen tydeligvis ikke, og det påstås at den norske familiepolitikken er på ville veier.

Ja, jeg er enig i at familiepolitikken er på ville veier. Imidlertid mener jeg ærlig og oppriktig at det er MorFarBarn og KrF sitt syn på familiepolitikk som er helt på ville veier og totalt galt spor. Deres virkelighetssyn begynner å bli helt avleggs, og preget av hull i hodet-politikk med redsel for det nye som vitenskapen/bioteknologien muliggjør.

Jeg er møkka lei av gnålet rundt at voksnes rettigheter til å få barn settes høyere enn barns rettigheter til å kjenne sitt opphav. Nei, nå er det på tide å ta vitenskapen i bruk der den kan benyttes. Jeg unner virkelig barneløse og/eller enslige muligheten til å få et barn eller to, selv om vitenskapen må brukes for å hjelpe til.

Selv har jeg ikke vært personlig i kontakt med stiftelsen MorFarBarn. Jeg fikk som tips fra en person at jeg burde henvende meg til dem og fortelle hvordan jeg som adoptivfar opplever deres retorikk. Der må jeg nok innrømme at jeg er feig og trekker meg unna. Jeg har dårlige erfaringer fra tidligere rundt dette å gå til konfrontasjon mot konservative kristne. Selv er jeg vel fornøyd med å ha fått ventilert ut min frustrasjon her i min egen blogg.

Stiftelsen MorFarBarn har Øivind Benestad som daglig leder. Han er presteutdannet, og har jobbet for både Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (NKSS, “laget”) og Åpne Dører.

Å, nei. Er det mulig? Stiftelsen MorFarBarn “utvider” med fokus på samlivsetikk i form av ressursbanken med navnet Samlivsbanken, hvor det blant annet presenteres kursopplegg, diskusjonsopplegg og informasjon til foreldre med tenåringer i hus. Nok en gang er det et trangsynt og gammeldags syn på samliv og ekteskap som presenteres, hvor kun heterofile forhold godkjennes.

Samlivsbanken :-(

 

I tillegg til å være skeptisk mot MorFarBarn-stiftelsen er jeg også skeptisk til KrF sin foreldede familiepolitikk. En del av disse problemstillingene drøfter jeg i artikkelen “Fortsatt skeptisk til KrF”.

Noe av det samme tankegodset som MorFarBarn sysler med finnes også hos Kristen Koalisjon Norge (KKN). Med Jan-Aage Torp i spissen har de blant annet gått til “kamp” mot barnevernet gjennom sine mange konspirasjonsteorier. Ellers er de opptatt av abortsaken (kjempe mot abort) og motarbeide familieoppløsning (motstand mot homofile). Har også sett at de har slått et slag for at familien er samfunnets grunncelle, noe som er en fin teori som ikke alltid fungerer så bra i praksis.

“Til Helhet”

En liten avsporing fra hovedtemaet i denne artikkelen: Beklager stygt og sterkt språk: En grusomme og forj😡💥⚡🔇 organisasjon, nettverk eller forum er “TilHelhet”. De representerer et uønsket gufs fra fortiden, gjennom at de driver med sykeliggjøring av homofili og homofile.

Organisasjonen mener at det er mulig med helbredelse eller omvending av homofile. De vil “hjelpe mennesker med uønsket seksuell orientering” til å endre seg, dvs. seksuell reorientering. Et slikt “homoterapeutisk” fellesskap i kristen regi er uønsket i mine øyne. Organisasjoner og menigheter som støtter “Til Helhet” har jeg berøringsangst for.

Homofili er medfødt. Undertrykking av eller forsøk på å kurere driftene / “trangen” til homofili kan medføre personlige og psykiske problemer.

Jeg har ingen sans for dem som ser på homofili som en synd eller sykdom, og det er slettes ikke greit med diskriminering eller dem som på andre måter ser ned på de homofile. Å bli stemplet og dømt slik kan virke svært ødeleggende for et menneske, med potensielt store og farlige konsekvenser. Homofile er like mye verdt og ønsket i samfunnet som heterofile, og jeg anser det ikke som noe unaturlig. (Men selv er jeg heterofil bare så det er sagt.)

 

Heterofile eller homofile samlivsformer, kjernefamilie eller ei, barn på naturlig eller “unaturlig” måte, er slik jeg ser det ikke bekjennelsesspørsmål innenfor kristendommen. Slike ting har lite med selve kristentroen å gjøre, og det bør ikke være trossplittende.

Selvsagt mener stiftelsen noe om Pride og deltakelse i Pride-parader. De er mot slike ting, selv om de påstår å være opptatt av “toleranse” og har et skille mellom personer og ideologier. De har laget en plakat eller annonse med ti grunner for ikke å delta i Pride-parader (lenke til PDF-fil):

MorFarBarn: 10 grunner for ikke å delta i Pride-parader. Nei takk til den dårlige argumentasjonen mot Pride.

 

Etter at en på Facebook delte linken til 10-punktslista klarte jeg ikke annet enn å komme med et motsvar:

MorFarBarn og mitt syn på det de presenterer.

 

Hat er muligens et noe sterkt ord, men jeg liker absolutt ikke det MorFarBarn står for med sitt vas og vås. Deres trangsynthet, mangel på toleranse og diskriminerende syn provoserer meg virkelig.

Mitt motsvar blir ei liste med 10 punkter for hvorfor MorFarBarn ikke bør støttes:

  1. Et svært diskriminerende syn presenteres.
  2. Dømmende mørkemannsforkynnelse.
  3. Nedlatende menneskesyn mot enkelte grupper, og lite utvising av toleranse.
  4. Motarbeider kjærligheten.
  5. Ekskluderende.
  6. Ikke rom for enkelte til å være seg selv.
  7. Dømmende (synd og dom) og unødvendig moraliserende.
  8. Til dels misbruk (maktmisbruk, hersketeknikk) av religion og tro, inkludert Bibelen.
  9. Et ekkelt gufs fra fortiden – inkludert masse fordommer – mye av det MorFarBarn står for.
  10. Slettes ikke representativt for alle kristne det de presenterer.

Som jeg har skrevet i artikkelen “Kristne verdier – et ullent og tvetydig begrep”:

  • “Hva er det enkelte “super-kristne” innbiller seg? Tror de virkelig at de kan diktere vårt pluralistiske samfunn til å etterleve og å følge deres snevre kristne verdier, moral og etikk? Dette vil (heldigvis) feile og falle på sin egen urimelighet.”

Selv sier jeg sterkt nei takk til å bli påtvunget MorFarBarn og tilsvarende organisasjoner sitt snevre verdisyn når det gjelder familie og barn. Såkalte sneversynte “kristne verdier” som MorFarBarn står for sier jeg nei takk til.

Jeg tar sterkt avstand fra stiftelsen MorFarBarn. Deres budskap er både ekskluderende og nesten mobbende i sin framtoning mot dem som ikke støtter eller kan støtte deres A4 syn på kjernefamilie. Det blir en nedlatende tone fra dem som passer inn i stiftelsens trange rammer mot oss som er på utsiden og ikke kan bli akseptert. Å lage til slike rangeringer med A- og B-lag eller oss mot dem – inndelinger forstår jeg ikke vitsen med, og jeg kan heller ikke forstå at dette er en særlig kristelig framgangsmåte (lite rom for nestekjærlighet).

Lenker:

(Opprinnelig publisert 13. september 2015, senere utvidet og supplert artikkelen.)




Kina – et spennende land

Kina

I forbindelse med adopsjon har vi vært på reise til Kina. Vi var i Kina i tidsrommet 2.-16. mai 2013. Det meste av tiden ble tilbrakt i byen Jinan i Shandong-provinsen, øst i Kina. Stedet ligger ca. 1 1/2 times togtur sør for Beijing, men det er viktig å presisere at det er snakk om et «lyntog» som holder en hastighet på ca. 300 km/t. Vi fikk også sett deler av Beijing i slutten av oppholdet.

Generelt om Kina

Vi oppdaget fort at det var et yrende og travelt storbyliv som møtte oss. Det var trafikkaos og masse folk over alt. Trafikken er et kapittel for seg selv. Aggressiv bilkjøring, uoppmerksomme sjåfører som skapte mange nesten-ulykker, mange sykler og el-scootere / mopeder, tuting, dårlig sikring av personer og last osv. Å krysse gata kan enkelte steder være et risikoprosjekt selv om det finnes fotgjengerfelt og trafikklys. Ellers er det utrolig hvor mye det er mulig å stable på av mennesker og varer på en moped / scooter!

Spesielt i Jinan følte vi oss nesten som kjendiser. Det var nesten ingen andre «vestlige» turister der, så til tider følte vi oss noe beglodde av stirrende og nysgjerrige kinesere. Folk ønsket både å ta på oss og å ta bilder av oss. Nysgjerrigheten ble ikke akkurat mindre etter at vi overtok adoptivjenta vår. Kombinasjonen av en kinesisk unge og noen bleike nordmenn fasinerte dem tydeligvis. En del prøvde også å kommunisere med oss, men dette var noe vanskelig da de fleste kun snakket kinesisk og ikke engelsk.

Språket ja. På forhånd var vi klar over at engelskkunnskapene i landet muligens ikke var helt i toppsjiktet, men kommunikasjonsproblemene ble mye større enn vi hadde trodd. Til og med ganske unge folk i serviceyrker og på hoteller kunne minimalt eller ingenting engelsk. Det ble mye fingerspråk og peking for å få kommunisert. Imidlertid hadde vi både i Jinan og Beijing deler av tida med oss guide / tolk, noe som var til stor hjelp og egentlig helt nødvendig spesielt overfor de offentlige kontorene i forbindelse med adopsjonen.

Før vi reiste ned trodde vi at globale betalingskort av typen Visa og Mastercard burde fungere greit. I praksis var det ikke fullt så lett. Spesielt i Jinan ville ikke butikkene en gang prøve om kortene virket. De så at kortene var utenlandske og avvise dem med en gang. I minibanker (ATM) var det også litt så som så. Mange ganger fikk vi ikke ut penger, men etter hvert lærte vi oss at hvis man lette etter en automat fra «Bank of China» gikk det greit mens i andre banker ble det ingen penger.

Kineserne er ellers ganske overtroiske. De har en del tetyper som skal løse alle slags problemer. De har også diverse vannkilder som skal ha magiske effekter og det skal visstnok bringe hell og lykke å la seg avbilde bestemte plasser foran steinformasjoner, ta på spesielle steder m. m.

Den delen av Kina vi fikk se var meget moderne og urban. Vi fant fine kjøpesentre som holdt minst så høy kvalitet som de norske og vi bodde også på to ulike hoteller av bra «vestlig» standard. Kaffe kjøpte vi på Starbucks, vi handlet en trille til jenta på Walmart og pizza kunne spises på Pizza Hut. Vi var også innom noen litt enklere kinesiske butikker og spisesteder for også å få sett litt av det gamle og mer tradisjonelle Kina.

Under vårt opphold hadde vi utetemperaturer på dagtid på mellom 22-32 grader. Vi hadde også for det meste bra vær. En dag var det litt regn og en annen dag overskyet, ellers var det mye sol. Likevel var det stort sett noe uklar luft, noe som nok skyldes den høye forurensningen (smog).

I forbindelse med adopsjonen fikk vi opplevd litt av byråkratiet i Kina. Vi møtte smilende og kjekke saksbehandlere, men selve prosessen var ganske omfattende. Vi har vist passet utallige ganger, fått både passet og mange papirer stemplet, skrevet under på mange papirer og oppsøkt ulike typer av kontorer.

Den kinesiske maten vi fikk servert under oppholdet var god, men den er jo ganske annerledes enn den vi pleier å spise til vanlig i Norge. Litt rart å spise varm ris, nudler, bønnespirer etc. til frokost i stedet for brød. De evinnelige spisepinnene klarte jeg aldri å få helt kontroll på. Klarte som oftest å “jukse” maten i meg enten med å spørre etter kniv og gaffel eller ved å bruke suppeskje. Heldigvis var det også mulig å få fatt i kaffe rundt forbi.

Litt om oppholdet i Jinan

Jinan er etter norsk målestokk en storby og provinshovedstedet i Shangdong. Området regnes for å være ganske velstående. Innbyggertallet i byen ligger en plass mellom 2-7 millioner (har sett litt ulike tall litt etter hvor mye oppland som regnes med).

Vi bodde på et hotell som heter Silver Plaza Quancheng Hotel. Hotellet hadde bra standard og sentral beliggenhet. Det eneste ankepunktet mot hotellet er at vi under deler av oppholdet ikke hadde fungerende aircondition. Det var «bare» rundt 30 grader ute, noe som ikke var nok for at de skulle starte opp det sentrale aircondition-anlegget for sesongen. Imidlertid ble det helt på slutten av oppholdet orden på dette.

Rett i nærheten av hotellet lå park- og torgområdet Quanchengplassen. Her var det fine vannfontener, belegningsstein, benker, fine blomsterbed, kiosker som solgte vann osv. Fin plass til å gå rundt og studere folkelivet. En del godt voksne folk brukte også deler av sin tid til å sende opp og «leke» med drager her i parken på dager med gunstige vindforhold.

Rett med hotellet lå også parken Huancheng. Her var det fine turveier og broer langs / over en kanal eller elv. I parken er det også noen steder boblende vann fra underjordiske kilder. I parken ligger også «Black Tiger Spring» (De tre tigerhodene). Vannet fra deler av området skal visstnok være bra kildevann.

Byen er meget opptatt og stolt av alt vannet i og rundt byen. Kanalen / elva som går gjennom byen, noen innsjøer på utsiden av byen, det boblende vannet osv. Vi deltok forresten på en båttur på en av innsjøene (Daming Lake og parkanlegget Daming Lake Park) mens vi var i byen.

En annen park vi besøkte som også hadde boblende vann var Baotu Springs Park. Her var det virkelig flott! Fine turstier, fine blomsterbed, gullfiskdammer, kinesiske utsmykking, kinesiske bygg, fine broer osv.

Vi la også merke til høfligheten til innbyggerne i byen. Mange prøvde å ta kontakt med oss, men så mye kommunikasjon ble det ikke ut av det pga. språkproblemene.

Litt om oppholdet i Beijing

I Beijing bodde vi på hotellet Beijing OrientalBay International Hotel. Hotellet holdt om mulig enda høyere standard enn hotellet i Jinan, men servicen var ikke helt på topp. Betjeningen kunne nok ha vært litt mer «serviceminded».

Mens vi var i Beijing fikk vi blant annet avlagt deler av den kinesiske mur et besøk. Dette byggverket var imponerende! Flere tusen km lang. Vi så kun noen få km av muren og vi fikk gått et lite stykke oppå den.

Sommerpalasset ble besøkt, hvor vi fikk se store og imponerende bygg med utrolig fin utsmykning samt fint parkanlegg. Deler av gamlebyen (Hutong) ble avlagt et stopp hvor vi blant annet hadde en runde rundt via sykkeltaxi (pedicabs). Den himmelske freds plass samt den forbudte byen (Vinterpalasset) var vi også innom.

Handlesenteret silkemarkedet ble besøkt. Her er det fullt av småbutikker som selger alt fra elektronikk til klær og suvenirer. Det som er spesielt her er at ingenting er priset. Alt avhenger av den besøkende sin evne til å prute. De så selvsagt tydelig på oss at vi var turister, så prisene selgerne startet på var ganske stive. Med litt innsats er det ofte mulig å komme ned i 1/10 av den prisen selgeren først framsetter.

Vi oppfatter Beijing som en litt «rotete» by. Spredt over store arealer og uten et tydelig midtpunkt. Folk er også mer pågående og frekke her enn de var i Jinan. Pågående gateselgere var også et irritasjonsmoment. Alt i alt likte vi oss bedre i Jinan enn i Beijing.

Politisk situasjon i Kina 2019

Vi i Norge husker demonstrasjonene i forkant og massakren på Den himmelske freds plass i Beijing (Tiananmen-plassen) 4. juni 1989. Det som startet som fredelige studentdemonstrasjoner ble slått hardt ned med hjelp fra militæret, noe som medførte et blodbad med mange hundre hvis ikke tusenvis drepte. Studentene startet demonstrasjonen med krav om økt demokrati og frihet, og kritikk av korrupsjonen innenfor det regjerende kommunistpartiet.

I Kina blir denne episoden dysset ned og ikke snakket om. Det er vel faktisk forbudt å snakke om denne saken. Myndighetene vil nok helst glemme at noe sånt i det hele tatt kunne finne sted.

Kina-kart

 

I forbindelse med at det er 30 år siden hendelsen 4. juni 2019 skrev Vårt Land følgende artikkel (bak betalingsmur):

Situasjonen i dagens Kina er blant annet:

  • Strengt og knallhardt kontrollregime mot alle som kan tenkes å utfordre kommunistpartiets maktmonopol.
  • Ifølge Amnesty er situasjonen for menneskerettigheten elendig. Folk blir henrettet, det bedrives overvåkning og sensur, folk blir forfulgt, fri religionsutøvelse er ikke tillatt, enkelte minoriteter blir undertrykt og ingen fri presse.
  • Alt annet enn demokrati og frihet i landet for innbyggerne.
  • Kommunistisk styreform, med en utvikling fra sentralstyrte planøkonomi til innslag av sosialistisk markedsøkonomi.
  • Streng familiepolitikk hvor det ikke er fritt fram å få det antallet barn som man selv vil ha / ønsker seg.
  • Advokater, menneskerettighetsforkjempere og folk som krever bedre rettigheter på arbeidsplassen kan bli jaktet på og forfulgt.
  • Kinesiske myndigheter har i noen sammenhenger blitt mistenkt for å drive med hacking og påvirkning av Vesten.
  • Sterkt sensurert Internett og statskontrollerte nyheter / presse.
  • Og nå: Handelskrig mellom USA og Kina (som blant annet rammer Huawei), da spesielt kinesiske teknologiselskaper ifølge USA (Trump) utgjør en sikkerhetsrisiko på grunn av sine bindinger til kinesiske myndigheter.
  • Dagens styre har egentlig bare strammet grepet rundt styre og stell, og dette å holde kustus og kontroll over befolkningen.
  • Folkerepublikken Kinas øverste leder i regi av presidentvervet er Xi Jinping. Han har fått innvilget utvidede rettigheter og makt, og han sitter med makta på ubestemt / ubegrenset tid (ingen maksimumsgrense).
  • Kina er en stor økonomisk maktfaktor i verden, og likeså har de etter hvert blitt en betydningsfull og stor militærmakt også.
  • Landet har ikke den ytringsfrihet, religionsfrihet, pressefrihet, politisk frihet, generell frihet og demokratisk styreform som vi tar for gitt her i Norge.
  • Selv om landet er noe mindre lukket enn tidligere vet nok den jevne kineser ikke all verdens mye om forholdene og situasjonen i andre land.
  • Mange kinesere lever under enkle kår og har ikke fått tatt del i landets økonomiske utvikling. Den store økonomiske veksten i de senere år har medført økende forskjeller mellom fattig og rik, og mellom by og landsbygd
  • Masse av våre nyinnkjøpte varer her i Norge – gjerne flertallet – er “Made in China”.
  • Landet styres med jernhånd, og befolkningen holdes virkelig i tømmer. Riktignok litt mildere form enn i Nord-Korea.
  • Kina prøver å stramme grepet om Hong Kong, som har levd litt sitt eget liv og med en viss form for selvstyre.

Kina sine teknologisystemer for “sosial kreditt” / sosialt poengsystem basert på massiv overvåkning (kameraer med ansiktsgjenkjenning m. m.), store databaser og AI-systemer (kunstig intelligens) er skremmende. Man kan bli straffet med minuspoeng for overtredelser, mens god oppførsel kan gi plusspoeng. Tilstrekkelig antall minuspoeng (en negativ trend) kan medføre straffer, slik som f. eks. å bli nektet bruk av hurtigtog, fly, reduserte karrieremuligheter eller redusert hastighet på Internett.

Jeg er fullt klar over at vi i 2013 under vårt besøk i landet kun fikk se en liten (ufarlig) del av Kina, som var velregissert fra høyere hold. Greit land å besøke som turist, men det er ingen spøk for dem som bor der nede og som kommer på kant med myndighetene.

Avslutning

I utgangspunktet var vi i Kina i forbindelse med adopsjon av vår datter Kristiane Marie. Vi var ikke der som vanlige turister. Imidlertid fikk vi innimellom omsorg for henne og papirarbeidet i forbindelse med prosessen likevel sett en del av de typiske turistmålene.

Kina er et ganske annerledes land og har en annen kultur enn andre land vi har besøkt. Likevel får man som turist også se et moderne og urbanisert land med de samme fasiliteter, butikk- og restaurantkjeder og muligheter og valg som i vestlige land.

Kina som reisemål var spennende. Det største problemet som turist var språkbarrieren da engelskkunnskapene til innbyggerne er heller moderate. Alt i alt hadde vi en kjekk og spennende tur til Kina.

 (Selve adopsjonen utover det vi allerede har nevnt kommer vi ikke til å skrive mer om her i bloggen. Synes dette blir litt for personlig for allmenn publisering.)

Lenke: