Superkjendiser: For noen dårlige forbilder!

Konsert og scene

Det er mange ulike (super)kjendiser, helter, artister, filmstjerner, idrettsstjerner og idoler til enhver tid, og da gjerne spesielt med ungdomsgenerasjonen som sin målgruppe/publikum. Ofte blir det til at slike kjendiser mer eller mindre blir sett opp til og “dyrket” som helter eller nesten som “avguder”.

En del av artistene og superkjendisene er dårlige forbilder eller rollemodeller for sitt ungdommelige publikum. Livsførselen tyder på dårlig moral og liten bevissthet rundt hvor stor påvirkningskraft de har. Rosabloggere sies ofte å være influensere (influencere => påvirkere, opinionsledere), men også andre typer kjendiser har denne rollen.

Noen forhold som kan gjøre kjendiser til dårlige rollemodeller, og da gjerne spesielt overfor barn og unge: Misbruk av alkohol, narkotika, annen rus, råkjøring, økonomisk snusk, vold, overgrep, andre kriminelle handlinger, ekstrem arroganse, egoisme, uforskammet / brautende (frekk) oppførsel, stygt språk m. m.

Det finnes ulike typer kjendiser innenfor flere ulike bransjer, hvorav jeg ønsker å kommentere følgende:

Artister innenfor sang- og musikk

En ungdomshelst innenfor kategorien artister (sang- og musikk) er Jostein Bever. Beklager! Mente selvsagt Justin Bieber. Han er et bra eksempel på en artist som slettes ikke alltid er et bra forbilde.

Han har hatt diverse tåpelige kommentarer og uttalelser. I tillegg har han utvist sær oppførsel på scenen som er lite verdig en superstjerne, jf. et besøk her i Norge hvor han gikk av scenen etter en sang pga. litt vann. Diverse av hans primadonnanykker kunne han med fordel ha spart seg og sitt publikum for.

En norsk artist som jeg til tider ikke har hatt noen stor sans for er Tone Damli Aaberge. Grunnen til at jeg ikke har syntes noe særlig om henne var hennes tidligere tvilsomme koblinger mot et spillselskap (Betsson). Hun var visstnok deres ambassadør, et samarbeid som nå er avsluttet. Nå har hun riktignok vært i “godt selskap”, da det er flere (eks-)kjendiser (sangere, idrettsutøvere osv.) som har blitt eller blir sponset av diverse spillselskaper (gambling, pengespill på nett).

Jeg kunne selvsagt ha nevnt mange flere eksempler på artister. Stopper imidlertid her med konkrete eksempler.

Felles for flere av artistene virker det som om penger og berømmelse går helt til hodet på dem. Det kunstneriske eller ønsket om å formidle noe fornuftig med sine tekster ser ut til å komme helt i bakgrunnen.

Mye kunne ha vært sagt om selve sangtekstene og/eller musikken. Det er slette sikke uvanlig med platte sangtekster om f. eks. overflatisk og klisjeaktig kjærlighet, gjerne ispedd litt vel mye sexfiksert fokus. Det er helle ikke alltid språklig høy kvalitet på tekster. Den musikalske kvaliteten kan også være høyst varierende, men der er jeg ikke fagmann til å kunne være for bastant i mine uttalelser.

Nå har jeg så langt i hovedsak vært opptatt av artister innenfor sang- og musikk. Det er slettes ikke så mye bedre innenfor andre “bransjer”:

Skuespillere innenfor film

Her skjer det også masse rart! Nyhetsbildet preges innimellom av bitre skilsmisser i virkelighetens liv hvor skuespillere og filmhelter er involvert. Enkelte av dem har også utvist tvilsom oppførsel som tyder på dårlig moral, andre sliter med alle slags psykiske og avhengighetsrealterte problemer (dop, narkotika og alkoholmisbruk) og raten for selvmord kan ses ut for å være ganske høy.

Noen skuespillere framstår som dårlige forbilder gjennom å være medlemmer av tvilsomme og sære sekter. F. eks. er det ganske mange Hollywood-skuespillere som har koblinger mot scientologene.

Også innenfor film er det altså mange dårlige forbilder for publikummere som ser opp til filmheltene på lerret.

Reality-TV

Reality-TV med sine realityserier må ikke glemmes. Her spilles det (ofte) på tvilsomme egenskaper hos mennesker, og dumskap dyrkes for åpen scene. Det skjer mye rart hele tiden innenfor slike konsepter. Selv orker jeg ikke å se på all umoral og mangel på grenser i f. eks. serier som “Paradise Hotel” og “Ex on the Beach”. Alt ser ut til å være lov – spesielt på det seksuelle området – uten å tenke på moral og langsiktige konsekvenser.

Jeg tror ikke en slik løssluppen moral som slike serier presenterer er godt for menneskets psyke. En viss grensesetting tror jeg er til gagn for oss mennesker.

Reality-TV medfører en ny kategori med kjendiser: “Realitykjendiser” (reality-kjendiser) og andre oppkomlinger. Ofte er slike dårlige forbilder, da det i mange sammenhenger går på alkohol, fyll, løssluppen sex, unødvendige intriger, konspirasjoner, skittent spill, narsissisme, egoisme / opportunisme og allianser.

Rett kategori eller ei – legger ham her:

Personer slik som kjendisstylist Jan Thomas er til tider et stort irritasjonsmoment. Han dømmer f. eks. andre kjendiser sin klesstil nord og ned, basert på sin meget subjektive synsing og rådende motebilde her og nå. Det blir en altfor dum og enkel sverting, dømming og vurdering av andres valg.

Rosabloggere og/eller influensere

Først av alt: Hva er en rosablogger? Ifølge artikkel hos NDLA:

  • Den kjente bloggeren Thomas Moen definerer en rosablogger som: “Ei jente i relativt ung alder som bruker bloggen sin til å fortelle verden hva hun har på seg, hva slags sminke hun foretrekker, samt hvor kjedelig skolen er, da kun dette og ingenting annet.”

Kilde: NDLA: Rosablogg, hentet fra artikkel som er pensum eller fagstoff i videregående skole, medie- og informasjonskunnskap 1 og 2.

Rosabloggerne skriver (+ bilder + videoblogg) som oftest om seg selv og sin egen hverdag, gjerne med et stort fokus på hva de foretar seg, produkter, utseende og mote. Navlebeskuende i store doser. Bloggene har gjerne layout og et utseende som er svært “jentete” (fargevalg osv.).

For å være (små)stygg og frekk: Rosabloggere er egentlig store egoister (og opportunister) som bare vil vise seg fram med sitt sykelige egofokus, få ufortjent oppmerksomhet og generelt komme seg fram i rampelyset. En del av dem er nok i større eller mindre grad narsissister (sykelig selvopptatte og selvpromoterende).

I en artikkel som omtaler idoler og kjendiser er det vanskelig (les: umulig) å komme utenom diverse rosabloggere som er opptatt av temaer slik som trening, mat og livsstil. Rosabloggere framstår som sentrale influensere (influencere) eller påvirkere av barn og unge, og i en del tilfeller står de fram som virkelig dårlige og farlige forbilder for sine følgere. En del av dem farer med skadelige trenings- og helseråd/helsetips + slanking. Det er mye fokus på den perfekte kropp, noe som i verste tilfeller kan medføre mindreverdighetskomplekser, ekstremt kroppspress, knekt selvfølelse hos leserne, spiseforstyrrelser m. m. Det florerer også med reklame for unødvendige kosmetiske inngrep for å fikse på bagatellmessige kroppslige komplekser og utseende.

Enkelte rosabloggere som er sentrale influencere (influensere) kan sammenliknes med influensa. Like irriterende som influensa, og noe man helst vil unngå å møte på. Men så er jeg en gammel gretten gubbe da, som ikke alltid forstår meg på dagens unge og den overflatiske verdenen de lever i. Influensere, og spesielt dem som har mange unge lesere, bør bli sin påvirkningskraft og sitt ansvar bevisst.

Enkelte bloggere tar også imot sponsorkroner og gratisprodukter uten å opplyse om dette. Det er slettes ikke gitt at den “sannhet” som presenteres av rosabloggerne er så objektiv eller selvopplevd som det gis uttrykk for.

For en overflatisk og skadelig verden de presenterer! Det finnes mye viktigere og mer sentrale temaer enn den utseendemessige perfekte menneskekropp. Verdensbildet de presenterer blir meget overflatisk og fordummende. Ikke rart at enkelte ser på rosabloggerne som “evangelister” for den kroppsfikserte kroppspress-bransjen. Det er ganske vanvittig å tenke på at en del influencere og rosabloggere tjener store summer med penger på å spre overflatiskhet og meningsløst “dritt”. Generelt sett virker det som om kjendis-bloggerne er mer opptatt av ære, makt, påvirkning, berømmelse og penger enn vettuge budskap og temaer. “Feil” eller tvilsomme motiver driver dem.

Og nei: Det er IKKE Jantelov, misunnelse og slike ting som ligger bak kritikken. Jeg er bare oppriktig bekymret over hva “superbloggerne” formidler av skadelige verdier og dårlig påvirkning overfor den oppvoksende slekt.

Flere momenter MOT rosabloggerne, hvor noen er gjentakelser:

  • En del av dem utviser store doser med dobbeltmoral, f. eks. miljøengasjement som slåes i hel av deres egen avvikende livsstil (jf. kommende punkter).
  • Mye bruk og kast-tendenser.
  • Høyt forbruk (konsum) og massiv pengebruk blant en del av dem. Enkelte er nesten sykelig opptatt av ferie, eksotiske reiser, Syden osv.
  • Usunt og overdrevent motefokus. Kun de dyreste produktene er gode nok for enkelte av “luksusdyra”.
  • Helsehysteri (mat, trening, vidunderkurer for slanking osv.) presenteres som veien med stor V.
  • Ekstremt fokus på utseende og det ytre. Livet er mer enn utseende og dyr sminke / kosmetikk.
  • Lite rom eller plass for det intellektuelle (det indre).
  • Håpløs sammenblanding av reklame / sponsing (produktplassering) og “redaksjonelle” omtaler.
  • Enkelte taler varmt for totalt unødvendige kosmetiske operasjoner eller inngrep – plastisk kirurgi.
  • Enkelte henger seg opp i smådetaljer, f. eks. Freia påskeegg eller de “stakkars” pelsdyrene og/eller hvalene.

Alt i alt: Naivt og fordummende så det holder! De er slettes ikke noen gode forbilder eller idoler for unge og lettpåvirkelige sjeler som sliter med mindreverdighetskomplekser og/eller lavt selvbilde. Ansvarsløshet og ubevissthet om påvirkningskraften så det holder.

I Aftenposten mars 2019 leste jeg en interessant debattinnlegg om rosabloggere:

Rossabloggerne framstår som vandrende reklameplakater, og de selger (blant annet) dårlig selvtillit til sine lesere. Det oppfordres til å velge dine forbilder med omhu, og til å velge avfølg på de blogger og bloggere som gjør at du ikke føler deg god nok. Gode tips og råd der, ja!

Bloggernes uheldige fokus vitner kanskje om et strukturelt problem her i Norge. Kroppspresset og kompleksene – spesielt blant unge, sårbare kvinner (inkludert mindreårige jenter) – kan se ut til å være (alt for) stort. Når bloggerne på sin side gjør det til hverdagskost å bruke plastisk kirurgi og plastiske inngrep til å rette opp i (trivielle) “problemer” framstår de som dårlige og farlige forbilder for spesielt sitt unge og sårbare publikum. Stort søkelys på komplekser og skavanker via rosablogger “smitter over” på leserne, og bidrar til mer salg av kosmetiske inngrep.

Influenserne i form av rosabloggere bidrar med negativ påvirkning og påvirkningskraft av unge via sin makt. Bloggerne har et ansvar som de ikke tar for sin påvirkning av andre. Bloggerne er også generelt dårlige på å ta imot konstruktiv kritikk. Bloggere må ses på som medier (nye medier) på lik linje med etablerte medier, men de opererer i mange sammenhenger i gråsoner hvor de kan opptre mye mer useriøst enn det som tillates av etablerte medier.

Til tider hersker det tilnærmet “vill-vest”-tilstander i blogge-bransjen, i og med at de ikke er knyttet opp mot f. eks. Vær Varsom-plakaten for pressen og/eller redaktørplakaten. (De etablerte mediene på sin side følger og etterlever disse plakatene, noe som er en form for seriøsitets- og kvalitetsstempel.) Likevel opererer en del toppbloggere som profesjonaliserte aktører, i og med at det er business for dem og de faktisk lever av å blogge. En del av dem har f. eks. registrerte virksomheten sin som aksjeselskaper.

En noe kontroversiell og populær rosablogger jeg selv har hatt litt meninger om er Sophie Elise (Sophie Elise AS). Blant annet klarte hun å irritere meg ganske bra under hennes kamp mot Freia påskeegg (palmeolje). Til tider er hun nesten en parodi på seg selv, hvor hun stadig klarer å synke dypere og dypere ned. Alt gjøres for å skape oppmerksomhet og skaffe inntekter, uten å tenke på konsekvensene av hennes påvirkning på andre (kroppspress m. m.).

Topplisten til blogg.no gir en oversikt over populære bloggere pr. dags dato, selv om en del av dem også bruker andre plattformer til å spre sitt budskap (Instagram, Facebook, YouTube, Snapchat, andre sosiale medier, andre bloggløsninger osv.).

Det er absolutt ikke greit med netthets, hatefulle ytringer og personangrep mot rosabloggerne m/familie. Imidlertid legger en del av bloggerne seg lagelig til for hugg – kan lett bli ofre (mobbeofre) – gjennom sin naive og provoserende bloggeaktivitet.

Ja, jeg skjærer alle rosabloggere over én kam nå. Det finnes heldigvis grader og nyanser, og det finnes helt sikkert også noen “fornuftige” rosabloggere. Imidlertid har vi via media og andre kilder fått høre masse rart fra enkelte av de “store” rosabloggerne.

Utnyttelse av rosabloggere

En god del (unge) drømmer om å bli populære (og rike) rosabloggere eller influencere. For muligens å lykkes med dette er det enkelte som søker ekstern hjelp via f. eks. kursing og veiledning, og selvsagt finnes det dem som prøver å tjene penger på potensielt fremadstormende bloggere.

Det har blant annet vært en del søkelys på Anne Brith Davidsen og hennes “Anne Brith Influencer program” (ABIP). Enkelte går så langt at de kaller programmet for svindel. Den lovede tette oppfølgingen har ikke svart til forventningene for enkelte, og alt for mange kursdeltakere har fått bli med i det “eksklusive programmet” (kvantitet i stedet for kvalitet). Oppførselen til Anne Brith har visstnok også vært så som så. Deltakerne har fått dårlig og/eller lite oppfølging, erfart løftebrudd, vært utsatt for villedende markedsføring og opplevd ubehagelige (truende) telefonsamtaler med mentor Anne Brith.

Kritikken rettes mot bedriften og varemerket Anne Brith. Det er ikke (primært) et personangrep mot privatpersonen Anne Brith Davidsen.

I annonseringen (reklamen) av opplegget fikk man inntrykk av at det skulle være et eksklusivt opplegg for spesielt utvalgte (10 stk.). Slik har det nok ikke blitt i praksis med over 100 kursdeltakere. Annonseringen kan se ut til å ha vært noe misvisende, og for meg ser det ut for at det har blitt framsatt litt vel store lovnader.

Det finnes også dem som har uttrykt at de har vært fornøyde med kurs- og veiledningsopplegget. Om man er fornøyd eller ikke har vel en del å gjøre med forventningene man har, og hvor mye valuta for pengene man mener å kunne forvente. Kroner 8 500-14 500 for et kurs holdt av ikke-pedagogisk personell og “selvlært røver”. Ganske stivt priset hvis du spør meg. For den stive prisen bør man virkelig få MYE tilbake!

Sukk. Alltid noen som vet å tjene penger på andres drømmer og ulykke. Det er ikke misunnelse eller Jantelov jeg ute og farer med, men det er empati og at jeg synes oppriktig synd på dem som har blitt forført og lurt. Selv trives jeg som en sær og ukjent blogger, med lave besøkstall.

Mer fra media om denne saken:

Bloggere og influensere sin maktmisbruk

Enkelte bloggere og influensere misbruker sin kjendisstatus på det groveste. Noen benytter sin berømelse til å fremme salg av diverse produkter via sine nettbutikker. Reklame og produktplassering benyttes gjerne også ganske så ukritisk.

Det som er enda verre er dem som lager seg medlemsportaler eller lukkede fora hvor man mot betaling og abonnementer kan være medlemmer. De tar betalt for sin manglende “ekspertise”, hvor de ligger farlig nær opptil terapi og “profesjonell” coaching. De deler av sin lille livserfaring mot betaling, og roter seg inn på områder som burde ha vært forbeholdt dem med formell faglig kompetanse (profesjonelle, med langvarige utdannelser).

Problematiske områder de roter seg inn på:

  • Mestring og psykisk helse (psykiske og mentale problemer og sykdommer).
  • Helse.
  • Ernæring, mat og trening, hvor en del av rådene som gis kan være skadelige eller i hvert fall feilaktige.

Ellers florerer det med fordommer, faktafeil og konspirasjoner satt i system.

Kristen / religiøs virksomhet og deres ledere

Å kalle religiøse ledere for superkjendiser blir muligens å dra strikken litt langt. Men, men. Tar nå med et avsnitt om disse også, og dette med å rette et kritisk blikk mot religiøs virksomhet, ledelse og utøvelse – spesielt innenfor kristendommens rekker – er vel denne bloggens aller største kjepphest.

Utrolig masse rart finner sted i troens og religionenes navn, og mye maktmisbruk skjer i “guds” navn. Ofte er det noen “crazy” ledere med visjoner og “profetier” hinsides det normale som er pådriverne, og de klarer med sitt maktspill, maktmisbruk, massesuggesjon, hersketeknikker, manipulasjon, åndeliggjøring og en porsjon redsel (helvetetsangst) hos sine tilhengere å få støttespillerne til å være med på det utroligste. F. eks. er det rart å se på alle sektene som finnes, hvor opplyste og moderne mennesker er lojale støttespillere den dag i dag.

Å stoppe usunn religionsutøvelse og ledere som er på ville veier er nesten totalt umulig. Slike organisasjoner og personer kan gjemme seg bak tros- og religionsfrihet, og de kan slå i bordet med menneskerettighetene. I hvert fall i land slik som Norge skal det ekstremt mye til før myndighetene blander seg inn i religionsutøvelse.

I stedet for å skrive mer om dette henviser jeg til tidligere skrevne artikler: “De ‘frafalne’ og ‘brente’ kristne“, “Protest mot enkelte former for kristendom“, “Ekstrem karismatikk, skeptisk“, “Konservativ kristendom, nei takk!” og “Nei til TV Visjon Norge!“.

Idretten

Er idrett annet enn doping blant utøverne og pengegalskap/korrupsjon fra idrettens pampestyre?

Selvsagt finnes det også positive sider med idretten, men det er likevel ikke tvil om at det også finnes noen skyggesider. Å se opp til dopede pengegriske idrettsutøvere som helter er det liten grunn til! En del toppidrettsfolk er også enkelt og greit noen overbetalte og arrogante klyser, hvor primadonna- og kjendisstatusen har gått dem helt til hodet.

Enkelte idrettsutøvere har blitt tatt for doping, og andre har blitt tatt for promillekjøring. Økonomisk rot har det også vært tilfeller av. Ingen av delene er det grunn til å være stolt over. De svikter sin rolle som sunne forbilder gjennom slik oppførsel og sviktende moral.

Jeg har INGEN respekt for idrettskjendiser – nåværende eller tidligere – som promoterer gambling, poker, Casino, tvilsomme spillselskaper og små-tvilsomme helsekostprodukter. Enkelte av dem har også vært med som deltakere i reality-TV, hvor vi har fått sett et ekstremt kynisk og egoistisk spill og framferd. Konkurranseinstinkt er ok, men ikke når det går helt over styr.

Politikere

Politikere kan også inkluderes i lista, selv om de fleste av dem ikke akkurat er superkjendiser. Forbilder er de imidlertid for enkelte, og da på godt og vondt. Strengt tatt forventer jeg av sentrale politikere at de har en ganske så plettfri vandel og oppførsel.

Noen politikere har ikke vist sin tillit verdig. Det har vært diverse saker hvor politikere har vært involvert i overgrep, kriminalitet, pengesnusk, korrupsjon, opportunisme, kommet med svært rasistiske uttalelser, “glemt” enkelte velgergrupper / samfunnsgrupper, falske forklaringer m. m. Dessuten er de “flinke” med valgflesk og løftebrudd når de til slutt blir valgt inn. Populistisk politikk selger.

USA sin “president” Donald Trump er i sin egen divisjon når det gjelder lite gjennomtenkte uttalelser og skaping av intriger. Jeg har skrevet noen ord om hans rolle og innsats i min kritiske USA-artikkel.

Enkelte politikere prøver å påstå at de kjemper for og er opptatt av kristne verdier og kristentro. Blant annet kan FrP generelt og Sylvi Listhaug spesielt påstå slikt. Slike personer er IKKE noen gode forbilder for kristentroen, og de framstår heller ikke som troverdige forkjempere for det kristne. Et kors rundt halsen og påstander at de er opptatt av det kristne overbeviser ikke meg så lenge den praktiske politikken er langt borte fra Bibelens mange gode verdier.

Det kristne, ja. Også i kristne miljøer finner det sted den reneste idoldyrkingen av enkelte ledere. Slik dyrking opplever i hvert fall jeg som kvalm og ekkel, og slettes ikke i henhold til Bibelen. Lite som minner en ydmyk tjeners skikkelse i slik dyrking.

Utsagn slik som Siv Jensen sitt på landsmøtet til FrP våren 2019 gjør seg ikke særlig bra: “– Vi skal knuse disse jævla sosialistene.” Slike uttalelser kan bidra til å nøre ytterligere opp undre hat, trusler og urovekkende aggressive stemninger og holdninger som brer om seg i samfunnet, og da spesielt via kommentarfelt og i sosiale medier på nettet. Det finnes i utgangspunktet mer enn nok av konspirasjonsteori-liknende tendenser som rettes mot sosialistisk side – venstresiden – i politikken. Ytterligere polarisering og splittelse er ikke ønskelig eller nødvendig.

Politikere slik som Siv, som er toppolitiker, partileder og del av regjeringen, bør framstå som en positiv rollemodell. Hun er om hun liker det eller ei en maktperson, som bør være et godt forbilde for andre. Slike uttalelser som hun har kommet med er med på å flytte grensene for hva som oppfattes som akseptabel oppførsel og uttalelser. Hvis det hadde vært et engangstilfelle fra FrP hadde det vært så som så. Imidlertid er det en stadig gjentakende tendens fra FrP og enkelte i ledelsen av dette partiet.

Via slike uttalelser er hun med å bidra til en ytterligere polarisering av den politiske debatten. Dette kan i neste omgang skremme enda flere bort fra å engasjere seg politisk. Det ulmer allerede nok under det norske demokratiet med motsetninger, hatefulle ytringer og polarisering. Mer hat trenges ikke, da det allerede “hagler” med hatefulle ytringer rettet mot norske lokalpolitikere.

I tillegg til Siv er jo Sylvi Listhaug en historie – eller klasse – for seg selv med alle sine splittende uttalelser. Både Sylvi og Siv + andre sentrale politikere bør kunne klare å etterleve KS sitt formulerte “Valgløftet 2019“.

Akademisk misbruk

Misbruk av akademisk ekspertise, og da spesielt professortittelen kan finne sted. Formell fagkyndighet og sakkyndighet kan være en fin ting, men i en del tilfeller foretas det bastante uttalelser på utsiden av deres (professorenes) primære akademiske fagfelt.

Også blant professorer og tilsvarende finnes det det personer som er PR-kåte og som gjerne vil opptre i medier m. m., selv om de noen ganger strengt tatt befinner seg på utsiden av sitt ekspertområde i sine opptredener. Til og med fra akademiske høyborger kan det komme ikke-kvalifiserte svar.

Annet

En annen ting er kjendisers (artisters) ønsker på sine raider-lister. Der kan mye rart inngå. Ikke tvil om at enkelte av kjendisene er utskjemte “drittunger” som er kravstore. Det kan i enkelte tilfeller bli litt vel mye alkohol og fest også. Honorarene de tar for sine opptredener kjenner heller knapt noen grenser blant enkelte av dem.

Superkjendiser og idoler – spesielt amerikanske (USA) – kjøper seg gjerne et miljøalibi i form av besittelse og bruk av Tesla el-biler. At de har store energikrevende boliger samt reiser mye med fly (enkelte av dem) tenkes det lite på.

Avslutning

Nå er ikke nødvendigvis f. eks. artister innenfor sang- og musikk med et mer voksent publikum bedre enn ungdomsstjernene når det gjelder å være gode forbilder. Imidlertid vil jeg anta at voksne normalt sett er litt mindre lettpåvirkelige enn ungdommen. Voksne lar seg ikke rive med i så stor grad som ungdommen, og de voksne er ikke så opptatt av å “herme” etter idolenes liv og lære.

Noen vil nok hevde at artister og andre idoler “bare” er mennesker med sine positive og negative sider. De er ikke så annerledes i sin livsførsel enn folk flest. Dette er i og for seg sant, men jeg vil likevel hevde at personer som har som yrke å være idol og er ekstra mye i rampelyset må være bevisst sin rolle som forbilde. De bør ha en tålig bra moral for å bli tatt på alvor.

Personer som er idoler i offentlighetens lys bør ikke leve et vilt og utsvevende “cowboy-liv”, spesielt ikke så lenge som de er rollefigurer for unge mennesker. Jeg mener rett og slett at det må være lov til å stille noe høyere moralske krav til de som har valgt et liv som idoler enn til dem som lever mer anonyme og tilbaketrukne liv. Å være artist eller tilsvarende blir en heltidsjobb som også legger litt restriksjoner på privatlivet. De som ikke takler dette bør finne seg noe annet og mer anonymt å jobbe med!

Lenker