Noen tanker etter å ha sett Amish på TV

Amish

På TV har jeg innimellom sett diverse “dokumentarer” om trosretningen Amish og det amiske levesettet borte i USA. Amish er en sektliknende bevegelse i USA bestående av en gruppe mennesker på ca. 300.000 medlemmer som er veldig tradisjonstro kristne. Det som blant annet kjennetegner deres måte å leve på er:

1) Enkelt og gammeldags levesett: Gammeldags bondesamfunnsliv med liten bruk av moderne hjelpemidler og teknlogi. Hest og kjerre er framkomstmiddelet, mens dette å eie bil er forbudt. Innlagt strøm, telefon og bruk av datateknologi er heller ikke vanlig eller tillatt.

2) De må følge mange menneskeskapte regler, bud og lover. Brudd på reglene kan få alvorlige konsekvenser, f. eks. utestenging.

3) Karakteristisk gammeldags bekledning med tydelige kjønnsmessige forskjeller mellom kvinner og menn.

4) Medlemmene har som oftest lite med formell utdannelse. Etter åtte års skolegang (13-14 år gamle) på deres egne skoler er det bondelivet med hard jobbing som venter de fleste. Damene blir ofte underkuede bondekoner med store barneflokker.

Spesielt punkt 2 har jeg hengt meg litt opp i. Hvordan kan folk være så “dumme” at de lar andre styre deres liv på den måten som er tilfelle i denne sekta? Hvordan kan en lederelite eller myndighetspersoner (les: biskop, pastor, eldsteråd eller hva det nå måtte hete) få så mye makt over store grupper med tenkende mennesker? Hvorfor vil vanlige mennesker la seg innordne i et slikt rigid og meningsløst system?

Slik jeg ser det har mange av Amish sine leveregler tynn eller totalt manglende begrunnelse i forhold til Bibelens lære. Dette å ekskludere mennesker som ikke følger reglene står også i grell kontrast til Bibelens kjærlighetsbudskap.

Himmel, fjell og kors

Folk på utsiden (de vantro) kalles for “English” (engelsk) eller engelskmenn. Noen nevneverdig omgang med disse er ikke-ønskelig sett fra amisk ståsted. Det amiske samfunnet er ganske lukket og spesielt avvisende og ekskluderende mot de som har blitt utstøtt.

I tillegg til ulike retninger og oppdelinger innenfor Amish finner man både Mennonittene og Hutterittene. I hvert fall førstnevnte lever et noe mer moderne liv enn Amish.

USA er religiøst sett rart land. I det offentlige rom framstår samfunnet som svært sekulært. Likevel er det en god del rare og til dels ekstreme trossamfunn, sekter og kirker. Blant annet finnes det en del kristne som går gode for Ku Klux Klan (KKK) eller støtter Tea Party-bevegelsen.

Tilbake til norske forhold. Er egentlig Amish så veldig annerledes enn en gjennomsnittlig norsk menighet når det kommer til punkt 2 ovenfor? Selv har jeg i hvert fall fått det inntrykk at mange norske menigheter og forsamlinger har en del både skrevne og ikke minst uskrevne regler for “slik gjør vi det her”. Om man ikke direkte blir kastet ut hvis reglene brytes blir man alt annet enn populær hvis grensene tøyes for langt. Utkasting er gjerne erstattet med uformelle prosesser for utfrysning eller tap av status i forsamlingen.

Ofte har menigheter et styre, eldsteråd, pastorer, biskoper, prester eller andre myndighetspersoner som er satt der for å styre, eventuelt selvutnevnte sterke personligheter eller grupper som tar styringen. Mye makt gis til slike instanser mens de på “grasroten” må innordne seg de innfall som måtte komme fra ledelsen. Å ha meninger som går på tvers eller kolliderer med det allment aksepterte (det politisk korrekte) blir ofte veldig dårlig mottatt.

For å rettferdiggjøre tvilsomme beslutninger og maktmisbruk kan det åndelige blandes inn. Hvis noen sier at Gud har talt til dem om at i denne saken må vi gjøre det slik og slik er det vanskelig å gå imot beslutningen. Jo da, Gud kan tale direkte til personer, men i enkelte tilfeller kan det virke som om det blir en ”herlig blanding” av Guds tanker og egne personlige og egoistiske tanker.

Normalt sett pleier jeg ikke å se på meg som en anarkist som vil bygge ned alle former for maktstrukturer. Imidlertid er jeg muligens litt preget av anarkisme innenfor menighetsliv? Jeg synes i hvert fall at den “religiøse makteliten” har fått alt for stor makt i forhold til vanlige medlemmer. Det må være mulig for “vanlige folk” å både stille spørsmålstegn med beslutninger og regler som vedtas og ikke minst ha lov til å være seg selv. Å klistre på seg en væremåte eller maske for å passe inn i en menighet er ikke bra.

Det er tid for en liten “avsporing” over til scientologi:

Jeg har også sett en dokumentar om scientologitroa. Det kan virke som om scientologien eller Scientologikirken er enda særere enn f. eks. Amish. Tvilsom, tynn og sprø tro som bygger på noen science fiction “åpenbaringer” som grunnleggeren L. Ron Hubbard fikk. Troen består blant annet av fantasifulle historier om romvesener og Xenu. Det finnes ulike nivåer i troen som kan oppnås ved å klatre oppover “broa”.  Muligens var Hubbard i psykisk ubalanse da han “utarbeidet” trosgrunnlaget (Hubbards lære) til sekta?

Sekta kan se ut til å være preget av uheldige verdier slik som personlighetstester (auditering og e-meter), personlighetsutviklingsprogrammer, løgn, trakassering, undertrykkelse, autoritært, antidemokratisk, kommersielt med pengeutpressing (“obligatoriske donasjoner”) og maktmisbruk. Dagens leder David Miscavige virker til å være en autoritær, maktsyk, karismatiske og farlige person. Nå er ikke scientologene i den kristne leiren, så muligens blir det feil å dra dem inn her i denne artikkelen som hovedsaklig havner om kristne sekter.

(Muligens min indre pasifist ispedd litt anarkisme som ikke vil la seg innordne under noen “jyplinger” som har noen vinkler eller stjerner? I kristne sammenhenger er det ikke snakk om reelle vinkler og stjerner, men enkelte i den religiøse maktelite har av ukjente årsaker blitt gitt mer makt, troverdighet og påvirkningskraft enn det som sunt er. Og mange mener jo at dette å være kristen innebærer at man er deltaker i en åndelig krig.)

Jeg synes Bjørn Eidsvåg hadde noen uttalelser til VG Nett som jeg er veldig enige i. Gjengir noen små utdrag nedenfor:

“Det er en alarm som går når folk sier de er hellig overbevist om noe” og “De som ikke deler den samme overbevisningen ser man automatisk ned på og tenker at de må omvendes og overbevises, sier Eidsvåg.”

Det er mye sant i det han uttaler. I kristne sammenhenger finnes det ofte personligheter som på død og liv skal tvinge sine meninger nedover hodet på andre og som selv mener at de har funnet den eneste riktige sannhet. Og hvis man ikke aksepterer dette blir man ofte stemplet som ikke rettroende eller Bibeltro nok. Dobbeltmoral fra de sterke personlighetene derimot er akseptert og likeså at de kan overse sentrale deler av Bibelen når dette passer seg.

Menigheten og meg

Låner et sitat fra et tidligere innlegg i min blogg: “Jeg anser meg som et intelligent menneske som kan tenke selv. Jeg har ikke behov for at andre (les: f. eks. pastor, forstander, eldsteråd etc.) til enhver tid skal gi meg detaljerte regler for hvordan jeg skal leve som kristen. Jeg er i stand til å lese og tolke Bibelen selv.” Vennskapelig rettledning og konstruktive diskusjoner sier jeg ja takk til, men det er ikke greit sett fra mitt ståsted at andre personer ukritisk skal tre sine regler, tolkninger og levesett nedover hodet på meg. Jeg kan ikke uten videre godta “kom som du er, men bli som oss”. Jeg har også tidligere hevdet at jeg ikke er noen dum sau som må innordne meg under tvilsomme hyrdepersoner.

Jeg bruker på nytt en figur (se til venstre / ovenfor) jeg har brukt noen ganger tidligere her i bloggen som viser meg kontra menigheten. Føler meg ofte som en mangekantet figur som ikke passer inn i menighetens trange firkant med sine menneskebud og regler og klare svar på rett/galt og ja/nei som gjelder for menighetslivet.

Les også: Sekt og sekterisme som omtaler norske forhold rundt temaet.

Jeg avslutter der jeg startet: Jeg vil påstå at mange norske menigheter og forsamlinger i større eller mindre grad har snev av Amisk tankegang (sekteriske trekk) med seg i sin menighetsdrift. Mye styres av menneskelagde regler, bud og lover. Arbeidet i menigheten og den videre menighetsutviklingen styres gjerne av en utvalgt maktelite. Det er lite muligheter som enkeltperson å stille kritiske og konstruktive spørsmål uten at dette får negative konsekvenser for spørsmålsstilleren.

Noen lenker: