(Sist oppdatert 12.03.2023 @ 16:01 av Bjørn Roger Rasmussen.)
Alt det rare og ekstreme som finner sted i Guds og kristendommens navn er ødeleggende for alle med en «normal» tro. Mye av det tvilsomme som skjer gagner ikke Bibelens og troens sak, og man oppnår kun at mange sekulære/ikke-troende får et rart og skeptisk syn på kristen trosutøvelse.
Kristne får et dårlig og tvilsomt rykte pga. de få som ødelegger for de mange troende, og en del som potensielt kunne ha tilhørt kristne miljøer blir skremt bort fra å oppsøke slike forsamlinger. Slettes ikke alle personer og personlighetstyper passer inn i de kristnes rekker. Takhøyden er ofte liten, og mange menneskebud og regler regjerer.
Ytrings- og religionsfriheten og vår kristne arv (jf. Grunnloven m. m.) er sentrale verdier/verdigrunnlag i Norge, men det er da måter på hvordan dette blir utnyttet av enkelte. At enkelte ekstremkristne også fort inntar offerrollen, beskylder kritikere for å drive med svertekampanjer, beskylder andre for å være satans/djevelens sendebud og påberoper seg forfølgelse for berettiget kritikk har jeg heller liten sans for. Konspirasjonsteorier har også god plass blant enkelte kristne.
Enkelte predikanter, talere og talspersoner kan få seg til å lire av seg noe vås om ærefrykt eller Gudsfrykt overfor Gud. Dette vil angivelig stoppe eventuell kritikk, da kritikk med et slikt syn blir et direkte angrep på Gud. Ingen vil selvsagt gå til krig mot selveste Gud eller bli beskyldt for å være satans sendebud. Imidlertid finner jeg hele denne argumentasjonsrekken som helt forskrudd og snudd på hodet. Vi skal ha stor respekt for Bibelens Gud, men all kritikk som framsettes er ikke angrep på ham!
Kritikere bli gjerne beskyldt for å være intolerante, bedriver forfølgelse av de rettroende, er besatt av Janteloven, farer med hets, fordømmelse og driver med mobbing, selv om kritikken er aldri så berettiget og konstruktiv. Ofte omhandler kritikken krenkelser, overgrep, juks, maktmisbruk og løgn som absolutt bør komme fram i dagen. Selv ser jeg ikke noen poeng i å bli dømt av eller bli påkrevd å avlegge regnskap for noen oppkomlinger av noen forkynnere og/eller menighetsledere. Mye av skylden for uheldig trosutøvelse og forkynnelse må predikantene eller forkynnerne ta på sin kappe.
Predikantene og pastorene snakker gjerne fint om ytringsfriheten og religionsfriheten så lenge som det gagner dem, dvs. et ganske så ensidig og enveiskommuniserende syn. Når kritikk framsettes skulle slikt ha vært forbudt og stengt ned med lov. Ytringsfriheten ønskes gjerne kneblet når dette passer dem best. Man må ikke glemme (IRONI!) hvem som er hyrden og hvem som er sauene, hvor sauene skal la seg blindt og uten protester la seg lede.
Enkelte ønsker at vårt samfunn og land skal være «gjennomsyret» av kristentroen, gjennom både lovverk og styresett. Det ønskes å få innført strenge og gammeldagse lover, regler, etikk og moral slik som i «gode gamle dager». Nei, fri og bevare oss fra teokrati, etter mitt syn kristendommens utgave av Sharia-lovgivning.
For mye sammenblanding av kristentro og politikk er ikke ønskelig fra mitt ståsted. Dessuten bør samfunnet også være levelig, mangfoldig og inkluderende for dem som ikke tror og/eller deler den kristne troen.
Som tidligere skrevet i «Konservativ kristendom, nei takk!«:
- Jeg ønsker ikke å være del av et Norge der konservative kristne og/eller “overåndelige” vinner gjennom med sitt Sharia-liknende samfunn, hvor deres forvridde konservative kristendom med tilhørende verdier skal få styre. Jeg slår heller et slag for dagens delvis sekulære samfunn hvor det er en viss avstand mellom politikk og kristendom, men hvor ingen blir forhindret fra å ha sin tro eller til å være ikke-troende.
Enkelte predikanter er flittige brukere av tvilsomme virkemidler slik som:
- Løgner / usannheter
- Manipulering og nesten-hypnose
- Pissprek
- Maktspråk og bruk av hersketeknikker
- Overdrivelser
- Falsk/upresis profetisk tale/tungetale
- Selektiv bruk av løsrevne Bibelvers for å rettferdiggjøre sitt budskap
- Over-åndeliggjøring
- Karismatisk opptreden
- Svovelforkynnelse («mørkemannsforkynnelse»)
- Skremsler
- «Hjernevasking»
- Hat mot andre kristne utvises til tider.
- Spilles på samvittigheten og frelsesvissheten.
- Høylytt skriking og urolig kroppsspråk fra talerstolen og scenen.
- Griske og frekke kollekttaler. Frekkhetens nådegaver praktiseres i rikt monn.
- En del tvilsomme penge- og mirakelpredikanter.
- «Krav» om underordning og lydighet mot ledelsen (autoritær lederstil).
- Trusler om helvete, dommedag, endetid, død og evig pine, fortapelsen, 3. verdenskrig osv. for dem som ikke følger forkynnelsen til punkt og prikke.
- Stort fokus på synder og det syndige menneske, med masse straff og dom for dem som ikke vender om og er «Bibeltro».
- Dømming av annerledestenkende og/eller kritiske kristne til den evige fortapelsen.
- Utviser kristenhat mot annerledestroende.
Alle slags rare virkemidler tas i bruk, kamuflert som «forkynnelse av ‘Guds’ ord». En fremmed og lite gjenkjennelige tro (vranglære?) som presenteres av enkelte.
Se f. eks. mine artikler «Protest mot enkelte former for kristendom», «Ekstrem karismatikk, skeptisk», «Sekt og sekterisme – Norge og utlandet» og «Konservativ kristendom, nei takk!» for å få litt mer innblikk i hva slags kristendom jeg reagerer negativt på. Tar tak i denne problemstillingen igjen i kjølvann av VG sine avsløringer rundt mirakelpredikanten Svein-Magne Pedersen m. m. Jeg kan også styre min begeistring for den trosutøvelsen personer (kristenledere) slik som Jan Hanvold, Jan-Aage Torp, Levi Jensen, David Auke og Jørn Strand står for.
Enkelte forkynnere hopper bukk over sentrale deler av Bibelen
Først fire Bibel-vers:
- Kol. 4, 6: «La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.»
- Matt. 5, 39: «Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.»
- Luk. 6, 37: «Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt.»
- Luk. 6, 41: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?»
Kilde: Bibel.no: Nettbibelen.
Disse versene med instrukser for hvordan man skal oppføre seg overfor andre blir ofte glemt av sentrale ekstrem-karismatiske forkynnere. Annerledestenkende og kritikere skal tas, og ingen nåde skal vises. Et slikt maktmisbruk står i grell kontrast til versene. Nåden, omsorgen og nøden for dem rundt seg er byttet ut med hat, og det er lite som minner om «kristelig oppførsel» og «kristelig sinnelag».
Joda, noe av kritikken kan sikkert virke / være urimelig. Imidlertid bør man klare å se at de fleste ikke kritiserer bare for å kritisere – eller for å kverulere. De har på en eller annen måte blitt brent eller blitt ille berørt (tråkket på) av urimelig forkynnelse som får dem til å ta et oppgjør.
Innimellom blir jeg selv noe overivrig og driver med dømming av andre kristne. Selvsagt er ikke dette helt bra.
Det ekstreme ødelegger de troendes og de kristnes generelle renommé, omdømme, image og rykte. Det er fristende å ikke kalle seg kristen da man fort plasseres i bås (blir stigmatisert) sammen med de ekstreme. Positiv omdømmebygging bør det strebes etter.
Jeg er generelt skeptisk til motefenomener, bevegelser etc. som gjerne importeres fra utlandet. De har ofte en del usunne momenter inni seg. Jeg er også skeptisk til persondyrkingen, makten og idolstatusen/heltestatusen enkelte forkynnere og predikanter klarer å oppnå innenfor de troendes rekker.
Jeg tviler ikke på at en del har blitt frelst, velsignet eller opplevd helbredelse og/eller mirakler via pengepredikantene og mirakelpredikantene, som har misbrukt sin makt. Likevel synes jeg ikke at dette rettferdiggjør måten de driver på og virkemidlene som benyttes. En del har blitt lurt eller i hvert fall dypt skuffet med lovnader om store ting som ikke blir innfridd. Underveis har de også gjerne brukt en del penger på å «så inn» for å få en form for (ekstra/garantert) velsignelse eller helbredelse «mot betaling».
Pengepredikantene med venner + mirakelpredikanter ødelegger den sunne kristendommen. Det dreier seg om penger og andre avsporinger fra evangeliets kjerne. Kampen mot uheldig forkynnelse og penge- og mirakelpredikanter er langt fra over eller et historiske tilbakelagt stadium.
Det er bra at det finnes Facebook-grupper slik som «Stans pengepredikantene«:
Hanvoldkanalen kan også anbefales:
Bra at noen tar tak i problematikken og retter fokus på maktmisbruket og dem som har blitt lurt av tvilsomme predikanter eller annen usunn menighetsledelse og forkynnelse. All såkalt aktivitet i Guds navn gagner slettes ikke hans sak. Kjærlighet og nåde er gode kristne verdier, mens dette å drive med «lurendreieri» som går utover enkeltmenneskers liv og tro slettes ikke er det.
Det er ikke kjekt å bli lurt! En del enfoldige mennesker, «svake» og lett påvirkelige/sårbare sjeler har enkelt og greit blitt svindlet eller lurt. Jeg velger å ha stor sympati og empati med dem som har havnet på limpinnen. Det er ikke noen god opplevelse å sette all sin lit til noe som viser seg å ikke føre i mål. Skuffelsene som oppstår kan gå både på troen og livskvaliteten løs, og noen kan oppleve å bli «Guds brente barn«.
Å love himmel på jord eller et jordisk liv fritt for problemer bare man tror nok og korrekt samt «sår inn» nok penger er bare tullball. Dette er ikke i samsvar med tradisjonell kristen tro og Bibelen. Jeg gjenbruker i den forbindelse følgende figur:
Figuren er i utgangspunktet tilpasset min kritikk mot TV Visjon Norge. Kanal kan erstattes med menighet.
Tienden kjøres det hardt på i enkelte sammenhenger, og helst skal alle pengene gå til den menigheten eller forsamlingen som man tilhører. Selv mener jeg at vi som er kristne i dagens verden ikke er forpliktet til å gi tienden hvis man ikke vil. Dessuten må det være lov til å gi til flere ulike formål, både kristne og ikke-kristne. Tienden er noe gammeltestamentlige greier som vi streng tatt ikke trenger å forholde oss til, uten at dette vil gjøre Gud «sur».
Vekkelse kan være en fin ting, men dette blir noe overfokusert i enkelte sammenhenger. Lengselen etter vekkelse blir noe uekte og krampaktig, hvor slettes ikke alle menigheter er klare for følgende som eventuelt kommer etter en vekkelse. Det er også viktig at menighetene blir gode steder for dem som allerede er der, og å ikke bare fokusere på å nå nye for å oppnå en fin statistikk.
En ting er maktsyke ledere på ville veier. Vel et så stort problem er fotfolket, de lojale støttespillerne. En del av dem gjør slik som lederen og ledelsen sier uansett, dvs. de er sauer som blindt lar seg lede av hyrden sin. Selvjustisen kan være høy blant fotfolka, og likeså angiverivirksomheten og dømmingen hvis noen avviker fra det «normale». Verdien med å tenke selv og å stille kritiske spørsmål er ikke i høy kurs blant slike.
En annen faktor: I en god og sunn menighet bør det være stor takhøyde, rom for å være seg selv uten å måtte ikle seg en maske, muligheter for å komme med problemer og spørsmål uten å bli dømt og uten en hel regelbok med uskrevne og skrevne regler som må følges til punkt og prikke for å kunne kalle seg en ekte kristen. Hvorfor skal vi gjøre ting så komplisert og dømme andre som ikke er 100 % enig med oss?
Det hevdes at kristne må stå sammen som en enhet – støtte hverandre – i en samlet flokk. I utgangspunktet forstår jeg dette ønsket, men beklageligvis skjer det såpass mye rart i «Guds» navn at man ikke nødvendigvis kan gå god for all trosutøvelse. Innimellom er det fornuftig å tenke selv og å ikke bare godta det framtredende lederpersoner sier er det rette.
Som jeg har hevdet i en annen artikkel er jeg ikke en gang sikker på at alle vi troende kristne tror på den samme guden. Jeg vil i hvert fall hevde at jeg med stor sannsynlighet tror på en annen gud enn den guden enkelte kristenledere presenterer som sin. Mer om dette i artikkelen eller innlegget: «Tror ikke på samme Gud som enkelte andre kristne«.
Fra en lederartikkel i avisen Dagen «låner» jeg følgende sitat:
- «Vi har ikke blitt gitt åndelig politimyndighet eller et kall til å slutte oss til fariseerpartiet. Men vi har fått barnekår hos Gud. Det er Guds barn vi får være.»
Som innledende tekst til kategori protest kristendom her i bloggen skriver jeg blant annet: «Jeg anser meg selv som kristen, men jeg synes likevel det skjer mye rart i kristendommens navn som ikke jeg kan identifisere meg med eller stå inne for. Her i denne kategorien anlegger jeg et litt kritisk skråblikk mot kristne meninger, holdninger, ståsteder og saker jeg reagerer på.» Støtter mitt eget tidligere utsagn rundt dette!
Dette som har blitt tatt opp i denne artikkelen er stadig et aktuelt tema! Støtt og stadig er det nytt å lese i både aviser og på nettet om tullball som slenges ut angivelig i «Guds navn». Falske profetier, konspirasjoner, vranglære, lovnader og skrudde fortolkninger av Bibelen presenteres hele tida.
Ja til den «normale» (moderate) kristentroen, nei til det ekstreme!
Lenker:
- Verdidebatt.no: Faenskap i Guds navn (Sondre Risholm Liverød)
- blogg.brr.no: Kristen begrepsbruk
- blogg.brr.no: Kristne må stå sammen uansett – eller?
- blogg.brr.no: Kristenhatet – hatet blant kristne
- blogg.brr.no: Norske forkynnere med tvilsomme forkynnelse
- blogg.brr.no: Tror ikke på samme Gud som enkelte andre kristne
- Morgenbladet, debatt pengepredikanter, intervju med Sigmund Voll Ådnøy: Forskjellen på frivillighet og fri vilje