Kristen begrepsbruk

Innlegg sist oppdatert av

Kors og Bibel

En del begreper som blir benyttet i kristne kretser med den største selvfølgelighet sliter jeg med å forholde meg til. Jeg klarer ikke helt å identifisere meg med og forstå meg på begrepenes tillagte innhold. Bruk av Kanaans språk, kristenspråk, kristen termologi og internsjargong kan gjøre kommunikasjonen utfordrende. Ikke alt forstås på samme måte av ulike personer fra ulike miljøer, og i noen tilfeller vil de som selv ikke tilhører de kristnes rekker ikke forstå noe som helst av begrepsbruken (fremmedgjørende). Uklar og tåpelig kristen begrepsbruk – hva i all verden er vitsen?

De begrepene og ordene jeg i farten klarer å komme på er følgende:

✞ Frelst ✞ Frimodighet ✞ Vekkelse ✞ Helvete ✞ Dommedag og endetid ✞ Åndsdøpt ✞ Nådegaver ✞ Tungetale ✞ Nattverd ✞ Sakramenter ✞ Halleluja ✞ Herlig ✞ Forfølgelse ✞ Velsignede møter ✞ Forbønn som maktmiddel og hersketeknikk ✞ Helbredelse ✞ Bibeltro ✞ Predikantstemme ✞ Åndeliggjøring av alt ✞ “Gladkristen” ✞ “Alt” er utfordringer og ikke problemer ✞ Diverse “grunnsannheter”.

Litt om de enkelte begrepene:

Frelst

Enkelte kan i tide og utide si at det er så herlig å være frelst. Hvorfor er det så herlig, og hva er de frelst eller omvendt fra?

Som kristne har vi tro på et liv i paradis/himmelen og i evigheten når livet her på jorda er slutt. Dette livet kan det være greit å se framover mot, men vi må ikke glemme at vi her og nå lever her på jorda (i nuet). Også ikke-kristne kan ha et helt fantastisk liv her i verden uten å være frelst.

Hvorfor frelst eller ikke-frelst skal ha så stor betydning for livet her og nå på jorda er utenfor min forståelsesramme. Å bli frelst eller kristen løser ikke alle problemene her nede på jorda, og troen trenger slettes ikke å medføre et lett og bekymringsløst liv. Sykdom, død, problemer og vansker rammer like mye frelste som ikke-frelste personer. Dette å være frelst eller kristen innebærer imidlertid at vi har med oss Jesus og troen vår som en støttespiller.

“Jesus er min rettferdighet”, “i ham er jeg gjort ren” og “jeg er vasket i Jesu blod” gir ikke særlig mening for ikke-kristne flest. “Strømmer av levende vann” og “åndens frukter” er vel heller ikke forståelig for hvem som helst.

Frimodighet

I bønner er det mange kristne som støtt og stadig maser om mer frimodighet. Hva skal de bruke denne frimodigheten til? Å gå på møter på bedehuset sammen med andre likesinnede kristne krever etter mitt syn ingen stor dose med frimodighet.

Derimot kan frimodighet være en fin ting hvis man ønsker å virke utenfor bedehusets eller menighetens fire vegger. I slike sammenhenger vil jeg anta at Gud vil utstyre oss med nødvendig frimodighet etter behov uten at vi må mase om den i tide og utide.

Vekkelse

Enkelte er også veldig opptatt om å be om vekkelse. Men gjør vi i praksis noe for at en slik vekkelse skal komme? Tør vi å spørre naboen om å være med på et møte? Har vi møter og menigheter som er klare til å ta imot nye kristne?

Det kan virke som om bønner om vekkelse er en sovepute for kristne. Vi ber og ber i stedet for å begynne å virke i det små. Kanskje må vi kristne gjøre en innsats selv med å gå ut med evangeliet i stedet for å forvente at Gud skal sende en busslass eller to med nye mennesker til våre møter? Og mange av våre forsamlinger har neppe en møtestil eller forkynnelse som vil passe for nyfrelste.

Helvete

Kristne tror på to mulige utganger når livet er slutt. Enten kommer man til himmelen eller så havner man i helvete / fortapelsen. Så langt henger jeg med i svingene. Det jeg derimot sliter litt med er svovelpredikanter som med sin svovelforkynnelse legger ut om helvete i detaljer, og de skremmer folk til å “vende om” gjennom å true med evig tortur og pine i helvete.

Strengt tatt vet vi vel ikke så mye om hvordan fortapelsen eller helvete blir. Ifølge Bibelen kan det like godt være snakk om evig tilintetgjørelse som en plass med evig pine. Å skremme folk til tro med detaljerte beskrivelser om svovel, brennende hete, tortur og lidelse synes jeg er en kritikkverdig forkynnelse.

Selve begrepet helvete er ikke-Bibelsk. Det finnes en fortapelse, men selve begrepet helvete og helvetetslæren er nyere enn Bibelen.

Dommedag og endetid

En del forkynnere er veldig opptatt å forkynne om dommedag og endetid. Dette blir litt i samme gata som forkynnelse om helvete og Guds straffedom. Man prøver å skremme folk til å bli troende og får ikke-kristne til å riste på hodet når ting ikke inntreffer på spådde tidspunkter.

Kristne tror på en dommedag og en endetid, men det har lite for seg å spekulere om tiden og timen. Dette er det opp til Gud å bestemme. Likevel er det nok av forkynnere som har opptrådt som dommedagsprofeter opp gjennom historien og som mener selv å kjenne tidspunktet for dommedag. De har skremt opp folk, ført folk vill og svekket de kristnes omdømme.

Å skremme folk inn i himmelen ved hjelp av trusler om fortapelse, ild, ildsjø og svovel har jeg lite sans for. Joda, jeg tror på en himmel og en eller annen form for fortapelse. Imidlertid må det være mulig å få folket med på den rette vei uten å bruke simple virkemidler som trusler og skremsel.

Åndsdøpt

Åndsdøpt slik som karismatikerne snakker om inngår ikke i min tro. Alle troende kristne er åndsdøpte i min verden, jeg tror at alle som tror på Jesus (og er døpt) har tatt imot den hellige ånd. Andre uttrykk for det samme: Åndsdøpt, døpt i ånden eller bli fylt av ånden. En sensasjonell hendelse trenger ikke å ligge bak dette å ta imot ånden. Det er ånden som gjør oss i stand til å ta imot budskapet, dvs. i det hele tatt å ha en kristne tro.

Å bli åndsdøpt knyttes i karismatiske miljøer ofte mot nådegaven tungetale. Jeg tror ikke tungetale er en nådegave som nødvendigvis alle skal ha.

Nådegaver

Kirkeillustrasjon

Bibelen sier en del om nådegaver. Imidlertid synes jeg at dette kan bli litt vel mye “åndeliggjort” i enkelte sammenhenger. Er alt som oppfattes som nådegaver virkelig dette? Kan det tenkes at nådegaver av og til forveksles med naturgaver og naturlige talenter?

Det virker også som om enkelte menigheter driver med en rangering av nådegavene, hvor noen er gjevere enn andre. Enkelte nådegaver er viktigere enn andre og det strebes mer etter enkelte gaver enn andre. I mange karismatiske menigheter er det svært viktig å oppnå tungetale for å bli regnet med i det gode selskap.

Jeg tolker Bibelen slik at man trenger alle typer av nådegaver, både de “store” (“viktige”) og de “små” (“mindre viktige”). Alle trenger f. eks. ikke å være forkynnere.

Tungetale

Tungetale er en viktig nådegave ifølge Bibelen, men i enkelte sammenhenger kan nok tungetale bli litt vel mye vektlagt. Uten evnen til tungetale er man i enkelte sammenhenger ikke en skikkelig kristen.

Av og til lurer jeg også på om all tungetale som utøves virkelig er fra Gud og hva vitsen er med all den tungetalen i det offentlige rom. Virker det alltid oppbyggende for menighetens virke, eller er det enkeltpersoner som har et stort behov for å vise hvor åndsfylte de er?

Nattverd

Selve handlingen og ordet i seg selv er forståelig, men det foreligger litt ulikheter i hva folk legger i nattverden. Noen legger syndsforlatelse i nattverden, mens for meg anser jeg det mer som en symbolsk handling. Det er et måltid til minne om Jesus sin død og oppstandelse, hvor brødet minner om Jesu legeme (kropp) og vinen minner om Jesu blod.

Etter mitt syn kan hvem som helst kan ta imot nattverden, også uavhengig av alder. I min verden er ikke noen mer eller mindre verdige enn andre. Videre anser jeg det som tull og vås at nattverd kun kan forrettes/deles ut av en ordinert prest.

Innenfor kirken skulle jeg ha ønsket at det ble servert noe litt mer innbydende enn de håpløse tørre oblatene som ikke smaker godt.

Sakramenter

Sakramenter defineres som hellige og rituelle handlinger som formidler guddommelig nåde gjennom et ytre middel. Innenfor den evangelisk-lutherske kirken har vi «bare» dåp og nattverd som sakramenter, mens f. eks. den katolske kirken har sju stk. Sakramenter kan normalt sett kun forrettes av en ordinert prest eller tilsvarende (kateket, diakon eller kantor).

Hele sakrament-tankegangen sliter jeg med. Jeg ser strengt tatt ikke poenget med hele tankesettet.

Halleluja

Halleluja er et fint gledes- og lovprisningsrop. Imidlertid kan det både bli litt utvannet og slitsomt å høre på personer som hiver inn mange halleluja i hver setning de framfører. Hva er vitsen med å krydre alt man sier med halleluja, gjerne sammen med amen i hytt og pine?

Herlig

Alt er så herlig for enkelte “gladkristne”. Begrepet herlig benyttes i tide og utide. Møtet var herlig, budskapet var herlig, herlig helg med den og den taleren, herlig natur osv.

Forfølgelse

Ifølge Bibelen kan kristne oppleve forfølgelse for sin tro. Heldigvis er vi så heldige at vi lever i landet Norge hvor det er full religionsfrihet og ytringsfrihet. Ingen blir forfulgte i ordets riktige forstand for sin tro. Likevel er det enkelte som måter litt mindre motstand og problemer i sin livsferd som påstår at de blir forfulgte pga. sin tro. Dette er virkelig misbruk av ordet forfølgelse!

Rundt i verden finnes det absolutt kristne som blir utsatt for livsfarlig forfølgelse pga. sin tro. Forfølgelse i seg selv finnes definitivt, men her i Norge er vi heldigvis enn så lenge spart for “ekte” forfølgelse.

Velsignede møter

Noen påstår at enkelte møter var ekstra velsignede. Hva som ligger i dette begrepet er utenfor min begrepsevne.

Forbønn som maktmiddel og hersketeknikk

Av og til hører man om misbruk av bønn som virkemiddel. Hvis noen kristne står fram med en litt annen Bibeltolkning enn den allment aksepterte skjer det innimellom at andre trossøsken er er kjapt ute og sier at man skal be for vedkommende slik at personen får “den rette troen” eller bli “frelst”.

Enkelte går også langt i sin iver for å drive med forbønn. Å be for andre er en fin ting, men man bør ikke starte med organiserte forbønnskampanjer for konkrete personer uten at de selv måtte ønske det. Den private sfære må respekteres.

Helbredelse

Ifølge Bibelen kan helbredelse (man blir frisk fra sykdom) finne sted. Det som derimot kan være litt betenkelig er at enkelte predikanter skor seg på andres ulykke. Enkelte har gjort det til stor butikk å tilby helbredelse. Enkelte kan få sin kristentro ødelagt av uheldig trosutøvelse fra ledere, som f. eks. forkynner falske løfter og lovnader om helbredelse.

Jeg er også skeptisk til deler av forkynnelsen rundt helbredelse. Helbredelse kan finne sted, men det er ingen automatikk i at det skjer. Man bør ikke prøve å legge skylden på den som blir bedt for eller vedkommendes familie hvis helbredelse ikke inntreffer.

Som det heter: “Guds veier er uransakelige”. Noen ganger kan det store underet skje at en person blir helbredet, mens andre ganger skjer det ikke. Det er ikke opp til oss mennesker å alltid forstå hvorfor ting av og til skjer og andre ganger ikke. Å sette Gud på prøve og beordre helbredelse er rar forkynnelse sett opp mot Bibelen.

Frelse og velsignelse mot betaling tar jeg sterkt avstand fra. Dette er ikke i samsvar med Bibelens ord. Å måtte “så inn” og ha «den rette tro» for å oppleve helbredelse eller den optimale velsignelse er vranglære etter mitt syn. Vi trenger ikke alskens pengepredikanter og mirakelpredikanter innenfor kristentroen.

Markedsføring og lovnader om helbredelse – i brudd med markedsføringsloven?

Lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) § 3:

….. “Påstander i markedsføring om faktiske forhold, herunder om ytelsers egenskaper eller virkning, skal kunne dokumenteres.” …..

Bibeltro

Bibeltro eller bokstavtro kristendom har jeg ingen som helst tro eller tillit til. Se egen artikkel om dette med Bibeltroskap.

Predikantstemme

Jeg er i utgangspunktet utdannet lærer med en del pedagogikk i min fagkrets. Muligens er det min bakgrunn som gjør meg ekstra skeptisk til såkalt predikantstemme. Det virker som om enkelte forkynnere tror at de når i større grad inn med sitt budskap hvis de anlegger amerikansk predikantstemme, springer og roper på scenen osv.

Slik oppførsel virker på meg helt mot sin hensikt. Jeg får bare lyst til å le og klarer ikke å ta vedkommendes forkynnelse seriøst.

En del forkynnere henter sin inspirasjon fra blant annet kjente predikanter i USA, og enkelte norske forkynnere framstår som dårlige blåkopier av sine forbilder. Det tas lite hensyn til at kulturelle ulikheter mellom USA og Norge kan medføre at ren kopiering ikke fungerer noe særlig bra.

Fra artikkelen “Ting jeg IKKE tror på” gjengir jeg følgende punkt som også er relevant her:

  • Gud er neppe tunghørt. Predikanter som traver rundt på scenen som en gamp samtidig som de roper og skriker for å påkalle forsamlingen og Gud har jeg liten sans for. Lydnivået til tale og lovsang må ikke være på nivå med en Heavy metal konsert (med etterfølgende øresus) for at Gud skal høre hva som skjer. Budskapet blir ikke bedre av at taleren eller predikanten konsekvent bruker “utestemme”.

Til og med predikanter bør være seg selv når de forkynner. Å prøve å framstå som en annen person med stemmebruk og oppførsel funger sjeldent bra.

Åndeliggjøring av alt

Enkelte åndeliggjør alt. Alt som skjer i verden, i familien eller i menigheten skal forklares ut fra Bibelens ord. Selv tror jeg ikke alt som måtte skje den enkelte person nødvendigvis har en religiøs forklaring. Av og til kan nok tilfeldighetens spill til og med ramme kristne personer.

Onde ting som skjer trenger ikke å være straffedom fra Gud eller djevelen. Vi bor i en verden der vi mennesker selv har blitt gitt ansvaret for våre valg og våre liv. Av og til blir vi styrt av Gud, av og til blir vi nok lokket av den onde (djevelen) og en del ganger er det vi mennesker som selv tar våre egenhendige valg.

Masse rart som “Gud har talt eller sagt til meg” eller profetert til “meg” blir presentert i enkelte settinger. Neppe alt dette kommer fra Gud. Personlige motiver er nok ofte inkludert.

“Gladkristen”

Her er det ikke selve begrepet jeg først og fremst reagerer på. Her er det mer væremåten til slike mennesker.

En “gladkristen” person er en som har “funnet” Jesus og er svært opptatt av å fortelle om dette til andre. De spør gjerne dem som de treffer på sin vei om de har funnet Jesus. Ofte også et “påklistret” smil og overdreven vennlighet og glede. Noe innpåslitne og slitsomme personer å forholde seg til, og litt “svevende” og fjerne fra vanlige jordiske problemstillinger. Men for all del: Det er ikke bedre med moraliserende og dømmende mørkemenn.

“Alt” er utfordringer og ikke problemer

Et fenomen som har dukket opp både i kristne og verdslige kretser er å kalle alt for utfordringer og ikke for problemer. Noen ganger er nok ordet utfordring det korrekte, men i en del tilfeller er utfordringene så store at de virkelig går over til å bli problemer. Hvorfor skal det ikke være lov å kalle et problem for et problem, noe alvorlig som må løses? Alt er ikke bagatellmessige utfordringer.

Diverse “grunnsannheter”

Diverse “grunnsannheter” i enkelte kristne miljøer som for meg mer framstår som konspirasjonsteorier enn sannheter. Det er også mange menneskeregler og bud i enkelte forsamlinger.

Avslutning

Sånt! Dette var de begrepene jeg hadde tenkt å skrive om i denne artikkelen. Temaet kristen begrepsbruk som jeg ikke forstår meg på er ferdig behandlet fra min side i denne omgang.

Noen lenker:

Utskrift
Tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , .Bokmerk permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

En kommentar til Kristen begrepsbruk

  1. Arnt sier:

    Ja, du har sannelig tanker om mangt og meget. Alt det du beskriver har en større eller mindre plass i kristendommen. Men, de fleste elementene er solid bibelsk fundamentert. Dette gjelder jo feks nådegavene. Det står nøye beskrevet i blant annet 2. kor kap 12 om nådegavene. Nådegavene er ment å være helt sentrale i den kristne menighet. Menigheten er beskrevet som Kristi legeme, og legemet har mange lemmer. Vi utfyller hverandre, med hver våre nådegaver.
    Det står at vi skal strebe etter å tale profetisk, men utover det er det ingen rangering av nådegavene/tjenestene. Og min erfaring er også at det ikke er noe mer status med den ene eller den andre.
    En av nådegavene er jo å be for syke. Og her deler jeg ditt syn på dem som gjør dette til butikk, det blir helt feil. “For intet har dere fått det, og for intet skal dere gi det”.

    Den Norske Kirke svikter totalt når det gjelder bruk av nådegavene. De har heller ikke fokus på Den Hellige Ånd. Den norsk kirke er en død religiøs kirke. De har også en vranglære når det gjelder dåpspraksisen sin.

    Forbønn som maktmiddel er nokså ukjent for meg. Men, jeg hørte på Jan Hanvold i går, der han først skjelte ut en hel gjeng med folk på Bømlo, kalte dem de grusomste ting, for deretter å si at “vi skal be for dem”. Da må det vel kunne betraktes som en hersketeknikk?

    Mye fornuftig tankegods du kommer med her. Men, vi er nok ikke helt enige. Mitt syn er at det mest bibelske er en pinsemenighet, der Den Hellige Ånd får virke, og nådegavene er representert i menigheten. Da er det en komplett og velfungerende kristen menighet. Men, det krever åndelig orden.

    Må Gud velsigne deg:-)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *