Hva er målet til menigheten?

Innlegg sist oppdatert

Kirkeillustrasjon

I organisasjon og ledelse samt i andre økonomisk-administrative fag var det i min studietid en del fokus på dette å utarbeide visjoner, strategier og mål, samt å velge riktige virkemidler for å nå de oppsatte målene. Å skape eierforhold, involvering, velge passende kommunikasjonsstrategier, markedsføring og informasjon er også viktige beslutninger innenfor dette fagfeltet. I tillegg til verdslig vitenskap må selvsagt noen teologiske valg og vurderinger også foreligge.

En del av denne tenkningen med bruk av kunnskaper fra verdslige fagdisipliner har selvsagt funnet veien over til menighetslivet. Å bruke slik verdslig kunnskap i kristent arbeid kan selvsagt fungere bra forutsatt profesjonell gjennomføring. Mange menigheter klarer å sette seg noen visjoner og mål, men er de konkrete nok og blir de bra nok kommunisert ut til at alle vet hvilken retning man skal gå i? Og kan alle enes om retningen?

Selv vil jeg nok si at jeg tviler på at dette fungerer helt bra i praksis i alle landets menigheter. Det er nok grunn til å tro at i enkelte menigheter benyttes det masse tid på hårete visjoner og strategier som kun havner i en skuffe etter utarbeidelsen og ikke får nevneverdig praktisk betydning for den daglige driften.

Hovedfokus til alle kristne menigheter og forsamlingshus bør være å få formidlet Guds og Bibelens ord til flest mulig samt legge til rette for at folk blir “frelst” (komme til tro på den treenige Gud og Bibelens ord) og får del i det evige liv sammen med Gud. Evangelisering og misjonering bør ha stort fokus.

Skammer vi oss over evangeliet? Enkelte menigheter ser ut for å være redde for å forkynne det klare kristne budskapet da noen kan bli støtt. I stedet rettes all fokus mot aktiviteter eller å drive fritidsklubb. Budskapet blir ikke lengre i fokus. Aktiviteter og underholdning blir det viktigste, gjerne med begrunnelse av at det skal være et lavterskeltilbud. De besøkende får liten eller ingen forkynnelse og kan bli forledet til å tro at de er i et aktivitets- eller kulturhus og ikke en kirke.

Andre forsamlinger er opptatt av at alt skal være så proft. Topp lyd, scene, sceneshow, sang, musikk og underholdning. Det er lite rom for selvlærte amatører. Scenekirken er en realitet. En slik tilnærming er underholdende, men den skaper mye enveiskommunikasjon fra scene til sal som igjen kan gi passive møtedeltakere som kun kommer på møte for å bli underholdt.

Fagfeltet pedagogikk kan også bringes inn. Predikanter som traver rundt på scenen som en gamp samtidig som de roper og skriker med “utestemme” for å påkalle forsamlingen og Gud har jeg liten sans for. Gud er neppe tunghørt, og slik massesuggesjon og oppisking av stemningen passer ikke for meg. De nærmest skriker fra scene, lydnivået er overdøvende høyt, de går ofte mye fram og tilbake oppe på scenen, endrer stemmeleie opp og ned, bruker “predikantstemme”, blåkopi framferd “stjålet” fra andre forkynnere, fektende/urolig kroppsspråk osv. osv. De bryter stort sett med alle grunnleggende pedagogiske prinsipper jeg har lært og hørt om for god undervisning.

Fra min artikkel “Ingen introverte i himmelen” gjengir jeg følgende:

  • Med ekstroverte i møteledelsen kan samlingene bli preget av mye “hopp og sprett”, høyt tempo, kjappe overganger fra det ene til det andre, overfladisk og på sparket forkynnelse og underholdning. I en slik setting er det lite plass til ettertenksomhet, det dype og det rolige.

 

Å bli mer opptatt av å etterleve menneskeskapte bud og regler + væremåter enn å ha en levende tro kan også bli en avsporing. Loviskhet og sterk fokus på å følge organisasjonens, forkynnerens, pastorens eller styrets / eldsterådets påbud og regler hvor Bibelen kommer i andre rekke kan finne sted. Man blir en passiv robot – eller dum sau som lar seg blindt lede – som ikke selv tenker over og leser det som står i Bibelen, og man ender opp med en ikke-levende tro (jf. fariseere og skriftlærde i Bibelen). Loviskhet og Bibeltroskap / bokstavtroskap kan komme i veien for det levende evangeliet og troen bestående av Jesus, frelse, nåde, kjærlighet m. m. En annen fallgrube kan være å havne i leiren innenfor det litt for ekstreme.

Rom for ekte evaluering og tilbakemeldinger (varsling) uten at dette får negative konsekvenser for den som eventuelt stiller konstruktiv kritikk må man vel ofte se langt etter. I en del tilfeller benyttes ganske så simple og primitive hersketeknikker (og maktmisbruk) for å få alle til å gå den vei ledelsen ønsker. Ledelsen er ikke direkte innsatt av Gud, og noen ganger kan de ta feil i sine valg eller ha annen agenda enn menighetens beste.

En menighet eller bevegelse kan ofte vurderes ut fra hvordan den styres –  demokratisk eller autoritært, med eller uten muligheter for innspill og involvering – og ikke minst ut fra hvordan kritikk mot foretatte valg og ledelse blir behandlet. F. eks. Fretex (og Frelsesarmeen) kan se ut for å stå for en elendig behandling av slike ting. Det kan virke som om det som får råde hos Fretex er forhold slik som: Ekstremt fokus på inntjening, økonomi, maktmisbruk, ukultur, inkompetent ledelse og lite fokus på et godt arbeidsmiljø.

Leder og ledelse er sentralt, hvor det ikke alltid er Guds rikes sak som kommer mest i høysetet. Bibelens ideal om å ikle seg en tjenerskikkelse og fungere som tjenende ledelse blir ikke alltid etterlevd. Predikanter og ledelse kan drives av lysten på penger. Noen andre faktorer som kan drive dem: Ønsker om makt, ha sin “glede” i å drive med trakassering og mobbing av andre for egen personlig vinning og jakten på det det sensasjonelle.

Det finnes ledere som i stor grad lar seg drive av egoisme eller opportunisme, og det kan også finnes dem med psykopatiske trekk og/eller narsissisme. Det kan også forekomme misbruk av åndelige åpenbaringer, hvor det personlige blandes inn og hvor man skylder på Gud for å rettferdiggjøre de valg som tas.

En utfordring med ledelse i kristne sammenhenger er misforstått kristen snillisme og saueflokkmentalitet. Ledere blir dyrket som helter og avguder, ingen sier imot dem, man adlyder dem blindt, autoritær ledelse er tilnærmet et ideal og man tror alltid det beste om andre mennesker inkludert om ledelsen. Man har alt for stor respekt for det lederne og lar seg lede av dem uten protester.

Noen menigheter ser ut til å fungere mer som sekt enn menighet. Menigheten har blitt fine sosiale koseklubber for utvalgte likesinnede personer “på innsiden” som ikke lengre brenner for å få med seg flere på veien av “dem på utsiden”. Det er ikke lett (eller mulig) å komme fra utsiden og bli akseptert av menigheten da man har andre måter å tenke eller være på enn dem på innsiden. Enkelte kan også underveis oppleve å gå på en smell og bli et brent barn eller frafallen kristen pga. det usunne miljøet og fokuset. Kristentroen og menighetene blir til tider tilnærmet ødelagt av uheldig trosutøvelse hvor det sentrale ikke er i sentrum.

Også innenfor menigheter kan “blårussen” (les: økonomene) få litt for stor makt. Det blir et alt for stort fokus på økonomi, penger og inntjening. Alt skal være så effektivt og rasjonelt, noe som kan gå utover ikke-målbare verdier (kvalitative). Et godt og inkluderende miljø og/eller trosutvikling kan f. eks. ofte ikke måles i kroner og øre på noen god måte.

For noen menigheter ser det ut for at det viktigste er et fysisk stort og fint menighetsbygg, forsamlingshus eller kirke. Mye av menighetens innsats går med til å få ting til å gå rundt økonomisk. Mye dugnadsinnsats fra medlemmene “utmatter” dem slik at det ikke blir mye tid til å fokusere på misjon eller evangelisering i lokalsamfunnet.

Selv forventer jeg å få et klart og Jesus-sentrert budskap som utfordrer meg hvis (når) jeg oppsøker en menighet. Beklageligvis kan det virke som om dette har gått ut på dato i enkelte menigheter pga. diverse avsporinger underveis. En del menigheter bør nok ta en diskusjon rundt hva som er hovedvisjonen og målet for menigheten samt tenke nøye gjennom hvordan man når disse i det praktiske arbeidet. Å pakke inn budskapet i bomull med begrunnelse lavterskeltilbud med fokus kun på aktiviteter, underholdning, sosial koseklubb og/eller loviskhet/etablerte regler fører neppe til mange frelste! Menighetens oppgave er tross alt å bidra til klar forkynnelse og budskap om frelse!

Lenker:

Utskrift
Tagged , , , .Bokmerk permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *




  • Bilder, bilder og mer bilder! Et foto forteller mer enn tusen ord!

    Lenke til fotogalleriet - foto.brr.no:

    foto.brr.no