Gudstjenestereformen

(Sist oppdatert 25.09.2022 @ 16:46 av Bjørn Roger Rasmussen.)

Kirkeillustrasjon

I Den norske kirke har det i senere år vært en del snakk om gudstjenestereformen, eller ny gudstjenesteordning som det også kalles. Startskuddet gikk 1. søndag i advent 2011 etter ca. 7-8 års utredningsarbeid (påbegynt i 2003).

Er det noen stor grunn til å rope hurra for reformen? Selv heller jeg mot svaret nei. Endringene er for små og kosmetiske etter mitt syn til å ha noen som helst stor betydning. Strengt tatt er det bare litt endringer i liturgier og uttrykksformer. Mer av det samme i en litt ny innpakning. Jeg tror neppe reformen vil føre til at særlig mange nye blir «frelst» eller finner veien til kirka.

Mye tid og ressurser har blitt brukt på å utarbeide reformen. Står virkelig resultatet i forhold til innsatsen? For meg virker det som om mye tid, penger og ressurser har kokt bort i unødvendig byråkrati, demokrati og omstendelige beslutningsprosesser. De reelle forbedringene og endringene er minimale. Muligens er hele gudstjenestereformen meningsløs?

Alle som kommer til Gudstjeneste ønsker å bli inkludert og sett, få en positiv opplevelse, lære noe og i en viss grad forstå det som skjer (gjenkjennelse). Dessuten oppnås et møte med det hellige i form av den treenige Gud.

Faste kirkegjengere har sine forventninger, og det samme er tilfellet for tilfeldig besøkende (deltakere i seremonier slik som dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelse og/eller julegudstjeneste, men som ellers ikke går fast i kirke). En fornuftig grensegang mellom for mye fornyelse og for mye tradisjon er ikke lett å få til. For mye valgfrihet og endringer kan gjøre enkelte usikre på hva som skjer nå. Alle kan ikke gjøres 100 % til lags.

Reformen legger opp til lokale variasjoner og valg, men disse må godkjennes av biskopen eller biskopens folk. Ifølge informasjon på kirkas nettside i 2011 gjelder følgende: «Menighetsrådet skal utarbeide en lokal grunnordning for gudstjenestelivet i soknet, i samarbeid med prest, kirkemusiker, andre ansatte og frivillige i menigheten.» Så kommer det et viktig moment: Planen som blir utarbeidet må godkjennes av biskopen.  Ledelsen i kirka stoler altså ikke på at de lokale organene gjør en god nok jobb og må sjekke og overprøve lokale vedtak.

Det snakkes om muligheter for lokale variasjoner, men samtidig er gjenkjennelse viktig. Det finnes diverse ulike musikkstiler og liturgiske valg som kan foretas, men da det er viktig å skape gjenkjennelse setter dette begrensninger for hvor frie valgene i praksis blir. Den lokale menighet kan også i sin lokale plan velge å legge seg på en tradisjonell linje slik at endringene i praksis blir små fra det som har vært vanlig fram til nå.

I reformen legges det vekt på det estetiske, f. eks. i form av bilder, drama og liturgisk dans. Mange menigheter har allerede tatt i bruk slike virkemidler, så jeg klarer ikke helt å forstå hva som er så nytt og revolusjonerende med dette punktet.

Dåpsliturgien skal visstnok også være ny, men jeg har ikke klarte å merke de helt store forbedringene på Gudstjenester med dåp som jeg har vært på. Litt kosmetiske endringer i ordvalg her og der samt rekkefølge, men nok en gang ikke en revolusjon i mine øyne.

Nå er ordet høymesse ut mens det nye begrepet er hovedgudstjeneste. Dette er også flisespikkeri i mine øyne. Hva gudstjenesten heter er vel mindre viktig. Navnet sier ikke noe om kvaliteten på eller hvordan gudstjenesten i praksis oppleves.

Låner tittelen fra kirkens trosopplæringsreform: «Størst av alt er kjærligheten».

 

I gudstjenestereformen er fokus naturligvis rettet mot gudstjenestene. Gudstjenestene er for enkelte bare en seremoniell, liturgisk og upersonlig aktivitet på søndager. Ikke alle er så veldig opptatt av eller bryr seg om gudstjenestene. Andre aktiviteter og arenaer der den enkelte kommer mer i fokus enn på de monotone (og kjedelige) gudstjenestene er vel så viktig for mange.

Status anno 2021

Etter opprinnelig innføring har det blitt strammet litt inn igjen i alle variasjonsmulighetene. Det har blitt foretatt et valg om å legge større vekt på likhet sammen med gjenkjennelighet, og mindre vekt på lokale variasjoner og lokalt mangfold.

«Alt» styres av «Gudstjenestebok for Den norske kirke 2020», og dens «Alminnelige bestemmelser for ordning for hovedgudstjeneste».

Fortsatt er hele greia ganske så rigid, firkantet, meningsløst og lite publikumsvennlig.

 

Kirka er mye mer enn bare gudstjenestene som reformen er opptatt av. Mye skjer i kirkelig sammenheng rundt i Norges land på andre arenaer enn på gudstjenestene. F. eks. driver mange menigheter med: Barnearbeid, barnelag, ungdomsarbeid, konfirmantarbeid, trosopplæring, diakoni, menighetsmøter, arbeid blant innvandrere, aktiviteter for psykisk utviklingshemmede m. m.

Protest kristendom

Reformen legger opp til større involvering av / fra menigheten og frivillige. Flere skal ta medansvar for feiringen av gudstjeneste. I mange kirker rundt forbi har dette blitt praktisert i lange tider. I andre menigheter er det vanskelig å finne nok frivillige som vil hjelpe til. Det er ikke slik at de frivillige alltid står i kø for å få slippe til.

I planer høres det så lett ut. Engasjer frivillige og få økt engasjement. Dette er neppe så lett i virkeligheten. Det kan være vanskelig å få frivillige til å stille opp og noen må følge opp de frivillige. Å skaffe og organisere nok frivillige vil ta en god del tid for de ansatte, og man kan også risikere at de frivillige blir «utbrente» etter en stund.

Det har blitt utarbeidet en del nye liturgier, og det har blitt foretatt en del flyttinger av messeledd. I etterkant av reformen har det blitt foretatt litt opprydding og innstramninger, slik at den liturgiske fleksibiliteten har blitt noe innskrenket i forhold til tidspunktet da reformen ble innført.

En ulempe med reformen er muligheten for lokale forskjeller. Ulike menigheter og menighetsråd har gjort hver sine vurderinger rundt hvilken liturgi de skal benytte seg av. En Gudstjeneste forløper noe forskjellig fra menighet til menighet. Gjenkjennelsesverdien for dem som tar turen til en annen menighet enn sin faste har blitt noe redusert i forhold til tiden før reformen.

Menighetsrådene rundt forbi har vedtatt sin liturgiske ordning. Etter gjennomført prøveperiode er de låst til å følge det vedtaket de har gjort. Det er ikke lov til å veksle og å plukke litt her og der. For et meningsløst rigid system.

Hovedgudstjenestene eller høymessene med sin stive liturgi / faste liturgiske ledd ser jeg på som helt meningsløse. Hvor i all verden kirka har fått det fra at Gudstjenester må gjennomføres med bruk av messing, gjentakelser, veksellesning, trauste salmer med orgelspill og stiv liturgi med mange faste ledd og fraser? Det er noe mennesker har konstruert og funnet på langsmed i kirkehistorien, og slettes ikke noe Bibelen eller Gud / Jesus sier at vi skal gjøre. En slik inndeling har rett og slett ingenting å gjøre med kristentroen og Bibelen å gjøre, og er slettes ikke noen krav som stilles til troende! Hvorfor det ikke finner sted mer opprør mot galskapen og gjøres mer lokalt for å bryte med dette tullballet vites ikke. Biskopenes og kirkemøtets stjålne makt og konformitetskrav har jeg ingen sans eller respekt for.

Den stive og trauste liturgien

Min ærlige og oppriktige mening om hovedgudstjenestenes utforming med sin rigide og faste liturgi:

  • Dagens Gudstjenester ligger nok langt unna hvordan de første kristne organiserte seg da de møttes.
  • Liturgien står i veien for formidlingen av budskapet og for Gud.
  • Liturgien med sine faste og trauste ledd og ritualer gir meg ingenting.
  • For meg betyr de faste og monotone leddene tilnærmet ingenting, og de gir liten eller ingen mening og glede for meg.
  • Den stive formen fungerer neppe som en magnet eller er tiltrekkende på folk flest.
  • Gudstjenestene i sin form dekker ikke behovet til mange av de åndelig søkende.
  • Liten pedagogisk frihet til å velge det som fungerer og som treffer mennesker / menighetsmedlemmer.
  • Prestene har alt for mye makt og er alt for mye i fokus, og de har grabbet til seg diverse særrettigheter. Ja til større innflytelse og muligheter / rettigheter til vanlige lekfolk.
  • Det er uforståelig for meg at ikke flere – prester og lekfolk – gjør et opprør.
  • Det viktigste er å få formidlet det kristne budskapet, og ikke å følge tullete menneskeregler for gjennomføring av gudstjenester.
  • For egen del orker jeg ikke å gjøre en innsats med meg selv for å lære meg til å like Gudstjenestene.
  • Greit nok at kirka og gudstjenestene ikke bare skal være underholdning og scenekirke, men det er da måte til å havne i grøfta på den andre siden!

 

Personlig synes jeg at enkelte liturgier og ledd er vel omstendelige og langtekkelige. Det går for lang tid før man kommer til poenget. F. eks. er det lange innledninger til både dåp og nattverd. Rent generelt ser jeg heller ikke gleden og nytten av messing og mange faste gjentakende ledd i Gudstjenesten. Sitting og ståing, veksling mellom liturg og menighetens svar, faste ramser som fremsies: Alt i alt gir kirkeliturgien meg lite.

En bivirkning av reformen er ny salmebok. Det var nok på tide å få oppdatert salmeboka, men det begynner å virke litt gammeldags med salmebøker på papir. Forlaget som har ansvaret for dagens salmebok har dessuten fått en del kritikk for sine rigide rettigheter til materiellet og bruken av det. Imidlertid holdes det fortsatt fast på i mange kirker at pipeorgelet (kirkeorgelet) skal være kirkas hovedinstrument, grøss og gru!

Etter innføring av reformen har det blitt foretatt noe opprydding og innstramminger. Det har blitt foretatt noen innskrenkninger i valgmulighetene, spesielt på det liturgisk-musikalske området. Fleksibilitet og lokalt særpreg har gått på bekostning av «gjenkjenneligheten«.

En god del menigheter sliter med dårlig oppslutning på gudstjenestene, på tross av gjennomført gudstjenestereform. Gammeldagse og tradisjonelle gudstjenester «selger ikke». Folk vil ha noe annet, noe mer moderne og med rom for noe mer variasjon.

Kirken fremstår som en klubb aller helst for dem som er født og oppvokst der, preget av kodespråk og hemmelige tegn.

Kilde: Arne Berggren (spaltist) i innlegget «Liten vits å bli kristen?», Verdidebatt.no/Vårt Land.

 

I faget markedsføring er det viktig å avdekke eller eventuelt skape et behov, som igjen blir prøvd dekket av et passende produkt. Her har kirka noe å lære med å tilby «kundene» (menighetsmedlemmene) i sine menigheter et produkt de ønsker. Uttrykksformer kan endres uten å gå på kompromiss med budskapet.

Avsporing: År 2022 er det mye diskusjoner rundt framtidig kirkelig organisering av kirka. Saken har vært oppe til debatt i mange år, men nå ser det endelig ut for at det i praksis skjer noe. Organisering, hvilke arbeidslinjer kirka skal ha, hvem som skal ha makt osv. har selvsagt også en god del betydning for gudstjenestelivet.

Kirka skal være en levende og åpen folkekirke som lar folk få se Jesus og som ellers forkynner Guds og Bibelens ord. Kirka skal møte mennesker og deres behov. PS! Når jeg her bruker begrepene levende folkekirke og åpen folkekirke tenker jeg IKKE på de to polariserte nettverkene som kjempet for hver sine kandidater under kirkevalget 2015, hvor levende folkekirke var imot homofile mens åpen folkekirke var positive til de homofile/homofil-vennlige kandidatene til valget.

Kirkebygg

 

Ifølge Wikipedia betyr reform noe slikt som: «Forandring til det bedre» eller «Forme på ny». Er Gudstjenestereformen en forbedring til det bedre? Tja. Jeg tviler litt. Etter mitt syn er det «mye skrik og lite ull». Det er noen kosmetiske endringer her og der, men jeg vil heller kalle det for tilpasninger til gjeldende praksis rundt forbi i stedet for å kalle det en dyptgripende reform. Alt i alt er det mer av det samme i en litt ny innpakning!

Lenker:

Noen lenker hvor jeg definitivt ikke er enig i innholdet:

image_printUtskriftsvennlig versjon
Besøksstatistikk: Totalt antall besøk på 2 stk., 1 besøk i dag. (Teller satt i drift 14.09.2023.)
Del dette:
Tagged , , , , , , . Bookmark the permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

One Response to Gudstjenestereformen

  1. Filip Rasmussen says:

    Helt enig med deg! Dette er bare en finpussing av det systemet som allerede finnes idag.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *