Djevelen bor ikke i musikken

(Sist oppdatert: 15.10.2018)

Djevelen

Som ung på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet hørte og leste jeg en god del forkynnelse som kunngjorde at djevelen bor i musikken, og da gjerne spesielt i trommene og de raske rytmene. Nevnte tidsmessige epoke var tidsalderen for å se djevelen i all slags musikk. Det var snakk om musikk som hadde baklengsmaskering og gruppa KISS ble til “Kids In Service of Satan” eller “Knights in Satan’s Service”.  Jeg vokste da tross alt opp i den verste delen av landet, dvs. innenfor Bibelbeltet.

For å være sikker på å unngå å havne på ville veier var det tryggeste å unngå all kommersiell og verdslig musikk. Listepop og rock, spesielt hvis man nærmet seg hardrock og Heavy, var fy, fy. Det gjaldt å holde seg på den smale sti og kun høre på musikk fra anerkjente kristne grupper og hvor tekstene garantert hadde et kristent innhold. Enkelte gikk så langt at de brant eller på annen måte destruerte sin verdslige/profane musikksamling.

Opprinnelig bodde djevelen i de dype basstonene til trekkspillet. Etter hvert meldte han visstnok flytting (flyttemelding) over til trommene, hvor nok enkelte hevder han ennå bor. Kjappe rytmer (rock og til dels pop) og elektrisk gitar var også måter å påkalle djevelen eller satan selv. I kristne miljøer har rockemusikken (rock and roll, rock ‘n’ roll) spesielt blitt uglesett.

Å lete etter skjulte budskap i verdslig musikk i form av f. eks. baklengsmaskering (budskap til underbevisstheten, gjerne delvis forvrengt og baklengs) var veldig viktig for enkelte i en periode. Nå i etterkant har jeg lært meg et nytt fremmedord som er beskrivende for denne leteaktiviteten og oppnådde resultater: Pareidoli. Sakser følgende forklaring fra Wikipedia:

Pareidoli er et kognisjonspsykologisk fenomen som innebærer at vage og tilfeldige sanseinntrykk, gjerne noe en ser eller hører, blir oppfattet som meningsfulle. Tilfeldige detaljer som minner om noe annet, tolkes, misforstås og får ny mening. Vanlige eksempler er å se sånt som likner på dyr eller ansikter i gjenstander, bilder, skyer eller fjellformasjoner, eller å høre skjulte beskjeder i sanginnspillinger som spilles baklengs. Pareidoli er en type apofeni (på engelsk apophenia), det vil si opplevelsen av å se meningsfulle mønstre eller sammenhenger i noe som egentlig er tilfeldig.

 

Til og med kristne artister, grupper og rockeband har blitt beskyldt for baklengsbudskap eller baklengstale i sin musikk. F. eks. ble til og med den kjente kristne streite rockegruppa Petra beskyldt for slikt. Deres hevn var å legge inn et slikt budskap bevisst foran sangen “Judas kiss”, hvor budskapet visstnok lyder noe tilsvarende som dette oversatt fra amerikansk til norsk: “Hvorfor leter du etter djevelen, når du heller burde lete og søke etter Herren?”

The Eagles og sangen “Hotel California” har blitt beskyldt å være en sang om satanisme. Jeg tror nok dette som mye annet bare er rent oppspinn. Jeg klarer ikke å tolke teksten til å handle om slike ting.

Nå i ettertid må jeg flire litt av hysteriet det var rundt kristne og musikk i en periode. Selvsagt er jeg klar over at musikk kan påvirke lytterne i en viss grad, men det må da være måte på redsel! Nå som voksen hører jeg på variert musikk, både kristen og verdslige musikk. Jeg har ikke tro på at dette å lytte på et variert utvalgt av musikk også innenfor den verdslige sjanger vil føre meg automatisk bort fra kristentroen. (Hvis troen er så svak er det ikke noe å skryte av!)

Enkelte har oppigjennom tiden uttrykt redsel for hva musikk og dans kan føre med seg. De påstår ofte å ikke være imot selve musikken og sangen i seg selv, men de er redde for at musikklytterne og danserne skal bli fristet til å begå umoral. Spesielt er redselen stor for seksuelle utskeielser, utsvevende livsførsel og rusmisbruk.

Musikk påvirker oss mennesker, sang og musikk vekker følelser! Dette er det ingen tvil om. Likevel kan det bli litt vel mørkemannssyn og overdreven tro på musikkens rolle i samfunnet. Folk flest tar ikke skade av litt god verdslig musikk i stedet for bare å høre på dårlig kristen/åndelig musikk.

Selv er jeg ofte vel så skeptisk til såkalt kristen musikk som jeg er til verdslig musikk. F. eks. brukes lovsang ofte til å skape den rette stemningen/atmosfæren (piske opp stemningen), og dette er absolutt påvirkning og helst en form for massesuggesjon som ikke alle er bevisste på.

Jeg har lest at enkelte hevder: Kristen musikk (hellig og ren musikk) kaller på hellige ånder og Bibelens Gudskrefter. Verdslige musikk (vanhellig og uren musikk) kaller på djevelske og urene ånder. Djevelen skaffer seg inngang gjennom musikken. Jojo, for meg minner dette mer om konspirasjonsteorier enn fakta.

Hva er god og hva er dårlig musikk? Det er lett å dømme musikk og musikere ut fra hva man selv liker og ikke liker av stilarter og musikksjangere. Det er også lett å dømme ut fra det ytre, f. eks. hvordan bandmedlemmene kler seg, sceneshowet, sjangervalget, hva de sier, hva som går igjen av tema i sangene osv.

Hvem kan klare å dømme objektivt og rettferdig her? Hvem har egentlig blitt satt av Gud til å være overdommere til å kunne si at den og den musikken tilhører satan? Svaret er selvsagt INGEN mennesker, bare Gud!

Note

Kristenrockens far, Larry Norman, har følgende treffende tittel på en av sine sanger: “Why should the devil have all the good music”. Treffende tittel! I et konsertopptak fra Nederland (YouTube) snakker han litt om hva han legger i dette. Min mening rundt dette er: Kristne artister bør fritt kunne benytte seg av alle verdslige musikkformer og sjangere, og på den annen side må kristne musikklyttere kunne høre på både kristen og verdslig musikk uten å ha dårlig samvittighet for dette.

I tillegg til Larry Norman må jeg nesten nevne den kristne rockegruppa Petra. De har i en årrekke framført sangen God Gave Rock and Roll to You. Riktignok er sangen opprinnelig skrevet av/for bandet Argent, og i tillegg til Argent og Petra har også KISS framført sin versjon av den samme sangen (med litt justeringer av teksten mellom de tre). En treffende sangtittel hvor det klart kommer fram at det var Gud som skapte og gav oss rockemusikken.

Det finnes en god del grei kristen musikk på markedet. Imidlertid har jeg hørt ekstremt mye dårlig i den perioden som denne artikkelen omtaler. Det har opp gjennom tiden blitt gitt ut en god del “kristen musikk” med lav kvalitet som neppe hadde sluppet gjennom og blitt gitt ut på det profane markedet.  Gruppene og artistene hadde gjerne et bra kristent budskap, men det var slettes ikke alt som var så veldig bra sangmessig og/eller musikalsk. Har mang en gang kjøpt kassetter, LP-plater og etter hvert CD-plater fra datidens kristne musikkdistributør Master Music (nå: Mudistore.no og Master Music Club) etter å ha lest deres positive salgsomtale av en utgivelse, for så bli svært skuffet (tabbekjøp!) etter å ha mottatt og hørt på plata.

En del kristenmusikk fra tidsepoken 1980- og 1990-tallet var og er bra. Band og artister slik som Bride, Idle Cure, Rez Band, Stryper, Petra, Larry Norman, White Heart, Whitecross, Bloodgood og Jerusalem hører jeg innimellom på den dag i dag. De nevnte gruppene og artistene er noen av de inkludert i min aktive Spotify spilleliste. Imidlertid må de dele plass med verdslige artister slik som f. eks. KISS, Def Leppard, Alice Cooper, annen pop- og rock-musikk m. m.

Selv har jeg ikke brent opp eller på andre måter ødelagt min profane musikksamling. Helt fra jeg begynte å kjøpe musikk selv har jeg både kjøpt verdslige og kristelige musikk, litt om hverandre. Den aller første CD-plata jeg kjøpte i ca. 1989 var f.eks. Alice Cooper (Poison). Alice Cooper regner seg visstnok som en kristen, selv om musikkens og hans show er litt “spesielle” og voldsomme. Fin musikk uansett!

Som det går fram fra annen artikkel her i bloggen er jeg lite glad i TV-kanalen TV Visjon Norge. Har også via denne kanalen noen ganger ramlet innom den musikken som sendes live fra deres studio. Noe av det er såpass dårlig at jeg rett og slett begynner å le av det. Det blir enkelt og greit tragikomisk dårlig. Dusjsangere opptrer der i full offentlighet med sin primitive sang og musikk med et kristent budskap i. Det er tilnærmet et hån mot dem som har skrevet sangene som i seg selv kan være ok nok når det gjelder tekstinnhold og melodi/arrangement.

Salmer og gospel har jeg liten eller ingen sans for, og tradisjonell kirkemusikk med kirkeorgel liker jeg absolutt ikke. Korpsmusikk og klassisk har jeg vel heller ikke funnet gleden med, og jeg liker ikke opera, country, blues eller jazz. Jeg har også et noe anstrengt forhold til moderne kristen lovsang. Pleier å si at jeg tilhører P4-generasjonen og liker den musikken (kjent og kjær) nevnte kanal spiller. På mitt kontor på jobb spiller jeg mye P6 Rock på min DAB+-radio, og dette er som kjent en kanal fra P4-gruppen.

Fra artikkelen “Protest mot enkelte former for kristendom” om sang og musikk i kirka velger jeg å gjenta følgende:

  • Musikken og sangene i kirka er fremmed for mange. Gamle og trege salmer med vanskelig og gammeldags språk fenger ikke alle lengre! Kan ikke også moderne musikkformer benyttes til å formidle det kristne budskapet? Artister som Bjørn Eidsvåg har enkelte vanskelig for å godkjenne til bruk i kirka, mens salmediktere som levde et utsvevende liv for flere hundre år tilbake i tid aksepteres.

En nå for lengst død artist som mange kristne liker er Elvis Presley. Han har blitt stueren og vel så det. Selv tenker jeg han slettes ikke var noe godt forbilde med sitt kraftige temperament og sitt pille- og narkotikamisbruk. Om han av kommersielle hensyn fant plass til litt gospel i sitt repertoar gjør ham ikke automatisk til noen «god kristen artist». Uansett: Svært få kritiserer ham i kristne kretser. Litt tilfeldig hva som blir akseptert og ikke akseptert.

Jeg tror motstanden enkelte har mot verdslig populærmusikk bygger på vikarierende motiver. Det er et kraftfullt virkemiddel å få stemplet sang og musikk som man selv ikke liker som nedbrytende eller destruktiv, spesielt når det kommer fra framtredende kristenledere. Å kalle musikk som man ikke liker for “uren” samtidig med at man tilfeldigvis hevder at Gud har behag i den musikken en selv liker blir for dumt. Mye musikk har med tynn begrunnelse oppigjennom tiden blitt kategorisert som musikk som gode kristne ikke bør høre på.

Når jeg har snakket om sang og musikk her i denne artikkelen har jeg i hovedsak tenkt på det som kan kalles for vokalmusikk. I tillegg finnes det jo instrumentalmusikk, men selve musikken i seg selv uten sangtekst kan vanskelig kommunisere et religiøst eller ikke-religiøst budskap. Det er i hovedsak vokalmusikken jeg interesserer meg for i mine drøftelser.

Enkelte artister vil nødig havne i kategorien kristenmusikk. Dette gir et snevert og smalt marked samt stiller en del krav og forventninger til artistenes livsstil og oppførsel. Mange artister med et kristent livssyn leverer “vanlig” musikk i stedet for forkynnende kristenmusikk. U2 har ofte blitt nevnt som eksempel der deler av gruppa har stått fram som kristne, men uten at dette i noen stor grad skinner gjennom i deres tekster.

For min del er tiden over da jeg hører på kristen musikk bare pga. det er kristen musikk. Jeg stiller de samme krav til kristen musikk som annen musikk. Det skal låte bra uavhengig av budskapet som formidles i teksten! Jeg støtter nå avdøde Larry Norman i hans budskap i en av sangene han skrev: “Why should the devil have all the good music?”.

Akkurat for tiden (høsten 2018) “digger” jeg Ole Børud sitt hardrock-innslag i Stjernekamp 2018 på NRK. Han opptrådte med sangen “The Trooper” av gruppa Iron Maiden. Børud-familien forbinder jeg med “dull” (kjedelig) musikk fra tiden med Børudgjengen og senere Arnold B Family. Kjempeflott at (tidligere) profilerte kristenpersonligheter kan framstå med noe sånt i beste sendetid på NRK!

Avsporing: Sang og musikk er en ting. I tillegg har man jo film og video. I sin tid var det ikke akseptert at kristne gikk på kino, og det er nok av dem som ikke har likt TV-apparatenes og videofilmenes inntog i de private hjem. Det fantes lenge en aktør som vel bare gikk under navnet Kristen Filmtjeneste som drev utleie av kristne videoer og filmer til visning i menigheter og foreninger. Også her måtte kristne skille seg ut med egne opplegg som en motkultur til det verdslige. I likhet med kristen musikk var det mange dårlige kristne filmer i den tida.

Selv har jeg ingen tro på at djevelen bor i vanlig populærmusikk og jeg har personlig ingenting imot å lytte på et variert utvalg av musikk innenfor både kristen og verdslig musikksjanger, kategori pop- og rock (inkludert litt hardrock). Tror at jeg er såpass oppegående som menneske at ikke normale sangtekster vil snu opp-ned på min hjerne og meninger innenfor tvil og tro. (Men selvsagt lytter jeg IKKE til satanistisk musikk.)

Til slutt en liten undring: Hvorfor har musikken fått så mye oppmerksomhet blant kristne? Hvorfor har det vært mye mindre fokus på all den umoral folk ser på via TV av reality / såpeoperaer?

Noen lenker:

Utskrift
Tagged , , , , , , .Bokmerk permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *




  • Bilder, bilder og mer bilder! Et foto forteller mer enn tusen ord!

    Lenke til fotogalleriet - foto.brr.no:

    foto.brr.no