Jeg, en digital sinke!

Difi: Digital postkasse

Jeg er blant de 2,6 millionene “heldig” utvalgte nordmenn som har fått brev i posten fra Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT). I brevet som kom pr. sneglepost (“snail mail”) ble jeg og andre minnet på om å ta i bruk (sikker) digital postkasse. Valget står som kjent mellom Digipost eller e-Boks.

Jeg er fullt klar over at det etter hvert vil finne sted en god del kommunikasjon via sikker digital postkasse (SDP), men enn så lenge velger jeg å sitte helt i ro oppå gjerdet uten å ta tjenesten i bruk. Det er ikke noe poeng for meg å stresse med å ta i bruk digital postkasse. Jeg ser rett og slett ikke helt poenget pr. dags dato med hele greia. Pr. dags dato prøver Difi med sin “markedsføring” å presentere for meg et produkt og et behov som jeg IKKE har.

Det er litt hønen og egget-situasjon. Hva skal jeg bruke postkassen til? Kommunen der jeg bor er ikke klar til å kunne kommunisere med meg via digital postkasse. Overfor staten har jeg normalt sett begrenset med kommunikasjon, og den jeg eventuelt har hatt har så langt skjedd via Altinn. Fylkeskommunen har jeg som privatperson ingen kontakt med. Kommunikasjon med bank og forsikringsselskap skjer helt fortreffelig via deres egne meldingssystemer.

Den digitale postkassa skal kunne benyttes til kommunikasjon/meldingsutveksling (og sikker lagring) både mot offentlig forvaltning og overfor “utvalgte” private aktører, f. eks. bank, forsikring og kraftselskaper. Takk og pris støtter begge de tilgjengelige løsningene bruk av BankID til identifisering, slik at man slipper å forholde seg til enda et nytt system for autorisasjon.

Det er visstnok gratis for oss privatpersoner å ta i bruk sikker digital postkasse så fremt vi ikke trenger mer enn 1 GB med lagringsplass. Bruk av mer enn 1 GB med lagringsplass medfører at man må betale noen kroner pr. måned.

Jeg har i årrekke benyttet meg av både nettbank (med BankID) og Altinn (Min side). Disse systemene tok jeg i bruk så snart jeg så behovet for å ta dem i bruk. Nytteverdien var til stede, og da ble tjenestene tatt i bruk. Hvorfor kom de forresten på å lansere nok et system? Hvorfor ble det ikke bare bygget videre på Altinn-systemet i stedet for å lage noe helt nytt fra bunnen av?

Difi: Digital postkasse påminnelse

Digital postkasse er laget for at offentlige etater med venner kan kommunisere enveis med den enkelte innbygger her i landet. Man kan altså motta forsendelser, meldinger og annen kommunikasjon. Jeg har mer brukt for et system som muliggjør effektiv kommunikasjon den andre veien, dvs. fra meg som privatperson til rett etat og saksbehandler i det offentlige.

Innen et år eller tre er jeg vel i gang med digital postkasse, men jeg kommer ikke til å registrere meg FØR noen har behov for å sende noe over til meg via den sikre digitale postkassen. Pr. dags dato forventer jeg ikke å motta noe som helst via denne kommunikasjonskanalen. Kanskje blir det neste skatteoppgjør som tvinger meg til å ta i bruk digital postkasse….

Ut fra sikkerhetsmessige vurderinger ser jeg selvsagt poenget med en digital postkasse. Å sende over sensitive eller ikke-offentlige/halv-hemmelige opplysninger via vanlig e-post uten kryptering er enkelt og greit galskap. Vanlig e-post er slettes ikke trygt som kommunikasjonskanal. Dessuten antar jeg at man med digital postkasse slipper unna problemet med søppelpost (spam) da avsender må betale for utsendelse av meldinger og ikke minst autorisere seg.

Difi gav seg ikke etter å ha sendt ut påminnelse om å ta i bruk digital postkasse via vanlig post. I etterkant har jeg også fått påminnelse eller purring om valg og opprettelse av digitale postkasse. “Trusselen” de kommer med: “Om du velger ikke å opprette en digital postkasse, vil du fortsatt motta brev på papir, eller du må logge inn på ulike etaters nettsteder for å lese viktige brev.” Verken miljøargumenter eller “trusler” om å måtte motta forsendelser pr. papir eller via diverse nettsider er argumentasjon som appellerer direkte til meg.

Digital postkasse: Selje kommune

Som det står å lese i en av kommentarene som er linket mot slutten av denne artikkelen: Sikker digital postboks er fortidens teknologi. Det vi trenger er den interaktive brukerdialogen. Digitale brev og skjema bør bort. Sikker digital postkasse er kun en digitalisering av den gamle brevposten, noe som ikke gir de aller største gevinster og innsparinger.

Innenfor kommunal sektor (og øvrig offentlig sektor) er det en del snakk om digitalt førstevalg for tida. Digitalisering skal bidra til at tilgjengeligheten via nettet økes, og bedre tjenester og innsparinger ønskes oppnådd. Miljøet skal bli belastet med mindre avfall og mindre behov for forurensende transport. Offentlig sektor står foran en digitale transformasjon sies det. En sentral del i dette arbeidet er at innbyggerne tar i bruk digitale postkasser, som i praksis ofte innebærer bruk av KS Svar UT i kommuneadministrasjonens ende.

Desember 2017 har jeg også fått “mas” fra lokal bostedskommune om å ta i bruk digital postkasse. Det argumenteres med:

  • “Vil du hjelpe oss å spare pengar vi kan bruke på betre tenester til deg?”
  • “Praktisk, enkelt og meir for skattepengane”
  • “Bra for deg, bra for oss – og ikkje minst bra for miljøet.”

Det blir nok vanskelig å stå imot så veldige lenge til. Tenker likevel å vente til jeg virkelig trenger å kommunisere med kommunen.

Oppdatering: Nå, 27.12.2017, måtte jeg bite i det sure eplet. Venter på en politiattest, og kan enten få svaret relativt umiddelbart til digital sikker postkasse ELLER jeg kan vente i ca. en uke før politiet gir opp digital overføring og til slutt sender det ut som brev. For å få svaret fort har jeg valgt å la prinsippene fare gjennom å registrere meg som bruker av digipost.

Ellers er jeg heller ikke bruker av Vipps som alle snakker om. Synes nettbank og betalingskort i kombinasjon fungerer helt greit for meg. Jeg har så langt ikke kommet i noen betalingssituasjon hvor jeg har hatt behov for Vipps. Derimot har jeg hatt en konto hos den nå avviklede konkurrenten mCash, som jeg KUN har benyttet meg av en gang. Måtte opprette denne for noen år siden for å foreta en betaling til et arrangement i privat regi (blårussjubileum, 25 år). Etter den tid har jeg aldri benyttet meg av løsningen.

Nå har jo Vipps blitt en fellesløsning for en hel rekke med banker. Flere og flere steder aksepterer også denne betalingsformen. Det er nok en gang sannsynligvis bare et tidsspørsmål før det tvinger seg fram med at jeg “må” ta denne tjenesten i bruk.

Oppdatering om Vipps: Så takk. Vipps har blitt tatt i bruk med virkning fra 16.05.2018. Så til slutt ingen annen utvei, da det stadig “dukker opp” en del steder og arrangementer hvor kun kontanter eller Vipps kan benyttes som betalingsmidler. Slettes ikke alle plasser man finner betalingsterminaler (kortlesere) lenger, og kontanter har jeg tilnærmet aldri i bakhånd 🙁 Så: Måtte gå for Vipps jeg også, lenge etter “folk flest” har tatt det i bruk (skikkelig etternøler!). Apple Pay derimot har jeg ikke tenkt å bli kunde av, da det krever Apple iPhone mobiltelefon.

Bare så det er sagt: Helt digital dinosaur eller digital sinke er jeg IKKE! Jeg er flittig bruker både av skyen (lagring), Office 365 Home, sosiale medier og ikke minst strømming. Jobber tross alt med IKT, så på en del sentrale områder må jeg følge med i tiden! Har jo til og med tatt Apple inn i varmen, i form av iPad nettbrett.

Sikker digital postkasse er nok fint og flott det, men enn så lenge ser jeg ikke behovet for å ta en slik tjeneste i bruk. Den dagen jeg ser nytten og trenger en slik tjeneste til konkret kommunikasjon kan vi heller snakkes igjen! Enn så lenge trives jeg godt som IKKE-bruker av digital postkasse. Dessuten anser jeg hele opplegget med digital postkasse som noe “primitiv” teknologi (i hovedsak bare enveiskommunikasjon).

Lenker:




Janteloven, (t)ja takk!

Hode og paragraf

Fantastisk i diverse sammenhenger at man har Janteloven. Enkelte har behov for å bli litt “jekket” litt ned av denne “loven”.

Jeg pleier å være kritiske og si nei til en god del ting her i bloggen. For en gangs skyld publiserer jeg en (tja) ja takk-artikkel. Imidlertid vil nok enkelte oppfatte min støtteerklæring som noe rar og sær. Jeg ønsker med denne artikkelen å støtte opp om og si et (betinget) ja (tja) til Janteloven!

Uten en viss nøkternhet og etterlevelse av Janteloven kan den enkeltes handlinger være nedbrytende for omgivelsene. Stort ego, egoisme og opportunisme kan være ødeleggende for andre mennesker. Ofte må det til spisse albuer for å komme seg fram her i livet, og dette medfører samtidig gjerne at andre delvis blir trødd ned eller går på bekostning av andres muligheter for å lykkes. Janteloven kan i en viss grad bidra til at det blir litt mindre muligheter for maktmisbruk og bruk av hersketeknikker.

Det kan være et behov for at enkelte som er høye på seg selv blir noe “jekket ned”. Her kan Janteloven bidra. Den kan fungere som et sunt korreks. Enkelte har for store tanker om seg selv, gjerne på bekostning av andre. Enkelte ser på seg selv som bedre enn andre og hevet over andre, de anser seg selv rett og slett som mer verdt enn “gjennomsnittsmenneskene” rundt seg. En realitetsorientering kan være på sin plass.

Selvsagt finnes det negative sider med Janteloven også, og noen av dem kommer jeg innom videre i denne artikkelen.

Jeg vil hevde at det er alt for mange mennesker med store drømmer om å bli noe stort. De vil gjerne bli en godt betalt og beundret kjendis eller idol. Enkelte tror det skal la seg gjøre med lette grep å jobbe lite med kun interessante ting, men samtidig få mange lettjente penger rett oppi hendene. En del lever nok opp til sangtittelen til en sang av Dire Straits: “Money for nothing”.

Sannheten for de fleste av oss er at vi må ta til takke med høyst ordinære jobber som ansatte, og vi lever i en relativt anonym tilværelse. Det er begrenset plass i rampelyset. Alle kan ikke være kjendiser.

Mange gode debatter har blitt ødelagt med misbruk av Janteloven. Konstruktiv kritikk og betimelige spørsmål blir feid av banen med maktspråk hvor meningsmotstander blir beskyldt for å fare med Janteloven. En del diskusjoner kan ikke tas uten at Janteloven-kortet kommer på banen.

Jeg er ikke fullt enig i dette som står i neste avsnitt, men jeg gjengir det likevel for helhetens og balansens skyld:

  • Det heter seg at norsk misunnelse er større og sterkere enn kjønnsdriften. Enkelte kaller det for sosialdemokratiets misunnelse, eller at bygdedyret sitter der og passer på oss hvor enn man går. Den sykelige misunnelsen kan igjen knyttes opp – direkte eller indirekte – mot Janteloven, og Jantelovens område eller domene.

Til tider kan rammene som vi lever innenfor virke til å være noe trange, selv om alt dette selvsagt ikke bare har med Janteloven å gjøre.

Mine søk via Google viser at det finnes mange artikler med motstand mot Janteloven på nettet. Mange kommer med utspill slik som: “Fuck Janteloven”, drit i Janteloven osv. Få støtteerklæringer slik som denne artikkelen finnes.

Å høre utsagn av typen “Fuck Janteloven” er altså ganske vanlig. Tja, hva skal jeg si til dette? Jeg synes faktisk at det er greit å ha “loven” og tankesettet bak den for å “jekke ned” og for å realitetsorientere oppkomlinger som måtte trenge det. Til tider er det litt for mange drømmere og urealistiske stortenkere blant oss.

Janteloven bør/må ikke benyttes som en unnskyldning for å drive med undertrykking, hetsing, mobbing, trakassering, misunnelse m. m. av andre. Muligens kan delvis Janteloven gis litt av skylda for at enkelte ser på det som helt ok å være nett-troll, drive med netthets, presentere hatefulle ytringer osv. I enkelte sammenhenger kan Janteloven og tilsvarende mekanismer være nedbrytende og ødeleggende. Enkeltpersoner kan oppleve å bli trykket ned og ikke få anledning til å utnytte sitt maksimale potensiale. Janteloven bør ikke være en unnskyldning for å være et nettroll eller å komme med nedbrytende kritikk mot andre.

Jeg er fullt klar over at enkelte mer eller mindre sidestiller Janteloven med bygdedyret eller bygdetrollet. Bygdetrollet kan ha en nedtrykkene effekt. Det blir ikke rom for store drømmer og visjoner. Det blir trangt, for liten plass, ikke plass for drømmer og dømmende omgivelser. Enkelte passer ikke inn i de trange rammene, og enkelte føler at ikke får være seg selv og leve ut sine drømmer. Enkelte føler at de rett og slett må bryte opp og komme seg ut av det, da de trenger mer plass. En beskrivende sang om dette er sangen “Luftpalass” til gruppa “War Of Low Frequency (W.O.L.F.)”.

Et paradoks er at en del av dem som er sterkt imot Janteloven gjerne er personer som i stor grad selv benytter seg av den. De trør gjerne andre rundt seg ned i søla, og kritiserer dem i senk. Andre skal trykkes ned. F. eks. er det mange rosabloggere som er “flinke” med slikt.

Janteloven ja. Det kan være på sin plass å sitere denne:

Sitat fra Wikipedia pr. 05.11.2016:

Janteloven er en tekst skrevet av forfatteren Aksel Sandemose i 1933, og ble først presentert i verket En flyktning krysser sitt spor. Denne teksten gir et godt bilde av «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned», som Aksel Sandemose mente preget menneskene fra deres første samhandling.

Janteloven lyder slik:

  1. Du skal ikke tro at du er noe.
  2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
  3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
  4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
  5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
  6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
  7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
  8. Du skal ikke le av oss.
  9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
  10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Senere i boken kommer Sandemose opp med et 11. bud: Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om deg?

Kilder: https://no.wikipedia.org/wiki/Janteloven og https://snl.no/Janteloven

 

Janteloven er selvsagt ikke en offisiell lov. Teksten er hentet fra en skjønnlitterær roman hvor forfatteren kommer med de 10-11 punktene. Prinsippene eller mekanismene fra loven eksisterer selvsagt uavhengig av selve lovformuleringen, så det er ikke forfatteren som har funnet på eller innført de eventuelle problemene som loven omfavner.

Janteloven framstilles gjerne som et særnorsk eller i hvert fall skandinavisk miljø. Stemmer egentlig dette? Det er vel ca. tilsvarende mekanismer som ligger bak galskapen slik som det moderne slaveri og det tidligere apartheid-systemet i Sør-Afrika.

En anti-jantelov har også blitt presentert. For helhetens skyld gjengir jeg også denne:

Anti-janteloven lyder slik:

  1. Du er enestående
  2. Du er verd mer enn noen kan måle
  3. Du kan noe som er spesielt for deg
  4. Du har noe å gi andre
  5. Du har gjort noe du kan være stolt av
  6. Du har store ubrukte ressurser
  7. Du duger til noe
  8. Du kan godta andre
  9. Du har evner til å forstå og lære av andre
  10. Der er noen som er glad i deg

Forfatter: Erling Førland. Kilde: NRK Kultur: 82-åring med “anti”-Jantelov

 

I tillegg til Janteloven og anti-Janteloven kan X faktor-loven også nevnes:

Fuck Janteloven – Her kommer X-Factor loven

Man har Janteloven på den ene siden (fellesskapet) og X faktor-loven (individualismen) på den andre, ifølge den danske samfunnsforskeren Johannes Andersen. Sistnevnte «lov» tar for seg forhold slik som: Scenen er din, du kan bli det du vil, du er noe stort, det er ingen grenser, grip mulighetene, ikke bry deg om de andre, tenk kun på deg selv (egoisme og opportunisme), skap ditt liv og dine individuelle muligheter her og nå.

Individuelle egoistiske behov skal dekkes, og “drit” mer eller mindre i dem rundt deg. Drømmene skal følges og realiseres, og man skal vise igjen.

Diakon Hans Eskil Vigdel har skrevet et innlegg i sin blogg om temaet. Det han skriver er i hovedsak et tilsvar på et tidligere innlegg i Aftenposten (bak betalingsmur) forfattet av journalist Jonas Brenna. Han vil gjeninnføre Janteloven, noe Hans Eskil ikke direkte vil støtte. Noen sitater fra Hans Eskil sitt innlegg:

  • “Vi har blitt mer individualistiske, men selv om individualisme skulle være ensbetydende med egoisme og kunnskapsløshet, er janteloven slettes ikke løsningen.”
  • “Løsningen er verken janteloven eller x factor-lov, men et realistisk syn på hva det vil si å være et menneske. Hva individet trenger er frihet, mening og et kollektiv å være del av.”
  • “Det er en gyllen middelvei som er fellesskapets vei.”

Jeg sier meg vel i hovedsak enig at en gyllen middelvei mellom Janteloven og X faktor-loven er det mest balanserte og hensiktsmessige.

 

Kanskje noen små avsporinger før jeg avslutter denne artikkelen:

I lenkesamlingen til slutten av denne artikkelen er det blant annet en link til NRK TV og den innkjøpte dokumentaren “Drittsekkteorien“. Å være en gjennomført drittsekk er slettes ikke bra for drittsekkens omgivelser! Drittsekker opptrer ofte bøllete overfor sine medmennesker, og de er kun opptatt av og bryr seg om seg selv og sitt. De tar i liten grad hensyn til andre mennesker, eller tenker på andre menneskers ve og vel. Slike personer har ofte ufortjent stor selvtillit, og en del av dem kan klare å oppnå ganske så høy popularitet. En del av drittsekkene er nok strengt tatt narsissister. Drittsekker kan være vel så ødeleggende som å slippe til Janteloven.

Til tider blir jeg litt lei av fokuset på at man alltid skal være så snill, grei, positiv og smilende, og at alt skal  framsnakkes. Av og til må det være lov til å både kritisere, å være litt sur og å være litt sint. Av og til bør en spade kalles for en spade, spesielt hvis man blir utsatt for maktmisbruk, hersketeknikker og overkjøring. Kritikk og negative vinklinger kan i noen tilfeller være det korrekte for å gripe fatt i uheldige situasjoner. Litt ekte og ærlige følelser kan være på sin plass, hvor også de negative er en naturlig del av livet og virkeligheten. Riktignok bør alt slikt skjer innenfor rimelighetens grenser, og uten å gå utover uskyldige.

Jeg synes det er tull og tøys med alle forståsegpåere som snakker om viktigheten å bare omgi seg med positive mennesker som bygger opp og som gir en selv utbytte. Man kan lære masse av motforestillinger, skeptikere og andre med motargumenter. Hvis alle bare er positive og skjønt enige om alt kommer man ikke videre her i livet på jakten etter de endre bedre løsningene.

Janteloven har sine negative sider, men også noen positive sett med mine øyne. Selv har jeg muligens et noe ambivalent forhold til Janteloven. Den er slettes ikke bra i alle sammenhenger, men den kan også fungere som et fornuftig “korreks” for å få oss ned på jorda. Jeg sier et betinget (t)ja til Janteloven.

Lenker:




Søppelprodukter med dårlig produksjonskvalitet

På Facebook la jeg i full irritasjon ut følgende melding 7. oktober 2016:

“Møkka lei søppel-produkter!! Denne gangen et leketøy av typen “magic ruler” eller “magic snake”. Retro-leke. Holdt ikke en hel dag før den var moden for søppelkurven (brakk, ikke mulig å få montert sammen igjen). Utrolig mange produkter i handel som holder elendig kvalitet!”

Originalen Rubik’s Snake

(For nordfjordinger: Søppelkurven er det samme som bossdunken.)

PS! Det var ikke en uvøren barnehånd som klarte å knekke leken. Det skjedde under normalt bruk foretatt av en voksen. Det var også et “kopiprodukt” (Made in China) vi fikk fatt i via en lokal lekebutikk, og ikke den originale Rubik’s Snake.

Nå kunne jeg ha skrevet langt og lenge om møkkaprodukter produsert i lavkostland i Asia og Kina spesielt. Imidlertid føler jeg meg litt inhabil til å si noe stygt om Kina i denne saken. Har ut fra egne erfaringer sett at Kina også leverer svært gode kvalitetsvarer. Årsaken til dårlig kvalitet er vel i stor grad avhengig av hva vi forbrukere og ikke minst leverandørene er villig til å betale for å få produsert et produkt. Det er ikke nødvendigvis en direkte sammenheng med produksjonslandet.

Det snakkes fint om miljøvern og en grønnere og mer miljøvennlig hverdag. Så lenge vi lever i et bruk og kast-samfunn er det nok langt fram til vi kan klare å leve et bærekraftig liv forbruksmessig og miljømessig.

Som forbruker er det ikke lett å stå i en butikk å vurdere kvaliteten. Produktene er som oftest kamuflert i fin emballasje, og prisen er gjerne ikke så lav at man tenker på at det bare er søppel når produktet blir kjøpt. Noen ganger “røper” heller ikke prisen dårlig kvalitet da importør/leverandør gjerne tar seg grov avanse/fortjeneste selv om produksjonskostnadene var lave. En del produkter er såpass dårlig laget at de ALDRI skulle ha fått lov til å komme ut på markedet! Det er ingen vits i at butikker selger søppel!

Blant annet har jeg mange ganger i den senere tid irritert meg over leker som selges i nærmeste lokale lekebutikk (Kozmos-kjeden). Mye av produktene er svært dårlig laget, og etter kun kort tids normal bruk er de ødelagte og må kastes. Slik bruk og kast liker jeg ikke, og det er slettes ikke enkelt før kjøp å se at produktene virkelig er så dårlig laget. Prisen er heller ikke så latterlig lav at man tenker på at det bare er søppel det som selges.

Jeg kunne også ha skrevet langt og lenge om all den “dritten” som sendes med blader slik som Donald. Ofte leketøy som kun tåler noen minutter med leking før de er ødelagte. Inni Kinderegg er også kvaliteten på leketøyet som følger med av meget variabel kvalitet. Den lave kvaliteten målt i slitestyrke og fargeekthet på tøy/klær har også innimellom irritert meg.

På et soverom i eget hus har vi i løpet av kun kort tid hatt tre ulike vegglamper i tilknytning til seng. Alle har vært hippe og kule designmessig, men holdbarheten har vært elendig. Bryterne har blitt ødelagt i tur orden på dem etter kun kort tids bruk. Jeg har ikke kompetanse eller lov til å skru på slikt, så de ødelagte lampene har blitt erstattet. Har vært litt «sløv» med å ikke reklamere/klage på dem. Det har vært mindre bry å bare kjøpe inn nye lamper, da prisen ikke er all verdens høy på slike.

Innenfor mitt yrke (IKT) har jeg også sett en reduksjon i produksjonskvaliteten. Jeg har f. eks. nylig skiftet ut en del tynnklienter som bruksmessig fungerte greit selv om de var +/- 10 år gamle. Imidlertid kunne de ikke brukes i fortsettelsen da de ikke støtter dagens/morgendagens systemer- og serverløsninger. Tror neppe de maskinene jeg nå har montert/plassert ut får et såpass langt liv som 10 år. Antar elektronikken (dårlige loddinger, dårlige komponenter) sier takk lenge før så mange år har gått.

Dette var bare en liten irritasjonsartikkel rundt dette med ufrivillig bruk og kast samt dårlig produksjonskvalitet. Jeg liker dårlig å bruke penger på et produkt som etter kort tid må kastes pga. det ikke tåler vanlig bruk. Det er bedre at et produkt koster noen kroner mer og har en akseptabel holdbarhet og kvalitet.

Lenker:




Hvorfor må alt være så sexy?

Sexy lepper

Hvorfor må alt være så sexy? Det er slettes ikke sjeldent at man kan lese om sexy datamaskin, sexy bil, andre sexy produkter, det er sexy å gjøre ditt og datt osv.

Har vi ikke andre superlativer eller begreper å benytte oss av enn å spille på sex og det seksuelle? Å beskrive en datamaskin som sexy blir bare helt totalt feil for meg. Det er skikkelig feilaktig bruk av ordet. Det er da snakk om en ting, en maskin. Den er ikke et menneske som kan vekke følelser. Muligens er den høye bruken av ordet sexy et tegn på dårlig oppfinnsomhet og ordforråd blant dem som bruker ordet i tide og utide?

Sexy meg her og der. Dumpet over en artikkel om teamet hos avisen Vårt Land. Tar med meg noen sitater fra denne artikkelen i fortsettelsen da artikkelforfatteren virkelig har truffet spikeren på hodet rundt det jeg tenker om denne saken og temaet.

 

Noen sitater fra Vårt Land-artikkelen:

  • Det må være lov å like laptopen sin uten å ha lyst til å ligge med den.
  • Vil virkelig teknologianmelderen i VG ligge med laptopen sin?
  • For rekka av ting som er sexy inkluderer Miami Beach, Saab, sol, slegger, slagbor, svette, å ha skrevet den store, norske kommuneromanen, å pakke opp nytt verktøy, å lage mobilspill, bibliotek, den nye Samsung-telefonen, nordnorsk, chili sin carne og luksusmeglere.
  • Har vi sluppet opp for erstatninger for ordet sexy?

100 % sexy (hair)

 

I forbindelse med denne artikkelens tema er det naturlig å tenke på sangen “I’m too sexy” av Right Said Fred (1991). Personen som sangen handler om er for sexy for bilen, skjorta, hatten, kjærligheten, katten osv.

Jeg tror ikke det har noen hensikt å skrive så mye mer om dette temaet i denne omgang. Mitt budskap har blitt presentert, og for utfyllende lesning og fordypning i feilbruken av ordet sexy henviser jeg til allerede nevnte Vårt Land-artikkel.

Lenke:




Ikke følg drømmen din!

Konsert og scene

Jeg dumpet over en kommentar skrevet av Aslak Sira Myhre i “Nye meninger”, Dagsavisens side for kommentarer, analyser og debatter. Tittelen er “Ikke følg drømmen din!” Hans oppfordring er: “Har du unger, vær så snill: Ikke råd dem til å følge drømmen.”

Kommentatoren sier følgende til dette å følge drømmene sine: “Det er på grensa til djupt umoralsk å be folk om følge drømmene sine. Vi drømmer altfor likt, og altfor egoistisk.” Å følge drømmene kan bli dypt individualistisk og egoistisk livsførsel.

De unge utsettes på nettet for “en orgie i selvhjelpsider, karriereråd, billig livsfilosofi og New Age” som støtter opp under drømmen. Filosofien er at den enkelte ikke er alminnelig, og du fortjener å bli sett.


 

I fortsettelsen av denne artikkelen spinner jeg videre på tematikken fra tidligere nevnte kommentar:

Mange (alt for mange!) drømmer om å bli en kjendis – kjent skuespiller, musiker, artist eller tilsvarende. Det er en drøm for mange å bli noe stort innenfor musikk, kultur, kunst, dans, drama eller tilsvarende artisteri. På TV er det støtt og stadig talentkonkurranser av typen Idol, Norske Talenter og “The Stream”. Mange unge drømmer om å bli oppdaget og å få en lysende karriere innenfor slike retninger.

Det er ikke bare innenfor musikk det er mange primadonna-nykker. Noe av det samme er tilfelle innenfor sporten og idretten. Mange har en drøm om å bli en kjent og vellykket idrettsproff.

Jeg vil gjerne kalle en del av disse drømmene for god gammeldags egoisme eller opportunisme. Selvrealisering er målet for enhver pris. Jobben skal være lystbetont, og pengene skal komme lett. Å ta noe samfunnsansvar eller tenke på det kollektivt beste skal tydeligvis ikke den enkelte tenke på.

Det finnes også mange “samfunnssnyltere” som reiser rundt med diverse coaching-liknende opplegg og foredrag. Man skal finne seg selv og lære å realisere seg selv, jf. Maslows behovshierarki der selvrealisering er på toppen. Det indre potensialet skal hentes ut og det er ikke måten på hvor langt man skal nå.

Maslows behovspyramide

Maslows behovspyramide

 

Jeg tror ofte slike opplegg bare bidrar til å skape urealistiske forventninger til livet og ikke minst til å gjøre oss kresne og utskjemte samt egoistiske. Man kan ikke være lykkelig hele tiden, og mesteparten av livet er helt vanlig for de fleste av oss.

Andre ord for det samme rundt dette å følge drømmen sin: Å følge hjertet sitt, sitt indre driv, stole på magefølelsen og sin egen intuisjon. Alt går på å realisere seg selv – selvrealisering, som i neste omgang fort kan ende over i egoisme og opportunisme. (Dette er IKKE en religiøs artikkel, men i kristne trosmiljøer blir det mer fokusert på å følge Jesus enn å følge sine egne lyster, innfall og behov. Dette å skulle følge drømmene sine må vel mer kunne kalles for humanistiske enn religiøse verdier.)

Unge sliter seg ut med å være perfekte, mestre alt, prestere og å være vellykkede. Dette at alle muligheter og drømmer ligger åpne for dem som står på det lille ekstra kan bli litt av et kjør og et personlig press. Gruppepress og forventninger fra venner og familie spiller også inn. En del blir psykisk syke/utslitte av “gamet”, psykiske lidelser inntreffer.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie hadde noen interessante utsagn rundt disse tingene, gjengitt på nettsiden til TV 2 nyheter. Fra nevnte artikkel hang jeg meg opp i følgende sitater:

  • «Livet som ung går opp og ned. Det er ikke sykt – det er helt normalt. Sykt normalt.»
  • «Da jeg vokste opp fikk vi beskjed om å bli noe. Dagens tenåringer får beskjed om at de kan bli hva som helst. Da føles jo ingenting bra nok.»
  • «..mislykket og engstelig også er en del av menneskelivet.»

Hans og regjeringens løsning på problemene er at alle landets kommuner skal ha psykologer fra 2020. Psykologer er helt sikkert er en fin ting, men det bør også gjøres noe mer holdningsskapende for å få redusert problemene (presset) spesielt for barn og unge. Man er bra nok, det “middelmådige” kan være mer enn godt nok.

Alle kan vel ikke leve av “kunstneryrkene” eller andre “høyt på strå”-yrker. Det trenges også personer til “kjedelige og normale yrker” slik som lærere, helsepersonell, renholdere osv. Kunst, musikk og kultur (eller sport for den saks skyld) er kjekke ting i seg selv, men det kan gå inflasjon i hvor mange som skal gå i disse retninger. Noen må ha “vanlige” yrker for å få hjulene til å gå rundt her i landet.

Mangfold og bredde innenfor den frie kunsten og kulturen er viktig. Imidlertid er det litt måten på hvor mange kunstnere som skal gå på kunstnerlønn og statlige subsidier. En viss allmenninteresse (og kommersielt potensiale) må kunsten innfri. Kunst og kultur er ikke akkurat død og liv.

Vi bedriver mye dyrking av idoler og det perfekte her i landet. Det er mange ulike (super)kjendiser, helter, artister, filmstjerner, idrettsstjerner og idoler til enhver tid, og da gjerne spesielt med ungdomsgenerasjonen som sin målgruppe/publikum. Ofte blir det til at slike kjendiser mer eller mindre blir sett opp til og “dyrket” som helter eller nesten som “avguder”. Vanlige mennesker prøver å kopiere disse heltene og bli mest mulig like dem. Enkelte av superkjendisene og idolene er alt annet enn gode og sunne forbilder.

En ulempe med idoldyrkingen er at vi kan ende opp med å se ned på ordinære mennesker, og da spesielt de svake, handikappede/”tilbakestående” og trengende. Vi kan også slite oss selv helt ut av alt strevet med å nå vårt fulle potensiale (jf. Maslows behovspyramide/behovshierarki, selvrealisering). Livet blir en eneste stor konkurranse om å vinne fram med vår vellykkede liv, gjerne i hard konkurranse med andre rundt oss. Det blir sentralt å framstå som lykkelige og perfekte i sosiale media slik som Facebook. Glansbilder skal for enhver pris presenteres. Mange kan i “rotteracet” oppleve å gå på en smell når man ikke strekker til eller på andre måter feiler med sin måloppnåelse.

Å framsette slike tanker som dette kan fort bli dolket ned med at man farer med “Janteloven“. Selv er jeg ganske så lei av å høre om hele “Janteloven” og hvordan den kan bli misbrukt for å tråkke ned enhver form for kritikk. X faktor-loven er neppe så mye bedre enn Janteloven.

På den annen side er det nok mange som lever på en livsløgn eller er drømmende av natur. Hvis disse faktorene ikke tar helt overhånd og ikke helt overtar styringen av livet går det vel som oftest bra. Å ta livsløgnen fra et menneske kan ha litt konsekvenser ifølge Ibsen:

Livsløgn: Begrepet ble popularisert i Henrik Ibsen skuespill Vildanden (1884) med det kjente sitatet «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme».

Kilde: Wikipedia.

 

En liten avsporing: Ikke all fornuftige valg er til syvende og sist så fornuftige likevel. I en periode var jeg overrasket over alle slags “sullehoder” som ville satse på EDB/IKT-studier. Mange personer som slettes ikke interesserte seg for fagfeltet, men som hadde hørt om at det var enkelt å få jobb og at lønningene var gode. De fleste av disse feilet underveis. Man bør tross alt velge et yrke og en utdannelse som gir muligheter, og som oppleves som interessant for personen som det gjelder.

Ikke følg drømmen din for enhver pris. Alle kan ikke bli artist, kjendis, idol eller annen form for kunstnerisk helt. Hvis alle unge skal følge drømmen sin vil vi få en samfunnsutvikling som er langt fra bærekraftig. En god del av de unge må “jekkes ned” og læres opp til å ta til takke med ordinære yrker, og innimellom kan selvbeherskelse i stedet for å fremme sitt ego være en dyd. De fleste av oss har tross alt jobber med moderate lønninger og gjentakende arbeidsoppgaver. Bare på denne måten vil det være mulig å få samfunnsmaskineriet til å gå rundt på en god måte.

Lenker:




Biltester – hva er vitsen?

Bil (tegneserieutseende)

Hva er vitsen med biltester i motorblader og på nettet? Slike tester blir alt annet enn objektive. Dette med smak innenfor valg av bil går mye på følelser og ikke på rasjonelle argumenter og argumentasjon. Smak og behag og personlige subjektive preferanser kan vanskelig diskuteres eller måles på noen god og objektiv måte.

Hvorfor kom jeg på ideen om å legge inn dette blogginnlegget. Jo, jeg leste nok en gang en sammenligningstest mellom en Toyota-modell og en bil fra et helt annet merke. Denne gangen var det vel snakk om Ford Mondeo mot Toyota Avensis. Toyota fikk det glatte lag med årlig score / terningkast.

Før jeg går videre får jeg kjapt nevne min egen kjedelige bilhistorie:

  • Mens jeg bodde i barndomshjemmet mitt gikk det mye i Mazda. Har kjørt diverse Mazda-modeller, da i hovedsak 323 (nå heter de vel Mazda 3).
  • Min første bruktbil var en Mazda 626.
  • Neste bruktbil var en Hyundai Matrix.
  • Etter å ha giftet meg med Sølvi fikk jeg også tilgang på hennes Subaru Justy (For en møkkabil, elendig kjørekomfort og bilen prøvde å “drepe meg” i hver sving!).
  • I 8 år hadde vi en Toyota (Corolla) Verso.
  • Nå har vi en Toyota Auris hybrid (vår andre) samt en liten Toyota Aygo.
  • I tidligere jobb-sammenheng kjørte jeg mye rundt med VW Caddy.
  • I tillegg har jeg selvsagt vært borti kjøring av andre sine biler (kortere turer). Både Mercedes, Jeep Grand Cherokee, Suzuki, Toyota Hiace, VW Golf og Touran, Suzuki Baleno, Subaru Impreza etc. har blitt kjørt.

Greit nok. De mest interessante bilene har jeg ikke hatt vil nok mange si. Jeg har ikke økonomi eller interesse av biler av typen Porsche, Aston Martin, Ferrari, Koenigsegg, Bugatti, BMW, Mercedes, Tesla etc.

Så til mitt poeng: Jeg er pr. dags dato godt fornøyd med Toyota. Jeg liker både utseendet på bilene, utstyrsnivået, kjørekomforten, prisnivået, påliteligheten, holdbarheten, høy delekvalitet, driftssikkerheten, serviceapparatet, garantier etc. på Toyota.

Toyota Auris – oppdatering

Vår Toyota Auris (2016) har vist seg å være litt både og over tid. Den liker strengt tatt ikke klimaet der vi bor. Muligens denne typen biler ikke passer i Norge på Vestlandet?

Problemer:

  • Sensorfeil: Ofte beskjed om sensorfeil når det regner eller andre årsaker gir redusert sikt. Bilen har sensorer i øvre del av frontruta for å lese veiskilt, slå på passende med kjørelys (nær- og fjernlys) og for å slå på og justere hastigheten på vindusviskerne framme. Det er ganske normalt å få denne beskjeden: “Sensorsystemet foran er midlertidig utilgjengelig pga. blokkert sikt. Rengjør vindusruten.” (Håper autonome eller selvkjørende biler er utstyrt med bedre sensorer enn det vår Toyota har. Hvis ikke kan det bli farlig!)
  • Dårlig vinterbil: Bilen «gir fort opp» på glatt føre når det gjelder å ta seg fram, f. eks. opp bakker. Den enkelt og greit takler glatta dårlig når det gjelder framkommelighet. Bilen er utstyrt med piggfrie vinterdekk av god kvalitet, og jeg har i alle år kjørt med tilsvarende dekk på andre biler uten å ha opplevd maken til problemer. Vår lille Toyota Aygo har samme type dekk, og denne bilen klarer seg mye bedre på glatta enn vår Toyota Auris.

På sommeren i fint vær er Toyota Auris en god bil. Imidlertid er været her på Vestlandet slettes ikke alltid fint sommervær…

Oppdatering: Sommeren 2018 skiftet vi ut vår Toyota Auris kombimodell med en Toyota Auris stasjonsvogn. Så langt har vi ikke opplevd sensorfeil med denne bilen, selv om det i prinsippet er samme type bil og modell.

 

Jeg har ikke noe rasjonelle argumenter å komme med, men: Jeg liker ikke typiske europeiske eller amerikanske biler. Det går på subjektiv smak og behag og ikke rasjonell argumentasjon. Om f. eks. Ford, VW, Volvo eller Opel skulle vinne både den ene og den andre biltesten driter jeg rett og slett i det. Jeg VIL IKKE HA NOEN AV DISSE BILMERKENE! De er ikke mine bilmerker!

Bilmerker og opprinnelsesland

Bilmerker jeg har hørt om i senere år eller i en viss grad har kjennskap til (liste langt fra komplett), samt opprinnelsesland:

Europa:

  • Frankrike: Renault, Peugeot, Citroën
  • Italia: Fiat, Alfa Romeo, Ferrari, Lamborghini
  • Spania: SEAT
  • Romania: Dacia
  • Storbritannia: Aston Martin, Bentley, Jaguar, Land Rover, Lotus, McLaren, Rolls-Royce, Rover
  • Sverige: Volvo, Koenigsegg
  • Tsjekkia: Škoda
  • Tyskland: Mercedes-Benz, Volkswagen (VW), Audi, Porsche, Smart, Opel, BMW
  • Russland: Lada

Ford er ikke europeisk, men de har likevel en stor Europa-avdeling som på mange måter “lever sitt eget liv”. Ford har visstnok fabrikker i følgende land i Europa: Tyskland, England, Romania, Tyrkia, Belgia, Spania og Russland.

Asia:

  • Japan: Mazda, Toyota, Lexus, Daihatsu, Nissan, Subaru, Suzuki, Mitsubishi, Honda
  • Sør-Korea: Daewoo, Hyundai, SsangYong, Kia
  • Kina: Mange merker, men ingen av dem er kjente for meg pr. dags dato.

USA:

  • Uinteressant bilmerker slik som Tesla, Chevrolet, Chrysler, Dodge, Jeep, Ford (amerikanske modeller), Buick, Cadillac

Alt fra “vanlige” bilmerker til luksusbiler og sportsbiler / superbiler listet opp ovenfor. Noen av luksusmerkene leverer biler langt utenfor rekkevidden for lommeboka til vanlige nordmenn.

Mange av bilprodusentene har eierskap og konsernmodeller på kryss og tvers mellom merkene. Storkonsernet Volkswagen AG (VW) eier f. eks. VW, Audi, Seat og Skoda. PSA Group består av bilmerker slik som Peugeot, Opel og Citroën, og FCA tilbyr både Fiat og Chrysler under sin paraply. General Motors (GM) i USA har også flere bilmerker i sin stall. Enkelte asiatiske konsern fra f. eks. India og Kina har også kjøpt opp eller kjøpt seg inn i enkelte av de (mindre) europeiske produsentene.

I tillegg finnes det bilfabrikker (produksjonsanlegg) i diverse andre land tilhørende nevnte eller ikke-nevnte bilprodusenter. Selv eier jeg to biler fra japanske Toyota, men ingen av dem er produsert i Japan. Den ene er produsert i England (Toyota Auris) mens den andre er produsert i Tsjekkia (Toyota Aygo).

Hva jeg synes om Tesla? GRUSOMT design på samtlige modeller, men interessante teknologi i bilene! Dessuten langt utenfor det min lommebok kan tåle. I mine øyne: er Tesla en krysning mellom traktor-Volvo og et amerikansk “oversized” bil-romskip (tenker da på tradisjonelle amerikanske biler).

Rent subjektivt er det noe jeg ikke liker med standard “ekte” europeiske biler, og amerikanske biler liker jeg enda dårligere. Asiatiske biler er og blir nok tingen for meg, selv om disse ofte også produseres i Europa. Som skrevet i en annen artikkel:

  • Generelt er jeg noe skeptisk til og ikke glad i europeiske biler og bilmerker. Jeg liker dem rett og slett ikke, uten å ha noe objektivt og håndfast å komme med. Selv vil jeg ha bil fra bilmerker med opprinnelse i Asia, det være seg Japan eller Sør-Korea pr. dags dato (og muligens Kina på sikt). Imidlertid har jo også slike bilfabrikanter ofte fabrikker i Europa. Amerikanerne kan også ha sine biler i fred for meg.

 

Jeg vet om mange som sier at Toyota lager kjedelige biler med dårlig utseende eller manglende estetikk. Det får stå for deres regning og deres smak. Selv liker jeg godt Toyota sine modeller. Noen sier også at Toyota kun er biler for ikke-bilinteresserte og pensjonister. Dem om det. Jeg passer ikke helt bra inn i noen av disse kategoriene i hvert fall.

Enkelte beskylder Japanske og Asiatiske biler generelt til å være “plastic fantastic”. Det er ofte en del bruk av plast og andre kunstoffer inni kupeen og på dashbordet. På enkelte “luksuriøse” Europeiske biler er det lær og treverk som gjelder. Selv kan jeg leve bra med plast og andre kunstoffer kontra “ekte” varer. Jeg ser ikke den store glede eller nytten med å ha lær og treverk i en bil. Det funksjonelle og ikke det estetiske er det viktigste sett med mine øyne.

Til ettertanke: Autonome eller selvkjørende biler er i skuddet. De kommer etter hvert rullende inn for fullt. Spørs om vår datter som er født i 2011 noen gang får oppleve å styre og å kjøre en bil selv. Innen hun har blitt 18 og er klar til å ta sertifikatet / lappen har muligens mennesket blitt forvist til å være passasjer i sin selvkjørende datastyrte bil.

Ellers blir det vel neppe bil på henne drevet av bensin eller diesel (fossilt drivstoff). Det blir vel enten elektrisk eller hydrogendrevet bil.

 

Det må ikke nødvendigvis bli en Toyota neste gang ny bil skal kjøpes inn. Imidlertid er sannsynligheten stor at det blir et bilmerke med Asiatisk opprinnelse, det være seg Japan eller Sør-Korea. For meg er det viktig med tilgangen på en lokal forhandler og lokalt merkeverksted, og da setter jo også dette noen føringer for hva slags bil som blir valgt. Toyota er pr. dags dato bra representert i Måløy.

Å se på “bilprogrammet” Top Gear (BBC) kan være underholdende, til og med etter utskifting av programledere. Imidlertid er dette ikke et program som gir meg tips til hva slags bil og modell jeg neste gang skal kjøpe. I både dette programmet og i en del andre bilrelaterte blader og TV-programmer har de en forkjærlighet for dyre superbiler/luksusbiler med masse hestekrefter, utstyr etc. Bilene som testes er som oftest langt utenfor lommebokas dekningsområde for de fleste av oss tittere. Det er sjeldent at helt vanlige biler (familiebiler) omtales og testes på en seriøs og skikkelig måte.

Top Gear er nevnt. Vel så bra og underholdende bilprogram er “The Grand Tour” via Amazon.com Prime Video. Programledere for dette TV-programmet er James May, Jeremy Clarkson og Richard Hammond, dvs. gamlekarene fra tidligere sesonger av “Top Gear”. Underholdende program, men vettuge forbrukerinformasjon får man ikke så veldig mye av via dette programmet heller.

Det er fint og flott å teste dyre biler (luksusbiler, superbiler, muskelbiler, sportsbiler osv.) også, da det finnes nok av dem som kjøper slike biler. Likevel har vel de fleste av oss vanlige lønnsinntekter og må forholde oss til de moderat priste bilmerkene og modellene. Det kunne med fordel ha vært litt mer vekt på omtale av normale biler som folk flest har råd til, og ikke bare de dyre bilene utenfor budsjettet til mange av oss. Jeg tenker at en del biltestere får lov til å leke og å leve ut sine personlige drømmer gjennom å teste dyre biler, i stedet for å ha hovedfokus på forbrukerinformasjon / forbrukerråd som de burde ha hatt. I en del tilfeller er informasjonen og testene langt unna å være objektiv forbrukerinformasjon.

I hovedsak skal en bil benyttes til transport mellom A og B, eventuelt med en avstikker innom C. De fleste biler uavhengig av prisklasse duger vel til dette. Det er ikke alltid noen stor sammenheng mellom kost og nytte. For enkelte er nok bilen vel så mye et statussymbol, holde seg ung-greie eller en potensforlenger. Enkelte er tydeligvis mest opptatt av å ha en luksusbil for å kunne vise seg fram. Ofte blir sportsbiler eller luksusbiler handlet inn av menn som kommer i midtlivskrise.

Å ha en luksusbil / superbil med stor motor (overdimensjonert motor) på norske veier har svært lite for seg. Man får på ingen som helst måte utnyttet alle bilens hestekrefter og funksjonalitet. Høyeste lovlige fartsgrense i Norge er på 110 km/t, noe som ikke er høyere enn at hvilken som helst bil og biltype – til og med fra billig prisklasse – klarer å oppnå dette. Hvor fort en bil tar seg fra 0-100 er også irrelevant for folk flest. Veiene i Norge har sine fysiske og naturlige begrensninger for hvor fort man kan kjøre, og i tillegg er det både automatisk trafikkontroll, politikontroller, annen trafikk, dyr, myke trafikanter (fotgjengere og syklister), trafikklys, bompengestasjoner, ferjer, fartsdumper, andre veihindringer osv. som begrenser hvor fort det lar seg gjøre å ta seg fram i trafikken.

Nå i disse miljøfokus og miljøvern-tider bør vi vel alle kjøpe “grønne” elbiler. Selv har jeg ikke kommet inn på dette sporet pr. dags dato.

Tidligere var det enkelte som vitser om man skulle kjøpe seg en bil eller en folkevogn (boble), da underforstått at sistnevnte ikke var ekte bil. Likeså om man skulle kjøpe seg bil eller Volvo (traktor).

 

De som tester biler gjør i en del tilfeller urettferdige sammenlikninger mellom epler og bananer. Det er ikke rett og rettferdig å stille stamme krav til f. eks. en “billige” bil fra Kia som til en dyr toppmodell fra Mercedes. En bil bør være ha grei kjørekomfort, men ofte er det unødvendig luksus, estetikk, kraftig motor og ekstrautstyr som får testerne til å gi en bil gode skussmål.

Objektiv omtale av biler med hva slags utstyr som finnes i dem, tekniske fakta, presentasjon av nyheter etc. kan selvsagt ha noe for seg. Imidlertid ramler jeg fort av når det blir snakk om utseende og subjektive vurderinger av bilens fortreffelighet/ikke-fortreffelighet. Valg av bil har med smak og behag å gjøre som ikke nødvendigvis er basert på rasjonelle argumenter. Smak og behag kan vanskelig diskuteres eller måles på noen god måte. Min lærdom er: IKKE LES BILTESTER, eller i hvert fall ta dem med en klype salt!

(PS! Dette blogg-innlegget er IKKE sponset av Toyota eller andre! Det er mine private ikke-påvirkede meninger som kommer til uttrykk i artikkelen.)

Lenker:




Militærnekting, siviltjeneste og Sivilforsvaret

Nei til våpen

Artikkelens tema: Noen betraktninger rundt militærnekting, siviltjeneste og Sivilforsvaret. Som tidligere militærnekter og pasifist har jeg gjort meg noen tanker rundt disse temaene.

Med dagens system for sesjon og førstegangstjeneste er det ganske enkelt å slippe unna militærtjeneste. Slik var det ikke for noen år siden. Selv hadde jeg en ganske knotete vei å gå for å slippe unna militæret.

Ja, jeg har vært og er en person som ikke ønsker å tjene fedrelandet Norge med våpen i hånda (pasifist). Å gjennomføre førstegangstjeneste i militæret med våpenbruk var aldri aktuelt for meg. Enkelte vil nok kalle slike som meg for landssvikere. Dem om det!

Jeg nektet på midten av 1990-tallet å avtjene militærtjenesten. Dette medførte politiavhør der det skulle avgjøres om jeg hadde godt nok nektingsgrunnlag. Jeg fikk innvilget fritak fra militærtjeneste på pasifistisk grunnlag, og jeg ble overført til sivil tjenestegjøring.

Først var jeg sivilarbeider i ca. 14 måneder (1996-1997), hvor tjenesten ble innledet med deltakelse i flere uker på forskolen for sivile tjenestepliktige på Hustad Leir. Selve siviltjenesten ble avtjent på et skolebibliotek i Egersund.

Etter fullført siviltjeneste ble jeg innrullert i Sivilforsvaret, og også her var det først opplæring før tjenestegjøring. Jeg måtte gjennomgå opplæring i noen uker på Sivilforsvarets skole Jæren, Vagleleiren. Deretter ble jeg en del av sanitetsgruppa til FIG Egersund (FIG = Fredsinnsatsgruppe), Rogaland sivilforsvarsdistrikt. Av grunner som jeg snart kommer tilbake til ble mitt opphold som “stridende” i sivilforsvaret relativt kortvarig.

I fortsettelsen av denne artikkelen skal jeg komme med noen betraktninger rundt militærnekting, siviltjeneste og Sivilforsvaret. Det blir en kjapp gjengivelse av min historie og mine erfaringer rundt de nevnte temaene. Les gjerne videre hvis du finner temaene interessante (JA, det er litt “sært” det jeg denne gangen skriver om!)!

Innledende kommentarer

Ja, jeg har nektet militæret og har vært en såkalt militærnekter. Jeg er faktisk stolt av å være militærnekter, og jeg ville ha gjort det om igjen hvis jeg skulle ha valgt på nytt! Noen vil kalle slike som meg for landssvikere. Jeg har ikke ønsket og ønsker den dag i dag ikke å støtte opp om våpenbruk i krig med det formål å drepe en fiende. Jeg er glad i mitt fedreland Norge, men for meg blir det å gå for langt til at jeg personlig ønsker å delta i noen væpnet konflikt eller krigssituasjon.

Enkelte kaller oss militærnektere for unnasluntrere som ikke gjør noe for landet sitt. Andre tror at de som har nektet militæret har gjort det av makelighetshensyn og ikke reell overbevisning. Det finnes nok noen som har tydd til en hvit løgn eller to for å få siviltjeneste, men jeg har i hvert fall for min del truffet på mange som har gjort samme valg som meg og som har overbevisende argumentasjon og resonnementer for hvorfor de nektet.

Det som “plaget” meg litt i tiden med nekting, siviltjeneste og også Sivilforsvaret er at det vel ikke foreligger noe entydig svar på hva de vil gjøre med slike som oss, militærnekterne, i en krigssituasjon? Vil vi LIKEVEL bli utstyrt med våpen mot egen vilje? Jeg hadde nok hatt store problemer med å godta eller delta på oppdrag med våpenbruk for egen del. (Er ikke først og fremst redd for mitt eget liv, men jeg ønsker IKKE å drepe eller alvorlig skade andre.)

Jeg ser vel realitetene i øynene og ser det ikke som mulig med landet Norge uten et forsvar, og et NATO må vi vel også ha. Imidlertid er jeg som enkeltperson pasifist og tar personlig avstand fra voldsanvendelse, krig og våpenbruk.

Det store spørsmålet for landet / nasjonen Norge: Skal vi føre en aggressiv forsvarspolitikk, eller skal vi ha en defensiv forsvarspolitikk? Beklageligvis logrer vi som oftest for USA og NATO + EU, slik at vår politikk til tider blir vel aggressiv i mine øyne.

NATO, USA og krig

NATO – North Atlantic Treaty Organization – er litt både og, eller mer som et tveegget sverd. Gode å ha til forsvar av vårt og andre vestlige land, men samtidig deltar de pr. dags dato i en del skarpe krigsoppdrag i utlandet. Deres “varemerke” i de senere år har blitt utenlandske militære intervensjoner, gjerne i “fjerne land”. Det finner også sted øvelser og utplassering av materiell og allierte styrker (NATO, amerikanere og europeere) i kortere eller lengre perioder på f. eks. norsk jord, noe som med god grunn kan provosere russerne. Suksessen amerikanerne med venner har hatt i diverse konflikter kan diskuteres. Det har ikke akkurat blitt rolig i Afghanistan etter opptredenen der.

Mye mer kunne ha vært sagt om NATO. Det er nok mer eller mindre et nødvendig onde å være medlem der, men samtidig kunne jeg ikke tenkt selv å bidra til NATO på noen som helst måte. Mer om hva NATO er og står for kan Wikipedia gi bedre svar på enn jeg er i stand til:

NATO ifølge Wikipedia.

Lenke til Wikipedia sin omtale av NATO: https://no.wikipedia.org/wiki/NATO

“NATO er ingen forsvarsallianse. NATO er en amerikansk hersketeknikk!” (Jon Hellesnes, fagfilosof). Kilde: Vårt Land: Er Jens den mektigste sutleprateren?

 

I tillegg til NATO har man FN, hvor Norge også har deltatt. Jeg tenker da spesifikt på FNs fredsbevarende styrker, som tross alt er en militær styrke uansett hvordan man vrir og vender på det.

Jeg ser vel ikke akkurat på USA og amerikanerne som noen gode forbilder når det gjelder pengebruk på militæret og sitt forsvar. USA bruker massive summer på slike ting, og deler av disse pengene kunne ha blitt anvendt til mye bedre formål i det amerikanske samfunnet. Det er nok av svake grupper som kunne ha trengt litt av disse pengene som “sløses” bort på militær aktivitet.

Krig!

 

Krig, hva er det godt for? Ingenting! Pengebruken er svært betenkelig! Krig koster (penger og liv!), og likeså den militære virksomheten. Militæret med bemanning, våpen og utstyr er dyre greier målt i penger. Det er også svært kostbart å bygge opp igjen en by etter at den har blitt sønderbombet.

Krig (konvensjonell krigføring) fører i hovedsak kun til større elendighet enn det som er utgangspunktet for konflikten. Krig løser svært lite relatert til de underliggende problemer. Konsekvensene av krig er jo som kjent blant annet at folk blir drept og/eller alvorlig skadet, andre blir drevet på flukt, lovløse tilstander oppstår (høy kriminalitet, voldtekter osv.), alvorlige og langvarige psykiske ettervirkninger (krigstraumer, psykiske skader) for dem som overlever kan oppstå, nesten alle landets penger går til krigføringen, dekking av grunnleggende fysiologiske behov kan bli utfordrende (rent vann, mat, varme, tak over hodet osv.), konflikten rammer ofte uskyldige sivile og landet / området med krig i får ofte sin infrastruktur (bygninger, veier, strøm, vannforsyning, telekommunikasjon osv.) kraftig ødelagt (bombet tilbake til “steinalderen”). Hvis det skulle bryte ut krig hvor atomvåpen blir benyttet vil jeg nødig tenke på konsekvensene.

I krigssituasjoner benyttes “skitne triks” slik som: Voldtekter, unødvendig voldsbruk, tortur, psykologisk krigføring, fangenskap med inhuman fangebehandling (fangeleirer, konsentrasjonsleirer) og utsulting av sivilbefolkningen. Mange må gjerne flykte som en konsekvens av krigen. Krig oppstår blant annet pga. maktsyke, religion, sterke ønsker om å skape kaos eller konflikter mellom ulike etniske folkegrupper.

Krig og overhengende fare for krigssituasjoner blir man neppe noen gang kvitt. Det vil alltid finnes manipulerende og maktsyke autoritære diktatorer som igangsetter (eller truer med) krig. Videre finnes det ressursrelaterte, grupperelaterte og etniske konflikter som innimellom blusser opp. “Verdenspolitiet USA” som skal løse det ene og det andre med krig og maktbruk som virkemidler må heller ikke glemmes. Etter en pause er vel også delvis “den kalde krigen” mellom øst (Russland, tidligere Sovjetunionen) og vest (Europa + USA) delvis i gang igjen. I tillegg til ren krig har man terrorfaren hengende over seg.

Krig rammer ofte de sivile hardest, mens krigsherrene og/eller diktatorene ofte går fri fra de alvorligste konsekvenser. Krig og opprustning av det militære koster masse penger som kunne ha kommet andre svake grupper i landet det gjelder til gode. Langtidsvirkningene og konsekvensene av en krig er som oftest store. Dagens verdenssituasjon og verdensbilde kan ta håpet og nattesøvnen fra den beste pasifist og fredselskende person.

Utrolig å tenke på hva slags ondskap som bor i relativt ordinære mennesker. Enkelte er villige til å gå til krig mot andre mennesker med mål om å drepe. Hvordan kan noen med kaldt blod drepe andre mennesker? Hvordan kan noen verdsette andre mennesker så lavt at man vil drepe dem eller skade dem alvorlig? Spesielt galt blir det når borgerkriger inntreffer, hvor man går til krig mot sitt eget folk eller folkegruppe.

Nei til Atomvåpen (NTA) – logo.

En liten avsporing: I arbeidslivet er jeg strengt tatt i utgangspunktet noe skeptisk til dem som har en lengre militær bakgrunn. De blir preget av sin bakgrunn og blir litt vel autoritære og ensporede, gjerne kombinert med en stor tro på egen fortreffelighet og evner.

Hippiebevegelsen som vokste fram på 1960-tallet hadde som slagord “make love, not war”. Et greit utgangspunkt, men det endte vel mange ganger opp med en uheldig alternativ livsstil bestående av alkohol og narkotika. Bevegelsen dødde mer eller mindre ut av seg selv etter hvert. I etterpåklokskapens navn: En noe vel enkel og naiv tilnærming!

Peace & Love – Make love, not war! – Fred og kjærlighet – Skap kjærlighet (elsk), ikke krig!

Verneplikten og lovverket anno 2019

Til og med Grunnloven – Kongeriket Noregs grunnlov fra 1814 – sier noe om verneplikten i § 119:

  • “Alle statsborgarane har i regelen den same skyldnaden til å verne fedrelandet ei viss tid, utan omsyn til fødsel eller formue.”

En annen sentral lov er: Lov om verneplikt og tjeneste i Forsvaret m.m. (forsvarsloven). For min del er kapittel 4 det mest interessante:

Etter dagens lovverk er det fullt mulig å få fritak for tjeneste i Forsvaret pga. konflikt med alvorlig overbevisning og verdier som er av fundamental betydning for den det gjelder. Dagens unge militærnektere slipper unna siviltjeneste, men de kan bli innkalt og innrullert som del av Sivilforsvaret.

Verneplikt har med statsborgere sin plikt til å delta i forsvaret av landet sitt. Det er snakk om (i utgangspunktet) tvungen militærtjeneste (og eventuelt krigstjeneste). Jeg for min del valgte altså å bli en “landssviker” gjennom min militærnekting i sin tid, men da etter det regelverket som da gjaldt inkludert siviltjeneste (sivil verneplikt) osv.

Utgangspunktet pr. nå er at både menn og kvinner som er skikket kan kalles inn til verneplikt, dvs. i hovedsak til forsvaret / militæret. Totalt kan man pålegges 19 måneder med tjenestetid mens man befinner seg i alderen 19-44 år (55 år). I de 19 månedene inngår både førstegangstjeneste, repetisjonstjeneste og heimevernstjeneste. Hvert eneste år er det flere vernepliktige enn det Forsvaret har bruk for, så en del vernepliktige blir aldri kalt inn til tjenestegjøring i form av førstegangstjeneste.

Lenker om verneplikt:

Militærnekting med søknad om fritak fra militærtjeneste er ennå i “vinden” (selv om antallet søknader om fritak har gått noe ned i de senere år), med 225 søknader om fritak i perioden januar-oktober 2019. Rett over 63 % av søknadene ble innvilget. Ifølge Forsvaret må overbevisningen være fast og alvorlig for å bli innvilget, hvor en alvorlig overbevisning – en grunnleggende pasifistisk innstilling – kan begrunnes etisk, religiøst og/eller politisk. Man kan fortsatt bli innkalt til Sivilforsvaret etter å ha nektet militæret.

Litt om min egen militærnekting

Dette å nekte militæret ble helst behandlet som en forbrytelse mot fedrelandet. For å få slippe unna militæret på 1990-tallet måtte man gjennom politiavhør. På avhøret jeg var på ble det brukt en gammel mal hvor man ble spurt ut om hva man ville ha gjort i den ene etter den andre hypotetiske situasjonen. Ville man bruke våpenet i selvforsvar osv. Synet på NATO (ja eller nei til organisasjonen) ble vel også nevnt. Jeg nektet IKKE pga. religiøs overbevisning.

I politiavhøret (Hønefoss politistasjon) husker jeg at jeg ble spurt om hvordan jeg ville ha reagert hvis noen i nær familie/gode venner ble brutalt overfalt og tatt til fange av en gjerningsmann, og den eneste logiske måten å komme seg ut av situasjonen på var via bruk av et våpen som jeg tilfeldigvis hadde tilgang på. For meg blir et slikt scenario alt for hypotetisk og spekulativt. Hvordan jeg hadde handlet i en slik situasjon klarer jeg enkelt og greit ikke å forestille meg på forhånd, og det oppleves som noe helt annet enn en “formell” krig.

Jeg må ha klart å svare tilfredsstillende på spørsmålene, for jeg fikk innvilget fritak fra militæret og overført til sivil tjeneste i stedet. Dette gikk greit selv om jeg husker at jeg klarte å fornærme politimannen som foretok avhøret. Jeg kommenterte at han hadde hatt godt av handelsskole og/eller et kurs i maskinskriving/TOUCH, da det gikk så trått for ham å få notert ned det som ble sagt i avhøret. Han svarte bare tørt tilbake at han FAKTISK hadde gått på handelsskole og FAKTISK hadde hatt undervisning i maskinskriving.

Kompani Lauritzen på TV

Jeg har sett litt på TV-programmet “Kompani Lauritzen” via TV 2 Sumo (Dag Otto Lauritzen og Kristian Ødegård, med diverse kjendiser som rekrutter). Det minnet meg på at det er bra at jeg stod over militæret i sin tid. Selvsagt er jeg fullt klar over at “Kompani Lauritzen” er et TV-program (underholdningsprogram) med skuespill, men konseptet og prinsippene bygger nok på idealer fra virkelighetens forsvar (militæret).

Leirregimet som skildres er strengt, meningsløst og firkantet, og deltakerne blir tilnærmet herset med fra befalets side. Det forventes blind underordning og at man blindt adlyder teite kommandoer, og det er vanskelig å forstå seg på logikken i regler og rutiner. Det er et helt uforståelig system for avmelding og kommunikasjon, men på den positive siden ser det ut for at det oppstår godt samhold. Også et ekstremt detaljfokus på bagateller, og det er lite rom til å tenke og å beslutte noe selv.

Jeg hadde slitt svært med å innordne meg i / under et slikt rigid system som militæret er. Meningsløs kadaverdisiplin (viljeløs lydighet som hos et lik, blind adlyding) er ikke noe for meg. De personlige resultatene av et opphold innenfor et slikt system hadde nok blitt: Gretten, sur, vanskelig, obsternasig, protesterende og ulydige mann (med medfølgende straff).

Litt om siviltjenesten

Forskolen for sivile tjenestepliktige, Hustad.

Nå er for lengst dette med siviltjeneste avskaffet. Dette forsvant som mulighet i 2012. Det er pr. dags dato ikke vanskelig å slippe helt unna førstegangstjeneste hvis man er pasifist (pasifisme) eller av andre årsaker ikke ønsker å ha en tur innom militæret.

Jeg for min del måtte gjennom 14 måneder med siviltjeneste tilbake i 1996-1997. Man skulle bli “straffet” litt som sivilarbeider. Tjenestelengden skulle være noe lengre enn standard militærtjeneste. Mange på den tiden slapp unna med 12 måneders militær tjeneste, så da fikk vi som sivilarbeidere to måneder ekstra.

Før jeg fikk starte som sivilarbeider var det en forskole på noen uker. På det tidspunktet jeg skriver om var det vel to ulike leirer som hadde tilbud om forskole for sivile tjenestepliktige: Dillingøy leir og Hustad leir. Jeg ble sendt til sistnevnte. Hustad leir lå på et “øde” og “forlatt” sted som heter Farstad (postnummer 6444) i Fræna kommune, Møre og Romsdal. Der ble altså flere uker tilbrakt på forskolen for sivile tjenestepliktige. Hustad leir ble nedlagt som forskole for siviltjeneste i 2002. (Hustad leir sin historie: Etter krigen straffeleir for landssvikdømte, deretter leir for militærnektere og etter den tid Nasjonalt senter for automatisk trafikkontroll (ATK) samt fengsel.)

Reise skulle skje på billigste måte, så det ble tog fra Egersund-Oslo og videre fra Oslo-Åndalsnes. En lang togtur som var litt av en tålmodighetsprøve. Fra Åndalsnes var det busstur med vanlig buss til Molde. I Molde sentrum ble vi hentet med minibuss fra leiren.

Kilde: Studvest 2001 26 kultur: Aldri glemme Hustad leir (side 19)

Kilde: Studvest 2001 26 kultur: Aldri glemme Hustad leir (side 19)

(Muligens lettere å lese via denne direktelenken: https://www.brr.no/wordpressbrr/wp-content/uploads/2018/07/Hustadleir.png.)

Jeg finner en god del gjenkjennelse i teksten ovenfor som stod på trykk i en studentavis tilbake i år 2001. Selv var jeg på Hustad leir høsten 1996 med siviltjenesteperioden løpene langt utover år 1997.

Det var ganske lange dager der oppe og ikke all verdens meningsfull undervisning. Blant annet ble det undervist en god del om godkjente grunner for å nekte militæret, men dette var jo ikke så veldig interessant for tilhørerne da alle som var til stede hadde fått innvilget fritak fra militæret. Det virket innimellom som om de hadde alt for få undervisningstema å tilby i forhold til fastsatt lengde på forskolen. Imidlertid fikk jeg på fritiden (samarbeid mellom leiren og et dykkesenter, Strømsholmen Sjøsportsenter) tatt dykkesertifikatet, noe som jeg hadde stor glede av i noen år. Kunne visstnok også ha deltatt på fotokurs og/eller tatt truckførerbevis, men disse tingene stod jeg over.

Velferdstilbudene på selve leiren var vel ikke så aller verst. Det var musikkrom, kiosk som hadde åpent innimellom, bordtennis, biljard, treningsmuligheter, PC med Internett, sykler som kunne lånes, TV-stue osv.

Fredstegnet

Takk og pris at jeg hadde på forhånd skaffet meg et bra tjenestested. Å være der oppe i 14 måneder på leiren som blant annet en del fra Johovas vitner valgte å være hadde vært “drepende kjedelig”.

Det var selve leirlivet (“brakkelivet”) og undervisningsinnholdet jeg ble lei av. Naturen rundt leiren var vill og vakker med steile fjell og havet rett i umiddelbar nærhet, og jeg hadde noen fine utflukter pr. sykkel rundt i området. Det var også en fin strand ikke langt unna leiren. Ellers var det ikke langt til starten av den kjente Atlanterhavsveien.

Av kullet på førskolen som jeg var del av var det forholdsvis mange musikere. Hvorfor såpass mange musikere nektet militæret i den tiden har jeg ikke oversikt over. Dessuten var det enkelte med tilhørighet i Jehovas vitner. Ellers var vi vel i hovedsak et tverrsnitt av norsk befolkning innenfor geografisk område, kjønn og alder som leiren dekket, dvs. unge gutter og menn med ulik bakgrunn fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge.

Etter oppholdet på Hustad leir var det tilbake til daværende bosted: Egersund. Der avtjente jeg selve siviltjenesten som sivilarbeider på skolebiblioteket til Dalane videregående skole. Dette var et tilstrekkelig samfunnsmessig oppdrag til at det var godkjent som siviltjenestested. Etter min tid ble avtjeningen mer spisset til kun å godkjenne VOKT-oppdrag (volds- og konfliktforebyggende tjeneste). Honoraret og satsene for tjenesten var i henhold til regelverket/regulativet for tilsvarende militær innsats (menig, førstegangstjeneste).

Jeg hadde en fin tjeneste på skolebiblioteket, og jeg opplevde det som en meningsfulle tjeneste. Stort sett var det liten innblanding fra siviltjenesteadministrasjonen, selv om det jo var litt av et byråkrati som lå bak tjenestegjøringen. Jeg fikk vel kun “refs” en gang, og dette hadde sammenheng med fri fra tjeneste i forbindelse med dødsfall (min egen mor). Dette hadde jeg tydeligvis ikke rapportert inn på riktig måte, og det virket nesten på inspektøren at jeg burde ha meldt inn dødsfallet i god tid før det fant sted.

Litt om Sivilforsvaret

Etter avtjening av siviltjenesten håpte jeg på at var ferdig med å tjene kongen og fedrelandet. Men dengang ei. Etter en stund dumpet det ned i postkassa innkalling til Sivilforsvaret. Så var det på-an’ igjen!

Rotet til starten litt med å glemme å møte på rekrutteringsmøte i Sivilforsvaret. Fikk et tålig strengt brev om at manglende oppmøte neste gang kunne få alvorlige konsekvenser. Neste gang møtte jeg pliktoppfyllende opp og ble innrullert.

Nok en runde med opplæring skulle gjennomføres. Denne gangen var det noen ukers opphold på Sivilforsvarets skole Jæren, Vagleleiren (Sandnes/Ganddal). Etter min tid har Vagleleiren blitt gjort om til Samfunnssikkerhetssenteret i Rogaland (SASIRO), Rogaland brann og redning IKS. Imidlertid holder ennå Sivilforsvaret Rogaland sin administrasjon – Rogaland sivilforsvarsdistrikt (RSFD) – til der som leieboere. Nå må man visstnok delta på grunnopplæring på Sivilforsvarets beredskaps- og kompetansesenter på Starum i Oppland.

Oppholdet og opplæringen var greit nok i Vagleleiren, men en del av kunnskapen som ble formidlet var lite aktuell for senere øvelser og “skarpe” oppdrag. Litt vel teoretisk og lite praktisk rettet opplæring med andre ord.

Sivilforsvaret logo

Etter fullført grunnopplæring ble jeg innrullert i FIG Egersund (FIG = Fredsinnsatsgruppe), Rogaland sivilforsvarsdistrikt. Jeg var vanlig menig i den lokale sanitetsgruppa. I den tiden jeg tilhørte denne gruppa var det både diverse obligatoriske øvelser samt noen “skarpe” oppdrag av typen leteaksjoner/manngard og brannslukking (skog-/krattbrann).

I utgangspunktet var jeg relativt positiv til å bidra med min innsats (nok en gang) til samfunnsnyttige formål. Sivilforsvaret er innimellom i media, da spesielt i forbindelse med leteaksjoner og skogbranner. At Sivilforsvaret bidrar i tillegg til de profesjonelle nødetatene er ofte både nyttig og nødvendig.

Imidlertid må jeg innrømme at jeg fort ble skeptisk til den praktiske organiseringen av tjenesten. Opplæring ble gitt i tema som aldri kom til nytte, mens på områder som man hadde trengt opplæring ble dette ikke gitt i tilstrekkelig grad. Selv følte jeg meg ganske så skeptiske til å delta i brannslukking. Jeg anså dette som potensielt farlig pga. mangelfull opplæring. Litt mer undervisning om å ta seg fram i fjellet og naturen forøvrig på en trygg og sikker måte i forbindelse med leteaksjoner kunne også ha vært ønskelig.

Mye opplæring ble gitt i f. eks. administrering/drifting av samlingsplass for skadde. I praksis har sjeldent eller aldri Sivilforsvaret blitt benyttet til slikt oppdrag i virkelighetens verden.

I tillegg til mangelfull opplæring var utstyret eller mangel på sådant en historie for seg selv. Jeg var blant annet delaktig i en leteaksjon i nærheten av Lysebotn på høstparten. Vi gikk i mange timer i små-dårlig vær med dårlige sko og uniform som var tung og slettes ikke vind- og/eller vanntett. Min gruppe ble ledet av, tro det eller ei, en rover (speider). Ingen av deltakerne på min gruppe var særlig fjellvante, været var ikke helt bra, det ble mørkt (vi hadde ikke lysutstyr!) og vi var lite drevne i kart- og kompass (navigasjon). Jeg opplevde oppdraget som småfarlig sett ut fra personlige-/gruppemessige forutsetninger, opplæring og utdelt utstyr. Etter dette små-ekle oppdraget ble vi utstyrt med skikkelig regntøy. Så noe bra kom det ut av oppdraget!

Oppdraget nevnt ovenfor klarte å irritere meg såpass mye at jeg skrev et klagebrev (i 2002) til kretsen/distriktet. Dette førte til litt mye saksbehandling både inne i Sandnes og ikke minst lokalt. De ble vel leie av meg og mine klager. Satt litt på spissen førte mitt klagebrev m. m. til å at jeg ble utskrevet før ordinær tid fra Sivilforsvaret. Jeg hadde visstnok ikke riktig grunnholdning/ikke motivert for videre tjenestegjøring.

PS! Under tvil legger jeg ut klagebrevet jeg sendte Sør-Rogaland Sivilforsvarskrets oktober 2002. Ser jeg var noe kvassere i brevet enn jeg selv kan huske. Brevet var en “suksess” da det medførte at jeg ble skrevet ut fra det håpløst organiserte systemet til Sivilforsvaret.

Sivilforsvaret og den økonomiske situasjonen

Jeg leser til min forskrekkelse august 2018 at Sivilforsvaret blir oppfordret til å handle brukte kjøretøy via Finn.no. Dette er noe pinlig ifølge enkelte distriktssjefer i Sivilforsvaret, noe jeg må si meg enig i. Regjeringens løfter om moderne og oppgradert materiell har det blitt lite innfrielse av.

Sivilforsvarets innsats er relativt omfattende, og mye av deres utstyr er preget av høy alder, stor slitasje/utslitt utstyr og utstyr med vesentlige mangler. Sivilforsvaret benyttes blant annet til vakthold, sikring, evakuering, leteaksjoner, brann, naturkatastrofer og andre nødssituasjoner. Pga. mer ekstremvær i tiden framover blir det ikke mindre arbeid på dem i årene som kommer.

Jeg må si at det minste man kan forvente er at Sivilforsvaret får tipp-topp utstyr stilt til rådighet. På dette området imponerer ikke regjeringen og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).

 

Distriktet ja. Jeg oppfattet distriktsadministrasjonen som meget byråkratisk, og med liten evne til å tenke praktisk og fornuftig. De var litt vel fokuserte på teori og status i stedet for å se realitetene i øynene. Selv er jeg en person som ikke uten videre klarer å avlyde ulogisk kommandering. Jeg ble nok oppfattet som en kverulant som ofte stilte spørsmålstegn med de kommandoer som ble gitt. Dette er vel ikke særlig populært i autoritære systemer slik som Sivilforsvaret eller Militæret for den saks skyld.

Sivilforsvaret har ansvaret for varsling av befolkningen gjennom bruk av deres tyfonanlegg (sirener) m. m.:

Sivilforsvaret: Viktig melding – lytt til radio

 

Nå i disse DAB-tider spørs det hvor mange som i det hele tatt vil få med seg en eventuell varsling (skarp situasjon). Nedslitte og ikke-oppdaterte bomberom / tilfluktsrom kunne det også har vært skrevet en god del om her.

Norges forsvar – en useriøs spøk?

En stor omorganisering av militæret / forsvaret har funnet sted i de senere år. Mange militærleirer har blitt lagt ned, og antallet verkepliktige som kalles inn til førstegangstjeneste er lavere enn tidligere. Nytt utstyr og nye systemer skal samtidig fases inn og tas i bruk. Hvordan alle disse omorganiseringene og omleggingene vil påvirke landets sikkerhet og beredskap er det store spørsmålet. Uansett blir MASSE penger brukt på det militære forsvaret.

Det norske forsvaret eller militæret (hæren, sjøforsvaret, luftforsvaret, heimevernet osv.) er latterlig dårlig etter mitt syn. Forsvaret har liten eller i hvert fall ubetydelig slagkraft i den store sammenhengen, men her kan imidlertid NATO (internasjonale styrker) tre støttende til når det trenges.

Det som ser ut til å prege forsvaret ifølge media er dårlige investeringer/innkjøpsavtaler, manglende oppfølging av inngåtte avtaler, feilinvesteringer for milliarder, dårlig planlegging/styring og manglende samordning. Det har blitt foretatt flere innkjøp av «sært» militært utstyr som man i etterkant ikke har midler i form av penger og/eller personell til å drifte på en forsvarlig måte. Det har også blitt foretatt investeringer der varene har blitt levert kraftig forsinket (flere år forsinkelser). I noen tilfeller har heller ikke nødvendig infrastruktur vært på plass når leveransene har funnet sted.

Eksempler på investeringer som har medført en del “klabb og babb”: Fregattene (Fridtjof Nansen-klassen), NH90-helikoptrene, kampflyene Lockheed Martin F-35 Lightning II (F-35A), rakettsystemet MLRS, diverse IKT-prosjekter (Golf m. m.), nedleggelse og flytting av diverse militærbaser.

Flere dårlige investeringer med store budsjettoverskridelser har blitt foretatt i nyere tid. Likeså har det blitt foretatt investeringer og opprustninger av militære anlegg for så etter kort tid å legge dem ned igjen eller foreta andre store omorganiseringer. Masse penger har blitt sløst bort uten at man sitter igjen med noe særlig.

Det sies at vi ble tatt på senga av tyskerne under 2. verdenskrig. Heimevernet og forsvaret for øvrig var ikke forberedt på situasjonen som inntraff. Jeg er usikker på om vi har lært så veldig mye av denne historiske situasjonen. Heimevernet virker til å være nedprioritert med dårlig opplæring av soldater og konstant mangel på penger og oppdatert utstyr.

Det understrekes at jeg ikke har førstehånds kunnskap om militæret. Selv har jeg som sagt nektet å delta i militær førstegangstjeneste. Hvis jeg ikke hadde vært pasifist spørs det om det moralske og etiske (sløsing med offentlige midler, ineffektivitet osv.) hadde gjort det uaktuelt for meg å delta i militæret.


Apparatet for beredskap og krisehåndtering

Kan vi stole på den offentlige beredskapen i en krisesituasjon? Er apparatet for beredskap og krisehåndtering bra nok? Det tryggeste er muligens å bli en aldri så liten prepper som driver med prepping? Ikke alt som skrives om saken fungerer særlig beroligende:

 

Angst for uniform og rangordninger: Strengt tatt setter jeg lite pris på uniformer og rangordninger som minner om eller tilsvarer det militære systemet. I sivilforsvaret måtte jeg akseptere begge deler, både uniformer og rangordning. Måtte selv opptre i korrekt uniform for å unngå “refs”. Dette var jeg ikke særlig glad for. Kommandering i hytt og pine fungerte heller ikke noe særlig bra for meg, så jeg fikk vel kritikk noen ganger for å være lite villig til å lystre tåpelige ordrer. Tenke selv er jo ikke lov i slike systemer, og jeg har nok litt personlige problemer med å innordne meg i slike rigide systemer.

Mine opplevelser med Sivilforsvaret ble altså ikke all verdens gode. Sivilforsvaret gjør samfunnsnyttige ting, men systemet er ikke så bra som det kunne ha vært pga. pengemangel (derav mangel på nødvendig utstyr til mannskapet), mangelfull (relevant) opplæring, byråkrati (region-/kretsnivå) og småkonger (befaler etc.) som ikke tåler å bli utfordret/stilt kritiske spørsmål til.

Dagens generelle begredelige status innenfor Sivilforsvaret: Ifølge rapport som omtales i lenke (se slutten av denne artikkelen) er ikke Sivilforsvaret i stand til å evakuere befolkningen i tilfelle krig, atomulykker eller liknende. De “sliter” med gammelt utstyr, gamle biler, mangelfull opplæring / for lav kompetanse og for lite med øving / øvelser (mengde).

Via medier hører vi og ser vi en del til sivilforsvaret. Ofte er de involvert i slukking av lyng-, gress- og skogbranner. De deltar i leteaksjoner, og de bistår i evakueringssituasjoner. En god del samfunnsnyttige oppdrag deltar de i – tross alt.

Avslutning

Jeg står ved mitt valg fra 1990-tallet. Også den dag i dag som godt voksen hadde jeg valgt å ikke gå i militæret pga. personlig overbevisning. Krig med våpenbruk er ikke noe for meg. Jeg er like pasifistisk anlagt nå som jeg var som ung. Jeg nektet ikke militæret bare for “gøy” eller for å slippe unna selve tjenestegjøringen. Det får bare våge seg at enkelte ser på meg som en feiging eller landssviker.

Dette var litt om min kronglete vei i mine ungdomsår for å slippe unna militærtjeneste med våpenbruk pga. pasifistisk personlig syn. Alt i alt ble det en del måneder hvor jeg tjente fedrelandet i form av samfunnsnyttig sivil tjenestegjøring/oppdrag. Etter min tid har det skjedd en del endringer hvor f. eks. siviltjeneste ikke lenger finnes. Sivilforsvaret på den annen side er ennå en instans hvor man kan bli innkalt til, både som militærnekter eller som et tillegg til førstegangstjenesten. Forhåpentligvis har det også innenfor Sivilforsvaret skjedd forbedringer etter min tid hos dem.

Lenker




Superkjendiser: For noen dårlige forbilder!

Konsert og scene

Det er mange ulike (super)kjendiser, helter, artister, filmstjerner, idrettsstjerner og idoler til enhver tid, og da gjerne spesielt med ungdomsgenerasjonen som sin målgruppe/publikum. Ofte blir det til at slike kjendiser mer eller mindre blir sett opp til og “dyrket” som helter eller nesten som “avguder”.

En del av artistene og superkjendisene er dårlige forbilder eller rollemodeller for sitt ungdommelige publikum. Livsførselen tyder på dårlig moral og liten bevissthet rundt hvor stor påvirkningskraft de har. Rosabloggere sies ofte å være influensere (influencere => påvirkere, opinionsledere), men også andre typer kjendiser har denne rollen.

Det finnes ulike typer kjendiser innenfor flere ulike bransjer, hvorav jeg ønsker å kommentere følgende:

Artister innenfor sang- og musikk

En ungdomshelst innenfor kategorien artister (sang- og musikk) er Jostein Bever. Beklager! Mente selvsagt Justin Bieber. Han er et bra eksempel på en artist som slettes ikke alltid er et bra forbilde.

Han har hatt diverse tåpelige kommentarer og uttalelser. I tillegg har han utvist sær oppførsel på scenen som er lite verdig en superstjerne, jf. et besøk her i Norge hvor han gikk av scenen etter en sang pga. litt vann. Diverse av hans primadonnanykker kunne han med fordel ha spart seg og sitt publikum for.

En norsk artist som jeg til tider ikke har hatt noen stor sans for er Tone Damli Aaberge. Grunnen til at jeg ikke har syntes noe særlig om henne var hennes tidligere tvilsomme koblinger mot et spillselskap (Betsson). Hun var visstnok deres ambassadør, et samarbeid som nå er avsluttet. Nå har hun riktignok vært i “godt selskap”, da det er flere (eks-)kjendiser (sangere, idrettsutøvere osv.) som har blitt eller blir sponset av diverse spillselskaper (gambling, pengespill på nett).

Jeg kunne selvsagt ha nevnt mange flere eksempler på artister. Stopper imidlertid her med konkrete eksempler.

Felles for flere av artistene virker det som om penger og berømmelse går helt til hodet på dem. Det kunstneriske eller ønsket om å formidle noe fornuftig med sine tekster ser ut til å komme helt i bakgrunnen.

Mye kunne ha vært sagt om selve sangtekstene og/eller musikken. Det er slette sikke uvanlig med platte sangtekster om f. eks. overflatisk og klisjeaktig kjærlighet, gjerne ispedd litt vel mye sexfiksert fokus. Det er helle ikke alltid språklig høy kvalitet på tekster. Den musikalske kvaliteten kan også være høyst varierende, men der er jeg ikke fagmann til å kunne være for bastant i mine uttalelser.

Nå har jeg så langt i hovedsak vært opptatt av artister innenfor sang- og musikk. Det er slettes ikke så mye bedre innenfor andre “bransjer”:

Skuespillere innenfor film

Her skjer det også masse rart! Nyhetsbildet preges innimellom av bitre skilsmisser i virkelighetens liv hvor skuespillere og filmhelter er involvert. Enkelte av dem har også utvist tvilsom oppførsel som tyder på dårlig moral, andre sliter med alle slags psykiske og avhengighetsrealterte problemer (dop, narkotika og alkoholmisbruk) og raten for selvmord kan ses ut for å være ganske høy.

Noen skuespillere framstår som dårlige forbilder gjennom å være medlemmer av tvilsomme og sære sekter. F. eks. er det ganske mange Hollywood-skuespillere som har koblinger mot scientologene.

Også innenfor film er det altså mange dårlige forbilder for publikummere som ser opp til filmheltene på lerret.

Reality-TV

Reality-TV med sine realityserier må ikke glemmes. Her spilles det (ofte) på tvilsomme egenskaper hos mennesker, og dumskap dyrkes for åpen scene. Det skjer mye rart hele tiden innenfor slike konsepter. Selv orker jeg ikke å se på all umoral og mangel på grenser i f. eks. serier som “Paradise Hotel” og “Ex on the Beach”. Alt ser ut til å være lov – spesielt på det seksuelle området – uten å tenke på moral og langsiktige konsekvenser.

Jeg tror ikke en slik løssluppen moral som slike serier presenterer er godt for menneskets psyke. En viss grensesetting tror jeg er til gagn for oss mennesker.

Reality-TV medfører en ny kategori med kjendiser: “Realitykjendiser” (reality-kjendiser) og andre oppkomlinger. Ofte er slike dårlige forbilder, da det i mange sammenhenger går på alkohol, fyll, løssluppen sex, unødvendige intriger, konspirasjoner, skittent spill, narsissisme, egoisme / opportunisme og allianser.

Rett kategori eller ei – legger ham her:

Personer slik som kjendisstylist Jan Thomas er til tider et stort irritasjonsmoment. Han dømmer f. eks. andre kjendiser sin klesstil nord og ned, basert på sin meget subjektive synsing og rådende motebilde her og nå. Det blir en altfor dum og enkel sverting, dømming og vurdering av andres valg.

Rosabloggere og/eller influensere

Først av alt: Hva er en rosablogger? Ifølge artikkel hos NDLA:

  • Den kjente bloggeren Thomas Moen definerer en rosablogger som: “Ei jente i relativt ung alder som bruker bloggen sin til å fortelle verden hva hun har på seg, hva slags sminke hun foretrekker, samt hvor kjedelig skolen er, da kun dette og ingenting annet.”

Kilde: NDLA: Rosablogg, hentet fra artikkel som er pensum eller fagstoff i videregående skole, medie- og informasjonskunnskap 1 og 2.

Rosabloggerne skriver (+ bilder + videoblogg) som oftest om seg selv og sin egen hverdag, gjerne med et stort fokus på hva de foretar seg, produkter, utseende og mote. Navlebeskuende i store doser. Bloggene har gjerne layout og et utseende som er svært “jentete” (fargevalg osv.).

For å være (små)stygg og frekk: Rosabloggere er egentlig store egoister (og opportunister) som bare vil vise seg fram med sitt sykelige egofokus, få ufortjent oppmerksomhet og generelt komme seg fram i rampelyset. En del av dem er nok i større eller mindre grad narsissister (sykelig selvopptatte og selvpromoterende).

I en artikkel som omtaler idoler og kjendiser er det vanskelig (les: umulig) å komme utenom diverse rosabloggere som er opptatt av temaer slik som trening, mat og livsstil. Rosabloggere framstår som sentrale influensere (influencere) eller påvirkere av barn og unge, og i en del tilfeller står de fram som virkelig dårlige og farlige forbilder for sine følgere. En del av dem farer med skadelige trenings- og helseråd/helsetips + slanking. Det er mye fokus på den perfekte kropp, noe som i verste tilfeller kan medføre mindreverdighetskomplekser, ekstremt kroppspress, knekt selvfølelse hos leserne, spiseforstyrrelser m. m. Det florerer også med reklame for unødvendige kosmetiske inngrep for å fikse på bagatellmessige kroppslige komplekser og utseende.

Enkelte rosabloggere som er sentrale influencere (influensere) kan sammenliknes med influensa. Like irriterende som influensa, og noe man helst vil unngå å møte på. Men så er jeg en gammel gretten gubbe da, som ikke alltid forstår meg på dagens unge og den overflatiske verdenen de lever i. Influensere, og spesielt dem som har mange unge lesere, bør bli sin påvirkningskraft og sitt ansvar bevisst.

Enkelte bloggere tar også imot sponsorkroner og gratisprodukter uten å opplyse om dette. Det er slettes ikke gitt at den “sannhet” som presenteres av rosabloggerne er så objektiv eller selvopplevd som det gis uttrykk for.

For en overflatisk og skadelig verden de presenterer! Det finnes mye viktigere og mer sentrale temaer enn den utseendemessige perfekte menneskekropp. Verdensbildet de presenterer blir meget overflatisk og fordummende. Ikke rart at enkelte ser på rosabloggerne som “evangelister” for den kroppsfikserte kroppspress-bransjen. Det er ganske vanvittig å tenke på at en del influencere og rosabloggere tjener store summer med penger på å spre overflatiskhet og meningsløst “dritt”.

Og nei: Det er IKKE Jantelov, misunnelse og slike ting som ligger bak kritikken. Jeg er bare oppriktig bekymret over hva “superbloggerne” formidler av skadelige verdier og dårlig påvirkning overfor den oppvoksende slekt.

Flere momenter MOT rosabloggerne, hvor noen er gjentakelser:

  • En del av dem utviser store doser med dobbeltmoral, f. eks. miljøengasjement som slåes i hel av deres egen avvikende livsstil (jf. kommende punkter).
  • Mye bruk og kast-tendenser.
  • Høyt forbruk (konsum) og massiv pengebruk blant en del av dem. Enkelte er nesten sykelig opptatt av ferie, eksotiske reiser, Syden osv.
  • Usunt og overdrevent motefokus. Kun de dyreste produktene er gode nok for enkelte av “luksusdyra”.
  • Helsehysteri (mat, trening, vidunderkurer for slanking osv.) presenteres som veien med stor V.
  • Ekstremt fokus på utseende og det ytre. Livet er mer enn utseende og dyr sminke / kosmetikk.
  • Lite rom eller plass for det intellektuelle (det indre).
  • Håpløs sammenblanding av reklame / sponsing (produktplassering) og “redaksjonelle” omtaler.
  • Enkelte taler varmt for totalt unødvendige kosmetiske operasjoner eller inngrep – plastisk kirurgi.
  • Enkelte henger seg opp i smådetaljer, f. eks. Freia påskeegg eller de “stakkars” pelsdyrene og/eller hvalene.

Alt i alt: Naivt og fordummende så det holder! De er slettes ikke noen gode forbilder eller idoler for unge og lettpåvirkelige sjeler som sliter med mindreverdighetskomplekser og/eller lavt selvbilde. Ansvarsløshet og ubevissthet om påvirkningskraften så det holder.

I Aftenposten mars 2019 leste jeg en interessant debattinnlegg om rosabloggere:

Rossabloggerne framstår som vandrende reklameplakater, og de selger (blant annet) dårlig selvtillit til sine lesere. Det oppfordres til å velge dine forbilder med omhu, og til å velge avfølg på de blogger og bloggere som gjør at du ikke føler deg god nok. Gode tips og råd der, ja!

Bloggernes uheldige fokus vitner kanskje om et strukturelt problem her i Norge. Kroppspresset og kompleksene – spesielt blant unge, sårbare kvinner (inkludert mindreårige jenter) – kan se ut til å være (alt for) stort. Når bloggerne på sin side gjør det til hverdagskost å bruke plastisk kirurgi og plastiske inngrep til å rette opp i (trivielle) “problemer” framstår de som dårlige og farlige forbilder for spesielt sitt unge og sårbare publikum. Stort søkelys på komplekser og skavanker via rosablogger “smitter over” på leserne, og bidrar til mer salg av kosmetiske inngrep.

Influenserne i form av rosabloggere bidrar med negativ påvirkning og påvirkningskraft av unge via sin makt. Bloggerne har et ansvar som de ikke tar for sin påvirkning av andre. Bloggerne er også generelt dårlige på å ta imot konstruktiv kritikk. Bloggere må ses på som medier (nye medier) på lik linje med etablerte medier, men de opererer i mange sammenhenger i gråsoner hvor de kan opptre mye mer useriøst enn det som tillates av etablerte medier.

Til tider hersker det tilnærmet “vill-vest”-tilstander i blogge-bransjen, i og med at de ikke er knyttet opp mot f. eks. Vær Varsom-plakaten for pressen og/eller redaktørplakaten. (De etablerte mediene på sin side følger og etterlever disse plakatene, noe som er en form for seriøsitets- og kvalitetsstempel.) Likevel opererer en del toppbloggere som profesjonaliserte aktører, i og med at det er business for dem og de faktisk lever av å blogge. En del av dem har f. eks. registrerte virksomheten sin som aksjeselskaper.

En noe kontroversiell og populær rosablogger jeg selv har hatt litt meninger om er Sophie Elise (Sophie Elise AS). Blant annet klarte hun å irritere meg ganske bra under hennes kamp mot Freia påskeegg (palmeolje). Til tider er hun nesten en parodi på seg selv, hvor hun stadig klarer å synke dypere og dypere ned. Alt gjøres for å skape oppmerksomhet og skaffe inntekter, uten å tenke på konsekvensene av hennes påvirkning på andre (kroppspress m. m.).

Topplisten til blogg.no gir en oversikt over populære bloggere pr. dags dato, selv om en del av dem også bruker andre plattformer til å spre sitt budskap (Instagram, Facebook, YouTube, Snapchat, andre sosiale medier, andre bloggløsninger osv.).

Det er absolutt ikke greit med netthets, hatefulle ytringer og personangrep mot rosabloggerne m/familie. Imidlertid legger en del av bloggerne seg lagelig til for hugg – kan lett bli ofre (mobbeofre) – gjennom sin naive og provoserende bloggeaktivitet.

Ja, jeg skjærer alle rosabloggere over én kam nå. Det finnes heldigvis grader og nyanser, og det finnes helt sikkert også noen “fornuftige” rosabloggere. Imidlertid har vi via media og andre kilder fått høre masse rart fra enkelte av de “store” rosabloggerne.

Utnyttelse av rosabloggere

En god del (unge) drømmer om å bli populære (og rike) rosabloggere eller influencere. For muligens å lykkes med dette er det enkelte som søker ekstern hjelp via f. eks. kursing og veiledning, og selvsagt finnes det dem som prøver å tjene penger på potensielt fremadstormende bloggere.

Det har blant annet vært en del søkelys på Anne Brith Davidsen og hennes “Anne Brith Influencer program” (ABIP). Enkelte går så langt at de kaller programmet for svindel. Den lovede tette oppfølgingen har ikke svart til forventningene for enkelte, og alt for mange kursdeltakere har fått bli med i det “eksklusive programmet” (kvantitet i stedet for kvalitet). Oppførselen til Anne Brith har visstnok også vært så som så. Deltakerne har fått dårlig og/eller lite oppfølging, erfart løftebrudd, vært utsatt for villedende markedsføring og opplevd ubehagelige (truende) telefonsamtaler med mentor Anne Brith.

Kritikken rettes mot bedriften og varemerket Anne Brith. Det er ikke (primært) et personangrep mot privatpersonen Anne Brith Davidsen.

I annonseringen (reklamen) av opplegget fikk man inntrykk av at det skulle være et eksklusivt opplegg for spesielt utvalgte (10 stk.). Slik har det nok ikke blitt i praksis med over 100 kursdeltakere. Annonseringen kan se ut til å ha vært noe misvisende, og for meg ser det ut for at det har blitt framsatt litt vel store lovnader.

Det finnes også dem som har uttrykt at de har vært fornøyde med kurs- og veiledningsopplegget. Om man er fornøyd eller ikke har vel en del å gjøre med forventningene man har, og hvor mye valuta for pengene man mener å kunne forvente. Kroner 8 500-14 500 for et kurs holdt av ikke-pedagogisk personell og “selvlært røver”. Ganske stivt priset hvis du spør meg. For den stive prisen bør man virkelig få MYE tilbake!

Sukk. Alltid noen som vet å tjene penger på andres drømmer og ulykke. Det er ikke misunnelse eller Jantelov jeg ute og farer med, men det er empati og at jeg synes oppriktig synd på dem som har blitt forført og lurt. Selv trives jeg som en sær og ukjent blogger, med lave besøkstall.

Mer fra media om denne saken:

Bloggere og influensere sin maktmisbruk

Enkelte bloggere og influensere misbruker sin kjendisstatus på det groveste. Noen benytter sin berømelse til å fremme salg av diverse produkter via sine nettbutikker. Reklame og produktplassering benyttes gjerne også ganske så ukritisk.

Det som er enda verre er dem som lager seg medlemsportaler eller lukkede fora hvor man mot betaling og abonnementer kan være medlemmer. De tar betalt for sin manglende “ekspertise”, hvor de ligger farlig nær opptil terapi og “profesjonell” coaching. De deler av sin lille livserfaring mot betaling, og roter seg inn på områder som burde ha vært forbeholdt dem med formell faglig kompetanse (profesjonelle, med langvarige utdannelser).

Problematiske områder de roter seg inn på:

  • Mestring og psykisk helse (psykiske og mentale problemer og sykdommer).
  • Helse.
  • Ernæring, mat og trening, hvor en del av rådene som gis kan være skadelige eller i hvert fall feilaktige.

Ellers florerer det med fordommer, faktafeil og konspirasjoner satt i system.

Kristen / religiøs virksomhet og deres ledere

Å kalle religiøse ledere for superkjendiser blir muligens å dra strikken litt langt. Men, men. Tar nå med et avsnitt om disse også, og dette med å rette et kritisk blikk mot religiøs virksomhet, ledelse og utøvelse – spesielt innenfor kristendommens rekker – er vel denne bloggens aller største kjepphest.

Utrolig masse rart finner sted i troens og religionenes navn, og mye maktmisbruk skjer i “guds” navn. Ofte er det noen “crazy” ledere med visjoner og “profetier” hinsides det normale som er pådriverne, og de klarer med sitt maktspill, maktmisbruk, massesuggesjon, hersketeknikker, manipulasjon, åndeliggjøring og en porsjon redsel (helvetetsangst) hos sine tilhengere å få støttespillerne til å være med på det utroligste. F. eks. er det rart å se på alle sektene som finnes, hvor opplyste og moderne mennesker er lojale støttespillere den dag i dag.

Å stoppe usunn religionsutøvelse og ledere som er på ville veier er nesten totalt umulig. Slike organisasjoner og personer kan gjemme seg bak tros- og religionsfrihet, og de kan slå i bordet med menneskerettighetene. I hvert fall i land slik som Norge skal det ekstremt mye til før myndighetene blander seg inn i religionsutøvelse.

I stedet for å skrive mer om dette henviser jeg til tidligere skrevne artikler: “De ‘frafalne’ og ‘brente’ kristne“, “Protest mot enkelte former for kristendom“, “Ekstrem karismatikk, skeptisk“, “Konservativ kristendom, nei takk!” og “Nei til TV Visjon Norge!“.

Idretten

Er idrett annet enn doping blant utøverne og pengegalskap/korrupsjon fra idrettens pampestyre?

Selvsagt finnes det også positive sider med idretten, men det er likevel ikke tvil om at det også finnes noen skyggesider. Å se opp til dopede pengegriske idrettsutøvere som helter er det liten grunn til! En del toppidrettsfolk er også enkelt og greit noen overbetalte og arrogante klyser, hvor primadonna- og kjendisstatusen har gått dem helt til hodet.

Enkelte idrettsutøvere har blitt tatt for doping, og andre har blitt tatt for promillekjøring. Økonomisk rot har det også vært tilfeller av. Ingen av delene er det grunn til å være stolt over. De svikter sin rolle som sunne forbilder gjennom slik oppførsel og sviktende moral.

Jeg har INGEN respekt for idrettskjendiser – nåværende eller tidligere – som promoterer gambling, poker, Casino, tvilsomme spillselskaper og små-tvilsomme helsekostprodukter. Enkelte av dem har også vært med som deltakere i reality-TV, hvor vi har fått sett et ekstremt kynisk og egoistisk spill og framferd. Konkurranseinstinkt er ok, men ikke når det går helt over styr.

Politikere

Politikere kan også inkluderes i lista, selv om de fleste av dem ikke akkurat er superkjendiser. Forbilder er de imidlertid for enkelte, og da på godt og vondt. Strengt tatt forventer jeg av sentrale politikere at de har en ganske så plettfri vandel og oppførsel.

Noen politikere har ikke vist sin tillit verdig. Det har vært diverse saker hvor politikere har vært involvert i overgrep, kriminalitet, pengesnusk, korrupsjon, opportunisme, kommet med svært rasistiske uttalelser, “glemt” enkelte velgergrupper / samfunnsgrupper, falske forklaringer m. m. Dessuten er de “flinke” med valgflesk og løftebrudd når de til slutt blir valgt inn. Populistisk politikk selger.

USA sin “president” Donald Trump er i sin egen divisjon når det gjelder lite gjennomtenkte uttalelser og skaping av intriger. Jeg har skrevet noen ord om hans rolle og innsats i min kritiske USA-artikkel.

Enkelte politikere prøver å påstå at de kjemper for og er opptatt av kristne verdier og kristentro. Blant annet kan FrP generelt og Sylvi Listhaug spesielt påstå slikt. Slike personer er IKKE noen gode forbilder for kristentroen, og de framstår heller ikke som troverdige forkjempere for det kristne. Et kors rundt halsen og påstander at de er opptatt av det kristne overbeviser ikke meg så lenge den praktiske politikken er langt borte fra Bibelens mange gode verdier.

Det kristne, ja. Også i kristne miljøer finner det sted den reneste idoldyrkingen av enkelte ledere. Slik dyrking opplever i hvert fall jeg som kvalm og ekkel, og slettes ikke i henhold til Bibelen. Lite som minner en ydmyk tjeners skikkelse i slik dyrking.

Utsagn slik som Siv Jensen sitt på landsmøtet til FrP våren 2019 gjør seg ikke særlig bra: “– Vi skal knuse disse jævla sosialistene.” Slike uttalelser kan bidra til å nøre ytterligere opp undre hat, trusler og urovekkende aggressive stemninger og holdninger som brer om seg i samfunnet, og da spesielt via kommentarfelt og i sosiale medier på nettet. Det finnes i utgangspunktet mer enn nok av konspirasjonsteori-liknende tendenser som rettes mot sosialistisk side – venstresiden – i politikken. Ytterligere polarisering og splittelse er ikke ønskelig eller nødvendig.

Politikere slik som Siv, som er toppolitiker, partileder og del av regjeringen, bør framstå som en positiv rollemodell. Hun er om hun liker det eller ei en maktperson, som bør være et godt forbilde for andre. Slike uttalelser som hun har kommet med er med på å flytte grensene for hva som oppfattes som akseptabel oppførsel og uttalelser. Hvis det hadde vært et engangstilfelle fra FrP hadde det vært så som så. Imidlertid er det en stadig gjentakende tendens fra FrP og enkelte i ledelsen av dette partiet.

Via slike uttalelser er hun med å bidra til en ytterligere polarisering av den politiske debatten. Dette kan i neste omgang skremme enda flere bort fra å engasjere seg politisk. Det ulmer allerede nok under det norske demokratiet med motsetninger, hatefulle ytringer og polarisering. Mer hat trenges ikke, da det allerede “hagler” med hatefulle ytringer rettet mot norske lokalpolitikere.

I tillegg til Siv er jo Sylvi Listhaug en historie – eller klasse – for seg selv med alle sine splittende uttalelser. Både Sylvi og Siv + andre sentrale politikere bør kunne klare å etterleve KS sitt formulerte “Valgløftet 2019“.

Akademisk misbruk

Misbruk av akademisk ekspertise, og da spesielt professortittelen kan finne sted. Formell fagkyndighet og sakkyndighet kan være en fin ting, men i en del tilfeller foretas det bastante uttalelser på utsiden av deres (professorenes) primære akademiske fagfelt.

Også blant professorer og tilsvarende finnes det det personer som er PR-kåte og som gjerne vil opptre i medier m. m., selv om de noen ganger strengt tatt befinner seg på utsiden av sitt ekspertområde i sine opptredener. Til og med fra akademiske høyborger kan det komme ikke-kvalifiserte svar.

Annet

En annen ting er kjendisers (artisters) ønsker på sine raider-lister. Der kan mye rart inngå. Ikke tvil om at enkelte av kjendisene er utskjemte “drittunger” som er kravstore. Det kan i enkelte tilfeller bli litt vel mye alkohol og fest også. Honorarene de tar for sine opptredener kjenner heller knapt noen grenser blant enkelte av dem.

Superkjendiser og idoler – spesielt amerikanske (USA) – kjøper seg gjerne et miljøalibi i form av besittelse og bruk av Tesla el-biler. At de har store energikrevende boliger samt reiser mye med fly (enkelte av dem) tenkes det lite på.

Avslutning

Nå er ikke nødvendigvis f. eks. artister innenfor sang- og musikk med et mer voksent publikum bedre enn ungdomsstjernene når det gjelder å være gode forbilder. Imidlertid vil jeg anta at voksne normalt sett er litt mindre lettpåvirkelige enn ungdommen. Voksne lar seg ikke rive med i så stor grad som ungdommen, og de voksne er ikke så opptatt av å “herme” etter idolenes liv og lære.

Noen vil nok hevde at artister og andre idoler “bare” er mennesker med sine positive og negative sider. De er ikke så annerledes i sin livsførsel enn folk flest. Dette er i og for seg sant, men jeg vil likevel hevde at personer som har som yrke å være idol og er ekstra mye i rampelyset må være bevisst sin rolle som forbilde. De bør ha en tålig bra moral for å bli tatt på alvor.

Personer som er idoler i offentlighetens lys bør ikke leve et vilt og utsvevende “cowboy-liv”, spesielt ikke så lenge som de er rollefigurer for unge mennesker. Jeg mener rett og slett at det må være lov til å stille noe høyere moralske krav til de som har valgt et liv som idoler enn til dem som lever mer anonyme og tilbaketrukne liv. Å være artist eller tilsvarende blir en heltidsjobb som også legger litt restriksjoner på privatlivet. De som ikke takler dette bør finne seg noe annet og mer anonymt å jobbe med!

Lenker




Stopp TISA/TTIP – andre handelsavtaler, EU/EØS

Stopp TISA/TTIP

Stopp TISA (Trade in Services Agreement) og TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership)! Den internasjonale frihandelsavtalen TISA for tjenester (servicenæringer) og frihandelsavtalen TTIP mellom USA og EU for handel- og investeringer er ikke ønskelige sett fra mitt ståsted. Min skepsis mot EU (og delvis EØS) er også noe økende.

Ja til demokrati og folkevalgte, nei til at storselskapene (pengemakta) mer eller mindre får styre fritt vår hverdag og framtid.

TiSA og TTIP

Fra Wikipedia siterer jeg følgende om de to avtalene:

TiSA: “Trade in Services Agreement (TiSA), ofte omtalt som Tisa eller TISA, er en foreslått internasjonal frihandelsavtale. Avtalens formål er liberalisering av den globale handelen innenfor servicenæringer, og inkluderer bankvesen, helsetjenester og transport. Avtalen omfatter 23 parter, inkludert Norge, EU og USA.”

TTIP: Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) er en handels- og investeringsavtale som forhandles mellom Den europeiske union (EU) og USA. Målsettingen med forhandlingene er en omfattende avtale om handel med varer og tjenester, offentlige innkjøp samt investeringer. Avtalen skal fjerne handelshindringer.”

Status pr. nå: TTIP har stoppet: 17. november 2016 erklærte Angela Merkel at forhandlingene har stoppet opp og vil bli lagt på is.

Ny status desember 2017: Det ryktes i media at de omstridte TTIP-forhandlingene mellom USA Og EU likevel IKKE er døde. Omstridt TTIP-avtale (deler av avtalen) forhandles i hemmelighet meldes det.

Siterer også litt fra Facebook-gruppa “Stopp TISA/TTIP”:

“Norge i samarbeid med EU, er i ferd med å etablere frihandelsavtaler til fordel for finanssektoren, store investorer og multinasjonale selskaper på bekostning av arbeidstakere, forbrukere og vanlige borgere. STOPP TISA/TTIP er en uavhengig gruppe som vil opplyse folket, og hindre innføring av TISA og TTIP i NORGE.”

Noen internasjonale avtaler for handel over landegrensene må nok foreligge. Imidlertid ser det ut for at de presenterte forslagene til avtaler går litt vel langt i å åpne opp for frihandel. Demokrati, selvstyre, miljø, menneskerettigheter, sosiale rettigheter og internasjonal rettferdighet (mellom rike og fattige land) er ikke så viktig. Profitten og pengene skal få råde, og store internasjonale kommersielle aktører blir sittende med stor makt på bekostning av de folkevalgte.

Hele opplegget er svært udemokratisk. Multinasjonale konsern og maktpersoner innenfor næringslivet settes til å styre og å sette agendaen. Disse har ikke blitt valgt til å ha denne oppgaven via demokratiske prosesser.

Store og mektige selskaper vil sette stor pris på TISA. Via avtalen kan de slippe unna å ta sosialt ansvar, nasjonale reguleringer blir historie og moralske forpliktelser finnes knapt. Alt legges til rettes for at de store selskapene kan skalte og valte slik som de vil med minimale muligheter for innblanding fra myndigheter eller politikere.

Vi skal slippe til velferdsprofitører via TiSA-avtalen med sugerør rett inn i statskassen. Utenlandske konserner skal slippes til, noe som vil gå utover norske arbeidsplasser, lønnsbetingelser og pensjonsordninger. Utenfor landets grenser sitter det noen næringslivstopper som blir rike og henter ut store overskudd (beriker seg) på å tilby velferdstjenester til Norges befolkning. Kommersielle omsorgsselskaper/velferdsselskaper er ofte eid av store fond med hovedkontor i skatteparadiser. Skatteparadiser forsvares ofte av storkapitalistene og av myndigheter som er for et liberalisert marked.

Vi ser hvordan situasjonen er FØR avtalene har blitt igangsatt. Allerede nå klarer store internasjonale konsern slik som Google, Apple, Facebook osv. å snike seg unna lokale skatter / beskatning. Med litt kreativ regnskapsføring, verdisetting og flytting av overskudd til land med lav skatt klarer de å skape en urettferdig konkurranse, og gigantene undergraver vestlige velferdsstater ved at de sniker seg unna å betale skatt. Dette vil bli enda mer utbredt og enklere med frihandelsavtaler som gir slike aktører enda større makt og handlingsrom.

Det har vært mye hemmelighold under forhandlingene. De som har forhandlet representerer i hovedsak multinasjonale selskaper og er ikke folkevalgte representanter. Avtalene truer demokratiet, og det legges opp til at avtalene skal være ikke-reversible (“skralleklausul”/”stillstandsklausul”). Tvistene som vil komme skal løses via tvisteløsningsmekanismen ISDS (Investor State Dispute Settlement) som i praksis nok i hovedsak vil gagne multinasjonale gigantselskaper. Det blir en form for privat domstol hvor bukkene (les: kapitalkreftene) sitter med havresekken og dømmer til egen fordel.

Enkelte vil med relativt god grunn kunne hevde at vår tids skumleste forkortelse er ISDS (Investor State Dispute Settlement, som på norsk blir noe slikt som investor-stat-tvisteløsning). Et selskap kan saksøke et land hvis selskapet/investoren har grunn til å frykte tap av forventet profitt pga. et demokratisk vedtak. ISDS innebærer å prioritere investorer og fri kapitalisme over offentlige, miljømessige, helsemessige og demokratiske interesser. ISDS er en trussel mot helse-, miljø- og sikkerhet (HMS). Demokratiet settes til sides, eller demokratiet er til salgs. En ny ære av kynisme i norsk handelspolitikk trer fram.

Nå kan det muligens se ut for at TTIP-forhandlingene forhåpentligvis havarerer. Imidlertid har det kommet opp på bordet en annen tilsvarende handelsavtale med forkortelsen CETA. CETA-avtalen (The Comprehensive Economic and Trade Agreement) er en frihandelsavtale mellom Canada og EU, og den er i stor grad bygget på samme prinsipper som TTIP-avtalen.

Attac Norge skriver februar 2019: TTIP er tilbake. Beklageligvis kan det se ut for at deler av tankene bak TTIP-avtalen våkner til live igjen i form av en TTIP-liknende handelsavtale, noe som kan true demokratiet, mennesker og miljøet. “Big Business” er dypt involvert, og mye skjer utenfor demokratiets og offentlighetens lys.

TISA-avtalen og tilsvarende avtaler kan være en trussel mot personvernet. Handelsavtaler av denne typen kan medføre at masse persondata kommer noen få store og mektige multinasjonale selskaper i hendene. Dessuten kan avtaler av denne typen medføre samhandling med land hvor det er dårlige eller helt fraværende reguleringer av personvernet.

Et annet resultat av diverse internasjonale handelsavtaler hvor store multinasjonale selskaper sitter med makta er farene for sosial dumping og “slavekontrakter”, jf. det moderne slaveriet. Det er ytterst lønnsomt og profitabelt å gi arbeidere elendige lønns- og arbeidsvilkår for å sikre gode økonomiske resultater på bunnlinja. Aksjonærer og eiere vil applaudere gode økonomiske tall, mens man er mindre opptatt av de menneskelige konsekvensene for noen stakkars arbeidere. Mange land i slike avtaler har langt fra så gode ordninger for arbeiderne (arbeidsrettigheter) som Norge har hatt fram til nå.

De dyptgripende frihandelsavtalene + EU tilrettelegger for kartell-liknende tilstander som truer demokratiet. Internasjonal handel mellom likeverdige parter er helt ok, men disse avtalene sikrer på ingen måte likeverdige vilkår og parter. Man ender opp med at det utvikler seg mot en global superstat styrt av noen få store multinasjonale konsern. Demokratiet har i en slik setting mistet sin betydning.

WTO og GATS

Først noen begreper:

WTO: Verdens handelsorganisasjon (World Trade Organization, WTO), som ifølge Wikipedia blant annet jobber med: “Avtalen legger regler for verdenshandelen, og har som formål å bygge ned handelsbarrierer som for eksempel toll.” Forgjengeren til WTO var GATT GATT (General Agreement on Tariffs and Trade). Norge har helt siden 1947 vært aktiv pådriver i arbeidet, først gjennom GATT og deretter via WTO.

I Wikipedia-artikkelen om WTO står det blant annet følgende under underpunktet omstridt pr. desember 2017:

“Verdens handelsorganisasjon har som målsetting å fremme økt frihandel mellom land. Veldig mange, deriblant fremtredende økonomer og uavhengige organisasjoner har pekt på at WTO-avtaler ofte virker urettferdige og favoriserer multinasjonale selskap og rike nasjoner.

Selv om medlemskap er frivillig hevder kritikerne at det å ikke tilslutte seg organisasjonen praktisk talt plasserer den ikke-deltagende nasjonen under embargo, noe som skaper et internasjonalt system med påtvungne økonomiske regler som ikke muliggjør forandringer og eksperimentering.”

Nytt og WTO pr. desember 2019: WTOs medlemsstater klarte ikke å unngå at organisasjonens panel for å løse handelskonflikter (behandler anker, “verdenshandelens høyesterett”) slutter å fungere. Nok en gang er demokratiske prosesser truet.

GATS: General Agreement on Trade in Services (GATS), avtale/traktat fra midten av 1990-tallet i regi av WTO rundt handel innenfor servicenæringer/tjenestesektoren. I avtalen har det senere blitt foretatt og foreslått justeringer og reforhandlinger av.

Et stort antall land presser på for innføring av nye demokratibegrensende regler i WTO via GATS, som vil legge store begrensninger for hvilken politikk landene kan føre innenfor tjenestesektoren.

Datahandelsavtalen: Nok en Verdens handelsorganisasjon (WTO) har havnet i søkelyset. Denne gangen er det snakk om Datahandelsavtalen, som vil omhandle “elektronisk handel” med mer. Attac Norge har også skrevet mer om problematikken i “Hvem setter premissene for fremtiden?”, “Det du må vite om digital økonomi”. Er det teknologigigantene som skal styre showet, eller skal vi vanlige borgere via demokratiet og demokratiske prosesser styre og legge premissene?

Store teknologigiganter (fra f. eks. USA og Kina) vil på mange måter legge premissene for vår felles framtid. Ifølge Attac: “Avtalen vil få konsekvenser for blant annet personvern, forbrukerrettigheter, arbeidstakerrettigheter, velferdsstaten og demokratiet.” (Og konsekvensene blir nok i en del tilfeller negative!)

Multinasjonale selskaper

Enkelte hevder at multinasjonale selskaper er de nye kolonimaktene, som utnytter og kjører over alle de treffer på sin vei i jakten på profitt. Slike selskaper kan utgjøre en større trussel mot samfunnet enn vanlige forbrytere. Toppledelsen og aksjeeierne tar ut store lønninger/utbytter, mens vanlige arbeidere får kun smuler og har minimalt med rettigheter. Store summer blir unndratt i skatt (kreativ bokføring, skattemessige pengeflyttinger, utnyttelse av smutthull, skatteparadiser, etablerer seg i land med lave skattesatser osv.)

Skatteparadiser, ulovlige skatteunndragelser og Paradise Papers-avsløringene. Det er mange smutthull og utkrøpne omveier for de rike som ikke ønsker å bidra til fellesskapet via skattlegging. Det finnes et forholdsvis råttent system som klart favoriserer de rikeste rike.

Genetisk modifisert organisme (GMO): Moderne genteknologi kan benyttes til å forandre arvematerialet til levende organismer (planter, dyr, bakterier osv.). Dette benyttes blant annet innenfor dyrking av planter/vekster/avlinger, og da gjerne med sterke kommersielle interesser som ansvarlige for utviklingen.

Enkelte er skeptiske til GMO. Potensielle negative sider ved GMO kan være forhold slik som: Reduksjon i det biologiske mangfoldet (miljøvern), potensielt helsefarlig som mat (?), det åpnes opp for å ta patent på frø, økte produktpriser pga. rettigheter, både GMO-avlinger og ugressorter kan utvikle motstandsdyktighet mot sprøytemidler, antibiotikaresistens / antibiotikaresistensgener kan oppstå osv.

Norge og Europa har generelt vært forholdsvis restriktive til GMO, men det presses på fra internasjonalt hold (USA m. m.) og kommersielt hold om å tillate dette. Det kan fort dukke opp internasjonale avtaler som gjør det umulig å stoppe GMO.

Mer om genmodifisert mat: forskning.no: Genmodifisert mat

I tillegg til GMO må man også forholde seg til CRISPR. CRISPR er en forkortelse for “Clustered regularly interspaced short palindromic repeats”. Det er en form for DNA-redigering som er en mer målrettet form for genmodifisering (GMO).

Jeg liker sjokolade, og enkelte mener at den eneste måten å redde sjokoladeproduksjonen og kakaoplantene fra at klimaendringene tar knekken på dem er å satse på CRISPR. Muligens kan man ikke være helt svart-hvitt og negativ til GMO og CRISPR.

 

🇪🇺 EU, EØS og ESA + EFTA

For tiden er det mye snakk om Brexit, dvs. Storbritannia sin prosess for å forlate EU etter å ha gjennomført folkeavstemning rundt saken sommeren 2016. I de senere år synes jeg til tider at unionen EU (og EØS) har gått litt vel langt i sin overivrighet rundt å regulere og blande seg inn i alt. Dessuten er jeg slettes ikke sikker på at superkapitalismen de legger opp til er løsningen på alle problemer som Europa måtte ha. Norsk folkestyre kan være greit i en god del saker i stedet for detaljreguleringer tredd ned over hodet på oss fra Brussel.

EU & Brexit

EU & Brexit

 

Mer om EU, EØS, ESA: Tidligere var jeg ganske så positiv til Den europeiske union (EU) og Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). Jeg hadde vel heller ikke noe spesielt å si om ESA (EFTA Surveillance Authority, EFTAs overvåkingsorgan). Vi er svært knyttet til og blir stadig mer knyttet til EU i form av vårt “B-medlemskap” / “EU-medlemskap lite” gjennom EØS-avtalen. EØS griper inn i mye mer enn “kun” handel, så dette er mye mer omfattende en “bare” en handelsavtale. Men: Til tross for alle konspirasjonsteorier som florerer og som sier det motsatte: Norge er ikke (fullverdig) medlem av EU.

I de senere årene har jeg blitt mer (små-)skeptisk til hele unionen. Unionen går for langt i alle sine omfattende og rare beslutninger og reguleringer. De blander ser inn i alt for mye på bekostning av den enkelte nasjons råderett. For mye makt flyttes bort fra de enkelte land og til Brussel. EU bidrar i en viss grad til at lokaldemokratiet forvitrer i de enkelte land. Norge gir bit for bit fra seg sin suverenitet som egen nasjon. Norge framstår som husmenn i forhold til EU, hvor godseieren med stor makt også over husmannen Norge er EU (EØS).

Enkelte kaller EU for et diktatur eller i hvert fall et nesten-diktatur. Deler av EU-systemet er ganske så udemokratisk oppbygd, og masse “rart” blir diktert og tredd nedover hodene på det europeiske folket fra Brussel. Det som startet som et positivt handelssamarbeid har blitt ganske så altomgripende.

EU (Den europeiske union) eller EF (De europeiske fellesskapene) startet bra med søkelys på de fire frihetene (markedets frie bevegelser): Fri flyt / bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer (inkludert selskapsetableringer). Underveis har EU blitt et overnasjonalt monster som blander seg inn i nesten alt, og via vår EØS-avtale tres det meste ned over hodet på oss i Norge også. Se innlegg om EU og EØS i gruppa STOPP TISA / TTIP.

EU og EØS bygger uten tvil på høyreideologiske prinsipper. Ikke alt unionen foretar seg gagner den vanlige arbeider eller trygdede. For velstående forretningsfolk er EU en velsignelse, mens samarbeidet kan oppleves som den rene forbannelsen for “fattigfolket på gulvet”. Unionen er nok slutten på vår sosialdemokratiske folkesjel og sosialdemokratiet. Det er en ønsket politikk fra regjeringshold at Norge skal bli mer likt EU.

Norge er den reneste nikkedukken for EU (og delvis også for USA). Vi tilpasser oss og sier i liten grad imot beslutningene som tres ned over hodet på oss. Vi finner oss i alle rare beslutninger uten av vi i stor grad prøver å påvirke eller legge ned veto. På blant annet det økonomiske området legges det opp til alt for mye liberalisering hvor markedsmakta sammen med EU skal få råde alt for mye på egen hånd.

Norge har vetorett på alle EU-direktiver, men denne har aldri blitt benyttet. Vi er livredde for straffereaksjoner fra EU hvis vi sier nei til noe. I stedet er vi blant de flinkeste i klassen og hopper hver gang EU ber oss om det. Ofte er vi ganske så kjappe med å få aktuelle EU-vedtak og direktiver inkludert i vårt regelverk/lovverk.

EU

I diverse EU/EØS-avtaler favoriseres store firma helt klart, og da gjerne internasjonale aktører. Det stilles så mange krav at mindre leverandører ikke har sjansen til å henge med.

Norske tilhengere av EØS-avtalen vil påstå at avtalen er Norges viktigste avtale, mens dem på andre siden vil påpeke at hele EU-opplegget inkludert EØS er udemokratisk i sin oppbygning og styremøte. Det kan også diskuteres hvor stort handlingsrom EØS-avtalen gir oss, og også i hvilken grad Norge benytter seg av det handlingsrommet som finnes.

Norge har vært – og er det heldigvis tildels ennå – et venstrelenende sosialdemokrati. EU på den annen side er et prosjekt på kapitalismens premisser, og mer kapitalisme enn det vi allerede har trenger vi strengt tatt ikke i kongeriket Norge. Vi ser tendenser til at EU legger ned en del innsats i forsøk på å knuse den meget viktige fagbevegelsen.

Også EU-motstandere og skeptiker kan være internasjonalister og ikke nasjonalister. Imidlertid vil denne siden ofte bygge på og vektlegge solidaritet, demokratisk folkestyre m. m., gjerne bygget nedenfra i stedet for EUs frie kapitalisme tredd nedover hodene på oss ovenfra. EU er på sett og vis høyrevridd pampepolitikk fra ende til annen.

“Alt” skal legges om til å bli styrt fra EU/EØS, og/eller til å bli privatisert. Kraft- og energibransjen blir mer eller mindre snart helstyrt av EU (trussel mot norsk suverenitet), via energiunionen til Agency for the Cooperation of Energy Regulators (ACER). ACER kan fort gi oss dyrere strøm, noe som vil ramme både private husholdninger og næringsliv (inkludert kraftkrevende industri). Norsk strøm vil via strømkablene til utlandet ende opp i andre europeiske land enn Norge.

Enkelte hevder at innføringen av nye strømmålere i Norge (AMS) i hovedsak finner sted for at Norge i enda større grad enn i dag skal kunne selge strøm til Europa i stort omfang. Vi utviser stor lojalitet overfor ACER, og kraftselskapene og kraftprodusentene driver på med sitt profittjag og gambler med norske energiressurser og kraft til fordel for resten av Europa og EU. Det har også vært mye snakk om å bygge flere og nye strømkabler til utlandet.

Oppdatering rundt ACER: Det nytter lite å gråte over spilt melk. Tilslutning til ACER og EUs tredje energimarkedspakke ble vedtatt av Stortinget 22.03.2018, noe som innebærer flere felles regler for kraft- og gassmarkedet (energimarkedet) i EU/EØS. Ifølge flertallet på Stortinget: Råderetten over norsk vannkraft skal forsatt tilhøre Norge, og at vi ikke skal avgi suverenitet til EU. ACER kan ikke pålegge Norge bygging av nye strømkabler til utlandet, og avtalen fører ikke i seg selv til høyere strømpriser i Norge. Stortinget mener alt i alt at tilslutningen ikke skal få de store konsekvensene for oss her i Norge i det daglige liv.

Det meldes i november 2018 at “Nei til EU” går til søksmål mot statsminister Erna Solberg. Dette har sammenheng med ACER-saken (energipakke 3), da det kan stilles spørsmålstegn om stortingsvedtaket rundt norsk tilslutning kan være ugyldig eller ulovlig. Avståelsen av suverenitet som avtalen innebærer kan være i konflikt med Grunnlovens § 115, hvor det blant annet står at enkelte typer beslutninger av denne typen krever 3/4 flertall med minst 2/3 av stortingsmedlemmene til stede. Dette var ikke tilfelle da beslutningen ble fattet.

Nei til EU mener generelt at mye av myndighetsoverføringen til EU-byråer bryter med Grunnloven og EØS-avtalen. Beslutningsmyndighet har blitt og skal bli overført fra norske myndigheter til EU-byråer der Norge ikke har stemmerett, og verke er eller kan bli fullt medlem.

EUs tre postdirektiver – spesielt det tredje – og endringer i den norske postloven er neppe til glede for folk flest. Konkurranseutsetting og liberalisering av postmarkedet løser ikke særlig mange problemer og utfordringer. Det ender bare med dårlige tilbud og service til det norske folket, og da spesielt overfor oss på landsbygda.

Opprettelse av EUs arbeidsmarkedsbyrå (ELA) kan bidra til forholdsvis effektiv bekjempelse av arbeidslivskriminalitet, men kan samtidig medføre at Norge må avstå enda mer suverenitet på områder knyttet opp mot arbeidslivspolitikken. Sosial dumping og “slavekontrakter” (det moderne slaveriet) pga. utjevning av lønningene på tvers av EU-landene kan bli et naturlig resultat – spesielt innenfor ikke-akademiske og sterkt konkurranseutsatte yrker (praktiske yrker).

EU blander seg også inn i norsk fiskeripolitikkVikarbyråer/bemanningsbyråer slippes til i større grad enn før, noe som også er “takket være” EU/EØS. Byråene gir stor profitt til lederne og eierne, mens den vanlige arbeider møter usikre arbeidsvilkår og halvdårlige lønninger. Ellers skal masse forskjellig legges ut på private anbud i tiden som kommer. F. eks. blir sannsynligvis deler av jernbanedriften i Norge privatisert.

Når det gjelder å privatisere jernbanedriften har anbudsrunde blitt kjørt og det britiske jernbaneselskapet Go-Ahead vant kontrakten for togkjøring på Sørlandsbanen, Jærbanen og Arendalsbanen fra desember 2019 og i ti år. Britene er ifølge storavisen The Times ikke imponert med valget, og avisen henger ut Norge for å ha valgt galne britiske jernbanemodellen.  Go-Ahead har ikke noe bra rykte på seg der borte

I tillegg til TiSA og TTIP/CETA skal Norge innordnes under det europeiske finanstilsynet pga. vår EØS-avtale. Overvåkningsorganet ESA gjøres til høyeste instans for tilsyn og kontroll med finanssektoren i Norge. Demokrati og selvstyre er visstnok på full fart ut her i landet.

ESA skal sørge for at EØS-avtalen blir gjennomført og etterlevd i det enkelte medlemsland. Utenom å blande seg inn i finanssektoren er de også “etter” Norge for at vi skal skille ut og privatisere mer av det offentlige og de offentlige tjenestene. Storkapitalen skal få råde hvis EU får sin vilje, noe de nok gjør så lenge som Norge er et “dinglehode” for alt som kommer fra EU og Brussel. I forbindelse med behovet for diverse krisepakker våren 2020 har vi også fått se den harde sannheten: Alt må gjennom og godkjennes av ESA, Norges egen beslutningsmakt og selvråderett er tydelig svekket.

Norge virker til å være såre fornøyd med å være en ukritiske og dum nikkedukke for både EU og supermakten USA. Vi slipper også gladelig til multinasjonale selskaper som gis frie tøyler og som bidrar til å uthule demokratiet.

Stein Reegård, tidligere sjefsøkonom i LO, har uttalt at regjeringen legger seg på rygg for ESA. Regjeringen vil privatisere og gjøre det vanskeligere å drive med offentlig drift, alt for å blidgjøre ESA.

EU sitt tjenestedirektiv (sikre det felles marked for tjenester innenfor EU/EØS) har visstnok vært med oss siden 2006, men det sted en oppdatering av direktivet nå i +/- 2019. Enkelte frykter at Europakommisjonen (ESA) / EU-kommisjonen kan bli Norges øverste myndighet i en lang rekke saker pga. justeringene. Landenes suverene rett til nasjonal lovgivning reduseres eller strupes, da EU-kommisjonen gis myndigheter til å overstyre nasjonale regler. Meldeplikt etc. innføres, og til syvende og sist får kommisjonen det siste ordet.  Det er ytterst betenkelig hvor mye makt ikke-folkevalgte byråkrater i EU får over land slik som f. eks. Norge.

Et annet område Norge avstår suverenitet på er innenfor personvern (GDPR, personvernforordningen). En “bivirkning” av EUs nye personvernregler er nemlig at EU kan få makt over Norge i personvernsaker. Det skal opprettes et europeisk personvernråd som kan fatte bindende vedtak som angår Norge (EØS), og hvis Datatilsynet ønsker å klage på vedtakene er det EU-domstolen som blir ankeinstans. Ifølge Justisminister Tor Mikkel Wara (FrP) beskrives maktoverføringen til EU som “lite inngripende”.

EU motarbeider direkte og indirekte demokrati, selvstendighet, et trygt arbeidsliv og gode velferdstilbud i Norge. Stadig nye direktiver tres ned over vårt land som kan bidra til å fremme sosial dumping, arbeidslivs- og økonomisk kriminalitet, svekke norske velferdsgoder, redusere norsk selvråderett og undergrave fagbevegelsens betydning. Vanlige arbeidere kan oppleve usikkerhet og utrygghet i sitt hverdagsliv. EU framstår mer og mer som en føderal superstat for Europa enn “kun” det opprinnelige fokuset på de fire frihetene (frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer).

Nyliberalismen har blitt den nye troen og guden for enkelte. Frikonkurranse og klokketro på markedets muligheter regjerer. “Uvesentligheter” slik som menneskerettigheter, likhet, rettferdig fordeling av goder, trygt arbeidsliv med fagbevegelse, velferd, miljøvern, bærekraft etc. skal nedprioriteres.  Det frie markedet og markedskreftene skal styre alt, og man trør gjerne over lik underveis.

Det kan virke som om markedsliberalistene virkelig står på for å få solgt Norge bit-for-bit til den internasjonale storkapitalen og de store privateide multinasjonale selskaper (konserner, foretak). Å dyrke globalismen kan se ut for å være viktigere enn den norske arbeiderklassen, det norske folket, Grunnloven, det norske og landet Norge.

Sosialdemokrati – som til tider har stått sterkt i Norge – og EU/EØS er to motpoler. I EU og EØS er det nyliberalismen eller markedsliberalismen som gjelder (innebygd i systemet). Sterkt offentlig sektor og offentlige velferdsgoder står ikke sterkt i EU. Den norske modellen ønskes nok nedbygd av EU, og EU kan enkelt og greit være en trussel mot Norge og det norske.

Og tydeligvis skal enda mer makt havne i hendene på EU. EUs prosedyreforordning er på vei inn i norsk lovverk våren 2019. Mer og mer makt og myndighet havner i Brussel.


 

Denne overføringen av suverenitet og makt til EU / EØS ser aldri ut til å ta slutt. Det er nå snakk om en meldeplikt til EU for politiske vedtak som fattes av norske kommuner, fylker og Stortinget. EU og ESA kan på sin side stoppe norske lovlige politiske vedtak før de blir endelig fattet / gjennomført.

Kunne Norge ha vært helt på utsiden av EU/EØS? Ja, det burde ha vært mulig. Jf. den pågående Brexit-prosessen i Storbritannia, og Sveits som har valgt fra dag en å stå på utsiden. Selv om man ikke er del av samarbeidet kan nødvendige avtaler (handelsavtaler m. m.) bli inngått med unionen og andre land. Det er fullt mulig å overleve uten å være del av EU/EØS, selv om næringslivstopper og sentrale politikere prøver å overbevise oss om at dette hadde vært kroken på døra for næringslivet.

Kommunereformen- og regionreformen har gitt oss store / større regioner (fylker) og færre kommuner. Noen hevder at dette er en naturlig og villet skritt på veien mot Europas Forente Stater i regi av EU i nærmeste framtid. Konspirasjonsteorier eller fakta, ikke vet jeg!

Brexit-prosessen, ja. Theresa May er nå eks-statsminister i Storbritannia, mens Boris Johnson har tatt over. Theresa lyktes ikke med å komme i mål med Brexit, og nå er det nestemann som tar over stafettpinnen med å få dette til. Boris Johnson har sagt klart og tydelig at landet skal forlate unionen (EU) 31. oktober 2019, uavhengig om de får til en avtale eller ikke med EU.

Brexit

Storbritannia (England) og EU – Brexit

 

Om Brexit desember 2019:

EFTA må heller ikke glemmes! Det europeiske frihandelsforbund (EFTA=European Free Trade Association), “konkurrenten” til EU, har følgende land som medlemmer: Norge, Island, Liechtenstein og Sveits. Tidligere var det flere medlemsland, men mange har valgt å gå over til EU. Uansett jobber også EFTA med diverse handelsavtaler, hvor handelsliberalisering er tingen. Samme kritikk kan rettes mot EFTA sine avtaler som tidligere nevnte frihandelsavtaler.

Frihandel kontra proteksjonisme

I denne artikkelen har jeg uttrykt en god del skepsis til en del internasjonale handelsavtaler samt EU. Jeg har ingen tro på proteksjonisme eller planøkonomi, men til tider synes jeg markedsliberalismen slippes litt for mye til i fri dressur.

Jeg mener at man bør ha en del internasjonale handelsavtaler og mye frihandel uten masse handels- og tollbarrierer, men det må samtidig være mulig med nasjonale og demokratiske reguleringer av handelen. Avtaler der tilnærmet all makt gis til multinasjonale konsern er ikke særlig ønskelig sett med mine øyne. Det politiske demokratiet og nasjonalstatenes suverenitet bør vernes.

Kunnskaper fra sosialøkonomien eller samfunnsøkonomien kan dras inn i diskusjonen. Blant annet kan Adam Smith (Nasjonenes velstand m. m.) nevnes. Han var ikke særlig positiv til monopoler, forbud og tollmurer. Han mente i grove trekk at den (markedets) usynlige hånd skulle styre handelen, også over landegrensene. Relativt åpne markeder vil gi økt/høyere velstand enn proteksjonisme eller merkantilisme. Arbeidsdeling, frihandel, spesialisering og kapitaloppbygging er naturlig innenfor hans univers, altså markedsliberalisme.

Proteksjonisme eller merkantilisme kan slå ille ut i form av økonomiske tilbakeslag, som igjen går utover den globale økonomiske velstanden. F. eks. Donald Trump, USA sin president, tror ikke på frihandel og internasjonale avtaler. Hans politikk kan fort slå tilbake som en boomerang som gir landet utfordringer.

I tillegg til Adam Smith kan David Ricardo og teoriene rundt komparative fortrinn nevnes. For helheten vi det være fordelaktig med fordeling av handel og produksjon mellom ulike land i stedet for at et enkelt land gjør alt selv.

Jeg er ingen motstander mot frihandel, men litt reguleringer og styring må til. Det er ikke greit at bukken passer havresekken, dvs. at multinasjonale konsern gis all makt uten muligheter for demokratiske beslutninger for å regulere handelen når dette er påkrevd (nasjoners ve og vel, arbeidsmarkedet, miljøet osv.). En del av de presenterte internasjonale avtalene er alt for ensidige i favør for de store og mektige multinasjonale selskapene som kun tenker profitt. Selv om Trump går for lang andre vei, har han noen gode poeng med sin nye politikk.

 

Andre organisasjoner og allianser

Ok, litt på siden av denne artikkelens tema: NATO. NATO er som kjent en forsvarsallianse, hvor bokstavene er forkortelse for “North Atlantic Treaty Organization”. NATO er ingen frihandelsavtale, men har med forsvar og militære operasjoner å gjøre. Medlemmene av NATO er diverse europeiske land samt USA. Enkelte er ikke noe videre begeistret for at Norge er medlem av NATO, og slike krever “Norge ut av NATO”. Selv anser jeg det vel helst som et nødvendig onde at vårt land er medlem av akkurat NATO, selv om jeg selv er en pasifist og militærnekter.

OECD (Organisation for Economic Co-operation and Development), på norsk “Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling“: Ifølge blårussen av noen økonomer i denne internasjonale organisasjonen bør Norge kutte (kraftig) i offentlig sektor og i trygdeytelser. OECD advarer Norge også om at det må være slutt på og ikke er rom for nye dyre velferdsreformer i landet Norge. Uttalelsene fra OECD er vel rene gavepakken til regjeringen og NHO (Næringslivets Hovedorganisasjon).

Selv vil jeg absolutt beholde den norske velferdsstaten (og den nordiske modellen) på dagens nivå, og heller kompensere det økonomisk med mer skatt fra dem som er i stand til å betale dette. Spesielt kan det kreves innbetaling av høyere / mer skatt fra de rikeste rike. Ja, litt smårød er jeg!

Vi har og gjort oss svært avhengige av Asia, og da gjerne Kina spesielt. Nesten all produksjon av fysiske varer og produkter foregår borte i Asia. Masse IKT-løsninger utvikles og vedlikeholdes av firmaer i India. Sør-Korea er også en ganske storleverandør av diverse produkter. Dette at alt settes bort til Asia gjør oss svært sårbare, spesielt hvis en katastrofe eller krig skulle inntreffe som stopper forsyningene til Norge. Vi kan snart ikke produsere eller lage noe som helst selv i Norge. Spionasje er vi vel også redde for, spesielt når det gjelder Kina.

At Norge støtter De forente nasjoner (FN/FN-sambandet) er helt ok i mine øyne. Fredsbevarende arbeid og sikkerhet – samarbeid og fred – har absolutt noe for seg, og likeså menneskerettigheter. Verdens helseorganisasjon (WHO) er også en sentral del av FN.

Ja til internasjonalt samarbeid, nei til overnasjonalt samarbeid

Ja takk til enda mer utstrakt internasjonalt samarbeid, men samtidig nei takk til mer overnasjonalt samarbeid. Lenge leve nasjonalstaten Norge og sunn nasjonalisme.

Det er en nødvendighet og et sterkt ønske fra min side om at Norge har et utstrakt internasjonalt samarbeid. Imidlertid bør ikke dette samarbeidet gå ut over nasjonalstaten Norge. Mer overnasjonalt samarbeid (maktovertakelse) – hvor makta flyttes ut av Norge, gjerne på udemokratiske hender – støtter jeg definitivt ikke.

Demokratisk styring av nasjonalstaten Norge ønskes beholdt, ikke minst for å beholde en velfungerende og omfordelende velferdsstat.

Kloke ord skrevet om dette i følgende innlegg:

Offentlige anskaffelser og byråkrati

Muligens et tema litt på siden av artikkelens hovedtema. Velger likevel å si noen ord om saken og ha det med som et eget punkt i denne artikkelen.

Dette med offentlige anskaffelser har blitt kraftig byråkratisert i de senere år hvis jeg skal få si min ærlige mening. Nok en gang er det EU/EØS som har kommet med regler som Norge har tilpasset seg til.

Hvis det er snakk om større innkjøp over gitte terskelverdier må man gå ut på anbud etter gitte regler. Konkurransegrunnlag må utarbeides, anbudet må kunngjøres i Doffin (eventuelt i hele EU/EØS), konkurranse må gjennomføres, protokoll må skrives, det må tenkes og vurderes rundt kvalifiseringskrav og tildelingskriterium, vekting må bli foretatt, alle valg som foretas må dokumenteres og begrunnes godt og til slutt blir kontrakt skrevet og fulgt opp.

Ideen med anskaffelsesreglene er selvsagt å unngå korrupsjon og kameraderi. Man vil unngå at lite gode innkjøpsavtaler blir inngått med “bestekompisen”. Via gjennomføring av en åpen prosess hvor ulike aktører kan presentere sitt tilbud/anbud skal man sikre seg at best mulig betingelser har blitt oppnådd (fordelaktig pris osv.) for oppdragsgiver.

Prosessen rundt offentlige anskaffelser kan fort bli en tidkrevende affære. Mye byråkrati og “papirarbeid”, og det er slettes ikke sikkert at innsatsen står i stil med resultatene som oppnås. Sluttresultatet blir ikke nødvendigvis bedre selv om en omstendelig anbudsrunde kjøres.

Avsluttende kommentarer

Det er gode argumenter for å kunne hevde at det globale handelsregimet blir stadig mer og mer udemokratisk. Folkets interesser (den vanlige innbygger eller borger) ofres for “elitens” interesser (multinasjonale selskaper og de rike).

Jeg har liten tro på at proteksjonisme og isolasjon er veien å gå, men enkelte av dagens og morgendagens handelsavtaler går litt vel langt andre veien. For mye makt gis til det private næringslivet på bekostning av det politiske og folkevalgte demokratiet. Kanskje er det på tide å roe litt ned på tempoet rundt globalisering og privatisering?

Demokrati bygger på åpenhet og gjennomsiktighet i politiske prosesser. Nye udemokratiske avtaler (delvis hemmeligholdes, lukkede prosesser) som innføres ser ut til mer og mer å gå i disfavør for vanlige borgere/innbyggere. På den annen side vil de store multinasjonale selskapene tjene på dem.

På det økonomiske området må det være greitt med litt norsk kollektivisme, nasjonalisme og proteksjonisme.

At multinasjonale selskaper skal få overta styringen av Norge på bekostning av demokratiet og folkestyret er betenkelig! Jeg ønsker ikke en slik utvikling og håper at avtalene blir stoppet før de blir innført. Å reversere avtalene etter innføringen vil være vanskelig hvis ikke umulig pga. bestemmelser i enkelte av avtaletekstene som hindrer brudd av eller reversering av inngåtte avtaler.

Lenker:

“Gammel” artikkel fra 2013, men like aktuell i dag:




USA er IKKE et land jeg ser opp til!

USA

USA: In God we trust – God’s Own Country – God bless America!

Det finnes mange nordmenn som har USA (Amerikas forente stater, United States of America) som et ideal eller forbilde. Jeg er ikke blant dem som deler dette glansbildesynet på USA. For meg er USA rett og slett et land som jeg ikke ser opp til eller beundrer!

Jeg stiller meg følgende spørsmål: Er USA et demokratisk land? Er det noen som helst grunn til å være stolt over den skjeve fordelingen av makt og penger i landet? Er det noen grunn til å se opp til dette landet i det hele tatt? Fungerer i praksis den amerikanske drømmen, eller hvor realistisk er den? Har alle landets innbyggere gode liv?

I tillegg har de fått seg litt av en president – ikke positivt ment – i form av mannen (idioten, dusten og mannen med lav dugelighet) Donald John Trump.

Jeg fortsetter med å sitere deler av Wikipedia sin beskrivelse av demokrati:

“Demokrati er en styreform hvor folket har vesentlig innflytelse på hva slags beslutninger som fattes. Ordet betyr folkestyre. Kjennetegn ved demokrati er frie valg, flertallsstyre, retten til være uenig med flertallet og at individenes grunnleggende rettigheter ivaretas.”

Videre til et sitat om den amerikanske drømmen:

“Den amerikanske drømmen (engelsk: “The American Dream”) er i USA en betegnelse på troen på at ethvert individ gjennom hardt arbeid og egen viljekraft kan forbedre sitt liv.”

Hva skal man si? Neppe helt synonymt med virkeligheten for mange av innbyggerne i statene.

USA 🇺🇸

I utgangspunktet er USA et fritt og demokratisk land, et mulighetens land. I realiteten er sannheten noe annerledes.

USA er et land der den enkelte i hovedsak må være sin egen lykkes smed. Man må i stor grad klare seg selv, og man kan i liten grad forvente hjelp fra det offentlige. Det hevdes at de rike har blitt rike pga. hard jobbing og/eller dyktighet, og at de ærlig har fortjent rikdommen og suksessen sin. Tankesettet er videre det at de som blir dårlig og urettferdig behandlet, eller lever i fattigdom, rus, kroniske sykdommer uten råd til forsvarlig behandling og/eller arbeidsledighet har fortjent dette. De som ikke har det så godt må prøve å klare seg selv (leve, overleve) så godt det lar seg gjøre uten all verdens stort sikkerhetsnett (noe veldedighet kan de nok motta). Rettferdig fordeling av goder og offentlig velferd + solidaritet er ikke sentralt i USA, slike ting er ikke del av deres verdisett eller de amerikanske verdiene.

Er det lenger rom for ekte folkedemokrati og den amerikanske drømmen i Amerika? Jeg heller mot å si nei til disse to spørsmålene.

USA

USA

 

Uavhengighetsdagen (Independence Day) 4. juli er USAs nasjonaldag (opprinnelse 4. juli 1776), som feires med brask og bram (fyrverkerishow, parader og masse liv og røre). Selv er jeg sterkt usikker på om jeg ser på USA som et fritt land. Kapitalismen og pengemakta råder, noe som selvsagt fungerer bra for de heldige som har vunnet i livets lotteri. Imidlertid er det mange stakkars sjeler som er alt annet enn rike og som slettes ikke har noen innflytelse på styringen av landet og de forente staters framtid.

Trump fikk sin vilje til slutt angående markering av den amerikanske nasjonaldagen 4. juli 2019. Militærparade og stridsvogner var del av markeringen i Washington D.C. Krigshisser som han er, og sitt barnslige behov for å vise sin makt, passer det vel greit for ham med en slik militær deltakelse i feiringen. Forstå det den som kan: Mannen er nok kraftig fascinert av militærmakt.

Er USA et demokrati i det hele tatt? Eller er det i beste fall et demokrati i forfall? Det kan virke som om demokratiet i USA selges til høystbydende og at det er pengemakten som rår. Nyliberalismen dyrkes som en gud. De som befinner seg nederst på den sosiale rangstigen har liten eller ingen innflytelse på samfunnsutviklingen.

Til tider er nasjonalismen og patriotismen til USA og det amerikanske blant enkelte amerikanere mot det sykelige.

USA

 

“Fake news”-mannen og presidenten Donald John Trump

Donald Trump vant presidentvalget tirsdag 8. november 2016 og ble USA sin 45. president. Han tiltrådte som president 20. januar 2017 (og skal sitte i presidentstolen fram til 20. januar 2021). Så langt har han vist godt igjen med alle sine kontroversielle utspill, hatet mot journalister, alternative fakta, fake news/falske nyheter, ubegrunnede beskyldninger, narsissistisk oppførsel, diverse politiske nederlag og allerede mange løftebrudd. Jeg er lettere sjokkert over at amerikanerne ville ha ham i det hvite hus i det hele tatt. Mannen lyver og går til krig mot alt og alle. Han er alt annet enn en diplomat og har ikke en oppførsel verdig en president.

Donald John Trump, USA sin 45. president, avbildet på en talerstol foran det amerikanske flagget (utsnitt).

 

Kommentar: De neste avsnittene er skrevet før Donald John Trump vant presidentvalget.

I disse dager når dette skrives er det pågående valgkamper for å bli USAs neste president. En av klovnene som har meldt seg til tjeneste som presidentkandidat er Donald Trump (Det republikanske parti/Republikanerne). Med sin utrolige formue har han ingen problemer med å stille til rådighet de svimlende summene en “bra” valgkampanje måtte koste. Med sine penger kan han lage store show som trekker folk og sanker stemmer.

For meg framstår Donald Trump som en katastrofe (eller klovn) på to bein. Jeg skal ikke underslå at han har vært en flink forretningsmann, men å ta med business-lærdom til politikken vil ikke nødvendigvis fungere så veldig bra. Uten sin store pengemakt hadde han neppe vært aktuell som presidentkandidat. Han har mer eller mindre kjøpt seg en plass for presidentkandidat. Så langt er det lite av det jeg har sett på TV som tilsier at han vil bli en god president. Han er ikke særlig ydmyk for politiske spilleregler og diplomati. Han kjører på som en okse i en glassbutikk med sin populistiske og fordummende/forenklede agenda.

Motkandidaten er som kjent Hillary Clinton (Det demokratiske parti/Demokratene). Det kan vel diskuteres om hun heller er noen god kandidat etter å ha blitt tatt i løgn flere ganger og etter å ha holdt en del offentlig informasjon skjult. På mange måter virker det som om USA sine innbyggere må velge mellom pest og kolera.

Valgkampen er skitten og ufin, og den har vist at landet har et splittet folk. Det er stor mistillit og oppgitthet mot lederne og ledelsen av landet. Videre er det store økonomiske og sosiale forskjeller mellom befolkningen.

 

Ikke hvem som helst kan stille til valg som president. Enten må man ha masse penger selv slik som Donald Trump eller så må man ha rike støttespillere som bidrar med store donasjoner. En valgkamp koster flesk, og kun dem som klarer å tå til en prangende og dermed dyr kampanje har noen som helst sjanse for i det hele tatt å komme til de avsluttende rundene i presidentvalget. En person fra nedre del av den sosiale rangstigen har ikke nubbesjanse til å bli presidentkandidat.

Trump, USA, avis (media), nyheter, fake news.

Trump, USA, avis (media), nyheter, fake news.

 

Spradebassen Donald Trump, ja. Så langt vil jeg oppsummere hans presidentkarriere og hans oppførsel med følgende stikkord:

  • Utrolig, men sant: Han er en lovlig og halv-demokratisk valgt president, med en del ihuga støttespillere.
  • Han bidrar til å spre hat, frykt, sinne, polarisering og fordommer.
  • “Verdens smarteste president” er en notorisk løgner og/eller populistisk løgnhals.
  • Uvøren og udannet type.
  • Umoral som sitt “varemerke”
  • Rasistiske holdninger, hvor mannen nok er en rasist innerst inne. Han nører opp under hverdagsrasismen og gjør livet tøffere for de fargede.
  • Rasistiske og fremmedfiendtlige uttalelser. Mannen bruker nå rasisme med en strategisk hensikt (spiller på rasisme), for å oppnå et politisk mål.
  • Det har nærmest haglet med fornærmelser.
  • Maktmisbruk.
  • Mange tåpelige og ubegrunnede utspill/kritikk.
  • Trump er til tider en vinglepetter.
  • Latterliggjøring og til dels mobbing av meningsmotstandere og “svake” grupper (handikappede m. m.).
  • Mannen har sin egen virkelighetsforståelse.
  • Til tider viser han totalt mangler på empati med store folkegrupper i USA. Han mangler vel helt evnen for empati.
  • Narsissistisk framtoning.
  • Egenrådig. Hører i liten grad på eksperter eller generelt andre stemmer enn sin egen.
  • Ekstremt (sykelig) selvopptatt og egoistisk i sin framferd, og også med opportunistiske innslag. Ham selv er viktigere enn USA og verden forøvrig.
  • Går ikke av veien for litt kvinneundertrykkelse.
  • Bøllete og brautende oppførsel, rett og slett dårlig oppførsel lite verdig en president.
  • Store ord om seg selv presenterer han, og god selvtillit har mannen. Ingen antydning til beskjedenhet der i gården.
  • Muligens har han både lav selvtillit og er konfliktsky i utgangspunktet, og det han gjør i praksis er å overspille for å ikke vise fram sin svakhet.
  • Slenger ut på fornærmelser mot alt og alle, tåler lite selv (tåler ikke korrekser eller å å bli motsagt) og utviser generelt sett en barnslige oppførsel.
  • En president som ikke kan motsies uten at det får alvorlige konsekvenser for den som varsler.
  • Lite lydhør for og lite villig til å lytte til eksperter (fagfolk) rundt seg, og likeså til tider ignorerende eller avvisende til forskning.
  • Dårlig menneskekjenner.
  • Dårlig og “råttent” menneskesyn.
  • Ser ut til å ha et lavt intellektuelt nivå.
  • Splitt og hersk-politikk på sitt verste.
  • Trump utgjør en reell trussel mot verdensfreden, med sine mange impulsive og bastante utspill.
  • Amerika først (America first): Egoistisk USA-politikk hvor resten av verden er mindre vesentlig.
  • Presidenten i USA er på mange måter lederen for den frie verden. For en dårlig framferd og et dårlig forbilde Trump er i denne sammenhengen!
  • Forholdsvis kunnskapsløs angående geografi utenfor amerikansk territorium.
  • Populistisk politikk som kan representere en trussel mot demokratiet. Landet “rømmer” fra internasjonale forpliktelser, tilsidesetter menneskeverdet, skaper mistro til media og offentlige instanser, overstyrer offentlige etater, innfører proteksjonistisk handel osv.
  • Trump representerer en trussel mot demokratiet og maktfordelingsprinsippene til USA.
  • Muligens også politikk og beslutninger som er i konflikt med den amerikanske grunnloven?
  • Autoritære (udemokratiske) ledelsestrekk. Vil få mediene til å tie, samt begrense enkelte former for etterforskning mot seg og sitt osv.
  • Skryter uhemmet av sine egne resultatet og hva han har klart å oppnå.
  • Er mannen helt mentalt frisk (helt med sine “fulle fem”, helt i vater)?
  • Han har selv klart å påstå at han både er mentalt stabil og skikkelig smart, rett og slett et veldig stabilt geni. Selvinnsikt, hvor er du?
  • Simpel og primitiv kommunikasjon og språk.
  • Makten har “gått til hodet” på mannen, og han har blitt hardt rammet av “maktsyken“.
  • Enkelte framtredende personligheter har kalt presidenten (og hans stab) for klønete, udugelig, usikker, inkompetent og mentalt tilbakestående.
  • Kritikk, mediedekning og spørsmål som han ikke liker stemples som falske nyheter (fake news). Litt av en hersketeknikk fra en president!
  • Mannen tror også at han kan styre og diktere politiske og juridiske systemer i europeiske land, f. eks. i Sverige. Mannen begriper ikke helt grunnleggende prinsipper for en rettsstat. (Han er IKKE konge eller hersker over hele verden!)
  • Han ignorerer glatt flere av en moderne rettsstats grunnleggende prinsipper.
  • Trump tror han er hevet over alt og alle og er uunnværlige, og muligens anser han seg selv som “Guds” gave til folket og landet?
  • Har han dårlig / mangelfull konsentrasjonsevne? Det kan til tider virke som om han er ute av stand til å skikkelig konsentrere seg om og å fordype seg i en sak.
  • Kritikere forfølges / fotfølges.
  • Trump gjør ingenting for å stramme inn på våpenlovene selv om det har vært en del skytemassakrer i landet. Presidenten skylder på mental sykdom / psykiske problemer hos dem som skyter, og han vil ikke innse at liberale våpenlover er en sentral del av problemet.
  • Meningsløs handelskrig med Kina, hvor det trues med og innføres straffetoll og handelsrestriksjoner. Sannsynligvis er det USA som til slutt lider det største tapet pga. konflikten.
  • Kan vi få oppleve et økonomisk ras, kollaps eller nesten-sammenbrudd i den amerikanske økonomien pga. alle rare Trump-beslutninger, inkludert handelskrig?
  • En del økonomer frykter seriøst for resesjon i USA (makroøkonomisk nedgang, tilbakegang, stopp i veksten, flere etterfølgende fall i landets bruttonasjonalprodukt). En resesjon som starter i USA kan fort også ramme Norge og Europa.
  • I valgkampen sin brukte han slagordet “Make America Great Again“, forkortet til MAGA. Tror neppe hans politikk vil gjøre landet til noe bedre sted.
  • Vi i Norge har nok en del fordommer og stereotype forestillinger om USA. Så kommer Trump på banen, og bekrefter sannheten i det meste.
  • Trump går til kamp mot alt og alle, inkludert partifeller, tidligere samarbeidspartnere, politiske motstandere, demokratiske innretninger og enkelte andre lands statsledere. Noen god diplomat og brobygger er han ikke.
  • Donald Trump, den uforutsigbare Twitter-kongen i Det hvite hus. Mannen skulle muligens ha fått sin Twitter-konto stengt fram til han kan oppføre seg.
  • Masse meningsløst selvskryt i hans Twitter-meldinger. Mange rare og lite gjennomtenkte budskap har blitt spredt ut via hans ekstremt mange tvitringer / tweets.
  • Ufordragelig personlighetstype. Selvgod og kjepphøy.
  • Trump “menger seg” med en del tvilsomme forkynnere / predikanter fra trosbevegelses-liknende miljøer.
  • Han lefler med obskur religion og tro. Angivelig har han gått til ansettelse av teleevangelist og herlighetspredikant Paula White i Det hvite hus som hans “åndelige veileder” (les: villeder).
  • Han har en politikk og et syn på Israel som minner mest om usunn / ekstrem kristensionisme.
  • Jeg håper for “Guds” skyld at det ikke blir gjenvalg av ham til en andre presidentperiode under presidentvalget november 2020.
  • Men: Jeg blir ikke forundret over at “forskrudde” amerikanere eventuelt gir ham fire nye år i Det hvite hus som president.
  • Det rakner: Endelig begynner Trump å miste støtte i sitt eget land! Et knapt flertall av amerikanerne vil ifølge meningsmåling høsten 2019 stille ham for riksrett og få ham avsatt.
  • Han fortjener å bli stilt for riksrett, men han klarer nok å overleve dette også uten å miste presidentmakten / presidentvervet. (Han er som en katt med mange liv!)
  • Selv om han måtte “overleve” rettssaken er hans oppførsel alt annet enn etisk og moralsk god. Hans kjennetegn er bøllete kjeltringsoppførsel med mange stygge personangrep, “krumspring“, utnyttelse av gråsoner, løgner og lovbrudd.
  • Enkelte – spesielt en del konservative kristne – kaller oss som ikke støtter Trump for venstrevridde idioter. Dette forteller vel det meste av det intellektuelle nivået til enkelte av hans tilhengere.
  • Amerikanerne kunne ha fortjent en moralsk president, en president som har moralsk god livsførsel. Dvs. ca. det motsatte av dagens president – reneste umoralen som han er. Sterk religiøs tro hos presidenten bør være mindre viktig.
  • Donald Trumps tullete angrep mot miljøaktivisten Greta Thunberg er heller ikke noe han fortjener ros for. Et nytt lavmål fra presidenten!
  • Hvem tror han virkelig at han selv er? Gud selv, eller eventuelt innsatt av Gud?
  • Det spørs om USA kan forvente nye terrorangrep (terroranslag) etter likvideringen av en iransk general i Irak, i et amerikansk droneangrep januar 2020. Ro og fred + goodwill skaper det i hvert fall ikke i (deler av) Midtøsten.
  • Hans “cowboy-væremåte” (skyt først, spør etterpå – handle uten å tenke) gir ham en del fiender.
  • Trump tror og mener selv at han er en president som står for lov og orden. Ha, ha, ha.. Jeg må le av slike dumme og usanne uttalelser.
  • I praksis har det med Trump mest blitt store ord, selvskryt, løgner og økt polarisering.
  • Diktatorpresidenten: Han sparker og gir dem “fyken” – gjerne sammen med en offentlig uthengning – de i maktapparatet rundt ham som måtte finne på å si imot ham (være “illojale”).
  • Trump framstår (nesten( som en diktator eller autokrat (selvhersker eller eneveldig hersker).
  • Alt blir veldig polarisert og uforutsigbart med Trump som kaptein.
  • Forsøk på å hindre spredningen av det frie ord: Varslere og forfattere av kritiske bøker om / mot Trump har gjentatte ganger blitt forsøkt stoppet. Ytringsfriheten ønskes tydeligvis innskrenket.
  • Mye dårlig politikk og beslutninger som i liten grad virker. Resultatene av presidentembetet er så som så.
  • Klønete håndtering av korona-pandemien våren 2020 – seint på banen, fornektelse og lite rasjonelle beslutninger. Utpeker andre som syndebukker for tregheten.
  • Mannen takler dårlig kriser, jf. korona-krisen og raseopptøyene.
  • Han har kommet med den ene etter den andre “ekspertuttalelsen”, uten å ha peiling på det han uttaler seg om.
  • Muligens sant det noen skrev på Facebook: Det er kun innenfor religion og politikk at personer som beviselig er klin kokos kan nå toppen.
  • Sitat fra Vårt Land-artikkel: “Det viser at Trump er personlig uskikket og operativt inkompetent.”, ifølge Hilmar Mjelde.
  • Meningsløse konspirasjonsteorier mot forrige president – Barack Obama. Obamagate har blitt den nye hersketeknikken eller maktbegrepet. Presidentvalget i USA 2020 skal vinnes for enhver pris, slik at Trump får sin 2. periode.
  • Mannen er en trussel mot demokratiet, samt mot presse-, ytrings- og religionsfriheten i landet.
  • Han vant nok valgkampen pga. sin annonserte kamp mot eliten og globaliseringen, dvs. hans fokus innenfor områder slik som økonomisk politikk, villigheten til å foreta systemendringer (i Washington D. C. m. m.), “smisking” med de kristne og ønskene om økt grensekontroll (innvandring). Dessuten er han noe utradisjonell (friskt nytt pust) for å si det forsiktig.
  • Spørs om mannen passer som hånd i hanske med drittsekkteorien.
  • Det han er “best” på – selvsagt sarkastisk ment – er å drive med splitt og hersk, skylde på andre, presentere løgner og drive med konspirasjonsteorier.
  • Internasjonale samarbeiderallierte strukturer – bygget opp etter 2. verdenskrig kan bli totalt rasert av Trump.
  • Han har kjørt en tullete kamp mot etablerte medier (fake news), og utpekt journalister som landets folkefiende nummer 1.
  • Den politiske venstresiden demoniseres, latterliggjøres og tillegges meninger og motiver som ikke er reelle av Trump og hans disipler.
  • Propagandaen rundt Trump minner om den som finner sted i lukkede land som vi ikke ønsker å sammenlikne oss med.
  • Tilnærmet ingen ansvarsfølelse, og han skyller alltid på alle andre (tar ikke ansvar selv).
  • Under Trump har USA blitt en farlig kruttønne. Det ulmer og små-brenner.
  • En positiv ting: Trump har med sin framferd skapt økt politisk engasjement i den amerikanske befolkningen.

Trump og USA

Jeg registrerer at en psykiater har uttalt at det kan se ut for at Trump ligger i skjæringspunktet mellom narsissisme og psykopati. Dette kan høres ut som en passende observasjon. (Narsissisme: Negativ eller positiv selvkjærlighet eller ekstrem selvopptatthet. Psykopati: Personlighetsforstyrrelse, som kan gi symptomer slik som egosentrert tankegang, manipulerende atferd, overfladisk følelsesliv, manglende empati og ansvarsfølelse, dårlig atferdskontroll m. m.). Mannen er i mine øyne mer eller mindre splitter pine sprø.

Stilen til Trump er lite presidentaktig, en stil som i liten grad er en president verdig. Det hagler med fornærmelser og kvasse uttalelser, og da spesielt via Twitter. Trump framstår som en farlig klovn som lager masse støy og ståhei. Det kan også sies at den bøllete oppførselen avleder oppmerksomheten fra politikken og de politiske beslutningene.

Det man nok skal være klar over at masse sentrale beslutninger blir fattet og gjennomført i det stille på “bakrommet”. I ro og mak blir politiske valg realisert og i iverksatt, til tross for den umodne oppførselen til Trump. Republikanerne får satt sitt preg på styringen av landet USA, med til dels store endringer fra Obama-tiden hvor Demokratene styrte.

Noen sentrale saker Trump og hans folk har fått igjennom etter ca. 1 år med makta (januar 2018) er listet opp i en artikkel fra TV2 (lenke). Generelt er politikken innrettet slik at den i hovedsak gagner de rike mens de fattige og andre som faller på utsiden neppe har fått det noe særlig bedre med Trump bak rattet. En ting som “redder” Trump er at den amerikanske økonomien er på bedringens vei, inkludert lav arbeidsledighet.

Generelt synes jeg Donald Trump har hatt en oppførsel som ikke er verdig en president i et av verdens mektigste land. Det kan stilles spørsmålstegn med om mannen i det hele tatt er skikket til rollen som president. Mannen opptrer som en løs kanon på dekk. Andre blir beskyldt for å fare med falske nyheter (“fake news”), men det er vel så mye Trump selv som fabrikkerer og skaper slike falske nyheter.

Uttalelse om Donald Trump, hentet fra et senere lenket debattinnlegg:

  • “Han er ikke bare gal, politikken hans om Nasjonen Først er ond.”

 

Det kan diskuteres hvor lurt det er slik som Trump har egget til krig og konflikt med Nord-Korea med sine uttalelser (steil retorikk) og militærøvelser. Nå har det riktignok i den senere tid vært avholdt noen toppmøter mellom USA (president Donald Trump) og Nord-Korea (med ‘rocket man’ Kim Jong-un), uten at dette har medført noe stort så langt. Nesten like alvorlig kan konsekvensene bli av hans beslutning om å anerkjenne Jerusalem som hovedstad i Israel.

Donald Trump & flagget

President Donald John Trump og det amerikanske flagget.

 

USA er et relativt folkerikt land. Antall innbyggere (august 2017) er på ca. 326 780 560. Blant alle disse menneskene klarte de ikke å framskaffe en bedre presidentkandidat enn Donald Trump. Utrolig! Mannen har vel imidlertid mer eller mindre kjøpt presidenttittelen. En forretningsmann er tydeligvis ikke nødvendigvis en god president.

Det kan se ut for at Trump på mange måter bidrar til å splitte landet eller gjøre det mer polarisert. Han har allerede fått et negativt omdømme blant mange og i mange politiske saker. Hat og fordommer kan se ut til å øke med mannen bak rattet. Hans ukontrollerte tvitring (sosiale medier) er et problem for hans politiske troverdighet.

USA er mye mer enn president Donald Trump. Imidlertid har denne USA-artikkelen blitt mer og mer viet til Trump-kritikk, da han er en meget kontroversiell president med mange rare uttalelser og tvilsomme praktisk politikk. Landet er ganske så skakk-kjørt med eller uten Trump, så bare å få Trump fjernet løser ikke alle landets utfordringer. I mine øyne er USA langt fra å være et mønsterland eller et ideal å se opp til.

USA styrt av Trump, ja. Trumps fornektelse av menneskeskapte klimaendringer er ikke særlig framtidsrettet. Det kan med god grunn hevdes at mannen prøver å ta USA baklengs inn i framtiden. Klimatiltak på klimatiltak blir skrotet, selv om den ene store og kostbare naturkatastrofen etter den andre rammer landet. Landet har i de senere år blitt utsatt for store og alvorlige skogbranner i California, tornadoer og oversvømmelser i sør-øst og (fare for) jordskjelv i California. Selv om det er fristende å slenge med leppa og kalle dette for Guds straffedom mot landet blir nok dette en fordummende og totalt feilaktig påstand.

USA låser seg til gammeldags og utdøende teknologi som er lite framtidsrettet. Dette kan gi landet problemer på et senere tidspunkt, ikke minst i form av negative utslag på landets økonomi.

Grensemur mot Mexico og tiltak for å stoppe innreise til USA fra enkelte muslimske land har vært noen sentrale innspill fra Trump. Kanskje vi bare skal kalle Trump for “the wall man” eller mannen med muren? Økt grensekontroll, sensur og andre former for kontroll innføres i redsel for terror. På mange måter begynner USA å bli lik diverse land i Asia som de slettes ikke liker å bli sammenliknet med, med utstrakt beskyttelse, kontroll, rasistiske tendenser og overvåkning av hovedsakelig uskyldige personer.

For verden og verdensfreden: Kjære gud, sørg for at Trump ikke blir gjenvalgt. Vi klarer ikke mer kaos.

Kilde: Nettavisen Nyheter (Per Lottrup, august 2019): Leserbrev: – Trump må ikke bli gjenvalgt.

 

Det er skremmende hvor mye makt presidenten i USA har. I over en måned pr. 25.01.2019 har store deler av det amerikanske statsapparatet vært satt ut av spill. Mange statsansatte er enten helt permittert uten lønn, eller de er tvunget til å gå på jobb uten lønn mens konflikten pågår. Det har vært en såkalt “shutdown” eller nedstengning som i første omgang varte i 35 dager, og dette hovedsaklig pga. Trump furter som en liten unge pga. han ikke får de pengene han trenger til muren mot Mexico. Som VG skriver framstår USA i denne saken som fullstendig idioter. Medio februar 2019 har Trump erklært nasjonal krise, da dette gir ham muligheter for å hente penger til muren fra andre kilder. Maktmisbruk på sitt verste det han driver med!

Nesten en form for proteksjonisme innføres for å verne amerikansk industri mot utenlandsk konkurranse. Spesielt er det på gang nesten en handelskrig mellom Kina og USA, eller i hvert fall en ganske så aggressiv handelspolitikk. Hvem som vinner den stille og kalde krigen mellom USA og det stadig mektigere Kina gjenstår å se. Som det går fram av en lenke i bunnen av denne artikkelen kan det se ut for at Trump aktivt bruker eller dyrker sanksjoner (handelssanksjoner / økonomiske sanksjoner) som våpen.

Kan ønsket til USA v/Trump om å muligens forlate NATO ha noe med Russland å gjøre? Enkelte stiller i hvert fall spørsmålstegn til Trump sine forbindelser med Russland og hans vennskapelige tone med president Vladimir Putin.

Onkel Sam

Onkel Sam (Uncle Sam wants you)!

 

President Donald Trump opptrer som den reneste diktatoren, spesielt overfor meningsmotstandere. De han ikke er enig med ham rundt i statsapparatet blir fjernet eller får sparken, og han ønsker bare et ekkokammer med sympatisører rundt seg. Hans oppførsel har ikke styrket det amerikanske nesten-demokratiet. Trump er rett og slett en trussel mot demokratiet og ytringsfriheten, via sin massive bruk av hersketeknikker og alle sine forsøk på å legge lokk over og/eller stoppe etterforskninger.

Enkelte har nok valgt å stemme på Trump mer eller mindre i desperasjon. De er nok møkka lei av tåkete politikersnakk rettet mot “eliten”, samt valgløfter som ikke innfris. Videre har landet slitt med økonomien sin og høy arbeidsledighet. Likevel har jeg liten tro på Donald og hans mange løgner og tomme ord og lovnader.

President Donald Trump lyver, overdriver og kommer i stigende grad med misinformasjon og falske utsagn til både pressen og amerikanerne. NRK skriver: “Donald Trump har i løpet av sine to første år som president kommet med 8158 uriktige eller villedende påstander, ifølge Washington Post.” Gjennomsnittlig bløffer han 11 ganger daglig.

Og mannen høyner: Mot slutten av april 2019 har man kommet fram til at Trump har snakket usant over 10.000 ganger på 800 dager. Dette innebærer at han nå har kommet opp i nesten 23 uriktige eller falske påstander daglig. Det renner nesten over med usannheter, løgn, uriktige eller falske påstander fra den mannen der. Og så beskylder han avisene for falske nyheter (“fake news”), mens han selv holder på slik. Dobbeltmoral som fy! Oppdaterte tall: Januar 2020 sies det at han gjennomsnittlig lyver 22 ganger om dagen, og at han i løpet av sine tre første år som president har kommet med hele 16.241 uriktige eller villedende påstander. Det gikk også en god stund før Donald begynte å ta korna-katastrofen / pandemien seriøst våren 2020.

Han avvikler de ordinære pressekonferansene i Det hvite hus, da han misliker journalistenes dekning av dem. Tidligere talskvinne Sarah Sanders ble angivelig også behandlet uforskammet og gjengitt unøyaktig av pressen, alt ifølge Donald da.

Det hvite hus

Det hvite hus (The White House), Washington, D.C. (Adresse: Pennsylvania Avenue 1600, Washington, District of Columbia, USA.)

 

Trump har i et hurtig tempo sparket og offentlig latterliggjort mange rådgivere og nære medarbeidere rundt seg. Støtt og stadig er det ut med gamle og inn med nye medarbeidere etter at de har kommet i unåde hos Trump etter å ha uttalt, skrevet eller sagt noe han ikke er enig i. Mannen er virkelig en egenrådig skrue som ikke tåler å bli utfordret eller sagt imot.

Et mysterium og en helt uforståelig hendelse er den massive støtten Donald Trump har fått blant kristne i USA. Spesielt blant hvite evangelikale kristne er det Trump som gjelder, og de flokker seg rundt ham akkurat som om han skulle være en gullkalv. Han blir dyrket og lovpriset blant disse, og det høres nesten ut for at det er Guds vilje at han har blitt president og at det er Gud selv som har utvalgt og innsatt ham i embetet. At Bibelens Gud i “egen person” angivelig ville ha Trump som president er et utsagn jeg virkelig sliter med å akseptere, og i mine øyne er det nært opp mot vranglære, misbruk av Guds navn og blasfemi å hevde noe slikt.

At han er innsatt av Gud til å være president er vel mer en konspirasjonsteori enn noen sannhet. At noen i det hele tatt kan hevde at mannen er et “Gudesendt redskap” til USA, Israel og menneskeheten – utsendt i grevens tid – er for meg et helt utrolig utsagn som faller helt sammen på sin egen urimelighet. Jeg tror ikke den mannen på noen som helst måte er noen religiøs reddende engel for landet.

Kristne sluker mannen og hans politikk og meninger rått. Han gav dem støtte i noen enkelte symbolsaker, og til gjengjeld utviser de uforståelig nok blind støtte og stor lojalitet mot mannen. Særlig troverdig kristelig stil er det ikke på den herremannen, nei. Det er lite som tyder på at Trump i praksis driver sin presidentgjerning med utgangspunkt i kristentro og kristne verdier. Enkelte hevder at Mr. Trump er den minst religiøse eller minst kristne presidenten USA noensinne har hatt, noe jeg tror kan stemme veldig bra med realitetene.

Enkelte kristne velgere lar seg vel forføre av Trump pga. han har de “riktige” meningene i enkelte saker. Han er vel ikke akkurat noen forkjemper for de homofile og for likekjønnede ekteskap. Videre er han restriktiv når det gjelder abort, og han har det “riktige” synet på Israel (kristensionistiske tendenser). At mannen samtidig er hjerterå, kyniske og dømmende – dvs. en oppførsel som er lite kristelig – glemmer de kristne velgerne gladelig.

Landet – et stadig mer splittet land – har også et kirkelandskap med økt polarisering og spenning i politiske spørsmål. Et stort flertall av de evangelikale kristne velgerne (som oftest hvite og godt voksne mennesker) er republikanere, men det finnes også et forholdsvis stort mindretall som ikke støtter Trump. Det krangles typisk om abort, likekjønnet ekteskap, miljøsaken, rase, immigrasjon (flyktninger), omsorgen for fattige, likestilling, sosiale saker og våpenlover. Noen hevder til og med at Trump er endetidens store Antikrist. Dommedag meg her og der – altså – masse rart amerikanske kristne klarer å påstå og å hevde.

Enkelte hevder at Trump er en lur mann å støtte, da han får ting gjort. Jojo, dem om det… Litt handlinger og beslutninger har det vært fra mannen, men det har tross alt vært mer snakk enn ekte action. Ikke alt han har foretatt seg som har vært av det gode akkurat.

Høsten 2019 snakkes det igjen om å få Mr. Trump stilt for riksrett. Han selv klarer ikke å se at han gjør noe galt med alle sine rare krumspring, og han påberoper seg offerrollen samt hevder å bli utsatt fra trakassering og forfølgelse fra meningsmotstanderne sine (Demokratene m/flere). Riksrett ble gjennomført, og i starten av år 2020 ble han som forventet frikjent i riksrettssaken. Partifeller i Senatet fra hans eget parti – Det republikanske parti – sørget for at han ble frifunnet.

USA-flagget / fargene som 3D puslespill (Ravensburger 3D Puslespill – Sneaker USA 108 brikker).

Landet USA, Amerikas forente stater

Hvor forent Amerika i virkeligheten er kan diskuteres. Man kan av og til få inntrykk av at landet holder på å gå opp i limingen, eller briste i skjøtene. Det er store uenigheter og ulikheter innenfor landet.

Deler av USA har slitt og sliter med rasisme / rasistiske holdninger, fremmedfrykt og rasemessige utfordringer – inkludert rasemotivert vold med våpenbruk, og da gjerne spesielt i enkelte av sørstatene (Alabama m. m.). Store deler av landet og befolkningen sliter med at systematisk rasisme ligger innebakt i systemet. Det har vært flere episoder med sammenstøt og konflikter mellom svarte (afrikansk avstamming) og hvite, spesielt knyttet til noen episoder der politiet uten åpenbare grunner har skutt svarte/mørke personer. I den amerikanske folkesjelen ligger ennå forestillingen om at hvite er mer verdt enn svarte, og rasespørsmålene og diskusjonene i landet er ganske så polariserte. Innvandrere ankommet landet i løpet av de senere år blir heller ikke noe særlig bra mottatt eller integrert i deler av USA. Urbefolkningen i form av indianere har heller ikke blitt noe særlig bra behandlet historisk sett.

USA, landet hvor det er (nesten) fritt fram for rasisme, diskriminering og forskjellsbehandling. Landet hvor det er helt normalt med ulike muligheter og ulik behandling av mennesker ut fra hudfarge – svarte vs. hvite personer. Politivold mot spesifikt svarte mennesker er heller ikke unormalt. Rett og slett et veldig delt, polarisert og splittet samfunn. Og i tillegg har de for tiden en president som er alt annet enn samlende.

Voldsomme opptøyer i USA mai 2020, etter at nok en svart person har blitt utsatt for politivold med døden til følge: – USA har en svart underklasse, hvite politistyrker med halvmilitær utrustning og over 200 år med rasekonflikt, sier Hilmar Mjelde.

Kilde: Vårt Land: Voldsomme opptøyer i USA.

 


 

I utgangspunktet er bevegelser slik som Black Lives Matter (BLM) og Den antifascistiske bevegelsen Antifa (antifascisme) et gode og en nødvendighet i et land som USA. Likevel blir en del av det de står for noe ekstremt. Når kampen mot rasisme ender med bruken av ekstreme virkemidler – inkludert hærverk, opptøyer, vold og ting går ut over uskyldige – går det for langt. Målene helliger ikke midlene i dette tilfellet.

Kommunist som skjellsord: Muslimer og kommunister/sosialister (“venstreekstreme”) + kriminelle fra andre land er landet svært redde for, og det skal sikkert svært lite til for å bli kalt venstreekstremist eller venstrefundamentalist “Over there” i “Junaiten”. Rasekrigen og rasismen holdes i live via organisasjoner slik som Ku Klux Klan (KKN). Klanen kjemper for hvit makt og hvitt overherredømme. KKN er en høyreekstrem organisasjon som kjemper for hvit nasjonalisme, de hvites makt og anti-immigrasjon. De påstår selv å være en organisasjon som bygger på kristne verdier. I sin framferd er de ganske så militante og ekstreme.

Den andre siden er neppe noe særlig mye bedre. F. eks. Black Panthers for fargede skal på mange måter være et motsvar mot KKN, for den fargede befolkningen. De skal være en antirasistisk borgerrettsorganisasjon som inkluderer store innslag av svart nasjonalisme.

Amerika ser for tiden ut å bli styrt av populisme. De er moralsk sett et u-land, og de har Trump som president. Enkelte stater kan kan ilegge forbrytere dødsstraff for alvorlige forbrytelser, noe som etter manges syn er et klart brudd på menneskerettighetene. Landet liker å stille seg til doms over andre land og regimer, men sannelig har de mye rart hos seg selv som det burde ha vært ryddet opp i. De er ikke hakket bedre enn mange andre land de kritiserer.

USA

 

En aldri så liten skamplett for landet: USAs militærfengsel på Cuba, Guantánamobukten fangeleir. Ulovlig fiendtlige kjempende – uten status som “ekte” krigsfanger – sitter fengslet der mer eller mindre uten lov og dom. Amnesty har gjentatte ganger protestert mot denne praksisen, med utgangspunkt i manglende menneskerettigheter for de innsatte. Amnesty International Norge skriver blant annet: “Fangene blir utsatt for enormt psykisk press, og grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling.” Tidligere USAs president Barack Obama lovet fengselet nedlagt, noe som ikke har funnet sted.

Likevel var Barack Obama en dyktig president, i forhold til han som kom etter:

Barack Obama – USA sin 44. president – var en god president for USA.

 

Til tider har USA hatt et noe anstrengt forhold til sine naboland i sør, og da gjerne spesielt overfor Cuba og styresettet / ledelsen der. Også overfor enkelte av landene i Latin-Amerika (Mellom-Amerika) har det vært noen episoder. USA driver så gjerne med blokader, proteksjonisme, stengte grenser, mistroiskhet, sanksjoner, redsel, ansvarsfraskrivelse, maktmisbruk, kommandering, belæring, rasisme og manglende diplomati overfor sine naboer. Overfor Canada i nord har det vært litt mer gemyttlig. (Alaska, som er en stat i USA, slipper også unna alvorlige krangler med USA.)

USA har en svært sammensatt befolkning med mennesker fra alle verdensdeler. Landet ble kolonisert (erobret av europeere, immigrasjon) fra 1500-tallet og utover. Mange av landets hvite har sin opprinnelse i Europa, og mange av landets svarte innbyggere kan spores tilbake til diverse land i Afrika (jf. slaveriet m. m.). Asia er også godt representert i USA. Med 325 700 000 innbyggere i 2017 er USA et stort land f. eks. i forhold til Norge.

Det virker som om USA er villige til å droppe verdier slik som menneskeverd, likeverd og grunnleggende rettsstatsprinsipper. Jeg tenker da på landets behandling av migranter fra Mexico og deres barn (permanent atskillelse). Når det gjelder innvandrings- og asylsaker settes grunnleggende verdier ut av spill.

Landet er på relativt ville veier når det gjelder behandlingen av barn som enten på egen hånd eller sammen med sine foreldre har krysset grensen til USA ulovlig sørfra, dvs. migranter fra Mellom-Amerika. Leirene blir av enkelte sammenliknet med konsentrasjonsleirer for barn eller tortur-sentra. Dårlige forhold preger leirene, og barna blir generelt behandlet på en inhuman måte som ikke er et sivilisert land som USA verdig. Landet driver generelt sett med en ganske så inhuman behandling av flyktninger, og rettferdig fordeling av godene er et ikke-tema.

Det kan hevdes at USA har sin fulle rett til å beskytte sine landegrenser og sin suverenitet. Likevel finnes det lite rettferdighet i at den vanlige amerikaner har relativt greie liv mens naboene fra landene i sør lever i/med høy kriminalitet, korrupsjon, delvis forfølgelse, motløshet og i dyp fattigdom. Amerikanerne (eller oss nordmenn for den del) har sånt strengt tatt ikke krav på bedre liv enn det andre nasjoner og folkegrupper har, og amerikanerne har ikke på noen som helst måte gjort seg ekstra fortjent til det gode liv.

Homofili og abort er fortsatt kontroversielt i enkelte deler av USA, dvs. i enkelte stater med sine innbyggere. Ofte henvises det til den kristne troen for å kunne avvise homofili og abort som vederstyggeligheter. Landet er virkelig drevet av fordommer og redsel for det nye og ukjente, og enkelte av dem er ekstremt konservative i sitt tankesett og holdninger. Ikke alle former for frihet er populært der borte, og en del ønskes forbudt med lov i det såkalte frie landet.

California under Guds straffedom

Er det virkelig mulig å hevde noe slik, med Bibelen i hånda? Enkelte forskrudde kristne PÅSTÅR i fullt alvor at delstaten California er under dom pga. handlingene og ødeleggelsene til liberale demokrater. Tegn på og årsaker til at delstaten er under dom er angivelig faktorer slik som politisk vanstyre fra liberale demokrater, ødeleggende branner, strømbrudd, tørke, jordskjelv, menneskelig fornedrelse, ekstrem liberalisme, antikristen politikk, moralsk forfall, hjemløse, ulovlige innvandrere, folk som gjør sitt fornødne ute i gatene, en økende andel av fattige og den (begrensede) rikdom som er samlet på noen få hender.

California er visstnok i ferd med å bli det Sodoma og Gomorra, hvor alle problemene (synd og elendighet) er i ferd med å fortære delstaten (undergang neste, dommedagen er nær). Kristne og konservative rømmer angivelig fra den vanstyrte delstaten med all sin elendighet. For en vanvittig og forskrudd argumentasjonsrekke!

 

Forakten for staten og politikerne er stor i USA, og tiltroen / tilliten til det offentlige og myndighetene er liten blant store deler av befolkningen. Mange legger sin ære i å klare selv og i størst mulig grad styre unna enhver kontakt med “storebror”. Tilliten innbyggerne mellom er vel heller ikke særlig høy, dvs. generelt sett lavt nivå for tillit i USA. Mistilliten til staten, politikerne, hverandre og mot mediene (media) er noe alarmerende.

Ellers er hele det amerikanske valgsystemet en historie for seg selv, med sin rare valgordning. Det er en form for indirekte demokrati med valgmenn som mellomledd og mellompersoner. Det et håpløst system som det er vanskelig å forstå seg på og som ikke akkurat er spesielt rettferdig. I presidentvalget 2016 var det Hillary Clinton som fikk mest stemmer, men hvor Trump likevel ble president pga. valgmannsstemmer og valgmannskollegiet. Ellers var valgkampen små-skitten, med alle sine drittpakker mot motkandidatene. Et korrupt system?

National Rifle Association (NRA), hvor “No lives matter”?

 

Liberal våpenlovgivning / regler med diverse medfølgende skyteepisoder (på skoler m.m.) med lovlig anskaffede våpen er også en utfordring landet er lite interessert i å rydde opp i. Til og med alvorlig mentalt syke kan helt lovlig anskaffe seg, eie og kjøpe våpen. Det er grunnlovsfestet (grunnlovstillegg) at amerikanere har rett (individuell rett) til å eie og å bære våpen, da riktignok tenkt brukt til selvforsvar og/eller jakt (ikke massakrer).

Amerikansk mangel på logikk på sitt “beste”:

  • Kan noen forklare meg hvorfor de samme menneskene som ikke trenger å bruke maske eller overholde reglene om sosial distanse (jf. korona-pandemien i USA) fordi Gud vil beskytte dem, også trenger en AR-15 (våpen, halvautomatisk rifle) fordi Gud plutselig ikke vil beskytte dem?

Lånt fra Facebook, oversatt til norsk via Google Translate (Google Oversetter).

 

Å betale skatt og andre offentlige avgifter har de allergi mot, og systemer for å utlikne sosiale ulikheter/forskjeller er det ikke rom for. Å betale skatt for å gi folket velferdsgoder vil de ikke, men samtidig bruker de – de av dem som har råd til det – masse penger av sine egne lommebøker for å kunne sende barna på gode privatbarnehager, privatskoler og ikke minst på helseforsikringer for seg og sine for å kunne få nødvendig helsehjelp når det trenges. Ekstreme skattelettelser til de rikeste har blitt gjennomført i USA i løpet av de siste tiårene.

USA og våpen

Litt mer om våpenlovgivningen: Skolemassakrene/skytemassakrene i USA har blitt muliggjort av lett tilgang på våpen, i et land hvor det finnes mer våpen enn folk (antall). Det er og blir en folkerett dette å kunne ha lov til å eie våpen til å “forsvare” seg med. Våpenlobbyen (våpenmafiaen) i USA står meget sterkt, med “National Rifle Association” (NRA) i spissen. Det er ikke bare snakk om små pistoler, nei det florerer med hel- og halvautomatiske våpen av større kalibre (rifler etc.) også.

Enkelte i USA hevder visstnok at det er en gudegitt rett å kunne ha sitt eget våpen. Det å kunne eie et våpen for å forsvare seg er en vesentlig del av den amerikanske “friheten” som de setter så høyt. En del unge krever nå konkret action når det gjelder å begrense våpentilgangen, og ikke bare fine tanker og bønn for ofrene og familiene etter gjennomførte skytemassakrer.

Fra den franske revolusjonen har også “slagordene” frihet, likhet og brorskap “lurt” seg inn i USA. Det kan absolutt diskuteres om landet eller forbundsrepublikken USA er rigget slik at disse ordene i praksis har noen realitet eller betydning.

USA satser på mange måter på et demokrati for de få, dvs. for de rike med pengemakt. USA er nok et bra land for rike personer og bemidlede organisasjoner som kan kjøpe seg innflytelse. Pengene og pengemakten rår og makt kan kjøpes for penger. Næringslivstopper med masse pengeressurser og medfølgende makt får kjøre på med sin agenda til beste for landets rike elite.

Alle blunder øynene for de store sosiale ulikhetene i landet. Landet har mange fattige som har liten eller ingen innflytelse på samfunnsutviklingen, og som ikke får anledning til å fremme sin stemme i de politiske debattene. Bra helse- og skolesystem er forbeholdt de rike som har råd til å betale for seg. Sikkerhetsnettet for de fattige, arbeidsledige, syke osv. i USA er høyst mangelfullt. USA har generelt sett et mye dårligere sosialt sikkerhetsnett enn f. eks. det norske., og de har ikke velferdsgoder og en velferdsstat slik som vi tar som selvsagt her i Norge.

Den amerikanske drømmen er vel på mange måter bare en fantasi eller utopi; Den amerikanske drømmen er en løgn. Hvor du bor, samt hudfargen, er det som betyr noe for om du er fattig eller rik. En som er født på en fattig adresse og gjerne er svart i tillegg har nesten ingen muligheter for å komme seg ut av fattigdommen, eller til å få klatret seg oppover på rangstigen. De som er “taperne i lotteriet” er mer eller mindre sjanseløse. USA framstår mer og mer som en verdensmester i ulikheter.


Landet har stor tro på at privatisering og konkurranseutsetting er løsningen på alle problemer, og det sitter langt inne for politikerne å innføre inngripende offentlige reguleringer av markedsøkonomien. I en del tilfeller er ikke markedsøkonomien (jf. Adam Smith og den usynlige hånd) så fri som man skulle ha trodd, da det ofte oppstår monopoler, duopoler eller oligopoler der noen få aktører har full kontroll over og styrer markedet. Det er mange eksempler på at privatiseringen og den frie markedsøkonomien og de frie markedskreftene ikke løser alle problemene som landet har.

USA har over en årrekke hatt en massiv pengebruk, og da ikke minst på militære operasjoner. Dette medfører igjen en gigantisk stor statsgjeld, som på et eller annet tidspunkt og på en eller annen måte en gang må tilbakebetales. Landet lever på mange måter over evne økonomisk sett.

Enkelte amerikanske legemiddelfirma utnytter til sitt fulle sine inngåtte patenter til å prise legemidlene sine helt hinsides. Prissettingen og monopolsituasjonen de opparbeider seg i en periode mens de har enepatent er alt annet enn etisk bra. Business og økonomi er tydeligvis mye viktigere enn å hjelpe flest mulig med bra medisin.

“Big Pharma” kan sies å ha “tatt av” i USA. Å f. eks. diagnostisere pasienter med ADHD samt medisinere for det har nesten blitt som en epidemi i landet, noe legemiddelindustrien virkelig skor seg godt på (økonomisk og makt). Enkelte kaller USA en pilletrillende nasjon. Ellers er det også mye penger, sponsing og bidrag fra legemiddelindustrien rettet mot legene og sykehusene, og behandlingen man får som pasient er muligens ikke så nødvendig, “objektiv” og “nøytral” som ønskelig.

Helsevesenet/helsesystemet er ineffektivt og profittstyrt. Slettes ikke alle får tilgang på nødvendig behandling, da de ikke har råd til å betale for behandlingen eller har en helseforsikring som dekker behandlingen. Likeså er det ikke alle som får en god utdannelse. For å få dette må man gå på gode skoler og få studert, men slikt er ofte forbeholdt unge med rike og velstående foreldre. Eventuelt kan man få en god utdannelse via stipender, hvis man er en av de heldige utvalgte med de rette evner og anlegg for å kunne få dette innfridd/innvilget. Det amerikanske skolesystemet bidrar ikke nødvendigvis til at de flinkeste får den beste utdannelsen, da intelligens og tilgang på penger slettes ikke trenger å stå i forhold til hverandre.

De store skogbrannene i California høsten 2018 har også fått fram i lyset at rikingene – de rike huseierne i California – kan få ekstra hjelp fra private brannfolk. Vanlige folk må se at husene sine brenner ned pga. intense branner og sprengt kapasitet hos brannvesenet finansiert av offentlige midler. De rike kan derimot betale seg til ekstrabehandling og spesialservice via forsikringen for å få sine hus reddet fra flammenes rov via private brannfolk.

Det kan også diskuteres om den frie presse er fri i USA. Noen få gigantiske selskaper eier de sentrale media i landet. Disse media-konsernene spiller selvsagt på lag med eliten. Media taler ikke de svakes sak.

Den amerikanske drømmen er en fin visjon, men i praksis er det mange som aldri klarer å komme seg opp og fram i samfunnet selv om de jobber og sliter hardt med sine forsøk. De rike med sin innflytelse og kjøpte makt klarer å holde store deler av allmuen på god avstand fra det livet de selv lever.

Innimellom kan man få inntrykk av at USA består av et egoistisk folkeslag. De framstår som et egoistisk og selvopptatt folkeslag, som kun er opptatt av seg selv og sitt. Videre har de liten eller ingen interesse av og/eller kunnskap om verden for øvrig. Dessuten har de stor tro på seg selv og sin rolle i å løse verdenskriser. USA leker ofte verdenspoliti, gjerne med vekslende hell. F. eks. har USA inntatt en lederrolle i å løse interne stridigheter i land som Irak og Afghanistan, og ingen av disse militære operasjonene kan sies å ha vært noen store suksesser for USA sitt vedkommende. Landet har ofte bruset med fjøra og vist fram sin militærmakt overfor omverdenen. Landet fremsetter også trusler om sanksjoner (ingen handel m. m.) mot andre land som ikke følger USA sin politikk og vedtak (f. eks. mot Kina).

Enkelte amerikanere virker til å være svært store og høye på seg selv. De er selvopptatte, og de har liten kunnskap om og interesse for resten av verden på utsiden av USA. Å ramse opp hele rekken (listen) med presidenter som landet har hatt (pr. 2019 45 stk.) – USAs presidentrekkefølge siden konstitusjonen trådte i kraft i 1789 – kan de ofte, men mange av dem blir nok satt fast hvis det blir snakk om hva landene i Europa heter.

I en rangering fra 2018 gjennomført av amerikanske statsvitere av samtlige amerikanske presidenter er det ikke særlig overraskende at Trump kom på bunn. På topp kom Abraham Lincoln (USAs 16. president i perioden 1861–1865, og som ble myrdet), mannen som ledet landet gjennom den amerikanske borgerkrigen, bevarte unionen og avskaffet slaveriet. USA sin første president (1789-1797) – “landsfader” George Washington – er det vel også naturlig å nevne, med sin andreplass på nevnte liste.

Av presidentene USA har hatt (45. stk. pr. medio 2020) er det disse jeg selv husker fra nyhetene og fra annen omtale, fra den tiden jeg selv har fulgt med i politikken og samfunnslivet forøvrig:

USA-presidenter jeg selv husker fra nyhetene, liste hentet fra Wikipedia.

 

Kilde brukt ovenfor: Wikipedia: Liste over USAs presidenter.

De andre presidentene er fra før min tid, og jeg har kun hørt om dem via historien. Ut fra tidligere rangeringsliste ender det opp slik for de presidentene som er “kjente” for min del:

  • På topp 10-lista: Reagan og Obama.
  • På midten: De to Bush-ene og Clinton.
  • Totalt på bunn: Trump

 

Videre til andre temaer enn presidentrekka:

Amerikanernes fokus: Egne nasjonale interesser er det viktigste, spesielt når det er snakk om økonomiske interesser. Menneskeverd og overgrep mot menneskerettigheter i samarbeidende land kommer i andre rekke. Det er viktigere å verne om egne egoistiske interesser enn å påvirke brudd på menneskerettigheter etc. hos viktige handelspartnere.

USA har vist seg å være ganske så opportunistiske i enkelte saker. Landet blander seg inn i kriger, landegrenser og konflikter, men i hovedsak kun når det gagner dem. F. eks. hvis det er olje inne i bildet blir landet spesielt interessert i å ta parti for å sikre seg tilgangen på oljeressursene.

Det er noe grunn til å stille spørsmålstegn med og å være litt små-bekymret over USAs store utenlandsgjeld. De har i flere år hatt store underskudd i sin handelsbalanse med utlandet. Dessuten bruker de “uhorvelige” pengemengder på militæret og militær aktivitet. Da jeg selv er pasifist og tidligere militærnekter klarer jeg ikke å se helt hensikten med den massive pengebruken på forsvaret, penger som kunne ha kommet mye bedre med hvis de hadde blitt brukt på andre svake samfunnsgrupper i det amerikanske samfunnet.

Norge på sin side får innimellom litt “kjeft” fra USA pga. vi ikke bruker fullt 2 % av bruttonasjonalprodukt (BNP) på militært forsvar, noe som har blitt fastsatt som allment akseptert NATO-mål for noen år siden.

Trump har tidligere kjørt på (valgkampen 2016) med slagordet “Make America Great Again“, og i valgkampen 2020 blir visstnok slagordene noe slikt som “Keep America Great” og “Promises Made, Promises Kept“. Jaha, jojo. Selv klarer jeg vel ikke helt å se at USA er så “great” eller flott. Løfter og lovnader fra presidenten blir nok også svært fort dekorert med masse løgner.

Presidentvalget i USA november 2020, ja. Dette kan godt medføre at Donald Trump får en ny periode (andreperiode) som president. Det står mellom demokratenes Joe Biden mot republikanernes Donald Trump. Nok en gang et valg mellom pest eller kolera. For gamle og ekstreme kandidater som stiller til valg, dvs. gretne gamle gubber med dårlig helse. Det skulle med fordel ha vært noen “vanlige” folk av litt yngre garde som stilte til valg. F. eks. ei yngre dame med annen hudfarge enn hvit. Det blir nok en skitten, stygg og splittende valgkamp, hvor Trump må ta hovedskylden.

Fra medier og film har vi blitt gjort kjente med diverse føderale organisasjoner, myndigheter og forvaltningsorganer i USA. Blant annet kan følgende nevnes: FBI (Federal Bureau of Investigation), CIA (Central Intelligence Agency), NSA (National Security Agency), DIA (Defense Intelligence Agency) og NTSB (National Transportation Safety Board). Mange andre kunne sikkert ha vært nevnt.

Det kan til tider virke som om den føderale politiorganisasjonen FBI samt delstatspolitiet til tider overreagerer. Det har vært en del episoder hvor de har skutt først og drept i stedet for å bruke mer ufarlige metoder som første instans. Det har også blitt igangsatt noen massive politiaksjoner med ekstreme mengder politibetjenter og utstyr i aksjon for å løse relativt små situasjoner..

USA advarer mot kinesiske produsenter fra f. eks. Huawei pga. faren for overvåkning og spionasje, men selv driver på med ca. akkurat det samme selv. Om det USA driver med “kun” er advarsler, eller om det går over i trusler kan nok diskuteres. Ganske så kvasse advarsler om konsekvenser rettes på forhånd mot EU-land som eventuelt vil velge å samarbeide med Huawei eller andre teknologiselskaper fra Kina i forbindelse med innføring av 5G og tilsvarende sentral infrastruktur.

Mai 2019 kom nyheten om at Trump HELT forbyr amerikanske selskaper å bruke utenlandsk teleutstyr som kan være en “fare for landets sikkerhet”. Dette forbudet klarte han å få i stand via en erklæring om “nasjonal nødssituasjon”, som igjen medførte at han kunne legge ned et forbud for amerikanske selskaper å bruke utenlandsk utstyr som “utgjør en uakseptabel risiko”.

Produsentnavn og land nevnes ikke, men det er ingen tvil om at forbudet blant annet rettes mot Kina-produsenten Huawei. Og alt dette kommer i stand bare pga. ubegrunnede påstander og indisier fra presidenten og hans folk. I USA – hvor de har flinke folk i f. eks. NSA, FBI og CIA – har de ikke klart å framskaffe et eneste håndfast bevis på at Kina VIRKELIG driver med overvåkning og spionasje via f. eks. Huawei-utstyr. Bare ubegrunnet synsing, redsel og storpolitikk som ligger bak dette vaset av et forbud.

Og det stoppet ikke der heller, nei. Google har – etter press fra amerikanske myndigheter – inndratt Huawei sin Android-lisens, og etter hvert får heller ikke Huawei lov til å kjøpe inn amerikansk teknologi til bruk i sine produkter (prosessorer osv.). For en meningsløs makt- og handelskrig!

Ny oppdatering i slutten av juni 2019 i Huawei-saken: USA opphever handelsforbudet med Huawei, og igjen kan selskapet kjøpe produkter fra amerikanske selskaper (Android-lisenser, teknologi, chipper osv.) Plutselig etter handelsavtaler mellom USA og Kina utgjør ikke nevnte produsent lenger noen stor nasjonal sikkerhetsrisiko. Tenker det har gått opp for Trump at USA har mer å tape på handelskrigen enn det Kina har. Og etter den tid har det igjen skyet til for handelen, hvor Huawei nektes Google-tjenester samt amerikansk innmat (prosessorer m. m.) på sine mobiltelefoner (men selve operativsystemet Android har de visstnok fortsatt lov til å tilby).

Snowden-avsløringene rundt NSA (National Security Agency) sin overdrevne overvåking av både egne og andres lands innbyggere er ikke direkte beroligende. I mine øyne er Edward Snowden en helt med sine lekkasjer rundt USA sitt vanvidd med masseovervåkning rettferdiggjort med at man ønsker å bekjempe terror og terrorister.

I mine øyne er Edward Snowden en helt med sine overvåkningsavsløringer hvor NSA ble tatt med buksene nede!

 

Etter mitt syn er det liten grunn til å rope hipp hurra for USA sin behandling av varslere. Både militære WikiLeaks-avsløringer og Edward Snowden sine overvåkningsavsløringer (NSA) har blitt møtt med kvass kritikk fra amerikanske myndigheter. Noen ønsker til og med at sistnevnte, Snowden, bør få dødsstraff hvis han blir utlevert/kommer tilbake til USA.

Jeg trodde myndighetene skulle styre på vegne av folket. Jeg er slettes ikke sikker på at USA sin overdrevne overvåkning og hemmelighetskremmeri rundt dette er i samsvar med folkets vilje. Jeg mener at innbyggerne har rett på å bli gjort kjent med og kunne påvirke militære aktiviteter og overvåkning.

Alle prinsipper for beskyttelse av privatlivets fred ofres i kampen mot terrorisme. Personvernet kan se ut for å ha dårlige kår i USA. Innbyggere stemples som forbrytere til det motsatte er bevist, dvs. helt snudd på hodet fra normal tenkning. NSA, CIA, FBI osv. “ser” deg (overvåker og har innsyn i data) om du er lovlydig eller ei! Kamp kjempes mot kommunisme og terrorisme. Å benytte seg av amerikanske skytjenester er jeg noe skeptisk til pga. slike forhold, selv om jeg likevel velger i en viss grad å bruke både sosiale nettverk (Facebook) og diverse lagringstjenester (Google og Microsoft).

Ifølge Apple-topp Tim Cook mangler USA noe tilsvarende som Europa og EU sin GDPR (General Data Protection Regulation, ny personopplysningslov/personvernforordning). Personopplysninger brukes som en lukrativ handelsvare, og som våpen mot oss med militær presisjon og effektivitet. Overvåkning finner sted med profitt som mål.

USA sin lov CLOUD Act (Clarifying Lawful Overseas Use of Data Act) fra 2018 er en utfordring og trussel for personvernet for oss i Norge og Europa. Loven innebærer at amerikanske myndigheter får full tilgang til alle data som lagres i skytjenester eid av amerikanske selskaper, også her i Europa. Loven vil ramme tjenester slik som OneDrive, Azure, Google Drive, Amazon Drive og sosiale medier, og den hopper bukk over europeisk GDPR.

Av og til sier jeg på spøk at jeg er usikker på om det best eller verst å være i klørne på USA eller Kina når det gjelder overvåkning og registrering. Selv er jeg usikker på om det er så mye bedre å havne i amerikanske registre (ser en potensiell terrorist i de fleste, kapitalisme som “hellig ku”) enn i kinesiske registre (leter etter regimekritikere m. m.).

Privat har jeg f. eks. en Huawei mobiltelefon, et merke enkelte er skeptiske til pga. all produksjon og utvikling skjer i Kina i samsvar med de krav kommunistpartiet stiller. Enkelte presenterer konspirasjonsteorier om at dette medfører muligheter for at kinesiske myndigheter kan drive overvåkning mot oss her i Europa.

Alternativt kan man velge Apple iPhone, hvor USA har kontrollen på i hvert fall utviklingen og programvaren (produseres delvis i Kina den også!). Produktene må være i samsvar med amerikanske krav, hvor det kan tenkes at det finnes bakdører i produktene som f. eks. NSA og/eller FBI kan utnytte.

Advarsel mot bruk av mobiltelefoner og andre produkter og tjenester som utvikles av kinesiske selskaper

FBI, CIA og NSA advarer mot bruk av kinesiske telefoner m. m. slik som ZTE og Huawei. Desember 2018 hevdes det at “Trump vil bannlyse ZTE og Huawei-telefoner i USA”.

Redselen er at amerikanske borgere skal bli overvåket og spionert på av kinesiske myndigheter. Nå er vel ikke amerikanske myndigheter rette vedkommende til å hevde noe slikt, i og med at de selv har overvåket og spionert i “hytt og pine” på både sine egne og andre lands innbyggere, jf. Snowden-avsløringene rundt NSA sin virksomhet.

Selv skal amerikanske myndigheter ha lov til å drive overvåkning av hvem de vil, men de godtar ikke den samme praksis når eventuelt Kina som står bak tilsvarende aktivitet. Personlig heller jeg mot at det er bedre å havne i registre og å bli spionert på av Kina enn av USA. Jeg stoler faktisk mindre på USA enn Kina, spesielt i disse tider hvor de har en helt uberegnelig president i form av Donald Trump.

 

Amerikanske selskaper slik som Google inkludert YouTube, Facebook og Twitter (muligens også Apple og Microsoft?) kan sies å delvis true ytringsfriheten. Aktørene driver en god del sensur som kan virke noe uforståelig for folk flest. Enkelte kritiske stemmer har fått sine profiler, innlegg, bilder og/eller videoer fjernet fra plattformene.

Amazon er en amerikansk monsterbedrift som er i ferd med å legge hele verdenen under sine føtter. Amazon satser på mange ulike forretningsområder, og de har satset på automatiserte og digitaliserte virksomheter med få ansatte. Konkurrenter kjøpes opp eller skvises ut av markedet. De som er ansatt hos kjempen er kjent for å måtte leve med dårlige (ikke-levbare) lønninger. Lederen Jeff Bezos er imidlertid verdens rikeste mann for tiden. Mye penger og makt ender på få hender.

USA påstår å verdsette ytringsfriheten høyt, og for mange er ytringsfriheten tilnærmet hellig. Dette gjelder tydeligvis kun fram til regime-kritikk rettes og “hemmeligheter” avsløres. Da begynner USA mer å likne på enkelte diktatorisk styrte land som demokratiske land ikke liker å bli sammenliknet med. Trump med sin oppførsel har ikke bidratt til å styrke landets demokrati akkurat.

Norske Pen prøvde, men mislyktes, å få Edward Snowden til Norge i forbindelse med utdeling av Ossietzky-prisen 2016. Snowden vant ytringsfrihetsprisen, men pga. fare for utlevering av ham til USA og etterfølgende straffeforfølgelse kunne han ikke komme til Norge for å motta prisen selv.

Før Trump: USA er pådriver i arbeidet med frihandelsavtalene TISA og TTIP. Nok en gang sikkert fine avtaler for de rike som kan berike seg enda mer, men for oss vanlige folk kan det i høy grad diskuteres hvor gunstige avtalene er. Nok en gang vil man folkedemokratiet til livs og i stedet overføre makten til store kommersielle selskaper. Pengene skal få råde enda mer.

Med Trump som president: Faktisk har Donald John Trump vist motstand mot noen av disse handelsavtalene. Han vil beskytte amerikansk industri og vil innføre tollmurer på import av en del varer produsert utenfor USA. Generelt har Donald utvist stor skepsis mot flere ulike typer internasjonale avtaler, blant annet handelsavtaler, NATO m. m.

“Kanskje er det bedre for vanlige amerikanere at USA blir mindre. Men for oss andre betyr det at vi blir utlevert til Russland og Kina.” Kilde: Vårt Land kommentar (Erling Rimehaug): Make America smaller.

 

USA har innført straffetoll på en del import til landet sitt, med planer om ytterligere opptrapping. Denne proteksjonismen og angrepet på frihandelen + globaliseringen er Trump sitt forsøk på å beskytte amerikansk industri mot den store konkurransen fra blant annet Kina og Europa. Landet har også innført en sanksjonspolitikk mot Iran, som andre land har funnet en vei rundt for å slippe å bli involvert/rammet. USA sin røffe oppførsel overfor Iran kan godt medføre en ny krig i Midtøsten.

Av og til snakkes det stolt om USA og amerikansk produksjon, og det er noe positivt å kunne si at et produkt er “Made in USA” eller “Made in the USA / U.S.A.“. Imidlertid er ikke USA så veldig annerledes enn Norge og Europa når det gjelder produksjon. Mindre og mindre blir i realiteten produsert i USA. Det meste produseres i Asia eller Afrika, helt eller delvis.

Made in the U.S.A.

 

Trumps polariserende og proteksjonistiske politikk kan på sikt svekke USA sin globale rolle og betydning. Til og med den amerikanske dollaren kan tape noe av sin viktighet for verdensøkonomien. Politikken kan gå ut over både USA og resten av verden sin velferdsvekst i ytterste konsekvens.

Utdrag fra sangen “Kor e alle helter hen” (Jan Eggum):

Av onkel Sam fikk vi så enkle lover, Donald Duck & Co.

 

Valutaenheten amerikanske dollar (USD, $) har/har hatt stor betydning både for USA selv og store deler av verden for øvrig. Det er en “safe” valuta for økonomiske kjøp og salg (og for spekulasjoner). Dollarkursen påvirker mye av valutaomsetningen og valutamarkedet i den store verden. Dollaren sin makt og innflytelse på verdensøkonomien har nok svekket seg noe i de senere år. På sikt vil nok også faktisk Kina gå forbi USA som verdensledende økonomisk nasjon / makt, målt i bruttonasjonalprodukt.

For meg framstår USA som dobbeltmoralens land. Vold, skyting og våpen er helt greit, men pupp og naken kropp/naken hud er fy, fy. Hva bidrar ellers USA med? Jo, import av dårlige amerikanske og forurensende biler (limousin og andre biltyper) til Norge, inkludert diverse muskelbiler av heller dårlig kvalitet med sterke motorer og dårlige kjøreegenskaper sammenliknet med europeiske og asiatiske biler. Sagnomsuste Route 66 må nevnes. Vi kan vel også gi USA deler av skylden for dårlig og usunn “fast food”/ “junk food” (og medfølgende problemer pga. overvekt). Og sannelig har vi nå også fått både Halloween-feiring og handlegalskapen “Black Friday” til Norge.

Halloween-feiring, nei takk!

 

Noen steder i Norge går man litt vel langt med å hente inspirasjon fra USA (amerikansk gul skolebuss + Elvis for alle penger + utsmykning inne):

ER-AN Veikro Keep on rockin’

ER-AN Veikro Keep on rockin’, Syfteland, Hordaland.

 

USA har en vei å gå når det gjelder miljøvern, men dette gjelder jo i høyeste grad også resten av den vestlige verden inkludert Norge. Det finnes en del klimaskeptikere i USA, og det finnes nok av dem som ikke i noen stor grad er villig til å legge om sine liv til en mer bærekraftig og miljøvennlig livsstil. Amerikanernes livsførsel (fly- og biltrafikk, forbruk, produksjon osv.) fører til store klimaspor i en ikke-bærekraftig retning miljømessig.

USA kan vel få “æren” for Norge sine problemer med pøbelgranen av typen Sitkagran. Spesielt i ytre kyststrøk her i Norge sprer denne tresorten seg relativt ukontrollert og utkonkurrerer all annen vegetasjon. Kulturlandskapet blir endret og ødelagt av den tette skogen. Sitkagranen heves i hvert fall å ha sin opprinnelse i USA, og denne grantypen har blitt importert til Norge etter 2. verdenskrig.

Klissete Hollywood-filmer, actionfilmer, Disney og TV-serier må nevnes. Mange filmer med opprinnelse fra USA dukker opp også her i Norge. Amerikanske filmer, ja. En periode var det populært med westernfilmer som omhandlet Det ville vesten (“helt Texas”), lovløsheten, store rancher, prærien og cowboy-livet + indianerne. (Å leke cowboy og indianer har vært populært også her i Norge, og denne leken stammer nok også fra USA.) Utenom cowboy-er har man også rednecks (“simple bondetamper”). Las Vegas med sine mange kasinoer og bryllupskapeller har også blitt del av en god del filmer.

Det kommer masse god musikk fra USA. Personlig sier jeg likevel: Amerikansk countrymusikk, spar meg. Denne kan jeg ikke utstå. Det samme gjelder vel også for jazz, blues og deler av gospelmusikken fra “over there”. For å ikke glemme: Musikken til Elvis Presley – “King of rock and roll” – lever også i beste velgående, selv om jeg synes hans musikk og sang ikke er så mye å skryte av (sang som en annen kråke). Enkelte ser på Elvis Presley nesten som en gud.

I Måløy, ikke langt fra der jeg bor, har det i de senere år blitt arrangert Elvis-festival. Det er vel nesten unødvendig å understreke at jeg holder meg langt borte fra denne festivalen. Dette fenger ikke meg. Ser slettes ikke noe poeng i å dyrke den amerikanske kulturen og historien i vårt land, og som allerede nevnt kan jeg styre min begeistring for musikken til Elvis Presley. At norske oppegående mennesker prøver å imitere og dyrke Elvis blir bare kleint å se på.

Elvisfestivalen i Måløy 2020 (7. gang) – https://www.elvisfestival.no/.

Kjell Elvis (Kjell Henning Bjørnestad), kjent Elvis-imitator fra Sørlandet, sin dyrking av det amerikanske inkludert Trump er svært kvalmende og uforståelig for meg å se på. Jeg tenker spesielt på videoen til Kjell Elvis med tittelen “Your Way (Trump Song)”. Nå har visstnok samme mann – Kjell Elvis, ikke Elvis Presley – også vært engasjert i “Partiet De Kristne” og han er visstnok TV Visjon Norge-sympatisør (fan). Spesielt i området rundt Lista og Farsund på Sørlandet (Norge) blir det amerikanske dyrket.

Enkelte i Norge mener “Yankees Go Home”. Jeg er ikke nødvendigvis enig i dette da, selv om jeg er pasifist sånt i utgangspunktet. Utsagnet om “Yankees Go Home” omhandler at enkelte ikke setter særlig stor pris på at det befinner seg amerikanske militærbaser og amerikanske soldater på norsk jord nå i fredstider.

Rett skal være rett: Noe bra kommer tross alt fra USA. Mye av IKT-teknologien – IBM-kompatible datamaskiner (standarden)/PC-en, Microsoft-produkter (Windows, Office m. m.), Apple-produkter, Internett m. m. – har helt eller delvis amerikansk opprinnelse. Det amerikanske bilmerket Tesla er også interessant, og flyprodusenten Boeing er amerikansk. Sikkert masse annet kunne ha vært ramset opp her, men jeg gir meg her. Dette er i hovedsak en småkritisk artikkel om USA og ikke en lovprisning av landet.

USA har: Silicon Valley (California, USA), teknologiens og Internett-industriens Hollywood og Mekka. Det var blant annet i dette miljøet de opplevde at Dot com-boblen sprakk i 2001 etter en vanvittig opptur fra ca. 1995.

Det er vel umulig å omtale USA uten å komme innom to firma: Coca-Cola og McDonald’s. Disse firmaene er verdenskjente. Teknologiselskaper / IKT-selskaper slik som Apple, Microsoft, IBM, HP, Google, Facebook og Amazon må heller ikke glemmes. Disse sistnevnte store selskapene har lokal tilstedeværelse i Europa, men de klarer å sno seg unna å måtte betale skatt av betydning til landene de har “filialer” og aktivitet i.

Noen utvalgte store amerikanske teknologiselskaper / IT-selskaper (firmalogoene).

 

Enkelte forguder den amerikanske livsstilen og kulturen, også her i Norge. Er dette noe å dyrke? En del av livsstilen innebærer svært forurensende biler pga. store motorer/volum. Det er også fråtsing med ressurser i form av ekstrem materialisme (inkludert bruk og kast) og store matinntak. Spesielt dyrker en del personer amerikansk kultur, levesett og produkter fra 1950- og 1960-tallet.

“Alle” nordmenn har en onkel i Amerika, eller i hvert fall fjerne slekt og slektninger/aninger i USA. Dette stemmer vel for min del også, selv om jeg må gå en god del ledd ut i familietreet for å finne slektninger over dammen. Utvandringen til Amerika – norsk (og nordisk) emigrasjon til USA – var spesielt stor i perioden ca. 1825-1920. Blant annet fattigdom (nød) og eventyrlyst fikk mange til å utvandre, og mange av dem vendte ikke tilbake til Norge igjen.

En del av etterkommerne til de utvandrede er svært opptatt med slektsforskning og å finne og å pleie sine bånd med Norge. Jeg har selv fått noen slike henvendelser via nettet. Selv har jeg ikke så langt blitt fristet til å ta turen over for å se USA med egne øyne samt besøke/pleie fjerne familiære forbindelser.

Å være en stormakt, inkludert på det militære området er viktig for USA. Å bygge opp militære muskler prioriteres høyt av landet, og masse penger går til deres forsvar eller militære styrke. Selv ønsker de å være en militær stormakt med atomvåpen, mens andre nasjoner (Nord-Korea, diverse land i Midtøsten osv.) blir nektet å være det samme. I den store sammenheng er det vel ikke spesielt rettferdig at USA har enkelte “goder” som andre ikke får lov til å ha.

Til tider har landet vært langt framme på romfartsområdet. NASA har vært deres stolthet, og de har fått sendt ut en god del raketter og romferger oppigjennom den nyere historie. Første mann på månen var også en astronaut fra USA. Nå i de senere år har romfarten ligget litt nede vært litt lite satset på fra landets side. Det private foretaket SpaceX har imidlertid vist litt igjen i mediabildet i de senere år.

Romfart: USA (og internasjonalt), ISS, NASA, SpaceX og astronauter.

 

Terskelen for å saksøke hverandre virker lav i USA. Man kommer med søksmål og saksøker hverandre for tilnærmet ingenting. Det er stor tro på å få løst det meste i form av rettsaker, gjerne basert på bagatellmessige problemstillinger. Ofte blir produsenter forsøkt saksøkt for vanvittige pengesummer. Det kan virke som om slagordet for enkelte amerikanere er: “I’ll see you in court”Saksøking, rettssaker og vanvittige erstatningssummer for småting er visstnok tingen i det forjettede land.

Det er ikke måten på hva slags selvsagte advarsler og forbehold produkter må merkes med for å unngå at produsenten blir saksøkt av misfornøyde forbrukere. Ofte er det helt åpenbart at forbruker har brukt produktet på feil måte eller har funnet et smutthull i dokumentasjonen som åpner opp muligheter for å forsøk på kare til seg litt erstatningspenger. Det er også potensielt gode inntektsmuligheter for patenttroll i USA, og advokatene har gode inntektsmuligheter.

På enkelte områder de svært opptatt av sikkerhet, spesielt i forbindelse med barn, fritidsaktiviteter osv. De ansvarlige er nemlig redde for å bli saksøkt for svimlende økonomiske summer hvis (alvorlige) skader eller uhell skulle oppstå.

Alt er stort i Amerika (Everything’s bigger in America), inkludert kjeften på amerikanere. De vet å skryte på seg både det ene og det andre. De viser stor tro på egne evner og anlegg, og de oppfører seg som konger og herskere overfor resten av verden. Troen på seg selv og sin egen fortreffelighet mangler de ikke! De oppfører seg som om de eier og styrer hele verdenen. Muligens hadde de der borte trengt et lite snev av Janteloven. På den annen side er amerikanerne mye flinkere enn en gjennomsnittlig nordmann på “small talk”, gjennom at de blant annet er flinke til å vise oppmerksomhet overfor dem de kommuniserer med om de kjenner dem eller ei.

Adopsjon i USA er verdt en liten kommentar, da jeg tross alt har kjennskap til de norske strenge reglene:

En forferdelig “skikk” fra USA som sjokkerer meg er omplassering av adopterte barn. I hele 25 % av tilfellene hvor barn har blitt adoptert fra utlandet blir de omplassert til andre foreldre. Hvis barnet ikke er som man ønsket seg eller man ikke blir fornøyd med barnet er det forholdsvis normalt å omplassere det. En del foreldre innser at de ikke er i stand til å ta seg av barna, men at det bare er rett fram for på egen hånd å omplassere dem til vilt fremmede er en uforståelig handling sett med norske øyne.

Via uoffisielle nettverk på nettet kan barn omplasseres uten å involvere rettssystemet og/eller barnevernstjenesten. “Rehoming” (omplassering) er ikke lov i USA, men det er ingen risiko for å bli straffet hvis barna blir overlatt til andre. Barn blir omplassert som om de skulle ha vært et dyr. En del av dem som har tatt imot slike barn har tidligere mistet omsorgsretten for egne barn, har blitt dømt for seksuelle overgrep eller har utsatt andre for vold.

USA påstår vel selv å være en oppegående og siviliserte rettsstat. Vet nå ikke helt jeg.

Min påstand: USA må ha et helt elendig barnevern. Ut fra historier man hører fra landet virket det som om svært mange barn vokser opp under svært kritikkverdige forhold. Der kunne nok landet ha lært litt av det gode barnevernet Norge har.

Oppvekstvilkårene for barn og unge i USA er ikke tipp-topp. Ingen vestlige land er farligere for barn enn USA, da flere barn her enn i andre vestlige land blir drept i trafikken, skutt eller dør av sykdom. Dessuten er det store klasseskiller og forskjeller, hvor ikke alle barn og unge har like muligheter for å oppnå det gode liv. Landet har alt i alt ganske høy levealder (forventet levealder på ca. 78,6 år), og levestandarden er gjennomsnittlig sett relativt høy. Imidlertid har vi i Norden det enda bedre når det gjelder slike faktorer / forhold.

Mye kunne nok også ha vært sagt om det religiøse livet i USA. De har mange rare (fundamentalistiske) sekter, menigheter og retninger, spesielt innenfor kristendommen / kristentro. F. eks. har de Amish, MarmonereWestboro Baptist Church og Scientologi. I landet er det uglesett med ateisme og å være ateist (ikke-troende). Likevel er det svært viktig for dem å framstå som et sekulært land / stat, eller i hvert fall med et sterkt skille mellom stat og tro. USA er en føderasjon av 50 delstater (delvis autonome eller uavhengige delstater, men ikke fullstendig suverene), og blant disse ulike delstatene er det store forskjeller på både det religiøse og det politiske området. Landet er langt fra helt ensartet.

In God We Trust” er det offisielle mottoet til landet, og mange “kristne” predikanter og forkynnere med tvilsomme budskap og vranglære har blitt fostret fram. USA har en del høyt profilerte TV- og pengepredikanter som vet å berike seg selv samtidig med at de presenterer en noe tvilsomme forkynnelse som i hovedsak gagner dem selv og deres virke. Beklageligvis har Norge lært av disse, jf. TV Visjon Norge.

Amerikanerne kan være rare, og mye rart kan finne sted i USA. I Florida (forstaden Lake Worth, i fylket Palm Beach) ble det meldt om zombie-alarm via et system for befolkningsvarsling. Nå hadde visstnok systemet blitt hacket. Også masse annet rart har visstnok funnet sted i USA sin “merkeligste” stat Florida.

En ting er troen på zombier. Det er også mye tro og overtro blant enkelte amerikanere rundt dommedag og apokalypse. Enkelte dommedagssekter lever i beste velgående der borte. Det er også en god del som vedkjenner seg å være preppere.

Igjen: Amerikanerne er rare! Hvis det man leser på nettet stemmer er det relativt mange som har tegnet forsikring mot å bli kidnappet av romvesener. Utbetalingen (erstatningen i etterkant) blir visstnok doblet dersom romvesenet gjør forsikringstakeren gravid (inseminering)!

USA og sport / idrett (inkludert sportsbiler).

 

Norge er også et “dinglehode” for USA, vi er viljeløse sprellemenn, nikkedukker og papegøyer for stormakta USA. USA er en mektig stormakt som det er viktig å ha et godt forhold til. Vi logrer med halen og godtar det meste av det som kommer fra USA sin side og angår Norge. Når USA sier hopp, så hopper vi ukritisk. Norske myndigheter gjør det amerikanske myndigheter spør oss om å gjøre uten å stille kritiske spørsmål. I akkurat denne saken støtter jeg mer eller mindre SV som har uttalt: “– Alt som knytter oss tettere til Trumps USA er et dårlig valg”.

Blant annet stiller en del seg kritiske til det utstrakte militære samarbeidet mellom USA og Norge. Det er til og med delvis iverksatt og planer om mer samarbeid som vil føre til at amerikansk militært utstyr (jagerflybase på Rygge flyplass?) og soldater fra USA er stasjonert i Norge, på norsk jord. USA er og blir en viktig alliert for Norge og NATO, men likevel kan samarbeidet gå litt vel langt.

En interessant artikkel om det militære samarbeidet mellom USA og Norge:

Det er grunn til å tro at man ikke kan stole helt blindt på amerikanerne, og på at de har helt samme syn på alle saker som Norge har. Måten det amerikanske forsvaret / militæret opptrer på kan bidra til å provosere f. eks. russerne unødvendig mye, og medføre fare for krigssituasjoner som også kan ramme Norge.

I lenken ovenfor kan man lese noen uttalelser fra den nå pensjonerte amerikanske obersten Lawrence Wilkerson, blant annet:

  • Kraftig advarsel fra Bush-stabsjef: – USA ville ikke nøle med å ofre Norge

Og videre:

  • “Dersom Washington mente man måtte ofre den nordlige flanken til NATO for å redde Sentral- eller Sør-Europa ville man ikke nøle med det.”

Kan være verdt å tenke på dette den pensjonerte obersten hevder.

Sørstatsflagget

Mange ungdommer og rånere/raggare, også her i Norge, “reklamerer” for de gamle sørstatene i USA med å bruke sørstatsflagget (“rebellflagget”) som pynt/utsmykking. Flagget sees også i bruk på diverse countryfestivaler og treff for amerikanske biler, samt i logoen til Norsk Redneck Forening (NRF). Jeg forstår strengt tatt ikke at noen vil bruke dette flagget til slike formål. Flagget kan i høy grad provosere da det for mange kan symbolisere rasisme, det tidligere slaveriet sør i USA, hat, hvit overmakt og Ku Klux Klan (KKK). Troen på hvit nasjonalisme og hvit overlegenhet er skremmende og det reneste tullball.

Det er ikke grunn til å være stolt av alt USA har gjort oppigjennom historien. Slaveriet er det liten grunn til å være stolt av nå i etterkant, og behandlingen av landets urbefolkning (indianerne, urinnvånere / urfolk) er også en skamplett i historien.

Norske raggare dyrker gammel amerikansk kultur og livsstil fra 1950- og 1960-tallet. De “råner” rundt i store og forurensende amerikanske biler (amcars) uten moderne utstyr og lytter til gammel amerikansk rockemusikk, jf. TV 2-programmet Wunderland. Forstå det den som kan, ganske så råharry. Vond lukt i bilene bekjempes via bruk av Wunderbaum her i Norge eller Little Trees air (car) fresheners i USA.

En amerikansk van av merket Ford, som har “forvillet” seg til Norge og som sikkert eies av en norsk USA-patriot.

 

Amerikansk musikk og rock, ja. Artisten Bruce Springsteen med sangen “Born in the U.S.A.” bør nevnes! Kjempefin sang (rock) som enkelte ser på som USA sin nasjonalsang nummer 2, men egentlig har den et ganske så USA-kritisk budskap. Sangen er en “saling blanding” mellom ironi, kritikk og patriotisme, og den omhandler blant annet Vietnam-veteraner som kom tilbake til et USA på 1980-tallet der den amerikanske drømmen var knust for arbeiderklassen: Jobbene og håpet var borte.

Bruce Springsteen: Born in the U.S.A.

 

Den nasjonale fellesskapsfølelsen i USA kan se ut for å være på vikende front, og det er et polarisert og splittet samfunn som står igjen. Historisk sett har landet vært en forkjemper og til dels garantist for demokratiet. Nasjonen har vært Norges og Europas militært allierte (NATO-samarbeidet m. m.). USA har også vært en handelspartner. Nå synes jeg landet er på tapende front på de fleste områder. USA er til tider tilnærmet bankerott (konkurs) på det økonomiske området, men faktisk med et etterlengtet oppsving etter at Trump kom til makta (tro det eller ei!). Ellers truer Trump med i mindre grad enn tidligere å støtte opp om NATO og WHO (Verdens Helseorganisasjon), egoister og egenrådige som de har blitt.

Noe jeg liker dårlig er at dagens norske regjering ser ut til å se opp til og beundre måten USA styres på. For den blåblå regjeringen er nok USA på mange måter et forbilde. Det finnes ubegrenset tro på at kapitalismen skal løse alle problemer.

Det kan se ut for at sterkere polarisering er på frammarsj i USA. Dype motsetninger som kan virke ødeleggende på samfunnet er i ferd med å oppstå mellom demokrater og republikanere. Friske debatter og litt politisk kniving er ok, men det er ikke fullt så ok når det ser ut til å kunne ende opp med alvorlig fiendskap, skillelinjer og store konflikter. Den økte splittelsen i det amerikanske folket er grunn til bekymring, og det har oppstått utrolig harde og steile fronter blant befolkningen / mellom ulike grupperinger.

USA er en ettparti-stat

“The United States is also a one-party state but, with typical American extravagance, they have two of them.” (Julius Nyerere (død), tidligere president i Tanzania.)

Sånt ca. på norsk: USA er også en ettparti-stat, men med typisk amerikansk ekstravaganse (overdrivelse, overdådighet) har de to av dem.

Muligens er til syvende og sist Republikanerne (Det republikanske parti) og Demokratene (Det demokratiske parti) «same shit, different wrapping». Forskjellene er ikke all verdens store i praksis mellom de to partiene. Begge partier er i hvert fall langt ute på det vi Norge ville ha kalt den blå fløyen/høyresiden, hvor det meste i dagliglivet overlates til det privat initiativ med lite rom for kollektive velferdsløsninger og goder/rettigheter. Større beslutninger tas gjerne uten å ta nevneverdig hensyn til den jevne innbyggers interesser (små-autoritært).



via me.me

 

Kan “låne” noen uttrykk som den gamle gjengen i BBC bilprogrammet “Top Gear” på spøk benyttet seg av. De snakket om England som “den frie verden” og “den siviliserte verden” kontra USA som er det motsatte. Dette gjør USA til et ikke-fritt og ikke-sivilisert land. Beskrivende uttrykk!

I Dagbladet på nett kan innlegget “Frihetens mødre” – Frihetsteori fra Disneyland” leses. Fritt gjengitt fra dette innlegget: Det er ikke USA som er “Land of the Free”, men Norge. Høyresidens kamp mot skatter og offentlige inngrep gir ikke større valgfrihet og individuell frihet for folk flest som resultat. Det er kun de rike milliardærene som gis frihet til å dominere. Vanlige arbeidere uten velferdsrettigheter blir økonomisk avhengige og utlevert til sjefens vilkårlige velvilje i land slik som USA.

Det amerikanske flagget har noenlunde tilsvarende farger som det norske, men ellers ganske annerledes i designet:

Det amerikanske flagget, stjernebanneret (Stars and Stripes). En stjerne for hver av de femti statene i unionen.

 

Fargene i det amerikanske flagget har sin betydning eller symbolikk. Rødt symboliserer hardhet, styrke og verdighet, hvitt symboliserer renhet og uskyld og blått representerer årvåkenhet, utholdenhet og rettferdighet. De hvite og røde stripene i flagget symboliserer de første tretten statene som dannet republikken, mens de femti stjernene symboliserer de femti statene i unionen.

USA sin nasjonalsang har tittelen “The Star-Spangled Banner”, og nasjonalt motto for USA er visstnok “In God we trust”. Hvithodet havørn er USAs nasjonalfugl, og denne fugletypen opptrer mange steder i amerikansk symbolikk. Blant annet er den del av USAs riksvåpen eller USAs store segl (Great Seal of the United States).

USAs riksvåpen eller store segl (Great Seal of the United States)

USAs riksvåpen eller store segl (Great Seal of the United States)

 

Seglet til presidenten, basert på foregående segl (USAs riksvåpen):

Seglet til den amerikanske presidenten (illustrasjon).

 

Ørnen og flagget sammen:

USAs flagg og nasjonalfuglen hvithodet havørn

USAs flagg og nasjonalfuglen hvithodet havørn

 

I Norge er vi for tiden svært opptatt av det norske og norske verdier. Beklageligvis har den norske kulturen og våre verdier også blitt påvirket av USA og amerikansk tenkning, f. eks. via amerikanske filmer, musikk, biler, “junk food”, teknologi (Apple, Microsoft osv.), tvilsomme predikanter (TV-, penge- og mirakelpredikanter) osv. Muligens er USA en større trussel mot norske verdier enn det Islam og muslimene er?

Amerikanerne har i mange år fryktet kommunisme og sosialisme. Dette medfører at den nordiske modellen blant enkelte – spesielt blant republikanerne – ikke er særlig populær i USA. Det advares høsten 2018 mot “nordisk sosialisme” fra toppnivå i USA, dvs. fra Det hvite hus. Selvsagt bare tull, vås og tullete skremsel som presenteres. USA sin redsel mot sosialisme og kommunisme (antikommunisme) har til tider gått over streken til å være direkte latterlig. De nevnte ideologiene har sine svakheter, men det har sannelig USA sine såkalte “demokratiske” systemer også. Utenom kommunismen er de redd for terror, skattlegging, strenge våpenlover og islam / muslimer.

Greit nok i seg selv å gå til kamp mot totalitære regimer og ideologier, men i realiteten er ikke det USA har å tilby så mye bedre. Fri kapitalisme trør over mange mennesker og lik på sin vei. “Lenge leve grådigheten”.

Med fare for å gjenta meg selv: USA er landet med store og dype sosiale problemer. De sliter med forhold slik som: Våpenmisbruk (skyte-episoder), kriminalitet, barnefattigdom, store forskjeller mellom fattig og rik, rasistisk politi, tøffe skolemiljøer, narkotikaproblemer, psykiske problemer, vold, tenåringsgraviditeter, ytringsfriheten blir delvis kneblet, god helsehjelp kun for de rike, de beste skoler forbeholdt de rike, saksøkingssamfunn (rettssaker) som kun advokatene tjener på osv.

Arbeidslivet preges av relativt høy arbeidsledighet, samt av dårlige arbeidsbetingelser og usikkerhet/utrygghet for dem som har jobb. Å være arbeidstaker i landet kan nok ofte være ganske så tøft, med utnyttelse og mye usikkerhet knyttet opp mot arbeidsforholdets holdbarhet. Man kan fort bli sagt opp fra sin jobb, uten noen veldig god begrunnelse. (Usaklig oppsigelse, hva er det i “mulighetenes land” USA?) Arbeiderbevegelsen og/eller feiring av 1. mai – arbeidernes dag – står neppe særlig sterkt der borte.

Om arbeidslivet i USA

  • Enkelte har en minstelønn det knapt er mulig å leve av.
  • Ikke gitt at lønnsutviklingen følger prisstigningen / inflasjonen i samfunnet.
  • Betalte foreldrepermisjoner er uvanlig.
  • Kun to uker betalt ferie er normalen i landet.
  • Ikke alle har råd til tilstrekkelig sykeforsikring/helseforsikring eller får slikt dekket via arbeidsgiver.
  • Man har ikke råd til å være syk og å være borte fra jobb. Sykepenger etc. finnes ikke.
  • Mentalt helsevern har ikke kommet særlig langt, og det er noe tabubelagt innenfor arbeidslivet.
  • Dårlige pensjonsordninger og trygdeordninger.
  • Ikke en selvfølge å kunne tilhøre en fagforening.
  • Farlige arbeidsforhold for enkelte.
  • Ustabile / skiftende arbeidsplaner / turnuser for mange.
  • En del mobbing og trakassering på arbeidsplassene.
  • Overvåkning på jobb er lov, f. eks. kameraovervåkning.
  • Lettere å få sparken i USA enn i Norge (dårlig stillingsvern, usaklige oppsigelser fremmedord).
  • Liten frihet til å kunne være opprørsk, da dette kan gå ut over jobben og ansettelsesforholdet.
  • Inkluderende ansettelsespraksis er ikke så normalt.
  • Små muligheter for deltidsjobber (kun fulltid, eller ingen jobb).
  • Dårlige rutiner for skikkelige lunsjpauser (mange spiser på eget kontor/arbeidsplass, multitasker, spiser ikke sammen med kollegaer i en kantine).
  • Uhåndterlige arbeidsmengder (for store mengder).
  • Lite skille mellom jobb og fritid for enkelte.
  • Ikke så gode regler og krav til fysisk arbeidsmiljø / innemiljø (lys, temperatur etc.) som vi er vant med her i Norge.
  • Lange arbeidsuker målt i timer, gjerne 45-60 timer.
  • Tøffere arbeidsliv og tøffere ledere og ledelse enn det vi er vant med her fra Norge.
  • Generelt et et lite regulert arbeidsmarked, lite trygt.
  • Er slaveriet avskaffet i praksis i landet? Deler av arbeidslivet er svært tøft med dårlige betingelser og rettigheter, noe som mest av alt minner om slavekontrakter.

Kilde til en god del av punktene ovenfor: MSN økonomi: Dette tar vi for gitt på jobb Norge – men slik er det ikke i USA.

 

Enkelte hevder, sannsynligvis med rette, at USA er et pill råttent samfunn. Kun de sterkeste og rikeste har et godt liv, og politikken som føres favoriserer absolutt landets rikeste. Folk flest må slite, streve og jobbe hardt for å få hjulene til å gå rundt. Det er sterk motstand og aversjon mot velferdsgoder, skatt og ulike ordninger for sosiale utjevninger. Beklageligvis er jeg redd for at mer og mer av disse utfordringene vil finne veien til Norge også.

TV 2 her i lille Norge har hatt en interessante programserie:

TV 2: Trumps verden

 

Lenke: Trumps verden på TV 2 Sumo.

Er USA sitt styresett basert på institusjonalisert korrupsjon? Det kan virke som om deler av den politiske administrasjonen er korrupt (politikerne blir kjøpt og betalt!) og hvor lobbymakta er svært stor. Bestikkelser og tyranni finner sted, og det er støtt og stadig en kamp mellom “insidere” og “outsidere“.

Dumme amerikanere? Slik enkelte amerikanere framstår i media kan man få et inntrykk av at de både er små-dumme, enkle, egoistiske, overfladiske, ekstrem-nasjonalistiske og tabloide. De framstår med et svært forenklet syn på verden utenfor USA. Enkelte av dem er ganske kunnskapsløse innenfor andre områder enn typiske amerikanske temaer. Generelt virker det som om det er et “stort marked” for masse rare og dumme konspirasjonsteorier der borte. Men for all del: Mange gode forskere og oppfinnelser kommer fra USA.

Jeg er fullt klar over at denne artikkelen presenterer et karikert og stereotypt bilde av USA. Noen fordommer presenteres nok også. Til tross for dette synes jeg likevel at det er på sin plass å rette et litt kritisk blikk mot supermakten og militærmakten USA.

Jaja. Med all den kritikken jeg her har kommet med og min bakgrunn som militærnekter får jeg vel aldri visum / adgang til USA via ESTA (Electronic System for Travel Authorization) – Visa Waiver-programmet. Jeg har aldri vært i USA, og å reise på ferie bort der frister meg ikke all verdens mye. For meg er ikke USA det forjettede land. Jeg har absolutt ingen umiddelbare planer om en tur til USA, da jeg ser mange andre mer interessante og spennende reisemål enn USA. Tror heller ikke at jeg hadde likt å bo i et land som USA pga. den store sosiale urettferdigheten.

Det finnes mange små og store irritasjonsmomenter i hverdagslivet, hvor ikke så rent få av dem har sin opprinnelse i nettopp USA.

Gamle reklameskilt, USA

 

Positive momenter

Veronica Westhrin, NRK-korrespondent i USA, har skrevet følgende innlegg: 

Momenter fritt gjengitt fra hennes brev:

  • Vi nordmenn har noe å lære av amerikanerne.
  • Amerikanerne er åpne, imøtekommende og sosiale.
  • De stiller opp for hverandre (naboer m. m.), og de bryr seg om andre.
  • De ønsker nye naboer velkomne.
  • De driver med dugnadsinnsats, og de gjør gjerne en kollektiv innsats for lokalsamfunnet sitt.
  • Innsamlinger og donasjoner organiseres for dem som trenger det, i mangel på et offentlig sikkerhetsnett.

Tidligere har jeg nevnt at mye IKT-teknologi og andre produkter har sin opprinnelse i USA, og ikke minst er det laget mange gode (samt mange dårlige!) Hollywood-filmer i landet. USA bidrar også i stor grad til NATO-samarbeidet. Alt dette er også på den positive siden.

Konklusjon og avslutning

Dette begynte som en generell protest- og kritikkartikkel om USA. Underveis har det blitt mer og mer momenter rettet mot president Donald Trump. Hvem som er president og hvordan politikken føres i en supermakt slik som USA – verdens ledende økonomiske stormakt – har selvsagt stor betydning både for USA og verden for øvrig. Slik situasjonen er nå er det helt umulig å unngå å skrive noe om USA uten at president Trump blir nevnt mange ganger.

Er USA et helvete på jord? Nei, fullt så galt er det ikke. Likevel er slettes ikke alt så fritt og rosenrødt i landet som enkelte vil ha det til. Det er et bra land for de vellykkede og rike, men det er ikke en særlig god plass for livets tapere.

Hjelper mine skriverier på situasjonen i USA (jf. kommentar fra besøkende til denne artikkelen), og har jeg i det hele tatt noen påvirkningskraft? Nei, selvsagt betyr det jeg mener ingenting. Jeg er bare en ubetydelig enkeltperson, og jeg er ikke en gang statsborger av USA eller noe som helst. Jeg er bare en person fra det ukjente Norge, som vel er hovedstaden i Sverige? Likevel er det fullt lovlig å ha sine meninger og vurderinger. Selvsagt har hele dette innlegget blitt skrevet etter å ha sett på tingenes tilstand med norske (europeiske) øyne gjennom norske briller.

Hvorfor skal jeg som nordmann i det hele tatt bry meg om USA, presidenten og styresettet der borte? Jo, USA er jo et svært mektig land, og de har en president med stor makt og innflytelse også utenfor eget lands grenser. USA er den største vestlige supermakten, så det USA foretar seg har betydning også for oss nordmenn. Dessuten framstår presidenten (for tiden Mr. Trump) som et (ekstremt dårlig) forbilde og idol også for politikere og mennesker i Norge.

Det skal ikke så mange søk til på nettet før man finner en del kritikk mot USA, og da spesielt finnes det en god del kritikk fra sentrale stemmer rettet mot Trump-administrasjonen. Tidenes mest populære president er herr Donald ikke. Han er vel i hovedsak en egenrådig ustabil populist, som i stor grad bryter med den tradisjonelle presidentrollen.

USA er etter mitt syn slettes ikke et land å se opp til. Jeg synes ikke det er et forbilde å se på et land som USA hvor pengemakta får rå tilnærmet ubegrenset og hvor de sosiale ulikhetene er svært store. Landet titulerer seg som et demokrati, men på mange måter er dette et utsagn med behov for korreksjon. Det er demokrati for de rike og velstående, men for dem som befinner seg nederst på rangstigen oppleves ikke landet som særlig demokratisk eller et bra land å bo i.

”Gods own country” har sine utfordringer å stri med. De kan virkelig trenge dette: ”God bless America!”.

Lenker:

Korona og Trump:

Lenker relatert til artikler hvor USAs kvasi-president Donald John Trump har en framtredende rolle:

Noe av det verre våset jeg har lest, som er så dumt at det nesten blir tragikomisk:

En lenke som viser sprø (useriøs) amerikansk kristendom – med tullete profetier om framtiden til USA – iblandet en porsjon politikk:




Støtte- og protesterklæringer – for lite kritiske

Facebook og sosiale medier. Kilde: Pixabay.

Dagens påstand fra undertegnede: Enkelte personer/folk er alt for lite kritiske til hvilke støtte- og protestgrupper på Facebook og underskriftskampanjer de engasjerer seg i. Det er vel og bra å være engasjert, men når fakta ikke får plass og synsing og feilinformasjon styrer agendaen blir det ganske så feil. Mangel på kritisk sans til det som presenteres på nettet kan fort føre til galne konklusjoner og ubegrunnede støtte- eller protesterklæringer.

Det finnes masse støtte- og protestgrupper på Facebook og andre sosiale medier for alskens formål og (enkelt)saker. Likeså er det mange pågående underskriftskampanjer til enhver tid. Ofte presenterer disse gruppene og kampanjene ikke den reelle sannhet. Virkeligheten blir gjerne forenklet, det er lite rom for nyanser og vital faktabasert informasjon utelates i sakspresentasjonene. Det er lite rom for å sjekke fakta, og ingen motforestillinger eller motargumenter presenteres.

Jeg har i en tidligere artikkel (lenke) hevdet at en del av den norske journalistikken virker fordummende. På samme måte kan diverse støtteerklæringsgrupper/protestgrupper fungere. Alt er ikke så svart-hvitt og enkelt som enkelte vil hevde. Ofte er støtte- eller protesterklæringene for utrolige til å være sanne, noe som ofte også er tilfellet. Framstillingene av saken som presenteres blir gjerne veldig tabloid eller stereotyp, i tillegg til kraftig forenkling av sakens omfang og dybde. Motparten utpekes som banditten eller kjeltringen.

Jeg vil også framsette en aldri så liten småkontroversiell hypotese: Kristne er ekstra naive og ukritiske til å bite på alle slags unyanserte støtte- og protestgrupper. Kristne er gjerne “enklere sjeler” som er mer opptatt av forenklet synsing enn faktabaserte vurderinger.

Desember 2015 har det vært en del diskusjoner, skriverier og ikke minst støttegrupper som har omtalt en barnevernssak i Sogn og Fjordane (Naustdal kommune, Sunnfjord). Det har virket som om et ondsinnet barnevern har drevet kristenforfølgelse og tatt barna fra en familie pga. deres tro. Saken har også fått massiv dekning i kristne (useriøse) media i USA og andre internasjonale media.

De kristne dagsavisene Dagen og Vårt Land har vært flinke til å presentere et mer nyansert syn i sakens anledning. Det saken i virkeligheten omhandler er en ganske så normal barnevernssak. Foreldrene er siktet (ikke dømt!) for å ha utøvd vold mot sine barn, og saken har lite eller ingenting med religion og tro å gjøre. Det er nok på høy tid å realitetsorientere seg og legge seg av den kristne offerrollen!

Oppdatering: Nå har vel fylkesnemda i den konkrete saken fattet et vedtak om at foreldrene skal få tilbake barna. Imidlertid blir det tett oppfølging av foreldrene og barna slik at det slettes ikke er en full seier til de biologiske foreldrene. Alt tyder på at det finnes kritikkverdige forhold som må følges opp i fortsettelsen. Det er uansett snakk om en mulig omsorgssvikt og har ingen sammenheng med foreldrenes tilhørighet til et kristent miljø (pinsevennene). Etter at saken kom opp rømte også familien fra det norske barnevernet gjennom å flytte til Romania.

Det er snakk om en barnevernssak, og dette innebærer at man i hovedsak kun får ensidig informasjon fra foreldrene og deres støttespillere. Barnevernet kan selvsagt ikke uttale seg i saken i detalj så lenge som det er snakk om en sensitiv barnevernssak hvor personvernmessige hensyn må veies høyt.

Barnevernet kan selvsagt gjøre sine feil innimellom, men alt i alt har vi å gjøre med en ganske så seriøs etat å gjøre. Både gode fagfolk, lovverk/regelverk og klageinstanser passer på at barnevernet gjør sin jobb på en god og profesjonell måte. Det skal masse dokumentasjon, begrunnede mistanker eller bevis til før barnevernet går til det alvorlige skrittet å ta barn fra en familie. Saker om tvang (f. eks. langvarig flytting av barn til fosterhjem) kan ikke en “sprø” saksbehandler innenfor barnevernet fatte på egen hånd. Slike beslutninger må tas av en fylkesnemnd for barnevern og sosiale saker.

På Facebook har jeg ved en anledning skrevet følgende: “Er MØKKA LEI av å lese kritikk mot barnevernet. Takk og pris for at barnevernet finnes!”. Dette står jeg fullt og helt for. Barnevernet har reddet mange barn gjennom sin støtte og sine tiltak, og de gjør en flott innsats!

Denne gangen var det snakk om en barnevernssak. Andre ganger er det støtte- eller protestgrupper mot flyktninger, norske kristne som blir “forfulgte”, NAV-kritikk, Israel etc. Saker forenkles og kun deler av sannheten presenteres, og naive brukere av Facebook m. m. biter på og støtter opp om saken.

Det er meget naivt å tro at alle kristne er gode foreldre. I den forbindelse henviser jeg til tidligere skrevet artikkel her i bloggen hvor jeg tok sterk avstand fra stiftelsen MorFarBarn.no.

Selv prøver jeg både å tenke meg om to og tre ganger før jeg engasjerer meg i støtte- eller protestgrupper på Facebook, underskriftskampanjer etc. Mange ganger er det ikke verdt å engasjere seg da det som presenteres er langt fra sannheten, og da gjerne også med en god porsjon med konspirasjonsteorier. Selvsagt har en sak flere sider og ingenting er fullt ut objektive sannheter, men kun i tilfeller der hele argumentasjonsspekteret for og imot presenteres er det verdt å engasjere seg i en sak eller bli medlem av ei gruppe.

Enkelte liker og deler i “hytt og pine” på ting og tang på nettet, uten å stille kritiske spørsmål til sannhetsgestalten og uten å tenke på budskapets utforming. Det er stor fare i enkelte tilfeller for at man ender opp med netthets og personangrep på uskyldige mennesker. I stedet for drøfting av sak blir det personangrep.

Så var det dette med liv og lære, teori og praksis. Selv er jeg støttespiller av en del protestgrupper på nettet som andre muligens vil kalle “tvilsomme”. Selv mener jeg at alle mine medlemskap er grundig gjennomtenkte. Av støtteerklæringer- og protestsider/grupper som jeg støtter på Facebook kan følgende nevnes: “Stans pengepredikantene!”, “Nei til TV Visjon Norge”, “Nei til tvangsinnføring av DAB!!”, “Stopp TISA /TTIP” (frihandelsavtaler), “Vi som vil kaste Høyre/Venstre/KrF ved Stortingsvalget 2021!! #Valg2021” og “Rødgrønt flertall 2021” m. m.

I tillegg til støtte- og protestgrupper kan rosabloggere og influensere også være med på å formidle vranglære. En god del av rosabloggerne er unge og naive og kommer med uttalelser om både det ene og det andre. De kan gjerne formidle videre vrøvlete informasjon om helse og kosthold som mange biter på og lar seg lure av. Tidligere har jeg her i bloggen nevnt at jeg spiser Freia påskeegg med god samvittighet selv om en rosablogger gikk til krig mot nettopp dette produktet.

For selv å være litt unyansert og stereotyp: Er nordmenn i ferd med å bli like naive og dumme som amerikanerne? Det blir til tider utøvd litt vel kritisk sans blant enkelte før man kaster seg inn i hylekoret og ekkokammeret, uten å ha satt seg inn i hele sakskomplekset. Det blir mye følelser og føleri, og lite rom for fakta og sannheter.

I hovedsak har jeg i denne artikkelen hatt mest fokus mot støtte- og protestgrupper samt underskriftskampanjer på nettet. Egentlig er problemet like stort i kristne menigheter og forsamlinger. Masse løgn, fanterier og usannheter har blitt servert fra talerstoler rundt i landets forsamlingshus. Budskapet fra kjente og kjære forkynnere og predikanter slukes rått uten nødvendig sjekk av kilder, kildekritikk og om det som sies er løgn eller fakta. Bare budskapet som forkynnes er noenlunde i samsvar med vårt eget forutinntatte syn får det meste passere som “god fisk”.

Mange er naive og engasjerer seg i alkens støtte- og protestgrupper Facebook og i underskriftskampanjer. Engasjement er fint, men man bør engasjerer seg i saker der alle / mest mulig fakta er på bordet. Å engasjere seg i saker der det meste styres av synsing, mangelfull informasjon, ensidig informasjon, feilinformasjon og hvor fakta ikke har sin plass har lite for seg. Galne konklusjoner og ubegrunnede støtteerklæringer pga. fakta ikke vektlegges er det ikke verdt å kaste bort tid og energi på.

Lenker:




Tidsklemma, et oppkonstruert problem?

Stress og tidsklemma

Det har i de senere år vært en del snakk om den “populære” tidsklemma. Tiden strekker ikke til. Mye skal gjøres og tiden strekker ikke til. Stress, mas og kjas er hverdagen for mange.

Mye skal gjøres og døgnet har simpelthen ikke nok antall timer. Man blir trøtte og slitne av å stresse på, og enkelte opplever å bli utbrent og/eller møter den berømte veggen.

Etter mitt syn er hele tidsklemma et oppkonstruert problem. Det er våre egne valg som gir oss problemer med tiden. Vi har kortere arbeidsuker enn våre forfedre hadde, og generelt sett har vi mye fritid å ta av vi som bor her i Norge.

Mange skal realisere seg selv (selvrealisering, jf. Maslows behovspyramide) både på jobb og privat. På jobben skal man gjøre karriere og klatre oppover i organisasjonen. Privat skal man både rekke å være sammen med familie, holde huset ved like samt ha tid til seg selv og sine aktiviteter. Selv de som har barn skal rekke selv å være aktive i både foreningsliv og å trene på treningsstudio, gjerne opptil flere ganger i uka. Alt skal være så perfekt, vellykket A4 familieliv og minst like bra som naboen.

Maslows behovspyramide

Maslows behovspyramide

 

Er det rart at man møter tidsklemma når man skal rekke over så mange ting på en gang? Er det ikke av og til smartere å skru ned tempoet og leve det gode liv? Trenger man å være så aktive på alle fronter samtidig? Kanskje skal man i en periode kutte ned på egne fritidsaktiviteter eller redusere ambisjonsnivået på jobben?

Vi fyller våre liv med alt for mange aktiviteter, og en del virker som om de er redde for å kjenne på stillheten og å være alene i sitt eget selskap. Alt skal være så perfekt, og man skal være aktiv, populær og ekstroverte. Å være hypersosial og stadig på farten er malen.

Når det gjelder barnefamilier kan en utfordring være foreldre på en form for “egotripp”. Foreldrene stresser på og skal realisere seg selv, og foreldrenes ambisjoner leves ut gjennom barna i et heseblesende tempo. Av og til kan det være på tide å slappe av, redusere kravene og å senke skuldrene. Enkelte foreldre bør vel rett og slett skjerpe seg.

Et dilemma med tidsklemma er at den kan framstå både som et statussymbol og som et problem. For enkelte sidestilles travelhet og vellykkethet.

Jeg vil slå et slag for å være livsnyter. Skru ned tempoet, skru ned ambisjonsnivået, slapp av og gled deg over de små tingene i livet! Stresset og kavet med å rekke over så mange ting gjør oss ikke lykkeligere! Selv har jeg valgt å flytte ut på den rolige landsbygda, til et sted med lavere tempo i hverdagen.

Lenker:

(Utvidelse av en tidligere publisert artikkel i min gamle blogg i januar 2010. Opprinnelig artikkel er tilgjengelig som PDF-utgave i artikkelen “Min gamle blogg er historie”.)




Kommunereformen – på godt og vondt

Kommunereformen

Selvsagt har jeg noen meninger rundt den forestående kommunereformen (bokmål) eller kommunereforma (nynorsk). Både som kommunalt ansatt og som samfunnsengasjert person har jeg gjort meg noen tanker. Fra og med 1.1.2020 blir det endringer i både kommune- og fylkeskartet, hvor antallet enheter blir noe redusert pga. sammenslåinger.

I utgangspunktet har vi muligens litt for mange (små)kommuner i vårt lille land, og også noen kunstige kommunegrenser enkelte steder. Kommunekartet er nok ikke helt tilpasset dagens virkelighet og terreng enkelte plasser. Dagens kommunestruktur (og fylkeskommunestruktur) er tilpasset tidligere tider hvor vi ikke hadde dagens infrastruktur. Økt antall biler og bilbruk samt bedre og flere veier har gjort oss mer mobile og tilgjengeligheten større. Digitalisering og elektroniske tjenester på nett har gjort at behovet for fysisk å oppsøke “kommunen” for mange er mindre enn før. Å slå sammen enkelte kommuner kan dermed være naturlig og fornuftig for å tilpasse seg dagens virkelighet. Barnehager, skoler, eldreboliger og basis helsetjenester må man ha der folk bor (relativt nærme), men om det er noe avstand til et fullspekket rådhus er ikke fullt så krise.

Imidlertid synes jeg det kan virke som om regjeringen driver et råkjør for å TVINGE (mer med tvang enn frivillighet!) kommuner til å slå seg sammen til (for) store enheter. Mantraet er at store kommuner blir mer robuste og bedre kommuner for framtida. Bare kommunene blir store nok blir visstnok alt bra. Robuste kommuner, stordriftsfordeler, kvalitet, effektivitet og produktivitet er fine honnørord som brukes om store enheter. Inntektssystemet for kommuner legges også om for å premiere større kommuner.

Selv er jeg noe skeptisk til kommunereformen og oppnåelsen av ønskede gevinster, og begrunnelsen følger nedenfor!

Økonomer (les: blårussen) har et utslitt uttrykk som de ofte benytter seg av og som kalles for stordriftsfordeler. Større enheter skal gi økt produktivitet, effektivitet, økt kvalitet og kostnadsmessige gevinster. Det er mange eksempler fra andre bransjer på at store enheter ikke gir ønskede økonomiske gevinster, og at det kan bli vanskelig å styre slike store enheter på en fornuftig måte “glemmer” de ofte å nevne.

Vil større kommuner komme innbyggerne (“kundene”) til gode i form av bedre tjenester og billigere tjenester? Jeg er ikke så sikker på det at det er noen automatikk i dette. Muligens går mye av vinningen opp i spinningen? Kanskje er det rådmenn, ordførere og andre i den gjenværende toppledelsen som vil tjene mest på reformen? Større enheter medfører nok at de kan heve enda høyere lønn pga. større ansvar. Store enheter kan til og med i verste fall medføre mer byråkrati enn mindre.

Som forbruker er det naturlig å se litt mot banksektoren. Det er i hovedsak kun større bankkjeder igjen i dette land og mange distriktskontorer har blitt lagt ned i rasjonaliseringens navn. Har utviklingen i banknæringen kommet meg som kunde til gode? Jeg vil svare nei. Det jeg har merket er økte gebyrer, dyrere tjenester og bankansatte som ikke lengre er rådgivere. Nå er de bankansatte rene selgere som prøver å lure på kundene sine tvilsomme finansprodukter og kundeprogrammer med kredittkort som man ikke trenger.

Noen av de samme problemene kan ramme storkommunene. Større enheter gir ikke nødvendigvis bedre service eller bedre tjenester til innbyggerne. Det lokale engasjementet og lokaldemokratiet kan bli svekket. Saksbehandlingen kan lett bli upersonlig da det er lang avstand mellom beslutningstakerne og innbyggerne. Menge ledd og byråkrati kan bli et problem. Avstanden mellom der beslutningen fattes og der den settes ut i livet kan altså bli lang, noe som slettes ikke gagner innbyggerne.

Rent praktisk kan reiseavstanden fra der folk bor til nærmeste rådhus i enkelte tilfeller bli for lang. Å måtte kjøre i flere timer for å komme til kommunen er ikke akseptabelt. Selv om mye kan gjøres elektronisk må det i enkelte tilfeller være praktisk mulig å få møte kommunen “face-to-face” uten å måtte legge ut på en dagsreise.

Reformen bærer litt mye preg av “Oslo-politikk”. Det kan virke som om politikere på Stortinget og i regjering ikke kjenner til hvordan forholdene er ute i distrikts-Norge. I grisgrendte strøk blir det ikke lett å få til så store kommuner som reformen legges opp til uten at avstandene mellom beslutningstakerne og innbyggerne blir for stor.

Enkelte hevder at kommunereformen (og regionreformen) enkelt og greit vil innebære en avdemokratisering og ikke minst en sentralisering. Makt flyttes bort fra distriktene og inn mot storbyene og sentrene. Guleroten bak hele reformen er de lovde pengeoverføringene, dvs. økte bevilgninger til planlagt sammenslåtte kommuner. Hvor lenge disse ekstramidlene vil bli delt ut og hvor langt de i det hele tatt rekker er det vanskelig å gi et klart svar på før det har gått noen år.

Et alternativ til sammenslåing av kommuner er forpliktende interkommunalt samarbeid mellom kommuner over kommunegrensene. Flere steder er dette godt i gang, men dette er tydeligvis ikke nok. Et ufravikelig mål ser ut til at landet skal få færre kommunale organisasjoner.

Ellers er ofte vi i Norge for stolte til å se mot andre land og høste kunnskap fra deres erfaringer. Vi må prøve ut alt selv uten å være villig til å lære av andres feil. Erfaringer fra Danmark tilsier at kommunesammenslåinger kan være en “risikosport”. Der har resultatene vært usikkerhet rundt økonomiske gevinster og svekket lokaldemokrati.

Her i Norge viser undersøkelser at man ikke nødvendigvis er mer fornøyd jo større en kommune blir. I målinger er det ofte mindre kommuner som scorer best når innbyggernes fornøydhet med sin kommune måles.

Storkommuner kan medføre større muligheter for å privatisere og sette ut enkelte tjenester til eksterne kommersielle aktører. Privat kan fungere bra det, men igjen vil jeg dra fram begrepet “Oslo-politikk”. Distrikts-Norge vil nok ikke få “gleden” av å delta i denne utviklingen i noen stor grad. Kontraktene i distrikts-Norge er ofte ikke så “feite” til at det blir skikkelig tilbud og konkurranse mellom private aktører.

Etter mitt syn skjer ting innenfor kommunereformen for fort og i feil rekkefølge. Alt skal skje hurtig, og resultatet kan fort bli slurvete og lite gjennomtenkt. Det virker som om regjeringen er svært opptatt av å vise handlekraft og ha resultater å vise til snarest mulig for å sikre seg gjenvalg i kommende stortingsvalg.

Reformen burde ha startet med en skikkelig avklaring av den framtidige regioninndelingen. Fylkene i dagens form vil neppe bestå og bli erstattet av noe større regioner. Imidlertid er det vel ikke ennå helt klarlagt hvordan det endelige resultatet blir. Oppdatering: Noe mer avklart nå våren 2018 enn da artikkelen først ble skrevet. Sogn og Fjordane fylke og Hordaland fylke blir visstnok til fylkeskommunen/regionen Vestland. (Fylket Rogaland som jeg har vært innbygger av i mange år ønsket ikke å være med, og de blir stående som fritt/eget fylke videre.)

Det snakkes om at ekstraoppgaver/nye oppgaver skal tillegges kommunene. For at kommunene skal kunne påta seg disse må de ha en viss størrelse (“robuste kommuner”). Men det er ganske så ullent og diffust hva slags oppgaver det er snakk om, og det er vel ikke heller avklart hvor store kommunene minimum må være.

Resultatet av kommunereformen kan bli at mye tid og penger går vekk til reiseaktivitet. Både folkevalgte og ansatte med lederansvar vil nok få mer reisetid og reiseutgifter. Dette blir ikke gratis for storkommunene i form av lønns- og reisegodtgjørelser.

Økonomisk sett er kommunereformen så som så. Omstilling og kommunesammenslåinger (selve prosessen) koster masse penger og tidsbruk (møtevirksomhet m. m.). Mange tjenester og systemer skal samkjøres og eventuelt legges om. Å tro på store innsparinger fra dag en er vel litt som å tro på julenissen (ikke sant, urealistisk). På sikt kan heller ikke effektivisering og rasjonalisering gjøres i det uendelige uten at det går utover tjenestetilbudet.

Det er også knyttet noe usikkerhet til hvor mye statlige omstillingsmidler som tilfaller kommunene, og uansett vil slike midler bare være et overgangsfenomen. Noen løftebrudd og brutte lovnader fra sentralt politisk hold blir det nok også. Mye tyder vel på en kraftig underfinansiering av reformen, og overdreven tro på de store gevinstene reformen skulle medføre. Man har vel heller ikke sett så mye til det ekstra ansvaret og oppgavene (+ pengene) som skulle overføres til reformkommunene.

Digitalisering og digitalt førstevalg blir også sentralt i arbeidet med kommunereformen. Tilgjengeligheten via nettet skal økes, og bedre tjenester og innsparinger ønskes oppnådd. Miljøet skal også bli belastet mindre via mindre avfall og transport.

Gjennomføring av kommunereform i de enkelte kommuner gir en gyllen anledning til å gå gjennom hvordan ting er organisert. Man kan rette et kritisk blikk mot måten ting gjøres på og forhåpentligvis få til en effektivisering og rasjonalisering av rutiner, arbeidsoppgaver og tjenesteyting. Man kan ta det beste fra de enkelte kommunene som slår seg sammen, samt hente ideer og innspill eksternt. En reform vil nødvendigvis medføre endringer, og i den forbindelse kan anledningen bli benyttet til å strømlinjeforme og få til en ny beste praksis (neste praksis). Man kan få ryddet bort en del  uvaner og tungvinte måter å gjøre ting på.

IKT-systemer inkludert diverse fagsystemer er sentrale hjelpemidler for dagens kommuner. Også disse kan det bli en opprydning i under kommunereformen. Nye systemer kan bli kjøpt inn, mens eksisterende systemer kan suppleres med nye moduler eller funksjonalitet. Flere innbyggertjenester (selvbetjening 24/7, innsynstjenester, min side-liknende løsninger etc.) kan tas i bruk, og økt satsing på digitalisering kan finne sted. Nok en gang er det naturlig å gjøre en slik gjennomgang i forbindelse med de store endringene en kommunereform innebærer.

Det endelige kommunekartet kan se ut for å bli noe “rart”. Det blir sannsynligvis noen ikke-sammenhengende kommuner/kommunegrenser. Kommuner som ikke grenser geografisk opp mot hverandre kan ende med å bli slått sammen.

Taperne i reformen kan bli utkantene innenfor en storkommune. Sentraliseringen vil gjerne ramme utkantene. Disse områdene kan bli liggende igjen som “øde flekker” (fraflytting, liten aktivitet osv.).

Hva skjer til sist med de kommunene som IKKE ønsker å slå seg sammen med andre? Blir de til slutt utsatt for tvang, eller vil de “kun” bli straffet økonomisk? Sitatet “Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?” kan vise seg å stemme bra, forutsatt at det blir lov til å forbli liten hvis man vil.

Ellers er nordmenn et stolt folkeslag. Vi ønsker ikke å lære av andre! Jeg vil likevel si følgende: “Look to Denmark”. I Danmark hadde de en kommunereform for over 10 år siden. Gevinsten av denne er tilnærmet null med små eller ingen besparelser. Det har skjedd en sentralisering hvor større byer har opplevd vekst mens distriktene og de mindre byene har tapt.

Sammenslåing av kommuner og fylker kan medføre lavere valgoppslutning og redusert demokrati, da mange ikke kjenner kandidatene som stiller til valg. Heller ikke alle ønsker å engasjere seg for regionale saker / større regioner (apati og likegyldighet, ikke eierforhold). Fagmiljøer og kvaliteten på tjenester (administrativt) kan forhåpentligvis bli styrket, men det kan altså delvis (muligens) gå på bekostning av demokratiet.

Enkelte hevder at hele kommunereformen og regionreformen er et skalkeskjul eller en reform med store baktanker. Reformene er et villet framstøt fra regjeringen for å tilrettelegge for (på sikt) mer globalisering, økte muligheter for privatisering, større grunnlag for konkurranseutsetting / markedstilpasning og mer EU-underkastelse? Konspirasjonsteori, eller fakta?

Jeg skal være forsiktig med å uttale meg for bastant rundt de lokale prosessene i kommunene i området der jeg nå bor og jobber. Kun siden våren 2014 har jeg bodd og jobbet i Nordfjord-regionen (tilflytter), med bosted Flatraket i Selje kommune og jobb i kommuneadministrasjonen til Vågsøy kommune i Måløy. Både pga. kort botid og kommunalt arbeidsforhold skal jeg prøve å forholde meg relativt lavt i terrenget.

Likevel må jeg vel kunne få lov til å si at jeg finner resultatet av forhandlingene som det nå foreligger noe snodig. Selje kommune vil slå seg sammen med Eid kommune (Stad kommune), mens Vågsøy kommune tenker på å slå seg sammen med Flora kommune (Kinn kommune) til en ikke-geografisk sammenhengende kommune. De sterke historiske båndene mellom Vågsøy og Selje splittes og brytes i og med at Vågsøy og Selje går hver sin vei. Fra begge sider (Selje og Vågsøy) har det til tider vært en del “skittkasting” og mistenkeliggjøring av hverandre gjennom lokale medier og sosiale medier. (Pr. dags dato er det avklart at bygda Bryggja som ønsker å forlate Vågsøy/Kinn for å bli en del av Eid kommune/Stad kommune får lov til dette.) Det er også sterke meninger internt i Vågsøy rundt ja eller nei til Kinn med sterkt engasjement på begge sider, som blant annet har medført avholdelse av rådgivende folkeavstemning 11.06.2018.

Nå (oktober 2019) er det kun kort tid igjen før det blir Stad kommune (bostedet for min del) og Kinn kommune (min arbeidsplass) for “alle pengene” fra 1.1.2020:

Kinn kommune (logo). Det Kinn-er seg til mot 1.1.2020.

 

Enkelte har hevdet at Kinn kommune er Norges rareste kommune. Dette begrunnes i hovedsak med geografien, hvor kommunen ikke er sammenhengende. Mellom gamle Flora kommune og Vågsøy kommune ligger nemlig Bremanger kommune, som skal bestå som egen frittstående kommune. Kommunikasjonen og transporten mellom Måløy og Florø har også vist seg utfordrende, noe f. eks. politikerne allerede (desember 2019) har fått kjent på kroppen. Digitale løsninger (digitalisering) kan forhåpentligvis minske noen av utfordringene.

Nå har år 2020 blitt påbegynt, og kommunereformen trer i kraft for fullt, i vanlig drift. Nå gjelder det bare å gjøre det beste ut av situasjonen, både som innbygger i Stad kommune + Vestland fylke og som arbeidstaker i Kinn kommune.

Nye kommunelogoer / kommunevåpen: Hva jeg synes om kommunelogoen til Stad kommune? Nei, denne misliker jeg ganske sterkt. Den blågrønne (turkise) fargen liker jeg ikke, og jeg synes heller ikke noe om at St. Sunniva (Sunniva av Selja) kommer ut av bakenden på en fjordingshest. Etter mitt syn er det en heller tåpelig ide å gjøre et forsøk på å kombinere de gamle kommunevåpnene fra Selje kommune og Eid kommune i ett samlende nytt. Kinn kommune sin logo liker jeg imidlertid bra, med sitt maritime preg.

Illustrasjon: Kommunevåpnene til Stad kommune (venstre) og Kinn kommune (høyre).

 

Robuste kommuner, stordriftsfordeler, økt effektivitet, økt produktivitet, flere/andre tjenester og høyere kvalitet er fine superlativer det. Imidlertid er jeg noe skeptisk til at større kommuner, gjerne bestående av flere tvangssammenslåtte tidligere småkommuner, automatisk vil gjøre alt så meget mye bedre. Jeg ser ikke nødvendigvis noen automatikk i at større enheter alltid er bedre enn mindre enheter. Alt i alt er jeg noe små-skeptisk til hele kommunereformen.

PS! Jeg har her uttalt meg i saken som privatperson og innbygger. Jeg har IKKE uttalt meg på vegne av den kommunen jeg jobber i.

Lenker:




Jeg spiser Freia påskeegg med god samvittighet

Freia påskeegg med palmeolje, ja takk 🙂🥚!

Freia påskeegg

Jeg lar meg ikke stoppe av en (useriøs) rosablogger! Det ble en del mediaoppslag mars 2015 etter at en visstnok kjent (oppkomling av en) rosablogger – Sophie Elise Isachsen – skrev om bruken av palmeolje i Freia påskeegg, etterfulgt av enkeltes boikott av produsenten og eggene! Jeg velger å nyte Freia sine påskeegg med god samvittighet – eller med verdens beste samvittighet, faktisk.

Ifølge reklamen til Freia (Mondelez Norge AS): “Freia Påskeegg er deilig melkesjokolade fylt med melkekrem.” Kritikken går på bruken av palmeolje i sluttproduktet. Ifølge produsenten er palmeoljen en sentral ingrediens i produktet som det ikke finnes noe fullgodt alternativ til. Oljen har stor betydning for skillet mellom hardt skall (sjokoladen) og mykt innhold (melkekremen).

At en naiv og “blond” rosablogger langer ut mot påskeeggene er ikke særlig troverdig. Slike rosabloggere er jo ikke akkurat særlig miljøvennlige i sin livsførsel. Hyppige innkjøp, mye bruk og kast, dobbeltmoral, høyt forbruk, shopping som livsstil, sydenturer med forurensende flyreiser, masse miljøfiendtlige kosmetikkprodukter osv.

Oppdatering i starten av mars 2019: Jippi! Nok en gang er påskeeggene til Freia i butikk, i selskap med Oreo-egg. Det vil bli fortært noen slike fram mot påske for min del. Eggene er på plass i butikkene i god tid før påske, ca. 2 måneder før høytiden på disse breddegrader. Eggene har god smak og med palmeolje som en ingrediens.

Oppdatering mars 2020: Joho. Kalenderen viser 5. mars 2020, og årets (sesongens) første påskeegg er inntatt. Det blir nok flere! Påske 2020 virker det som om det er helt andre ting som opptar folket enn palmeolje eller ei i Freia påskeegg.

Les gjerne også: “God kristen påske?!?” og “God påske anno 2020!“.

Facebook-status 2017, Freia påskeegg

Selvsagt kjenner jeg til enkelte fakta om palmeoljen:

  • Produksjonen og utvinningen av palmeolje kan føre til rasering/utrydding av regnskog og dermed redusere det biologiske mangfoldet (planter og dyr). Ødeleggelse av regnskog kan true dyrelivet, urbefolkningen og gi negative klimaeffekter/miljøeffekter. Som kjent absorberer regnskogen store mengder av klimagassutslippene med CO2, noe oljepalmetre ikke bidrar til.
  • Freia (Mondelēz International) på sin side understreker at de benytter seg av RSPO-sertifisering og Green Palm-sertifisering på palmeoljen (bærekraftig palmeolje) i sin produksjon. Eggene inneholder visstnok ca. 20 % palmeolje.
  • Ellers kan inntak av store mengder palmeolje gi negative helseeffekter. Oljen består av mettet fett som i større mengder kan innebære risiko for høyere kolesterol og eventuelt etterfølgende fare for hjerte- og karsykdommer eller hjerneslag.
  • En utfordring er at ikke all sertifisert palmeolje nødvendigvis er produsert på en bærekraftig måte.

Freia skriver under “ofte stilte spørsmål” (FAQ) blant annet følgende under kategorien bærekraft om palmeoljebruken i sine produkter:

  • “Vi er avhengige av palmeolje i noen produkter for å ivareta visse egenskaper som tekstur og smak. Alternativene til palmeolje er ofte mer helseskadelige (mer mettet fett), eller krever mer landareal for produksjon.”
  • “Vi handler 100% RSPO-olje og har gjort det siden 2013 gjennom en kombinasjon av RSPO-sertifisert olje og Greenpalm-sertifikater som støtter bærekraftig produksjon.”

Nytt påskesesongen 2017 (og videreført i årene etterpå) er at Æ-kjeden (Rema 1000) velger å boikotte salget av Freia påskeegg i sine butikker pga. innholdet av palmeolje. I deres butikkhyller finnes rett og slett ikke Freia påskeegg. Rema 1000 har fått Nidar til å lage noen alternative påskeegg Nidar påskeegg av sjokolade med kremet melkefyll. Disse skal være palmeoljefrie, hvor palmeoljen har blitt erstattet med andre former for vegetabilske oljer. Men fysj og fy for noen egg! Vond, ekkel og dårlig smak. Også rar konsistens, spesielt på kremen (hard og ekkel). Slike blir ikke kjøpt inn flere ganger, om de er aldri så miljøvennlige. Store doser med kaffe må til for å bli kvitt den ekle ettersmaken.

Freia påskeegg, omslag

Freia påskeegg, omslag.

 

Påskesnop

Freia påskeegg, en naturlig del av påskesnopet!

 

Nidar påskeegg, fysj og fy!

Jeg opplever Rema 1000 sin “boikott” av påskeegg (og andre produkter) med palmeolje som tåpelig og “barnslig”. De er nok mer opptatt av bunnlinja og PR-en enn å vise et ekte engasjement for miljø og helse. Heldigvis er f. eks. Nille redningen, hvor de selger både “vanlige” Freia påskeegg og de nye Oreo-eggene. Butikkene til NorgesGruppen (Joker, Kiwi etc.) og Coop selger vel også palmeolje-påskeegg.

Når det gjelder Freia påskeegg har det også blitt avslørt at bloggeren som startet krigen, Sophie Elise, er dobbeltmoralsk. Mens hun har oppfordret til boikott av påskeeggene på sin blogg pga. palmeoljen, har hun samtidig reklamert for sminkeprodukter med den samme omstridte oljen som en sentral ingrediens.

Det finnes visstnok flere palmeoljeerstatninger tilgjengelig innenfor vegetabilske oljer. Slike oljer kan lages av kokos, soya, raps, solsikke osv. En studie sår tvil om erstatningene er så mye bedre. Også alternativene kan ha miljømessige utfordringer og fortrenge regnskog.

Freia Snøballer m/palmeolje

Å lese om palmeolje på nettet er en forvirrende affære. Det er masse faktafeil, villedning og tull publisert rundt på nettet. Bruken av palmeolje har noen utfordringer, men alternativene er ikke nødvendigvis så mye bedre. Helseeffektene av inntak av palmeolje er ofte kraftig overdramatiserte, og generelt sett er jeg tålig møkka lei av helsehysteriet hvor både det ene og det andre stemples som farlig.

Imidlertid er det selvsagt viktig å kjempe for at ikke mer regnskog blir ødelagt pga. dyrking av oljepalmetre/palmeolje eller pga. andre former for produksjon av vegetabilske oljer. Det er absolutt flott og det beste for miljøet hvis produsenter satser på bærekraftig palmeolje / andre former for vegetabilske oljer som er produsert uten utryddelse av regnskog. Utvinning av palmeolje kan spesielt være en trussel mot regnskogen i Sørøst-Asia, og da spesielt i landene Indonesia og Malaysia.

Det er mange miljø- og klimarelaterte problemstillinger å gripe fatt i, men å starte med påskekosen i form av boikott av Freia påskeegg blir for dumt. Ellers er det noen år siden (påske 2015) rosabloggeren skrev sitt innlegg, og fortsatt er påskeeggene i produksjon. All verdens påvirkning på påskekosen og “tradisjonene” har ikke vedkommende klart å oppnå.

Palmeolje er en side av saken. At påskeeggene er noen aldri så små kaloribomber klarer vi ikke å komme utenom. Snopet i forbindelse med påske bugner generelt av kalorier, så direkte vektreduserende eller slankende er ikke høytiden for mange av oss.

En liten avsporing: Palmeolje benyttes ikke bare i matvarer. Det viser seg at biodrivstoff (til biler, transportsektoren) også kan inneholde denne formen for olje. Hvor miljøvennlig og bærekraftig det da blir å erstatte fossilt drivstoff med biodrivstoff kan i høy grad diskuteres.

Oreoegg med HERLIG palmeolje!

Oreoegg med HERLIG palmeolje!

Påskeegg er en ting. Senhøstes og rundt juletider har Freia et annet produkt på markedet, som også inneholder palmeolje. Produktet kalles snøballer, og smaken er tilnærmet identisk med påskeeggene. Nam. Også snøballene er gode. Også disse kommer jeg nok til å kose meg med selv om de inneholder den omstridte palmeoljen.

Nytt sesongen 2018 fra Freia (Mondelez Norge AS) er Oreo-egget. Sjokoladeegget minner mye om det originale påskeegget, men inneholder som navnet antyder Oreo-kjeks (kjeksbiter). Også dette nye egget inneholder palmeolje.

Enkelte vil hevde at Freia tar en stor sjanse gjennom å lansere nok et produkt med palmeolje i. Det kan oppfattes som et tillitsbrudd overfor kundene, i og med at Freia ifølge enkelte ikke vil kundenes beste. Det kan hevdes at produsenten tenker lite på bærekraftighet og helse, og at driveren for bruk av billig palmeolje er å oppnå lavere produksjonskostnader og høyere marginer for produsenten. Uansett: Jeg har allerede kjørt i meg mitt første Oreo-egg, og flere blir det nok! Smakte fortreffelig godt!

Freia eller Mondelez har hele tiden sagt at de ikke ønsker å endre på oppskriften til påskeeggene. Dagens oppskrift med bruk av blant annet palmeolje gjør det til et helt unikt produkt (smak, konsistens osv.). Videre sier produsenten at de ikke har kuttet i produksjonen av påskeeggene, så all verdens mye innvirkning har ikke protestene hatt.

Alt avhenger av mengdene av inntak. Jeg velger å spise noen få påskeegg (inkludert Oreo-egg) + snøballer (“juleegg”) med god samvittighet. Personlig er det nok andre ting jeg foretar meg som er mye mer miljø- og/eller helseskadelig å gjøre enn å spise mindre mengder påskeegg påsketider + snøballer rundt juletider. En hvalbiff til middag og et Freia påskeegg eller to til dessert høres ut som et perfekt måltid! Å være livsnyter som utøver livsnytelse må da være lov!

Sophie Elise

Til Dagbladet har hun blant annet uttalt følgende mars 2019: “- Jeg synes det er helt sykt når et så stort selskap som spiller så mye på norske kjerneverdier i markedsføringen sin bevisst benytter seg av noe man vet er skadelig – ikke bare for helse, men også klima og miljø, sier blogger Sophie Elise Isachsen til Dagbladet.”

Useriøse, dobbeltmoralske og overflatiske rosabloggere. Host… Smartass-generasjonen…

Jeg er fullt klar over at Sophie Elise (født 1994) er en kjent ung blogger (rosablogger), og hun har en populær blogg med høye besøkstall. Min blogg blir bare en mygg i forhold til hennes store mammut-blogg. Likevel lar jeg meg ikke imponere eller bli påvirket av hennes kjendisstatus til å skifte mening i saken om Freia påskeegg. Hun fungerer ikke som en “influenser” på meg og mine valg. Men nå er jeg en gammel mann da, og desidert ikke i hennes unge målgruppe.

Sophia Elise framstår slik jeg ser det som et dårlig og farlig forbilde og influenser (influencer) for unge. Blant annet fronter hun unødvendige kirurgiske inngrep for å fikse på utseendet pga. småtullete komplekser, som er noe hun skryter uhemmet av.

 

Lenker:




Nett-troll og hatefulle ytringer

Diskusjon forbudt!

Jeg har med interesse fulgt med i diverse debatten om nettroll, hatytringer på nett, hatprat, nettmobbere, netthets, trusler og at det generelt er et hardt debattklima på nettet inkludert i sosiale medier. I enkelte diskusjonsforum og i kommentarfeltene under innlegg/artikler i blogger og i nettaviser kan det ofte bli mye kloakk. Det er sjelden jeg orker å lese kommentarfeltene til artikler jeg har lest i nettaviser m. m. pga. alle usaklighetene som finnes slike steder. Spesielt kristenhatet – hatet blant kristne – er noe spesielt, da det bryter helt med den kristne logikken og troen.

I stedet for å diskutere det egentlige teamet kan det bli mye flisespikking rundt ting som har lite eller ingenting med saken å gjøre. Enkelte er mer opptatt av å “ta” meddebattantene enn å være saklige og temafokuserte. Personangrep, hatefulle ytringer, uberettigede utskjellinger, avsporinger og nettmobbing blir resultatet i stedet for saklige diskusjoner og konstruktive meningsutvekslinger. Spesielt blir visstnok mange unge kvinner, gjerne med minoritetsbakgrunn, utsatt for mye sjikane og hets.

Det finnes mange der ute som driver med det som kalles for trolling. Selv kan jeg være ganske kvass i mine egne meninger, men jeg mener selv at jeg prøver å forholde meg saklig og at jeg er mer opptatt av sak enn å drive med personangrep. Temaet som blir debattert er det interessante, ikke å ta andre deltakere i diskusjonen eller å tillegge andre personer meninger de ikke måtte ha.

Hva er nettroll

Ifølge Store norske leksikon:

  • Et nettroll (engelsk internet troll) er en person som har glede av å forstyrre og manipulere kommunikasjon på internett, for eksempel ved å skrive provoserende innlegg i et kommentarfelt eller føre diskusjoner på avveie ved å ta opp temaer som ikke har noe med saken å gjøre.

Kilde: Store norske leksikon i artikkelen nettroll pr. 23.02.2018.

Bibelen, Ef. 4, 29-32: “La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. Gjør ikke Guds hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag. Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.”

 

Jeg vil fortsette med å henvise til to artikler skrevet i den kristne dagsavisen Vårt Land + innlegg fra DagensDebatt.no (Dagen):

Artikkel 1: Vårt Land meninger – En mørk tradisjon

Noen sitater fra denne artikkelen:

  • “Derfor er det på tide å snakke om det kristne hatet.”
  • “Hat er hat, også når det uttales på en mild og rolig måte.”
  • “De tror de gjør en god gjerning når de forteller … at helvete venter.”
  • “Oppgjør ønskes.”

Artikkel 2: Vårt Land samfunn – Mange opplever hets

“Ikke mat trollene”. Logo tegnet av Sam Fentress, hentet fra Wikipedia.

Noen sitater fra denne artikkelen:

  • “.. nett-trollene ikke sprekker i sola.”
  • “Hatytringene er et symptom på at vi i Norge har et utrolig hardt debattklima under den offisielle debatten.”
  • “Vi må være flinkere til å støtte de som stikker hodet opp, spesielt jentene. Samtidig må vi være flinkere på å slå ned på det som kommer fra folk. Når jeg sier vi, så mener jeg det store norske samfunnet. Det er en samfunnsplikt for oss alle, sier Solberg.”

Artikkel 3: DagensDebatt.no: Når kristne vanærer Kristus på sosiale medier

Noen momenter fra artikkelen/innlegget, noe omformulert:

  • Jonas Gahr Støre omtales som en kjeltring, en djevel, en landssviker, en forræder, tåkefyrste, løgner, ypperstepresten som korsfestet Messias og det er endatil blitt beklaget at han ikke ble skutt på Utøya.
  • Tilsvarende nesten like negative uttalelser har blitt rettet mot Sylvi Listhaug og Knut Arild Hareide.
  • Ikke samsvar mellom liv og lære. Ikke i samsvar med Bibelen å omtale andre som en judas, en kjeltring eller andre like negative personkarakteristikker.
  • Også blant Bibeltro personer blir verset “la ikke råttent snakk gå ut av deres munn” ikke respektert.
  • Kristne vanærer Kristus på nettet/i sosiale medier gjennom sine uttalelser.
  • Tvilsomme ytringer med stygge personangrep er forholdsvis vanlig også blant kristne.
  • En del kristne driver også med ukritisk deling og liking på sosiale medier.

Kommentarer

Spesielt skuffende og skremmende er det å lese om alt det rare som skjer i kristendommens navn. Bibelen, og da spesielt det nye testamentet, snakker mye om kjærlighet og nåde og ikke hets og trakassering av meningsmotstandere. Hetsende kommentarer i kristendommens navn sømmer seg ikke!

Nettdiskusjoner

Nettdiskusjoner

Innenfor kristne diskusjoner på nettet, f. eks. på Verdidebatt.no, har jeg mer enn en gang blitt oppgitt over lavmålet. Det er mye hat, hets, dømming, harde ord, uforsonlighet og liten respekt for meningsmotstandere slike steder. Å hive seg inn i diskusjonen er ikke noe for “sarte” stjeler som ikke tåler å få passet hardt påskrevet. Mye av det som presenteres er også ikke-reflektert innhold med dårlig begrunnelse, gjerne med ekkokammer-tendenser. Motforestillinger og meningsmotstandere blir latterliggjort og ikke tatt på alvor. Oppdatering desember 2018: Verdidebatt som debattforum kan anses som nedlagt/avviklet.

Både kristne og andre kan ha godt av å lære seg god debattskikk. Holdninger av typen oss “innenfor” mot de “utenfor” er dårlig utgangspunkt for en god og konstruktiv debatt. Det er viktig å framvise stor respekt, toleranse og å behandle andre slik som man selv ønsker å bli behandlet i debatter. Å demonisere motstanderen er elendig taktikk.

Andre dårlige virkemidler er å ilegge mot-debutanter motiver og meninger de ikke har, eller å så tvil om deres troverdighet og karakter. Det er slettes ikke så sjeldent at enkelte i debatter går til personangrep i stedet for å holde seg til saken. Dobbelt-standard, dobbeltmoral, tåkelegging og billige poenger sier jeg også nei takk til i debatter.

Det må finnes en del kristne og ikke-troende blant oss som har mye sinne og hat inni seg som må ut. Hatefulle ytringer helt blottet for kjærlighet overfor sine medmennesker strømmer ut via en del diskusjoner på nettet.

Ofte er det mest fokus på anonyme kommentarer. Som anonym kan ting bli skrevet som man ikke ville ha uttrykt under fullt navn eller “face to face”. Imidlertid er det nok eksempler på at enkelte debutanter under fullt og ekte navn kommer med hets og hatefulle ytringer mot meddebattanter. Å framstå med fullt navn er ingen garanti for saklige debatter.

Anonym nettdebatt – fordeler og ulemper

Hvis anonyme innlegg tillates kan mye edder, galle, sjikane og hets bli publisert som man ikke hadde publisert under fullt navn.

Likevel er det noen ulemper med å stenge for anonyme innlegg:

  • Det er ikke feighet som alltid ligger bak ønsket om å ytre anonymt. Ikke alltid bare-bare å stikke hodet fram i full offentlighet.
  • Mange diskusjoner ender med personangrep (inkludert trusler og uthenging) og ikke diskusjon av sak.
  • Fokus på personen kan ofte bli mer framtredende enn fokus på hovedbudskapet eller saken når fullt navn benyttes.
  • For å unngå å bli personlig dømt kan dette å framsette anonyme innlegg være et bra virkemiddel for å oppnå fokus på sak og IKKE på egen person.
  • Enkelte personer som kan ha svært fornuftig saksinformasjon å komme med blir ikke hørt i debatten, da det kommer fra personer som er forhåndsdømte pga. en “fortid”.
  • Pga. hvem man er og tidligere diskusjoner ilegges man ofte feilaktige meninger eller blir ignorert.
  • Det er ikke så lett å stikke seg fram med en avvikende mening eller å tenke annerledes enn flertallet, fronte det som ikke er “politisk korrekt”.
  • Falske eller stjålne profiler kan benyttes slik at fullt navn ikke alltid sier sannheten.
  • Stenging for anonyme innlegg kan delvis kneble debatten og gjøre den fattigere.

Jeg har kritisert stengingen for anonyme innlegg både i forbindelse med omleggingen i lokalavisen Dalane Tidende for noen år siden (år 2010), og nå i nyere tid (september 2018) ved at Facebook-siden “Nei til TV Visjon Norge” stenger for anonyme ytringer.

For å forebygge mobbing vil statsminister Erna Solberg fjerne muligheten til å være anonym på nett. Lykke til! Dette lar seg neppe realisere i virkeligheten!

 

Enkelte personer som opptrer med hets og hat (edder og galle) på nettet forsvarer seg med å påberope seg ytringsfrihet. Jeg vil hevde dette er grovt misbruk av begrepet ytringsfrihet. Å trakassere, mobbe og å gå til ubegrunnede personlige angrep mot andre har ingenting med ytringsfriheten å gjøre. Ytringsfriheten skal ikke benyttes til å tråkke på svake samfunnsgrupper. Det er absolutt grenser for hvor langt ytringsfriheten kan tøyes. I enkelte tilfeller kan det også oppstå et motsetningsforhold mellom ytringsfriheten og lojalitetsplikten til virksomheten man jobber i eller organisasjonen man representerer.

Uansett: Ytringsfriheten henger høyt i Norge. Til og med Grunnloven omtaler denne friheten. Mer om denne friheten samt religionsfriheten senere i denne artikkelen.

Sitatrett er også en interessante rettighet som vi nordmenn (+ andre) har. Fra Wikipedia og artikkelen “Sitatrett” har jeg pr. 07.06.2020 “sakset” følgende:

  • “Sitatretten er en avgrensning av opphavsretten, som gir rett til å sitere fra et verk som er opphavsrettslig beskyttet, uten å innhente samtykke fra rettighetshaver først. Et sitat er en mindre del av et åndsverk eller kunstnerisk prestasjon, gjengitt i en sammenheng.”

Kortere sitater fra opphavsrettslig beskyttet materiale er det i noen tilfeller lov til å gjøre seg bruk av. Reglene om opphavsrett (åndsverk) står sterkt, men sitatretten er på mange måter et lite unntak for denne beskyttelsen.

I mange nettdebatter ender det ofte opp i krenkende uttalelser og krenkende rykter mot andre. Meningsmotstanderen tillegges motiver som vedkommende absolutt ikke innehar. Debatten preges gjerne av mistenksomhet, misforståelser, frykt og feiltolkninger. Ting blir skrevet som aldri hadde blitt sagt med diskusjonspartneren fysisk til stede i samme rom. Debatt på slike vilkår har ingen hensikt eller læringsverdi.

Krenkende ytringer og nedlatende personkarakteristikker har ingen kommunikativ eller samfunnsmessig verdig. Slik oppførsel vitner mest om total mangel på alminnelig folkeskikk og mangel på respekt for andre personer. Hvordan enkelte kan se glede i å presentere ubegrunnede drittpakker om andre mennesker er for meg et mysterium.

Jeg mener at norske komikere og humorister må ta noe av skylden for hetsingen på nett. De har lært oss at det er greit å angripe og å “ta” svake grupper. Er til tider lei av lavmåls humor som latterliggjør svake grupper i samfunnet. Jeg godtar ikke at slikt er morsomt eller er akseptabel satire. En del av komikernes bruk av virkemidler har funnet veien over til ordinære nettdebatter.

Media og journalister må også ta sin del av skylda. De jakter i samlet flokk på “svake dyr” som kan legges i bakken og tråkkes på. For noen forbilder for oss andre som vi blir påvirket av.

Politikere opptrer heller ikke som noen gode forbilder. Språket og retorikken til enkelte av disse kan være svært hardt, dømmende og latterliggjørende av meningsmotstandere. Spesielt har vi sett masse rart komme ut via tastaturet og Twitter fra president Donald Trump. Personlig er jeg heller ikke særlig begeistret for enkelte politikere på høyre side i politikken, og da spesielt blant FrP-politikere.

Vår statsminister Erna Solberg kunne med fordel ha tatt mer tydelig avstand fra grumset som jevnlig kommer fra regjeringsmedlemmer. Blant annet forbigår hun i tålig taushet forhold slik som: Ap-hatet (22. juli), støtte av nynazist-sympatisører, hets mot muslimer, konspirasjonsmiljøer på ytre høyre, høyreekstremisme m. m. Sylvi Listhaug er heldigvis ikke lenger en del av regjeringen, men fortsatt er hun aktiv i rikspolitikken.

Enda verre enn å være et nettroll er dem som går så langt at de oppfører seg som en “stalker” mot andre. Ifølge Wikipedia er “Stalking“: “Stalking eller forfølging er en sykelig og tvangsmessig opptatthet eller besatthet av en annen person og innebærer at denne andre personen blir forfulgt og utsatt for uønsket oppmerksomhet og annen plagsom atferd. Personen som forfølger folk, kan kalles en stalker eller plageånd.”

I en tidligere artikkel har jeg plukket fram kommunikasjonsmodellen. Fornuftig og nødvendig kommunikasjon og kommunikasjonsprosesser kan bli ødelagt av nettroll, kverulanter og tilsvarende.

Enkelte ganger nytter det ikke å si, mene eller skrive noe som helst. Kommunikasjonen i seg selv kan være god nok, men det er ikke “riktig” person som kommer med budskapet. Noen ganger er hvem som sier noe vel så viktig som hva som sies. Noen tillegges mer autoritet enn andre, enten basert på objektive eller subjektive preferanser. Noen blir fortjent eller ufortjent tildelt rollen som klovn eller narr som ingen hører på, selv om det som uttrykkes innimellom kan være aldri så fornuftig. Dette kan gå på ytringsfriheten løs.

Høsten 2016 ble vi via media kjent med den lukkede Facebook-gruppa “Mannegruppa Ottar”. Der har det skjedd masse som dårlig tåler dagens lys. Trakassering og ikke humor må vel (deler av) gruppas innhold kunne klassifiseres som. Det har blitt “spøkt” med ting som det ikke er naturlig å ta lett på, f. eks. oppfordringer til incest, voldtekt, overgrep, hets mot kvinner/jenter og grov rasisme. Tvilsomme bilder har det også vært en god del av sies det. (Jeg hadde for min del aldri hørt om gruppa før den dukket opp som tema i media.)

Høyreekstreme og høyreekstremisme er en trussel, og tankegods rundt hvit nasjonalisme eller hvit overherredømme må bekjempes. En god del uønsket radikalisering finner sted via nettet. Trump og USA er IKKE gode eksempler på hvordan ting skal gjøres og løses.

Innimellom blir religion og tro misbrukt, til å kunne fare rundt med trusler om f. eks. “Guds straffedom“:

Trussel om “Guds” straffedom, pga. kritikk rettet mot TV Visjon Norge.

 

Akkurat denne trusselen mottok jeg pga. mine skriverier mot TV Visjon Norge.

Hva med jeg som har forfattet dette blogg-innlegget? Er jeg selv et nett-troll eller “stalker”? Noen ganger kan jeg nok nærme meg i hvert fall å være et troll. Imidlertid prøver jeg hele tiden å være mer opptatt av sak enn person. (Angrip saken og ikke personen(e), gå etter ballen og ikke spillerne.) Jeg prøver å unngå personangrep og å tillegge andre meninger som de ikke måtte ha.

Advokat- og juss-språket – noe vanskelig tilgjengelig for folk flest

Dumpet over denne saken:


 

Blant annet inngår det kopi av et brev fra advokat / advokatfirma med Hanvoldkanalen som mottaker. Hanvoldkanalen er en Facebook-side for slike som meg som er imot TV Visjon Norge. Nevnte mottaker har fått et prosesskriv fra et advokatfirma hvor det sies at diverse sitater og kommentarer + videoklipp bryter mot lovverket, blant annet gjennom noe av det er ærekrenkende, krenkelse av omdømmet og/eller brudd mot åndsverkloven.

Det juridiske skal jeg i første omgang mene lite om, men å forstå brevet fullt ut er slettes ikke lett. I den forbindelse “MÅTTE “jeg bare legge ut følgende kommentar:

“Ellers må jeg si at advokatbrevet slettes ikke var lett å bli klok på. Håper den som har mottatt det forstår det bedre og lettere enn meg. Advokaten har nok tenkt lite på at “vanlige folk” skal lese det (pedagogisk og kommunikativt sett et “dårlig” brev).

Jeg hang meg opp i følgende:

I tittelen henvises det til loven TVL. Det finnes da ingen lov som heter dette. TVL må vel være en forkortelse for “Lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven)”, og § 5-2.Varsel om krav og grunnlag for kravet.

Skadebotlova gir ingen vettuge treff i Lovdata. Tenkes det mon tro på «Lov om skadeserstatning (skadeserstatningsloven)» og § 3-6 a. (erstatning for ærekrenkelser)?

Straffeloven er noe enklere. Da må det være loven «Lov om straff (straffeloven)» og § 267. Krenkelse av privatlivets fred.

Det rent jus-relaterte har jeg ikke peiling på, og det er ikke helt rett fram å lese paragrafene heller. Mye rom for tolkninger. Så vidt jeg har forstått skal bruddene vel også være ganske så grove for å eventuelt bli dømt etter de nevnte paragrafene og lovene.”

Helt klar kommunikasjon er det ikke snakk om, med sin spesielle terminologi. Mistenker også at brevet i stor grad er laget for å skremme og at det ikke er helt ut dekning for en del av det som står der.

 

Innimellom funger stempelet nettroll som maktspråk (maktmisbruk) og hersketeknikk. For å slippe å ta hensyn til andres konstruktive meninger og kritikk er det en effektiv diskusjonstopper å få stemplet motparten som nettroll. Alle som hever sin stemme i diskusjoner og som heller mot å være kverulerende er ikke nødvendigvis nettroll. Debattanter som tar i bruk kraftige språklige virkemidler kan ha et interessant budskap å komme med som det kan være verdt å høre på. Døm selve budskapet (innholdet), døm ikke personen eller de språklige virkemidlene og/eller uttrykksmåten i seg selv.

Det sies at troll sprekker i sollyset, men hvordan dette er for nettroll som havner i sollyset eller rampelyset – offentlighetens lys – kan nok variere. Det er neppe noen automatikk i at lys og lupe mot et nettroll får det på bedre tanker. Noen av nettrollene mer eller mindre renner over av pur faenskap uten å se konsekvensene av deres handlinger og gjerninger. De mangler rett og slett empati for andre mennesker og deres følelser.

Man bør i diskusjoner tåle og takle å være uenige, uten å helt miste fatningen og besinnelsen. Motparten i en diskusjon kan faktisk ha noe fornuftig å si som det er verdt å lytte til. Å utvide sin horisont noe og å se en sak fra flere sider kan være til det positive, og likeså å bli påvirket av det andre måtte mene. Et skarpt skille mellom sak og person bør alltid være til stede. Intoleranse må bekjempes.

Nettdiskusjoner

Nettdiskusjoner

Slettes ikke alle klarer å holde en sivilisert og høflig tone i det offentlige ordskiftet. Jeg vil hevde at ordskiftet i sosiale media og andre massemedier har blitt betydelig hardere i løpet av de siste årene. Hat spres over en lav sko, og enkelte er slettes ikke redd for å drive med trakassering av enkeltpersoner. Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug har ikke akkurat bidratt til et mindre hardt ordskifte. Hardkjøret og hetsen mot offentlige personer slik som toppolitikere kan medføre at vi på sikt kun sitter igjen med hardhudete, ufølsomme og mindre dyktige personer i framtredende posisjoner. (Hvem anstendige mennesker gidder vel å stikke fram hodet hvis det eneste som oppnås er drapstrusler, netthets, stygge kommentarer rettet mot person og ikke sak osv.)

De harde ordene som faller innenfor blant annet vår asylpolitikk og bruken av mer eller mindre religiøse klesplagg (hijab, nikab eller burka) kan fort bli selvoppfyllende profetier. Enkelte stempler alle med muslimsk bakgrunn som terrorister eller kriminelle. Kanskje kan det negative fokuset og dømmingen medføre at enkelte faktisk blir radikalisert, blir terrorister eller kriminelle. Med all dømmingen de blir utsatt for kan dette bli den enkleste farbare vei. Det er heller ikke måte på konspirasjonsteorier rundt at asylsøkere og muslimer vil overta vårt land osv.

Et nymotens begrep er ekkokammer. Personer med samme meninger og syn på en sak søker sammen og støtter hverandre i tykt og tynt. Innvendinger fra personer med annet syn ignoreres eller latterliggjøres i en nedlatende tone. Eventuelt kalles ikke-ønskede innspill for falske nyheter (“fake news”). Konsensus og majoritetssynet innenfor den avgrensede gruppa trumfer motstridende synspunkter (minoritetssynet).

Det har vært en del snakk om mobbing blant barn og unge i skolene, samt nettvett. Det skal framover visstnok være nulltoleranse for all mobbing. Hvordan i all verden skal det være mulig å oppnå en skolehverdag uten mobbing da mange voksne ikke klarer å oppføre seg? Mange av de som driver med netthets er godt voksne mennesker (i hovedsak gretne, “gubbete” og sinte menn), gjerne foreldre til barn i skolealder. For noen dårlige forbilder enkelte voksne er! Voksne må skjerpe seg!

Det er vanskeligere i dag enn tidligere å få kommunisert ut et enhetlig og likt budskap til hele befolkningen. Ulike medier samt den store framveksten av sosiale medier, diskusjonsforum på nett, blogger og generelt ekkokammer-tendenser gjør at budskapet lett blir “forvridd”, oppfattet ulikt og ulikt vektlagt av ulike deler av vår befolkning.

Hvis budskapet kommer fra den angivelige “eliten” eller “feil” politisk side (enkelte liker ikke “venstrevridde” nyheter) er det en del som lukker ørene for kommunikasjonen. Betalte kommunikasjonsrådgivere og utenlandske aktører med knytninger mot myndighetsnivå og proffe løgnfabrikker prøver også å påvirke oss og den politiske styringen. Godt organiserte og profesjonelle løgnfabrikker og trollfabrikker – spesielt utenlandske – er og blir en realitet i dagens samfunn.

Stygge trusler og ønsker/hentydninger om å dra til helvetet og/eller ønsker om at en person blir skadet eller dør er IKKE akseptabelt. Heller ikke mobbing og annen trakassering. Slik oppførsel har ingenting med frie diskusjoner og ytringsfrihet å gjøre.

Selvsagt sier jeg totalt nei til trakassering, trusler og sjikane mot enkeltpersoner. Det kan absolutt bli for mye av heksejakt og bruk av digital gapestokk (uthenging). På den annen side er enkelte litt vel snare med å påberope seg mobbing, forfølgelse, hets og/eller sjikane. Enkelte inntar (alt for) fort offerrollen, hopper ned i sin digitale skyttergrav og bruker overdrivelser overfor det som finner sted. En del kritikk og spørsmål må det være lov til i ytringsfrihetens navn å framsette uten at det blir kalt for alvorlige ting slik som hets eller personsjikane.

Har det blitt typisk norsk å drive med netthets og beslektet virksomhet?

Internett, falske nyheter og konspirasjonsteorier

Et tema i samme gate er Internett/nettet, falske nyheter og konspirasjonsteorier. På Verdidebatt.no fant jeg et interessant innlegg skrevet av Øivind Bergh med tittelen:

Internett gjør oss dummere

 

Noen sitater og punkter fra dette innlegget følger nedenfor:

  • Nettet kan blant annet “brukes til å skaffe fram det rene vrøvl. Falske nyheter og rare konspirasjonsteorier spres raskt, og påvirker samfunnet i skremmende grad.”
  • “Vitenskap blir utfordret, og mange nordmenn tror rett og slett ikke på forskningsresultater.”
  • Det finnes en del “alternative medier” i form av nettsteder. Disse presenterer sine alternative nyheter og vinklinger, inkludert masse konspirasjonsteorier.
  • “…noen og enhver få en nyhetsstrøm som er tilpasset det man selv liker. Det offentlige rom forvandles til et ekkokammer, der konspirasjonsteoriene blir bekreftet.”

Av temaer som det foreligger konspirasjonsteorier rundt kan følgende nevnes, hentet fra det tidligere nevnte innlegget på Verdidebatt.no:

  • Tragedien 22/7 (Utøya-massakren og bombeangrepet på regjeringskvartalet i Oslo, år 2011)
  • USA 11/9 (år 2001, terrorangrep mot New York og Pentagon)
  • Blir betvilt at jorda er rund
  • Vaksineskepsis

Det er svært viktig med god kildekritikk og kritisk sans (“bondevett”). Å bare være del av ekkokamre eller nettkilder der falske nyheter eller “alternative fakta og nyheter” florerer er ikke personlig eller samfunnsmessig bra. Fornektelse av åpenbare sannheter gagner ikke vårt land, og ekstremisme og steile og splittende fronter og motsetninger kan fort oppstå. Likeså er det lite ønskelig med (militante) parallellsamfunn bygget opp på mer eller mindre løgner.

En annen side av saken er bevisste forsøk på påvirkning fra fremmede nasjoner og makter. F. eks. kan det virke som om Russland og diverse andre land driver med organiserte forsøk på å få spredd falske nyheter, propaganda og rykter med mål om påvirkning. Det har blitt en del debatter rundt dette etter presidentvalget i USA (2016).

På den satiriske nettsiden til “Vredens Gnag” måtte jeg flire litt av artikkelen “Slår alarm etter massivt utbrudd av idioti i Norge”. Artikkelen omhandler kort fortalt spredningen/smitten av idioti knyttet opp mot kommentarfelt på nettet. Siste setning fra artikkelen: – Hvis du mistenker at du er smittet med idioti: Hold kjeft, kast PC-en din og ikke lag barn.

Internett (sosiale medier, kommentarfelt m. m.) er på mange måter den moderne tids det ville Vesten, hvor til dels lovløse tilstander råder. Enkelte ser ut til å helt miste hodet bare de kommer seg bak et tastatur. De kan lire av seg stygge og fornærmende utsagn over en lav sko “gjemt” bak tastaturet. Ting blir skrevet som de ikke hadde sagt ansikt til ansikt overfor et menneske. Distansen mellom sender og mottaker i kommunikasjonen og den noe mer upersonlige settingen gjør at mye rart blir spydd ut. Mer eller mindre alle hemninger, bondevett og kritisk sans må fare når nettet benyttes til kommentarer og debatt. Man glemmer helt at personen i den andre enden også er et normalt menneske med sine tanker, samvittighet, personlighet og følelser som kan bli såret og/eller krenket.

Dette å bli krenket – og hva som oppleves som krenkende – er en utfordrende og vanskelig problemstilling. For tiden virker det som om enkelte har en veldig lav terskel for å bli krenket. Alt som ikke er helt politisk korrekt kan bli oppfattet som krenkende for enkelte. Humor og satire spesielt tråkker enkelte på tærne. Til tider blir det litt vel mye av det gode når alle påstår at de blir krenket for småsaker, og hele greia framstår som litt vel historieløst. Reell og alvorlig krenking bør selvsagt unngås, men til tider er enkelte alt for hårsåre og misbruker krenker- og krenket-begrepet.

En del nettaviser må bruke forholdsvis mye tid på moderering, da enkelte voksne mennesker ikke selv klarer å begrense og moderere seg. Likevel vil enkelte hevde at kommentarfelt er en viktig del av demokratiet og ytringsfriheten, der alle kan få framsatt sin mening.

En ekspert på sosiale medier tar til orde for å stenge kommentarfeltene i avisene og på/via Facebook. Kommentarfeltene fører ikke lenger med seg noe bra og er tilnærmet meningsløse, og i en del tilfeller ender diskusjonene med personangrep og usaklige påstander. Man er bare interessert i å vinne diskusjonen, og ikke å lære noe nytt eller skape en endring.

Varslere og varslingskultur

Selvsagt er jeg dypt kritisk til nettroll, netthets og sjikane via sosiale medier og tilsvarende. Imidlertid er slettes ikke alt som kommer opp via slike kanaler ment som ubegrunnet, ufortjent, uthenging, maktutøvende og svertende kritikk. Via slike kanaler har varslere fått en ny måte å komme fram med sine legitime saker.

Det er selvsagt ikke folket som skal dømme enkeltpersoner i straffesaker. Man er alltid uskyldig inntil det motsatte er bevist. Kun domstoler og rettskraftige dommer gjelder til syvende og sist. Verken medier (aviser, TV osv.) eller sosiale medier skal være øverste-dommere i alvorlige saker. Uthengning av uskyldige mennesker er ikke ønskelig.

Enkelte liker ikke varslere og varslerkulturen, da det hevdes at de har blitt nåtidens domstoler og den moderne tids gapestokker. Slike utsagn sier jeg meg selvsagt totalt uenig i. Det kan nok i enkelte tilfeller forekomme feilaktige varslinger av syke personer som søker oppmerksomhet, men dette er neppe et stort hovedproblem. Når andre metoder ikke fører fram for å kunne framsette kritikkverdige forhold er det greit å ha sosiale medier som en ekstra kanal.

Enkelte vil nødig tro på varslere. Ofte kommer varslerne med berettiget kritikk mot personer som oppfattes som hedersmenn (eller hederskvinner). Personene som blir kritisert innehar gjerne stor anerkjennelse og respekt i sitt miljø. Likevel kan heller ikke slike “engler” fritas fra kritikk og represalier når de har gjort noe som er galt og kritikkverdig.

Varslere kan varsle om mangt og mye. Det kan være snakk om ulike former for overgrep i form av f. eks. maktovergrep, hersketeknikker, seksuelle overgrep, trakassering, vold, korrupsjon, beslutningsvegring, feilprioriteringer, kritikkverdige forhold osv. Når det er snakk om straffbare forhold bør selvsagt politiet inn i sakskomplekset. Potensielt straffbare handlinger bør ikke varsles offentlig via nettet.

Ofte koster det mye å være en varsler. Varslerne får ofte sin ikke-fortjente straff i form av negative sanksjoner og represalier. De blir ikke alltid trodd, ofte blir de upopulære, de kan bli utestengte, miste anseelse osv. I jobbsammenheng i arbeidslivet kan varsling få sosiale, statusmessige og yrkesmessige konsekvenser. Å bli utsatt for trusler er forholdsvis vanlig.

I en periode har det vært en del fokus på #MeToo-kampanjen. I artikkelen “Overdrivelser og utvanning av begreper” har jeg skrevet følgende om denne kampanjen:

På samme måte er jeg ikke bare positiv til #MeToo. Mye “bra” har kommet opp i kjølvannet av #MeToo, men til tider går fokuset noe langt. “Alt” blir oppfattet som uønsket seksuell oppmerksomhet, trakassering eller krenkelser. Harmløs flørting, sjekketriks, vennskapelig/kollegial oppmerksomhet, små-røft språk, en klem eller en enkel vennskapelig kroppskontakt kan bli stemplet som noe kriminelt og uønsket/krenkende. Fanden males på veggen i tide og utide. Det store fokuset på saken kan virke stigmatiserende mot menn som gruppe, da alle menn slettes ikke er kjeltringer og overgripere. Det finnes faktisk snille menn også!

#MeToo virker på mange måter som en digital gapestokk. Enhver beskyldning – falsk eller ekte – om uønsket seksuell oppmerksomhet fører til at “overgriperen” blir kjørt til veggs. Før alle fakta er på bordet er “overgriperen” dømt, og det er slettes ikke alltid vedkommende får slippe til med sin versjon av saken. Prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist gjelder visstnok ikke her.

Det som er positivt med #MeToo er fokuset det har blitt på maktmisbruk ved hjelp av seksuell trakassering eller andre virkemidler. Det er tydelig at det finnes utfordringer og kulturproblemer mange steder. Et aldri så lite oppgjør med “gutteklubber” (Gutta Boys) og deres maktmisbruk og hersketeknikker kan nok være på sin plass. En del av sakene som har kommet opp fortjener fokus og må ikke bli bagatellisert.

Dette med varslere og varslingskultur er litt både og. Jeg er glad for de nye mulighetene som finnes for varsling av kritikkverdige forhold, men det finnes også noen fallgruver. Dømming og uthenging av identifiserbare enkeltpersoner kan gå for langt og være svært ødeleggende for personene det gjelder. Enkelte som blir beskyldt for kritikkverdige forhold kan vise seg å være uskyldige som får hele sitt omdømme lagt i grus av kampanjene mot seg.

Bloggen “Monsens Revelje” anbefales. Bloggen tilhører Per-Yngve Monsen, og for tiden skriver han i hovedsak om Fretex og Frelsesarmeen. Deres amatørmessige behandling av varslingssaker og varslere ut fra egenopplevde erfaringer omtales.

Sosiale nettverk som dommere

En ting som er noe bekymringsfullt er hvor stor makt ansatte og eiere av de sosiale nettverkene eller mediene har. Sosiale nettverk slik som Facebook, Twitter, Instagram etc. kan uten de aller beste begrunnelser finne på å fjerne innlegg eller å stenge en brukere ute (suspendere) fra sine systemer. Noen ganger kan det mest utrolige av hets passere uten noen sensur, mens i andre tilfeller blir brukere utestengt uten at det kan virke som om det foreligger noen god grunn for å gå så drastisk til verks. Det virker litt vilkårlig.

Spesielt bilder og video har det vært en del sensur av. Nakenhet er det ofte svært strenge grenser for mens forherligelse og dyrking av våpen og våpenbruk er helt ok. Forstå det den som kan. I en del saker og mot enkelte personer kan man drive med skikkelig hets og trakassering, mens overfor andre personer og sakstyper skal ikke mange negative ord bli publisert før det blir fjernet.

Det blir vel gjerne ekstra uforståelig for oss nordmenn. Flere av de store sosiale nettverkene er amerikanske, og dette påvirker i stor grad hvordan de administreres og hva som blir tillatt og ikke tillatt. På mange måter framstår de sosiale nettverkene som moralpoliti eller verdenspoliti. Enkelte typer meninger blir effektivt ekskludert fra debatt pga. sensuren.

“En gang var sosiale medier demokratiets fremste forkjempere. Nå er de bakstreverske, løgnaktige og fulle av troll.”

Kilde: Verdidebatt.no (Une Bratberg, kommentator i Vårt Land): Dikt og forbannet løgn

 

Sosiale nettverk sin makt er noe betenkelig både for ytringsfriheten og demokratiet. Deres tilsynelatende vilkårlige sensur gjør at enkelte stemmer ikke får slippe til i samfunnsdebatten.

Jeg er ikke så imponert høsten 2017 over at TV Visjon Norge klarte å få slettet en masse innlegg og få en bruker suspendert fra bruk av Twitter.

Straffeloven har en egen paragraf om hatefulle ytringer:

Straffeloven § 185, en sovende og ikke-praktisert paragraf?

 

Så veldig mange har ikke blitt dømt etter denne paragrafen, og de ganger den har blitt benyttet har det vært svært grove tilfeller.

Straffeloven § 185 om hatefulle ytringer

§ 185. Hatefulle ytringer
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.

Kilde: https://lovdata.no/NL/lov/2005-05-20-28/§185

Se også §§ 263-267 som omhandler trusler, grove trusler, hensynsløs adferd, alvorlig personforfølgelse og krenkelse av privatlivets fred. Spesielt § 266 a om alvorlig personforfølgelse kan nevnes spesielt, da denne paragrafen kan være aktuell innenfor temaet til denne artikkelen.

Straffelovens bestemmelser på området er med på å begrense den relativt vide ytringsfriheten vi har her i Norge. Se Grunnloven § 100 for mer informasjon om ytringsfriheten. Paragraf 16 i samme lov – Grunnloven – bør også nevnes, da denne omhandler fri religionsutøvelse. I Norge er det full tros- og religionsfrihet / fri religionsutøvelse. Religionsfrihet er også en menneskerettighet, jf. Menneskerettighetserklæringen.

Paragraf om blasfemi fjernet: Etter 2015 har ikke straffeloven lenger noen egen paragraf som beskytter mot blasfemi (gudsbespottelse, ringeakt m. m.). Blasfemiparagrafen var i hovedsak en sovende paragraf, slik at fjerningen av den er av mindre betydning. Dessuten videreføres det beskyttelse av de viktigste områder via rasismeparagrafen (§ 185, gjengitt ovenfor). Imidlertid har ikke norsk lovverk lenger noen blasfemiparagraf via straffeloven.

 


I samme åndedrag kan Lov om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) nevnes, og da spesielt § 3-6. (erstatning for krenking av privatlivets fred) og § 3-6 a.(erstatning for ærekrenkelser). Den som har krenket privatlivets fred kan pålegges et erstatningsansvar (oppreisning). Likeså er tilfellet hvis en ytring framsettes som bidrar til å krenke en annens æresfølelse eller omdømme.

 

Brukerne av sosiale medier og nettverk framstår til tider som dommere. Det dannes over en lav sko støtte- og protestgrupper for både det ene og det andre. Sosiale medier med sine brukere framstår av og til som både domstoler og som digitale gapestokker. Å bruke sosiale medier på denne måten har sine fordeler og ulemper. (Se blokksitat-boks lengre oppe i denne artikkelen for mer info.)

Det er helt greit å bruke sosiale nettverk og diskusjonsfora til å kritisere ideer og meninger, men likevel skal og bør vi elske menneskene som står bak. Det er sak og ikke person som bør være fokus i debatter. Å angripe homofile (LHBTI-miljøet m. m.), svake grupper (“tapere”, NAV-ere osv.) og minoriteter er helt uakseptabelt. Hudfarge, religion og bakgrunn skal ikke medføre netthat.

“No platforming”

Et “motefenomen” for tiden er “No platform”. Man hindrer aktivt en person med uakseptable eller støtende meninger fra å få en plattform til å utrykke seg på. Personen blir hindret fra å delta i en offentlig debatt, seminar eller møte. “No-platforming” kan også gjelde for sosiale medier eller debattsider på nett osv.

I teorien kan “No platforming” ha noe for seg. Ytringsfriheten er selvsagt ikke grenseløs. Enkelte ytringer er grenseoverskridende og kan være forbudt i henhold til lovverket (diskriminerende ytringer, hatefulle ytringer, trusler, vold m. m.).

Likevel er jeg personlig noe små-skeptisk til initiativet. Ytringsfriheten og mangfoldet kan bli truet. Og hvem skal bestemme hva som er så grovt at det må sensureres? Klarer de som driver med sensuren å gjøre dette på noenlunde objektive og omforente kriterier?

 

Utpressing og alvorlige trusler

Noen ganger går det så langt at det rett og slett blir snakk om alvorlige trusler og/eller utpressing (penger). Det har vært en del episoder gjengitt i media som har omhandlet sex-trakassering / seksuell trakassering, pornosvindel og porno- og sex-utpressing/trusler. Det verserer også trusler om drap og/eller kidnapping / bortføring, hvor man må betale penger (løsepenger, i kryptovaluta) for å unngå at noe fælt skjer.

Enkelte mottar trusselmeldinger (SMS, e-post eller via sosiale medier) og/eller trusselbrev (gammeldags post, flygeblad) som truer med ditt og datt, hovedsakelig med anonym avsender. Trakassering, utpressing og trusler om vold er selvsagt ikke akseptabelt, og det er ikke slik vi gjør ting i et demokratisk og opplyst samfunn. Man kan være svært så uenige i sak, men å gå til personangrep hører ingen plass hjemme. Man skal behandle hverandre med respekt, uavhengig av hvor uenige man er på saksnivå.

Utpressing via nettet: Forsøk på pornosvindel har pågått en stund, og nå trues det også med kidnapping og med at livene er i fare hvis man ikke betaler utpresserne. Skremmende trusler, men forhåpentligvis tomme trusler i det minste.

Et lesbisk par i Sandnes opplevde våren 2019 innbrudd og alvorlig hærverk på sin familiebolig. Boligen ble tagget, masse ble ødelagt og paret ble også frastjålet en god del gjenstander. Tidligere har de også fått et trusselbrev etter at de flagget med regnbueflagget i tillegg til norsk flagg på 17. mai. Det kan virke som om de har blitt utsatt for hatkriminalitet på sitt verste, bare pga. de er lesbiske.

Regnbueflagget

Regnbueflagget, et verdenskjent symbol for rettighetene og frigjøringskampen for LHBT-personer.

 

Typisk: Det er de få som ødelegger for de mange. Folk flest oppfører seg ok, men det finnes alltid noen unntak som ikke kan oppføre seg og som ødelegger for oss andre.

Rosabloggere

Det kan hevdes: Unge rosabloggere er dagens troll – også nettroll – i bikini.

Dette å kalle enkelte unge jentebloggere for troll er ikke noe jeg kom på. Inspirasjonen er hentet fra “Til sist”-spalten i vår lokalavis Fjordenes Tidende fredag 23. februar 2018. Forfatter Arnfinn Kolerud, som bor her på Flatraket, har skrevet et innlegg med overskriften “Troll i bikini”. To sitater fra hans innlegg:

  • “Bloggarane lokkar ikkje jentene inn i fjellet, men inn i ei verd fylt av silikon og Botox og restylane og vippeserum og hettegenserar til 1600 kroner.”
  • “Det er dette bikinitrolla lærer døtrene dine: å finne feil der det ikkje er feil.”

Enkelte av de unge og populære rosabloggerne er dårlige forbilder for andre unge jenter. De er opptatt av unødvendige plastiske operasjoner, dyre moteklær, sminke, dyre vesker, å være sylslanke og de liker å vise fram sine perfekte lettkledte kropper i bikinier osv. De har liten eller ingen forståelse for det presset de legger på andre unge jenter (og til dels gutter).

Kvalifiserer de unge rosabloggerne seg til å bli kalt nettroll? Ja, vil jeg hevde. De er i høyeste grad manipulerende i sin kommunikative framferd, og de setter dagsordenen for hva som er “normalt” ifølge deres forvridde målestokk. Ikke-tema blir blåst opp som svære saker av disse unge dårlige forbildene, mens diskusjoner og temaer som burde ha vært sentrale blir det helt hoppet bukk over.

Nå skal det også sies at en del rosabloggere – spesielt jenter / unge damer – har fått ufortjent mye hat, trusler og hets rettet mot seg og sin familie. Stygge personangrep mot bloggerne er selvsagt ikke akseptabelt.

Rosabloggere kan til tider være noen svært dårlige rollemodeller og forbilder for andre unge, noe jeg har skrevet mer om i superkjendis-artikkelen.

Politikere

Politikere kan få sitt helt eget avsnitt her i denne artikkelen. Som tidligere nevnt er det ikke alle politikere som opptrer som noen gode forbilder eller idoler gjennom sin oppførsel i sosiale medier, sine gjerninger og i debatter. Eksempler på politikerkjendiser eller idoler som ødelegger den seriøse debatten er f. eks. Donald Trump som er president i USA og Sylvi Listhaug som representerer Fremskrittspartiet (FrP). Det oppstår sterk polarisering og unødvendige konflikter og skillelinjer gjennom den måten enkelte populistiske politikere kommuniserer på. Vi har hatt en tålig passiv statsminister (Erna Solberg) som uimotsagt bare har latt FrP-elefantene rase rundt i glassbutikken på egen hånd.

Dette var en side av saken. En vel så viktig side er hvordan vi stemmeberettigede behandler enkelte politikere:

Mai 2019 har det vært en del søkelys på hva Klepp-ordføreren (Jæren) Ane Mari Braut Nese har opplevd mot seg og sin familie pga. hennes positive syn på bompenger. Hennes sønn har blitt utsatt for ubehagelige episoder inkludert fysisk vold og verbale trusler, og selv har hun fått slengt masse dritt og trusler etter seg. En slik oppførsel mot politikere og deres familie fra personer som ikke er enige i politikken er totalt uakseptabelt.

I Bergen har det også vært en tilsvarende sak:

Byutviklingsbyråd Anna Elisa Tryti (Ap) har fått bompengemotstanderne i Bergen “på nakken”. Hun har blitt trakassert, fått trusler og trusselbrev, og hun må leve med voldsalarm og ekstra patruljering fra politiets side. Hun og familien kan ikke bevege seg helt så fritt som oss andre.

Slik oppførsel fra meningsmotstandere er helt forkastelig. Alle midler tas i bruk for å vinne fram med meningene sine, og dette går ut over både demokratiet, rettssamfunnet og det reelle folkestyret.

Både lokalpolitikere og rikspolitikere blir utsatt for uakseptabel hets, og enkelte mennesker klarer enkelt og greit ikke å skille mellom sak og person (personangrep) samt hvor grensene går for normal oppførsel (god folkeskikk). Hets, hat, verbale trusler, stalking og til med fysiske angrep mot politikere og deres familie kan virkelig ødelegge for rekrutteringen. Et resultat på sikt kan være at man kun blir sittende igjen med politikere som er hardhudede, kyniske og tilnærmet umenneskelige politikere. Alle andre blir skremt bort fra å satse på en politisk karriere, og vi sitter igjen med dårligere politikere og mindre mangfold enn det som er tilfellet pr. dags dato.

Trollene i den dypeste internettskogen

Jf. artikkelen/innlegget:

Noen sitater fra denne artikkelen:

  • “Jeg snakker om eliteserien av nettroll og nettpøbler som befinner seg i det mørkeste helvete av konspirasjonsmiljøet. I et slikt landskap skal du vokte deg vel for å stille for mange kritiske spørsmål til deres tankegods og påstander. De tar slikt svært personlig. Du risikerer å bli nettstalket i uker og måneder og år, du kan bli anmeldt til politiet for absurde ting, du trues med søksmål. I tillegg blir din arbeidsgiver kontaktet.”
  • “Konspirasjonslandskapet er en branntomt av galskap man ikke trodde fantes, men det finnes. Pur faenskap, psykiatri, idioti og kunnskapsløshet går hånd i hånd. Skriver man kritisk om dette miljøet er du fritt vilt.”
  • “Det er faktisk merkelig å se at voksne mennesker snekrer seg gapestokker på sosiale medier, hvor de egentlig bare oppnår å fremstille seg selv som dilettanter, kverulanter og paranoide.”

PS! Jeg har ikke satt meg inn i alt personen bak Tøvsugeren står for, og jeg kan på ingen måte gå god for resten av nettstedets innhold da jeg ikke har fått studert det godt nok. De navngitte nettrollene av ypperste klasse har jeg ingen kjennskap til.

Konstruktive innspill og legitim kritikk kan bli møtt med beskyldninger om at du er pedofil, kvinnemishandler, barnemishandler, syk (fysisk eller psykisk), gal, psykopatiske trekk, autistiske trekk, narsissistisk, paranoid, du er en cyberstalker, nettroll, du har hacket min PC osv. Lavmåls bruk av hersketeknikker med andre ord.

Det er mange “ekle” nettroll som lurer der ute på det store stygge nettet. Noen av dem er ikke uvillige til å gå inn i langvarige “kriger” med sine utpekte ofre, gjerne basert på helt uskyldige og legitime ytringer som eliteserien av nettroll ikke aksepterer.

En del nettroll sprekker heldigvis av seg selv til slutt av sollys (dagslys), forspiselse eller en kombinasjon.

Bodyshaming

Dette er også et fenomen, som jeg først ble skikkelig oppmerksom på etter å ha “ramlet” over artikkelen / innlegget:

Her skrev de “bodyshaming”. Andre steder har de kalt det samme fenomenet for “body shaming” eller “body-shaming”. Dette blir vel helst språklig flisespikkeri. På norsk blir det snakk om noe slikt som kroppsskam.

Det fenomenet omhandler er at det rettes kritikk mot eget eller andres utseende, åpenlyst eller i form av baktalelse (bak ryggen). Kan også omfatte sammenlikninger av seg selv med andre, samt kritikk av bekledningen (klærne). Enkelte mennesker kan av andre eller av seg selv bli karakterisert som stygge, feite (eller for tynne!), dårlig klesstil / smak, annen kritikk av kroppen osv.

Slikt finner sted både i kristne og i verdslige / sekulære miljøer. Imidlertid bør det spesielt være uakseptabelt i kristne miljøer, og det er noe alle kristne bør ta et sterkt og skarpt oppgjør med. Ikke minst bør vi ha i bakhodet om hva Bibelen sier om mennesker. Vi er alle vakre, verdifulle og perfekte, skapt i Guds bilde akkurat slik vi er kroppslig sett. Vi bør sette pris på mangfoldet og forskjellene som finnes.

Kommunereformen – Kinn kommune

Etter planene skal Vågsøy og Flora kommune slå seg samme til Kinn kommune fra 1.1.2020. Jeg jobber i Vågsøy kommune, men jeg har ikke hatt noen som helst befatning med den overordnede beslutningen om å gå i prosess for sammenslåing. Imidlertid har jeg vært medlem av en administrativ temagruppe, nærmere bestemt innenfor temaet “Digitale Kinn”. Hva har denne kommunereformen og kommunesammenslåingen med artikkelens tema å gjøre? Faktisk MYE!

Det har i en periode vært ganske steile fronter mellom ja- og nei-siden i denne prosessen. Mye av kommunikasjonen som finner sted er alt annet enn fin. Noen flere momenter rundt dette:

  • Mye galt skjer på begge sider i form av ufin kommunikasjon. Det blir feil å legge all skylda på bare en av siden, selv om jeg nok personlig heller mot at nei-siden (nei til sammenslåing) har vært mest useriøse i debatten.
  • Debatten går høyt på sosiale medier, via leserinnlegg i lokalavisa på nett og/eller papir (Fjordenes Tidende, FJT), debatter/folkemøter osv.
  • Motstandere ilegges meninger og motiver de ikke nødvendigvis har.
  • Stygge personkarakteristikker, kallenavn og stemplinger av motstanderne.
  • Det finner sted en del personangrep som har lite med sak å gjøre.
  • Generelt mye personfokus hvor man prøver å latterliggjøre eller stemple navngitte motstandere som useriøse.
  • Enkelte med sterke meninger bor ikke engang innenfor kommende Kinn kommune sine kommunegrenser.
  • Masse usakligheter og synsinger uten forankring i virkeligheten har haglet.
  • Fordommer og redsel for endringer får styre, ikke fakta.
  • Enkelte er faktaresistente.
  • Aggressivt språk og kommunikasjon. Drittslenging og drittpakker i stort monn.
  • Ikke-etterprøvbare tall og “fakta” framlegges.
  • Motstanderne driver med synsing mens det man selv driver med er fakta, dvs. en form for maktspråk og hersketeknikk.
  • Få virker til å være opptatt av helhetsperspektivet og helhetstenkningen.
  • Det resultat av de heftige kampene kan bli varige skillelinjer og fiendskap.

Tilsvarende kritikk kunne ha vært rettet mot prosessen hvor Bryggja-området valgte å gå over fra Vågsøy kommune (Kinn kommune) til Eid kommune (Stad kommune). Imidlertid er dette skillet opplest og vedtatt, så det er lite grunn til å rote rundt i denne saken nå.

Ordfører Kristin Maurstad (perioden 2015-2019) i Vågsøy kommune er en tøffing! Hun har måttet tåle mye hets, hat og ufine kommentarer i sin ordførerperiode, ikke minst pga. kommunereformen og Bryggja-saken. Tre artikler som forteller litt om det hun har stått i:

Skremmende at voksne folk kan være så stygge og å drive med slik mobbing av folkevalgte pga. enkeltsaker man er uenig i!

I lokalavisen Fjordenes Tidende (bak betalingsmur) skrev Eva Marie Pleym et innlegg juni 2019 som var svært betimelig og treffende. Hun har fått nok av negativiteten og kranglene i Vågsøy, og hun ønsker i stedet at folk framsnakker hjemkommunen i stedet for å spre mer krangling og negativitet. Hun er bekymret for omdømmet til kommunen og området (Måløy), og hun vil heller ha fokus på positive løsninger.

I kommunen der jeg bor, Selje kommune som skal bli Stad kommune (Eid og Selje), har kommunereformen gått mye roligere for seg.

Avslutning

Dette med hvordan vi oppfører oss i diskusjoner på nettet (diskusjonsforum, kommentarfelt, sosiale media etc.) bør være noe vi alle tenker over. Ingenting er som en god, saklig og saftig diskusjon, men når det ender opp med avsporinger og personhets blir det ikke lenger interessant eller lærerikt/utviklende. Personer som ikke i det hele tatt er åpne for motstridende synspunkter og innlegg har det ingen som helst hensikt å diskutere med.

Lenke til tidligere skrevet artikkel om samme tema:




Jeg hater idrett!

Sport/idrett

Jeg tar sjansen på å proklamere følgende: “Jeg hater idrett og sport!”. Spesielt gjelder dette for organisert idrett på høyere nivå (elite-, topp-, profesjonelt nivå). Idretten innehar en del uetiske sider som jeg ikke vil støtte opp om, f. eks. bruk av dop, vanvittige pengesummer involvert, heltedyrking, pampestyring av idrettsledelsen, manglende etikk og moral m. m.

Jeg har selv ikke gått helt fri fra personlig sportsutøvelse. En kortere periode drev jeg med dykking og jeg var også en ganske aktiv turrittsyklist i noen år. Breddeidrett kan være helt ok det. Det er spesielt utøvelse på høyere plan jeg er skeptisk til.

Ut fra kjønn og alder (“mann i sin beste alder”) burde jeg ha vært interessert i å se sport på TV. Det er jeg ALTSÅ IKKE! Jeg er ikke det minste interessert i å følge med på sportssendingene på TV. Tvert imot kaller jeg slike sendinger for alvorlige fargefeil (grønn fargefeil for fotball eller hvit fargefeil for ski) på TV som jeg prøver å unngå.

Idrett og TV

Fotball på TV

Det sendes alt for mye sport på TV. Kanalene har jo egne sportskanaler, men likevel blir man proppet full med sport og sportsresultater i de vanlige generelle kanalene. Jeg blir ganske så irritert når sportssendinger går foran nyhetssendinger (endret sendetid), og irritasjonen stiger også opp til høyt nivå når nyhetssendingene blir mer sportssendinger enn nyhetssendinger. Det skjer da andre ting i verden enn idrett!

Kunne ikke all sport ha blitt sendt på egne de egne nisjekanalene for sport som allerede finnes? Hvis dette hadde blitt en realitet skulle jeg gladelig ha styrt unna disse kanalene og dermed sluppet å irritere meg over all sporten som er på TV.

Det holder heller ikke for kanalene å kun sende en fotballkamp eller to. Nei da. Forut for selve kampen må alt analyseres og vurderes av synsere og forståsegpåere i studio (les: kalles fotballeksperter og kommentatorer). Etter kampen er det på-an igjen med tilsvarende analyser, der de prøver å bortforklare hvorfor det de analyserte seg fram til før kampen ikke slo til. Sending av en fotballkamp tar på denne måten mye mer tid enn de 90 minuttene + pause som selve kampen skulle ha vart. Det samme er tilfelle innenfor andre idretter som sendes på TV, f. eks. diverse skiøvelser.

På nettet (les: blogger og Facebook) har jeg flere ganger dumpet over lista nedenfor angående fotball. Selv om lista er gammel og godt kjent gjengir jeg den likevel her:

Per Inge Torkelsens (komiker/humorist m. m.) 10 ting* som er mer spennende enn fotball

1. Gå i begravelsen til fremmede folk
2. Besøke svigermor
3. Se maling tørke
4. Se en elendig film
5. Lese en dårlig bok
6. Se på graset som gror
7. Kjede seg
8. Kaste fjernsynet ut av vinduet
9. Ta en tur på kirkegården
10. Spise forderva mat

* Per Inge Torkelsen vil gjerne understreke at han synes alt er mer spennende enn fotball…

 

Det sies at alle nordmenn er født med ski på beina. Dette har jeg testet ut ved at jeg faktisk har gått Sesilåmi på ski tre ganger og Birken to ganger. Resultat: Nei, jeg er IKKE født med ski på beina. Jeg klarte å gjennomføre skirennene, men at jeg kom i mål var kun pga. ren stahet fra min side. For andre deltakere så jeg nok ut som en klovn ute på tur i løypa langt utenfor sitt riktige element. Jeg brukte lang tid og var helt ødelagt i lang tid etterpå. (Ufattelig hvor mange muskler og plasser det er mulig å få gangsperre.)

Breddeidrett og proffidrett

Breddeidrett på moderat nivå der seriøsiteten ikke tar overhånd er helt ok sett fra mitt ståsted. Barneidrett og bedriftsidrett må være kjekt og greit for dem som liker sånt. Det kan nok være bra for helsa og trivselen til den enkelte også.

Når jeg sier at jeg hater idrett og sport tenker jeg i hovedsak på proffidretten. Her blir alt dønn seriøst og en del negative faktorer dukker fort opp. Noen av ankepunktene jeg har mot toppidretten følger nedenfor:

  • I enkelte sportsgrener (f. eks. sykling) har det vært masse dopingavsløringer. Utøverne jukser seg altså til gode resultater.
  • Det har i en periode vært mye snakk om OL i Oslo 2022. I den forbindelse kom det også fram en del grums og avsløringer rundt det korrupte pampeveldet i IOC. Den form for «gutteklubb» IOC har utviklet seg å bli er ikke særlig ønskelig og minner om alt annet enn sunn idrett. HELDIGVIS ble det ikke noe av pengesluket Vinter-OL 2022 i Oslo, men pampeveldet i IOC lever beklageligvis videre.
  • IOC er en ting. Det virker også som om det er en del pamper og pampefakter samt korrupsjon innenfor verdens ulike idrettsforbund og særforbund.
  • Våren 2015 har det vært en del fokus på korrupsjon og bestikkelser i FIFA-systemet (fotball). Diverse FIFA-topper ble arrestert siktet for korrupsjon, mens den omstridte FIFA-­president Zepp Blatter i første omgang ble sittende og senere suspendert og utestengt fra FIFA-verv (6 år).
  • Det har også blitt avslørt mange brudd på menneskerettighetene i forbindelse med forberedelsene (byggearbeider m. m.) til fotball-VM i Qatar i 2022.
  • I ganske ung alder begynner mange idrettslag å dyrke fram og framelske talentfulle utøvere.  De flinke blir framelsket på bekostning av bredden, og det blir mer snakk om smalidrett enn breddeidrett.
  • Ganske unge barn blir rangert som gode og mindre gode sportsutøvere, noe jeg har SVÆRT LITEN sans for. Noen blir tidlig i sin idrettskarriere “dømt” til et liv som faste “benkeslitere“, da de ikke er gode nok for laget.  Rangering av barn og unge som likner på kastesystemer er jeg STERK motstander mot.
  • En del foreldre prøver å leve ut sine egne knuste idrettsdrømmer gjennom barna sine. Enkelte barn blir presset for hardt til å prestere innenfor idrett og foreldrene oppfører seg ofte ganske “dustete” på sidelinja i et forsøk på å “støtte” og heie fram sine håpefulle. Enkelte foreldre på sidelinja bør nok skjerpe seg når det gjelder å skjelle ut og/eller mobbe egne eller andres unger som ikke “presterer bra nok”.
  • Mye fokus og ikke minst penger går til eliteidretten for utvalgte helter. Dette kommer på bekostning av breddeidretten som er for folk flest.
  • Det er vanvittige pengesummer involvert i idretten. Lønningene og overgangssummene innenfor proff-fotball i utlandet (f. eks. England) “henger ikke på greip”. Hvorfor skal idrettsutøvere være så mye mer verdt enn andre arbeidstakere?
  • Mange av idrettsutøverne på proffnivå er unge og har lite med utdannelse. Likevel blir deres talent mye mer verdsatt enn f. eks. akademikere med langvarig utdannelse. Dette er IKKE rettferdig!
  • Sommeren/høsten 2016 har det vært fokus på bruk av asmamedisin innenfor norsk langrenn. Medisinen har blitt gitt til friske utøvere, og kan være prestasjonsfremmende og ha andre virkninger tilsvarende doping.
  • Etikk og moral ser ut til å være en mangelvare innenfor toppidrettene. Gode resultater skal oppnås uansett, og alle virkemidler for å få resultatene er tillatte.
  • Idrettsstjerner blir dyrket som helter og guder. Hvorfor?
  • I mange idretter, til og med på amatørplan, oppstår utstyrshysteri. Kun det beste treningsutstyret er bra nok for å delta i idretten. Kun de med mye økonomiske midler og sponsorer kan til slutt delta hvis utviklingen fortsetter. Når utstyr blir nesten like viktig som det sportslige går det vel langt.

F. eks. sjakkproffen Magnus Carlsen sin etikk og moral + motiver kan det stilles store spørsmålstegn ved. Han “driter” i de meste bare det gagner ham økonomisk. F. eks. har han forsøkt å kuppe Norges Sjakkforbund ved å kjøpe seg stemmer på sjakktinget, for å i neste omgang kunne selge sjakksporten dyrt til et privat utenlandsk gamblingselskap. Kun profitt teller, og ikke bredden, fellesskapet, rausheten og det lokale engasjementet. Flere kjente nåværende og tidligere idrettshelter som har solgt sjelen sin til utenlandske spillselskaper kunne ha vært nevnt.

Et nytt irritasjonsmoment for min del er “blodpriser” på sportsutstyr til barn. F. eks. koster en pakke med langrennsski med tilbehør (bindinger, sko og staver) alt for mye sett med mine øyne! Å betale fra kroner 2.000,- og oppover for en slik pakke er “landeveisrøveri”. Barna vokser fort fra utstyret, og på den delen av landet hvor jeg bor blir det ikke mange ganger med bruk pr. sesong. Utstyret blir langt fra utslitt før det er ny runde med nytt utstyr pga. barnet har vokst fra det. Dessuten er heller ikke alltid kvaliteten i samsvar med prisen på slikt utstyr.

Det burde absolutt finnes billigere løsninger for sporadisk hverdagsbruk for dem som ikke driver med organisert eller profesjonell trening. Det samme gjelder vel egentlig til voksne også. Sportsutstyr til oss amatører er for høyt priset.

Norges Idrettsforbund

Norges Idrettsforbund (Idrettsforbundet, NIF) er norsk idretts øverste organ, som igjen har 54 særforbund “under” seg. NIF skal blant annet jobbe for breddeidretten og idrett for alle. De skal ikke kun fokusere på toppidretten. Norges Idrettsforbund bør kjempe de frivilliges sak og være til for folk flest.

Norges Idrettsforbund (NIF) har drevet med utstrakt hemmelighold av sine regnskaper. Det har blant annet vært ønsker om innsyn i reiseregningene under Tom Tvedt sin tid som idrettspresident, men dette medførte en lang kamp før tall ble offentliggjort. Fra og med 2017 er de pålagt fra myndighetene til å gi regnskapsinnsyn på bilagsnivå. Imidlertid har det nok skjedd masse rare pengedisponeringer før denne tid.

Endelig har Norges idrettsforbund våren 2017 bestemt å delvis åpne opp sine regnskaper på bilagsnivå for innsyn litt tilbake i tid. Dette har avslørt stort pengeforbruk på middager, hotellopphold, reiser og alkohol. Blant annet har masse penger blitt brukt på alkohol og bevertning under både Sosji OL 2014 og Ungdoms-OL på Lillehammer i 2016.

I tillegg til massiv pengebruk på fyll og fest har flere millioner blitt benyttet på kommunikasjons- og rådgivningstjenester. Selskapet First House har i utstrakt grad blitt benyttet, hvor Sylvi Listhaug var en av de ansatte før hun entret rikspolitikken. Hun har visstnok også jobbet med NIF sine prosjekter fram til kort tid før hun ble utnevnt til statsråd. 

First House har blitt benyttet til utredningsarbeid og til å skrive rapporter. De har også blitt benyttet til såpass banale ting å besvare e-poster fra media m. m. hvor hver e-post fort koster flere tusen kroner.  

Enkelte på nettet mener at nok er nok, og at Tom Tvedt bør ta sin hatt og gå. Hans “tabbekvote” må snart være oppbrukt, og en del av beslutningene begynner å minne om korrupsjon. Imidlertid er ikke han skyld i alt sammen personlig. Resten av ledelsen og styret bør få og ta sin del av kritikken.

Det får bli opp til andre å ta endelige beslutninger om veien videre i disse sakene, men det har blitt litt mye tvilsomme ting som har kommet fram i lyset rundt NIF. Under avsløringene har Tom Tvedt og kolleger vært “rammet” av dårlig husk. Det har vært vanskelig å få fram i dagen og offentligheten alle fakta og hele bildet.

Avsløringene får enkelte til å hevde at idrettsforbundet har sviktet sitt eget verdigrunnlag. Blant NIFs verdier kan følgende nevnes: Ærlighet, demokrati og likeverd. Det kan stilles betimelige spørsmålstegn om toppledelsen har klart å etterleve disse tre nevnte verdiene. Det står også å lese: “I NIFs formålsparagraf (§1-2) står det at all idrettsaktivitet skal bygge på grunnverdier som idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet.” Spesielt ærlighet bør også ledelsen lære mer om og i større grad prøve å etterleve, som gode forbilder for resten av idrettsbevegelsen.

Hvordan er situasjonen i særforbundene? Er det samme ukultur der? Dette har jeg ikke kjennskap til. Imidlertid håper jeg at også disse blir gått etter i sømmene.

Er det mulig? Så var Tom Tvedt sin periode som idrettspresident over, og i stedet kommer Berit Kjøll inn. Hun har sin “bakgrunn” fra Norges Håndballforbundet. Nå viser det seg etter valget at hun har drevet med hemmelig bruk av PR-byrå, og at vervet mer eller mindre er kjøpt og betalt av henne og håndballforbundet. Hjelpes meg, er det mulig? Finnes det ikke antydning til moral og etikk innenfor toppidretten?

Det samles inn penger på grasrota gjennom dugnader, lotterier og vaffelsteking. Dessuten mottar de en god del offentlige midler og stønader. Samtidig sitter ledelsen og bruker masse penger på delvis unødvendig luksus og konsulenttjenester, inkludert dyre PR-byrå (kommunikasjonsbyrå / kommunikasjonsrådgivere). For å bruke et gammelt ordtak: Dette henger ikke på greip.

For et pampe-velde. I de senere år har det vært alt for lang avstand og inkompatibilitet mellom toppenes pampevelde og grasrota i norsk idrett. Nøkternhet burde ha preget toppene. Midler brukt på høy sigarføring, rådgivning, fjas og tull kunne ha kommet idretts-Norge (breddeidretten) vel til nyttes.

Ellers sier jeg for min del et bestemt nei takk til å arrangere noe nytt OL (Olympiske vinterleker) her i Norge. Lillehammer 1994 var fint og flott det, men et arrangement tilsvarende dette ville nå ha kostet en formue. Arrangement av et OL koster mer enn det smaker, og ringvirkningene i etterkant skrytes ofte alt for mye opp. Det finnes mye mer vettuge anvendelser av penger enn å bruke masse milliarder på OL-anlegg og pamperi.

Pr. dags dato har jeg ingen koblinger mot Norges Idrettsforbund eller særforbundene. Tidligere har jeg via medlemskap i lokale klubber vært del av særforbundene Norges Dykkeforbund (NDF) og Norges Cykleforbund (NCF).

Avslutning

Jeg kunne sikkert ha funnet endra flere argumenter, men jeg antar at dere som leser dette har fått med dere hovedbudskapet mitt. Jeg enkelt og greit hater toppidretten! Jeg er fullt klar over at mange i dette landet elsker den samme idretten som jeg hater, så jeg har nok en kraftig avvikende mening på dette området i forhold til folk flest.

Lenke:




Fordummende journalistikk

TV, avis og radio

Jeg blir til tider lei av den tabloide nyhetsstrømmen fra våre medier (både TV, radio, aviser og nett). Journalistikken virker litt fordummende på meg som tilhører. Pressen og mediene regnes for å være den fjerde statsmakt, så det hviler i utgangpunktet et tungt ansvar på deres skuldre. Dette ansvaret tar de av og til litt for lett på etter mitt syn.

For tiden er det også på mote å kalle alt vi ikke liker av nyheter for falske nyheter (“fake news”). Til tider “fortjener” mediene og journalistene en del kritikk, men det blir litt vel enkelt å bruke trumfkortet falske nyheter.

(Re-publisering / resirkulering av tidligere skrevet artikkel. Utvidet med nye momenter etter den siste tids opplevelser og erfaringer. Artikkel første gang publisert 3. oktober 2012.)

Jeg skal nedenfor prøve å begrunne min kritikk.

Journalistikk og journalisters framferd

Journalistene forventer ofte at alle svar kan “kokes ned” til enkle Ja eller Nei-svar. Mange saker er så kompliserte og sammensatte at intervjuobjektene må få slippe til med litt mer utdypende svar enn bare et ja eller nei.

Per Arne Sandvold har skrevet et interessant innlegg på Verdidebatt.no. Det tar han opp problemstillingen om at samfunnsdebatten, inkludert i media, er preget av absolutte og forenklede sannheter. Det er ikke rom for nyanser og velbegrunnede (sammensatte/kompliserte) svar.  Nyhetene skal være kjappe og sensasjonelle. En del av de kjappe svarene kan virke fordummende og sterkt polariserende (omtalen av muslimer, terrorister, generalisering av folkegrupper osv.). Det er heller ikke bra når man i enkelte tilfeller kan hevde med fullt belegg at enkelte etablerte medier (aviser, nettaviser, TV, radio osv.) bevisst har villedet leserne / titterne / lytterne sine. 

Spesielt i TV-debatter har enkelte programledere en stygg vane til å avbryte intervjuobjektet. Ofte virker det også som om journalistene har et forutinntatt syn på saken og ønsker å presse et bestemt svar ut av vedkommende som blir intervjuet. Journalistene prøver altså ikke å framstå som mest mulig objektive i saken som omtales, men i stedet prøver de å presse gjennom sitt syn og agenda.

Enkelte medier har tatt i bruk interne (politiske) kommentatorer. Ofte virker det som om disse synser og mener mangt og mye uten helt å vite hva de driver med. For meg virker det som om kommentatorene ikke har så mye mer peiling på nyhetssaken enn en gjennomsnitts nyhetsinteressert nordmann. Spesielt TV 2 er “besatt” med å bruke slike interne kommentatorer som framsetter masse synsing og spekulasjoner uten at de har særlig peiling på sakene de “analyserer”.

Medier liker å hente inn eksterne “eksperter”, gjerne professorer eller tilsvarende. Imidlertid er av og til den aktuelle nyhetssaken litt på siden av det primære fagområdet til eksperten, slik at vedkommende sitt svar ikke har all verdens relevans og verdi. Mistenker også enkelte eksperter for å være PR-kåte folk som ikke nødvendigvis er opptatt av mest mulig objektivitet.

Medier kan kunsten med å koke suppe på spiker. Små saker blir unødvendig skalert opp ved hjelp av massiv og intens mediedekning hvor sensasjonelle tabloide overskrifter benyttes. Ofte blir det også en god del overdrivelser, synsing og spekulasjoner før nødvendige fakta er på bordet for å kunne ta bastante konklusjoner. Noen ganger kan sensasjoner /  sensasjonene som formidles være blanke løgner. Trivielle saker blåses opp og gjøres til store saker, dvs. det blir virkelig storm i et vannglass ut fra mindre vesentlige saker. Media har sin agenda som de vil påvirke politikere og publikum med.

Tabloid paparazzi-journalistikk med masse kjendissladder er totalt uinteressant sett med mine øyne. En del av denne journalistikken grenser også over mot det uetiske. Norske medier er da likevel relativt snille sammenliknet med enkelte av de utenlandske.

I starten av 2020 fikk vi igjen se medienes sanne ansikt. Korona-viruset herjer, og likeså mediedekningen av epidemien. Saken blir kraftig hausset opp, ting overdrives og folk blir skremt opp og gjøres overdrevent redde for situasjonen. Resultatet er hamstring av diverse produkter, og unødvendig / overdreven redsel / frykt og nesten-panikk i befolkningen.

Akkurat nå når jeg skriver dette avsnittet, juni 2019, er det nok en gang sommer. Sommer betyr agurktid og agurksaker. Ikke-saker får plassen i medier som fyllstoff, da det virker som om skikkelig journalistikk har tatt helt ferie og mer eller mindre tull produseres for å fylle opp avisspaltene eller andre sendeflater.

Det er lite selvransakelse blant yrkesgruppen journalister. De stiller alle slags personer, politikere og yrkesgrupper til ansvar mens de selv stort sett går fri. All kritikk avvises ved å vise til ytringsfriheten.

Journalistikken skal beskriver og referer fra virkeligheten på en mest mulig objektiv måte. Dette er ikke alltid tilfellet i virkeligheten. Ofte skinner både politisk farge og journalistens forutinntatte synspunkter igjennom i nyhetsdekningen. Media skal bidra i samfunnsdebatten med sin kritiske og spørrende stemme, og journalistene bør også få fram de svakes røst. Imidlertid er det måten på hvor langt de skal gå for å få en tabloid og god sak.

Journalister og medier er ikke redde for å henge ut enkeltpersoner og finne passende syndebukker. Gapestokkjournalistikk (digital gapestokk) blir brukt, og mediafolk og etablerte medier løper, jager og jakter i flokk. Til tider utøver de alt for stort press mot enkeltpersoner som kan ta knekken på individer selv om de er aldri så mye hardhauser. Spesielt synes jeg at enkelte politikere har fått gjennomgå alt for tøff mediedekning. Politikere er offisielle personer, men medias “Paparazzimetoder” kan bli for tøffe og pågående! Litt mer bredde og dybde i temavalg kunne også ha vært ønskelig. Til tider bedrives det også kampanjejournalistikk (journalist / medieaktør søker å påvirke lesernes syn i bestemte samfunnsspørsmål, opptrer “politisk”).

Journalister og media “elsker” å kritisere og å “ta” offentlige enheter slik som barnevern og sykehus. Sensasjonelle saker om feilbeslutninger og feilbehandling brettes ut i detalj basert på et svært tynt og ensidig informasjonsgrunnlag. Noen som mener seg urettmessig behandlet i følelsesmessig ubalanse får lov for åpen mikrofon å utbrodere all sin edder og galle uimotsagt. Selvsagt kan f. eks. barnevernet ikke uttale seg i konkrete saker av hensyn til taushetsplikt og personvern.

Når tragiske hendelser har inntruffet er det ganske typisk at journalistene finner en påførende eller annen talsperson som er sterkt preget av den inntrufne situasjonen. Slike innslag kan bli litt vel sterk påkjenning og for følelsesladet for den som uttaler seg. Nyhetsverdien og objektiviteten er gjerne også svært lav på slike innslag. Både vi seere og personen som uttaler burde ha vært spart for slike innslag.

Innimellom kan man begynne å lure på om enkelte journalister er mindre intelligente (sosialt og kunnskapsmessig) enn folk flest. Jeg blir i hvert fall ikke særlig imponert over kunnskapsnivået og oppførselen til enkelte journalister. De kan ha både veldig dumme spørsmål å komme med overfor intervjuobjektene og oppføre seg bøllete.

En ting det i den senere tid har gått “inflasjon” i er livesendinger og ekstrasendinger når ekstraordinære nyheter inntreffer. I utgangspunktet er det greit at media dekker slike ting, men av og til blir det for mye synsing og spinning rundt på et alt for lite faktagrunnlag til at nyhetsdekningen blir interessante og informative.

Hvis noe “spennende” skjer i Norge blir resten av verden glemt. Utvalget av nyheter er langt fra representativt for hva som skjer i verden. Nyhetssendingene og media er mest interessert i å dekke Norge og den vestlige verden mens hva som skjer andre steder får vi mindre innsikt i. Et godt eksempel på dette er Ebola-epidemien. Det ble først interessant for media å dekke denne saken skikkelig etter at de første tilfellene av smitte blant mennesker fra den vestlige verden.

Medier

Tidligere kunne man stole på en viss seriøsitet hos NRK når det gjelder nyheter. Beklageligvis har også denne aktøren blitt mer og mer tabloid i den senere tid. Nå er det lite forskjell etter mitt syn på nyhetsdekningen på TV til f. eks. TV 2 og NRK. Begge er ganske så tabloide og overflatiske.

Jeg anser pressefriheten som viktig for et samfunn, nesten like viktig som ytrings- og religionsfriheten. Et land bør ha rammevilkår og styringssett som gjør at vi kan ha tillit til de etablerte mediene. Den frie pressen og de frie medier forøvrig bør virkelig få være fri uten for mye styring og innblanding fra politisk eller kapitalistisk hold.

Jeg betaler gladelig min NRK-lisens (nå trukket via skatteseddelen) og setter stor pris på at vi har denne statsfinansierte kanalen (både radio, TV og nett). Det er greit med en litt annerledes tenkende aktør, uten reklamefinansiering. Beklageligvis synes jeg i den senere tid at NRK også har blitt litt vel tabloid og kommersiell i sin oppførsel. I stedet for å være den litt “sære nisjekanalen” som dekker særinteresser har også NRK blitt litt vel opptatt av høye seertall / lyttertall og å presentere “mainstream” nyheter og programmer som selger. Allmennkringkasteren NRK opptrer til tider for tabloid og ødeleggende for andre medier (konkurrerer ut nettaviser m. m.).

Radio ja; Etter slukking av FM og omlegging til DAB er det vel knapt noen som lytter til radio lenger på den tradisjonelle måten (foran et radioapparat).

Enkelte kaller NRK – Norsk rikskringkasting AS – for ARK. ARK er en forkortelse for Arbeiderpartiets rikskringkasting. Det er vel en sannhet i at kringkastingsinstitusjonen tidligere har hatt diverse bånd mot sosialistisk side i politikken, men etter mitt syn er dette pr. dags dato mer historie enn en reell utfordring.

Når det gjelder aviser er jeg blant dem som (tilnærmet) aldri kjøper VG og Dagbladet. Disse avisene blir alt for tabloide med store overskrifter, overflatiske, subjektive og saksselektive i sin nyhetsdekning til at jeg har noen interesse av avisene. Normalt sett oppsøker jeg heller ikke eller leser deres sensasjonspregede nettsider. Store sensasjonelle overskrifter og tynt og ubalansert innhold er malen hos de tabloide avisene.

Noen utenlandske media er nok mange ganger verre i sin omgang med sannheten enn de norske. Tross alt er norske etablerte medier (MSM) ganske så redelige og seriøse i sin nyhetsdekning, med noen unntak innimellom. Imidlertid kan jeg også i “svake” øyeblikk ønske de etablerte mediene til ditt pepperen gror, etter å ha lest, sett eller hørt enkelte saker med åpenbart veldig ensidig og ufullstendig vinkling.

Enkelte journalister i lokalaviser er villige til å gå langt for å få en overskrift som fenger. Det virker som om enkelte lokaljournalister tror at de er ansatte i Dagbladet eller i Se og Hør med sine tabloide overskrifter med liten knytting mot sannheten. Som Øystein Sunde sier det treffende i en sang: “Her kommer løssalget først og sannheten sist.”

Smi mens liket er varmt (Øystein Sunde)

Jeg jobber i avisa her som ny journalist.
Her kommer løssalget først og sannheten sist.
Smi, mens liket er varmt!
Å snuse opp rykter, det er min strategi,
jeg sjekker aldri kildene, det tar for lang tid.
Smi, mens liket er varmt!

Utfordringer med mediene og falske nyheter

Enkelte av de etablerte medieaktørene liker å kritisere nye medier for sin useriøsitet. De kritiserer blogger, sosiale medier (Facebook, Twitter osv.) og diskusjonsforumer m. m. for å være useriøse da det ikke finnes en redaksjon og en ansvarlig redaktør som passer på at Vær Varsom-plakaten blir etterlevd. Nå finnes det selvsagt mange nettdebatter og blogger som blir ødelagt av kverulanter eller troll (trolling), men også de etablerte mediene går ofte langt over steken for å få et bra “scoop”. Etter mitt syn er det ingen automatikk i at de etablerte mediene er mer seriøse enn de nye. Å påstå noe slikt blir alt for generaliserende.

For tiden er vel et enda større problem kritikk andre veien. Enkelte hevder med stor overbevisning at etablerte medier (mainstream media, MSM) bare farer med falske nyheter og løgn. De presenterer en vinkling som er farget av “elitens” politiske syn, og politisk korrekthet har blitt tilnærmet et skjellsord. Ofte beskyldes kjente medier for å være venstrevridde i sin presentasjon av nyhetssaker. Redningen for kritikerne er den nye store “flommen” av alternative medier, hvor f. eks. følgende tvilsomme “medier” (konspirasjoner, ikke-dokumenterbare angrep på det etablerte, rasisme, ekkokamre osv.) kan nevnes: Document.no, Resett.no, Rights.no, The Herland Report, Steigan.no (?) og Sørlandsnyhetene. Norge IDAG ligger vel også nærme opptil å være et alternativt media, med sin meget ubalanserte “nyhetsdekning”.

Personlig mener jeg: Jeg finner det vanskelig – hvis ikke helt umulig – å ta folk seriøst som hevder at etablerte medier og journalister kun farer med falske nyheter. Selvsagt finnes det både dårlig og god journalistikk, og det finnes ulike grader av hvor partisk eller upartisk – subjektivt eller objektivt – dekningen er. Likevel blir det veldig generaliserende og feilaktig å hevde at ALL “vanlig” journalistikk er falske nyheter (fake news).

Er de nye alternative mediene redningen for nyhetshungrige nordmenn som vil ha “sannheten” presentert? Neppe! Mange av dem er meget ensidige ekkokamre for likesinnede.

Noen som helt lovlig og uten nevneverdig kritikk som kan fare med “falske nyheter” er meteorologene som presenterer værmeldingene. De bommer titt og ofte med sine værprognoser.

 

I disse tider med falske nyheter, sosiale medier osv. Landsmoderen Gro Harlem Brundtland har sagt en del fornuftig om kommunikasjon og medier i 2018. To sitater av interesse, også gjengitt i artikkelen om kommunikasjonsmodellen:

Og:

En del journalister/redaksjoner benytter seg av en del “clickbait” eller klikk-journalistikk i saker som publiseres på nettet. Det er en del tilfeller hvor nyhetssaker presenteres med fengende og tabloide overskrifter, men hvor innholdet slettes ikke er så spennende eller interessant som overskriften antyder. Man blir rett og slett lurt til å trykke seg inn på en artikkel som slettes ikke har det innholdet som overskriften lovet.

De kommersielle TV-kanalene samt mange av medienes nettsider har den evinnelige og hjernedøde reklamen og sponsingen. En del reklameskapere må virkelig ha gått tom for inspirasjon og kreativitet når man ser all den dårlige reklamen som finnes, som slettes ikke står i stil med produktet som tilbys. Særs irriterende er det når det fra Facebook henvises til et lite videoklipp som man først får sett etter å ha sett et lass med reklame. I tillegg kommer alle de kjedelige avbrytelsene i filmer og TV-programmer pga. reklamepauser.

Trump og enkelte FrP-politikeres angrep på pressen/media får meg nesten til å angre at jeg i det hele tatt skrev denne artikkelen. Alt i alt har pressen en sentral rolle. Det blir ikke et særlig bra samfunn å leve i hvis politikerne skal stikke av med hele makta uten å ha en kritisk presse som kan irettesette dem. Enkelte politikeres alternative virkeligheter og alternative sannheter bør ikke bli uimotsagt. Selvsagt vil aldri pressen bli helt objektiv i sin gjengivelse, uten at jeg anser dette som et stort problem. Er sterkt uenig med dem som sier at absolutt hele pressen er venstrevridde eller nesten kommunistiske.

Pressen blir av enkelte beskyldt for å være en venstrevridd løgnpresse. Dette stemmer selvsagt ikke, selv om pressen selvsagt kan gjøre sine feil innimellom. Tradisjonelt har det vel vært en sannhet i at et flertall av journalistene har vært noe venstrevridde, men dette er for lengst i ferd med å bli utlignet.

Etter at Donald Trump ble innsatt som president i USA har han mer eller mindre gått til “krig” mot pressen og sannheten. Selv om jeg i denne artikkelen har framsatt noe kritikk mot journalistikken og pressen anser jeg den likevel som en viktig del av samfunnet. Pressen og media har en stor samfunnsmessig betydning, og ingen er tjent med at man undergraver deres rolle. Jeg ønsker ikke et samfunn slik som Trump legger opp til med mistro mot journalistene og hvor politikerne presenterer “alternative sannheter”. Sylvi Listhaug og Per Sandberg har også hatt noen kritikkverdige angrep mot mediene.

Donald Trump har endret mitt syn på mediene

Dette at Donald Trump har blitt president i USA med sin bøllete væremåte har på mange måter endret mitt syn på journalister, presse og medienes rolle. Mediene trenges mer enn noen ganger før, for å kunne stå opp mot alt det tullet som kommer ut av munnen på Trump og andre tilsvarende maktmennesker. Vi trenger rett og slett mediene!

Trump har bidratt å skape en alvorlig tillitskrise mot media. Ifølge mannen er mye av det mediene presenterer falske nyheter (“fake news” / “fake news media”). Man blir indoktrinert av presidenten til at man ikke kan stole på medier (aviser, TV, radio, nettnyheter osv.). Mange av de amerikanske mediene blir stemplet som folkefiende av presidenten.

Inspirert av Trump står det opp politiske maktmennesker (høyrepopulisme m. m.) som gjør akkurat som de selv vil. Moral og etikk er ikke så sentrale verdier for enkelte, og det serveres løgner og usannheter med den største selvfølgelighet. Rolleblanding, manglende forståelse av egen rolle og å ikke vurdere sin habilitet/inhabilitet på en seriøs måte er også deler av det samme bildet.

Integriteten og tilliten til myndigheter, statlige organer og politiske systemer settes på prøve. Tilliten til de styrende organer svekkes, og en ukultur får utvikle seg. Relativt frittstående seriøse statlige organer “må” finne seg i at politikerne blander seg inn i styringen og administreringen, og at til og med deler av det administrative apparatet blir en del av det politiske spillet.

En del av dette har også funnet veien til lille Norge. For å stå opp mot dette trenges den kritiske journalistikken.

 

Mye av pressen og media beskyldes av enkelte for å fare med falske nyheter (“fake news”). Å slenge ut slike påstander blir ofte en kraftig forenkling og usant. Det er lite konstruktivt å beskylde media som har en annen vinkling på nyheter enn det man selv ville ha valgt for å være venstrevridde eller å tillegge dem andre skjulte motiver. Noen kaller de etablerte mediene for en mobbepresse, noe som er svært så generaliserende og langt fra sannheten.

På nettet finnes det mange “nettaviser” av nyere dato som i realiteten er løgnfabrikker, som bevisst driver med desinformasjon og feilinformasjon. Sensasjonelle nyheter kokes i sammen med liten eller ingen knytting til realitetene og virkeligheten. Det klippes og limes gjerne sammen en sak basert på ting som ikke har noe med hverandre å gjøre, helt til det blir en (nesten) troverdig helhet av en nyhetssak. Bilder som benyttes kan ha vært tatt til en helt annen sak og situasjon. Navn og sak er gjerne oppdiktet, men skrevet på en slik måte at det nesten kunne ha vært sant. Alt gjøres for å tjene penger på det eller for å påvirke og sette agenda i samfunnet (påvirke politikken), alt satt i system av løgnfabrikkene, løgnfabrikantene og deres bakmenn.

Kildekontroll og kritisk/skeptisk sans er viktigere enn noen gang. Hvis man ikke følger med er det lett å trekke forhastede konklusjoner, hvor det blir et sammensurium av fiksjon og virkelighet det vi suger til oss av nyheter. Man havner lett inn i filterbobler eller ekkokamre basert på falske nyheter, hvor det man suger til seg av nyheter er langt fra sannheten. Man ender opp med en filtrert versjon som i høyeste grad er subjektiv og til dels usann, men som som passer bra sammen med ens eget forvrengte verdensbilde.

I kampen mot falske nyheter er Faktisk.no et meget bra initiativ. Selv skriver de blant annet følgende om sitt oppdrag: “…jobber vi for et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt. Faktisk.no skal også avdekke og forhindre spredningen av oppdiktede meldinger som utgir seg for å være ekte nyheter.” Et viktig samfunnsoppdrag de har tatt på seg!

Når det gjelder Internett og de nye mediene må man være smertelig klar over at det som serveres ikke er objektiv eller nøytral informasjon (på nettet, via f. eks. sosiale medier og søkemotorer.). Algoritmer, store data (big data) og til dels kunstig intelligens påvirker hva vi får av informasjon, basert på de innsamlede data aktørene har om våre interesser, preferanser etc. Ellers har aktører slik som Facebook med flere fått litt ord på seg for å drive med litt vilkårlig og uforståelig sensur.

Jeg synes lite om at f. eks. vår statsminister går ut og kaller seriøse tradisjonelle journalister (og medier) for blodtørstige. Som statsleder bør man ikke nøre opp under hatet og løgnene mot journalister og media. Vår statsminister trenger ikke å være en Trump “light” med krig mot medier. Andre norske politikere bruker maktbegreper som “hylekoret” eller “eliten” for å undergrave medienes rolle som fjerde statsmakt.

Aviser og medier kan delvis takke seg selv for at en del delvis har mistet troverdigheten til dem. Til tider er det tendenser til en tillitskrise mellom publikum og medier. Det har vært noe fokus på tabloide og sensasjonelle nyheter – sensasjonsjournalistikk – som selger uten grundig faktasjekk, gjerne delvis basert på usannheter eller kjappe feilaktige konklusjoner. Kildekontroll, sannhet og involvering av ekspertise har tidvis blitt nedprioritert i enkelte saker, medier og redaksjoner.

Sensasjonelle nyheter selger, og da spesielt hvis de omhandler kjente personer og personligheter. Hvis alt annet feiler puttes det inn litt sex, vold og usannheter / overdrivelser i nyhetsbildet.

Etablerte medier (mainstream media, MSM – tradisjonelle aviser, TV-kanaler, radio, nettaviser osv.) regnes altså ofte som den fjerde statsmakt. Noen hevder at sosiale medier og amerikanske plattformselskaper (f. eks. Google og Facebook) er på god vei til å bli den femte statsmakt. Slike medier med deres teknologi er i ferd med å opparbeide seg en god del makt og påvirkningskraft.

Vi ser en stadig mer globalisert verden med store globale / internasjonale aktører, og de store aktørene kan delvis bidra til å true eller påvirke demokratiet. Persondata omsettes som en handelsvare, og det er noe betenkelig med deres eierskap av kjempestore datamengder med personopplysninger. Det finner sted en maktforskyvning som kan være noe betenkelig, og en annen utfordring med de store aktørene er deres store “kreativitet” for å unngå høy skattlegging (store konserner med avdelingskontorer i mange land, og med flytting av penger til land med lav skatt).

Cyberkrig

Hva skal man mene om Julian Assange (og Wikileaks)? Helt eller skurk? Ytringsfrihetshelt / ytringsfrihetsforkjemper eller en sviker? Sannelig om jeg vet. Litt ambivalent forhold til denne saken, ja. Han har kommet med en del hemmeligholdte – lekkede avsløringer og sannheter – som vi bør ha rett til å ha kjennskap til som innbyggere i demokratiske stater og land. Videre har han opptrådt som en journalist som utnytter sin fullt lovlige presse- og ytringsfrihet. Imidlertid har nok ikke alt han har gjort bare vært av det gode…

Kristne medier og kristen journalistikk

I kristne miljøer er det ikke unormalt å ønske seg at de kristne avisene er tannløse og harmløse bedehusblader som kun tar for seg gladsaker. Kritisk og undersøkende journalistikk som går en kjent forkynner eller forsamling etter i sømmene aksepteres ikke av en del av de “gladkristne”. Guds salvede soldater skal ikke kritiseres da de gjør oppdrag på vegne av Gud, “Guds hellige” er hevet over enhver kritikk. De mest kjente kristne mediene her til lands pr. dags dato er avisene Vårt Land, Dagen og Norge IDAG samt TV-kanalen TV Visjon Norge.

Jeg har i en årrekke abonnert på den riksdekkende kristne dagsavis Vårt Land. Jeg er fortsatt abonnement på denne avisen, selv om ikke alt det de skriver om er like interessant. Av og til går også denne avisen litt langt med sine tabloide overskrifter, mens de i andre sammenhenger hopper bukk over å dekke viktige saker (f. eks. berettiget kritikk mot enkelte “gode kristne” organisasjoner). Innimellom ser jeg på avisen som ganske så feige, hvor de er redd for konflikter og rett og slett oppstår som meget konfliktskye. Det er visstnok viktig å være opptatt av enhet og det positive, og det kan i enkelte tilfeller ende med at de forsvarer “dritt” (eller ignorerer hele saken) for enhver pris.

Deres nettforum for “seriøs” debatt, Verdidebatt.no, opplever jeg innimellom som rene kloakken, selv om de modererer og visstnok prøver å holde et saklig nivå. For å låne et uttrykk fra fotballen for å beskrive Verdidebatt.no: Mannen blir driblet i stedet for ballen, dvs. hvem som skriver / personen blir viktigere enn budskapet / saken. (Oppdatering: Nå har de på Verdidebatt stengt muligheten for kommentering, slik at det nok blir litt mindre trøkk og færre useriøsiteter. Nye innlegg slippes ikke gjennom uten moderering/godkjenning.)

Jeg har forstått det slik at spesielt en del ekstreme karismatikere og “Bibeltro” kristne i liten grad liker de kristne avisene Vårt Land og Dagen. Noen regner disse avisene for å være sekulær-kristelige medier for liberale kristne og nesten-ikke-troende/ikke-rettroende. Ifølge slike ekstremkristne kritikere av Vårt Land & Dagen henger de to avisene i for stor grad ut “gode kristne”, dvs. avisene fungerer som en moderne (digital) gapestokk hvor kristne personer og kristen virksomhet heller ikke unngår sin del av kritikken.

Enkelte kristne hevder at de eneste ærlige og redelige mediene vi har i vårt land er avisen Norge IDAG og TV Visjon Norge. Nei, ekstreme Norge IDAG vil jeg ikke ha i mitt hus, og jeg står også gladelig over TV Visjon Norge som fast følge. Disse medienes ensidige saksdekning er langt unna ekte balansert journalistikk. Alt i alt: Takk og pris for seriøse aktører slik som NRK, TV2, Discovery Networks, diverse verdslige aviser med flere. Vil heller ha slike medieaktører enn tullet og vaset til de kristne aktørene TV Visjon Norge og ukeavisen Norge IDAG.

Landets kristne aviser

Som nevnt abonnerer jeg på avisen Vårt Land, og i grove trekk er jeg vel tålig fornøyd med avisen. Den dekker områdene kirke/kristenliv og samfunn på en ok og balansert måte sett med mine øyne.

Jeg registrerer at en god del kristne ikke liker utviklingen til Vårt Land. Avisen har ifølge enkelte blitt for liberal og er slettes ikke konservativ nok. Noen sier at avisen ikke lenger er en kristen avis for kristne, mens andre sier at den mer likner på et menighetsblad for KrF enn å være en “nøytral” avis. Vinkling av saker og prioriteringer er det også mange meninger rundt, og likeså hva som er balansert dekning.

Jeg abonnerer ikke på avisene Dagen eller ukeavisen Norge IDAG. Disse avisene blir i likhet med TV Visjon Norge for “ekstreme” og/eller “konservative”. Rett skal være rett: Dagen har så vidt jeg kan bedømme kommet seg som avis. Mer balansert og slipper til flere sider i en sak enn tidligere. Men: Masse rart blant avisens støttespillere og sympatisører.

Vårt Land oppfatter jeg som en helt ok avis. De andre nevnte “menighetsbladene” for spesielt interesserte “kristenfanatikere” er jeg ikke interessert i å abonnere på.

 

Fra artikkelen min om konspirasjonsteorier gjengir jeg følgende:

  • Det finnes også konspirasjonsteorier mot de to kristne avisene Vårt Land og Dagen. Norge IDAG og TV Visjon Norge er de snille, mens de to andre er de slemme. Det påstås at kristne må stå samlet (og ikke splittet) opp mot de to nevnte kritiske avisene. Avisene driver med angrepsjournalistikk, uriktige påstander og angrep på/uthenging av “gode” kristenledere / hyrder / predikanter (f. eks. Jan Hanvold, Svein Magne Pedersen, Jørn Strand, Jan-Aage Torp osv.).

Enkelte hevder i fullt alvor at kristenjournalistikken kun leter etter feil, og at de aldri skriver noe positivt om kristne miljøer og kristen virksomhet. Det hevdes at kristne journalister er mer skeptiske og konfliktsøkende enn sekulære journalister.

Jeg for min del setter pris på aviser slik som Vårt Land og til dels Dagen som innimellom driver med “skitten”, kritisk og undersøkende journalistikk. Det er kjempebra når avisene klarer å avsløre usunn forkynnelse og maktovergrep innenfor kristendommens rekker. Det er og blir avisers og mediers ansvar å være kritiske og å stille kritiske spørsmål. Kristne miljøer burde egentlig framstå som gode forbilder for andre og framvise god etikk og moral, noe som slettes ikke alltid er tilfellet. Overgrep etc. fortjener mediadekning for at kristne miljøer skal lære at man ikke slipper unna.

Mer om avisen Vårt Land

Jeg har vært abonnent på nevnte avis siden midten av 1990-tallet. I hovedsak har jeg satt pris på avisen, selv om jeg til tider også har irritert meg over den. Mer om dette senere.

Vårt Land er en riksdekkende kristen dagsavis som kommer ut i Oslo, og avisen ble etablert i 1945. Pr. dags dato ledes avisen av sjefredaktør / administrerende direktør Bjørn Kristoffer Bore. Fra et innlegg med tittel “Levende verdier” sjefredaktøren skrev i juni 2019 vil jeg gjengi følgende sitater:

  • “Det har aldri vært meningen at Vårt Land bare skal være en avis bare for kristne lesere.”
  • “Skal ikke en kristen avis spre positivitet rundt kirken, kristne partier og kristne ledere? Nei. Det er ikke vårt oppdrag. Vi kommer til å skrive mange saker som oppleves som positive, for mye av det viktige som skjer er av en slik art. Men vi vil aldri slutte med undersøkende og avslørende journalistikk.”
  • “Kritisk journalistikk må ikke forveksles med det å fremme kritikk.”

Jeg er 100 % enig i det redaktøren her skriver. Avisen skal søke sannheten, og til tider er ikke sannheten bare positiv. Det er viktig og ønskelig sett med mine øyne at avisen driver med undersøkende og avslørende journalistikk, selv om dette til tider vil frambringe en del “dritt”, grums og negative sider ved f. eks. kristen virksomhet og aktivitet.

Selv har jeg ingen interesse av å abonnere på en avis hvis den mer eller mindre framstår som et koselig indremisjons bedehusblad. Imidlertid er jeg fullt klar over at en del «enklere kristne» helst vil ha avisen til å bli et organ kun for formidling av koselige, positive, oppbyggelige og ufarlige kristennyheter. En slik avis ønsker IKKE jeg i min postkasse!

Til tider har jeg ærlig og oppriktig sett på avisen som noe “tannløse” og feig. Ikke alle aktuelle kritikkverdige forhold i kristne virksomheter har avisen valgt eller turt å omtale. Jeg håper dette kommer seg i tiden framover.

For dem som opplever Vårt Land som en for kritisk avis får søke trøst hos enten Norge IDAG, Dagen eller TV Visjon Norge. Disse kanalene blir for min del for ekstreme og/eller konservative med alt for stort ensidig fokus på positivitet overfor utvalgte kristenledere og forsamlinger.

 

Også innenfor kristne miljøer får de tradisjonelle avisene og mediene konkurranse fra nye plattformer, og da i hovedsak fra bloggere. Det finnes kristenbloggere som serverer “kristne nyheter” over hele skalaen, alt fra harmløse bloggere med overflatisk til bra innhold og til konspirasjonsteorier og ekkokammer (sekterisk tilnærming).

Vi trenger mediene!

NRK-korrespondent i USA, Anders Magnus, har skrevet et korrespondentbrev med tittelen “Raddis-pissoaret NRK må faen meg kvitte seg med svin som deg”. Han tar i artikkelen opp til debatt hatet som rettes mot journalister i dagens verden. Hat, trusler, falske nyheter, polarisering og ekkokammer blir nevnt. Journalistene har gått fra å være helter til å bli hatet og gitt skylda for både det ene og det andre. Enn så lenge er forholdene i Norge ikke fullt så galne som i USA, men vi kommer beklageligvis diltende etter.

Pressen og media er viktig i et demokrati for å skape et åpent og godt samfunn med tilgang på informasjon og til å skape rom for debatter og diskusjoner. Pressen trenges for å holde liv i vår ytringsfrihet. En kritisk presse er et gode for vårt demokratiske samfunn tross alt. Undersøkende journalistikk og den kritiske og frie pressen er et gode for et samfunn, og journalistikken bidrar til å sikrer demokratiet.

Facebook og andre sosiale media har sine problemer og utfordringer angående kvalitet og seriøsitet. Imidlertid er det slettes ikke slik at bruk av “ekte” journalister som tilhører et mediehus med redaktøransvar og etterlever Vær Varsom-plakaten automatisk gir god kvalitet. Vi trenger mediene, men litt “skjerpings” blant enkelte journalister kan være på sin plass.

Det heter seg at man blir det man spiser. På samme måte blir en påvirket av det en leser, hører og ser i medier. Man kan ende opp med tabloid syn på verden hvor alle spørsmål besvares med for enkle svar hvis den fordummende journalistikken får “overta verden”.

Noen lenker:




Dårlig standard og service på norske hoteller

Et hotellrom med lavere standard.

Med fare for å generalisere da jeg i hovedsak kun har testet ut et mindre utvalg av overnattingsplasser i forbindelse med reise / ferie på Vestlandet og Sør-Vestlandet:

En del norske hoteller holder for lav kvalitet og standard i forhold til sitt prisnivå samt betegnelsen “hotell” (og fjordhotell / høyfjellshotell). I stedet for å kalle seg hotell burde de ha brukt andre betegnelser slik som gjestgiveri, motell, B & B eller tilsvarende.

Ofte må man betale ca. kr 2.000,- +/- for et standard dobbeltrom på et norsk hotell. Til denne prisen forventer jeg at rommet og hotellet for øvrig holder en standard minst den man har hjemme til hverdags. Helt ideelt bør en hotellovernatting gi det lille ekstra, en liten følelse av luksus.

Å betale såpass mye for et rom bør gi litt valuta for pengene. Hotellet bør kunne tilby god mat, god service, fine rom med bra standard og at hotellet i sin helhet framstår som moderne, oppdatert og godt vedlikeholdt. Det bør også være rolige forhold på hotellet uten for mye støy fra andre gjester eller utesteder på / rundt hotellet. Gratis Wi-Fi til sine kunder er også et “must” nå i den moderne tid.

Nå er jeg ikke all verdens bereiste i utlandet, men noen turer har det nå blitt i de senere år (jf. mitt bildegalleriet, kategori ferie). Så langt har jeg / vi vært heldige med alle hoteller vi har vært på i utlandet. I Norge derimot har det vært mer ymse, spesielt på lokale hoteller uten kjedetilknytning.

Noen hoteller har hatt en lav standard på områder slik som:

Bad: Trange, nedslitte og dårlige bad, hvor f. eks. toalettet ikke virker helt skikkelig (sildrer vann hele tiden eller trekker ikke skikkelig ned) eller dusjslangen lekker. Er også lei av gamle og slitte badekar som også kan bli benyttet som dusj, men hvor forheng osv. er dårlig / fraværende slik at hele badet blir vått. Det er rene gymnastikkøvelsen å klare å få brukt slike badekar på en fornuftig måte som dusj. Det er også en fordel av vasken er noenlunde hel og at flisene ikke er for mye knuste.

TV: Gamle CRT TV-apparater (tykk-TV-apparater) som er utslitte. Dårlig bilde, få TV-kanaler, striper, mangler batterier i fjernkontroll osv.

Inventar hotellrom: Flekkete vegg-til-vegg – tepper av typen som var moderne på 1980-tallet. Ofte er også sengetøy og håndklær slitte på slike hoteller. I tillegg er gjerne både innredningen, vegger og interiør både slitt og i farger som slettes ikke er moderne lengre. Enkelte hoteller har også utslitte og dårlige senger, noe som slettes ikke er akseptabelt.

Mat: Maten er også verdt et punkt. Ofte er frokost inkludert i hotellovernatting, men også her er det svært variabel standard. Har opplevd brød som slettes ikke var ferskt og hvor utvalget i pålegg var svært dårlig. Enkelte hoteller er heller ikke flinke til å fylle på etter hvert som det blir tomt for brød, pålegg eller drikke (juice, kaffe, melk, te).

Service: Hotellbetjeningen bør også yte normalt god service. Også på dette området har jeg opplevd avvik. Hoteller hvor det nesten virker som om gjester er til bry er ingen kjekk opplevelse.

Enkelte kunder er mer verdifulle enn andre: Hotellene står ofte på pinne for konferansegjester og busslaster med reisefølger fra inn- og utland. Som en mindre hotellkunde føler jeg meg av og til oversett og verdsatt som kunde. Enkeltkunder kan virke som om de er mer til bry enn glede for enkelte hoteller.

Service som ikke er verdt tips: Jeg liker heller ikke dette at hoteller under betaling legger opp til muligheter for tipsing / tips. Med de høye prisene som holdes her i Norge samt at man sjelden får ekstra god service blir det lite tips å hente fra meg.

Hva er poenget med minibar og porno: Registrer at tilnærmet alle hoteller “med respekt for seg selv” har minibar på rommet med blodpriser på produktene og snuskekanaler / filmer på TV. Jeg klarer ikke helt å forstå poenget med noen av disse delene. Tilbudene blir ikke benyttet fra min del.

Så langt har jeg best erfaringer med hoteller som er knyttet til en av de store kjente kjedene. Spesielt på mindre lokale hoteller uten kjedetilknytning er det mye rart.

Hotellene har nesten blitt som bankene når det gjelder service. Det virker nesten som om de ikke ønsker direkte kontakt med mennesker (alt skal helst skje upersonlig via teknologi). Hvis man ringer et hotell med ønsker om å bestille overnatting (eller å få priser) er det ikke uvanlig at man blir avvist og henvist til å gjøre bestillingen eller bookingen via nettet (nettside eller e-post). Å forstå seg på booking-løsningene på nett er ikke alltid rett fram, da en del av dem ikke er helt intuitive samt har en del svakheter og begrensninger. Personlig kundeservice, hva er vel det?

Å få et hotell til å gå rundt rent økonomisk kan nok være en utfordring enkelte steder i høykostlandet Norge. Det koster nok skjorta å følge med i utviklingen og hele tiden fornye seg. Imidlertid kommer hotellene inn i en ond sirkel hvis de bare forfaller uten å gjøre noe med prisnivået sitt. Jeg begynner i hvert fall å bli lei av å bruke mine hardt oppsparte midler på shabby hoteller som ikke holder akseptabel standard til å kunne kalle seg hotell!

Norske hoteller sommeren 2018: Jeg sitter igjen med cirka samme inntrykk etter nok en Norgesferie på Vestlandet og Sørvest-landet av Norge. Spesielt mindre frittstående hoteller som ikke tilhører en kjent kjede kan være så som så. De prøver nok så godt de kan, men de klarer verken å levere høy nok kvalitet på rommene, ikke god nok service, for dårlig mat og ikke lave nok priser som står i samsvar med den middelmådige standarden.

I mange sammenhenger er jeg skeptisk til kjeder, men når det gjelder hoteller foretrekker jeg å ta inn på hoteller som tilhører noen av de større kjedene. Da vet man sånt ca. hva man får for pengene pga. standardiseringen og ensrettingen.




Dårlig kvalitet og betjeningsvennlighet på barneutstyr

Jente i huske

Mai 2013 ble vi “brått og brutalt” kastet inn i rollen som småbarnsforeldre. Dette har medført at jeg har fått et nytt irritasjonsmoment i hverdagen: Relativt høy pris, men likevel dårlig kvalitet og dårlig betjeningsvennlighet på barneutstyr.

Vi kjøpte blant annet en barnevogn (sportsvogn) som vi trodde skulle være av god kvalitet. Den kostet noen tusen, men vi valgte ikke den mest moteriktige og “kule” vogna da mote, image og status betyr lite for oss.

Denne vogna begynner å bli ganske så slitt både i stoffet og ikke minst i alle regulerbare ledd. Vogna holder nok så lenge vi trenger den til Kristiane Marie, men den kommer til å være såpass slitt og ødelagt at vi ikke kan gi den videre til andre som måtte trenge bruktvogn. I “gamle dager” var det vanlig at en barnevogn både holdt 1, 2 og 3 unger, men dette er tydeligvis ikke tilfelle med dagens produkter.

Videre har jeg flere ganger irritert meg over vognas dårlige betjeningsvennlighet. Under sammenlegging av vogna har jeg flere ganger klemt meg og andre ganger har jeg blitt ganske så irritert på at det er vanskelig å få vogna lagt sammen selv om veiledningen følges. Tydelig en ingeniør som har designet vogna uten å tenke på det praktiske for dem som skal bruke den!

Barnestolen i bilen er noe av det samme. Det er vanskelig å montere og demontere den. Sliter hver gang dette skal gjøres og bruker uforskammet mye tid på det. Videre er det ikke alltid reguleringen av seler m. m. virker selv om bruksanvisningen følges.

Et nytt irritasjonsmoment i starten av 2018, i forbindelse med at vi har en gutt boende som fosterbarn hvor diverse barneutstyr fulgte med:

Hvem i himmels navn kom på den ELENDIGE ideen med å designe barnevogner med kun tre hjul? Det ensomme hjulet framme på vogna lever helt sitt eget liv og gjør vogna til tider tilnærmet u-navigerbar. I tillegg er det tungt og lite betjeningsvennlig å få lagt vogna sammen for f. eks. transport i bil. Nesten som jeg lurer på om de som driver med produktutvikling innenfor barneutstyr gjør det i fylla.

Dette er kun to eksempler på produkter som har kostet noen kroner, men hvor både kvaliteten og betjeningsvennligheten er så som så. Jeg kunne ha kommet med enda flere eksempler, men jeg tror jeg stopper her da jeg allerede har fått presentert mine hovedpoeng.

Det er irriterende at vi som kunder skal måtte betale ganske stive priser for produkter laget i lavkostland i Asia, men hvor man må ta til takke med produkter med både dårlig teknisk kvalitet, dårlig slitestyrke og ikke minst produkter som er lite betjeningsvennlige.




Facebook på godt og ondt

Facebook

I en kort periode var jeg medlem av gruppa “Vi som har eller skal adoptere fra kina” (lukket gruppe). Dette medlemskapet fikk meg til å bli enda mer bevisst på hvor overflatisk det som har med Facebook (og andre sosiale medier) er.

Gruppa utviklet seg til å bli en ren skryteplass. Masse fine bilder av barn som har blitt adoptert fra Kina. Fint og flott det, men det ble rett og slett litt for mye skrytealbum og ikke en gruppe for seriøse diskusjoner. Det ble også litt for mye skryt av 72-timersprogrammet for adopsjon (“barn med spesielle behov”) som sentrale talspersoner har benyttet seg av, mens vi andre som har stått i LANG kø for “normal” tildeling (opptil ca. 7 år) nesten ble latterliggjorte.

Forsøk på seriøse diskusjoner ble enten tiet i hel eller innleggene “forsvant” (ble fjernet av gruppas administrator?).

En interessant diskusjon som ble reist var om det er helt greit at man legger inn masse høyoppløselige bilder og masse fakta om barna som har blitt adoptert, gjerne tilbake til de var på barnehjem eller tilsvarende i Kina. Bilder m. m. vil jo bli liggende i lange tider på Facebook og dessuten har jo Facebook tilnærmet ubegrenset bruksrett til bildene (kan gi dem bort, selge dem til andre osv.). Både utlegging av detaljert informasjon og bilder kan krenke barnas personvern og bli en belastning for dem i framtiden.

Dette tydet på å bli en interessant diskusjon som jeg både tenkte å følge med på og også delta i. Slik ble det ikke. Dagen etter diskusjonen ble påbegynt ble hele startinnlegget slettet. Tydeligvis ble det en for seriøs diskusjon som tråkket enkelte på tærne.

Nå er det ikke adopsjon og Kina som er hovedtemaet for denne artikkelen. Det jeg er litt opptatt av er hva man bruker og ikke bruker Facebook til. Skal det bare bli en plass for overflatiskhet? Kun glansbilder og skrytebilder av seg selv og sine, kun positive opplevelser og erfaringer, lykkelige ytringer, skryt av hvor flink man selv eller andre i familien er, sitater, morsomheter, spill osv.? Eller er det rom for litt mer dype diskusjoner og ytringer uten at det ender opp med useriøsitet, usakligheter, latterliggjøring og personangrep?

Fra en tidligere skrevet artikkel om personvern tar jeg også med meg følgende momenter relatert til Facebook og andre tilsvarende sosiale nettverk:

  • En tilsynelatende vilkårlig sensur og håndhevelse av deres egne retningslinjer. Dette går på ytringsfriheten, folkeopplysningen og demokratiet løst.
  • Enkelte former for bilder og ytringer tillates ikke, mens andre ting som det virkelig er grunn til å reagere på (sett med norske øyne) passerer sensuren uten problemer.
  • Noe helt annet (etikk/moral) er at selskaper slik som Facebook bedriver kreativ regnskapsføring/bokføring for å unngå betaling av skatt.
  • Hva med alle personopplysninger som man frivillig gir Facebook tilgang på? Opplysninger kan misbrukes!
  • Kan bilder og informasjon som man legger ut på Facebook skape problemer i ettertid? F. eks. nakenbilder, festbilder etc. kan “forfølge” en person i lange tider.

Facebook og deres partnere truer personvernet (Privacy): Mars 2018 stod det i media om at privat informasjon om femtimillioner Facebook-brukere er på avveie/misbrukt. Privat informasjon har blitt hentet ut fra Facebook av Cambridge Analytica uten å hente spesifikt samtykke fra brukerne og i strid med reglene til Facebook. Innsamlet informasjon har blant annet blitt benyttet til å påvirke det amerikanske presidentvalget (målrettet politisk reklame mot amerikanske velgere). Det er neppe snakk om innbrudd eller hacking, men utnyttelse av de muligheter som ligger i Facebook. Visstnok skal Facebook ha foretatt noen forbedringer og innstramminger slik at det samme ikke kan skje på nytt i like stor alvorlighetsgrad

Facebook som medium med mange “venner” og følgere egner seg ikke akkurat til sjelesorg og sensitive personlige utleveringer. Imidlertid finnes det vel en mellomting mellom det dypt personlige og det totalt overflatiske?

Muligens vil “allmuen” at Facebook og andre sosiale medier kun skal bli overflatiske skrytearenaer uten rom for de dype diskusjoner? Er det kun rom for det “politisk korrekte” og det “allment aksepterte”? Er det ikke rom for annerledestenkende personer og diskusjoner?

Lenker:




Campingvogner og bobiler brukt som hytter

Campingvogn

Jeg var sommeren 2013 utom Skadbergsanden i Egersund. Dette medførte at jeg ble minnet på hva jeg mener om campingplasser med campingvogner og bobiler som står fast stasjonert hele året og mer eller mindre blir brukt som hytter. Jeg er imot at slikt er tillatt. Jeg ser på det som både visuell forurensning og ikke minst en lurerimåte og et smutthull til å få seg en “billig” hytte.

I de senere år har det blitt mer og mer vanlig med store campingvogner eller husvogner som står permanent på et sted hele året. I tilknytning til vogna blir det ofte både montert plattinger, det anlegges hage og et stort fast spikertelt blir montert. Campingvognene står spredt rundt hele landet på mer eller mindre lovlige campingplasser og oppstillingsplasser.

Campingvognene med sine installasjoner er ofte lite flyttbare. Det vil ta en god del tid å få montert ned utstyret og få ryddet området der vognene har stått. Ofte må det til både kranbiler og spesialbiler for å få flyttet og kjørt bort vognene.

Etter mitt syn er slike store fast stasjonerte campingvogner med alskens tilleggsutstyr en lurerimåte for å få seg en billige hytte. Man slipper også unna byråkratiet med å innhente byggetillatelse og slike ting. Estetisk sett er heller ikke svære campingvogner med plattinger og spikertelt noe fint skue. For sikkerhetsskyld ligger også ofte slike campingplasser på fine steder der vi andre ferdes, gjerne godt synlig langt en strand eller annet sted hvor friluftslivet kan nytes.

Å ha en campingvogn eller bobil som man reiser rundt med på ferie har jeg absolutt ingenting imot. Det jeg er imot er campingvogner og bobiler fast montert og brukt som en helårig hytte uten at det har blitt søkt om byggetillatelse. Mange av campingvognene rundt forbi er mer å regne som en permanent og fast installasjon enn en midlertidig og flyttbare installasjon.

Jeg fatter og begriper ikke at politikere og andre med makt og myndighet bare sitter stille og tillater slikt.

Jeg driver ikke med Jantelov eller misunnelse rundt dette temaet. Min agenda er enkelt og greit at:

  1. Fast plasserte campingvogner eller tilsvarende med spikertelt og tilbehør er visuell forurensning. Minner mest om slum og er alt annet enn fint å se på. Kvaliteten på nærmiljø og natur blir redusert av landsbyene med fast plasserte blikkskur som dukker opp. Og:
  2. Slikt fastplassert utstyr er en lurendreier-måte for å få seg ei hytte som ikke krever omstendelige søknadsprosesser rundt byggetillatelser osv.

Hvordan produsentene klarer å lage campingvogner, bobiler og spikertelt med så teit og elendig design lurer jeg også av og til på. Campingvogner er alt annet enn fine, og det samme kan sies om bobiler. Noen stygge blikkbokser. Designerne og produktutviklerne som driver med utformingen av nye produkter bør ikke være noe særlig stolte av jobben de gjør. (Joda, masse fancy utstyr og fint innvendig, men jeg tenkte nå mest på utsiden da med denne kritikken min.)

Ellers synes jeg folk, dvs. nordmenn, er noe rare når det gjelder bruken av campingvogner og bobiler, eller hytter og båter for den saks skyld. Man bor til daglig i store og flotte hus, men i helgen stresser man i vei av sted til en trang fritidsbolig. Nå skal det sies at i de senere årene har både størrelse og standard på slike fritidsboliger blitt betydelig høyere og bedre enn tidligere, men likevel har vel de fleste det enda bedre hjemme enn på hytta (campingvognen, bobilen, båten eller hva det måtte være som benyttes til helge- og/eller ferieovernattinger). Riktignok har jeg litt forståelse for bruken av og behovet for en fritidseiendom hvis man bor i en trang leilighet i en støyende storby.

Min enkle konklusjon: Nei til permanent parkerte campingvogner brukt som (ulovlige) hytter!

(Denne artikkelen er en revidert versjon av et innlegg jeg publiserte i min gamle blogg i år 2009.)



Miljøvern, klimakamp og grønn hverdag

Illustrasjon miljøvern.

Resirkulert og utvidet utgave av innlegg første gang publisert 7. juli 2011:

Det har blitt et motefenomen i å overgå hverandre i miljøvern og i å være grønne. Fokus på miljøvern, klimakamp og grønn hverdag er på “mote”. Det er snakk om grønne menigheter (kirke), grønn IKT/IT/databehandling, reise grønt og å leve en grønn hverdag/miljøvennlig hverdag. Bedrifter og virksomheter kaster seg på bølgen og blir miljøfyrtårn. I tillegg spres det inn litt snakk om etisk forbruk, økologiske og rettferdige produkterEn livsstil som veganer har også tatt seg opp, hvor både miljøaspektet og helse nok vektlegges i tillegg til motefenomenet.

Miljøvern, klimakrisen og beslektede problemstillinger er viktige kamper. Noe må gjøres for at vi ikke helt skal ødelegge den kloden vi bor på. Akkurat dette tviler jeg ikke på. Imidlertid virker det som om en del av de grønne satsingene mest går på å oppnå en positiv markedsføring, positivt omdømme og i å kjøpe seg en god samvittighet.

Det utstedes miljøsertifikater og bedrifter forplikter seg til å satse grønt. Imidlertid er det ofte vanskelig å se at det blir så mye mer enn fine ord. Sett fra utsiden kan det virke som om det mest blir fine ord og lite handling.

Noen tilpasninger gjøres nok her og der, men ofte kan det virke som om tilpasningene er mikroskopiske og mest foretas for å kjøpe seg god samvittighet og positivt omdømme. Vi gjør da noe på miljøsiden er vel tanken.

Hvis man skal på ferie med fly kan klimakvoter kjøpes. Mer virksomt hadde det vel vært å redusere antallet turer til “Syden” pr. år? Å betale seg til god samvittighet er vel ingen langsiktig løsning?

Jeg registrerer at nordmenns reiser til utlandet via fly ikke føres opp i klimaregnskapet. Statistikken blir pyntet på. Nordmenn reiser mye utenlandsk inkludert turer til “Syden“. Mange solhungrige nordmenn skaper stadig mer og mer flytrafikk. Tviler på at så mange av oss er villige til å reise mindre for å redde miljøet. Vi nordmenn reiser alt for mye sett opp mot klima- og miljøtruslene. Det ligger vel i vår norske kultur og verdigrunnlag hvor vi mener at vi fortjener slik reiseaktivitet. Velstands- og stressnivået/jaget som vi ellers omgir oss med få en pause under alle våre reiser.

Avisen Vårt Land hadde i desember 2017 på trykk og på nett en artikkel med tittelen: – Nordmenn føler de har “rett” til å fly. Fra ingressen av artikkelen gjengir jeg følgende: “Kun 22 prosent av spurte nordmenn er villige til å fly mindre for å spare klimaet. – Mange føler at retten til å velge reisemåte er noe de har gjort seg fortjent til, sier forsker.” Resten av artikkelen er bak betalingsmur. Som forventet vil mange av oss ikke ofre flyturer pga. miljøet.

Muligens må det bygges opp en felles og omforent moral og bevissthet for å ta vare på jorda vår? Vi med vårt store behov for selvrealisering og individualisme tar knekken på vår egen jord hvis ingenting skjer av omlegginger. En stor utfordring er også at de som vil lide mest av klimaendringene ikke er de samme som har skapt problemene.

Vi nordmenn vil gjerne betale oss ut av knipa gjennom å få andre land til å redusere sitt miljøavtrykk, i stedet for å ta store kutt i Norge. Vi vil heller få til kutt i utslippene i utlandet enn å få til reelle reduksjoner i Norge. Ingen oppegående politikere ønsker å begå “selvmord” gjennom å komme med upopulære kutt og innstramminger i utslipp som rammer folk flest sin velstand og levemåte. En slik policy grenser mot og er vel over i dobbeltmoral.

Vi nordmenn “produserer” vår del – og vel så det – av søppel og avfall. Vi er få mennesker i vårt land, men sett i forhold til folketallet er vi likevel søppeltoppen i Europa. Nordmenn er rett og slett et forsøplende folkeslag.

Miljø

 

Å delta i “Earth Hour” med å slå av alle lys 1 time pr. år redder neppe miljøet. Signaleffekten er grei nok, men selve aksjonen i seg selv redder neppe vår klode. Gjenbruksposer i stedet for plastposer er også fint, men gir neppe de helt store gevinstene om kun noen få av oss tar gjenbruksposene i bruk. Ellers er det jo bare en stor myte at papirposer er så mye bedre for miljøet enn plastposer. God samvittighet kjøpes med å si at vi driver med kildesortering.

Innimellom spørs det om kildesorteringen har noen særlig nytte. F. eks. kan vi noen ganger lese om problemer med å få resirkulert det som har blitt samlet inn. Det har vært saker både med plast og papir/papp så vidt jeg har fått med meg. Hvis f. eks. plasten ender opp med å bli brent har jo kildesortering og resirkuleringen liten eller ingen funksjon eller verdi, og vi forbrukere kan føle oss kraftig lurte av myndighetene og aktørene.

Vi er vel ganske mange som driver med dobbeltmoral. Det snakkes fint om miljøvern, men vi er lite villig til å ofre av vår velstand. Vi vil ha oljevirksomhet og oljerikdom, og sannelig velger vi oss også blåblå regjering som tenker lite på miljøet. Det er viktigere med kapitalisme og reduserte skatter og avgifter enn å tenke på de miljørelaterte konsekvensene. Andre – les utlandet – skal kutte i sine klimautslipp, og ikke vi i Norge.

Vi har også hatt fire atomreaktorer (Halden og Kjeller) gående her i Norge, riktignok under skalkeskjulet av å være forskningsreaktorer. Haldenreaktoren har blitt lagt ned, og nå legges også den siste kjernereaktoren på Kjeller ned. Visstnok har noen underveis mistet tellingen, da det viser seg at vi har flere atomreaktorer enn vi trodde. Å rydde opp etter “atomreaktoreventyret” vil både koste masse penger og ta lang tid – en hel generasjon.

I 1986 lærte vi via hard erfaring en del om de negative sidene med kjernekraft. Det var da Tsjernobyl-ulykken (atomkatastrofe) fant sted i datidens Sovjetunionen (nå Ukraina), hvor en reaktor eksploderte i kjernekraftverket. Høye verdier med radioaktiv stråling oppstod, områder ble ubeboelige i lange tider og det ble en del oppmerksomhet rundt becquerel-verdier (også her i Norge). I tillegg kjenner vi fra historien resultatene fra atombombene over Hiroshima og Nagasaki (Japan) i slutten av 2. verdenskrig.

Olje og gass – produksjon og bruk (forbrenning) – gir store utslipp av klimagasser. Store utslipp av karbondioksid (CO2) finner sted, og dette medfører til drivhuseffekten og den etterfølgende globale oppvarmingen. Enkelte frykter – muligens med god grunn – at vi (landet Norge) i framtiden kan bli saksøkt for store summer pga. vår oljeproduksjon og salg (fossilt brensel). Årsaken er alle miljøødeleggelser som forbrenning av oljen og oljeprodukter inkludert gass medfører. Mye olje inngår i produksjonen av asfalt, og både selve produksjonen og ikke minst kasseringen av asfalt medfører avfallsproblemer og muligheter for forurensning.

Norge har våren 2019 “mottatt” et åpent brev fra Fiji (øystat i Stillehavet) som inneholder kritikk av norsk oljepolitikk og beskyldninger om norsk dobbeltmoral. I brevet står det blant annet følgende ifølge NRK:

  • “Når Deres kongelige høyhet nå forlater vår kyst, ber vi Dem respektfullt om innstendig å be Norge om å hjelpe oss i Stillehavet så vi får beholde vår stolte, rike plass i verden, ved å raskt eliminere eksporterte utslipp og bremse utvinning av fossil energi.”

Norge er en stor oljeproduserende nasjon, og vi forbruker / forbrenner en del av oljen og gassen selv og selger ellers petroleumsprodukter videre til andre land. Forbruk hvor hen det måtte være i verden bidrar til klimautslipp, hvor disse utslippene og deres konsekvenser på sikt kan være katastrofale for øyer slik som Fiji som kan havne under havets overflate en gang i framtiden.

Enkelte vil fase ut oljen – de vil ha hele oljeindustrien (inkludert oljelobbyen) eliminert og fjernet fra jordens overflate. Imidlertid er jeg ikke helt sikker på at alle har tatt helt innover seg i hvor mange produkter olje inngår som en råvare. Eksempler på produkter som inneholder olje:

  • Alle slags plastprodukter (inkludert plastposene), leker, emballasje, diverse klær, tekstiler, kulepenner, blekk, neglelakk, kosmetikk inkludert parfymer, innsektsmidler, vaskemidler, matvarer, asfalt osv.

Det er ikke gjort i en enkel håndvending å få bort all oljebruk og oljeproduksjon (petroleumsindustrien).

Utvinning av kull på Svalbard (Longyearbyen) har også skjedd i en årrekke, med den forurensning dette medfører under bruk (forbrenning). Kull er visstnok den mest forurensende energikilden i bruk pr. dags dato.

Av og til kan man bli motløse og tenke at jorda vår går til helvete uansett. Heldigvis finnes det noen (få) lyspunkter. F. eks. er ozonlaget på bedringens vei, etter at det gikk helt feil vei i en periode. Utslippene av gasser som ødelegger laget har via internasjonale avtaler blitt kraftig redusert, og dette har allerede medført og vil framover medføre en gradvis forbedring av ozonlaget.

Oppdrettsnæringen med tilholdssted i våre fjorder (ikke lukkede anlegg) har blitt en forholdsvis viktig næring for Norge, og også denne næringen gir oss miljøproblemer. Rømt oppdrettslaks med lakselus kan skade den ville laksebestanden, og fra anleggene (“merdene”) finner det sted store utslipp av avføring, næringssalter, slam, avfallsstoffer, miljøgifter og rester av for. For å bekjempe lakselusen blir det brukt store mengder med medisin, og en del av denne medisinen blir dumpet i havet eller i fjordene. Lakselusen på sin side utvikler resistens mot legemidlene. Minstekravet til næringen burde nok ha vært lukkede oppdrettsanlegg hvor fisk, sykdom og avfall ikke kan rømme.

Oppdrettsnæringen får kjøre på, mens pelsdyrindustrien skal bli forbudt (avviklet) og hvalfangsten er kraftig nedtrappet. Forstå det den som kan. Forurensning og miljøproblemer bare en næring skaper penger er ok, men ikke at dyr utsettes for å bli behandlet som nettopp dyr. Dyr er mat og andre produkter for oss mennesker.

Kanskje burde vi ha forbudt en gang for alle nye åpne oppdrettsanlegg for fisk? Man har både problemer med sykdommer, forurensning og fisk som rømmer fra slike anlegg. Lukkede oppdrettsanlegg (på land) er sannsynligvis veien å gå i stedet? (Langt utenfor mitt fagfelt, så jeg har ikke alle svarene klare…)

Selv om å redusere bruken av eller å kutte ut kjøtt kan ha enkelte miljøgevinster er dette ikke aktuelt for min del. Jeg har ingen planer om å bli vegetarianer eller veganer, og jeg opplever for min del ingen “kjøttskam”. Jeg ser ingenting feil med å slakte dyr og å spise dem. Det samme gjelder for fisken og hvalen. Ja til hvalfangst og ellers en bærekraftig beskatning av ressursene, samt at det jobbes med å få til god dyrevelferd. Selv spiser jeg kjøtt og fisk + hval med den beste samvittighet, og det er ingen samvittighetskvaler å spore hos meg!

En bedre idé er å forby kjæledyr, eller i hvert fall regulere utbredelsen. Jeg tenker da på dyr slik som hund og katt, som “alle” på død og liv skal ha. Produksjonen av for til disse dyra samt transporten er alt annet enn bærekraftig og miljøvennlig.

Miljøkamp

 

Turistnæringen kan heller ikke friskmeldes, og da spesielt ikke cruiseskip-trafikken og dens klimavtrykk. Cruiseskip kommer i store mengder til Norge, og mange av disse er svært store og blir liggende i lengre tider i våre fjorder med motorene i gang. Forurensningen er stor, noe som det har vært en del fokus på sommeren 2018. Man har sett bilder som viser at f. eks. Bergen er innhyllet i røyk fra turistbåtene. En løsning kan være å legge til rette for bruk av landstrøm når skipene ligger i ro, men så langt har ikke slike anlegg blitt bygget ut i Norge. Turistene kan også påfører tidligere nærmest uberørt natur “slitasjeskader”.

Produksjon av strøm (kraftproduksjon) kan skje på mer eller mindre miljøvennlige måter. Tradisjonelt har det vært en del kullkraftverk rundt i Europa, som slettes ikke er gode for miljøet. Her i Norge har vi vært velsignet med en natur som har muliggjort at mye av vår strøm kommer fra vannkraft. Sol- og vindkraft er også relativt miljøvennlige måter å framstille strøm fra fornybare naturressurser / fornybare energikilder. På sikt kan det også tenkes vi klarer å utvinne en del strøm via bølgekraftverk.

Er det bare energi- og miljøhensyn som ligger bak vindkraft-prosjekter? Er det i noen tilfeller heller ønsker om lettvint / lettjent profitt og humbug som ligger bak utbyggingen av vindkraftparker? Som TV 2 har avslørt blir store pengesummer fra vindkraft flyttet over landegrensene til skatteparadiser (vindparadiser), f. eks. til en øy i Det karibiske hav. “Grønne” sertifikater, meg her og der!

Dette at norsk natur har blitt ødelagt og/eller stillet til disposisjon for vindkraftproduksjon gagner ikke storsamfunnet Norge noe særlig, da det eneste vi (Norge) sitter igjen med i en del tilfeller er noen skarve millioner i eiendomsskatt til kommunene. Strømmen havner gjerne i utlandet, og dem som tjener på hele opplegget er store multinasjonale selskaper som driver med aggressiv skatteplanlegging og flytting av pengene til skatteparadiser. Naturressursene bør komme det norske folket til gode, og ikke til å brødfø internasjonal storkapital i skatteparadiser. Betaling av norsk selskapsskatt kan man ofte også se langt etter når det gjelder slike selskaper.

Enkelte som ivrer for en karbonfri energiproduksjon tar til ordet for å satse mer på kjernekraft / atomkraft. Atomkraftverkene har også sine farer og ulemper. Hvis alt går bra er energiproduksjonen via atomkraft svært gunstig for miljøet, men problemet er at uhell og ulykker som kan oppstå med stråling og strålingsskader som resultat. Dessuten må det radioaktive avfallet bli behandlet på en forsvarlig måte. Selv er jeg i utgangspunktet noe små-skeptisk til atomkraft…

Vindmøller (vindturbiner) og vindmølleparker gir miljøvennlig energi, men visuelt og inngrepsmessig kan de være ødeleggende for uberørt natur. De kan også representere et problem og en trussel mot lokalt dyreliv, og for mennesker kan støyen være et problem. Produksjonen av vindmøllene og driften av dem er heller ikke helt uten forurensning. Mange av vindmølleparkene som har blitt satt opp i Norge kommer heller ikke nordmenn til gode, da de har blitt bygget ut av utenlandske interesser som igjen har avtaler om å levere strømmen (energien) til konkrete utenlandske firma (f. eks. til Google sine datasentre).

Deler av Mehuken vindpark fotografert våren 2017. Mehuken vindpark er eid av Kvalheim Kraft DA, driftet av Zephyr.

 

Videre:

Min dystre påstand: Det meste tillates av forurensning her i Norge bare det er god nok business i det for landet vårt. Penger i kassa (inntekter og skatter) trumfer miljø.

 

Har forstått det slik at ganske mange Hollywood-kjendiser har kjøpt seg Toyota Prius eller tilsvarende hybridbiler. Å ha en slik bil er nok kult det, men også slike biler bidrar med en del forurensning i form av utslipp. Man bør nok heller jobbe mot biltyper som ikke har utslipp under bruk i det hele tatt. Muligens hydrogendrevne biler (f. eks. Toyota Mirai) kan bli noe og rene elektriske biler har blitt ganske så gode (f. eks. Tesla). Nå er det ikke gitt at strøm eller hydrogen framstilles på miljøvennlige måter, så det er slettes ikke noen automatikk i at hydrogen- eller strømdrevne biler er 100 % miljøvennlige i bruk.

(Driver med litt dobbeltmoral når det gjelder bil. Vi kjører selv rundt i en ikke-ladbar hybrid-bil nå, nærmere bestemt en Toyota Auris. Imidlertid ble denne bilmodellen valgt ut fra en helhetsvurdering hvor dette med hybridteknologi bare var noe som “fulgte med på kjøpet”. Innenfor Toyota sine biler er det nesten umulig å unngå kjøp av hybrid slik som denne produsenten satser på dette.)

Det har blitt tilnærmet typisk norsk å kjøre elbil, f. eks. av typen luksusbil Tesla eller Nissan Leaf. Og det er ekte miljøengasjement som ligger bak, eller om popularitet skyldes forhold slik som lavere avgifter, mote/trendy, status og/eller ønsker om å være hippe og kule har jeg ingen sterk formeninger om. Det er vel mest fristende å tenke at de økonomiske motivene mer ligger bak valget av elbil for mange enn et ekte miljøengasjement. Kjøp og bruk av elbiler og spesielt Tesla har blitt vårt nye evangelium eller (nesten) statsreligion.

Elektriske biler/elbiler har blitt svært populære, i hvert fall her i Norge. Imidlertid har også slike biler noen skyggesider miljømessig. Utvinning av batterimetallet litium har blant annet uheldige miljøkonsekvenser. Utvinningen går ut over urbefolkningen gjennom at de blir presset bort fra sine områder, og dessuten kan utvinningen ha uheldige konsekvenser for deres tilgang på grunnvann. De som bor i nærheten av utvinningsområdene sitter gjerne ingen med smuler, mens internasjonale store konsern tjener på industrien. Litium utvinnes blant annet i Sør-Amerika. Antar også at arbeiderne som jobber slike steder ikke tjener all verdens mye og fort kan pådra seg skader eller det som verre er (død). HMS er neppe i høysetet.

Det er neppe forsvarlig, realistisk eller bærekraftig at alle verdens biler erstattes med elbiler. Et slikt totalskifte vil sannsynligvis være en stor bjørnetjeneste for miljøet. Blant annet er det allerede i dag problemer med tilgangen på enkelte av råstoffene som inngår i batteriproduksjonen, og det har også blitt dokumentert at produksjonen slettes ikke er så “ren”. Barnearbeidere i Kongo som graver fram gifte tungmetaller til bruk i batterier til el-biler er en aldri så liten medaljens bakside. Transport av alle batteriene og bilene til kjøperne forurenser, og ikke minst hadde det blitt store berg med brukte batterier etter at de er modne for vraking. Heller ikke all strøm i alle land til å lade batteriene med er miljøvennlig produsert.

Alt i alt er likevel en elbil i løpet av hele bilens levetid mye mer miljøvennlig og skånsom mot miljøet enn vanlige biler som går på fossilt drivstoff, hevdes det. Med de forhold som råder i Tyskland påstås det at en elbil er verre for klimaet enn å kjøre en diesel-bil. Årsaken til dette er CO2-utslippene knyttet til produksjonen av batteriene og ikke minst den tyske energimiksen som brukes til å lade bilene. «Regnestykket» er nok langt mer positivt for Norge, da mye av vår strøm kommer fra vannkraft.

Mye av strømmen i Tyskland kommer fra ikke-fornybare energikilder (“skitten strøm”) slik som kull (brunkull) og gass (som gir CO2-utslipp), og dette bidrar til manglende miljø- og klimagevinst relatert til kjøring med elbiler på tyske veier. Muligens burde det ha vært satset vel så mye på hydrogen eller metan som på elbiler i landet?

For å redusere de kortsiktige utslippene fra transportbransjen er nok det mest effektive at vi bruker bilen mindre (hvis mulig) og gjerne ikke ha så mange biler pr. husholdning. Å reise kollektivt kan være et tiltak, men et enda bedre tiltak er nok å sykle og å gå mer. Det har blitt litt for enkelt å bruke bilen til all transport, selv om man kun har behov for transport et kort stykke.

Å få reduksjoner i bilkjøringen kan gi miljøgevinster. Det er liten tvil om det. Enkelte tar til ordet for å leve mer lokalt uten behov for transport her og der for å komme seg på jobb og fritidsaktiviteter. Imidlertid er dette ikke særlig praktisk og gjennomførbart mange steder i vårt grisgrendte land. Samtidig pågår det også fra regjeringshold en storstilt sentralisering, som igjen vil medføre mer behov for reising for å få gjennomført enkelte offentlige tjenester (nei, alt kan IKKE gjøres via nettet!).

Det er helst umulig å klare seg uten bil der jeg nå bor “langt ute på landet“. Kollektiv-transport kan man bare glemme! Avstandene er også for lange for gåing eller sykling. Både for å komme meg på jobb og i selve jobben er jeg helt avhengig av bilbruk. Å finne seg en jobb som ligger nærmere hjemmet er egentlig helt urealistisk.

Selv må jeg være ærlig å si at jeg er lite villig til å kutte ned på min bilbruk. Jeg ønsker heller ikke at bruken av bil skal bli vesentlig dyrere. Nå bor jeg i distriktet og jeg ser få alternativer til bil. Kollektivt kan jeg i hovedsak helt se bort fra. Ren elbil eller hydrogendrevet kan på sikt bli aktuelt, men da må den teknologiske utviklingen ha kommet vesentlig lengre enn det som er tilfellet pr. nå.

Selv må jeg være så ærlig at jeg innrømmer og skriver følgende: Jeg er ikke klar for ren elbil ennå. Dette hadde gitt meg både lade- og rekkeviddeangst, samt tæret kraftig på tålmodigheten min (ventestress). Jeg vil ikke ha elbil før den MINST kan kjøre like langt (rekkevidde) på en lading som en bensinbil med full tank. Videre må det være like bra med ladestasjoner som det er bensinstasjoner pr. dags dato, og ladetiden må ikke være vesentlig lengre enn den tiden det tar å fylle bensin.

Det må bli like kjapt, billig og enkelt å etterfylle “drivstoff” som på en bensinbil og prisene på selve bilene må være konkurransedyktige. Til slutt må alt være skikkelig standardisert slik at man kan stoppe på hvilken som helst ladestasjon og være trygg på at kabler, spenning, ladetid, ladesystem osv. passer sammen med hvilken som helst elbil.

Hvordan vil det forresten gå i småbygder slik som der jeg bor hvis alle skaffer seg elbiler og skal lade dem hjemme (gjerne å kvelds- og nattestid)? Vil strømnettet og strømtilførselen til bygdene takle dette? Strømbruken og strømforbruket vil tidvis skyte kraftig i været, og spesielt kan det bli noen store topper hvis mange anskaffer seg hurtigladere som drar masse strøm fra nettet. Jeg vet ikke svaret med to streker under, men jeg antar det kan bli en utfordring enkelte steder.

Det jobbes med å redusere bruken/andelen av fossilt drivstoff i forbindelse med biltransport. Et klima- og miljøtiltak kan være å erstatte en del av det fossile drivstoffet med biodrivstoff (framstilt av biologisk materiale). Dette skal bidra til reduserte CO2-utslipp. Likevel hjelper ikke omleggingen så veldig mye når det viser seg at biodrivstoff ofte inneholder mye palmeolje. Palmeolje har som kjent en del negative miljøeffekter (og helseeffekter), slik at vinningen kan mer eller mindre gå opp i spinningen.

Bil og bilbruk er en ting. Det mange IKKE tenker så mye på er forurensningen fra båter, og da spesielt fra unødvendigheten fritidsbåter. Hurtigbåter som brukes til nyttetransport er visstnok heller ikke særlig snille mot miljøet. Ferjene derimot pågår det en relativt omfattende og stor elektrifisering av, og det kan også dukke opp noen farkoster drevet av hydrogen.

Nærmere halvparten (46 prosent) av biodrivstoffet som omsettes i Norge blir produsert i Indonesia, av palmeolje. I Indonesia er avskoging av regnskogen pga. palmeoljeproduksjon et stort problem. Regnskog og annen naturlig natur utryddes og bidrar til å skape store miljøproblemer og klimautslipp. Liten vits med biodrivstoff/biodiesel når dette alternativet har like store miljømessige ulemper som vanlig fossilt drivstoff framstillet av olje. Leser også at CO2-utslippene stiger igjen etter flere stabile år.

Jeg tror neppe hele miljøet og verden kan reddes gjennom å boikotte Freia påskeegg og tilsvarende produkter (snop og matvarer) med palmeolje i. Det blir ingen kjempestor gevinst av å bekjempe bruken av palmeolje i matvarer når man i stedet bruker akkurat den samme oljen i drivstoffet i stedet.

Regnskog og Norge, ja. I Brasil kan man se litt av nasjonen Norge sin dobbeltmoral eller to ansikter. Norge gir milliarder til Brasil for å redde regnskogen, men samtidig fører Norsk Hydros virksomheter der nede til store utslipp av klimagasser og nedhugging av regnskog. Ikke helt lett å forstå seg på denne tosidigheten her. Ellers forsvinner mer og mer av jordas lunge – regnskogen i Amazonas, Brasil.

Er det bevisst dobbeltmoral ute og går i miljøsaker blant enkelte norske bedrifter? Bedrifter er opptatt av miljøvern hjemme, men de er muligens mindre opptatt av dette i forbindelse med internasjonale operasjoner?

Følgende artikkel stod å lese hos TV 2 28.03.2019:

I artikkelen beskyldes norske oppdrettsselskaper som opererer i Chile for å ha doble standarder. Det tas i stor grad hensyn til miljø (forurensning), sanitære forhold, likestilling og sosiale arbeidsvilkår (arbeidsrettigheter) i Norge, mens det i Chile er angivelig mye dårligere stelt på disse områdene.

Mat kan også være en utfordring. I en god del mat -i nesten all mat vi spiser – finnes det diverse miljøgifter. Dioksiner og PCBer har funnet veien inn i næringskjeden og ender opp i oss. Til og med produkter som vi alltid har hørt er sunne – f. eks. fisk, grønnsaker og frukt – kan ha miljøgifter i seg som er helseskadelige. Ellers er som kjent kjøttproduksjon en av de store klimasynderne, men selv er jeg ikke klar for å bli veganer.

Et i-landsproblem som også er typisk og utbredt her i Norge er stort matsvinn og kasting av mat. Tonnevis med fullt brukbare mat blir kastet hvert eneste år. Ifølge statistikken kaster hver av oss over 40 kg med spiselige mat pr. år. Slik sløsing er ikke akkurat særlig miljøvennlig. Det har som svar på det store matsvinnet med kasting av mye mat blitt “populært” å være matreddere (spis opp maten!).

Menneskeskapte klimaendringer

Banal barnekunnskap: Forbrenning av fossil energi / fossilt brensel (kull, olje, gass) medfører store CO2-utslipp (karbondioksid). Disse menneskeskapte utslippene skaper igjen (økt) drivhuseffekt i atmosfæren med høyere temperaturer på jorda (global oppvarming), som igjen kan / vil gi høyere havnivåer pga. smeltingen av isen på Arktis. Muligens kanskje kan også Golfstrømmen bli påvirket, og uansett får vi et mer ustabilt klima / vær, mer ekstremvær og klimaendringer.

Vi mennesker har også prøvd på å ta knekken på ozonlaget oppe i stratosfæren, hvor nevnte lag beskytter jorda mot skadelig stråling fra sola. Heldigvis har vi klart å redusere utslippene av ozonreduserende stoffer ganske kraftig, slik at ozonlaget er på bedringens vei.

Det er grunn til å tro at klimaendringene kan medføre mer skog- og krattbranner i deler av Norge (tørre perioder, varmt vær). Klimaendringene sammen med mindre beite- og landskapspleie (mindre dyrket mark og beitemark) gir muligheter for mer omfattende branner.

 

Det finnes en del klimaskeptikere som benekter at klimaendringer som kan observeres er menneskeskapte eller at det i det hele tatt skjer endringer. Mange av oss andre praktiserer nok en viss grad av fortrenging og benektelse når det gjelder miljøet, og det er tungt å ta inn over seg at klimakrisen kan true vår eksistens. Muligens har noen av skepsisen sammenheng med måten budskapet har blitt formidlet på. Skremsel og dommedag fører sjeldent til gode resultater. Det gjelder vel heller å få fram de positive sidene som det grønne skiftet kan innebære. Klimaendringer finner sted og kan lett sees, men det kan nok tenkes at ikke alle slike endringer er menneskeskapt. Noen endinger skjer det nok også basert på naturlige svingninger i naturen.

Menneskeskapte klimaendringer er en ting. En annen stor utfordring er dette at en million arter er utrydningstruet. Dette at mange dyr, planter og naturmangfoldet er truet har i stor grad også vi mennesker skylden i. Insekter og biller er utrydningstruede, noe som er dramatisk for vår natur og mangfold. Slike smådyr bidrar til pollinering, renovasjon (åtseletere) og er mat for andre dyr høyere i næringskjeden.

Småting den enkelte kan gjøre er slike ting som å drikke vannet vi har fra springen i stedet for å kjøpe dyrt flaskevann som har bidratt til forurensning under transporten. Det kan også være en ide å kjøpe mer lokalt og nasjonalt produserte produkter, selv om de er dyrere enn Asiaprodukter. Lang transport fra Asia bidrar i hvert fall til forurensning. Kildesortering, mindre reising, mindre bruk av plastikk, mindre bruk og kast osv. er andre ting som vi kan bidra med.

Det som nok kan hjelpe en del er hvis mange nok blir bevisste og stopper den utrolige over-konsumeringen vi har blitt vant med i de senere tiår. Gamle verdier som nøysomhet og mindre “bruk og kast” kan nok ha noe for seg hvis tilstrekkelig antall personer begynner å ta slike ting på alvor. Kanskje noen og enhver av oss også skal tenke over om vi virkelig trenger det høye antallet strømkrevende produkter vi har blitt så avhengige av? Har en norsk verdi blitt å drive med de reneste orgier i fråtsing? Tidligere tiders nøysomhet og forsiktighet når det gjelder ressursforbruk er beklageligvis av mange for lengst glemt og forlatt.

For tiden er det veldig “in” med postordrekjøp eller mer korrekt netthandel. Det er ikke få lastebiler samt andre transportmidler som benyttes for å få varene fram til vår dør. Videre vet vi at masse av varene, spesielt klær, sendes i retur gjennom bruk av angreretten. Det kan tenkes man fikk feil størrelse eller ikke likte produktet når man først fikk se det med egne øyne i virkeligheten og ikke bare på en nettside. All denne transporten og innkjøpene er ikke særlig miljøvennlige, og spesielt ikke når det er snakk om fråtsing i innkjøp samt masse returer.

Det har blitt lett å handle for en billig penge varer og produkter fra det store utlandet via Internett. Medaljens bakside med dette er f. eks. at vi ender opp med å handle billige piratprodukter med giftstoffer inni. Produksjonen kan nok også innebære bruk av barnearbeid og ulike former for sosial dumping (menneskehandel). F. eks. omsettes det en god del leker og leketøy samt kosmetikk som kan være helseskadelig for den enkeltes helse pga. skadelige stoffer / giftstoffer i produktene (noe seriøse produsenter neppe hadde nyttiggjort seg av!). Ikke rart at ting blir billig når det trikses og mikses med kombinasjonen av piratprodukter og billige samt helseskadelige “ingredienser”.

Jeg fikk inspirasjon til å utvide denne tidligere skrevne artikkelen etter å ha lest samme innlegg på Facebook:

Trenger vi en leksjon fra smart-ass-generasjonen?

Alle over 50 år eller rundt der, bør lese dette, ja kanskje til og med den yngre generasjonen.

Jeg sto i kassen på butikken nylig og skulle betale varene, da den unge kassereren foreslo at jeg burde ta med mine egne poser fordi plastposer ikke er bra for miljøet. Jeg beklaget og forklarte at vi hadde ikke den miljømessige måten å tenke på i vår tid.

Kassereren svarte at: «Det er problemet, deres generasjon brydde seg ikke nok om å bevare miljøet for fremtidige generasjoner». Hun hadde rett i en ting – vår generasjon hadde ikke miljøtenkning i «vår tid». Men hva hadde vi i vår tid?

Etter mye grubling og søken dypt inne i min egen sjel begynte jeg å huske hva vi hadde……. Vi hadde melkeflasker av glass som vi leverte tilbake og brusflasker som vi pantet. Butikken sendte dem tilbake til produsenten som vasket dem og brukte dem om igjen, både melkeflasker og brusflasker. Så de ble faktisk gjenbrukt mange ganger. Men vi hadde ikke tenkt på «miljøet». Dengang eksisterte nemlig en annen ting; NØYSOMHET.

Vi gikk ned trappene fordi vi ikke hadde heis eller rulletrapper i alle butikker, skoler og forretningsbygninger. Vi gikk til butikken for å handle og vi tok ikke bilen hver gang vi skulle flytte oss noen hunder meter. Men kassereren hadde rett, vi tenkte ikke miljøhensyn dag og natt….

Engangsbleier visste vi ikke hva var, så bleiene ble rengjort og vasket, mange ganger før de var utslitte. Vi tørket klærne våre på klessnoren ute, ikke i et energikrevende monster. Sol og vind tørket klærne våre på vår tid.

Barna arvet klær fra sine eldre søsken, og det var så absolutt ikke bestandig siste mote, eller merkevareklær. Men kassereren hadde fortsatt rett, vi tenkte ikke på miljøet. På den tiden hadde vi en enkel TV eller radio hjemme, ikke en i hvert rom. TV’en hadde en liten skjerm som et lommetørkle – ikke som halve Stord!

På kjøkkenet blandet, pisket og eltet vi alt med håndmakt, vi hadde ikke maskiner som gjorde det for oss. Når vi pakket skjøre gjenstander, brukte vi gamle aviser for å beskytte dem, vi hadde ikke bobleplast eller styrénputer.

I de dager startet vi aldri en bensinslukende motor bare for å klippe plenen, vi dyttet klipperen for hånd. Vi fikk så mye mosjon og bevegelse på jobben at vi ikke behøvde å gå til et treningsstudio som bruker elektriske maskiner som tredemøller, stairs-maskiner og mer. Men kassereren hadde rett, vi tenkte ikke på miljøet.

Vi drakk vann fra springen i stedet for å bruke en plast kopp eller flaske hver gang. Å handle vann som er like dyrt som en flaske Cola, var ikke oppfunnet, og helt ufattelig på den tid, hvis noen hadde foreslått det. Vi fylte våre penner med blekk når de ble tomme, i stedet for å kjøpe en ny.

Vi erstattet barberblad i barberhøvelen i stedet for å kaste høvelen og alt, som i dag. Men vi tenkte ikke på miljøet. På den tiden brukte folk buss og barna syklet eller gikk til skolen i stedet for at hver forelder måtte starte taxivirksomhet med åpningstid 24 timer i døgnet.

Vi hadde en stikkontakt i hvert rom i stedet for et dusin uttak i en forgrening. Vi hadde ikke en datastyrt maskin som sender signaler 2000 mil ut i verdensrommet for å bestille pizza. Pizza eksisterte for øvrig ikke.

Er det ikke trist hvordan dagens generasjon klager over hvilke miljøgriser vi, den eldre generasjon er, bare fordi ordet «miljøtenkning» ikke var oppfunnet?

 

Noen kommentarer til historien “Jeg stod i kassen…”

Utgangspunkt: En godt voksen person kommer i miljødebatt med en ung kasserer/kassabetjent i en butikk rundt bruken av plastposer. Plastposer er ikke bra for miljøet, noe den unge kassereren i historien ikke tror voksne tenker på.

Innledende kritikk, av 50-åringer og eldre:

  • “Det er problemet, deres generasjon brydde seg ikke nok om å bevare miljøet for fremtidige generasjoner.”

Det kan stilles som motspørsmål: Trenger egentlig godt voksne mennesker en leksjon fra den yngre smart-ass-generasjonen i det å bevare miljøet?

På en del områder var de miljømessige avtrykkene mindre før, selv om miljøbevisstheten var lavere. Fra nevnte “morsomhet” gjengir jeg en del momenter, delvis supplert med egne tilføyelser og kommentarer.

Før i tiden:

  • Melkeflasker og brusflasker av glass som ble pantet og gjenbrukt.
  • Nøysomhet. Lite bruk og kast.
  • Gikk mer på føttene i stedet for å ta heis, rulletrapp eller å kjøre bil.
  • Engangsbleier som forsøpler fantes ikke, gjenbruksbleier av tøy i stedet.
  • En enkel TV eller radio det enkelte hjem, ikke på alle rom. For egen regning: Ble sjeldent skiftet ut, og hvis feil oppstod ble produktene reparert i stedet for å bli kastet. Dessuten var ikke mobiltelefoner som «må» skiftes ut en gang i året oppfunnet.
  • Matlaging med håndmakt, ikke fullt av energikrevende kjøkkenmaskiner.
  • Ikke bobleplast og så mye forurensende plastemballasje som nå. Pakket ting inn i gamle aviser.
  • Dyttet gressklipperen for hånd, ikke motor.
  • Mosjon og bevegelse via jobbing, ikke treningsstudio.
  • Vann fra springen, ikke plastkopp eller flaske med kjøpe-vann eller Cola hver gang.
  • Fylte penner med blekk når de ble tomme, i stedet for å kjøpe en ny.
  • Erstattet barberblad i barberhøvelen i stedet for å kaste høvelen etter bruk.
  • Mer bruk av buss og sykkel i stedet for dagens høye bruk av privatbil.
  • En stikkontakt i hvert rom, ikke et dusin uttak i en forgrening til alle dagens tekniske innretninger som trenger energi.
  • Pizza-bestilling med utkjøring av pizza fantes ikke.

For egen regning vil jeg tilføye noen momenter til:

  • I oppveksten til dagens godt voksne var det mye mindre med flyreiser. Feriereise til Syden eller eksotiske reisemål langt borte flere ganger i året ble ikke foretatt.
  • Masse av dagens produkter som kjøpes i butikk er unødvendig bra emballert. Det er masse emballasjeavfall, og da spesielt plastikk og isopor. En del av denne emballasjen er til tider helt unødvendige (mer estetisk enn praktisk verdi).
  • Et irritasjonsmoment for meg er til tider dårlig produktkvalitet. Mye er laget alt for lite robust. Kjøpte produkter går i stykker etter kun kort tids bruk.
  • Selv har jeg irritert meg over dårlig kvalitet på enkelte klær produsert i Asia (Kina). F. eks. er jeg ikke så all verdens lei meg over at Moods of Norway gikk konkurs. Stilige klær, men en del av dem holdt etter mitt syn dårlig produksjonskvalitet. Ble for mye bruk og kast for min smak. (Nå har visstnok de tidligere eierne sammen med noen ansatte kjøpt opp boet med formål å drive videre/videreføre Moods of Norway. Så gjenstår det å se om de fortsetter i samme stim med halvdårlige produkter til høye priser.)
  • Generelt ufattelig masse bruk og kast i dagens samfunn. Det er ofte ikke mulig eller lønnsomt å få ting reparert.
  • Vi er en shopping-boble. Må stadig ha noe nytt og siste modell av alle slags produkter. Vi fråtser i stadige nyinnkjøp til erstatning for fullt brukbare produkter som blir kastet. Vår høye materielle velstand gjør det mulig å kjøpe nye produkter i et høyt tempo.
  • Noe som det imidlertid har blitt syndet med i tidligere tider er hvordan man har kvittet seg med søppel. Masse rart (biler, hvitevarer osv.) har blitt gravd ned, dumpet i vann eller i havet. Filosofi: Ute av syn, ute av sinn.

 

Selv må jeg være så ærlig å innrømme at jeg er lite villig til å ofre på levestandarden for miljøvernets skyld. Jeg vil ha muligheter til å forbruke, jeg vil kunne kjøre bil og jeg vil bo i et hus som egentlig er for stort for meg og mitt. Har også selv “kjøpt” meg litt god samvittighet med å ha varmepumpe, kildesortere (resirkulering) samt sykle og gå enkelte ganger i stedet for å bruke bilen.

Sitat fra Øystein Sunde sin sang «Snøfreser’n»:

Jeg bare tramper rundt og lar mangel på ozon gjøre resten
Men jeg tenker på miljøet, og huff og huff
Jeg har pakka inn en gammal dress og gitt’n til UFF

 

Gode panteordninger kan få oss til å bli litt mer villige til å gjøre en innsats for miljøet. Spesielt kan det fungere tålig bra hvis dette innebærer penger i lomma til oss forbrukere som monner litt. Økt vrakpant / høy vrakpant kan f. eks. bidra til å få bort en del gamle biler som er miljøverstinger.

Ikke lite vi må tenke på! Registrerer at enkelte mener at gravpynt på våre gravplasser medfører nasjonale miljøproblemer. Kransene inneholder ofte blant annet en god del plast. Jeg tviler ikke på at dette stemmer, men jeg må nok si at jeg ser det som mer formålstjenlig å starte med de virkelig store utfordringene og problemene og ikke en “bagatell” som kranser på gravplasser innebærer.

Små tiltak hjelper nok noe, men det må nok større og mer omfattende tiltak til for å få helt orden på forurensningen og miljøproblemene. Smarte, nyskapende, klimanøytrale og bærekraftige løsninger i storskala må til. Det er vel lite realistisk å forvente at folk i stor grad vil redusere sin levestandard. I stedet må det nok oppfinnes og produseres produkter som i liten grad skader miljøet under produksjon og bruk. Mye av miljøansvaret må nok gis til verdens lands myndigheter og produsenter. Det vi enkelte kan gjøre på egen hånd blir litt “pinglete” i den store sammenheng.

Jeg tror IKKE at det hjelper så mye med skremselspropaganda fra miljøorganisasjoner og miljøaktivister, og jeg har heller ikke stor tro på krisefilmer/katastrofefilmer eller holdningskampanjer knyttet opp mot miljø og klimakrise. Vi må nok se at vi oppnår tydelige personlige gevinster for å få vårt miljøengasjement til å våkne. Vi er nok i praksis et stykke unna en bærekraftig utvikling som Brundtlandkommisjonen (inkludert Gro Harlem Brundtland) var opptatt av som mål.

Gro Harlem Brundtland, tidligere statsminister for Arbeiderpartiet (Ap), var svært opptatt av bærekraftig utvikling. Hun skal blant annet ha sagt følgende fornuftige ord: “En bærekraftig utvikling er en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få tilfredsstille sine behov.

Det er ikke bare-bare å være en ekte miljøaktivist heller. Miljøpartiet De Grønne (MDG) med byråd Lan Marie Nguyen Berg i bresjen har provosert mange i Oslo via politikken til Oslo MDG. Det har ifølge media blitt en del trusler og hets mot Lan Marie. Miljøtiltak som “rammer folk flest” tas ikke vel imot av enkelte, og sak og person blir sauset sammen til ei smørje.

Ellers er det ikke lett å gjøre forsøk på å være en grønn forbruker. F. eks. kan man kjøpe seg dyre klær som i utgangspunktet bør holde god kvalitet. Likevel kan det vise seg at klær man tror er av god kvalitet blir ødelagte eller utslitte etter kun kort tids bruk eller under første vask i vaskemaskin.

Et ekte og fullt grønt skifte vil også medføre behov for et stort paradigmeskifte innenfor politikken og økonomien. Å få til et grønt samfunn kan ikke løses gjennom at det viktigste målet i samfunnet forblir å oppnå økonomisk vekst. I samfunnsøkonomiske og andre økonomiske modeller må det også gjøres store tilpasninger som gjør at kortsiktige miljøskadelige valg ikke er dem som stikker av med seieren ut fra en helhetlig økonomisk vurdering, der miljøskadelige forhold i stor grad er utelatt fra beregningene. Det kan fort oppstå et motsetningsforhold mellom evigvarende og kontinuerlig økonomisk vekst på den ene siden og en bærekraftig utvikling innenfor klima og miljøvern på den andre siden.

Blårussen og økonomene har sin del av skylda for kristen verden nå befinner seg i. Det har i en årrekke blitt utvist stor higen etter kontinuerlig økonomisk vekst og fokus på økonomiske nøkkeltall som ikke tar nevneverdig hensyn til klima og miljø. Kortsiktige gevinster og profitt har gått på bekostning av langtidstenking og framtidige konsekvenser. Diverse internasjonale frihandelsavtaler og EU/EØS har vel heller ikke vært til hjelp når det gjelder miljørelaterte problemstillinger fram til nå.

Mange legger opp til mye bruk og kast innenfor interiør. Støtt og stadig, lenge før de gamle produktene er utslitte, må puter, gardiner, tepper, senger og møbler skiftes ut for at man kan klare å være trendy. Man bare “må” ha noe nytt, det er kjekt med noe nytt. Det er også blant enkelte et overdrevent fokus på oppussing selv om det strengt tatt ikke er nødvendig.  Kjøkkenet bare “må” skiftes ut for å få noe mer hipt og kult. Det er så ut å ha den og den typen gulv eller tapet. Fjorårets farge må bort.

Forurensning

Forurensning

Våren 2018 har det blitt arrangert mange lokale ryddeaksjoner i vårt land, og da spesielt langs strendene. Det er i ferd med å bli virkelighet at det er mer plast (mikroplast) enn fisk i havet, og en god del av plasten ender også opp inni dyrelivet i havet. All denne plasten (plast er i stor grad et oljeprodukt) ønsker vi selvsagt ikke å ha i havet eller langs strendene våre. Imidlertid nytter det ikke bare å rydde og ryddet, det må også bli satt en stopper for at havet blir brukt som dumpingplass for plast sånt i utgangspunktet.

Forskere har for første gang funnet mikroplast i mennesker, noe som tilsier at mikroplasten har funnet veien inn i vår næringskjede. Funnene ble gjort i avføringen fra mennesker i flere land, men riktignok med en liten og ikke-representativ forsøksgruppe. Funnene kan f. eks. stamme fra plastemballasje eller syntetiske klær, og de langsiktige konsekvensene er ukjente pr. nå. Det spekuleres i om ca. 50 % av verdens befolkning kan ha mikroplast i avføringen, men mer forskning må til.

Det er vanskelig å bli kvitt all forsøplende og miljøskadelig engangsemballasje. Alt vi kjøper er jo pakket inn så det holder. Plast, papp og papir i store mengder benyttes, og gjerne med ny indre emballasje inni den ytre emballasjen (eska). Eske eller emballasje som et produkt pakkes inn i for transport er ofte alt for stor i forhold til produktet inni/oppi. Det blir masse unødvendig volum i transportsammenheng. Det er vel heller ikke helt gunstig i miljøvernperspektiv den engangsemballasjen som benyttes i forbindelse med typisk take away-mat.

Isoporen er det også mye av, og spesielt irriterende er det med isoporemballasje som er laget så dårlig at den smuldrer opp i småbiter (kuler og biter) av ingenting. Isoporen fungerer bra som transportbeskyttelse og emballasje, men avfallet på avveie (små “kuler” og biter her og der) som den medfører er betenkelig. Spesielt emballasjen og isoporbruken i forbindelse med skjermer fra HP (HP EliteDisplay E243i) har irritert meg.

Et av tiltakene til EU (EØS) innenfor miljøvern er etter hvert å forby diverse engangsartikler av plast, f. eks. Q-tips, sugerør, plastbestikk og andre engangsprodukter av plast. Forhåpentligvis vil dette redusere plastforsøplingen innenfor landene i unionen. Forbudet skal tre i kraft om ca. 2 år regnet fra desember 2018, og dette vil også gjelde for Norge pga. vår EØS-avtale.

Resirkulering for å spare miljøet for belastning har også sine negative sider. Det viser seg at blant annet en god del ulike former for plastprodukter laget av resirkulert plast har farlige stoffer i seg, da i hovedsak i form av bromerte flammehemmere. Disse stoffene er ikke lenger lovlig i produkter laget av ny plast, men i omsmeltet / resirkulert plast kan disse inngå pga. tidligere tiders synder.

Det er sannelig ikke helt rett fram med gjenbruk heller. F. eks. liker visstnok skadedyr slik som skjeggkre papp svært godt, og å f. eks. gjenbruke pappesker, pappemballasje, flytteesker osv. kan i slik henseende bli et risikoprosjekt. Med på lasset får man skjeggkre, som de fleste ikke vil ha inn i sitt hus.

Typisk eksempel på over-emballering. Masse emballasje og en stor eske for kun noen små mobiltelefondeksler.

 

Kjære klimastreikende ungdom!

Om mamma og pappa og kanskje t.o.m enkelte lærere er misfornøyd med at dere skulker skolen. Bare fortell dette til dem:

  • Fra og med nå trenger du ikke at noen kjører deg hit og dit, til og fra; treninger, skole, venner. Du skal nemlig bruke sykkelen eller gå på beina, uansett vær. Skal du så langt at sykkelen tar alt for lang tid tar du kollektiv transport.
  • Ukepengene kan dere bare redusere til et minimum. Hvem vil vel drive på å konsumere hele tiden?
  • «Junk food», brus og godterier skal byttes ut med springvann og brokolli. Kjøtt er en saga blott.
  • Innkjøp av klær, sminke, smykker og annet juggel skal kuttes ut.
  • Vi skal ha byttedag på skolen når garderoben skal byttes ut.. Superklimasmart!
  • Sydenturen til Granca eller Thailand kuttes ut, heller ingen bilferie til Italia… Fra nå blir det togferie, telttur i hagen til mormor eller helst blir vi hjemme.
  • Mobiler skal ikke lenger byttes hvert år, den skal ihvertfall beholdes 3-4, kanskje 5 år før en ny kjøpes.
  • Halvtimes dusjer hver dag/morgen er en saga blott! Nå blir det kun en gang eller to pr uke og kanskje etter trening/gym, men max 5 minutter.

– Dette er hva vi ønsker framover. Streiken er bare starten på en fullstendig livsstils makeover.

……

Ja, for sier man A, så gjør man vel alt man kan selv også (B)?…. 😊👍😉

Kopiert denne, men så lenge ord medfører handling er det bare å streike i vei for min del 👍

(Tekst “Stjålet” eller “lånt” fra Facebook, hvem som har skrevet teksten opprinnelig er ukjent for meg.)


Barn og unge har streiket for klimaet og manglende klimainnsats fra de voksnes side, i beste skoletid.

Det gjengitte innlegget ovenfor er en noe kritisk respons til barn og unges engasjement for miljøet vinteren/våren 2019, inkludert deres streikeaksjoner for miljøvern. Jeg støtter ikke dem som henger ut og mobber de unge som viser miljøengasjement, men jeg ser også litt blåøydhet, dobbeltmoral og problemer knyttet opp mot engasjementet. Det er ikke bare-bare å legge om til miljøvennlighet over hele linja uten at dette får konsekvenser for våre liv og vår velferd.

Hele fokuset og aksjonen har jeg et noe ambivalent forhold til. Det er prisverdig og viktig tiltak på den ene siden, men så kan realismen og hvor mye det nytter diskuteres på den andre siden. Norge er bare en mikroskopisk bit og nesten-ubetydelig del av det store spillet.

 

OK, i “boksen” ovenfor var jeg litt stygg mot de unges klimakamp. For å si litt imot meg selv: Selvsagt er det bra at barn og unge utviser stort miljøengasjement. Vi voksne trenger den ungdommelige energien, drivet og pågangsmotet til de unge for å få til en høyst nødvendig endring. Ildsjeler slik som Greta Thunberg har bidratt til å sette miljøsaken ettertrykkelig på dagsordenen.

Enkelte har pådratt seg “Gretafobi”. De går til angrep primært mot personen Greta Thunberg, f. eks. klesstil, utseende, dette at hun har en form av autisme (“sykdom” / handicap), hennes unge alder, konspirasjonsteorier om at noen sterke makter står bak henne osv. Miljøsaken og det hun står og jobber for benektes og glemmes, hvor en del av kritikerne med “Gretafobi” er klimafornektere. Fokus på person blir viktigere enn fokus på den svært viktige miljøsaken, og argumentasjonen som benyttes er jo former for hersketeknikker. Som det avslutningsvis skrives i Dagbladet-artikkelen: “Hvis du ikke vil høre budskapet, er det effektivt å skyte budbringeren.”

Etter at mannen med et alternativt virkelighetssyn – Carl I. Hagen (gamlefar i FrP) – gikk ut og kritiserte Greta Thunberg har jeg fått mer sansen for dama (eller jenta). Hun har fått sin troverdighet styrket i mine øyne når selveste Carl har fått øynene opp for henne og velger å gå til angrep på henne.

Selv jobber jeg innenfor IKT, og en ting jeg legger merke til der er at elektronikk ikke lages for å vare i mange år. Dårlige loddinger og komponenter gjør at mye av dette utstyret etter 3-5 år vil være modent for skraping pga. fysiske tekniske problemer. Å lage bedre produkter har liten hensikt da mange liker å stadig kjøpe det siste nye. Bedre teknisk kvalitet ville nok også medført høyere produktpris.

En del elektronikk er enkelt og greit bevisst laget for ikke å vare. Levetiden til elektronikken gjøres kort for å øke salget/etterspørselen etter stadig nye produkter. Reparasjoner er ofte tilnærmet umulig og i hvert fall ikke lønnsomt. Det kan være vanskelig å skaffe reservedeler, produktene er laget lite servicevennlige, det kan være behov for spesialverktøy og som sagt kan profesjonell service eller reparasjon på autorisert verksted bli dyrt og ikke-lønnsomt. Gjenbruk og reparasjoner bør på sikt bli en del av forretningsmodellen til alle produsenter.

Bærekraftig IT: Fra jobb er jeg vant med å forholde meg til dataleverandøren Atea, som også satser på å være klima- og miljøvennlige. Ser at nevnte aktør bruker uttrykk slik som grønn IT, bærekraftig IT, grønnvare, grønne tjenester og “Green as a Service”.

Digitalisering og bruk av Internett og skyen (skytjenester) er heller ikke alltid særlig klima- og miljøvennlig. Datasentrene bruker masse strøm til drift av servere og til kjøling, i forbindelse med tilbydelse av tjenester slik som e-post, strømming, lagringstjenester og sosiale nettverk. En del av strømmen som går med til driften av et datasenter kan komme fra fossile energikilder, slik som f. eks. brenning av kull i kullkraftverk.

Videostrømming bidrar til de globale utslippene ifølge rapport. Datasentrene som server oss tittere / kunder med videostrømmer bidrar med CO2-utslipp. Utslippene kommer i forbindelse med å skaffe til veie nødvendig energi til driften av serverparken og annen infrastruktur. Det nye blir vel “strømmeskam”. Utvinning av kryptovaluta har ellers ca. samme virkninger.

I media kan man lese om fluorkarboner (PFAS-stoffer) i blant annet turtøy fra Bergans, Stormberg og Norrøna, dvs. opprinnelig norske firmaer som for lengst har flagget ut produksjonen til utlandet. Det er snakk giftstoffer som brukes til impregnering av klær, og som “bivirkning” forgifter arbeidere og som generelt er helse- og miljøskadelig. Til og med barneklær og barneprodukter inneholder slike giftstoffer og andre tilsvarende miljøgifter.

Noen miljøverstinger og farlige miljøgifter ifølge RENAS sin nettside: Tungmetaller, PCB, bromerte flammehemmere, ftalater og perfluorerte forbindelser (PFAS). Mange flere giftige stoffer finnes, og en god del av dem har vært i bruk i vanlige produkter som vi har kjøpt og omgir oss med.

En “styggedom” når det gjelder forurensning er kunstgressbaner som fotballen har lagt sin elsk på. I “gressmatta” benyttes det masse plast og gummi, og typisk levetid på et slikt dekke er på under 10 år. Når matta skal vrakes blir det et aldri så lite forurensende avfallsproblem. Det er ikke lov til å deponere slike matter i avfallsdeponi, og det er i hvert fall ikke greit å grave det ned eller dumpe det i naturen på andre måter. Matta skal resirkuleres, men dette koster en del penger slik at mange slurver med å få dette utført på en lovlig måte.

Under bruk av banene fylles det på med granulater. F. eks. benyttes som oftest det som heter SBR, og slike granulater er laget av oppmalte bildekk (gummi). “Dritten” sprer seg rundt over alt, og produktet er visstnok meget miljø- og helsefarlig.

Å dyrke friluftsopplevelser er ikke det samme som å være en miljøforkjemper. Mange reiser land og strand rundt med fly for å oppleve spektakulære friluftsopplevelser, og produksjonen av alt sportsutstyret / fritidsutstyret forurenser. Som det står i lenket artikkel: “Naturen har nærmest blitt et moteshow, og stiene en catwalk”. Visstnok bruker vi nordmenn 15 milliarder i året på sportsutstyr. Folk kjøper nytt utstyr i stedet for å reparere det utstyret de har.

Krigsmaskineriet til militæret (forsvaret) bidrar med masse forurensning, også i fredstid. F. eks. er det relativt store utslipp (klimagasser) fra jagerflyene (og fra stridsvogner og marinens sjøgående materiell). I tillegg bidrar militæret med en anseelig mengde søppel, inkludert diverse spesialavfall. Det har vært svært lite fokus på dette med forsvaret og deres miljørolle, og til og med miljøbevegelsen lar dette passere uten nevneverdig kritikk.

For tiden blir masse av produktene vi forbruker laget i asiatiske land til en billige penge. Det er ikke godt for oss her i Norge å kjenne til arbeidsforholdene på en bedrift som ligger i et fjernt land. Vi kan ofte heller ikke som forbrukere vite så mye om hvor miljøvennlig produksjonen er og om hvordan kvaliteten (holdbarheten) er på produktene før vi har testet dem ut.

Til og med deler av FrP har innsett at mange av klimaendringene er menneskeskapte. Carl I. Hagen har meldt sin tilbakekomst til rikspolitikken, og han vil visstnok ikke innse at mennesker har skapt problemer for vår klode. Snakk om en forblindet og naiv innstilling til realitetene og virkeligheten.

Den varme og tørre sommeren 2018 fører igjen til diskusjoner rundt menneskeskapte klimaendringer. Vi må nok forberede oss på høyere temperaturer, permanente endringer i været med mer ekstremvær, høyere havnivå pga. issmelting i polarområdene, større naturskader på avlinger innenfor landbruket osv. I årene som kommer. Spesielt stor konsekvenser blir det for fattige folkegrupper i sørligere land enn Norge.

Tilbake tidlig på 1990-tallet var jeg høgskolestudent. Et av fagene jeg hadde var anvendt økonomi/samfunns- og næringslære hvor også litt miljøkunnskap inngikk. En ting jeg husker godt fra en av lærebøkene var anklagene mot at det var den kristne religionen og de kristne som hadde skylden i (tilnærmet) alle miljøproblemer. I 1. Mosebok blir menneskene gitt råderett over dyra og annen natur. Dette har visstnok kristne benyttet som “unnskyldning” for å ødelegge vår klode med overforbruk m. m. Vi mennesker har vel gått litt langt i å legge jorden under oss, men å gi kristentroen skylden for dette blir litt drøyt.

Enkelte kristne ser forresten ut for å “drite” i alt som har med miljøvern og beskyttelse av naturen å gjøre. De venter nemlig på dommedag og slutten på denne jordas eksistens når som helst. Med en slik tanke innabords har jo ikke naturvern så mye for seg. Imidlertid er nok dette langt ifra det mest vanlige synet blant kristne.

Kristne og miljøvern/klimaspørsmål

Det sies ofte at vi kristne har fått et forvalteransvar for vår jord, gitt av Gud. Imidlertid finnes det også kristne som mener at klimaspørsmålene og klimatrusselen har fått alt for stor plass i kristne sammenhenger. Vi trenger jo strengt tatt ikke å bry oss om jordens ve og vel da vi i Bibelen har blitt lovet en ny himmel og en ny jord.

Riktignok står det i Bibelen at Gud en dag skal “gjøre alle ting nye”, men dette betyr ikke at kristne komplett kan ignorere miljøet og klimakampen. Forvalteransvaret for jorda kan vi ikke rømme fra, da vi er satt til å vise omsorg for skaperverket som tilhører Gud.

Enkelte kristne mener egentlig at vi ikke skal fokusere så veldig mye på miljøet. Det er viktigere å forkynne om synd, omvendelse, dom, frelse, kjærlighet og/eller nåde. Jorda kan bare ha det så godt, da Gud er med oss og ikke vil la oss gå til grunne uansett hvor mye vi måtte klare å ødelegge jordens miljø.

Selv tenker jeg nok at jeg foretrekker den gylne middelvei.

 

Konservative og kristendemokratiske politiske partier er vel det nærmeste man kan komme katastrofe på klima- og miljøområdet. Deres store fokus på stadig økonomisk vekst og profitt + kortsiktige gevinster og tenkning er slettes ikke gunstig / bærekraftig for miljøet og klimaet. Mye av det som skjer er profittdrevet, og spiller ikke akkurat på lag med miljøvern. Utbytte og utnytte naturressurser på det groveste samt grådighet / griskhet preger en del av aktiviteten og da spesielt til store multinasjonale selskaper.

Serien Mars som jeg så på Netflix er det verdt å nevne i en slik miljøartikkel. Innimellom fiksjonen om kolonisering av planeten Mars trekkes en del miljøaspekter fra dagens virkelighet inn. F. eks. menneskeskapte klimaendringer og oljeboringen i Arktis nevnes. Kanskje kan vi i framtiden reise til Mars, men det er vel også store muligheter for å at mennesker kan gjøre tilsvarende feil der som ødelegger planeten på samme måte som jorda er i ferd med å bli ødelagt.

Selv kan jeg ikke støtte opp om at det er selve kristendommen som har bidratt til alle klimautfordringer og miljøødeleggelser. Imidlertid er det ingen tvil om at vi som bor i Vesten (Europa og USA) har brukt vår del av naturressursene og vel så det. Hvis alle i Asia (Kina m. m.) og Afrika skulle ha forbrukt like mye som oss og hatt tilgang på like mange biler pr. familie som oss hadde nok miljøproblemene blitt massive.

Det må vel kunne være lov å si at vi i vestlige land har vært ganske så egoistiske i vår livsførsel med meget stort forbruk, bruk og kast og påfølgende miljøødeleggelser. Våre miljømessige fotspor eller økologiske fotavtrykk har vært store i den vestlige verden. Sett i et globalt perspektiv driver nordmenn på med et urettferdig høyt nivå for fråtsing og forbruk av naturressurser. Dette får selvsagt miljømessig negative konsekvenser. Så spørs det om vi er villige til å redusere på vår egen velstand og igangsette livsstilsendringer for å spare miljøet.

Kirkemøtet 2013 har klart å irritere meg. Kirka er etter mitt syn i ferd med å bli for politiske. En oppfordring fra møtet er å “stemme grønt”, noe som utelukker enkelte partier og som legger føringer for hvilke partier vi som “gode” kirkegjengere kan stemme på uten å komme i unåde.

Generelt har kirka i de senere år engasjert seg ganske kraftig i miljødebatten. Klimaengasjementet skyldes blant annet ønsket om å beskytte skaperverket. Det ønskes en bærekraftig utvikling når det gjelder miljøet. Det ønskes et forbruk som ikke ødelegger vår klode for de kommende / neste generasjoner, hvor også rettferdighet og bærekraftig uttak av naturressurser er sentralt. På sett og vis kan jeg forstå noe av engasjementet, men det blir jo fort oppfattet politisk.

Vi mennesker er satt til å ta vare på jorden og alt som fyller den, dvs. vi har et forvalteransvar i henhold til Bibelen. Vi skal dele på ressursene, vise barmhjertighet, ta vare på de fattige og svake og IKKE bidra til at noen mister alt de eier pga. klimaendringer.

I desember 2015 ble en ny klimaavtale vedtatt på klimatoppmøtet i Paris. Hele 195 land ble enige om en ny global klimaavtale. Utslipp må kuttes og mer miljøvennlig livsførsel vil presse seg fram hvis avtalen skal bli etterlevd. Avtalen i seg selv er bra tiltak, men så spørs det da om avtalen blir etterlevd til punkt og prikke. Det er ofte stor forskjell mellom teori og praksis, foretatte vedtak og etterlevelse av vedtak/avtale. Og USA med Trump i spissen har truet med å trekke seg fra hele Parisavtalen.

Etter at “oljekrisen” har skyllet innover vårt land har det gått inflasjon i å snakke om omstillinger. Det grønne skiftet snakkes det “plutselig” mye om. Panikken har grepet oss, og det blir nesten litt panisk den plutselige iveren etter å begynne med omstillinger, omstillinger til et samfunn hvor oljen har mindre betydning enn nå.

Klimarapport fra FNs klimapanel høsten 2018

Klimagassutslippene må reduseres med 45 % innen 2030 for å begrense den globale oppvarmingen til 1 ½ grader. Dette vil kreve endringer og omlegginger i stor skala.

 

Det økte miljøengasjementet – ikke minst fra barn og unge – medfører innføringen av nye begreper og uttrykk slik som: Klimaangst, miljøskam, flyskam, kjøttskam, økologisk sorg, økologisk depresjon og klimadeprimert / klimadepresjon. Enkelte har virkelig våknet opp og ønsker en endring for å beskytte vår jord for nåværende og kommende generasjoner.

Hva kan den enkelte av oss gjøre innenfor miljøvern? Noen mener vi må spise mindre med kjøtt, vi kan vaske mindre med klær, mindre bilkjøring (eller kjøre med nullutslippsbiler / klimanøytrale biler), kildesortere, færre flyreiser, mindre kasting av mat, mindre bruk og kast osv. Uansett monner ikke slike tiltak all verdens. Det må nok skje ting på et høyere politisk plan som TVINGER oss til å leve mer miljøvennlige liv.

Klimakrisen – tvil, håp og harde fakta

Via NRK nett-TV så jeg dokumentaren:

Dokumentaren handler om klimakrisen og de menneskeskapte klimaendringer som er i ferd med å finne sted.

NRK TV: Klimakrisen – tvil, håp og harde fakta (BBC).

Noen stikkord fra dokumentaren, fritt gjengitt:

  • Vi nyttiggjør oss i stor grad av fossilt brensel og energi produsert med fossilt brensel.
  • Våre karbonavtrykk er store.
  • Fossilt brensel medfører utslipp av CO2, som igjen medfører drivhuseffekten.
  • Oppvarmingen av jordkloden medfører mer ekstremvær, varmere klima, mer tørke enkelte steder, mer storm og regnvær andre steder.
  • Tørke kan igjen medføre større fare for store skogbranner.
  • Dyrearter dør ut eller er i fare for å dø ut pga. klimaendringene.
  • Ubalanse i økosystemet kan oppstå.
  • Vi kan få økte og stigende havnivåer pga. issmelting på polene og isen i arktiske strøk smelter.
  • Så langt har vi hatt 1 grads temperaturøkning fra industrialiseringens start og fram til nå.
  • Forskerne har advart mot dette lenge. Politikken henger etter pga. kostnadene og påvirkning fra dem som lever med å levere fossilt brensel (fossillobbyen).
  • Enkelte driver fortsatt med klimafornektelse.
  • Et dilemma er den massive avskogingen (regnskog og annen skog) som finner sted for å rydde arealer for å f. eks. kunne drive med palmeoljeproduksjon. Skogen som blir hugget ned bidro til binding av CO2 (jf. fotosyntesen), og brenning av denne skogen frigir oppsamlede mengder med CO2. Plantene som eventuelt plantes i stedet for skogen binder ikke CO2 på samme effektive måte.
  • Klimaendringene med et varmere klima kan gi utfordringer for både matproduksjonen og tilgangen på drikkevann.
  • Vippepunkter (ukjente) nevnes, hvor ting kommer helt ut av kontroll (katastrofe) og blir ikke-reversible endringer.
  • Et eksempel på et mulig vippepunkt: Permafrosten som tiner, og metan – en enda verre klimagass enn CO2 – som kan begynne å boble opp.
  • Noen av de skisserte løsningene:
    • Komme over til bruk av fornybar energi, f. eks. vannkraft, bølgekraft, solkraft, kjernekraft og vindkraft.
    • Transportsektoren (biler, fly osv.) kan bli klimanøytral.
    • Karbonoppsamlere finnes.
    • Økt mengde med skog kan ha positive virkninger.
    • Vi kan alle samme kjøpe færre fysiske produkter, og vi kan kjøpe produkter med lengre levetid.
    • Mindre mat kan bli kastet.
    • Vi kan spise mindre med kjøtt.
    • Kjøpe mindre mat som har blitt fraktet med fly.
  • Ifølge plansje som ble vist underveis i dokumentaren er “verstingene” for global forurensning følgende sektorer: Elektrisitet og varme (25 %), landbruk, skogbruk og (annen) arealbruk (24 %), industri (21 %), transport (14 %), bygninger (6,4 %) og annen energibruk (9,6 %).
  • Umiddelbar handling kreves nå.
  • Den unge svenske miljøaktivisten Greta Thunberg blir også nevnt i dokumentaren.
  • Landbruk, skogbruk, arealbruk

 

Det er litt lett å bli litt motløse og å bli preget av motløshet når det gjelder miljøvern. Den enkelte av oss kan i liten grad redde miljøet på egen hånd. Videre er Norge et lite land, en liten fjert av et land. Hva vi gjør og ikke gjør i Norge har i den store sammenheng minimal betydning, da det i hovedsak er de store og folkerike nasjonene som virkelig kan gjøre en forskjell.

Jeg leste et eller annet sted at utslippene av menneskeskapt CO₂ fra Norge utgjør ca. en drøy promille av de samlede verdensutslippene. I den store sammenheng er landet Norge en fis i havet, og hva vi gjør og ikke gjør på klima-/miljøområdet har liten (minimal) påvirkning på den globale situasjonen. Innsatsen til store og folkerike land slik som India og Kina betyr derimot mye for verdenssituasjonen.

Kina, ja. Nevnte nasjon har vært en miljøversting når det gjelder forurensning (kullfyring m. m.), men de kommer seg med et stort fokus på og tiltak innenfor området. Blant annet satser de hardt på fornybar energi (solenergi, vindenergi). Til tider har storbyer slik som Beijing vært hardt plaget av forurensende smog, men de har for lengst innsett at igangsetting av tiltak er en nødvendighet. Imidlertid er ikke problemene løst over natta, og gode miljøtiltak blir delvis spist opp av den kraftige velstands- og levestandardsøkningen i landet.

På nyåret 2020 er FrP ute av regjering, og dette utnytter de gjenværende partiene seg av. Relativt ambisiøse mål og planer fram mot år 2030 på klima- og miljøområdet presenteres. Februar 2020 meldes det at Norge skal skru opp sine klimamål til mellom 50 og 55 prosent kutt i egne utslipp innen 2030. Disse kuttene vil vel ramme oss vanlige mennesker hardt, slik som vi har blitt “godt” vant med gjennom dagens regjering. (Joda, noe MÅ gjøres! Håper bare at NOEN har tenkt på oss vanlige innbyggere og borgere oppi iveren for å gjøre noe..)

En utfordring med problematikken relatert til klima- og miljøvern er alt tullballet som finner sted rundt oss. Det fabrikkeres konspirasjoner og konspirasjonsteorier over en lav sko. Masse myter, halvsannheter, løgn, fordommer og falske nyheter fabrikkeres og spres. Midt oppi dette har man også klimafornekterne og lobbyvirksomheten til produsentene av miljøskadelige produkter, og man kan oppleve at deler av forskningen er kjøpt og betalt av klimaverstinger. Sannelig ikke alltid lett å se hva som er sannhet og hva som er rent forfalsket oppspinn.

Kanskje blir det vårt manglende fokus på klima og miljøvern som blir menneskehetens bane? Blir det menneskeskapte klimaendringer, forurensning og ødeleggelser av natur og miljø som til slutt tvinger fram vår undergang i form av dommedag eller Harmageddon / Armageddon? Selv er jeg ikke kjemperedd for dette, men noe mer enn i dag må nok gjøres for miljøet og klimaet – og for naturen vår.

Korona-krisen / pandemien våren 2020 har hatt en kortvarig positiv miljøeffekt. Enkelte forurensende fabrikker har i en periode stengt ned, og det har vært noe mindre fly-, båt- og biltrafikk enn normalt.

Miljøvern er ingen spøk! Ulvemotstandere truer med å boikotte og brenne klær fra Stormberg. Årsaken er at Stormberg har valgt å støtte og å samarbeide med WWF Norge (Verdens naturfond). I hovedsak er det hubroen som ønskes vernet, men WWF har tidligere også uttrykt støtte for å verne den norske ulvestammen. Spesielt jegere og bønder liker dårlig at noen har talt ulvens sak. I denne saken blir Stormberg ganske så uskyldig “dømt” og dratt inn i en konflikt bare pga. de ønsker å støtte miljøvern.

Ulven er ifølge en nettside ålreite dyr som blant annet spiser sau. Felling og jakt på ulv medfører at enkelte grupper med turister vurderer å boikotte Norge som turistland, noe som kan få negative konsekvenser for vår satsing på turisme. De liker dårlig at Norge ødelegger det biologiske mangfoldet og går løs på miljøet gjennom å drepe ulv. Forvaltning av rovvilt og drap av ulver er et følelsesladet tema både i Norge og i utlandet.

Hvor sårbare vi er for lokale miljøpåvirkninger viser drikkevannskandalen på Askøy våren / sommeren 2019. Tarmbakterier har kommet i drikkevannet, og dette gjør folk syke. Over 2000 personer har blitt syke, og et titalls personer har vært sykehusinnlagte. Muligens kan også noen dødsfall relateres til basseluskene i drikkevannet.

Noen av mine miljøsynder

En av mine miljøsynder er kaffedrikkingen på jobb. Jeg har nemlig en privat kaffemaskin med kaffekapsler, og dette gir masse avfall. Videre blir det kastet masse engangsemballasje, en del forbruk finner sted (kjøp + bruk og kast), det blir brukt relativt mye plast og jeg kjører en god del bil (bensindrevet).

Muligens er jeg også en miljøversting i og med at jeg fortsatt vasker bilen selv hjemme. Bilvask hjemme kan være en aldri så liten miljøbombe, i og med at vaskemidlene inneholder en del skadelige kjemikalier som går rett i bakken. I enkelte land er bilvask hjemme rett og slett forbudt ut fra miljøhensyn.

 

Søkelys på HMS (Helse, miljø og sikkerhet) har blitt tilnærmet et “motefenomen” innenfor norsk arbeidsliv i de senere år. Det rettes oppmerksomhet mot forhold slik som helsevern, miljøvern, arbeidsmiljø, ute- og innemiljø, sikkerhet, internkontroll og trygghet for ansatte, brukere og kunder. Selvsagt er slike ting viktig, selv om det på enkelte områder kan gå litt vel langt. Sosial dumping er vel heller ikke noe vi  ønsker for mye av.

Om enn litt på siden: En utfordring for naturen og jorden med sine insekter, dyr, planter og mennesker kan være elektromagnetisk stråling / felt, og helsemessige og genetiske konsekvensene slik felt gir. Det hevdes f. eks. av enkelte at 5G-nettet og annen strålende teknologi kan bety den store døden for innsekter. El-overfølsomhet kan også være et problem for enkelte. En blogger og fagperson som har skrevet mye om dette er Einar Flydal. AMS er det også motstand mot både hos ham og en god del andre. Konspirasjonsteorier eller sannhet, jeg er sannelig ikke sikker! Ifølge Faktisk.no er ikke 5G farlig.

Jeg vil ikke konkludere med at miljøvern er uviktig. Miljøvern er absolutt viktig, men jeg synes en del av de grønne satsingene jeg ser rundt meg mest går på å skaffe seg positivt omdømme og god samvittighet. Reelt miljøvern har jeg tro på, men mye av det jeg i praksis ser rundt meg innenfor miljøvern og grønne satsinger er mer snakk enn handling (mye snakk, lite “action”)! Tror også det blir litt feil å legge såpass mye ansvar på den enkelte forbruker i stedet for å legge til rette for større endringer innenfor produksjon og samfunn.

Se også mitt tidligere innlegg med tittelen “Dyrevernere og miljøaktivister”.

Lenker:




Diskusjonsfora = Kloakk

Diskusjon forbudt!

Det finnes mange diskusjonsforum og kommentarfelt ute på nettet. Beklageligvis vil jeg hevde at mange av dem er i ferd med å bli helt ødelagt av useriøse og usaklige diskusjoner og nettroll. Enkelte fora minner mer om rene kloakkutslipp enn reelle arenaer for meningsutveksling.

Et viktig prinsipp i Norge og andre demokratiske land er ytringsfriheten.  Imidlertid vil jeg hevde at det også følger et visst ansvar med denne friheten. Det er vel og bra å diskutere de fleste typer av aktuelle saker og problemstillinger på nettet, men en viss folkeskikk, respekt og seriøs oppførsel bør man vise overfor dem man diskuterer mot.

Mange diskusjonsfora som jeg har besøkt i den senere tid inneholder masse “støy” i stedet for reelle diskusjoner. I stedet for å diskutere sak går man til personangrep mot dem som har en annen mening enn seg selv. Primitive hersketeknikker slik som latterliggjøring er flittig i bruk. Enkelte er også svært flinke til å mistolke det den andre part skriver.

De fleste diskusjonssider har sine troll som driver med trolling. De driver diskusjon og drittslenging kun for å få folk til å hisse seg opp og “bite på kroken”. Det blir ikke en reell konstruktiv diskusjon og meningsytring ut av slikt. Mange nettroll er i farta på Internett.

Tidligere var det en del som hevdet at seriøsitetsnivået på diskusjonene ville bli bedre hvis man fikk vekk anonyme innlegg. Nå må man de fleste steder identifisere seg med navn og nummer, men likevel har ikke seriøsiteten tatt seg nevneverdig opp slik som jeg kan bedømme det. Å diskutere på nettet er mer upersonlig enn å stå rett foran en person å argumentere, og i slike nettfora viker det som om enkelte helt legger bort hjernen når det blir diskutert og debattert.

I tillegg til rene diskusjonsfora er det mange nettaviser som har åpnet opp for kommentarer under redaksjonelt skrevne artikler. Også her er det tydelig at det meste av usakligheter tillates. Det er sjeldent man ser at redaksjonene griper inn for å slette kommentarer som egentlig er langt på siden av saken som diskuteres.

Diskusjonsforum og kommentarfelt blir gjerne et åsted for edder og galle. De som debatterer er mer opptatt av kverulering og hersketeknikker enn saklige og konstruktive diskusjoner. Å diskutere med personer som selv mener at de alltid har rett og at deres meninger er de eneste korrekte har liten hensikt.

Enkelte deltakere i nettdebatter mangler helt totalt ydmykhet og respekt overfor meddebattanter. Hvis man ikke er interessert i en bred debatt med både for- og mot-argumentasjon i en sak kan man like godt stå over hele diskusjonen. Det er rett og slett ikke alltid rom for saklig diskusjon, meningsutveksling og debatt.

De som kun er interessert i sin egen stemme og å tvinge ned over hodet på andre sitt subjektive syn bidrar ikke med verdi til en debatt. Forutinntatte og helt låste meninger fra en debattant i en sak bidrar ikke til utvikling og læring. I en debatt bør man være åpne for motargumenter og med muligheter for å bli påvirket.

Bruk av begreper slik som politisk korrekt og/eller religiøs korrekthet er en uting uansett hvilken side som trekker fram dette maktbegrepet. Når slike begreper bringes inn i diskusjonen ender et ofte med at annerledestenkende blir utestengt eller ikke får vektlagt sin argumentasjon i diskusjonen. Bruk av slike begreper og stempling av meningsmotstandere som det ene eller det andre er kun ren hersketeknikk eller maktspråk.

Selv liker jeg godt en frisk diskusjon der jeg kan få brynt mine meninger mot andre som har et annet syn på saken. Likevel har jeg i den senere tid valgt å være lite aktiv i diskusjonsfora og med å legge inn kommentarer. Jeg orker rett og slett ikke å forholde meg til all den støyen som finnes slike steder. Jeg har ikke noe behov for å bli hengt ut som person eller latterliggjort pga. jeg har mine fullt lovlige meninger som i noen tilfeller kan være avvikende for det “politisk korrekte”.

Et diskusjonsforum som etter mitt syn inneholder for mye “kloakk” er den kristne dagsavisen Vårt Lands verdidebatt.no. Kristne (religiøse) diskusjonssider er muligens spesielt utsatte, da den åndelige dimensjonen også kommer inn i bildet. Det er mulig å dømme meddebattanter for å fare med vranglære, ikke være Bibeltro / kristne nok, true med dom og helvete, ilegge personer motiver de ikke har, feiltolke med vilje osv.

Fra nyttår 2017 blir det visstnok strengere håndhevelse av retningslinjene. Brudd på dem kan føre til kortere og lengre utestengelser. Muligens får de også kontroll med «falske» / «anonyme» profiler samtidig? Muligens blir seriøsiteten høyere på sikt så snart kontrollen blir bedre?

Selv er jeg noe usikker på om de noen gang klarer å få kontroll på galskapen. Enkelte potensielt gode innleggsskribenter vil nok fortsatt vegre seg for å stikke sine hoder fram i redsel for å bli dømt nord og ned av “mobben”. Å dulte borti kranglevorne kristne i nettdebatter er ikke bare-bare.

Oppdatering desember 2018 om Verdidebatt.no: Muligheten for å legge inn kommentarer til publiserte innlegg har blitt stengt ned, og nye innlegg som ønskes inn på siden må gå gjennom moderering (“sensur”). Slettes ikke alle innlegg slipper gjennom nåløyet. Tiden med Verdidebatt.no som en toveis kommunikasjons- og diskusjonsplattform (debattforum) er altså over.

Nå framstår Verdidebatt.no som en elektronisk utgave av gammeldagse leserbrev i trykte aviser. Det ble nok for mye “grums” for Vårt Land som medførte at denne beslutningen ble fattet om å egentlig legge Verdidebatt.no som en levende debattplattform med kommentarmuligheter død. Åpne kommentarfelt ble tydeligvis en trussel eller et stort problem for avisen til slutt.

Normalt sett er jeg skeptisk til nettsiden Søkelys, men de har skrevet noen ord rundt dette at Vårt Land har avviklet debattforumet “Verdidebatt” som kan være greit å lese.

Selv er jeg fortsatt abonnement på avisen Vårt Land, men det er vel på tide å snart telle på knappene om jeg skal fortsette med dette. Avisen blir jo bare særere og særere, og mindre og mindre opptatt av folk flest og det som opptar dem.

 

Det er enkelt og greit svært dårlig kommentarfeltkultur menge steder ute på nettet. Dette gjelder også blant kristne og i kristne media. Normalen ser ut for å bli usaklig sverting av person, dømming, sette folk i båser, demonisering av meddebattanter, snikksnakk, hatkampanjer samt ondsinnede og usaklige personangrep i stedet for å fokusere på sak.

Personlig har jeg i hovedsak valgt å holde meg borte fra Verdidebatt (og DagensDebatt) i den senere tid og i stedet benyttet meg av bloggen min til mine utsagn. Jeg får langt ifra så mange lesere her i bloggen, men jeg slipper unna personangrep, bli ilagt meninger jeg ikke har og å bli dømt som ikke god nok kristen. Det blir fort for belastende å stikke fram nesa si på Verdidebatt eller DagensDebatt.no for den del. Meningsløs kverulering er ikke min stil.

En annen ting med diskusjonsforumene Verdidebatt.no og DagensDebatt.no: Det virker som en billig og enkel måte å skaffe seg journalistisk stoff til e-avisene bak deres betalingsmurer samt til papiravisene sine (Vårt Land og Dagen). Selv abonnerer jeg på avisen Vårt Land, og til tider synes jeg det er litt vel mye stoff og sider som kommer fra innlegg på Verdidebatt.no

I stedet for å bruke journalister til å skape innhold benyttes utvalgte innlegg fra diskusjonsforumene. Fint og flott på en måte å slippe til flere stemmer, og avisene har vel alltid hatt innslag av leserinnlegg i sine aviser. Likevel synes jeg det kan bli litt mye av det gode av og til. Jeg er noe skeptisk til å betale for et journalistisk produkt som mer og mer fylles med ikke-journalistiske innlegg fra debattanter på diskusjonsforum.

Lenker:




Uønskede bankkunder?

Penger

Fra vår tidligere hovedbank mens vi bodde i Egersund (Fokus Bank, nå under navnet Danske bank) fikk vi i sin tid en lite hyggelig henvendelse. Det ble gitt beskjed om at vi ikke var aktive nok kunder i deres målestokk. Pga. vi ikke var aktive nok skulle vi bli “straffet” med 0,75 % høyere rentesats på boliglånet enn det andre kunder fikk, noe som ved kjapp hoderegning viste seg å utgjøre ca. kr 10.000,- på årsbasis. I banken hadde vi der og da huslån, betalingskort, litt aksjefond samt diverse kontoer inkludert lønnskonto.

Banken skrev: “Hvis dere velger å fortsette som i dag, vil vi etter hvert sette opp boliglånsrenten til X % nominelt. Dette er renten som vi for tiden tilbyr kunder som ikke bruker oss aktivt.”

Hva vi må gjøre for å bli “aktiv nok” i det daglige? Joda, ifølge banken må vi bruke deres betalingskort aktivt samt betale regninger via dem. Hvor grensen går for at man er “aktiv nok” etter bankens målestokk vites ikke.

Makan på frekkhetens og griskhetens nådegave! Vi var etter eget syn helt greie kunder for banken. Vi hadde boliglån hos dem samt noen brukskontoer. Likevel var vi ikke “aktive nok” for banken selv om vi brukte dem som vår hovedbank og aldri misligholdt vårt kundeforhold. Vi ringte dem heller ikke ned “dem i Trondheim” etter at de la ned sin lokale filial i Egersund.

Stønn! For en kundebehandling! Banken ville visstnok ha sine kunder bastet og bundet på armer og bein samt presse dem til å handle og sløse med pengene for at de skulle bli fornøyde. Deres første bud lød nok at “Du skal ikke ha andre banker enn oss” mens andre bud sannsynligvis var “la kundenes penger får bein til å gå på”. Profitt betyr alt, mens dette å gi kundene profesjonell økonomisk veiledning har gått ut på dato.

Den eneste aktøren som tjener på slike tiltak er banken selv. Resultatet de ville oppnå var ganske sikkert et høyere tall (resultat) på bunnlinja for å blidgjøre sine aksjonærer!

Oppdatering: Etter at jeg skrev denne artikkelen var jeg i kontakt med en kunderådgiver og fikk bekreftet at jeg skulle få de “riktige” betingelsene (samme rente som andre “aktive” kunder). Imidlertid ble jeg aldri klok på hvor de satte skillet mellom ”passiv” og ”aktiv” kunde i det daglige. Om det var antall kontotransaksjoner, antall betalte regninger i nettbanken, størrelsen på lønnsinnbetalingen til konto, antall ganger betalingskortet ble brukt i løpet av en måned, beløpsstørrelse inn/ut eller andre kriterier vites ikke.

Oppdatering: Etter denne artikkelen ble skrevet har jeg skiftet hovedbankforbindelse. Jeg/vi er nå kunder hos Sparebanken Vest, en bank som er representert med lokal filial ikke så all verdens langt fra der vi nå bor. Fra Flatraket og inn til bankens filialkontor i Måløy er det ca. 16 km. Denne banken har fra våren 2014 og fram til nå oppført seg fint mot oss som kunder.

Lenker:




Dyrevernere og miljøaktivister

Sau og hval er mat

Det er to pressgrupper jeg har vansker med å forstå meg på: Fanatiske dyrevernere og miljøaktivister. Begge grupper er “flinke” på lobbyvirksomhet og til å vise igjen i offentligheten.

Slike grupper blir ofte veldig ekstreme etter mitt syn. Alt blir så svart-hvitt. Alt blir så bastant. Slike grupperinger har alle svarene og aksepterer ikke andres syn eller forskning som ikke støtter deres syn.

Om dyrevernere og dyrevern

Hva er galt med hvalfangst? Hva er galt med pelsdyroppdrett? Hvorfor er det galt å ha burhøns og kyllinger?

Pelsdyr, hvalfangst, eggproduksjon, kyllingoppdrett til mat m. m. gir verdifulle arbeidsplasser, hvorav en god del av dem på landsbygda. Dette at det skapes verdifulle og viktige arbeidsplasser er et viktig moment i diskusjonen som ofte glemmes av dyrevernerne.

Selvsagt støtter jeg ikke mishandling og vannskjøtting av dyr. Dyrene må heller ikke lide unødvendig under slaktingen eller jakten. Forutsatt at disse betingelsene blir oppfylt klarer jeg ikke å se noe galt i benytte oss av naturens muligheter. Vi mennesker har råderett over naturen og dyrene, og vi kan utnytte naturen og dyrene slik vi ønsker forutsatt en ansvarlig forvaltning av ressursene.

Et dyr er et dyr. Forutsatt en human framgangsmåte under oppdrett og avliving klarer jeg ikke å se noe galt i at vi mennesker skal benytte oss av dyrene til mat og andre formål.

Hvorfor er det mer galt å spise hvalkjøtt enn f. eks. kjøtt fra sau, svin eller storfe? Hvorfor er det galt med pelsdyroppdrett for pelsens og skinnets skyld? Nei, jeg klarer ikke forstå meg på innsigelsene mot slik utnyttelse av de fantastiske mulighetene naturen og dyreriket gir oss. Oppdatering angående pelsdyrnæringen: Stortinget vedtok – beklageligvis – i juni 2019 å legge ned pelsdyrnæringen innen 2025.

NRK Brennpunkt skapte en del sommeren 2019. De sendte nemlig dokumentaren “Griseindustriens hemmeligheter” filmet med skjult kamera i utvalgte norske grisefjøs. Diverse lovbrudd og ulovligheter, inkludert alvorlig dyremishandling, ble dokumentert på “tape”. Mye av det som ble presentert i dokumentaren er høyst kritikkverdige forhold som vi IKKE vil ha noe av. Men, men. Delvis ris til vår egen bak, i og med vår ekstreme jakt på stadig billigere mat.

Selv om enkelte vil ha oss til å bli veganere (eller vegetarianere) pga. miljømessige forhold og/eller dyrevelferden “biter” jeg ikke på dette. Selv spiser jeg kjøtt med den beste samvittighet. Ingen samvittighetskvaler å spore hos meg!

Kan i denne saken til og med trekke inn to vers fra Bibelen:

1. Mosebok 1, 26: Da sa Gud: “La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.”

1. Mosebok 9,3: Alt som lever og rører seg, skal være til føde for dere. Likesom jeg gav dere de grønne plantene, gir jeg dere nå alt dette.

Vi mennesker har fått råderett over dyra og har lov til å bruke dem til mat m. m. Etter mitt syn har vi til og med Gud og Bibelen på vår side når vi benytter oss av de muligheter naturen gir oss til å bruke ulike dyretyper som menneskemat. (Men overbeskatting bør unngås for å unngå utryddelse, da vi selvsagt ønsker at det skal bli noe igjen til kommende generasjoner.)

Om miljøaktivister og miljøvern

Miljøaktivister blir også ofte for ekstreme. Alt skal mer eller mindre være forbudt når deg gjelder å utnytte naturens ressurser og muligheter. De er ofte også veldig så skråsikre i sine synspunkter og mener å ha den eneste sannheten som finnes. Noe av årsaken til de lite nyanserte utspillene ligger nok i det at en del av dem som uttaler seg er unge idealister med ungdommelig overmot.

Synes det var på sin plass med de uttalelser tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) kom med mot deler av miljøbevegelsen. Blant annet sa han følgende ifølge NRK / NTB:

Illustrasjon miljøvern.

“– Det er altfor få som altfor lenge har fått lov til å definere vårt verdensbilde rundt disse spørsmålene. Vår samfunnsdebatt har veldig godt av nye måter å se dette på. Jeg vil møte deres verdensanskuelse med fakta, sier Moe som også oppfordrer akademia til å melde seg på i denne debatten.”

Han er tydeligvis lei av at miljøbevegelsen alene skal diktere hva som er sannheten og de riktige valgene i samfunnet.

Det kan virke som om miljøbevegelsen er villig til å sette forskning og demokrati til sides hvis forskning og politikk ikke gagner deres sak. Selv har jeg mer tro på det forskerne kommer fram til enn miljøbevegelsens delvis ubegrunnede utsagn. Det er våre politikere som har fått i oppgave å gjøre gode valg for vårt land og ikke en liten gruppe miljøaktivister.

(Ja, det er greit å ha miljøbevegelsen som vaktbikkje. Vi trenger dem i samfunnsdebatten. Men i enkelte sammenhenger har de nok fått litt for mye makt!)

Dyr vs. Menneske

Ganske mange i vårt land har hund, katt eller annet dyr i sitt hjem. Ikke alltid blir disse bra nok passet på. Det finnes f. eks. mange hundeeiere som ikke gir sine hunder nødvendig trim, folk som reiser fra kattene sine når de skal på ferie osv. Det er et paradoks at slikt kan skje samtidig med at mange henger seg opp i den “forferdelige” hvalfangsten, “den grusomme behandlingen” av dyr i pelsoppdrett osv.

Et sentralt spørsmål til dyrevernerne: Hvorfor tillates dyrehold i private hjem i det hele tatt? Er dette til dyrenes beste? Hadde ikke hunder, katter og andre dyretyper hatt det bedre som frie i de områder av verden hvor de kommer fra i stedet for å være i fangenskap i et hus eller et bur? Dette tør nok ingen aktivist å fremme som aktuelle problemstillinger eller politikk da dyrehold i private hjem er så utbredt.

Det er og blir en uting med alle dyra som blir hjemløse i forbindelse med ferier, hvor eierne rett og slett dumper dyra av “praktiske hensyn” i forbindelse med feriestart og feriereiser. En del friske dyr blir også avlivet helt unødvendig av samme grunn. Selvsagt bør og skal ikke dyremishandling finne sted, og et visst søkelys og arbeid for å oppnå god dyrevelferd bør etterstrebes. Likevel blir det i mine øyne litt vel mye fokus på dette, mens andre viktige ting glemmes.

Av og til virker det som om det er bedre beskyttelse av enkelte dyr enn det er for mennesker. Folk jobber mot burhøns, hvalfangst og bruk av naturen samtidig som de bryr seg lite og ingenting om menneskene rundt seg og hvordan de har det. Egoismen gjennomsyrer vårt samfunn og vår empati med de rundt oss er ikke alltid like mye til stede.

En del ønsker barnevernet nedenom og hjem, da det er viktigere for enkelte at barna bor hos sine biologiske foreldre enn at de har det bra. Stiftelser slik som MorFarBarn og familiepolitikken til KrF kan også være trusler mot barnas beste. Det kan virke som om det er mye mer akseptabelt å gripe inn med kraftige tiltak når et dyr har det vondt enn når et barn opplever det samme.

Mange barn har det vondt i sine hjem uten at naboer og bekjente griper inn og kontakter barnevernet. Bevisbyrden for at barnevernet skal kunne gjøre noe er også stor, men hvis noen behandler et (oppdretts)dyr eller hval stygt settes himmel og jord i bevegelse ganske så fort.

Avslutning

Nei, jeg klarer enkelt og greit ikke å forstå meg på fanatiske dyrevernere og ekstreme miljøaktivister. For meg blir deres “svar” og “løsninger” for enkle og grunne uten god nok argumentasjon og dokumentasjon. Det er litt for mye synsing og enkle svar ute og går.

Lenker: