Kirkeorgel, nei takk!
Jeg drar fram igjen en av mine kjepphester: Kirkemusikk generelt og kirkeorgel spesielt. Jeg har blitt godt voksen og er ikke ung lengre, men i likhet med tidligere blir jeg neppe noen gang glad i det kvinende, pipende og skrikende kirkeorgelet. Det er et umoderne og lite hensiktsmessig instrument i kirka. Jeg og mine ører har nesten utviklet “orgelallergi” og i hvert fall orgelhat.
Grunnen til at jeg igjen kom inn på disse tankene er en artikkel som stod på trykk i avisen Vårt Land, både på nett og på papir. Der var det en kirkemusiker (Anders Hovind) som “sutret” over at kantorer blir forbigått i ansettelsesprosesser, og at de som får stillingene er personer med “rytmisk band-bakgrunn”.
I artikkelen hevdes det at Kirkeloven settes til sides da kantorer ikke blir tilsatt. Personer med “rytmisk band-bakgrunn” blir foretrukket foran dem med kantorkompetanse. Det blir påstått at mangfoldet er viktig, men kirkemusikeren som uttaler seg mener likevel at kantorer fortsatt bør ha sin basis i orgelspill. Klassisk salmesang akkompagnert av orgel er visstnok tingen.
Jeg vil hevde at orgelet mer eller mindre har blitt en avgud og ikke et hjelpemiddel i gudstjenesten. Det virker som om det har blitt viktigere å forsvare kunstnerisk orgelspill enn å tenke på hensikten til en Gudstjeneste. Etter mitt syn skal forkynnelse av Guds og Bibelens ord være det viktigste på en Gudstjeneste. Å drive med kulturelt og historisk forsvar for kirkeorgelet og den tradisjonelle kirkemusikken (salmer m. m.) er mindre vesentlig. Musikken er kun et virkemiddel, og ikke et mål i seg selv.
