Sommerferien 2019 – Norge

Sommerferien 2019: Egersund.

Sommerferien 2019 er over for min og vår del, og igjen sitter man med mange gode ferieminner. For vår del ble ferien noe kortreist, noe litt mer langreist, men alt innenfor Norges grenser. Blant annet har vi besøkt Vågsvåg, Loen, Bergen, Hønefoss, Kragerø, Kristiansand, Egersund, Sandnes, Odda og Myrkdalen (Voss). Noen bilder er tilgjengelig i denne artikkelen.

Hovedtransportmiddelet har vært bil (forurensende bilkjøring), men vi har også reist litt med båt (hurtigbåt og ferjer) og tog (inkludert “buss for tog”).

Bildene, ja. Her kommer de:

Sommerferien 2019: Bergen.

Sommerferien 2019: Kannesteinen og Vågsberget.

Sommerferien 2019: Loen, Loen Skylift og Olden.

Sommerferien 2019: Hønefoss.

Sommerferien 2019: Kragerø.

Sommerferien 2019: Kristiansand Dyrepark.

Sommerferien 2019: Egersund.

Sommerferien 2019: Myrkdalen Hotell, Voss.

Kun et lite utvalg av bilder gjengitt ovenfor. Flere bilder tilgjengelig i fotogalleriet:

En del kjekke besøk ble gjennomført mens vi var “sørpå”. Flott å være turist i min tidligere hjemby Egersund, men jeg er egentlig glad for at jeg ikke bor der lengre. Er ferdig med det kapitlet i mitt liv.

På hjemmefronten – Flatraket – har det vært en del fint sommervær som har blitt nytt til sitt fulle. Blant annet har det blitt en del bad i storhavet og bruk av utemøblene på altanen. En del tid har også blitt benyttet på fornuftige aktiviteter, f. eks. gressklipping og maling av hus. Det har ikke blitt sykling i det hele tatt sommeren 2019, og beklageligvis har det også blitt lite med fjellturer.

Noen fine solnedganger (inkludert bilder) har det også blitt:

Diverse solnedganger Flatraket juli 2019.

Alt i alt har jeg (og vi) hatt en fin sommerferie, og “batteriene” er forhåpentligvis bra ladet for jobbing og høsten som kommer.

Takk for en fin og opplevelsesrik sommer!




Smarte og automatiske strømmålere (AMS)

Automatisk strømmåler (AMS)

Automatisk strømmåler (AMS)

Det har vært litt debatter rundt på nettet og i media angående innføringen av smarte og automatiske strømmålere hos alle landets strømkunder. Fram til sommeren 2018 har jeg ikke engasjert meg i denne saken, men etter å ha fått brev i posten fra min strømleverandør om at tiden for montering og innføring nærmer seg fant jeg det naturlig å knote ned noen ord.

Min strømleverandør er SFE Kraft / SFE Nett, dvs. Sogn og Fjordane Energi (SFE) og deres datterselskaper. Informasjonsbrevet jeg har fått i posten – selvsagt skrevet på nynorsk – lyder tittelen: “Gjer deg klar til å bli oppgradert – Snart får du automatisk straummålar”. Det reklameres med en moderne infrastruktur, man slipper selv å lese av strømmen, måleren varsler strømbrudd og det tilrettelegges for framtidige løsninger. Ting skal bli enklere, tryggere og smartere.

Det nevnes ingenting om strålingsfare (helsefare), muligheter for enda mer økt nettleie for å dekke innføringen, økte strømpriser, hvem innføringen EGENTLIG gagner, mulighetene for overvåkning og svekket personvern, problemer med upresise målere, økt brannfare pga. muligheter for døgndifferensierte priser og økt bruk av elektrisk nattestid osv.

Ofte benyttes forkortelsen AMS i sammenheng med automatiske/smarte strømmålerne. AMS er en forkortelse for “Avanserte Måle- og Styringssystemer”.

Oppdatering: Nå er det ingen vei tilbake. Strømmåleren har blitt montert (14.08.2018) og tatt i bruk. Så spørs det da hvordan bivirkningene / langtidsvirkningene blir (helse, personvern, datasikkerhet og økonomi).

Bakgrunn

Nei, AMS er ikke det vi hadde i gamle dager: Aksjesparing med Skattefradrag.

Myndighetene (eller EU?) har besluttet at alle norske strømkunder skal få nye og smarte strømmålere innen 1. januar 2019. Pådriver i prosessen med innføring er NVE. En del strømkunder rundt i landet har allerede fått de nye målerne i drift, mens f. eks. her i Sogn og Fjordane blir det sikkert på hengende håret om de rekker å få montert slikt utstyr hos alle kunder innen kommende nyttår.

De nye målerne registrerer automatisk strømforbruket på timesbasis og sender informasjonen tilbake til strømleverandøren / nettselskapet. Dette skal igjen gi raskere og riktigere innhenting av måleverdier, som igjen gir et bedre og mer detaljert grunnlag for fakturaen. Strømprisene kan på timesbasis enkelt justeres opp og ned av leverandøren, og det kan f. eks. innføres ordninger med dyrere strøm når mange ønsker å bruke strøm og billigere pris når forbruket tradisjonelt er lavt (f. eks. om natta). Muligens kommer vi tilbake til slik det var i “gamle” dager med overforbruk etc.?

Det blir slutt med påminnelser om og manuell avlesning av målerstand på strømmåler. Denne jobben blir maskinelt automatisert av de nye målerne. Overføring av data skjer automatisk tilbake til netteier. Det mest vanlige er radiobasert toveis kommunikasjon (krever utstrakt utbygging av sendere som tar imot og videreformidler informasjonen!), men noen aktører bruker i stedet enten mobilnettet eller selve strømnettet som kommunikasjonskanal.

Strømmålerne kan på sikt (sannsynligvis) kombineres med og integreres mot såkalte løsninger for smarte hus/hjem.

Det er snakk om store datamengder som skal samles inn, bearbeides og lagres. Store data (“big data”) kan godt benyttes som begrep rundt strømmålernes massive innsamling og kommunikasjon av data.

Strålingsfaren og helse

Enkelte personer hevder i fullt alvor at de blir syke av de nye målerne. Spesielt gjelder dette for personer som er el-overfølsomme / el-sensitive i utgangspunktet. Det skal være mulig å slippe unna eller få fritak fra de nye strømmålerne pga. el-sensitivitet (overfølsomhet) og medfølgende helseproblemer, men dette vil kreve legeattest / legeerklæring for å kunne bli godkjent.

“Problemet” med de nye strømmålerne er deres massive og stadig gjentakende radiokommunikasjon, og dette til alle døgnets tider. Sending av alle disse radiosignalene skaper elektromagnetisk stråling, og for enkelte personer kan dette være et reelt problem. Enkelte blir akutt syke av slik stråling.

Selv velger jeg å tro at for normalt friske folk (ikke el-sensitive) er dette med redselen for strålingsfaren noe overdrevent. Det er jo stråling og signaler rundt oss på alle kanter også før AMS-enhetene ble påbegynt innført. Mobiltelefoner, trådløse nett, trådløse telefoner, interne trådløse kommunikasjonssystemer, høyspentkabler, strømnett (lavspent) og radiosignaler i lufta er eksempler på annen stråling (elektronmagnetisk stråling) vi hele tiden omgir oss med. Vi utsettes hele tiden for mange former for miljøstråling, f. eks. kosmisk stråling, jordstråling og stråling fra tekniske apparater og anlegg. Det er svært blandede meninger ute og går om all denne strålingen er skadelig eller ei for oss mennesker.

En ting er korttidsvirkningene av strålingen. Noe annet er på litt lengre sikt, dvs. langtidsvirkningene for helsa etter lang tids og gjentatte eksponeringer. FELO hevder blant annet at dagens grenseverdier for (menneskeskapt) stråling er for høye, og at det tas for lite hensyn til lengre tids eksponering og helseskader som kan inntreffe over tid.

Det som er noe vanskelig å finne ut av er de tekniske spesifikasjonene for de nye strømmålerne knyttet opp mot radiodelen i boksene. Det er litt lite med tilgjengelig informasjon om forhold slik som sendereffekt, frekvenser i bruk etc. Fra en lenke gjengitt til slutt i denne artikkelen kan det virke som om den strømmåleren jeg skal få har følgende tall for disse forholdene:

  • Sendereffekt: Maksimalt 500 mW
  • Frekvenser i bruk (Nuri/Kaifa): 870 – 875,5 MHz. Utstyr fra Kamstrup bruker 444,675 – 444,725 MHz.
  • En AMS-boks (automatisk strømmåler) sender fra 250-500 meter i tettbygde strøk, og opptil 10 km i åpent landskap (tålig fri sikt, ingen større hindringer).

Altså: Lav sendereffekt og lave frekvenser. (Trådløse nett bruker normalt sett 2.4 GHz og/eller 5 GHz, maksimalt 200 mW).

AMS-målerne ligger ikke så langt unna en av frekvenspakkene som brukes til mobiltelefoni (4G). Mobiltelefoner og mobilt bredbånd bruker pr. dags dato i hovedsak frekvensområdene 450, 800, 900, 1800 og 2100 MHz, men vil etter hvert få et større spekter fra ca. 450 MHz og muligens opptil i hvert fall 3,8 GHz (jf. 5G). 26 GHz-båndet (høye frekvenser) kan visstnok også bli utnyttet til 5G på sikt. Mobiltelefoner vil når det gjelder sendereffekt være ca. tilsvarende som for AMS. Digitalt bakkenett for TV, DAB for radio og nødnettet befinner seg også innenfor samme område (ca. 174 MHz-ca. 1 492 MHz).

Visstnok skal en helt ny AMS-strømmåler avgi over 3 ganger mer stråling enn en moderne mobiltelefon, men mindre (ca. halvparten) enn  en gammeldags GSM-mobiltelefon. Uansett er det snakk om moderate mengder stråling godt innenfor anerkjente grenseverdier.

Selv om man måtte velge å si nei til automatisk strømmåler; Hvilken betydning og hjelp vil det ha? Hva med strålingen fra andre ting i eget hjem, og hva med strålingen fra naboens utstyr inkludert vedkommende sin AMS-måler? Ofre bor vi såpass tett i byggefelt at signaler fra naboens utstyr vil krysse vår vei.

Registrer ellers at noen nye hus her i området har et el-skap på utsiden. Skapet står på utsiden av huset langs en av ytterveggene, og slike skal inneholder vel plass til blant annet automatisk strømmåler og annet som har å gjøre med inntak av strøm og oppkobling mot det offentlige strømnettet. Et slikt skap kan gi litt avstand mellom utstyret som stråler og der vi beboere oppholder oss.

Strømmålerne sender radiofrekvente signaler

Ifølge FELO (se lenkene til slutt i denne artikkelen): “En automatisk strømmåler er en liten datamaskin med en radiosender som installeres i sikringsskapet for å overføre måledata til elektrisitetsverket. Det brukes noe ulike modeller hos ulike nettselskap. De fleste av de vanlig brukte modellene, sender radiofrekvente signaler så ofte som hvert sekund hele døgnet!”

 

Energiselskapene krever som sagt normalt sett legeerklæring for at man skal slippe unna monteringen av ny automatisk strømmåler. Dessuten vil de etter hvert innføre avlesningsgebyr på noen tusenlapper pr. år. Videre hevder flere av dem hardnakket at det ikke finnes noen helsefarlig stråling fra AMS-målerne, og personvernet er ikke truet. Det hevdes at senderdelen i strømmåleren kun genererer svak og kortvarig stråling, hvor sendereffekten er så lav at det ikke har noen negative helseeffekter.

Jeg må vel bare innrømme at jeg personlig ikke har all verdens tro på at strålingen fra AMS-boksene er noe å bekymre seg over. Strålingsfaren skremmer ikke meg og tar ikke fra meg nattesøvnen. Imidlertid finnes det ganske sikkert personer som er overfølsomme for el-stråling, men heldigvis er jeg ikke blant disse.

Bloggeren Einar Flydal har skrevet en del om stråling både i forbindelse med AMS og også rundt innføringen av mobilteknologien 5G (neste generasjons mobilnett). Han hevder at strålingen – spesielt fra 5G – kan påvirke fugler og insekter negativt (død). Enkelte hevder også at strålingen er helsefarlig for mennesker og for miljøet. Faktisk.no på sin side hevder at 5G ikke er farlig.

Hvem gagner innføringen

I teorien er innføringen av automatiske strømmålere gratis for strømkunden. Dette er teorien da. Innføringen har kostet masse penger, og på en eller annen måte må denne investeringen dekkes inn. Nettleien har mange steder økt betraktelig mange steder i landet vårt i løpet av de siste årene, og en del av denne økningen har helt sikkert gått til å forberede innføringen av de nye strømmålerne. Man skal heller ikke se bort fra at nettleien vil fortsette å øke, så indirekte er og blir det forbrukerne som får regningen av den nye innføringen.

Det spørs også hvordan strømprisene vil utvikle seg (prisen pr. KWh). Det skal ikke undre meg at også dette blir dyrere i tiden framover. Det kan i hvert fall lett innføres “rushtids-avgifter” på strømmen, og et mer automatisert strømnett gjør det muligens enklere å selge enda mer strøm til andre land (jf. ACER-avtalen).

Sommeren og høsten 2018 “plages” vi med rekordhøye strømpriser. Tørken våren og sommeren 2018 med lav fyllingsgrad i vannmagasinene her i Norge samt høye brenselspriser i utlandet gis skylda. Jeg har vel ikke grunnlag til å kunne “bevise” at de høye prisene skyldes ACER og/eller AMS.

Småforvirret SFE strømkunde med AMS-måler

Selv var jeg en stund en noe forvirret strømkunde med AMS-måler installert i huset. Jeg tenkte at en fordel med den nye måleren var at det ofte ble gjort avlesninger av strøm, som jeg som kunde igjen kunne finne på “Mi side” hos SFE (Sogn og Fjordane Energi) uten å måtte ta den fysiske turen ned i sikringsskapet.

Det varte og rakk, og ingen tall dukket opp i oversikten. Jeg tok til slutt kontakt med leverandør og ble da gjort oppmerksom på oppdeling i ulike underselskap eller datterselskap som jeg ikke hadde tenkt noe over:

  • «Om du opprettar deg som bruker på min side på www.sfenett.no – SFE Nett – med kundenummer, målarnummer og e-post adressa di, vil du finne dei avlesingane vi hentar inn, vanligvis den 1. 10. og den 20. i kva månad.»

Fram til AMS kom i hus hadde jeg kun forholdt meg til SFE Kraft eller den “vanlige” SFE konsernsiden (SFE Kraft). Men nei, dette var feil etter innføringen av AMS. I stedet måtte jeg opprette og ta i bruk profil inne hos SFE Nett. SFE Nett var visstnok den rette instansen for automatiserte avlesninger av strømmåler.

Nå har jeg funnet fram til rett nettside og fått opprettet nok en profil hos SFE, og jeg har fått muligheter til å følge litt med i bruken av strøm (KWh). Det eneste jeg legger merke til at de ofte er ganske trege med å gjøre tallene tilgjengelige. F. eks. har den 20. september 2018 passert med god margin når dette skrives, men fortsatt er ikke avlesningen fra 20. tilgjengelig. Ikke bare-bare med den her digitaliseringen, og ikke all verdens gevinster for meg som en liten småkunde.

 

Mitt retoriske spørsmål er: Hvem gagner innføringen av de nye målerne mest?

Uten tvil netteierne og kraftselskapene + offentlige myndigheter. Jeg tviler sterkt på at kundene vil få de helt store gevinstene (f. eks. i form av lavere priser) av omleggingen. Det er neppe kundene som blir de største vinnerne.

Energiselskapene kan få sine kostnader til drift og vedlikehold + planlegging redusert via innføringen av automatisert avlesning. Nettet kan utnyttes bedre, og mer detaljrik og bedre kundeinformasjon kan innhentes. Jeg er ikke i tvil om at nettselskapene / kraftselskapene på sikt vil tjene på omleggingen.

“En behøver ikke å være “klarsynt” for å forstå at de tre tingene, medlemskap i ACER, NVEs forslag om nytt tariffsystem, og de nye toveis (AMS) strømmålere, henger tett sammen.” (Janos Lübeck)

Enkelte kobler innføringen av nye strømmålere opp mot vårt medlemskap i ACER. De nye strømmålerne åpner opp nye muligheter for å gamble med Norges energiressurser gjennom salg av mer kraft eller strøm til utlandet. Kraftprodusentene kan kjøre på med sitt profittjag, som neppe kommer oss forbrukere til gode. Sannhet eller konspirasjonsteori, si det!

Personvern og overvåkning

Selskapene selv sier selvsagt at sikkerheten og personvernet er satt i høysetet. Det loves at personopplysninger og andre opplysninger skal bli samlet inn, behandlet og  oppbevart på en god og sikker/trygg måte. Sikring av data og digitale spor slik at det ikke kommer uvedkommende i hende blir meget sentralt. Informasjonssikkerheten skal i teorien være sikret.

Det kan likevel være grunn til å være litt skeptisk til den massive innsamlingen av data. Det blir en form for overvåkning av kunden, og personvernet kan bli skadelidende. Data som samles inn kan enkelt spores til enkeltpersoner, og det er mulig å bygge ganske så detaljerte personlige profiler om den enkelte kunde og dagliglivets rutiner hos denne kunden ut fra strømforbrukets avsløringer. Å analysere seg fram til når det normalt sett er folk i huset, når man står opp, når man legger seg, bruken av hvitevarer, når man har på belysning og TV i huset osv. bør det være fullt mulig, og disse opplysningene bør absolutt ikke deles med tredjepart eller komme på avveie.

Enkelte går så langt at de hevder at myndighetene har pålagt installasjon av overvåkningsutstyr i alle norske hjem, i form av de nye strømmålerne. Dette kan sammenliknes med massiv overvåkning som foretas i land som vi ikke liker å sammenlikne oss med. Privatlivets fred kan være truet.

Selv har jeg aldri lest romanen “1984” skrevet av George Orwell (1949). Imidlertid har jeg forståtte det slik at den omhandler overvåkning, kontroll og undertrykking i en fiktiv stat. Storebror (“Big Brother”) ser alt hva som skjer. Noen mener at innføring av AMS fører oss et skritt nærmere en slik verden og et slikt system.

En annen fare med smarte strømmålere er at de også kan bli utsatt for hacking og andre former for dataangrep fra uærlige digitale kjeltringer. Eventuelt kan avlesningene av strømforbruk bli manipulert, eller strømforsyningen kan bli stoppet (kuttet) eller på andre måter sabotert.

Upresise målere

Det har blitt hevdet av enkelte at de nye målerne er for griske med “tellerskrittene” i forhold til de gamle målerne. De teller og registrerer KWh (Kilowattimer) fortere enn de gamle målerne, og dette medfører i neste omgang en høyere og dyrere strømregning enn før.

Hvor presise og nøyaktige er de nye målerne rundt registreringen av strømforbruk, og er det store forskjeller i tellingen av KWh mellom nye og gamle målere? Jeg vet ikke og har så langt ingen erfaring med dette. Selv sier min magefølelse at de nye målere er minst så presise som de gamle, og muligens er det de gamle målerne som har vært for snille med enkelte?

Ellers er ikke selve måleren i seg selv kortreist. Neida, den er i likhet med masse annet produsert i Kina. Produksjonskvalitet og holdbarhet har jeg ikke noe grunnlag til å kunne uttale meg om.

Brannfare

Enkelte frykter økt antall branner og større brannfare etter innføring av automatiske strømmålere. Strømmålerne gir muligheter for døgndifferensierte priser, som kan medføre at det blir billigst å bruke strøm f. eks. om natta. Dette kan medføre endret bruksmønster for strømmen i husholdningene, hvor det kjøres på med full belastning på nattestid. Det kan bli mye lading av mobiler, nettbrett etc. på nattestid, og likeså kan det bli fullt kjør på hvitevarene (tørketrommel, vaskemaskin osv.) og andre husholdningsapparater i de små timer. Hvem ønsker ikke å spare noen kroner når det er lett?

Strømnettet internt i huset kan i verste fall bli overbelastet med fare for brann pga. en slik endring i bruk. Dessuten er de fleste av oss ikke våkne nattestid, og vi kan dermed heller ikke følge med på og å få avverget katastrofer som er i ferd med å inntreffe pga. tekniske feil med produktene. Før ting tar fyr kommer det ofte noen forvarsler som vi ikke får med oss når vi sover. Når røykvarslene endelig tuter kan allerede mye skade ha oppstått.

Via andre kanaler har man blitt sterkt frarådet å lade ting med batterier på nattestid. Nå kan vi risikere at energiselskapene vil legge opp til at vi likevel skal gjøre slike ting om natta for å spare penger på strømmen. Sikkerheten og brannfaren blir det ikke fokusert på fra energiselskapenes og netteiernes side.

Strømmåler

Vår nye strømmåler i “all sin prakt”.

STOPP smartmålerne

Det finnes en interesseorganisasjon (forening) som enkelt og greit heter: STOPP smartmålerne. Deres nettside er:

På deres nettside skrives det blant annet: “Smartmåleren (AMS) truer et grunnleggende prinsipp om at vi selv bestemmer i våre egne hjem.” og “Det er en menneskerett å bestemme selv i eget hjem”. De har fått laget seg noen flyere og plakater, hvor f. eks. denne er hentet fra deres nettside:

STOPP smartmålerne

STOPP smartmålerne

 

Det oppfordres til å si nei til smarte strømmålere (AMS), hvor begrunnelsen omfatter argumenter slik som:

  • Privatliv: Smartmålerne samler og lagrer detaljert informasjon om den enkelte familie. Personopplysninger har blitt en handelsvare.
  • Strømpriser: Vil få samme høye strømpriser som resten av Europa pga. kraftmarkedet (felles) til EU. Vi bør eie og styre strømmen vår, som i hovedsak kommer fra rein vannkraft. Man må betale mer for strømmen når man trenger den mest (morgen og ettermiddag).
  • Helse: Strålingsfare (pulset mikrobølgestråling, 24/7/365) som kan gå på helsa løs.
  • Sikkerhet og sårbarhet: Strømnettet i Norge kan slukkes med et tastetrykk når landets kraftforsyning “legges ut på Internett”. Også fare for brann pga. tørketromler m. m. kjøres på natta når strømprisene er lavest.

Selv har jeg ingen planer i å engasjere meg i denne organisasjonen, da jeg nok er mer positiv til AMS enn det de er. Likevel litt interessant å se på det engasjementet enkelte legger ned i å få stoppet de automatiske strømmålerne.

Avsluttende kommentarer

Selv er jeg litt småskeptisk og småkritisk til poenget og gevinstene med de nye strømmålerne, men jeg kommer ikke til å sette meg imot monteringen hos meg når montør tar kontakt. Som strømkunde tenker jeg at den nye strømmåleren vil kunne gi flere ulemper enn fordeler for meg som en liten strømkunde. Likevel er det den veien myndighetene ønsker at vi skal gå, og dette får jeg etter å ha skrevet denne lille protestartikkelen bare akseptere.

Lenker

“Frifinner” de smarte strømmålerne for helsefarlig stråling:




Engelsk bil av merket Toyota

Vår Toyota Auris

Vår Toyota Auris stasjonsvogn, ny mai 2018.

For noen dager siden la jeg ut følgende status på Facebook:

  • “Tenker på Øystein Sunde sin sang “Engelsk bil”. Trodde aldri jeg skulle kjøpe engelsk bil, men den harde sannhet er at vår Toyota Auris kommer fra akkurat England. Produsert på fabrikken Toyota Motor Manufacturing UK (Burnaston, Derbyshire). Ikke noe særlig japansk over dette!”

Toyota er som kjent opprinnelig et japansk kvalitetsbilmerke, men likevel har de også fabrikker og produktutvikling i Europa. Jeg satser på at bilene som f. eks. bygges i England blir framstillet etter strenge japanske krav til kvalitet, og at ikke slett engelsk arbeidsmoral får råde. Nå har vi vel vår fjerde bil av merket Toyota, og fram til nå har vi vært godt fornøyd.

Vår hovedbil er en Toyota Auris stasjonsvogn fra mai 2018, og denne er som nevnt bygget i England. I tillegg har jeg en “konebil” (lille blå bille) som jeg, Bjørn Roger, benytter meg av. Denne er av typen Toyota Aygo, 2014-modell. Denne bilen er muligens enda mer tvilsomme, da den er utviklet og produsert i Europa (Tsjekkia) i et samarbeid mellom Citroen, Toyota og Peugeot (av TPCA, Toyota Peugeot Citroën Automobile).

Jeg nevnte Øystein Sunde og sangen “Engelsk bil”. Velger å gjengi noen humoristiske deler fra denne sangen:

  • Engelsk bil, engelsk bil. Jeg har alltid vært svak for en engelsk bil. Konservativ som en gammal ljå. Ikke rart at’n helst vil stå.
  • Så ble det engelsk bil, engelsk bil. En Vauxhall Victor og nok Dispril. Et tempel for britisk tradisjon. Salig’ er de faste i troen. Jeg hadde Engelsk bil, engelsk bil. Jeg kan’ke noe for det, jeg er anglofil. Men å dytte’n hjem ble et slitt refreng.
  • Jeg hadde engelsk bil, engelsk bil. Med stiv overleppe og et fåret smil. Og regnet høljer og motor’n står. Og vinduspusser’n nekter å gå.
  • Da ble det engelsk bil, engelsk bil. Der satt jeg med motorstopp i venstre fil. Med rumpa opp og med hue ne’. For å finne et svidd rele. Ja, jeg har engelsk bil, engelsk bil. Aldri lenger hjemmefra enn åtte mil. Når jeg starter’n, da brekker nøkkel’n. Og hvis jeg kjører’n i elva, da søkker’n.
  • Engelsk bil, engelsk bil. Nå vet jeg def’nisjonen på en engelsk mil: Det er litt lenger enn en hare hopper. Det er så langt du kommer før det stopper!

Med begrepet engelsk bil tenkes det ofte på nå historiske bilmerker og modeller slik som: Hillmann, Morris, Austin, Rover, Sunbeam, Humber, Talbot (engelsk/fransk), Jensen osv. Altså sære bilmerker med sære og spesielle løsninger, og med så som så kjørekomfort, luksus og kvalitet.

Lakkfarge bil

Du verden så kjedelige folk er med valg av farge på sine biler. Under noen lengre bilturer her på Vestlandet i de senere år har jeg noen ganger tellet hvor mange biler det er mellom hver fargerik bil. Man kan godt ha en rekke på minst 10-15 “kjedelige” biler før det kommer en i spennende lakkfarger (sterke farger).

Svært mange biler er enten hvite, svarte, grå eller brune. “Nøytrale” biler innenfor gråskalaen som er lite iøynefallende er det spesielt mye av. Selv er jeg i besittelse av en vinrød bil og en kraftig blåfarget bil, så jeg har selv unngått de fargene jeg kaller for kjedelige.

 

Vår Toyota-historie så langt:

  • Toyota (Corolla) Verso (2008). Byttet inn i 2016.
  • Toyota Aygo (2014). Har denne ennå i vårt eie pr. dags dato.
  • Toyota Auris kombi-modell hybrid (2016), trinnløs automat, 1.8 L 136 Hk. Byttet inn i 2018.
  • Toyota Auris Touring Sports stasjonsvogn hybrid (2018), trinnløs automat, 1.8 L 136 Hk. Har denne i vårt eie pr. dags dato.

Vi trengte mer bagasjeplass pga. dagens familiesituasjon, og vi valgte å bytte inn vår Toyota Auris (2016) med en Auris stasjonsvogn i mai 2018. Vår gamle Auris hadde vi kun hatt i ca. 2 år. Neppe det beste tidspunktet vi valgte for å foreta dette byttet, da det kommer en helt ny modell av Auris i slutten av 2018 eller helt i starten av 2019. Imidlertid kunne vi ikke vente på dette. Vi har til og med gått ned en utstyrsgrad fra Style til Sport Vision, og å betale over kr 100′ imellom for å få 26,5 cm ekstra lengde/større bagasjerom er jo ikke akkurat lav og billig cm-pris (ikke god “business”/økonomi).

Bilen er av typen hybrid, men ikke ladbare utgave. Muligens vår siste bil som bruker fossilt drivstoff og som man kan kjøre selv? Det blir nok et stort paradigmeskifte nå etter hvert med omsetning kun av nye biler som kjører på elektriske og/eller hydrogendrevne. Selvkjørende / autonome biler kommer nok også for fullt om ikke så alt for lenge.

Vår gamle bil lå forresten ute til salg da dette innlegget opprinnelig ble skrevet: Toyota Auris bruktbil til salgs via Toyota Nordfjord og Førde AS, avdeling Måløy.

Del av statistikken

Rett før innlevering av gamlebilen mai 2018 ble jeg uheldigvis del av denne statistikken:

Altså: Noen bulker annen persons bil og stikker av uten å gjøre opp for seg, f. eks. legger ikke igjen noen lapp eller sjekker opp hvem som eier bilen og tar telefonisk kontakt i etterkant.

Deler konas småsinte Faceboook-kommentar fra 18. mai 2018: “No er eg eitrande sinte!!! Etter ein kort handletur i Måløy kom eg tilbake til bulk i bilen vår. Det er greit at folk er uheldige, men syns folk kan være ærlige og ordne opp. Skade til ca kr 14.000,- er ikkje greit å stikke i frå. Bilen vår stod utforbi Måløy brygge frå ca kl 10.00- 11.30 i dag. Forsatt sjans til å rydde opp om nokon har sett kven som gjorde det.”

Irriterende å måtte ta denne utbedringskostnaden på egen kappe, når det tross alt er andre som har påført bilen skader og vi er helt uskyldige. Bilen stod parkert på en oppmerket parkeringsplass osv. Ble politianmeldt, men gjerningsmannen/kvinnen vil neppe bli funnet.

 

Jeg er avhengig av å kunne kjøre bil til butikk og jobb. Imidlertid er jeg ikke all verdens opptatt av bil, og jeg er slettes ingen “handyman” eller mekaniker som kan skru bil. Jeg må ha en driftssikker bil som ikke gir meg masse kluss og dyre verkstedsregninger. Det lengste min bilinteresse går er at jeg synes det kan være kjekt å se programmet “Top Gear” på BBC.

Nei takk til overvåkning i regi av forsikringsselskapet

“Smart” bilforsikring hvor en “dings” blir montert i bilen hvor forsikringsselskapet kan følge med på bilkjøringen (kjøredata i sanntid overføres til app på mobil for deretter å bli lastet opp til selskapet) er helt uaktuelt for meg å ta i bruk. Jeg lar ikke et forsikringsselskap overvåke meg på en slik måte. Jeg ønsker ikke at et forsikringssystem skal vurdere min bilkjøring via et poengsystem som igjen påvirker forsikringspremien ut fra om man kjører aggressivt eller forsiktig.

 

Som sagt er vi i hovedsak godt fornøyde Toyota bileiere. Det eneste jeg kan si er noe negativt med Toyota Auris er at det ikke er noen god vinterbil. Dessuten er slike biler ikke helt fornøyd med vestlandsværet, da sensorfeil oppstår. Se eventuelt mer om dette i lenke til slutten i denne artikkelen. Det er også greit å ha en relativt lokal leverandør og merkeverksted å forholde seg til (ca. 14 km til forhandleren).

Vinterdekk og store biler

Jeg har i mitt “syndige liv” som bilfører på fast basis kun kjørt biler med piggfrie vinterdekk. Selv er jeg skeptisk til og stoler ikke på piggdekk. De få gangene jeg har lånt biler med piggdekk på har jeg ikke følt meg særlig høy i hatten på glatte veier. Dette har selvsagt mye med vane og erfaringer å gjøre, og jeg er fullt klar over at på enkelte fører er piggdekk best. Imidlertid har piggfrie dekk fungert helt fint på vinterføre i de årene jeg har kjørt bil (siden 1989).

Jeg har latt førerklasse C1 (lett lastebil) løpe ut, og jeg har aldri tatt BE (personbil med tilhenger). Det får være bra nok med muligheter for å kjøre vanlig personbil. Ser selv ikke noe behov for å kunne kjøre rundt med “store drog” av noen biler, det være seg mindre lastebiler eller store tilhengere. Campingvogn vil jeg i hvert fall ikke ha!

 

Generelt er jeg noe skeptisk til og ikke glad i europeiske biler og bilmerker. Jeg liker dem rett og slett ikke, uten å ha noe objektivt og håndfast å komme med. Selv vil jeg ha bil fra bilmerker med opprinnelse i Asia, det være seg Japan eller Sør-Korea pr. dags dato (og muligens Kina på sikt). Imidlertid har jo også slike bilfabrikanter ofte fabrikker i Europa. Amerikanerne kan også ha sine biler i fred for meg.

For tiden er det Toyota det går i hos oss. Tidligere har vi vært borti både Mazda, Hyundai, VW og Subaru. Selv om vår Toyota er produsert i Europa tenker jeg likevel at det er et driftsstabilt og greit bilmerke å ha i vår besittelse i kommende tider. Jeg får vel bare akseptere og leve med at jeg har en «engelsk bil» som Øystein Sunde synger om.

Lenker:




Prepping og preppere

Verden som en bombe

Verden som en bombe

Prepping går ut på å forberede seg og sin familie/nærmeste på en katastrofe-/krisesituasjon hvor mange av de fasiliteter vi tar som selvsagt er fraværende. De ressurser og bekvemmeligheter en ellers tar for gitt har blir tatt fra en – er helt utilgjengelige eller med en svært begrenset tilgang – pga. en alvorlig inntruffet situasjon. Det må fokuseres på de grunnleggende behovene, jf. fysiologiske behov i Maslows behovspyramide, dvs. få dekket behovene for mat, vann, varme, søvn og ly.

Verbet “prepping” kommer av det engelske ordet “preparing”, som på norsk blir noe sånt som “gjøre forberedelser”. Som så mye annet rart stammer fenomenet mer eller mindre fra USA. Prepping har i denne sammenheng INGENTING med ski og skisport å gjøre! Noen kaller også prepperne for survivalister / survivalisme (selvberging, selvforsyning, overlevelse).

Noen god definisjon på prepping har jeg ikke klart å finne. Det nærmeste jeg kommer er en ordlistedefinisjon fra en engelskspråklig ordliste som kan oversettes ca. slik: “Handling eller prosess med å forberede noe, eller å forberede seg på noe.” Og som allerede nevnt er det man forbereder seg på en eller annen form for katastrofe eller krisesituasjon som gir logistikkrelaterte utfordringer for samfunnet.

De som er opptatt av prepping og er preppere ser gjerne for seg at en katastrofe eller en større krise gjør samfunnet tilnærmet umulig å leve i, med store begrensninger i ressurstilgangen. Enkelte av dem som kaller seg preppere bygger seg tilfluktsrom (private bomberom) på avsidesliggende (øde) steder og lagrer mat, vann og annet nødvendig utstyr for selvforsynende overlevelse / selvberging i lange tider.

Dommedagspreppere (doomsday prepper) og dommedagssekter forbereder seg på dommedag. Katastrofepreppere forbereder seg på alt fra større naturkatastrofer, solstorm, alvorlige klimaendringer inkludert ekstremvær, miljøkatastrofer, teknologisammenbrudd, virus, pandemier, økonomisk krise (hyperinflasjon og økonomisk kollaps), overbefolkning, terror, krig, atomutslipp og atombomber. Noen frykter også rare ting slik som zombie-apokalypse og andre apokalyptiske scenarioer (jf. dommedagsprepperne). Et dagsaktuelt scenario for tiden er en eventuell invasjon/krig med Russland.

Byen brenner

Byen brenner

En viktig presisering og klargjøring før artikkelen fortsetter: Jeg er ingen prepper og driver ikke med prepping selv, så alt det jeg skriver om her er ikke basert på egne praktiske erfaringer. Muligens har jeg også gått glipp av en del kunnskap på området pga. min militærnekting, men jeg har i det minste vært speider i unge år!

Egentlig er dette ekstreme fokuset på overlevelse interessant som fenomen! Er de som driver på med dette små-galne hele gjengen? Eller er det bare en litt små-sær hobby eller interesse som har gått litt langt? Det som begynte pent og forsiktig kan muligens ende med “å gå til hodet” på enkelte, hvor man til slutt ser konspirasjoner og fanden over alt?

Jeg har vel ikke et helt klart svar på dette, men det blir litt vel enkelt å avfeie alt med å kalle det galskap. Ikke sikkert prepping er så mye mer sært enn helsehysteri, ekstreme miljøaktivister, dyrevernere, tidsklemma, ekstrem religionsutøvelse, kristne som stemmer FrP, sportsgalskap, dyrking av konspirasjonsteorier, nettroll og utstyrshysteri/materialisme?

Selvsagt kan følgende spørsmål stilles: Er det bedre å leve lykkelig uvitende om all galskap som kan inntreffe, eller er det best å leve et liv med konstante bekymringer og tanker om at dommedag kan komme og muligens er nær? Jeg kan godt forstå dem som ikke ønsker å bruke all verdens tid og energi på å tenke på verdens undergang eller på eventuelle katastrofer som (med liten sannsynlighet) kan inntreffe. Unødvendig redsel og frykt kan skapes hvis det rettes for stor fokus mot alle trusler som finnes.

Den norske stat – jf. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) – legger opp til at vi alle skal være i stand til å takle 72 timer (3 døgn) uten vann, mat, strøm eller forsyninger utenfra. En liste om hva den enkelte bør ha på sitt eget beredskapslager er utarbeidet. Kanskje må vi alle sammen bli en form for mini-preppere for å kunne klare oss litt på egen hånd i en krisesituasjon?

NRK: Klar for dommedag

NRK har via TV en undersøkende dokumentarserie med tittelen “Innafor”, hvor en av episodene enkelt og greit har tittelen “Dommedag” og handler om prepping m. m. I forbindelse med denne serien og episoden har de publisert en tekstartikkel 28.11.2018 som tar for seg “livet” til en prepper. Fra artikkelen gjengir jeg følgende:

  • Han som artikkelen og dokumentaren handler om – Michel van Coevorden (52 år) – kommer fra Nederland, og han har bodd i Norge og “preppet” i 20 år. Han kom til Norge blant annet pga. han ville bo i et land som ikke var del av EU + allemannsretten.
  • Stoler ikke på staten og regjeringen i en krisesituasjon.
  • Scenarier som nevnes hvor overlevelse blir en utfordring: Kjemisk angrep på Oslo, vannet blir forurenset, terrorangrep, elektromagnetisk puls-bombe som slår ut all elektronikk, klimaforandringer, stormaktskrig, økonomisk krise og/eller at strømmen + vann blir borte for en lengre periode.
  • Han er ikke bekymret, men forberedt på at ting kan skje. Han mener ikke at han er paranoid, han er en normal person.
  • I eget hjem har han mat og utstyr til å kunne klare seg i to til tre uker uten strøm og vann. I tillegg et lager i skogen.
  • Han har en bil som går både på bensin og gass for å kunne ta seg fram til lageret.
  • Har tilgjengelig både kontanter og andre ting (sprit, gull, sølv osv.) som kan ha verdi etter en (total) samfunnskollaps.
  • Han har et nedgravd lager – 2 meter under jorden ute i skogen – med alt han trenger. Mat, presenning, sovepose og transport (sykler og ATV) har han på lageret som gjør ham i stand til å stikke til skogs med alt han trenger for overlevelse.
  • Han har lager av tørket og tørr mat, vann og vakuumpakket mat. Vakuumpakkede klær, ulike typer for overlevelsesutstyr og verktøy går også inn i samlingen.
    Foretrekker pil og bue som våpen til jakt, selv om han framstår som våpenkyndig. Gassmasker har han selvsagt også.
  • Mannen er langt ifra alene. “Norsk Beredskapsforum” har over tusen medlemmer og “Overlevelsesgruppa på Facebook” har over 800 medlemmer.
  • I TV-programmet prøver programlederen å leve i tre døgn i sin leilighet uten å gå ut (ingen handling), og med strøm og vann frakoblet. Det holder hardt, ikke minst pga. hennes lille beholdning av mat og andre nødvendige artikler i utgangspunktet.
  • «Avsporing» 1 i artikkelen: Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) og dataangrep. Har et hemmelig senter som overvåker situasjonen og pågående angrep, samt avverge angrep. Sårbarheten til Norge blir stadig testet av både vinningskriminelle og andre nasjoner (myndighetstyrte angrep), f. eks. Russland og Kina. Teknologien gjør oss sårbare for angrep.
  • «Avsporing» 2 i artikkelen: Offentlige og private bomberom / tilfluktsrom har til sammen kun kapasitet til rundt 44 % av befolkningen. En del av bomberommene / tilfluktsrommene er umoderne og i dårlig stand (egne formuleringer etter å ha “lest litt mellom linjene”).

 

Ifølge befolkningsundersøkelsen 2018 – husholdningens egenberedskap – i regi av DSB kommer det fram at mange av landets innbyggere i liten grad vet hva de skal gjøre i en krise der grunnleggende behov (fysiologiske behov) vanskelig lar seg dekke (varme, mat, drikke, hygiene osv.) på en “normal” måte.

Ofte tenker “ekte” dedikerte preppere på mye lengre perioder (mer enn tre døgn) og mer omfattende / grundigere / dypere (scenario det meste havarerer/stopper opp) enn DSB sine anbefalinger når de planlegger og realiserer sine planer.

DSB beredskapsbrosjyre: Du er en del av Norges beredskap – Råd om egenberedskap (Nynorsk utgåve: Du er ein del av beredskapen i Noreg – Råd om eigenberedskap)

Ditt eget beredskapslager – et eksempel på hva man kan ha i hus for å klare seg selv i tre døgn (72 timer):

  • 9 liter vann per person
  • To pakker knekkebrød per person
  • En pakke havregryn per person
  • Tre bokser middagshermetikk
  • eller tre poser tørrmat per person
  • Tre bokser pålegg med lang holdbarhet per person
  • Noen poser tørket frukt eller nøtter, kjeks og sjokolade
  • Medisiner du er avhengig av
  • Ved-, gass- eller parafinovn til oppvarming
  • Grill eller kokeapparat som går på gass
  • Stearinlys, lommelykt med batterier, parafinlampe
  • Fyrstikker eller lighter
  • Varme klær, pledd og sovepose
  • Førstehjelpspakke
  • Batteridrevet DAB-radio
  • Batterier, batteribank og mobillader til bilen
  • Våtservietter og desinfeksjonsmiddel
  • Tørke-/toalettpapir
  • Litt kontanter
  • Ekstra drivstoff og ved/gass/parafin/rødsprit til oppvarming og matlaging
  • Jod-tabletter for gravide, ammende og barn under 18 år.

Scenarier som nevnes er uvær, naturhendelser, sabotasje, tekniske problemer, terror eller krigshandlinger, som igjen kan medføre problemer med tilgangen på strøm, vann og andre nødvendige varer/produkter.

DSB sin beredskapsbrosjyre

DSB sin beredskapsbrosjyre, nynorsk utgave, ankom vår postkasse sammen med avisbunken 05.12.2018.

 

Vi oppfordres til å ha lagre av både gass, parafin, rødsprit og drivstoff + masse batterier. Flere av disse tingene er brannfarlige og eksplosive. Ikke bare-bare å lagre slike farlige ting i vanlige hus og garasjer. Hva med lovligheten rundt lagring av større kvanta av slike produkter?

Hm. Og 9 liter med vann. Hvor skal jeg lagre dette, metode for lagring og hvordan vil vannet være i kvalitet etter lang tids lagring?

Større katastrofer eller kriser: Personlig har jeg liten tro på at jeg vil få med meg noen tyfonvarsling (befolkningsvarsling) hvis dette blir aktuelt (pga. bosted), og jeg tenker at man fort kan oppleve at både TV/radio-, mobil- og datanettverk blir slått ut. Vårt IKT- og digitaliserte samfunn gjør oss ganske så sårbare. Myndighetene og beredskapsetater kan også fort bli overveldet og overrumplet av krisen, med minimale muligheter til å innfri alle behov som oppstår. Varehandel, varetilgang og logistikk generelt kan bryte sammen, og dessuten vil jeg neppe selv være tilstrekkelig forberedt med kriselager osv. av alt det nødvendige.

En ekte prepper ville vel ofte hatt langt større sortiment og lagre, og enkelte av dem bygger også sine egne tilfluktsrom – gjerne på litt avsidesliggende steder – i tillegg til å ha ting lagret. Enkelte ville også ha tenkt på muligheter for å dyrke noe selv som kunne sørget for selvberging over lengre perioder. Egne løsninger for å sikre seg varme og strøm er heller ikke unormalt.

 

Det prepperene er redde for er kriser/katastrofer som medfører utfall av strømnettet over lengre perioder, det kan oppstå mangel på rent vann (drikkevann), det kan bli vanskelig å få fatt i mat og andre produkter pga. kaos og tomme butikker. Samfunnet slik vi kjenner det kan i mer eller mindre grad bryte totalt sammen, og det eventuelt gjenstående hjelpeapparatet blir overlesset med gjøremål. Systemene for krisehåndtering og beredskap kan fort mer eller mindre bryte sammen pga. kompleksiteten og mengden med gjøremål.

Infrastruktur for fysisk kommunikasjon (veinett, togskinner, flyplasser osv.) kan bli utilgjengelig, og det samme kan skje med kommunikasjonsteknologien/IKT (telefoni, mobil, Internett, TV, radio).

Enkelte av dem som driver med dette er svært opptatt av å kunne framstille og dyrke sin egen mat (hvis inntruffet situasjon muliggjør dette). Selvforsyningen og selvberging er sentral for dem, og enkelte har lagt til sides forholdsvis store kriselagre til seg og sine. En stor fordel i en slik inntruffet situasjon vil også være praktiske kunnskaper og ferdigheter, da man muligens ikke lengre kan stole på eller har tilgang på teknologien som vi har blitt så utskjemte med å ha rundt oss. “Gode” preppere er forberedt på det meste, eller som speiderne ville ha sagt via sitt valgspråk: “Alltid beredt.”

Selv har jeg ikke opplevd 2. verdenskrig. Imidlertid var det både under krigen og en stund etterpå rasjonering og begrenset tilgang på mange produkter. Under krigen var det begrenset tilgang på mat og matvarer, og man måtte ha rasjoneringskort for å få kjøpt en del produkter. Noe slikt kan i verste tilfelle også oppstå etter en ny alvorlig krise.

Tidligere tiders tanker og planer om selvberging og beredskapslagre (f. eks. kornlagre) har for lengst blitt arkivert i en skuff. Under en krisesituasjon – f. eks. krig med stengte landegrenser – kan forsyningssituasjonen bli ganske prekær i landet vårt. Store deler av vår mat og andre produkter blir importert fra andre land, og vi har alt i alt gjort oss svært avhengige av utlandet.

Utenom å ha tilgang på mat er det viktig å tenke på strøm. Strømgenerator/strømaggregat av en eller annen form samt f. eks. solcellepaneler kombinert med batterier kan løse mye. Hvis radionettet ikke er slått ut kan det også være greit å ha en radio (DAB+) med MASSE batterier i beredskap. Kommunikasjonsløsninger (walkie talkie / radio / radioamatørutstyr uavhengig av delt infrastruktur/sendere, eventuelt supplert med satellitt-telefoni) opptar også enkelte av prepperene. Tilstrekkelige lagre av drivstoff og brensel er det også viktig å ha tenkt på.

Å holde varmen er viktig og livsnødvendig. Å ha muligheter til f. eks. å drive med vedfyring i tillegg til å kunne bruke strøm til oppvarming bør (helst) være et minstekrav for enhver beboer i Norge. Strømmen kan bli borte i forbindelse med kriser, storm og uvær, og da er det greit å ha en varmekilde som ikke krever strøm for å virke som ekstraløsning / reserveløsning.

Apokalypse

Apokalypse

Da kommunikasjonsteknologi/IKT kan bli slått ut kan gode gammeldagse kontanter være smart å ha tilgjengelig. Kort vil ikke nødvendigvis fungere i en slik situasjon. Det er også viktig å ha kontrollen over viktige papirer slik som pass osv. Tilgang på nødvendige medisiner og førstehjelpsutstyr vil også bli tenkt på av en seriøs prepper.

En del dommedagspreppere har troen på at i postapokalyptisk samfunn vil kryptovalutaen overleve som økonomisk betalingsmiddel. I stedet for å samle på gull eller gammeldagse penger i form av mynter og sedler i private pengeskaper det en del som ser mot digital valuta slik som bitcoin. Gull blir byttet ut mot kryptovaluta.

Noen konsekvenser av en massiv katastrofe kan være at det oppstår problemer med høy kriminalitet, lovløse tilstander, panikk, kaos, høy grad av egoisme og at enkelte får et veldig høyt fokus på å beskytte seg selv og sine med alle tenkelige midler. Det kan bli en kaotisk situasjon med et samfunn som helst kollapser. En eventuell evakuering kan fort bli alt annet enn knirkefri.

Prepping har vel spesielt “tatt av” i USA. Noe av årsaken til dette er sannsynligvis deres generelt store skepsis mot myndigheter og deres rolle i krisesituasjoner. De stoler ikke på at myndighetene vil være i stand til å ordne opp hvis kriser inntreffer. Amerikanere ja. Der borte i statene vil vel mange si med stor overbevisning at en prepper må ha våpen og ammunisjon til jakt og selvforsvar.

Prepperne kan fort være bekymret for ting slik som dommedag, miljøsituasjonen og manglende informasjonssikkerhet med tilhørende stor sårbarhet. Under siste punkt kan også AMS (Avanserte Måle- og Styringssystemer/smarte strømmålere) inngå. Mange potensielle scenarier kan inntreffe hvor tilegnet kunnskap og utstyr kan komme til nytte. Prepperne i Norge vil ha en viss redsel eller bekymring for at det trygge og gode Norge og det norske kan ta slutt eller i hvert fall er truet.

Mye av preppingen har å gjøre med å få dekket behovene på de to laveste nivåene i Maslows behovspyramide (fysiologiske behov og trygghetsbehovene):

Maslows behovspyramide

Maslows behovspyramide

 

Tilfluktsrom, skilt

Tilfluktsrom, skilt

En liten avsporing: Dette med tilgangen på offentlige tilfluktsrom (“bomberom”) her i Norge er en historie for seg selv. Det er både for få og små rom i forhold til befolkningsstørrelsen, og en god del av de rommene som finnes er i dårlig stand og trenger å bli rustet opp (modernisert og pusset opp). En del av rommene som finnes er fulle av “rot” i og med at de brukes som lagre. For tilfluktsrommene legges det opp til at de skal kunne klargjøres på 72 timer, og det skal være mulig å oppholde seg i rommene i opptil 6 timer.

Tilfluktsrommene ble i hovedsak bygget for flere tiår siden i forbindelse med etterkrigstiden og den kalde krigen (mellom Sovjetunionen og Vesten). De beskytter mot konvensjonelle angrep av typen bomber, trykkbølger og splinter, og rommene er gjerne beregnet / designet for kortere opphold. De beskytter dårlig mot en del av de “nymotens” truslene. Som skrevet annet sted har tilfluktsrommene / bomberommene kun plass til ca. 44 % av befolkningen, og da er både offentlige og private rom medregnet.

Hvor er mitt nærmeste tilfluktsrom? Det vet jeg faktisk IKKE! Til og med nettsiden “Offentlige tilfluktsrom i Norge”, med datasett hentet fra DSB (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap), gir ikke noe klart svar på dette.

Det er heller ikke alle som bor og jobber på plasser som kan høre sivilforsvarets tyfoner (varslingsanlegg, “flyalarmen”) i en krisesituasjon. To ganger i året kjøres det tester på sistnevnte hvor lyd-signalet “Viktig melding – lytt til radio” lyder (eller mer oppdatert: “Søk informasjon”). Ikke alle “forstår” signalet, og slettes ikke alle kan høre signalet der de måtte befinne seg. Neste utfordring blir å få med seg hva som skjer via f. eks. radio, TV eller nettet, og det er heller ikke gitt at dette vil fungere i en krisesituasjon.

Panikkrom / sikkerhetsrom

Om enn litt på siden: “Panic room” / “Safe room” eller panikkrom / sikkerhetsrom på norsk er også et fenomen, og da spesielt blant de litt mer velstående med litt paranoide tendenser. Enkelte ønsker å ha et slikt trygt rom – sikkerhetsrom – til bruk i en kortere / midlertidig krisesituasjon, f. eks. ved innbrudd eller andre former for inntrenging + diverse andre ytre trusler. Man kan gjemme seg på rommet (“skjult rom”) og få den nødvendige beskyttelsen fra rommets utforming. Tidligere var det et amerikansk fenomen, men også her i Norge bygges det nå en del slike rom.

Slike rom kan ha funksjonaliteter slik som ekstern/separat luftforsyning, vann/avløp, separat strømforsyning og egne kommunikasjonslinjer. Overvåkningssystemer og selvforsvarssystemer kan inngå, og hemmelig inngang kan også være en del av pakken Rommene kan enten være integrert del av boligen eller frittstående/frittliggende.

Rommene blir bygget solid, gjerne med masse bruk av betong og stål og med solide dører samt sikkerhetssystemer. Rommene kan gi beskyttelse mot trusler slik som innbrudd, eksplosjoner, splinter, prosjektiler, avlytting, sabotasje, gassangrep, stråling, ekstremvær, terrorangrep og «vanlige» innbrudd / boliginntrengninger.

Ifølge Det Norske Akademis ordbok (NAOB) er et panikkrom: “(privat) tilfluktsrom med særlig påkostet innredning og utstyr, så som videoovervåkning, forsvarsmekanismer, luftkondisjonering.” Rommene er ofte skuddsikre og tilnærmet innbruddssikre.

 

Selv var jeg en periode innrullert i det norske Sivilforsvaret. Ut fra den innsikt jeg fikk derifra tviler jeg litt på deres utstyrspark (dårlig utstyr, dårlig økonomi) og kompetanse/ evner / muligheter (relevant opplæring m. m.) til å kunne gjøre noen stor forskjell i en ekstrem krisesituasjon. Likeså er jeg som militærnekter også noe usikker på og har liten tiltro til Forsvaret og Heimevernet. Vi ble tatt på senga under 2. verdenskrig, og det samme kan fort skje igjen (historien gjentar seg). Muligens litt større sjanse for at NATO kan redde oss, hvis det skulle være snakk om at en konvensjonell krig som bryter ut. Ellers har dagens regjering fått en del kritikk for manglende fokus på objektsikring (sikre infrastruktur og viktige bygninger mot terror og angrep).

I en krisesituasjon kan frivillige organisasjoner slik som Røde Kors også være til god hjelp. All ære til dem som engasjer seg i slike organisasjoner og som bruker av sin tid på slikt arbeid. Spesielt tenker jeg da på hjelpekorpsdelen – redningstjenesten – av Røde Kors.

Det er lite sannsynlig at jeg noen gang blir en ekte prepper som driver med “proff” prepping. Jeg klarer ikke å engasjere og motivere meg så dypt i saken, og jeg synes vel det ligger litt utenfor mitt “interessefelt”. Jeg velger nok mer å ta problemene etter hvert som de eventuelt måtte dukke opp. Det ligger ikke i min personlige natur å engasjere meg dypt i temaet med de bekymringer og redsler som må ligge i bunn, men det er jo likevel et interessant fenomen å beskue fra utsiden.

Vil prepperne noensinne få nytte av sine kunnskaper og sine forberedelser? Hvem vet! En viss fare for at en krigssituasjon skal inntreffe finnes jo, og en eller annen miljø- og/eller værmessig katastrofe kan slå til. Dessuten har man faren for terror.

Selv tenker jeg nok alt for lite på muligheten for en krisesituasjon og hvordan jeg skal være forberedt på kaoset en slik situasjon medfører. Jeg har vel ikke selv en ferdig spikret overlevelsesstrategi hvis det verste skulle inntreffe. Jeg velger å skrive denne artikkelen om preppere, da jeg lar meg delvis fascinere av deres sterke innlevelsesevne og målbevissthet til temaet.

Lenker:

Podkast /radio:




Kina 5 år 2018 – 06.05 en merkedag

Adopsjon, Kina.

Adopsjon av Kristiane 06. mai 2013, Kina.

For vår lille familie er det en aldri så liten merkedag i dag, 06.05.2018 – 6. mai 2018. Det er nemlig nøyaktig 5 år siden vi – Sølvi & Bjørn Roger – ble adoptivforeldre til Kristiane Marie. I den forbindelse var vi på hentereise til Kina i disse tider for fem år siden, hvor vi fikk jenta vår overlevert til oss 06.05.2018 på formiddagen. Etter hele 7 års venting var vi i mål med adopsjonsprosessen.

En begivenhetsrik og gledens dato for vår del med andre ord! Men også en travel, da masse kontorer måtte avlegges besøk for å få fikset alle papirer. Varmt i været var det, og den innleide sjåføren kjørte som om selveste mannen med ljåen var etter ham. Heldigvis aksepterte Kristiane oss som foreldre ganske så kjapt. Også en flott opplevelse å ha fått besøkt landet Kina en gang i livet.

Rett etter reisen til Kina i forbindelse med adopsjonen skrev jeg en aldri så liten Kina-artikkel her i bloggen. Jeg skrev litt generelt både om landet Kina og om byene Jinan og Beijing som vi besøkte.

Opprinnelig Kina-artikkel er tilgjengelig via denne lenken. Etter den tid har Kina blitt et relativt uaktuelt land å adoptere fra (tar ikke imot nye søkere, ekstremt lang ventetid for dem som fortsatt står i kø fra tidligere).

Sølvi sin Facebook-oppdatering 06.05.2018:

Adopsjon Kina

Sølvi sin Facebook-status 06.05.2018.




PRIDE (opplæring for fosterforeldre)

Omslag PRIDEBOK nynorsk (perm)

Det jeg skal skrive om her har INGENTING å gjøre med Pride-festivalene (paradene) som feires rundt forbi, som er arrangementer for å feire skeiv kjærlighet og mangfold (homofile, LHBTI-miljøet m. m.).

PRIDE som jeg skal omtale i denne artikkelen er opplæringsopplegget for fosterforeldre, som her i Norge gjennomføres av BUF/bufetat (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet). Et slikt kurs, “PRIDE grunnkurs: Opplæring for fosterforeldre”, var vi (Bjørn Roger og Sølvi) deltakere på høsten 2016.

PRIDE er en forkortelse for: Parent Resources for Information, Development, and Education. Kursopplegget skal fungere som en opplæring for personer som vurderer å bli fosterforeldre. På kurset lærte vi blant annet om tilknytningsvansker, sorg, utfordringer og gleder med å være fosterforeldre.

Kursopplegget PRIDE

Kurset skal bidra til å forberede potensielt blivende fosterforeldre på jobben og utfordringene + gledene som venter. Vanlige utfordringer ved å ta til seg et fosterbarn ble problematisert, og man måtte tenke gjennom mange problemstillinger og analysere seg selv rundt temaene som ble presentert. For enkelte kan kurset resultere i at man finner ut at å bli fosterforeldre slettes ikke er det riktige likevel.

Mange ulike utfordringer kan oppstå med fosterbarn, men heldigvis er det nok svært sjeldent at alt som nevnes på kurset inntreffer samtidig og relatert til et enkelt barn. Noen får en type utfordringer mens andre får andre typer, og det varierer selvsagt en del hvor store og alvorlige utfordringene/problemene er.

Spesielt i forbindelse med utarbeiding av “livsbok” / “livsbøker” må man grave dypt i sitt personlige indre. Man må tenke gjennom på ulike måter om man er beredt på å bli fosterforeldre, og om man i det hele tatt er aktuelt å påta seg den rollen.

Ifølge nettsiden til BUF skal PRIDE-kurset hjelpe til med:

Du får hjelp til å tenke gjennom dine egne motiver for å bli fosterforelder, og hvilke forutsetninger du har for å oppfylle de fem ferdighetskravene PRIDE bygger på:

  1. Oppdra og gi god omsorg
  2. Støtte barns utvikling og håndtere forstyrrelser i utviklingen
  3. Støtte forholdet mellom barn og familiene deres
  4. Gi barn mulighet til å etablere trygge, varige bånd
  5. Å kunne samarbeide

Ifølge nettsiden til BUF om selve kursinnholdet:

Tema i samlingene skal være:

  • Introduksjon til PRIDE.
  • Å arbeide i gruppe.
  • Å møte barns behov for trygghet.
  • Å håndtere tap.
  • Å hjelpe barn til å holde kontakt med egen familie.
  • Å gi god omsorg.
  • Å gi barn mulighet til å knytte varige bånd.
  • Å leve med forandringer i hverdagslivet.
  • Å ta velbegrunnet avgjørelse.
  • Kursavslutning – oppsummering.
  • Familiesamling

 

Slik kurset var lagt opp her gikk det over en lengre periode med flere helger på hotell med overnattinger (pga. lange kjøreavstander må det nesten være med overnatting her i fylket). Kurset og oppholdene i seg selv var gratis, det eneste man måtte organisere selv var transporten til kursstedet.

Familielykke

Under kurset var det mye gruppearbeider. I tillegg til selve kurset var det også diverse hjemmebesøk, inkludert med lokalt barnevern, og samtaler. Man blir godt kjent med både BUF og barnevernet underveis, men for vår del har dette utelukkende vært positive møter.

Kurset er lærerikt, men det kan også virke noe overveldende og skremmende. Mange utfordringer ble framsatt, som nok kan virke litt vel omfattende og utfordrende. En ting som var greit for vår del var at en del av temaene var gjenkjennelig fra tidligere adopsjonsprosess, men hvor vi der og da bare måtte finne ut av det uten å ha vært deltaker på kurs. (Etter den tid har adopsjonsforberedende kurs blitt innført, noe som bare var i startfasen og hvor det var begrenset kapasitet da vi var i prosess. Vi fikk ikke deltatt.)

Egne kommentarer til kursopplegget

Jeg var mer småskeptisk til opplegget på forhånd enn jeg er nå i etterkant, da jeg tross alt var noe usikker på hvor mye nytt jeg teoretisk sett kunne lære jeg som fra gammelt av har pedagogikk i min fagkrets. I hovedsak vil jeg gi kursopplegget PRIDE gode skussmål. Bra og interessant opplegg og innhold. Kurset gir en ok forberedelse på dette å ta imot et fosterbarn og å bli fosterforeldre.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe må det være følgende:

  • Litt vel amerikansk i sin oppbygning, kunne muligens i enda større grad ha blitt fornorsket.
  • Mangler litt tilpasninger til praktiske norske forhold. F. eks. sies det lite om rettigheter og plikter som fosterforeldre, eksponeringen av fosterbarn i (sosiale) medier, praktisk organisering, rammevilkår, norsk lovverk osv.
  • Ikke helt tilpasset dagens situasjon, hvor man som oftest får relativt traumatiserte barn etter at mildere tiltak har blitt testet ut først.
  • Det burde også ha kommet enda tydeligere fram at man i hovedsak trenger fosterforeldre til store barn (tweens og/eller tenåringer).
  • Kurset klarte ikke helt å klargjøre for og å forberede på det store byråkratiet det er rundt fosterhjem, og da spesielt hvis det er snakk om barn som trenger litt ekstra oppfølging.

NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) foretok i 2014 en evaluering av opplæringsprogrammet PRIDE. Hovedkonklusjonen er at opplegget representerer en god forberedelse til å bli fosterforeldre. Blant annet nevnes det:

  • “NOVA anbefaler at PRIDE videreføres. Grunnopplæringen fungerer godt, og bekymringen for at den er for problemfokusert og omfattende, synes grunnløs. Samtidig er det behov for å se nærmere på videreopplæringsdelen og systemet for veiledning av prideledere lokalt i fosterhjemstjenestene.”

PRIDE kursbevis

Alt i alt er jeg egentlig imponert over at det foreligger såpass masse kursing og opplegg for å kunne bli fosterforeldre. Man slipper nok unna følelsen av å være helt overlatt til oss selv.

Det er for tidlig å skrive noe her om selve fosterhjemsoppdraget, hvordan det i praksis fungerer å være fosterforeldre. Teorien fra PRIDE er en ting, noe annet er det å omsette dette til praksis.  Imidlertid ser det ut for å være masse oppfølgingsmøter, tilbud om kurs og samlinger, veiledning, god støtte og hjelp å hente via blant annet barneverntjenesten. Alt i alt synes det som om oppfølgingen rundt fosterhjemsarbeidet er bra.

Ellers har vi fra barnevernet fått utdelt Fosterhjemshåndboka utgitt av Kommuneforlaget med Hege Sundt som redaktør. Dette er en tykk bok på over 620 sider som nok vil gi svar på mange spørsmål relatert til fosterhjemsarbeidet. Denne boka blir sikkert et bra supplement til selve PRIDE-kurset.

Egne erfaringer

Etter å ha vært fosterhjem og fosterforeldre en periode gjør man seg jo noen erfaringer.

Selve det å ta seg av et fosterbarn er ca. som forventet. Det som er mer omfattende enn forventet er møtevirksomheten. Det er masse møter med blant annet barnevern, BUF/fosterhjemstjenesten, tilsynsfører, ansvarsgruppe, helsevesen, PPT, psykolog osv. I vårt tilfelle er den ene forelderen i en periode frikjøpt fra jobb, mens den andre er i full jobb. Uten frikjøp av min kone fra ordinær jobb hadde nødvendig deltakelse i møtevirksomheten vært vanskelig å få til.

Omsorgsovertakelse ved omsorgssvikt, fosterforeldre og fosterhjem

Hvem har ansvar for hva når omsorgsovertakelse finner sted:

  • Foreldrene (de opprinnelige/biologiske) beholder foreldreansvaret. Forblir barnas verger (økonomi m. m.).
  • Juridisk ansvar for barnas oppvekst og omsorg legges til barnevernet.
  • Fosterforeldre utøver ansvaret for oppveksten og (den faktiske/daglige) omsorgen i praksis.

Kilde: Barnevernsadvokat.no: Omsorgsovertakelse ved omsorgssvikt, fosterforeldre og fosterhjem.

Selv opplever jeg denne ansvarsfordelingen som noe snodig og problematisk. F. eks. kan de opprinnelige foreldrene (biologiske foreldre) gjøre det vanskelig med å få pass til barnet da bestilling av dette vil kreves deres underskrift. De kan også “stikke kjepper i hjulene” når det gjelder valg av skole, offentliggjøring av foto, helse og økonomi. Dette at en del beslutninger og ansvaret for disse blir liggende på de opprinnelige foreldrene kan være noe problematisk i enkelte saker. De “ikke-dugende” opprinnelige foreldrene eller biologiske foreldrene har overraskende store rettigheter og makt, til tross for at de har mistet den daglige omsorgen for barnet eller barna.

En annen ting som helt sikkert kan være litt både og er samværet med de opprinnelige foreldrene (biologiske foreldre). De fleste fosterbarn skal ha en viss kontakt med sine opprinnelige foreldre samt ofte også med eventuelle søsken. Noen av disse besøkene skjer med tilsyn i “problematiske saker”, mens andre av dem skjer uten tilsyn. Hvor bra slike samværsituasjoner fungerer kan variere. Enkelte ganger kan det være problematisk, opprivende og destruktivt for barnet. Til og med når det er snakk om overgrepssaker mot barn skal det mye til at de biologiske foreldrene mister hele samværsretten.

Som omtalt i artikkelen “Forsvarstale for barnevernet“:

  • I praksis er det ikke barnevernet alene som tar alvorlige og store beslutninger om omsorgsovertakelse. Både sakkyndig personell og ikke minst fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker er inne i bildet. En del av sakene blir også kjørt gjennom rettssystemet, hvor ikke nødvendigvis de biologiske foreldrene “vinner” rettssaken.

Det som ikke er helt bra er ulikhetene. Det ser ut til å eksistere til dels store ulikheter mellom kommunene når det gjelder godtgjørelser (økonomi) og hvordan ting tilrettelegges og følges opp overfor fosterforeldre. Her burde det ha vært litt mer likhet.

Noe av regelverket rundt dette temaet:

Fra loven kan spesielt § 4-12 nevnes. Her framgår det hva som er gyldige grunner til at en omsorgsovertakelse finner sted:

Alvorlige situasjoner som kan gå ut over barnets helse, fare for mishandling og/eller overgrep, barn med særlige behov som ikke får behovene dekket og store mangler med den daglige omsorgen og/eller den personlige kontakten og tryggheten som barnet trenger.

Før dramatiske tiltak igangsettes legges det opp til hvis forsvarlig å prøve med mindre hjelpetiltak. Fylkesnemnda tar endelig beslutning når en dramatisk omsorgsovertakelse skal finne sted.

 

En annen ting er litt usikkerhet og uklarhet rundt rettigheter og plikter, spesielt overfor det ordinære arbeidslivet. Det er ikke lett å kunne innfri alle forventninger fra de ulike instansene og få dette til å fungere sammen med ordinært familieliv og arbeidsliv.

Det forventes at fosterforeldre – fortrinnsvis begge foreldrene når det er snakk om par – skal delta på en rekke møter og kursopplegg. Noen av oppleggene finner sted i beste arbeidstid, mens andre samlinger er lagt til helger med overnatting. Det er ikke bare-bare å få dette til å gå i hop med arbeid og barn.

PRIDE-kurset har ikke gitt svar på alle spørsmål og usikkerheten, og likeså gir heller ikke Fosterhjemshåndboka fasit på alt.

Å ha et fosterbarn er noe helt annet enn å ha et eget barn. Andre utfordringer dukker opp (tilknytningsvansker, traumer osv.), og uansett hvordan man snur og vender på saken er det et barn bare på “lån”. Det er alltid knyttet usikkerhet rundt hvor lenge barnet blir boende, da det nesten alltid er en fare for at barnet blir tilbakeført til sine biologiske foreldre. Dessuten er det mange instanser som skal ha et ord med i laget når det gjelder barnets liv og oppvekst.

En trist utvikling slik jeg ser det er at barn hentes ut (alt) for seint og kun i de aller verste tilfellene, hvor alle slags andre mildere tiltak enn omsorgsovertakelse prøves først. Traumer, adferdsproblemer, forsinket utvikling og psykiske problemer påføres barna før omsorgsovertakelse endelig finner sted. For fosterforeldrene medfører ofte dette at en av dem må bli frikjøpt fra jobb (med tap av pensjonspoeng og gjerne med brutte bånd til fagforening) i lang tid (1-2 år) for å følge opp fosterbarnet. 

Statlige organer som er inne i fosterbarnsaker har etter mitt syn en noe for teoretisert tilnærming. I kurssammenheng er det lite utveksling av praktisk (levd) erfaring og realisme.

Innenfor helse og psykiatri kan det virke som om profesjonaliteten og kunnskapen til tider er lav. Det er lite kunnskap om eller tro på at alvorlig omsorgssvikt kan medføre store traumer (traumatiserte barn), forsinket utvikling osv. Videre er det enkelte “eksperter” som utviser alt for stor tro på diverse “vidundermodeller”.

En betenkelighet og fordom som jeg har fått bekreftet er hvor prisgitt man er det ansvarlige barnevernet, hvor det eksisterer store forskjeller mellom ulike kommuner om hvor godt ting fungerer og betingelser. (Men vi har vært heldige her!) Det er også svært variabel kvalitet på annet offentlig hjelpeapparat, og deres kompetanse med fosterbarn som har opplevd omsorgssvikt.

Hvis noe relatert til fosterbarn og fosterhjem ikke fungerer “etter boka” og barnevernet ikke griper tak i det er det lite hjelp å få, uten å gå til det drastiske skrittet å avslutte oppdraget. Fylkesmannen fungerer som ankeinstans, men å gå til denne instansen er ofte litt vel drastisk. Etter tildeling av et fosterbarn er Fosterhjemstjenestens ansvar mer eller mindre ferdig og avsluttet.

Det finnes en fosterhjemsforening – Norsk Fosterhjemsforening – men denne virker til å være en forening som gjør lite som er synlig, er mer eller mindre sovende og i hvert fall viser lite igjen i samfunnsdebatten. Selv påstår de at de er “en aktiv pådriver for å heve kvaliteten på alle plan innen fosterhjemsomsorgen”. De utgir et medlemsblad, selger diverse kursmateriell / litteratur, driver litt lobbyvirksomhet mot myndighetene og avholder noen kurs.

Selv kan ikke ble medlem hos dem da jeg ikke støtter deres etiske retningslinjer, i form av punktet: “Lojalitet => Norsk Fosterhjemsforening skal snakke godt om foreningen”. Norsk Fosterhjemsforening = “Med Norsk Fosterhjemsforening menes her medlemmer, tillitsvalgte og ansatte”. En slik knebling av muligheter for å framsette berettiget kritikk når dette er påkrevd kan jeg ikke akseptere, og jeg kan ikke på egne vegne garantere for en så blind og ensidig lojalitet som det ser ut for at de forventer fra sine medlemmer. (Klart det finnes masse sensitive personopplysninger som ikke fritt kan deles pga. regler om taushetsplikt m. m. for å verne fosterbarna når man holder på med fosterhjemsarbeid. Imidlertid må systemkritikk mot en forening og deres innsats og prioriteringer være fullt lovlig!)

Ellers er begrepene fosterbarn, fosterforeldre og fosterhjem noe litt rare begreper. Det har jo ingenting med foster (små, ufødte barn) å gjøre. Foster i denne forbindelse er nok en omskriving av å fostre opp, noe som gir litt mer mening.

Konklusjon

Jeg synes alt i alt PRIDE-kurset fungerer bra som opplegg for å finne ut av om man vil bli fosterforeldre eller ei. Mange interessante temaer blir gjennomgått, det gjennomføres gruppearbeider og man må tenke og analysere en hel masse selv, og alt i alt gir opplegget en grei forberedelse på rollen som fosterforeldre. Jeg har ingen problemer med å anbefale PRIDE til personer som vurderer om dette å bli fosterforeldre er noe for dem.

Etter å ha prøvd ut livet som fosterforelder en stund ser jeg noen svakheter og mangler med kursopplegget, men likevel er det absolutt bedre med nevnte kurs enn å ikke ha noen som helst skolering av kommende fosterforeldre. Man må uansett forvente å møte på noen utfordringer som fosterforeldre som ingen kurs kan forberede en helt på, da det finnes mange ulike fosterbarn og utfordringer der ute.

Innledningsvis nevnte jeg Pride-festivalene kontra PRIDE-kursene for potensielle fosterforeldre. Også homofile – takk og pris – kan bli fosterforeldre.

Lenker

Tidligere beslektede innlegg her i bloggen:




Bloggen har krasjet… Bloggen er frisk igjen!

WordPress

Bloggen er (tilnærmet) frisk igjen!

Bloggen har vært alvorlig syk og til tider utilgjengelig. Den har enkelt og greit hatt et aldri så lite havari november 2017. I en periode ble en lokal kopi av bloggen gjort tilgjengelig via min lokale hjemme-PC.

Muligens har jeg blitt rammet av “Guds straffedom” pga. mange protest kristendom-innlegg? Datadjevelen har slått til.

Jaja. Bloggen er nå tilbake i god gammel form igjen, og jeg kan med dette friskmelde den igjen.

Jeg er ikke godvenn med innstikket “Search & Replace“. I forbindelse med omlegging til HTTPS benyttet jeg meg av nevnte innstikk, som klarte å ta knekken på databasen til min WordPress-installasjon.

En mer detaljert hendelsesbeskrivelse til krasjet følger i denne artikkelens fortsettelse.


Detaljert hendelsesforløp for krasjen:

  • La om nettsidene på webhotellet hos Domeneshop til å bruke HTTPS.
  • Diverse URL-er måtte oppdateres i databasen for å ta hensyn til dette. Jeg brukte innstikket “Search & Replace”, etter anbefaling fra Domeneshop.
  • Dette gav fullt og totalt kaos med tegnsettet (æøå og andre spesialtegn ble noen hieroglyfer). Kan ha hatt noe med latin1_swedish_ci kontra utf8_general_ci – tegnsett i MySQL / MariaDB.
  • Fikk også problemer med innlogging i administrativ side/verktøyer.
  • Prøvde å rekonstruere databasen og bloggen ved bruk av sikkerhetskopi tatt med All-in-One WP Migration. Fant da ut at webhotellet ikke var “kompatibelt” med denne løsningen.
  • Hadde ikke før problemene inntraff sett at nevnte program stod på Domeneshop sin svarteliste over programmer som bør unngås, med begrunnelsen “Brukere som besøker eller administrerer websider med disse programmene risikerer å sperre seg selv ute pga. ekstrem ressursbruk.” Og dette problemet med utestengelse fikk jeg virkelig opplevd!
  • Jeg klarte ikke å gjenopprette databasen ved hjelp av All-in-One WP Migration pga. “timout”. Det samme skjedde ved forsøk på å bruke WP Clone og/eller Duplicator.
  • Ble vant med å få slike feilmeldinger:

WordPress database error: [User ‘dbnavn’ has exceeded the ‘max_updates’ resource (current value: 36000)]

  • Prøvde også manuelt å gjenopprette databasen ved hjelp av MySQL Workbench Community Edition og phpMyAdmin. Klarte å få bort tegnsettproblemene, men fikk ikke tilgang til administrative verktøyer.
  • Tips fra nettet om justeringer av rettigheter og brukerinnstillinger via manuelle SQL-kommandoer førte ikke fram.
  • Jeg klarte å rekonstruere og å få kjørt blogg-installasjonen på min lokale PC via XAMPP. Klarte imidlertid ikke å oppnå suksess med å få flyttet bloggen tilbake til webhotellet.
  • Domeneshop sitt anbefalte backup-program, Akeeba Backup, lot seg ikke installere på min lokale Windows PC med XAMPP. På webhotellet gikk det imidlertid greit.
  • Registrerte også underveis diverse prefiks-problemer, korrupte bildefiler og en del gammelt rot i databasen. Min konklusjon: Like greit å starte helt fra bunnen av med nyinstallasjon av bloggen.
  • Fra denne kjørende lokale installasjonen ble alle blogginnlegg og sider eksportert via WordPress sine innebygde funksjoner for import og eksport.
  • På webhotellet ble til slutt WordPress installert helt på nytt. Alle innstillinger, plugins (utvidelser/innstikk) og widgets (småprogrammer) måtte installeres og settes opp helt fra bunnen av.
  • Blogginnlegg og sider ble importert uten datatap. Men: Importen inneholdt ikke bilder og bildelenker. (En artikkel forsvant også på mystisk vis underveis i prosessen, men jeg hadde heldigvis en PDF-kopi av denne som bidra til at jeg fikk rekonstruert den.)
  • Alle bilder har måttet bli lastet opp manuelt til ny installasjon, og de måtte kobles inn i de enkelte artikler og sider. Med ca. 200 artikler og enda flere bildelenker (noen artikler har mer enn et bilde) ble det en ganske omfattende jobb.
  • Noe statistikk og delinger på sosiale nettverk kan ha gått tapt. Bildegalleriet (via NextGEN Gallery) til bloggen er tapt.

Etterdønninger:

  • Det har vært noen etterdønninger etter havariet. F. eks. hadde bloggen telle-problemer med kommentarer på artikler. En del artikler med kommentarer stod oppført med «Ingen kommentarer». Måtte gå gjennom en del artikler og legge inn en «dummy-kommentar» som jeg deretter slettet igjen. Dette fikk fart på tellingen av kommentarer.
  • Jeg har også opplevd litt trøbbel med bruk av WordPress-appen på både Android og iOS. Den mister koblingen mot bloggen. Må av og til slette hele koblingen og legge den inn igjen for å få tilgang på publiserte artikler osv.
  • Det ser også ut for at jeg sliter litt med SEO (Search Engine Optimization) samt med å få bloggens innhold tilfredsstillende synlig i Google sine søkeresultater. Har å gjøre med indeksering, sidekart osv. SEO og synlighet i søkeresultatene er vel forresten to sider av samme sak.

Endelig er jeg i mål (håper jeg)! Bloggen er igjen operativ og (nesten) tilbake i gammel storform.

Lenker:




Søppelprodukter med dårlig produksjonskvalitet

På Facebook la jeg i full irritasjon ut følgende melding 7. oktober 2016:

“Møkka lei søppel-produkter!! Denne gangen et leketøy av typen “magic ruler” eller “magic snake”. Retro-leke. Holdt ikke en hel dag før den var moden for søppelkurven (brakk, ikke mulig å få montert sammen igjen). Utrolig mange produkter i handel som holder elendig kvalitet!”

Originalen Rubik’s Snake

(For nordfjordinger: Søppelkurven er det samme som bossdunken.)

PS! Det var ikke en uvøren barnehånd som klarte å knekke leken. Det skjedde under normalt bruk foretatt av en voksen. Det var også et “kopiprodukt” (Made in China) vi fikk fatt i via en lokal lekebutikk, og ikke den originale Rubik’s Snake.

Nå kunne jeg ha skrevet langt og lenge om møkkaprodukter produsert i lavkostland i Asia og Kina spesielt. Imidlertid føler jeg meg litt inhabil til å si noe stygt om Kina i denne saken. Har ut fra egne erfaringer sett at Kina også leverer svært gode kvalitetsvarer. Årsaken til dårlig kvalitet er vel i stor grad avhengig av hva vi forbrukere og ikke minst leverandørene er villig til å betale for å få produsert et produkt. Det er ikke nødvendigvis en direkte sammenheng med produksjonslandet.

Det snakkes fint om miljøvern og en grønnere og mer miljøvennlig hverdag. Så lenge vi lever i et bruk og kast-samfunn er det nok langt fram til vi kan klare å leve et bærekraftig liv forbruksmessig og miljømessig.

Som forbruker er det ikke lett å stå i en butikk å vurdere kvaliteten. Produktene er som oftest kamuflert i fin emballasje, og prisen er gjerne ikke så lav at man tenker på at det bare er søppel når produktet blir kjøpt. Noen ganger “røper” heller ikke prisen dårlig kvalitet da importør/leverandør gjerne tar seg grov avanse/fortjeneste selv om produksjonskostnadene var lave. En del produkter er såpass dårlig laget at de ALDRI skulle ha fått lov til å komme ut på markedet! Det er ingen vits i at butikker selger søppel!

Blant annet har jeg mange ganger i den senere tid irritert meg over leker som selges i nærmeste lokale lekebutikk (Kozmos-kjeden). Mye av produktene er svært dårlig laget, og etter kun kort tids normal bruk er de ødelagte og må kastes. Slik bruk og kast liker jeg ikke, og det er slettes ikke enkelt før kjøp å se at produktene virkelig er så dårlig laget. Prisen er heller ikke så latterlig lav at man tenker på at det bare er søppel det som selges.

Jeg kunne også ha skrevet langt og lenge om all den “dritten” som sendes med blader slik som Donald. Ofte leketøy som kun tåler noen minutter med leking før de er ødelagte. Inni Kinderegg er også kvaliteten på leketøyet som følger med av meget variabel kvalitet. Den lave kvaliteten målt i slitestyrke og fargeekthet på tøy/klær har også innimellom irritert meg.

På et soverom i eget hus har vi i løpet av kun kort tid hatt tre ulike vegglamper i tilknytning til seng. Alle har vært hippe og kule designmessig, men holdbarheten har vært elendig. Bryterne har blitt ødelagt i tur orden på dem etter kun kort tids bruk. Jeg har ikke kompetanse eller lov til å skru på slikt, så de ødelagte lampene har blitt erstattet. Har vært litt «sløv» med å ikke reklamere/klage på dem. Det har vært mindre bry å bare kjøpe inn nye lamper, da prisen ikke er all verdens høy på slike.

Innenfor mitt yrke (IKT) har jeg også sett en reduksjon i produksjonskvaliteten. Jeg har f. eks. nylig skiftet ut en del tynnklienter som bruksmessig fungerte greit selv om de var +/- 10 år gamle. Imidlertid kunne de ikke brukes i fortsettelsen da de ikke støtter dagens/morgendagens systemer- og serverløsninger. Tror neppe de maskinene jeg nå har montert/plassert ut får et såpass langt liv som 10 år. Antar elektronikken (dårlige loddinger, dårlige komponenter) sier takk lenge før så mange år har gått.

Dette var bare en liten irritasjonsartikkel rundt dette med ufrivillig bruk og kast samt dårlig produksjonskvalitet. Jeg liker dårlig å bruke penger på et produkt som etter kort tid må kastes pga. det ikke tåler vanlig bruk. Det er bedre at et produkt koster noen kroner mer og har en akseptabel holdbarhet og kvalitet.

Lenker:




Updating is free of charge

Kataloghai 2016

Fortsatt finnes det (utenlandske) kataloghaier som prøver å lure oss. Gratis er ikke alltid så veldig gratis likevel. Kataloghaiene lever altså i beste velgående og jakter stadig etter nye ofre som kan gå på deres limpinne.

I “gamle dager” var det trykkede publikasjoner av typen telefon- og telefakskataloger de prøvde å selge spalteplass i. Nå har det blitt salg av oppføringer i web-baserte bedriftskataloger/registre som ingen leser eller har interesse av å være oppført i.

Jeg fikk i 2016 mitt første tilbud fra Nederland om “gratis oppdatering” av informasjon i en slik firmakatalog. Det står flere steder i tilbudet “updating is free of charge”, dvs. “oppdatering er gratis” på godt norsk. Imidlertid er det ikke fullt så gratis likevel hvis man leser den lille skriften som opererer med priser på nærmere kr 10.000,- PR. ÅR med 3 års avtaletid og automatisk fornyelse!

Innledningsvis tilbys man:

“In order to have your company inserted in the European Company Network for 2016/2017, please print, complete and submit the attached form (PDF file to) the following address….” Og så står det altså: “Updating is free of charge”.

I 2017 har jeg fått tilsvarende tilbud hvor ordlyden er:

“In order to have your company inserted in the EU Business Register for 2017/2018, please print, complete and submit the attached form (PDF file) to the following address…”

Med liten skrift står det:

«I WILL HAVE AN INSERTION INTO ITS DATABASE FOR THREE YEARS. THE PRICE PER YEAR IS EURO 995. THE SUBSCRIPTION WILL BE AUTOMATICALLY EXTENDED EVERY YEAR FOR ANOTHER YEAR, UNLESS SPECIFIC WRITTEN NOTICE IS RECEIVED BY THE SERVICE PROVIDER OR THE SUBSCRIBER TWO MONTHS BEFORE THE EXPIRATION OF THE SUBSCRIPTION.»

Slik ser “fluelort-skriften” ut i 2017-utgaven, noe innzoomet:

Kataloghai 2017 liten tekst

Og ikke nok med det: Oktober 2017 mottas nytt tilbud om å bli del av 2018-utgaven av en totalt ubrukelig katalog på nettet:

Kataloghai 2018 liten tekst

Å betale € 995,- pr. år oppfatter ikke akkurat jeg som helt gratis. Det blir vel rundt regnet nesten kroner 10.000,- pr. år (nærmere kr 30.000,- for de tre årene avtalen varer!) for å stå listet opp i en oversikt som ingen leser eller kjenner til. Snakk om penger rett ut av vinduet! Oppdatering gratis, registrering/oppføring slettes ikke så gratis!

År 2016 var navnet på firmaet/registeret “European Company Network”, mens i 2017 heter firmaet/registeret “EU Business Register”. Imidlertid er adressen den samme. Altså samme opplegg med en mindre justeringer av navn. Lureri og humbug fra ende til ende. Det har ingen hensikt eller verdi å stå oppført i det registeret som de tilbyr plass i, og i hvert fall ikke til den stive prisen.

Kataloghai 2017

Foran 2018-sesongen er det nok en gang nytt navn:

Kataloghai 2018

Denne gangen er navnet “World Business List”. Ellers ganske likt opplegg som de foregående årene. Fortsatt er det dyrt for å stå oppført i en unyttig katalog, og de vet å sikre seg med rigide regler rundt bindingstid og oppsigelse av abonnement osv.

Nei, slike “fantastiske” tilbud går nok rett i søppelen for min del! Svindel og bedrag!

Hvorfor får jeg slike «tilbud»: I «gode gamle dager» registrerte jeg mitt eget firma i Brønnøysundregistrene. Hadde der og da en ide om å drive med litt IKT support/konsulentarbeid på siden av vanlig jobb. Imidlertid ble det aldri noe av dette. I praksis har jeg vel kun benyttet mitt firma til å få lov til domeneregistrering (nettadresser) som tidligere krevde et firma i ryggen. Nå kan også privatpersoner registrere domener.

 

Lenker:




Biltester – hva er vitsen?

Bil (tegneserieutseende)

Hva er vitsen med biltester i motorblader og på nettet? Slike tester blir alt annet enn objektive. Dette med smak innenfor valg av bil går mye på følelser og ikke på rasjonelle argumenter og argumentasjon. Smak og behag og personlige subjektive preferanser kan vanskelig diskuteres eller måles på noen god og objektiv måte.

Hvorfor kom jeg på ideen om å legge inn dette blogginnlegget. Jo, jeg leste nok en gang en sammenligningstest mellom en Toyota-modell og en bil fra et helt annet merke. Denne gangen var det vel snakk om Ford Mondeo mot Toyota Avensis. Toyota fikk det glatte lag med årlig score / terningkast.

Før jeg går videre får jeg kjapt nevne min egen kjedelige bilhistorie:

  • Mens jeg bodde i barndomshjemmet mitt gikk det mye i Mazda. Har kjørt diverse Mazda-modeller, da i hovedsak 323 (nå heter de vel Mazda 3).
  • Min første bruktbil var en Mazda 626.
  • Neste bruktbil var en Hyundai Matrix.
  • Etter å ha giftet meg med Sølvi fikk jeg også tilgang på hennes Subaru Justy (For en møkkabil, elendig kjørekomfort og bilen prøvde å “drepe meg” i hver sving!).
  • I 8 år hadde vi en Toyota (Corolla) Verso.
  • Nå har vi en Toyota Auris hybrid (vår andre) samt en liten Toyota Aygo.
  • I tidligere jobb-sammenheng kjørte jeg mye rundt med VW Caddy.
  • I tillegg har jeg selvsagt vært borti kjøring av andre sine biler (kortere turer). Både Mercedes, Jeep Grand Cherokee, Suzuki, Toyota Hiace, VW Golf og Touran, Suzuki Baleno, Subaru Impreza etc. har blitt kjørt.

Greit nok. De mest interessante bilene har jeg ikke hatt vil nok mange si. Jeg har ikke økonomi eller interesse av biler av typen Porsche, Aston Martin, Ferrari, Koenigsegg, Bugatti, BMW, Mercedes, Tesla etc.

Så til mitt poeng: Jeg er pr. dags dato godt fornøyd med Toyota. Jeg liker både utseendet på bilene, utstyrsnivået, kjørekomforten, prisnivået, påliteligheten, holdbarheten, høy delekvalitet, driftssikkerheten, serviceapparatet, garantier etc. på Toyota.

Toyota Auris – oppdatering

Vår Toyota Auris (2016) har vist seg å være litt både og over tid. Den liker strengt tatt ikke klimaet der vi bor. Muligens denne typen biler ikke passer i Norge på Vestlandet?

Problemer:

  • Sensorfeil: Ofte beskjed om sensorfeil når det regner eller andre årsaker gir redusert sikt. Bilen har sensorer i øvre del av frontruta for å lese veiskilt, slå på passende med kjørelys (nær- og fjernlys) og for å slå på og justere hastigheten på vindusviskerne framme. Det er ganske normalt å få denne beskjeden: “Sensorsystemet foran er midlertidig utilgjengelig pga. blokkert sikt. Rengjør vindusruten.” (Håper autonome eller selvkjørende biler er utstyrt med bedre sensorer enn det vår Toyota har. Hvis ikke kan det bli farlig!)
  • Dårlig vinterbil: Bilen «gir fort opp» på glatt føre når det gjelder å ta seg fram, f. eks. opp bakker. Den enkelt og greit takler glatta dårlig når det gjelder framkommelighet. Bilen er utstyrt med piggfrie vinterdekk av god kvalitet, og jeg har i alle år kjørt med tilsvarende dekk på andre biler uten å ha opplevd maken til problemer. Vår lille Toyota Aygo har samme type dekk, og denne bilen klarer seg mye bedre på glatta enn vår Toyota Auris.

På sommeren i fint vær er Toyota Auris en god bil. Imidlertid er været her på Vestlandet slettes ikke alltid fint sommervær…

Oppdatering: Sommeren 2018 skiftet vi ut vår Toyota Auris kombimodell med en Toyota Auris stasjonsvogn. Så langt har vi ikke opplevd sensorfeil med denne bilen, selv om det i prinsippet er samme type bil og modell.

 

Jeg har ikke noe rasjonelle argumenter å komme med, men: Jeg liker ikke typiske europeiske eller amerikanske biler. Det går på subjektiv smak og behag og ikke rasjonell argumentasjon. Om f. eks. Ford, VW, Volvo eller Opel skulle vinne både den ene og den andre biltesten driter jeg rett og slett i det. Jeg VIL IKKE HA NOEN AV DISSE BILMERKENE! De er ikke mine bilmerker!

Jeg vet om mange som sier at Toyota lager kjedelige biler med dårlig utseende eller manglende estetikk. Det får stå for deres regning og deres smak. Selv liker jeg godt Toyota sine modeller. Noen sier også at Toyota kun er biler for ikke-bilinteresserte og pensjonister. Dem om det. Jeg passer ikke helt bra inn i noen av disse kategoriene i hvert fall.

Enkelte beskylder Japanske og Asiatiske biler generelt til å være “plastic fantastic”. Det er ofte en del bruk av plast og andre kunstoffer inni kupeen og på dashbordet. På enkelte “luksuriøse” Europeiske biler er det lær og treverk som gjelder. Selv kan jeg leve bra med plast og andre kunstoffer kontra “ekte” varer. Jeg ser ikke den store glede eller nytten med å ha lær og treverk i en bil. Det funksjonelle og ikke det estetiske er det viktigste sett med mine øyne.

Til ettertanke: Autonome eller selvkjørende biler er i skuddet. De kommer etter hvert rullende inn for fullt. Spørs om vår datter som er født i 2011 noen gang får oppleve å styre og å kjøre en bil selv. Innen hun har blitt 18 og er klar til å ta sertifikatet / lappen har muligens mennesket blitt forvist til å være passasjer i sin selvkjørende datastyrte bil.

Ellers blir det vel neppe bil på henne drevet av bensin eller diesel (fossilt drivstoff). Det blir vel enten elektrisk eller hydrogendrevet bil.

 

Det må ikke nødvendigvis bli en Toyota neste gang ny bil skal kjøpes inn. Imidlertid er sannsynligheten stor at det blir et bilmerke med Asiatisk opprinnelse, det være seg Japan eller Sør-Korea. For meg er det viktig med tilgangen på en lokal forhandler og lokalt merkeverksted, og da setter jo også dette noen føringer for hva slags bil som blir valgt. Toyota er pr. dags dato bra representert i Måløy.

Å se på “bilprogrammet” Top Gear (BBC) kan være underholdende, til og med etter utskifting av programledere. Imidlertid er dette ikke et program som gir meg tips til hva slags bil og modell jeg neste gang skal kjøpe. I både dette programmet og i en del andre bilrelaterte blader og TV-programmer har de en forkjærlighet for dyre superbiler/luksusbiler med masse hestekrefter, utstyr etc. Bilene som testes er som oftest langt utenfor lommebokas dekningsområde for de fleste av oss tittere. Det er sjeldent at helt vanlige biler (familiebiler) omtales og testes på en seriøs og skikkelig måte.

Det er fint og flott å teste dyre biler også, da det finnes nok av dem som kjøper slike biler. Likevel har vel de fleste av oss vanlige lønnsinntekter og må forholde oss til de moderat priste bilmerkene og modellene. Det kunne med fordel ha vært litt mer vekt på omtale av normale biler som folk flest har råd til, og ikke bare de dyre bilene utenfor budsjettet til mange av oss. Jeg tenker at en del biltestere får lov til å leke og å leve ut sine personlige drømmer gjennom å teste dyre biler, i stedet for å ha hovedfokus på forbrukerinformasjon / forbrukerråd som de burde ha hatt.

I hovedsak skal en bil benyttes til transport mellom A og B, eventuelt med en avstikker innom C. De fleste biler uavhengig av prisklasse duger vel til dette. Det er ikke alltid noen stor sammenheng mellom kost og nytte. For enkelte er nok bilen vel så mye et statussymbol, holde seg ung-greie eller en potensforlenger. Enkelte er tydeligvis mest opptatt av å ha en luksusbil for å kunne vise seg fram. Ofte blir sportsbiler eller luksusbiler handlet inn av menn som kommer i midtlivskrise.

Nå i disse miljøfokus og miljøvern-tider bør vi vel alle kjøpe “grønne” elbiler. Selv har jeg ikke kommet inn på dette sporet pr. dags dato.

Tidligere var det enkelte som vitser om man skulle kjøpe seg en bil eller en folkevogn (boble), da underforstått at sistnevnte ikke var ekte bil. Likeså om man skulle kjøpe seg bil eller Volvo (traktor).

 

Objektiv omtale av biler med hva slags utstyr som finnes i dem, tekniske fakta, presentasjon av nyheter etc. kan selvsagt ha noe for seg. Imidlertid ramler jeg fort av når det blir snakk om utseende og subjektive vurderinger av bilens fortreffelighet/ikke-fortreffelighet. Valg av bil har med smak og behag å gjøre som ikke nødvendigvis er basert på rasjonelle argumenter. Smak og behag kan vanskelig diskuteres eller måles på noen god måte. Min lærdom er: IKKE LES BILTESTER, eller i hvert fall ta dem med en klype salt!

(PS! Dette blogg-innlegget er IKKE sponset av Toyota eller andre! Det er mine private ikke-påvirkede meninger som kommer til uttrykk i artikkelen.)

Lenker:




Kunden har alltid rett… Eller?

Fotobutikk, et utdøende fenomen.

Det er et uttrykk som heter at “Kunden har alltid rett”. I praksis er det slettes ikke alltid at dette stemmer! Det er etter mine erfaringer ganske så normalt som kunde å oppleve dårlig service. Det er tydeligvis ikke gitt at alle leverandører lar kunden være i hovedfokus, eller at den betalende kunden får så god behandling og opplevelse som vedkommende burde ha fått. Enkelte leverandører ser ut til å stille seg sterkt tvilende til om kunden alltid har rett.

Tidligere har jeg skrevet en artikkel eller to om dårlig service i lokale butikker (lenke). Denne gangen er temaet dårlig service hos en leverandør på nettet, nærmere bestemt hos en online fototjenesteleverandør.

Dette er min siste opplevelse innenfor temaet dårlig kundeservice: Jeg bestilte julekort i formatet 15 X 15 cm fra en fotoleverandør. I forbindelse med bestillingen stod det på deres nettside:

  • “Konvolutter følger med, uten tillegg i prisen.”

Jeg mottok leveransen og julekortene så fine og greie ut. Imidlertid var konvoluttene som fulgte med i formatet 16 X 11 cm, noe som passer dårlig oppimot de leverte kortene. Konvoluttene er altså for små i høyden.

Via leverandørens LiveChat-tjeneste tok jeg kontakt med dem og oppgav innledningsvis både bestillingsnummer, hvilke format kortene var i og ikke minst formatet til konvoluttene. Jeg spurte om det ikke var naturlig at det var samsvar mellom formatet på kortene og formatet på de leverte konvoluttene.

Noen av de flåsete svarene jeg fikk tilbake er gjengitt nedenfor:

  • “nei de du får er 3kantet,” (egen kommentar: Spurte om det ikke var naturlig at konvoluttene var tilpasset bestilte kort.)
  • “eg ser ikkje noe om det du prater om ,” (egen kommentar: Selv om alle nødvendige opplysninger hadde blitt oppgitt lenge før denne kommentaren kom.)
  • “det kan være lurt å nevne du har fått feil konvolutter så hadde vi sluppet å kaste bort 10 min.” (egen kommentar: Alle nødvendige opplysninger hadde blitt gitt, men vedkommende kunne tydeligvis ikke lese.)
  • “ja, men ingen ting om at du har motatt feil. ingen ting å kverrulere om” (egen kommentar: Gjentok opplysningene som “kundekonsulenten» ikke hadde fått med seg tidligere, med det resultat at jeg ble beskyldt for å drive med kverulering.)
  • “du skal få rett, vi ettersender 90, 15×15 konvolutter i morgen.» (egen kommentar: Etter ca. 15 minutter med gjentakelser, fornærmende kommentarer og småkrangling kom vi endelig til enighet.)

Dette var bare et lite utdrag. Språket og rettskrivningen til mannen på chat er heller ikke særlig god, men dette er et mindre problem som jeg kan være villig til å overse.

I denne dialogen jeg hadde med leverandør er det lite som minner om at “kunden alltid har rett». Å bli utsatt for slik service gjør det lite fristene å benytte samme leverandør neste gang. Det burde ha vært helt unødvendig å bli utsatt for slike småfornærmelser som jeg ble. Jeg mener selv at jeg ikke kverulerte og at jeg var saklige i min klage uten å bli hissige eller ufin.

Jeg har flere ganger tidligere benyttet samme leverandør uten å ha opplevd slike problemer. Noen kroner har jeg lagt igjen hos dem under denne og tidligere handler, men nå er jeg noe usikker på om jeg vil bruke dem flere ganger etter denne ene ødeleggende opplevelsen.

Å drive kundeservice er neppe alltid like enkelt og greit. Selv kjenner jeg til support i forbindelse med IKT, og noen ganger kan man ha lyst til å si til “kunden» at vedkommende kan ryke og reise. Enkelte er flinke til å kverulere, stille urimelige krav og har en frekk og pågående framtoning som kan få fram pigger hos de fleste.

Likevel: Fotoleverandøren jeg er misfornøyd med denne gang lever av sine betalende kunder. Det finnes mange slike leverandører der ute, så å måtte motta fornærmelser og dårlig service er ikke noe jeg må finne meg i. Da er det muligens like greit å finne en annen mer seriøs og kundevennlig leverandør neste gang.

(Jeg har valgt å anonymisere leverandøren. Konvoluttene har nå blitt ettersendt som lovet, og da det til slutt ble en løsning skal jeg la være å henge dem ut med navn i denne omgang. Forhåpentligvis er den hendelsen jeg skildrer en engangshendelse som ikke vil gjenta seg.)




Jeg er ingen mobiloman

Huawei Honor 7 prisguide

Helt siden våren 1995 har jeg hatt egen privat mobiltelefon (GSM). Jeg kom inn i “gamet” etter at NMT-mobiler begynte å gå av moten, så slike mobiltelefoner har jeg ikke vært i besittelse av. Noen av de første mobilene på markedet av typen NMT var forresten ikke særlig mobile, heller mer “slepbare” i nøden.

Imidlertid har jeg aldri vært noen storforbruker av mobiltelefonene jeg har hatt. I løpet av en måned har jeg normalt sett mindre enn 10 utgående telefonsamtaler og et tilsvarende antall SMS-meldinger. MMS har jeg vel knapt sendt, og mobiltelefonen har i liten grad blitt benyttet til datatrafikk via mobilnettet.

Et problem er å finne et abonnement til en billig penge som passer for såpass liten bruk som den jeg har. Med ny mobiltelefon i hus (Honor 7, kjøpt november 2015 og i juli 2018 Huawei P20 Lite) blir det nok litt mer databruk via mobilnettet, men utover dette vil jeg nok ikke foreta de store endringene i mitt bruksmønster av mobiltelefoni.

Nokia mobiltelefoner

En gang i tiden var Nokia GSM mobiltelefoner tingen…

I de senere år (før november 2015) har jeg vært abonnent hos Telenor med abonnementet Prat 100 (utgått abonnement, kr 129,- pr. måned, 100 ringeminutter inkludert, bruk av SMS, MMS og datatrafikk betales etter forbruk).

November 2015 kjøpte jeg meg en ny mobiltelefon av typen Huawei Honor 7 16GB (Huawei PLK-L01, Android 5-telefon), som senere igjen (juli 2018) har blitt skiftet ut med en Huawei P20 Lite. Med bedre (og smartere) mobiltelefon i hus kan det bli noe mer aktuelt å benytte den innimellom til litt datatrafikk / Internett-surfing. I den forbindelse er Telenor-abonnementet jeg har hatt uegnet i fortsettelsen, hvor hver MB koster kroner 10,- begrenset oppad til en makspris på kr 399,- pr. måned. Videre har Telenor-abonnementet følgende begrensninger angående datatrafikk: “Inntil 6 Mbps. Hastigheten blir redusert til 128 Kbps etter 500 MB.”

Saga Mobil: Saga Privat+ 1 GB.

Ok. Nytt mobilabonnement er påkrevd! Men hva ser jeg hos Telenor? Jo, minsteprisen pr. måned for et mer egnet mobilabonnement starter på kroner 249,-. Å betale såpass mye pr. måned for meg som bruker mobilen såpass lite er uaktuelt. Det blir alt for dyrt å betale denne summen for kun å ha summetonen tilgjengelig!

“Redningen” for meg blir å gå over til Hello AS. Der får jeg for kroner 100,- 98,- 129,- pr. måned følgende: “Fri” tale, SMS og MMS, ingen bindingstid, Telenor-dekning og inntil 1 GB med data inkludert. Dette abonnementet høres ut for å være skreddersydd for meg! Jeg kommer neppe til å “bruke opp” alt som er inkludert, men med den lave månedsprisen denne operatøren opererer med får jeg uansett veldig mye for pengene.

Oppdatering juli 2017: Hello selger sine kunder til ice.net. Å være ice.net-kunde her ute i grisgrendte strøk er helt totalt uaktuelt. Variabel og til dels dårlig og manglende dekning, spesielt når det gjelder 4G. Løsningen for min del blir å gå over til Komplett Mobil som har tilsvarende priser og abonnement som Hello har hatt, men hvor de tilbyr Telenor-dekning i stedet for mobilnettene ice.net/Telia.

Type abonnement som jeg har valgt meg: MiniFlex 1 GB, fri tale, SMS og MMS m/4G+ Telenor-dekning, EU og rollover inkludert, kr 125,- pr måned.

Både jeg og min kone har nå vært Komplett Mobil-kunder fra og med fredag 21. juli 2017. Tegning av abonnementer, utsendelse av SIM-kort, flytting av telefonnumre, aktivering og å ta i bruk de to nye abonnementene har gått helt knirkefritt. Så langt fungerer Komplett Mobil helt bra!

Oppdatering mars 2019: Nei, nei og nei. Er det mulig? Komplett Mobil skrinlegger sin mobilabonnement-satsing og selger sine kunder til Ice.

Huff. Først slukte Ice operatøren Hello som jeg tidligere hadde, og nå likeså Komplett Mobil. Føler meg nesten forfulgt av operatøren Ice.

Jeg blir IKKE med over til Ice. Ifølge Ice sitt eget offisielle dekningskart tilbyr de f. eks. ikke 4G-dekning her på Flatraket som jeg bor. Redningen blir å gå over til Saga Mobil og deres abonnement Saga Privat+ 1 GB (fra og med 29.03.2019) som i skrivende stund koster kr 119,00 inkl. mva. pr. måned. Ny og høyere pris fra oktober 2019 blir på kroner 149,- pr. måned. Får håpe at jeg får lov til å beholde denne operatøren en stund med Telenor-dekning og vettuge priser, uten at de selger sjelen sin til enten Telia eller Ice.

PS! Jeg er IKKE sponset av noe mobilselskap eller av mobilprodusenten! Ble bare positivt overrasket over endelig å finne en leverandør med et abonnement som passer for mitt bruksmønster og min lommebok, etter at jeg først hadde kjøpt meg en ny mobiltelefon med masse funksjonalitet til en relativt lav pris. Telefon ble kjøpt uten bindingstid eller operatørlås fra Elkjøp på nettet. I juli 2018 ble Honor-telefonen skiftet ut med en Huawei P20 Lite kjøpt via Komplett på nettet, og Huawei P30 Pro mobiltelefonen kjøpt august 2019 ble også handlet via Komplett.

Saga Mobil som mobiloperatør

Saga Mobil som mobiloperatør pr. 29.03.2019.

 

Selv om jeg ikke bruker mobiltelefonen så veldig mye er det kjekt å ha den. Mange nettjenester krever mer eller mindre kobling mot mobiltelefon, det er greit å ha telefonen som en sikkerhet hvis jeg er på farten og skulle trenge å tilkalle en eller annen form for hjelp, kona eller skolen/barnehagen bør ha muligheter for å nå meg osv.

Ellers bruker jeg mobiltelefonen innimellom til litt enklere surfing via Wi-Fi (trådløst nett), fotografering på farta, GPS, trening (Endomondo) og identifisering. Den nye leverandøren min skryter også av gratis BankID, noe som jeg nok også vil ta i bruk igjen. Brukte det tidligere hos Telenor mens det var gratis, men sluttet å bruke det da de fant ut at de også på dette ville “flå meg” for penger. Se ellers tidligere artikkel jeg skrev her i bloggen om min mobiltelefonbruk (lenke). Mange av de tingene “folk flest” benytter mobiltelefonen til (sosiale nettverk, nettjenester osv.) foretrekker jeg primært i stedet å utføre via vanlig datamaskin eller nettbrett.

En ting jeg også reagerer på er hvor dyre mange mobiltelefoner er (selve hardwaren/maskinvaren/apparatet). For meg er det helt uaktuelt å bruke så mange tusenlapper på en mobil som f. eks. nyeste Apple iPhone koster (f. eks. iPhone Xs til godt over kroner 10.000 og nesten tilsvarende mye kroner for siste modell av typen Galaxy 10 fra Samsung). Snakk om å skyte en spurv med kanon. Jeg er ikke et luksusdyr som er opptatt av statusjag, og jeg trenger slettes ikke på død og liv å ha det hippeste og kuleste for å være fornøyd.

Negative sider med utstrakt mobilbruk

Muligens blir det litt mye trykking på nettbrett og PC for min del. Når det gjelder mobiltelefoner har jeg allerede konstatert at jeg ikke er noen mobiloman. Det er sjeldent jeg sitter og trykker over lengre tid på mobilen min.

Jeg står nok ikke i noen umiddelbar fare for å utvikle nomofobi. Nomofobi kan f. eks. defineres som panikkangst for å være uten mobiltelefon og/eller mobildekning.

Noen ulemper forbundet med overdreven mobilbruk:

  • Kan påvirke og forstyrre hjerneaktiviteten, f. eks. svekke oppmerksomhetsevnen.
  • Enkelte kan utvikle angst, depresjon, søvnløshet og impulsivitet.
  • Gå ut over konsentrasjonsevnen og gjøre oss dummere (i hvert fall barna).
  • Bruken kan gå utover nattesøvnen og kvaliteten på søvnen.
  • Kvinner er visstnok mest utsatt for bivirkningene.
  • Mobilbruk i trafikken har ført til noen dødsulykker.
  • Sykelig avhengighet kan inntreffe.
  • Det er en økning i antallet som lider av nomofobi.
  • Mobilbruk stimulerer dopaminproduksjonen i hjernen, og dette kan gi en rusliknende tilstand.
  • Mobilbruk “dreper” (reduserer) mye av den rikere fjes-til-fjes-kommunikasjonen.
  • Man kan gå glipp av de tingene som skjer rundt en i «den virkelige verdenen» (IRL=In Real Life).

Deler av informasjonen gjengitt ovenfor har blitt hentet fra Vårt Land-artikkelen på nett med tittel “Får panikkangst uten telefonen”.

 

Kinatelefonen Huawei Honor 7 Huawei P20 Lite ser ut til å være et bra valg for meg. Telefonen oppleves som kjapp, grei, moderne og funksjonsrike, men uten at man betaler en masse for image og status. Telefonen har alt jeg trenger og mer til av funksjonalitet sammen med en hyggelige pris. Mobiltelefonen sammen med et billig abonnement er en “winning combination” for meg hvor jeg får alt jeg trenger til en grei pris.

Prisjakt: Huawei P20 Lite

Prisjakt: Huawei P20 Lite

Oppdatering sommeren 2018: Honor 7-mobiltelefonen er ikke siste skrik nå lenger. Den har juli 2018 blitt skiftet ut med en mobiltelefon av typen Huawei P20 Lite (ANE-LX1 med Android 8 og EMUI 8). Nok en gang en billige mobiltelefon fra Kina, med en prislapp på godt under kr 4.000,-.

Oppdatering høsten 2019: Jeg velger likevel å gå et hakk opp på prisstigen eller rangstigen når det gjelder mobiltelefon, og jeg har satt i bestilling en Huawei P30 Pro 128GB Black (VOG-L29) som vil bli brukt “parallelt” med tidligere nevnte Huawei P20 Lite mobiltelefon. Denne noe dyrere Huawei P30 Pro mobiltelefonen til rundt kroner 7.000,- har i hovedsak blitt kjøpt inn pga. ønsket om et bra mobilkamera. Og kameraet er virkelig kjempebra til å være på en mobiltelefon!

Apple iPhone 11 har blitt lansert høsten 2019, og i hvert fall Pro og Pro Max-utgavene har kamerateknologi og bildekvalitet tilsvarende (eller bedre enn) min Huawei P30 Pro. Imidlertid er startprisen på billigste Apple iPhone 11 Pro ca. kroner 4.000,- høyere enn for Huawei P30 Pro. Ingen fare for at jeg skifter ut min Huawei-telefon med en iPhone med disse blodprisene fra Apple! Generelt sett er jeg også noe skeptisk til hele Apple.

Kona har likt mobilabonnement som meg. Hun hadde også lenge en Honor 7 mobiltelefon, men nå har hun i stedet en Huawei Huawei P9 Lite mobiltelefon. Har også en tilsvarende telefon som tjenestetelefon på jobb. Kona har forresten fått oppgradert sin mobiltelefon til en Huawei P20 Pro smarttelefon 128 GB (twilight purple) julen 2018. Fungerer som bare det! Faktisk har vi også fått tålig god 4G-dekning her på Flatraket!

Enkelte er dypt skeptiske til mobiltelefoner laget av merket Huawei pga. all utvikling og produksjon finner sted i Kina i samsvar med de krav kommunistpartiet stiller. Noen presenterer konspirasjonsteorier om at dette medfører muligheter for at kinesiske myndigheter kan drive overvåkning mot oss her i Europa.

Huawei P30 Pro skjermbilde med Saga Mobil som mobiloperatør.

Diverse amerikanske myndighetsorganer har gått ut og advart mot bruken av telefoner fra blant annet Huawei. Dette gjør meg enda mer giret til å holde fast på dette merket, USA-skeptiker som jeg er. Huawei er tipp-topp da USA ikke liker dem! Det er vel nesten bedre å bli overvåket av Kina enn å bli utsatt for overvåkning via bakdører i amerikanske produkter (?) som gir informasjon i fanget på USA, Trump og NSA.

Ellers har jeg endelig (?) blitt moderne og tatt i bruk mobiltelefonen til å spille musikk (Spotify) via bluetooth (blåtann) ut på bilstereoen. Hvem sa at gamle hunder ikke kunne læres opp til å gjø?

Fasttelefoni: Vi er så gammeldagse at vi fortsatt har fasttelefon. Riktignok er det snakk om IP-basert telefoni via fiber. Fasttelefonen har vi, men svært mye bruk av den er det jo ikke. Tradisjonell analog linje og/eller ISDN har vi ikke i drift i vårt hus. Rent generelt er jeg lite glad i bruk av telefoni (fasttelefon og/eller mobil).

Jobbsammenheng: I jobbsammenheng benytter jeg meg både av mobiltelefon, nettbrett, fasttelefon, jobbrelatert chatting og videokonferanse/videomøter. Innkjøp av mobiltelefoner (i hovedsak Samsung-mobiler og Apple iPhone) og administrering av mobilabonnementer (pr. dags dato Telenor) driver jeg også på med.

Til slutt et hjertesukk overfor iPhone: Hvorfor må alltid Apple iPhone være så sære og vanskelige? På jobb har jeg tidligere (i 2015) jobbet med overgangen fra Telenor til Phonero på tjenestemobiltelefoner, og en utfordring var enkelte telefoner som hadde operatørlås. Dette går greit å få fjernet / opphevet på de fleste telefoner, men på iPhone kan det være litt av en prosess!

Først må en nettside hos Telenor besøkes hvor telefonens IMEI-nummer punsjes inn for å få fjernet operatørlåsen. Deretter må telefonen som oftest kobles til en PC med iTunes, sikkerhetskopi av oppsett må tas, telefonen må gjenopprettes og sikkerhetskopi legges tilbake på telefonen. Dette fører til at telefonen ikke lengre har operatørklås, men prosessen er ganske tidkrevende.

Facebook-status: Mobiltelefonen Honor 7 kjøpt

På andre telefontyper er det mye mer rett fram. Noen krever ingen andre grep enn å legge inn IMEI-nummeret på Telenors side, mens andre krever at en “besvergelsesformel” bestående av #, * og tall trykkes inn på telefonen for å få den åpnet. INGEN ANDRE telefoner enn iPhone har så langt krevd total resetting av telefonen for å få bort operatørlåsen!

Heldigvis har ikke nyere mobiltelefoner operatørlås!

Lenker:




Flyktningekatastrofen i Syria

fvn.no: Pål Rake

I media har vi de siste årene fått høre og se mye hjerteskjærende rundt flyktningkatastrofen / den humanitære katastrofen i Syria. Mange er på flukt og en del av dem finner veien til Europa via farefull kryssing av Middelhavet m. m. Neste diskusjon er hvordan vi i Norge kan hjelpe, hvor mange vi i Norge skal ta imot av flyktningene og/eller om vi kan hjelpe dem i nærområdene.

I stedet for å skrive en masse selv om dette alvorlige temaet vil jeg i stedet anbefale lesing av Pål Rake sitt leserinnlegg på fvn.no (Fædrelandsvennen). Innlegget er velskrevet og jeg kan trygt skrive under på og samtykke med det han skriver og omtaler!

Lenken til innlegget i fvn.no med tittelen #VelkommenSyria: http://lokalkulturen.fvn.no/blog/2015/09/04/velkommensyria/

Jeg vil også anbefale Pål Rake sin singel:

Oppdatering:

Jeg velger likevel å skrive litt mer om temaet!

Programleder Rune Nilson i Lønsj på NRK P1 har også hatt (09.12.2015) et glimrende innlegg i diskusjonen rundt fremmedfrykt og rasisme. Skremmende holdninger finnes i mange nordmenn, ikke minst nøret opp av media og FrP. Vi er redde for potensielt nye landsmenn og vil for enhver pris beskytte og ha for oss selv alle de særprivilegier vi har i Norge.

Blant annet kom Rune med følgende utsagn som virkelig treffer spikeren på hodet:

  • Om nordmenn: “Og jeg prøver daglig å forstå hvordan det ble sånn. Hvordan VI ble sånn. En gjeng med ufordragelige og motbydelige egoister, som tror vi er berettiget et bedre liv enn alle andre i verden. For dette har blitt vanlig, folkens!”
  • “Det finnes folk der ute som heller vil se hus brenne, enn at barn skal få søke tilflukt der.”
  • “Mer til det norske folk. Mye vil ha mer, faen vil ha flere.”
  • “Jeg er så skamfull og så flau over det som skjer i landet mitt nå, at det er nesten ikke til å holde ut!”

Vårt Land hadde 11. juli 2018 en artikkel med overskriften: “Veteranen gråt over kald asyldebatt”. Det er snakk om svenske KrFs (Kristdemokraterna, KD) superveteran og tidligere partileder Alf Svensson, som reagerer på dagens partitopper i Sverige sin flyktningdebatt. Den svenske flyktningdebatten har blitt kald og hard som den norske.

Vi hører for tiden (år 2018) lite om flyktningekatastrofen i Syria og andre land i Afrika og Asia (Afghanistan m. m.). Likevel er problemene slettes ikke over. Fortsatt krysser flyktninger Middelhavet, og fortsatt kommer de landeveien mot Europa. Krig, sultkatastrofer, mangel på medisinsk hjelp, utrygge forhold, usikker framtid, urolige politiske forhold, forfølgelse etc. kan tvinge folk på flykt.

Noe av grunne til at det er såpass lite fokus på situasjonen er at flyktningene i stor grad blir stoppet på de ytre sørlige grensene i Europa. Flyktningene blir internert i leirer og blir hindret fra å f. eks. å komme til Norge pga. stengte interne grenser mellom de europeiske landene. Mange europeiske land har også blitt restriktive til å ta imot flyktninger etter å ha tatt imot mange tidligere.

Mer om flyktninger

Ifølge FN er det ved inngangen til 2018 68,5 millioner mennesker på flukt (internt fordrevne eller flyktninger), hvorav ca. 41,5 % har flyktet over en landegrense. Først når man har krysset en landegrense blir en regnet som en flyktning. Krig, konflikt, forfølgelse og alvorlige brudd på menneskerettighetene er sentrale årsaker til at man må flykte (flukt pga. naturkatastrofer ikke tatt med). I tillegg til flyktninger har man asylsøkere.

Det er mange tragedier ute i den store verden. Norge kan ikke redde hele verden for de store utfordringene med flyktninger og asylsøkere. Imidlertid kan også Norge gjøre noe. Det er greit at vi har en noe streng flyktningpolitikk i Norge, men den må i det minste være rettferdig, human og forståelig. Vi bør også kunne ha hjerterom for å hjelpe litt flere enn det vi har gjort i de senere år med dagens blå regjering.

Vi bør MINST ta imot det FN foreslår som passende tall for kvoteflyktninger (overføringsflyktninger) til Norge. Kvoteflyktninger er personer som har fått saken sin behandlet og blitt anerkjent som flyktninger av FNs høykommissær for flyktninger.

Det er en fin og flott teori å hjelpe flyktningene der de er. Imidlertid befinner de seg ofte på plasser hvor det er vanskelig å gi dem god og tilstrekkelig hjelp. En del av dem havner i overfylte og dårlige flyktningeleirer langt borte fra der de kommer fra. U-hjelp, innsamlingsaksjoner, nødhjelp og bistandsprosjekter støttet av Norge er selvsagt bra, og mange i Norge klarer i en viss grad å la seg engasjere av slikt. Likevel løser ikke slik brannslukning hovedproblemet og årsaken til at folk blir flyktninger.

Vi skal selvsagt ikke være naive i møtet med den uoversiktlige flyktninge- og asylstrømmen. Det kan være kjeltringer og/eller ekstremister “gjemt” i mengden samt lykkejegere som ikke trenger beskyttelse og hjelp. Selvsagt støtter heller IKKE jeg ekstrem islamisme og samfunn styrt av Sharia-lovgivning. Imidlertid er det nok absolutt flest av uskyldige og fredelige sivile som ufortjent har blitt rammet av krig eller andre katastrofer/konflikter. Litt empati, medmenneskelighet og hjerterom bør vi ha.

Artikkelen ble skrevet i forbindelse med Syria-katastrofen. Imidlertid er det mange andre steder i verden det også finnes berettigede flyktninger. Det flyktes fra både diverse land i Asia, Afrika, Sør- og Latin-Amerika m. m.

Norge er jo i ferd med å bli svært forgubbet med eldrebølgen og få nyfødte (lave fødselstall), og for tiden kommer det jo heller ikke de store mengdene med flykninger og/eller asylsøkere til landet heller. Folkeveksten er minkende, og vi kan trenge et økt antall flyktninger som arbeidere i landet vårt. For å få hjulene til å gå rundt framover kan våre nye landsmenn være til god hjelp i arbeidslivet som arbeidstakere (eller som gründere eller ledere for den del).

Det er et lite tankekors å lese enkelte av kommentarene som har blitt lagt inn til denne artikkelen. Det finnes definitivt rasister blant oss. Slettes ikke alle vil vise noe sympati eller medfølelse overfor flyktninger og/eller asylsøkere. Spesielt er skepsisen stor over muslimer. Som omtalt i artikkelen “Typisk norsk og norske verdier” finnes det en del “grumsete” høyreekstreme og rasistiske organisasjoner i vårt land også.

Jeg er helt overbevist om at Norge kan gjøre mer enn vi gjør i dag for å bedre livet for flere flyktninger, uten at dette går nevneverdig ut over oss nordmenn og det norske. Vi bør sannelig dele litt mer på de goder vi har blitt privilegert med her i Norge. Selvsagt skal flyktningene som kommer til oss også bidra med sin del til landet, noe de fleste helt sikkert vil gjøre hvis de bare får muligheter for å kunne gjøre det (får tilbud om jobb osv.).

Aktuelle lenker:

 

Det har blitt bestemt at Norge skal slutte seg til FNs migrasjonsplattform. FNs migrasjonsavtale er en internasjonal avtale med diverse politiske målsetninger som har basis i de eksisterende menneskerettighetene. Det er diverse prinsipper nedfelt i avtalen, men juridisk sett er den ikke særlig bindende. Det skulle bare mangle at Norge ikke sluttet seg til avtalen, selv om enkelte med rasistiske holdninger selvsagt har vært mot dette også.

En god del nordmenn er preget av rasisme, fremmedfrykt og redsel for det ukjente. Videre er vi noe motvillige mot å dele av vår overflod og velferd med flere. Enkelte vil enkelt og greit at vi skal være oss selv nok. De som ikke kommer fra Norge bryr vi oss i liten grad om, og rettferdighet og likhet er ikke så viktig.

Det har vel nesten blitt en norsk verdi å være skeptisk til asylsøkere og innvandrere, spesielt dem med muslimsk bakgrunn.

Lenke:




Morsomme og irriterende søppelpost

Penn (kulepenn) og skriving

Stort sett blir jeg irritert når jeg mottar søppelpost (spam mail, useriøse e-poster, Nigeria-brev). Imidlertid er noen av dem også litt morsomme, spesielt dem som er på kvasinorsk etter bruk av automatiske systemer for oversettelse! Tydeligvis kan Google Translate / Google Oversetter og tilsvarende tjenester for språkoversettelse gi litt rare sluttresultater.

Flirte litt av språket i eposten jeg nylig fikk som er gjengitt nedenfor (se skjermdump med tittelen “Uønsket e-post”):

Det er både vanskelig å forstå hva budskapet er og ikke minst er det ingen tvil om dette bare er tullball fra ende til annen. Jeg slettet e-posten og trykket ikke på lenka i e-posten. Dessuten har jeg ikke kundeforhold til noen leverandører som hadde sendt ut noe slikt makkverk.

Uønsket e-post

Danske Bank svindel

En ting er alskens leverandører som prøver å selge alle slags (unyttige) produkter og ikke minst piratprodukter og medisin (Viagra osv.). Dette er irriterende nok i seg selv og enkelte av produktene kan være helseskadelige. Helst enda verre er alle kjeltringer som vil stjele identiteten til sitt offer eller vedkommende sine penger.

Nå  har vi i mange år levd med slike uønskede e-poster, noe som tyder på at det må et marked for slik svindel og lureri. Enkelte personer må la seg lure. Hvis ikke hadde nok utsendelsen av slike tvilsomme henvendelser stoppet opp av seg selv. Forsøkene på svindel blir mer og mer profesjonelle, så en dag kan man fort sitte på limpinnen.

I perioder har det blant annet vært mange forsøk på å lure nettbankbrukere til å oppgi diverse personlige data til nettsider som til forveksling ser svært like ut som den ekte bankens nettsider. Det er heller ikke måte på hvor steinrik man kunne ha blitt med å nesten ikke gjøre noe som helst. Det eneste som må til er oversendelse av diverse personlige (sensitive) opplysninger. Å bli utsatt for identitetstyveri må være et mareritt!

Det er ikke måte på hvor mange penger og premier jeg har mottatt tilbud om via e-post. Man er den heldige vinner av hovedgevinsten i et helt ukjent lotteri hvor man ikke har “tatt lodd”, helt gratis skal man få en iPhone osv. For nesten ingen innsats skal man motta et stort pengebeløp, eller tilfeldigvis er jeg den eneste etterkommeren av en avdød og skal motta en stor arv i form av et stort pengebeløp. Det er for godt til å være sant og er selvsagt svindel og humbug alt sammen. Hvis noe synes for godt til å være sant, er det ofte det!

Gratis Apple iPhone

Så langt synes jeg at det har gått tålig greit å skille mellom seriøse og useriøse henvendelser, selv om forsøkene på svindel stadig blir mer proffe og utspekulerte. De useriøse har ofte avslørt seg via dårlig språk, dårlig/uprofesjonell layout/design, for godt til å være sant-budskap (gjør nesten ingenting, tjen millioner), lenker til rare adresser (lange og kronglete adresser uten kobling til firmaet e-posten angivelig kommer fra), det spørres etter personlige opplysninger som det ikke er naturlig å utlevere osv. Generelt er det viktig å være noe skeptisk og kritisk til både vedlegg som kommer via e-post og lenker på Facebook, da både vedlegg og lenker kan medføre fare for virus/malware/skadevare og/eller svindel.

En del single har blitt lurt av diverse sjekketjenester på nettet. De kriminelle vet å utnytte personer i en sårbar situasjon. En del unge (barn og ungdom) har også blitt lurt av “gamle griser” til å foreta seksualrelaterte handlinger foran åpent webkamera. Alt og alle på nettet er beklageligvis ikke ærlige sjeler eller det de utgir seg for å være.

Svindelforsøkene blir stadig mer og mer avanserte og proffe, og nå dukker det etter hvert opp en del svindel e-post med ganske så bra norsk språk også. Faren for å gå på limpinnen blir ikke mindre framover. Får bare håpe at en sunn porsjon med godt gammeldags “bondevett” og en litt kritisk grunninnstilling holder i kampen mot svindelforsøkene. På tide å få av seg den norske nisselua med all sin naivitet og godtroenhet til andre mennesker, og i stedet anlegge en skeptisk holdning til det som skjer på nettet.

Telenor svindel-epost

I starten av 2017 var det en god del falske svindel-eposter i omløp som utgav seg for å være fra Telenor. Design og layout så troverdig ut, og det norske språket i e-posten var ikke så aller verst (sikkert kopiert fra offisiell Telenor-informasjon). Alt i alt en ganske så profesjonelt laget e-post. Det eneste språklige begrepet jeg reagerte på er “Utsikt faktura” som ikke gir noen mening. Imidlertid pekte ikke avsenderadressen og lenker mot Telenor sine domener.

E-posten utga seg for å være et varsel om en ubetalt Telenor-faktura. Å følge lenken i e-posten var visstnok mindre lurt da dette medførte at skadevare (kunne) bli installert som igjen ville forsøke å kryptere filene på harddisken, etterfulgt av pengeutpressing for å få dem åpnet opp igjen. Denne gangen var det altså snakk om skadevare og ikke å lure til seg informasjon.

E-posten nedenfor er mer en slik tradisjonell sak hvor man prøver å lure til seg informasjon i form av nettfisking (fishing / phishing eller nettfiske / phiske):

Neppe en e-post fra "Microsoft kontoteamet"

Neppe en e-post fra “Microsoft kontoteamet”

 

Man skal lures til å tro at Microsoft trenger oppdaterte personopplysninger for å unngå at kontoen blir sperret. Hvis man er dumme og fyllet ut informasjonen blir den nok brukt til god gammeldags svindel (identitetstyveri, tapping av kredittkort / penger, misbruk av e-post konto / adresse eller tilsvarende).

Et nesten likt forsøk:

Forsøk på Outlook-svindel.

 

Og nok en henvendelse i ca. samme gate:

Klart jeg går på limpinnen her, basert på det fantastisk gode språket og den realistiske problemstillingen.

 

I mai 2019 fikk jeg mitt ståsted en ny variant av svindelforsøk rettet mot meg. Tror det er første gang jeg har fått en SMS til min mobiltelefon (ikke epost), med en link i for å oppdatere betalingsopplysningene mine på “Netflix” for å få opphevet at “kontoen er sperret”:

SMS: Kontoen din er sperret nkt.ie

SMS: Kontoen din er sperret nkt.ie

 

Nysgjerrig som jeg er måtte jeg på en relativt sikker måte (fra iPad nettbrett) bare sjekke hva slags nettside man kom til ved å følge lenken. Nei, jeg var ikke så dum at jeg la inn mine Netflix innloggingsopplysinger på denne nettsiden som møtte meg:

Falsk (fake) Netflix innloggingsside

 

Bare adressen i adressefeltet forteller det meste. Dette er IKKE ekte Netflix. Ellers ser man det på språk, design etc. at dette bare er juks og humbug, selv om de har stjålet Netflix-logoen og ellers gjort noen dårlige forsøk på å lage en nettside som likner på Netflix sin. Jeg hadde nok blitt svindlet for brukeropplysninger og eventuelt penger hvis jeg hadde forsøkt meg på en pålogging på den nettsiden.

SELVSAGT skal jeg også – nesten uten å gjøre noe som helst – motta masse penger, sånt helt ute videre:

Gratis penger, ja særlig!

 

Jeg har “fra gammelt av” registrert mitt eget firma i Brønnøysundregistrene. Dette medfører også en del ulemper, da en del norske aktører tydeligvis bruker slike firmaregistreringer som utgangspunkt for utsendelse av bedriftsrettet reklame (selv om jeg har svart NEI til dette!). Jeg er IKKE interessert i tilbud på kontorutstyr eller tilbud på regnskapssystemer. Firmaregistreringen medfører også mottakelse av tilbud fra kataloghaier om å få oppføring av firmainformasjon til blodpris i diverse kataloger og web-baserte bedriftskataloger/registre som ingen leser eller har interesse av å være oppført i.

En liten avsporing: En ting er all dritten via e-post. I tillegg sendes det ut uønskede SMS-er, og en “klassiker” har blitt Microsoft-svindel (teknisk støtte/brukerstøtte-svindel) pr. telefon…. Jeg har hatt noen slike oppringninger, men så langt har jeg aldri besvart dem. Jeg har ikke for vane å ta telefonen når det ringes fra ukjente numre.

Tilbake i 2011 fikk jeg en e-post med enda dårligere språk enn den jeg har gjengitt ovenfor. For en “billig” penge var jeg den “heldige utvalgte” til å få et godt tilbud om lån uten sikkerhet. Om ikke annet ble jeg slettes ikke fristet pga. det dårlige robotspråket. Riktignok føler jeg meg av og til ”slått ned av banker” pga. deres utrolige kreativitet for stadig å legge gebyrer på alt de driver med.

Uønsket e-post

Uansett hvis noen måtte lure: Jeg bet ikke på dette tilbudet eller tilsvarende mottatte tilbud!

Jeg blir innimellom ganske så lei av all slags spam epost og annen uønsket markedsføring. Synd at et slikt fint medium som epost og Internett er i ferd med å bli helt ødelagt og gjort ubrukelig som kommunikasjonskanal pga. man drukner i all slags uønsket søppelpost! I tillegg har man jo de håpløse telefonselgerne som ringer på de dårligste tidspunkt, dørselgere samt alle slags dårlige tilbud som sendes rundt pr. SMS og faks samt “junk” på TV (les: tåpelig reklame og TV Visjon Norge).

Se også tidligere artikkel (lenke) her i bloggen med tittelen “E-post fra Russland”.

Lenke:

Redigert utgave av artikkel første gang publisert 02.11.2011.




Lokale butikker kontra netthandel

Fotobutikk, et utdøende fenomen.

I utgangspunktet ønsker jeg å støtte opp om og handle i lokale butikker, men jeg må innrømme at det i den senere tid har blitt mye netthandel i stedet. Jeg har nesten mistet troen på lokale butikker pga. diverse negative erfaringer med dårlig service, lite vareutvalg, høye priser, utsolgt, dårlig kunnskapsnivå hos selgerne, arrogant betjening, lite vilje til å høre på kundens ønsker og behov, butikkene ønsker helst å selge de produkter de har brent inne med på lager og alt i alt opplever jeg en del butikker som lite profesjonelle i sitt møte med meg som kunde.

Jeg har tidligere her i bloggen skrevet en relativt krass artikkel om mine dårlige erfaringer med lokale butikker i Egersund. Våren 2014 valgte vi å flytte fra Egersund opp til Flatraket i Selje kommune, Nordfjord, Sogn og Fjordane. Etter flyttingen har det vært behov for å handle inn både det ene og det andre til vårt nye hus, da vi hadde en stor og kraftig opprydning og kastet masse slitte ting før flyttingen.

Beklageligvis har det fort vist seg at butikkene rundt her vi nå bor, hovedsakelig dem i Måløy, slettes ikke er særlig bedre enn dem jeg tidligere har skrevet om i Egersund.

Oppdatering oktober 2016: Jeg ble igjen minnet på dette temaet i og med at det i Måløy settes i gang en konkurranse (#eghandlarlokalt) november og desember 2016 for å få folk til å handle lokalt. Kampanjen/konkurransen er et samarbeid mellom lokalavisen Fjordenes Tidende, Toyota Nordfjord og Førde AS og MH24 (Måløy Havneservice AS).

Mitt syn på initiativet #eghandlarlokalt (Eg handlar lokalt) i Måløy: I utgangspunktet støtter jeg ideen om i størst mulig grad å handle lokalt. “Parolen” lyder gjerne noe slikt: Støtt lokalt næringsliv gjennom å handle lokalt. Imidlertid forventer jeg da god service av den lokale butikken. Jeg er lei av å møte dårlig service der selger synes kunden er et “ork” eller kunden på andre måter blir behandlet nedlatende og uprofesjonelt. Jeg ønsker heller ikke å forholde meg til selgere som ikke har nødvendig kompetanse på produktene som selges i butikken. Profesjonell og god service er et mitt syn et “must” hvis småbutikker skal overleve.

Også i Måløy har jeg møtt på de samme problemene som jeg allerede har nevnt: Dårlig service, lite vareutvalg, høye priser, utsolgt, dårlig kunnskapsnivå hos selgerne, arrogant betjening, lite vilje til å høre på kundens ønsker og behov, butikkene ønsker helst å selge de produkter de har brent inne med på lager og alt i alt en del butikker som er lite profesjonelle i sitt møte med kundene.

Lokalavisen Fjordenes Tidende (FJT) har hatt rullende en reklame slik som dette på sin nettside:

Annonse Fjordenes Tidende #eghandlarlokalt

Annonse Fjordenes Tidende #eghandlarlokalt

 

Hele reklameargumentasjonen for #eghandlarlokalt pr. desember 2018 har vært:

Visste du at…

  • for kvar 1.000 kroner du brukar lokalt, gir du ca. 4.000 kroner til lokalsamfunnet?
  • ved å handle lokalt bidreg du til å behalde lokale arbeidsplassar?
  • ved å handle lokalt bidreg du til at idrettslaget ditt får sponsormidlar kvart år?

Låner et lite sitat fra statusen min kone la ut på Facebook 15. september 2014:

“Kjenner eg blir frustrert og irritert over dårleg service på enkelte lokale butikker i Måløy, i dag blei eg faktisk så irritert at etter beløpet var slått inn i kassa og vedkommande ikkje kunne klare å skrive ut ein bytte lapp på noko eg skulle ha i gave fordi eg kjøpte to gaver og ikkje berre ein, ja då sa eg at slik dårleg service finn eg meg ikkje i og sa at då kunne han selge det til nokon andre og kjefta meg ut døra…veit ikkje om eg berre er stolt av min eigen oppførsel… Blei ein anna butikk som fikk selge varer til meg og som hadde bra service. Blir fort til at eg handlar på nettet i staden for lokale butikker. Dette var dagens sukk frå meg.”

 

I forbindelse med julehandelen 2018 gav jeg nok en gang de lokale butikkene (i Måløy) en sjanse. Imidlertid var det nok en gang en noe begredelig erfaring. Produktene man vil ha er ikke inne på lager, og det gis ikke noe tilbud om at ting kan skaffes inn. Ellers enkelte steder noe middelmådig service (kunden er til bry?) og lite produktkunnskap også. HELDIGVIS finnes det hederlige unntak, men de negative erfaringene overskygger fort de mer positive. De lokale butikkene ødelegger på mange måter sitt eget eksistensgrunnlag ved at de ikke er villig til å innfri kundens helt ordinære ønsker og behov. Det er og blir nok en gang vel så enkelt og greit å oppsøke nettet og bestille der.

Spesielt butikker som selger klær og sko gjør meg til tider frustrert. Ofte er de helt utsolgt for produkter i “populære størrelser” (tomt lager), og ofte kan de ikke skaffe mer av produktene (etterbestille) heller. Dette er et generelt problem i lokalbutikker over hele landet. Ofte lar produktene seg skaffe via nettet, og da har man ikke noe annet valg enn å handle på nettopp nettet. Snakk om butikker som graver sin egen grav.

Jernia

Interessant artikkel publisert 27.02.2019:

Et sitat fra artikkel, basert på Jernia-sjef Espen Karlsen sine uttalelser:

“– Vi er selv skyld i våre problemer. Detaljhandelen har i altfor mange år kunnet tjene godt med penger uten å yte service. Vi har tatt inn ungdom rett fra skolebenken og uten opplæring til å sitte i kassen. Vi har mishandlet kundene i altfor mange år, og det betaler vi regningen for nå, sier han.”

De erkjenner at de ikke kan leve av å frakte billig dritt fra Kina, og at god service er svært viktig. Det kommer også fram i artikkel (Harald J. Andersen, direktør for handel i hovedorganisasjonen Virke) at god rådgivning og gode rådgivere er sentralt for lokalhandelen.

 

Fra min tidligere artikkel her i bloggen gjentar jeg følgende:

“Personlig har jeg ikke noe ønske om at sentrum skal bli lagt øde og brakk, eller kun bestå av frisørsalonger. Det er koselig med sentrumsbutikker, og da særlig nisjebutikker eller frittstående butikker som ikke tilhører de store upersonlige kjedene. Butikker som kan tilby personlig og god service, god veiledning, kompetanse og gode opplevelse hvor kunden er i sentrum applauderer jeg så gjerne. Imidlertid frykter jeg nok at enkelte butikker med sin dårlige service er på vei til å grave sin egen grav.”

Og

Butikkene burde ha satset på: “Personlig og profesjonell service der selgeren har høye kunnskaper om produktene de selger samt gir sine kunder god personlig oppfølging.”

I utgangspunktet er jeg villig til å betale litt ekstra i form av høyere pris for personlig og god service + kompetanse hos en lokal butikk. Imidlertid er det slettes ikke alltid de lokale butikkene klarer å levere noen god kundeopplevelse. Hvis man som kunde ikke opplever det lille ekstra hos den lokale butikken er det svært fristende å bruke nettet i stedet. Skuffelsen etter å ha opplevd dårlig service i en lokalbutikk sitter litt i kroppen, og det frister lite til å oppsøke samme lokale butikk på nytt på en god stund.

Et irritasjonsmoment med lokalbutikkene er dårlig opplæring av vikarer. Det er fint og flott å slippe til de unge som ferievikarer og lørdagsvikarer, forutsatt at de har fått god opplæring. Dette med god og tilstrekkelig opplæring er slettes ikke alltid tilfellet. I en del tilfeller må man gå fra butikken med uforrettet sak pga. vikarer som ikke klarer å fikse opp i handelen.

Når jeg nå klager på butikkene her i området gjelder ikke dette bare for de mindre sentrumsbutikkene. Et av kjøpene vi har gjort (høsten 2014) er innkjøp av nytt TV (Samsung 50″, UHD/4K, Smart TV). Tenkte først å handle hos en viss kjede som har et navn som begynner på El og slutter på kjøp. Etter å ha sett det dårlige utvalget i lokal butikk, stive priser samt opplevd selgere med minimal kompetanse ble det kjøp på nettet av dette også.

Handel

Handel

Dessuten hadde ikke lokal butikk inne den modellen jeg ville ha, så jeg måtte nok ha argumentert litt for å få dem til å ta det inn. Ofte pleier kjedeselgere i slike situasjoner prøve på alle slags forsøk på å overtale meg til å kjøpe et av apparatene de har i sitt standard-sortiment (les: produkt med høy bruttofortjeneste for butikken).

Har så langt godt fornøyd med TV-kjøpet. Fint å ha et Smart TV med programvare / apps for direkte avspilling av Netflix, TV 2 Sumo, NRK, NRK Super, Spotify m. m. fra apparatet uten ekstra “bokser”. Det er også mulig å bruke apparatet til trådløs visning av innhold fra PC og nettbrett. (Innkjøp av Google Chromecast sammen med apparatet var nesten et tabbe-/bomkjøp da all funksjonalitet i apparatet i hovedsak gjør Chomecast-boksen overflødige.)

En utfordring med å handle ting via postordre og/eller via netthandel er transporten av det fysiske produktet i hel tilstand (lytefritt) ut til meg som kunde. Jeg har mer enn en gang vært frustrert over “knuseposten” transportfirmaene representerer. Pakker blir uforsvarlig (hardhendt) behandlet, transportskader pådras produktene til tross for god emballasje og det blir styr og ståhei i etterkant av handelen for å få ordnet opp i alt dette. I hovedsak er det snakk om logistikkfirmaene Postnord og Bring/Posten (tilsvarende erfaringer med begge) her vi bor, med leveranse til lokalbutikken (post og pakker i butikk).

For ordens skyld: Vi fant en god lokal leverandør av møbler (Fagmøbler), en annen bra butikk solgte oss et nytt kjøleskap (Måløy Radioforretning) og tre biler har også blitt handlet lokalt (Toyota Nordfjord). Og bensinen handler vi i hovedsak hos MH24. Noe har vi altså handlet lokalt, og noen gode opplevelser under handling lokalt har vi også hatt!

Det er vel ikke kun salg via Internett som er et konkurransemessig problem for de små sentrumsbutikkene. Et annet stort problem er handelslekkasjen mot større byer, og ikke minst at mange lar seg friste til å dra til større kjøpesentre med kjedelige kjedebutikker som oftest ligger utenfor sentrumskjernen.

Det snakkes om og det spås om den store butikkdøden. Til og med store kjeder med fysiske butikker med typisk tilholdssted i større kjøpesentre sliter eller begynner å slite med å holde hodet over vannet (unngå konkurs og/eller røde tall i regnskapene). Spesielt i USA har enkelte kjeder gått dukken, og også her i Norge har enkelte godt innarbeide kjeder og butikker forsvunnet. Og mer butikkdød og kjededød blir det nok, hvor netthandelen med store globale aktører (f. eks. Amazon) vil overta.

Lokale sentrumsbutikker blir ikke sviktet “bare” pga. netthandelen og store kjøpesentre (som ofte ligger utenfor bykjernene). En del dropper rett og slett sentrumshandelen og de lokale småbutikkene pga. for få parkeringsplasser i sentrum, eller i hvert fall skylder de på dette og bruker det som en troverdig unnskyldning. Om dette er relevant for her hvor jeg nå bor vites ikke.

En fordel med lokale bedrifter og butikker er at de ofte er tett innpå og del av lokalmiljøet. De gir tilbud om sommerjobb til lokale ungdommer, og ofte er de flinke til å støtte opp og å sponse premier til basarene til idrettslag, skolekorps osv. Lokalbutikkene og nisjebutikkene bidrar til levende lokalsamfunn og lokalmiljøer (bysentre og landsbygder), de bidrar lokalt noe som nettbutikkene som oftest ikke gjør. Det sies at man må bruke lokalbutikkene i dag hvis man ønsker å dem der i morgen.

Enkelte er lite glad i den gjeldende 350-kronersgrensen eller regelen. Sendinger fra utlandet med en verdi på under 350 kroner inkludert frakt og forsikring, er nemlig toll- og avgiftsfrie. Dette kan ødelegge for norsk handel og lokale butikker, og deres konkurransesituasjon.

Handlingsvanene har konsekvenser

I bloggen “Butikkutvikler.no” tilhørende Gøril H. Florvaag fant jeg innlegget med tittelen “Frekke forbrukere – kronikken som burde vært på trykk i alle landets aviser!”. Det vedkommende vil fram til er at forbrukeradferden eller handlingsvanene våre har konsekvenser.

Fra nevnte artikkel gjengir jeg to sitater:

  • “Frekke forbrukere. Er du en av dem? Du handler og handler, men bryr deg hverken om hvor, hvordan eller hvorfor?”
  • “Vær klar over at hvor du handler, hvordan du handler og hvorfor du handler har konsekvenser langt ut over det du selv er klar over.”

Masse handel på nett kan f. eks. bety døden for lokale butikker. Dette er noe jeg selvsagt er klar over, men jeg mener at også de lokale butikkene må gjøre en innsats for å bedre kvaliteten på sin salgsinnsats overfor oss forbrukere. Litt ekstrainnsats og ekstraservice bør lokalbutikkene/de fysiske butikkene yte for å gjøre seg fortjent til kjøpernes tillit.

En annen ny trussel er framveksten av helt selvbetjente butikker eller i hvert fall kasser (dagligvarebutikker for det meste). Man kan selv skanne varene, dra kortet og gå fra butikken uten å ha hatt noen som helst kontakt med butikkansatte. Dette vil nok også bli en stor trussel i tiden framover overfor butikkansatte som blir overflødige.

 

Nordmenn lever i en tilnærmet evigvarende kjøpefest. Nordmenn liker å shoppe, og spesielt liker vi tilbud, salg og kampanjer (“elleville dager”) hvor vi kan gjøre et “kupp”. Enkelte kjøper alt for mye, og de handler rett og slett over evne pga. det er så billig. Kreditt- og betalingskortene går varme for enkelte, og man ender opp med tilnærmet uhåndterlige kredittgjeld.

Småbutikkene i form av lokale butikker og unike nisjebutikker klarer ofte ikke å holde tritt med tilbudene til de store. De små har ikke anledning til å følge med på priskrigen til de store kjedene som har bedre innkjøpsavtaler og større volumer. Det har blitt litt av noen salgs- og kjøpsorgier i forbindelse med Halloween, valentinsdagen, mors- og farsdagene, “Black Friday” (“Black November”), jul osv.

Innimellom opplever jeg lokale butikker både som dyre (høy pris) og dårlige (dårlig produktkvalitet og eventuelt dårlig service). Spesielt når det gjelder leker eller leketøy har vi handlet en del lokalt som har vist seg å ha elendig produktkvalitet. Det selges av lokale butikker rett og slett søppelprodukter med dårlig produktkvalitet / produksjonskvalitet. Fordelen å handle på nettet er et mye større utvalg, og hvor man kan lese andres erfaringer mer det konkrete produktet man ønsker å kjøpe. Man kan med å være en litt bevisst innkjøper og forbruker unngå de verste bomkjøpene gjennom aktiv bruk av nettet og netthandel.

Det har etter flyttingen fungert veldig bra å bestille produkter via nettet. Alt vi bestiller ender opp i den lokale butikken (Joker Flatraket) som kun ligger noen hundre meter fra vårt hus. Enkelt og greit å hente produktene her. Denne lokalbutikken er vi for øvrig godt fornøyd med, og mye matvarer handles der. Litt handel – beklageligvis – blir det også hos Rema 1000 i Deknepollen utenfor Måløy.

Jeg vil fortsatt gjerne ha lokale butikker, men da må de kunne tilby meg som kunde ok service. Butikkene bør ha inne et bra sortiment med produkter som man kan ta og føle på, og betjeningen bør kunne tilby gode opplevelser, profesjonell rådgivning og veiledning hvor kundens ønsker og behov vektlegges.  Jeg begynner å bli lei av dårlig service der jeg som kunde er mer til bry enn til glede for butikken.

Les også min tidligere artikkel skrevet rundt ca. det samme temaet:

Lenker:




Ny statusrapport fra Flatraket

Status Flatraket August 2014

Statusrapport fra Flatraket august 2014:

Det har gått en stund siden jeg sist blogget en statusrapport. I en periode kunne jeg skylde på mangel på skikkelig nett til å kunne være aktive på bloggefronten. Her i byggefeltet på Flatraket fungerer IKKE Telenor 3G noe særlig bra (ustabilt og veldig lav hastighet). Lånte et 3G modem fram til fiber kom i hus, men utenom å sjekke e-posten var det for dårlig dekning til aktiv Internettbruk. (4G eller 3G var/er ikke tilgjengelig, og man må/måtte ta til takke med EDGE. Nå i ettertid har det blitt ok 4G+-dekning på Flatraket, og delvis DAB-dekning samt AMS.)

Nå er fiber for lengst på plass. Måtte i full fart grave en ca. 18 meter lang grøft til fiberkabelen, da det det viste seg umulig å benytte seg av eksisterende trekke-rør. Trekkerøret som lå der fra før (les: egentlig rør kun beregnet for bruk inni hus) huser en koakskabel i forbindelse med det “primitive” kabel-TV anlegget bygda tidligere hadde. Planen var å dra ut den gamle kabelen og erstatte den med fiberkabelen, men den gamle kabelen lot seg ikke rikke. Litt frustrerende i full fart å måtte grave en ikke-planlagt grøft, men resultatet ble da bra.

Utsikten fra vårt hus 09.08.2014.

Så langt er jeg godt fornøyd med fiberløsningen / fiberpakken til Enivest som også inneholder Get IPTV og IP-telefoni.  Slettes ikke verst at ei bygd som Flatraket med ca. 100 husstander har fått fiber, ikke minst takket være mye dugnadsinnsats og ildsjelers innsats. Løsningen vi nå har står ingenting tilbake i forhold til den vi hadde via Altibox (Dalane breiband / Altifiber) i Egersund.

Flere bilder m. m. følger videre i denne artikkelen (les mer).

Litt bilder fra tiden her oppe så langt:

Utsikt fra hus

Solnedgangsbilder

Solnedgangsbilder

Badeplass

Nettfart Enivest Fiber

Vårt hus

Grøftegraving fiber Flatraket

På fjelltur

Alt er ikke teknologi. Uten å “trykke data” har jeg ellers vært aktive på både den ene og den andre fronten. Jeg har kommet meg på plass i den nye jobben som sekretær i Vågsøy kommune. Der jobber jeg i sentraladministrasjonen innenfor tjenesteområde service med post, arkiv, sentralbord og hjemmeside/Facebook (publisering). Så langt trives jeg bra i den nye jobben.

Oppdatering på jobb-området: I ca. 1 år klarte jeg å holde meg på avstand fra IKT-rådgivning. Fra august 2015 har jeg nok en gang blitt IKT-rådgiver, men denne gangen i Vågsøy kommune. Føler meg som en gammel sirkushest. Trodde jeg skulle holde meg borte fra IKT, men med en gang jeg fikk ferten av sagmuggen (les: IKT) ville jeg ut igjen i IKT-manesjen.

En del tid har gått med til huset. Det har blitt malt litt, diverse mangler har blitt utbedret med og uten hjelp, fått bort en del søppel fra forrige eier, en del gress har blitt klippet osv. osv. Inne i huset har vi også kommet oss i orden. Stadig noe å henge fingrene i som huseiere!

Vi har hatt mye fint vær denne sommeren. Dette har blitt benyttet til en god del bading og ellers til å være ute. Vår altan og utemøblene vi har kjøpt til å ha der har blitt mye mer brukt enn jeg hadde trodd da de ble kjøpt inn. Det har blitt tid til en del kortere gåturer og små fjellturer. En del samlinger med Sølvi sin familie har det også blitt tid til.

Merker ellers at livet er roligere her på landet. Mindre stress, mindre mas, mindre trafikk osv. Dette passer meg bra. Jeg trives i «mindre forhold», gjerne kombinert med flott natur slik som vi har her.

Det jeg ikke har helt klart å tilpasse meg til er det faktum at både Vågsøy kommune (der jeg jobber) og Selje kommune (der jeg bor) er nynorsk-kommuner. Jeg er ikke særlig flink eller komfortabel med å skrive på nynorsk.

Vi hadde nylig (sommeren 2014) en liten ferietur tilbake til Egersund. Det var flott det, men jeg er på mange måter ferdige med Egersund. Nå er Flatraket mitt bosted og jeg trives bra her. Så langt har flyttingen absolutt vært en suksess.

Oppdatering mai 2015: Vi har nå bodd på Flatraket i over året. Vi har funnet oss godt til rette “her opp” og trives bra både i huset og i bygda. Kristiane Marie har også funnet seg godt til rette. Hun har det kjekt i barnehagen og har fått seg mange venner der.

Vi nyter hver dag vår fine havutsikt og å se på den flotte og røffe naturen ellers. Noen fine gåturer har det også blitt. Vi har et liv med lite stress og lite trafikkstøy. Værmessig har vi hatt et år uten de helt store stormene, så også været har vært på vår side. Å bo under “mindre forhold” passer oss alle tre bra. I løpet av året har det blitt en del bilder, og en del av disse er tilgjengelig på Facebook-siden Flatraket og/eller i bildegalleriet.

Oppdatering våren 2019: Vi har nå bodd på Flatraket i ca. 5 år (våren 2014-våren 2019), og her har vi det godt! Ingen planer om noen ny flytting. Imidlertid kommer jeg nok til å forbli “utlending” som fortsetter å snakke Egersundsdialekt / Rogalandsdialekt. Det er lite sannsynlig at jeg kommer til i stor grad å ta etter dialekten her vi nå bor.


Mer om Flatraket:




En liten statusrapport fra Flatraket

Utsikt fra hus Flatraket

Vi er for lengst på plass i vårt nyinnkjøpte brukte hus på Flatraket (Selje kommune, Nordfjord, Sogn og Fjordane). Vi har kommet ganske bra i orden i huset, vi har fått feiret 17. mai og vi har fått hilst på ganske mange bygdefolk. Vi nyter den fine havutsikten fra huset og vi har så langt hatt mye fint vær. Så langt har vi fått en veldig grei start på vårt nye bosted, både jeg, kona og Kristiane.

I og rundt huset er det en del prosjekter. Har avdekket en del småting som må utbedres og som vi ikke fikk med oss på visningen. Det er hovedsakelig snakk om mindre alvorlige ting. Så langt er vi uansett godt fornøyd med huskjøpet.

Jeg har fått meg noen gåturer og kortere sykkelturer i nærområdet. På sikt håper jeg at det blir enda flere av disse. På fine dager er det en del spennende natur å utforske.

Utsikt fra hus Flatraket, solnedgang.

Så langt har det blitt lite bloggeaktivitet og utlegging av bilder på nettet. Enn så lenge har jeg ikke de store muligheten for bra nett-tilgang. Jeg har fått lånt meg en Telenor 3G-løsning, men dekningen er veldig dårlig og hastigheten og stabiliteten minner meg mest om “gamle dagers” analoge modemtid. Fra høsten en gang skal det bli litt mer fart i sakene da fiber i regi av Enivest (ikke Altibox) er under utbygning i byggefeltet der vi bor.

Vi har heller ikke fått sett noe særlig på TV etter flyttingen. Det finnes fram til fiber er på plass et gammeldags “hjemmesnekret” kabel TV anlegg i byggefeltet. Imidlertid tilbyr dette anlegget kun NRK sine tre kanaler samt noen få til (TV 2 Zebra, Discovery og Viasat 4). Når fiber er på plass blir det IP TV fra Get med en del flere kanaler.

Ellers legger vi merke til stillheten her oppe. Lite med biltrafikk og ellers stille og rolig. Folk vi treffer har også god tid til å slå av en prat. Tempoet er rett og slett noe mer rolig enn det var i Egersund.

Dette var en liten hilsen fra Flatraket. Vi har det fint og trives bra på vårt nye bosted. Så langt anser vi flyttingen som vellykket.

Oppdatert statusrapport tilgjengelig i artikkelen “Ny statusrapport fra Flatraket”.

 

Mer:




Liten bloggeaktivitet pga. flytting

Vei og bil

En periode våren 2014 ble det litt liten tid til å blogge. Mye (alt for mye!) skjedde nesten samtidig.

I mai 2014 flyttet vi fra Egersund til Flatraket (Selje kommune, Nordfjord, Sogn og Fjordane). Vi flyttet altså til bygda der Sølvi kommer fra og hvor hun har sin familie. I forbindelse med flyttingen inngikk vi avtale om kjøp av (brukt) hus på Flatraket og parallelt foretok vi salg av huset i Egersund.

Det var mye som måtte ordnes! Kontakt med eiendomsmeglere begge steder, kontakt med bank (ny bank), rydding, kasting, containerbestilling, planlegging av flyttingen, gjennomføring av flyttingen inkludert valg av flyttebyrå, forsikringer, omadressering, andre avtaler måtte inngås osv. osv.

Men vi kom da i mål og resultatet av flyttingen ble bra!

Siste arbeidsdag i Eigersund kommune som IKT-rådgiver var 5. mars 2014. Deretter var det uthenting av fedrekvoten i forbindelse med den tidligere gjennomførte adopsjonen. Fra 2. juni 2014 var jeg på plass i Vågsøy kommune (Måløy) som sekretær (post, arkiv, sentralbord og hjemmeside/Facebook).

Oppdatering på jobb-området: I ca. 1 år klarte jeg å holde meg på avstand fra IKT-rådgivning. Fra august 2015 har jeg nok en gang blitt IKT-rådgiver, men denne gangen i Vågsøy kommune. Føler meg som en gammel sirkushest. Trodde jeg skulle holde meg borte fra IKT, men med en gang jeg fikk ferten av sagmuggen (les: IKT) ville jeg ut igjen i IKT-manesjen.

Etter over 14 år i Eigersund kommune som IKT-ansatt var det greit både å skifte arbeidsgiver samt å prøve seg på en litt annen type jobb. På kurs jeg har holdt har jeg alltid prøvd å si at alt innenfor IKT er logisk og at datamaskinene er stein dumme. De forstår bare 1-ere og 0-ere, og de har ikke sin egen vilje.

I en periode var det litt greit å få litt avstand til sære IKT-relaterte problemstillinger. Kanskje det likevel bor en gal mann inni datamaskinen? (Neida, det gjør ikke det! Men man kommer etter noen år i IKT-bransjen borti mange rare, ulogiske og uforståelige problemstillinger og løsninger.) Dessuten hadde det blitt alt for mye jobbing med kortsiktig “brannslukking” og å være datavaktmester med løsning av trivielle dataproblemer i stedet for å jobbe med framtidsrettede prosjekter og løsninger (utvikling).

Pga. diverse ugunstige forhold (psykososiale m. m.) forhold på arbeidsplassen i Egersund var det greit å forlate min IKT-stilling i Eigersund kommune. I løpet av de siste årene som jeg var ansatt der hadde jeg flere ganger noen kortere sykemeldingsperioder pga. disse forholdene. To ulike leger anbefalte meg å vurdere jobbskifte pga. helsemessige årsaker.

Det var greit å komme bort fra det pietistiske, konservative og sekteriske bibelbeltet som Egersund tilhører. Jeg trivdes ikke i denne “smalheten” og dobbeltmoralen dette miljøer representerer.

Det var spennende å begynne på nytt på et nytt sted, men samtidig var det jo litt skremmende også. Masse måtte ordnes og organiseres, og man vet hva man hadde men ikke helt hva man fikk. Imidlertid gikk denne overgangen greit.

Det ordnet seg greit med breiband på nytt bosted. I løpet av sommeren 2014 ble bygda Flatraket koplet opp mot Enivest sitt fibernett. Jeg fikk på plass (Enivest fiberpakke) med både Internett, bredbåndstelefoni og digital-TV (Get Start).

Sånt! Det var unnskyldningen for lav blogge-aktivitet våren og sommeren 2014.

Se også artikkel med statusoppdatering/statusrapport fra Flatraket etter flytting.




Kina – et spennende land

Kina

I forbindelse med adopsjon har vi vært på reise til Kina. Vi var i Kina i tidsrommet 2.-16. mai 2013. Det meste av tiden ble tilbrakt i byen Jinan i Shandong-provinsen, øst i Kina. Stedet ligger ca. 1 1/2 times togtur sør for Beijing, men det er viktig å presisere at det er snakk om et «lyntog» som holder en hastighet på ca. 300 km/t. Vi fikk også sett deler av Beijing i slutten av oppholdet.

Generelt om Kina

Vi oppdaget fort at det var et yrende og travelt storbyliv som møtte oss. Det var trafikkaos og masse folk over alt. Trafikken er et kapittel for seg selv. Aggressiv bilkjøring, uoppmerksomme sjåfører som skapte mange nesten-ulykker, mange sykler og el-scootere / mopeder, tuting, dårlig sikring av personer og last osv. Å krysse gata kan enkelte steder være et risikoprosjekt selv om det finnes fotgjengerfelt og trafikklys. Ellers er det utrolig hvor mye det er mulig å stable på av mennesker og varer på en moped / scooter!

Spesielt i Jinan følte vi oss nesten som kjendiser. Det var nesten ingen andre «vestlige» turister der, så til tider følte vi oss noe beglodde av stirrende og nysgjerrige kinesere. Folk ønsket både å ta på oss og å ta bilder av oss. Nysgjerrigheten ble ikke akkurat mindre etter at vi overtok adoptivjenta vår. Kombinasjonen av en kinesisk unge og noen bleike nordmenn fasinerte dem tydeligvis. En del prøvde også å kommunisere med oss, men dette var noe vanskelig da de fleste kun snakket kinesisk og ikke engelsk.

Språket ja. På forhånd var vi klar over at engelskkunnskapene i landet muligens ikke var helt i toppsjiktet, men kommunikasjonsproblemene ble mye større enn vi hadde trodd. Til og med ganske unge folk i serviceyrker og på hoteller kunne minimalt eller ingenting engelsk. Det ble mye fingerspråk og peking for å få kommunisert. Imidlertid hadde vi både i Jinan og Beijing deler av tida med oss guide / tolk, noe som var til stor hjelp og egentlig helt nødvendig spesielt overfor de offentlige kontorene i forbindelse med adopsjonen.

Før vi reiste ned trodde vi at globale betalingskort av typen Visa og Mastercard burde fungere greit. I praksis var det ikke fullt så lett. Spesielt i Jinan ville ikke butikkene en gang prøve om kortene virket. De så at kortene var utenlandske og avvise dem med en gang. I minibanker (ATM) var det også litt så som så. Mange ganger fikk vi ikke ut penger, men etter hvert lærte vi oss at hvis man lette etter en automat fra «Bank of China» gikk det greit mens i andre banker ble det ingen penger.

Kineserne er ellers ganske overtroiske. De har en del tetyper som skal løse alle slags problemer. De har også diverse vannkilder som skal ha magiske effekter og det skal visstnok bringe hell og lykke å la seg avbilde bestemte plasser foran steinformasjoner, ta på spesielle steder m. m.

Den delen av Kina vi fikk se var meget moderne og urban. Vi fant fine kjøpesentre som holdt minst så høy kvalitet som de norske og vi bodde også på to ulike hoteller av bra «vestlig» standard. Kaffe kjøpte vi på Starbucks, vi handlet en trille til jenta på Walmart og pizza kunne spises på Pizza Hut. Vi var også innom noen litt enklere kinesiske butikker og spisesteder for også å få sett litt av det gamle og mer tradisjonelle Kina.

Under vårt opphold hadde vi utetemperaturer på dagtid på mellom 22-32 grader. Vi hadde også for det meste bra vær. En dag var det litt regn og en annen dag overskyet, ellers var det mye sol. Likevel var det stort sett noe uklar luft, noe som nok skyldes den høye forurensningen (smog).

I forbindelse med adopsjonen fikk vi opplevd litt av byråkratiet i Kina. Vi møtte smilende og kjekke saksbehandlere, men selve prosessen var ganske omfattende. Vi har vist passet utallige ganger, fått både passet og mange papirer stemplet, skrevet under på mange papirer og oppsøkt ulike typer av kontorer.

Den kinesiske maten vi fikk servert under oppholdet var god, men den er jo ganske annerledes enn den vi pleier å spise til vanlig i Norge. Litt rart å spise varm ris, nudler, bønnespirer etc. til frokost i stedet for brød. De evinnelige spisepinnene klarte jeg aldri å få helt kontroll på. Klarte som oftest å “jukse” maten i meg enten med å spørre etter kniv og gaffel eller ved å bruke suppeskje. Heldigvis var det også mulig å få fatt i kaffe rundt forbi.

Litt om oppholdet i Jinan

Jinan er etter norsk målestokk en storby og provinshovedstedet i Shangdong. Området regnes for å være ganske velstående. Innbyggertallet i byen ligger en plass mellom 2-7 millioner (har sett litt ulike tall litt etter hvor mye oppland som regnes med).

Vi bodde på et hotell som heter Silver Plaza Quancheng Hotel. Hotellet hadde bra standard og sentral beliggenhet. Det eneste ankepunktet mot hotellet er at vi under deler av oppholdet ikke hadde fungerende aircondition. Det var «bare» rundt 30 grader ute, noe som ikke var nok for at de skulle starte opp det sentrale aircondition-anlegget for sesongen. Imidlertid ble det helt på slutten av oppholdet orden på dette.

Rett i nærheten av hotellet lå park- og torgområdet Quanchengplassen. Her var det fine vannfontener, belegningsstein, benker, fine blomsterbed, kiosker som solgte vann osv. Fin plass til å gå rundt og studere folkelivet. En del godt voksne folk brukte også deler av sin tid til å sende opp og «leke» med drager her i parken på dager med gunstige vindforhold.

Rett med hotellet lå også parken Huancheng. Her var det fine turveier og broer langs / over en kanal eller elv. I parken er det også noen steder boblende vann fra underjordiske kilder. I parken ligger også «Black Tiger Spring» (De tre tigerhodene). Vannet fra deler av området skal visstnok være bra kildevann.

Byen er meget opptatt og stolt av alt vannet i og rundt byen. Kanalen / elva som går gjennom byen, noen innsjøer på utsiden av byen, det boblende vannet osv. Vi deltok forresten på en båttur på en av innsjøene (Daming Lake og parkanlegget Daming Lake Park) mens vi var i byen.

En annen park vi besøkte som også hadde boblende vann var Baotu Springs Park. Her var det virkelig flott! Fine turstier, fine blomsterbed, gullfiskdammer, kinesiske utsmykking, kinesiske bygg, fine broer osv.

Vi la også merke til høfligheten til innbyggerne i byen. Mange prøvde å ta kontakt med oss, men så mye kommunikasjon ble det ikke ut av det pga. språkproblemene.

Litt om oppholdet i Beijing

I Beijing bodde vi på hotellet Beijing OrientalBay International Hotel. Hotellet holdt om mulig enda høyere standard enn hotellet i Jinan, men servicen var ikke helt på topp. Betjeningen kunne nok ha vært litt mer «serviceminded».

Mens vi var i Beijing fikk vi blant annet avlagt deler av den kinesiske mur et besøk. Dette byggverket var imponerende! Flere tusen km lang. Vi så kun noen få km av muren og vi fikk gått et lite stykke oppå den.

Sommerpalasset ble besøkt, hvor vi fikk se store og imponerende bygg med utrolig fin utsmykning samt fint parkanlegg. Deler av gamlebyen (Hutong) ble avlagt et stopp hvor vi blant annet hadde en runde rundt via sykkeltaxi (pedicabs). Den himmelske freds plass samt den forbudte byen (Vinterpalasset) var vi også innom.

Handlesenteret silkemarkedet ble besøkt. Her er det fullt av småbutikker som selger alt fra elektronikk til klær og suvenirer. Det som er spesielt her er at ingenting er priset. Alt avhenger av den besøkende sin evne til å prute. De så selvsagt tydelig på oss at vi var turister, så prisene selgerne startet på var ganske stive. Med litt innsats er det ofte mulig å komme ned i 1/10 av den prisen selgeren først framsetter.

Vi oppfatter Beijing som en litt «rotete» by. Spredt over store arealer og uten et tydelig midtpunkt. Folk er også mer pågående og frekke her enn de var i Jinan. Pågående gateselgere var også et irritasjonsmoment. Alt i alt likte vi oss bedre i Jinan enn i Beijing.

Politisk situasjon i Kina 2019

Vi i Norge husker demonstrasjonene i forkant og massakren på Den himmelske freds plass i Beijing (Tiananmen-plassen) 4. juni 1989. Det som startet som fredelige studentdemonstrasjoner ble slått hardt ned med hjelp fra militæret, noe som medførte et blodbad med mange hundre hvis ikke tusenvis drepte. Studentene startet demonstrasjonen med krav om økt demokrati og frihet, og kritikk av korrupsjonen innenfor det regjerende kommunistpartiet.

I Kina blir denne episoden dysset ned og ikke snakket om. Det er vel faktisk forbudt å snakke om denne saken. Myndighetene vil nok helst glemme at noe sånt i det hele tatt kunne finne sted.

Kina-kart

 

I forbindelse med at det er 30 år siden hendelsen 4. juni 2019 skrev Vårt Land følgende artikkel (bak betalingsmur):

Situasjonen i dagens Kina er blant annet:

  • Strengt og knallhardt kontrollregime mot alle som kan tenkes å utfordre kommunistpartiets maktmonopol.
  • Ifølge Amnesty er situasjonen for menneskerettigheten elendig. Folk blir henrettet, det bedrives overvåkning og sensur, folk blir forfulgt, fri religionsutøvelse er ikke tillatt, enkelte minoriteter blir undertrykt og ingen fri presse.
  • Alt annet enn demokrati og frihet i landet for innbyggerne.
  • Kommunistisk styreform, med en utvikling fra sentralstyrte planøkonomi til innslag av sosialistisk markedsøkonomi.
  • Streng familiepolitikk hvor det ikke er fritt fram å få det antallet barn som man selv vil ha / ønsker seg.
  • Advokater, menneskerettighetsforkjempere og folk som krever bedre rettigheter på arbeidsplassen kan bli jaktet på og forfulgt.
  • Kinesiske myndigheter har i noen sammenhenger blitt mistenkt for å drive med hacking og påvirkning av Vesten.
  • Sterkt sensurert Internett og statskontrollerte nyheter / presse.
  • Og nå: Handelskrig mellom USA og Kina (som blant annet rammer Huawei), da spesielt kinesiske teknologiselskaper ifølge USA (Trump) utgjør en sikkerhetsrisiko på grunn av sine bindinger til kinesiske myndigheter.
  • Dagens styre har egentlig bare strammet grepet rundt styre og stell, og dette å holde kustus og kontroll over befolkningen.
  • Folkerepublikken Kinas øverste leder i regi av presidentvervet er Xi Jinping. Han har fått innvilget utvidede rettigheter og makt, og han sitter med makta på ubestemt / ubegrenset tid (ingen maksimumsgrense).
  • Kina er en stor økonomisk maktfaktor i verden, og likeså har de etter hvert blitt en betydningsfull og stor militærmakt også.
  • Landet har ikke den ytringsfrihet, religionsfrihet, pressefrihet, politisk frihet, generell frihet og demokratisk styreform som vi tar for gitt her i Norge.
  • Selv om landet er noe mindre lukket enn tidligere vet nok den jevne kineser ikke all verdens mye om forholdene og situasjonen i andre land.
  • Mange kinesere lever under enkle kår og har ikke fått tatt del i landets økonomiske utvikling. Den store økonomiske veksten i de senere år har medført økende forskjeller mellom fattig og rik, og mellom by og landsbygd
  • Masse av våre nyinnkjøpte varer her i Norge – gjerne flertallet – er “Made in China”.
  • Landet styres med jernhånd, og befolkningen holdes virkelig i tømmer. Riktignok litt mildere form enn i Nord-Korea.
  • Kina prøver å stramme grepet om Hong Kong, som har levd litt sitt eget liv og med en viss form for selvstyre.

Kina sine teknologisystemer for “sosial kreditt” / sosialt poengsystem basert på massiv overvåkning (kameraer med ansiktsgjenkjenning m. m.), store databaser og AI-systemer (kunstig intelligens) er skremmende. Man kan bli straffet med minuspoeng for overtredelser, mens god oppførsel kan gi plusspoeng. Tilstrekkelig antall minuspoeng (en negativ trend) kan medføre straffer, slik som f. eks. å bli nektet bruk av hurtigtog, fly, reduserte karrieremuligheter eller redusert hastighet på Internett.

Jeg er fullt klar over at vi i 2013 under vårt besøk i landet kun fikk se en liten (ufarlig) del av Kina, som var velregissert fra høyere hold. Greit land å besøke som turist, men det er ingen spøk for dem som bor der nede og som kommer på kant med myndighetene.

Avslutning

I utgangspunktet var vi i Kina i forbindelse med adopsjon av vår datter Kristiane Marie. Vi var ikke der som vanlige turister. Imidlertid fikk vi innimellom omsorg for henne og papirarbeidet i forbindelse med prosessen likevel sett en del av de typiske turistmålene.

Kina er et ganske annerledes land og har en annen kultur enn andre land vi har besøkt. Likevel får man som turist også se et moderne og urbanisert land med de samme fasiliteter, butikk- og restaurantkjeder og muligheter og valg som i vestlige land.

Kina som reisemål var spennende. Det største problemet som turist var språkbarrieren da engelskkunnskapene til innbyggerne er heller moderate. Alt i alt hadde vi en kjekk og spennende tur til Kina.

 (Selve adopsjonen utover det vi allerede har nevnt kommer vi ikke til å skrive mer om her i bloggen. Synes dette blir litt for personlig for allmenn publisering.)

Lenke:




Feiring av 17. mai

I 17. mai med norske flagg

I en periode var jeg nok ikke den flittigste til å feire nasjonaldagen 17. mai på tradisjonell måte. Har gjerne valgt å gå en tur i stedet for å se på barne- og borgertoget i Egersund sentrum. Imidlertid er 17. mai en historisk viktig dag der vi kan feire og glede oss over den norske grunnloven fra 1814.

Nok en gang når 17. mai nærmer seg blusser diskusjonen opp om hva slags flagg, symboler, folkedrakt, musikk og sanger som skal tillates i 17. mai togene rundt i vårt land. Enkelte rasistiske hatgrupper av typen “Nei til fritt valg av flagg 17. mai” er igjen aktive på Facebook.

Jeg klarer ikke å forstå at det er noe problem om enkelte går i 17. mai tog og bruker flagget fra sitt opprinnelsesland i stedet for eller i tillegg til det norske flagget. Jeg ser heller ikke noe problem i at enkelte bruker sin nasjonaldrakt i stedet for en norsk bunad eller andre penklær.

Oppdatering: Denne artikkelen ble skrevet før Kristiane kom inn i vårt liv og før vi flyttet til Flatraket. I de senere år har vi bidratt aktivt i markeringen av 17. mai her på Flatraket. Til tross for bygdas lille størrelse blir 17. mai behørig markert med både tog, kafé, barneleker, underholdning etc.

I mai 2013 raste det en debatt om flaggbruk på nasjonaldagen. Enkelte hevder at vår nasjonaldag blir ødelagt hvis noen går med andre flagg enn det norske. Det er visstnok helt vanvittig galt å i det hele tatt å vurdere bruk av andre nasjoners flagg enn det norske på 17. mai. Andre lands nasjonaldrakter/plagg blir vel også feil for slike “hysteriske regelryttere” som verner norske verdier.

Norske verdier må beskyttes for påvirkning hevdes det. Hjelpe meg for noe tull og vås! Slik sykelig nasjonalisme, rasisme og intoleranse gjør meg skjemt for å kalle meg en nordmann. Slik vil jeg ikke ha det i Norge!

Avsporing rundt det norske flagget: En ting som irriterer meg er at nesten alle norske flagg som man kan kjøpe i butikker har feil proporsjoner. Det norske flaggets proporsjoner (forholdstallene mellom størrelser/farger) er bredde 6-1-2-1-12 (rødt, hvitt, blått, hvitt og rødt) og høyde 6-1-2-1-6 (rødt, hvitt, blått, hvitt og rødt). Dette forholdet / proporsjonene gjelder for det norske handelsflagget / nasjonalflagget, ikke for det norske statsflagget / splittflagget (sistnevnte har 17 i stedet for 12). Noe barnelærdom fra speideren sitter.

Proporsjoner det norske flagget

Proporsjoner det norske flagget.

En sentral paragraf i grunnloven er § 100. Denne paragrafen omhandler ytringsfriheten. Hvorfor skal vi såkalt etnisk norske nordmenn frata innvandrere og andre personer med utenlandsk opprinnelse friheten til å feire 17. mai på sin måte? Ønsker enkelte av oss å ha bort grunnverdien ytringsfrihet fra vårt samfunn?

Enkelte vil nok forsvare seg med at de ikke er rasister. De vil begrunne at togene på 17. mai kun skal bestå av norske flagg pga. tradisjon. All historie tilsier at alle tradisjoner blir noe endret og tilpasset over tid. Nå er tiden etter mitt syn kommet for å modernisere vår feiring av 17. mai noe. Vi må ta inn over oss at vi er ferd med å bli et multikulturelt samfunn som også består av mange personer som er glade i landet Norge selv om de opprinnelig kommer fra et annet sted. Hvorfor skal vi nekte dem å vise deres opprinnelse og tradisjoner?

I forkant av 17. mai 2018 skrev avisen Vårt Land en betimelig lederartikkel med tittelen “Slipp flaggene løs”. I artikkelen skrives det at det er “…noe smålig over forsøkene på å avgrense de ulike gledesuttrykkene som årlig dukker opp før nasjonaldagen.” Og videre: “La oss heller slippe flaggene og alle andre uttrykk for fest og glede løs på 17. mai. Ensretting og selvgodhet får man markere i regimer vi ikke ønsker å sammenligne oss med. Vår feiring handler om frihet og menneskeverd.”

17. mai og norske flagg

17. mai og norske flagg

 

Hvor går forresten grensen for å være “norsk nok”? Har 2. generasjons innvandrere, 1. generasjons innvandrere som har bodd mange år i Norge eller personer som ble adoptert som små til Norge lov til å bruke norsk bunad? Det har vært enkelte episoder rundt forbi der “bunadspolitiet” har ment at det ikke er passende for en person av utenlandsk opprinnelse til å bære bunad, spesielt ikke i kombinasjon med f. eks. hijab. Som far til en adoptert datter fra Kina er jeg stygt redd for at denne holdningen fra “bunadspolitiet” også kan ramme henne i framtiden. Jeg mener hun har like stor rett til å bære en Nordfjordbunad og norsk flagg (i kombinasjon med kinesisk flagg?) når hun blir stor som hvilke som helst annen unge oppvokst her. (Hun kom til Norge før hun hadde blitt to år gammel og er like norsk som barn flest i væremåte og tankesett.)

Bunader ja. Strengt tatt skulle jeg ønske at flere tok steget ut og trosset bunadspolitiet og laget sine helt egne bunadsvarianter. Det hadde vært stilig med oppdaterte bunader med moderne uttrykk.

Bunadspolitiet

Enkelte nesten dyrker bunaden. Det snakkes om den hellige bunaden, vårt kjære kunstverk av en nasjonaldrakt. Det hevdes at stor verdighet må utvises under bruk, og at det finnes tilnærmet ufravikelige dresskoder. På bunadsområdet og innenfor ekstrem-nasjonalismens områder har jeg nok en innebygd anarkistisk – og opprørsk – tilnærming.

VG Debatt hadde et småhumoristisk om bunadspolitiet 17.05.2017. Innlegget:

Noen sitater fra innlegget:

  • “Det er mange uskrevne regler rundt bunader i Norge. Bunadspolitiet lurer bak hvert hjørne, i hver bukt, eller ved Narvesen i byene, hvor de sjekker at du har gjort alt riktig.”
  • “Finnes det noen mulighet for meg, som er født i utlandet og ikke har norske forfedre, til å skaffe en bunad som er godkjent av bunadpolitiet?”
  • Valg av bunad: “Du er nødt til å ha tilknytning til området.”

Det finnes også en Facebook-side som titulerer seg med “Bunadspolitiet” og hvor det står å lese om siden: “Bunadspolitiet er en paramilitær norsk gruppering av voksne damer og frivillige som har fullmakt til å kritisere, arrestere og torturere bærere av ukorrekte herre-, dame- og barnebunader på nasjonaldagen.”

Selvsagt har ingen reell makt og myndighet til å nekte noen å bruke bunaden slik som de selv vil, og det er selvsagt heller ingen norsk lovparagraf som nekter bunaden brukt sammen med andre remedier i utradisjonelle kombinasjoner. Likevel er det en del som kan bli ganske så irriterte og frekke overfor dem som måtte finne på å bryte de uskrevne reglene. Bunaden skal man visstnok ikke tulle med, den er tilnærmet hellig for enkelte nordmenn.

VG sin artikkel tok utgangspunkt i ei som var fra Frankrike. Enda mer “krig” blir det hvis noen med brun eller mørk hud tar på seg en bunad. Enkelte “klikker helt” hvis de ser dette, og enkelte kan gå til både verbale og fysiske angrep.

Hjelpeste meg! Nå har det også dukket opp en “ekte” Bunadspolitiet nettside. Det er en forening for norske bunadsprodusenter som vil motarbeide utenlandske produsenter av bunader, eller i hvert fall få dem tydelig merket med opprinnelsesland. Det jobbes for at norsk håndverktstradisjon rundt bunader forblir i Norge. Etter jeg skrev dette har de skiftet navn til Norges Bunadshåndverkere (lokal bunadsproduksjon, tidligere bunadspolitiet).

For meg spiller det ikke en trille om en bunad er laget / sydd i Norge eller i utlandet. Bare jobben er bra utført og kvaliteten er god til en ok pris er jeg fornøyd. Når norsk produksjon blir så dyr at den er uløselige for oss vanlige arbeidere er det like greit at utenlandske produksjonsalternativer dukker opp.

 

Bunader og festdrakter

Bunader og festdrakter. Bilder hentet fra Flickr søkeord bunad, lisens “All creative commons” – https://www.flickr.com/.

 

Jeg klarer ikke helt å bli ferdig med bunadspolitiet. En økt til om dette temaet:

“Bunadspolitiet” – part II

Selv har jeg ikke bunad, men jeg klarer likevel å irritere meg over “bunadspolitiet”. Bunadspolitiet er selvutnevnte moralister som irriterer seg over (små) feil og mangler på/ved andres bunader – og da hovedsakelig kvinnebunaden. De ekstreme bunadsforkjemperne kan også kalles for “bunadsmafiaen” og “overklassesnobberi”. Stakkars den som prøver å utvise litt kreativitet og gjør litt egne valg når det gjelder bunadsdesignet eller tilbehøret.

For all del må en bunad være produsert / sydd i Norge for å unngå harme fra bunadspolitiet. Hvem som er berettiget til å gå med bunad, og med hvilken type kan skape masse “krig”.

Juridisk sett er bunadene og bunadstradisjonen allemannseie. Ingen eier rettighetene til bunadene, da det er langt over de 70 årene siden opphavspersonenes død som regelverket setter opp som grense innenfor opphavsrett. Det er fullt lovlig juridisk sett å kopiere en bunad og eventuelt gjøre justeringer / tilpasninger.  Husfliden / Norges Husflidslag med sine butikker har i hvert fall ingen særrettigheter, selv om de liker å tro det.

Bunadspolitiet må ikke forveksles med bunadsgeriljaen, som er diverse kvinnegrupper i landet som har funnet sammen for å protestere mot nedleggelse av lokalsykehus og fødeavdelinger i distrikts-Norge. I sine protestarrangementer kler de seg rett og slett i bunad.

Bunader er dyrt (både selve klesplagget, og ikke minst sølvet), og ofte kjøpes de inn på et “ugunstig” tidspunkt i livet. Det er ganske normalt at mange får bunad i forbindelse med konfirmasjon. Jentene er ofte spinkle og spe på denne tiden, og en god del vokser ut av bunadene sine selv om vidde etc. kan justeres en god del på en skikkelig bunad. Dessuten kan man oppleve å få bunaden ødelagt, da enkelte unge er litt uvørne.

En variant for å unngå masse “styr” fra bunadspolitiet er å gå for en festdrakt. En del av disse er vel så fine som bunadene, og der er det friere tøyler.

He, he. Jeg “koser” meg litt nå. Bunadspolitiet får det travelt framover! Det kommer stadig på markedet nye varianter av festdrakter, billigdrakter og fantasistakker. En del av dem likner ganske så mye på tradisjonelle bunader. I tillegg “flommer markedet over” av diverse tilbehør til bunader og festdrakter som bryter mot det etablerte og tradisjonelle.

Enkelte kritikere er ikke glade for utviklingen, da det går ut over det lokale særpreget hevdes det. En tradisjonell bunad forteller noe om geografisk tilhørighet, og det finnes mange ulike lokale varianter rundt i Norge. Med festdrakt og andre moderne produkter – gjerne produsert i Kina – viskes slike lokale variasjoner ut. Festdraktene er fellesplagg for hele landet uavhengig av hvor man kommer fra.

Bunaden er på mange måter et nasjonalt symbol. Imidlertid er dagens bunader relativ moderne og nye konstruksjoner, riktignok skapt på grunnlag av lange tradisjoner. Bunaden kan fungere både inkluderende og ekskluderende.

For helhetens skyld tar jeg med meg denne kommentaren:

Det hevdes at det er ingen menneskerett å eie en bunad. Videre fokuseres det på viktigheten rundt å bevare norsk kultur, bunadstradisjoner og husflidstradisjoner. Håndverket og kunsten som ligger i en bunad ønskes beskyttet og bevart for ettertiden. Festdrakter masseprodusert i Kina er visstnok ikke helt greit. Nei, dette blir nok litt for konservativt for meg.

Denne tilnærmingen var mer i min “gate”:

En del av dem som kler seg i festdrakt fra Obs er mer tro mot norske verdier enn dem som går i bunad for å vise hvor mye penger vedkommende har. Bunaden har blitt et statusplagg som viser fram rikdom og klassetilhørighet, og ikke lenger om hvor du er fra og hvilken tilknytning du har. Bunaden gjør vel så bra nytte som kampplagg (bunadsgeriljaen m. m.) kontra som festdrakt.

Selv ønsker jeg utviklingen varmt velkommen! Det er sannelig bra med litt utvikling og ikke minst bunadsliknende produkter til akseptable priser.

 

Selv har jeg hele veien trodd at 17. mai skulle være en gledens dag der vi får feire grunnlovens / nasjonens fødselsdag, vår frihet, velferd, trygghet, samhold, tillit, vise vår glede og takknemlighet over det fine landet vi bor i osv. osv. Slike momenter som har blitt nevnt i dette innlegget legger en aldri så liten demper over feiringen.

En ting jeg ikke liker med 17. mai er all pyntingen og dekoreringen som innebærer bruk av bjørk. Selv tåler jeg bjørka heller dårlig – har tendenser til allergi. Jeg er nok i “godt selskap” der angående allergi for bjørk, da jeg har sett at det i hvert fall inne har blitt mer og mer vanlig mange steder å dekorere med andre mer allergivennlige ting enn bjørka.

Strengt tatt liker jeg ikke korpsmusikk, med på akkurat 17. mai hører det med. Når man går i tog og synger nasjonale sanger hører det tross alt med at man har et korps som står for det musikalske.

Nordmenn i utlandet på 17. mai er ofte svært så nasjonalistiske. I mange land står sjømannskirkene og/eller de norske ambassadene bak lokale 17. mai-arrangementer. Vi forventer med største selvfølgelighet at det er helt ok at vi på slike steder tar det offentlige rom i bruk til å markere noe så sært som norsk 17. mai i utlandet. (Var forresten selv med på en slik markering i år 2003, i Baku i Aserbajdsjan.) I den forbindelse relatert til temaet 17. mai i utlendighet legger jeg inn en lenke til Verdens Gangs satiriske lillebror – Vredens Gnag – og artikkelen “Utenlandsk flagg i 17. mai-toget i Torrevieja”.

Til ettertanke: Nasjonaldagen 17. mai

  • Lever vi i vrangforestillinger og gammel nostalgi?
  • Vår kristne og humanistiske arv står sentralt i grunnloven.
  • Grunnloven er i stor grad en “kopi” av den franske og den amerikanske konstitusjonen. Ikke særnorsk.
  • Grunnloven inneholder blant annet slik forhold som maktfordeling, folkets suverenitet og menneskerettigheter.
  • På Eidsvoll ble Grunnloven vedtatt av utvalgte menn (slettes ikke representative for hele landets befolkning, ikke kvinner og ikke alle samfunnslag representert!) som hadde inntatt store mengder med alkohol (fulle menn).
  • Mange justeringer og endringer har blitt gjort i Grunnloven i forhold til første versjon fra 1814.
  • Vi bor i en steinrøys hvor ingen skulle tro at noen kunne bo. Muligens dette som har gitt oss den “sære” norske folkesjelen med intoleranse for det nye og ukjente?
  • Vi tror at vi: Respektere og sikre menneskerettighetene samt bidrar til å skape fred i verden. Sannheten er at vi også eksporterer masse våpen og våpenrelaterte produkter.
  • Vi er opptatt av miljøet og miljøvern, men samtidig driver vi med en utstrakt oljeproduksjon og forurenser mye med vært luksusliv/velstående forbrukersamfunn.
  • Vi bidrar til kjapp tømming av de ikke-fornybare energikildene olje, gass og kull, og vi har vær del å svare på når det gjelder forurensende skipstrafikk/marin virksomhet i og med at vi har vært/er en stor sjønasjon. Vi bidrar også med forurensning i og med nordmenn har stor reiselyst med sydenturer pr. fly osv.
  • Suverenitet gis bort bit for bit til EU og andre internasjonale organer. Norge selges også stykkevis og delt til utenlandske aktører.
  • Dobbeltmoral: Vi lever i vrangforestillingene om at vi er fredsmeklere og miljøvernere, mens vi i virkeligheten også er krigsprofitører og forurensere.
  • Vi bidrar ikke alltid til fred, da vi deltar i mange ulike kriger og krigshandlinger rundt i verden via vår våpenproduksjon og våre soldater på utenlandsoppdrag.
  • Vi bidrar med å prøve å “prakke på” andre land vårt levesett (vestlige verdier, inkludert forbrukersamfunnet) og vårt demokratiske styresett.
  • Vi blir styrt av politikere og broilere som i en viss grad er opportunister / egoister og som kun vil sitt eget og sin klasses beste (mele sin egen kake).

Verdt å lese: “Aftenposten: 200 ting det er kult å kunne om Grunnloven“.

 

Feiring og markering av grunnlovsdagen i form av 17. mai-arrangementer er en fin ting. Det har på mange måter blitt en skikkelig festdag for barna, rett og slett barnas dag. For mange handler 17. mai om praktiske ting slik som bunad, tog (barnetog, borgertog/folketog, eventuelt russetog), korpsmusikk, iskrem, pølser, annen god mat, russefeiring og leker.

17. mai blir på mange måter barnas dag, og ellers borgernes dag. Takk og pris at det er slik! Jeg er glad for at Norge ikke har valgt å prioritere militærparader og myndighetenes makt, som er tilfellet i enkelte andre land på deres nasjonaldager.

En ting jeg selv ikke forbinder med 17. mai er kirkegang. Det er ikke så uvanlig at 17. mai-togene rundt forbi i landet vårt slutter i nærheten av en kirke med muligheter for å delta på Gudstjeneste. For min del har ikke nasjonaldagen noe særlig å gjøre med det kristne eller religiøse, så jeg finner det ikke naturlig å blande sammen nasjonalfeiring og kirkegang. Imidlertid er jeg sterk tilhenger av ytrings- og religionsfriheten vi har i Norge.

NRK TV og 17. mai 2018

Hjelpeste meg nok en gang! I forbindelse med 17. mai 2018 gjøres det av Nettavisen et poeng av at NRK skal provosere nordmenn med at de setter norskpakistanske Nomar Mubashir til å lede 17. mai-sendingen. Det betegnes som NRK sin årlige tradisjonsrike “rasist-felle”, hvor kanalen vil provosere med å bruke ikke-etniske nordmenn i hovedrollen på det norskeste av det norske.  

Konspirasjonsteorier over en lav sko her! Det skal av NRK presses fram at det norske folk er rasister, og så skal NRK med sin arroganse bistå med belæring/påvirkning av det norske folk og overkjøring av det etnisk norske. Oppdatering: Pga. NRK-streiken blir TV-sendingen i stedet ledet av: Haddy N’jie og Dennis Vareide. 

 

Noen aktuelle utrop på dagen:

  • Gratulerer med dagen, Norge!
  • Alt for Norge!
  • Ja, vi elsker dette landet!
  • Hurra for 17. mai!
  • Hipp, hipp, hurra!

“Hipp, hipp, hurra!” for 17. mai. Norges nasjonaldag, grunnlovsdagen, er det gode grunner til å sette umåtelig stor pris på. Mitt klare budskap og mening er i hvert fall: Ja til mangfold, frie valg og ytringsfrihet! Ja til fritt valg av flagg, klær m. m. på 17. mai. Det viktigste er at landets “bursdag” markeres på en fin måte og at vi viser glede og takknemlighet over hvor godt vi har det her i landet, uavhengig av om man er “ekte” eller “uekte” nordmenn. Alle bør kunne bli inkludert i 17. mai-feiringen, uavhengig av opphav.

Noen lenker:




Miljøvern og grønn hverdag

Illustrasjon miljøvern.

Resirkulert og utvidet utgave av innlegg første gang publisert 7. juli 2011:

Det har blitt et motefenomen i å overgå hverandre i miljøvern og i å være grønne. Det er snakk om grønne menigheter (kirke), grønn IKT/IT/databehandling, reise grønt og å leve en grønn hverdag/miljøvennlig hverdag. I tillegg spres det inn litt snakk om etisk forbruk, økologiske og rettferdige produkter.

Miljøvern og beslektede problemstillinger er en viktig kamp. Noe må gjøres for at vi ikke helt skal ødelegge den kloden vi bor på. Akkurat dette tviler jeg ikke på. Imidlertid virker det som om en del av de grønne satsingene mest går på å oppnå en positiv markedsføring, positivt omdømme og i å kjøpe seg en god samvittighet.

Det utstedes miljøsertifikater og bedrifter forplikter seg til å satse grønt. Imidlertid er det ofte vanskelig å se at det blir så mye mer enn fine ord. Sett fra utsiden kan det virke som om det mest blir fine ord og lite handling.

Noen tilpasninger gjøres nok her og der, men ofte kan det virke som om tilpasningene er mikroskopiske og mest foretas for å kjøpe seg god samvittighet og positivt omdømme. Vi gjør da noe på miljøsiden er vel tanken.

Hvis man skal på ferie med fly kan klimakvoter kjøpes. Mer virksomt hadde det vel vært å redusere antallet turer til “Syden” pr. år? Å betale seg til god samvittighet er vel ingen langsiktig løsning?

Jeg registrerer at nordmenns reiser til utlandet via fly ikke føres opp i klimaregnskapet. Statistikken blir pyntet på. Nordmenn reiser mye utenlandsk inkludert turer til “Syden“. Mange solhungrige nordmenn skaper stadig mer og mer flytrafikk. Tviler på at så mange av oss er villige til å reise mindre for å redde miljøet. Vi nordmenn reiser alt for mye sett opp mot klima- og miljøtruslene. Det ligger vel i vår norske kultur og verdigrunnlag hvor vi mener at vi fortjener slik reiseaktivitet. Velstands- og stressnivået/jaget som vi ellers omgir oss med få en pause under alle våre reiser.

Avisen Vårt Land hadde i desember 2017 på trykk og på nett en artikkel med tittelen: – Nordmenn føler de har “rett” til å fly. Fra ingressen av artikkelen gjengir jeg følgende: “Kun 22 prosent av spurte nordmenn er villige til å fly mindre for å spare klimaet. – Mange føler at retten til å velge reisemåte er noe de har gjort seg fortjent til, sier forsker.” Resten av artikkelen er bak betalingsmur. Som forventet vil mange av oss ikke ofre flyturer pga. miljøet.

Muligens må det bygges opp en felles og omforent moral og bevissthet for å ta vare på jorda vår? Vi med vårt store behov for selvrealisering og individualisme tar knekken på vår egen jord hvis ingenting skjer av omlegginger. En stor utfordring er også at de som vil lide mest av klimaendringene ikke er de samme som har skapt problemene.

Vi nordmenn vil gjerne betale oss ut av knipa gjennom å få andre land til å redusere sitt miljøavtrykk, i stedet for å ta store kutt i Norge. Vi vil heller få til kutt i utslippene i utlandet enn å få til reelle reduksjoner i Norge. Ingen oppegående politikere ønsker å begå “selvmord” gjennom å komme med upopulære kutt og innstramminger i utslipp som rammer folk flest sin velstand og levemåte. En slik policy grenser mot og er vel over i dobbeltmoral.

Å delta i “Earth Hour” med å slå av alle lys 1 time pr. år redder neppe miljøet. Signaleffekten er grei nok, men selve aksjonen i seg selv redder neppe vår klode. Gjenbruksposer i stedet for plastposer er også fint, men gir neppe de helt store gevinstene om kun noen få av oss tar gjenbruksposene i bruk. Ellers er det jo bare en stor myte at papirposer er så mye bedre for miljøet enn plastposer. God samvittighet kjøpes med å si at vi driver med kildesortering.

Vi er vel ganske mange som driver med dobbeltmoral. Det snakkes fint om miljøvern, men vi er lite villig til å ofre av vår velstand. Vi vil ha oljevirksomhet og oljerikdom, og sannelig velger vi oss også blåblå regjering som tenker lite på miljøet. Det er viktigere med kapitalisme og reduserte skatter og avgifter enn å tenke på de miljørelaterte konsekvensene. Andre – les utlandet – skal kutte i sine klimautslipp, og ikke vi i Norge.

Vi har også hatt fire atomreaktorer (Halden og Kjeller) gående her i Norge, riktignok under skalkeskjulet av å være forskningsreaktorer. Haldenreaktoren har blitt lagt ned, og nå legges også den siste kjernereaktoren på Kjeller ned. Visstnok har noen underveis mistet tellingen, da det viser seg at vi har flere atomreaktorer enn vi trodde.

I 1986 lærte vi via hard erfaring en del om de negative sidene med kjernekraft. Det var da Tsjernobyl-ulykken (atomkatastrofe) fant sted i datidens Sovjetunionen (nå Ukraina), hvor en reaktor eksploderte i kjernekraftverket. Høye verdier med radioaktiv stråling oppstod, områder ble ubeboelige i lange tider og det ble en del oppmerksomhet rundt becquerel-verdier (også her i Norge). I tillegg kjenner vi fra historien resultatene fra atombombene over Hiroshima og Nagasaki (Japan) i slutten av 2. verdenskrig.

Olje og gass – produksjon og bruk (forbrenning) – gir store utslipp av klimagasser. Store utslipp av karbondioksid (CO2) finner sted, og dette medfører til drivhuseffekten og den etterfølgende globale oppvarmingen. Enkelte frykter – muligens med god grunn – at vi (landet Norge) i framtiden kan bli saksøkt for store summer pga. vår oljeproduksjon og salg (fossilt brensel). Årsaken er alle miljøødeleggelser som forbrenning av oljen og oljeprodukter inkludert gass medfører. Mye olje inngår i produksjonen av asfalt, og både selve produksjonen og ikke minst kasseringen av asfalt medfører avfallsproblemer og muligheter for forurensning.

Norge har våren 2019 “mottatt” et åpent brev fra Fiji (øystat i Stillehavet) som inneholder kritikk av norsk oljepolitikk og beskyldninger om norsk dobbeltmoral. I brevet står det blant annet følgende ifølge NRK:

  • “Når Deres kongelige høyhet nå forlater vår kyst, ber vi Dem respektfullt om innstendig å be Norge om å hjelpe oss i Stillehavet så vi får beholde vår stolte, rike plass i verden, ved å raskt eliminere eksporterte utslipp og bremse utvinning av fossil energi.”

Norge er en stor oljeproduserende nasjon, og vi forbruker / forbrenner en del av oljen og gassen selv og selger ellers petroleumsprodukter videre til andre land. Forbruk hvor hen det måtte være i verden bidrar til klimautslipp, hvor disse utslippene og deres konsekvenser på sikt kan være katastrofale for øyer slik som Fiji som kan havne under havets overflate en gang i framtiden.

Enkelte vil fase ut oljen – de vil ha hele oljeindustrien (inkludert oljelobbyen) eliminert og fjernet fra jordens overflate. Imidlertid er jeg ikke helt sikker på at alle har tatt helt innover seg i hvor mange produkter olje inngår som en råvare. Eksempler på produkter som inneholder olje:

  • Alle slags plastprodukter (inkludert plastposene), leker, emballasje, diverse klær, tekstiler, kulepenner, blekk, neglelakk, kosmetikk inkludert parfymer, innsektsmidler, vaskemidler, matvarer, asfalt osv.

Det er ikke gjort i en enkel håndvending å få bort all oljebruk og oljeproduksjon (petroleumsindustrien).

Utvinning av kull på Svalbard (Longyearbyen) har også skjedd i en årrekke, med den forurensning dette medfører under bruk (forbrenning). Kull er visstnok den mest forurensende energikilden i bruk pr. dags dato.

Av og til kan man bli motløse og tenke at jorda vår går til helvete uansett. Heldigvis finnes det noen (få) lyspunkter. F. eks. er ozonlaget på bedringens vei, etter at det gikk helt feil vei i en periode. Utslippene av gasser som ødelegger laget har via internasjonale avtaler blitt kraftig redusert, og dette har allerede medført og vil framover medføre en gradvis forbedring av ozonlaget.

Oppdrettsnæringen med tilholdssted i våre fjorder (ikke lukkede anlegg) har blitt en forholdsvis viktig næring for Norge, og også denne næringen gir oss miljøproblemer. Rømt oppdrettslaks med lakselus kan skade den ville laksebestanden, og fra anleggene (“merdene”) finner det sted store utslipp av avføring, næringssalter, slam, avfallsstoffer, miljøgifter og rester av for. For å bekjempe lakselusen blir det brukt store mengder med medisin, og en del av denne medisinen blir dumpet i havet eller i fjordene. Lakselusen på sin side utvikler resistens mot legemidlene. Minstekravet til næringen burde nok ha vært lukkede oppdrettsanlegg hvor fisk, sykdom og avfall ikke kan rømme.

Oppdrettsnæringen får kjøre på, mens pelsdyrindustrien skal bli forbudt (avviklet) og hvalfangsten er kraftig nedtrappet. Forstå det den som kan. Forurensning og miljøproblemer bare en næring skaper penger er ok, men ikke at dyr utsettes for å bli behandlet som nettopp dyr. Dyr er mat og andre produkter for oss mennesker.

Kanskje burde vi ha forbudt en gang for alle nye åpne oppdrettsanlegg for fisk? Man har både problemer med sykdommer, forurensning og fisk som rømmer fra slike anlegg. Lukkede oppdrettsanlegg (på land) er sannsynligvis veien å gå i stedet? (Langt utenfor mitt fagfelt, så jeg har ikke alle svarene klare…)

Selv om å redusere bruken av eller å kutte ut kjøtt kan ha enkelte miljøgevinster er dette ikke aktuelt for min del. Jeg har ingen planer om å bli vegetarianer eller veganer. Jeg ser ingenting feil med å slakte dyr og å spise dem. Det samme gjelder for fisken og hvalen. Ja til hvalfangst og ellers en bærekraftig beskatning av ressursene, samt at det jobbes med å få til god dyrevelferd. Selv spiser jeg kjøtt og fisk + hval med den beste samvittighet, og det er ingen samvittighetskvaler å spore hos meg!

En bedre idé er å forby kjæledyr, eller i hvert fall regulere utbredelsen. Jeg tenker da på dyr slik som hund og katt, som “alle” på død og liv skal ha. Produksjonen av for til disse dyra samt transporten er alt annet enn bærekraftig og miljøvennlig.

Turistnæringen kan heller ikke friskmeldes, og da spesielt ikke cruiseskip-trafikken og dens klimavtrykk. Cruiseskip kommer i store mengder til Norge, og mange av disse er svært store og blir liggende i lengre tider i våre fjorder med motorene i gang. Forurensningen er stor, noe som det har vært en del fokus på sommeren 2018. Man har sett bilder som viser at f. eks. Bergen er innhyllet i røyk fra turistbåtene. En løsning kan være å legge til rette for bruk av landstrøm når skipene ligger i ro, men så langt har ikke slike anlegg blitt bygget ut i Norge. Turistene kan også påfører tidligere nærmest uberørt natur “slitasjeskader”.

Produksjon av strøm (kraftproduksjon) kan skje på mer eller mindre miljøvennlige måter. Tradisjonelt har det vært en del kullkraftverk rundt i Europa, som slettes ikke er gode for miljøet. Her i Norge har vi vært velsignet med en natur som har muliggjort at mye av vår strøm kommer fra vannkraft. Sol- og vindkraft er også relativt miljøvennlige måter å framstille strøm fra fornybare naturressurser / fornybare energikilder. På sikt kan det også tenkes vi klarer å utvinne en del strøm via bølgekraftverk.

Enkelte som ivrer for en karbonfri energiproduksjon tar til ordet for å satse mer på kjernekraft / atomkraft. Atomkraftverkene har også sine farer og ulemper. Hvis alt går bra er energiproduksjonen via atomkraft svært gunstig for miljøet, men problemet er at uhell og ulykker som kan oppstå med stråling og strålingsskader som resultat. Dessuten må det radioaktive avfallet bli behandlet på en forsvarlig måte. Selv er jeg i utgangspunktet noe små-skeptisk til atomkraft…

Vindmøller (vindturbiner) og vindmølleparker gir miljøvennlig energi, men visuelt og inngrepsmessig kan de være ødeleggende for uberørt natur. De kan også representere et problem og en trussel mot lokalt dyreliv, og for mennesker kan støyen være et problem. Mange av vindmølleparkene som har blitt satt opp i Norge kommer heller ikke nordmenn til gode, da de har blitt bygget ut av utenlandske interesser som igjen har avtaler om å levere strømmen (energien) til konkrete utenlandske firma (f. eks. til Google sine datasentre).

Min dystre påstand: Det meste tillates av forurensning her i Norge bare det er god nok business i det for landet vårt. Penger i kassa (inntekter og skatter) trumfer miljø.

 

Har forstått det slik at ganske mange Hollywood-kjendiser har kjøpt seg Toyota Prius eller tilsvarende hybridbiler. Å ha en slik bil er nok kult det, men også slike biler bidrar med en del forurensning i form av utslipp. Man bør nok heller jobbe mot biltyper som ikke har utslipp under bruk i det hele tatt. Muligens hydrogendrevne biler (f. eks. Toyota Mirai) kan bli noe og rene elektriske biler har blitt ganske så gode (f. eks. Tesla). Nå er det ikke gitt at strøm eller hydrogen framstilles på miljøvennlige måter, så det er slettes ikke noen automatikk i at hydrogen- eller strømdrevne biler er 100 % miljøvennlige i bruk.

(Driver med litt dobbeltmoral når det gjelder bil. Vi kjører selv rundt i en ikke-ladbar hybrid-bil nå, nærmere bestemt en Toyota Auris. Imidlertid ble denne bilmodellen valgt ut fra en helhetsvurdering hvor dette med hybridteknologi bare var noe som “fulgte med på kjøpet”. Innenfor Toyota sine biler er det nesten umulig å unngå kjøp av hybrid slik som denne produsenten satser på dette.)

Det har blitt tilnærmet typisk norsk å kjøre elbil, f. eks. av typen luksusbil Tesla eller Nissan Leaf. Og det er ekte miljøengasjement som ligger bak, eller om popularitet skyldes forhold slik som lavere avgifter, mote/trendy, status og/eller ønsker om å være hippe og kule har jeg ingen sterk formeninger om. Det er vel mest fristende å tenke at de økonomiske motivene mer ligger bak valget av elbil for mange enn et ekte miljøengasjement. Kjøp og bruk av elbiler og spesielt Tesla har blitt vårt nye evangelium eller (nesten) statsreligion.

Elektriske biler/elbiler har blitt svært populære, i hvert fall her i Norge. Imidlertid har også slike biler noen skyggesider miljømessig. Utvinning av batterimetallet litium har blant annet uheldige miljøkonsekvenser. Utvinningen går ut over urbefolkningen gjennom at de blir presset bort fra sine områder, og dessuten kan utvinningen ha uheldige konsekvenser for deres tilgang på grunnvann. De som bor i nærheten av utvinningsområdene sitter gjerne ingen med smuler, mens internasjonale store konsern tjener på industrien. Litium utvinnes blant annet i Sør-Amerika. Antar også at arbeiderne som jobber slike steder ikke tjener all verdens mye og fort kan pådra seg skader eller det som verre er (død). HMS er neppe i høysetet.

Det er neppe forsvarlig, realistisk eller bærekraftig at alle verdens biler erstattes med elbiler. Et slikt totalskifte vil sannsynligvis være en stor bjørnetjeneste for miljøet. Blant annet er det allerede i dag problemer med tilgangen på enkelte av råstoffene som inngår i batteriproduksjonen, og det har også blitt dokumentert at produksjonen slettes ikke er så “ren”. Barnearbeidere i Kongo som graver fram gifte tungmetaller til bruk i batterier til el-biler er en aldri så liten medaljens bakside. Transport av alle batteriene og bilene til kjøperne forurenser, og ikke minst hadde det blitt store berg med brukte batterier etter at de er modne for vraking. Heller ikke all strøm i alle land til å lade batteriene med er miljøvennlig produsert.

Alt i alt er likevel en elbil i løpet av hele bilens levetid mye mer miljøvennlig og skånsom mot miljøet enn vanlige biler som går på fossilt drivstoff, hevdes det. Med de forhold som råder i Tyskland påstås det at en elbil er verre for klimaet enn å kjøre en diesel-bil. Årsaken til dette er CO2-utslippene knyttet til produksjonen av batteriene og ikke minst den tyske energimiksen som brukes til å lade bilene. «Regnestykket» er nok langt mer positivt for Norge, da mye av vår strøm kommer fra vannkraft.

Mye av strømmen i Tyskland kommer fra ikke-fornybare energikilder (“skitten strøm”) slik som kull (brunkull) og gass (som gir CO2-utslipp), og dette bidrar til manglende miljø- og klimagevinst relatert til kjøring med elbiler på tyske veier. Muligens burde det ha vært satset vel så mye på hydrogen eller metan som på elbiler i landet?

For å redusere de kortsiktige utslippene fra transportbransjen er nok det mest effektive at vi bruker bilen mindre (hvis mulig) og gjerne ikke ha så mange biler pr. husholdning. Å reise kollektivt kan være et tiltak, men et enda bedre tiltak er nok å sykle og å gå mer. Det har blitt litt for enkelt å bruke bilen til all transport, selv om man kun har behov for transport et kort stykke.

Å få reduksjoner i bilkjøringen kan gi miljøgevinster. Det er liten tvil om det. Enkelte tar til ordet for å leve mer lokalt uten behov for transport her og der for å komme seg på jobb og fritidsaktiviteter. Imidlertid er dette ikke særlig praktisk og gjennomførbart mange steder i vårt grisgrendte land. Samtidig pågår det også fra regjeringshold en storstilt sentralisering, som igjen vil medføre mer behov for reising for å få gjennomført enkelte offentlige tjenester (nei, alt kan IKKE gjøres via nettet!).

Det er helst umulig å klare seg uten bil der jeg nå bor “langt ute på landet“. Kollektiv-transport kan man bare glemme! Avstandene er også for lange for gåing eller sykling. Både for å komme meg på jobb og i selve jobben er jeg helt avhengig av bilbruk. Å finne seg en jobb som ligger nærmere hjemmet er egentlig helt urealistisk.

Selv må jeg være ærlig å si at jeg er lite villig til å kutte ned på min bilbruk. Jeg ønsker heller ikke at bruken av bil skal bli vesentlig dyrere. Nå bor jeg i distriktet og jeg ser få alternativer til bil. Kollektivt kan jeg i hovedsak helt se bort fra. Ren elbil eller hydrogendrevet kan på sikt bli aktuelt, men da må de få like lang rekkevidde som en bensinbil, det må bli like kjapt, billig og enkelt å etterfylle “drivstoff” som på en bensinbil og prisene på selve bilene må være konkurransedyktige.

Det jobbes med å redusere bruken/andelen av fossilt drivstoff i forbindelse med biltransport. Et klima- og miljøtiltak kan være å erstatte en del av det fossile drivstoffet med biodrivstoff (framstilt av biologisk materiale). Dette skal bidra til reduserte CO2-utslipp. Likevel hjelper ikke omleggingen så veldig mye når det viser seg at biodrivstoff ofte inneholder mye palmeolje. Palmeolje har som kjent en del negative miljøeffekter (og helseeffekter), slik at vinningen kan mer eller mindre gå opp i spinningen.

Bil og bilbruk er en ting. Det mange IKKE tenker så mye på er forurensningen fra båter, og da spesielt fra unødvendigheten fritidsbåter. Hurtigbåter som brukes til nyttetransport er visstnok heller ikke særlig snille mot miljøet.

Nærmere halvparten (46 prosent) av biodrivstoffet som omsettes i Norge blir produsert i Indonesia, av palmeolje. I Indonesia er avskoging av regnskogen pga. palmeoljeproduksjon et stort problem. Regnskog og annen naturlig natur utryddes og bidrar til å skape store miljøproblemer og klimautslipp. Liten vits med biodrivstoff/biodiesel når dette alternativet har like store miljømessige ulemper som vanlig fossilt drivstoff framstillet av olje. Leser også at CO2-utslippene stiger igjen etter flere stabile år.

Jeg tror neppe hele miljøet og verden kan reddes gjennom å boikotte Freia påskeegg og tilsvarende produkter (snop og matvarer) med palmeolje i. Det blir ingen kjempestor gevinst av å bekjempe bruken av palmeolje i matvarer når man i stedet bruker akkurat den samme oljen i drivstoffet i stedet.

Regnskog og Norge, ja. I Brasil kan man se litt av nasjonen Norge sin dobbeltmoral eller to ansikter. Norge gir milliarder til Brasil for å redde regnskogen, men samtidig fører Norsk Hydros virksomheter der nede til store utslipp av klimagasser og nedhugging av regnskog. Ikke helt lett å forstå seg på denne tosidigheten her. Ellers forsvinner mer og mer av jordas lunge – regnskogen i Amazonas, Brasil.

Er det bevisst dobbeltmoral ute og går i miljøsaker blant enkelte norske bedrifter? Bedrifter er opptatt av miljøvern hjemme, men de er muligens mindre opptatt av dette i forbindelse med internasjonale operasjoner?

Følgende artikkel stod å lese hos TV 2 28.03.2019:

I artikkelen beskyldes norske oppdrettsselskaper som opererer i Chile for å ha doble standarder. Det tas i stor grad hensyn til miljø (forurensning), sanitære forhold, likestilling og sosiale arbeidsvilkår (arbeidsrettigheter) i Norge, mens det i Chile er angivelig mye dårligere stelt på disse områdene.

Mat kan også være en utfordring. I en god del mat -i nesten all mat vi spiser – finnes det diverse miljøgifter. Dioksiner og PCBer har funnet veien inn i næringskjeden og ender opp i oss. Til og med produkter som vi alltid har hørt er sunne – f. eks. fisk, grønnsaker og frukt – kan ha miljøgifter i seg som er helseskadelige. Ellers er som kjent kjøttproduksjon en av de store klimasynderne, men selv er jeg ikke klar for å bli veganer.

Et i-landsproblem som også er typisk og utbredt her i Norge er stort matsvinn og kasting av mat. Tonnevis med fullt brukbare mat blir kastet hvert eneste år. Ifølge statistikken kaster hver av oss over 40 kg med spiselige mat pr. år. Slik sløsing er ikke akkurat særlig miljøvennlig. Det har som svar på det store matsvinnet med kasting av mye mat blitt “populært” å være matreddere (spis opp maten!).

Menneskeskapte klimaendringer

Banal barnekunnskap: Forbrenning av fossil energi / fossilt brensel (kull, olje, gass) medfører store CO2-utslipp (karbondioksid). Disse menneskeskapte utslippene skaper igjen (økt) drivhuseffekt i atmosfæren med høyere temperaturer på jorda (global oppvarming), som igjen kan / vil gi høyere havnivåer pga. smeltingen av isen på Arktis. Muligens kanskje kan også Golfstrømmen bli påvirket, og uansett får vi et mer ustabilt klima / vær, mer ekstremvær og klimaendringer.

Vi mennesker har også prøvd på å ta knekken på ozonlaget oppe i stratosfæren, hvor nevnte lag beskytter jorda mot skadelig stråling fra sola. Heldigvis har vi klart å redusere utslippene av ozonreduserende stoffer ganske kraftig, slik at ozonlaget er på bedringens vei.

Det er grunn til å tro at klimaendringene kan medføre mer skog- og krattbranner i deler av Norge (tørre perioder, varmt vær). Klimaendringene sammen med mindre beite- og landskapspleie (mindre dyrket mark og beitemark) gir muligheter for mer omfattende branner.

 

Det finnes en del klimaskeptikere som benekter at klimaendringer som kan observeres er menneskeskapte eller at det i det hele tatt skjer endringer. Mange av oss andre praktiserer nok en viss grad av fortrenging og benektelse når det gjelder miljøet, og det er tungt å ta inn over seg at klimakrisen kan true vår eksistens. Muligens har noen av skepsisen sammenheng med måten budskapet har blitt formidlet på. Skremsel og dommedag fører sjeldent til gode resultater. Det gjelder vel heller å få fram de positive sidene som det grønne skiftet kan innebære. Klimaendringer finner sted og kan lett sees, men det kan nok tenkes at ikke alle slike endringer er menneskeskapt. Noen endinger skjer det nok også basert på naturlige svingninger i naturen.

Menneskeskapte klimaendringer er en ting. En annen stor utfordring er dette at en million arter er utrydningstruet. Dette at mange dyr, planter og naturmangfoldet er truet har i stor grad også vi mennesker skylden i. Insekter og biller er utrydningstruede, noe som er dramatisk for vår natur og mangfold. Slike smådyr bidrar til pollinering, renovasjon (åtseletere) og er mat for andre dyr høyere i næringskjeden.

Småting den enkelte kan gjøre er slike ting som å drikke vannet vi har fra springen i stedet for å kjøpe dyrt flaskevann som har bidratt til forurensning under transporten. Det kan også være en ide å kjøpe mer lokalt og nasjonalt produserte produkter, selv om de er dyrere enn Asiaprodukter. Lang transport fra Asia bidrar i hvert fall til forurensning. Kildesortering, mindre reising, mindre bruk av plastikk, mindre bruk og kast osv. er andre ting som vi kan bidra med.

Det som nok kan hjelpe en del er hvis mange nok blir bevisste og stopper den utrolige over-konsumeringen vi har blitt vant med i de senere tiår. Gamle verdier som nøysomhet og mindre “bruk og kast” kan nok ha noe for seg hvis tilstrekkelig antall personer begynner å ta slike ting på alvor. Kanskje noen og enhver av oss også skal tenke over om vi virkelig trenger det høye antallet strømkrevende produkter vi har blitt så avhengige av? Har en norsk verdi blitt å drive med de reneste orgier i fråtsing? Tidligere tiders nøysomhet og forsiktighet når det gjelder ressursforbruk er beklageligvis av mange for lengst glemt og forlatt.

For tiden er det veldig “in” med postordrekjøp eller mer korrekt netthandel. Det er ikke få lastebiler samt andre transportmidler som benyttes for å få varene fram til vår dør. Videre vet vi at masse av varene, spesielt klær, sendes i retur gjennom bruk av angreretten. Det kan tenkes man fikk feil størrelse eller ikke likte produktet når man først fikk se det med egne øyne i virkeligheten og ikke bare på en nettside. All denne transporten og innkjøpene er ikke særlig miljøvennlige, og spesielt ikke når det er snakk om fråtsing i innkjøp samt masse returer.

Jeg fikk inspirasjon til å utvide denne tidligere skrevne artikkelen etter å ha lest samme innlegg på Facebook:

Trenger vi en leksjon fra smart-ass-generasjonen?

Alle over 50 år eller rundt der, bør lese dette, ja kanskje til og med den yngre generasjonen.

Jeg sto i kassen på butikken nylig og skulle betale varene, da den unge kassereren foreslo at jeg burde ta med mine egne poser fordi plastposer ikke er bra for miljøet. Jeg beklaget og forklarte at vi hadde ikke den miljømessige måten å tenke på i vår tid.

Kassereren svarte at: «Det er problemet, deres generasjon brydde seg ikke nok om å bevare miljøet for fremtidige generasjoner». Hun hadde rett i en ting – vår generasjon hadde ikke miljøtenkning i «vår tid». Men hva hadde vi i vår tid?

Etter mye grubling og søken dypt inne i min egen sjel begynte jeg å huske hva vi hadde……. Vi hadde melkeflasker av glass som vi leverte tilbake og brusflasker som vi pantet. Butikken sendte dem tilbake til produsenten som vasket dem og brukte dem om igjen, både melkeflasker og brusflasker. Så de ble faktisk gjenbrukt mange ganger. Men vi hadde ikke tenkt på «miljøet». Dengang eksisterte nemlig en annen ting; NØYSOMHET.

Vi gikk ned trappene fordi vi ikke hadde heis eller rulletrapper i alle butikker, skoler og forretningsbygninger. Vi gikk til butikken for å handle og vi tok ikke bilen hver gang vi skulle flytte oss noen hunder meter. Men kassereren hadde rett, vi tenkte ikke miljøhensyn dag og natt….

Engangsbleier visste vi ikke hva var, så bleiene ble rengjort og vasket, mange ganger før de var utslitte. Vi tørket klærne våre på klessnoren ute, ikke i et energikrevende monster. Sol og vind tørket klærne våre på vår tid.

Barna arvet klær fra sine eldre søsken, og det var så absolutt ikke bestandig siste mote, eller merkevareklær. Men kassereren hadde fortsatt rett, vi tenkte ikke på miljøet. På den tiden hadde vi en enkel TV eller radio hjemme, ikke en i hvert rom. TV’en hadde en liten skjerm som et lommetørkle – ikke som halve Stord!

På kjøkkenet blandet, pisket og eltet vi alt med håndmakt, vi hadde ikke maskiner som gjorde det for oss. Når vi pakket skjøre gjenstander, brukte vi gamle aviser for å beskytte dem, vi hadde ikke bobleplast eller styrénputer.

I de dager startet vi aldri en bensinslukende motor bare for å klippe plenen, vi dyttet klipperen for hånd. Vi fikk så mye mosjon og bevegelse på jobben at vi ikke behøvde å gå til et treningsstudio som bruker elektriske maskiner som tredemøller, stairs-maskiner og mer. Men kassereren hadde rett, vi tenkte ikke på miljøet.

Vi drakk vann fra springen i stedet for å bruke en plast kopp eller flaske hver gang. Å handle vann som er like dyrt som en flaske Cola, var ikke oppfunnet, og helt ufattelig på den tid, hvis noen hadde foreslått det. Vi fylte våre penner med blekk når de ble tomme, i stedet for å kjøpe en ny.

Vi erstattet barberblad i barberhøvelen i stedet for å kaste høvelen og alt, som i dag. Men vi tenkte ikke på miljøet. På den tiden brukte folk buss og barna syklet eller gikk til skolen i stedet for at hver forelder måtte starte taxivirksomhet med åpningstid 24 timer i døgnet.

Vi hadde en stikkontakt i hvert rom i stedet for et dusin uttak i en forgrening. Vi hadde ikke en datastyrt maskin som sender signaler 2000 mil ut i verdensrommet for å bestille pizza. Pizza eksisterte for øvrig ikke.

Er det ikke trist hvordan dagens generasjon klager over hvilke miljøgriser vi, den eldre generasjon er, bare fordi ordet «miljøtenkning» ikke var oppfunnet?

 

Noen kommentarer til historien “Jeg stod i kassen…”

Utgangspunkt: En godt voksen person kommer i miljødebatt med en ung kasserer/kassabetjent i en butikk rundt bruken av plastposer. Plastposer er ikke bra for miljøet, noe den unge kassereren i historien ikke tror voksne tenker på.

Innledende kritikk, av 50-åringer og eldre:

  • “Det er problemet, deres generasjon brydde seg ikke nok om å bevare miljøet for fremtidige generasjoner.”

Det kan stilles som motspørsmål: Trenger egentlig godt voksne mennesker en leksjon fra den yngre smart-ass-generasjonen i det å bevare miljøet?

På en del områder var de miljømessige avtrykkene mindre før, selv om miljøbevisstheten var lavere. Fra nevnte “morsomhet” gjengir jeg en del momenter, delvis supplert med egne tilføyelser og kommentarer.

Før i tiden:

  • Melkeflasker og brusflasker av glass som ble pantet og gjenbrukt.
  • Nøysomhet. Lite bruk og kast.
  • Gikk mer på føttene i stedet for å ta heis, rulletrapp eller å kjøre bil.
  • Engangsbleier som forsøpler fantes ikke, gjenbruksbleier av tøy i stedet.
  • En enkel TV eller radio det enkelte hjem, ikke på alle rom. For egen regning: Ble sjeldent skiftet ut, og hvis feil oppstod ble produktene reparert i stedet for å bli kastet. Dessuten var ikke mobiltelefoner som «må» skiftes ut en gang i året oppfunnet.
  • Matlaging med håndmakt, ikke fullt av energikrevende kjøkkenmaskiner.
  • Ikke bobleplast og så mye forurensende plastemballasje som nå. Pakket ting inn i gamle aviser.
  • Dyttet gressklipperen for hånd, ikke motor.
  • Mosjon og bevegelse via jobbing, ikke treningsstudio.
  • Vann fra springen, ikke plastkopp eller flaske med kjøpe-vann eller Cola hver gang.
  • Fylte penner med blekk når de ble tomme, i stedet for å kjøpe en ny.
  • Erstattet barberblad i barberhøvelen i stedet for å kaste høvelen etter bruk.
  • Mer bruk av buss og sykkel i stedet for dagens høye bruk av privatbil.
  • En stikkontakt i hvert rom, ikke et dusin uttak i en forgrening til alle dagens tekniske innretninger som trenger energi.
  • Pizza-bestilling med utkjøring av pizza fantes ikke.

For egen regning vil jeg tilføye noen momenter til:

  • I oppveksten til dagens godt voksne var det mye mindre med flyreiser. Feriereise til Syden eller eksotiske reisemål langt borte flere ganger i året ble ikke foretatt.
  • Masse av dagens produkter som kjøpes i butikk er unødvendig bra emballert. Det er masse emballasjeavfall, og da spesielt plastikk og isopor. En del av denne emballasjen er til tider helt unødvendige (mer estetisk enn praktisk verdi).
  • Et irritasjonsmoment for meg er til tider dårlig produktkvalitet. Mye er laget alt for lite robust. Kjøpte produkter går i stykker etter kun kort tids bruk.
  • Selv har jeg irritert meg over dårlig kvalitet på enkelte klær produsert i Asia (Kina). F. eks. er jeg ikke så all verdens lei meg over at Moods of Norway gikk konkurs. Stilige klær, men en del av dem holdt etter mitt syn dårlig produksjonskvalitet. Ble for mye bruk og kast for min smak. (Nå har visstnok de tidligere eierne sammen med noen ansatte kjøpt opp boet med formål å drive videre/videreføre Moods of Norway. Så gjenstår det å se om de fortsetter i samme stim med halvdårlige produkter til høye priser.)
  • Generelt ufattelig masse bruk og kast i dagens samfunn. Det er ofte ikke mulig eller lønnsomt å få ting reparert.
  • Vi er en shopping-boble. Må stadig ha noe nytt og siste modell av alle slags produkter. Vi fråtser i stadige nyinnkjøp til erstatning for fullt brukbare produkter som blir kastet. Vår høye materielle velstand gjør det mulig å kjøpe nye produkter i et høyt tempo.
  • Noe som det imidlertid har blitt syndet med i tidligere tider er hvordan man har kvittet seg med søppel. Masse rart (biler, hvitevarer osv.) har blitt gravd ned, dumpet i vann eller i havet. Filosofi: Ute av syn, ute av sinn.

 

Selv må jeg være så ærlig å innrømme at jeg er lite villig til å ofre på levestandarden for miljøvernets skyld. Jeg vil ha muligheter til å forbruke, jeg vil kunne kjøre bil og jeg vil bo i et hus som egentlig er for stort for meg og mitt. Har også selv “kjøpt” meg litt god samvittighet med å ha varmepumpe, kildesortere (resirkulering) samt sykle og gå enkelte ganger i stedet for å bruke bilen.

Sitat fra Øystein Sunde sin sang «Snøfreser’n»:

Jeg bare tramper rundt og lar mangel på ozon gjøre resten
Men jeg tenker på miljøet, og huff og huff
Jeg har pakka inn en gammal dress og gitt’n til UFF

 

Gode panteordninger kan få oss til å bli litt mer villige til å gjøre en innsats for miljøet. Spesielt kan det fungere tålig bra hvis dette innebærer penger i lomma til oss forbrukere som monner litt. Økt vrakpant / høy vrakpant kan f. eks. bidra til å få bort en del gamle biler som er miljøverstinger.

Små tiltak hjelper nok noe, men det må nok større og mer omfattende tiltak til for å få helt orden på forurensningen og miljøproblemene. Det er vel lite realistisk å forvente at folk i stor grad vil redusere sin levestandard. I stedet må det nok oppfinnes og produseres produkter som i liten grad skader miljøet under produksjon og bruk. Mye av miljøansvaret må nok gis til verdens lands myndigheter og produsenter. Det vi enkelte kan gjøre på egen hånd blir litt ”pinglete” i den store sammenheng.

Jeg tror IKKE at det hjelper så mye med skremselspropaganda fra miljøorganisasjoner og miljøaktivister, og jeg har heller ikke stor tro på krisefilmer/katastrofefilmer eller holdningskampanjer knyttet opp mot miljø og klimakrise. Vi må nok se at vi oppnår tydelige personlige gevinster for å få vårt miljøengasjement til å våkne. Vi er nok i praksis et stykke unna en bærekraftig utvikling som Brundtlandkommisjonen (inkludert Gro Harlem Brundtland) var opptatt av som mål.

Gro Harlem Brundtland, tidligere statsminister for Arbeiderpartiet (Ap), var svært opptatt av bærekraftig utvikling. Hun skal blant annet ha sagt følgende fornuftige ord: “En bærekraftig utvikling er en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få tilfredsstille sine behov.

Det er ikke bare-bare å være en ekte miljøaktivist heller. Miljøpartiet De Grønne (MDG) med byråd Lan Marie Nguyen Berg i bresjen har provosert mange i Oslo via politikken til Oslo MDG. Det har ifølge media blitt en del trusler og hets mot Lan Marie. Miljøtiltak som “rammer folk flest” tas ikke vel imot av enkelte, og sak og person blir sauset sammen til ei smørje.

Ellers er det ikke lett å gjøre forsøk på å være en grønn forbruker. F. eks. kan man kjøpe seg dyre klær som i utgangspunktet bør holde god kvalitet. Likevel kan det vise seg at klær man tror er av god kvalitet blir ødelagte eller utslitte etter kun kort tids bruk eller under første vask i vaskemaskin.

Et ekte og fullt grønt skifte vil også medføre behov for et stort paradigmeskifte innenfor politikken og økonomien. Å få til et grønt samfunn kan ikke løses gjennom at det viktigste målet i samfunnet forblir å oppnå økonomisk vekst. I samfunnsøkonomiske og andre økonomiske modeller må det også gjøres store tilpasninger som gjør at kortsiktige miljøskadelige valg ikke er dem som stikker av med seieren ut fra en helhetlig økonomisk vurdering, der miljøskadelige forhold i stor grad er utelatt fra beregningene. Det kan fort oppstå et motsetningsforhold mellom evigvarende og kontinuerlig økonomisk vekst på den ene siden og en bærekraftig utvikling innenfor klima og miljøvern på den andre siden.

Mange legger opp til mye bruk og kast innenfor interiør. Støtt og stadig, lenge før de gamle produktene er utslitte, må puter, gardiner, tepper, senger og møbler skiftes ut for at man kan klare å være trendy. Man bare “må” ha noe nytt, det er kjekt med noe nytt. Det er også blant enkelte et overdrevent fokus på oppussing selv om det strengt tatt ikke er nødvendig.  Kjøkkenet bare “må” skiftes ut for å få noe mer hipt og kult. Det er så ut å ha den og den typen gulv eller tapet. Fjorårets farge må bort.

Forurensning

Forurensning

Våren 2018 har det blitt arrangert mange lokale ryddeaksjoner i vårt land, og da spesielt langs strendene. Det er i ferd med å bli virkelighet at det er mer plast (mikroplast) enn fisk i havet, og en god del av plasten ender også opp inni dyrelivet i havet. All denne plasten (plast er i stor grad et oljeprodukt) ønsker vi selvsagt ikke å ha i havet eller langs strendene våre. Imidlertid nytter det ikke bare å rydde og ryddet, det må også bli satt en stopper for at havet blir brukt som dumpingplass for plast sånt i utgangspunktet.

Forskere har for første gang funnet mikroplast i mennesker, noe som tilsier at mikroplasten har funnet veien inn i vår næringskjede. Funnene ble gjort i avføringen fra mennesker i flere land, men riktignok med en liten og ikke-representativ forsøksgruppe. Funnene kan f. eks. stamme fra plastemballasje eller syntetiske klær, og de langsiktige konsekvensene er ukjente pr. nå. Det spekuleres i om ca. 50 % av verdens befolkning kan ha mikroplast i avføringen, men mer forskning må til.

Det er vanskelig å bli kvitt all forsøplende og miljøskadelig engangsemballasje. Alt vi kjøper er jo pakket inn så det holder. Plast, papp og papir i store mengder benyttes, og gjerne med ny indre emballasje inni den ytre emballasjen (eska). Eske eller emballasje som et produkt pakkes inn i for transport er ofte alt for stor i forhold til produktet inni/oppi. Det blir masse unødvendig volum i transportsammenheng. Det er vel heller ikke helt gunstig i miljøvernperspektiv den engangsemballasjen som benyttes i forbindelse med typisk take away-mat.

Isoporen er det også mye av, og spesielt irriterende er det med isoporemballasje som er laget så dårlig at den smuldrer opp i småbiter (kuler og biter) av ingenting. Isoporen fungerer bra som transportbeskyttelse og emballasje, men avfallet på avveie (små “kuler” og biter her og der) som den medfører er betenkelig. Spesielt emballasjen og isoporbruken i forbindelse med skjermer fra HP (HP EliteDisplay E243i) har irritert meg.

Et av tiltakene til EU (EØS) innenfor miljøvern er etter hvert å forby diverse engangsartikler av plast, f. eks. Q-tips, sugerør, plastbestikk og andre engangsprodukter av plast. Forhåpentligvis vil dette redusere plastforsøplingen innenfor landene i unionen. Forbudet skal tre i kraft om ca. 2 år regnet fra desember 2018, og dette vil også gjelde for Norge pga. vår EØS-avtale.

Resirkulering for å spare miljøet for belastning har også sine negative sider. Det viser seg at blant annet en god del ulike former for plastprodukter laget av resirkulert plast har farlige stoffer i seg, da i hovedsak i form av bromerte flammehemmere. Disse stoffene er ikke lenger lovlig i produkter laget av ny plast, men i omsmeltet / resirkulert plast kan disse inngå pga. tidligere tiders synder.

Kjære klimastreikende ungdom!

Om mamma og pappa og kanskje t.o.m enkelte lærere er misfornøyd med at dere skulker skolen. Bare fortell dette til dem:

  • Fra og med nå trenger du ikke at noen kjører deg hit og dit, til og fra; treninger, skole, venner. Du skal nemlig bruke sykkelen eller gå på beina, uansett vær. Skal du så langt at sykkelen tar alt for lang tid tar du kollektiv transport.
  • Ukepengene kan dere bare redusere til et minimum. Hvem vil vel drive på å konsumere hele tiden?
  • «Junk food», brus og godterier skal byttes ut med springvann og brokolli. Kjøtt er en saga blott.
  • Innkjøp av klær, sminke, smykker og annet juggel skal kuttes ut.
  • Vi skal ha byttedag på skolen når garderoben skal byttes ut.. Superklimasmart!
  • Sydenturen til Granca eller Thailand kuttes ut, heller ingen bilferie til Italia… Fra nå blir det togferie, telttur i hagen til mormor eller helst blir vi hjemme.
  • Mobiler skal ikke lenger byttes hvert år, den skal ihvertfall beholdes 3-4, kanskje 5 år før en ny kjøpes.
  • Halvtimes dusjer hver dag/morgen er en saga blott! Nå blir det kun en gang eller to pr uke og kanskje etter trening/gym, men max 5 minutter.

– Dette er hva vi ønsker framover. Streiken er bare starten på en fullstendig livsstils makeover.

……

Ja, for sier man A, så gjør man vel alt man kan selv også (B)?…. 😊👍😉

Kopiert denne, men så lenge ord medfører handling er det bare å streike i vei for min del 👍

(Tekst “Stjålet” eller “lånt” fra Facebook, hvem som har skrevet teksten opprinnelig er ukjent for meg.)


Barn og unge har streiket for klimaet og manglende klimainnsats fra de voksnes side, i beste skoletid.

Det gjengitte innlegget ovenfor er en noe kritisk respons til barn og unges engasjement for miljøet vinteren/våren 2019, inkludert deres streikeaksjoner for miljøvern. Jeg støtter ikke dem som henger ut og mobber de unge som viser miljøengasjement, men jeg ser også litt blåøydhet, dobbeltmoral og problemer knyttet opp mot engasjementet. Det er ikke bare-bare å legge om til miljøvennlighet over hele linja uten at dette får konsekvenser for våre liv og vår velferd.

Hele fokuset og aksjonen har jeg et noe ambivalent forhold til. Det er prisverdig og viktig tiltak på den ene siden, men så kan realismen og hvor mye det nytter diskuteres på den andre siden. Norge er bare en mikroskopisk bit og nesten-ubetydelig del av det store spillet.

 

OK, i “boksen” ovenfor var jeg litt stygg mot de unges klimakamp. For å si litt imot meg selv: Selvsagt er det bra at barn og unge utviser stort miljøengasjement. Vi voksne trenger den ungdommelige energien, drivet og pågangsmotet til de unge for å få til en høyst nødvendig endring. Ildsjeler slik som Greta Thunberg har bidratt til å sette miljøsaken ettertrykkelig på dagsordenen.

Enkelte har pådratt seg “Gretafobi”. De går til angrep primært mot personen Greta Thunberg, f. eks. klesstil, utseende, dette at hun har en form av autisme (“sykdom” / handicap), hennes unge alder, konspirasjonsteorier om at noen sterke makter står bak henne osv. Miljøsaken og det hun står og jobber for benektes og glemmes, hvor en del av kritikerne med “Gretafobi” er klimafornektere. Fokus på person blir viktigere enn fokus på den svært viktige miljøsaken, og argumentasjonen som benyttes er jo former for hersketeknikker. Som det avslutningsvis skrives i Dagbladet-artikkelen: “Hvis du ikke vil høre budskapet, er det effektivt å skyte budbringeren.”

Etter at mannen med et alternativt virkelighetssyn – Carl I. Hagen (gamlefar i FrP) – gikk ut og kritiserte Greta Thunberg har jeg fått mer sansen for dama (eller jenta). Hun har fått sin troverdighet styrket i mine øyne når selveste Carl har fått øynene opp for henne og velger å gå til angrep på henne.

Selv jobber jeg innenfor IKT, og en ting jeg legger merke til der er at elektronikk ikke lages for å vare i mange år. Dårlige loddinger og komponenter gjør at mye av dette utstyret etter 3-5 år vil være modent for skraping pga. fysiske tekniske problemer. Å lage bedre produkter har liten hensikt da mange liker å stadig kjøpe det siste nye. Bedre teknisk kvalitet ville nok også medført høyere produktpris.

En del elektronikk er enkelt og greit bevisst laget for ikke å vare. Levetiden til elektronikken gjøres kort for å øke salget/etterspørselen etter stadig nye produkter. Reparasjoner er ofte tilnærmet umulig og i hvert fall ikke lønnsomt. Det kan være vanskelig å skaffe reservedeler, produktene er laget lite servicevennlige, det kan være behov for spesialverktøy og som sagt kan profesjonell service eller reparasjon på autorisert verksted bli dyrt og ikke-lønnsomt. Gjenbruk og reparasjoner bør på sikt bli en del av forretningsmodellen til alle produsenter.

Videostrømming bidrar til de globale utslippene ifølge rapport. Datasentrene som server oss tittere / kunder med videostrømmer bidrar med CO2-utslipp. Utslippene kommer i forbindelse med å skaffe til veie nødvendig energi til driften av serverparken og annen infrastruktur. Det nye blir vel «strømmeskam». Utvinning av kryptovaluta har ellers ca. samme virkninger.

I media kan man lese om fluorkarboner (PFAS-stoffer) i blant annet turtøy fra Bergans, Stormberg og Norrøna, dvs. opprinnelig norske firmaer som for lengst har flagget ut produksjonen til utlandet. Det er snakk giftstoffer som brukes til impregnering av klær, og som “bivirkning” forgifter arbeidere og som generelt er helse- og miljøskadelig. Til og med barneklær og barneprodukter inneholder slike giftstoffer og andre tilsvarende miljøgifter.

Noen miljøverstinger og farlige miljøgifter ifølge RENAS sin nettside: Tungmetaller, PCB, bromerte flammehemmere, ftalater og perfluorerte forbindelser (PFAS). Mange flere giftige stoffer finnes, og en god del av dem har vært i bruk i vanlige produkter som vi har kjøpt og omgir oss med.

En “styggedom” når det gjelder forurensning er kunstgressbaner som fotballen har lagt sin elsk på. I “gressmatta” benyttes det masse plast og gummi, og typisk levetid på et slikt dekke er på under 10 år. Når matta skal vrakes blir det et aldri så lite forurensende avfallsproblem. Det er ikke lov til å deponere slike matter i avfallsdeponi, og det er i hvert fall ikke greit å grave det ned eller dumpe det i naturen på andre måter. Matta skal resirkuleres, men dette koster en del penger slik at mange slurver med å få dette utført på en lovlig måte.

Under bruk av banene fylles det på med granulater. F. eks. benyttes som oftest det som heter SBR, og slike granulater er laget av oppmalte bildekk (gummi). “Dritten” sprer seg rundt over alt, og produktet er visstnok meget miljø- og helsefarlig.

Å dyrke friluftsopplevelser er ikke det samme som å være en miljøforkjemper. Mange reiser land og strand rundt med fly for å oppleve spektakulære friluftsopplevelser, og produksjonen av alt sportsutstyret / fritidsutstyret forurenser. Som det står i lenket artikkel: “Naturen har nærmest blitt et moteshow, og stiene en catwalk”. Visstnok bruker vi nordmenn 15 milliarder i året på sportsutstyr. Folk kjøper nytt utstyr i stedet for å reparere det utstyret de har.

For tiden blir masse av produktene vi forbruker laget i asiatiske land til en billige penge. Det er ikke godt for oss her i Norge å kjenne til arbeidsforholdene på en bedrift som ligger i et fjernt land. Vi kan ofte heller ikke som forbrukere vite så mye om hvor miljøvennlig produksjonen er og om hvordan kvaliteten (holdbarheten) er på produktene før vi har testet dem ut.

Til og med deler av FrP har innsett at mange av klimaendringene er menneskeskapte. Carl I. Hagen har meldt sin tilbakekomst til rikspolitikken, og han vil visstnok ikke innse at mennesker har skapt problemer for vår klode. Snakk om en forblindet og naiv innstilling til realitetene og virkeligheten.

Den varme og tørre sommeren 2018 fører igjen til diskusjoner rundt menneskeskapte klimaendringer. Vi må nok forberede oss på høyere temperaturer, permanente endringer i været med mer ekstremvær, høyere havnivå pga. issmelting i polarområdene, større naturskader på avlinger innenfor landbruket osv. I årene som kommer. Spesielt stor konsekvenser blir det for fattige folkegrupper i sørligere land enn Norge.

Tilbake tidlig på 1990-tallet var jeg høgskolestudent. Et av fagene jeg hadde var anvendt økonomi/samfunns- og næringslære hvor også litt miljøkunnskap inngikk. En ting jeg husker godt fra en av lærebøkene var anklagene mot at det var den kristne religionen og de kristne som hadde skylden i (tilnærmet) alle miljøproblemer. I 1. Mosebok blir menneskene gitt råderett over dyra og annen natur. Dette har visstnok kristne benyttet som “unnskyldning” for å ødelegge vår klode med overforbruk m. m. Vi mennesker har vel gått litt langt i å legge jorden under oss, men å gi kristentroen skylden for dette blir litt drøyt.

Enkelte kristne ser forresten ut for å “drite” i alt som har med miljøvern og beskyttelse av naturen å gjøre. De venter nemlig på dommedag og slutten på denne jordas eksistens når som helst. Med en slik tanke innabords har jo ikke naturvern så mye for seg. Imidlertid er nok dette langt ifra det mest vanlige synet blant kristne.

Kristne og miljøvern/klimaspørsmål

Det sies ofte at vi kristne har fått et forvalteransvar for vår jord, gitt av Gud. Imidlertid finnes det også kristne som mener at klimaspørsmålene og klimatrusselen har fått alt for stor plass i kristne sammenhenger. Vi trenger jo strengt tatt ikke å bry oss om jordens ve og vel da vi i Bibelen har blitt lovet en ny himmel og en ny jord.

Enkelte kristne mener egentlig at vi ikke skal fokusere så veldig mye på miljøet. Det er viktigere å forkynne om synd, omvendelse, dom, frelse, kjærlighet og/eller nåde. Jorda kan bare ha det så godt, da Gud er med oss og ikke vil la oss gå til grunne uansett hvor mye vi måtte klare å ødelegge jordens miljø.

Selv tenker jeg nok at jeg foretrekker den gylne middelvei.

 

Selv kan jeg ikke støtte opp om at det er selve kristendommen som har bidratt til alle klimautfordringer og miljøødeleggelser. Imidlertid er det ingen tvil om at vi som bor i Vesten (Europa og USA) har brukt vår del av naturressursene og vel så det. Hvis alle i Asia (Kina m. m.) og Afrika skulle ha forbrukt like mye som oss og hatt tilgang på like mange biler pr. familie som oss hadde nok miljøproblemene blitt massive.

Det må vel kunne være lov å si at vi i vestlige land har vært ganske så egoistiske i vår livsførsel med meget stort forbruk, bruk og kast og påfølgende miljøødeleggelser. Våre miljømessige fotspor eller økologiske fotavtrykk har vært store i den vestlige verden. Sett i et globalt perspektiv driver nordmenn på med et urettferdig høyt nivå for fråtsing og forbruk av naturressurser. Dette får selvsagt miljømessig negative konsekvenser. Så spørs det om vi er villige til å redusere på vår egen velstand og igangsette livsstilsendringer for å spare miljøet.

Kirkemøtet 2013 har klart å irritere meg. Kirka er etter mitt syn i ferd med å bli for politiske. En oppfordring fra møtet er å “stemme grønt”, noe som utelukker enkelte partier og som legger føringer for hvilke partier vi som “gode” kirkegjengere kan stemme på uten å komme i unåde.

Generelt har kirka i de senere år engasjert seg ganske kraftig i miljødebatten. Klimaengasjementet skyldes blant annet ønsket om å beskytte skaperverket. Det ønskes en bærekraftig utvikling når det gjelder miljøet. Det ønskes et forbruk som ikke ødelegger vår klode for de kommende / neste generasjoner, hvor også rettferdighet og bærekraftig uttak av naturressurser er sentralt. På sett og vis kan jeg forstå noe av engasjementet, men det blir jo fort oppfattet politisk.

Vi mennesker er satt til å ta vare på jorden og alt som fyller den, dvs. vi har et forvalteransvar i henhold til Bibelen. Vi skal dele på ressursene, vise barmhjertighet, ta vare på de fattige og svake og IKKE bidra til at noen mister alt de eier pga. klimaendringer.

I desember 2015 ble en ny klimaavtale vedtatt på klimatoppmøtet i Paris. Hele 195 land ble enige om en ny global klimaavtale. Utslipp må kuttes og mer miljøvennlig livsførsel vil presse seg fram hvis avtalen skal bli etterlevd. Avtalen i seg selv er bra tiltak, men så spørs det da om avtalen blir etterlevd til punkt og prikke. Det er ofte stor forskjell mellom teori og praksis, foretatte vedtak og etterlevelse av vedtak/avtale. Og USA med Trump i spissen har truet med å trekke seg fra hele Parisavtalen.

Etter at “oljekrisen” har skyllet innover vårt land har det gått inflasjon i å snakke om omstillinger. Det grønne skiftet snakkes det “plutselig” mye om. Panikken har grepet oss, og det blir nesten litt panisk den plutselige iveren etter å begynne med omstillinger, omstillinger til et samfunn hvor oljen har mindre betydning enn nå.

Klimarapport fra FNs klimapanel høsten 2018

Klimagassutslippene må reduseres med 45 % innen 2030 for å begrense den globale oppvarmingen til 1 ½ grader. Dette vil kreve endringer og omlegginger i stor skala.

 

Det økte miljøengasjementet – ikke minst fra barn og unge – medfører innføringen av nye begreper og uttrykk slik som: Klimaangst, miljøskam, flyskam, økologisk sorg, økologisk depresjon og klimadeprimert / klimadepresjon. Enkelte har virkelig våknet opp og ønsker en endring for å beskytte vår jord for nåværende og kommende generasjoner.

Hva kan den enkelte av oss gjøre innenfor miljøvern? Noen mener vi må spise mindre med kjøtt, vi kan vaske mindre med klær, mindre bilkjøring (eller kjøre med nullutslippsbiler / klimanøytrale biler), kildesortere, færre flyreiser, mindre kasting av mat, mindre bruk og kast osv. Uansett monner ikke slike tiltak all verdens. Det må nok skje ting på et høyere politisk plan som TVINGER oss til å leve mer miljøvennlige liv.

Klimakrisen – tvil, håp og harde fakta

Via NRK nett-TV så jeg dokumentaren:

Dokumentaren handler om klimakrisen og de menneskeskapte klimaendringer som er i ferd med å finne sted.

NRK TV: Klimakrisen – tvil, håp og harde fakta (BBC).

Noen stikkord fra dokumentaren, fritt gjengitt:

  • Vi nyttiggjør oss i stor grad av fossilt brensel og energi produsert med fossilt brensel.
  • Våre karbonavtrykk er store.
  • Fossilt brensel medfører utslipp av CO2, som igjen medfører drivhuseffekten.
  • Oppvarmingen av jordkloden medfører mer ekstremvær, varmere klima, mer tørke enkelte steder, mer storm og regnvær andre steder.
  • Tørke kan igjen medføre større fare for store skogbranner.
  • Dyrearter dør ut eller er i fare for å dø ut pga. klimaendringene.
  • Ubalanse i økosystemet kan oppstå.
  • Vi kan få økte og stigende havnivåer pga. issmelting på polene og isen i arktiske strøk smelter.
  • Så langt har vi hatt 1 grads temperaturøkning fra industrialiseringens start og fram til nå.
  • Forskerne har advart mot dette lenge. Politikken henger etter pga. kostnadene og påvirkning fra dem som lever med å levere fossilt brensel (fossillobbyen).
  • Enkelte driver fortsatt med klimafornektelse.
  • Et dilemma er den massive avskogingen (regnskog og annen skog) som finner sted for å rydde arealer for å f. eks. kunne drive med palmeoljeproduksjon. Skogen som blir hugget ned bidro til binding av CO2 (jf. fotosyntesen), og brenning av denne skogen frigir oppsamlede mengder med CO2. Plantene som eventuelt plantes i stedet for skogen binder ikke CO2 på samme effektive måte.
  • Klimaendringene med et varmere klima kan gi utfordringer for både matproduksjonen og tilgangen på drikkevann.
  • Vippepunkter (ukjente) nevnes, hvor ting kommer helt ut av kontroll (katastrofe) og blir ikke-reversible endringer.
  • Et eksempel på et mulig vippepunkt: Permafrosten som tiner, og metan – en enda verre klimagass enn CO2 – som kan begynne å boble opp.
  • Noen av de skisserte løsningene:
    • Komme over til bruk av fornybar energi, f. eks. vannkraft, bølgekraft, solkraft, kjernekraft og vindkraft.
    • Transportsektoren (biler, fly osv.) kan bli klimanøytral.
    • Karbonoppsamlere finnes.
    • Økt mengde med skog kan ha positive virkninger.
    • Vi kan alle samme kjøpe færre fysiske produkter, og vi kan kjøpe produkter med lengre levetid.
    • Mindre mat kan bli kastet.
    • Vi kan spise mindre med kjøtt.
    • Kjøpe mindre mat som har blitt fraktet med fly.
  • Ifølge plansje som ble vist underveis i dokumentaren er “verstingene” for global forurensning følgende sektorer: Elektrisitet og varme (25 %), landbruk, skogbruk og (annen) arealbruk (24 %), industri (21 %), transport (14 %), bygninger (6,4 %) og annen energibruk (9,6 %).
  • Umiddelbar handling kreves nå.
  • Den unge svenske miljøaktivisten Greta Thunberg blir også nevnt i dokumentaren.
  • Landbruk, skogbruk, arealbruk

 

Det er litt lett å bli litt motløse og å bli preget av motløshet når det gjelder miljøvern. Den enkelte av oss kan i liten grad redde miljøet på egen hånd. Videre er Norge et lite land, en liten fjert av et land. Hva vi gjør og ikke gjør i Norge har i den store sammenheng minimal betydning, da det i hovedsak er de store og folkerike nasjonene som virkelig kan gjøre en forskjell.

Jeg leste et eller annet sted at utslippene av menneskeskapt CO₂ fra Norge utgjør ca. en drøy promille av de samlede verdensutslippene. I den store sammenheng er landet Norge en fis i havet, og hva vi gjør og ikke gjør på klima-/miljøområdet har liten (minimal) påvirkning på den globale situasjonen. Innsatsen til store og folkerike land slik som India og Kina betyr derimot mye for verdenssituasjonen.

Miljøvern er ingen spøk! Ulvemotstandere truer med å boikotte og brenne klær fra Stormberg. Årsaken er at Stormberg har valgt å støtte og å samarbeide med WWF Norge (Verdens naturfond). I hovedsak er det hubroen som ønskes vernet, men WWF har tidligere også uttrykt støtte for å verne den norske ulvestammen. Spesielt jegere og bønder liker dårlig at noen har talt ulvens sak. I denne saken blir Stormberg ganske så uskyldig “dømt” og dratt inn i en konflikt bare pga. de ønsker å støtte miljøvern.

Ulven er ifølge en nettside ålreite dyr som blant annet spiser sau. Felling og jakt på ulv medfører at enkelte grupper med turister vurderer å boikotte Norge som turistland, noe som kan få negative konsekvenser for vår satsing på turisme. De liker dårlig at Norge ødelegger det biologiske mangfoldet og går løs på miljøet gjennom å drepe ulv. Forvaltning av rovvilt og drap av ulver er et følelsesladet tema både i Norge og i utlandet.

Hvor sårbare vi er for lokale miljøpåvirkninger viser drikkevannskandalen på Askøy våren / sommeren 2019. Tarmbakterier har kommet i drikkevannet, og dette gjør folk syke. Over 2000 personer har blitt syke, og et titalls personer har vært sykehusinnlagte. Muligens kan også noen dødsfall relateres til basseluskene i drikkevannet.

Søkelys på HMS (Helse, miljø og sikkerhet) har blitt tilnærmet et “motefenomen” innenfor norsk arbeidsliv i de senere år. Det rettes oppmerksomhet mot forhold slik som helsevern, miljøvern, arbeidsmiljø, ute- og innemiljø, sikkerhet, internkontroll og trygghet for ansatte, brukere og kunder. Selvsagt er slike ting viktig, selv om det på enkelte områder kan gå litt vel langt. Sosial dumping er vel heller ikke noe vi  ønsker for mye av.

Om enn litt på siden: En utfordring for naturen og jorden med sine insekter, dyr, planter og mennesker kan være elektromagnetisk stråling / felt, og helsemessige og genetiske konsekvensene slik felt gir. Det hevdes f. eks. av enkelte at 5G-nettet og annen strålende teknologi kan bety den store døden for innsekter. El-overfølsomhet kan også være et problem for enkelte. En blogger og fagperson som har skrevet mye om dette er Einar Flydal. AMS er det også motstand mot både hos ham og en god del andre. Konspirasjonsteorier eller sannhet, jeg er sannelig ikke sikker! Ifølge Faktisk.no er ikke 5G farlig.

Jeg vil ikke konkludere med at miljøvern er uviktig. Miljøvern er absolutt viktig, men jeg synes en del av de grønne satsingene jeg ser rundt meg mest går på å skaffe seg positivt omdømme og god samvittighet. Reelt miljøvern har jeg tro på, men mye av det jeg i praksis ser rundt meg innenfor miljøvern og grønne satsinger er mer snakk enn handling (mye snakk, lite “action”)! Tror også det blir litt feil å legge såpass mye ansvar på den enkelte forbruker i stedet for å legge til rette for større endringer innenfor produksjon og samfunn.

Se også mitt tidligere innlegg med tittelen “Dyrevernere og miljøaktivister”.

Lenker:




Musikk og musikkstrømming med Spotify og konkurrentene

Spotify

Oppdatering av tidligere publisert artikkel (Miljøvennlig må man være! Dermed har denne artikkelen blitt resirkulert!):

I likhet med mange andre har jeg blitt glad i musikktjenester (strømmetjenester / musikkstreaming) på nett. Jeg har prøvd ut både Spotify, WiMP (nå: Tidal) og Beat.no. Min favoritt så langt er uten tvil originalen, dvs. Spotify. De to andre blir etter mitt syn blåkopier som er dårligere enn originalen.

Oppdatering juni 2015: Det begynner nå å bli en god stund siden jeg sist testet ut andre tjenester enn Spotify. Dermed er ikke alle opplysninger i denne artikkelen helt dagsaktuelle lengre. Jeg har f. eks. IKKE testet WiMP etter at de gikk over til å bli Tidal.  Nykommeren Apple Music (Beats) har jeg kun lest om og ikke benyttet meg av i praksis, men med deres (Apple) suksess med iTunes kan nok dette medføre at tjenesten kommer til å få et stort fortrinn i forhold til de andre i form av stort og bredt internasjonalt musikkutvalg. Imidlertid er jeg godt fornøyd med Spotify og har ingen umiddelbare planer om å foreta en ny testrunde hos de andre. Hvis jeg skulle ha gitt en annen tjeneste en ny sjanse måtte det nesten ha blitt det norske kortreiste musikkalternativet Beat.no. Ganske bra at det finnes et norsk alternativ til de store utenlandske aktørene.

Tilbake til den opprinnelige tekst:

For tiden (skrevet november 2012) er jeg mest i det nostalgiske hjørnet og hører på musikk som jeg likte på slutten av 1980-tallet og starten av 1990-tallet. Det går ganske mye i musikk innenfor sjangeren kristenrock og noe kristenpop.

Eksempler på artister fra min spilleliste: Bride, Carman, Casting Crowns, dc Talk, Delirious?, Hans Inge Fagervik, Larry Norman, Leviticus, Michael W. Smith, Petra (Classic Petra), Stryper, Rez Band / Resurrection Band, Sonicflood, Idle Cure, Jerusalem, Bloodgood, White Heart, Whitecross, Newsboys, Dan Bremnes, Jeremy Camp, Kutless og The Afters. Den nevnte musikken er en fin blanding av nostalgi og moderne musikk av både nedlagte og fullt oppegående band og grupper.

I tillegg til den nevnte musikken har jeg slengt på litt musikk innenfor kategori diverse med blant annet Bjørn Eidsvåg, CC Cowboys3 Busserulls, Def Leppard, Kiss, AC/DC m. m. Mye pop- og rockemusikk (P4-musikk) framført av kjente verdslige / profane artister og grupper / band er å finne på min spilleliste.

Beklageligvis er ikke all musikk som finnes hos Spotify tilgjengelig via WiMP og visa vers. En periode abonnerte jeg på begge tjenester, en periode abonnerte jeg kun på WiMP og nå er jeg tilbake som abonnent kun hos Spotify. Hadde diverse stabilitetsproblemer med WiMP sin spiller som begynte å irritere meg såpass at jeg gikk tilbake til Spotify. Jeg fikk nylig tilsendt tilbud pr. e-post om å prøve WiMP på nytt gratis i en måned. De skrev blant annet: “Du får denne mailen fordi du har prøvd WiMP tidligere. Du har kanskje fått med deg at vi er ute i en ny og forbedret versjon? Denne versjonen har flere tips og anbefalinger, og mer musikkinspirasjon.” Selv om de lover at den nye versjonen er bedre enn den jeg prøvde tidligere står jeg nok over en ny runde med WiMP i denne omgang. Spotify fungerer bra og jeg ser ingen vits i å prøve WiMP på nytt.

WiMP som i dag heter Tidal er vissnok favorittvalget til HiFi-freaker. Selv er jeg neppe i stand til å høre noen nevneverdig forskjell mellom Spotify “standardkvalitet” og HiFi-kvaliteten som kan velges som bruker av Tidal. Tror nok også mange HiFi-freaker i praksis hadde feilet i “blindtester”. Mistenker at det er en del innbilning og overtro er ute og går. Selv er jeg ikke lengre eier av noe stereoanlegg. Når jeg skal spille musikk skjer dette hovedsaklig via min stasjonære PC med PC-høyttalere av typen Logitech Z-2300 tilkoblet (2:1 høyttalersystem med to satelitthøyttalere og en subwoofer/basskasse, 200 W RMS), alternativt på nettbrett med hodetelefoner tilkoblet.

I starten av år 2013 testet jeg ut Beat.no / Altibox Beat i tillegg til å bruke Spotify. Grunnen var at min daværende internettleverandør Dalane Breiband (Alitbox-partner) hadde inngått avtale med dem. Der og da kom jeg til følgende konklusjon:  “Så langt er jeg ikke helt overbevist om at Beat.no er tingen. Musikkutvalget er bra og det finnes klientprogramvare både til STB (set-top box), Android, IOS og Windows. Imidlertid virker programvaren noe uferdig og lite moden med en del svakheter og mangler. På Windows PC er avspillingen av musikk nettleserbasert, og så langt har jeg både hatt problemer med at nettleser krasjer, to sanger spilles oppå hverandre og at det går langt tid fra man trykker play til avspilling av sangen starter. Å lage og redigere spillelister og å sortere sanger fungerer heller ikke noe særlig elegant eller bra.”

Datamusikk – litt nostalgi

I barne- og ungdomstiden ble det lyttet til musikk på radioen (f. eks. Ti i skuddet) samt på kassetter. Etter hvert ble det stereoanlegg med både platespiller (LP-plater), kassett og CD-spiller. Parallelt med dette ble det også lyttet til datamusikk – musikk avspilt fra datamaskiner.

Jeg begynte å interessere meg for datamaskiner og datateknologi (data, EDB, IKT) allerede noe før konfirmasjonsalder, dvs. på ca. midten av 1980-tallet. Jeg har vært i besittelse av både Commodore 64, Commodore 128 og Atari (Mega) ST/STE, før “standard PC” tok over. I dataspill var det allerede i hjemmedatamaskinenes tidsalder vanlig med musikk.

Chipmusikken (syntetisk generert) synes jeg nå i etterkant er ganske slitsomme musikk med sine kunstige, pipete og lite realistiske lyder. I hjemmedatamaskinens samtid var denne musikken store greier. De tidligere generasjoner med hjemmedatamaskiner hadde ganske primitive lydbrikker (lydchips) med sine programmerbare støygeneratorer/ lydgeneratorer (PSG = Programmable Sound Generators).

Selv hadde jeg aldri Amiga, men jeg kjente en god del rundt meg som gikk til anskaffelse av slike hjemmedatamaskiner. Både innenfor Atari-verdenen og spesielt i Amiga-verdenen ble det etter hvert avholdt en del demoparty/demoparties (demoscenen), hvor det ofte var konkurranser og tevlinger mellom ulike demogrupper som utviklet (programmerte) demoer. Det gikk på å utnytte systemressursene til datautstyret til det maksimale i form av kule animasjoner, grafikk og musikk.

Det ble vanlig med musikk både inni selve demoene og i “løsvekt” i form av .MOD-filer bestående av samplinger arrangert i spor/kanaler osv. Musikk-tracker-programmer slik som Ulitimate Soundtracker, ProTracker m. m. dukket etter hvert opp. Selv laget jeg aldri musikk selv via slike programmer, men jeg har lyttet til ganske mye datamusikk i .MOD-format og beslektete formater. Denne musikken var mer realistisk musikk enn den tidligere nevnte chipmusikken.

Fasttracker II clone på PC

Fasttracker II clone på Windows 10 PC.

Atari ST datamaskiner hadde innebygd støtte for MIDI, men dette nyttiggjorde jeg meg aldri av. Jeg er ikke musiker eller komponist.

Etter å ha forlatt hjemmedatamaskinen var det etter hvert vanlige IBM-kompatible PCer som ble vanlig utstyr for min del. I starten var det mye styr og kav med lydkort osv. som måtte monteres i PC for å få ok lyd. Det var slettes ikke alltid rett fram å få lyd i spill etc. (IRQ-konflikter, DMA-kanaler og I/O-adresser). Å få god og realistisk grafikk var også en utfordring i starten. Etter hvert ble slike ting mer standard og bedre på alle måter også i PC-verdenen.

Mens jeg hadde en av mine første PCer ble jeg kjent med MP3. Det ble helst som et fenomen å samle på MP3-filer (.mp3), hvorav det var ganske vanlig med piratkopiering og utveksling av filer på dataparty. MP3-filene var vanlig musikk, gjerne fra CD-er, som hadde blitt rippet og komprimert pga. plasshensyn. Litt kvalitetstap var det i lyden, men det var likevel store greier da MP3 begynte å ta av.

Min første PC var forresten for svak til å spille av MP3-filer av i stereo. Den klarte kun å spille i mono. En periode hadde jeg ca. 7.500 MP3-filer (.mp3) liggende på min datamaskin sin harddisk. Noe piratkopiert, men også masse som jeg hadde rippet fra egen CD-samling + fra noen LP-plater.

Winamp på Windows 10

Winamp på Windows 10

Men nå er det strømming som i hovedsak gjelder.

 

Uansett hvilken tjeneste man benytter seg av er det ikke all musikk som er tilgjengelig for strømming eller som er tilgjengelig via en av tjenestene og ikke på de andre og visa vers. For å finne fram en gammel “sær” og nisjepreget favoritt har jeg måttet bruke YouTube: Her er en lenke til PG Stølen & The Riders of Good News og deres sang “Promised land” (1991). En annen artig gruppe som hadde sitt tilholdssted i Hauge i Dalane er Y2K Supernatural (1999/2000), og denne gruppa er for lengst historie og er slettes ikke tilgjengelig via de vanlige strømmetjenestene.

For å få tilgang på diverse nostalgisk kristen rockemusikk fra gruppa Jerusalem (Ulf “Uffe” Christiansson med band) måte jeg bite i det sure eplet og kjøpe sangene via Apple iTunes. Spotify sitt utvalg var heller dårlig på akkurat denne gruppa. Oppdatering: Dette har blitt bedre i etterkant av at jeg skrev dette avsnittet.

I tillegg til de nevnte musikktjenesten har som kjent filmtjenester (video on-demand-tjeneste / VOD, strømmetjeneste for video) slik som Netflix og HBO Nordic blitt lansert her i Norge. Høsten 2014 tok jeg Netflix i bruk etter å ha kjøpt et Samsung Smart TV som hadde klientprogramvare innebygd for denne tjenesten. Jeg har også et løpende abonnement på TV 2 Sumo med C More. For både video og musikk er et aldri så lite problem at enkelte rettighetshavere ikke ønsker å bruke disse nye strømmingstjenestene for å distribuere sitt materiell eller opererer med tåpelige tids- og landsbegrensninger osv.

Angående Netflix: Det har blitt en del titting på enkelte av science fiction-seriene og filmene i Star Trek-universet. Verdensrommet/universet blir i framtiden utforsket ved hjelp av ulike stjerneskip (Enterprise, Voyager osv.), og de som er om bord treffer på mange menneske-liknede (krigerske) skapninger. Av Star Trek-seriene har jeg blant annet sett en del på “Deep Space Nine”, “Enterprise”, “Voyager” og “The Next Generation”. Jeg har IKKE sett “Star Trek: The Original Series” og “Star Trek: The Animated Series” (blir for sært og “gammeldags”). Noen spillefilmer har også blitt sett.

En ny TV-hverdag for vår del

Vi har fått både mange TV-kanaler som sender hele døgnet, og i tillegg finnes alle ressursene på nettet som man kan strømme fra. Det er slutt på tiden med noen få timer med TV i døgnet, hvor man kunne bli ønsket god natt av hallodama til NRK før TV-sendingene ble stoppet for natta.

Det blir etter hvert mindre og mindre titting på lineær-TV hos oss. Strømming via NRK nett-TV, YouTube, Netflix, Get TV-arkiv og TV 2 Sumo har i stor grad tatt over for å se ting på direkten for vår del.

Vårt ikke helt nye smart-TV har muligheter (innebygd) uten tilbehør å strømme både NRK nett-TV/NRK Super, YouTube, Netflix og TV 2 Sumo. I tillegg kan mye ses via nettbrett eller PC, eventuelt kombinert med bruk av Google Chromecast som står fast tilkoblet TVen.

Når det gjelder barne-TV er det slutt på tiden hvor dette ble sendt kl. 18.00 hver kveld, og hvor sendingen “kun” varte i 1/2 time. Nå kan barna se barne-TV når de selv vil (avgrenset av vi foreldres restriksjoner) via NRK Super eller strømming av programmer fra andre tjenester. Pudding-TV sine barnesanger via YouTube har i en periode vært en slager her hos oss.

Ironisk Stortings-uttalelse av Einar Førde (Ap) rundt 1971 i forbindelse med innføring av farge-TV: “Me får finna oss i at synda hev kome til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar”.

 

Som det framgår av denne bloggen regner jeg meg selv som kristen, men jeg har et noe anstrengt forhold til deler av A4 kristendommen. Jeg er og blir en kritisk kristen. Dette gjelder også på musikksiden. Jeg har ingen interesse ut fra et kristent ståsted å brenne eller ødelegge ikke-passende CD-plater eller å lete etter baklengsmaskering / skjulte budskap i musikken. Jeg er ikke “konstruert” for å høre på kirkeorgel, korpsmusikk, salmer, gospel, musikklag, “bedehusmusikk”, korsang, strengemusikk, blokkfløyte, monoton lovsang, countrymusikk, dansemusikk, tyske slagere, opera osv. Slik musikk gjør vondt i mine ører og gir meg ingenting!

Musikken jeg hører på kan godt ha et kristent innhold, men jeg hører likevel ikke på hva som helst selv om innholdet måtte være aldri så bra. Musikken jeg hører på må ha andre kvaliteter enn bare en bra tekst. Jeg må like sangstemmene, melodien, instrumentbruken, sjangeren, framføringen, takten osv. for å “orke” å høre på musikken. Selv er jeg ikke blant dem som tror at djevelen bor i all slags musikk.

Om såkalt kristen musikk: Det har opp gjennom tiden blitt gitt ut en del “kristen musikk” med lav kvalitet som neppe hadde blitt gitt ut på det profane markedet. Selv har jeg gjort mange tabbekjøp av dårlig musikk i ungdommen fra firmaet som på den tid hadde navnet Master Music og solgte/formidlet kristen musikk her i Norge. Musikken fikk gjerne god omtale i deres informasjonsblad for i praksis å vise seg å være av dårlig kvalitet.

Av og til sier man at alt var mye bedre før. Når det gjelder kristen musikk må jeg helst si det motsatte. Utvalget og kvaliteten på dagens kristne artister er nok bedre enn i min ungdom. Enkelte artister liker ikke stempelet “kristen artist”, og hvis man tar med artister og grupper som satser på det vanlige kommersielle markedet, men som har stått fram som troende blir utvalget virkelig bra.

Spotify spilleliste BRR

Utenom kristen musikk hører jeg også en god del på den musikken som P4 Radio hele Norge / P6 Rock spiller. Det er også masse bra “verdslig” musikk fra 1980-tallet og en god del av dagens populærmusikk (dagens pop og rock) er også av god kvalitet. Selv om jeg delvis er DAB-skeptiker hender det at jeg hører på disse to kanalene via DAB, mens jeg andre ganger strømmer kanalene via nettet. (I unge år drev jeg forresten med radio DX-ing.)

1980-tallet, ja. Masse bra musikk fra denne tiden. Puddelrock fra 1980-tallet, både norsk og utenlandsk, var og er delvis “gode greier”. Eksempler på puddelrockere: Jon Bon Jovi, Return, TNT og Stage Dolls.

Verdslig eller profan musikk, ja. Tror jeg opplever et svært forsinket ungdomsopprør. For tiden (november 2018) har jeg fått “dilla” på musikk fra artister og grupper slik som AC/DC, Kiss, Iron Maiden, Metallica, Manowar, Rammstein, Cinderella m. m. Flere av disse var det ikke OK å høre på i min ungdom pga. min kristne bakgrunn/miljø.

I mine biler hører jeg innimellom på radio, men vel så ofte benytter jeg meg av Spotify her også. Jeg kjører Spotify fra min mobil i frakoblet modus (musikk nedlastet, ikke strømming) og med bluetooth (blåtann) overføring til bilens anlegg.

Selv er jeg umusikalsk i den forstand at jeg verken kan synge eller spille noe instrument. Det nærmeste jeg har vært utøvende musikk på hobbybasis er å ha prøvd meg som DJ, lydmiksing nærradio og miksing av lyd på PA-anlegg i studietiden. Hvis en fe hadde gitt meg muligheter for å få oppfylt et ønske innenfor musikk ville jeg ha valgt å kunne spille elgitar.

Musikk og musikkinstrumenter

Det er slettes ikke all musikk jeg liker. F. eks. ser jeg ikke gleden i følgende musikksjangere: Opera, klassisk musikk, traust salmesang (klassisk sang), kirkeorgelmusikk, sær blues, jazz osv. Også noe skeptisk til noe av den mest “platte” lovsangen.

På samme måte er det ikke alle musikkinstrumenter jeg setter like stor pris på. Av musikkinstrumenter som jeg sjeldent eller aldri opplever som fine kan nevnes: Sekkepipe, trekkspill, blokkfløyte, kirkeorgel (pipeorgel), korpsinstrumenter i utrenede hender, fele og fiolin.

Jeg følger Solveig Johanne H. Grønstøl på Instagram og Facebook. Jeg måtte flire av to broderibilder lagt ut av henne med hashtag/emneknagg #geriljabrodering. På det første står det:

Ingenting er så ille at ikkje trekkspel kan gjere det verre.

Neste lyder:

Så blir dei verande desse tre: Sekkepipe, trekkspel og blokkfløyte. Og verst av dei er blokkfløyta.

Grøss. Blokkfløytene fra barneskolen. Billige plastinstrumenter, og få som lærte å spille skikkelig på dem. Det ble ikke særlig bra resultat ut av det musikalsk sett. En verdig feiring av ferdig grunnskole er å brekke blokkfløyta i to og å grave ned restene av dem LANGT borte fra befolkede områder.

 

Min spilleliste på Spotify er forresten tilgjengelig via denne lenken (lenke). For å kunne besøke nevnte spilleliste må man ha konto hos Spotify.

(Denne artikkelen er en redigert utgave av en tidligere publisert artikkel i min gamle blogg.)




Teite stillingstitler

Stillingstitler

Når man leser stillingsannonser eller mottar visittkort fra personer som man treffer i jobbsammenheng reagerer jeg av og til negativt på stillingstitlene. Skal man være kul og moderne nå til dags må tittelen være på engelsk og høres mest mulig “virkelighetsfjern” og fin ut.

I den senere tid har jeg ikke truffet på mange som har tittelen “selger”. Nå heter de “account manager” eller enda bedre “key account manager” / “senior account manager”. Imidlertid hender det ganske ofte at de som innehar disse titlene er like sleipe og kunnskapsløse som tidligere.

Innenfor konsulentbransjen brukes også engelsk innimellom. “Senior Consultant” klinger nok bedre for enkelte enn “kun” å være seniorkonsulent. Uavhengig av språk viser det seg av og til at de som innehar en slik tittel nok er mer juniorkonsulenter enn seniorkonsulenter kunnskapsmessig.

Selv har jeg den “klingende” stillingstittelen IKT-rådgiver (IKT-koordinator). Nå er ikke akkurat denne yrkestittelen heller noe særlig informativ eller beskrivende for jobben min, men i det minste er den på norsk! Tidligere var jeg “bare” IKT-konsulent, men på et eller annet tidspunkt underveis har jeg blitt vippet opp til rådgivertittel. Jeg fikk en kursinvitasjon i posten hvor de hadde gitt meg tittelen: “Computer Operations Manager”. Flirte ganske godt av denne tittelen.

Innenfor IKT er det også en del som innehar tittelen “Incident Manager”. En administrerende direktør “bør” ha tittelen CEO (Chief Executive Officer) eller MD (Managing Director).

I forbindelse med personvern er det mange virksomheter som fra mai 2018 må ha en DPO. DPO er en forkortelse for “Data Protection Officer”, eller på godt norsk personvernombud.

En annen sak litt på siden av hovedtemaet er misbruk av titler. F. eks. er det en del forskere og professorer som benytter sin faglige tyngde og titler til å fremme sine personlige interesser og subjektive meninger. De uttaler seg gjerne i saker litt på siden av sitt fagfelt med stor skråsikkerhet og tyngde. Å misbruke sin autoritet slik synes jeg lite om. Noe av det samme finner sted gjennom bruk av kjendiser eller politikere.

En morsomhet er enkelte bedehusannonser. Inntil nyere tid var det ikke sjeldent at man kunne lese at bedehuset skulle ha besøk av taleren adjunkt Ola Nordmann eller husmor Kari Nordmann. På en del gravstøtter står også titler slik som kjøpmann eller sjømann på nå døde folk.

Selv ble jeg uteksaminert fra høgskolesystemet tilbake på 1990-tallet. Dette var før alt hadde blitt engelsk. Gradene jeg har fra denne tiden er også i norsk språkdrakt: Hovedfagskandidat og lektor. Imidlertid skulle jeg gjerne ha hatt noe mer i “lønningsposen” etter å ha fullført nevnte utdannelse (totalt 18 år på skolebenken).

Min konklusjon er at jeg ikke lar meg imponere av fine stillingstitler. Viktigere enn tittelen er den reelle kunnskapen til personen som “skjuler seg” bak tittelen.

Se også tidligere skrevne artikler her i bloggen: “IKT-bransjen: Skeptisk til selgere og konsulenter” og “Nostalgi IKT“.




Ikke-kapsel basert kaffemaskin

DeLonghi MAGNIFICA kaffemaskin

En god kaffemaskin som leverer god kaffe er vel et “must” i ethvert møblert hjem (1)?

Personlig har jeg i hvert fall blitt “avhengig” av vår kaffemaskin hjemme. Kaffemaskinen er av typen DeLonghi ESAM4500/S MAGNIFICA (ennå i salg, selv om dette slettes ikke er nyeste modell nå for tida). Det er en helautomatisk kaffemaskin / kaffetilberedningsmaskin der man ikke trenger selv å blande ting eller ellers tenke / gjøre noe for å få god kaffe. Maskinen gir perfekt og fersk kaffe hver gang ganske så automatisk! Noen små trykk på maskinens knapper samt følge maskinens instrukser i displayet er alt som skal til.

Maskinen er enkel å betjene. Man har en luke i toppen der hele kaffebønner fylles på ved behov. På siden av maskinen er det en vanntank som må fylles med vann når maskinen varsler om dette. Inni maskinen er det en boks hvor komprimert kaffegrut samles opp, og denne boksen må tømmes når maskinen ber om dette i sitt display.

Hver gang maskinen slås på eller av kjøres det automatisk rengjøring. I tillegg må man en gang innimellom (ca. en gang hvert halvår for vår del) kjøre gjennom en litt mer omfattende prosedyre for storrengjøring av maskinen. Man bruker noe tilsvarende som kafferensingen som benyttes sammen med kaffetraktere.

Maskinen blir mest brukt til å lage “vanlig” kaffe eller espresso. Det er imidlertid mulig å koble til medfølgende mugge som fylles med melk for å få cappuccino eller andre melkeholdige drikker. Da mitt motto er at jeg verken er barn eller kalv og dermed ikke trenger melk blir det ikke så ofte at jeg velger meg melkeholdige kaffedrikker.

Jeg er glad for at vi har en helautomatisk maskin. Tidligere hadde vi en maskin av den mer manuelle typen, og denne ble ikke all verdens mye brukt pga. alt “dillet” det var med å betjene den og å gjøre den ren. Kaffen ble heller ikke alltid god da det var større muligheter for å gjøre feil i tilberedningen / blandingen.

I de senere år har det blitt populært med kaffemaskiner som bruker kapsler. Dette hadde ikke vært noe for oss privat da vi er to relativt ivrige kaffedrikkere. For oss som drikker en god del kaffe hadde prisen pr. kaffekopp (kiloprisen på kaffekapsler er STIV!) blitt alt for høy hvis vi hadde hatt en kapselmaskin. Vår maskin bruker som tidligere nevnt hele kaffebønner som den selv kverner for hver kopp (nykvernet) som blir tilberedt.

Selvsagt må man like kaffe godt og drikke en del kopper i løpet av et år for å rettferdiggjøre innkjøp av en kaffemaskin som koster en plass mellom kr 9.000 – kr 10.000,-. For vår del har innkjøpet vært en suksess. Nå ofte tilgjengelig til en pris på rundt kroner 6.000,-.

Ser at nevnte kaffemaskin-type, DeLonghi Magnifica ESAM 4500.S kaffemaskin, ennå finnes i salg via f. eks. Elkjøp. Prisen når dette skrives (mai 2019) ligger på ca. kr 6.000,-. I forbindelse med spesielle kampanjer har jeg også sett den priset ned til ca. kr 3.000,-. Denne kaffemaskintypen er ifølge DeLonghi sin nettside ikke lenger den nyeste og kuleste modellen i produsentens utvalg, men til en god pris kan den ennå absolutt være verdt å vurdere innkjøp av.

Korrigering/oppdatering: Jeg har tidligere trodd at den modellen av kaffemaskin som vi eier har gått ut av produksjon. Imidlertid er den fortsatt tilgjengelig via norske nettbutikker, og den er enn oppført på den norskspråklige nettsiden tilhørende DeLonghi. På DeLonghi sin internasjonale nettsiden står maskinen oppført som et utgått produkt:

DeLonghi Magnifica ESAM 4500 utgått produkt

Når dette skrives har vi hatt vår kaffemaskin i noen år (ca. 7 år rundt juletider 2017). Den har så langt fungert helt ypperlig! Kan på det sterkeste både anbefale innkjøp av en slik kaffemaskin som vår for dem som er kaffeelskere! All heder og ære til vår kaffemaskin! Kaffemaskinmerket De’Longhi kan anbefales.

Hm. Det er visstnok ikke bare-bare å kjøpe inn kaffe heller. Det største kaffeproduserende landet i verden er Brasil. Her er det visstnok mange utfordringer i kaffeproduksjonen (framdyrking av kaffebønner og foredlingen av disse). Blant annet skal det visstnok være mye bruk av barnearbeid, slaveliknende forhold for arbeidere, livsfarlige plantevernmidler benyttes og dårlig/uforsvarlig bruk av verneutstyr.

Oppdatering:

I gave til bruk på jobb fikk jeg julen 2014 en kaffemaskin av typen Nespresso Pixie espressomaskin. Jeg fikk den pga. manglende kaffeordning på jobb, og det er da tross alt bedre å ha en liten nusselige kapselmaskin på kontoret enn å måtte drikke på frysetørr kaffe. Maskinen benytter seg jo av kaffekapsler, noe jeg selvsagt har blitt fullt klar over etter å ha hatt maskinen i drift en stund. Synes støtt og stadig at jeg må handle nye kapsler til maskinen da “rådhusspøkelset» rett som det er har drukket opp min kaffe. (Eller er det jeg som drikker alt for mye kaffe uten å ville innrømme det?).

Hver kaffekopp jeg drikker koster et sted mellom 3 og 4 kroner i “drivstoffutgifter” (les: kapsler). Så langt har jeg stort sett handlet meg uoriginale kapsler fra enten Elkjøp (Coffee of the World kapsler) eller diAmore (Friele)-kapsler kjøpt i dagligvarebutikk. Beklageligvis er ikke utvalget i ulike kaffevarianter særlig stort i Måløy der jeg jobber. Det har også blitt foretatt noen postordrekjøp av kapsler fra Espressokapsler og Real Coffee. Kapslene gir en god del avfall og er vel neppe særlig miljøvennlig.

Jeg er godt fornøyd med kapselmaskinen i seg selv og kaffen smaker bra. Imidlertid blir den en liten tanke dyr i drift pga. kapselprisen er noe høy. Kan fortsatt stå inne for tidligere skrevet konklusjon at kaffemaskin med kvern som benytter seg av hele kaffebønner er å anbefale hvis man drikker en del kaffe.

(1 Møblert hjem brukes vel ofte som uttrykk om dem som kommer fra finborgerlige hjem, dvs. litt overklasse. Et slikt hjem kommer ikke jeg fra. Kommer nok selv fra den “simple arbeiderklassen”.)

Lenker:




Classic Petra

Classic Petra

Jeg har gjenoppdaget musikk fra min ungdomstid! For tiden har jeg fått litt dilla på bandet (Classic) Petra / CPR Band. Petra var / er kjent for sin rockemusikk med kristent innhold (kristenrock). Gruppa ble startet allerede i 1972, men den musikken jeg husker fra bandet er i hovedsak den de laget i perioden midten av 1980-tallet og fram til starten av 1990-tallet.

Bandet Petra har mer eller mindre holdt det gående helt fram til nyere tid (oppløst i 2006). Imidlertid har jeg ikke fulgt med på eller hørt på musikken de har laget i de senere år. Etter mitt syn har mye av denne musikken vært masseprodusert og dårlig musikk, dvs. kategori “søppel”. Det har vel også vært diverse utbytninger av besetning i bandet.

Muligens er det et alderstegn dette at jeg finner tilbake til ungdomsmusikken og begynner å tenke over hvor mye bedre alt var før? (Men jeg må også innrømme at det finnes masse ny musikk som også er fin!)

Nå har imidlertid “Classic Petra” hatt noen konserter samt lansert CD og gjort musikken tilgjengelig i musikktjenester slik som Spotify og Wimp. Classic Petra holdt blant annet en konsert under Troens Bevis sitt sommerstevne i Sarons Dal (14. juli 2012). Jeg var til stede under denne konserten og fikk en topp konsertopplevelse, og jeg har skrevet noen ord om konserten i min artikkel om Sommerstevnet 2012 Sarons Dal.

Jeg skrev:

Etter kveldsmøtet var det tid for konsert med (Classic) Petra, noe både jeg og mange andre hadde gledet oss til (ca. 600-700 personer ifølge Avisen Agder). Nevnte kristne rockegruppe fikk fram mange ungdomsminner både hos meg og andre frammøte. Hovedvekten av de som var på konserten var nok «ungdommer» i 40-, 50- og 60-årene som husker musikken fra sin første ungdom.

Petra har tekster med et klart kristent budskap, og deres musikk og tekster har betydd mye for mange rundt i verden. Konserten ble en fin opplevelse der gruppa Petra viste at de fortsatt er i stand til å levere god kristen rockemusikk live!

Classic Petra består av noen av bandet Petras tidligere medlemmer, og den musikken de serverer er slik jeg husker og assosierer Petra med fra yngre år, om enn i en noe mer moderne innpakning. Fin driv i musikken, gode tekster og rett og slett helt topp musikk etter min smak.

Kan anbefale (Classic) Petra for dem som måtte like kombinasjonen av rock og kristent innhold! Kall gjerne musikken for resirkulert og nostalgisk musikk, men bra er det i hvert fall!

Noen lenker: