Avkristning av Norge

Kirkebygg

Ofte hører man enkelte kristenledere som stønner og oier/akker seg over avkristningen og sekulariseringen av Norge. Ofte er det enkelte politikere eller politiske partier samt myndighetene for øvrig som gis skylda for avkristningen. Enkelte konspirasjonsteorier mot muslimer og den politiske venstresiden framsettes gjerne.

Selv er jeg enkelt og greit lei av de lettvinte forklaringene på hvorfor Norge blir avkristnet. Kanskje er det oss kristne det er noe galt med? Kanskje er det oss kristne som har det største ansvaret for å stoppe og å snu avkristningen? Kanskje må vi kristne begynne å virke og å fungere overfor landets ikke-kristne befolkning?

Det er vel liten tvil om at en avkristning og sekularisering har funnet sted de senere år. Så langt er jeg enig med framtredende kristenpersonligheter. Uenigheten oppstår når årsaken til avkristningen skal forklares samt virkemidlene for å motvirke avkristningen.

Noen ting som vel de fleste kan enes om er følgende:

Noe av grunnen til “avkristningen” kan selvsagt tillegges våre nye landsmenn. Asylsøkere, flyktninger, fremmedarbeidere etc. som ankommer Norge beholder normalt sett sin opprinnelige religion. Det skal litt til å få disse nyankomne til å ta imot det kristne budskapet (konvertitter) hvis de i utgangspunktet har en helt annen religiøs tro.

Vår store materialisme kan være en årsak. Vår rikdom gjør at vi strengt tatt ikke trenger noen Gud, i hvert fall ikke når våre jordiske liv går på skinner. Underholdning, velferdstilbud osv. kan stagge mange av de behovene som religion kan fylle.

Ifølge Norsk Monitor 2020 sier 30 % prosent at de tror på Gud (se egne lenker i bunnen av artikkelen). På 35 år har andelen troende falt fra 53 % (1985) til dagens lave tall på 30 % (2020). Sånt sett går det den veien høna sparker, med stadig mindre og mindre Gudstro blant nordmenn.

Men så stopper enigheten opp!

Enkelte mener at hele samfunnsutviklingen er på galne veier, hvor landet Norge forlater Gudstroen. Det hevdes at kristendommen er fjernet fra barnehager, skoler, utdannelsesinstitusjoner og fra politisk ledelse. Samtidig har visstnok Den norske kirke fjernet seg mer og mer fra det som står i Bibelen. Jeg tenker at dette i beste fall er halvsannheter som framsettes.

Jeg synes det blir alt for lett å skylde på enkelte politiske partier, myndigheter, skole, kirke eller liberale kristne for å at kristentroens plass i samfunnet er på vikende front. Det er etter mitt syn heller vi kristne som må ta skylda. Vi har blitt “daffe” til å bruke de muligheter som livet gir oss til å få med oss nye personer på veien til himmelen.

Tilbakegangen for Guds ord er i høyeste grad menneskeskapt. For å få til vekkelse og vekst igjen må det til en stor og massiv kulturendring blant oss kristne, hvor troende i større grad enn i dag brenner for å forkynne nåde- og kjærlighetsbudskapet. Videre må det gis / skapes rom for tro (høy takhøyde, uten ekstremt trange rammer!) hos folk.

Det moderne mennesket trenger ikke Gud, og vi er for opplyste til å tro på gammel overtro (les: Bibelen). Vi har har så høy velstand og har det så bra materielt sett at vi “nesten” ikke trenger noen Gud. Vitenskapen, legestanden og den praktiske politikken løser våre hverdagslige problemer.

Jeg synes det er noe bekymringsfullt hvor lite kristne forsamlinger har gjort for å gjøre seg aktuelle for folk flest. Møteformer og måten budskapet presenteres på må gjøres på en måte som fenger det moderne mennesket. Der feiler mange menigheter, gjennom at de ikke klarer å dekke de behov som folket har. Mange kristne miljøer blir sosiale koseklubber for de innvidde med en noe nerdete tilnærming. Miljøene blir gjerne ganske så lukkede, og de framstår som klikker eller sekteriske tilnærminger med en spesiell terminologi og væremåte som bare de på innsiden forstår seg på.

Mye rart skjer i kristendommen og Guds navn. Det ekstreme gagner ikke kristendommens og kristentroens sak. Det er slettes ikke så veldig rart at enkelte vegrer seg for å kalle seg selv kristne eller for å i det hele tatt tro på en Gud, i og med at så mye rart skjer i troens navn. Av og til forstår jeg ikke helt hva slags Gud og hvilken Gud enkelte såkalt troende kristne dyrker.

Grunnloven har muligens blitt justert til å gi kristendommen en noe mindre sentral rolle enn i tidligere tider.

Greit nok har kristendommen fått mindre plass i det offentlige rom, inkludert i undervisningen på skolene. Imidlertid er ikke dette en utvikling som har skjedd over natta, og det blir alt for enkelt å legge all skyld på f. eks. Arbeiderpartiet. Allerede i min tid som elev i grunnskolen (1978-1987, 9 år) var kristendomsundervisningen til dels nedtonet og dårlig.

Vi har også de evinnelige diskusjonene hvert år om det er ok eller ei med skolegudstjenester i forbindelse med advent og jul, og i hvert fall hvis man prøver å gjøre dem tilnærmet obligatoriske. Der tenker jeg kirke og forkynnere til tider har litt seg selv å takke for “krigen”, gjennom at de ved tidligere anledninger til tider har gått litt vel langt med sin svovelforkynnelse og å stille elever på valg. Det som skjer i skoletiden bør ikke være for forkynnende og stille elever på valg etter mitt syn, uten at jeg velger å kalle dette for noen “avkristning”.

Likevel har vi fortsatt full ytrings- og religionsfrihet her i landet. Kristne forfølges ikke for sin tro etter ordets rette definisjon. Vårt handlingsrom er stort for å få spredt det kristne budskapet til landets befolkning. Vi som kaller oss kristne / troende må rett og slett virke i vår hverdag med å få forkynt og spredt evangeliet – og gjennom fremvising av ekte nestekjærlighet – innenfor de vide rammer man tross alt har.

Det klages “støtt og stadig” fra enkelte kristenledere sin side på kristendomsforfølgelse i Norge, og spesielt er protestene høylydte fra kontroversielle retninger slik som ekstremkarismatiske miljøer. Ofte blir helt ordinær berettiget kritikk og spørsmålsstillinger tolket som forfølgelse (og satans / djevelens angrep gjennom ukristelige mennesker). Litt negativt søkelys på kristen virksomhet tolkes med en gang som om noen er “ute” etter å ta de rettroende kristne (Bibeltro).

Noen hevder at det blir stadig mer og mer kristendomsforfølgelse i Norge, uten å kunne dokumentere dette i tall. Det er sikkert litt flere enn før som stiller kritiske spørsmål og som ikke sluker alt rått av fordummende «sannheter» som kommer fra munnen til lugubre predikanter. Et noe mindre homogent samfunn enn tidligere med flere ulike og konkurrerende religioner og livssyn finnes, samt sannsynligvis flere ateister og humanister enn før. Likevel ser jeg vel ikke med mine øyne noen stor økning i problemet med forfølgelse av troende kristne her i Norge. Religionsutøvelsen kan finne sted i ganske så frie former, men selvsagt må man kunne tåle litt små-kritiske spørsmål og kunne drive med litt forsvar for sin tro (trosforsvar).

De angivelige angrepene kommer fra alle kanter: Politisk hold fra politikere, domstoler, myndigheter, medier, humanetikere, kirka inkludert fra prestene og biskopene, ateister osv. De “stakkars rettroende kristne” ser ikke at de med sin framferd i enkelte tilfeller krenger privatlivets fred, personvernet, bedriver andre lovbrudd, driver med maktspill, sosial kontroll og hersketeknikker. Demokratiet, ytrings- og religionsfriheten kan bli truet av enkelte kristne bulldoseres framferd. Folk har lov til å tenke selv, ta egne valg og til å være kritiske!

Enkelte hevder at sosialismen og kommunismen er styggedommer, og at dette er idelogier som jobber mot kristendommen. Muligens er det fnugg av sannhet i dette, men det blir noe feil når Arbeiderpartiet dras for tungt inn i dette.

Hva Edvard Bull (Ap, 1920-tallet) eller andre har hevdet i tidligere tider er revnene likegyldig her og nå. Politikken pr. dags dato er den som teller, og der ser jeg ikke noe galt med forholdet mellom kristendom / tro og politikk på rød /rødgrønn side i nåværende politikk. La historie være historie, og vurder ting opp mot dagens situasjon og ikke basert på fordommer og gamle avdankede oppfatninger.

Fortsatt er det enkelte som hevder at Arbeiderpartiet og venstrevridd politikk er av det onde. Ofte argumenteres det med forhold slik som: Bidrar til avkristning, ødelegger tradisjonelle familiemønstre, er tilhengere av abort og godtar homofilt samliv. Selv forstår jeg meg ikke på resonnementet til dem som hevder at slik politikk gjør det umulig for kristne å støtte nevnte parti. Slettes ikke alt det blå side gjør er så mye mer i samsvar med Bibelen og såkalte kristne verdier. Selv foretrekker jeg uansett et forholdsvis skarpt skille mellom tro og politikk, sånt i utgangspunktet.

Et stort ansvar ligger på oss kristne for å få delt budskapet. Vi må klare å nå ut til folket innenfor de romslige rammene som foreligger. Vi må klare å nå ut til folket med Bibelens budskap på en hensiktsmessig måte.

Jeg tenker fort tilbake til det jeg har lært om markedsføring under tidligere studier. Sentralt i markedsføringen er å avdekke eller å skape et behov som igjen blir dekket med markedsføring og salg av et passende produkt. Her har vi kristne noe å lære! Vi må kunne klare å kommunisere ut et “Gudsprodukt” som folk vil ha! Vi må klare å kommunisere på en måte som treffer dagens befolkning. Virkemidlene må være tilpasset den moderne nordmann.

Hva skjer i praksis? Mye av de kristnes tid og ressurser benyttes til interne stridigheter og diskusjoner (jf. homofilidebatten m. m.). Mye energi benyttes på interne forhold og til å holde liv i de lukkede bedehusmiljøene. Lite fokus rettes mot å nå ut til folket på utsiden av bedehuset. Lite gjøres for å tilby samlinger som passer for søkende ikke-kristne nordmenn.

Vi kristne bidrar absolutt selv i stor grad til avkristningen. Private kristne skoler og ghettotendenser hvor man “barrikaderer” seg på bedehusene bidrar ikke positivt til kristendommens utbredelse. Ikke-kristne bør treffe på kristne ute i samfunnet, slik at de kan få et positivt møte med troen og menneskene som har troen.

Her i bloggen har jeg en kritisk artikkel rettet mot TV Visjon Norge. Jeg må innrømme at jeg av og til bruker TV-kanalen som ren underholdning. Jeg sitter rett og slett og ler av deres “freak shows”. De klarer helt sikkert å kommunisere med enkelte inngrodde karismatikere, men for mange av oss andre blir det de driver med direkte latterlig. De har en argumentasjonsrekke og et syn på verden som er helt uforståelig for dem som ikke er langt inni deres terminologi og tankesett. Verken Visjon Norge eller mange andre kristne virksomheter klarer å “treffe meg” via sin kommunikasjon. Til tider vil jeg hevde at deres ekstrem-kristendom mer skremmer bort enn samler folk for Jesus.

Nå blir speiderne også “avkristnet“. I min tid som speider lød speiderløftet slik: “Jeg lover etter beste evne å tjene Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven.” Det var altså plass til Gud – Bibelens Gud – i speiderløftet. I den nye versjonen fra 2018 lyder det i stedet: “Jeg lover etter beste evne å søke mitt livssyn, hjelpe andre og leve etter speiderloven.” Guds- og/eller trosleddet har blitt mye mer diffust og multireligiøst i den nye versjonen.

Noe annet som tas til inntekt for eller uttrykk for avkristningen er hotellbibler, dvs. mangelen på slike. Diverse hoteller og hotellkjeder her i Norge finner det ikke lenger naturlig å utstyre sine hotellrom med Bibler, noe som ofte har vært helt naturlig fram til nå gjerne i samarbeid med Norsk Gideon.

Mye av sekulariseringen er og blir de kristnes feil. Det er troende som i hovedsak har begynt å skape kunstige og skarpe skiller mellom kristne og ikke-kristne. Det skilles mellom de åndelige og de ikke-åndelige, vi på innsiden og dem på utsiden av menighetsliv og tro. Mange som har barnetroen i behold er det ikke “plass” til innenfor de troendes overåndelige rekker.

Gud “trenger” strengt tatt ikke motstand fra djevelen, onde ånder eller andre ekte fiender – så lenge som det finnes sprøe predikanter og forkynnere som kan gjøre jobben. Slike tvilsomme hyrder med Bibelen i hånden skremmer folk bort fra kristentroen på egen hånd, i en slik grad at ateister og humanetikere kan lene seg rolig tilbake for å se på galskapen som utspinner seg. Ekstreme kristne klarer fint på egen hånd å holde andre borte fra troen og himmelen.

En “ekte” kristen skal etterleve et sett med uskrevne menneskelagde regler og ha en bestemt livsførsel, og dem som ikke etterlever dette stemples ofte som ikke-kristne eller ikke “nok” kristne. Dømming og klassifisering av andre troende er utbredt. Enkelte kristne gjør det sannelig ikke enkelt for andre å kalle seg Jesus-troende.

Enkelte “super-kristne” går så langt og kaller Den norske kirke (DnK) for frafallskirken, og da underforstått at det ikke kan finnes ekte kristne innenfor denne organisasjonen. Slik dømming er heller ikke særlig fremmende for Guds rikes sak. Det finnes også innenfor den “liberale” kirka (folkekirken) mange gode kristne mennesker med Jesus-tro og brennende engasjement for himmelveien.

Fra enkeltes hold påstås det at det skjer et bekymringsfullt og farlig frafall fra Bibelsk forkynnelse, og at denne bølgen med frafall eller avkristning skyller over landet vårt. Joda. Mye rart som kan påstås, i stedet for å gjøre en innsats for å samle og forene folket på himmelveien.

Enkelte former for tros- og kristenutøvelse – det rare og ekstreme – kan bidra til avkristning eller i hvert fall være til hinder for at flere søker troen. Masse rart skjer i kristendommens navn, som ikke akkurat styrker troens plass i vårt samfunn. I den forbindelse kan jeg bare henvise til tidligere skrevet materiell: “Protest mot enkelte former for kristendom”, “Nei til TV Visjon Norge!”, “Ekstrem karismatikk, skeptisk” og “Konservativ kristendom, nei takk!”. Enda mer med kritiske tanker rundt uheldig utøvelse av kristentro: “Kategori protest kristendom”.

Er forresten alle så avkristnet, sekulære og vantro “hedninger” som enkelte tror? Man kan være en troende “sofakristen” selv om man ikke renner ned kirke eller bedehus. Relativt mange har nok en barnetro langt der inne, selv om man ikke fronter den høyt og lavt til alle tider. En del av oss har endt opp menighetsløse pga. alt det rare som finner sted i kristen regi. Det er sannelig ikke opp til Norges kristne fariseerkorps å dømme andres tro som gyldige eller ei (god nok , ikke god nok).

Det motsatte av avkristning er vekkelse. Vekkelse og vekst kan være fint og flott det, og enkelte steder i vår verden finner dette sted for tiden. I Norge og Europa (+ resten av Vesten og USA) er virkeligheten mer dyster, hvor vi kristne må ta mye av skylda blant annet pga. uheldig trosutøvelse og sløvhet. Imidlertid kan fokuset på vekkelse og evangelisering / misjonering også bli litt krampaktig og feilaktig.

Dette med avkristning har jeg vært borti mange ganger før her i bloggen. Selv om det kan virke litt som “hakk i plata” gjengir jeg en del av det jeg tidligere har skrevet om temaet her i bloggen:

Artikkelen “Protest mot enkelte former for kristendom”:

Det misbrukte begrepet avkristning av Norge: Jeg er møkka lei av begrepet avkristning av Norge. Det er alt for lett å skylde på enkelte politiske partier, muslimene eller liberale kristne for at kristentroens plass i samfunnet er på vikende front. Sannheten er heller at vi kristne har blitt «daffe» med å fungere som lys og salt i våre omgivelser. Vi «gjemmer oss» på bedehusene, kirkene og forsamlingshusene og stønner og sier huff om den fæle verdenen på utsiden, i stedet for å gå ut og misjonere for våre naboer og medmennesker. Fremmed kristen terminologi, mange menneskeskapte leveregler/bud samt krav om “bibeltro” livsførsel fungerer heller ikke særlig bra for å trekke til seg nye troende.

Med vår dømmende og “prektige” livsførsel:
“Vi norske kristne avkristner Norge daglig. Men vi innrømmer det ikke.” (Rune Edvardsen, daglig leder i Troens Bevis, fra DagensDebatt.no)

 

Artikkelen “Ting jeg IKKE tror på”:

Offerrollen er praktisk for enkelte kristne å innta. Enkelte (gjerne konservative kristne) hevder å være forfulgt for sin tro her i Norge, noe som selvsagt ikke er reelt. At noen sier imot og vil diskutere er ikke det samme som forfølgelse! Andre hevder at myndighetene jobber med aktiv avkristning av Norge.

 

Artikkelen “Nei til TV Visjon Norge”:

Hele samfunnet preges ifølge dem av det store frafallet/avkristningen.

 

Artikkelen “Konservativ kristendom, nei takk!”:

Konferansen (Oslo Symposium) og de involverte personene jobber mot “avkristning av Norge” og for at “kristne verdier” skal få større plass i vårt samfunn.

Arbeiderpartiet (Ap) blir beskyldt for å skape rom for avkristning av Norge samt muligheter for at “sekulær fundamentalisme” kan oppstå.

I Norge har vi heldigvis ytrings- og religionsfrihet. Det gjelder å utnytte denne friheten for å få spredt Guds ord. Vi kristne må fungere i dagliglivet som formidlere av Guds ord. Å beskylde en bestemt politisk retning for avkristning er ikke særlig fruktbart etter mitt syn. Jeg har heller ikke noen tro på at alt vil bli så meget mye bedre med borgerlig eller høyrevridd regjering slik vi nå har.

Jeg klarer heller ikke å se den bevisste rødgrønne politikken for avkristning som de hevder har funnet sted.

 

Artikkelen “Kristne politiske partier, nei takk!”:

Jeg finner det ikke naturlig å gi politikere og politiske partier skylda eller ansvaret for avkristning (sekularisering) eller påkristning av Norge. Dette ansvaret ligger på den enkelte kristne og på menighetene. Kristne må begynne å virke i stedet for å sutre over landets politiske styring.

 

Artikkelen “De kristnes utfordring”:

Føyer til for egen del at det blir litt for enkelt å skylde på politikere og styresmakter når det gjelder avkristning av Norge. Det er den enkelte kristne som skal vinne folk for Bibelens Gud. Når mange kristne isolerer seg på sine bedehus og ikke lengre er interesserte i verden utenfor blir det avkristning. Det er kristne som har oppdraget med å aktualisere Bibelens budskap og ta det med seg ut til folket! Ekte tro, nåde og kjærlighet kan fungere den dag i dag, mens fullt av menneskelagde regler og bud neppe vil frelse noen.

 

Artikkelen “Kristendommen og grunnloven”:

Uansett har jeg lite tro på at endringene i Grunnloven (§ 2 og § 16) har noen stor påvirkning på avkristningen eller sekulariseringen av Norge. Der må vel heller den enkelte kristne sammen med landets menigheter påta seg ansvaret for å unngå avkristningen. Man må spre Guds ord til landets befolkning uavhengig av kirkas tilknytninger mot staten.

 

Artikkelen “Konspirasjonsteorier i kristen regi”:

  •  Arbeiderbevegelsen generelt og Arbeiderpartiet spesielt (venstresiden) jobber bevisst med å avkristne Norge.
  • Noen tusen mennesker lever med sin egen virkelighetsoppfatning. De oppfatter Arbeiderpartiet (AP) som en ond og farlig makt med en agenda som går på å ødelegge dagens Norge og de norske verdiene. Det farlige hatet mot Arbeiderpartiet (AP) medfører også hets og trusler mot dem som opplevde terrorangrepene 22. juli 2011.

 

Artikkelen “Sommerstevnet 2011 Sarons dal”:

Det hjelper ikke å skylde på avkristning av Norge, politikere, skole osv. Vi kristne må leve våre liv på en måte som gjør at andre får lyst til å ta imot Jesus. Hver generasjon må ta på seg ansvaret for å nå sine.

 

Selv er jeg lei av de lettvinte forklaringene på hvorfor Norge blir avkristnet. I stedet for å skylde på alt og alle av øvrigheten må vi kristne i stedet begynne å fungere. Det er VÅRT ansvar å nå folket med evangeliet innenfor de romslige rammene som foreligger.

Denne artikkelen har blitt “lenket opp” fra nettsiden Kristenbloggere.no:

Kristenbloggere.no

Lenker: