Vil neppe noensinne passe inn i en menighet igjen

Jeg konstaterer bare det som framstår som reelle fakta og sannhet for meg selv: Jeg vil neppe noensinne (igjen) passe inn i en menighet eller kristen forsamling, eller for den saks skyld aktivt oppsøke slike miljøer på eget initiativ. Som person er jeg rett og slett ikke “designet” for et slikt “trangt” menighetsliv, med mer eller mindre total underordning innenfor et rigid og firkantet system.

Jeg er ingen dum sau som kan støtte (totalt) blind etterlevelse av det en pastor, forstander, prest, forkynner, styre, organisasjon eller eldsteråd måtte finne på å lire av seg. Jeg liker og vil ha lov til å tenke selv og å være meg selv, uten å ta på meg ei maske eller å prøve på å være en annen person enn det jeg er. Karismatisk anlagt er jeg heller ikke, så slike menigheter er i hvert fall totalt uaktuelle.

Jeg er en troende, men samtidig er jeg en kritisk kristen som ikke sluker hva som helst rått. Å være en “fritenker” går som oftest meget dårlig sammen med organisert menighetsliv. Å stille spørsmål og konstruktiv kritikk i slike miljøer oppfattes gjerne som djevelsk påvirkning (Satans sendebud) eller tolkes som opprør mot selve kristentroen (Gud selv).

Figuren gjengitt i artikkelen sier mye om forholdet mellom meg og det organiserte menighetslivet. En menighet er ofte en ganske så firkantet og avgrensende affære med lav takhøyde og generelt trange rammer, mens jeg selv slettes ikke passer inn i denne formen.

Opprinnelig figur brukt flere ganger før i denne bloggen ser slik ut:

Ny versjon laget for denne artikkelens anledning – med gjenbruk andre steder – er denne:

 

Begge figurer viser ca. det samme. Menigheten eller forsamlingen kan framstilles som et relativt trangt og nesten-firkantet sted, hvor man må være villig til å gi slipp på deler av seg selv for å passe inn. Å gi delvis slipp på seg selv er jeg altså ikke villig til å gjøre, noe som medfører at et organisert menighetsliv mer eller mindre er utelukket. Jeg sier meg ikke villig til å få livet og friheten min innskrenket for å passe inn i en menighets trange rammer.

En typisk norsk menighet slik jeg ser det: Polariserte, splittede og dømmende miljøer, med trange rammer og lav takhøyde. Enkelte selvtenkende mennesker som oppsøker en menighet må gjøre store tilpasninger i sine liv for å kunne passe inn. Å gå på kompromiss med meg selv ønsker jeg ikke å gjøre, da det slettes ikke er verdt innsatsen!

Det er ikke Bibelen eller Gud selv jeg gjør noe opprør mot. Det er menneskers fortolkninger av budskapet og bakkemannskapet til ulike menigheter jeg ikke uten videre går god for. Den treenige Gud og innholdet i de mest vanlige trosbekjennelser står jeg inne for.

 

Jeg tror på frelsesverket:

 

I fortsettelsen blir det mye repetisjon og henvisninger (lenker) mot det jeg tidligere har skrevet om her i bloggen, hovedsakelig hentet fra artikler innenfor kategori protest kristendom:

Jeg ser altså på meg selv som en troende kristen eller personlig kristen, selv om slike begreper fort skaper en del koblinger og assosiasjoner som jeg ikke kan stå fullt inne for.

Jeg er dypt skeptisk til ekstrem karismatikk inkludert strømninger slik som NAR (New Apostolic Reformation), og likeså overfor ekstrem-konservativ kristendom. TV Visjon Norge får heller på ingen måte min støtte, og begreper som Bibeltro eller bokstavtro er bare tull i mine ører. Det er også en del andre ting som skjer i kristendommens / troens og/eller Guds navn jeg ikke kan stå inne for. Usunn religionsutøvelse kan fort medføre frafalne” eller “brente” kristne.

En del kristenkritikk kan naturlig og med fordel framsettes, og kristenhatet blant enkelte kristne sømmer seg ikke. Alle de menneskelagde reglene og budene som enkelte har laget i kristendommens navn kan jeg klare meg utmerket godt uten. Penge- og mirakelpredikanter, nei takk skal du ha! Kollekt- og pengepress (mammon) anser jeg som meget ubibelsk og uetisk.

Fri og bevare meg vel fra mye av galskapen som kommer fra USA (“importen” av teologi og forkynnere) når det gjelder kristentro. Over-åndeliggjøring og jakten på sensasjonelle og overnaturlige opplevelser er ikke del av min tro.

Bruken av hersketeknikker og presentasjon av konspirasjonsteorier i “Guds” navn og i kristne regi tar jeg tydelig avstand fra. Jeg har heller ikke troen på at det finnes en objektiv liste med kristne verdier som alle kristne deler fullt ut. Dyrking (avgudsdyrking) av Israel inngår ikke i min tro.

Enkelte kristne er livredde for avkristningen som finner sted, og er svært opptatt av å be om vekkelse eller påkristning (usikker på ektheten i dette ønsket!). Dette kan i utgangspunktet være en fin ting, men i mine øyne blir det av og til noe litt vel febrilsk og panikkrelatert over det. Forresten er det lite med vettuge møter å kun “dra med” kirkefremmede på. Det er mye internspråk (kanans språk), internhumor og ukjent / fremmed møtestil i et typisk kristenmøte, som gjør møtene lite egnede for nye. En del overtramp og andre uheldige ting har også skjedd i misjonens og evangeliseringens navn.

Noen prøver også å skremme folk til å komme til tro gjennom å true med dommedag, endetid, Guds straffedom, synd og dom, noe som er HELT FEIL framgangsmåte hvis du spør meg. I forkynnelsen bør det være mest fokus på kjærlighets- og nådebudskapet + Frelsesbudskapet om Jesus, og så må folket ut fra egne ønsker og lyst velge å ta imot eller å ikke ta imot troen.

Møteformer, og ikke minst sangen og musikken er et kapittel for seg. Ofte føler jeg nesten at man må gjøre er valg mellom pest eller kolera: Gammeldagse salmer og orgelspill eller monotone og nesten meningsløse lovsanger. Liturgi og/eller organiseringen av møter og samlinger kan også være noe gjentakende og kjedelig arrangert.

Muligens passer mange av møtene best for ekstroverte personer, og ikke så bra for introverte? Det kan bli litt mye show og scenekirke til tider, med stor vekt på å være utadvendte og sosialt anlagte gladkristen. Massesuggesjon og at stemningen piskes opp med banale hjelpemidler setter jeg ikke pris på.

Det er masse ting jeg ikke tror på innenfor kristentroens univers, og jeg tar ikke nødvendigvis alt i Bibelen helt bokstavelig. F. eks. gjelder sistnevnte for skapelsen, og jeg klarer vel ikke å se det helt store motsetningsforholdet mellom sekulær vitenskap og tro.

Blandingen av religion og politikk kan gi et noe farlig samrøre. Det er heller ingen automatikk i at det blant kristne kun er tillatt å stemme på partier langt ute på høyresiden. Å stemme på eller å støtte KrF faller meg ikke naturlig, og jeg sliter med å forstå at enkelte kristne i det hele tatt kan stemme på FrP. Familiepolitikken + samlivsetikken som presenteres i kristendommens navn. En del av de etiske valgene som forfektes som “kristne” er jeg slettes ikke alltid enige i.

Et faktum er at kristne og andre troende er (ekstra) dumme. Som tidligere nevnt ønsker jeg ikke å være en dum sau i en troende saueflokk som overlater alle valg og tanker til “min hyrde / gjeter” (pastor, forstander, eldsterådet, prest, styre, organisasjon, selvjustis osv.). Å tenke selv, kunne framsette berettiget kritikk, diskutere, stille spørsmål og å selv foreta beslutninger for eget liv er et “must” for meg.

 

Kristne må ikke etter mitt syn stå sammen uansett, og jeg lurer til tider på om alle som kaller seg kristne virkelig tror på den samme guden. Kristentroen og dens rykte blir til tider ødelagt av andres uheldige trosutøvelse. I kristendommens navn skjer og finner finner mye rart sted.

Noen menigheter minner mest om lukkede sosiale koseklubber for heldige utvalgte (jf. ekskluderende miljøer, f. eks. losjer). Miljøene opptrer som klikker, eller enda verre som sekter eller sekterisme. Slettes ikke alle plasser dette å få med seg nye på veien prioriteres så høyt og ekte i praksis, utenom i (de falske ) bønnene. En viss grad av sosial kontroll er heller ikke uvanlig, og heller ikke at menigheten stiller en del krav og forventninger til livsførsel og den enkeltes prioriteringer.

Trenger man (virkelig) menigheten, og hva er egentlig vitsen med menigheten? Det har jeg ofte lurt på, ja. Selv finner jeg det nok tryggeste å tilhøre sofamenigheten / sofakirken i stedet for å havne i klørne til en usunn menighet og et kvelende menighetsliv. Har nesten lyst til å si: Til helvetet med hele menigheten og menighetslivet.

Konflikter og konflikthåndtering

Her er det mange kirker og forsamlinger som stryker! Generelt å behandle kritikk og varslere er noe mange kristne er ELENDIGE på.

Noen ting som kan skje når konflikter eller større uenigheter kommer fram i lyset:

• Situasjonen, uenigheten eller konflikten blir gjerne bagatellisert.
• I en del tilfeller lite profesjonell ledelse, hvor konflikter ikke tas på alvor før de har blitt store og nesten-uløselige (blitt full krig og gått prestisje i saken).
• Mange miljøer har rom for at noen driver med ødeleggende maktspill, splitt og hersk og hersketeknikker, uten at det slås ned (tilstrekkelig) på dette.
• Enkelte ledere er ikke sin rolle bevisst, og griper ikke inn i situasjoner hvor de bør gripe inn.
• Konfliktskye ledelse og styre kan være et aktuelt problem.
• Manglende rutiner, retningslinjer og prosedyrer (eventuelt etterlevelsen av) for å få ordnet opp.
• Konflikten kan gis en åndelig dimensjon (åndeliggjøring finner sted). Man slår hverandre i hodet med Bibelen, eller hevder at Gud har åpenbart ditt og datt for enkelte utvalgte.
• Kristen snillisme kan være et problem, hvor man alltid tenker det beste om andre og ikke tror at andre kan være stygge og manipulerende.
• Lite medmenneskelighet kan bli utvist, hvor man er mer opptatt av det den enkelte kan bidra med (yte) av arbeidsinnsats enn å ha empati, nestekjærlighet og medfølelse med selve personen / mennesket bak.
• Ikke alltid kristne organisasjoner tar sitt samfunnsansvar bevisst.
• En del elendig personalpolitikk ute og går, og det er heller ikke uvanlig med årlig oppfølging av frivillige.
• Det psykososiale arbeidsmiljøet kan være dårlig også på kristelige arbeidsplasser, og det er slettes ikke alltid at lovverket blir fulgt (Arbeidsmiljøloven m. m.).
• “Guds utvalgte lederskap” og/eller “Guds salvede” (les: ledelsen og f. eks. eldsterådet) kan ofte ikke kritiseres, uten at den som kommer med kritikken sitter igjen med svarteper. Toppene er vernet for slikt “djevelsk spill” som berettiget kritikk.

Som allerede proklamert vil jeg neppe noensinne passe inn i en menighet igjen, hverken som medlem / aktiv deltaker, frivillig og/eller ansatt. Noe av årsaken til dette er blant annet dette med ofte dårlig konflikthåndtering i slike miljøer.

 

Jeg ønsker slettes ikke å være en ekstremt kravstor person overfor kristne miljøer. Imidlertid må det være plass til hele meg i menigheten, uten at jeg må spille et skuespill, gå med maske eller miste meg selv (gå på akkord / kompromisser med meg selv) for å passe inn. Det må være plass til hele mennesket og hele personligheten min, uten at andre mennesker overtar hele styringen av og retningen på livet mitt. Å kunne være seg selv er helt naturlig. En menighet skal ikke i stor grad blande seg inn i mitt privatliv / private sfære, eller styre og kontrollere meg på detaljnivå.

Jeg vil ikke bli kvelt, kvalt eller slukt av forsamlingslivet, eller bli utsatt for forventninger jeg på ingen som helst måte kan innfri. Alle slags menneskelige påfunn og tillegg til Bibelens ord sier jeg gladelig nei takk til. Jeg setter pris på Jesus og kristentroen, men hans bakkemannskap (andre kristne, som opptrer som fariseere / skriftlærde!) kan til tider være mer til irritasjon og skade enn til glede og hjelp. Sagt med andre ord: “Jeg tror på den treenige Gud, men jeg har ikke tilliten til / troen på alle personer som påstår at de jobber for ham eller representerer ham.”

Det er vel stor grunn til å tro at ulike personligheter og personlighetstyper har ulike ønsker og behov når det gjelder møter og gudstjenester. Selv har jeg ikke noe behov eller interesse for å gå på gudstjenester / kristne møter hver uke. Min tro er ikke avhengig av at jeg deltar på masse samlinger sammen med andre troende.

Andre har ingen myndighet til å dømme eller fradømme meg troen min, og jeg er ingen frafallen pr. dags dato. Ja til kristentroen i seg selv, og et lite betinget ja til folkekirken! Tross alt folkekirken som er nærmest til å være en idealmenighet, i og med at der er en viss takhøyde og frihet. Jeg har også stor sans for det arbeidet som drives ut fra Sarons Dal (Kvinesdal) via Troens Bevis Verdens Evangelisering (TBVE).

Nå mot slutten mer eller mindre repetisjon av det jeg tidligere har skrevet: Hvorfor ikke mer menighet på meg? Jeg takler enkelt og greit ikke den lave takhøyden eller de trange rammene en gjennomsnittlig norsk menighet har. Det er ikke rom til å være seg selv, og det er enkelt og greit ikke plass for meg med mine meninger og små-kritiske tilnærming.

Konformiteten og de firkantede rammene passer ikke for meg. Menigheten fungerer ikke som noe kraftsenter, da jeg tvert imot blir tappet for energi som igjen kan medføre tap av tro. Dessuten er det mye dobbeltmoral, vranglære og falskhet ute og går innenfor enkelte menigheter.

Avslutter slik som jeg begynte dette innlegget: Jeg vil neppe noensinne (igjen) passe inn i en menighet eller kristen forsamling, eller for den saks skyld aktivt oppsøke slike miljøer på eget initiativ. Aktivt menighetsliv passer meg ikke!