Pedagogiske (fordummende) modeller

Skolebarn

Skolebarn

Til tider blir jeg noe lei av og irritert over det jeg vil kalle for pedagogiske vidunder-modeller. Slike modeller, teorier og metoder presenteres mer eller mindre som “vidundermedisin” som skal bidra til å løse de fleste undervisningsmessige utfordringer.

Det kan være greit å starte med å repetere hva en modell er og representerer:

  • “Teoretiske modeller gir et sterkt forenklet bilde av virkeligheten.” (Kilde: Wikipedia.)

Legg spesielt merke til “sterkt forenklet bilde”. Det forenkles og enkelte momenter utelates fra vurderingene for å bryte ned den komplekse virkeligheten i håndterlige biter.

Ifølge Store norske leksikon pr. 25.02.2019: “Pedagogikk er læren om oppdragelse og undervisning.”

Læring

Læring hele livet – aldri stopp med å lære!

Pedagogiske modeller som trykkes til brystet av barnehager og skoler bygger som oftest på nyere teorier og ikke minst på forskning. Dette er selvsagt bra i seg selv. Modellene kan være gode verktøyer, men de kan også fungere som en form for sovepute og falsk trygghet rundt at noe gjøres.

Viktig understreking: Det er ikke teoriene, forskningen eller modellene som i utgangspunktet er problemet. Det er rigid etterlevelse uten kritisk tenkning, og “disiplene” som tar til seg modellene på sin menneskelige og ufullkomne måte som skaper utfordringer. Man mister i kampens hete ofte noe av oversikten og lar en forenklet modell styre det meste.

Et problem med modellen er at de ofte blir fulgt ganske så slavisk. Det kan bli overfokus på de forhold valgte modell dekker, mens det som faller på utsiden av modellen blir uteglemt eller tonet alt for mye ned. Man kan også komme i situasjoner hvor det stoles alt for blindt på modellene. Modellene kan ikke automatisere bort behovet for “sunt bondevett”, intuisjon, tenke selv og personlig skjønn. I til dels naive og “enkle” pedagogers hender kan modellene nesten være litt farlige, da man kan tro at alle svar ligger i å følge ganske blindt en bestemt modell, metode eller framgangsmåte som passer til “alt” og alle.

Modeller er ofte selvfølgeligheter satt i (et rigid) system. Slike modeller kan nok i enkelte sammenhenger fungere ok som hjelpeverktøyer for voksne med ansvar for barn, men dårlige pedagoger eller dårlige foreldre (eventuelt andre håpløse voksne) klarer man neppe å “omvende” eller å forbedre i noen stor grad bare med hjelp av en “kul” modell. Og alle slike modeller har mange forhold som ramler på utsiden av modellen (sterk forenkling av virkeligheten!), og som da gjerne blir helt uteglemt i helhetstenkningen.

Dette med modeller og metoder innenfor pedagogikken er også litt utsatt for moter. Det finnes moter og motefenomener også innenfor pedagogikken. Det svinger litt – i pendelbevegelse – rundt hvordan det tenkes og hva som er korrekt og ikke korrekt til enhver tid.

Selv kommer jeg i farten på følgende eksempler på slike modeller + beslektede tiltak som er i motebildet for tiden:

Det er sikkert mye fint, flott og bra i alle disse, men jeg er likevel litt små-skeptisk til hvordan ting i praksis blir gjennomført med utgangspunkt i modellene. Hvor bra man virkelig klarer å etterleve oppleggene, og å formidle det på en god og forståelig måte stiller jeg noen spørsmålstegn ved. Noen ganger blir det litt vel mye forenklinger og helst fordumming av den komplekse virkeligheten. Noen av modellene har også svært gammeldags tankegods og metoder / tilnærminger inkludert. Og ikke alle forhold dekkes opp av modellene.

Modeller er hjelpemidler eller verktøyer i det pedagogiske arbeidet. Det blir helt feil når de blir et mål i seg selv – gis egenverdi – og ikke lengre “bare” er et effektivt hjelpe-/virkemiddel. Modellene fortjener ikke å bli behandlet som “guder”.

Sjumilssteget skal visstnok jobbe for etterlevelse av barnekonvensjonen. Pr. 6. september 2022 er det noe vanskelig å sjekke hva de driver med i og med at deres nettside er nede:

Nettsiden www.sjumilssteget.no er nede for telling pr. 06.09.2022.

 

Facebook-sida er imidlertid operativ, men aktivitetsnivået er ikke akkurat skyhøyt. Ifølge Facebook-siden: “Målet med Sjumilssteget er å få statsforvalterembetene og kommunene til å bruke barnekonvensjonen aktivt i sitt daglige arbeid.

PALS er en forkortelse for “Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling”, og er et atferdsprogram for å redusere atferdsproblemene i skolene, samt sikre kompetanse hos elevene. Det legges vekt på positiv atferd, støttende / trygt læringsmiljø og samhandling i skolen.

Jeg nevnte ovenfor “Tegn-til-tale”, og her vil jeg si noen små-kritiske ord til om denne “modellen”: En upraktisk ulempe med modellen er at man må ha en relativt stor kortsamling med bilder / tegninger for å kunne få til vettuge kommunikasjon. Videre synes jeg en del av kortene rett og slett er dårlige, stygge (estetisk stygge) og til dels nesten uforståelige tegninger. Det hadde sikkert i mange tilfeller vært mulig å laste ned gratis fra nettet finere og mer forståelige tegninger, hvis modellen eller framgangsmåte først skal benyttes.

Av ukjente årsaker anbefales det ikke eller er ikke “lov” til å bytte ut de dårlige kortene med bruk av fotografier i stedet. Ifølge Statped.no sine nettsider tar de seg også betalt for læremateriellet osv. Nei, dette opplegget imponerer ikke meg.

Tegn Til Tale (TTT): Alternativ Supplerende kommunikasjon – ASK | Rolltalk Designer.

 

Det hevdes at tegn til tale-kommunikasjonssystemet ikke skal forhindre eller forsinke vanlig språkutvikling, for de barna som kan lære seg å snakke. Mon tro om dette stemmer. Jeg er noe redd for at opplegget fører til at barna ikke har nødvendig motivasjon eller behov for å lære seg vanlig språk, da de klarer å gjøre seg forstått ved hjelp av bildekortene.

I spesialpedagogiske sammenhenger i barnehager og skole involveres ofte eksterne faginstanser og spesialister. Etter korte observasjoner i en kunstig setting foretatt av ekspertise innenfor spesialpedagogikk, psykologi etc. skal et opplegg presenteres. Korte og høyst mangelfulle observasjoner (kort tid, ikke dybde, unormal situasjon å bli utsatt for observasjon) munner ut i en tiltakspakke som skal inneha “alle løsninger” på aktuelle problemer og utfordringer. Dette kan fort ende opp som en veldig teoretisk tilnærming uten nødvendig forankring mot det praktiske.

Støtteapparatet generelt innenfor spesialpedagogikkens verden kan til tider være så som så. “Ekspertene” og instansene som skal hjelpe til kan være ganske så sneversynte og lite faglig oppdatert. Arrogansen og motviljen mot innspill fra foreldre og andre “lekfolk” rundt barna lyser i noen tilfeller lang vei. Ikke alltid ekspertene eller de sakkyndige er så mye til hjelp.

Mye kartlegging og diagnostisering skjer med utgangspunkt i importerte utenlandske modeller. F. eks. kommer det en del modeller fra USA. En del av disse er heller dårlig oversatt til norsk, og det som er enda verre er at de kan være dårlig tilpasset norske forhold og den norske kulturen. I enkelte tilfeller tas det lite hensyn til i slike modeller at f. eks. omsorgssvikt med medfølgende traumer kan gi en forsinket utvikling og bidra til å “stoppe opp” den normale progresjonen. Det er ikke alltid gitt at det “feiler” barnet noe alvorlig selv om vedkommende ikke følger normalfordelingskurven når det gjelder tilegnelse av kunnskaper, ferdigheter, holdninger og opplæring.

I en del av modellene får man nesten inntrykk av at det reelle barnet blir glemt oppi alt “styret”. Barnet selv blir bare et “objekt” eller en “ting” som utsettes for analyse og tiltak. En del av modellene bygger også på “eldgammel” pedagogikk / psykologi (“gammeldags plattform”), f. eks. på den primitive behaviorismen (stimulus-respons, betingede responser).

“Cool Kids”

Jeg har også “ramlet” litt borti kursopplegget “Cool Kids“, som i grove trekk er et angstmestringskurs for barn innenfor kognitiv atferdsterapi. Opplegget hører til innenfor barnepsykiatrien, og ikke innenfor pedagogikkens rekker.

“Cool Kids” skal visstnok være et anerkjent kursopplegg, som kan vise til gode oppnådde resultater. Det skal være vitenskapelig basert. Kursopplegget har sin opprinnelse fra et universitetsmiljø i Australia.

Selv ser jeg på kursopplegget som noe “tynt”. De praktiserer blant annet et håpløst gammeldags belønningssystem, og mye av tankesettet er enkelt og greit gammeldags og gått ut på dato etter mitt syn. Ellers er det en altfor enkel og naiv tilnærming til problemene som blir drøftet, og man kan også oppnå å kun ta tak i symptomene og ikke selve de reelle og bakenforliggende problemene. Skeptisk!

 

En annen side med saken er bruken eller overbruken av diagnoser. Til tider kan det virke som om ekspertene er noe overivrige med å dele ut diagnoser. Spesielt vanlig er det å gi urolige barn diagnosen ADHD, gjerne kombinert med “neddoping” (medisinering). I en god del tilfeller er sikkert diagnosene korrekte, men jeg synes det til tider legges alt for lite vekt på omsorgssvikt i hjemmene (barnevernssak!) m. m. som kan medføre mange problemer og uønsket adferd hos barn.

Til tider oppleves profesjonaliteten som lav hos “ekspertene” (helse, psykiatri osv.), og det er svært lite kunnskap om eller tro på at alvorlig omsorgssvikt kan medføre store traumer, forsinket utvikling osv. Symptomene blir behandlet, mens den bakenforliggende årsaken ikke blir utsatt for tilstrekkelig fokus. “Normalens sti” kan også virke litt vel smal til tider.

I en del tilfeller er vel teoriene og modellene i seg selv greie nok. Det som feiler er innføringen, implementeringen og gjennomføringen. De ansvarlige menneskene eller lederpersonene for gjennomføringen kan f. eks. “svikte” eller gjør en mindre bra jobb. Enkelte av dem får tunnelsyn, og de blir helt overfokusert på enkelte forhold mens andre forhold på utsiden av modellen overses.

Diverse fra skoleuniverset

Noen avsporinger mens jeg befinner meg innenfor pedagogikkens og undervisningens verden:

“Alle” skoler prøver å oppnå nulltoleranse for mobbing. Fint og flott i seg selv, men totalt urealistisk. Mobbingen blir man aldri kvitt 100 %, og det finnes også eksempler på at det er lærere som står for mobbingen og trakasseringen av elever. Enkelte som mobber andre tør skolene heller ikke å “røre”, da de har rike og innflytelsesrike foreldre. Det er “vanskelig” for skolene å gå til “angrep” på sentrale samfunnstopper.

Mobbing er mye forskjellig. Det kan være snakk om digital mobbing (via sosiale medier, meldinger osv.) eller fysisk mobbing, og mobbing kan blant annet bestå av momenter slik som utestenging, utfrysing, ondsinnede kommentarer, fysiske angrep (slag, spark osv.) og spredning av stygge rykter. Sverting

Enkelte skoler forventer at man kun kommer med positiv omtale av skolen. Dette er noe stort TULL! Innimellom klarer ikke skolen å levere, og da må det være fullt lovlig å framsette berettiget og fortjent kritikk.

Noen skoler er flinke til å skyve ansvaret for det ene og det andre på foreldrene og hjemmene – og sier at ditt og datt tilhører fritiden. Det stilles store krav til og kreves ansvar fra foreldrenes side, mens enkelte skolemiljøer prøver å rømme fra sitt ansvar.

Får håpe tingene har blitt bedre enn i min tid, men jeg husker med gru tilbake på en del totalt meningsløse og ikke-fungerende holdningskampanjer i min skoletid. Skolehelsetjenesten og deres “hjelp” overfor elever fortjener også masse kritikk fra min barne- og ungdomstid. (Også mye rart i regi av PPT.)

Økonomien kommer man ikke utenom. Mange kommuner sliter med en skranten kommuneøkonomi, og dette går selvsagt kraftig utover skoletilbudet. Her vi bor er det etter mitt syn helt uhørt at elevene nesten ikke får svømmeundervisning i regi av skolen.

Dårlige lærere er og forblir et problem. Heller ikke alltid rett lærer i rett fag. En del lærere er og forblir fagidioter uten nødvendig evne til å lære fra seg eller til å være et godt medmenneske.

 

Selv er jeg fullt klar over at min pedagogiske utdannelse fra tilbake på 1990-tallet selvsagt begynner å bli noe avleggs. Det har kommet masse nytt til og med innenfor pedagogikkens, psykologiens og adferdsteoriens verden på disse årene. Ikke minst har mye forskning funnet sted. Likevel er jeg skeptisk og sluker ikke rått alle modeller som befinner seg på “markedet”. Alle utfordringer og problemer kan ikke dekkes opp av og løses i form av innføringen av en modell eller metode. Ikke alle presenterte modeller er vidundermedisin som passer inn i alle sammenhenger!