Torp-boka har blitt lest

(Sist oppdatert 12.04.2020 @ 18:46 av Bjørn Roger Rasmussen.)

Jesussoldaten

Jeg har nå fått lest gjennom boka som omhandler Anders Torp sin oppvekst. Det er en interessant bok som skildrer oppveksten til Anders på en troverdig måte. Oppveksten hans var preget av en ekstrem kristendom og en radikal tro i et skremmende (og usunt) religiøst miljø.

Et sitat fra boka som beskriver hans oppvekst er dette: «Jeg ble født til å være superreligiøs. Barn som meg har ingen religionsfrihet.». En ting boka stiller spørsmålstegn med er barns oppvekstsvilkår i religiøse trossamfunn. Ekstreme miljøer som boka skildrer kan potensielt være skadelig for barns oppvekst. Det er ingen religionsfrihet og mye av oppveksten kan bli styrt av frykt for å feile og å gå fortapt.

Anders Torp vokste opp som sønn til den profilerte pastorfaren Jan-Aage Torp. Menighetene som skildres er Seierskirken (Lillestrøm) og senere Oslokirken (Oslo). Oppvekst i slike isolerte trossamfunn eller lukkede kirkemiljøer gir en ganske annerledes oppvekst enn den barn flest opplever. På mange måter blir en stående på utsiden av storsamfunnet.

Anders opplevde at miljøet mer eller mindre drev med tanke- og følelseskontroll. Han følte på mange måter at han mistet seg selv.

Boka det er snakk om har tittelen: “Jesussoldaten, Gutten som skulle vinne landet for Gud” (2016). Den er skrevet av Tonje Egedius og Anders Torp. ISBN 978-82-02-44720-5. Denne artikkelen blir en liten kommentar til det jeg spesielt hengte meg opp i etter å ha lest boka. (Jeg leste boka i papirutgave, men den finnes også som ebok.)

Boka understreker at religionsfrihet er en viktig menneskerettighet. I slike miljøer som boka skildrer er det lite rom for å utøve slik religionsfrihet. Det forventes at man deler den troen som foreldrene har og ellers lever opp til menighetens idealer.

Anders opplevde at miljøet mer eller mindre drev med tanke- og følelseskontroll. Han følte på mange måter at han mistet seg selv. Følelser og drifter ble undertrykt. Saken, dvs. åndelig krigføring og å vinne mennesker for Gud, ble det viktigste. Det var lite rom for tvil og lite rom for å tenke på seg selv.

Han beskriver videre via hovedforfatteren at han stadig levde i frykt for blant annet helvete. Han klarte ikke å leve opp til egnes og andres forventninger, og følte stadig på at han feilet. Synden fikk plass i hans liv, og i de miljøer han tilhørte i oppveksten var det mye snakk om endetid og helvete. Syndens lønn er helvete.

I media har det blitt fokusert på at boka omhandler Anders sine opplevelser med eksorsisme, dvs. demonutdrivelser. Joda, boka omhandler dette, men dette er vel ikke slik jeg ser det en sentral del av boka. Imidlertid viser dette at menigheten og Anders i stor stil drev med demonutdrivelser hvor ekstremt og radikalt miljøet var. Alle avvik fra det “normale” hos et menneske ble tolket som om vedkommende person hadde demoner inni seg.

Et leiropphold i regi av Faderhuset i Danmark beskrives også. Slik det gjengis høres det mer ut som en militærleir eller militærets helvetesuke enn noe som har med kristendom å gjøre. Begrunnelsen for de ekstreme virkemidlene der var visstnok å klargjøre for åndelig krigføring.

Menighetene han vokste opp i har deler av tiden befunnet seg innenfor trosbevegelsen / pinsekarismatisk retning (ekstrem-karismatisk). Der har det gjerne blitt oppfattet som synd å gå til lege hvis man har blitt bedt for. Det er stor vekt på bønn og det åndelige i slike miljøer. Bønn skal løse det meste. Man skal stole på at Gud fikser opp i det meste. Det er mistro mot legestanden og andre myndigheter.

De personer som ikke oppnår helbredelse kan gjerne komme i en troskrise. Tror man ikke korrekt eller nok til at ting skjer? Slike tanker kan være psykisk nedbrytende for dem som ikke oppnår bønnesvar.

Jan-Aage Torp og hans menigheters store protester mot abort og homofili blir skildret i boka. Det er ikke så uvanlig at enkelte kristne miljøer er imot slike ting, men virkemidlene som Jan-Aage & Co benyttet seg av var litt ekstreme. I en periode samarbeidet Torp senior med Børre Knudsen og Ludvig Nessa.

Det er vanskelig å bryte med slike ekstreme religiøse miljøer. Det er smertefullt å måtte forlate alt. Man mister gjerne kontakten med tidligere venner som blir værende igjen på innsiden av miljøet, man kan komme i en identitetskrise etc. Ofte kan man oppleve dårlig samvittighet etter å ha forlatt miljøet, og man kan være redd for å gå fortapt.

Religion og tro kan være fine ting, men dette kan misbrukes. Boka skildrer på en troverdig måte hvordan det kan gå når ting kommer ut av kontroll.

Miljøer som dem boka skildrer kan være skadelig for barns oppvekst. Det er ikke religionsfrihet, og forkynnelsen om endetid og helvete kan være skremmende og truende for mindreårige. Det har vært og er for lite fokus på barns oppvekstsvilkår i ekstreme religiøse miljøer hevdes det i boka. Det er lett å si seg enig i dette. I boka er det trosbevegelsen som skildres, men tilsvarende problemer kan muligens også finnes i andre radikale miljøer.

Myndighetene har i liten grad oversikt over hva som skjer innenfor den enkelte menighet. Normalt sett blir det ikke gjort tilsyn med driften. For å søke statsstøtte må den enkelte menighet dokumentere sin økonomi m. m. i form av regnskapstall og antall medlemmer, men dette blir gjort i form av oversendelse av dokumentasjon og ikke i form av noen fysisk inspeksjon i menigheten.

Enkelte menigheter er ganske lukkede i tillegg, slik at (uformell) informasjonsutveksling mellom menighet og storsamfunn i liten grad finner sted. For egen regning tilføyer jeg at det virker som om en god del av menighetene i karismatisk fløy også er skeptiske til myndigheter, barnevern, psykologer osv.

Registrerer at Torp senior – Jan-Aage Torp / Kristen Koalisjon Norge (KKN) – i enkelte sammenhenger har uttrykt seg negativt mot norsk barnevern. Det er vel pga. blant annet slike som ham at vi virkelig trenger et fungerende barnevern. Skulle virkelig ha ønsket at barnevernet grep inn overfor den oppveksten Anders ble utsatt for.

Ifølge boka er det 750 tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke her i Norge. Nesten 11 % av landets befolkning er medlemmer i et av disse. Sannsynligvis er det rundt 97 000 barn i disse tros- og livssynssamfunnene, og da slike miljøer ofte opptrer som relativt lukkede miljøer, vet man lite om hvordan barna som vokster opp i disse miljøene har det.

Pr. dags dato framstår Anders Torp som ikke-aktiv i kristne miljøer. Selv kaller han seg agnostiker.

Jeg er selvsagt fullt klar over at boka i hovedsak kun skildrer Anders Torp sitt syn. Faren har ikke ønsket å bidra med sitt syn i boka. Dermed blir det en noe ensidig skildring, men likevel finner jeg boka som balansert og troverdig. Opplevelsene til Anders kan ingen ta fra ham, og det han har opplevd er langt utenfor det akseptable slik jeg ser det.

Boka kan anbefales! Forhåpentligvis kan boka bidra med lærdom slik at andre forsamlinger og menigheter klarer å styre klar fra å bli så ekstreme som de menigheter boka skildrer. Det er også viktig å rette mer fokus mot barns oppvekstsvilkår i lukkede (religiøse) miljøer. Ja til religionsfrihet og sunn kristentro, nei til slik ekstrem tro og religion som boka skildrer. Boka anbefales på det sterkeste, spesielt for dem som har tilknytning til kristne karismatiske miljøer.

Lenker:

 

image_printUtskriftsvennlig versjon
Del dette:
Tagged , , , , , , , , , , , , , .Bokmerk permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  • Spamkommentarer blokkert