Trenger man menigheten? NEI!

Menighet

Jeg for min del heller mot svaret nei til menighet. Nei, jeg trenger ikke menigheten eller forsamlingen for enhver pris. Når dette å tilhøre en lokal menighet blir mer belastende og ødeleggende enn til glede og styrke for meg som person og min tro er det på høy tid å forlate menigheten.

Med menighet eller forsamling tenker jeg her på den lokale enheten. En menighet kan defineres som et avgrenset samfunn/gruppe av trosfeller eller troende mennesker, som altså søker sammen i et fellesskap.

Menigheten skal som utgangspunkt fungere som en kraftstasjon eller ladestasjon med påfyll av krefter til vår tro. Likevel kan man oppleve at menigheten i stedet blir et sted som tapper den enkelte for krefter og energi og er nedbrytende for enkelte medlemmer. Å være del av et slikt usunt menighetsliv ønsker jeg ikke å være.

I utgangspunktet er menigheten en fin ting der troende kan finne sammen og bli styrket i sin tro. Man kan få inspirasjon og motivasjon til å stå på med evangelisering og å leve som en tydelig kristen. Innledningsvis kan jeg støtte ideen og behovet for lokalmenigheter. Kjempefint og flott når den lokale menigheten fungerer! Imidlertid oppstår det av og til usunne tendenser i menighetene som kan være ødeleggende for den enkelte personlig og trosmessig.

Les mer 🙂

Brente kristne

Bål og kors

I en periode var det en del fokus rundt temaet “brente kristne”. Selv publiserte jeg artikkelen “De “frafalne” og “brente” kristne” her i bloggen mens det stormet som verst. “Beklageligvis” går verden videre, og tidligere tema blir glemt og forlatt. Andre saker kommer i stedet opp på dagsordenen.

Dette med brente kristne anser jeg som et svært sentralt tema som ikke fortjener å havne i glemselens hav. Det er fortsatt et viktig tema og bør strengt tatt aldri tas av plakaten så lenge som det finnes ofre. Et visst fokus bør rettes mot temaet med jevne mellomrom selv om selvsagt også andre temaer kommer til og får sin del av oppmerksomheten.

Muligens er Norges største menigheter “de frafalne” samt “sofamenigheten”/”sofakirken”. En god del har havnet opp her pga. uheldige opplevelser innenfor kristen regi. De har havnet inn i det gode selskap med andre “brente” kristne.

For min del har jeg konkludert at for å beholde troen kan det i enkelte tilfeller være vel så smart å stå på utsiden av menighetslivet enn å være del av en usunn menighet og forkynnelse. Menighetsliv bør ikke bidra til at man mister seg selv eller blir tvunget inn i ting som en ikke kan stå inne for. Det bør ikke være nødvendig å gå på kompromiss med seg selv og sin egen integritet for å kunne tilhøre en menighet eller fellesskap.

Les mer 🙂

Åndelig Vær Varsom-plakat for Kristen-Norge

Helge Simonnes: En Gud for de mange

Eks-sjefredaktør i Vårt Land Helge Simonnes har skrevet en bok med tittelen: “En Gud for de mange – 12 teser om hvordan kirken skal vinne folket tilbake”. I et innlegg på Verdidebatt.no skriver han blant annet følgende rundt boken sin:

  • “Troen skal bygge opp, ikke bryte ned og skade ­mennesker. Det er nødvendig med et kollektivt oppgjør – og et kollektivt ansvar for å rette opp i det som er på avveie.” Og:
  • “Det er aldri for sent å begynne et arbeid som kan gi gode virkninger og som hindrer at nye grupper av mennesker utsettes for usunn åndelig påvirkning.”

En “løsning” han kommer med for å unngå/forebygge religiøse overtramp er å presentere et utkast til en åndelig Vær varsom-plakat for Kristen-Norge med 12 teser. Som pensjonert avismann har han fått ideen fra pressens Vær varsom-plakat.

Det kan være behov for å gå i rette med usunn forkynnelse og trospraksis, og det er ikke sikkert det er mulig å tro på en Gud slik mange troende presenterer ham. Vi bør sannsynligvis ha et kollektivt ansvar samt noen kjøreregler for å hjelpe dem som har blitt skadet i møtet med usunn åndelighet.

Les mer 🙂

Torp-boka har blitt lest

Jesussoldaten

Jeg har nå fått lest gjennom boka som omhandler Anders Torp sin oppvekst. Det er en interessant bok som skildrer oppveksten til Anders på en troverdig måte. Oppveksten hans var preget av en ekstrem kristendom og en radikal tro i et skremmende (og usunt) religiøst miljø.

Et sitat fra boka som beskriver hans oppvekst er dette: «Jeg ble født til å være superreligiøs. Barn som meg har ingen religionsfrihet.». En ting boka stiller spørsmålstegn med er barns oppvekstsvilkår i religiøse trossamfunn. Ekstreme miljøer som boka skildrer kan potensielt være skadelig for barns oppvekst. Det er ingen religionsfrihet og mye av oppveksten kan bli styrt av frykt for å feile og å gå fortapt.

Anders Torp vokste opp som sønn til den profilerte pastorfaren Jan-Aage Torp. Menighetene som skildres er Seierskirken (Lillestrøm) og senere Oslokirken (Oslo). Oppvekst i slike isolerte trossamfunn eller lukkede kirkemiljøer gir en ganske annerledes oppvekst enn den barn flest opplever. På mange måter blir en stående på utsiden av storsamfunnet.

Anders opplevde at miljøet mer eller mindre drev med tanke- og følelseskontroll. Han følte på mange måter at han mistet seg selv.

Les mer 🙂

De “frafalne” og “brente” kristne

Menighet

Artikkelens hovedtema: Det finnes en del “brente kristne” (brente barn av Gud) eller “frafalne” etter usunn forkynnelse, ledelse og menighetsliv. Enkelte går på en skikkelig “smell” innenfor organisert menighetsliv og menighetsarbeid, og de velger å forlate sin tidligere forsamling (onde tunger kaller gjerne slike personer for frafalne, avhoppere eller desertører). Mer skrives om slike ting i fortsettelsen.

En blogg jeg innimellom oppsøker er David Åleskjær sin som rett og slett heter Davids liv (nå er det meste bak betalingsmur, og jeg her IKKE betalt). På undersiden om bloggen skriver han blant annet: “Jeg en sterk tro på Jesus Kristus, men en tilsvarende sterk avsky for mye av kristendommen, som har misbrukt hans navn til å fremme nettopp den typen religiøsitet som Jesus bekjempet.” Han tar stadig tak i interessante diskusjoner innenfor kristenlivet. Å besøke hans blogg anbefales!

En gang i år 2012 leste jeg om hans bokprosjekt som skal hete “De 99 og den ene“. Ifølge ham selv er denne boka kraftig forsinket, den har hvilt seg i en skuff og er fortsatt ikke utgitt (blir vel aldri utgitt?). Boka skal ifølge Davids blogg omhandle: “– en bok om de mange som har brent seg på en forkvaklet form for åndelighet, og som derfor ikke lenger er aktive i menighet.” David trekker mars 2016 paralleller mellom sin kommende bok og VGTV-serien “Frelst” av Ruth Helen Gjævert som omhandler tilsvarende tema.

Oppdatering: Diverse saker som har dukket opp i kjølvannet av VGTV-serien blir også omtalt, samt en generell vinkling på noen av følgene av usunn kristendom.

Les mer 🙂

  • Spamkommentarer blokkert