Kors og Bibel
I 2012 ble landets grunnlov angående forholdet mellom staten og kirken endret. I den forbindelse var Kristent Samlingsparti (nå en del av PDK, Partiet De Kristne, som igjen har skiftet navnet til Konservativt) med venner i den konservative leiren i full aktivitet med “Underskriftsaksjonen for å beholde Jesus i Grunnloven”. De hevdet at grunnlovsendringen vil bidra til avkristning av landet. Noen hevder enkelt og greit at Jesus har blitt skrevet ut av Grunnloven, eller at han har blitt fjernet fra nevnte lov med et enkelt pennestrøk. Selv tolker jeg det ikke slik.
Selv er jeg noe usikker på hva som er det beste for kirka økonomisk, organisatorisk og teologisk når det står mellom valgene om fortsatt å være en statskirke eller en noe mer frittstående folkekirke. Nå er imidlertid “skilsmisseprosessen” fullført, og man får jo respektere flertallets kirkeforlik (demokratisk prosess) på Stortinget.
Uansett har jeg lite tro på at endringene i Grunnloven (§ 2 og § 16) har noen stor påvirkning på avkristningen eller sekulariseringen av Norge. Der må vel heller den enkelte kristne sammen med landets menigheter påta seg ansvaret for å unngå avkristningen. Man må spre Guds ord til landets befolkning uavhengig av kirkas tilknytninger mot staten.
Fra 1.1.2017 ble siste del av løsrivingen av kirka fra staten gjennomført. Kirka ble “helt sjef” over eget hus inkludert overtok ansvaret for sine ansatte (prester m. m.). I hele 480 år, helt siden reformasjonen i 1537 og fram til inngangen av 2017 har Norge hatt en statskirke. Løsrivingen har selvsagt både sine fordeler og ulemper.
Det er noen år siden dette innlegget ble skrevet, men problemstillingene og temaene er vel like interessante og aktuelle nå i år 2023 her i Norge.
