Stopp TISA/TTIP – andre handelsavtaler, EU/EØS

(Sist oppdatert 31.10.2023 @ 18:38 av Bjørn Roger Rasmussen.)

Stopp TISA/TTIP

Stopp TISA (Trade in Services Agreement) og TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership)! Den internasjonale frihandelsavtalen TISA for tjenester (servicenæringer) og frihandelsavtalen TTIP mellom USA og EU for handel- og investeringer er ikke ønskelige sett fra mitt ståsted. Min skepsis mot EU (og delvis EØS) er også noe økende.

Ja til demokrati og folkevalgte, nei til at storselskapene (pengemakta) mer eller mindre får styre fritt vår hverdag og framtid. Det kan til tider bli litt vel mye globalisering.

TiSA og TTIP

Fra Wikipedia siterer jeg følgende om de to avtalene:

TiSA: “Trade in Services Agreement (TiSA), ofte omtalt som Tisa eller TISA, er en foreslått internasjonal frihandelsavtale. Avtalens formål er liberalisering av den globale handelen innenfor servicenæringer, og inkluderer bankvesen, helsetjenester og transport. Avtalen omfatter 23 parter, inkludert Norge, EU og USA.”

TTIP: Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) er en handels- og investeringsavtale som forhandles mellom Den europeiske union (EU) og USA. Målsettingen med forhandlingene er en omfattende avtale om handel med varer og tjenester, offentlige innkjøp samt investeringer. Avtalen skal fjerne handelshindringer.”

Status pr. nå: TTIP har stoppet: 17. november 2016 erklærte Angela Merkel at forhandlingene har stoppet opp og vil bli lagt på is.

Ny status desember 2017: Det ryktes i media at de omstridte TTIP-forhandlingene mellom USA Og EU likevel IKKE er døde. Omstridt TTIP-avtale (deler av avtalen) forhandles i hemmelighet meldes det.

Siterer også litt fra Facebook-gruppa “Stopp TISA/TTIP”:

“Norge i samarbeid med EU, er i ferd med å etablere frihandelsavtaler til fordel for finanssektoren, store investorer og multinasjonale selskaper på bekostning av arbeidstakere, forbrukere og vanlige borgere. STOPP TISA/TTIP er en uavhengig gruppe som vil opplyse folket, og hindre innføring av TISA og TTIP i NORGE.”

Noen internasjonale avtaler for handel over landegrensene må nok foreligge. Imidlertid ser det ut for at de presenterte forslagene til avtaler går litt vel langt i å åpne opp for frihandel. Demokrati, selvstyre, miljø, menneskerettigheter, sosiale rettigheter og internasjonal rettferdighet (mellom rike og fattige land) er ikke så viktig. Profitten og pengene skal få råde, og store internasjonale kommersielle aktører blir sittende med stor makt på bekostning av de folkevalgte.

Hele opplegget er svært udemokratisk. Multinasjonale konsern og maktpersoner innenfor næringslivet settes til å styre og å sette agendaen. Disse har ikke blitt valgt til å ha denne oppgaven via demokratiske prosesser.

Store og mektige selskaper vil sette stor pris på TISA. Via avtalen kan de slippe unna å ta sosialt ansvar, nasjonale reguleringer blir historie og moralske forpliktelser finnes knapt. Alt legges til rettes for at de store selskapene kan skalte og valte slik som de vil med minimale muligheter for innblanding fra myndigheter eller politikere.

Vi skal slippe til velferdsprofitører via TiSA-avtalen med sugerør rett inn i statskassen. Utenlandske konserner skal slippes til, noe som vil gå utover norske arbeidsplasser, lønnsbetingelser og pensjonsordninger. Utenfor landets grenser sitter det noen næringslivstopper som blir rike og henter ut store overskudd (beriker seg) på å tilby velferdstjenester til Norges befolkning. Kommersielle omsorgsselskaper/velferdsselskaper er ofte eid av store fond med hovedkontor i skatteparadiser. Skatteparadiser forsvares ofte av storkapitalistene og av myndigheter som er for et liberalisert marked.

Vi ser hvordan situasjonen er FØR avtalene har blitt igangsatt. Allerede nå klarer store internasjonale konsern slik som Google, Apple, Facebook (Meta) osv. å snike seg unna lokale skatter / beskatning. Med litt kreativ regnskapsføring, verdisetting og flytting av overskudd til land med lav skatt klarer de å skape en urettferdig konkurranse, og gigantene undergraver vestlige velferdsstater ved at de sniker seg unna å betale skatt. Dette vil bli enda mer utbredt og enklere med frihandelsavtaler som gir slike aktører enda større makt og handlingsrom.

Det har vært mye hemmelighold under forhandlingene. De som har forhandlet representerer i hovedsak multinasjonale selskaper og er ikke folkevalgte representanter. Avtalene truer demokratiet, og det legges opp til at avtalene skal være ikke-reversible (“skralleklausul”/”stillstandsklausul”). Tvistene som vil komme skal løses via tvisteløsningsmekanismen ISDS (Investor State Dispute Settlement) som i praksis nok i hovedsak vil gagne multinasjonale gigantselskaper. Det blir en form for privat domstol hvor bukkene (les: kapitalkreftene) sitter med havresekken og dømmer til egen fordel.

Enkelte vil med relativt god grunn kunne hevde at vår tids skumleste forkortelse er ISDS (Investor State Dispute Settlement, som på norsk blir noe slikt som investor-stat-tvisteløsning). Et selskap kan saksøke et land hvis selskapet/investoren har grunn til å frykte tap av forventet profitt pga. et demokratisk vedtak. ISDS innebærer å prioritere investorer og fri kapitalisme over offentlige, miljømessige, helsemessige og demokratiske interesser. ISDS er en trussel mot helse-, miljø- og sikkerhet (HMS). Demokratiet settes til sides, eller demokratiet er til salgs. En ny ære av kynisme i norsk handelspolitikk trer fram.

Nå kan det muligens se ut for at TTIP-forhandlingene forhåpentligvis havarerer. Imidlertid har det kommet opp på bordet en annen tilsvarende handelsavtale med forkortelsen CETA. CETA-avtalen (The Comprehensive Economic and Trade Agreement) er en frihandelsavtale mellom Canada og EU, og den er i stor grad bygget på samme prinsipper som TTIP-avtalen.

Attac Norge skriver februar 2019: TTIP er tilbake. Beklageligvis kan det se ut for at deler av tankene bak TTIP-avtalen våkner til live igjen i form av en TTIP-liknende handelsavtale, noe som kan true demokratiet, mennesker og miljøet. “Big Business” er dypt involvert, og mye skjer utenfor demokratiets og offentlighetens lys.

TISA-avtalen og tilsvarende avtaler kan være en trussel mot personvernet. Handelsavtaler av denne typen kan medføre at masse persondata kommer noen få store og mektige multinasjonale selskaper i hendene. Dessuten kan avtaler av denne typen medføre samhandling med land hvor det er dårlige eller helt fraværende reguleringer av personvernet.

Et annet resultat av diverse internasjonale handelsavtaler hvor store multinasjonale selskaper sitter med makta er farene for sosial dumping og “slavekontrakter”, jf. det moderne slaveriet. Det er ytterst lønnsomt og profitabelt å gi arbeidere elendige lønns- og arbeidsvilkår for å sikre gode økonomiske resultater på bunnlinja. Aksjonærer og eiere vil applaudere gode økonomiske tall, mens man er mindre opptatt av de menneskelige konsekvensene for noen stakkars arbeidere. Mange land i slike avtaler har langt fra så gode ordninger for arbeiderne (arbeidsrettigheter) som Norge har hatt fram til nå.

De dyptgripende frihandelsavtalene + EU tilrettelegger for kartell-liknende tilstander som truer demokratiet. Internasjonal handel mellom likeverdige parter er helt ok, men disse avtalene sikrer på ingen måte likeverdige vilkår og parter. Man ender opp med at det utvikler seg mot en global superstat styrt av noen få store multinasjonale konsern. Demokratiet har i en slik setting mistet sin betydning.

WTO og GATS

Først noen begreper:

WTO: Verdens handelsorganisasjon (World Trade Organization, WTO), som ifølge Wikipedia blant annet jobber med: “Avtalen legger regler for verdenshandelen, og har som formål å bygge ned handelsbarrierer som for eksempel toll.” Forgjengeren til WTO var GATT GATT (General Agreement on Tariffs and Trade). Norge har helt siden 1947 vært aktiv pådriver i arbeidet, først gjennom GATT og deretter via WTO.

I Wikipedia-artikkelen om WTO står det blant annet følgende under underpunktet omstridt pr. desember 2017:

“Verdens handelsorganisasjon har som målsetting å fremme økt frihandel mellom land. Veldig mange, deriblant fremtredende økonomer og uavhengige organisasjoner har pekt på at WTO-avtaler ofte virker urettferdige og favoriserer multinasjonale selskap og rike nasjoner.

Selv om medlemskap er frivillig hevder kritikerne at det å ikke tilslutte seg organisasjonen praktisk talt plasserer den ikke-deltagende nasjonen under embargo, noe som skaper et internasjonalt system med påtvungne økonomiske regler som ikke muliggjør forandringer og eksperimentering.”

Nytt og WTO pr. desember 2019: WTOs medlemsstater klarte ikke å unngå at organisasjonens panel for å løse handelskonflikter (behandler anker, “verdenshandelens høyesterett”) slutter å fungere. Nok en gang er demokratiske prosesser truet.

GATS: General Agreement on Trade in Services (GATS), avtale/traktat fra midten av 1990-tallet i regi av WTO rundt handel innenfor servicenæringer/tjenestesektoren. I avtalen har det senere blitt foretatt og foreslått justeringer og reforhandlinger av.

Et stort antall land presser på for innføring av nye demokratibegrensende regler i WTO via GATS, som vil legge store begrensninger for hvilken politikk landene kan føre innenfor tjenestesektoren.

Datahandelsavtalen: Nok en Verdens handelsorganisasjon (WTO) har havnet i søkelyset. Denne gangen er det snakk om Datahandelsavtalen, som vil omhandle “elektronisk handel” med mer. Attac Norge har også skrevet mer om problematikken i “Hvem setter premissene for fremtiden?”, “Det du må vite om digital økonomi”. Er det teknologigigantene som skal styre showet, eller skal vi vanlige borgere via demokratiet og demokratiske prosesser styre og legge premissene?

Store teknologigiganter (fra f. eks. USA og Kina) vil på mange måter legge premissene for vår felles framtid. Ifølge Attac: “Avtalen vil få konsekvenser for blant annet personvern, forbrukerrettigheter, arbeidstakerrettigheter, velferdsstaten og demokratiet.” (Og konsekvensene blir nok i en del tilfeller negative!)

Multinasjonale selskaper

Enkelte hevder at multinasjonale selskaper er de nye kolonimaktene, som utnytter og kjører over alle de treffer på sin vei i jakten på profitt. Slike selskaper kan utgjøre en større trussel mot samfunnet enn vanlige forbrytere. Toppledelsen og aksjeeierne tar ut store lønninger/utbytter, mens vanlige arbeidere får kun smuler og har minimalt med rettigheter. Store summer blir unndratt i skatt (kreativ bokføring, skattemessige pengeflyttinger, utnyttelse av smutthull, skatteparadiser, etablerer seg i land med lave skattesatser osv.)

Skatteparadiser, ulovlige skatteunndragelser og Paradise Papers-avsløringene. Det er mange smutthull og utkrøpne omveier for de rike som ikke ønsker å bidra til fellesskapet via skattlegging. Det finnes et forholdsvis råttent system som klart favoriserer de rikeste rike.

Genetisk modifisert organisme (GMO): Moderne genteknologi kan benyttes til å forandre arvematerialet til levende organismer (planter, dyr, bakterier osv.). Dette benyttes blant annet innenfor dyrking av planter/vekster/avlinger, og da gjerne med sterke kommersielle interesser som ansvarlige for utviklingen.

Enkelte er skeptiske til GMO. Potensielle negative sider ved GMO kan være forhold slik som: Reduksjon i det biologiske mangfoldet (miljøvern), potensielt helsefarlig som mat (?), det åpnes opp for å ta patent på frø, økte produktpriser pga. rettigheter, både GMO-avlinger og ugressorter kan utvikle motstandsdyktighet mot sprøytemidler, antibiotikaresistens / antibiotikaresistensgener kan oppstå osv.

Norge og Europa har generelt vært forholdsvis restriktive til GMO, men det presses på fra internasjonalt hold (USA m. m.) og kommersielt hold om å tillate dette. Det kan fort dukke opp internasjonale avtaler som gjør det umulig å stoppe GMO.

Mer om genmodifisert mat: forskning.no: Genmodifisert mat

I tillegg til GMO må man også forholde seg til CRISPR. CRISPR er en forkortelse for “Clustered regularly interspaced short palindromic repeats”. Det er en form for DNA-redigering som er en mer målrettet form for genmodifisering (GMO).

Jeg liker sjokolade, og enkelte mener at den eneste måten å redde sjokoladeproduksjonen og kakaoplantene fra at klimaendringene tar knekken på dem er å satse på CRISPR. Muligens kan man ikke være helt svart-hvitt og negativ til GMO og CRISPR.

 

Teknologigigantene

Strengt tatt er det ikke snakk om handelsavtaler i ordets rette forstand her i dette kapittelet. Imidlertid er en del av teknologifirmaene store, mektige og tilbyr mange sentrale tjenester som samfunnet har blitt helt avhengige av, noe som i neste runde påvirker menneskeheten, styresett og maktfordeling.

Det tenkes på teknologirelaterte virksomheter (IKT), og da gjerne primært amerikanske selskaper (+ litt Kina). Flere av selskapene er drivere av sosiale medier (nettsamfunn), mens andre leverer søketjenester, programvare, strømmetjenester, produksjon / salg av produkter (fysiske) eller andre IKT-løsninger / tjenester. Eksempler på selskaper / tjenester: Google (Alphabet), Facebook (Meta), Instagram, Twitter, Snapchat, Youtube, LinkedIn, TikTok, Microsoft, Apple og Amazon. Mange flere kunne helt sikkert ha vært nevnt.

Big Tech eller GAFA-selskapene fra USA. Google, Apple, Facebook og Amazon + Microsoft.

 

Sosiale medier og gigantfirmaene / teknologifirmaene bak kan det være grunn til å rette et kritisk søkelys mot. Som forbrukere kan bruken av slike tjenester og verktøyer medføre at vi utsettes for:

Manipulering, sterk påvirkning, skaper avhengighet (“opium for folket”), kommersielle interesser styrer alt (mål: selge annonser og gi annonsørene valuta for pengene), algoritmer som tilpasser nyhetsstrømmen til den enkeltes interesser og meninger, AI (kunstig intelligens), maskinlæring, vanvittige store datamengder og informasjon behandles, polariserende og splittende nyhetsstrømmer. Det er gode kår for konspirasjonsteorier via slike medier og tjenester, og de kan til tider virke noe ødeleggende for folkestyret og demokratiet.

I alt for liten grad er det sensur og kontroll med det som legges ut, i ytringsfrihetens navn. Hva med moralen (mangelen på!) til aktørene bak mediene? Hva med redaktøransvaret, som er tilnærmet helt fraværende? Som brukere blir man neppe lykkeligere av de sosiale mediene – heller tvert imot. De kommersielle interessene trumfer alt, og kommersielle interesser får påvirke og styre samfunnet, samfunnsutviklingen og beslutningene som fattes!

Mange av de sosiale mediene og andre tjenester er flotte verktøyer, som nesten har begynt å leve sine helt egne liv. Til tider dras ting for langt og misbrukes. Teknologien styrer og overvåker menneskene, og ikke motsatt. Nettene, tjenestene og datasentrene vet mer om oss enn det vi selv vet om interesser, preferanser og hva slags beslutninger vi tar.

Spesielt påvirkning rettet mot barn og unge kan det være grunn til å rope varsko om. Selv om mange tjenester har 13 års aldersgrenser, blir ikke disse i praksis overholdt. Det finnes f. eks. relativt strenge reguleringer som sier nei til reklame i skolene, og likeså regler som sier at enkelte former for innslag og reklame først kan sendes på kveldstid etter et visst klokkeslett på TV. På nettet derimot er det tilnærmet fritt fram, da påvirkning av barn og unge via slike kanaler er tilnærmet uregulert.

Mobiltelefon og sosiale medier.

 

En interessant dokumentar som omhandler deler av tematikken:

Netflix sin beskrivelse: “Dette dokumentariske dramaet utforsker den farlige effekten sosiale medier har på menneskeheten – og det er skaperne og teknologiekspertene selv, som slår alarm.” Absolutt seerverdig!

Flere av disse store aktørene truer også personvernet, gjennom deres uhorvelig store mengder med innsamlede og sammenstilte personopplysninger – samt bruken av disse opplysningene. Personvernet og informasjonssikkerheten har jeg vært innom i andre artikler, og skriver ikke mer om det her.

Teknologigiganter tar til tider lite samfunnsansvar, gjennom at de betaler minimalt med skatt. De driver med utstrakt skatteplanlegging, bruker delvis skatteparadiser og har en konsernorganisering med avdelinger i mange land med interne overføringer til land med lavest mulig skattetrekk. I forhold til deres størrelse bidrar de med lite skatt til samfunnet.

Netthandelsgiganten Amazon kan til slutt dras inn her. De har blitt “beryktet” for å ha en behandling av sine arbeidere på gulvet som nesten minner om slavearbeid og slavekontrakter (det moderne slaveriet). Det meldes om elendige lønns- og arbeidsvilkår for Amazons ansatte, og fagorganisasjoner knuses og er uønsket (forbys). Gründeren bak – Jeff Bezos – har blitt styrtrik på driftsmodellen (les: på utnyttelsen)!

🇪🇺 EU, EØS og ESA + EFTA

For tiden er det mye snakk om Brexit, dvs. Storbritannia sin prosess for å forlate EU etter å ha gjennomført folkeavstemning rundt saken sommeren 2016. I de senere år synes jeg til tider at unionen EU (og EØS) har gått litt vel langt i sin overivrighet rundt å regulere og blande seg inn i alt. Dessuten er jeg slettes ikke sikker på at superkapitalismen de legger opp til er løsningen på alle problemer som Europa måtte ha. Norsk folkestyre kan være greit i en god del saker i stedet for detaljreguleringer tredd ned over hodet på oss fra Brussel.

EU & Brexit

EU & Brexit

 

Mer om EU, EØS, ESA: Tidligere var jeg ganske så positiv til Den europeiske union (EU) og Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). Jeg hadde vel heller ikke noe spesielt å si om ESA (EFTA Surveillance Authority, EFTAs overvåkingsorgan). Vi er svært knyttet til og blir stadig mer knyttet til EU i form av vårt “B-medlemskap” / “EU-medlemskap lite” gjennom EØS-avtalen. EØS griper inn i mye mer enn “kun” handel, så dette er mye mer omfattende en “bare” en handelsavtale. Men: Til tross for alle konspirasjonsteorier som florerer og som sier det motsatte: Norge er ikke (fullverdig) medlem av EU. EØS på utenlandsk: European Economic Area (EEA).

I de senere årene har jeg blitt mer (små-)skeptisk til hele unionen. Unionen går for langt i alle sine omfattende og rare beslutninger og reguleringer. De blander ser inn i alt for mye på bekostning av den enkelte nasjons råderett. For mye makt flyttes bort fra de enkelte land og til Brussel. EU bidrar i en viss grad til at lokaldemokratiet forvitrer i de enkelte land. Norge gir bit for bit fra seg sin suverenitet som egen nasjon. Norge framstår som husmenn i forhold til EU, hvor godseieren med stor makt også over husmannen Norge er EU (EØS).

Enkelte kaller EU for et diktatur eller i hvert fall et nesten-diktatur. Deler av EU-systemet er ganske så udemokratisk oppbygd, og masse “rart” blir diktert og tredd nedover hodene på det europeiske folket fra Brussel. Det som startet som et positivt handelssamarbeid har blitt ganske så altomgripende. EU medfører også svært mye byråkrati.

EU (Den europeiske union) eller EF (De europeiske fellesskapene) startet bra med søkelys på de fire frihetene (markedets frie bevegelser): Fri flyt / bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer (inkludert selskapsetableringer). Underveis har EU blitt et overnasjonalt monster som blander seg inn i nesten alt (og uthuler vår Grunnlov), og via vår EØS-avtale tres det meste ned over hodet på oss i Norge også. Se innlegg om EU og EØS i gruppa STOPP TISA / TTIP.

EU og EØS bygger uten tvil på høyreideologiske prinsipper. Ikke alt unionen foretar seg gagner den vanlige arbeider eller trygdede. For velstående forretningsfolk er EU en velsignelse, mens samarbeidet kan oppleves som den rene forbannelsen for “fattigfolket på gulvet”. Unionen er nok muligens slutten på vår sosialdemokratiske folkesjel og sosialdemokratiet. Det er en ønsket politikk fra regjeringshold at Norge skal bli mer likt EU. Vår regjering selger og gir gladelig bort landet vårt og makten vår (selvstyret) bit for bit.

Norge er den reneste nikkedukken for EU (og delvis også for USA). Vi tilpasser oss og sier i liten grad imot beslutningene som tres ned over hodet på oss. Vi finner oss i alle rare beslutninger uten av vi i stor grad prøver å påvirke eller legge ned veto. På blant annet det økonomiske området legges det opp til alt for mye liberalisering hvor markedsmakta sammen med EU skal få råde alt for mye på egen hånd.

Norge har vetorett på alle EU-direktiver, men denne har aldri blitt benyttet. Vi er livredde for straffereaksjoner fra EU hvis vi sier nei til noe. I stedet er vi blant de flinkeste i klassen og hopper hver gang EU ber oss om det. Ofte er vi ganske så kjappe med å få aktuelle EU-vedtak og direktiver inkludert i vårt regelverk/lovverk.

Vi i Norge er utrolig redde for å “vekke monsteret” EU. Vi er redde for å tråkke EU på tærne, og vi tør ikke utfordre dem. Tilnærmet ingenting som kan provosere dem i Brussel blir foreslått av rikspolitikerne våre.

EU

I diverse EU/EØS-avtaler favoriseres store firma helt klart, og da gjerne internasjonale aktører. Det stilles så mange krav at mindre leverandører ikke har sjansen til å henge med.

Norske tilhengere av EØS-avtalen vil påstå at avtalen er Norges viktigste avtale, mens dem på andre siden vil påpeke at hele EU-opplegget inkludert EØS er udemokratisk i sin oppbygning og styremøte. Det kan også diskuteres hvor stort handlingsrom EØS-avtalen gir oss, og også i hvilken grad Norge benytter seg av det handlingsrommet som finnes.

Norge har vært – og er det heldigvis tildels ennå – et venstrelenende sosialdemokrati. EU på den annen side er et prosjekt på kapitalismens premisser, og mer kapitalisme enn det vi allerede har trenger vi strengt tatt ikke i kongeriket Norge. Vi ser tendenser til at EU legger ned en del innsats i forsøk på å knuse den meget viktige fagbevegelsen.

Også EU-motstandere og skeptiker kan være internasjonalister og ikke nasjonalister. Imidlertid vil denne siden ofte bygge på og vektlegge solidaritet, demokratisk folkestyre m. m., gjerne bygget nedenfra i stedet for EUs frie kapitalisme tredd nedover hodene på oss ovenfra. EU er på sett og vis høyrevridd pampepolitikk fra ende til annen.

“Alt” skal legges om til å bli styrt fra EU/EØS, og/eller til å bli privatisert. Kraft- og energibransjen blir mer eller mindre snart helstyrt av EU (trussel mot norsk suverenitet), via energiunionen til Agency for the Cooperation of Energy Regulators (ACER). ACER kan fort gi oss dyrere strøm, noe som vil ramme både private husholdninger og næringsliv (inkludert kraftkrevende industri). Norsk strøm vil via strømkablene til utlandet ende opp i andre europeiske land enn Norge.

Enkelte hevder at innføringen av nye strømmålere i Norge (AMS) i hovedsak finner sted for at Norge i enda større grad enn i dag skal kunne selge strøm til Europa i stort omfang. Vi utviser stor lojalitet overfor ACER, og kraftselskapene og kraftprodusentene driver på med sitt profittjag og gambler med norske energiressurser og kraft til fordel for resten av Europa og EU. Det har også vært mye snakk om å bygge flere og nye strømkabler til utlandet.

Oppdatering rundt ACER: Det nytter lite å gråte over spilt melk. Tilslutning til ACER og EUs tredje energimarkedspakke ble vedtatt av Stortinget 22.03.2018, noe som innebærer flere felles regler for kraft- og gassmarkedet (energimarkedet) i EU/EØS. Ifølge flertallet på Stortinget: Råderetten over norsk vannkraft skal forsatt tilhøre Norge, og at vi ikke skal avgi suverenitet til EU. ACER kan ikke pålegge Norge bygging av nye strømkabler til utlandet, og avtalen fører ikke i seg selv til høyere strømpriser i Norge. Stortinget mener alt i alt at tilslutningen ikke skal få de store konsekvensene for oss her i Norge i det daglige liv. (Skyld eller ikke skyld: På slutten av 2021 og inn i 2022 har Sør-Norge SKYHØYE STRØMPRISER!)

Det meldes i november 2018 at “Nei til EU” går til søksmål mot statsminister Erna Solberg. Dette har sammenheng med ACER-saken (energipakke 3), da det kan stilles spørsmålstegn om stortingsvedtaket rundt norsk tilslutning kan være ugyldig eller ulovlig. Avståelsen av suverenitet som avtalen innebærer kan være i konflikt med Grunnlovens § 115, hvor det blant annet står at enkelte typer beslutninger av denne typen krever 3/4 flertall med minst 2/3 av stortingsmedlemmene til stede. Dette var ikke tilfelle da beslutningen ble fattet. De – Nei til EU – fikk ikke medhold i første rettsinstans, og de melder november 2021 at dommen vil bli anket til høyere rettsinstans. Høsten 2023 har saken blitt behandlet av høyesterett, hvor en enstemmig høyesterett konkluderte med at Norges tilknytning til ACER ikke var/er grunnlovsstridig.

Forut for julen 2021 er det tilnærmet “strømkrise” i Norge. Vi har strøm, men prisene er unormalt høye pr. KWt. Imidlertid tyder alt på at det ikke er ACER i seg selv som medfører denne krisen, men at kraftutvekslingen med Europa (strømkabler mellom Norge og utlandet) kan ha en del betydning. Strømkabler til Europa og et markedsstyrt kraftmarked på europeisk nivå gir oss en god del ulemper i tillegg til sine fordeler. Muligens går vi også for fort fram for å bli “grønne” (klima- og miljøsaken).

Med våre koblinger mot EU og EØS er det sannelig ikke mye handlingsrom igjen for å få kontroll på strømprisene, strømsituasjonen og eventuelle støtteordninger relatert til strøm. Vi har stort sett gitt fra oss det meste av selvstyre og styringsmuligheter når det gjelder strømmarkedet. Børs, ekstrem-kapitalisme og det “frie” marked styrer det meste.

Nei til EU mener generelt at mye av myndighetsoverføringen til EU-byråer bryter med Grunnloven og EØS-avtalen. Beslutningsmyndighet har blitt og skal bli overført fra norske myndigheter til EU-byråer der Norge ikke har stemmerett, og verke er eller kan bli fullt medlem.

EUs tre postdirektiver – spesielt det tredje – og endringer i den norske postloven er neppe til glede for folk flest. Konkurranseutsetting og liberalisering av postmarkedet løser ikke særlig mange problemer og utfordringer. Det ender bare med dårlige tilbud og service til det norske folket, og da spesielt overfor oss på landsbygda.

Opprettelse av EUs arbeidsmarkedsbyrå (ELA) kan bidra til forholdsvis effektiv bekjempelse av arbeidslivskriminalitet, men kan samtidig medføre at Norge må avstå enda mer suverenitet på områder knyttet opp mot arbeidslivspolitikken. Sosial dumping og “slavekontrakter” (det moderne slaveriet) pga. utjevning av lønningene på tvers av EU-landene kan bli et naturlig resultat – spesielt innenfor ikke-akademiske og sterkt konkurranseutsatte yrker (praktiske yrker).

EU blander seg også inn i norsk fiskeripolitikkVikarbyråer/bemanningsbyråer slippes til i større grad enn før, noe som også er “takket være” EU/EØS. Byråene gir stor profitt til lederne og eierne, mens den vanlige arbeider møter usikre arbeidsvilkår og halvdårlige lønninger. Ellers skal masse forskjellig legges ut på private anbud i tiden som kommer. F. eks. blir sannsynligvis deler av jernbanedriften i Norge privatisert.

Når det gjelder å privatisere jernbanedriften har anbudsrunde blitt kjørt og det britiske jernbaneselskapet Go-Ahead vant kontrakten for togkjøring på Sørlandsbanen, Jærbanen og Arendalsbanen fra desember 2019 og i ti år. Britene er ifølge storavisen The Times ikke imponert med valget, og avisen henger ut Norge for å ha valgt galne britiske jernbanemodellen. Go-Ahead har ikke noe bra rykte på seg der borte.

Høsten 2020 er det litt “action” på jernbanefronten. Regjeringens jernbaneforslag får ikke flertall, og saken sendes over til Høyesterett. Saken omhandler EUs fjerde jernbanepakke, og hvor mye makt den vil flytte fra Norge til EU. Enkelte mener at det vil være i strid med Grunnloven å innlemme EUs jernbanepakke i norsk lov.

I tillegg til TiSA og TTIP/CETA skal Norge innordnes under det europeiske finanstilsynet pga. vår EØS-avtale. Overvåkningsorganet ESA gjøres til høyeste instans for tilsyn og kontroll med finanssektoren i Norge. Demokrati og selvstyre er visstnok på full fart ut her i landet.

ESA skal sørge for at EØS-avtalen blir gjennomført og etterlevd i det enkelte medlemsland. Utenom å blande seg inn i finanssektoren er de også “etter” Norge for at vi skal skille ut og privatisere mer av det offentlige og de offentlige tjenestene. Storkapitalen skal få råde hvis EU får sin vilje, noe de nok gjør så lenge som Norge er et “dinglehode” for alt som kommer fra EU og Brussel. I forbindelse med behovet for diverse krisepakker våren 2020 har vi også fått se den harde sannheten: Alt må gjennom og godkjennes av ESA, Norges egen beslutningsmakt og selvråderett er tydelig svekket.

Norge virker til å være såre fornøyd med å være en ukritiske og dum nikkedukke for både EU og supermakten USA. Vi slipper også gladelig til multinasjonale selskaper som gis frie tøyler og som bidrar til å uthule demokratiet.

Stein Reegård, tidligere sjefsøkonom i LO, har uttalt at regjeringen legger seg på rygg for ESA. Regjeringen vil privatisere og gjøre det vanskeligere å drive med offentlig drift, alt for å blidgjøre ESA.

EU sitt tjenestedirektiv (sikre det felles marked for tjenester innenfor EU/EØS) har visstnok vært med oss siden 2006, men det sted en oppdatering av direktivet nå i +/- 2019. Enkelte frykter at Europakommisjonen (ESA) / EU-kommisjonen kan bli Norges øverste myndighet i en lang rekke saker pga. justeringene. Landenes suverene rett til nasjonal lovgivning reduseres eller strupes, da EU-kommisjonen gis myndigheter til å overstyre nasjonale regler. Meldeplikt etc. innføres, og til syvende og sist får kommisjonen det siste ordet. Det er ytterst betenkelig hvor mye makt ikke-folkevalgte byråkrater i EU får over land slik som f. eks. Norge.

Et annet område Norge avstår suverenitet på er innenfor personvern (GDPR, personvernforordningen). En “bivirkning” av EUs nye personvernregler er nemlig at EU kan få makt over Norge i personvernsaker. Det skal opprettes et europeisk personvernråd som kan fatte bindende vedtak som angår Norge (EØS), og hvis Datatilsynet ønsker å klage på vedtakene er det EU-domstolen som blir ankeinstans. Ifølge Justisminister Tor Mikkel Wara (FrP) beskrives maktoverføringen til EU som “lite inngripende”.

EU motarbeider direkte og indirekte demokrati, selvstendighet, et trygt arbeidsliv og gode velferdstilbud i Norge. Stadig nye direktiver tres ned over vårt land som kan bidra til å fremme sosial dumping, arbeidslivs- og økonomisk kriminalitet, svekke norske velferdsgoder, redusere norsk selvråderett og undergrave fagbevegelsens betydning. Vanlige arbeidere kan oppleve usikkerhet og utrygghet i sitt hverdagsliv. EU framstår mer og mer som en føderal superstat for Europa enn “kun” det opprinnelige fokuset på de fire frihetene (frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer).

Norges lover, eller EUs lover.

 

Nyliberalismen har blitt den nye troen og guden for enkelte. Frikonkurranse og klokketro på markedets muligheter regjerer. “Uvesentligheter” slik som menneskerettigheter, likhet, rettferdig fordeling av goder, trygt arbeidsliv med fagbevegelse, velferd, miljøvern, bærekraft etc. skal nedprioriteres. Det frie markedet og markedskreftene skal styre alt, og man trør gjerne over lik underveis.

Det kan virke som om markedsliberalistene virkelig står på for å få solgt Norge bit-for-bit til den internasjonale storkapitalen og de store privateide multinasjonale selskaper (konserner, foretak). Å dyrke globalismen kan se ut for å være viktigere enn den norske arbeiderklassen, det norske folket, Grunnloven, det norske og landet Norge.

Sosialdemokrati – som til tider har stått sterkt i Norge – og EU/EØS er to motpoler. I EU og EØS er det nyliberalismen eller markedsliberalismen som gjelder (innebygd i systemet). Sterkt offentlig sektor og offentlige velferdsgoder står ikke sterkt i EU. Den norske modellen ønskes nok nedbygd av EU, og EU kan enkelt og greit være en trussel mot Norge og det norske.

Og tydeligvis skal enda mer makt havne i hendene på EU. EUs prosedyreforordning er på vei inn i norsk lovverk våren 2019. Mer og mer makt og myndighet havner i Brussel.


 

Denne overføringen av suverenitet og makt til EU / EØS ser aldri ut til å ta slutt. Det er nå snakk om en meldeplikt til EU for politiske vedtak som fattes av norske kommuner, fylker og Stortinget. EU og ESA kan på sin side stoppe norske lovlige politiske vedtak før de blir endelig fattet / gjennomført.

Enkelte hevder at dagens EØS-avtale skaper større sosiale forskjeller, kan bidra til sosial dumping og åpner opp mulighetene for aggressiv skatteplanlegging. EØS-avtalen er videre den direkte årsaken til vindkraftverk med lugubre eierstrukturer, dyrere strøm og tvungen privatisering med anbud og konkurranser.

Spørs om Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov, den siste statslederen i Sovjetunionen fra 1985 til 1991, har / hadde rett:

  • “The EU is the old Soviet Union dressed in Western clothes”

Kunne Norge ha vært helt på utsiden av EU/EØS? Ja, det burde ha vært mulig. Jf. den pågående Brexit-prosessen i Storbritannia, og Sveits som har valgt fra dag en å stå på utsiden. Selv om man ikke er del av samarbeidet kan nødvendige avtaler (handelsavtaler m. m.) bli inngått med unionen og andre land. Det er fullt mulig å overleve uten å være del av EU/EØS, selv om næringslivstopper og sentrale politikere prøver å overbevise oss om at dette hadde vært kroken på døra for næringslivet.

Ifølge kilde på Facebook betaler Norge ca. 8,5 milliarder kroner pr. år til EØS og EU. Ikke akkurat noen liten medlemskontingent.

Kommunereformen- og regionreformen har gitt oss store / større regioner (fylker) og færre kommuner. Noen hevder at dette er en naturlig og villet skritt på veien mot Europas Forente Stater i regi av EU i nærmeste framtid. Konspirasjonsteorier eller fakta, ikke vet jeg!

Brexit-prosessen, ja. Theresa May er nå eks-statsminister i Storbritannia, mens Boris Johnson har tatt over. Theresa lyktes ikke med å komme i mål med Brexit, og nå er det nestemann som tar over stafettpinnen med å få dette til. Boris Johnson har sagt klart og tydelig at landet skal forlate unionen (EU) 31. oktober 2019, uavhengig om de får til en avtale eller ikke med EU. Britene gikk formelt ut av EU 31. januar 2020, men først 24. desember 2020 meldes det om enighet om en handelsavtale mellom EU og Storbritannia gjeldende fra 1.1.2021.

Brexit

Storbritannia (England) og EU – Brexit

 

Om Brexit desember 2019:

Etter litt om og men – fram og tilbake med avtaleforhandlinger mellom Storbritannia og EU – er Storbritannia endelig helt ute av EU (pr. 01.01.2021). Kanskje burde Norge ha lært av Brexit, og fulgt etter ut av EØS?

EFTA må heller ikke glemmes! Det europeiske frihandelsforbund (EFTA=European Free Trade Association), “konkurrenten” til EU, har følgende land som medlemmer: Norge, Island, Liechtenstein og Sveits. Tidligere var det flere medlemsland, men mange har valgt å gå over til EU. Uansett jobber også EFTA med diverse handelsavtaler, hvor handelsliberalisering er tingen. Samme kritikk kan rettes mot EFTA sine avtaler som tidligere nevnte frihandelsavtaler.

Frihandel kontra proteksjonisme

I denne artikkelen har jeg uttrykt en god del skepsis til en del internasjonale handelsavtaler samt EU. Jeg har ingen tro på proteksjonisme eller planøkonomi, men til tider synes jeg markedsliberalismen slippes litt for mye til i fri dressur.

Jeg mener at man bør ha en del internasjonale handelsavtaler og mye frihandel uten masse handels- og tollbarrierer, men det må samtidig være mulig med nasjonale og demokratiske reguleringer av handelen. Avtaler der tilnærmet all makt gis til multinasjonale konsern er ikke særlig ønskelig sett med mine øyne. Det politiske demokratiet og nasjonalstatenes suverenitet bør vernes.

Kunnskaper fra sosialøkonomien eller samfunnsøkonomien kan dras inn i diskusjonen. Blant annet kan Adam Smith (Nasjonenes velstand m. m.) nevnes. Han var ikke særlig positiv til monopoler, forbud og tollmurer. Han mente i grove trekk at den (markedets) usynlige hånd skulle styre handelen, også over landegrensene. Relativt åpne markeder vil gi økt/høyere velstand enn proteksjonisme eller merkantilisme. Arbeidsdeling, frihandel, spesialisering og kapitaloppbygging er naturlig innenfor hans univers, altså markedsliberalisme.

Proteksjonisme eller merkantilisme kan slå ille ut i form av økonomiske tilbakeslag, som igjen går utover den globale økonomiske velstanden. F. eks. Donald Trump, USA sin president, tror ikke på frihandel og internasjonale avtaler. Hans politikk kan fort slå tilbake som en boomerang som gir landet utfordringer.

I tillegg til Adam Smith kan David Ricardo og teoriene rundt komparative fortrinn nevnes. For helheten vi det være fordelaktig med fordeling av handel og produksjon mellom ulike land i stedet for at et enkelt land gjør alt selv.

Jeg er ingen motstander mot frihandel, men litt reguleringer og styring må til. Det er ikke greit at bukken passer havresekken, dvs. at multinasjonale konsern gis all makt uten muligheter for demokratiske beslutninger for å regulere handelen når dette er påkrevd (nasjoners ve og vel, arbeidsmarkedet, miljøet osv.). En del av de presenterte internasjonale avtalene er alt for ensidige i favør for de store og mektige multinasjonale selskapene som kun tenker profitt. Selv om Trump går for lang andre vei, har han noen gode poeng med sin nye politikk.

 

Andre organisasjoner og allianser

Ok, litt på siden av denne artikkelens tema: NATO. NATO er som kjent en forsvarsallianse, hvor bokstavene er forkortelse for “North Atlantic Treaty Organization”. NATO er ingen frihandelsavtale, men har med forsvar og militære operasjoner å gjøre. Medlemmene av NATO er diverse europeiske land samt USA. Enkelte er ikke noe videre begeistret for at Norge er medlem av NATO, og slike krever “Norge ut av NATO”. Selv anser jeg det vel helst som et nødvendig onde at vårt land er medlem av akkurat NATO, selv om jeg selv er en pasifist og militærnekter.

OECD (Organisation for Economic Co-operation and Development), på norsk “Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling“: Ifølge blårussen av noen økonomer i denne internasjonale organisasjonen bør Norge kutte (kraftig) i offentlig sektor og i trygdeytelser. OECD advarer Norge også om at det må være slutt på og ikke er rom for nye dyre velferdsreformer i landet Norge. Uttalelsene fra OECD er vel rene gavepakken til regjeringen og NHO (Næringslivets Hovedorganisasjon).

Selv vil jeg absolutt beholde den norske velferdsstaten (og den nordiske modellen) på dagens nivå, og heller kompensere det økonomisk med mer skatt fra dem som er i stand til å betale dette. Spesielt kan det kreves innbetaling av høyere / mer skatt fra de rikeste rike. Ja, litt smårød er jeg!

Vi har og gjort oss svært avhengige av Asia, og da gjerne Kina spesielt. Nesten all produksjon av fysiske varer og produkter foregår borte i Asia. Masse IKT-løsninger utvikles og vedlikeholdes av firmaer i India. Sør-Korea er også en ganske storleverandør av diverse produkter. Dette at alt settes bort til Asia gjør oss svært sårbare, spesielt hvis en katastrofe eller krig skulle inntreffe som stopper forsyningene til Norge. Vi kan snart ikke produsere eller lage noe som helst selv i Norge. Spionasje er vi vel også redde for, spesielt når det gjelder Kina.

At Norge støtter De forente nasjoner (FN/FN-sambandet) er helt ok i mine øyne. Fredsbevarende arbeid og sikkerhet – samarbeid og fred – har absolutt noe for seg, og likeså menneskerettigheter. Verdens helseorganisasjon (WHO) er også en sentral del av FN. Byråkrati og ineffektivitet er imidlertid noe ødeleggende for FN-systemet.

OSSE / OSCE (“Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa”, “Organization for Security and Co-operation in Europe”) kan også nevnes blant de internasjonale organisasjonene. OSSE er en sikkerhetsorganisasjon som fokuserer på konflikthåndtering (hinder at konflikter oppstår, megler i konflikter og gjenoppbygging etter at en konflikt er avsluttet). En slik organisasjon kan det være stort behov for, da det innimellom oppstår alvorlige konflikter som alle er tjent med en (kjapp) løsning på.

Om enn ikke direkte aktuelt for Norge sin del: BRICS-samarbeidet/gruppa (Briks på norsk) kan også nevnes, hvor B står for Brasil, R for Russland, I for India, C for Kina (China) og S for Sør-Afrika. Fra 1.1.2024 utvides alliansen eller samarbeidsforumet / blokken til å også omfatte Saudi-Arabia, Etiopia, Argentina, Egypt, Iran og De forente arabiske emirater. BRICS framstår som en økonomisk allianse m. m. som utgjør en aldri så liten motpol til tilsvar samarbeider i Europa og USA.

Ja til internasjonalt samarbeid, nei til overnasjonalt samarbeid

Ja takk til enda mer utstrakt internasjonalt samarbeid, men samtidig nei takk til mer overnasjonalt samarbeid. Lenge leve nasjonalstaten Norge og sunn nasjonalisme.

Det er en nødvendighet og et sterkt ønske fra min side om at Norge har et utstrakt internasjonalt samarbeid. Imidlertid bør ikke dette samarbeidet gå ut over nasjonalstaten Norge. Mer overnasjonalt samarbeid (maktovertakelse) – hvor makta flyttes ut av Norge, gjerne på udemokratiske hender – støtter jeg definitivt ikke.

Demokratisk styring av nasjonalstaten Norge ønskes beholdt, ikke minst for å beholde en velfungerende og omfordelende velferdsstat.

Kloke ord skrevet om dette i følgende innlegg:

Offentlige anskaffelser og byråkrati

Muligens et tema litt på siden av artikkelens hovedtema. Velger likevel å si noen ord om saken og ha det med som et eget punkt i denne artikkelen.

Dette med offentlige anskaffelser har blitt kraftig byråkratisert i de senere år hvis jeg skal få si min ærlige mening. Nok en gang er det EU/EØS som har kommet med regler som Norge har tilpasset seg til.

Hvis det er snakk om større innkjøp over gitte terskelverdier må man gå ut på anbud etter gitte regler. Konkurransegrunnlag må utarbeides, anbudet må kunngjøres i Doffin (eventuelt i hele EU/EØS), konkurranse må gjennomføres, protokoll må skrives, det må tenkes og vurderes rundt kvalifiseringskrav og tildelingskriterium, vekting må bli foretatt, alle valg som foretas må dokumenteres og begrunnes godt og til slutt blir kontrakt skrevet og fulgt opp.

Ideen med anskaffelsesreglene er selvsagt å unngå korrupsjon og kameraderi. Man vil unngå at lite gode innkjøpsavtaler blir inngått med “bestekompisen”. Via gjennomføring av en åpen prosess hvor ulike aktører kan presentere sitt tilbud/anbud skal man sikre seg at best mulig betingelser har blitt oppnådd (fordelaktig pris osv.) for oppdragsgiver.

Prosessen rundt offentlige anskaffelser kan fort bli en tidkrevende affære. Mye byråkrati og “papirarbeid”, og det er slettes ikke sikkert at innsatsen står i stil med resultatene som oppnås. Sluttresultatet blir ikke nødvendigvis bedre selv om en omstendelig anbudsrunde kjøres.

Avsluttende kommentarer

Det er gode argumenter for å kunne hevde at det globale handelsregimet blir stadig mer og mer udemokratisk. Folkets interesser (den vanlige innbygger eller borger) ofres for “elitens” interesser (multinasjonale selskaper og de rike). Økonomi og kommersielle næringslivsinteresser vektes viktigere enn helse, miljø, rettigheter til arbeiderne og rettferdighet.

Jeg har liten tro på at proteksjonisme og isolasjon er veien å gå, men enkelte av dagens og morgendagens handelsavtaler går litt vel langt andre veien. For mye makt gis til det private næringslivet på bekostning av det politiske og folkevalgte demokratiet. Kanskje er det på tide å roe litt ned på tempoet rundt globalisering og privatisering?

Demokrati bygger på åpenhet og gjennomsiktighet i politiske prosesser. Nye udemokratiske avtaler (delvis hemmeligholdes, lukkede prosesser) som innføres ser ut til mer og mer å gå i disfavør for vanlige borgere/innbyggere. På den annen side vil de store multinasjonale selskapene tjene på dem.

På det økonomiske området må det være greitt med litt norsk kollektivisme, nasjonalisme og proteksjonisme.

At multinasjonale selskaper skal få overta styringen av Norge på bekostning av demokratiet og folkestyret er betenkelig! Jeg ønsker ikke en slik utvikling og håper at avtalene blir stoppet før de blir innført. Å reversere avtalene etter innføringen vil være vanskelig hvis ikke umulig pga. bestemmelser i enkelte av avtaletekstene som hindrer brudd av eller reversering av inngåtte avtaler.

Lenker:

Strøm, strømpriser og strømkrise, hvor EU /EØS / Europa (internasjonale avtaler) i stor grad påvirker strømprisen i Norge:

En verden i endring:

Arbeiderpartiet er ensporet, “hjernevasket” og i lomma på industrien / næringslivet:

“Gammel” artikkel fra 2013, men like aktuell i dag:

image_printUtskriftsvennlig versjon
Del dette:
Tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , .Bokmerk permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  • Spamkommentarer blokkert