(Sist oppdatert 30.01.2024 @ 17:51 av Bjørn Roger Rasmussen.)

Kors og Bibel

I forbindelse med at kantor Kjell Bjarne Svanæs ble pensjonist (2011) var det et intervju med ham i menighetsbladet. Et utsagn jeg bet meg merke i er følgende: “Jeg synes nok at tendensen til ‘sekterisme’ har blitt forsterket siden barndommen.”

Ifølge Wikipedia kan sekterisme (lenke) defineres slik: “Sekterisme er en betegnelse på en rigid tilhørighetsfølelse i en spesiell sekt eller konfesjon, med et negativt syn på de som ikke tilhører sekten.”

Beklageligvis er det nok mange som opplever at dette er den harde sannhet når det gjelder kirke og bedehus. Det blir ofte en del snakk om og holdninger av typen “oss på innsiden” og “dem utenfor“. Frykten for det som er utenfor forsamlingshuset kan i enkelte miljøer bli vel stor.

Les også “hovedartikkelen” min om temaet: “Sekt og sekterisme – Norge og utlandet“.

Mange menigheter ber om vekkelse. Men ønsker de virkelig dette når alt kommer til alt? Har de et apparat å ta seg av nye som oppsøker forsamlingshuset? Er miljøet inkluderende for dem som kommer fra utsiden og som gjerne oppfører seg litt annerledes enn det som er “normalt” for husets medlemmer?

Aktivitetsnivået i mange kristne sammenhenger er meget høyt. Det er møter, kor, bibelgrupper, barnearbeid, kafé, styremøter, dugnader, stevner osv. Mye tid går med til menighetens aktiviteter. Medlemmene blir helst aktivisert i “hel” med å tilfredsstille menighetens forventninger. Blir det da tid igjen til å tenke på og ta seg av “dem på utsiden”?

Enkelte plasser er det også en rekke menneskelagde regler og forventninger man må etterleve for å passe inn. Å forstå seg på og å tilpasse seg disse kjapt når man kommer fra utsiden er neppe helt lett. Menigheten eller forsamlingen kan fort bli en innesluttet koseklubb for spesielt utvalgte som passer inn. De som passer inn har gjerne også enten blitt født inn i eller giftet seg inn i “sekten”.

Beklageligvis kan det også virke som om baksnakking har gode kår i enkelte forsamlinger. Dessuten finnes det gjerne tendenser til å rangere medlemmene i A- og B- medlemmer, gjerne pga. familiebånd og vennskap og kjennskap. Noen er tydeligvis mer verdt og verdifulle enn andre.

Hvis man tenker på hvor mange som har vært innom bedehus og/eller kirke over de siste tiår for så å forlate bedehuset/kirka igjen kan man bli skremt. Mange prøver å oppsøke menigheter uten å finne sin plass. Selv har jeg hørt om en del personer som har vært på let etter “sin” menighet, men som har gitt opp søket sitt etter å ha prøvd en eller flere forsamlinger. De har ikke klart å finne en menighet der de passer inn og hvor det er rom for dem. Dette burde det virkelig ha vært mer fokus på blant landets menigheter og forsamlinger!

Menigheten og meg (ny / redigert versjon). Jeg passer ikke inn!

En annen ting jeg noen ganger har opplevd er redselen for verdslig kunnskap. Jeg er enig i det Kjell uttalte på dette området: “Derfor må vi ikke være redde for forskning, vitenskap og kunst. De er Guds gode gaver til oss!”

Min konklusjon er at jeg tror Kjell har rett. Det både er og har blitt mer “sekterisme” blant kristne forsamlinger og menigheter. Empatien for “dem på utsiden” har blitt mindre og lengselen for å få nye med på veien har blitt redusert. Vi er fornøyde med at menighetene har blitt redusert til koseklubber for utvalgte personer “på innsiden”.

Lenker:

• Min tro
• blogg.brr.no: Sekt og sekterisme – Norge og utlandet
• blogg.brr.no: Protest mot enkelte former for kristendom
• blogg.brr.no: Jeg er ingen dum sau!
• blogg.brr.no: Kristendom: Lei av menneskelagde regler
• blogg.brr.no: Ja, jeg er en kritisk kristen!
• blogg.brr.no: Kategori protest kristendom
• Eivind Andreas Endresen blogg (en person som er MYE mer kritisk enn meg til sekter og kristen aktivitet m. m.)

Utskriftsvennlig versjon