Om frivillige og frivillighet

(Sist oppdatert 19.10.2023 @ 21:39 av Bjørn Roger Rasmussen.)

Frivillighet

Mange kristne organisasjoner samt mange andre lag og foreninger er avhengig av arbeidsinnsatsen til de frivillige. Av og til høres det ut som om frivillighet er frelsen og redningen for alt arbeid som ønskes utført innenfor ideelle organisasjoner. Nå viser det seg i praksis at det ikke alltid er så lett å få fatt i nok (dugende) frivillige. Mange vegrer seg for å binde seg til å jobbe gratis for en organisasjon over en lengre periode.

Stikkordsmessig ser jeg blant annet følgende problemer og utfordringer rundt rekrutteringen av frivillige:

  • Det står ikke alltid klar en hel bataljon med frivillige som er villige til “å slave og streve”. Det kan rett og slett være vanskelig å skaffe til veie tilstrekkelig antall og dugende frivillige.
  • Frivillige vil kreve koordinering, oppfølging og ledelse.
  • Alle som melder seg til frivillig arbeid er ikke nødvendigvis dugende personer.
  • Overgripere må det ses opp for.
  • De frivillige må få meningsfulle oppgaver/oppdrag. (Oppleves som meningsfulle, ikke kun monotont og meningsløst “slavearbeid”.)
  • Frivillige må ikke bli “druknet” i tilleggsoppgaver underveis uten at dette er avklart og ønsket fra de frivilliges side.
  • Det må være lov til å ta pauser fra frivillig innsats. I perioder må det være greit kun å være en nyter og ikke yter.
  • Verdien til et menneske MÅ IKKE vurderes bare ut fra deres arbeidsinnsats.
  • Frivillig innsats binder tid og penger, noe ikke alle er villige til å ofre.
  • Tidsklemma og andre forhold kan gjøre at det i praksis kan være vanskelig å få personer til å stille opp som frivillige.

Selvsagt er det også positive sider med frivillighet, hvor jeg velger å nevne følgende:

  • Kan binde/sveise sammen miljøet på en god og utviklende måte.
  • Kan bidra til å skape trivsel.
  • Kan motvirke ensomhet.
  • Man kan få følelsen av å være til god nytte gjennom å gi litt av sin tid. Som det heter: “Den største gleden du kan ha, er å gjøre andre glad.”
  • Mange oppgaver vil ikke la seg skjøtte uten de frivilliges innsats, dvs. man er helt avhengig av de frivillige sin innsats. Ansatte kan ikke rekke over alt, og det er ikke økonomi til å få løst alle oppgaver mot betaling.

Jeg leste i 2009 en artikkel hos P 4 (link) om Røde Kors sin kraftige tilbakegang målt i antall medlemmer. Samfunnsforsker Karl Henrik Sivesind uttalte:

– Jeg tror organisasjonene må tilpasse seg folks hverdag, og at det må reflekteres i hvordan de bruker frivillige. De må bli mer profesjonelle når det gjelder å koordinere og fordele oppgaver som kan utføres innenfor et avgrenset tidsrom.

 

Jeg kjenner meg igjen i denne beskrivelsen. Selv er jeg lite villig til å bli “slukt” av en organisasjon over en lengre periode. Det er lettere å si ja til å utføre en bestemt tidsavgrenset oppgave enn å binde seg på fast basis. Videre er det selvsagt viktig at oppgavene oppleves som meningsfulle og at den enkelte får utnyttet sine evner og anlegg. Å spørre f. eks. en ikke-praktiker som meg om å gjøre vaktmesterarbeid er bortkastet!

En helt annen faktor er at ikke alle som melder seg til frivillig innsats duger til å gjøre de oppgavene de blir satt til. Frivillige som gjør en dårlig innsats kan være ødeleggende for en forenings eller organisasjons renommé.  Det er selvsagt viktig at slike personer blir silt ut. En utfordring er også at det finnes ulike kjeltringer, psykopater og overgripere “der ute” som ikke må få slippe til, i hvert fall ikke i barne- og ungdomsarbeidet.

De frivillige må bli satt til meningsfulle oppgaver og ikke bare bli satt til “drittarbeid”, “slavearbeid” og rutinearbeid. Det finnes visstnok et skille mellom instrumentell frivillighet (å gjøre en på forhånd definert oppgave, les: rutinearbeid) kontra organisk frivillighet (nye og spennende ting). For å bli fristet til å delta med sin frivillighet er det vel tilnærmet en nødvendig at man identifiserer seg med og brenner for visjonen / opplegget bak aktiviteten / arbeidet.

En uting i mange frivillige lag og foreninger er at hvis man først har sagt ja til å gjøre en frivillig innsats går det ofte ikke lenge før ansvarsområdet og arbeidsmengden blir utvidet. Hvis en organisasjon har fått lillefingeren er det lett å sluke hele personens arm eller kropp for å si det litt billedlig. Det som startet som en liten frivillig tjeneste blir ofte større og større (utvidet) uten at man egentlig spør den involverte om det er greit. Til slutt kan det til og med tenkes at det blir for mye for vedkommende og at han/hun “går på en smell” eller i hvert fall går lei.

Innenfor kirka er det ofte fokus på dette å satse på frivillige og frivillighet. Spesielt nevnes bruk av frivillige ganske ofte innenfor trosopplæringen (barn- og unge). Til og med noen “glupe hoder” har forstått at de frivillige som stiller opp må gis innflytelse og ikke kun bli brukt som “praktiske slaver”. Imidlertid er det neppe så lett alltid å finne frivillige og ikke minst å koordinere alle de frivillige. Det virker ofte som om frivillige skal løse en hel masse med problemer, uten at problemer og utfordringer hensynstas. Gode frivillige står ikke alltid klare til å stille opp og de man klarer å finne må få nødvendig oppfølging, noe som kan være tidkrevende for de profesjonelle (les: ansatte).

Ressurskrevende møter eller gudstjenester i kristen regi

Å avholde et kristent møte eller en gudstjeneste er ressurskrevende bemanningsmessig, uansett om det er snakk om tilsatte eller frivillige som gjør jobben. Det trenges noen til å gjøre minst de følgende tingene:

  • Møteverter, noen som spiller (pianist, organist eller likende), møteleder, noen som har en liten innledning eller leser søndagens tekst, noen som eventuelt har et eget arrangement for barna (søndagsskole), noen som preker, eventuelt lovsangsteam, kollektører og kirketjener.

Å dekke opp alt med ansatte kan bli en dyr løsning. På den annen side er det vanskelig å finne nok frivillige til å dekke opp alle oppgavene. Muligens har avholdelse og møter og/eller gudstjenester blitt vel “avansert”?

 

Noe ganske særnorsk – særnorsk aktivitet – er dugnad. Dugnad og dugnadsånd har vi til tider hatt mye av her i landet, og da gjerne spesielt ute i bygde-Norge og “ute på landet”. Mange bedehus, forsamlingshus, grendehus og idrettsanlegg hadde aldri blitt realisert eller blitt holdt ved like uten gjennom dugnadsinnsatsen. Basarer, julemesser osv. inkludert dugnadsinnsatsen som ligger bak slike arrangementer har betydd mye for mange lag, foreninger og organisasjoner. En god del ære må også ulike kvinneforeninger tildeles. Ufattelige mengder med økonomiske midler har blitt samlet inn via slike foreninger.

Tidligere har Norge vært tilnærmet i verdenstoppen når det gjelder frivillighet og dugnad. Det har vært en lang (og god) tradisjon i Norge at man stiller opp på dugnader til fellesskapets beste. Både ideelle organisasjoner (Røde Kors, speiderarbeid, idrett / idrettslag, kor, korps, barnelag, kristent arbeid osv. osv.), bygdelag og skoler har gjort seg helt avhengige av denne dugnadsinnsatsen, idealismen og frivillige arbeidsinnsatsen.

Tegn i tiden tyder på at denne epoken mer eller mindre er over. Det har nå blitt ganske så vanlig at “rikinger” prøver å betale/kjøpe seg ut av dugnadsinnsats. Frivillig arbeidsinnsats, dugnadsånd og frivillighet er på vikende front, hvor gjerne “unnskyldningen” er tidsklemma. Frivillighet og dugnadsinnsats er muligens ikke lengre del av de norske verdiene.

“Løsningen” på problemene med å skaffe frivillige er at lommeboka må åpnes. Frivillig innsats blir i noen tilfeller erstattet av betalt innsats. Et problem med dette er at ikke alle lag og organisasjoner har økonomi til å lønne dem som skal gjøre nødvendig innsats. Det er jo litt fallitterklæring å måtte erstatte gratis og frivillig innsats med betalt / lønnet innsats.

nettsiden til Frivillighet Norge kan man blant annet lese følgende fakta:

  • Den frivillige arbeidsinnsatsen i de frivillige organisasjonene i Norge tilsvarer 147 800 årsverk (2014).
  • 61 % av befolkningen (over 16 år) bidrar med frivillig arbeid i de frivillige organisasjonene årlig.
  • Det er anslagsvis 9,2 millioner medlemskap i frivillige organisasjoner i Norge.
  • Verdiskapingen i frivillig sektor (inkludert verdien av det frivillige arbeidet) var på 125,5 milliarder kroner i 2014.

Ifølge artikkel i avisen Vårt Land mars 2018 (bak betalingsmur) er Norge best i verden på frivillighet, og innsatsen øker jevnt. Hele 61 % av landets voksne befolkning deltar i frivillighetsarbeid. Imidlertid er det nedgang for kristen frivillighet.

Ifølge Frivillighetsbarometer 2023: 62 % av befolkningen har gjort frivillig innsats i løpet av de siste 12 månedene

 

Ifølge NRK april 2019 lever frivilligheten fortsatt i beste velgående i landet vårt. Fra nord til sør står alltid noen klare til å hjelpe andre, og NRK kaller landet Norge for frivillighetslandet. Ifølge artikkelen bidro i 2018 over 60 % av oss på en eller annen måte med frivillig arbeid, og det er visstnok ingen land i verden som slår oss på dette. Nesten 150.000 årsverk legges ned i norsk frivillig innsats.

Kulturministeren varsler at en ny frivillighetsmelding kan komme i 2018, ca. 10 år etter forrige melding. Noe som blir sentralt i denne meldingen er å finne ut hvordan unge mennesker kan “kobles på”. Frivilligheten må moderniseres for å få med de unge. Frivillighet skal være et supplement til og ikke erstatte offentlige tjenester.

Frivillighetsmeldingen ble lagt fram 7. desember 2018. Fra innlegg i forbindelse med lasering av frivillighetsmeldingen skrev statsministeren, finansministeren og kulturministeren følgende:

  • “frivilligheten er en del av grunnfjellet i det norske samfunnet.”

Flatraket og dugnad

I en slik artikkel som dette er det naturlig å nevne bygda jeg bor i og dugnadsånden som der finnes. Dugnad og frivillighet lever heldigvis ennå her. Ennå blir 17. mai arrangert med frivillige som står på for å få feiringen i havn. Likeså legges det ned en formidabel innsats i idrettslaget via styreverv og gjennom at en del personer fungerer som trenere m. m. uten å få betalt for jobben. Diverse arrangementer finner sted i skolelokalene eller i klubbhuset, ofte i stor grad arrangert via dugnad. Det var også stor dugnad for noen år siden da det ble trukket fiberbredbånd rundt i bygda.

 

I kongens nyttårstale 2021 ble viktigheten av frivillighet trukket fram som et poeng. År 2022 er visstnok Frivillighetens år, og ifølge kongen er frivilligheten en av de mest verdifulle bærebjelkene for både enkeltmennesker og samfunn.

År 2022 er et spesielt år når det gjelder frivillighet, i og med at dette året altså er utpekt til å være frivillighetens år. Sannsynligvis blir det masse ulike tiltak i løpet av året, hvor mange av dem vil finne sted koordinert av kommunene ved kulturavdelingene og/eller Frivilligsentralene.

Samtidig ved starten av år 2022: Frivillighets-Norge skal nå knekkes og kveles via høye strømpriser. Til alt overmål eies de fleste norske kraftverk og energiselskaper primært av offentlige aktører. Fint og flott at politikere og myndigheter snakker fint om det frivillige, for i neste omgang å prøve å ta livet av mye av aktiviteten.

Å “redde” samfunnet vårt med frivillighet er en fin tanke. Så var det dette med teori og praksis, da. I praksis kan det være nesten kult umulig å få med seg personer til å stille opp på frivillighet og dugnad. Ikke minst i kirka er det mange plasser såpass “døde” menigheter at det er få frivillige å ta av.

Lag og foreninger som skal få fatt i frivillige framover tror jeg må ta dagens virkelighet innover seg, med at det slettes ikke er så lett å skaffe frivillige og å holde på dem over tid. Organisasjonene må tilpasse driften slik at det må være lov å være frivillig for en kortere periode, og at man spør den enkelte om å utføre ting som er innenfor personens interesseområde. Selvsagt vil dette at den enkelte kun binder seg for kortere tid medføre mer behov for å organisere og koordinere den frivillige innsatsen. Det er nok på høy tid å profesjonalisere dette som har med frivillighet å gjøre.

Et suksesskriterium for frivillighet er at de frivillige må bli sett og anerkjent. Jeg vil til slutt også få tilføye at det viktig å følge opp de frivillige og ikke minst å takke dem for jobben som blir utført. Dette med oppfølging blir nok ofte i praksis litt forsømt.

Lenker:

(Også tidligere publisert i min gamle blogg tilbake i april 2009, utvidet og redigert etter den tid.)

image_printUtskriftsvennlig versjon
Del dette:
Tagged , , , , , .Bokmerk permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  • Spamkommentarer blokkert