Kristne politiske partier, nei takk!

(Sist oppdatert 14.09.2023 @ 18:28 av Bjørn Roger Rasmussen.)

Kristne partier, nei takk!

Registrerer at jeg får mye å irritere meg over under kommende politiske valg (stortingsvalg, fylkestingsvalg og/eller kommunestyrevalg): Kristne politiske mini- og mikropartier. Jeg har i en årrekke uttrykt min store skepsis mot KrF. I de senere valg har partiet fått selskap av Partiet De Kristne” (PDK) / partiet Konservativt, og til Stortingsvalget 2013 hadde KrF også “konkurranse” fra de kristne mikropartiene “Kristent Samlingsparti” (KSP) og “Norges Kristne”. Og hvis ikke dette var nok: Desember 2016 ble oppstart av det kristne partiet Verdipartiet (i Rogaland) allment kjent.

Oppdatering: Kristent Samlingsparti (KSP) har etter valget 2013 blitt en del av Partiet De Kristne / partiet Konservativt. Partiet Norges Kristne er vel historie. De små kristne mikropartiene kommer og går etter å ha ha kommet med tomme løfter om høy oppslutning som er umulig å innfri. Interne krangler rir også disse småpartiene. Stortingsvalget 2021 og Verdipartiet ifølge sistnevntes nettside: “Verdipartiet har ved årets Stortingsvalg inngått valgteknisk samarbeid med Alliansen.” Fy da, i allianse med et slikt ekstrem-nasjonalistisk parti som Alliansen. 

Kristne som står fram og fronter andre partier enn de “kristne” partiene (KrF, Partiet De Kristne / partiet Konservativt osv.) får ofte “pes” og kritikk. Enkelte mener tydeligvis at det er mer kristent å stemme på et av de små kristelige nisjepartiene, alternativt blått, enn å stemme og støtte rødgrønn side.

At kristne skal “rotte” seg sammen i egne partier klarer jeg ikke å forstå vitsen med. Kristne kan heller ikke automatisk enes om politisk retning, saker og verdier der alle har samme syn. Dessuten er nok en stemme på i hvert fall de “kristelige” nisjepartiene en bortkastet stemme. En stemme på kristne småpartier kan faktisk gi mindre kristen innflytelse i norsk politikk.

Norge trenger slettes ikke egne politiske partier for såkalte kristne velgere!

Oppdatering august 2023: Det har blitt avholdt Kommunestyre- og fylkestingsvalg 2023, hvor i hvert fall partiet Konservativt (tidligere PDK) stillet lister enkelte steder. Partiet har vel tonet noe ned det kristne. I tillegg var jo KrF fortsatt aktive i valgkampen, og Partiet Sentrum finnes også. Selv styrer jeg gladelig unna disse nevnte partiene som i større eller mindre grad “lefler” med det såkalte kristne / kristne verdier!

Oppdatering senhøsten 2021 – gammelt nytt: Stortingsvalget 2021 har blitt avholdt. På forhånd skrev jeg at jeg håpet for menneskehetens og “guds skyld” at de såkalte kristne partiene skulle gjøre et elendig valg, og dette ønsket fikk jeg innfridd! Heldigvis var det vel “kun” “Kristelig Folkeparti” (KrF) og “Partiet De Kristne” (PDK) som stillet til valg denne gangen som kristenpartier. (Og Partiet Sentrum fikk heller ikke noen målbare oppslutning.)

Stortingsvalget 2021 – resultater

Jippi! KrF havnet under sperregrensen i Stortingsvalget 2021 (3,8 % av stemmene). Kun tre representanter får de inn på Stortinget. Også takk og pris at MDG (3,9 %) forble små, og at PDK (Partiet De Kristne) fikk et nesten ikke-målbart resultat (0,4 % oppslutning).

“Jungelen” med mikropartier og ensakspartier kan vi helt se bort fra, da de ikke får noen som helst innflytelse. Lenge leve den rødgrønne valgseieren i valget, hvor KrF og PDK i realiteten får null makt.

 

Partilogoer

Etter mitt syn bør sammenblanding av politikk og religion ikke finne sted i for stor grad. Politikk bør være politikk, og tro, religion og menighet bør være adskilt fra politikken i størst mulig grad. Selvsagt blir det ikke helt krystallklare skillelinjer alltid. Tros- og religionsfriheten bør uansett ha gode kår, og i en viss grad vil politikken motta impulser fra troslivet og det religiøse. At et vanlig politisk parti har troende blant sine politikere er bare en styrke.

Egne såkalte kristne politiske partier ønsker jeg meg for min del til dit pepperen gror. Politiske partier med tydelig religiøs agenda og verdiforankring kan føre til at mennesker / individer gis ulik verdi basert på tro, verdisyn / verdisett, livsførsel, kjønn, seksuell legning osv. Pga. snevre verdier og verdisett kan rammene bli trange og takhøyden lav. Samfunnet kan framstå som noe lite opplyst hvis slike partier får for stor makt.

Følgende figur har jeg brukt mange ganger før her i bloggen i andre sammenhenger:

Menigheten og meg

 

Eventuelt i nyversjon:

Menigheten og meg (ny / redigert versjon). Jeg passer ikke inn!

 

I denne artikkelens setting passer det bedre å erstatte “Menigheten” med storsamfunnet. Det vil ikke være plass for slike som meg i et samfunn og et land hvor religionen – for Norges del kristendommen / kristentroen – styrer landet fullt ut.

Jeg vil ha meg frabedt et Sharia-liknende samfunn i kristenversjon (“kristen Sharia”), med lovverk i stor grad basert på kristne konservative verdier og ideer. Et slikt samfunn ville vel i praksis ha blitt et teokratisk kristendiktatur. Man får et land med begrenset frihet og lav takhøyde for ulikheter. Jeg anser Bibelen som bok lite egnet for styring og ledelse av et samfunn eller land.

Politiske partier basert på religion kan splitte folket og svekke demokratiet, og motstandere kan oppleve å bli diskriminert, forskjellsbehandlet, miste rettigheter / muligheter og fratatt noe av menneskeverdet. Å la “hellige” gamle religiøse bøker (Bibelen, Koranen osv.) styre gir gjerne et svært “trangt” og sneversynt samfunn. Alt i alt er slike politiske partier lite til glede og nytte for det moderne mennesket.

Hvis kristne eller andre religiøse politiske partier gis for stor makt og innflytelse kan vi sitte igjen med et samfunn som i stor grad er moraliserende, dømmende, stemplende og som driver med (utstrakt) sosial kontroll. Noe av den naturlige menneskelige livsførselen kan bli innskrenket for enkelte, og menneskerettighetene kan i ytterste konsekvens bli truet.

Er det mulig? Nok et såkalt kristent mikroparti er under oppseilingen, i hvert fall i Rogaland. Denne gangen et parti med navnet Verdipartiet. Lederen Magne Hersvik skriver blant annet følgende om tanken bak partiet i et innlegg på DagensDebatt.no desember 2016: “Vi ser behovet for et kristent fokus og kristne vitnesbyrd i gamle Norge. Noen er så redd for å blande kristen tro og politikk.” (Ja, jeg er blant dem som IKKE liker blandingen mellom bedehus/tro og politikk!)

For ordens skyld: Personlig er jeg lite begeistret for borgerlig eller blåblå politikk, noe som framgår av regjeringskritikk-artikkelen min (lenke).

Jeg vil vel gå så langt at jeg kaller ideen om egne kristne politiske partier for en styggedom og tåpelig avsporing. Av disse sære mikropartiene er det tross alt KrF som er det mest “normale” partiet. Er likevel skeptisk til KrF pga. deres uinteressante politikk og politiske ståsted som etter mitt syn er vel blått (konservativt) for tiden.

Sommeren 2013 fikk Rune Edvardsen i Troens Bevis Verdensevangelisering (Sarons Dal) litt “pes” for sin støtte til Arbeiderpartiet. Tydeligvis finnes det enkelte kristne som mener at noen politiske partier “mer kristne” enn andre. Noen vil til og med “boikotte” arbeidet til TBVE pga. Rune sitt personlige og private politiske ståsted. Etter den tid har visstnok Rune Edvardsen meldt overgang til KrF.

Er enig med David Åleskjær som tidligere i sin blogg (han har nå slettet sitt innlegg) skrev at “Hva Rune stemmer, har nemlig null relevans for misjonsarbeidet” og “Jesus blåser i hva jeg måtte stemme i år“. Han uttrykker også skepsis mot meningsløse begreper slik som: “Den kristne kulturarven”, “kristne verdier”, “bekjempe avkristningen”, “Norge må tilbake til Gud” og det ekskluderende og frekke partinavnet “De kristne”.

Utgangspunktet for min “krig” mot kristne politiske partier

Nei til KrF

Min “krig” mot KrF startet for en god del år siden mens jeg ennå var ung voksen (i 20-årene). Husker jeg fikk en invitasjon til en eller annen lokal KrF-happening i Egersund hvor det stod ca. følgende adressering: “Til medlemmer og sympatisører/støttespillere av KrF”. Dette fikk meg til å tenne på alle plugger. Selv om jeg var (og er) kristen og i den tid også vanket i Misjonshuset (NMS, Egersund) var det alt annet enn en selvfølgelighet å støtte dette partiet. Deres ensidige familiefokus på den perfekte kjernefamilie samt deres høyrevridde politikk har aldri appellert til meg.

Jeg har også nå i “nyere tid” – forut for valg 2019 – blitt invitert til å like Stad KrF sin Facebook-side, noe som jeg selvsagt svært fort avviste.

Hentet fra artikkelen min “Fortsatt skeptisk til KrF (Kristelig Folkeparti)“.

 

I slutten av juli 2013 kastet også “gründeren” Jan Hanvold i TV Visjon Norge seg inn i debatten. Han mener visstnok at kristne som stemmer Ap bør skamme seg m. m. Det rakkes ned på rødgrønn politikk og et skjellsord som benyttes er “sosialister”. Det er visstnok mer kristent å stemme på et av de kristne partiene, alternativt blåblått. I forbindelse med Stortingsvalget 2017 oppfordrer han sine “disipler” til enten å stemme gult (KrF) eller blått (H eller FrP).

Sammenblanding av religion (kristendom / kristentro) og politikk er ikke så smart!

Kristne partier, nei takk!

 

Jeg har tidligere nevnt det nye partiet som visstnok kaller seg Verdipartiet. Formålet til dette partiet er: “Verdipartiets formål er å fremme en politikk som styrker Norge som en selvstendig, demokratisk og kristen nasjon. Vi vil arbeide for menneskeverd, personlig frihet, et felles judeokristent grunnlag for nasjonen, respekt for Grunnloven og norsk suverenitet. Verdipartiets politikk bygger på Bibelens grunnverdier og Guds ord.” Partiet har også en bekjennelsesparagraf. Denne sammenblandingen mellom bedehus og politikk støtter ikke jeg. Enkeltindivider og grupper med mennesker kan være kristne, men ikke en nasjon i seg selv. Politikk er ikke menighet!

Verdipartiet

Verdipartiet ifølge Wikipedia september 2018:

Motto “Vi vil bygge Norge på Bibelens grunnverdier og slå vern om nasjonal frihet.”

Verdipartiet er et norsk politisk parti stiftet på Karmøy 26. november 2016. Partiet vil styrke “Norge som en selvstendig, demokratisk og kristen nasjon”, “verne barnet i mors liv”, kjempe for at “ekteskapet er mellom en mann og en kvinne” og støtte Israel. Ved stortingsvalget 2017 stilte Verdipartiet med liste bare i Rogaland fylke. Der fikk partiet 148 av i alt over 174 000 stemmer, det vil si mindre enn 0,1 prosent av det totale antallet.

Lenke: Wikipedia – Verdipartiet

Verdipartiet, nei takk!

Strengt tatt er det liten grunn til å bruke masse tid og energi på fenomenet Verdipartiet. Det er et lite “filleparti” som i første omgang kun finnes i Rogaland fylke og som har mikroskopisk oppslutning for sin mørkemannspolitikk.

Valg 2019 og Verdipartiet: Hvor har det blitt av partiet? Det har vært lite søkelys på det i valgkampen. Informasjonen på deres nettside er også foreldet / ikke oppdatert. Muligens stiller de ikke lister til valget?

Kristne politiske partier appellerer i hovedsak til den sørvestnorske pietisten i Bibelbeltet. Ofte er personene medlemmer i lavkirkelige organisasjoner. Blant andre kristne har nok økt meningsmangfold i “klassiske kristne spørsmål” medført at det ikke er noen automatikk i å stemme på et såkalt kristent parti.

Promille- eller mikropartiet “Partiet De Kristne” lever tydeligvis ennå, og i november 2022 endret de partinavn til Konservativt. I august 2016 var i hvert fall partilederen Erik Selle på banen med et innlegg hos DagensDebatt.no. Partiet er for tiden opptatt av Israel- og Midtøsten-politikk og omkamp på ekteskapsloven (motstandere mot dagens likekjønnede ekteskapslov). De påstår: “…Partiet De Kristne er et reelt alternativ for velgere som er opptatt av en rettferdig og god Midtøsten-politikk og som ønsker en omkamp på ekteskapsloven.” Partiet prøver å framstå som et alternativ til KrF og Frp på borgerlig side.

De Kristne – Løftebrudd

 

For meg framstår hele partiet som et tulleparti som ikke fortjener noen støtte. Deres politikk er ikke representativ for kristne flest, da kristne slettes ikke er en homogen masse hvor alle tenker likt eller er opptatt av de samme sakene og verdene. Etter mitt syn er det svært så arrogant eller små-frekt å kalle et parti for “Partiet De Kristne” (PDK). Ut fra navnet høres det ut for å være et parti som er samlende og passer for alle kristne, noe som langt ifra er tilfellet med sin nisjepregede politiske blåagenda. Deres politikk og politisk syn appellerer kun til et marginalt mindretall kristne velgere (konservative kristne). Navneskiftet november 2022 til (partiet) Konservativt er vel heller ingen stor forbedring.

Enkelt og greit: Du kan ta gift på at jeg IKKE skal stemme på partiet Konservativt (tidligere: Partiet De Kristne). Politikken de står for tilhører fortiden og bidrar ikke til utvikling i retning av et bedre samfunn. Deres diskriminerende, ekskluderende og gammeldagse politikk er det ingen grunn til å rope hurra for. Deres tåpelige forsøk på å bedrive overformynderi og å påtvinge oss leveregler og bud utgått på dato fortjener ikke stemmer eller støtte.

Jo-ho! Det konservative mørkemannspartiet “Partiet De Kristne” vurderer å skifte navn! Et eventuelt navnebytte vil ikke finne sted før etter stortingsvalget i 2021. Håper virkelig at de skifter navn til noe mer beskrivende enn det dagens navn er. Bare et mikroskopisk mindretall av kristne kan identifisere seg med det nevnte partiet. Partinavnet Konservativt fra november 2022 er vel ikke noen kjempestor forbedring…

I forbindelse med navneendringen fra Partiet De Kristne til Konservativt skrives det blant annet fra deres side: “Konservativt er partiet som vil lede Norge i riktig retning.” Ha, ha, ha! Ikke få meg til å le! Dette partiet vil jo ha Norge tilbake til “steinalderen” – tilbake til de mørke gamle dager. Nei, fri og bevare meg for den politikken! Ellers påstår de at den kristne arv fortsatt står sentralt for partiet, og at de har samme samme ideologi, program og prioriteringer som tidligere. Altså: Et totalt uinteressant parti som lever i gamle dager / gamle tider.

“Partiet De Kristne” (PDK)

Fri og bevare oss mot PDK / partiet Konservativt på Stortinget! Jeg håper og tror at det er lenge til partiet blir såpass stort målt i oppslutning at de kommer inn og blir en maktfaktor på Stortinget. Det må da holde at de “forurenser” enkelte kommestyrer med sin politikk

Det virker som om “Partiet De Kristne” vil tilbake til den mørke middelalder. De står for et totalitært tankegods der deres skrudde fortolkning av kristne verdier skal påtvinges alle om de vil eller ikke. Jeg mistenker at tros- og ytringsfrihet i praksis er mindre vesentlig for partiet. Det ser også ut for å være en ganske så autoritær ledelse internt i partiet hvor enkelte medlemmer har blitt ekskludert pga. de ikke lever opp til “minstestandard”.

Partiet virker umodent og svært overfokusert på Israel. Når det gjelder asylsøkere støtter de gjerne opp om konvertitter, men overfor muslimer er det stor skepsis og nesten hat mot dem. Nestekjærlighet gjelder visstnok ikke overfor muslimer.

Partiet De Kristne driver med demagogi. De presenterer det som en uimotsigelig sannhet at diverse tidligere politiske vedtak nesten har avviklet den kristne troen i Norge. De klarer med sin argumentasjon til å få en del til å tro at dette er sannheten med stor S. Nok en gang ikke fakta fra det partiet.

Partiet har en del framtredende personligheter som har frontet diverse konspirasjonsteorier, og hele partiet framstår som en organisasjon med sekteriske tendenser. Et ekstremt sært parti, som ikke bør få for mange sentrale posisjoner i den norske rikspolitikken.

Partiprogrammet / informasjonen fra “Partiet De Kristne” (PDK) forsvarlig håndtert. Krøllet sammen og lagt til resirkulering (papir / papp). Ankom vår postkasse og fikk et kort liv uten å bli lest.

 

I forbindelse med valgkampen relatert til Stortingsvalget 2021 har jeg egentlig i liten grad tenkt på, irritert meg over eller brukt kalorier på PDK. Ingenting tyder på at de får noen målbar oppslutning eller makt etter valget. Men annonsekampanjer via f. eks. Vårt Land har de kjørt på med:

Partiet De Kristne (PDK) med annonse via nettsiden til avisen Vårt Land, september 2021.

 

Noe “umusikalsk” i disse miljøvernstider å kjøre på med økt satsing på olje- og gassproduksjon på norsk sokkel. Fornuftig forvaltning av skaperverket er vel ikke deres skål.

Å stemme på Partiet De Kristne / partiet Konservativt er en bortkastet stemme. Jeg er enig med spørsmålet Espen Ottosen stiller: “Hvorfor slutter tusenvis av kristne opp om Partiet de kristne?”

Partiet De Kristne (PDK) og kommunestyre- og fylkestingsvalget 2019

PDK er igjen “ute med kjeften sin” i forbindelse med valget 2019. På den småtvilsomme nettsiden Søkelys er det gjengitt et innlegg forfattet av Tomas Moltu, 1. kandidat til fylkestinget for PDK i Hordaland / Vestland fylkeskommune. Tittel på innlegget:

Av innlegget framgår det at det er helt uaktuelt å legge ned partiet for så å gå inn i eller bli en del av KrF. KrF er ifølge dem preget av splittelse og uforutsigbarhet, og det er ikke aktuelt med «nå må vi stå sammen». PDK er visstnok ifølge seg selv godt fundamentert i konservativ kristendom.

PDK har ifølge seg selv:

  1. Den beste politikken for familier i Norge. (Hjelpes! Verre enn MorFarBarn sin “politikk”.)
  2. Tydeligst og best løfter fram Israel og Israels sak.
  3. Tydeligst og best på “Ja til livet” (nei til abort osv.).
  4. Utfordrer globaliseringen (EU, EØS, ACER osv.) og nedbyggingen av Norge
  5. Vil utfordre FN.
  6. Vil begrense innvandringen til Norge.
  7. Et tydelig og avklart borgerlig parti.

Å nei, du. Dette partiet får DEFINITIVT ikke min stemme. Deres mørkemannspolitikk og forvridde konservative tilnærming og kristensyn appellerer absolutt ikke til meg. Satser på at folk flest er opplyste og tenkende mennesker som styrer langt unna valgseddelen og den gammeldagse politikken til PDK.


Politikken, visjonene, partiprogrammet og valgløftene forut for Stortingsvalget 2021 har jeg ikke en gang tenkt å sette meg inn i. Partiet kommer uansett ikke i noen maktposisjon, og uansett er deres politiske valg og mål totalt uinteressante og på kollisjonskurs med alt jeg står for. Tenker jeg glatt overser hele deres eksistens i dette valget.

 

Forut for valget 2019 har partiet arrangert “PDK Convention 2019”. Denne samlingen skulle vel fungere som en “kickoff” i forbindelse med valget. Det de var opptatt av i forbindelse med denne konferansen var blant annet: “PDK Convention 2019 samles verdikonservative profiler fra inn og utland som setter frihet, trygghet, forsvar, beredskap, Norges verdiplattform, familien, demokrati, folkestyre, lokaldemokrati og grasrotengasjement på dagsorden innenfor valget i 2019.” Nok en gang ingen tvil om at partiet har et annet samfunns- og verdensbilde enn det jeg har, og at de slettes ikke appellerer til meg med sin sære politikk.

Låner et sitat fra Facebook rundt PDK, lett omskrevet:

  • ‘Partiet De Kristne – Tullepartiet som forfekter såkalte “sentrale kristne verdier“. Partiet er desperate etter å forfekte middelaldersk ideologi, og består av en god samling med sullebukker / tullebukker.’

Sannsynligheten for at partiet skal klare å få gjennomført sin politikk er HELDIGVIS minimal. Partiet har alt for liten oppslutning til å ha noen vesentlig betydning i det politiske spillet. Joda, som kristen tror jeg på at undere kan finne sted. Det blir likevel litt drøyt for min del å forvente at et så stort under skal finne sted at PDK plutselig over natten blir et stort nok parti til å kunne oppnå muligheter for reell politisk innflytelse.

Politisk makt til religion og livssyn har vært (og er) en alvorlig trussel mot demokrati, menneskerett og likeverd. (Levi Fragell på Facebook.)

 

Dette i det hele tatt å prøve å få folk til å stemme på Partiet De Kristne (PDF) er tilnærmet lureri. Velgerne blir lurt med lovnader om stor oppslutning pga. de har “gud” på sin side. De er heller ikke snaue med sine løfter om store politiske endringer som de skal få utrettet. Meningsmålinger taler sitt tydelige språk at dette partiet ikke vil få noen politisk makt i det hele tatt. En stemme på partiet er en bortkastet stemme. Dessuten tyder interne samarbeidsproblemet på at de i hvert fall ikke klarer å samarbeide noe særlig bra med andre annerledestenkende partier.

I forbindelse med valg 2017 har diverse talspersoner fra Partiet De Kristne (PDK) vært på banen flere ganger. Når enkelte av dem uttaler seg høres det ut for at de representerer et kjempestort parti. Ikke måten på hva de skal klare å få til når (ikke hvis!) de kommer i makt på Stortinget. Stormannsgalskap og virkelighetsflukt enkelt og greit.

Ukjent Jesus inn på Stortinget: Noen mener at vi kristne bør stemme Partiet De Kristne, da dette vil bety at Jesus kommer inn på Stortinget. Nei takk sier nå jeg. Det vrangbildet av Jesus som presenteres av nevnte parti har ingenting i politikken og beslutningstakingen å gjøre.

Denne oppfordringen august 2021 bør IKKE bli fulgt av oppegående mennesker:

Riktignok enig i at KrF trenger en “god” og lang pause fra maktens korridorer (Storting + Regjering), og at de ikke fortjener kristnes stemmer. Imidlertid vil jeg ikke ha dem byttet ut mot PDK.

Kristne mikropartier

Mye mer kunne helt sikkert ha vært sagt om de kristne mikropartiene, men jeg tviler på om det har noen hensikt. Partiene er små mikropartier med nesten ingen oppslutning, og pga. deres ubetydelighet det er vel liten vits i å bruke alt for mye tid, energi og kalorier på dem.

En og annen avhopper fra KrF kommer sigende inn til partiene, men likevel har partiene liten og ubetydelig oppslutning. Til og med “storebroren” Partiet De Kristne (PDK) har ca. null betydning for den norske politikken. Partiene er og blir sære nisjepartier for spesielt interesserte, og med deres valgte (smalsporede) politikk kan jeg vanskelig se for meg at de vil få noen stor oppslutning i overskuelig framtid heller. Til og med KrF sliter for tiden med å skaffe og å holde på (kristne) velgere.

 

Selv klarer jeg ikke å se at det å stemme “blått” er mer kristelig eller ukristelig enn å stemme “rødgrønt”. Faktisk synes jeg at det er rart at såpass mange kristne f. eks. stemmer på FrP, med den egoistiske politikken dette partiet utviser. Alle partier har sine styrker, svakheter og prioriteringer. Kristne er ikke en ensartet homogen gruppe der det er naturlig for alle å stemme likt. Utenom troen på Gud, Jesus og Den Hellige Ånd som beskrevet i Bibelen er det lite som knytter kristne sammen. Det finnes ikke en objektiv liste med verdier som alle kristne kan entes om. Også kristne er mennesker med sine personlig og individuelle prioriteringer og synspunkter.

Jesusfolket (nå nedlagt nettside)

Jeg vil gjenta følgende fra min “lille” protestartikkel mot KrF: Jeg er enig i det som i en periode stod på nettstedet Jesusfolket.no (nå nedlagt nettside), nettsiden for det VIRKELIGE kristenfolket:

  • “Tror du at ditt politiske ståsted definerer deg som en del av kristenfolket eller ikke? Det er en misforståelse. Det er samme for Jesus hva du mener om plasseringen av den norske ambassaden i Israel, om Norges regjering er rød, blå eller gul, eller om du vil reversere lover. Du er faktisk fri til å stemme hva du vil uten å risikere Guds vrede.”

La politikk være politikk, ikke bland børs og katedral og la bedehus, kristendom og tro være det det er. Det blir bare tull og rot av å sause dette sammen! La det være noe avstand mellom de to regimene det verdslige (politikk m. m.) og det åndelige (tro). Religion og tro skal ikke i nevneverdig grad styre politikken og samfunnet. Noen skillelinjer bør det være mellom religion og politikk, selv om kristne verdier selvsagt har en viss påvirkningskraft på utviklingen.

Å ta Bibelen, kristentroen, Gud og Jesus til inntekt for et konkret politisk parti eller politisk retning (side) blir for dumt og useriøst. Gud er hevet over nåtidens partipolitikk, og han godtar at det enkelte menneske stemmer i samsvar med sitt politiske syn og overbevisning (den frie vilje).

Personlig er jeg møkka lei av nedrakkingen mot rødgrønn politikk og de politiske partiene på denne siden. Disse partiene er slettes ikke Antikrist i egen person eller spydspisser for landets såkalte avkristning. Også partier på rødgrønn side er opptatt av verdier og menneskerettigheter / menneskeverd. Slettes ikke alltid så mye mer “kristelig” politikk på blå side, f. eks. fra Fremskrittspartiet (FrP). Så vidt meg bekjent ønsker alle norske politiske partier å beholde religionsfriheten, så det blir bare tull å beskylde enkelte partier for “kristenforfølgelse”.

Jeg finner det ikke naturlig å gi politikere og politiske partier skylda eller ansvaret for avkristning (sekularisering) eller påkristning av Norge. Dette ansvaret ligger på den enkelte kristne og på menighetene. Kristne må begynne å virke i stedet for å sutre over landets politiske styring.

Fra en lederartikkel på DagensDebatt.no “låner” jeg følgende sitat som jeg sier meg hjertens enig i:

  • “De kan benekte det så mange ganger de vil, men den mest målbare virkningen av disse partidannelsene er etter alt å dømme en svekkelse av den kristne innflytelsen i norsk politikk.”

Artikkelen ble skrevet i forbindelse med dannelsen av det nye Verdipartiet, som kommer i tillegg til det andre kristne småpartiet Partiet De Kristne.

“Partiet De Kristne” har hatt hårete mål om stor støtte i folket med drømmer om egne stortingsrepresentanter. For å si det nesten-blasfemisk: Heldigvis har ikke Gud vært på deres side så langt. Fortsatt er partiet et mikroparti uten betydning for norsk politisk virkelighet.

Ifølge nettsiden til “Partiet De Kristne” (PDK) er deres hjertesaker og prinsipper følgende:

  • Verdikonservativt parti med ideologisk fundament basert på Bibelen
  • Den kristne tro og lære sentral i politikken
  • En sterk og levedyktig familie bestående av mor, far og barn, dvs. beskytte den tradisjonelle familiens særstilling i samfunnet
  • Motstandere mot abort og aktiv dødshjelp
  • Frihet og trygghet for alle (frihet, ansvar og mangfold)
  • Retten til liv
  • Tydelig støtte til Israel

Innimellom prøver PDK å framstå som “det gamle KrF. Selv er jeg lite interessert i 70 års gammel politikk i ny innpakning hvis de skal leve denne påstanden fullt ut.

Det konservative Partiet De Kristne (PDK) / Konservativt er forkjempere for en streng innvandrings- og asylpolitikk. De ønsker visstnok også å si opp EØS-avtalen, Schengen-avtalen og er ikke tilhengere av FNs flyktningpolitikk. De er skeptiske til islam og “dyrker” Israel.

Det påstås at partiet ønsker Norge tilbake på fast grunn. De ønsker et samfunn som er fritt og trygt for alle, og de påstår at de står for tradisjonelle kristne verdier. Jeg vil nok heller kalle deres verdier og politikk for mørkemannsverdier eller mørkemannskristendom. Rett og slett kvalmende politikk som slettes ikke er representativ for kristne flest. De har lite plass for dem som ikke lever et A4 familieliv, muslimske asylsøkere er tilnærmet uønsket og ikke-kristne skal bli dyttet på deres såkalte “kristne syn og levesett”.

Partiet snakker om frihet og trygghet for alle. Deres versjon av frihet og trygghet framstår for meg mer som slaveri og trelldom. Hvis partiet hadde fått lov til å styre fritt hadde de gitt oss trange verdimessige rammer, og et samfunn som i hvert fall ikke ville ha passet for meg. Deres overformynderi og mørkemannskristendom sier jeg gladelig nei takk til!

Avisen Vårt Land har også hatt en artikkel om partiet i forbindelse med at de stiller til valg i 69 kommuner til kommunestyrevalget 2015. I denne artikkelen går det fram at PDK er opptatt av:

  • Å være verdikonservative
  • Partiets hovedmål er å ivareta kristne grunnprinsipper
  • Stoppe avkristningen av Norge
  • De ti bud og Bibelens verdigrunnlag ligger til grunn for arbeidet
  • De vil beskytte den tradisjonelle familiens særstilling i samfunnet og kjempe mot dagens ekteskapslov, ekteskap forbeholdt forhold mellom mann og kvinne.
  • Abortkamp og kampen for det ufødte barnet/livet
  • Støtte til Israel

Selv er jeg ikke all verdens opptatt av disse sakene og jeg er nok også dypt uenig i deres vektlegging og fortolkning av Bibelen, deres valg av verdier og hvordan det er å være en kristen. Til tross for at jeg er en troende kristen er jeg neppe innenfor målgruppa til “Partiet De Kristne” / partiet Konservativt. Deres politikk blir for blå for meg samt de har valgt ut en del satsningsområder som ikke opptar meg all verdens mye. Deres Bibelfortolkning er også ganske snever og konservativ.

Det som opptar meg personlig er saker slik som:

  • Beholde dagens velferdsgoder (gratis helsetjenester, gratis skole, gode trygdeordninger osv.) og hvis mulig styrke dem
  • Distriktspolitikk (muligheter for å bo på landsbygda slik jeg nå bor)
  • Solidaritet, rettferdighet og fellesskap
  • Arbeid til alle og ingen nullskatteytere
  • En relativt sterk offentlig sektor
  • Frihet og trygghet, men ikke slik som den PDK presenterer
  • En viss grad av reguleringer og styring for å unngå at egoistiske (kapitalistiske) krefter får for stor kontroll i samfunnet.

De kristne politiske mikropartiene ønsker “tvinge” på det norske samfunnet sitt trange moral- og regelsett. Partiene oppfører seg mer som sekter enn seriøse politiske partier. Det er et salig rot og en røre mellom politikk og mørkemannskristendom fra forrige århundre. Partiene framstår som useriøse mikropartier med store ambisjoner og lovnader de ikke vil klare å innfri i overskuelig framtid. Dessuten er de svært opptatt av å kritisere og å snakke ned KrF som de anser som et frafallsparti fra det kristne.

Partiene virker til å ha langt framskredet homofobi. Likekjønnede forhold er fy-fy, og den gufne familiepolitikken er i nærheten av den MorFarBarn kjører. De ønsker å fenge kristne verdibaserte eller verdiopptatte velgere.

Jeg sier gladelig nei takk til disse sære partiene!

Selv om jeg er noe smårød eller rødgrønn av meg politisk sett er jeg langt fra noen kommunist eller “supersosialist”! F. eks. blir både SV og Rødt for rødt for meg. I valgtester på nettet har jeg ofte endt opp med resultatet Sp og/eller Ap.

Partiet Sentrum

Helt i slutten av september 2020 slapp nyheten om at Norge får nok et politisk parti. Små-røde eks-KrF-ere – uenig med KrF sitt retningsvalg til høyre – starter nytt parti med kristen-humanistisk sentrumsprofil. De ønsker å være et sentrum-venstre-parti som bygger politikken på sosialdemokratiske og kristendemokratiske verdier, og skal ikke være på langt nær så borgerlig og høyrevridd som KrF har blitt.

Navnet på partiet er enkelt og greit:

Så spørs det da om Norge trenger nok et parti, som bygger sin politikk på kristne verdier. Man kan godt ende opp med et parti som får lite gjennomslag og makt, dvs. forblir et lite og ubetydelig parti under sperregrensen. Det nye partiet får neppe min stemme, da det skal litt til at det blir en stor og betydelig aktør i det politiske landskapet. Imidlertid er det flott at KrF får litt konkurranse!

Partiet sier selv at de er et livssynsåpent parti, som baserer seg på kristne verdier og humanistiske verdier. Puh! Og bra at de ikke er et “rent” kristent parti. Greit med et lite skille mellom politikk og tro. Tullete å slå Bibelen i hodet på andre i politisk vinning, slik som KrF og Partiet De Kristne til tider bedriver.

Registrerer at de i etterkant av dannelse toner veldig ned det kristne, noe som jeg oppfatter som bra. Å rote samme politikk og religion / tro i ei smørje blir som oftest bare tullball! Pr. april 2021 står det blant annet følgende å lese på deres nettside om deres vei og valg:

  • “Mennesker og bærekraft først: Programkomiteen har nå lagt fram 1. utkast til stortingsvalgprogram. Det bygger på FNs bærekraftsmål og menneskerettighetserklæring. ‘Leave no one behind'”

Noen lenker relatert til partidannelsen:

Lykke til får jeg vel bare si! Og dette partiet inngår IKKE – foreløpig – i dem jeg kritiserer og advarer mot.

 

 


 

Under Stortingsvalget 2021 gikk det ikke akkurat veien for partiet, men optimismen for partiets framtid lever blant ildsjelene i partiet:

Neste gang… Da skal det bli andre boller. Vi får leve i spenningen og se hvordan det går…

 

I stedet for å skrive mer om mine meninger rundt kristne partier henviser jeg til mine tidligere artikler her i bloggen med titlene “Fortsatt skeptisk til KrF“, “Valg 2017“, “Valg 2019“, “Stortingsvalget 2021” og “Regjeringskritikk“.

Til slutt en liten notis: Etter at jeg påbegynte min “kamp” mot KrF har jeg blitt gjort oppmerksomme på at jeg på mange måter viderefører det synet min bestefar Richard Rasmussen (1901-1967) fra Egersund hadde. Han døde før jeg ble født, men har var mens han levde aktiv i blant annet “Kristne Arbeidere” / “Norges Kristne Arbeideres Forbund”. Ellers var han del av det som da het “De unges Misjonsforening”, og som i dag heter Misjonshuset / Egersund Misjonsforening (EMF, tilsluttet NMS).

Kristne Arbeidere (logo).

Han var en aktiv kristen, men politisk sett tilhørte han arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet (Ap). Han var dypt skeptisk til KrF og ikke minst opprettelsen av lokallag av KrF i Egersund, og han var nok i likhet med meg skeptisk til sammenblandingen av kirke/bedehus/kristentro og politikk. Opprettelsen av lokallag i Egersund fant visstnok sted på et møte på prestegården på Husabø med daværende prests velsignelse.

(For ordens skyld: Selv er jeg IKKE medlem av Kristne Arbeidere eller andre halv- eller helpolitiske organisasjoner. Imidlertid er jeg troende og sympatiserer politisk sett med rød-grønn side.)

Det er selvsagt fullt mulig – og naturlig – å være aktiv kristen (troende) samtidig som man er del av arbeiderbevegelsen og støtter sosialdemokratiske ideer.

Lenker:

image_printUtskriftsvennlig versjon
Del dette:
Tagged , , , , , , , , , , .Bokmerk permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  • Spamkommentarer blokkert