• Velkommen til blogg.brr.no!

    foto.brr.no

    - En ventil for mine (sterke) meninger, protester, engasjement og interesser
    !

    Noen av temaene til denne bloggen er "protest kristendom" (kritisk kristen), IKT, foto og litt politikk. Overflatisk gladblogging finner du lite av her!

    Bilder er tilgjengelig i mitt fotogalleri på adressen foto.brr.no.

    Takk for at du avlegger bloggen og eventuelt bildegalleriet et besøk!

    Bjørn Roger Rasmussen, Flatraket 17.08.2017.


Kristne politiske partier, nei takk!

(Artikkel sist oppdatert: 20.07.2017).

Kristne partier, nei takk!

Registrerer at jeg får mye å irritere meg over under kommende politiske valg (stortingsvalg, fylkestingsvalg og/eller kommunestyrevalg). Jeg har i en årrekke uttrykt min store skepsis mot KrF. I de senere valg har partiet fått selskap av «Partiet De Kristne» (PDK), og til Stortingsvalget 2013 hadde KrF også «konkurranse» fra de kristne mikropartiene «Kristent Samlingsparti» (KSP) og «Norges Kristne». Og hvis ikke dette var nok: Desember 2016 ble oppstart av det kristne partiet Verdipartiet (i Rogaland) allment kjent.

Oppdatering: Kristent Samlingsparti (KSP) har etter valget 2013 blitt en del av Partiet De Kristne. Partiet Norges Kristne er vel historie. De små kristne mikropartiene kommer og går etter å ha ha kommet med tomme løfter om høy oppslutning som er umulig å innfri. Interne krangler rir også disse småpartiene.

Kristne som står fram og fronter andre partier enn de «kristne» partiene (KrF, Partiet De Kristne osv.) får ofte «pes» og kritikk. Enkelte mener tydeligvis at det er mer kristent å stemme på et av de små kristelige nisjepartiene, alternativt blått, enn å stemme og støtte rødgrønn side.

At kristne skal «rotte» seg sammen i egne partier klarer jeg ikke å forstå vitsen med. Kristne kan heller ikke automatisk enes om politisk retning, saker og verdier der alle har samme syn. Dessuten er nok en stemme på i hvert fall de «kristelige» nisjepartiene en bortkastet stemme. En stemme på kristne småpartier kan faktisk gi mindre kristen innflytelse i norsk politikk.

Partilogoer

Partilogoer

Er det mulig? Nok et såkalt kristent mikroparti er under oppseilingen, i hvert fall i Rogaland. Denne gangen et parti med navnet Verdipartiet. Lederen Magne Hersvik skriver blant annet følgende om tanken bak partiet i et innlegg på DagensDebatt.no desember 2016: «Vi ser behovet for et kristent fokus og kristne vitnesbyrd i gamle Norge. Noen er så redd for å blande kristen tro og politikk.» (Ja, jeg er blant dem som IKKE liker blandingen mellom bedehus/tro og politikk!)

For ordens skyld: Personlig er jeg lite begeistret for borgerlig eller blåblå politikk, noe som framgår av regjeringskritikk-artikkelen min (lenke).

Av disse sære mikropartiene er det tross alt KrF som er det mest «normale» partiet. Er likevel skeptisk til KrF pga. deres uinteressante politikk og politiske ståsted som etter mitt syn er vel blått (konservativt) for tiden.

Sommeren 2013 fikk Rune Edvardsen i Troens Bevis Verdensevangelisering (Sarons Dal) litt «pes» for sin støtte til Arbeiderpartiet. Tydeligvis finnes det enkelte kristne som mener at noen politiske partier «mer kristne» enn andre. Noen vil til og med «boikotte» arbeidet til TBVE pga. Rune sitt personlige og private politiske ståsted. Etter den tid har visstnok Rune Edvardsen meldt overgang til KrF.

Er enig med David Åleskjær som tidligere i sin blogg (han har nå slettet sitt innlegg) skrev at «Hva Rune stemmer, har nemlig null relevans for misjonsarbeidet» og «Jesus blåser i hva jeg måtte stemme i år». Han uttrykker også skepsis mot meningsløse begreper slik som: «Den kristne kulturarven», «kristne verdier», «bekjempe avkristningen», «Norge må tilbake til Gud» og det ekskluderende og frekke partinavnet «De kristne».

I slutten av juli 2013 kastet også «gründeren» Jan Hanvold i TV Visjon Norge seg inn i debatten. Han mener visstnok at kristne som stemmer Ap bør skamme seg m. m. Det rakkes ned på rødgrønn politikk og et skjellsord som benyttes er «sosialister». Det er visstnok mer kristent å stemme på et av de kristne partiene, alternativt blåblått. Kommentar i Dagen kan anbefales som utdypende lesestoff rundt dette temaet. Sammenblanding av religion (kristendom) og politikk er ikke så smart!

Jeg har tidligere nevnt det nye partiet som visstnok kaller seg Verdipartiet. Formålet til dette partiet er: «Verdipartiets formål er å fremme en politikk som styrker Norge som en selvstendig, demokratisk og kristen nasjon. Vi vil arbeide for menneskeverd, personlig frihet, et felles judeokristent grunnlag for nasjonen, respekt for Grunnloven og norsk suverenitet. Verdipartiets politikk bygger på Bibelens grunnverdier og Guds ord.» Partiet har også en bekjennelsesparagraf. Denne sammenblandingen mellom bedehus og politikk støtter ikke jeg. Enkeltindivider og grupper med mennesker kan være kristne, men ikke en nasjon i seg selv.

Kristne politiske partier appellerer i hovedsak til den sørvestnorske pietisten i Bibelbeltet. Ofte er personene medlemmer i lavkirkelige organisasjoner. Blant andre kristne har nok økt meningsmangfold i «klassiske kristne spørsmål» medført at det ikke er noen automatikk i å stemme på et såkalt kristent parti.

Promille- eller mikropartiet «Partiet De Kristne» lever tydeligvis ennå. I august 2016 var i hvert fall partilederen Erik Selle på banen med et innlegg hos DagensDebatt.no. Partiet er for tiden opptatt av Israel- og Midtøsten-politikk og omkamp på ekteskapsloven (motstandere mot dagens likekjønnede ekteskapslov). De påstår: «…Partiet De Kristne er et reelt alternativ for velgere som er opptatt av en rettferdig og god Midtøsten-politikk og som ønsker en omkamp på ekteskapsloven.» Partiet prøver å framstå som et alternativ til KrF og Frp på borgerlig side.

De Kristne – Løftebrudd

 

For meg framstår hele partiet som et tulleparti som ikke fortjener noen støtte. Deres politikk er ikke representativ for kristne flest, da kristne slettes ikke er en homogen masse hvor alle tenker likt eller er opptatt av de samme sakene og verdene. Etter mitt syn er det svært så arrogant å kalle et parti for «Partiet De Kristne» (PDK). Ut fra navnet høres det ut for å være et parti som er samlende og passer for alle kristne, noe som langt ifra er tilfellet med sin nisjepregede politiske blåagenda.

«Partiet De Kristne» (PDK)

Fri og bevare oss mot PDK på Stortinget. Jeg håper og tror at det er lenge til partiet blir såpass stort målt i oppslutning at de kommer inn og blir en maktfaktor på Stortinget. Det må da holde at de «forurenser» enkelte kommestyrer med sin politikk

Det virker som om «Partiet De Kristne» vil tilbake til den mørke middelalder. De står for et totalitært tankegods der deres skrudde fortolkning av kristne verdier skal påtvinges alle om de vil eller ikke. Jeg mistenker at tros- og ytringsfrihet i praksis er mindre vesentlig for partiet. Det ser også ut for å være en ganske så autoritær ledelse internt i partiet hvor enkelte medlemmer har blitt ekskludert pga. de ikke lever opp til «minstestandard». Partiet virker umodent og svært overfokusert på Israel. Når det gjelder asylsøkere støtter de gjerne opp om konvertitter, men overfor muslimer er det stor skepsis og nesten hat mot dem.

Partiet De Kristne driver med demagogi. De presenterer det som en uimotsigelig sannhet at diverse tidligere politiske vedtak nesten har avviklet den kristne troen i Norge. De klarer med sin argumentasjon til å få en del til å tro at dette er sannheten med stor S. Nok en gang ikke fakta fra det partiet.

Selv klarer jeg ikke å se at det å stemme «blått» er mer kristelig eller ukristelig enn å stemme «rødgrønt». Faktisk synes jeg at det er rart at såpass mange kristne f. eks. stemmer på FrP. Alle partier har sine styrker, svakheter og prioriteringer. Kristne er ikke en ensartet homogen gruppe der det er naturlig for alle å stemme likt. Utenom troen på Gud, Jesus og Den Hellige Ånd som beskrevet i Bibelen er det lite som knytter kristne sammen. Det finnes ikke en objektiv liste med verdier som alle kristne kan entes om. Også kristne er mennesker med sine personlig og individuelle prioriteringer og synspunkter. La politikk være politikk, ikke bland børs og katedral og la bedehus, kristendom og tro være det det er. Det blir bare tull og rot av å sause dette sammen!

Jeg finner det ikke naturlig å gi politikere og politiske partier skylda eller ansvaret for avkristning (sekularisering) eller påkristning av Norge. Dette ansvaret ligger på den enkelte kristne og på menighetene. Kristne må begynne å virke i stedet for å sutre over landets politiske styring. Noe av det samme tar Kai Johansen opp i sin kommentar i Dagen (lenke).

Fra en lederartikkel på DagensDebatt.no «låner» jeg følgende sitat som jeg sier meg hjertens enig i:

  • «De kan benekte det så mange ganger de vil, men den mest målbare virkningen av disse partidannelsene er etter alt å dømme en svekkelse av den kristne innflytelsen i norsk politikk.»

Artikkelen ble skrevet i forbindelse med dannelsen av det nye Verdipartiet, som kommer i tillegg til det andre kristne småpartiet Partiet De Kristne.

«Partiet De Kristne» har hatt hårete mål om stor støtte i folket med drømmer om egne stortingsrepresentanter. For å si det nesten-blasfemisk: Heldigvis har ikke Gud vært på deres side så langt. Fortsatt er partiet et mikroparti uten betydning for norsk politisk virkelighet.

Ifølge nettsiden til «Partiet De Kristne» (PDK) er deres hjertesaker og prinsipper følgende:

  • Verdikonservativt parti med ideologisk fundament basert på Bibelen
  • Den kristne tro og lære sentral i politikken
  • En sterk og levedyktig familie bestående av mor, far og barn, dvs. beskytte den tradisjonelle familiens særstilling i samfunnet
  • Motstandere mot abort og aktiv dødshjelp
  • Frihet og trygghet for alle (frihet, ansvar og mangfold)
  • Retten til liv
  • Tydelig støtte til Israel

Innimellom prøver PDK å framstå som «det gamle KrF. Selv er jeg lite interessert i 70 års gammel politikk i ny innpakning hvis de skal leve denne påstanden fullt ut.

Det konservative Partiet De Kristne er forkjempere for en streng innvandrings- og asylpolitikk. De ønsker visstnok også å si opp EØS-avtalen, Schengen-avtalen og er ikke tilhengere av FNs flyktningpolitikk. De er skeptiske til islam og «dyrker» Israel.

Avisen Vårt Land har også hatt en artikkel om partiet i forbindelse med at de stiller til valg i 69 kommuner til kommunestyrevalget 2015. I denne artikkelen går det fram at PDK er opptatt av:

  • Å være verdikonservative
  • Partiets hovedmål er å ivareta kristne grunnprinsipper
  • Stoppe avkristningen av Norge
  • De ti bud og Bibelens verdigrunnlag ligger til grunn for arbeidet
  • De vil beskytte den tradisjonelle familiens særstilling i samfunnet og kjempe mot dagens ekteskapslov, ekteskap forbeholdt forhold mellom mann og kvinne.
  • Abortkamp og kampen for det ufødte barnet/livet
  • Støtte til Israel

Selv er jeg ikke all verdens opptatt av disse sakene og jeg er nok også dypt uenig i deres vektlegging og fortolkning av Bibelen, deres valg av verdier og hvordan det er å være en kristen. Til tross for at jeg er en troende kristen er jeg neppe innenfor målgruppa til «Partiet De Kristne». Deres politikk blir for blå for meg samt de har valgt ut en del satsningsområder som ikke opptar meg all verdens mye. Deres Bibelfortolkning er også ganske snever og konservativ.

Det som opptar meg personlig er saker slik som:

  • Beholde dagens velferdsgoder (gratis helsetjenester, gratis skole, gode trygdeordninger osv.) og hvis mulig styrke dem
  • Distriktspolitikk (muligheter for å bo på landsbygda slik jeg nå bor)
  • Solidaritet, rettferdighet og fellesskap
  • Arbeid til alle og ingen nullskatteytere
  • En relativt sterk offentlig sektor
  • Frihet og trygghet
  • En viss grad av reguleringer og styring for å unngå at egoistiske (kapitalistiske) krefter får for stor kontroll i samfunnet.

Selv om jeg er noe smårød eller rødgrønn av meg politisk sett er jeg langt fra noen kommunist eller «supersosialist»! F. eks. blir både SV og Rødt for rødt for meg. I valgtester på nettet har jeg ofte endt opp med resultatet Sp og/eller Ap.

I stedet for å skrive mer om mine meninger rundt kristne partier henviser jeg til mine tidligere artikler her i bloggen med titlene «Fortsatt skeptisk til KrF«, «Valg 2017«, «Regjeringskritikk» og «Valg 2015 og politikk«.

Til slutt en liten notis: Etter at jeg påbegynte min «kamp» mot KrF har jeg blitt gjort oppmerksomme på at jeg på mange måter viderefører det synet min bestefar Richard Rasmussen (1901-1967) fra Egersund hadde. Han døde før jeg ble født og var mens han levde aktiv i blant annet «Kristne Arbeidere» og det som i dag heter Misjonshuset / Egersund Misjonsforening (NMS). Han var en aktiv kristen, men politisk sett tilhørte han arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet (Ap). Han var dypt skeptisk til KrF og ikke minst opprettelsen av lokallag av KrF i Egersund, og han var nok i likhet med meg skeptisk til sammenblandingen av kirke/bedehus/kristentro og politikk. Opprettelsen av lokallag i Egersund fant visstnok sted på et møte på prestegården på Husabø med daværende prests velsignelse.

Utskrift

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: http://www.brr.no/
Tagged , , , , , , , , .Bokmerk permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *