Håpløse adopsjonssituasjon

(Sist oppdatert 01.02.2024 @ 20:00 av Bjørn Roger Rasmussen.)

Familier og verdenskart

På Facebook skrev jeg følgende rundt adopsjonssituasjonen 05.06.2017:

Facebook spør “Hva tanker du på?”. Akkurat nå tenker jeg på en pressemelding fra NTB om adopsjon:

“Færre barn adopteres til Norge …. Det er antallet utenlandsadopterte som først og fremst har gått kraftig ned. Fra toppen på nærmere 800 utenlandsadopsjoner i 2002 sank antall slike adopsjoner til kun 126 i fjor (2016), viser tallene Statistisk sentralbyrå (SSB) la fram torsdag. ….”

År 2020 var et enda mer elendig år for adopsjon: Kun 46 utenlandsadopsjoner i 2020 her i Norge.

Min kommentar: Det er absolutt mange flere som ønsker å adoptere enn det er barn “tilgjengelig”, og det er vel heller ikke tvil om at enda flere barn i utlandet med fordel kunne ha blitt adoptert bort. For Kina er f. eks. status for tiden: “Ventetiden frem til tildeling er 10 år og fortsatt økende.”

Oppdatering: For et nedslående forslag som ble presentert januar 2024. Det meldes nemlig:

Man får enn så lenge krysse fingrene for at barneministeren er mer oppegående og fornuftig tenkende enn det Bufdir er!

Jeg er selvsagt veldig enig i det som skrives her:

Tilbake til gammelt stoff:

År 2017 ble også et rekorddårlig år for adopsjon. Kun 125 barn fra utlandet ble adoptert til Norge, dvs. 1 barn mindre enn i år 2016. Ifølge det som kan leses hos SSB (Statistisk Sentralbyrå) ble år 2018 et enda verre år for utenlandske adopsjoner, med ny bunnrekord i antall adopsjoner på 87 stk. År 2019 viste en svak oppgang i adopsjoner fra utlandet, med et sluttresultat på 94 barn (en økning på 7 fra året før). År 2020 stoppet antallet utenlandsadopsjoner på latterlig lave 46 adopsjoner, som er et nytt bunnivå. Det er LANGT fra toppåret 1998 hvor det var 795 utenlandsadopsjoner.

TV 2 Nyheter hadde en nyhetssak om adopsjon 05.03.2021, med tittelen “Antallet adopsjoner stuper”:

TV 2 Nyhetene 05.03.2021, adopsjonstall 2005-2020.

 

Begredelig resultat med kun 40 / 46 utenlandsadopsjoner i 2020. I innslaget nevnes at noen av årsakene til de lave tallene kan være den lave adopsjonsstøtten (tilbakebetalingen) man får som adoptivforeldre, og at prislappen for å adoptere generelt er høy. Dette sammen med lav tilgang på barn til utenlandsadopsjon medfører nok at tallene er så lave.

Som “argumentasjon” for de ekstremt lave adopsjonstallene i 2020 (46 barn fra utlandet) benyttes blant annet følgende momenter:

  • Økt innlandsadopsjon i samarbeidslandene.
  • Kina har avskaffet ettbarnspolitikken.
  • Politiske og juridiske avgjørelser i giverlandene.
  • Korona-pandemien.
  • Giverlandene vil håndtere barna selv.

De to største landene for adopsjon til Norge i 2020 var Colombia (1. plass) og Filippinene (2. plass).

Utenlandsadopsjoner 2022

Jeg har ikke kommet over en samlet oversikt over sitasjonen, men hver av de tre adopsjonsorganisasjonene har lagt ut statistikk for sitt virke år 2022:

Totalt 45 adopsjoner fra utlandet (utenlandsadopsjoner) i løpet av år 2022, som også samsvarer med SSB sine tall. Begredelig lavt antall! Det ble adoptert barn fra følgende land i 2022: Colombia, Sør-Afrika, Thailand, Sør-Korea og Ungarn.

 

På begynnelsen av 2000-tallet ble det hvert år gjennomført et sted mellom 600 og og nesten 800 adopsjoner fra utlandet hvert år, så nedgangen har vært betydelig fra dette og fram til dagens lave nivå. Ifølge SSB: “Nedgangen i antall utenlandsadopsjoner skyldes hovedsakelig at stadig flere land forsøker å finne løsninger for barna i eget land.” Colombia og Sør-Korea var de “største” adopsjonslandene i 2018. Ingen ble adoptert fra Kina i 2018, og likeså i 2019. De viktigste adopsjonslandene i 2019: Colombia, Sør-Afrika, Sør-Korea og Thailand.

Vi var heldige i 2013 med å komme i mål med adopsjon fra Kina, men det er mange andre som ikke kan få biologiske barn som må ty til andre virkemidler enn adopsjon (surrogati, donasjon osv.) eller slå helt fra seg drømmen om et barn. Adopsjonssituasjonen er i hvert fall krevende, med dårlig tilgang på barn frigjort for adopsjon. Nå har vi for lengst blitt alt for gamle for flere adopsjoner, så vi må bare si oss kjempefornøyde med at vi kom i mål med den ene adopsjonen.

Her i bloggen vil jeg videre tilføye:

Det er ikke i hovedsak norske myndigheter som er hovedproblemet eller bremseklossen når det gjelder adopsjon. Situasjonen er den at tilbud og etterspørsel på internasjonalt nivå ikke står i forhold til hverandre. Langt flere ønsker å adoptere enn det antallet barn som frigjøres til adopsjon, tilbud og etterspørsel står ikke i forhold til hverandre. Samtidig finnes det en god del ufrivillig barnløse her i vårt land.

Provoserende innlegg fra KrF-representant

Via Dagensdebatt kom jeg over et innlegg (mars 2019) angående utenlandsadopsjon skrevet av Sæbjørg Hageberg Kjeka, visstnok skrevet på vegne av KrF kvinner. Tittel på innlegget:

Hun nevner blant annet:

  • Adopsjon må bli enklere, raskere og rimeligere.
  • Det opereres med tall som tilsier at ca. 2-8 millioner barn vokser opp på barnehjem eller tilsvarende institusjoner rundt om i verden.
  • Påstand presenteres om at det ikke er mangel på barn som trenger nye hjem.
  • Det er dyrt å adoptere, og de har ønsker om og er opptatt av å få forenklet prosessen rundt adopsjon.
  • I 2018 kom det bare 95 adoptivbarn til Norge, det laveste tallet noen gang. (Hvor har hun dette tallet fra? Ifølge SSB var korrekt tall enda lavere på 87 stk.)
  • KrF kvinner synes det er flott at ca. 20.000 adoptivbarn har kommet til Norge i løpet av de siste 50 år, og de er takknemlige for det tilskuddet de har vært til landet vårt og norske familier.

Min umiddelbare kommentar: Typisk KrF-politikk! KrF-politikk på sitt verste! Tankene og ideene hennes er ikke håpløse, men det er litt av en naivitet, uvitenhet og forenkling som framvises i innlegget.

Hovedproblemet med adopsjon slik jeg ser det er den internasjonale storpolitikken. Aktuelle barn blir ikke frigjort for adopsjon. F. eks. har adopsjon fra både Kina og Russland stoppet opp, selv om det er liten grunn til å tro at det ikke finnes barn i de to landene som med fordel kunne ha blitt adoptert utenlands. Norske myndigheter kan ikke pålegge slike land til å “åpne slusene”.

De enkelte land har sine regler og kriterier – til dels strikse og “smale” – for tildeling av barn som frigjøres for adopsjon. Lille miniputt-Norge kan i liten grad påvirke slike forhold. Usikre eller lange ventetider kan inntreffe.

For enkelte kan økonomien være en utfordring, og det kan også være litt utfordrende for noen å komme seg gjennom byråkratiet og papirmølla. Likevel er ikke det norske systemet og de norske reglene i seg selv det største hinderet for adopsjon. Selvsagt er det ikke feil å gjøre justeringer her, men dette i seg selv vil neppe løse hovedutfordringene og dagssituasjonen med ekstremt lave adopsjonstall.

De største problemene eller utfordringene relatert til adopsjon ligger altså i utlandet hos samarbeidslandene, samt mangelen på “trygge” land med høy kapasitet på adopsjonsbarn å ha samarbeid med. Mismatch mellom tilbud og etterspørsel etter adopsjonsbarn – pga. storpolitikk – på det internasjonale “markedet” er hovedproblemet, sammen med de føringer (regler og kriterier) samarbeidslandene setter til potensielle adopsjonsforeldre.

Dagens regjering – som KrF er del av – har ikke akkurat gjort situasjonen og livene til småbarnsforeldre inkludert adoptivforeldre lettere.

Nei, dette ble litt “tynt” og forenklet fra KrF sin side! Jeg ble rett og slett noe små-provosert over at noe sånt kan presenteres som “sannhet”.

 

Landets politiske partier kan godt få litt kritikk. Det er lite konkret å lese om adopsjon i valgløftene, partiprogrammene og satsingsområdene til partiene. Spesielt det såkalte “familiepartiet” KrF skuffer gjennom å være lite opptatt av adopsjon. Politikerne kunne ha påvirket myndighetene til å finne noen nye adopsjonsland samt forenklet det norske regelverket og byråkratiet rundt adopsjon.

Adopsjonsorganisasjonene som man er forpliktet å benytte seg av i forbindelse med utenlandsadopsjon burde også ha blitt gått litt mer etter i sømmene. Mitt inntrykk av dem er at de er 1) Pengegriske og 2) Sløve. En bilselger gir mer oppfølging av sine kunder enn det i hvert fall den adopsjonsforeningen vi brukte gav oss. Byråkratiet de har laget seg rundt adopsjon koster deres “kunder” alt for mange kroner i diverse administrasjonsgebyrer. (Selvsagt selger de ikke barna, det er prosessen rundt adopsjon man betaler for.) Adopsjon er dyrt!

Vi brukte adopsjonsorganisasjonen Verdens Barn, som jeg nok vil være noe skeptisk med å anbefale til andre pga. dårlig informasjon og dårlig oppfølging i ventetiden. I forbindelse med gjennomføring av adopsjon måtte man også bli medlem hos dem (“tvangsinnmeldt” eller tvunget medlemskap). Det eneste vi får igjen for dette medlemskapet er et halvdårlig Verdens Barns medlemsblad fire ganger årlig. I vårt fylke (Sogn og Fjordane, nå nordre del av Vestland fylke) har de ikke eget lokallag å tilby en gang. Januar 2023 avsluttet vi endelig vårt medlemskap hos Verdens Barn, da medlemskapet ikke gav oss noen nytte, glede eller gevinst.

Underveis mens vi ventet fikk vi tilsendt skrivet eller brevet “Mens vi venter”. I hvert fall mens vi sto i adopsjonskø syntes jeg lite om dette skrivet. Det var ofte tvetydig skrevet med dårlig og mangelfull informasjon. Også da vi kom så langt som til hentereise og senere oppfølgingsrapporter var mye av informasjonen dårlig og utdatert. I den lange ventetiden på ca. 7 år tok aldri organisasjonen personlig kontakt med oss som søkere underveis.

Verdens Barn (mars 2019) tar til orde via sitt blad / magasin for bedre oppfølging fra myndighetenes side når det gjelder adopsjon. Hva med ansvaret til slike organisasjoner som Verdens Barn? Skal de bare håve inn penger på andres ulykke, uten at kvalitetskrav og krav til oppfølging stilles til dem? Min personlige opplevelse med organisasjonen er at det er en pengegriske adopsjonsorganisasjoner som kun tenker på sitt eget økonomiske velvære og å redde sin egen bak (opprettholde nok inntekter til å opprettholde virksomheten, dvs. ganske så kommersiell tenkning).

Forresten tviler jeg på om konkurrentene InorAdopt eller Adopsjonsforum er så mye bedre/verre enn Verdens Barn. De kunne alle ha stått mer på overfor norske myndigheter for å få godkjent flere adopsjonsland og for ellers å få forenklet prosessene og byråkratiet rundt adopsjon. De tre organisasjonene deler “markedet” mellom seg, i det som minner om et oligopol fra samfunnsøkonomien.

Oppfølging og ettervern fra offentlige myndigheter etter gjennomført adopsjon er helt fraværende (elendig). F. eks. skulle man kunne forvente at Bufdir kunne tilby en eller annen form for oppfølging av både de adopterte og deres nye foreldre (adoptivforeldre). Det virker som om de offentlige myndighetene (primært Bufdir) skyver adopsjonsorganisasjonene foran seg, og satser på at disse tar tak – noe de IKKE gjør! Det kan og bør også nevnes at ofte har barnehage, skole, helse og annet hjelpeapparat meget begrensede kunnskaper om og erfaringer med de  ekstraproblemstillingene adopsjonsbarna gjerne har.

Jeg har fått med meg f. eks. dette innspillet (bak betalingsmur):

Jeg er ikke enig i, eller kjenner meg ikke igjen i det som skrives der. Jeg tror ikke adoptivforeldre har så mye mer egoistiske motiver enn dem som får barn på naturmetoden eller som f. eks. benytter seg av surrogati. Og “frelserkompleks”-argumentet er for meg ukjent. Jeg kan ikke se at det er noe galt i utenlandsadopsjoner i de tilfellene barnet ikke har noe særlig framtid og håp i eget land, eller har biologiske foreldre eller familie som kan sikre barnet en god og trygg oppvekst.

Om enn muligens enda krassere er dette innlegget:

Enkelte land som det adopteres fra er nok noe korrupte, og det kan nok innimellom forekomme at noen barn som blir frigitt til utenlandsadopsjon har blitt kidnappet fra sine biologiske foreldre og solgt til formålet. Imidlertid tenker jeg at artikkelen ovenfor er alt for generaliserende, der problemer med slike ting kraftig overdrives. Imidlertid er jeg noe skeptisk til adopsjonsorganisasjonene, som er veldig flinke til å prøve å rømme fra sitt oppfølginsansvar og gjerne prøver å legge all skyld for uheldige situasjoner over på offentlige myndigheter.

Salg og kidnapping av barn til adopsjon har igjen vært i fokus i starten av 2023. I TV 2 sin dokumentarserie “Norge bak fasaden” hadde de i sesong 3 episode 2 fokus på temaet. Episodens tittel var “Adopsjonens skyggeside”, hvor beskrivelsen av episoden var “Internasjonale granskninger har avslørt et adopsjonsmarked med menneskehandel og korrupsjon. Har dette skjedd med barn adoptert til Norge?” Enkelte barn kan ha blitt utsatt for kidnapping, menneskehandel, korrupsjon og kan ha biologiske foreldre som mot sin vilje har blitt fratatt sine barn. Dette har åpenbart funnet sted i noen tilfeller for noen tiår siden, men personlig tviler jeg på at dette er tilfellet med dagens strenge regler og undersøkelser av samarbeidende adopsjonsland.

For barna sin del hadde det jo vært flott hvis adopsjon hadde vært unødvendig. Alt tyder likevel på at dette med få barn frigjort til adopsjon mest har å gjøre med politikk og at enkelte land ikke ønsker å tape ansikt eller å innrømme sine store problemer rundt barns ve og vel. Det er beklageligvis mange barn som trenger en ny familie da de biologiske foreldrene ikke kan tilby barnet den trygghet det trenger.

Enkelte spedbarn blir “gjenglemt”/forlatt av sine foreldre, gjerne på steder hvor de kan bli funnet. Blant annet skjer dette en del i Kina pga. landets ettbarnspolitikk (nå noe oppmyket, lov med to barn), fattigdom m. m. I enkelte land vokser mange barn opp under dårlige forhold, på barnehjem eller tilsvarende, i stedet for å bli adoptert bort til utlandet. Jeg er ganske så sikker på at mange barn kunne ha fått det mye bedre hvis de hadde blitt adoptert bort.

I mange adopsjonsland er det nå urimelig lange ventetider for adopsjon eller krav/kriterier som få klarer å innfri. I enkelte land må man gjerne “ta til takke” med et barn med et handikap for å komme i mål med adopsjonsprosessen.

Kjendiser etc. som står fram og sier at de vil adoptere et barn for å kjøpe seg selv god samvittighet irriterer meg. Som allerede beskrevet er det allerede manko på barn til adopsjon, så slike “veldedige” tiltak (“hjelp”) er slettes ikke nødvendig. Det finnes nok av potensielt gode foreldre der ute som aldri får innfridd sin drøm om adopsjon pga. dagens håpløse situasjon.

Norge er et lite land med liten påvirkningskraft på adopsjonssituasjonen. Vi må forholde oss til ulike lands regler rundt adopsjon. Faktisk er det ganske mange ulikheter mellom de forskjellige landene rundt tildelingskriterier.

Adopsjonssituasjonen mars 2019

Sjekket “for gøy” adopsjonssituasjonen slik som de tre aktørene beskriver den:

Verdens Barn:

  • Aktuelle land for adopsjon: Sør-Korea, Thailand og Sør-Afrika.
  • Angivelig god/ledig kapasitet i alle land, forutsatt at man er innenfor de kravene som stilles til søkerne. Lang ventetid i noen av landene.
  • Kina: “Grunnet svært lange og usikre ventetider, tar vi ikke inn nye søknader vedrørende adopsjon av friske barn fra Kina.”

Adopsjonsforum:

  • Aktuelle land for adopsjon: Colombia, Filippinene, Madagaskar, Peru og Vietnam.
  • Angivelig stor/ledig kapasitet i 3-4 av landene, forutsatt at man er innenfor de kravene som stilles til søkerne.
  • Lang ventetid / usikker og variabel ventetid i noen av landene.

InorAdopt:

  • Aktuelle land for adopsjon: Ungarn, Taiwan, Burkina Faso, Bulgaria.
  • Angivelig stor kapasitet i alle land, forutsatt at man er innenfor de kravene som stilles til søkerne. Lang ventetid i noen av landene.

Adopsjonssituasjonen ser muligens noe lysere ut enn det som har vært tilfellet i de senere år. Imidlertid kan fort ryktene om bedre tider medføre økte mengde med adopsjonssøknader, som igjen kan gi store “leveransevansker”. Positive trender kan fort bli spist opp av en økt søknadsmengde, som igjen kan presse ventetidene oppover.

Variasjonene i adopsjonssituasjon og ventetid er frustrerende. Det er fortsatt usikkerheter rundt ventetider, og videre er det slettes ikke alle som ønsker seg et adoptivbarn som tilfredsstiller de krav adopsjonslandene stiller. Adopsjon er ikke lett!


Adopsjonssituasjon juni 2020

Situasjonen ser ikke ut til å være nevneverdig annerledes enn i 2019. Aktuelle land for adopsjon 2020 er nesten de samme som i 2019, og jeg kan heller ikke se de store endringene i starten av år 2021:

  • Verdens Barn: Sør-Korea, Thailand og Sør-Afrika.
  • Adopsjonsforum: Colombia, Filippinene, Madagaskar, Peru og Vietnam.
  • InorAdopt: Ungarn, Taiwan og Bulgaria.

Flere av landene har lang og/eller usikker ventetid. Også en utfordring å finne et land hvor man klarer å innfri alle de landsspesifikke kravene for adopsjon. De samme landene er visstnok aktuelle adopsjonsland også år 2021.

Mars 2021: Muligens er det en noe enklere adopsjonssituasjon nå enn tidligere, for dem som passerer gjennom nåløyet (jf. de enkelte lands og Norges kriterier). Mange har nok funnet andre alternativer til adopsjon, gitt opp, blitt skremt av lange ventetider, uaktuelle som adopsjonsforeldre pga. “høy” alder eller blitt stoppet av økonomi. Med de lave søkertallene det for tiden er blir det nok noe enklere å komme i mål innenfor rimelig tid.

 

Helt problemfritt er ikke utenlandsadopsjoner. Innimellom har det vært mistanker om eller blitt avdekket uheldige situasjoner. Det kan være snakk om regelbrudd, ulovlige adopsjoner og salg av barn (menneskehandel). Å kunne gardere seg helt totalt mot at barn blir kidnappet for så å bli solgt til adopsjon vil være tilnærmet umulig. Imidlertid har jeg inntrykket av at Norge har prøvd å styre unna samarbeid med de mest korrupte og lovløse landene.

Det er typisk å høre enkelte si at det ikke er en menneskerett å få barn. Spesielt såret blir jeg av KrF og MorFarBarn.no sine utspill i denne retningen, der biologiske barn med kjent biologisk opphav er det eneste saliggjørende. Det er så lett å slenge ut disse sårende ordene for dem som lett har fått barn via naturmetoden. Hva med alle dem som ikke kan få barn på naturlig vis? Skal slike bli straffet og bli fratatt muligheten for å bli far og/eller mor? Mange ganger kan slike personer både ha mye kjærlighet og omsorg å gi til et eventuelt barn. Også dem som ikke kan få barn via naturmetoden har mors- og farsinstinkt som kan komme et adoptert barn til gode.

En skremmende ting med å adoptere et barn fra utlandet, spesielt fra Asia, Afrika eller Sør-Amerika, er det voksende fremmedhatet og rasismen i Norge. Dette hatet kan fort ramme barn og unge – inkludert adopterte – som har hatt det meste av sitt liv i Norge og som er “helt norske”. De kan fort likevel bli dømt og stemplet ut fra sin mørke hudfarge. Fremmedhatet har ikke blitt mindre av at Sylvi Listhaug og FrP generelt har “pleiet” og “vannet” det med sin hatefulle og kalde politiker-retorikk.

Enkelte vil vel hevde at et bra alternativ til adopsjon er å bli fosterforeldre. Etter mitt syn blir dette slettes ikke det samme. Et fosterbarn er i prinsippet under vingene til barnevernet, og fosterforeldrene gjør et oppdrag for barnevernet gjennom å bidra til å oppfostre barnet. Noen ganger blir også barnet etter en stund ført tilbake igjen til sine biologiske foreldre. Fosterbarn har man virkelig bare “på lån”. For tiden er det mest behov for fosterforeldre til litt større barn, så det er ikke gitt at fosterforeldre får anledningen til å følge barnets utvikling fra det er et helt lite barn. Ellers synes jeg forresten at barnevernet gjør en god og viktig jobb!

Jeg kunne ha hatt lyst til å si noen flere velmenende ord om KrF sin håpløse familiepolitikk. I stedet henviser jeg til det jeg allerede har skrevet om denne saken i min artikkel “Fortsatt skeptisk til KrF”.

Noe som er nytt i forhold til da jeg var borti adopsjon er kravet (for å få forhåndssamtykke) om å gjennomføre adopsjonsforberedende kurs. De hadde riktignok startet så vidt med slike kurs da jeg var i adopsjonssituasjon, men det var ennå frivillig å delta og det var ikke nok kursplasser i forhold til interessen. For min del ble det ikke til at jeg gikk på et slikt kurs, som der og da kun var frivillig og for spesielt interesserte. Ideen med slike kurs høres god ut, men jeg har ingen erfaring med om kursene er gode eller dårlige i praksis.

Noe som er en utfordring med adopsjon er når barna skal begynne i barnehage og/eller på skole. Det svikter litt på at skoler og barnehager er tilstrekkelig skolerte på spesielle situasjoner (særproblemer) som kan oppstå med adoptivbarn. Blant annet kan noen utfordringer være tilknytningsvansker og at barna tåler dårligere enn andre å bli avvist (og kjeftet på). Mobbing og at barna klarer “å finne seg selv” / passe inn kan også være utfordringer. Enkelte adopterte sliter med å bli akseptert i samfunnet som norske nok.

Adopsjonstallene taler sitt tydelige språk. Svært få adopterte barn kommer til Norge fra utlandet. For tiden er det vanskelig å kunne anbefale adopsjon til noen. Det er mye usikkerhet og lange ventetider relatert til utenlandsadopsjon. Jeg forstår veldig godt dem som i stedet for adopsjon velger å gå for surrogati eller donasjon (sæd og/eller egg) når naturmetoden ikke fører fram. Nå når det blir oppmykning av bioteknologiloven kan nok dette være til hjelp for en god del mennesker.

Lenker:

image_printUtskriftsvennlig versjon
Del dette:
Tagged , , , , , .Bokmerk permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  • Spamkommentarer blokkert