• Velkommen til blogg.brr.no, Bjørn Roger Rasmussen sin private blogg!

    - En ventil for mine (sterke) meninger, protester, engasjement og interesser!

    foto.brr.no

    Noen av temaene til denne bloggen er "protest kristendom" (kritisk kristen), IKT, foto og litt politikk. Overflatisk gladblogging finner du lite av her! Se undersiden "Om bloggen" for mer informasjon.

    Bilder er tilgjengelig i mitt fotogalleri på adressen foto.brr.no. Oversikt over alle mine nettsider er tilgjengelig via denne oversikten (lenke).

    Takk for at du avlegger bloggen og eventuelt bildegalleriet et besøk!

    Bjørn Roger Rasmussen, Flatraket 20.10.2017.


Håpløse adopsjonssituasjon

(Sist oppdatert: 14.09.2017).

Familier og verdenskart

På Facebook skrev jeg følgende rundt adopsjonssituasjonen 05.06.2017:

Facebook spør «Hva tanker du på?». Akkurat nå tenker jeg på en pressemelding fra NTB om adopsjon:

«Færre barn adopteres til Norge …. Det er antallet utenlandsadopterte som først og fremst har gått kraftig ned. Fra toppen på nærmere 800 utenlandsadopsjoner i 2002 sank antall slike adopsjoner til kun 126 i fjor, viser tallene Statistisk sentralbyrå (SSB) la fram torsdag. ….»

Min kommentar: Det er absolutt mange flere som ønsker å adoptere enn det er barn «tilgjengelig», og det er vel heller ikke tvil om at enda flere barn i utlandet med fordel kunne ha blitt adoptert bort. For Kina er f. eks. status for tiden: «Ventetiden frem til tildeling er 10 år og fortsatt økende.»

Vi var heldige i 2013 med å komme i mål med adopsjon fra Kina, men det er mange andre som ikke kan få biologiske barn som må ty til andre virkemidler enn adopsjon (surrogati, donasjon osv.) eller slå helt fra seg drømmen om et barn.

Der stoppet min Facebook-status. Her i bloggen vil jeg tilføye:

Det er ikke i hovedsak norske myndigheter som er hovedproblemet eller bremseklossen når det gjelder adopsjon. Situasjonen er den at tilbud og etterspørsel på internasjonalt nivå ikke står i forhold til hverandre. Langt flere ønsker å adoptere enn det antallet barn som frigjøres til adopsjon, tilbud og etterspørsel står ikke i forhold til hverandre.

Landets politiske partier kan godt få litt kritikk. Det er lite konkret å lese om adopsjon i valgløftene, partiprogrammene og satsingsområdene til partiene. Spesielt det såkalte «familiepartiet» KrF skuffer gjennom å være lite opptatt av adopsjon. Politikerne kunne ha påvirket myndighetene til å finne noen nye adopsjonsland samt forenklet det norske regelverket og byråkratiet rundt adopsjon. 

Adopsjonsorganisasjonene som man er forpliktet å benytte seg av i forbindelse med utenlandsadopsjon burde også ha blitt gått litt mer etter i sømmene. Mitt inntrykk av dem er at de er 1) Pengegriske og 2) Sløve. En bilselger gir mer oppfølging av sine kunder enn det i hvert fall den adopsjonsforeningen vi brukte gav oss. Byråkratiet de har laget seg rundt adopsjon koster deres «kunder» alt for mange kroner i diverse administrasjonsgebyrer. (Selvsagt selger de ikke barna, det er prosessen rundt adopsjon man betaler for.) Adopsjon er dyrt!

Vi brukte adopsjonsorganisasjonen Verdens Barn, som jeg nok vil være noe skeptisk med å anbefale til andre pga. dårlig informasjon og dårlig oppfølging i ventetiden. I forbindelse med gjennomføring av adopsjon måtte man også bli medlem hos dem («tvangsinnmeldt» eller tvunget medlemskap). Det eneste vi får igjen for dette medlemskapet er et halvdårlig Verdens Barns medlemsblad fire ganger årlig. I vårt fylke (Sogn og Fjordane) har de ikke eget lokallag å tilby en gang. 

Underveis mens vi ventet fikk vi tilsendt skrivet eller brevet «Mens vi venter». I hvert fall mens vi sto i adopsjonskø syntes jeg lite om dette skrivet. Det var ofte tvetydig skrevet med dårlig og mangelfull informasjon. Også da vi kom så langt som til hentereise og senere oppfølgingsrapporter var mye av informasjonen dårlig og utdatert. I den lange ventetiden på ca. 7 år tok aldri organisasjonen personlig kontakt med oss som søkere underveis.

Forresten tviler jeg på om de mindre konkurrentene InorAdopt eller Adopsjonsforum er så mye bedre/verre enn Verdens Barn. De kunne alle ha stått mer på overfor norske myndigheter for å få godkjent flere adopsjonsland og for ellers å få forenklet prosessene og byråkratiet rundt adopsjon.

For barna sin del hadde det jo vært flott hvis adopsjon hadde vært unødvendig. Alt tyder likevel på at dette med få barn frigjort til adopsjon mest har å gjøre med politikk og at enkelte land ikke ønsker å tape ansikt eller å innrømme sine store problemer rundt barns ve og vel. Det er beklageligvis mange barn som trenger en ny familie da de biologiske foreldrene ikke kan tilby barnet den trygghet det trenger.

Enkelte spebarn blir «gjenglemt»/forlatt av sine foreldre, gjerne på steder hvor de kan bli funnet. Blant annet skjer dette en del i Kina pga. landets ettbarnspolitikk, fattigdom m. m. I enkelte land vokser mange barn opp under dårlige forhold, på barnehjem eller tilsvarende, i stedet for å bli adoptert bort til utlandet. Jeg er ganske så sikker på at mange barn kunne ha fått det mye bedre hvis de hadde blitt adoptert bort.

I mange adopsjonsland er det nå urimelig lange ventetider for adopsjon eller krav/kriterier som få klarer å innfri. I enkelte land må man gjerne «ta til takke» med et barn med et handikap for å komme i mål med adopsjonsprosessen.

Kjendiser etc. som står fram og sier at de vil adoptere et barn for å kjøpe seg selv god samvittighet irriterer meg. Som allerede beskrevet er det allerede manko på barn til adopsjon, så slike «veldedige» tiltak er slettes ikke nødvendig. Det finnes nok av potensielt gode foreldre der ute som aldri får innfridd sin drøm om adopsjon pga. dagens håpløse situasjon.

Norge er et lite land med liten påvirkningskraft på adopsjonssituasjonen. Vi må forholde oss til ulike lands regler rundt adopsjon. Faktisk er det ganske mange ulikheter mellom de forskjellige landene rundt tildelingskriterier.

Det er typisk å høre enkelte si at det ikke er en menneskerett å få barn. Spesielt såret blir jeg av KrF og MorFarBarn.no sine utspill i denne retningen, der biologiske barn med kjent biologisk opphav er det eneste saliggjørende. Det er så lett å slenge ut disse sårende ordene for dem som lett har fått barn via naturmetoden. Hva med alle dem som ikke kan få barn på naturlig vis? Skal slike bli straffet og bli fratatt muligheten for å bli far og/eller mor? Mange ganger kan slike personer både ha mye kjærlighet og omsorg å gi til et eventuelt barn. Også dem som ikke kan få barn via naturmetoden har mors- og farsinstinkt som kan komme et adoptert barn til gode.

En skremmende ting med å adoptere et barn fra utlandet, spesielt fra Asia, Afrika eller Sør-Amerika, er det voksende fremmedhatet og rasismen i Norge. Dette hatet kan fort ramme barn og unge som har hatt det meste av sitt liv i Norge og som er «helt norske». De kan fort likevel bli dømt og stemplet ut fra sin mørke hudfarge. Fremmedhatet har ikke blitt mindre av at Sylvi Listhaug og FrP generelt har «pleiet» og «vannet» det med sin hatefulle og kalde politiker-retorikk.

Til slutt kunne jeg ha hatt lyst til å si noen flere velmenende ord om KrF sin håpløse familiepolitikk. I stedet henviser jeg til det jeg allerede har skrevet om denne saken i min artikkel «Fortsatt skeptisk til KrF».

Adopsjonstallene taler sitt tydelige språk. Svært få adopterte barn kommer til Norge fra utlandet. For tiden er det vanskelig å kunne anbefale adopsjon til noen. Det er mye usikkerhet og lange ventetider relatert til utenlandsadopsjon. Jeg forstår veldig godt dem som i stedet for adopsjon velger å gå for surrogati eller donasjon (sæd og/eller egg) når naturmetoden ikke fører fram.

Utskrift

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: http://www.brr.no/
Tagged , , , , , .Bokmerk permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *