Fortsatt skeptisk til KrF (Kristelig Folkeparti)

(Sist oppdatert 18.03.2024 @ 16:44 av Bjørn Roger Rasmussen.)

Nei til KrF

Rett på konklusjonen: Nei, vi trenger så absolutt ikke et eget såkalt “kristelig folkeparti”. Et sterkt, stort og slagkraftig Kristelig Folkeparti (KrF) står definitivt ikke på min ønskeliste. Kristne er ikke en ensartet eller heterogen politisk gruppe, og såkalte kristne verdier kan være så mangt!

Med sitt veivalg til høyre (blå side) i den norske politikken har også partiet gjort seg selv uaktuelt for kristne som befinner seg på politisk rød side. Forhåpentligvis blir det framover et marginalt parti – helst under sperregrensen – for spesielt interesserte uten all verdens stor innflytelse. Nei-partiet og det gledesdrepende partiet KrF får ikke min stemme! Olaug Bollestad som partileder er neppe heller et særlig bra “salgsargument” for partiet sett med mine øyne.

Etter mitt syn blir Norge et utrivelig land å leve i hvis KrF får for stor støtte og for mye politisk makt. Ifølge den lave oppslutningen (ofte på +/- 3-4 %) på diverse meningsmålinger i senere år appellerer heldigvis ikke deres politikk til folk flest. Antallet støttespillere i Bibelbeltet skrumper tydeligvis inn. Kanskje snart på tide å avholde minnestund samt skrive nekrolog for det feilslåtte moralpartiet KrF?

➡️ Se også innlegget “Kristne politiske partier, nei takk!“. ➡️ Stortingsvalget 2021 gikk ikke akkurat partiets vei! HELDIGVIS! ➡️ Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2023 har blitt gjennomført, hvor det for min del i likhet med tidligere valg var TOTALT UAKTUELT å stemme på KrF.

Stortingsvalg 2025

Jeg noterer meg at KrF allerede januar 2024 begynner å posisjonere seg for kommende stortingsvalg, som vil bli avholdt september 2025. Artikkel fra Vårt Land rundt dette:

Etter å ha lest dette kommenterte jeg det slik på Facebook-sida til Vårt Land:

  • “Krysser fingrene for at KrF får dårlig oppslutning, slik at de ikke blir noen maktfaktor i kommende valg… Kan ikke utstå deres politikk.”.

Jeg kan også føye til at jeg heller ikke liker personene i partiledelsen (partileder Olaug Vervik Bollestad, 1. nestleder Dag-Inge Ulstein osv.), slik som de framstår via media. KrF fronter fortsatt en alt for høyrevridd politikk, og jeg finner det like ulogisk som tidligere at “alle” kristne skal stemme og støtte et såkalt kristent parti som KrF. Det store fokuset på familie og deres valgte familiepolitikk er også ganske kvalmende greier. KrF sin ubetingede støtte til den uærlige Høyre-lederen Erna Solberg – som borgerlig statsministerkandidat i stortingsvalget 2025 – er også vanskelig å svelge.

Bakgrunn

I min gamle blogg hadde jeg et innlegg som het: “Skeptisk til KrF”. Dette står jeg ennå fast på. Jeg er fortsatt skeptisk og sterkt kritisk til både KrF og ikke minst andre tilsvarende nisjepartier som “Partiet De Kristne” (PDK) / partiet Konservativt og “Verdipartiet”. (Under Stortingsvalget 2013 fantes det også to andre “kristne” mikropartier: “Norges Kristne” og “Kristent Samlingsparti”, hvorav sistnevnte nå er en del av PDK mens det andre er nedlagt (?).) Slike småpartier – inkludert KrF – kunne godt ha vært forbudt med lov. Det er slettes ikke noen automatikk i at kristne må / bør stemme KrF!

I de senere år har det vært noen utskiftninger i partiledelsen til KrF, uten at dette har betydd så mye fra eller til. Oppslutningen til partiet har ikke vært all verdens høy i den senere tid (5,6 % av stemmene under stortingsvalget 2013 og katastrofale 4,2 % under stortingsvalget 2017). Selv tror (og håper) jeg at storhetstiden for KrF som politisk parti er over. Trenger vi i det hele tatt KrF? For min del er svaret nei. KrF bygger mer eller mindre på tanken om at alle kristne og andre verdiinteresserte har det samme politiske synet og er en ensartet homogen gruppe. Er nå dette tilfelle i dagens Norge? Jeg tror ikke det.

Ropstad går av

Lørdag 18. september 2021 ble det gjort kjent at Kjell Ingolf Ropstad går av som statsråd og partileder (frivillig, eller under frivillig tvang?). Han blir imidlertid sittende som Stortingsrepresentant i de kommende fire årene (Stortingsperioden 2021-2025).

Årsaken til avgangen som partileder og statsråd / regjeringsmedlem (kun 1 måneds tid før han uansett hadde blitt erstattet / “sparket”): Et elendig valgresultat, oppføring av uriktige bostedsopplysninger, skattesnusk / skattesnyteri, usannheter, løgner, griskhet, økonomisk umoral og manglende tillit. Det partiet der slutter ikke å overraske negativt, og lenge leve den kristne umoralen! Kjell Ingolf Ropstad var kun partileder fra 2019 til 2021.

I etterkant har mannen opptrådt som en “dott” med en rekke dumme politiske forslag på samlebånd.

 

Olaug Bollestad ble lørdag 13. november 2021 valgt til leder av KrF, etter å ha vært konstituert leder i perioden etter Ropstad sin avgang. Ledertrioen fra og med november 2021 består av leder Olaug Bollestad, 1. nestleder Dag Inge Ulstein og 2. nestleder Ingelin Noresjø. Jeg har liten tro på at Bollestad vil klare å reise (redde?) partiet igjen. For å bruke språk av typen nesten-markedsføring: KrF prøver å selge et produkt som i lav grad appellerer til eller som det er behov for i markedet blant de potensielle kundene / velgerne.

Jeg håper virkelig at dette slår til:

Med Olaug Bollestad som partileder har jeg liten tro på at partiet klarer å reise seg igjen. Hun er ikke akkurat noe særlig god til å skape entusiasme i og rundt partiet. Partiet har i år 2022 stort sett en lav oppslutning på et eller annet sted rundt +/- 3 %.

Valgresultatet 2021:

Stortingsvalget 2021

Jippi! Noe skadefro er jeg! KrF havnet under sperregrensen i Stortingsvalget 2021 (oppslutning på 3,8 %). Kun tre representanter får de inn på Stortinget. Også takk og pris at MDG (3,9 %) forble små, og at PDK (0,4 % oppslutning) fikk et nesten ikke-målbart resultat. Mikropartiene og ensakspartiene kan vi også helt glemme i denne omgang, da de får null innflytelse og makt.

Vi får et nytt rødgrønt flertall i Stortinget, og vi får en ny regjering, regjeringsskifte UTEN KrF som del av regjeringen og ikke minst en ny statsminister. Lenge leve rødgrønn valgseier og politikk!


Dagsavisen v/kommentator Lars West Johnsen hadde en glimrende kommentar og oppsummering rundt KrF sitt valgresultat, hvor følgende treffende sitater gjengis:

  • “Ropstads kurs mot høyre og vekk fra sentrum viste seg å være veien ut av norsk politikk.”
  • “Ropstad har rykket ned med laget sitt fra eliteserien, men virker svært fornøyd. Han angrer ikke på noe. Mangelen på realitetsorientering er fascinerende.”
  • “Med på høyrelaget ga KrF sitt samtykke til en politikk som gjorde livet verre for de nederst ved bordet med sosiale kutt og økte forskjeller. Mange vil si at partiet gikk på akkord med seg sjøl og kristne verdier for å kjøre fancy, svarte biler.”
  • “Ropstads strategi spisser KrF inn mot bibelbeltet og mot en stadig mindre gruppe i samfunnet, de konservative kristne.”

Egen kommentar: Det minker på de trofaste og lojale støttespillerne i “Bibelbeltet” (grunnfjellet forvitrer), og heldigvis er konservative kristne som støtter KrF en ganske marginal eller liten gruppe.

Og sannelig driver partiet med å gi sparket mannskap munnkurv også. De er ikke helt gode i det partiet!

 

Stortingsvalget 2021 gikk betraktelig bedre enn valget i 2017:

Resultatet etter stortingsvalget 2017: Demokratiet har seiret. Det ble beklageligvis flertall for blåblå regjering med Erna & Co inkludert Fremskrittspartiet bak rattet. Jeg tar det til etterretning og aksepterer det rødgrønne tapet, men jeg liker det ikke.

Trøsten min er at KrF gjorde et historisk dårlig valg, og Partiet De kristne (PDK) gjorde et enda dårligere valg.

KrF fikk et resultat på 4,2 prosent. Dette er visstnok den dårligste oppslutningen på 81 år, dvs. helt tilbake til 1936 må man gå for å finne et dårligere valgresultat for dette partiets del.

Det gjenstår å se hvor prinsippfaste partiet er. De har tidligere sagt at det er uaktuelt med samarbeidsavtale eller å sitte i regjering så lenge FrP er en del av regjeringsapparatet. Det spørs om de holder ord, eller om maktsyken blir for sterk.

Oppdatering november 2018: I en boks lenger nede i artikkelen har jeg også skrevet noe ord om det foretatte veivalget mot blå side, og om KrF sin deltakelse i en utvidet Solberg-regjering. Regjeringsmakta fristet, og sjelen til partiet ble gladelig solgt i bytte mot litt makt.

Valget i 2019 var et kommunestyre- og fylkestingsvalg + kirke, hvor det er noe vanskeligere å trekke klare og bastante konklusjoner. Her spiller geografiske faktorer og trynetillegget en stor og framtredende rolle. Alt i alt gjør vel ikke KrF det så bra for tida, noe jeg er svært glad for!

 

Oppdatering januar 2020: Jeg gleder meg selvsagt over FrP sin uttreden fra regjering januar 2020. Likevel er dette bare en delvis løsning på utfordringene. Gjennom mindretallsregjeringen som gjenstår bestående av KrF, Venstre og Høyre vil nok strømmen med alt for blå politikk fortsette ufortrødent videre. Ellers tror jeg ikke Knut Arild Hareide sin inntreden som statsråd i regjeringen vil bety så mye fra eller til her.

Oppdatering mai 2022: Uffda, jeg liker veldig dårlig at partiet plutselig får et oppsving på gallupen (4,7 % oppslutning). Får håpe på at dette er en forbigående tendens. Jeg vil ha dem godt plassert under sperregrensa, slik at de minst mulig grad har innvirkning på den gjennomførte rikspolitikken.

Oppdatering høsten 2022: Flere sentrale personligheter og ledere har forlatt vervene sine i løpet av år 2022. De forlater nok det synkende skipet – rettelse: den synkende snekka – før det er for seint.

Det er neppe liv laga for partiet i norsk storpolitikk. Til og med kjernevelgerne (eller var det musene / rottene?) forlater det synkende skipet. Museet og historiebøkene neste stopp for KrF?

Så tilbake til det jeg tidligere har skrevet om KrF:

Oppsummering

Som en innledning kan jeg starte med et forsøk på å oppsummere min KrF-motstand:

  • Kunstig og unaturlig med et eget såkalt kristent parti. Hvorfor skal alle kristne “rotte” seg sammen i et eget parti?
  • Min hypotese eller påstand: Partiet er overflødig og unødvendig i dagens samfunn.
    Vi trenger ikke KrF, og oppslutningen rundt partiet er heldigvis svært moderat for tiden. Sperregrensen neste?
  • Det er ingen selvfølge at man som kristen må stemme KrF. Kristne finnes over hele den politiske skalaen, fra ytre venstre til ytre høyre.
  • Tro binder kristne sammen, men ellers spriker vi i alle retninger også politisk.
  • Kristne er ikke lengre en ensartet homogen gruppe med et felles verdisett.
  • Sammenblandingen av politikk og religion / bedehus fungerer ikke særlig bra.
  • Selv ønsker jeg ikke å bli forbundet med KrF sin mørkemannskristendom og gammeldagse kristendomssyn og politikk.
  • KrF preges av interne stridigheter mellom de politiske venstre- og høyresidene, og mellom de liberale og konservative kristne. Partiet har muligens også et kvinneproblem.
  • For store grupper av vårt folk er KrF sin politikk totalt uinteressante (utenfor målgruppen og rammen), med sitt store fokus på tradisjonell og gammeldags familiepolitikk for den lykkelige A4-kjernefamilien.
  • KrF er i mine øyne en skikkelig bremsekloss for å få til en fornuftig familiepolitikk her i Norge.
  • Partiets veivalg mot høyre – høyrevridd politikk hvor de til og med i en periode kunne sitte i regjering med FrP provoserer / provoserte enkelte med svært god grunn.
  • Kjell Ingolf Ropstad tror jeg ikke vil være en samlende leder for partiet. Generelt har jeg liten tiltro til hans framtredende rolle i partiet. Og hans tid som leder av partiet ble ganske kortvarig!
  • KrF er et Judas-parti som gladelig selger verdier og prinsipper mot litt innflytelse og makt (regjeringsmakt).
  • Hva er så kristent med hele partiet? Muligens bør K-en fjernes fra navnet (kristelig) en gang for alle.
  • “Folkeparti” er vel også en stor overdrivelse med dagens dårlige oppslutning og deres lite samlende rolle eller funksjon blant kristne / verdiopptatte velgere.
  • Det ser også ut for at partiet har en forkjærlighet for byråkratiske systemer, slik som systemet for et meningsløst fritidskort for barn og unge.
  • klima- og miljøpolitikk (grønn politikk, forvalting av skaperverket) scorer partiet dårlig eller lavt.
  • Partiet preges til tider av manglende moral, fraværet av nødvendige etiske perspektiver og enda dårligere holdninger, og da spesielt fra enkelte i partiledelsen – f. eks. eks-partilederen.

Utgangspunkt

Min “krig” mot KrF startet for en god del år siden mens jeg ennå var ung voksen (i 20-årene). Husker jeg fikk en invitasjon til en eller annen lokal KrF-happening i Egersund hvor det stod ca. følgende adressering: “Til medlemmer og sympatisører/støttespillere av KrF”. Dette fikk meg til å tenne på alle plugger. Selv om jeg var (og er) kristen og i den tid også vanket i Misjonshuset (NMS, Egersund) var det alt annet enn en selvfølgelighet å støtte dette partiet. Deres ensidige familiefokus på den perfekte kjernefamilie samt deres høyrevridde politikk har aldri appellert til meg.

Jeg har også nå i “nyere tid” – forut for valg 2019 – blitt invitert til å like Stad KrF sin Facebook-side, noe som jeg selvsagt svært fort avviste.

Hvorfor engasjere seg så sterkt mot KrF når det ikke er mitt parti? Jo, slik jeg ser det er partiet med på å skape et stereotypt bilde av kristne som jeg ikke vil være del av. På mange måter “ødelegger” partiet deler av kristendommen, kristentroen og de kristne verdiene med sin til tider mørkemannskristendom, moraliserende pekefingeroppførsel og gammeldagse politikk. Nei takk til KrF, et parti som har alt for mange fariseer- og skriftlærd-tendenser, med moralsk overformynderi og dømming.

Uttalelser og forventninger av typen “du er jo kristen og må stemme KrF” irriterer meg noe innmari. Det provoserer meg rett og slett den generaliseringen og den selvfølgeligheten enkelte legger til grunn rundt at kristne selvsagt må stemme KrF. Det blir en sterk forenkling av den komplekse virkelighet å tro at alle kristne deler KrF sitt politiske syn. Man kan godt være kristen og stemme og støtte helt andre partier enn Kristelig Folkeparti. De som stemmer andre partier er ikke mindre kristne av den grunn. Til og med partier på sosialistisk side (rødgrønt) kan man stemme på og likevel være en god kristen!

Enkelte representanter for partiet hevder at KrF står for en politikk som vil gi et samfunn med plass til alle. For en løgn og et pissprat! Et samfunn med plass til alle blir det ikke noe av så lenge som KrF har en hånd på roret. Jeg vil ikke være del av en samfunnsutvikling der KrF får for stor makt eller påvirkning. Et slikt samfunn blir alt for snevert og trangt for mange av oss – et klaustrofobisk samfunn basert på KrF sin “trange” moral og verdisyn.

I flere år har jeg hevdet følgende: Jeg er skeptisk til KrF – Kristelig Folkeparti (eller var det ukristelig folkeparti?). Jeg liker ikke helt ideen om at alle kristne skal “rotte” seg sammen i et eget parti. Jeg er heller ikke særlig begeistret for sammenblandingen av politikk og religion. Politikk er ikke menighet, og å blande børs og katedral blir bare rot! Kirke og bedehus skal ha evangelisk fokus, mens KrF prøver å anlegge et politisk fokus. Det blir bare knuste egg og omelett av sammenblandingen.

Min årelange skepsis mot KrF som begynte før jeg var stemmeberettiget har ikke blitt mindre i de senere år. Jeg har faktisk blitt anda mer skeptisk etter som årene har gått. Ikke minst pga. dagens ledelse og valg av politisk retning beholder jeg og til dels øker jeg min skepsis. KrF sin forvridde og snevre kristentro provoserer meg, og det helt unaturlig for meg å støtte det partiet står for anno 2021. KrF er det alt for smalt og ekskluderende parti, med ekstremt lav takhøyde og trenge rammer. Men for all del er KrF et “bedre” parti en de andre små mikroskopiske såkalte kristne partiene.

Å ta Gud til inntekt for en bestemt politikk – i denne sammenheng høyrevridd politikk – blir totalt feil i mine øyne. Bibelens Gud er hevet over og ikke begrenset av smal partipolitikk. Selvsagt blir det noen krysninger mellom tro og politikk, men likevel ser jeg på Gud som en upartiske Gud i politiske sammenhenger.

Å få kombinert politikk med åndskamp er ingen enkel operasjon eller balansekunst. La bedehus være bedehus og politikk være politikk! Nå framstår KrF som et skadeskutt parti som bedehuset er i ferd med å dolke i ryggen. Den kristne forsamling bør IKKE gjøres om til en politisk arena, og jeg synes svært lite om at bedehus og andre kristne forsamlingshus (troens hus) benyttes til politiske KrF-samlinger.

KrF er partiet for folk som er imot vitenskap, framskritt og utvikling. Gammelt tankegods og utgåtte verdier, såkalte kristne verdier, styrer partiet. Ikke akkurat et førstevalg for det moderne mennesket. Partiet er overflødig og unødvendig i dagens samfunn, da partiet for lengst har utspilt sin rolle. Det er også litt vanskelig å se hva billigere vin og snus har å gjøre med kristne verdier (jf. statsbudsjettet 2021), sammen med et meget moderat mottak av kvoteflyktninger.

Kristelig Folkeparti (KrF) er et kristendemokratisk politisk parti i Norge. Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som en reaksjon på tiltagende sekularisering i samfunnet. Partiet identifiserer seg som et sentrumsparti bygd på et kristent livssyn. Skjønt det omtales som et borgerlig parti, foretrekker partiet selv betegnelsen “ikke-sosialistisk”.

Kilde: Wikipedia: Kristelig Folkeparti

 

KrF gjør stadig et tappert forsøk på å forsvare tapte saker og verdier. De står opp for såkalte tradisjonelle verdispørsmål og “kristne verdier“, mens velgerne på sin side i stor grad blir stadig mer sekulære. Folk flest – velgerne sett under ett – har blitt mer liberale i moralske og etiske spørsmål, og det er ikke de store mengdene med mennesker (heldigvis!) som sympatiserer med KrF sine standpunkter.

KrF sin kommunikasjonsstrategi / kommunikasjonsprofil virker til å være noe hjemmesnekret, veldig dårlig, uproff og lite gjennomtenkt. Innimellom opptrer de som parodi på seg selv. Uansett er jeg bare glad for at de dummer seg ut, noe som heller ikke bidrar til å øke oppslutningen om det døende partiet.

Det blir muligens for sterkt å si at jeg hater KrF, men langt unna er det ikke. Jeg liker absolutt ikke partiet da jeg opplever det som et parti som seiler under falskt flagg (trojansk hest?). De prøver å framstå som et kristent folkeparti (bredt parti for kristne) for dem som er opptatt av kristne verdier. Likevel har de en svært snever politikk, de roter sammen religion og politikk til en usmakelig lapskaus og de er politisk sett svært høyrevridde hvor de fronter egoistisk blåpolitikk med tvilsomme verdier. Verdikonservativ kristendemokrat-tankegangen til enkelte i KrF står jeg gladelig over, da det helst gir meg anstøt! Partiet har blitt et konservativt kristenparti (for en liten, men harde kjerne av kirkelige miljøer), og ikke et bredt folkeparti.

Slike løgner og fanterier overbeviser ikke meg:

KrF har en naiv og virkelighetsfjern politikk, og den ligger i hvert fall langt borte fra sentrum med sin høyrevridde touch.

Kristelig Folkeparti fungerer ikke akkurat som noen god kvinnemagnet. Det sies i starten av 2021 at kvinnene og kvinnelige velgere svikter og snur ryggen til KrF. Rent generelt er vel ikke partiet noen velgermagnet i utgangspunktet heller. Det er et parti for spesielt interesserte særinger. Velgerne – akkurat som rottene – forlater det synkende skipet.

KrF er et parti som har en politikk og kristentro som i hovedsak appellerer til (moderate) konservative kristne, og da spesielt overfor medlemmer i karismatiske frimenigheter (pinsevenner osv.). Jeg er LANGT på utsiden av denne målgruppa med “gladkristne”. Jeg liker heller dårlig at såpass mange i partiledelsen har bakgrunn fra frimenigheter av den karismatiske typen. Slik bakgrunn gir ofte personer som er litt “fjerne” fra virkelighetens verden. I etterkant har også diverse trauste indremisjonsledere / ledere i Indremisjonsforbundet (ImF) gått ut og oppfordret om å stemme på KrF.

Kommentar funnet på Facebook i forbindelse med partilederdebatt på TV2 under valgkamp 2019:

  • Stakkars Ropstad oppfører seg som en fisk på land. Han er en gavepakke til oss som har lyst til å bli kvitt KrF.»

Det er lett å si seg enig i den karakteristikken. Han – eks-partileder Kjell Ingolf Ropstad – prater til enkelte menighetsmedlemmer i kristen-Norge, mens til “oss andre” klarer han ikke å nå fram og inn. Bedehuspartiet KrF er for spesielt interesserte, og det er vel lite som tyder på at deres ledelse og politikk klarer å trekke til seg store mengder med nye velgere / støttespillere.

Så langt (desember 2019) har eks-partileder og minister Kjell Ingolf Ropstad ikke imponert meg. Han har kommet med diverse små-populistiske utspill, preget av dårlige begrunnelser, snublende argumentasjon og lite gjennomtenkning på forhånd. Han virker også ganske lettlurte, uerfaren og naive, og han har latt seg lett forføre av samarbeidende partiers fagre løfter og lokkeagn. I mine øyne er mannen rett og slett en destruktive barne- og familieminister.

Jeg ser på eks-partileder Ropstad som en “gladkristen” og virkelighetsfjern person, som lever i sin egen frikirkelige fantasiverden eller boble (ekkokammer). Videre er han i mine øyne alt for blå politisk sett, og for lite på lag med vanlige folk som ikke er super-kristne karismatikere.

Nei, Norge trenger ikke KrF som “et sterkt verdiparti”!

 

Og litt til om herr Ropstad:

En liten “tirade” mot politiker, eks-partileder og eks-statsråd Ropstad

Punktene som kommer nedenfor er ment som kritikk av politikeren og politikerrollen hans, og ikke som et personangrep:

  • Han framstår som naiv, blåøyd og med lite levd liv i sitt politiske virke.
  • Virker uerfaren og til dels usikker.
  • Lite tyngde og dybde i hans utspill og praktiske politikk.
  • Lite oversikt over og kontakt med virkelighetens verden.
  • Lite med livserfaring framvises.
  • Oppfører seg som om han var en helt nyutklekket kylling, eventuelt som en mistilpasset fisk på land.
  • Mange håpløse forslag og utspill – har etter mitt syn – kommet fra ham så langt.
  • Muligens ikke personlig egnethet til å ha et tungt politisk toppverv.
  • Feig når det gjelder å kjempe for partiets kjernesaker, hvor standpunktene gjerne er noe i utakt med de andre partiene i regjering.
  • Konfliktsky?
  • Den politiske gjerningen blir for mye preget av hans karismatiske menighetstilhørighet.
  • For blå i sin politikk.

Etter at jeg skrev alt dette her har han heldigvis fått en mindre framtredende rolle i politikken og partiet.

 

Ifølge enkelte “super-kristne” har KrF blitt “Sodoma-partiet”. Det hevdes at de ikke lenger står for tradisjonelle kristne verdier, f. eks. innenfor ekteskapssyn, homofili, synet på abort osv. Det har visstnok blitt viktigere for partiet å sanke stemmer på utsiden av bedehusene enn å stå for tradisjonelle kristne verdier. Den eneste redningen er for slike mennesker “Partiet De Kristne” / partiet Konservativt. (Akkurat denne argumentasjonen her forstår jeg meg ikke på, men jeg gjengir den for helhetens skyld.)

Det er farlig-farlig med løsrevne Bibelvers. Velger likevel å bruke et slikt her:

Matt. 22, 21: “Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.” Altså: Et skille mellom religion (tro) og styring av samfunnet (politikk).

Religion og politikk

For mye sammenblanding av politikk og religion slik som spesielt KrF driver med liker jeg som sagt ikke. Gud selv er ikke et politisk vesen og deltar ikke (direkte) i politikken. Bibelen er en flott bok hvor man finner mange fine “kristne verdier” som delvis kan inngå i det politiske “spillet”. Imidlertid mener jeg ganske så bestemt at Bibelen ikke gir en helt klar pekepinn i detalj på eksakt navigasjon og kurs når det gjelder politiske og samfunnsmessige valg. Partiet selv sier at de bygger på en kristendemokratiske ideologi, men jeg kan styre min begeistring for kristendemokratiet de presenterer.

Selvsagt vil det alltid være en viss sammenheng mellom religion og politikk. Helt vanntette skott er det ikke mellom de to størrelse og noen ganger blir overgangene ganske så flytende (jf. Toregimentslæren). Imidlertid synes jeg partier slik som KrF presenterer en uspiselig lapskaus av en sammenblanding av de to størrelsene. Mye av deres “kristenhet” kan i hvert fall ikke jeg stå inne for, selv om jeg anser meg selv som både litt politisk interessert og som kristen. F. eks. synes jeg både Senterpartiet og Arbeiderpartiet står for en mye bedre “miks” enn det KrF presenterer.

Noen er nok mer ekstreme i sin motstand mot KrF enn meg. Har i diskusjoner på nettet lest om enkelte personer som mener at KrF bidrar til avkristning av landet vårt. KrF har vært positive til å ta imot en del flyktninger fra Syria, og dette vil “selvsagt” medføre at flere muslimer ankommer landet vårt og i neste omgang islamiserer disse flyktningene Norge. Dessuten støtter de den “ukristelige” folkekirken. (Bare så det er sagt; Jeg står ikke inne for dette resonnementet.)

Selv opplever jeg KrF som et alt for konservativt parti med et gammeldags kristendomssyn for bedehusfolket. Leser at enkelte andre oppfatter partiet som alt for liberalt, og noen påstår til og med at selve partiet og deres politikk er avkristnet. Visstnok er “Partiet De Kristne” / partiet Konservativt redningen for de “virkelig Bibeltro”. For enkelte kristne er visstnok egoistpartiet FrP også redningen.

“…følger vi Bibelens budskap, blir Frp fort en hovedfiende, mens MDG fremstår som naturlig samarbeidspartner for å omsette det kristne menneskesyn i praktisk politikk.”

Kilde: Vårt Land (Arne Viste): Målbærer KrF det kristne menneskesyn?

 

Innenfor partiet er det hele tiden en strid eller konflikt (strid, kamp) mellom de liberale og de konservative når det gjelder verdivalg. Det finnes to ulike – vanskelig forenelige – sider eller fløyer innad i partiet. De liberale ser ikke noen store problemer med å f. eks. å godta homofile eller andre samfunnsmessige og moralske justeringer. De konservative på sin side ønsker at partiet skal være et Bibeltro bedehus for likesinnede, hvor gammeldagse kristne verdier skal få råde.

I en og annen sak er jeg nok enig med KrF, men i de store linjene passer ikke Kristelig Folkeparti sin politikk meg og mitt liv. KrF kjører en høyrevridd politikk / konservativ politikk som ikke alle kristne kan støtte. KrF har blitt et kristenkonservativt parti, og er ikke lenger et kristendemokratisk sentrumsparti som de tidligere var.

Nesten det samme skrevet på annen måte: Partiet har virkelig og med god margin forlatt den norske politikkens sentrum. KrF er nå langt unna å være et sentrumsparti, noe de tidligere var. De har blitt meget høyrevridde, kombinert med en vemmelig moralisering og egoistisk oppførsel. Det eneste sentrumspartiet som består er vel Senterpartiet (Sp), og som på mange måter er mye av det KrF var før (Sp, det nye KrF?).

Det har kommet fram at en del (“kristne”) sekter ikke vil at deres medlemmer skal stemme ved politiske valg. Disse sektene finner det feil at man som troende med Bibelen i hånden skal engasjere seg politisk. Noe å tenke på for dem som brenner for det kristne politiske partiet KrF?

Mine innledende tanker rundt Carl I. Hagen, tidligere FrP-leder (FrP-nestor): Akkurat den bedreviteren der orker jeg ikke å høre på! Imidlertid registrerer jeg at verden neppe står til påske, i og med at jeg i slutten av februar 2024 faktisk er enig med ham i en sak. Gjelder dette her som jeg støtter 100 %:

  • “– Jeg har ikke sans for de som bruker religionen veldig sterkt som partipolitisk virkemiddel. Det er det jeg har mislikt med KrF. De har på en måte sagt at hvis du er kristen så må du stemme KrF.”

Velgermassen

Selv regner jeg meg som kristen, men for meg er det ingen automatikk i å stemme KrF. KrF har et politisk syn som nødvendigvis ikke passer for alle som er kristne. Det finnes gode kristne mennesker som finner det vel så naturlig å gi sin stemme til et annet parti enn KrF. Kristnes politiske syn spenner nok over hele den politiske skalaen fra ytterste røde parti til mørkeblå FRP.

Det som binder oss kristne mer eller mindre sammen er vår tro. Imidlertid kan også kristne tilhøre ulike politiske retninger da vi tross alt er mennesker også. De sakene som Kristelig Folkeparti er opptatt av klarer ikke nødvendigvis å engasjere meg selv om jeg er kristen og dermed innenfor partiets målgruppe. Selv om enkelte hevder at vi kristne er opptatt av verdier klarer ikke jeg å se for meg at det finnes en objektiv liste med kristne verdier som nødvendigvis alle kristne kan enes om.

Det virker som om den harde kjerne svikter partiet og/eller skrumper inn. Også blant kristne er det økt meningsmangfold i “klassiske kristne spørsmål”. En del av de tradisjonelle støttespillerne dør også ut. Ellers har vel tidligere en sentral del av deres grunnfjell vært basert på medlemmer i lavkirkelige organisasjoner av typen sørvestnorske pietister i Bibelbeltet. Kanskje er KrF primært kun et trangt (marginalt) og regionalt parti for Sør-Vestlandet. Ellers melder VG april 2019 at: “Nesten 1 av 4 KrF-utmeldinger skyldes død, sykdom og alderdom – KrFs grunnfjell dør ut“. Min ønskedrøm er vel mer eller mindre at partiet utraderer seg selv, eller dør ut av seg selv.

KrF – Partiet for gamlinger og ikke-urbane kristne på Sørvest-landet. KrF har få saker og meninger som treffer folk flest, eller som appellerer til det moderne og opplyste mennesket.

 

Muligens bryr KrF seg ikke om de svakeste svake, da de primært ønsker å være et parti for gladkristne ekstrem-karismatikere som ikke kjenner til vanlige menneskelige (jordiske) problemer og vanskeligheter? De mener muligens at det meste order seg for dem som er sterke nok i troen (tror nok og rett), ber mye og stoler 100 % på og regner med Guds inngripen? De ser vel ikke noe poeng med å tilby omsorg og omtanke for dem som trenger en menneskelig hånd, og ikke en gudshånd?

Tankesmien Agenda ved leder Trygve Svensson ifølge Vårt Land-artikkel:

  • – Jeg tror ikke KrF vil trives i en regjering så langt til høyre.
  • En smal, kristen-konservativ profil med tyngdepunkt på Sør-Vestlandet er ikke bærekraftig for et parti som vil være del av det moderne Norge.

Det er ingen automatikk i at kristne må stemme KrF. Vi kristne bør heller jobbe for å få kristne verdier, synspunkter etc. inn i ALLE partier!

Enkelt og greit: Jeg deler ikke Bibelsyn, politisk syn og type tro med den typiske KrF-sympatisør!

Partilogoer valg 2021, store og små partier i Sogn og Fjordane og Hordaland (dagens Vestland fylke).

Politikken

Ifølge KrFs nettside er partiets hovedsaker følgende:

– Barn og familie, menneskeverd i alle livets faser, eldre skal få den hjelpen de trenger, klima og miljø, utvikling (nestekjærlighet, bistand, fattige osv.), kristen kulturarv, trosfrihet og frivillighet.

Dette er for så vidt ok saker, men de har ikke all verdens appell hos meg.

Partiet fokuserer veldig mye på familie og barn, og for meg blir det en “overdose” med dette fokuset. Frivillighet og frivillige og ideelle organisasjoner burde muligens ha interessert meg, men gjør det likevel ikke i noen stor grad da jeg i lite aktiv i slikt arbeid for tida. Menneskeverd i sentrum, kristendommens plass i samfunnet, fremtidsrettet forvalteransvar, familie, eldre, klima, miljø, utvikling er fine ord, men ordene i seg selv klarer ikke å skape et veldig engasjement hos meg.

Kristen kulturarv og trosfrihet er fine ord, men hva legges egentlig i dette? Jeg er ikke nødvendigvis enig i de verdier, kulturarv og trosutøvelse som partiet vil legge til rette og kjempe for.

Jeg har forstått det slik at KrF “for tiden” er opptatt med slike “kristne” verdier og saker som disse ramset opp nedenfor:

  • Ja til livet
  • Et varmere samfunn
  • Beholde K-en i KRLE-faget
  • Retten til liv for begge tvillinger i mors mage
  • La skolebarn lære om Jesus
  • Familiepolitikk, med fokus på tradisjonelle familiemønstre
  • Åndelig omsorg i livets siste fase
  • Kjempe for de minste i samfunnet
  • Mot legalisering av sex-handel
  • Restriktiv bruk av bioteknologi
  • Mot menneskehandel og slaveri

KrF er spesielt opptatt av etikk og moral. Grunnverdier for KrF er ifølge deres nettside: Det kristne menneskesynet, Nestekjærligheten og Forvalteransvaret. Pr. oktober 2022 er følgende saksområdet framhevet på deres nettside: Barn og familie, eldreomsorg, menneskeverd og internasjonal rettferdighet.

Ifølge nettsiden til partiet er KrF blant annet opptatt av følgende pr. november 2018:

  • “Sammen for et varmere samfunn” og “Tid for samling om verdipartiet KrF”.

Noen av partiets slagord i valgkampen 2021:

  • “Vi vil styrke, ikke styre familiene!”
  • “Sammen for menneskeverd”
  • “Stem med hjertet”
  • “Ansvar for hverandre”
  • “Kontantstøtten er verdt å kjempe for”
  • “Ja til kontantstøtte, ja til valgfrihet!”
  • “For å ta vare på jorda vår må vi skru opp takten for å hindre klimaendringene.”
  • “Leve livet hele livet”
  • “Norge trenger et sterkt verdiparti på Stortinget!”
  • “Det er klart vi skal beholde søndagen som annerledesdag!”

Gjesp! Ikke den mest spennende og moderne politikken akkurat. Kan ikke heller akkurat se at de har gjort samfunnet noe særlig “varmere” eller bedre for familiene.

Et av deres slagord i valgkampen 2021 er også: “En verdig eldreomsorg er verdt å kjempe for”. Hvorfor i all verden har de ikke gjort noe konkret i denne saken før i løpet av de årene de har hatt regjeringsmakt? De trekker også fram kampen for menneskeverd, men alle partier tenker vel på dette. Slettes ikke alltid KrF har fasiten på hva som er “rett” og best for oss alle innenfor dette området.

For meg virker KrF til å være et parti som er veldig opptatt av tradisjoner, oppvekst, barn og kjernefamilien. For dem som ikke er i “riktig livsfase”, ikke lever et A4-liv eller av andre årsaker ikke er opptatt av slike saker er partiet heller mindre interessant. For min del anser jeg KrF som et nisjeparti for spesielt interesserte i bibelbeltet. KrF kan oppfattes og oppleves av mange som et uinteressant nisjeparti, i et ytre høyre hjørne av politikken.

En KrF-politiker i Buskerud klarte å tirre meg opp i januar 2017. I forbindelse med en artikkel i Aftenposten om en enslig mor som dro til Danmark for assistert befruktning skrev vedkommende følgende:

  • “Fordi dette ikke handler kun om Deg! Kampen om supergenene er i gang. Sorteringssamfunnet med kjøp og salg av barn som en vare i et supermarked kommer stadig nærmere og det skremmer meg. Her må vi stå opp for #menneskeverdet”

Mitt tilsvar på dette er følgende:

Takk for påminnelsen om hvorfor KrF er et uaktuelt parti for meg! KrF er et helt ok parti med sin familiepolitikk for dem som representerer A4-familien. For oss som faller på utsiden av dette mønsteret er KrF sin politikk alt annet enn god!

Partiet unner ikke hvem som helst lykken med et barn i huset. Noen av oss har ikke andre valg enn å adoptere, surrogati eller donasjon (sæd og/eller egg). Slik situasjonen er nå kan man nesten bare glemme adopsjon. Strenge krav, lange ventetider og få barn som frigjøres til adopsjon.

Hvis jeg hadde vært ung i dag og «naturmetoden» ikke hadde ført fram hadde jeg ikke nølt med å gå for en av de andre metodene. Utnyttelse og for kommersiell industri bør selvsagt unngås, men jeg ser ingen som helst form for utnyttelse i den lenken du henviser til.

Ellers lever vi i et globalt samfunn. Hva vi vedtar og gjør i Norge har liten betydning. En kjapp liten reise til utlandet er alt som skal til for å få det meste ordnet, i hvert fall for dem som har økonomi til det.

 

KrF har i lengre tid satt en effektiv stopper for de unike mulighetene bioteknologi gir. Partiet har vært lite villige til å ta i bruk de fine mulighetene som ligger innenfor bioteknologi når det gjelder reproduksjon og diagnostisering. Det er helt utrolig, meningsløst og uhørt at mikropartiet KrF skulle få lov i demokratiets navn å stoppe alt slikt via sin vetorett i regjeringserklæringen (Granavolden-erklæringen / plattformen). Partiet har fått satt og bestemt dagsordenen alt for lenge!

Partiet har hele tiden påstått å være imot sorteringssamfunn, selv om det er akkurat dette de har bidratt til. De har bidratt til et diskriminerende sorteringssamfunn med manglende likestilling og frie valg, og hvor det har vært store muligheter for bemidlede til å lure seg rundt hele problematikken via en kjapp reise til utlandet. Kun utvalgte – der biologien og naturmetodene fungerer – skulle med Norges velsignelse få lov til å få barn og å bli forelder / foreldre pga. det J⚡💥😡👾☠ partiet.

Å kjempe mot liberalisering eller oppmykning av bioteknologiloven har vel på mange måter vært en av KrF sine hjertesaker i den senere tid. I så måte er datoen 26.05.2020 en merkedato, hvor partiet gikk på et sviende nederlag i Stortinget. Det ble av flertallet vedtatt at følgende blir lov: Enslige kvinner kan nå få assistert befruktning, eggdonasjon blir lovlig, gravide kvinner får tilbud om tidlig ultralyd og NIPT-testen blir lovlige! Mer om denne saken har jeg skrevet om i annet innlegg.

Pga. KrF blir det ikke mulig i årene framover med lagring av egg og eggstokkvev for friske kvinner, eggdonasjon og assistert befruktning for enslige i Norge. (De rike og velstående kommer nok til å trosse dette med å reise til utlandet.) Det blir rett og slett lite hjelp å hente for infertile kvinner (ufrivillig barnløse), som får sine drømmer knust pga. KrF-politikken. Det blir heller ingen utvidelse av tilbudet om fostertest, og heller ikke tilbud om Mitokondriedonasjon. Vaset om at alle barn skal ha rett på en far og en mor har jeg skrevet om før.

Stønn! Kan de ikke snart holde fred? November 2020 meldes det at hvis KrF sitt programutkast går gjennom vil de ha omkamp om bioteknologien. Partiet ønsker å jobbe for å igjen forby eggdonasjon og assistert befruktning for enslige, stoppe bruken av NIPT-test samt stoppe innføringen av tilbudet om tidlig ultralyd til alle gravide. Hjelpes meg, det moralpartiet der gir seg aldri! Mer om denne saken:

Jeg synes det er betenkelig for demokratiet at et lite filleparti som KrF med lav oppslutning skal få så mye makt i politikken og samfunnet på enkelte områder, f. eks. innenfor familie, helse og livssynspolitikk. De slipper til og med til med regjeringsmakt. Nei, KrF er et moralpoliti / moralparti som styrer og bestemmer i “hytt og pine”, og som prøver å påtvinge sine tåpelige konservative kristne verdiernordmenn flest som slettes ikke har et kristent-konservativt syn. Jeg aksepterer enkelt og greit ikke partiets forsøk på å tre sin moralisme og trange rammer ned over hodet på meg.

Et av slagordene for partiet er for tiden: “Menneskeverd i sentrum.” Menneskeverd er en fin ting i seg selv, men deres subjektive fortolkning av begrepet og det de legger av innhold i begrepet er jeg ikke nødvendigvis enig i.

KrF snakker om at alle er like mye verdt, menneskeverd og at de jobber mot et sorteringssamfunn. Jeg synet tvert imot at deres politikk vitner om det motsatte. Oss som er på utsiden av “normalen” er null verdt for partiet, og vi skal ikke få noen muligheter og gleder her i livet. KrF er et svært ekskluderende parti for dem som ikke passer inn i deres smale moralske ramme. Mammon har rik plass i partiet mens det er lite rom for avvikere fra det “normale” på det familiære området. Partiet utviser lite empati og forståelse for dem som faller på utsiden av deres rosenrøde familieideal, den lykkelige kjernefamilien.

Partiet påstår selv at de er opptatt av menneskeverd for alle, men dette er en sannhet med store modifikasjoner. Vi ser det blant annet i Gaza-krigen (2023, 2024), hvor jødene i Israel gis en mye høyere verdi enn palestinerne på Gaza-stripen. KrF gir tilnærmet blanke i uskyldige palestineres lidelser og død, i partiet sin iver etter å støtte Israel i tykt og tynt (ensidig Israel-støtte). KrF vil ikke engang vedgå at Israel bryter folkeretten i den pågående krigen / konflikten.

En kraftsalve til mot partiet: Partiet har en del politikere – spesielt på lokalplan – som helt mangler grunnleggende etikk og moral. De har i sin stall en del dårlige mennesker og små-kjeltringer i framskutte posisjoner, og det finnes også en del politikere med manglende dyktighet. Enkelte politikere i partiet, fysj og fy! Moraliserende og belærende, og de farer gjerne med dobbeltmoral og falskhet. Liv og lære samsvarer ikke alltid, og de lever gjerne alt annet enn i samsvar med det de fronter fra talerstolen. En del KrF-politikere ligger langt unna kristelige idealer, men det er imidlertid enda verre stilt i PDK (nå partiet Konservativt).

Forskjellspartiet KrF: Jeg anser KrF som et parti som ønsker å skape forskjeller som vil gagne positivt A4 kjernefamilier. Dem som faller på utsiden av dette standardmønsteret har ikke noe å tjene med at KrF får makt. F. eks. er partiet imot surrogati og donasjon (sæd- og/eller egg).

Valg 2019: Nei takk til KrF!

 

Jeg stemmer SELVSAGT med hjertet (og ikke minst med hodet!), men KrF ble det ikke i valget 2021 heller:

KrF-reklame i Vårt Land (nettsiden) forut for Stortingsvalget 2021. Fortsatt nei takk til KrF fra min side!

KrF har “kuppet” avisen Vårt Land under valget 2021, med alle sine irriterende reklamer som forstyrrer leseopplevelsen:

Irriterende KrF-reklame i avisen Vårt Land (nettsiden).

 

Beklager! Klarte ikke å legge ut bildet ovenfor uten å manipulere det litt. “Monterte” gjerde over reklamen for orgelfestivalen, og kjetting rundt KrF-reklamen. Føler på mange måter at KrF prøver å låse kristne fast til partiet, og da passer det med litt kjetting.

Familiepartiet

Mantraet om familien først, familien er samfunnets viktigste grunnstein og at familien er det mest verdifulle vi har provoserer meg innimellom. I utgangspunktet er jeg jo selvsagt enig, men i en del tilfeller er den biologiske familien mer til skade enn til glede for et barn.

Enkelte vil si at et fosterbarn er en alternativ løsning og muligens godkjent løsning av KrF sitt “moralpoliti”. Imidlertid blir dette langt ifra det samme som å ha et barn i huset på permanent basis. Lengden av et oppdrag med å ta seg av et fosterbarn er ofte noe usikkert. Barnet blir heller aldri “ditt”.

Adopsjon nevnes også som en løsning. Imidlertid vet jeg mye om hvor vanskelig dette er. Få barn frigjøres til adopsjon, det er lange ventetider og mange landsspesifikke regler som gjør det vanskelig å bli godkjent.

For en del som ønsker seg et barn gjenstår det få alternativer. Surrogati eller ulike former for assistert befruktning blir de eneste aktuelle løsningene. Med dette i bakhodet skrev jeg nok et kvast svar på Facebook:

Blir bare så eitrende irritert når partier slik som KrF uttaler seg med sin skråsikkerhet. Det er så lett å si at surrogati og ulike former for kunstig befruktning er galt. Det blir så teoretiske svar. Få har selv kjent problemene på kroppen.

At mennesker blir desperate og bruker alle tilgjengelige midler for å få seg et barn forstår jeg svært godt. Mors- og farsinstinkter er nedlagt i mange av oss mennesker. Når biologien ikke fungerer helt av seg selv bruker man tilgjengelige hjelpemidler.

At folk som ikke selv har vært borti sorgen rundt dette å ikke få barn på naturlig vis uttaler seg skråsikkert om saken provoserer meg noe utrolig.

 

Uttalelser fra KrF Rogaland sitt fylkesårsmøte 2017 klarte også å hisse meg opp. Sitat fra Facebook: “- Det må settes etiske retningslinjer for assistert befruktning for å sikre at barnet både får en far og en mor, slik at de kan ha mulighet til å bli kjent med sitt biologiske opphav, sa vår listetopp Olaug Vervik Bollestad på fylkesårsmøtet. Marie Ljones Brekke, la til av vi har et behov for vite hvor opphavet vår kommer fra.” Igjen: Å bli kjent med sitt biologiske opphav er et “must” og likeså dette å sikre at alle barn både har en far og en mor, som er en argumentasjonsrekke jeg slettes ikke kan støtte opp om for enhver pris.

KrF er definitivt ikke partiet for slike som meg som er adoptivfar. Deres kjør på A4 kjernefamilier hvor barn på død og liv må kjenne sitt biologiske opphav gjør partiet uaktuelt. Sitt biologiske opphav vil mange adoptivbarn aldri kunne finne ut av, men hva så? De kan få gode liv likevel. Jeg tror ikke biologien er fullt så viktig som partiet gir inntrykk av.

Familiepartiet, ja. Etter mitt syn er det alt for mye søkelys på de voksne og deres perfekte glansbildefamilie – inkludert voksenvern slik som tiltak mot samlivsbrudd – i stedet for å ha barnas beste for øynene.

Deres politikk appellerer ikke til meg. Blant ting jeg reagerer på er: Deres rigide familiepolitikk, og deres redsel for oppmykning av bioteknologiloven. Og jeg blir nesten kvalm når partiet snakker om viktigheten av å kjenne til sitt biologiske opphav og hvor viktig og bra det er med biologiske foreldre. De – KrF – er nesten like “galne” som MorFarBarn-stiftelsen, og MorFarBarn-liknende tanker får ikke min støtte.

Familiepolitikken deres formelig “stinker”, med sine mange hull og motsigelser. Partiet er angivelig imot sorteringssamfunnet, men har i løpet av nærmere 8 år i regjeringsmakt + støtteparti for regjeringen i liten grad bidratt til å forbedre systemer og støtteordninger for å gjøre folk i stand til å ta seg av barna de får. Jeg tenker spesielt på dem som har barn med spesielle behov. Ofte må slike familier kjempe for både å få fatt i informasjon og for å få de støtteordninger man trenger og har krav på. Mange har blant annet hatt lange og tøffe kamper med det umenneskelige NAV-systemet.

Ellers “stinker” det av deres skolepolitikk, både før og etter de senere valgene. Partiet har en forkjærlighet for kristne privatskoler – grunnskoler og videregående skoler med en kristen formålsparagraf. At man skal ha slike sekteriske “ghettoskoler” i vårt land forstår jeg ikke hensikten med. Kristne skal være lys og salt i denne verden, og ikke gjemme seg bort på egne skoler. Skoler med alternativ pedagogikk er ok, men ikke egne skoler for dem som tilfeldigvis er kristne.

I forbindelse med valget i 2021 skal visstnok “vinnersakene” for partiet være: Skole og eldreomsorg. Gjesp! Ikke de mest spennende vyene der, nei.

Nok om dette temaet for denne gang….

Oppslutningen

I de senere valg har ikke KrF alltid gjort det så bra. Partiet sliter med å vinne støtte blant det norske folk. Tydeligvis flere KrF skeptikere der ute enn bare meg! Muligens er KrF sin storhetstid over?

Rundt sommeren 2016 er KrF nede i en oppslutning på ca. 5 prosent ifølge diverse meningsmålinger. Blant annet har det blitt litt støy rundt partileder Knut Arild Hareide etter at han var deltaker i Pride-paraden i Oslo. Dette at han gikk i nevnte homoparade for å vise støtte til de rammede i Orlando-massakren har ført til enda mindre oppslutning for partiet blant en del kristne konservative kjernevelgere. Fra en Vårt Land kommentar skrevet av Erling Rimehaug (se lenkesamling mot slutten av denne artikkelen) har jeg sakset følgende beskrivende sitater:

“Men KrFs problem er at oppfatningene innen denne gruppen (les: aktive kristne) er så sprikende. Det såkalte grunnfjellet er smuldret opp i mange ulike fjellformasjoner, og satser man på den ene, blir de andre utilgjengelige. Blir KrF nødt til å velge hvilket grunnfjell man skal satse på – eller finnes det en strategi som kan samle på tvers av ulikhetene?” 

Et problem for KrF er nok at kristne (og andre “verdiinteresserte”) ikke lenger er en homogen gruppe. Det finnes ikke en felles objektiv liste over kristne verdier eller politisk syn som alle kan enes om.

Enkelte håpet på en regjering av fargen rødgrønngul etter valget 2017, som det ikke ble noe av. Selv er mitt håp at KrF blir holdt på god avstand fra regjeringen og regjeringsdannelsen for all framtid. Det er ikke meg imot at KrF får hilse på sperregrensen når det gjelder representasjon på Stortinget. Hvis partiet får lav oppslutning er det unaturlig at de blir del av noen regjering.

I forbindelse med Stortingsvalget 2017 (Valg 2017) var det en viss overhengende fare for at KrF falt under sperregrensen. Et resultat av dette kunne ha blitt at partiet kun fikk inn et par enkeltrepresentanter på Stortinget. Dette ville ha ført til “katastrofe” for partiet og at partiet i realiteten hadde mistet all makt og innflytelse. Endelig resultat ble dårlig, men ikke fullt så dårlig. (Ja, jeg er ikke redd for å vise litt skadefryd. Det hadde vært helt ypperlig og en stor glede for meg hvis KrF havnet under sperregrensa. Norge og de kristne trenger ikke dette partiet.)

Det var en del forvirring rundt KrF i forbindelse med Valg 2017. Det blir sagt om og om igjen: “En stemme til KrF er en stemme til KrF.” Ikke alle var enige i dette. Usikkerheten bestod i at KrF ikke hadde tatt en helt endelig og klar beslutning om de vil ende opp på borgerlig eller sosialistisk side etter valget. For enkelte var dette en svært viktig sak. En del av kjernevelgerne til partiet kan visstnok ikke på noen som helst måte tenke å støtte et parti som ender opp på sosialistisk side. Litt uti valgkampen ble det klart at partiet ikke ville støtte rødgrønn side. “Fobien” mot FrP som KrF har pådratt seg faller enkelte tungt for brystet. Berøringsangsten mot alt som minner om rødgrønn politikk kler ikke partiet noe særlig bra (i mange tilfeller ligger rødgrønn politikk nærmere opp mot kristne verdier enn politikken på blå side).

Valg 2017 ble tilnærmet et katastrofevalg for partiet. De unngikk sperregrensen, men ikke så mye mer enn det. En oppslutning på 4,2 % er det liten grunn til å rope hurra for. Etter valget har de til tider til og med vært under sperregrensen (ned mot 3 %) i diverse meningsmålinger (partibarometeret). Ifølge intern valgevaluering skyldes de dårlige valgresultatene forhold slik som: Manglende overordnet strategi, manglende prioritering og troskap til planer, for mange uformelle beslutningskanaler og uavklarte ansvarsforhold, dårlig internkommunikasjon, osv. Ifølge dem selv hadde de også en noe uheldig utvelgelse av politiske kjernesaker. Muligens har kvinnekrisen i partiet, hvor unge og dyktige kvinner ikke slipper til i “tunge” verv, også noe av skylda. Partiet har tapt en del velgere til både rød og blå side, og ikke minst til Senterpartiet.

▶ Valg 2019: Se egen artikkel om dette. Og i etterkant har også egen artikkel om Stortingsvalget 2021 blitt skrevet.

September 2018 er partiet under sperregrensa på enkelte målinger, noe som slettes ikke er første gang. Partiet sliter med å trekke til seg og å holde på velgere, og det er svært diffust hvor veien videre går videre. Partiet påstår å være opptatt av menneskeverdet, familien og de kristne verdiene, samtidig som de til tider har hatt et visst samarbeid med FrP. Dette må jeg kunne kalle en stor selvmotsigelse.

Kanskje er jeg en tanke skadefro av meg. Jeg må i hvert fall bare innrømme at jeg godter meg over slike overskrifter, hvor det går den veien høna sparker for KrF:

Vårt Land 28. mars 2019: KrF på historisk bunnivå: 2,4 prosent

Vårt Land 28. mars 2019 (fjernet andre framsideoverskrifter): KrF på historisk bunnivå: 2,4 prosent.

 

Å, salig fryd! Det har blitt presentert en kjempeherlig måling fra Norstat mot slutten av november 2020, hvor KrF hadde vært helt ute av Stortinget hvis valg hadde blitt holdt på dette tidspunktet. Får håpe på at ting fortsetter i denne retningen. Mer om denne meningsmålingen:

I regjeringsperioden 2013-2017 var KrF et støtteparti med samarbeidsavtale med den blåblå regjeringen. Masse kameler har blitt svelget av KrF i forbindelse med samarbeidet, selv om de også har fått gjennomslag for enkelte justeringer til det bedre. I festtaler hevder KrF at de ønsker et varmere samfunn, men det har blitt lite av dette så lenge FrP fritt har fått stå på med sin hjerteråe politikk. I kommende periode (2017-2021) lover Kristelig Folkeparti høyt og hellig at de ønsker å støtte opp om en sentrum/Høyre-regjering, men at det ikke blir aktuelt å gå i regjering eller å støtte en regjering der Fremskrittspartiet er med. Vi får se om de klarer å holde dette, da det virker som om KrF gjør det meste for å søke etter og å oppnå makt. Oppdatering: Og her ble det løftebrudd i og med at de gikk inn i regjering sammen med FrP fra januar 2019.

Oppdatering januar 2020: FrP forlater regjeringen på eget initiativ, og regjeringen blir litt mindre blå med “bare” Høyre og Venstre i tillegg til KrF i regjering.

Det er noe demokratisk betenkelig at et så lite filleparti som KrF i praksis har så mye makt, i og med sin vippeposisjon i norsk politikk. De kan enten eller presse høyresiden eller venstresiden med sine hjertesaker og politikk. Nå framover er det tydeligvis allianse med høyresiden som gjelder.

Bakvendt-partiet

Humor! Fikk meg en god latter november 2020 av dette innlegget:

Snakk om partiveteraner som snur ting på hodet. For en total mangel på gangsyn, hvor de er helt forblindet (snøblinde). De stiller blant annet spørsmålet, noe omskrevet: “Er det vi – klassiske, verdibaserte KrF-medlemmer – som er problemet med KrF?”

Klassisk og klassisk, fru Blom. Deres (KrF sin) politikk og politiske syn – og ikke minst politisk retning i senere tid – er alt annet enn klassisk og fast. Noe kristendemokratisk sentrumsparti er KrF definitivt IKKE, men derimot er de et kristenkonservativt parti til høyre i den norske politiske skalaen (jf. gjennomført veivalg). Deres dårlige og råtne verdier utgått på dato i partiets “verdibaserte” plattform appellerer vel heller ikke til folket (kristne eller ikke-kristne/troende).

Nok en gang: Sammenblanding av tro og politikk blir bare ROT og tull! Selvinnsikt og selvkritikk er heller ikke partiets sterke side.

 

Det finnes en del lojale støttespillere som alltid stemmer KrF, men det minker på dem. Det er i hovedsak eldre mennesker som er i ferd med å dø ut som har vært lojale mot partiet. Å trekke til seg nye velgere sliter KrF med å få til. Kristne er enkelt og greit ikke en ensartet homogen gruppe der alle kan støtte opp om partiet KrF. Enkelte hevder også at kjernevelgerne forlater partiet pga. de har blitt for lite flinke til å fronte kristne fanesaker av typen nei til abort, nei til dagens ekteskapslov og ja til en tydelig støtte av Israel.

Som nevnt før og for å gjenta meg selv, muligens med litt annen ordlyd: Det har vært en utvikling hvor man HELDIGVIS har fått en mer mangfoldig kristen velgergruppe (ikke så homogen og ensartet som tidligere). Det “kristne” (og/eller “verdibaserte”) velgersegmentet som naturlig støtter KrF har blitt langt mindre, smalere og tynnere i rekkene enn tidligere.

Politisk retning

KrF driver til tider med vinglete politikk. De var i utgangspunktet et sentrumsparti liggende i midten mellom blå og rød blokk eller fløy. For noen år tilbake begynte de å navigere tydelig mot høyre, noe som skremte bort de “venstrevridde” velgerne i partiet. De har også innimellom “flørtet” litt med venstresiden, noe som ser ut til også å ha skremt bort en del av de “høyrevridde” i partiet.

Partiet har nok tapt noe oppslutning på å ikke å gjøre et tydelig og klart linje- eller fløyvalg politisk. Knut Arild Hareide med venner har vært trege med å foreta et valg mellom venstre og høyre side i politikken, i og med at sentrumsalternativet har utgått. Dette å ikke ta et klart valg har partiet blitt noe straffet for. Uansett fløyvalg vil noen bli skuffet.

Partiet lekker velgere som en annen sil. De representerer ikke lenger et “nøytralt” tredje politiske alternativ i sentrum. Nå står valget mellom rød eller blå blokk, hvor KrF for tiden befinner seg innenfor blå fløy. Hvis partiet ikke klarer å stoppe den massive lekkasjen av skuffede velgere blir det permanent under sperregrensen neste. Med den elendige oppslutningen partiet har er “folkeparti” et høyst misvisende navn, da det kun er et parti for noen få. KrF som FrP light har vi vel ikke noe behov for.

September 2021 leste jeg med stor interesse kommentaren:

Vårt Land sin Facebook-side bare MÅTTE jeg legge inn følgende kommentar til innlegget:

  • “Glimrende innlegg, som jeg støtter 100 %. Selv reagerer jeg både på bruken av kristelig og på ordet folkeparti. Med dagens oppslutning er det ikke akkurat et samlende folkeparti for troende.”

Partiet framstår heller som et mini-Høyre eller mini-FrP, for spesielt interesserte kristentroene. Å kalle KrF for et kristendemokratisk parti – med kristendemokrater som medlemmer – passer ikke helt på deres hjemmesnekrede partipolitikk. At de er verdikonservative kan nok stemme, men slike gamle verdikonservative verdier appellerer ikke til meg.

Dette går veien! Høsten 2019 meldes det om krisemålinger hvor KrF får under 3 % oppslutning. Oppslutningen i etterkant har heller ikke vært særlig stor, hvor de noen ganger er under og noen få ganger er over sperregrensa. Forhåpentligvis vedvarer utviklingen slik at partiet enten blir mikroskopisk lite eller helst helt uten representanter i det hele tatt på Stortinget (+ utenfor regjering) i neste stortingsperiode. Muligens er kampene mot miljøbevegelsen og mot homoterapi (+ deres støtte av høyrevridd FrP-politikk + utdaterte verdier) ikke måten å vinne velgernes gunst på. Tror heller ikke at Kjell Ingolf Ropstad er noen god kar eller redder for partiet. Hans periode som leder av partiet ble heller noe kortvarig da.

Jeg tror neppe partiet blir noe stort og innflytelsesrikt igjen etter sin vinglende framferd der partiet ikke lenger helt vet hva det vil. Hvorfor skal noen ha interesse av å stemme på et parti som er en dårlig blåkopi av andre partier? Hvis man er høyrevridd kan man like godt stemme på Høyre eller FrP.

KrF - Nei takk!

KrF – Nei takk!

 

Bildet ovenfor viser partiledelsen før retningsvalget. Etter det skjebnesvangre valget ser partiledelsen slik ut (lettere manipulert når det gjelder farger, for å understreke partiets gammeldagse tilnærming til politikken):

Partiledelsen i KrF pr. august 2021.

 

KrF lever i sin egen boble av en verden, og partiet har for enkelte nesten blitt sin egen religion. For dem som ikke er på innsiden av partiet oppleves det som et noe tamt, gammeldags og tannløst parti. Imidlertid er det ikke noen lett jobb partiledelsen har foran seg hvor de i tillegg til foretatte politisk retningsvalg må ta beslutninger rundt målgruppene for partiet: 1) Satse på bredden (grunnfjellet må svelge noen kameler, noe av egenarten må fare) eller 2) dybden (nisjeparti med lav oppslutning for spesielt interesserte kristeligøse , sperregrensen neste)?

Partiledelsen pr. år 2023 ser forresten slik ut:

KrF 2023: Verken partiledelsen (Olaug Bollestad, Dag Inge Ulstein og Ida Lindtveit Røse) eller politikken til KrF gjør det aktuelt for meg å stemme på dette partiet.

 

Verken klientellet i ledelsen eller deres politikk gjør det aktuelt for meg å stemme på partiet, i likhet med tidligere år.

I valgkampen 2023 har KrF hatt noen landsdekkende annonser hvor det presenteres ti grunner til å stemme på partiet. For min del har jeg mange flere grunner (tusen grunner?) til å IKKE stemme på dette partiet.

KrF og Valg 2023: Partiet hevder å ha 10 (gode) grunner for å stemme (på) KrF. Selv har jeg en mye lengre liste over gode grunner til å IKKE stemme på dette partiet!

 

Her jeg bor stiller (beklageligvis) KrF liste, og noe oppslutning vil de nok få. Følgende partier stiller lister i fylkestingsvalget 2023 i Vestland fylke, og en god del av dem har også lister i kommunestyrevalget i Stad kommune:

Logoer til partier som stiller lister i i fylkestingsvalget 2023 i Vestland fylke.

 

Tilbake til KrF og deres politiske vingling mellom venstre, midten og høyre i det norske politiske landskapet:

Litt rundt den tidligere prosessen med politisk veivalg (venstre eller høyre):

Veivalget del 1

Oppdatering medio januar 2019: I mine øyne er KrF landets Judas-parti. De selger sine verdier og prinsipper for litt innflytelse, makt og penger (om enn ikke sølvpenger, så i hvert fall midler til og gjennomslag for noen av sine tåpelige og uvesentlige “kjepphester”). Jeg tenker da på beslutningen om at det blir en regjering bestående av KrF, Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet.

The finale decision is: KrF skal inn i borgerlig flertallsregjering, og kanskje er det nå på tide å fjerne K-en fra partinavnet? Det er lite kristelig igjen nå når de skal i regjering sammen med FrP. Hvordan kan et såkalt kristent parti forsvare at de skal være med i samme regjering som FrP? FrP er for meg rasisme- og griskhets-/egoistpartiet, hvor det er lite plass til Jesus sitt kjærlighetsbudskap og samfunnets “svake”. Å få til KrF-ønsket “et varmere samfunn for alle” sammen med FrP forstår jeg ikke hvordan skal være mulig.

KrF er løftebruddpartiet. De skulle ikke i regjering sammen med FrP, og når de likevel skulle forhandle om regjeringsmakt skulle de i hvert fall få endret (strammet inn) § 2C i abortloven. Begge deler har de brutt. Det allerede dypt splittede partiet har ikke akkurat blitt mindre splittet av foretatt veivalg.

Vedtatt regjeringsplattform viser stor avstand mellom FrP og “gamle” KrF, samt venstresiden i KrF. Kameler de har svelget: Restriktiv innvandrings- og flyktningpolitikken, skatte- og avgiftslettelser for rikfolket, innstramminger for fattige grupper og de har tapt abortsaken. Partiet representerer løftebrudd, feil kurs, mer legitimering av polariserende FrP-politikk og nedbygging av velferdsstaten.

Selv hevder KrF å ha fått gjennomslag for mange av sine viktige saker i regjeringsplattformen, f. eks. økt barnetrygd, vetorett på saker innenfor bioteknologi og ikke muligheter for tvillingaborter. En ekstremt kristenkonservativ politikk – for lengst gått ut på dato – vil de fronte med sin regjeringsdeltakelse.

Med høyredreiningen og regjeringsdeltakelsen er Knut Arild Hareide ferdig som partileder, og roret overlates til Kjell Ingolf Ropstad og deretter allerede videre til Olaug Bollestad høsten 2021. All ære til Knut Arild Hareide som igangsatte prosessen, og som bidro til at vi endelig fikk sett KrF sitt sanne ansikt som et høyrevridd parti. Selv er jeg noe skeptisk til om Ropstad har nok tyngde og er nok samlende til å bli noen god kar for partiet.

Enkelte “roper og skriker” om at man må gi Kjell Ingolf Ropstad en sjanse. Hvorfor det? Vi har vel, antar jeg, allerede fått sett hans sanne ansikt: Illojal, driver med falskt spill, kynisk, mørkemann, diskriminerende holdninger overfor f. eks. homofile, mangel på respekt for andre, dømmende, polariserende og er maktsyk. Integriteten er det så som så med. Kritikken mot ham er ikke usaklig slik jeg ser det, og jeg tror neppe han blir noen god samlende leder for partiet. Han er slettes ikke representativ for folk flest eller en minister for alle, med sitt gammeldagse og avdankede verdisyn. Og til slutt ble han felt også av sitt forsøk på skattesnusk.

Det er ingen grunn til å spare eller å verne ham noe spesielt fra berettiget kritikk og spørsmålsstillinger. Han er ingen ufeilbarlige Gud, og han er heller ikke – slik jeg ser det – spesielt utvalgt av Gud til å fronte / lede partiet. (Selvsagt er det IKKE greit med personangrep, mobbing, hat og hets mot ham.)

Enkelte kan hevde at Kjell Ingolf Ropstad personlig sett er en kjekk og grei kar, noe som nok helt sikkert kan stemme. Likevel representerer han et parti med et partiprogram som presenterer en “gufsete” politikk (fra fortiden). Partiprogrammet er han nok i stor grad forpliktet til å følge og å etterleve.

Det oppfordres til at man skal stå sammen og at partiet må bli holdt samlet, til tross for veivalget. Dette er neppe så lett i praksis. Hele prosessen og kranglingen rundt veivalg viser for meg nok en gang hvor “teit” ide det er med et eget kristent eller kristelig parti. Det meldes ellers om medlemsflukt fra partiet etter foretatte regjerings-ja.

Ellers liker jeg dårlig Kjell Ingolf Ropstad med venner sin oppførsel på den offentlig person-siden til Ropstad. Kritiske, men likevel seriøse innlegg mot AAP-innstrammingene som KrF støtter, har blitt slettet og sensurert fra nettet. Brukere har blitt blokkert fra videre innlegg av kommentarer. Ytringsfrihet, demokrati, muligheter for fri meningsytring og det frie ord ønskes tydeligvis kneblet, og alt dette ser ut til å skje svært vilkårlig. Og utidig pengegnål / pengemas har de også begynt med.

Reprise eller gjentakelse fra tidligere: Hvorfor mener jeg så mye om et parti som ikke er mitt parti? Jo, det har sammenheng med de forventninger enkelte har om at kristne “selvsagt” stemmer, støtter opp om og er sympatisører av KrF. Jeg er kristen, men jeg vil på ingen måte bli identifisert med eller tatt til inntekt / legitimitet for partiet og politikken til KrF. Generaliseringen med at KrF er alle kristnes parti – folkepartiet for kristne og verdiorienterte velgere – misliker jeg veldig sterkt.

 

Og temaet veivalg fortsetter:

Veivalget del 2

Oppdatering 2. november 2018: Det ble blåmandag på en fredag. KrF går for en blå flertallsregjering. Et flertall av delegatene på ekstraordinært landsmøte ønsker regjeringssamarbeid. regjeringsmakt og regjeringsdeltakelse i en borgerlig regjering. De vil nå starte forhandlingsarbeidet med mål om å få en regjeringsplattform som de kan akseptere, for så å gå inn som medlemmer i en utvidet (delvis ny) blå regjering bestående av H, FrP, V og KrF. Knut Arild Hareide er ferdig som partileder i KrF.

Det påstås at KrF fortsatt skal være et gult parti i sentrum, men alt tyder på en mye blåere framtid enn enkelte setter pris på. Vi får et tydeligere borgerlig parti og et kristenkonservativt parti. Så spørs det om de får gjennomslag for en varmere politikk, eller om politikken i praksis blir mye kaldere. Det er litt vanskelig å se for seg at FrP vil være med på større satsing på bekjempelse av fattigdom, tiltak for å redusere forskjellene, bedre kår til de “svake gruppene” og økt satsing på å løse/redusere klimaproblemene.

Valget som nå har blitt foretatt har bekreftet det jeg har sagt i flere år: KrF er for høyrevridd. Jeg har store problemer med å se at det er noe særlig enkelt å bli enig om en fornuftig politikk så lenge som FrP er en naturlig del av en utvidet regjering. Og rent generelt har dagens regjering gjort mange rare politiske valg som vitner om lite rom for nestekjærlighet og liten omtanke for de “svake” gruppene i vårt samfunn. En stemme til KrF nå framover er i praksis en stemme til FrP sin hjerterå politikk.

Fram til nå hevder enkelte at KrF har bestått av en koalisjon mellom høyresiden og venstresiden – et sentrumskompromiss. Kristentroen og kampen for det kristne har holdt dem sammen, på tross for ulike politiske synspunkter. Muligens rakner alt dette nå med det foretatte valget.

Partiet KrF kan fort oppleve at valget ikke er så smart som de trodde i utgangspunktet. Man skal ikke se bort fra splittelser og medlems- og velgerflukt med sperregrensen neste.

Sprakk det såkalte folkepartiet? Det kan se ut for at man sitter igjen med et splittet og delt parti, med motsetninger mellom høyre- og venstresiden. Ting tyder på at det nesten er en form for ufin maktkamp mellom fløyene eller blokkene.

En som vil få større makt og tjene på den videre utviklingen er nestleder Kjell Ingolf Ropstad. Han kommer mer fram i lyset og får en mer framtredende rolle i partiet. Så spørs det om han er dyktig og moden nok til å få til noe bra for partiet. Og etter den tid er han ute igjen av partiledelsen.

Det hevdes at partiet ikke vil gå i regjering for enhver pris. Selv tror jeg de er så maktsyke at de helt sikkert kommer til å havne i regjering etter å ha svelget noen kameler. Dessuten virker det som om Høyre sitt lokketilbud (agn) hvor det nevnes muligheter for endringer i abortloven (innstramming) har fått KrF til å gå ganske blindt på limpinnen. Hvis alt går veien for den blå siden er KrF i regjeringen og regjeringsmakt før jul 2018.

Det hevdes at KrF så langt og i fortsettelsen (sannsynligvis) vil få mer gjennomslag for sin politikk via høyresiden enn de hadde fått på venstresiden. Tja. Mon tro om dette stemmer. Hvor mange store kameler må svelges underveis når FrP setter i gang med sitt spill?

Det oppfordres fra enkelte hold om stor raushet, samhold og partiet først tenkning i tiden framover. Hvordan er dette mulig etter å ha tatt det valget som nå har blitt tatt? Og hva blir det igjen av det såkalte sentrumsbaserte (blokkuavhengige) folkepartiet for kristne og kristeninteresserte?

Så langt liker jeg ikke det som har kommet fram om starten på høyrevandringen. Sakene som har vært framme i lyset så langt får meg til å fryse langt nedover ryggen. De fungerer som et kaldt gufs fra en fortid som jeg ikke ønsker meg tilbake til.

Men nok om dette teamet! KrF er ikke mitt parti i utgangspunktet, og nå har de blitt enda mindre interessante og aktuelle for meg.

 

Og nok en bolk om veivalget:

Veivalget del 3

Tidligere i denne saken:

Oppdatering september/oktober 2018: KrF-leder Knut Arild Hareide annonserte helt i slutten av september 2018 at han faktisk kan ønske seg en regjering bestående av KrF, Ap og Sp. En positiv og klok beslutning etter mitt syn, om enn noe uventet da jeg var hellig overbevist om at partiet var helt i lomma på FrP og Høyre. Jeg mener nå at Jesus slik som han framstår i Bibelen var mer som en sosialist / sosialdemokrat opptatt av de svake og fattige enn å være en hjerterå og pampete FrP-er.

Hareide fikk både en god del negative og en god del positive tilbakemeldinger – nesten halvt om halvt – delt på midten. Tydeligvis er KrF et politisk splittet parti, hvor det finnes sympatisører på både blå og rød politisk side.

Etter at Hareide lettet på sløret og sa sin ærlige mening om retningsvalg fikk partiet faktisk over 2000 nye medlemmer. Tydeligvis en god del mennesker som var enig i hans valg og tanker. Beklageligvis holdt det ikke, og nå i etterkant av veivalget er det også en del som melder seg ut igjen eller vurderer å gjøre det. Samtidig er det også dem som støtter høyrevalget og melder seg inn. Partiet har uansett svært liten oppslutning blant det norske folk.

Som skrevet i artikkelen “Veivalget til KrF – politisk valg av side”: Tidligere partileder Knut Arild Hareide stiller ikke til rikspolitisk gjenvalg i 2021. Han ønsker neppe å drive med og å støtte blå politikk, inkludert dette å stadig “måtte” tråkke på de svakeste. Han har vært genuint opptatt av de nederst på rangstigen, dvs. de svake og hjelpeløse gruppene. Han tapte retningsvalget etter å ha spilt fair og i samsvar med spillereglene. Pr. dags dato (høsten 2019) sitter han på Stortinget for KrF ut perioden.

De andre i ledelsen mer eller mindre jukset og vært illojale under veivalget, hvor de dolket Knut Arild i ryggen og konspirerte med Erna (H) for å vinne. Resultatet er at Knut Arild går og Kjell Ingolf Ropstad + Olaug Bollestad dessverre blir sittende igjen, og at vi har et såkalt kristelig parti som kjører en umenneskelig og ukristelig politikk. Virkelig Bibelsk det som har skjedd her, hvor klinten har blitt skilt fra hveten.

Hareide er en mann med integritet. Vet ikke om jeg vil si det samme om dagens partiledelse. De gode forsvinner ut av partiet og politikken, mens de dårlige blir værende igjen. I mine øyne mangler det en del når det gjelder tyngde og dybde på dagens partiledelse.


Knut Anton Mork tar et knusende oppgjør med Kristelig Folkeparti

Professor og samfunnsøkonom – og tidligere KrF-er – Knut Anton Mork tar et knusende oppgjør med KrF. Han sier / skriver blant annet:

  • “- KrF er blitt et parti med store indre motsetninger og med større fordommer enn visjoner. Heller enn å forsøke å berge stumpene mener jeg derfor at Norge vil være best tjent med at fredagens landsmøte oppløser hele partiet.”
  • “- Lettvinte påstander om at politiske motstandere har “andre verdier”, “et annet menneskesyn”, at de ønsker et “sorteringssamfunn” eller “et kaldere samfunn”, vitner mer om mangel på rasjonelle argumenter enn om etisk engasjement.”

Han minner også om lignelsen i Bibelen om den selvgode fariseeren i Lukasevangeliet. Såkalte kristne verdier er så abstrakte at de ikke gir en god veiledning til hva man skal mene om konkrete politiske saker.

Du verden så enig jeg er med hans uttalelser. Støtter helhjertet om synet hans på KrF sin framtid.

Kilde: Nettavisen: Knut Anton Mork: Tar et knusende oppgjør med Kristelig Folkeparti

 

Enkelte vil hevde at KrF skal være et parti for såkalte “bibelorienterte kristne velgerne“, dvs. de skal stå for “tradisjonelle kristne verdier”. De skal bidra til en “verdibasert” politikk og regjering. For meg blir slike tanker og ønsker det rene svada. Som sagt flere ganger før: Kristne er ikke (lenger) en ensartet homogen gruppe som kan enes om en felles politisk forståelse.

KrF og pinsevennene

Korsets Seier skriver om en anonym undersøkelse blant 118 pinseledere rundt hva de vil stemme under valg 2017. Ca. 70 % vil stemme KrF og hele 95,9 % befinner seg innenfor den borgerlige leiren. Tydeligvis står KrF og de borgerlige partiene sterkt hos pinsevennene.

Strengt tatt er ikke resultatet særlig overraskende. Det er trygt og godt for dem å stemme på et parti med kristelig i navnet. KrF har også en del programfestede «kristne» saker på sitt partiprogram. Dessuten er jo partiet positive til Israel, noe som er særdeles viktig i slike miljøer.

Tidligere har jeg skrevet en artikkel med tittelen “Troende er (ekstra) dumme”. Der nevner jeg også pinsevennene. Sett med mine øyne ser jeg på en del av pinsevennene som enklere sjeler som ikke er alt for intelligente, lavt intellektuelt nivå og/eller lavt-utdannede. De lar seg lett overtale og lede av sine forkynnere og ledere. De er redd for enkelte verdslige autoriteter, stoler ikke alltid på vitenskapen, de er redde for det sekulariserte storsamfunnet og de holder seg en del for seg selv. Inn i dette bildet passer nok KrF og deres politikk inn som hånd i hanske.

(Joda. Jeg vet jeg generaliserer og framsetter litt fordommer ovenfor. Jeg mener strengt tatt ikke å være frekk eller stygg. Jeg skriver bare om hvordan jeg personlig oppfatter en del pinsevenner.)

 

Jeg misliker på det sterkeste at pastorer, forstandere og andre kristenledere (f. eks. prester) fronter et konkret parti – og nesten “tvinger” / oppfordrer sine medlemmer til å stemme på et bestemt parti – f. eks. KrF. Via sine roller som kristenledere har de stor makt (og med muligheter for maktmisbruk) + høy grad av tillit over / overfor sin forsamling og sine disipler. KrF har i ganske stor grad benyttet seg av slike “skitne triks” i valgkampen 2021.

Etter mitt syn oppfører KrF seg som om de har funnet opp og har enerett eller monopol på kristne verdier. Andre partier, f. eks. Ap og Sp, er på mange måter vel så “kristne” verdimessig som KrF.

For mye katolsk tankegods har fått innpass i partiet KrF og de har delvis forlatt Luther. Deler av luthersk likhetstradisjon har blitt forlatt til fordel for en kontinental katolsk sosiallære. Samfunnet og staten skal ikke blande seg inn i forhold og spørsmål som kan løses av familien (jf “subsidiaritetsprinsippet”). Høyrevridd politikk der den enkelte må klare seg selv uten statlig innblanding og hjelp har fått fotfeste.

Noen hevder at partiet har blitt for liberalt, mens andre hevder nesten det motsatte (konservativt). Det er enkelt og greit en (tilnærmet) umulig oppgave og balansekunst å samle alle kristne i et felles parti. Utenom troen som binder sammen er også kristne mennesker politisk sett et tverrsnitt av befolkningen. Alle kristne vil ikke enes om den politiske kursen i KrF selv om vi deler troen. Yngre deler av befolkningen er neppe heller så lojale mot et kristent parti som tidligere generasjoner har vært.

KrF sin tidligere rolle som støtteparti for den blåblå regjeringen har ikke akkurat bidratt til å gi meg større tro på partiet. Partiet virker godt fornøyd med å svelge den ene etter den andre kamelen. Blant annet har de gjort lite for å stoppe den umenneskelige og inhumane asylpolitikken til regjeringen. Ironisk nok ser jeg på KrF sin nettside at et av deres slagord er: “Menneskeverd i sentrum”. Teori og praksis passer ikke alltid helt overens.

For en gangs skyld (høsten 2020) er jeg 100 % enig med SV: “– KrF lovte å hjelpe barna i Moria og lot som de hadde funnet en løsning. Tydeligvis var det bare en løsning på egne interne problemer i regjeringa og ingen vilje til å bruke krefter på å hjelpe barna.” Kilde: Vårt Land: SV (Karin Andersen) refser KrF: “Det vi ser nå er så stygt”.

Jeg opplever partiet KrF som et parti som sliter med maktsyken og av å være maktkåte. De framstår som maktkåte (spesielt etter at tospannet Ropstad & Bollestad overtok ledelsen), uten nevneverdig rom for nestekjærlighet som burde ha vært KrF sitt varemerke. Partiet er villig til nesten å gjøre hva som helst for å få innflytelse i politikken. En kamel eller to svelges gladelig i bytte mot litt innflytelse.

Partiet KrF kan se ut for å ha et kvinneproblem. Kvinnetalenter fra KrFU forsvinner på veien og når ikke opp til toppen i partiet. Dyktige kvinner ser det ut for å være lite plass til i partiet innenfor sentrale posisjoner.

Partiapparatet har mistet mange gode folk etter retningsvalget. De sitter igjen med en del halv-dårlige og uerfarne personer, som neppe vil klare å bygge broer og å samle partiet. Partiet har også fått en kraftig politisk slagside mot blå side, og partiet sitter hovedsaklig igjen med karismatiske / lavkirkelige kristne (“mørkemenn”) fra Vestlandet + Sørlandet. Gode røde KrF-politikere og tillitsvalgte har blitt en mangelvare innenfor partiets rekker, og en del av disse har funnet seg andre mer fornuftige partier (Arbeiderpartiet, Senterpartiet m. m.).

Varslere og varslersaker ser ut til å få en dårlig behandling i partiet, spesielt innenfor KrFU. Julia Sandstø sin historie om seksuell trakassering fra en eldre partifelle ser ikke ut til å bli trodd på. Varsleren får gjennomgå og hun har blitt behandlet dårlig, mens han som bedrev seksuell trakassering går helt fri. Partiet tar tydeligvis ikke varslerens side. (Kristen snillisme på sitt verste! Det er viktigere å verne omdømmet til sentrale “ringrever” i partiet enn å beskytte og verne en ung oppadgående jente/ung kvinne.)

Stortingsvalget 2017

Det argumenteres med at KrF “naturligvis” bør samarbeide med høyresiden i politikken for å danne ny regjering. Sentrum-høyre med Erna Solberg som statsminister er visstnok tingen, mens Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet er fy, fy. Det påstås at de kristne verdiene, valgfriheten, reservasjonsretten, samvittighetsfriheten, retten til liv og menneskeverdet blir best ivaretatt i en ikke-sosialistisk regjering bestående av sentrum-høyre. Alle “kamelene” som Høyre (og Fremskrittspartiet) kommer med svelges visstnok uten problemer.

Stem gult til høsten sies det fra partiets side. Mitt svar er og blir: NEPPE! Deres smalsporede og naive høyrepolitikk kan de bare ha for seg selv.

De påstår å være garantist for Menneskeverdet. Også andre partier er opptatt av menneskeverdet, men uten å være like smalsporede i sine tanker som KrF er. Partiet påstår også at de er opptatt av å bekjempe fattigdom, men det er en noe rar måte å vise dette på med å støtte helhjertet opp rundt Høyre og Fremskrittspartiet sin egoistiske politikk.

Partiet er forkjemper for familiepolitikk og barnepolitikk. De påstår:

  • Livet og barna skal ses på som gave. Ifølge partiet er det ingen menneskerett å få barn.
  • Skepsis mot og ønsker om å regulere bruken av bioteknologi.
  • Hevder til det evinnelige: Viktig at barn kjenner sitt genetiske og biologiske opphav (mor og far).
  • Eggdonasjon og sæddonasjon ønskes forbudt, likeså surrogati.
  • Logikk om at åpning for eggdonasjon og assistert befruktning for enslige automatisk medfører åpning for surrogati rundt neste sving.
  • Påstår at de ønsker å stå imot et sorteringssamfunn og at de ønsker å beskytte menneskeverdet.
  • Det påstås at barns rettigheter ønskes beskyttet, de svake som selv ikke har en stemme ønsker de å forsvare.
  • En forelder er uønsket, jf. mulighetene for kunstig befruktning av enslige uten mann/far inne i bildet.
  • De er imot at alle unntatt barna skal få frihet til å velge.
  • Det hevdes at det ikke er statens oppgave å befrukte alle kvinner som ønsker det.

Mine kommentarer til nevnte momenter:

  • Barnet som gave og ingen menneskerett å få barn: Lett å si for dem som har fått barn på “samlebånd” via naturmetoden.
  • Fortjener alle biologiske foreldre de barna som de selv har fått? Muligens burde barnevernet og/eller fosterhjem-tjenesten grepet mer inn overfor biologiske foreldre i forbindelse med omsorgssvikt? Ikke alle kristne hjem gir barna nødvendig omsorg og trygghet.
  • Bioteknologi, eggdonasjon, sæddonasjon, surrogati: Alt nytt er farlig! Selvsagt er det fallgruver, men jeg synes partiet er litt vel skeptisk til slike nye muligheter.
  • Også for dem som ikke kan (eller vil) få barn via “naturmetoden” er det kjempebra med alternativer slik som assistert befruktning og donasjon (sæd og/eller egg). En del av disse kan bli helt topp foreldre eller forelder selv om de ikke er biologisk mor og/eller far.
  • Som adoptivfar der biologien ikke har “virket” blir jeg nok ekstra provosert over KrF sine enkle svar på kompliserte spørsmål. Livet er ikke alltid så svart-hvitt som partiet vil ha det til.
  • Adopsjon (lange ventetider, krav til søkerne som ikke alle kan innfri) er tilnærmet umulig for mange for tiden, og å bli fosterforeldre er ikke det samme som å ha et eget barn.

Se ellers min side med motstand mot stiftelsen MorFarBarn. KrF og nevnte stiftelse har en del nesten-sammenfallene argumentasjonsrekker rundt barn og familie.

For meg framstår KrF som et nisselueparti (sitter med den norske nisselua tredd godt nedover ørene, vil ikke motta nye impulser utenfra). Med dette mener jeg at partiet har alt for naive, lite gjennomtenkte, “blåøyde”, ikke-realistiske og enkle løsninger på det meste.

 

KrF fremhever ekteskapet mellom mann og kvinne som den riktige samlivsform/ekteskapssyn. Selv er jeg mindre opptatt av om folk lever i heterofile eller homofile forhold, er skilte, eneforsørgere eller lever i samboerskap. Kristentroen er imidlertid en fin ting, uavhengig av samlivsform. Både på samlivsområdet og på en hel rekke andre områder blir det alt for mye moralisering og “fasitsvar” for min del fra partiets side. KrF kan være truende til å kjempe mot dagens abortlov samt ekteskapsloven som åpner opp for likekjønnede/homofile ekteskap. Selv ser jeg absolutt ikke noe behov for noen omkamp eller reversering rundt disse sakene.

KrF altså! August 2018 er det mer eller mindre full homofilikrig i partiet (igjen!). Sakens kjerne og innhold denne gang: Geir Jørgen Bekkevold er både familiepolitisk talsperson for KrF, Stortings-representant (KrF) og prest. Det har skapt stor debatt internt i partiet etter han har viet et homofilt (lesbisk) par med KrF-tilhørighet. Noen vil ha Bekkevold fjernet, mens andre har valgt å melde seg ut av partiet. Partiet rives og brytes ned fra innsiden pga. en slik tullete og uviktig fillesak som homofili.

Tidligere KrF-leder og statsminister Kjell Magne Bondevik kaster seg også inn i debatten høsten 2018. Ifølge ham har ikke plasseringen på høyre-venstre-skalaen vært så viktig i partiets historie. Det sentrale har vært grunnleggende verdispørsmål av typen: Vern om liv, menneskeverd, familien som grunncelle i samfunnet, ansvar for miljø og ressurser og solidaritet med svakere stilte ute og hjemme.

Han påstår at KrF har vært og er et viktig og unikt verdiredskap i politikken. Han sier videre at “Partiet De Kristne” (PDK) / partiet Konservativt på sin side erkjenner ikke den prinsipielt viktige forskjellen det er på et parti og en menighet/bedehus. Bondevik oppfordrer (kristne) til å slutte opp om KrF. Mitt svar er og blir nei, da støtte av KrF er totalt uaktuelt for min del. Imidlertid er det enda dummere å støtte “Partiet De Kristne” / partiet Konservativt.

Partiets eks-leder Knut Arild Hareide, dagens eks-leder Kjell Ingolf Ropstad og resten av KrF sin ledelse er det mulig å mene mangt og mye om. Spesielt partiledernes uttalelser – spesielt under Hareide-perioden – kan til tider være litt ulne, diffuse, tåkete og med antydninger til beslutningsvegring. Det er stor redsel for å skuffe noen, og dermed lar man ting skure og gå. Likevel tror jeg at partiets synkende oppslutning i hovedsak skyldes andre ting enn lederen og ledelsen. Det er vel rett og slett ikke lenger mange nok kristne som deler politisk syn med KrF.

Dagens partiledelse (spesielt Olaug Bollestad) og diverse sentrale KrF-profiler på riksplan kunne det ha blitt sagt masse om. I mine øyne er flere av dem ikke særlig troverdige eller dyktige i sine roller. De vekker ikke tillit hos meg, og flere av dem vitner om lite levd liv i virkelighetens verden på utsiden av bedehusveggene.

Som jeg skrev i regjeringskritikk-innlegget: Bøndene protesterer og markerer sin misnøye våren 2021, da de ikke aksepterer statens tilbud i jordbruksoppgjøret. Med KrF-ministre (landbruks- og matminister) slik som Olaug Vervik Bollestad er det ikke rart at det er krig, konflikter og urettferdighet i verden.

Et vanskelig verv – Å være KrF-leder

Rett skal være rett; Det er sannelig ikke lett å lede et parti som KrF. I den forbindelse henviser jeg til innlegget:

Helge Simonnes skriver der litt om KrF sitt retningsvalg, Hareide sin rolle og avgang osv. Noen sitater fra innlegget:

  • “…posisjonen som KrF-leder er blitt en uriaspost av de ­sjeldne…”
  • “Dette skyldes den sterke polariseringen som er skjedd i Norge generelt og også i det som betegnes som kristen-Norge.”
  • “Å forsvare seg mot en gruppe svært høyrøstede ­troende, ble ytterst vanskelig for Hareide.”

Noen bidragsytere til at man ender eller endte opp med full spagat og økt polarisering:

  • Sosiale medier, Oslo Symposium, mediaorganer slik som Norge IDAG, TV Visjon Norge og til dels avisen Dagen med Vebjørn Selbekk i ledelsen.
  • FrP og Sylvi Listhaug gjorde det heller ikke enkelt for Hareide.

En interessant analyse som jeg støtter helhjertet opp om.

Innenfor deler av kristen-Norge har det nok skjedd en høyredreining, og kristne er ikke en så ensartet og homogen gruppe som tidligere. Alle troende deler ikke lengre de samme verdier osv.

 

Den beryktede sperregrensen:

Sperregrensen neste!

Partiet sliter i starten av 2018 med sperregrensen på meningsmålinger. KrFs landskonferanse 2018 har blitt avholdt, hvor det direkte og indirekte har blitt en del diskusjoner om veien videre for partiet. I den forbindelse har blant annet Åshild Mathisen, sjefredaktør i avisen Vårt Land, skrevet et innlegg på Verdidebatt.no med tittelen “Frykt og forventning”.

Noen stikkord fra det hun skriver: Partiet har behov for tydelighet og en klar strategi, noe som partilederen og ledelsen også er innforstått med. Kanskje må også partiet gjøre et sidevalg i norsk politikk (venstre eller høyre, sentrum er vel dødt!). Kulturen i partiet må det jobbes med, da organisasjonen må/bør ha en kultur som oppmuntrer til sterke meninger. Det må være rom for åpenhet, mangfold og muligheter for å ta debatter. Alle må bli hørt.

For egen regning tilføyer jeg at jeg oppfatter partiet som et vingleparti, et parti med uklar retning. De vingler litt fra side til side i det politiske landskapet, alt etter hva de finner for godt (innfallsmetoden). Det virker også som om partiet har en ukultur hvor ikke alle blir hørt på eller tatt på alvor, dvs. en form for inndeling i A- og B-medlemmer.

Selv er jeg såpass “ondsinnet” at jeg FRYDER meg og KOSER meg hver gang det nevnes i media at KrF er under eller i nærheten av sperregrensen. Sett fra mitt ståsted kan det være like så greit at partiet forsvinner helt ut av politikken.

 

Det sies at “Gult er kult” (#GultErKult). Frukten appelsin er god, brusen Solo liker jeg og solsikker er fine blomster. Joda, fargen gul er en fin farge så lenge det ikke gjelder politikk. Innenfor politikken holder jeg god avstand til gult og gul politikk. Gul politikk, nei takk! Gult er ikke-kult når det gjelder politikk! Ellers er nok KrF sin politikk mer blå enn gul for tida. Andre floskler av noen begreper som partiet benytter seg av: Verdier som varer, verdier som varmer. verdipartiet, familiepartiet, menneskeverd og valgfrihet.

Jeg blir noe provosert når KrF prøver å spille mynt på å være et verdiparti, stå for det verdibaserte og at de generelt sett er opptatt av verdier. Dette gjelder jo for hvilket som helst parti, men ulikhetene ligger i HVILKE verdier og valg som prioriteres. Og det de eventuelt måtte definere som kristne verdier er jeg ofte sterkt uenig i.

Høsten 2019 er jeg alt annet enn imponert av KrF og deres regjeringsdeltakelse. Både statsbudsjett 2020 og gjennomført regjeringspolitikk har i liten grad blitt påvirket eller farget av KrF sin deltakelse. KrF viser liten eller ingen vilje til å hjelpe og å skjerme de svakeste gruppene for usosiale kutt. Tidligere partileder Knut Arild Hareide hadde helt rett i sine spådommer om at et retningsvalg til høyre var feil for partiet. Jeg var ikke alltid enig med eller imponert over Hareide, men i etterpåklokskapens navn må jeg jo si at han var gullgjeve i forhold til etterfølgeren.

Ropstad satser på at det vil snu for KrF når det gjelder dårlige målinger og lav oppslutning, hvor en person (Kim Straumsnes) i Facebook-gruppa “Nei Takk til #SolbergsNorge” skriver følgende i slutten av november 2019:

  • “Jeg tror ikke dette kommer til å snu. Folk vil ikke ha drittpolitikken til Krf. Vi lever i 2019, ikke i 1919. Man ønsker ikke homoterapi, forbud mot eggdonasjon, en strengere abortlov, eller et mer kristenkonservativt samfunn.”

Applauderer og støtter denne “analysen”. Med målinger som viser en velgeroppslutning på under 3 % er det ikke akkurat gode tider for KrF.

Utviklingsminister Dag Inge Ulstein (KrF) har mars 2021 prestert å kalle Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum for “pandemiens beste venn” og for å drive med “vaksinenasjonalisme“. Dette er hersketeknikk, populisme, drittslenging / drittkasting og billig / feilaktig argumentasjon i “god” FrP-stil. Selv sier KrF lite og ingenting om alle de gode initiativene og tiltakene de selv har sagt NEI til. For en STYGG og lite kristelig framferd og angrepstaktikk KrF til tider farer med! Hva med å diskutere sak og ikke person?

Vinn eller forsvinn for KrF – våren 2019

Kjell Ingolf Ropstad blir – som forventet – utnevnt til KrF sin nye partileder på landsmøtet til KrF april 2019 (og gikk av igjen september 2021).

Interessant kommentar om KrF:

Et sitat fra kommentaren:

  • “Ropstad er kanskje KrFs siste mulighet til å komme ut av skyggenes dal. Den påtroppende partilederen ser ut til å gjøre KrF spissere, smalere og mer kristent enn forgjengeren Knut Arild Hareide gjorde.”

Ropstad vil tydeligere enn tidligere markere avstand til Ap og venstresiden. Familieverdier settes foran arbeidslinjen og arbeiderverdier. Kontantstøtte, abortsyn og familiepolitikken til partiet minner om 1950-tallet, dvs. de ønsker seg tilbake til fortiden. Dette ønsket deles neppe av så mange andre i landet vårt. Partiet skal løfte fram kristne verdier og kristenarven, og de skal fortsatt være en bremsekloss når det gjelder utnyttelse av bioteknologien. Deres familiefokus på den lykkelige A4-familien gjør meg enkelt og greit kvalm.

Partiet har en dyr politikk å presentere, da det ikke er måte på hva slags reformer og tiltak de vil sette i gang. Sannsynligvis vil de i liten grad få gjennomslag for sin politikk, og med neste korsvei får man håpe på at de havner under sperregrensen med minimal politisk påvirkningskraft.

For å være skikkelig frekk mot partiet: KrF er partiet som lyver og lover i hytt og pine på sitt landsmøte. De vedtar en politikk på møtet som de aldri vil få igjennom i regjering og Storting, uten at dette nevnes spesifikt som en utfordring. KrF er og blir et erkekonservativt høyreparti, kristenkonservativt parti eller bedehusparti, hvor makten nå er i hendene på mørkemenn / mørkekvinner.

KrF skal visstnok bli et klarere kristent parti, og de skal også bli litt mer selektive rundt hvilke saker de bruker energi på å fronte. Det satses på at den tradisjonelle (“gode gamle”) KrF-politikken vil virke, og at partiet igjen kan klare å stå opp igjen fra asken. Dette har visstnok skjedd hos søsterpartiet i Sverige.

Det jeg videre skriver om Kjell Ingolf Ropstad i dette avsnittet kan nok oppfattes som et lite personangrep: Jeg ser på Ropstad som en noe slitsomme gladkristen, men samtidig er han en dømmende gammeldags mørkemann. Han har etter min vurdering en utstråling, væremåte, kommunikasjonsform osv. som ikke vekker min tillit, og som også gjør at jeg ikke orker å høre på ham eller klarer å ta ham seriøst.

Med Ropstad bak roret blir ikke partiet KrF mer “spiselig” for min del. Deres gammeldagse mørkemannspolitikk – et gufs fra fortiden – med kraftig vridning mot høyresiden appellerer ikke til meg som velger. Heldigvis er han etter den tid ute igjen av ledelsen.

 

I tillegg til KrF finnes det små nisjepartier slik som “Partiet De Kristne” (for et ekskluderende partinavn!) / partiet Konservativt (nytt og enda dummere navn!), og til Stortingsvalget 2013 stilte også partiene “Norges Kristne” og “Kristent Samlingsparti” opp. Selvsagt og helt som forventet fikk ingen av disse tre partiene noen inn på Stortinget. Disse mikropartiene med “kristne/kristent” i partinavnet blir for meg for ekstreme, sære og nisjepregete partier for kristenfundamentalister. De står for en annen kristendomsforståelse enn min, og de kommer neppe til å få noe særlig oppslutning, makt og innflytelse over landets politikk i tiden framover.

Kristne partier, nei takk!

 

Og jeg er ikke mer positiv nå i år 2021:

Partiprogrammer / informasjonen fra partiene Venstre (V), Kristelig Folkeparti (KrF) og Fremskrittspartiet (FrP) ankommet min postkasse. Nei, ingen av disse får min stemme!

 

I forbindelse med de senere valgår (2011 og videre framover) har arrangementet Oslo Symposium blitt avholdt. Ut fra det jeg har lest om nevnte arrangement høres det ut for en rar blanding av konservativ kristendom og politikk. Arrangementet har blitt brukt til å fremme politiske verdier på høyresiden ispedd litt teologi her og der. Under dette seminaret hentes ofte det ulne begrepet “kristne verdier” fram. Rødgrønn politikk har gjerne ifølge denne gjengen skylda for den såkalte avkristningen av Norge. I forbindelse med Oslo Symposium 2011 henviser jeg til et glimrende innlegg med tittelen “Teologisk retorikk for blå-blå politikk” skrevet av Jan Rudy Kristensen på verdidebatt.no.

Geir Pollestad (Senterpartiet) har på Verdidebatt hatt et innlegg med tittelen “Borgarleg og “ikkje sosialistisk» vrøvl”. Han har en del gode poeng i sitt innlegg. “Merkelapper” slik som borgerlig parti og ikke-sosialistisk fløy fungerer dårlig og blir nesten meningsløst. Sosialisme og kommunisme i ren form finnes jo ikke i norsk politikk. Høyre-venstre-aksen eller skalaen er ikke så klar og tydelig lenger. Det er viktigere å ha fokus på sakene og politisk retning og ikke å plassere utgåtte, gamle og ikke-fungerende merkelapper på de politiske partiene. For egen del føyer jeg til: Vel så dumt er “gnålet” om sentrum. Finnes det lenger noe sentrum i politikken, og er det i hele tatt igjen noe av det såkalte tidligere sentrumet?

Et helt grunnleggende spørsmål med hele KrF: Hva er i det hele tatt igjen av det kristelige i partiet? For min del synes jeg det lite kristent over partiet. De viser til tider lite medmenneskelighet, og enkelte svake grupper “dolker” de gladelig i ryggen. Deler av politikken som føres er ganske så egoistiske.

Uansett: KrF passer fortsatt like dårlig for meg som før. Deres politikk, saker, satsingsområder og veivalg er av minimal interesse for meg. Partiet fungerer nok bedre for dem som er mer kristenfundamentalistisk anlagt enn meg.

Kristen velger

Enkelte hevder at det er mer “kristent” å stemme borgerlig, f. eks. Frp (Fremskrittspartiet) og H (Høyre), enn f. eks. Sp (Senterpartiet) og Ap (Arbeiderpartiet). Hva slags logikk er dette? For meg framstår de borgerlige som partier for de vellykkede, rike og egoistiske. Disse partiene er ikke aktuelle for min del. Greit nok at andre kristne har andre vurderinger enn meg, men jeg aksepterer ikke at det er “mer kristelig” å stemme borgerlig enn rødgrønt. Strengt tatt sliter jeg med å forstå at kristne i det hele tatt kan stemme på Frp.

Jesusfolket

Jeg er enig i det som i en periode stod på nettstedet Jesusfolket.no (nå nedlagt nettside), nettsiden for det VIRKELIGE kristenfolket:

“Tror du at ditt politiske ståsted definerer deg som en del av kristenfolket eller ikke? Det er en misforståelse. Det er samme for Jesus hva du mener om plasseringen av den norske ambassaden i Israel, om Norges regjering er rød, blå eller gul, eller om du vil reversere lover. Du er faktisk fri til å stemme hva du vil uten å risikere Guds vrede.”

Jeg velger å se på partienes helhetlige politikk og stemmer ut fra det jeg mener og tror gagner meg, de rundt meg og samfunnet generelt på en best mulig måte. Jeg stemmer ikke automatisk KrF pga. jeg er kristen og jeg er heller ikke automatisk enig i det KrF står og kjemper for bare pga. de har “kristent” i sitt partinavn.

Den enkeltes personlige politiske veivalg eller ståsted er ikke det som fører til frelsen eller fortapelsen – Jesus eller Satan. Politikkens venstreside representerer ikke den ondes side eller tilsvarende vås som enkelte hevder. Å demonisere venstresiden i politikken er bare tullball og konspirasjonsteorier uten holdbarhet.

Jeg er ikke noen demon eller demonisk – etter besatt av demoner og djevelen / satan selv – selv om jeg stemmer rødgrønt. Jeg aksepterer heller ikke at noen fradømmer meg troen ut fra politisk ståsted.

Hva ville Jesus ha stemt og støttet politisk sett? Neppe ghettopartiet KrF eller de andre sære “kristne” nisjepartiene tenker nå jeg. Neppe heller på den hjerterå politikken til FrP. Ellers er jeg usikker på hvilket parti og hvilken side han ville ha støttet.

Man bør som enkeltperson stemme på politisk parti etter hvilke saker og verdier man setter høyest eller er mest opptatt av. Stemming og valgt bør skje i samsvar med egen samvittighet. Andre kristenledere, kristne eller familie / venner får ikke diktere eller bestemme hva jeg skal stemme, da vi tross alt bor i et fritt demokrati.

Rett skal være rett: Jeg kjenner eller er bekjent av en del KrF-medlemmer, hvorav noen i forholdsvis sentrale verv. Jeg skal ikke dømme dem og vurdere deres valg om å støtte KrF som dårlig. Hver person får gjøre sitt valg, men for meg er KrF ikke et aktuelt parti.

Mitt eget politiske ståsted har jeg fått sjekket ut flere ganger ved å kjøre diverse valg- og partitester. Ifølge testene pleier jeg sånt politisk sett å havne innenfor rødgrønn fløy, gjerne enten på Senterpartiet (Sp) eller Arbeiderpartiet (Ap). Jeg er nok mer en kristensosialist enn en blå KrF-velger.

Nei, jeg er ikke en ekte KrF-velger!

 

I forbindelse med KrF sitt landsmøte i Trondheim 2017 laget Aftenposten en liten test med tittelen: “Er du en ekte KrF-velger?”. Jeg fikk som forventet følgende svar: “Du hører neppe hjemme i KrF”. Betryggende og bra!

Samme avis har laget en ny og oppdatert test i forbindelse med landsmøtet i Stavanger våren 2019:

Aftenposten: Er du en ekte KrF-velger?

Aftenposten: Er du en ekte KrF-velger?

 

Lenke til testen: Aftenposten: Er du en ekte KrF-velger?

Hvis Word sin stavekontroll hadde fått styrt hadde KrF-velger blitt endret til KrF-svelger. Ja, det partiet svelger virkelig kameler.

Tilbake til restultatet av testen for min del: “Du er i svært liten grad enig med det KrF står for“. Betryggende og bra nok en gang!

Hentet fra annen artikkel her i bloggen:

Noen kommunist (stor-sosialist) er jeg ikke, men politisk sett heller jeg absolutt over mot rød og grønn side i politikken. Blå og gul politikk har jeg “allergi” imot. I den livssituasjon og status jeg og mine rundt meg er i, er det lite gagn i blå politikk. Vi er mer tjent med rødgrønn politikk enn blå konservativ/borgerlig politikk.

Er KrF det nye avkristningspartiet, i hvert fall når det gjelder overfor den kristne pressen? Den kristne dagsavisen Vårt Land hevder i alle fall at KrF svikter den kristne pressen. Regjeringen med KrF inkludert går gode for raseringen av postombringingen (kun post annenhver dag) til posten samt ugunstig omlegging av pressestøtteordningen / mediestøtten. Dette vil i hvert fall gå utover de kristne avisene Dagen og Vårt Land.

Jeg har her i artikkelen i hovedsak vært opptatt av moderpartiet til Kristelig Folkeparti. KrFU – Kristelig Folkepartis Ungdom – er ungdomsdelen av partiet. Sannsynligvis er KrFU litt likt som andre politiske ungdomsorganisasjoner, med litt mer “ekstreme” meninger (og mindre gjennomtenkte?) enn sine moderpartier. F. eks. vil noen i ungdomsdelen av KrF tilnærmet forby abort, og generelt sett ser det ut for at de har USA som mal hvor alt ønskes mest mulig politisk blått.

Partiets personligheter

Nå til et ufint og uthengene punkt: Personene og personlighetene i partiet og partiledelsen. Selvsagt skal jeg la være å nevne navn, da dette blir ren uthenging og hetsing.

Enkelte med tillitsverv i partiet oppfatter jeg som “ekle mennesker”. De opptrer som sleipe åler, falske og gladkristne på en kvalmende måte. Det er noe med deres personligheter og væremåter i offentligheten som virker svært avstøtende på meg. Jeg må se bort eller skru av når de er på TV, da jeg enkelt og greit blir kvalm og uvel av å se og høre på enkelte av dem. Å være ekstremt belærende og å opptre med en arrogant og nedlatende tone overfor meningsmotstandere har de muligens lært av Erna Solberg og regjeringssamarbeidet med Høyre..

Og selvsagt står de for verdier og valg jeg ikke kan akseptere, identifisere meg med eller støtte.

Partiet Sentrum

Helt i slutten av september 2020 kom nyheten: Små-røde eks-KrF-ere – uenig med KrF sitt retningsvalg til høyre – starter nytt parti med kristen sentrumsprofil. Det er snakk om et sentrum-venstre-parti som bygger politikken på sosialdemokratiske og kristendemokratiske verdier, og skal ikke være på langt nær så borgerlig og høyrevridd som KrF har blitt. Navnet på partiet er enkelt og greit:

Spørs da om Norge trenger nok et parti, med en profil basert på kristne og humanistiske verdier. Kan fort ende opp som et ganske så meningsløst og betydningsløst mikroparti uten makt og innflytelse. Et resultat kan også bli at KrF havner under sperregrensa, noe som ville ha vært en fint ting.

At enkelte KrF “sutrer” rundt at partiet har blitt opprettet har jeg ingen sympati for:

Det er velfortjent og ris til sin egen bak at KrF får konkurranse, i og med at KrF har valgt å gå så langt til høyre politisk sett.

I det politiske sentrum er det god plass! Venstre og KrF har gått til høyre, og det eneste partiet som er igjen i sentrum er Senterpartiet. Sånt sett er det nok både behov og plass til det nye partiet.

Partiet Sentrum sier selv at de er et livssynsåpent parti, som baserer seg på kristne verdier og humanistiske verdier. De skal altså ikke være et pekefingerparti som dømmer alt og alle til død og pine, med Bibelen og “Guds ord” i hånden. Flott at de ikke legger opp til et salig rot mellom politikk og kristentro. Mer om det nye partiet i artikkelen “Kristne politiske partier, nei takk!“.

Uansett: Det nye partiet får neppe min stemme, da jeg nok er redd at det fort kan bli et uvesentlig mikroparti uten reell innflytelse på styringen av landet vårt.

Maktmisbruk og påvirkning

Tullete oppfordring og et godt eksempel på maktmisbruk fra den fjerde statsmakten:

Diverse menighetsledere har også gått ut og flagget sin støtte til KrF, og i større eller mindre grad oppfordret sin medlemsmasse til å stemme på partiet. Jeg ser ikke en eneste god grunn til at kristne bør samle seg om KrF ved høstens valg (Stortingsvalget 2021).

Tidligere dagsaktuelt tema

Ukraina skaper blodbad for å skaffe seg sympati

Sak mars 2022: Er det VIRKELIG mulig å hevde noe slikt, og å i fullt alvor presentere et slikt alternativt syn på virkeligheten fra en KrF-politiker?

Jeg blir NESTEN målløs av slikt:

Og ingenting som tyder på at toppledelsen i partiet vil gjøre noe nevneverdig med saken.

Mye bra i denne kommentaren fra Vårt Land:

Jeg hadde avsmak for partiet fra før, men denne saken tar virkelig kaka! KrF, nå også et parti som dyrker konspirasjoner! Det eneste positive med dette utspillet er at sikkert enda flere velgere snur ryggen til partiet. (Er det kun kjeltringer, tullebukker og freaker i dette partiet?)

 

Avslutning

Det blir vel å gå for langt å kalle partiet for en styggedom og skamplett på Norges historie, selv om det kunne ha vært fristende.

På tide å slå litt med storslegga og bruke kraftuttrykk og litt banning: For meg framstår til tider det politiske partiet KrF som et parti fra helvetet. Det står for faenskap og jævelskap mot dem som ikke passer inn i deres verden. Stakkers dem som ikke passer inn i deres rosenrøde familiebilde, bestående av den lykkelige kjernefamilien. KrF sin elendige familiepolitikk vil jeg ha meg frabedt, og hele partiet framstår ganske så kokkelimonke Molbo-liknende.

Partiet opptrer sterkt dømmende og moraliserende, og de utviser i en del tilfeller en naiv tilnærming til beslutninger, valg og vedtak. De ser ofte ikke fullt ut konsekvensene av politikken sin.

Kall nå en spade for en spade: KrF er et kristenkonservativt parti med en klar politisk høyrevridning, og det er et parti som utviser forakt overfor det meste utenom sin egen religiøse overbevisning og religiøse kjepphester. Partiet er mer opptatt av makt og posisjoner enn menneskers beste i en god del tilfeller. Et varmere samfunn som de snakker om er bare fine og teoretiske ord, uten noen reell og praktisk betydning. Usosiale kutt stemmer de gladelig for når dette passer dem.

(For ordens skyld vil jeg opplyse om følgende: Solveig Ege Tengesdal, sentral KrF-politiker fra Rogaland, er mitt søskenbarn. Bare så dette har blitt nevnt. Jeg deler ikke på noen som helst måte felles politisk ståsted med henne.)

KrF har solgt sjela si – det lille som var igjen – på billigsalg til høyresiden gjennom sin regjeringsdeltakelse i blåblå regjering fra januar 2019. Deres kristen-konservative politikk er ikke noe som samler alle kristne.

Det er altså etter mitt syn ingen automatikk i at kristne må eller vil stemme KrF. Man kan være en god kristen uten å støtte partiet med kristennavnet i seg. Selv er jeg en troende eller en kristen, men det er lite aktuelt for meg å stemme på partiet. Deres politikk ligger langt utenfor min komfortsone. KrF tilbyr en politikk som rent subjektivt passer meg, mine prioriteringer og livssituasjon svært dårlig. Deres gammeldagse og smalsporede politikk trenger jeg ikke. KrF er for meg partiet som passer best UNDER sperregrensen.

Jeg er enkelt og greit grunnleggende skeptisk til ideen om egne kristne partier. La bedehus være bedehus og politikk være politikk. Kristne bør engasjere seg i det partiet der de politisk sett hører hjemme i stedet for å holde fast på egne kristne “ghettopartier” slik som KrF. Norge og kristen-Norge trenger ikke et sært nisjeparti slik som KrF (eller PDK for den saks skyld).

Lenker:

Valget 2021 med et elendig valgresultat for KrF og den etterfølgende avgangen til Ropstad pga. “skattesnusk”:

TOTALT uenig:

Til slutt en liten notis: Etter at jeg påbegynte min “kamp” mot KrF har jeg blitt gjort oppmerksomme på at jeg på mange måter viderefører det synet min bestefar Richard Rasmussen (1901-1967) fra Egersund hadde. Han døde før jeg ble født, men har var mens han levde aktiv i blant annet “Kristne Arbeidere” / “Norges Kristne Arbeideres Forbund” (Kristne Arbeidere via Facebook). (Ellers var han del av det som da het “De unges Misjonsforening”, og som i dag heter Misjonshuset / Egersund Misjonsforening (EMF, tilsluttet NMS).

Kristne Arbeidere (logo).

Han var en aktiv kristen, men politisk sett tilhørte han arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet (Ap). Han var dypt skeptisk til KrF og ikke minst opprettelsen av lokallag av KrF i Egersund, og han var nok i likhet med meg skeptisk til sammenblandingen av kirke/bedehus/kristentro og politikk. Opprettelsen av lokallag i Egersund fant visstnok sted på et møte på prestegården på Husabø med daværende prests velsignelse.

(For ordens skyld: Selv er jeg IKKE medlem av Kristne Arbeidere eller andre halv- eller helpolitiske organisasjoner. Imidlertid er jeg troende og sympatiserer politisk sett med rød-grønn side.)

Det er selvsagt fullt mulig – og naturlig – å være aktiv kristen (troende) samtidig som man er del av arbeiderbevegelsen og støtter sosialdemokratiske ideer.

image_printUtskriftsvennlig versjon
Del dette:
Tagged , , , , , , , , , , , .Bokmerk permalink.

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: https://www.brr.no/

En kommentar til Fortsatt skeptisk til KrF (Kristelig Folkeparti)

  1. Jörgen sier:

    Enig i at det ikke er noen automatikk i hvilket parti man skal stemme dersom man er kristen. En slik automatikk vil bare oppleves klam.

    På den andre siden ser jeg ingen grunn til at mitt kristne livvsyn ikke skulle påvirke mitt liv, og dermed også mine politiske standpunkt. Jesus brukte mye av sin forkynnelse på å minne oss om å ta oss av de svake i samfunnet, enkene, de små barna, de fremmede osv. Dersom min tro ikke viser seg i samfunnsengasjement og gjerninger er det en död tro, sier Jakob i sitt brev. Politisk engasjement basert på troen er bare en naturlig konsekvens av nestekjärlighetsbudet.

    Det betyr ikke at man skal arbeide politisk for å påtvinge andre sin egen religion og etikk. Det kan man ikke arbeide for, siden vi har religionsfrihet i dette landet.

    “Det er samme for Jesus hva du mener om plasseringen av den norske ambassaden i Israel, om Norges regjering er rød, blå eller gul, eller om du vil reversere lover. ” Jeg er dypt uenig. Jeg tror faktisk at Jesus bryr seg om politikk. Jeg vil ikke lage en “fasit” for hvilke partier det er ok å stemme på, men jeg er overbevist om at Jesus virkelig bryr seg. Politikk handler om mennesker, og Jesus bryr seg inderlig om mennesker! Det handler ikke om “Guds vrede”, men om mennesker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  • Spamkommentarer blokkert