• Velkommen til blogg.brr.no, Bjørn Roger Rasmussen sin private blogg!

    - En ventil for mine (sterke) meninger, protester, engasjement og interesser!

    foto.brr.no

    Noen av temaene til denne bloggen er "protest kristendom" (kritisk kristen), IKT, foto og litt politikk. Overflatisk gladblogging finner du lite av her! Se undersiden "Om bloggen" for mer informasjon.

    Bilder er tilgjengelig i mitt fotogalleri på adressen foto.brr.no. Oversikt over alle mine nettsider er tilgjengelig via denne oversikten (lenke).

    Takk for at du avlegger bloggen og eventuelt bildegalleriet et besøk!

    Bjørn Roger Rasmussen, Flatraket 20.10.2017.


Ekstrem karismatikk, skeptisk

(Sist oppdatert: 11.10.2017).

Kors og Bibel

I de senere år har jeg blitt spesielt kritisk til enkelte karismatiske motefenomener. På 1980- og 1990-tallet skjedde det masse rart innenfor pinse- og trosbevegelsen som man tok lærdom av der og da. Det «nye» nå er at disse rare karismatiske dreiningene denne gang blant annet finner sted innenfor den trauste og jordnære evangelisk-lutherske kirke. Dessuten lever mye av tankegodset videre i landets karismatiske menigheter/pinsemenigheter (frimenigheter), om enn i litt revidert og kamuflert tilstand.

På Verdidebatt «raste» det våren/sommeren 2012 en diskusjon rundt disse tingene etter at Levi Fragell startet tråden / diskusjonen «Tar det aldri slutt?». Han framsatte sin skepsis mot IMI-kirkens møter hvor noen høyst omstridte karismatiske talere har deltatt. I samme diskusjon kom det fra andre også fram tilsvarende kritikk mot SommerOASE.

For meg blir det rart at man «skylder» på den hellige ånd når folk begynner å hoppe, danse, brøle, hyle, bjeffe, lage andre umenneskelige lyder, falle, besvime på kommando osv. For meg minner det mer om at personene som deltar har alvorlige psykiske problemer og/eller blir offer for menneskelig massesuggesjon. Muligens er det ikke en gang Bibelens Gud som står bak fenomenene som oppnås?

Enkelte møter kan oppleves og oppfattes som en ren åndelig fyllefest. Det ropes, skrikes, folk faller i gulvet, enkelte oppfører seg akkurat som om man er kraftig beruset, tungetale skjer i munnen på hverandre, alle påkaller Gud høylytt, det generelle støynivået er høyt og de kroppslige bevegelsene er ukontrollerte. Atmosfæren framstår som alt annet enn god, lun og trygg. Spesielt betenkelig er det når dette sirkuset kjøres i gang også overfor barn og unge. Etter mitt syn blir uttrykksformene av og til alt for ekstreme i søkingen etter berøring og opplevelser sammen med Gud, Jesus og Den hellige ånd.

Det kan nok med rette hevdes at det i mange evangelisk-lutherske sammenhenger har vært for lite fokus på det åndelige. Åndsfylde, nådegaver, tegn, undere, helbredelser, profetier og tungetale er en del av Bibelens budskap. Imidlertid blir det litt vel mye overfokus på disse tingene i ekstremkarismatiske miljøer.

En kjent ekstremkarismatisk vekkelse for noen år tilbake er Toronto-vekkelsen, også populært kalt for latterbevegelsen. Denne startet i januar 1994 etter at en evangelist fra en Vineyard-menighet i USA kom på besøk til en tilsvarende menighet i Toronto, Canada. Vekkelsen ble kjennetegnet med sterke manifestasjoner i mennesker som åpnet opp for det, i form av f. eks. ukontrollert gråt, latter, skjelving, falle i bakken og brøling.

En ting er det den enkelte selv har kontroll på. Enda verre er det når man blir tvunget til ting fra scenen. Det har vært tilfeller hvor personer som har kommet fram til forbønn har blitt møtt av desperate forbedere, talere eller liknende som har vært vel fysiske. Folk har blitt dyttet overende og helst slengt i gulvet. Dessuten har det vært en del tvilsomme episoder med utdrivelse av onde ånder og demoner som nok har kommet litt vel mye ute av kontroll sett med øynene til den som har oppsøkt forbønn. De frammøtte på ekstremt karismatiske møter oppfører seg helst som om de går på rus eller er ruset (åndelig rus, ikke alkohol, tabletter og/eller narkotiske stoffer).

Møter der alle blir lovet kraftige møter med den hellige ånd eller det blir garantert for helbredelser skremmer meg. Ikke alle vil oppleve noe som helst, og disse kan fort bli rammet av store skuffelser, depresjoner og troskriser («Guds brente barn»). Man kan begynne å tvangsgruble over: «Hva er det som er galt med meg når Gud ikke vil møte meg?»

Mennesker i lovsang

Talerne på ekstrem-karismatiske møter står der på scenen og har forsamlingen i sin hule hånd. De kjører på med sitt sceneshow, soler seg i glansen fra responsen fra salen, de oppnår anerkjennelse, beundring og respekt. På mange måter minner de om en popstjerne som blir dyrket. Dessuten er det tydelig at de kopierer og hermer etter hverandre (blåkopier). De nærmest skriker fra scene, de går ofte mye fram og tilbake oppe på scenen, endrer stemmeleie opp og ned, bruker «predikantstemme», fektende/urolig kroppsspråk osv. osv. Som utdannet lærer er det rart å se på dem. De bryter stort sett med alle grunnleggende pedagogiske prinsipper jeg har lært og hørt om for god undervisning.

Liturgien på karismatiske møter finner jeg til tider som forutsigbar, monoton og kjedelig. Innholdet er det samme hver gang, hvor man treffer på faste programposter av typen polerte lovsanger, innledning, tale av en forkynner som oppfører seg som en Duracell-kanin, mer lovsang, masete kollekttaler og dryge samt masete ettermøter. Ofte er det også de samme personene som hver gang har et budskap i form av tungetale eller andre profetiske ord. (Karismatikere: IKKE prøv å påstå at dere ikke har liturgi på møtene! Det har dere i høyeste grad! Faste ledd og programposter er svært vanlig også i slike miljøer.)

Jeg finner fokuset til slike talere og forsamlinger noe rart eller feil. Det er masse fokus på den hellige ånd og den enkeltes møte med ånden. Det er mye egoisme og opportunisme ute og går. Den enkelte er opptatt av selv å bli fylt av den hellige ånd. Vedkommende ønsker sine helt store og personlige opplevelser med ånden. Målet er at den enkelte skal bli fylt av ånden og gjøre diverse aktivitet som et manifest på at man har fått utøst ånden over sitt liv.

Jeg synes nesten man setter Gud på prøve. Man KREVER store ting av Gud. Man KREVER at Gud utøser av den hellige ånd over seg selv. Man KREVER tegn og under. Gud blir behandlet som en brusautomat. Han må gi de frammøtte «gevinst». Mye av forkynnelsen er ofte svært opplevelses- og følelsesbasert.

Det er gjerne en tendens til å åndeliggjøre det meste. Sprøe profetier, budskap og forkynnelse framsettes, og dem som velger å kritisere det som skjer blir gjerne beskylt for å motarbeide Gud eller være på Djevelens parti. Tragiske hendelser som tilfeldigvis inntreffer (terror, naturkatastrofer m. m.) blir gjerne forklart med at det er Guds straffedom mot at folket har snudd ryggen til Gud og/eller Israel. En slik upålitelig, skiftende og hevnlystig Gud tror ikke jeg på.

Visstnok har en svensk teolog som tidligere var Ulf Ekmans kollega (hentet fra Verdidebatt.no) uttalt følgende:

«Trosforkynnelsen fungerer som et slags åndelige anabole steroider, som på kort tid synes å gi store resultater, men i lengden blir ødeleggende.»

 

Typiske virkemidler i bruk i ekstrem-karismatiske sammenhenger:

  • Bevisst bruk av musikk/lovsang (meditativ og gjentakende) og tilsvarende for å skape den riktige stemningen
  • Fantastisk lovsang som er fengende og polert for dem som liker slikt
  • Bruk av manipulering og maktspråk
  • Herlighetsteologi
  • Spiller på samvittigheten
  • Forsøk på massesuggesjon og «hjernevasking»
  • Proklamasjoner uten virkning, falske tegn, under og løgner
  • Kollekt- og pengemas, som i noen tilfeller begrunnes med å så for å høste, velsignelse, helbredelse og frelse mot betaling
  • Mennesker i sårbare faser utnyttes
  • Karismatiske taler/forkynner/ forsamlingsleder (personlig utstråling, sjarm, tale- og lederegenskaper, «superselger-typer»)
  • Sterke ledere
  • Bruk av løsrevne Bibel-vers som argumentasjon for presentert budskap
  • «Overåndelighet», alt åndeliggjøres
  • Fokus på tvilsomme profetier, tungetale og mirakler
  • Et annet evangelium enn Bibelen sitt forkynnes, til tider ubibelsk lære og vranglære
  • En del av forkynnelsen grenser mot New Age, annen nyreligiøsitet og okkultisme
  • Mye bygger på personlige følelser og åndelige opplevelser
  • Rom for religiøst strev, falsk åndelighet, falsk stolthet og falsk ydmykhet.
  • Falske læresetninger 

Innenfor trosbevegelsen har det vært en del forkynnelse som jeg både finner fremmed og rar, og som til tider grenser over i vranglære. Blant annet finner jeg ikke dekning for deres velstandsforkynnelse og lykkekristendom. Allerede her på jorden kan kristne sikre seg god helse, rikdom, suksess, framgang, seier og annen velsignelse på alle livets områder. Riktig tro og bønn løser alle problemer, sammen med å grave dypt i lomma i forbindelse med kollekter. Det er også bønn og forbønn som skal løse alle sykdomsproblemer, ikke legevitenskapen. En del av forkynnelsen minner mer om New Age enn kristendom. Det er gode muligheter for å måte forførelse og villfarelse. (Rendyrket trosbevegelse har mer eller mindre feilet her i Norge, men en god del av tankegodset lever videre den dag i dag.) 

Forkynnelse av typen velsignelse mot betaling og å så for å høste anser jeg som farlig forkynnelse. Store skuffelser, brente kristne og troskriser kan inntreffe når jordiske problemer rammer (sykdom, økonomiske kriser etc.), selv om man har ofret «alt» for menigheten. Slik håpløse og ubibelske forkynnelse tar jeg sterkt avstand fra. Gud har ikke lovet et problemfritt liv her nede på jorda.

Hvorfor oppstod problemene til tross for predikanters forkynnelse og lovnader om et jordisk problemfritt liv for den som tror og gjør de riktige tingene? Trodde man ikke nok eller trodde man feil når velsignelser uteble? Mange slike farlige gruble- og tvangstanker kan finne grobunn og i verste tilfelle ødelegge et liv. En god del forkynnelse av denne typen har blant annet funnet sted hos TV Visjon Norge. Det har også vært noen show på nevnte kanal hvor mennesker faller i bakken angivelig under «den hellige ånds kraft».

Personlig er jeg skeptisk til mye av (den rare) forkynnelse fra USA og de medfølgende motefenomenene, og ikke minst forkynnere som hentes over «dammen» til Norge for å spre sin tvilsomme forkynnelse. Lovnader på Guds vegne er ganske vanlig. Hvis man bare gir nok penger skal man oppleve rik velsignelse i dette jordiske livet, og hvis man har den rette tro og ber korrekt skal alle sykdommer, økonomiske utfordringer og andre problemer bli løst.

Til min nei til TV Visjon Norge-artikkel laget jeg følgende «figur»:

Gave ikke synonymt med velsignelse, velstand og helbredelse!

 

Denne passer like bra inn her i denne artikkelen, utenom at «kanalen» kan erstattes med menigheten eller forsamlingen. Igjen: Stor «offergave» i form av kollekt til menigheten er ikke synonymt med ekstra velsignelse, velstand, suksess og helbredelse! VIP-plass i himmelen sikres ikke mot betaling. Gud griper noen ganger inn på de mest underlige og fantastiske måter, mens han i andre tilfeller gir et annet bønnesvar enn det vi mennesker hadde ønsket oss. Slettes ikke alle oppnår f. eks. helbredelse, selv om de tror rett og nok samt er spandable når det gjelder kollekt og offer.

Det har vært snakk om å nekte utenlandske hatpredikanter (hovedsakelig innenfor muslimske miljøer) adgang til kongeriket Norge. Hvis det blir noe av dette bør også enkelte «kristne» forkynnere bli nektet adgang. Det er nok av ekstremt karismatiske utenlandske forkynnere som har en tvilsom agenda og skadelig budskap å komme med. Enkelte forkynnere driver rett og slett med kvakksalveri og vranglære, hvor skadevirkningene kan være såpass store at liv og helse bør gå foran ytringsfrihet.

Det har blitt stilt noen spørsmålstegn rundt Oase 2016 og deres valg av forkynnere. I denne anledning skrev biskop Atle Sommerfeldt på verdidebatt (lenke) et innlegg hvor følgende sitat er hentet fra:

«Denne type teologi og forkynnelse er slett ikke uttrykk for velsignelse, men en måte å binde mennesker fast i en endeløs jakt etter ytre bekreftelser­ i form av overnaturlige erfaringer av Guds nærvær. Dette er langt fra det som Den norske kirke, organisasjonene og den almenkirkelige tradisjonen bekjenner seg til – og langt fra en bibelsk forankret kristendom.»

Innledningsvis nevnte jeg IMI-kirken. Fra høsten 2017 starter deres ACTA bibelskole opp med å tilby studier i helbredelse og profeti. Dette er både jeg og mange andre skeptiske til. Jeg klarer ikke å se at man automatisk kan forvente og stille krav til Gud om at helbredelser og profetier skal finne sted på kommando. Hele greia blir noe spekulativt og sensasjonspreget å tilby som skolefag. Som tidligere nevnt skjer det altså også ekstrem-karismatiske ting innenfor den evangelisk-lutherske bevegelsen som blant annet IMI representerer.

IMI har i mange sammenhenger hentet mye inspirasjon og ideer fra Bethel Church og deres lederpersoner. Hvor smart det er å ha Bethel Church som åndelig forbilde eller åndelige røtter er det absolutt delte meninger om. De er en del av NAR-nettverket (Ny-Apostoliske Reformasjonen): 

En verdensvid bevegelse med stor innflytelse innenfor den ekstremkarismatiske fløy er New Apostolic Reformation (NAR), som på norsk blir noe slikt som «den nye apostoliske reformasjonen». NAR er et ikke-ensartet nettverk bestående av en del toneangivende forkynnere og ytterliggående karismatiske menigheter, og som masse annet rart har det sitt utspring fra USA. Både Oase, Ungdom i Oppdrag, IMI og TV Visjon Norge og tilsvarende miljøer har hentet forkynnere til Norge fra denne noe tvilsomme «leiren».

Forkynnelsen innenfor New Apostolic Reformation (NAR) ser ut til å være sterkt inspirert av New Age. De benytter seg av praktiseringen av bønneteknikker og lovsangs- og tilbedelsesteknikker ukjente og uvante for oss «vanlig kristne». Det er mye ukritisk fokus på det åndelige og åndeverdenen. Åndelig krigføring og åndelig maktmisbruk og manipulasjon inngår i deres forkynnelse, og blir benyttet som effektive virkemidler for å oppnå en form for suggesjon.

Suggesjon oppnås og alle slags rare tegn og under på åndens tilstedeværelse finner sted. Helbredelser er også sentralt, men en del av de påståtte helbredelsene er nok mer placeboeffekter enn ekte helbredelser. Det proklameres at Guds ånd og Guds kraft er til stede, og en predikant «spesielt salvet» av Gud står på med sitt show og får deltakerne med seg. Masse forventninger og psykologi spiller inn, og en effekt oppnås. Imidlertid er jeg ikke alltid så sikker på at alt som skjer kommer direkte fra Gud. Det menneskelige spiller vel så mye inn gjennom at en form for rusliknende tilstand oppstår, som en følge av den menneskeskapte stemningen som har blitt oppnådd.

Forkynnelsen «sniker» seg inn mange steder og i mange sammenhenger, inkludert innenfor (tidligere) evangelisk-lutherske sammenhenger. Det virker som om inntoget av denne tvilsomme retningen og læren har gått under radaren for mange av landets kristne sammenhenger og troende.

Bevegelsen benytter seg av selvutnevnte apostler som selv påstår å være spesielt salvet av Gud. Disse apostlene framstår med stor apostolisk autoritet og makt. Forkynnelsen er av typen herlighetsteologi, inkludert forkynnelse av typen så inn. Gi nok penger i offer for å oppnå lykke og velstand her og nå.

I nettverket benyttes gjerne som sagt apostel-titler, og de tror selv at en del av sine stjerneforkynnere er en spesielt velsignet gruppe av mennesker utvalgt av Gud til å gjøre større undere enn Jesus gjorde. De er fokusert på endetid og åndelig krigføring og som sagt opptatt av apostel-tjenesten og apostel-epoken som de påstår har blitt påbegynt. Videre forfekter bevegelsen store forventinger (som ofte ikke innfris), og de søker etter sensasjonelle åndelige opplevelser etc. Hvor i Bibelen de klarer å finne støtte for sin ytterliggående virksomhet klarer ikke jeg helt å forstå.

Noen få kjennetegn med New Apostolic Reformation (NAR) ramset opp i en punktliste:

  • Ytterliggående karismatisk nettverk og menigheter.
  • Selv påstår de at de vil bidra til reorganisering av kristen virksomhet i retning av urkirken.
  • Gjeninnføring av aposteltjenesten.
  • NAR-bevegelsen sine «apostler» tror det er spesielt salvet av Gud til å gjøre sine gjerninger.
  • Nettverkets apostler («gutteklubben grei») vil blant annet føre med seg velsignelse, fornyelse og seier over onde åndsmakter verden over.
  • «Krigersk» språk. Det snakkes om åndelig krigføring og hærførere. Krig utkjempes mot demoner og onde åndsmakter.
  • Bygger på blant annet læren til Kenneth Hagin (død) og Kenneth Copeland, to omstridte evangelister.
  • Nettverket påstår selv at de ønsker å ta Bibelen på alvor og at de er Bibeltro.
  • Legger stor vekt på profetier.
  • Ikke «nok» eller «riktig» tro når noe går galt eller prøvelser inntreffer. Sterk og riktig tro løser tilnærmet alle jordiske problemer. Satan prøver deg, du må bli sterkere i ånden.
  • Sterkt fokus på følelser, opplevelser og overåndelige ting.
  • Er det vranglære? Det kan virke som usunn og ubibelsk virksomhet.

Kilder til lista ovenfor: 

NAR er en ting. Det finnes også noe som heter «Revival Alliance«. I hovedsak er NAR og «Revival Alliance» overlappende og nesten to sider av samme sak. Mye av det samme som går igjen her.

Noen få kjennetegn med «Revival Alliance» ramset opp i en punktliste:

  • Gruppe pastorer fra «megachuch-menigheter», mange av dem fra USA.
  • Ytterliggående karismatiske siden i kirkelandskapet.
  • Ser på seg selv som spesielt «salvede apostler» eller «salvede pastorer».
  • Vil bidra til fornyelse av kristen virksomhet.
  • Forkynner mer eller mindre himmel/paradis på jord. Rett/sterk tro hindrer jordiske problemer fra å oppstå.
  • Stor vekt på det overnaturlige (utenomjordiske åndelige opplevelser).
  • Mister fokus på det sentrale, alt sentrerer seg rundt sensasjonelle opplevelser her og nå i form av manifestasjoner fra Jesus.

Typiske konkrete kjennetegn på det bevegelsen vektlegger ifølge Verdidebatt-artikkel:

  • Healing room
  • Profetisk betjening
  • Soaking
  • Grave-soaking
  • Fire tunnel
  • Drunken spirit
  • Et veldig fokus på salvelsen, inkludert Elias-salvelsen
  • Selvsentrert forkynnelse
  • «Profetisk» forkynnelse
  • Suggerende sang og musikk
  • Teologien som avviker fra det «normale»
  • Er det virkelig Bibelens og trosbekjennelsens treenige Gud de forkynner?

Hovedkilde til de to listene ovenfor: Dagen DagensDebatt.no: Revival – fra Gud?

Ved flere anledninger har predikanten Guillermo Maldonado gjestet Norge, etter å ha blitt invitert hit av Jan Hanvold og TV Visjon Norge. Dette er et eksempel på en høyst omstridt forkynner i de karismatiske rekker. Han er en selverklært apostel, og blir av mange kalt for en falsk profet. Han skryter på seg mirakler og helbredelser som ikke har funnet sted og har mye fokus på demoner (sexdemoner) og utdrivelse av disse. Manipulasjon, overtro og vranglære preger hans forkynnelse. Selv vet han å berike seg økonomisk og lever på mange måter et liv i sus og dus basert på innsamlede penger fra blant annet langt mindre bemidlede (fattige) mennesker enn seg selv.

Det er forresten ikke bare USA som eksporterer tvilsomme forkynnere. Også forkynnere med tvilsomt budskap fra både Sør-Amerika, Afrika, Australia og USA har vært i medias søkelys innimellom. Må vel heller ikke glemme Australia, der det nok også har skjedd enkelte rare ting i Hillsong-sammenheng. En god av de tvilsomme forkynnerne som kommer til Norge kommer hit etter invitasjon fra TV Visjon Norge.

Hillsong ja. Om den bør kalles en superkarismatisk eller ekstrem karismatisk bevegelse kan sikkert diskuteres i det vide og det brede. Uansett har denne bevegelsen blitt enda mer aktualisert her i Norge nå når de tidligere Intro-menighetene har blitt en del av nettverket. I min protestartikkel mot enkelte former for kristendom har jeg satt opp noen småkritiske og negative punkt rettet mot Hillsong-bevegelsen.

Jeg begynner mange ganger å lure på om vi bruker den samme Bibelen. Bibelen har et bra budskap og mange lovnader for det neste livet i paradis (himmelen). Imidlertid klarer jeg ikke å se at Bibelen lover at alle jordiske problemer skal bli løst bare man tror riktig eller gir tienden til bestemte TV-kanaler, organisasjoner eller menigheter. Alle slags sensasjonelle åndelige opplevelser og søken etter disse gir ikke nødvendigvis himmel på jord. Pengemas og tigging er en del av dem flinke til!

Det er ikke unormalt å knytte velsignelse opp mot betaling. Bare man støtter et prosjekt med nok penger skal giveren høste belønning der og da og oppleve nye og større ting sammen med Gud. Jeg klarer ikke helt å forstå hvor de finner støtte for denne pengegriskheten sin og fokuset på mammon. Framgangsteologi og herlighetsteologi er jeg dypt skeptisk til.

En del av forkynnerne fra utlandet, spesielt fra USA, vet å berike seg selv. De tar gjerne hysterisk skyhøye honorarer (samt reise, kost og losji) og representerer dermed en meget usunn honorarpraksis. I forbindelse med en konferanse som planlegges avholdt i Norge (Revival Alliance-konferansen, august/september 2017) kommer det fram at utvalgte predikanter kan motta sekssifrede beløp for sin innsats og deltakelse. Lite nøysomhet og forsakelser i misjonens og evangeliets tjeneste med andre ord.

Å berike seg selv slik på blant annet innsamlede midler (kollekt-penger) er ikke noe særlig etisk bra sett med mine øyne. Det er nærmest tyveri og landeveis-røveri på høylys dag. Mange av disse forkynnerne har ikke en gang sine hovedinntekter fra å holde taler. En god del av dem tjener vel så mye på bøker, innsamlede kollekter, TV-innsamlinger og generelt en organisering økonomisk sett som minner om et pyramidespill.

Noe av forkynnelsen i ekstreme karismatiske miljøer har en problematisk kobling mellom synd og sykdom samt mellom pengegaver og velsignelse. Slik forkynnelse tar i hvert fall jeg sterkt avstand fra.

Er enkelte ekstreme karismatikere rett og slett alvorlig psykisk syke? Er det psykiske lidelser som gjør at de oppfører seg helt irrasjonelt mens de skylder på åndelige opplevelser? Alle såkalte åndelige opplevelser trenger ikke nødvendigvis å komme fra Gud.

Enkelte forkynnere har rare profetier om at dommedag skal inntreffe på konkrete datoer. Nå har mange av disse datoene ikke slått til, men det hindrer ikke nye forkynnere for å komme med nye utsagn av denne typen. Personlig stoler jeg på Bibelens ord om at vi ikke skal kjenne dagen og timen.

Ekstreme karismatiske miljøer har gjerne noen sterke lederpersoner (pastorer / forkynnere) som driver med mer eller mindre maktmisbruk. Lederne har «sett lyset» alene og forlanger at alle rundt dem godtar det budskap og den forkynnelse de kommer med. Kritiske spørsmål fra andre aksepteres ikke og tolkes som djevelens angrep eller kalt for forfølgelse.

Ledere i framgangsrike karismatiske sammenhenger er gjerne utstyrt med karismatiske talergaver/talerevner og retorikk som overbeviser. Folk blir mer eller mindre manipulert og lurt med på å følge lederen blindt (jf. Hitler og nazismen i sin tid). Former for massesuggesjon kan oppstå. Mennesker er tross alt sosiale «flokkdyr» og vil gjerne la seg lede som en annen saueflokk. Dette kombinert med at troende er noe dummere sjeler enn gjennomsnittet gjør også sitt til at vellykket forførelse kan oppstå.

En del forkynnere mener å tro at det som kommer fra talerstolen blir mer kraftfullt hvis det krydres med masse bruk av uttrykk slik som:

  • «Halleluja», «prise Gud», «amen» og «det er så herlig å være frelst».

Kritikere, spørsmålsstillere, aviser og andre massemedier blir beskyldt for å drive med kristenforfølgelse og for å sette kristne ledere og menigheter i gapestokken. Tullete maktspråk av typen «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen» framsettes. Sentrale kristne lederskikkelser skal visstnok i større grad enn andre beskyttes mot berettiget kritikk og kritiske spørsmål. Sentrale kristenledere forsvarer hverandre («Gutteklubben Grei»), og de virker svært redde for å tape ansikt, anseelse og påta seg ansvar for feil i sine miljøer.

Det må absolutt være lov til å stille spørsmål, samt komme med berettiget eller konstruktiv kritikk når dette er nødvendig. I enkelte miljøer er det lite rom for slikt da Bibel-verset i Salmene 105, 15 tolkes veldig bokstavelig: «Rør ikke dem som jeg har salvet, gjør ikke ondt mot mine profeter!». Bibelverset i 1. Johannes 4, 1 er neppe like populært: «Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden.»

Det kan også være på sin plass med noen sitater fra Matteus:

  • Matteus 24, 4: Jesus tok til orde og sa: «Pass på at ikke noen fører dere vill
  • Matteus 24, 11: Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill.
  • Matteus 24, 24: For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill.

Mange ledere i karismatiske sammenhenger påberoper seg Gud på sin side. De hevder at alt de gjør er i Guds navn. Å framsette konstruktiv kritikk og kritiske spørsmål blir da noe vanskelig, da det tross alt blir ord mot ord og hvor den sterke part til og med påstår å ha Gud på sin side. Jeg tror ofte det enkelte karismatiske lederskikkelser presenterer er et sammensurium av Guds ord blandet med egne tanker, egne profetier og egne visjoner. Støttespillerne ser ikke alltid den uheldige miksen da deres øyne og øre ikke er åpne for det. 

I enkelte karismatiske miljøer er det mye fundamentalisme, fanatisme og ekstremisme ute og går. Jeg blir ofte skremt over hva enkelte klarer å lese inn i Bibeltekstene. Og ikke minst er det skremmende å se hvor mange «disipler» (dumme sauer) slike galne forkynnere / predikanter klarer å knytte til seg.

I en del ekstreme karismatiske miljøer er det svært viktig ideal å være en «radikal» kristen som gir 100 % for Gud. Dette livet kan gå på bekostning av venner og familie. Den brennende iveren for å stå på for Gud kan støte andre bort. Eventuelt blir det ikke «kristent nok» å tilbringe tid sammen med tidligere venner og familie.

I det store kjøret for å stå på kan man oppleve å miste seg selv eller i hvert fall å gå på akkord med sitt gamle «jeg». Egen samvittighet blir mer eller mindre utslettet. Det blir menigheten og lederpersonene der som styrer livet.

De som lever i en slik «boble» har ofte en redsel for å skuffe Gud eller å ikke være kristen nok. Man skal leve i en stor opposisjon med den verdslige verden på utsiden. Det blir et sekterisk liv inni en boble.

Personer i slike miljøer strever og står på for å holde seg brennende. Det er lett å gå på en smell hvis en ikke klarer å leve opp til idealene. Skuffelsen kan også bli stor hvis ønskede resultater ikke oppnås. Veien fra brennende kristen og til brent kristen kan være svært kort.

I enkelte karismatiske miljøer er det lite plass eller rom for mennesker med problemer.  Menighetene er for de vellykkede og perfekte. Gjerne følges dette av et sterkt fokus på moteriktig bekledning og bra utseende (høy sminkefaktor osv.). Det skal være herlig å være frelst, slik at man må gå med «maske» (ikke plass til ærlighet) og skjule eventuelle problemer man måtte ha. Spesielt kroniske og vedvarende problemer må det ikke snakkes for mye om, da «riktig» tro bør fjerne disse problemene før de får utviklet seg videre.

I midten av januar 2017 hadde Visjon Norge-miljøet (Visjonskirken) besøk av predikanten («profeten») Dionny Baez. Basert på dette besøket og mediedekningen i etterkant ble jeg gjort ekstra oppmerksom på den uheldige kombinasjonen mellom ekstrem karismatikk og lettpåvirkelige barn/unge.

Noen momenter i denne sammenheng:

  • Barn slått i bakken av den hellige ånd, noen av barna så unge som 5-6 år.
  • Høylytt tungetale, roping og skriking.
  • Oppførte seg som fulle barn.
  • Enkelte falt om og ble liggende på gulvet pga. «den hellige ånd».
  • Ønsker om å fjerne onde krefter og fylle barna med Guds ild.
  • Psykoser/psykiske lidelser kan bli påført/utløst hos barna. Frykt/redsel kan oppstå.
  • Det ble påstått at oppførselen er naturlig for barna i menigheten.
  • Muligens burde barnevernet ha grepet inn mot galskapen?

Les mer hos TV 2 om saken.

Det har også i andre sammenhenger forekommet at:

  • Barn og voksne blitt liggende å sprelle på gulvet som galne i lange tider pga. «Guds kraft».
  • Demonutdrivelser utført på barn har funnet sted.

En del av den ekstreme/ytterliggående karismatiske leir kaller gjerne troen sin for «konservativ kristendom» eller «klassisk kristendom». Jeg synes ikke ekstrem karismatikk med fakter fra trosbevegelsen, herlighetsteologien og framgangsteologien kan kalles for så veldig klassiske tro. Det likner mer på fundamentalisme.

Å ta avstand fra den liberale kirken som nå til og med tillater vielse av likekjønnede er mange av dem enige om. Derimot er de ikke like kritiske til hva de selv støtter opp om. Mega-apostler som tar ut høye honorarer støttes, og likeså trosbevegelsesliknende forkynnelse preget av virkelighetsflukt.

Kritikk kalles gjerne for forfølgelse og det forkynnes velsignelse mot betaling. Man skal så for å høste rike velsignelser her på jord, og jordiske problemer kan unngås (paradis her på jord) ved å tro riktig osv. Teokrati som styringsform ønskes av enkelte ekstreme karismatikere, og selvsagt støttes Israel ukritisk.

Troende kan innimellom bli rammet av store livskriser, f. eks. i form av død, alvorlig sykdom, ulykker, familiære relasjonsmessige brudd eller økonomiske problemer. Spesielt ekstrem-karismatikere / herlighetsteologitilhengere kan oppleve at slike livssituasjoner medfører alvorlig troskrise. Ikke alltid blir det en minnelig løsning på de jordiske problemene selv om man tror og ber aldri så mye. Troen og bønnen løser ikke alle utfordringer selv om forkynnelsen mer eller mindre lover dette.

Det er jo «så herlig å være frelst» (frelst fra hva?) samt å tro på en Gud som løser alle himmelske og jordiske problemer og utfordringer. Gud kan gripe inn i våre liv samt helbrede, men det er ingen automatikk i at dette alltid skjer. Det kan oppleves som om Gud svikter når det stormer som verst i livet og ønskede bønnesvar uteblir! (Selv foretrekker jeg en litt mer jordnær tilnærming bygget mindre på følelser og forventninger for dette jordiske livet.)

Det er ikke så unormalt at slike miljøer vil hevde at Bibelen gir svar på alle livets spørsmål. Alt kan leses ut fra den store boka. I samme slengen blir slike personer ofte svært dømmende mot andre kristne som tenker og tolker Bibelen annerledes. Ofte blir andre kristne oppfattet som ikke kristne nok, spesielt ikke oss som har blitt døpt som barn og tilhører Den norske kirke.

I den karismatiske leir er man ofte svært opptatt av dåpen. Troens dåp (voksendåp, bekjennelsesdåp, baptistisk dåpsform) i vann sammen med dette å bli åndsdøpt står sentralt. Man skal bli døpt i Den Hellige Ånd og ild. Sett fra mitt ståsted blir det helst litt overfokusert på åndsgaver, tungetale og andre slike (over)åndelige ting.

Akkurat slik som klesmotene skifter skjer det støtt og stadig endringer i hva som er fokus i ekstreme karismatiske miljøer. Den ene åndelige bølgen avløses av den neste. Det som var hipt og kult i en periode blir erstattet av noe nytt og enda mer ekstremt i neste periode. Karismatikerne er stadig på jakt etter nye store «jomfruelig» åndelige opplevelser. Enkelte personer synes å leve etter mottoet «Omstridt karismatikk, ja takk!».

Selvsagt skal jeg ikke avvise at Gud og den hellige ånd kan virke på mange ulike måter. Det blir feil å si at alt som skjer i karismatiske miljøer er galt. Imidlertid mener jeg at jeg har Bibelen på min side når jeg velger å være noe skeptisk. Bibelen gir oss lov til å tenke selv, prøve forkynnelsen og stille litt småkritiske spørsmål. Vi er ikke skapt for å være en robot som blir styrt av en forkynner. Vi er stort sett godt opplyste og skolerte folk her i dette landet som evner å tenke selv.

I Bibelen i Apostlenes gjerninger (Apg.) 2, 1-13 står det beskrevet hvordan det var på pinsedag da ca. 120 personer ble «døpt» i Den Hellige Ånd. Hovedhensikten til at tungetalen ble «utdelt» var at det skulle bli mulig for alle som var til stede å forstå det som ble sagt. Ca. 3000 ble frelst på denne dag.

De som fikk den hellige ånd manifestert i tungetale lå ikke på gulvet og skalv ukontrollert. De laget ikke rare lyder eller oppførte seg som total psykisk syke personer. Fruktene som tungetalen gav var at mange ble frelst via det som ble talt. De som fikk den hellige ånd opplevde å få styrke, mot, frimodighet og forkynnende ord.

Hva er hensikten med uforståelig tungetale-babbel eller annen rar og umenneskelig oppførsel som finner sted i enkelte ekstrem-karismatiske miljøer? Hva gagner det Guds rike at en person ligger og spreller på gulvet og hyler som en stukken gris?

 

Det er liten tvil om at i både deler av Afrika og i Sør-Amerika har pentekostale bevegelser eller karismatiske bevegelser den største veksten eller framgangen. Imidlertid er slike karismatiske bevegelser ikke en homogen eller ensartet gruppe. Det finnes mange ulikheter mellom de forskjellige miljøene, og en god del av virksomheten og forkynnelsen er helt ok. Stor vekst i seg selv er heller ikke noe gyldig bevis på at forkynnelsen i seg selv er sunn og riktig. Mennesker er flokkdyr som lar seg forlede av massesuggesjon og karismatiske virkemidler.

Det er det ekstreme jeg er opptatt av i denne artikkelen. Det skjer masse bra innenfor pinsebevegelsen og mer moderate karismatiske miljøer som jeg ikke ser noe behov for å gå i rette med og/eller kritisere. Imidlertid er jeg som person ikke karismatisk anlagt, så for meg er det ikke naturlig å engasjere meg i slike miljøer.

En måte enkelte ekstreme karismatikere prøver å vinne gjennom med sitt syn på kristendommen er å framsette diverse konspirasjonsteorier. Alle virkemidler tas i bruk for saken. Og saken er vel den at ekstreme karismatikere ønsker at vårt land skal bli drevet politisk sett etter deres små-forvridde ikke-så-Bibelske prinsipper.

Jeg synes det er skammelig, skremmende og betenkelig at ikke flere kristenledere har tatt et oppgjør med den mest ekstreme formen for karismatisk forkynnelse. F. eks. synes jeg at det hadde vært naturlig at enkelte sentrale lederskikkelser innenfor de moderate pinsevennene i større grad hadde advart mot den usunne forkynnelsen. Med å ikke heve stemmen sin legitimerer de den ekstreme forkynnelsen. Likeså har de kristne avisene vært forholdsvis feige med lite kritisk journalistikk rettet mot ekstremkarismatikken, riktignok med noen unntak hvor det har vært litt fokus på miljøer hvor mange «brente barn» har stått fram.

Innenfor næringslivet snakkes det om Gutteklubben Grei. Ledere beskytter og forsvarer seg og sine likesinnede. Noe liknende kan det se ut for finner sted i kristen regi.

Når det stormer med kritikk og konflikter i en menighet og/eller mot leder er det ikke unormalt at andre likesinnede ledere kommer på banen med forsvar for sine likesinnede «klubbmedlemmer». Kristenledere rotter seg sammen, forsvarer hverandre og løfter hverandre fram. Til et visst punkt er dette bra, men det er også en god del eksempler på at dette går for langt og blir usunn praksis

Ofte virker det som vanskelig hvis ikke umulig å få omstridte ledere eller deres allierte i tale når det først har begynt å storme. Det virker som om pastornettverk ikke vil diskutere eller forsvare det de står for overfor hvem som helst. Media eller andre kritikere blir oppfattet som tidstyver som utstråler negativ energi (jf. New Age).

Mennesker som er «mindre salvet» enn de er selv er det visstnok ikke verdt å lytte til eller å diskutere med. Personer rangeres og vurderes, og noen hører man mye på mens andre «mindreverdige» overses. Denne praksisen virker til å være noe tvilsomme sett opp mot Bibelens ord.

Det har vært litt diskusjoner rundt dette at enkelte norske politikere har deltatt på arrangementer eller politiske debatter i regi av ekstremkarismatiske miljøer. Blant annet har en god del rikspolitikere stilt opp til valgdebatt hos TV Visjon Norge i forbindelse med valget 2017. At kjente politikere stiller opp slike steder kan bidra til at de er med på å legitimere de ekstremkarismatiske miljøene.

I ekstreme karismatiske miljøer virket det som om følgende punkter er viktige leveregler:

  1. Totalt imot homofile og abort.
  2. Pro-Israel/pro-israelsk syn, dvs. ensidig støtter og dyrker staten Israel i tykt og tynt.
  3. Ekstremt kritiske mot islam og muslimer (rasistiske holdninger).
  4. Politisk langt ute på høyresiden hvor de støtter slike som Trump, Listhaug og «Tea Party»-bevegelsen (USA).
  5. Søker ekstreme (egoistiske) åndelige opplevelser. «Alt» åndeliggjøres.
  6. Utvalgte forkynnere og ledere dyrkes som små-guder, og lederskikkelsene gis alt for mye makt. Lite rom for demokrati og kritiske spørsmål.
  7. Pengemas og fokus på tienden.
  8. Ser ned på andre kristne (barnedøpte, lutheranere m. m.).
  9. Profetier og helbredelser forkynnes i stor skala.
  10. Rett og sterk nok tro kan løse de fleste av livets jordiske problemer (sykdom osv.).

Jeg mener ærlig og oppriktig at en del ekstrem-karismatiske miljøer har mistet fokus på det sentrale. Det sentrale i Bibelen er ikke alle slags overnaturlige og actionfylte åndelige stunts. Det sentrale slik jeg ser det er forhold som: Troen på den treenige Gud, Jesus sitt kjærlighets- og nådebudskap, medmenneskelighet og ikke minst Jesus sitt forsoningsverk/frelsesverk via korset.

Kritikken mot ekstrem karismatikk er ikke framsatt for å være surmulende, kverulerende eller bare for å kritisere uten mål og mening. Jeg farer heller ikke på tur med Janteloven. Det jeg enkelt og greit er redd for er at enkelte «enklere sjeler» skal bli lurt, skuffet og brent av forkynnelsen. Jeg har rett og slett empati for de «svake» og «lettlurte».

Jeg finner meg heller ikke i at andre enn Gud dømmer (fradømmer meg) troen min. Jeg er ikke en mindreverdig kristen eller frafallen selv om jeg er skeptisk til ekstrem karismatikk, er barnedøpt, er medlem av Den norske kirke (DNK) og framstår som en noe liberal kristen på enkelte områder. Jeg kan ikke akseptere å bli kalt en B-kristen eller «kristen light». Om jeg er rettroende eller Bibeltro nok er opp til Gud å vurdere, og ikke ansvaret til selvoppnevnte dommere innenfor konservativ kristendom eller ekstremt karismatiske miljøer.

SELVSAGT anser jeg karismatikere som kristne. Men: Enkelte ekstreme karismatikere er svært «høye» på seg selv og sin tro. De ser masse feil med den «frafalne kirka» (Den norske kirke), mens de ikke er i stand til å se sitt eget miljø sine feiltrinn og avsporinger. De er raske med å dømme andre uten å feie for sin egen dør. De mener selv å ha sett det eneste rette lyset mens andre kristne går på galne veier. Slik dømmende oppførsel vil jeg også ha meg frabedt. 

Personlig finner jeg meg ikke i å bli behandlet som annenrangs kristen («kristen light») eller det som verre er av karismatikere. Det er Gud som skal være dommer, og det er kun han som kan dømme eller fradømme meg troen min. Selv om jeg er barnedøpt og ikke deler karismatikernes syn på åndsdåp er jeg likevel en troende kristen.

Det kan innimellom oppleves som noe belastende å være en kristen. Kristne blir tillagt og ilagt masse meninger, holdninger, forventninger, verdier og generelt plassert i en trang bås som ikke nødvendigvis passer. Beklageligvis er det gjerne de ekstreme kristne, inkludert ekstreme karismatikere, som setter agendaen og som er framme i rampelyset som kristne «forbilder».

Om enn ikke Bibelsk: Jeg foretrekker den gylne middelvei (det moderate) i stedet for det ekstreme eller ytterpunktene, også innenfor tro og trosutøvelse. Hva jeg anser som den «rette» tro og trosutøvelse har jeg skrevet noen ord om i et underpunkt til artikkelen «Min tro» (ikke utfyllende liste, bare noen stikkord og tanker).

Nei, karismatiske herlighetsteologi appellerer ikke til meg, og superkarismatiske møter passer ikke for meg og gir meg ingen stor glede. Jeg er personlig ikke en slik karismatisk type. Jeg liker ikke møtestilen, jeg har ikke glede av å oppføre meg som gal osv. Likevel anser jeg meg som kristen, men jeg tilhører ikke (og ønsker ikke å tilhøre!) den karismatiske leiren eller familien. Selv om jeg avviser karismatisk forkynnelse aksepterer jeg ikke at andre dømmer meg for å ikke være «kristen nok» (B-kristen). Jeg liker å tenke selv og godtar ikke alt som kommer fra en talerstol. Det dumme er at de karismatiske strømningene nå sveiper over evangelisk-lutherske forsamlinger og dermed etterlater færre alternativer til oss som ikke støtter opp om karismatikken.

Se også artikkelen «Protest mot enkelte former for kristendom» og underpunktet «Karismatiske frimenigheter» som omhandler noenlunde samme tema.

Andre artikler i min blogg som omhandler noe av det samme:

Eksterne lenker:

Noen innlegg fra en nettside som jeg normalt sett er dypt skeptisk til, men som i akkurat denne saken hadde ok vinklinger:

Utskrift

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: http://www.brr.no/
Tagged , , , , , , , , , , , , , , , , .Bokmerk permalink.

4 kommentarer til Ekstrem karismatikk, skeptisk

  1. Stine sier:

    Det er ikke noe som heter «ikke kristen nok». Er du kristen så er du det. Møtestilen er jo smak og behag. Men kan være enig i at noen predikanter kan lage litt show. Jeg vet ikke om det er for å engasjere eller om det er for deres egen del men man følger ihvertfall med 🙂

  2. Silje Pettersen Holand sier:

    En ting er å lage show, en annen ting er å legge opp til at forsamlingen faller i bakken, får latteranfall, rykninger i hele kroppen, lager dyrelyder osv… =/

  3. Stine skrev: «Jeg vet ikke om det er for å engasjere eller om det er for deres egen del men man følger ihvertfall med. »

    For meg virker det helt motsatt når det gjelder å følge med. Jeg blir skeptisk til slike ”showmakere” og ramler helt av. Får alle pigger ute og får ikke med hva taleren prøver å formidle. Det blir kunstig for meg å se at folk oppe på scenen oppfører seg akkurat som om de har tatt en stor dose med dop (Extacy eller hva alt dette heter).

    Jeg vil heller ha talere som er ekte og ærlige. De trenger ikke nødvendigvis være så karismatiske, men de må ha et bra og ekte budskap å formidle. Det må være noe de tror på selv og lever etter. Selvopplevde erfaringer, ikke teori.

  4. Kjell sier:

    For meg blir det rart at man «skylder» på den hellige ånd når folk begynner å hoppe, danse, brøle, hyle, bjeffe, lage andre umenneskelige lyder, falle osv. For meg minner det mer om at personene som deltar har alvorlige psykiske problemer og/eller blir offer for menneskelig massesuggesjon.

    Det står vel at på den første Pinsedagen trodde folk at disiplene var fulle. (Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.) Ap. 2.13

    Lurer av og til på hva vi vanlige statskirkekristne hadde sagt dersom vi hadde befunnet oss i disiplenes nærhet denne første Pinsedagen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *