• Velkommen til blogg.brr.no!

    foto.brr.no

    - En ventil for mine (sterke) meninger, protester, engasjement og interesser
    !

    Noen av temaene til denne bloggen er "protest kristendom" (kritisk kristen), IKT, foto og litt politikk. Overflatisk gladblogging finner du lite av her!

    Bilder er tilgjengelig i mitt fotogalleri på adressen foto.brr.no.

    Takk for at du avlegger bloggen og eventuelt bildegalleriet et besøk!

    Bjørn Roger Rasmussen, Flatraket 23.06.2017.


Ekstrem karismatikk, skeptisk

(Artikkel sist oppdatert: 21.04.2017).

Kors og Bibel

I de senere år har jeg blitt spesielt kritisk til enkelte karismatiske motefenomener. På 1980- og 1990-tallet skjedde det masse rart innenfor pinse- og trosbevegelsen som man tok lærdom av der og da. Det «nye» nå er at disse rare karismatiske dreiningene denne gang blant annet finner sted innenfor den trauste og jordnære evangelisk-lutherske kirke. Dessuten lever mye av tankegodset videre i landets karismatiske menigheter/pinsemenigheter, om enn i litt revidert og kamuflert tilstand.

På Verdidebatt «raste» det våren/sommeren 2012 en diskusjon rundt disse tingene etter at Levi Fragell startet tråden / diskusjonen «Tar det aldri slutt?». Han framsetter sin skepsis mot IMI-kirkens møter hvor noen høyst omstridte karismatiske talere har deltatt. I samme diskusjon kommer det fra andre også fram noen tilsvarende kritikk mot SommerOASE.

For meg blir det rart at man «skylder» på den hellige ånd når folk begynner å hoppe, danse, brøle, hyle, bjeffe, lage andre umenneskelige lyder, falle osv. For meg minner det mer om at personene som deltar har alvorlige psykiske problemer og/eller blir offer for menneskelig massesuggesjon.

Møter der alle blir lovet kraftige møter med den hellige ånd eller det blir garantert for helbredelse skremmer meg. Ikke alle vil oppleve noe som helst, og disse kan fort bli rammet av store skuffelser, depresjoner og troskrise («Guds brente barn»). Man kan begynne å tvangsgruble over: «Hva er det som er galt med meg når Gud ikke vil møte meg?»

Talerne står der på scenen og har forsamlingen i sin hule hånd. De kjører på med sitt sceneshow, soler seg i glansen fra responsen fra salen, de oppnår anerkjennelse, beundring og respekt. På mange måter minner de om en popstjerne som blir dyrket. Dessuten er det tydelig at de kopierer og hermer etter hverandre (blåkopier). De nærmest skriker fra scene, de går ofte mye fram og tilbake oppe på scenen, endrer stemmeleie opp og ned, bruker «predikantstemme» osv. osv. Som utdannet lærer er det rart å se på dem. De bryter stort sett med alle grunnleggende pedagogiske prinsipper for god undervisning.

Jeg finner fokuset til slike talere og forsamlinger noe rart / feil. Det er masse fokus på den hellige ånd og den enkeltes møte med ånden. Det er mye egoisme og opportunisme ute og går. Den enkelte er opptatt av selv å bli fylt av den hellige ånd. Vedkommende ønsker sine helt store og personlige opplevelser med ånden. Målet er at den enkelte skal bli fylt av ånden og gjøre diverse aktivitet som et manifest på at man har fått utøst ånden over sitt liv.

Jeg synes nesten man setter Gud på prøve. Man KREVER store ting av Gud. Man KREVER at Gud utøser av den hellige ånd over seg selv. Man KREVER tegn og under. Gud blir behandlet som en brusautomat. Han må gi de frammøtte «gevinst».

Det er gjerne en tendens til å åndeliggjøre det meste. Sprøe profetier, budskap og forkynnelse framsettes, og dem som velger å kritisere det som skjer blir gjerne beskylt for å motarbeide Gud eller være på Djevelens parti. Tragiske hendelser som tilfeldigvis inntreffer (terror, naturkatastrofer m. m.) blir gjerne forklart med at det er Guds straffedom mot at folket har snudd ryggen til Gud og/eller Israel. En slik upålitelig, skiftende og hevnlystig Gud tror ikke jeg på.

Visstnok har en svensk teolog som tidligere var Ulf Ekmans kollega (hentet fra Verdidebatt.no) uttalt følgende:

«Trosforkynnelsen fungerer som et slags åndelige anabole steroider, som på kort tid synes å gi store resultater, men i lengden blir ødeleggende.»

 

Innenfor trosbevegelsen har det vært en del forkynnelse som jeg både finner fremmed og rar, og som til tider grenser over i vranglære. Blant annet finner jeg ikke dekning for deres velstandsforkynnelse. Allerede her på jorden kan kristne sikre seg god helse, rikdom, framgang, seier og annen velsignelse på alle livets områder. Riktig tro og bønn løser alle problemer. Det er også bønn og forbønn som skal løse alle sykdomsproblemer, ikke legevitenskapen. (Rendyrket trosbevegelse har mer eller mindre feilet her i Norge, men en god del av tankegodset lever videre den dag i dag.)

Personlig er jeg skeptisk til mye av (den rare) forkynnelse fra USA og de medfølgende motefenomenene, og ikke minst forkynnere som hentes over «dammen» til Norge for å spre sin tvilsomme forkynnelse. Lovnader på Guds vegne er ganske vanlig. Hvis man bare gir nok penger skal man oppleve rik velsignelse i dette jordiske livet, og hvis man har den rette tro og ber korrekt skal alle sykdommer og problemer bli løst.

Det har blitt stilt noen spørsmålstegn rundt Oase 2016 og deres valg av forkynnere. I denne anledning skrev biskop Atle Sommerfeldt på verdidebatt (lenke) et innlegg hvor følgende sitat er hentet fra:

«Denne type teologi og forkynnelse er slett ikke uttrykk for velsignelse, men en måte å binde mennesker fast i en endeløs jakt etter ytre bekreftelser­ i form av overnaturlige erfaringer av Guds nærvær. Dette er langt fra det som Den norske kirke, organisasjonene og den almenkirkelige tradisjonen bekjenner seg til – og langt fra en bibelsk forankret kristendom.»

En verdensvid bevegelse med stor innflytelse innenfor den ekstremkarismatiske fløy er New Apostolic Reformation (NAR), som på norsk blir noe slikt som «den nye apostoliske reformasjonen». NAR er et ikke-ensartet nettverk bestående av en del toneangivende forkynnere og ytterliggående karismatiske menigheter, og som masse annet rart har det sitt utspring fra USA. Både Oase, Ungdom i Oppdrag, IMI og TV Visjon Norge og tilsvarende miljøer har hentet forkynnere til Norge fra denne noe tvilsomme «leiren».

Forkynnelsen innenfor New Apostolic Reformation (NAR) ser ut til å være sterkt inspirert av New Age. De benytter seg av praktiseringen av bønneteknikker og lovsangs- og tilbedelsesteknikker ukjente og uvante for oss «vanlig kristne». Det er mye ukritisk fokus på det åndelige og åndeverdenen. Åndelig krigføring og åndelig maktmisbruk og manipulasjon inngår i deres forkynnelse, og blir benyttet som effektive virkemidler for å oppnå en form for suggesjon.

Bevegelsen benytter seg av selvutnevnte apostler som selv påstår å være spesielt salvet av Gud. Disse apostlene framstår med stor apostolisk autoritet og makt. Forkynnelsen er av typen herlighetsteologi, inkludert forkynnelse av typen så inn. Gi nok penger i offer for å oppnå lykke og velstand her og nå.

Forkynnelsen «sniker» seg inn mange steder og i mange sammenhenger, inkludert innenfor (tidligere) evangelisk-lutherske sammenhenger. Det virker som om inntoget av denne tvilsomme retningen og læren har gått under radaren for mange av landets kristne sammenhenger og troende.

I nettverket benyttes gjerne som sagt apostel-titler, og de tror selv at en del av sine stjerneforkynnere er en spesielt velsignet gruppe av mennesker utvalgt av Gud til å gjøre større undere enn Jesus gjorde. De er fokusert på endetid og åndelig krigføring og som sagt opptatt av apostel-tjenesten og apostel-epoken som de påstår har blitt påbegynt. Videre forfekter bevegelsen store forventinger (som ofte ikke innfris), og de søker etter sensasjonelle åndelige opplevelser etc. Hvor i Bibelen de klarer å finne støtte for sin ytterliggående virksomhet klarer ikke jeg helt å forstå.

Ved to anledninger så langt har predikanten Guillermo Maldonado gjestet Norge, etter å ha blitt invitert hit av Jan Hanvold og TV Visjon Norge. Dette er et eksempel på en høyst omstridt forkynner i de karismatiske rekker. Han er en selverklært apostel, og blir av mange kalt for en falsk profet. Han skryter på seg mirakler og helbredelser som ikke har funnet sted og har mye fokus på demoner (sexdemoner) og utdrivelse av disse. Manipulasjon, overtro og vranglære preger hans forkynnelse. Selv vet han å berike seg økonomisk og lever på mange måter et liv i sus og dus basert på innsamlede penger fra blant annet langt mindre bemidlede (fattige) mennesker enn seg selv.

Det er forresten ikke bare USA som eksporterer tvilsomme forkynnere. Også forkynnere med tvilsomt budskap fra både Sør-Amerika, Afrika, Australia og USA har vært i medias søkelys innimellom. Må vel heller ikke glemme Australia, der det nok også har skjedd enkelte rare ting i Hillsong-sammenheng. En god av de tvilsomme forkynnerne som kommer til Norge kommer hit etter invitasjon fra TV Visjon Norge.

Jeg begynner mange ganger å lure på om vi bruker den samme Bibelen. Bibelen har et bra budskap og mange lovnader for det neste livet i paradis (himmelen). Imidlertid klarer jeg ikke å se at Bibelen lover at alle jordiske problemer skal bli løst bare man tror riktig eller gir tienden til bestemte TV-kanaler, organisasjoner eller menigheter. Alle slags sensasjonelle åndelige opplevelser og søken etter disse gir ikke nødvendigvis himmel på jord. Pengemas og tigging er en del av dem flinke til!

Det er ikke unormalt å knytte velsignelse opp mot betaling. Bare man støtter et prosjekt med nok penger skal giveren høste belønning der og da og oppleve nye og større ting sammen med Gud. Jeg klarer ikke helt å forstå hvor de finner støtte for denne pengegriskheten sin og fokuset på mammon. Framgangsteologi og herlighetsteologi er jeg dypt skeptisk til.

En del av forkynnerne fra utlandet, spesielt fra USA, vet å berike seg selv. De tar gjerne hysterisk skyhøye honorarer (samt reise, kost og losji) og representerer dermed en meget usunn honorarpraksis. I forbindelse med en konferanse som planlegges avholdt i Norge (Revival Alliance-konferansen, august/september 2017) kommer det fram at utvalgte predikanter kan motta sekssifrede beløp for sin innsats og deltakelse. Lite nøysomhet og forsakelser i misjonens og evangeliets tjeneste med andre ord.

Å berike seg selv slik på blant annet innsamlede midler (kollekt-penger) er ikke noe særlig etisk bra sett med mine øyne. Det er nærmest tyveri og landeveis-røveri på høylys dag. Mange av disse forkynnerne har ikke en gang sine hovedinntekter fra å holde taler. En god del av dem tjener vel så mye på bøker, innsamlede kollekter, TV-innsamlinger og generelt en organisering økonomisk sett som minner om et pyramidespill.

Noe av forkynnelsen i ekstreme karismatiske miljøer har en problematisk kobling mellom synd og sykdom samt mellom pengegaver og velsignelse. Slik forkynnelse tar i hvert fall jeg sterkt avstand fra.

Enkelte forkynnere har rare profetier om at dommedag skal inntreffe på konkrete datoer. Nå har mange av disse datoene ikke slått til, men det hindrer ikke nye forkynnere for å komme med nye utsagn av denne typen. Personlig stoler jeg på Bibelens ord om at vi ikke skal kjenne dagen og timen.

Ekstreme karismatiske miljøer har gjerne noen sterke lederpersoner (pastorer / forkynnere, gjerne en hel «gutteklubb» med slike som støtter hverandre) som driver med maktmisbruk. Lederne har «sett lyset» alene og forlanger at alle rundt dem godtar det budskap og den forkynnelse de kommer med. Kritiske spørsmål fra andre aksepteres ikke og tolkes som djevelens angrep.

I enkelte karismatiske miljøer er det mye fundamentalisme, fanatisme og ekstremisme ute og går. Jeg blir ofte skremt over hva enkelte klarer å lese inn i Bibeltekstene. Og ikke minst er det skremmende å se hvor mange «disipler» (dumme sauer) slike galne forkynnere / predikanter klarer å knytte til seg.

I en del ekstreme karismatiske miljøer er det svært viktig ideal å være en «radikal» kristen som gir 100 % for Gud. Dette livet kan gå på bekostning av venner og familie. Den brennende iveren for å stå på for Gud kan støte andre bort. Eventuelt blir det ikke «kristent nok» å tilbringe tid sammen med tidligere venner og familie.

I det store kjøret for å stå på kan man oppleve å miste seg selv eller i hvert fall å gå på akkord med sitt gamle «jeg». Egen samvittighet blir mer eller mindre utslettet. Det blir menigheten og lederpersonene der som styrer livet.

De som lever i en slik «boble» har ofte en redsel for å skuffe Gud eller å ikke være kristen nok. Man skal leve i en stor opposisjon med den verdslige verden på utsiden. Det blir et sekterisk liv inni en boble.

Personer i slike miljøer strever og står på for å holde seg brennende. Det er lett å gå på en smell hvis en ikke klarer å leve opp til idealene. Skuffelsen kan også bli stor hvis ønskede resultater ikke oppnås. Veien fra brennende kristen og til brent kristen kan være svært kort.

I midten av januar 2017 hadde Visjon Norge-miljøet (Visjonskirken) besøk av predikanten («profeten») Dionny Baez. Basert på dette besøket og mediedekningen i etterkant ble jeg gjort ekstra oppmerksom på den uheldige kombinasjonen mellom ekstrem karismatikk og lettpåvirkelige barn/unge.

Noen momenter i denne sammenheng:

  • Barn slått i bakken av den hellige ånd, noen av barna så unge som 5-6 år.
  • Høylytt tungetale, roping og skriking.
  • Oppførte seg som fulle barn.
  • Enkelte falt om og ble liggende på gulvet pga. «den hellige ånd».
  • Ønsker om å fjerne onde krefter og fylle barna med Guds ild.
  • Psykoser/psykiske lidelser kan bli påført/utløst hos barna. Frykt/redsel kan oppstå.
  • Det ble påstått at oppførselen er naturlig for barna i menigheten.
  • Muligens burde barnevernet ha grepet inn mot galskapen?

Les mer hos TV 2 om saken.

Det har også i andre sammenhenger forekommet at:

  • Barn og voksne blitt liggende å sprelle på gulvet som galne i lange tider pga. «Guds kraft».
  • Demonutdrivelser utført på barn har funnet sted.

En del av den ekstreme/ytterliggående karismatiske leir kaller gjerne troen sin for «konservativ kristendom» eller «klassisk kristendom». Jeg synes ikke ekstrem karismatikk med fakter fra trosbevegelsen, herlighetsteologien og framgangsteologien kan kalles for så veldig klassiske tro. Det likner mer på fundamentalisme.

Å ta avstand fra den liberale kirken som nå til og med tillater vielse av likekjønnede er mange av dem enige om. Derimot er de ikke like kritiske til hva de selv støtter opp om. Mega-apostler som tar ut høye honorarer støttes, og likeså trosbevegelsesliknende forkynnelse preget av virkelighetsflukt.

Kritikk kalles gjerne for forfølgelse og det forkynnes velsignelse mot betaling. Man skal så for å høste rike velsignelser her på jord, og jordiske problemer kan unngås (paradis her på jord) ved å tro riktig osv. Teokrati som styringsform ønskes av enkelte ekstreme karismatikere, og selvsagt støttes Israel ukritisk.

Troende kan innimellom bli rammet av store livskriser, f. eks. i form av død, alvorlig sykdom, ulykker, familiære relasjonsmessige brudd eller økonomiske problemer. Spesielt ekstrem-karismatikere / herlighetsteologitilhengere kan oppleve at slike livssituasjoner medfører alvorlig troskrise. Ikke alltid blir det en minnelig løsning på de jordiske problemene selv om man tror og ber aldri så mye. Troen og bønnen løser ikke alle utfordringer selv om forkynnelsen mer eller mindre lover dette.

Det er jo «så herlig å være frelst» (frelst fra hva?) samt å tro på en Gud som løser alle himmelske og jordiske problemer og utfordringer. Gud kan gripe inn i våre liv samt helbrede, men det er ingen automatikk i at dette alltid skjer. Det kan oppleves som om Gud svikter når det stormer som verst i livet og ønskede bønnesvar uteblir! (Selv foretrekker jeg en litt mer jordnær tilnærming bygget mindre på følelser og forventninger for dette jordiske livet.)

Det er ikke så unormalt at slike miljøer vil hevde at Bibelen gir svar på alle livets spørsmål. Alt kan leses ut fra den store boka. I samme slengen blir slike personer ofte svært dømmende mot andre kristne som tenker og tolker Bibelen annerledes. Ofte blir andre kristne oppfattet som ikke kristne nok, spesielt ikke oss som har blitt døpt som barn og tilhører Den norske kirke.

I den karismatiske leir er man ofte svært opptatt av dåpen. Troens dåp (voksendåp, bekjennelsesdåp, baptistisk dåpsform) i vann sammen med dette å bli åndsdøpt står sentralt. Man skal bli døpt i Den Hellige Ånd og ild. Sett fra mitt ståsted blir det helst litt overfokusert på åndsgaver, tungetale og andre slike (over)åndelige ting.

Selvsagt skal jeg ikke avvise at Gud og den hellige ånd kan virke på mange ulike måter. Det blir feil å si at alt som skjer i karismatiske miljøer er galt. Imidlertid mener jeg at jeg har Bibelen på min side når jeg velger å være noe skeptisk. Bibelen gir oss lov til å tenke selv, prøve forkynnelsen og stille litt småkritiske spørsmål. Vi er ikke skapt for å være en robot som blir styrt av en forkynner. Vi er stort sett godt opplyste og skolerte folk her i dette landet som evner å tenke selv.

Det er liten tvil om at i både deler av Afrika og i Sør-Amerika har pentekostale bevegelser eller karismatiske bevegelser den største veksten eller framgangen. Imidlertid er slike karismatiske bevegelser ikke en homogen eller ensartet gruppe. Det finnes mange ulikheter mellom de forskjellige miljøene, og en god del av virksomheten og forkynnelsen er helt ok. Det er det ekstreme jeg er opptatt av i denne artikkelen. Imidlertid er jeg som person ikke karismatisk anlagt, så for meg er det ikke naturlig å engasjere meg i slike miljøer.

Jeg synes det er skammelig, skremmende og betenkelig at ikke flere kristenledere har tatt et oppgjør med den mest ekstreme formen for karismatisk forkynnelse. F. eks. synes jeg at det hadde vært naturlig at enkelte sentrale lederskikkelser innenfor de moderate pinsevennene i større grad hadde advart mot den usunne forkynnelsen. Med å ikke heve stemmen sin legitimerer de den ekstreme forkynnelsen. Likeså har de kristne avisene vært forholdsvis feige med lite kritisk journalistikk rettet mot ekstremkarismatikken, riktignok med noen unntak hvor det har vært litt fokus på miljøer hvor mange «brente barn» har stått fram.

I ekstreme karismatiske miljøer virket det som om følgende punkter er viktige leveregler:

  1. Totalt imot homofile og abort.
  2. Pro-Israel/pro-israelsk syn, dvs. ensidig støtter og dyrker staten Israel i tykt og tynt.
  3. Ekstremt kritiske mot islam og muslimer (rasistiske holdninger).
  4. Politisk langt ute på høyresiden hvor de støtter slike som Trump, Listhaug og «Tea Party»-bevegelsen (USA).
  5. Søker ekstreme (egoistiske) åndelige opplevelser. «Alt» åndeliggjøres.
  6. Utvalgte forkynnere og ledere dyrkes som små-guder, og lederskikkelsene gis alt for mye makt. Lite rom for demokrati og kritiske spørsmål.
  7. Pengemas og fokus på tienden.
  8. Ser ned på andre kristne (barnedøpte, lutheranere m. m.).

Nei, karismatiske herlighetsteologi appellerer ikke til meg, og superkarismatiske møter passer ikke for meg og gir meg ingen stor glede. Jeg er personlig ikke en slik karismatisk type. Jeg liker ikke møtestilen, jeg har ikke glede av å oppføre meg som gal osv. Likevel anser jeg meg som kristen, men jeg tilhører ikke (og ønsker ikke å tilhøre!) den karismatiske leiren eller familien. Selv om jeg avviser karismatisk forkynnelse aksepterer jeg ikke at andre dømmer meg for å ikke være «kristen nok» (B-kristen). Jeg liker å tenke selv og godtar ikke alt som kommer fra en talerstol. Det dumme er at de karismatiske strømningene nå sveiper over evangelisk-lutherske forsamlinger og dermed etterlater færre alternativer til oss som ikke støtter opp om karismatikken.

Andre artikler i min blogg som omhandler noe av det samme:

Utskrift

Om Bjørn Roger Rasmussen

Ta en titt på undersiden "Om bloggen" for mer informasjon om bloggforfatter. Les ellers mer om meg, Bjørn Roger Rasmussen (BRR), på min personlige nettside: http://www.brr.no/
Tagged , , , , , , , , , , , , , , , .Bokmerk permalink.

4 kommentarer til Ekstrem karismatikk, skeptisk

  1. Stine sier:

    Det er ikke noe som heter «ikke kristen nok». Er du kristen så er du det. Møtestilen er jo smak og behag. Men kan være enig i at noen predikanter kan lage litt show. Jeg vet ikke om det er for å engasjere eller om det er for deres egen del men man følger ihvertfall med 🙂

  2. Silje Pettersen Holand sier:

    En ting er å lage show, en annen ting er å legge opp til at forsamlingen faller i bakken, får latteranfall, rykninger i hele kroppen, lager dyrelyder osv… =/

  3. Stine skrev: «Jeg vet ikke om det er for å engasjere eller om det er for deres egen del men man følger ihvertfall med. »

    For meg virker det helt motsatt når det gjelder å følge med. Jeg blir skeptisk til slike ”showmakere” og ramler helt av. Får alle pigger ute og får ikke med hva taleren prøver å formidle. Det blir kunstig for meg å se at folk oppe på scenen oppfører seg akkurat som om de har tatt en stor dose med dop (Extacy eller hva alt dette heter).

    Jeg vil heller ha talere som er ekte og ærlige. De trenger ikke nødvendigvis være så karismatiske, men de må ha et bra og ekte budskap å formidle. Det må være noe de tror på selv og lever etter. Selvopplevde erfaringer, ikke teori.

  4. Kjell sier:

    For meg blir det rart at man «skylder» på den hellige ånd når folk begynner å hoppe, danse, brøle, hyle, bjeffe, lage andre umenneskelige lyder, falle osv. For meg minner det mer om at personene som deltar har alvorlige psykiske problemer og/eller blir offer for menneskelig massesuggesjon.

    Det står vel at på den første Pinsedagen trodde folk at disiplene var fulle. (Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.) Ap. 2.13

    Lurer av og til på hva vi vanlige statskirkekristne hadde sagt dersom vi hadde befunnet oss i disiplenes nærhet denne første Pinsedagen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *