Nei til KrF
Selvsagt mener jeg noe om veivalget / retningsvalget til KrF også, som ble foretatt 2. november 2018. Kristelig Folkeparti har aldri vært mitt parti, og nå får det i hvert fall ikke min stemme eller støtte etter den siste høyrevridningen. Partiet skuffer med sitt tydelige veivalg mot blå og borgerlig side innenfor politikken, hvor også FrP inngår.
For min del anser jeg KrF som et nisjeparti for spesielt interesserte i “Bibelbeltet”, og KrF er primært kun et trangt (marginalt) og regionalt parti for Sør-Vestlandet. Å ha “folkeparti” i navnet er høyst misvisende, da det kun er et parti for noen få. Mange kristne deler på ingen måte KrF sitt politiske syn eller verdigrunnlag.
Enkelte tror at Ropstad og høyrefløyen i KrF vil svelge kameler som om det var sukkertøy, hvor det meste ofres i bytte mot litt regjeringsmakt.
Regjeringsforhandlingene ser ut til å innebære vel stor fokus på enkeltsaker og symbolsaker (f. eks. abort) i stedet for å se på de store linjene og helheten. Det har til slutt blitt besluttet at KrF blir del av en borgerlig flertallsregjering (Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti) etter å ha svelget unna en god del kameler og ofret viktige verdier og prinsipper i bytte mot litt makt.
Tidligere partileder Knut Arild Hareide stiller ikke til rikspolitisk gjenvalg i 2021. Han ønsker neppe å drive med og å støtte blå politikk, inkludert dette å stadig “måtte” tråkke på de svakeste. Han har vært genuint opptatt av de nederst på rangstigen, dvs. de svake og hjelpeløse gruppene. Han tapte retningsvalget etter å ha spilt fair og i samsvar med spillereglene. Pr. dags dato (høsten 2019) sitter han på Stortinget for KrF ut perioden.
De andre i ledelsen mer eller mindre jukset og vært illojale under veivalget, hvor de dolket Knut Arild i ryggen og konspirerte med Erna (H) for å vinne. Resultatet er at Knut Arild går og Kjell Ingolf Ropstad + Olaug Bollestad dessverre blir sittende igjen, og at vi har et såkalt kristelig parti som kjører en umenneskelig og ukristelig politikk. Virkelig Bibelsk det som har skjedd her, hvor klinten har blitt skilt fra hveten. De gode forsvinner ut av partiet og politikken, mens de dårlige blir værende igjen. I mine øyne mangler det en del når det gjelder tyngde og dybde på dagens partiledelse.
Ellers har ikke akkurat retningsvalget vært en ubetinget suksess:
Mangt og mye mer kunne ha vært sagt om KrF. Tenker det holder i denne omgang å henvise til tidligere skrevet artikkel om temaet, der jeg også har skrevet noen ord om det foretatte veivalget:
Jeg har også gitt tydelig uttrykk for min misnøye med dagens regjering i artikkelen “Regjeringskritikk”.
